I Nepal har et maoistisk parti fått 38 prosent av stemme ved siste valg. Etter ti år med væpnet kamp mot en stat dominert av jordeiere og byråkrater.

Transkript

1 I Nepal har et maoistisk parti fått 38 prosent av stemme ved siste valg. Etter ti år med væpnet kamp mot en stat dominert av jordeiere og byråkrater. Maoistpartiet står fremst i kampen for demokrati og jordreform. Utfallet er ikke gitt, men ropene fra de undertrykte kan ikke lenger ignoreres. Kan folkelige bevegelser i Norge og andre steder lære noe av frigjøringskampen som foregår i åsene sør for Himalaya?

2 fakta Fakta om Nepal Her kommer mange interessante fakta om landet Nepal. For om lag 300 år siden spådde den engelske teologen Thomas Woolston at kristendommen ville være historie innen det 20. århundre. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire Nepal ligger mellom India og Kina. Foto: FNs kartografiseksjon Folketall: (juli 2010) 1 Størrelse: kvadratkilometer, litt mindre enn halvparten så stort som Norge. Klima: Subtropisk klima i sør med regntid og milde vintre. Kalde somre og vinter med snø i fjellene i nord. Befolkningsvekst: 1,3 % (anslag 2010). Relativt lavt globalt sett, nummer 105 på listen over land med høyest befolkningsvekst. Andelen av befolkningen som bor i by: 17 % Forventet levealder: 65,46 år. Spedbarnsdødelighet: 47 per 1000 fødte. Viktigste handelspartnere: India, Kina. Andel som kan lese og skrive av befolkning over 15 år: 48 % (62,7 % menn, 34,9 % kvinner). Andel av befolkning under fattigdomsgrensen: 24,7 %. Jordbruksprodukter: Linser, ris, mais, hvete, sukkerrør, jute (tekstilfiber). Industri/service: Turisme, tepper, tekstiler, ris, sukker, jute, sukker, murstein, sement. Eksport: 907 millioner USD (2008). Import: 3, 229 milliarder USD (2008). Gjeld til utlandet: 4,5 milliarder USD (2009). 1. Det finnes ingen sikre tall på folketallet i Nepal. Folketelling er planlagt i rødt! nr. 3A 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

3 Fakta Oppsummering Her kommer en oppsummering om hva konflikten i Nepal handler om akkurat nå. For om lag 300 år siden spådde den engelske teologen Thomas Woolston at kristendommen ville være historie innen det 20. århundre. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme på religionens vegne da han på midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen å leve. Om lag hundre år senere lanserte Voltaires landsmann, filosofen Auguste Coreligionen, men den har ikke klart, og vil heller neppe klare, å ta knekken på religion og overtro. 3 Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten. Religion som virkelighet Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten. Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten. Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten. 6 rødt! nr. 3A 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

4 FORORD Forord Dette er ingressen til forordet. For om lag 300 år siden spådde den engelske teologen Thomas Woolston at kristendommen ville være historie innen det 20. århundre. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme på religionens vegne da han på midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen å leve. Om lag hundre år senere lanserte Voltaires landsmann, filosofen Auguste Coreligionen, men den har ikke klart, og vil heller neppe klare, å ta knekken på religion og overtro. 3 Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning. Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. Stian Bragtvedt, redaktør 8 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL Foto: Andreas Tolf Tolfsen

5 GOrneti Veien til Gorneti Her må det komme en fin ingress. Av Geir Christensen Geir Christensen og Randi Nygård, aktivister i Helselag til Nepal, besøkte i sommer Nepal og Gorneti sykehus i Rolpa. Brutal fattigdom, høy barnedødelighet og ujevn fordeling var blant tingene som møtte dem på den nepalske landsbygda. Men mest inntrykk gjorde organiseringa blant bøndene på landsbygda og de store framskrittene de har gjort de siste åra. Denne reiseskildringa gir en beskrivelse av ståa i prosjektene som Helselag til Nepal er med og støtter. I artikkelen vil du også finne et intervju med Chunauti Ghanti, oversykepleier på Gorneti og leder av mor og barn-prosjektet i området. Har bøndene i Rolpa noen framtid? Dag 1. Helselag til Nepal er i gang med sitt tredje prosjekt knyttet til Gorneti sykehus i Rolpa. Det er et mor og barn-prosjekt i Ota «kommune» med hovedformål å redusere en dramatisk høy spedbarndødelighet og barseldødelighet. Tre år etter siste besøk skal vi tilbake til sykehuset. Turen starter i provinshovedstaden Gohrai, elleve timers busstur vestover fra Katmandu. Inntil maoistene organiserte dugnad for å bygge vei under borgerkrigen var det tre dagsmarsjer til Gorneti i usedvanlig ulendt terreng. I dette området hadde maoistene hovedkvarter under borgerkrigen, og noen av de hardeste kampene foregikk her. Kongehæren ble satt inn med over soldater i dette området for å knekke geriljaen. Det var en gedigen tabbe. I disse fjellene og med en sammensveiset Geir Christensen er med i Helselag til Nepal og besøkte tidligere i sommer Nepal sammen med en delegasjon fra partiet Rødt. befolkning hadde de ingen sjanse. Men de påførte befolkningen dype sår. Mange drepte landsbyboere og mange voldtekter. Veien er stort sett bygget med hakke og spade, og er plaget av mye jord og steinras, spesielt nå under monsuntiden. Nå er Martyrveien 95 km lang og minner mest om en dårlig kjerrevei. Vi brukte sju timer med jeep på de 95 km til Gharti Gaun, den foreløpige endestasjonen. Både lastebiler og busser trafikkerer veien, men sjåførene må nok planlegge litt mer enn vi er vant til i Norge, hvor en reservemellomaksling hører med til standardutstyret. Folk i Rolpa er allikevel umåtelig stolte av veien sin. Ettersom diaré hører med til dagens orden drikker vi flaskevann eller brus, men slikt var ikke å oppdrive når vi prøvde på kaféene langs veien, så det var bare å ta sjansen. Vi fryktet også å bare få Nepals standardrett: Dal bhat, slik vi opplevde sist. Den består av ris med poteter og linsesuppe, og serveres gjerne til både frokost, lunsj og middag. Etter noen dager ble vi norske litt desperate og spurte etter kjøtt. Da fikk vi dal bhat med kylling, som var samme rett med fire biter kyllingbein. Så denne gangen prøvde vi alt annet: Hardkokte egg og noe de kaller sel, som er en slags smultring av rismel, og som faktisk smaker godt. Vi kom ikke fram til Gharti Gaun før det mørknet og måtte overnatte før fotturen opp til Gorneti. Prisen på «hotellet» var ikke forskrekkelig, 18 kroner per seng, selv om standarden lå litt under det vi er vant til. Hotellet var et tre meter bredt bygg med én langside mot veien og den andre hvilende på åtte meter lange bambusstokker mot skråningen ned på andre siden. Heldigvis var det så mørkt at vi ikke så gjennom gulvet i det luftige bygget av råplank. I den ene enden var fem senger til utleie og i den andre enden bodde familien som drev stedet. Doen var bak nærmeste 10 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

6 GOrneti busk, og baderommet en vannkran 100 meter unna. Alt dette til å leve med, men plankesengen med et gammelt skittent teppe, uten madrass og laken var det litt verre med. Sjelden har jeg vært mer glad for å ha med turistforeningens lakenpose. Vi sovnet allikevel før klokka ni og jeg holdt ut hele natten inni lakenposen, på tross av varmen. Dag 2, formiddag. Etter å ha rotert ca. 500 ganger for å finne sovestillingen som gjorde minst vondt for en gammel rygg, startet dagen klokka fem, bare en halv time etter at nepalerne var i gang med morgenstellet. Etter frokost av sel var vi klar for det nepalerne regnet som en lett tur på tre timer opp til Gorneti. Litt opp i lia passerte vi den første skolen. Der stimlet skolebarna i ring rundt oss og glodde. Den gamle visa til Hellbillies om En neger på Ål stasjon slo meg som en passende forklaring: Rare hvite mennesker på tur. Det er et uttall av stier og stidele stort sett ved hver gård. Så vi stoppet, hilste på nepalsk og spurte: - Gorneti? Hyggelige og hjelpsomme svar fra mange forundrede bondekoner. Gårdene i området lignet hverandre: et par vannbøfler, noen geiter, høner og åkerlapper i terrasser i skråningene. Nede ved elva dyrket de ris, høyere oppe var det mais om sommeren, hvete om høsten, og poteter om vinteren. Der er det maismat om sommeren, brød om høsten, og poteter om vinteren ettersom avlingene blir modne. En dårlig avling betyr sult, og de er nesten for vegetarianere å regne, for kjøtt er luksus. Alt gårdsarbeidet gjøres manuelt, ikke én maskin er å se. Tidligere var det noen få attåtnæringer, bestemt av hvilken kaste den enkelte tilhørte. Dalittene (lavkaste) lagde kniver og sigder, mens høykastene drev med gullsmedarbeider. Dette har imidlertid moderne industriproduksjon tatt knekken på, og nå koster et knivemne like mye som en ferdig industrikniv. Istedet har det blitt vanlig å sende ut en sønn som fremmedarbeider til Katmandu, Malaysia eller Gulfen. Da kommer det penger hjem til nødtørftige investeringer og mat hvis det kniper. Men også dette er på vei ut, for når internasjonal økonomi kommer i krise er det fremmedarbeiderne som blir sendt hjem først. For bøndene her betyr det nød. Litt oppe i den siste lange stigningen mot Gorneti stod det et nytt leirhus som det durte fra. Mikrokraftverket surret og gikk. Mikrokraftverket For tre år siden, sommeren i 2007, satt vi med stearinlys en sedvanlig mørk sommerkveld på Gorneti og diskuterte med sykehusledelsen om hva Helselag til Nepal kunne bidra med. Vi gikk gjennom opplæringsprogram for barfotlegene her, medisinsk utstyr de trengte, og andre ting som kunne bedre situasjonen. Som gammel elektromontør kunne jeg ikke la være å undres på om ikke mangelen på strøm la store begrensinger på utviklingen av sykehuset. Selv om de tok røntgenbilder med pedalaggregat, måtte strøm kunne gjøre driften enklere. Det var de enige i, men det var minst fem mil til noe nasjonalt strømnett, så dette så de på som en fjern drøm. Den kvelden oppstod tanken om et mikrokraftverk i en av småelvene rundt sykehuset. Ting ballet fort på seg. Brev til fagforeninger om bevilgninger gikk ut, støtte fra Utenriksdepartementet ble søkt, lokale krefter gikk i gang med planlegging, og søknad om nepalske midler gikk inn kroner fra norske fagforeninger var motoren som fikk det hele i gang. Nå er utbyggingen komplett, og å få turbin og generator inn var en prestasjon. Stedet er for bratt til at de kunne bruke helikopter, så det måtte transporteres ved hjelp av hester og muskelkraft. Kraftverket startet opp i fjor, men de siste av de 160 bøndene som også får strøm fra kraftverket fikk ikke strømlinje før i vår, noen måneder forsinket. Til og med en «gatelykt», riktignok litt enklere enn våre, har de strategisk plassert mellom skolegården og den nye skoledoen de bygger. Foreløpig brukes strømmen mest til lys, for avanserte hjelpemidler som kjøleskap er fremdeles utenfor det som tenkes på her. Men sykehuset har strøm og antakeligvis har over av innbyggerne tilgang til lys og stikkontakt. Det gir muligheter. Kraftverket er driftssikkert sier lederen for kraftverkskomitéen, Pravad Gharti Magar. Som vanlig i de maoistdominerte områdene i Nepal styres kraftverket av en komité på ti medlemmer. De finansierer en «maskinsjef», vedlikehold og linjetilsyn mot en liten avgift de tar fra bøndene, mens sykehuset får gratis strøm. Disse ti fattigbøndene, de fleste uten skolegang og uten en eneste maskin i gårdsdriften, styrer nå et mikrokraftverk. De viser stolt fram vannstyring, voltmetre og annet teknisk utstyr. Pågangsmot og lærenemhet er det ingen ting i veien med. Kraftverket håper jeg er et symbol på en port mot framtiden som har åpnet seg. Det var forunderlig å stå på plassen utenfor Gorneti sykehus senere på kvelden og se vinduslys og utelys fra gårdene omkring. Tilbake til oppstigningen. Fra kraftverket gikk det rett opp, og etter fem timers hard gange fra Gharti Gaun var vi nesten framme. Da oppdaget vi at kameraet manglet, og det far tilbake nedover lia for å se på rasteplassene. Etter 20 minutter ga vi opp og tenkte vi fikk lete når vi skulle tilbake. Så var det 40 minutter oppstigning igjen før vi tungpustet kom opp på plassen foran Gorneti, som etter sigende skal ligge på meters høyde i det nepalerne kaller åsområdene. Tre timers gange? Ikke norske timer i alle fall. Og enda verre skulle det bli. En av ungdommene spurte hvordan kameraet så ut, og forsvant. Etter en time sto han der smilende og fortalte at det lå rett overfor kraftverket. Han så verken svett ut, eller virket andpusten. Det var til å ergre seg grønn over for en som regner seg som en sporty norsk fjellvandrer. På Gorneti ble vi tatt imot som hedersgjester, og vi ble installert i gjestehuset hvor de hadde fantastiske ting som baderom med dusj og vanndo. Riktignok av asiatisk type hvor du må sitte på huk. De synes våre doer hvor alle sitter på samme ringen er grisete. Men for en gammel stiv elektromontør er det å sitte på huk nesten håpløst. Etter lunsj (sedvanlig dal bhat) var det tikkasermoni. Det er et rødt stoff du får plassert i panna, og er å regne som en form for æresbevisning. Vi gikk rett på intervju med lederen for mor og barn-prosjektet: Mor og barn-prosjekt i Ota Helselag til Nepal har samlet inn penger til et mor og barn-prosjekt i Ota, Rolpa. I et land hvor over seks prosent av kvinnene dør i barsel og hvor spedbarndødeligheten er enda høyere er dette kanskje det viktigste kvinnespørsmålet. I 2007 var barnedødeligheten i Ota hele 25 prosent. - Første halvår 2010 er vi kommet ned i 15 prosent, sier Chunauti Ghanti som er oversykepleier på Gorneti sykehus, og leder av mor og barn-prosjektet. Men siden prosjektet bare pågått i åtte måneder regner hun med å komme mye lenger. Når det 12 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

7 GOrneti gjelder kvinnedødelighet har de ikke noe statistikk på dette per i dag, men dette har også blitt bedre. Hva gjør dere med mor og barn-prosjektet i dag? Her på sykehuset samler vi inn data og fører statistikk. Det viktigste arbeidet gjøres i de ni bygdelagene Ota er oppdelt i. Her er det lokale helsekomitéer med ti medlemmer som driver det daglige arbeidet. Vi reiser rundt og holder møter én gang i måneden i alle bygdelagene. Der snakker vi med både kvinner og menn, og gir råd. Om hva? Enkle tiltak som rengjøring av toaletter, betydningen av å gi riktige doser medisin til barna, hensikten med tremånderskontroll for gravide vi har på sykehuset, og betydningen av jerntabeletter under svangerskapet er noen eksempler. Er det vanskelig å få kvinnene til å snakke? I starten var det vanskelig. Mye fordi det er et skammelige tema å snakke om. Men vi sa vi visste grunnen til hvorfor spedbarn og kvinner dør, og til andre helseplager. Vi sa at vi kunne gjøre noe med det, og etter et par måneder løsnet det. Har dere møtt motstand fra mennene? Nei, hvorfor det? Vi snakker med både kvinnene og mennene. Mennene vil at både barn og koner skal leve. De er glade for alle råd og veiledning som blir gitt. Hvor føder kvinnene? Det velger kvinnene selv. De fleste føder nå på sykehuset, men en god del føder fortsatt hjemme. Da får de hjelp fra lederen for helsekomitéen, og dersom det oppstår vansker flyttes de hit til sykehuset. Vi hadde en dødfødsel for dager siden hvor mor ønsket sterkt å føde hjemme. Men hun fikk trøbbel med å få ut barnet, så lederen for helsekomitéen fikk overtalt henne til å komme hit. Vi klarte å få barnet ut, men mor ville hjem med én gang. Den vanskelige fødselen gjorde at barnet døde på hjemveien. Hva er de vanligste helseplagene ellers? Til sykehuset kommer de med alt fra vondt i magen og nedover. For eksempel er livmorprolaps svært vanlig. 80 prosent av pasientene på sykehuset er nå kvinner. Flere og flere pasienter kommer til sykehuset for rådgiving. Livmorprolaps har jeg tidligere også hørt er utbredt rundt Gorneti. Så nærmer kvelden seg, og Chunauti må gjøre seg klar. I morgen skal hun ut på bygdelagsbesøk, og hun overnatter i landsbyene underveis. Hele rundturen tar over en uke. Her må vi ha en tittel Dag 2, ettermiddagen. Etterpå var det omvisning i bygdas siste stolthet, en nybygd skole med elever fra 1. til 8. klasse, i alt 300 elever. Skolen ble også bygd på dugnad av landsbyen. Den gamle skolen, 30 år gammel og den første skolen i området, ble for liten og skal nå rives. De forteller at den nye skolen har åtte lærere, hvor tre er betalt av staten og de øvrige fem gjennom et spleiselag i bygda. Lærerne får nepalske rupi i måneden (280 kroner) noe som betyr at de i tillegg må dyrke maten sin sjøl. Doene var siste byggetrinn og er også en del av helseprosjektene i landsbyene i Ota. Det å få bygd septiktanker og egne do-rom med vann og såpe betyr mye for helsen rupi (3 200 kroner) koster det å få bygd en slik do med septiktank. Da må bøndene selv hente sand og stein i elva, og knuse Utsikten ned mot dalen på veien til Gorneti. Foto: Geir Christensen stein til passende pukk. En lokal murer får 200 rupi (18 kroner) dagen for støpearbeidene og resten er til sement, rør, slanger, kran og toalettskål. Systemet er utviklet av norsk-iranske Hamiid [mangler etternavn], som tidligere har jobbet frivillig som sykepleier på sykehuset de siste to årene. Geiteavlslagene i Ota Helselag til Nepal har finansiert oppstarten av mor og barn-prosjektet i Ota. Men en viktig del av tenkingen er at det skal utvikles lokal finansiering til å overta prosjektet. Derfor har helselaget bidratt til å starte geiteavlslag. Alle de ni bygdelagene i Ota har fått litt over kroner for å starte geiteoppdrett, og som vanlig styres det hele av en komité på ti medlemmer i hver bygd. Disse har kjøpt inn dyr som de har ansvaret for oppdrett av. Meningen er at salg/slakt av geiter skal gi inntekter til blant annet driften av helseprosjektet. Betalingen for et geiteslakt varierer fra 800 rupi (75 kroner) til rupi (220 kroner) avhengig av kvaliteten og vekten, blir vi fortalt. På et møte med ca medlemmer av tre av lagene får vi høre at driften går bra. De har beite nok, det er arbeidsmessig overkommelig, og at de har fått bra avlsdyr. Det eneste de frykter er sykdommer som krever medisin, noe som er dyrt og vanskelig å få tak i. De har valgt å satse på geit framfor gris fordi det fôr-messig er lettere. Geitene beiter sjøl, grisen krever mer arbeid. Går alt overskuddet til helsearbeid? Overskuddet er det vi som bestemmer over. Det er litt urettferdig overfor de andre landsbyboerne, men det er vi som gjør jobben så det kan forsvares. Får dere pengene sjøl? Nei, de skal gå til sosiale tiltak for bygda. Men det kan for eksempel være skolebøker. Av lederne på sykehuset får vi bekreftet framstillingen. De ni komitéene bestemmer selv hva slags sosiale tiltak overskuddet skal gå til, men det betyr i praksis skole og helse. At mor og barn-prosjektet vil ha så god virkning at komitéene vil bevilge penger til det i framtiden, når oppstartsmidlene fra Norge tar slutt, var de på sykehuset ikke i tvil om. Så kom middagen. Da skulle vertskapet gjøre riktig stas på oss, så de hadde slaktet en gris, og det ble dal bhat med grisekjøtt. Klokka ni på kvelden var vi stuptrøtte og sovnet, selv om sengene her heller ikke hadde madrasser. Hjemreise og tilbakeblikk Som vanlig frokost med dal bhat og avmarsj klokken seks. Da stod sykehuspersonalet oppstilt med tikka og blomsterkranser til hilsen. Nedover akkene gikk det atskillig lettere enn opp. Etter knappe fire timer var vi nede ved veien, og etter sju timer til i en jeep var vi tilbake i Gohrai og kunne nyte livet med moderne ting som sittedo og madrass. På turen ned kunne jeg ikke la være å 14 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

8 GOrneti undres over om bøndene i Ota har noen framtid? De hører med til verdens ca. to milliarder fattigbønder som i hovedsak lever av det de klarer å dyrke sjøl, men en som i tillegg desperat leter etter attåtnæringer for å skaffe penger til investeringer og ekstra mat. Du møter dem på ferie med «special price for you», som tiggere eller i TV-reportasjene om hungersnød. De har ikke kjøpekraft og får ikke lønnsarbeid fordi kapitalismen har ikke bruk for dem. Kapitalismen hiver dem bokstavelig talt på søppeldynga, lar de sulte hjemme, eller få prøve lykken i slummen rundt storbyene. Det som interesserer kapitalismen er ressursene i området, der store internasjonale selskaper allierer seg med lokale landeiere og føydalherrer for å få kloa i verdiene. Samtidig er det et poeng at denne massen av fattigbønder er en hendig «reservearmé» som kan bidra til å holde lønningene nede der hvor det fins kapitalistisk produksjon. At reproduksjon av arbeidskraften foregår på landsbygda og i stor grad er familiens ansvar holder også lønna nede. Det var mot føydalherrer folkekrigen [vi sier tidligere borgerkrig] i Rolpa startet. Her oppe i Ota var det skogseierne som var utsugerne. De bodde i Katmandu og hadde fått området som skatteland av kongen. All bruk av skogen var avgiftsbelagt for bøndene og slik ble det lille overskuddet som fantes tatt. Eiernes skogsvoktere var innkrevere. Opprøret startet med politiet ble mobilisert etter at skogsvokterne ble jaget vekk av opprørske bønder. Som svar samlet bønder seg og jaget også vekk politiet og brant ned politistasjonen. Med andre ord en historie som likner mer på det vi leser om i Robin Hood enn noe vi kan sammenligne med i Norge. Nå driver bøndene skogen som allmenning og de gamle skogseierne har ikke turt å prøve seg. De godt organiserte fattigbøndene i Ota har kommet godt i gang med å skape seg en framtid. De har startet på fire grunnleggende moderniseringsoppgaver: vei, strøm, skoler og helsestell. Det som gjenstår er å utvikle næringsvirksomhet. Som kollektiv kan de klare det, for eksempel gjennom geiteoppdrett i stor stil for salg lenger unna enn nabolandsbyene? Skrenter med gras har de nok av, kanskje felles allmenningssag? Nå tas skog bare ut til lokal bruk og grovplanken sages med håndkraft på langs. En sag kunne gitt inntekter som kunne bidra til mer moderne landbruksdrift og gitt nye arbeidsplasser. Flere kraftverk i elvene? Mineraler i fjellet? Medisinplanter blant de mange spesielle vekstene i området? Dette er tanker jeg gjør meg om hvordan befolkningen i Ota kan få til en modernisering i felleskap, slik at ingen jages fra gård og grunn, men hvor alle bidrar med sitt overskudd, slik de kinesiske folkekommunene la grunnlaget for Kinas økonomiske vekst. Alternativet er skremmende. Med skogseierne tilbake ved makten er det slutt. Da går overskuddet ut av Ota igjen, og livet vil falle tilbake til førrevolusjonære tilstander. Skog og mineralrettigheter vil bli solgt til utenlandske selskaper hvis det ligger penger i det. Sulten vil komme og fattigbøndene vil måtte velge mellom å prøve å leve med den, eller flytte til byslum. Dette handler den nepalske revolusjonen om. Selv om maoistene vant valget, så har partier som forsvarer føydalherrene mandater nok til å blokkere en ny grunnlov. Og hele det gamle maktsystemet som den avsatte kongen utviklet sitter i sine maktposisjoner, fra hærstaben, via politiet til rettsvesenet og sivilt statsapparat. I tillegg har de sterke støttespillere i stormaktene India og USA. Hvordan det vil gå? Ingen vet, men for fattigbøndene står det om livsgrunnlaget. Foto: Andreas Tolf Tolfsen 16 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

9 Nepal nå Det nye mot det gamle Drakampen om hvem som skal lede den nye regjeringen i Nepal, illustrerer at det gamle Nepal stritter i mot at den sosiale og politiske revolusjonen som ble innleda med kongens fall i 2006 skal fullføres. Og den avdekker at India er en sterk bakspiller for det gamle Nepal. Hva slags politisk spill er det som foregår i parlamentet i Katmandu? Valget i 2008 ga maoistpartiet mandat til å lede den regjeringen som skulle følge opp prosessen, mens den nyvalgte grunnlovsforsamlingen (CA) med 38 prosent medlemmer fra maoistene skulle utforme forslag til en grunnlov for det nye Nepal. Som partiet med desidert størst folkelig støtte i valget måtte maoistene ta på seg regjeringsansvaret og prøve å bruke det til å videreutvikle revolusjonen, sjøl om det allerede fra starten av også skapte et dilemma: Tyngdepunktet for partiledelsens arbeid ble skjøvet over på den parlamentariske arenaen. Samtidig var det en avgjørende forutsetning for fortsatt framgang å bevare og videreutvikle den folkelige basisen for revolusjonen. Et spørsmål om jord Setninger i 12-punktsavtalen fra 2006 som berørte jord-spørsmålet skapte ganske raskt kontroverser, da de stanset opp fordelingen av jord 1. Seinere har de også gitt det gamle maktsjiktet påskudd til å trenere hele fredsprosessen gjennom å kreve at jord som godseierne hadde latt ligge brakk, og som ble utdelt til bønder under folkekrigen, også skulle tilbakeleveres til godseiere. Dette står det ikke noe direkte om i 12-punktsavtalen. Jordreform er en av hovedsakene for den sosiale revolusjonen og har derfor også stor symbolsk betydning i det taktiske spillet. Hvem kontrollerer hæren? En annen sak som står i sentrum for maktkampen er hva slags karakter den nye våpenmakta skal ha og hvordan kommandolinjene skal gå. I enhver revolusjon er dette helt avgjørende spørsmål. Avtalen sier at Den nepalske hæren (NA) og Folkets Frigjøringshær (PLA) skal slås sammen, at den nye hæren skal bli vesentlig mindre enn summen av de to nå, og at den skal ledes av regjeringen på grunnlag av den nye grunnloven. De som har makta i Kongresspartiet (NC) og United Marxist-leninist (UML) har det siste året hevdet at maoistene ikke kan få regjeringsmakta igjen før integrasjonen av hærene er gjennomført. De hevder også at det bare er ca PLA-soldater som skal vurderes for deltakelse i felleshæren, mot maoistenes krav om at alle de som er registrert i forlegningene skal vurderes. Her har maoistene FN sin støtte for sitt syn. At de to nåværende regjeringspartiene bare bruker dette for å forpurre den videre fredsprosessen er ganske åpenbart, da de ikke hadde noen slike innvendinger mot at maoistene tok ledelsen i regjeringen som ble danna like etter valget i Etter mye strid ble det nettopp inngått avtale om at FN skal overvåke integra- sjonsprosessen videre i fire måneder (fra 15. september), og at den da skal fullføres. Ledelsen av den hæren som da framstår skal være underlagt en kommisjon bestående av representanter fra de største partiene i samarbeid med regjeringen, inntil den nye regjeringen som velges på grunnlag av den nye grunnloven kan ta over kommandoen. Slik sikres maoistpartiet innflytelse inntil grunnlovsprosessen er fullført. Om dette vil gå etter planen, og vil være avslutta til midten av januar 2011, er det sjølsagt umulig å garantere for her og nå. Drakamp i parlamentet Det var striden om kommandolinjene over hæren som førte til at UNCPM sa fra seg regjeringsmakta i mai I ettertid kan vi vel si, som redaktør Shestra (se neste artikkel), at dette sannsynligvis var en feil fra maoistenes side. Hærsjefen provoserte og presidenten handla i strid med de konstitusjonelle retningslinjene. Kanskje hadde maoistene stått seg sterkere hvis de da tok en skarp politisk kamp også med regjeringspartneren UML, som svikta i dette oppgjøret, og heller blitt kasta enn trukket seg? Uansett så åpna Prachandas avgang døra for den sabotasjepolitikken som de andre partiene har ført etterpå for å hindre at maoistene kunne komme tilbake og bruke regjeringsmakta til å føre den revolusjonære prosessen framover. I tillegg har personmotsigelser og karrierisme ført prosessen ut i det parodiske og undergravd tilliten til alle de politiske partiene. Statsminister MK Nepal, som nå sitter flere måneder på overtid etter at han ble pressa til å gå av, prøver å trenere valget av ny statsminister til han klarer å skaffe seg et annet utgangspunkt for den videre maktkampen, eventuelt ved å ta over ledelsen i UML. Den samme Nepal ble vraka i begge de to valgkretsene han stilte opp i under CA-valget og har ikke noe folkelig mandat. Han og hans medsammensvorne KP Oli har bare parti- og regjeringssjiktet å spille på og har greid å forhindre at Nepal blir satt på sidelinja ved å få UML til å nekte å stemme ved statsministervalgene. Muligens endte denne fasen 26. september, hvor Dahal har sagt han ikke stiller opp i den syvende valgomgangen. Hvis UML da fortsatt stemmer blankt og Kongresspartiet sin kandidat Poudel bare får ca. 120 stemmer, legger det grunnen for at det blir lagt fram et nytt forslag til en løsning. I følge avtalen som ble inngått mellom UML og maoistene 17. september tar da UML-leder JN Khanal over som statsminister for en regjering med 2/3-flertall. Maoistene stiller da ikke med Dahal og tyngden av toppledelsen i regjeringen, men prioriterer at disse skal jobbe primært mot partiet og den folkelige mobiliseringa. Når dette leses veit vi om dette har gått etter planen eller ikke. Dersom en klarer å hindre at India-agentene MK Nepal og Kongressparti-ledere som Poudel får ledelsen over regjeringen. Samtidig som maoistene får brukt mer krefter på å bygge opp igjen partiet politisk og organisatorisk, har revolusjonen tatt et viktig skritt framover. Det betyr ikke at alle hindringer er ryddet av veien. Langt i fra. Vi her i Europa kan bidra med vårt gjennom å styrke solidaritetsarbeidet. Drive opplysningsarbeid som avslører Indias innblanding og hva en videreføring av revolusjonen vil bety for folket i Nepal og for andre land som står overfor lignende utfordringer. I tillegg til praktisk støtte til tiltak slik som Helselag til Nepal har stått og står for. Arnljot Ask, insternasjonal sekretær i Rødt 18 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

10 Politikk Ny grunnlov eller en ny revolusjon? Av Johan Petter Andresen Shyam Shresta regnes som en av Nepals viktigste venstreintellektuelle. Han er koordinator for Kampanjen for progressiv transformasjon og tidligere sjefsredaktør for Mulyankan Monthly Magazine. Bladet er nesten 20 år gammelt, og er det største venstreorienterte magasinet i Nepal og selger ca eksemplarer i måneden. Johan Petter Andresen intervjuet Shresta om den politiske situasjonen i Nepal og om hvilken rolle maoistpartiet spiller. Mener du at maoistene bør lede en konsensuseller en flertallsregjering i dagens situasjon? Siden de var det største partiet i den grunnlovgivende forsamlingen, bør de lede en nasjonal konsensusregjering. For å lykkes med fredsprosessen og skrive grunnloven må de være i ledelsen. En demokratisk republikk, føderalisme, likestilling mellom kvinner og menn, og en sekulær stat; alt dette er historiske og revolusjonerende resultater oppnådd under ledelse av maoistene. Disse resultatene må bli institusjonalisert i den nye grunnloven. Derfor må de lede regjeringen. Men de borgerlige partiene er ikke innstilt på at maoistene skal få like stor innflytelse på politikken som valgresultatet tilsier. Derfor setter de fram mange nye vilkår for å lede en regjering som det er vanskelig å oppfylle for maoistene. Dette forklarer hvorfor det er mindre sannsynlig for maoistene å oppfylle alle disse vilkårene og lede regjeringen denne gangen. Men fremdeles kan det ikke helt utelukkes at maoistene vil kunne komme til å lede regjeringen i nær framtid. Ettersom det er en dyp splittelse i Nepali Congress, et borgerlig konservativt høyreparti, om hvem som skal bli den neste statsministeren, kan en koalisjon mellom maoistene, UML og Madhesipartiene oppstå når som helst. Hvordan forstår du punkt en i trepunktsavtalen av 28. mai? [Punkt 1 slo fast at partiene skulle samarbeide for å fullføre fredsprosessen] Dette punktet slår fast at de tidligere avtalene om fredsprosessen bør iverksettes. Mange av punktene i den omfattende fredsavtalen har ikke blitt implementert, noen på grunn av maoistene og noen på grunn Johan Petter Andresen er industrimaler og medlem av Helselag til Nepal. av de borgerlige partiene. Integrering av de to hærene, sosial og økonomisk transformasjon, dannelsen av mange kommisjoner, for eksempel Sannhets- og forsoningskommisjonen og kommisjoner for å finne forsvunne personer har ikke blitt iverksatt. Det er også noen spørsmål angående Young Communist League, den såkalte paramilitære fløyen til maoistene. Jeg tror at alle parter må sette seg sammen og finne en felles forståelse av disse spørsmålene. Så, alle spørsmål i dette første punktet må man enes om og implementere, ikke bare noen. Maoistene sier at arbeidet med grunnloven og integrering av de to hærene må gå hånd i hånd. Hva tror du? Det er logisk. Men i den omfattende fredsavtalen, inngått i desember 2006, var det enighet om at integrering skulle skje tidligere. Men maoistene ser ut til å frykte at hvis de integreres på forhånd, så vil ikke den nye grunnloven nødvendigvis bli skrevet. Andre framtredende partier er redde for at hvis de ikke er integrert på forhånd, så vil maoistene være i en posisjon til å påvirke regjeringen og den grunnlovgivende forsamlingen med sine våpen. Men med den alvorlige mistro og frykt som er mellom de framtredende partiene, er det helt logisk at integrasjonen og kunngjøring av grunnloven må gå hånd i hånd ettersom skriving av grunnloven og integrering av de to hærene er to beslektede hovedbestemmelser i fredsprosessen. Maoistene gjorde den feilen å akseptere at soldatene skulle bli integrert innen seks måneder da de var i regjeringen. Det er i praksis umulig å få til. Kongresspartiet og UML krever at maoistene skal gi tilbake land og verdier ervervet under folkekrigen, mens andre deler av fredsavtalen, som jordreformer, står stille. Hva er din mening? 20 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

11 Politikk Fredsavtalen slår fast at det skal gjennomføres en vitenskapelig jordreform og at restene av føydalisme skal utryddes. Den sier også at land og eiendom tatt under folkekrigen skal returneres. Maoistene gjorde det ikke klart at eiendommen til godseiere som ikke en gang bor på godset og føydalklassens land ikke skal bli returnert. Under forhandlingene hadde vi hele tiden antydet at denne type jord eid av føydalklassen og nevnte godseiere ville være umulig å levere tilbake da noe av det allerede var fordelt blant dem som drev jorda og jordløse. Nå krever Kongresspartiet og UML at også disse områdene skal returneres. Jeg tror ikke at disse bør gis tilbake ettersom dette vil skade det viktigste innholdet og intensjonen med jordreform. Nå har denne saken blitt et stort poeng for UML og Kongresspartiet. Visst burde jord som tilhører de små eierne, middels og rike bønder gis tilbake, men ikke jord eid av føydalklassen og godseiere som bor andre steder som ble delt mellom dem som drev jorda og jordløse. Maoistene begikk denne feilen, og dette har skapt en kløft mellom maoistene og de som støttet maoistene på grunn av mangel på jordfordeling. Kan dagens situasjon med et parlament der ingen har flertall og en fastlåst situasjon fortsette i enda et år? Hvis den nasjonale konsensusregjeringen formes nå, så vil den grunnlovgivende forsamlingen som samtidig er parlament, begynne å jobbe, ettersom alle de største partiene vil være i regjering, og fredsprosessen vil gå videre. Hvis en nasjonal konsensusregjering ikke er dannet på grunn av standpunktene til Kongresspartiet og UML så vil vi få et bortkastet år med krangel om makt, og fredsprosessen kan mislykkes. Dersom man ikke får i stand en avtale om integrering av hærene, fortsatte uenigheter om hovedkrav i en ny grunnlov og tilbakelevering av land ikke finner sted, så vil det ikke bli en konsensusregjering. Det sivile samfunn føler at partene må komme fram til en progressiv avtale om disse grunnleggende spørsmålene. Det store flertallet av organisasjoner og framtredende intellektuelle krever en nasjonal konsensusregjering. Hva tror du maoistene bør gjøre nå? For det første bør de lede og ta initiativ til et møte for de store partiene for å avgjøre hærens integrering og demokratisering, tilbakeføring av eiendom, ledelse av regjeringen og uenigheter om den nye grunnloven. Det bør inkludere UML, Kongresspartiet, og det største madhesipartiet. For det andre bør de sørge for at den nye grunnloven går i en sosialistisk retning. Det er imidlertid en utrolig motsigelse at Prachanda sjøl ikke prioriterer å skrive den progressive grunnloven. Han har ikke vært noe særlig i den grunnlovgivende forsamlingen i løpet av det siste året. De andre partiene har ikke prioritert arbeidet i den grunnlovgivende forsamlingen, men maoistene burde prioritere mye høyere å skrive en ny grunnlov sammen med andre progressive krefter. 62 prosent av mandatene i forsamlingen tilhører den progressive fløyen. Hvis de fleste av dem er samlet, om ikke alle, kan de skrive en svært god progressiv grunnlov. For det tredje fortsetter maoistene på grasrotnivå å angripe UML-kadre fysisk. Dette har forverret forholdet mellom maoistene og radikale elementer innen UML. Det borgerlige høyrepartiet og den indiske herskerklassen har kunnet utnytte splittelsen mellom maoistene og UML ved å bruke UML mot maoistene. Så denne typen fysiske angrep må stoppes med større kraft av maoistenes ledelse. Maoistene må prøve å vinne hjertene til vanlige medlemmer og radikale ledere i UML og andre progressive partier. Selv om de nå skulle ende opp uten å sitte i regjering, burde de prioritere å lage grunnlov i året som kommer, samt å sette på dagsorden progressiv transformasjon av statsapparatet og samfunnet. For det fjerde: Dersom maoistene ikke er i regjeringen, og ikke kan lede regjeringen, da må maoistene heve stemmen til det undertrykte folket. Den nylige prisøkningen var svært høy med en tosifret vekstrate. Sikkerhetssituasjonen er ekstremt dårlig, hvem som helst kan bli drept hvor som helst. Akkurat nå tar maoistene bare kampen om statsministerposten. Folk spør hvorfor maoistene ikke reiser kampen om vitale problemer for det undertrykte folket og arbeiderklassen. Maoistene må fortsette å vinne hjertene til de arbeidende masser ved å ta opp deres viktigste problemer her og nå. For det femte: Hvis høyrepartiene prøver å rive ned alle resultatene av revolusjonen så langt, hvis fredsprosessen mislykkes, så må maoistene forberede seg på en videre revolusjon. Folk vil ha dette. Et neste Jana Andolan [folkebevegelsen som styrtet monarkiet i 1990], eller revolusjon kan bli nødvendig. For det sjette bør de korrigere feil ved å feie skadelige og opportunistiske elementer ut av partiet. Deres organisasjon degenererer ideologisk, kulturelt og organisatorisk i et veldig raskt tempo. Mange skadelige og til og med reaksjonære elementer i samfunnet har sluttet seg til maoistpartiet, og dedikerte og revolusjonære elementer er nesten i mindretall. De var mye mer revolusjonære rett etter folkekrigen. Sist, men ikke minst, må de lage en bred front. Alle krefter i og utenfor partiet som søker progressive endringer burde bli forent. De store politiske kampene i dag i det nepalske samfunnet er mellom dem som ønsker progressiv endring og dem som ønsker å beholde staten som den er og status quo i samfunnet. Maoistene bør gi nok oppmerksomhet til å skape en gunstig opinion, også, fordi maoistene taper terreng blant folket. Deres popularitet går nedover, selv om de er i opposisjon i parlamentet. Opinionen i urbane områder er ikke på maoistenes side. Maoistene er ikke oppmerksomme nok på dette. Har dine forventninger til valget i 2008 blitt oppfylt? Min forventning om at den grunnlovgivende forsamlingen skulle være godt sammensatt ble oppfylt. For første gang i Nepals historie er kvinner, lavere klasser, madesi, dalitter, janajati [etniske minoriteter fra åsområdene] alle godt representert, og selv de tilbakeliggende områdene er representert. Så sammensetningen er veldig revolusjonerende. Derfor er borgerskapet redd. Hvorfor er de redde? Fordi den grunnlovgivende forsamlingen ikke er på deres side. Og de er redd for at den grunnlovgivende forsamlingen vil skrive en progressiv grunnlov. Det er derfor de sirkler inn maoistene og stopper arbeidet med grunnloven. Vi førte kampen for en demokratisk republikk i lang tid og dette målet ble oppfylt på det første møte i den grunnlovgivende forsamlingen! Føderalisme er sentralt fordi vi er et flerkulturelt samfunn. Vi hadde en sentralisert regjering. Nå kan vi ha føderalisme gjennom den grunnlovgivende forsamlingen. Den midlertidige grunnloven gjorde staten til en velferdsstat for første gang. Kvinner og menn er formelt likestilt i forhold til eiendom nå. Og urørbarhet (se artikkel om dalitter) har blitt gjort ulovlig. Så mange av mine forventninger har blitt oppfylt. Hva synes du om maoistenes forslag til en ny grunnlov? 22 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

12 Politikk Det finnes både gode og dårlige punkter. Denne grunnloven er radikal reformisme, den har forsøkt å gi borgerne rett til utdanning, arbeid, til bolig og til mat, kort sagt, en velferdsstat. Den forsøker også å gjøre menn og kvinner helt likestilt, gjøre alle språkene likestilt, prøver å gi dalittene spesielle rettigheter i høyere utdanning og teknisk utdanning og spesielle rettigheter til representasjon i statsorganer. Janajati og madhesi har rett til sjølbestemmelse innenfor sjølstyre og autonomi, og den prøver å gi trygghet til minoritetsfolk og samfunn som nå er nær ved å utryddes ved å gi visse vernede områder, noen spesielle kulturelle rettigheter og sosial sikkerhet. Den har en bestemmelse om revolusjonær jordreform og retten til land for dem som driver jorda uten noen kompensasjon til føydalherrene, og den prøver å gi arbeiderne rettmessig lønn, sosial trygghet, retten til kollektive forhandlinger og retten til å streike, og en direkte valgt president. Alle de 72 språkene, hvorav elleve snakkes av mer enn én prosent, gis status som morsmål og kan brukes i alle offentlige sammenhenger. Men det er alvorlige svakheter også: Dette systemet er et kapitalistisk system med en velferdsstat. Men vi må gå videre til sosialismen. Dette spørsmålet har ikke blitt gitt nok oppmerksomhet i grunnloven. Den trenger en mekanisme for en fredelig vei videre. Måten grunnloven kan endres på gjennom folkeavstemning eller konstitusjonelle endringer er gjort altfor vanskelig. Denne svakheten vil skape et problem for maoistene sjøl i framtida. Vi bør lære av sveitserne her, hvor en viss mengde underskrifter kan kreve en folkeavstemning for å endre den gamle grunnloven helt. Maoistene foreslår å gi rett til sjølbestemmelse til etniske grupper og har innført føderalisme, men lokalsamfunnsnivået har fått for lite makt i den føderale staten. Lokalsamfunn har ikke råderett over naturressurser. Lokalt sjølstyre må innebære flere rettigheter. Dersom lokale myndigheter får flere rettigheter, så vil de progressive kreftene kunne gjøre mye mer gjennom å mobilisere grasrota og fremme revolusjonen fra bunnen. De har erklært velferdsstaten, men ikke pekt ut hvilke ressurser den skal finansieres med. For eksempel med høyere progressiv skatt på eiendom, eiendeler og inntekter? De har ikke sagt noe om hvordan de vil oppnå de nødvendige ressursene og derfor vil rettighetene kun være en drøm. Og hvor skal folk legge fram sine krav i forbindelse med sosiale rettigheter? I provinsen eller for det lokale sjølstyret? Det er ikke klart. Utkastet er dessuten for langt. Alt er nevnt der. Det må være mer presist og kortere og klarere på sentrale spørsmål. Dessuten må det være bestemmelser mot monopoler. Det er en bestemmelse om konkurranse, men ingen bestemmelse mot monopoler. Konkurranse fører til syndikater, truster og karteller, og de vil kunne kontrollere økonomien. Så det må være en bestemmelse som gjør monopoler ulovlige. Det er mange flere svakheter, og jeg har bare nevnt et par. Kort sagt revolusjonen har ikke vært holdt i tankene i utkastet til grunnlov framsatt av maoistene. I stedet har reform blitt holdt i tankene. Grunnloven lagt fram av de revolusjonære må legge til rette for revolusjonen. Er rollen til det sivile samfunn styrket de siste to åra? Vi prøver å bli sterkere. Men vi har blitt splittet. Mange frivillige organisasjoner og mange intellektuelle organisasjoner kontrolleres av et eller annet parti, og de ender opp med å ta parti for regjeringen. Og på samme måte på den andre siden, de var tidligere en del av det sivile samfunnet som søkte progressiv forandring av samfunnet, som var uavhengige, men nå har de blitt en del svakere. Imidlertid er det sivile samfunn fremdeles aktivt og populært, men svakere. Ettersom politikken blir mer polarisert, blir også det sivile samfunn det. Oppførselen til de politiske partiene har svekket det. Da partiene kom til makten trengte de ikke det sivile samfunnet lenger. Partiene brukte oss, da det var utbredt mistillit mot partiene, ettersom folk lyttet til oss. Etter hvert som de ble sterkere, sluttet de å lytte til stemmen til det sivile samfunn. Det sivile samfunn i Nepal er radikalt. Men da maoistene var i regjering trengte ikke de oss heller. Maoistene vil ha vår lovprisning, men ønsker ikke å høre vår kritikk. Men tross alt, de møter oss oftere enn de andre politiske partiene for å høre våre meninger. Nå som representasjon av dalitter, etniske minoriteter og kvinner har blitt styrket i representative organer, kan vi se noen andre generelle konkrete resultater av denne forbedringen? Økt representasjon vil føre til en bedre grunnlov og bedre representasjon i ulike statsorganer. Denne representasjonen er allerede økt. 45 prosent av plassene har blitt reservert for kvinner, dalitter, janajati og madhesi sett under ett. Så det er skjedd forbedringer selv om de ikke er tilstrekkelige. Har de politiske partienes stilling etter det sivile samfunnets syn blitt styrket eller svekket de siste to åra? De er svekket. Kongresspartiet og UML har blitt mest upopulære. De ville få et veldig negativt resultat hvis valget skulle holdes nå. Populariteten til maoistene er også lavere fordi de bare kjemper for å få makt, ikke for undertrykte folks umiddelbare behov. Det var en sak der tre dalittkvinner ble drept av militæret. Maoistene hevet ikke stemmen. De burde ha utviklet en bevegelse. De bare publiserte en uttalelse. Prisstigningen gjorde mange fattige. Mange matvarer og grunnleggende nødvendighetsartikler ble mye dyrere. Korrupsjon er utbredt. Men maoistene reiste ikke noen kamp mot dette. Det er økende korrupsjon også blant maoistene, og noen folk som blir med er til og med kriminelle. Her i Kirtipur [en forstad til Katmandu] har mesteparten av rojalistene sluttet seg til maoistene. Selv de kriminelle elementene er velkomne der. Denne typen organisatorisk politikk forurenser og ødelegger det revolusjonære partiet. Men fremdeles er maoistene mer populære enn de andre partiene. Er det en fare for et militært kupp? Dette er et viktig og vanskelig spørsmål. Det militære er fortsatt ikke under sivilt styre. Tvert imot er de sterkere enn noen gang i løpet av de siste fire åra. Etter hendelsene det siste året prøver det å holde seg utenfor regjeringens kontroll. For eksempel sier statsministeren at en major ved navn Niranjan Basnet, som er ansvarlig for voldtekt og brutalitet, må overleveres til en sivil domstol, men Basnet blir hjulpet av det militæres hovedkvarter og blir ikke stilt for retten. Statsministeren gjør ikke noe i denne situasjonen. I forrige måned presenterte Forsvarsdepartementet en ny forsvarspolitikk. De militæres svar var at de nå velger å operere under den titulære presidenten, ikke den valgte sivile regjeringen. I andre tilfeller med konflikt mellom sivil og militær kontroll dømmer høyesterett noen ganger mot de militære, uten at de militære føler seg bundet av dommen. Et kupp kan skje når politiske ledere blir 24 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

13 Politikk korrupte, svært upopulære og splittet. Men militærstyre vil ikke vare lenge i Nepal. Årsaken er at hæren ikke er populær her. Videre har aktive kadre selv i de borgerlige partiene som Kongresspartiet en radikal tenkemåte. De politiske aktivister i partiene leder bevegelsen blant folket, ikke lederne. Dette var tilfellet i april 2006 og dette er fortsatt intakt. Folket i Nepal har en høy grad av politisk bevissthet. Dominerende medier har en demokratisk psyke og har alltid vært imot hærstyre. Internasjonalt er det bare India som forsøker å tilskynde de militære til å komme i forgrunnen, ikke USA, EU eller Kina. Alle disse elementene vil reagere sammen dersom hæren tar makten og hæren ville mislykkes ganske snart. Av de samme grunner som gjorde at de mislyktes i Du kritiserte maoistenes tendens til å rekruttere medlemmer med manglende politisk utdanning og til og med kjeltringer under et intervju i Nå som maoistene har vært aktive både i regjering, i parlamentarisk politikk og har arbeidet i et fredsscenario i to år, hvordan har dette påvirket deres klassesammensetning og partiets arbeidsmåte? Jeg kommenterte dette tidligere. Men en ytterligere kommentar er at maoistene må legge vekt på å bygge en bredere enhetsfront. Dette er et «must» for både maoistene og for folket. Folk er frustrerte nå. De konservative kreftene og India kan bruke høyre-partiene i denne situasjonen. I stedet må frustrasjonen brukes, ikke mot maoistene, men til å bygge en samlet front rettet mot høyre som er ansvarlig for den frustrerende situasjonen. Maoistene må korrigere seg. De er ganske forvirret nå. De er usikre på om de bør forberede seg for et nytt opprør, gjøre den grunnlovgivende forsamlingen vellykket, eller tilpasse seg til dagens status quo. Akkurat nå bør de konsentrere seg om å gjøre den grunnlovgivende forsamlingen vellykket. Men de «er ute etter åtte fugler i treet og mister fire fugler fra hånden». Det burde være en stor samlet front som kan skape en bevegelse for folks rettigheter. Grunnen er beredt for endring, og folk ønsker seg virkelig forandring. Maoistene har stor organisasjonsmessig styrke. I mai mobiliserte de en demonstrasjon som kunne omkranse hele hovedstaden. Ringveien er 27 kilometer lang, og deres demonstrasjon dekket hele veien! Det var en stor ressurs. Men likevel mislyktes de i å nå sine mål. Hvorfor? De bør granske seg selv og finne svaret på dette. Men akkurat nå mangler de etter mitt syn en folkelig opinion i sin favør. En bred front som kan presse på for en progressiv grunnlov og være stemmen til de stemmeløse. Hva synes du om at Prachanda trakk seg som statsminister for et år siden? Prachanda var for sen til å avskjedige hærsjefen, Katwal. Han skulle ha avskjediget Katwal så snart han gjorde sin første feil. Da Prachanda avskjediget ham, var tidspunktet feil. Katwal skulle gå av med pensjon om tre måneder, og Prachanda forankret ikke sin avgjørelse i koalisjonsregjeringen. Så det endte opp med at i stedet for at Katwal ble avskjediget, ble Prachanda den som måtte gå! Jeg synes ikke Prachanda skulle ha trukket seg. Han skulle ha prøvd sitt flertall i parlamentet. Og vi fortalte ham det. Denne feilen ble veldig dyr for ham. Prachanda har hatt en ledende rolle i hele prosessen, og folk har knyttet store forhåpninger til ham, men han oppfylte ikke deres forhåpninger. Han fungerte ikke godt som statsminister. Hvis Baburam Bhattarai ikke hadde vært finansminister, ville ingenting ha blitt oppnådd. Prachanda hadde ikke entydige prioriteringer. Han beholdt til og med rådgivere som var rådgivere for kongen. Budsjettet laget av Baburam Bhattarai var veldig bra. Det var for fattige mennesker. I de ni månedene regjering varte ble dets innhold ikke realisert, og kunne ikke realiseres. Men hvis Prachanda hadde hatt de riktige prioriteringene, kunne det vært realisert. Så Prachanda er en veldig god leder og strateg, men var ikke en god statsminister, og Prachandas popularitet sank mens han var statsminister. Han kunne også ha brukt bestemmelsene i den foreløpige grunnloven om jordreform til å presse framover, og kunne ha tatt mange andre konkrete tiltak. Men han hadde en kommisjonsleder som ikke visste noe om jordreform. Likevel har vi håp om at revolusjonen vil lykkes. Jeg har pekt på mange negative ting, men i bunn og grunn er situasjonen i Nepal ikke helt negativ. Det politiske bevissthetsnivået i folket er svært høyt. Flertallet av kadrene i de politiske partiene er i favør av progressiv endring. Det sivile samfunn og media er fortsatt svært folkelig og livlig her. Med alle disse positive elementene satt sammen, kan du kort sagt si at enten vil vi få en ny grunnlov gjennom den pågående prosessen, eller det vil bli en ny revolusjon i Nepal. Og vi er definitivt ikke pessimistiske, vi har ikke mistet håpet. 26 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

14 Arbeid Det nye mot det gamle Drakampen om hvem som skal lede den nye regjeringen i Nepal, illustrerer at det gamle Nepal stritter i mot at den sosiale og politiske revolusjonen som ble innleda med kongens fall i 2006 skal fullføres. Og den avdekker at India er en sterk bakspiller for det gamle Nepal. Hva slags politisk spill er det som foregår i parlamentet i Katmandu? Rana Devi Dhakal (bildet) er 36 år og jobber på et destilleri i Bhutwal som lager rakhsi, nepalsk sprit brygget på korn. Hun er fagforeningsaktivist i en forening tilsluttet maoistenes fagforeningsparaply, All Nepal Trade Union Federation (Revolutionary) (ANTUF-R). Rana Devi er leder av klubben på rakhsi-destilleriet. Hun tar seg tid til en prat med oss etter å ha vært på jobb, før hun skal hjem til hjembyen sin, Nawalparisi, og familien. Hvordan ser en vanlig dag ut for deg? På hverdagene står jeg opp klokka 4:00 og starter med å vaske og rydde i huset. Så lager jeg mat til meg og barna, både frokost og lunsj de har med seg på skolen. Klokka 8:45 starter jeg på jobben på destilleriet. Vi har åtte timers arbeidsdag, så jeg er hjemme rundt fem. Da er det å hjelpe barna med leksene og lage dal bhat til middag. Mannen min jobber i Saudi-Arabia, og har vært der de siste fem månedene. Derfor faller alle gjøremålene i huset på meg. Jeg pleier å ta kveld rundt klokka ti. Hvorfor ble du med i maoistpartiet? For meg er det kampen for likestilling som er det viktigste i Nepal. Kongresspartiet og det reformistiske kommunistpartiet UML er ikke interesserte i kvinnekamp. Siden maoistpartiet bestod av mange vanlige folk som meg håpet jeg at de skulle være mer interesserte i å få til forandringer enn de gamle partiene, som er mest interessert i å bevare privilegiene sine. Hva med maoistenes fagforening, ANTUF-R? Faktisk har det vært fagorganisering blant arbeiderne på destilleriet siden 1994, selv om tilknytningen var noe løsere og uoffisiell da, var det maoistene som tok initiativ til at foreningen ble stiftet. På min avdeling er alle 64 arbeiderne med i ANTUF-R. Offisielt har vi vært tilsluttet maoistenes fagforening siden Etter fredsavtalen kunne maoistene arbeide åpent også i byene i Nepal, og siden da har det faglige arbeidet vokst veldig raskt. I dag er maoistenes fagforening like stor som foreningene til Kongresspartiet og UML. De viktigste kravene vi har i dag er at lønna må øke i takt med prisstigningen, slik at vi fortsatt har råd til mat og å sende barna på skole. I dag tjener jeg rupi i måneden. Det andre hovedkravet er at midlertidige ansatte skal få fast jobb. I dag er det et stort problem at arbeidskjøperne har folk på midlertidige ansettelser, så lar kontrakten gå ut, før de ansetter dem midlertidig igjen. På den måten greier de å unndra seg ansvaret for pensjonsrettigheter og andre ting som faste ansatte har krav på. Er det vanskelig å være kvinnelig fagforeningsleder i et land hvor arbeidslivet er så mannsdominert som Nepal? Det er ofte vanskelig. Det er meningen at menn i partiet skal la kvinner slippe til, men ofte bærer de med seg holdninger fra det gamle samfunnet som sier at kvinner ikke kan være like flinke som menn. De fleste ledere i politiske organisasjoner i Nepal er menn, jeg vil tippe at forholdet mannlig leder, kvinnelig leder er rundt Hvilke forventninger og drømmer har du for framtida? For meg personlig håper jeg bare at barna mine får studere og vokser opp til å bli bra mennesker som hjelper andre. Jeg håper veldig sterkt at jeg og mannen min skal hjelpe dem til å få råd til å ta høyere utdanning. Slike drømmer tror jeg veldig mange i Nepal har. En større drøm er at alle kvinner i Nepal skal bli frigjort, både i landsbyer og i storbyene. Og at den undertrykkinga som pågår i dag forsvinner. I tillegg håper jeg at fredsprosessen lykkes slik at vi kan få fred. For at det skal skje så må vi nepalere nå snart få den nye grunnloven som vi har kjempet for så lenge. Stian Bragtvedt Andreas Tolf Tolfsen, foto 28 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

15 Kvinnekamp Av Mari Røsjø, Frida Karina Rusnak og Kjellaug Ettelle Uredde kvinner vinner fram i Nepal Her må vi ha en fin ingress. Hva skjer når kvinnene nekter å la seg tråkke på i et ekstremt fattig og tradisjonsbundet land? Kvinners historie i Nepal handler om mer enn diskriminering og urettferdighet. Det er historien om tøffe jenter som tar et oppgjør med sin plass i samfunnet. De er utålmodige, de gir seg ikke, og de vet hva de vil ha. Mens det i Norge har det tatt hundrevis av år for kvinner å komme dit vi er idag, går det mye raskere i Nepal. Men det er stor forskjell mellom land og by, og kanskje går det litt for fort til at landsbygda greier å henge med? Under krigen har landsbykvinnene grepet sjansen til å vise at de kan mer enn å lage mat og oppdra barn, men det er mye som gjenstår. Kvinnene kan endre lovene, men vil de greie å endre tradisjonene? I Nepal står tradisjonene sterkt, og kvinners status er svak. Landet er et eksempel på et samfunn der menn har kontrollen, både over familielivet, politikken og økonomien. Sønner prioriteres fra fosterstadiet, og fordi det er guttebarna som tar over gården og passer på foreldre i alderdommen blir en sønn sett på som en investering i framtida, mens en datter er en utgift. Et lokalt ordtak forklarer det godt: «Å få ei jente er som å vanne naboens tre. Du har bryet og kostnadene med å få planten til å vokse, men fruktene går til noen andre.» Inntil nylig var kvinners levealder i Nepal lavere en menns, under 60 år. Dette er veldig uvanlig og et tydelig signal om den Mari Røsjø her bør det stå noe fint Frida Karina Rusnak her bør det stå noe fint Kjellaug Etellerannet her bør det stå noe fint ekstreme diskrimineringen kvinner blir utsatt for gjennom hele livet. Men Nepal er også et land i sterk endring. Det ulmer i kvinners selvbevissthet, og det står mange kamper på dagsorden hos den stadig voksende kvinnebevegelsen. På tross av en ti år lang borgerkrig stiger tall på kvinnelig deltakelse i politikk og utdanning, og det samme gjør gjennomsnittlig levealder og alder for ekteskap. Stadig nye lover bidrar til å styrke kvinners posisjon når det gjelder økonomiske og sosiale rettigheter, særlig knyttet til arverett og ekteskap. Likevel er det store forskjeller mellom by og land. Dårlig kommunikasjon og infrastruktur og mye lokalt selvstyre gjør at formelle endringer vedtatt sentralt i Katmandu ikke nødvendigvis merkes eller tas hensyn til på landsbygda, spesielt ikke dersom de står opp imot tradisjonell kultur eller maktforhold. De store endringene i Nepal de siste årene har kommet i kjølvannet av folkekrigen og maoistpartiets innflytelse, som har gitt stemme til grupper som tidligere har vært dårlig representert i politikken; kvinner og fattige. Da medlemmer i Rødt besøkte Nepal sommeren 2010, fikk vi møte flere representanter fra maoistenes kvinnebevegelse og høre om hva kvinner i Nepal har fått til, hva som står igjen, og hva de mener blir de viktigste kvinnekampene framover. Hvem bestemmer kvinners plass på rangstigen? Den tradisjonelle familiestrukturen, der sønner prioriteres, er et av de sterkeste hindrene for kvinners frigjøring i Nepal. Allerede hos barn er kjønnsdiskrimineringen tydelig. Gutter blir prioritert for vaksinasjoner og helsehjelp, mens jenter oftere er under- og feilernært som barn, og har 30 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

16 Kvinnekamp tyngre arbeidsbyrde hjemme. Mens sønner blir hos familien når de vokser opp, må døtre flytte til mannens familie når de gifter seg. Dermed blir kvinner oppdratt til å bli underdanige og klare for å tjene en annen familie. De får heller ikke mulighet til å arve hverken eiendom eller andre verdier av familien, og blir avhengige av ektemannen og hans familie for å overleve. I Nepal er det vanlig at familier lever både av å dyrke egen jord og har en annen inntekt i tillegg, noe som blir stadig mer nødvendig ettersom økonomien moderniseres. De aller fleste bor på landet, og har en liten jordlapp, eller dyrker på jord de leier av større landeiere. Det er en klar arbeidsfordeling i familien, der menn drar ut for å jobbe, mens kvinnene gradvis har tatt over en større del av arbeidet i jordbruket, med hjelp fra barna. Samtidig som kvinner tar på seg mer av arbeidet på jorda, eier de bare åtte prosent av landbruksjord i Nepal og kun fire prosent av annen eiendom, ifølge UNDP. På landsbygda er det lite arbeid å få, og det at menn migrerer til byene og til utlandet gjør at stadig flere familier får kvinner som leder husholdet. Men større ansvar og tyngre arbeidsbyrde betyr ikke nødvendigvis at kvinnene får mer makt i familien eller over egen økonomi. Kvinners stilling i familien, der de ikke tjener eller bestemmer over egne penger, skaper en ond sirkel der de økonomiske forholdene forsterker og rettferdiggjør preferansen for sønner. For eksempel kan en mann kreve skilsmisse og gifte seg på nytt hvis kona ikke føder han en sønn. Når kvinner ikke har noen kontroll over eiendom eller penger, gjør det at døtres lave status opprettholdes og kvinner forblir avhengige av menn. Dette fører til store vanskeligheter ved skilsmisse eller om ektemannen dør. Det er ikke uvanlig at enker blir støtt ut av familien og må greie seg Foto: Tor Sundheim på egen hånd fordi de blir sett på som en ekstra munn å mette. Ifølge tradisjonene skal ikke enker gifte seg på nytt, men sørge over mannen resten av livet. Når ekteskapet er den eneste økonomiske sikkerheten kvinner har, er prostitusjon i mange tilfeller det eneste alternativet for enslige kvinner. Prostitusjon er et stort, og økende, problem i Nepal. Hvert år blir over nepalske unge jenter og kvinner solgt til indiske bordeller, og til sammen er det omtrent nepalere som jobber som prostituerte i India. De aller fleste av disse kvinnene vender aldri tilbake, og de dårlige forholdene de lever under gjør at flesteparten dør før de fyller 30 år. Fordi prostitusjon er ulovlig i Nepal risikerer kvinner som kommer tilbake bøter og fengsel, i tillegg til den sosiale stigmatiseringen, som fører til at mange blir utstøtt og avvist av familien. Foto: Johan Petter Andresen Prostitusjonen øker også i Nepal, spesielt i den voksende turistindustrien. Fattigdom holder kvinner nede I Nepal lever nesten halve befolkningen under fattigdomsgrensa. Fattigdommen skaper enorme problemer for hele befolkningen, men straffer kvinner ekstra hardt. Der man enten ikke har råd til, eller rett og slett ikke har tilgang på utdanning, blir kvinner som regel nedprioritert. Kvinner har få muligheter for å reise vekk fra hjemstedet og fattigdommen sammenlignet med menn. Også når det gjelder tilgang på livsviktige helsetjenester kommer Nepal dårlig ut. Med få veier og mye ulendt terreng er den mest brukte transporten å gå til fots, og det kan være dagsmarsjer å gå til nærmeste sykehus. Landet har en av de høyeste andelene av mødre som dør i barsel i hele verden, over seks prosent, ifølge tall fra UNDP. Også spedbarnsdødeligheten er ekstremt høy sammenlignet med andre land i Sør-Asia. Det er ikke bare sykehus og medisiner som mangler, enda viktigere er mangelen på kvalifisert helsepersonell på landsbygda. De fleste fødsler skjer hjemme, uten jordmødre eller legehjelp, og ulovlige og utrygge aborter er et annet helseproblem som tar mange liv unødig. De store forskjellene mellom by og land fører til at folk på landsbygda lever i gjennomsnitt hele ti år kortere enn folk i byene. Kastesystemets konsekvenser Mange forbinder kastesystemet med India, mend dette står også sterkt i Nepal. Mennesker får tildelt forskjellig status ved fødselen, som følger dem resten av livet. Det har konsekvenser for både kvinner og menn, og gjør blant annet at de som er født fattige forblir fattige. Men kastesystemet har også sammenheng med kjønnsdiskriminering, og det plasserer kvinner under menn i status. Det er kvinner fra høyere kaster, og dermed rikere familier, som gjerne har minst frihet. Strenge regler som skal sikre kvinnenes renhet og ærbarhet gjør at de må dekke seg til, og ikke får gå ut av huset, eller jobbe. Mange kvinner holdes omtrent som fanger i eget hjem. Kvinner fra lavere kaster eller etniske minoritetsgrupper, som ikke er like stor del av kastesystemet, har ikke de samme begrensningene. Det henger selvfølgelig sammen med at i fattigere familier har kvinner i stedet vært tvunget til å jobbe, og ofte ta de tyngste arbeidsoppgavene i husholdet, og det er dermed bare de rikere familiene som har råd til å holde kvinnene sjermet fra omverdenen. Fordi kvinner fra forskjellige kaster undertrykkes på forskjel- 32 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

17 Kvinnekamp lige måter, og får så ulik virkelighet, blir det vanskeligere å samarbeide om å kjempe for endringer. Kvinnebevegelsens historie Nepal fikk sitt første kvinnelige parlamentsmedlem i Men da Panchayat-styret fra begynnelsen av 60-tallet fram til 1990 forbød politisk organisering førte det til at kvinnekampen måtte ta andre former. Man kunne ikke lenger jobbe åpent for saker som representasjon i parlamentet, men måtte gå under jorda. Men folkekrigen som starta i 1996 ble et vendepunkt for Nepals kvinner, og et av resultatene av dette ser vi i parlamentet i dag, hvor kvinner utgjør 25 %. Idag har Nepal en godt organisert kvinnebevegelse med mange ulike organisasjoner, der maoistenes kvinneforbund, ANWA(R), er det klart største, og det er maoistene som virkelig har satt kvinnekamp på dagsorden, blant annet gjennom folkekrigen. Kan krig føre til kvinnefrigjøring? Det er liten tvil om at folkekrigen har bidratt til en aktivisering og en slags «vekkelse» blant kvinner i Nepal. Som talerør for de fattigste og de laveste kastene har maoistene vært helt avhengige av kvinners innsats. Under krigen drev kvinnene både med organisering av praktisk og politisk arbeid og var maoistsoldater. Siden mange menn forlater landsbygda som følge av sesongmigrasjon, er det kvinner som utgjør flertallet i landsbyene i Nepal. Maoistene har vært opptatt av å trekke med de ressursene landsbykvinner representerer. Det å verve seg til maoistene var for mange en flukt ut av undertrykkende forhold og til å bli med i en bevegelse som ga jentene muligheter til å utvikle seg. Et av de mest positive resultatene av den ti år lange folkekrigen er at den har vært et viktig skritt i riktig retning for kvinnenes frigjøring. Kvinner var en del av både partiet, frontorganisasjonene og hæren. For første gang i Nepals historie ble flere tusen kvinner revolusjonære på heltid. For første gang hadde undertrykte kvinner i Nepal en mulighet til å slåss mot det føydale systemet, og til å bli behandla på lik linje med menn. Og for første gang i Nepals historie hadde kvinner mulighet til å gifte seg, eller gifte seg på nytt, med en mann fra en annen kaste, klasse, region eller etnisitet. I baseområdene kunne man sette teorien ut i praksis. Maoistene lagde «woman model villages» hvor det var forbudt å slå kvinner, kvinner hadde særrettigheter og samme arverett som sine brødre. Kvinner deltok i arbeid med å lage veier, stier og i å styre folkedomstolene. Kvinner var aktive i folkekrigen fra dag én. De første som stjal våpen fra kongehæren og ga dem til den lokale maoistgruppa var kvinner fra dalittkasten, den laveste kasten. Før menn i maoistpartiet begynte å gi sin arv til partiet ga kvinner sine personlige smykker. Under krigen økte omfanget av voldtekt, drap og forsvinninger av kvinner. Allikevel ble flere og flere kvinner med. Er kvinner blitt utnyttet under krigen? Men maoistene har også mottatt kritikk. Lederen i en egen organisasjon for dalittkvinner har kritisert måten maoisten har rekruttert dalitter til hæren. Hun mente dalittkvinner var mer utsatt for å bli drept i kamp, fordi de ofte fikk de laveste stillingene i hæren og ble sendt på de farligste oppdragene. Mange av kvinnene som har mistet ektemenn i krigen har måttet ty til prostitusjon for å overleve, og hun mente disse kvinnene burde fått mer hjelp av maoistpartiet. I tillegg har mange kvinner som dro fra familie og forpliktelser for å verve seg i krigen liten mulighet til å vende tilbake. Kvinnen mente disse problemene fikk lite oppmerksomhet, både blant andre kvinneaktivister og i samfunnet generelt. De fleste andre kvinneorganisasjonene i Nepal har allikevel sagt at folkekrigen har hatt positive ringvirkninger for nepalske kvinners situasjon ved å bidra til å endre den stereotype oppfatningen av kvinner. Et stort antall kvinner har kommet seg vekk fra undertrykkelse i hjemmet og nærmiljøet, og gjennom innsats for maoistene har kvinnene fått realisert seg selv og vunnet ny respekt. Ved å vise at kvinner kan Hisila Yami. delta aktivt i en politisk revolusjon har maoistkvinnene flyttet grenser man ikke hadde trodd var mulig for 15 år siden. Kvinnekampen i maoistpartiet Med tanke på hvor tilbakeliggende Nepal er, har maoistene kommet lenger i kvinnekampen enn mange hadde forventet. Fra vi besøkte dem i 2007 og fram til i dag, er inntrykket vårt at de har utviklet seg mye når det kommer til kvinnekamp og forståelsen av kjønn. Da vi møtte den internasjonale lederen for maoistpartiet i 2007, mente han at homofili var en perversjon av kapitalismen, og at man ikke trengte kvotering internt i partiet fordi «der var alle kommunister.» I dag har de heldigvis et oppdatert syn på homofili, og det virker også som Hisila Yami, maoistenes mest kjente kvinnelige leder, ser at man tar med de patriarkalske strukturene fra samfunnet inn i partiet. I dag samarbeider maoistene med The Blue Diamond Society, en organisasjon for homo- Foto: Andreas Tolf Tolfsen file, lesbiske og transseksuelle, og støttet loven om et tredje kjønn. Det har ført til at Nepal er det første landet i verden der man kan være mann, kvinne eller det tredje kjønn i passet sitt. Maoistene støtter kjønnskvotering i samfunnet generelt, men de har ikke kvotering innad i partiet ennå, selv om dette kan komme til å endre seg ettersom flere ser viktigheten av å jobbe med kvinnekamp også i egne rekker. Maoistene har også vist vilje til å involvere kvinner på høyere nivå i organisasjonen, blant annet har Hisila Yami og Pampha Bushal hatt verv i ledergruppen over lang tid. Yami ble utnevnt til planleggingsminister i interimregjeringen i april 2007, og Bushal ble innsatt som kvinneminister fra desember Det har de siste årene blitt vedtatt lover 34 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

18 Kvinnekamp som i større grad sikrer kvinnelig representasjon. I valgloven som ble vedtatt i forkant av det forrige valget garanterte man kvinner litt under 25 % av plassene, i tillegg til føringer om at minst en tredel av partienes samlede kandidater på valglistene skulle være kvinner. Maoistpartiet har den klart høyeste andelen kvinnelige representanter, med 40 %. Ifølge FNs representanter i Nepal, som har gjennomført registrering av soldater og våpen i maoistleirene, viste antallet seg å være betydelig færre. I en pressemelding fra 27. desember 2007 uttalte FNs spesialutsending at man etter fase to av registreringen hadde kommet fram til at antallet kvinnelige maoistsoldater var av soldater totalt, omtrent 20 %. Dette kan hæren var fattige kvinner fra landsbygda, og de fleste av dem kom fra en av de etniske gruppene i den nordlige delen av landet. Maoistenes hovedkrav om at de føydale strukturene i samfunnet skulle oppheves appellerte til kvinner, som ofte får den tyngste byrden i dagens jordbruksøkonomi. Selv om tall og statistikk er vanskelig å stole på, kan man ikke undergrave det viktige (Revolutionary). De oppga sommeren 2010 å ha hele to millioner medlemmer, og er en av maoistpartiets største og mest innflytelsesrike frontorganisasjoner. ANWA(R) har vokst kraftig på grunn av appellen de har til nepalske kvinner og metodene de bruker i kampen mot den sterke kvinneundertrykkinga som finnes i Nepal. Under folkekrigen ble forbundet mange steder maoistenes Begge foto: Andreas Tolf Tolfsen Hvor mange kvinnelige soldater? Innad i maoistpartiet har kvinner i stor grad hatt sentrale roller. Kvinnene har vært aktive i alle deler av organisasjonen, og deltatt blant annet med mobilisering og propagandaarbeid og i de militære styrkene. Ifølge maoistene har kvinnelige soldater utgjort opptil 40 % av maoisthæren, People s Liberation Army (PLA). henge sammen med at de kvinnelige soldatene forsvinner ut av PLA tidligere enn de mannlige fordi de for eksempel blir gravide, og fordi det har vært vanskeligere for kvinner å få høyere stillinger i PLA etter at de har vært vanlige fotsoldater. Dermed har det mest sannsynlig vært flere kvinnelige soldater under krigen, selv om 40 % kan ha vært en overdrivelse. De fleste av kvinnene som ble vervet til bidraget til de kvinnelige soldatene, både når det gjelder dyktighet under krigen og hvordan de har bidratt til å endre kvinners rolle i samfunnet. Ikke redde for å bruke sterke midler Maoistene har et eget kvinneforbund som heter All Nepal Women s Association viktigste frontorganisasjon i de områdene maoistene tok kontroll over på landsbygda. Kvinneforbundet har fått mye medieoppmerksomhet for sine aksjoner mot alkoholindustrien. Tidlig på 2000-tallet var det mange kvinneorganisasjoner som kritiserte myndighetene for at de ikke satte begrensninger på utbygging av brennerier og alkoholsalg. Enorm tilgang på billig alkohol førte til økt alkoholisme. Mange menn 36 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

19 Kvinnekamp brukte opp store deler av familiens inntekt på drikke, og volden mot kvinner og barn økte. På tross av innvendinger fra menn i maoistpartiet, som mente ANWA(R) s aksjoner var for radikale, gikk kvinnene fysisk til angrep på brennerier og bryggerier, skjenkesteder og menn som drakk. Under perioden med våpenhvile høsten 2001 hadde ANWA(R) møter med regjeringen og fremmet en rekke krav. Regjeringa sa seg da for første gang villig til å gå inn for restriksjoner i alkoholsalget. En annen sak ANWA(R) har tatt på seg som en av sine viktigste oppgaver i lokallag rundt om i landet, er bekjempelse av vold mot kvinner. De har mange møter for å bevisstgjøre kvinner om hva de ikke skal finne seg i, og for å skape et miljø der kvinner kan stå sammen og støtte hverandre. Det gjør at vold, som lenge har vært et tabubelagt område og har blitt sett på som noe som kun angår familien, endelig kan snakkes om åpent. Kvinner som blir slått kan gå til sin lokale ANWA(R)-gruppe for å få hjelp og råd, og ANWA(R) møter gjerne mannsterke opp for å ta en «alvorsprat» med voldelige ektemenn. Mangel på kvinnelige ledere Selv om maoistpartiet har vært en veldig viktig del av kvinnekampen er det ingen tvil om at det er mange patriarkalske og hierarkiske tendenser også innad i partiet. Det virker som Hisila Yami og andre framtredende medlemmer av partiet er klar over dette og anerkjenner at samfunnsstrukturer vil reflekteres også i partiet, og at dette er noe man må slåss mot. Maoistene er aktive i den feministiske debatten og har mange interessante analyser og tanker, men kvinner må slåss for at kjønnsperspektivet skal få plass på lik linje med klasseperspektivet, i tillegg til at man må ta hensyn til kaster og nasjonale minoriteter i Nepal. Kravet om kvinnelige ledere ble stadig viktigere når maoistene tok over landsby etter landsby under folkekrigen. Mange kvinner ble med, og viste en utrolig styrke, offervilje og kampvilje, men de manglet ledererfaring. Kvinner sloss for å bli valgt inn i landsbyledelser og i PLA. Desverre så man at menn fortsatte å klatre opp i hierarkiet også etter de fylte 40, mens man så at kvinner sjelden fortsatte i PLA etter at de fylte 25. For å utvikle kvinnelige ledere pågikk det en debatt om kvinners rolle i kommunistbevegelsen. På maoistenes andre nasjonale konferanse vedtok de «Prachanda path» som innebar analyser av kvinner i revolusjonen og hvordan kvinner kan hindre kontrarevolusjon. Det ble også dannet et eget kvinneutvalg i sentralledelsen. Under diskusjonene kom man fram til at partiet er det mest avgjørende av de tre instrumentene for revolusjon, og at det derfor er viktigst å utvikle kvinnelige ledere i partiet. Men hvor blir de av? Ser man på historien, har revolusjonære kommunistiske bevegelser alltid klart å utløse kvinners raseri og opprør, men de har ikke klart å utvikle denne energien til kvinnelige kommunistledere. Spørsmålet har blitt stilt om igjen og om igjen. Hvorfor er det så få kvinnelige ledere i kommunistpartier når marxismen har en så dyp analyse og løsning på kvinners undertrykking? Nepal, hvor det er mange sterke venstrebevegelser, har i perioder hatt mange lovende kvinnelige aktivister, men de ser ut til å forsvinne like fort som de blir oppdaget. En av de mest opplagte grunnene er ekteskap, som har stjålet mange lovende kvinnelige ledere i Nepal. Folkekrigen har forandret litt på dette mønsteret, men til og Foto: Andreas Tolf Tolfsen 38 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL

20 Kvinnekamp med under krigen ble spørsmålet om kvinners ikke-kontinuitet diskutert, og de forsvinner som regel fordi de gifter seg og får barn. Dette er fordi ekteskapet i et føydalt samfunn er noe helt annet enn i det kapitalistiske samfunnet. Hvordan vinne over tradisjonene? Selv om samfunnsstrukturene og problemene diskuteres i Nepal, henger kulturen fra føydalismen igjen på mange måter. Blant annet arbeidsfordelinga mellom mann og kvinne. Når man får barn, har kvinnen det fulle ansvaret, og for hvert barn hun får blir hun bundet til hjemmet i flere år uten å kunne delta i samfunnet. Faktisk har flere kvinner som har vært aktive under folkekrigen klaget på at å få barn er som å få disiplinær behandling, fordi de ikke får deltatt i partiet over en lang periode. På denne måten står mange lovende kvinnelige ledere i fare for å bli glemt etter å ha gifta seg, til og med når de gifter seg med en de elsker. Under folkekrigen ble kvinnesoldatene oppfordret til å utsette det å få barn, nettopp fordi konsekvensene var at de for det meste falt ut av rekkene og ikke kom tilbake. Forventningene fra samfunnet er et spesielt stort problem i områder som fortsatt er dominert av de gamle tradisjonene, hvor kvinner sjelden får noen støtte fra lokalsamfunnet når de får barn. I maoistenes baseområder i Rolpa og Rukum har hjelp fra partiet og lokalsamfunnet lettet byrden med å få barn for maoistkvinnene under krigen, og dette er et viktig initiativ ikke bare for å holde på de kvinnelige lederne, men for å endre på tradisjonene som gir kvinner eneansvaret for barna. Det er også viktig å huske hvor sterkt presset er på kvinner for å få barn, spesielt sønner. Selv om folkekrigen har gjort mye for å endre samfunnets krav til kvinner, er det fortsatt forventet at man skal få minst ett barn. Det er også mye press på [mangler navn] er [stilling] i ANWA(R). Foto: Andreas Tolf Tolfsen unge kvinnelige ledere om å gifte seg fordi ugifte kvinner blir sett på med mistenksomhet både av menn og kvinner. I Nepal er kvinner undertrykt både gjennom klasse, kaste og kjønn og må derfor kjempe på flere fronter enn sine mannlige kamerater. I tillegg sliter kvinner oftere med dårlig selvtillit, dårlig samvittighet, offermentalitet og underlegenhetskomplekser, som en konsekvens av det å leve i et patriarkat, en verden der menn styrer. Kvinner som er single, skilte eller gift flere ganger, blir enda mer stigmatiserte. Desverre er ikke feminister fritatt fra samfunnets forventninger og krav. Dette er langt fra noe som bare gjelder Nepal, og er godt dokumentert i den russiske feministen Alexandra Kollontai s artikler. Hun representerer faktisk et av de beste eksempelene på opprør mot den tradisjonelle familien. Hun forlot sin første ektemann og deres barn for å fokusere mer på revolusjonært arbeid. Senere forlot hun sin andre kommunistmann på grunn av hans stereotype forventinger til ekteskapet. På grunn av sitt opprør mot konvensjonelle ekteskap møtte hun ikke bare motbør fra borgerskapet, men også fra konservative kommunister, og hennes seriøse arbeid ble nedvurdert, mens skandalene ble framhevet. Resultatet er at Alexandra Kollontaj blant mange er blitt mer kjent for «vannglassteorien», teorien om at sex burde være like enkelt og ukomplisert som å drikke et glass vann, enn hennes viktige bidrag til kommunistbevegelsen og kvinnebevegelsen. Hvorfor er så mange kommunister dårlige feminister? Siden den tradisjonelle kvinnebevegelsen ble startet av kvinner fra overklassen i vesten har den ofte blitt beskyldt for å ha liten betydning for fattige folk, og derfor er kommunistpartier ofte veldig sensitive når det kommer til kvinnespørsmål. Selv om kommunistpartier har støttet kvinnefrigjøring i teorien, tar man som regel, og gjerne ubevisst, med seg de samme strukturene som finnes ute i samfunnet inn i partiet. Dette gir utslag på flere måter. For eksempel ser menn ofte på en kvinne som en støttespiller istedenfor en langvarig likeverdig partner i bevegelsen. Ofte overopphøyer partiet klassekampen på bekostning av kvinnekampen. Ofte motarbeides kvinneorganisasjonene ved at de gis for lite makt, eller ved å prioritere partiets egne seminarer, møter og lignende framfor kvinneorganisasjonens. Kvinner blir ofte automatisk tildelt «kvinnejobber» i partiet, for eksempel sekretærroller, og utfører ofte praktiske oppgaver istedet for lederoppgaver. I praksis fører dette til at kvinnespørsmål blir reist, men politikken blir aldri gjennomført fordi man overlater det til tilfeldighetene. Når partiet ikke blander seg inn i den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom menn og kvinner, får menn gjøre tankearbeidet, mens kvinner blir overlatt det praktiske arbeidet. Det er altså mange faktorer som gjør at man har få kvinnelige kommunistledere. Det viktigste er at man gjør noe med strukturene og rollene slik at det blir lettere for kvinner å være ledere. Maoistene har utviklet interessante feministiske analyser og det ser ut som de er på riktig vei. Blant annet har Hisila Yami skrevet dette om helsesituasjonen i PLA: Både de kvinnelige og mannlige PLA-soldatene opplever problemer med helsa. Men man er mer opptatt av kvinners helseproblemer. Dårlig mat etc. gjør dem mer utsatte, spesielt kvinner som har menstruasjon. Noen kvinnelige soldater i PLA har skjult menssmerter for å få delta på trening eller militære operasjoner. Kvinner føler seg svake på grunn av menstruasjon og at menn er sterkere fordi de er høyere, sterkere og mer muskuløse. Det selvrensende systemet menstruasjon, og livmoren som beskytter kvinnen mot sykdom og beskytter befruktede egg, gjør dem biologisk sterkere og mer utholdende enn menn. Og mens menn er sterkere enn kvinner i kort varighet, er det kvinner som kan beholde energien i lengre perioder. Det er en generell mangel på kunnskap om anatomi og om kvinners og 40 rødt! nr. 3a 2010 NEPAL rødt! nr NEPAL