Skrevet av Ronny Wollert Andreassen

Transkript

1 Skrevet av Ronny Wollert Andreassen Dette kursoppsettet brukes som et hjelpemiddel i trening av hund. Kompendiet inneholder også diverse andre emner som omhandler problemer med hund.

2 Treningstips...5 Forandringen...5 Lederskap...5 Ros/ris...5 Hunden gjør aldri feil...5 Forslag til innlæring av ulike øvelser:...6 Hva er læring?...6 Læring i etapper...6 Velg din instruktør med omhu!...6 Hva med gleden?...7 Er det bare farten som teller?...7 Bli en klikker!...7 Ros og ris...8 Hvorfor virker ikke godbiten?...8 Hvorfor kommer hunden tregt og motvillig på innkalling?...9 Her kommer noen forslag til treningsopplegg:...9 Hvorfor tygger hunden min på apporten?...10 Hvorfor liker ikke hunden min seg under konkurranser?...11 APPORTERING MED DIRIGERING...12 INNLÆRING Ut til ståmarkør Dirigering...13 APPORTERING...13 INNLÆRING APPORTERING AV METALL...14 INNLÆRING GENERELT...15 AVSTANDSDIRIGERING...15 INNLÆRING INNKALLING...16 INNLÆRING Medhjelper:...16 Som ånden i fillehaugen:...16 INNKALLING MED STÅ...17 Klasse INNKALLING MED STÅ OG DEKK...17 Klasse 3 og elite...17 NESEPRØVE...17 INNLÆRING GENERELT...18 Fremadsending Klasse III og Elite...19 INNLÆRING Belønning inne i ruten eller utenfor?...20 VEDLIKEHOLD...20 FORUTSETNING LINEFØRING - FRI VED FOTEN...21 INNLÆRING Raske sitter

3 Aktiv og passiv ros HOPP OVER HINDER...23 INNLÆRING Klasse I...23 Klasse II...23 FELLES DEKK MED SKJULT FØRER...24 INNLÆRING FELLES SITT...24 INNLÆRING STÅ SITT OG DEKK UNDER MARSJ...25 Stå Oppretthold...25 Sitt...25 Dekk...26 På plass!...26 Firkanten VEDLIKEHOLD...27 På plass og firkant...27 Generelle treningstips GYDA...27 Unngå seriesmell Unngå mas Aktiv og passiv ros DEILIG KOMMANDO...28 DEN LYTTENDE HUNDEN HVA ER DET VI ROSER?...29 Forsterke i øyeblikket System i rotet Gjør lufteturen matnyttig Ikke vær nervøs...30 OPPVARMING...30 Hva som bør være med i ei dagbok...31 Valp og unghund...32 Lære for livet Den første viktige tiden...32 De første dagene...33 Stueren valp?...33 Ikke ha travelt...33 Bruke nesen...33 Lek for læring...34 Generalisere...34 Dekk...35 Sitt opp...35 Opp og stå...35 Hunder som biter regler for å unngå hundebitt...36 Språkinnlæring...37 Møte med andre hunder Valpen og deg

4 SIGNALENE...38 Hvordan få hunden til å forstå...40 Her en liten oversikt over signaler ved berøring:...41 STRESS...42 Hva er stress?...42 Tilpasning av stress!...42 Hva utløser stress?...43 Redde og usikre hunder...44 Sosial usikkerhet...44 Sosial usikkerhet hos hund...46 Trygge hunder...46 Sosial usikkerhet hos hund...46 Valpen et formidabelt vidunder...46 Grunnlaget for løsninger...47 Beskrivelse...47 Opplæringen...47 Bruk av objekt...48 Positiv stimulering...48 Kommunikasjon...49 Videreutvikling...49 Alternative løsninger...49 Aggressivitet hos hund...50 Når hunder sloss...52 Årsaker til slike kamper...53 Når skal man gripe inn...54 Hvordan unngå kamp

5 Treningstips Lydighet appellerer til stadig flere hundeeiere, og med den høye standard som er på norske utøvere i dag, er det vanskelig å hevde seg uten en viss "spesialisering". Ikke for det, lydighet kan meget godt kombineres med f.eks. brukshund arbeide. For noen kan agility være en fin bi geskjeft. Ønsker man å hevde seg, bør hovedvekten altså legges på lydighet. Det er ikke så vanlig at ihuga agility eller brukshund folk hevder seg i lydighet. Jeg vil tro det motsatte er mer vanlig. Men for all del! det er unntak. På disse sidene finner du ulike forslag til innlæring av ulike øvelser, Alle metoder passer ikke for alle. For å lykkes, må man nemlig kombinere ulike metoder. Mange veier fører til Rom heter det. Før jeg begynner, føler jeg at det er på sin plass med litt bakgrunnstoff. Det er faktisk slik at visse forutsetninger må være tilstede om de forventede resultater skal komme. Forandringen Tidene har forandret seg og metodene med den. På begynnelsen av 80 tallet, skulle alle være sjefen og hunden fikk pent avfinne seg med å gjøre som vi ba om. "Ikknò knussel takk" På begynnelsen av 90 tallet var "pølsedressur" i skuddet. Man dyttet i dyret både pølse, kokt lever og jeg vet ikke hva, i håp om at utsikten til godsaker skulle gjøre hunden lydig. Etterdønningene var, i mange tilfeller, matleie, giddaløse hunder. I dag skal vi helst samarbeide med hunden og bruke litt av både det ene og det andre. (her også) Vår generelle oppfatning, i dag, er at en balansert kombinasjon er riktig. Den som lever får se hva fremtidige trenere finner på av metoder. Lederskap Uansett hvordan man snur og vender på det, en ting ligger fast. Nemlig lederskap. Hunden har en iboende egenskap; at den ikke tilegner seg lærdom av en den anser å være under seg i rang. Om den ikke selv finner det formålstjenlig da. Da hører den bare når den selv vil. Som hundeeier må du altså være "flokkleder" for at den skal lytte til hva du har å formidle uten en pølsebit i bakhånd. Lederskap går dermed på noe grunnleggende i oss. På hvordan vi oppfører oss ovenfor hunden i hverdagen mer en på hva vi gjør på treningsplassen. Moralen må bli at veien til lederskap går gjennom øyne og ører og ikke munnen. Ros/ris Vi har ofte hørt at vi må rose hunden med lys stemme og korrigere med mørk. Dette får å få en nyansert stemmebruk. Resultatet er at mange går rundt og "piper" til hunden sin, og hunden går der like apatisk. Slutt med å pip. Ikke tenk på stemmeleiet, men på hva du egentlig "mener" med å rose. Kommuniserer du med hunden din med ærlig engasjement vil stemmeleiet ditt gjenspeile humøret dit både i positiv og negativ retning. Skal vi komme noen vei, må altså hunden reagere på vår påvirkning, både i positiv og negativ retning. Hunden gjør aldri feil. Ja, dette er kanskje en tøff påstand. Hunder er enkle vesener, og har ikke mulighet til å vurdere en handling før den utføres. Om den, i våre øyne, gjør en gal ting, så gjør den det nettopp fordi det, i dens egne øyne, er tillatt. Enten er en handling tillatt, eller så er den forbudt. Så enkelt kan det sies, og omgås vi hunden med denne enkle leveregel, skulle det ikke være så vanskelig å lære hunden hva vi måtte ønske. 5

6 Forslag til innlæring av ulike øvelser: Hva er læring? Læring er et individs evne til å tilegne og tilpasse sin atferd ut fra tidligere minnebilder eller erfaringer. Både varighet og intensitet avhenger av individets personlige egenskaper og oppfattelse av hendelsen. Innlæringen deles i to faser. Korttidsminne og langtidsminne. En opplevelse vil for hundens vedkommende ta ca. 6 minutter før den befester seg i langtidsminne. Ønsker man at en opplevelse eller hendelse skal gå over fra kort til langtidsminne, lar man derfor hunden hvile minst 6 minutter før den gjentas. Kraftig påvirkning vil kunne befeste seg i langtidsminne tidligere. Sjokkopplevelser vil kunne øyeblikkelig befeste seg. Så tid og hendelse henger i sammen. Etter, for hunden, en negativ opplevelse er det viktig å avreagere innen hendelsen befester seg i langtidsminne slik at resultatet av avreagering er det som "setter" seg. Satt i system betyr det at ved fortløpende gjentagelser av like hendelser er det høyst uvisst hva som befester seg i hundens langtidsminne. Sannsynligvis vil hundens eget ønske om gjentagelse eller ikke, gå tapt. Læring i etapper. Under innlæring kommer man til et punkt hvor innlæringsintensiteten begynner å avta. Da er det viktig å ta en pause slik at lærdommen får befestet seg. På fagspråket heter det platåer. Hvor lange læringsøkter og pauser vil variere fra individ til individ. Ser man at hunden ikke lenger konsentrerer seg, så er sannsynligvis økten for lang. Neste gang man starter innlæring med samme moment, må pausen ha vært lang nok til å gi hunden det overskuddet som er nødvendig. I Amerika så man i skolen at mange av barna ikke klarte å konsentrere seg om innlæringen i mer en ti minutter om gangen. Årsaken var at de var flasket opp med tv, og der var det reklame hvert tiende minutt, så det er tydelig at miljøet spiller en vesentlig rolle. Velg din instruktør med omhu! Vær realist med valg av hvilken instruktør du velger. Mange er dyktige med egen hund, men er ikke særlig god til å formidle sine kunnskaper til andre. For en pågående elev, kan det allikevel være bryet verd å velge nettopp en slik instruktør. Siden instruktøren er dyktig med egen hund, så gjelder det å få tak i de praktiske knep og metoder som blir benyttet. Som underviser ovenfor en gruppe elever, er det i tillegg viktig med evnen til å formidle og kommunisere. Andre er dyktige på det teoretiske, men får ikke til noe særlig med egen hund. Hvordan kan du forvente at instruktøren skal lære deg å bli dyktig med hunden, når egne resultater er dårlige? Det sier seg selv at det ikke henger på greip! Ønsker du å lære hvordan man baker gode brød, så oppsøker du en baker som er kjent for sine gode brød og ikke en akademiker som kun er dyktig på det teoretiske. Hvorfor brødene blir gode finner du ut etterpå. Som jeg har nevnt tidligere så er det viktigste de evner og kvaliteter man selv er i besittelse av. Ønsker man å utvikle seg, så må dette være på grunn av egne ønsker og ikke etter påtrykk fra andre. Som elev må du ikke svelge rått alt en instruktør sier. Spør etter logikken og ikke gi deg før du har fått problemet satt i perspektiv i forhold til deg og din hund. Her vil ofte en instruktør uten praktisk erfaring falle igjennom. En av de viktigste oppgaver for en instruktør er å gripe fatt 6

7 i den enkelte elevs forutsetning og tilpasse metodene. Noen legger listen etter egne forutsetninger og det blir helt feil. Hva med gleden? Hva mener egentlig dommere når de sier de vil se at hunden viser glede i øvelsen? Hvordan skal en hund som sitter på "felles sitt" klare å vise glede? Gjør den det, blir det garantert trekk i poengsummen. Hvordan skal en hund oppføre seg under "fri ved fot". Alle gledesutbrudd jeg har sett i min tid som utøver har konsekvent gitt avdrag. Hva er definisjonen på å "vise glede"? Er det å stoppe fort? Eller er det å løpe som om en viss person er i hasene? Kanskje det er å lynraskt klappe ned i dekk på kommando. Nei, selvfølgelig er det ikke det. Alle som har vært rundt hunder en tid er ikke i tvil når en gledessene utspiller seg. Jeg mener at begreper som; iver, entusiasme, arbeidsvillighet, motivert for oppgaven, og ikke minst presisjon, er mer dekkende. Selvfølgelig liker alle å se en glad hund i ringen. Ingenting er vel flottere en det. Bare så synd at de som gir for mye uttrykk for det får trekk. Er det bare farten som teller? Det er dessverre noen dommere som er veldig fokusert på hurtighet. Det virker som om de setter likhetstegn mellom arbeidsglede og stor fart. Kanskje det hadde vært lurt å sette poeng etter stoppeklokken? Utvokste hunder er rasjonelle av natur, og de løper ikke fort uten grunn. Det er i hovedsak 2 grunner. Den ene er jakt betinget, og den andre er frykt. Hunder har altså helt andre måter å vise arbeidsglede på en å løpe fort inne i lp ringen. Det er forholdsvis lett å få stort tempo, bare kravet om det er sterkt nok. Motivasjonen er basert på at straff skal unngåes. Vi ser i dag Lp hunder med ekstremt tempo under utførelse av øvelser. En hund som viser reell arbeidsglede har friere bevegelser fremfor stor fart. Dens motivasjon er basert på eget ønske om gjentagelse av en positiv erfaring. Motivasjon er et nøytralt ord som kan være både negativt og positivt betinget. Ikke vær så fokusert på fart, men på høy moral, presisjon og reell arbeidsglede. Bli en klikker! Å klikke er en ny variant av aktiv betinging. Klikket i seg selv er ikke vesentlig, men heller signalet som sådan. Poenget er å klikke nøyaktig i det øyeblikket hunden utfører ønsket atferd, for så å forsterke med godbit eller annen formålstjenlig forsterker. Før man klikker i treningsøyemed, må det befestes. Pass på når hunden er oppmerksom og klikk en gang. Gi øyeblikket etter en god bit/forsterker som hunden er tent på. Ikke gjenta det flere ganger på rad, kun én gang. Vent til seansen har befestet seg i hundens langtidsminne,(ca minutter) og gjenta. Når hunden gir deg forventningsfull oppmerksomhet når den hører klikket, er det befestet og klart for bruk til innlæring av ønsket atferd. Finn metoden som raskt får hunden til å sette seg. Klikk i samme øyeblikk ned sittet er fullstendig og forsterke, til å begynne med, med godbit. Når hunden har gjort dette noen ganger, er det på tide å sette på kommando, f.eks. "sitt" Man kan si at klikket her erstatter verbal ros fra eier, noe som kan være en fordel for mange da ros i seg selv har null effekt hos svært mange hunder. 7

8 Ros og ris Husk at hunden alltid skal ha belønning etter hvert moment i innlæringsfasen. Når den mestrer det, og du skal sette sammen flere momenter i rad, så skal belønningen komme til slutt. Altså; la hunden få arbeide uforstyrret så lenge den ikke er ferdig med siste moment. Ikke nøle med å gå tilbake til momentene igjen om ikke øvelsen fungerer slik du ønsker. Vi hører ofte at vi må rose hunden med lys stemme og korrigere med mørk. Dette får å få en nyansert stemmebruk. Resultatet er at mange går rundt og "piper", og hunden går der like apatisk. Slutt med å pip. Ikke tenk på stemmeleiet, men på hva du "egentlig" mener. Kommuniserer du med hunden din med ærlig engasjement vil stemmeleiet ditt gjenspeile humøret dit både i positiv og negativ retning. Dette er viktige signaler for hunden som den raskt lærer å rette seg etter, fordi det er handlingen forbundet med stemmeleiet som gir innlæring. Hunden vet altså ikke at det er positivt å bli tilsnakket i et vennlig toneleie før den etterfølgende handling forteller den det. Godbit, lek, klapp osv. I den andre enden er det likedan. Et "NEI", betyr ingenting om ikke hundens erfaring med ordet, tilsier noe annet. Når vi sier at det er viktig å rose hunden og å være ærlig, så er det like viktig å være ærlig andre veien. Alle snakker om ros og positiv innlæring, også jeg for all del!, men vi må også korrigere hunden når den er ulydig. Det blir ubalanse i regnskapet om ikke hunden også erfarer at det slett ikke lønner seg i å være ulydig. Det viktige er at du må vite når hunden er ulydig og når den ikke kan! Hvorfor virker ikke godbiten? Et av de mest vanligste spørsmålene og hvorfor: Jeg har lært at man skal bruke godbit i treningen, men nå vil ikke hunden min gjøre noen ting hvis ikke den ser godbiten. Hva har jeg gjort galt? Spørsmålet er berettiget og mange opplever nettopp dette. Årsaken ligger i gal bruk av godbit. De som gir råd om å bruke godbit i treningen, burde også gi en veiledning i hvordan og hvorfor. Som jeg har gjentatt ofte, så må eventuelle lederskaps- problemer være avklart før innlæring skjer. Om ikke hunden har akseptert og innordnet seg dine lover og regler, vil du kunne oppleve at godbiten alene er det som hunden reagerer på og forholder seg til. Dine kommandoer og påvirkninger ellers, vil ikke ha betydning fordi du er ikke sjefen. Du må også være klar over at bruk av godbiter har to hensikter. Den skal forsterke ønsket handling og betinge din måte å rose hunden på. Det betyr at du alltid må rose hunden i forkant av godbiten. Etter hvert som godbiten trappes ned vil din ros og anerkjennelse bli det som hunden forholder seg til. Altså; om lederskaps- forholdet fungerer, bruker jeg her øvelsen "sitt" som eksempel på riktig bruk av godbit. Punkt 1. Før hånden med en synlig godbit opp og bakover foran stående hund. Setter den seg, har du funnet metoden for å få hunden til å sette seg. Etter noen få ganger, kan du sette på kommando. F.eks. "Sitt" Kommandosordet sies da i forkant av håndbevegelsen. Godbiten gis i det samme hunden har inntatt sittende stilling. Husk å rose i forkant av godbiten. Denne sekvensen må befestes før du går til neste. Punkt 2. Gi kommando for "sitt" og før hånden med usynlig godbit (godbiten skjules inne i hånden) opp og bakover foran stående hund. Nøler hunden med å sette seg uten synlig godbit, er et liten markering i krysset ofte nok til å få utført handlingen. Så lenge du må markere, gis godbiten hver 8

9 gang i det samme hunden er i sitt. Setter hunden seg raskt uten markering, kuttes godbiten gradvis ut. Den gis hver tredje gang i en overgangsfase. Husk at godbiten fra nå av alltid skal være usynlig for hunden før den gis. Punkt 3. Behold kommandosordet uendret, men trapp gradvis ned på armbevegelsen og på frekvensen på godbiten. Begynn å still krav til hundens arbeidsvillighet og ikke vær redd for å ta i hunden. Punkt 4. Når hunden har innarbeidet motor for arbeidsvillighet, gis godbiten bare en eller annen gang i løpet av treningsøktene. Hunden skal aldri vite når. Noen påstår at godbit hver syvende gang er med på å holde intensiteten oppe. Det er mulig at det stemmer. Selv pleier jeg ikke å telle dette så nøye. Armbevegelsen skal også trappes helt ned, og du skal stå igjen med kommandosordet som den utløsende faktor. Dette er grunnmalen i all innlæring basert på bruk av godbit. Hunder er forskjellige og godbit kan, for noen, ikke fungere. En ball, pinne eller annen forsterkning kan da gjøre samme nytten. Så bytt gjerne ut ordet godbit med "forsterkning". Du er i alle tilfeller helt nødt til å finne noe som hunden din reagerer med glede på, nettopp for å klare å forsterke ønsket handling. Om du i det daglige strør om deg med godbiter og annet snacks uten mål og mening, vil effekten av godbit i innlæringen avta og mulig bli helt borte. Hvorfor kommer hunden tregt og motvillig på innkalling? Hunden min kommer i gangfart og knapt nok det. Ofte må jeg rope på den flere ganger før den reagerer. Hva har jeg gjort galt? Hunder får lett minnebilder på tidligere erfaringer med de kommandoer vi gir. Hvis hundens erfaring med kommandoen for innkalling er negativ, vil ulysten vises tydelig ved at tempoet er labert. Vi kommer også her tilbake til grunnmalen som sier at vi må finne en metode som får hunden til å utføre øvelsen slik vi ønsker at den skal være. Det første du må gjøre er å kartlegge de kommandoer og andre forhold som er innblandet i den negative innkallings situasjonen. Når det er gjort, legger du alt som ikke fungerer i glemmeskuffen og starter med nytt. Nye forhold, nye kommandoer og framfor alt; ny holdning fra deg. Hvis tempoet er labert kun i en konkurranse situasjon og ikke under trening, er det også din holdning som gjør utslaget. Det er ikke lett å gjøre noe med nervøsitet, men vi skylder oss selv og hunden såpass at i et treningsopplegg, så må også dette med å holde konkurransenerver under kontroll inngå. Husk at for hunden er det et klart faresignal om eieren er nervøs. Ikke rart at den beveger seg sakte da. Det er den programmert fra naturens side til å gjøre. Her kommer noen forslag til treningsopplegg: Ikke tren fordi du føler at du må. Vent til du merker at hunder er motivert og på hugget som det heter. Få noen til å holde hunden, og gå bort og still deg opp i front. Kall inn (husk ny kommando)og snu deg å løp andre bort fra hunden. Løp helt til den henter deg igjen. Personen som holder må selvfølgelig slippe når du kaller inn. Bruk forsterkning ved innkomst og ikke ta den under kommando. Ikke gjør dette flere ganger på rad. En er nok. Du kan gjenta øvelsen så ofte du føler for, men alltid med pause i mellom. 9

10 Eller: Still opp i front mot hunden på normal avstand og ikke kall inn den inn. Prat med deg selv og lat som du har en ball el. lign. skjult i hånden. Bøy deg ned og koseprat med deg selv. Ha hunden i øyekroken. Når du ser at den ikke klarer å sitte rolig lenger og skal til å komme, så må du være litt i forkant med å kalle den inn. Hensikten med dette er å gi hunden nye assosiasjoner til det å komme når du kaller på den. Selv om hunden satt på kommando og egentlig startet mot deg uten lov, er det viktigere å øke lysten til å komme. Å få hunden til å sitte senere, er enklere. Man kan si at i dette tilfelle er det er lov å være ulydig. Eller: Kall inn hunden ikke bare med tanke på Lp varianten, men også av frittløpende hund. Nøler den med å komme, er langline påkrevd. Kall aldri inn hunden om du ikke er hundre prosent sikker på at den kommer til deg slik du ønsker den skal. Om du en eneste gang opplever tilbakefall til gamle synder, vil det du har oppnådd av forbedringer bli redusert. Eller: Still opp i front mot hunden og inntil et hushjørne. Kall inn og hopp en meter til siden.(bak hushjørnet) Løp til hunden henter deg igjen. Du kan også kaste deg ned på bakken med ansiktet ned i stedet for å bruke hushjørnet. Vitsen er at du bruker fantasien din og finner på varianter du og hunden trives med. En vanlig feil mange gjør er å lokke på hunden mens den kommer. Hensikten er å få opp tempoet. Ikke gjør det! Hunden opplever å bli lokket på med det samme som å bli roset. Altså får den ros for å komme sakte. I en slik situasjon har du to muligheter. 1. Å si et skarpt "NEI" og løpe mot hunden å fortelle at dette finner du deg ikke i. 2. Avbryte hele greia og prøve senere når ting ligger bedre til rette. Velger du variant 1, vil du kunne oppleve at hunden neste gang ikke kommer i det hele tatt. Dette er en fase du i så fall må igjennom, men den vil gå over. Det viktige er å ha alternativet klart. Nemlig ros for å komme raskt. Hunden skal altså ikke komme raskt fordi den får ros, men den skal ha ros fordi den kommer raskt. Skjønner du forskjellen? Hvorfor tygger hunden min på apporten? Jeg har et stort problem med at hunden min tygger på apportbukken. Hvorfor gjør den det, og hvordan skal jeg få det bort? Det kommer litt an på hvordan øvelsen er lært inn. Når hunden tygger på apportbukken eller neseprøven, så kan du også legge merke til at tempoet hjem heller ikke så veldig målbevisst. Du skal huske at for hunden vil det mest naturlige belønning er å få beholde "byttet". Selv om du belønner hunden etter avlevering, så vil det ofte ikke oppveie nok. Lær hunden å sitte med apporten i munnen, og legg på kommando for "hold fast" ved den minste antydning til tygging. La hunden gå fri ved fot med apporten i munnen, eller la den ha den i munnen under innkalling. En hund som vanligvis kommer i hundre på innkalling, vil ikke ha tid til å tygge på apporten. I det samme hunden er i ferd med å ta opp apporten/neseprøven, så kall den inn med vanlig innkallingskommando. F. eks. "På plass". Etter at hunden har kommet inn med apporten, så kan du i starten sløyfe innsitt og avlevering, men ha en tilsvarende gjenstand som du kaster. Ikke bry deg med den hunden har i munnen. For noen fungerer det kanskje bedre å ta ifra hunden apporten og kaste den umiddelbart. Hva hunden gjør med den da, er opp til den 10

11 selv. La den gjerne tygge den i filler. Obs! Ikke kjøp apportbukker i dyrebutikk. De er for dyre. Jeg pleier å lage selv av materialer kjøpt hos trelasthandler. Hver apportbukk koster ca. 5-6 kroner. Man kan si at graden av tygging gjenspeiler hundens forståelse av fullført oppgave. Tygging før hjemkomst er ikke tillatt, tygging etter hjemkomst er anbefalt! Forvirret? Ikke hvis du leser videre! Husk at for hunden er den beste belønning å få beholde byttet. Så la den få lov til det da, men ikke før avlevering/hjemkomst. Etterpå er det lov. Resultatet blir at ut og inn blir en ren transportetappe mot hovedbelønning etter avlevering/hjemkomst. Tenk deg selv! Sier jeg til deg at; "Om du henter den hundrelappen der borte til meg, så skal du få de to hundre kronene jeg har her"! Selvfølgelig er du lynrask ut og inn, og finner slett ikke tid til å leke(les tygge) på hundrelappen du bringer meg. De to hundrelappene du får som belønning av meg, kan du selvfølgelig gjøre hva du vil med. Stadig forvirret? Hvorfor liker ikke hunden min seg under konkurranser? Når vi trener er det fart og presisjon på hunden min, men under konkurranser blir den daff og umotivert. Hva kommer dette av? Dette er et helt vanlig problem som mange utøvere sliter med. Det kalles "Lp syndromet". Mange trener kun hunden og glemmer seg selv i treningsopplegget. Skurken i spillet er adrenalin. Hundens vegring i en konkurransesituasjon vil ofte gjenspeile førerens nervøsitet og utskillelse av adrenalin. For hunden er dette et direkte faresignal og om "lederen" utskiller adrenalin, ja da er det all grunn for hunden til å føle situasjonen usikker. Jeg har selv opplevd å være så nervøs at hunden min gikk til dommeren og avleverte apporten. Der fant den litt trygghet. Jeg klandret den ikke! Hunder vil lett ta i bruk minnebilder fra valpetiden for å dempe hva den oppfatter som aggressiv atferd. Du har kanskje oppdaget at hunden blir veldig leken og ivrig etter at du har vært sint på den? Det skyldes den erfaring den har fra valpetiden at lek var fullstendig fri for aggressivitet. Noen hunden kan også vise større iver om føreren er nervøs. De klarer ikke helt å skille nervøsitet og sinne hos sin fører. Når en slik hund er i aksjon i ringen med en nervøs fører kan poengene bli høye. Et paradoks egentlig når vi vet at iveren er aggresjons dempende signaler. Du må altså lage et treningsopplegg som inkluderer både hund og eier. Fortell deg seg selv om og om igjen at det er ingen grunn til å være nervøs. Prøv å se det fra den lyse siden og ha det gøy inne i ringen. Om du trives i ringen og kanskje går med en forventning, så er det mulig å snu nervøsiteten til en positiv forventning. Ved positive forventninger utskiller vi "endorfiner", som virker motsatt av adrenalin. Vi blir glade og tilfredse, noe som igjen smitter over på hunden. Vi får fart og arbeidsglede. Endorfiner er narkotisk stoff i familie med LSD. I store doser får man hallusinasjoner og ser tunneler med lys i enden osv. Stoffet er vanedannende, noe man ofte ser hos folk som trener og jogger mye. De får abstinens om de ikke får den daglige joggeturen sin. Husk også at hunden må føle kravet om presisjon selv om den er inne i ringen. Er hunden "slurvete", er det lurt og ikke la det gå upåaktet hen. Det kan lønne seg på litt sikt å ta den belastningen det er å korrigere hunden. Er øvelsen allikevel "ødelagt", så ta det som trening. Er det forresten noen grunn for å redde en dårlig øvelse? Vil ikke det føre til avlæring? Jeg ser da 11

12 bort fra ev. lag eller annen viktig begivenhet hvor nettopp å redde øvelsen betyr mye. Men dette bør være unntak. Det er viktig å ikke ha overdreven respekt for dommeren. Husk at de fleste av dem ikke har fått til noe særlig selv med egen hund. Det er kanskje derfor de har blitt dommere? Se på deg selv som ringens hovedperson og at dommeren er din ydmyke tjener som skal gi deg honnør for din innsats. Så fra nå av kjære venn, gå inn i ringen og ha det gøy. Still de samme krav som på trening, så skal du få se. Ev. poeng får du se på som bonus! APPORTERING MED DIRIGERING INNLÆRING. Øvelsen består av 2 deler, og de trenes på separat. De må være befestet, hver for seg, før de settes sammen til en helhet. Del 1. Hund og fører leker sammen med en fille, ball, eller annen forsterkning som deretter settes opp synlig ca. 25 m. borte. Bruk en forhøyning og legg gjenstanden på. Dette skal hunden se blir gjort. Ta med hunden, i line, og marker mot den synlige gjenstanden. Når hunden blir oppmerksom på den, slippes den løs uten kommando. Fører løper etter når hunden er framme og roser. Hund og fører fortsetter med å leke med gjenstanden(fille e.l.) Etter noen gangers repetisjon, setter fører på en kommando for "gå ut" før hunden løper mot gjenstanden. Denne "leken" gjentas over tid og i forskjellige retninger. Når dette er befestet, byttes synlig påvirkning med en skjult. f. eks. godbit, ball el. Neste steg er å sette en markør foran påvirkning. Etter hvert er ståmarkøren alltid på linje mellom hund og påvirkning. Påvirkningen bak markøren tas bort og skal bare ligge der tilfeldig. Vitsen er at hunden skal tro at det kan ligge noe der, men skal aldri vite når. Fører skal i starten alltid være sammen med hunden ved markøren for å forsterke sin ros. Nå er tiden kommet til å kommanderes hunden i "stå" ved markøren og fører fjerner seg rolig bakover og bort fra hunden. Så gjentas kommando for "gå ut" samtidig som fører viser retningen mot en ny opphengte gjenstand. Fører må forflytte seg ut fra hunden i ulike retninger slik at retningen blir variert, fortrinnsvis høyre eller venstre. Gå videre først når denne fasen er blitt befestet. Del 2. Dirigering. La hunden "stå" igjen ved markør, og fører går rolig ut og legger apporten til f.eks. Venstre. Gå rolig nærmere hunden og stå 2-3 meter framfor. Gi tegn og kommando "venstre apport" Gi belønning, ros og fri ut hunden. Tren inn en retning om gangen og gå videre til motsatt når venstre er blitt befestet, eller begynner å bli det. Øk gradvis avstanden opp til meter mellom fører og hund når dirigeringen skal foretas. Når høyre/venstre er befestet, begynn å legg ut begge apportgjenstandene. Blir hunden usikker, så gå tilbake til høyre eller venstre igjen og tren videre før to igjen blir lagt ut. Når hunden er sikker ved samtidig utlegg, kan fase 1. og fase 2. settes sammen til en helhet. Etter hunden har fått sin gjemte belønning ved ståmarkøren, gå alltid etter og ros. Gå tilbake til utgangspunktet og dirigere hunden videre. Begynn nå med en medhjelper til å legge ut apportgjenstandene slik at hunden ser utlegget. 12

13 Om hunden feiler på et moment, gå heller tilbake i treningen en å korrigere et moment som ikke er befestet. For å generalisere må man bytte treningsplass og miljøer fra tid til annen. Ut til ståmarkør. Sett ut en ståmarkør i korrekt avstand fra hunden ca. 10 meter, og la hunden sitte igjen mens fører viser hunden en godbit ball, el. Gå raskt ut og legg forsterkningen bak markøren slik at den blir usynlig. Klapp samtidig kraftig i bakken bak markøren for å markere plassen. Dette for å forebygge at hunden går over i søk. Gå så tilbake til hunden og vis retningen og send ut hunden mot markøren. Løp etter og forsterke rosen. Dette pleier å være en grei og enkel måte å lære hunden å gå ut til markør. Etter gjentatte ganger pleier hunden greit å mestre dette momentet. Forsterkeren bak markøren skal etter hvert bare være der en gang i mellom, men hunden skal aldri vite når. Begynn å kommandere hunden i "stå" og "bli" ved markøren før den får ev. godbit. Dirigering. Sett ut på forhånd en større markør i den retning fra ståmarkør man ønsker å trene på. F.eks. venstre. Bak denne legges apportgjenstanden skjult. Kommander hunden "venstre apport" og vis retning mot den litt større markøren. Når hunden framme og finner apportgjenstanden, går man over til vanlig apportering med avlevering og det hele. Når venstre er befestet, går man over til høyre og befester denne siden også. Etter hvert legger man apportgjenstanden synlig foran markøren. Under innlæring lar man ev. tvil om retning bli hundens oppgave. Den har ingen annen mulighet for å finne apportgjenstanden en i anvist retning. De oppgaver som hunden selv løser etter egne anstrengelser vil befeste seg på en positiv måte. Så må man kombinere høyre/venstre og la hunden bli sikker i valget før man setter ut en tredje markør i midten med en apportgjenstand foran. Har man nå drillet skikkelig i høyre/venstre, er det stor sannsynlighet for at hunden overser den i midten. Etter hvert gjør man markørene mindre og mindre, for så å bli helt borte. APPORTERING INNLÆRING. Lær hunden å holde fast apportgjenstanden i 1-3 sekunder. Hunden skal sitte. Når fører putter apporten inn i munnen så gjøres dette fra siden av munnen. Husk å gjenta kommando for "apport" og for "slipp", når apporten føres inn og tas ut. Vær konsekvent med at hunden skal holde fast uten å tygge helt fra starten. Opptre rolig og med stor sinnsro for å gjøre hunden trygg i startfasen. Bruk godbit og husk å rose. Begynn å gå bort fra hunden og øk gradvis tiden og lengden. Husk å gjenta kommando "apport". Har man en hund som er helt propell og konsekvent nekter å få apporten lagt i munnen, så vurdere andre metoder. Det er i alle fall viktig å følge opp og gjennomføre den metoden man velger. Hunden skal stå og apportgjenstanden føres inn i munnen. Det forutsetter nå at hunden kan holde den fast. Kommander hunden i "sitt". Pass på at apporten stadig holdes fast uten tygging. Forsett med godbit og ros. 13

14 Start forsiktig å gå enten fra holdt eller fra stå. Gå bare 1-2 meter og bruk line. Ikke bruk "på plass" kommando, men gjenta kommando for apport. I den grad det er nødvendig- forsett med godbit og ros. Begynn å varier mellom korte og lengre strekninger. Veksle mellom vanlig marsj og løp, og legg inn sitt, fortrinnsvis under marsj. Gjenta kommando for apport om nødvendig. Tren innkalling mens hunden holder apporten i munnen. Begynn med kort avstand og øk lengden gradvis. På dette nivået er det nødvendig at hunden holder apporten uten å tygge og at fører føler seg trygg på at den ikke blir spyttet ut. I den grad det er nødvendig: gi godbit og ros. Hunden oppfordres til selv å åpne munnen og strekke seg etter apporten. Gradvis økes avstanden hunden må strekke seg, for så å legge den på bakken. For hver gang hunden har grepet apporten, skal den tilbake på plass. Gradvis økes avstanden inntil normal avstand m. er innlært. Eller. Start med å oppfordre hunden til en drakamp om apporten. La hunden "vinne" i begynnelsen, men ikke la den få anledning til å stikke av med den. Ta tilbake apporten og fortsett drakampen. Etter noen ganger "vinner" føreren byttet hver gang og ev. bytter med en ball el. som hunden får beholde. Parallelt trener man på opptak av apportbukk ved at man legger den på gulvet eller bakken og oppfordrer hunden til å ta opp og legge den i eiers hånd. Her hjelper vi til så apporten havner i hånden og ikke faller ned på bakken. Samtidig med dette gir vi hunden ballen i bytte. Etter hvert som hunden blir sikker i opptaket, varierer man avstanden man kaster ut apporten. Så går man over til å forlange innsitt og avlevering før et ev. bytte. Hunder tenner som regel lett på denne leken og metoden er etter manges mening en lettere måte trene inn øvelsen på. Eller. Ha apportbukken skjult under jakken og gjør hunden oppmerksom på den. Vær ivrig slik at hunden blir nysgjerrig. Ta apporten bort og forsett med noe annet. Gjenta dette noen ganger. La hunden få lukte på apporten og ta den bort igjen. Etter hvert har dere en drakamp om "byttet". Si "takk" og ta den bort igjen. Denne leken må befestes før videre avansement. Kast apportbukken og la hunden løpe etter den. Bare kort og ha den i bånd. Det skulle ikke forundre meg om hunden tar opp apporten og kommer bort til deg for å ha drakamp. Gjør den det ikke, så fortsett med de foregående momentene en stund til. APPORTERING AV METALL. INNLÆRING. Om hunden vegrer på metall, går man tilbake og begynner med samme fremgangsmåte som ved apportering. En annen fremgangsmåte er å bruke en metallapport med påfestet gripealternativ, f.eks. lær e.l. Annenhver gang man trener, klipper man bort litt av læret. Man får på denne måten en gradvis tilvenning til metallet. Ved kulde må metallet varmes i hånden før avkast. Vær ekstra forsiktig under innlæring og avlevering for å unngå vegring og ev. skade. 14

15 GENERELT. Fører må forvisse seg om at hunden har forstått hva det er vi ønsker. Det er viktig å føle at momentet vi øver inn er befestet før vi avanserer til neste. Å gå tilbake å begynne på nytt kan ofte være nødvendig. Selv elemtære momenter kan gå i glemmeboken og trenger å friskes opp. Treningen skal være morsom og givende så vel for hund som for fører. AVSTANDSDIRIGERING INNLÆRING. Man må ta hensyn til hundens naturlige bevegelsesmønster når man starter innlæringen. Bruk mykt underlag, f.eks. gress el. Start med hunden i utgangsstilling og be den å ligge. Gå ut i front bare rett foran hunden. Vis den en godbit/forsterkning og påvirke hunden til å sitte opp. Det kan hjelpe å føre godbiten fram og over hodet på hunden. Den vil følge etter og sette seg opp. Sett så på en kommando fra nå av og gi godbit/forsterkning ved ønsket adferd. Husk i fortsettingen å gi kommando ros og forsterkning i nevnte rekkefølge. I begynnelsen er det godbiten(forsterker) som er utløseren og kommando/ros som er forsterkeren. Når ønsket adferd begynner å befeste seg, minskes frekvensen av godbit, og kommandoen blir utløseren. og godbit en mulig forsterker. Samme prinsipp gjelder i all betinget innlæring. Pass på at hunden ikke får avdrift. Det er lettest å lære den å sette seg opp ved å trekke forbena bakover inntil bakbena. Det gjør den naturlig ved denne metoden. Bruker vi godbiten i motsatt rekkefølge ved ned dekket fra sitt, (godbiten foran hodet og ned til bakken)vil hunden legge seg men forbena forover og hunden havner på nøyaktig samme plass. Øk gradvis avstanden og varier med befestede avstander. (Klasse II -5 meter.) Ikke tren serier. Er 2 de sittmomentet ikke like bra som den første, har man gjort det en gang for mye. Når hunden mestrer disse to variantene med fører i front, og momentene er befestet, kan vi trene inn stå momentet. Det lønner seg å begynne med hunden i sitt. Vis hunden igjen godbiten/forsterkeren og forsiktig påvirke hundens bakpart opp i stå. Forbena skal stå i ro. Med påvirkning menes at man forsiktig fører en hånd inn under hunden lår og lett dytter oppover. Ikke bruk makt, men vær tålmodig og bruk tiden. Legg merke til hundens egen motor og ros riktig bevegelse. Pass på å gi godbit/forsterker ved fullstendig bevegelse. Når ståmomenter fra sitt er befestet, bruker man samme fremgangsmåte i stå fra dekk. Så på kne i front og påvirke hunden forsiktig, under låret/magen, til å reise seg rett opp. Er ståmomentet befestet fra sitt, pleier det å gå greit også med denne varianten. Sitt fra stå gjøres likedan, men vær obs. på hvordan hunden setter seg. Fører vi godbiten igjen oppover foran hodet vil den sette seg med bakkroppen i ro og vi får ingen avdrift. Eller. Ikke ha hunden under kommando, men ha den gående rundt deg. Vis den godbiten/forsterker og vil hunden ha den må den selv finne ut hva den må gjøre.(skinnerboksen). Er det "sitt" vi skal lære den, kommer belønningen i det samme den setter seg. Etter hvert blir godbiten utløseren til sitt momentet. Så setter vi på en kommando og gradvis minsker frekvensen av godbit. Kommando blir igjen utløser og godbit en mulig forsterker. Samme prosedyre med ståmoment, men da må selvfølgelig utgangspunktet være i fra sitt eller fra liggende. Det er ikke like enkelt å kontrollere avdrift med denne metoden. Kombinert med fysiske sperrer kan det bli lettere for hunden å unngå avdrift. Trappeavsats, bord, o.l. 15

16 Eller. Metoden bygger på at hunden kan sitte på plass og dekke sitte opp på kommando. Fører må her lære hunden opp å stå fra utgangsstilling og fra dekk. De andre variantene kan den fra før. Fører bøyer seg i knærne og fører venstre hånd på utsiden og under buken på hunden. Kommander "stå" og reiser seg opp og leder hunden med seg opp i stå. Fri nå ut og avreagere. Bruk samme fremgangsmåte ved stå fra dekk. Disse momentene må være befestet fra plassposisjonen før fører veldig gradvis beveger seg ut i front. Ta bare ganske små, for hunden, umerkelige steg og varier med de som er befestet. Når hundens bevegelser er befestet med fører i front, kan man kombinere med tidligere metoder. Generalisering: Varier alltid kombinasjoner i alle befestede avstander og i ulike miljøer. Bruk godbit bare en gang i mellom men ikke etter noe mønster. INNKALLING INNLÆRING. Innkalling er en øvelse som i hovedsak bygger på hundens valpe og unghundtrening på nettopp innkalling. Med dette som utgangspunkt, settes hunden igjen på kommando. Vis hunden en leke(pipedyr) godbit el. lignende. Kall inn hunden og fører bøyer seg ned og mottar hunden i front og frir ut med belønningen. Medhjelper: Viser hunden treghet i innkallingen, benyttes en medhjelper til å sitte bak hunden og holder igjen. Fører står på avstand og lokker inn hunden, men medhjelper holder igjen slik at hundens motor øker turtallet mot fører. Mens turtallet er på topp kaller fører inn og medhjelper hører dette og slipper. Hunden lykkes i å fare mot fører som en rakett. Om man ønsker å befeste et godt tempo, så roser man mens tempoet er tilfredsstillende. Når hunden beholder lik fart helt inn til fører kan man begynne på innsitt. Fører bøyer seg ned og mottar hunden og lokker den til å innta utgangsstilling. La hunden sitte rolig noen sekunder før man frir ut. Avstanden man kaller inn på, må varieres fra kort til langt hold. Som ånden i fillehaugen: Sett hunden igjen på sitt og gå ut til et f.eks., hushjørne el. Kall inn hunden og hopp til siden. Du blir plutselig borte.ikke vent å se om hunden kommer. Fortsett og løp og lokk hunden etter. Man må løpe helt til hunden henter en igjen. Fri så ut og lek. Bruker man denne metoden for å befeste tempo, må man løpe etter innkalling. Hvis man står rett bak hjørnet, vil hunden etter hvert skjønne det og sette ned tempoet før den når hushjørnet. Det kan også i denne varianten brukes en medhjelper som holder hunden. Eller. Hunden sitter igjen på "sitt" og fører kaller in hunden og snur seg og løper bort. Også her må man løpe til hunden henter igjen fører. Fører kan også etter innkalling kaste seg ned forover og gjemme ansiktet i gresset. Ha en godbit i hånden som hunden får søke opp etter innkomst. Etter hvert trenes innsitt. Det er greit og kombinere alle varianter, men fører må velge den metode som passer nettopp til "sin "hund. 16

17 INNKALLING MED STÅ Klasse 2. Hunden MÅ ha et grunnfestet godt tempo, før man kombinerer den med "stå". Stå-momemtet må også være grunnfestet og spontant. Når man ønsker å kombinere innkalling med stå, så gjøres dette i hovedsak rett før fører og man frir ut med ball, fille, godbit e.l. umiddelbart etter at hunden har stoppet. Innkalling etter ståmoment gjøres vanligvis på stevner, men det må testes også på trening. INNKALLING MED STÅ OG DEKK Klasse 3 og elite. Det samme gjelder også for denne varianten. Både "innkalling" og "stå" og "dekk", må være grunnfestet hver for seg før de kombineres med innkalling. Når man kombinerer, må man igjen fri ut etter momentet med ev. forsterkning. Det lønner det seg å ta momentene rett før fører, og man må veksle på stå og dekk. Ikke la det bli mønster som hunden kan kjenne igjen. Et eksempel. Har man vanligvis et godt tempo på innkallingen, og man prøver å kombinere med stå/og eller dekk, for eks. to ganger på rad, og man den tredje gangen tar en ren innkalling og oppdager at det er en senkning av tempoet, så er ikke innkallingstempoet befestet nok. Slutt og kombiner og tren bare rene innkallinger NESEPRØVE INNLÆRING. Alt. 1. Lær hunden holde fast prøvepinnen og apportere den fra kort avstand. Når dette er befestet, begynn å la hunden søke etter pinnen i ulike situasjoner. Gå ikke videre før hunden har en befestet søksmotor. La en medhjelper legge ut 4-5 nøytrale gjenstander i en sirkel- ca meter fra fører - og med en avstand på ca cm. mellom gjenstandene. Medhjelper går tilbake til fører og henter pinnen som skal søkes og legger denne, uten å forstyrre eiers luktbilde, ut blant de øvrige gjenstandene. På førerens kommando skal hunden ut til samlingen og finne "sin" gjenstand og bringe denne tilbake til fører. Ved befestet adferd byttes en av gjenstandene ut med en trepinne tilnærmet lik førerens apportpinne, men med et nøytralt luktminne. Ettersom vellykkede søk befester seg, byttes gradvis flere av gjenstandene ut med like trepinner. Samlingen kan også ligge på linje, og dette må varieres i treningen. Kommer hunden tilbake med feil gjenstand under innlæring, unnlater vi å kommentere og forholder oss passive. Prøv på nytt etter 5 minutter og øk ros og forsterkning om hunden lykkes denne gang. Alt. 2. Start med hunden i bli sittende og gå ut ca meter og marker med hånden på 4-5- ulike plasser med avstand på ca cm. Markeringsplassene må være i litt høyt gress el. lignende. På en av plassene legges igjen en gjenstand med eiers luktbilde. La hunden løpe ut og søke opp gjenstanden. La hunden få arbeidsro om den søker effektivt, og legg opp treningen slik at det er 17

18 lett å lykkes i søket. Husk å gi ros når hunden markerer på pinnen og oppfordre den til en drakamp om bytte, eller bytt med en ball e.l. Etter hvert skal hunden inn på plass og avlevere før ev. drakamp eller byttelek. Når dette er befestet, legges en luktfri gjenstand, tilnærmet lik søksgjenstanden, ut synlig for hunden, i tillegg til den skjulte apportgjenstanden. Det er lov for hunden å sjekke den synlige, men forbudt å ta den opp. Er første del befestet vil hunden fortsette ut og søke opp "sin" gjenstand. Etter hvert øker vi antall synlige gjenstander og lar apportgjenstanden av og til også ligge synlig blant de øvrige. Kommer hunden tilbake med feil gjenstand under innlæring, unnlater vi å kommentere og forholder oss passive. Prøv igjen etter 5 minutter og øk ros og forsterkning om hunden lykkes denne gang. Alt. 3. Denne metode går ut på at hunden direkte får velge sin pinne bland de øvrige 5 like. Har hunden på forhånd lært å søke på kommando, kan man med denne metode raskere lære øvelsen. Ser man at hunden skal til å plukke opp feil pinne, kan et korrigerende "nei" forhindre opptaket. Rekker man ikke å forhindre opptaket må man igjen forholde seg passiv. Ros hunden ved riktig opptak og la hunden få beholde "byttet" etter avlevering. Selv om hunden tygger på den, vil det ofte føre til at det ikke blir tygging i øvelsen. I praksis virker metoden utmerket på noen hunder. GENERELT. Om formålet med øvelsen er, for hunden, å finne "sin" pinne, kan den føle at jobben er gjort og tygging kan lett bli resultatet. Tempoet tilbake kan også bli redusert. Er derimot formålet med øvelsen, for hunden, å avlevere til fører vil selve søket og momentene ut og inn bli rene transportetapper. Vi får raskt tempo ut og inn og ingen tygging. Vi kan si at graden av tygging og tempo hjem kan gjenspeile hundens oppfatning av fullført oppgave. Ros og belønning vil forsterke situasjonen hunden befinner seg i. Hunden oppfatter nye situasjoner mye raskere en oss. F. eks. ros gitt i forbindelse med avlevering av neseprøven vil ikke hjelpe på et dårlig tempo inn eller på tygging. Er tempoet inn godt vil ros, gitt i det øyeblikket, forsterke det gode tempoet. Er tempoet dårlig og vi på en positiv måte oppfordrer hunden til å øke tempoet, vil hunden oppfatte det som ros og få en bekreftelse på at det dårlige tempoet var korrekt. Er søksmotoren laber vil ros, i søksituasjonen, oppfattes som en bekreftelse på at søket skal være labert. 18

19 Fremadsending Klasse III og Elite INNLÆRING. Alt. 1. Vis hunden et attraktivt mål, ca meter borte. Bruk et objekt eller en medhjelper som hunden er glad i. Velg en kommando for "gå ut". I startfasen skal målet være synlig for hunden, men i overgangen bytter man på synlig/ikke synlig annenhver gang. Gradvis blir målet mer og mer usynlig. Hensikten er altså å befeste et tenkt mål hos hunden. Bruker man medhjelper, kan denne, i starten, poppe frem når hunden er framme og belønne. Når denne delen er befestet, settes det ut en markør ca meter ute og i hundens fartsretning. Av og til lar man denne markøren være selve målet for utsendelsen. I starten legg en godbit på toppen, og senere i skjul bak markøren Klapp i bakken bak markøren for å markere plassen. Gradvis går man over til at markøren oftere er hunden mål, og så kan man kommandere hunden "stå" og la den bli stående noen sekunder før man gir godbiten og frir ut. Etter denne fasen skal ny utsendelse fra markør skje i rett vinkel høyre eller venstre fra markør.(i forhold til fører.) Man går nå tilbake til nybegynnerstadiet for utsendelse, men nå med stående hund ved markøren. Ønsker man å gå f. eks. til høyre gir man kommando for "høyre" og viser hunden men arm og aktivt kroppsspråk den nye retningen. Umiddelbart etter kommando "høyre" dukker det igjen opp et synlig mål for hunden, men nå i riktig anvist retning. Dette gjentas til hundens forståelse av kommando og atferdsmønster er befestet. Ved venstre retning brukes nøyaktig samme fremgangsmåte. Når begge er befestet hver for seg, kan man begynne å kombinere dem. La dette befeste seg før videre avansement. Nå er tiden kommet for å sette ut en markert firkant og den skal nå erstatte tidligere mål for utsendelsen. Legg et synlig mål i bakkant av firkantens sentrum. Når hunden når målet sitt, er fører der og viser en begeistret holdning og roser. Hold julekveld før hunden fries ut. Etter noen gjentagelser vil hunden se på ruten som selve målet for utsendelsen, eller den kan føre til målet. Gå tilbake til utsending til ståmarkør og gjenoppfriske den delen en tid, før man begynner å kombinere dem. Vær tålmodig og jobb målbevisst. Grunnen til at man lærer hunden høyre/venstre ut fra ståmarkør før man setter ut en markert rute, er at blir hunden for fokusert på firkanten i klasse tre varianten, og ikke har lært å gå høyre eller venstre på kommando, kan man få et unødig problem når man skal begynne å trene elite fremadsending, med ut til ståmarkør først. Alt.2. Hund og fører leker sammen med en fille, el. annen gjenstand, for deretter å henge opp gjenstanden på en skistav e.l. Dette skal hunden se blir gjort. Ta med hunden, i line, ca meter og marker mot den opphengte gjenstanden. Når hunden blir oppmerksom på den, slippes den løs uten kommando. Fører løper etter når hunden er framme og roser. Hund og fører fortsetter med å leke med gjenstanden(fille e.l.) Etter noen gangers repetisjon, setter fører på en kommando for "gå ut før hunden løper mot gjenstanden. Denne "leken" gjentas over tid og i forskjellige retninger. Når dette er blitt befestet, legger vi til dirigering gjennom å kommandere hunden i "stå", 19

20 og vi beveger oss bakover bort fra hunden(ikke med ryggen til) Hunden skal stå meter fra tidligere mål.(fille/skistav). Kommander hunden "gå ut" og vær aktiv i retningsangivelse. Løp etter hunden ut til målet og ha julekvelden på nytt. Lær en retning av gangen før de kombineres. Etter hvert som dette blir befestet, setter vi opp en markert firkant rundt fille og skistav. Dette målet gjør vi mindre og mindre, og fokuserer mer og mer på den markerte firkanten. Bruk markeringsklosser av ulike typer. Når hunden er sikker og befestet på å gå i "ruta" legger vi inn kommando "stå" eller "dekk". For mange kan det lønne seg å la hunden stå i firkanten under trening for å unngå at den legger seg automatisk når den er inne firkanten. Belønning inne i ruten eller utenfor? Trapper hunden ned tempoet før den har entret ruten, så ikke dekk eller la den stå inne i ruten, men la den løpe igjennom og fri ut med belønning på baksiden. Man må gå ut i fra at "stå" og "dekk" er befestet, så det trenes ikke så ofte på. Om hunden ikke senker tempoet før den entrer ruten, så skal alltid belønning og forsterkning skje inne i ruten. Det er der hunden skal oppleve julekvelden. Faren med å belønne på baksiden er at hunden kan oppleve å få belønning for å gå ut av ruten og ikke inn. Dette må man se an og justere inn. Mange hunder som kun opplever belønning på utsiden av ruten, vil lett gå rundt på utsiden og vente på belønningen. Alt.3. Både utsendelse til markør og til firkant kan også læres inn med "Gyda" metoden. Man starter på helt kloss hold fra f. eks. ståmarkør, og fokuserer på en godbit som er gjemt i bakkant. Men kloss hold menes 3 til 5 meter Husk alltid å markere på plassen bak markøren for å motvirke at hunden går over i søk. Det skal mye til at hunden ikke lykkes i å gå til den markerte plassen og finne godbiten. Gradvis øker man avstand, kanskje bare med en halv meter i begynnelsen. Går man gradvis fram og tar det pent, er man oppe i normal avstand uten at hunden har merket overgangen. Med gradvis menes i hunde terminologi at man hele tiden veksler mellom de avstander som er befestet, og at nye er, for hunden, umerkelig små. Denne måte å trene kalles for "Gyda", Metoden er markedsført under Gydanavnet av Nils Johannessen fra Bergen. Ved overgang til dirigering høyre/venstre, går man ganske enkelt tilbake til kort avstand igjen, og bruker anvist retning fra ståmarkør.(kort avstand fra ståmarkør til firkantens bakkant.) Husk igjen å markere plassen for godbiten. VEDLIKEHOLD FORUTSETNING. Hunden må kunne øvelsene og alle momenter må være befestet. 1. Bruk 2 oppsatte firkanter med en ståmarkør i midten. Normal avstand fra markøren og til rutene. 2. Sett opp to firkanter på rad, se ill., og fokuser på at hunden skal gå forbi midten i den innerste firkanten. 3. La hunden stå igjen eller send den ut til ståmarkør og kommander "bli stående". 20