Tap av sau i et bynært område -Vestmarka ved Oslo

Transkript

1 Tap av sau i et bynært område -Vestmarka ved Oslo Sluttrapport Tor Kvam, Kai Magne Rosendal Arild Aune, Karl Brøndbo, Terje Gifstad Ingunn Holøymoen Pål Fossland Moa Siv Monika Rosendal Høgskole i Nord- Trøndelag Utredning nr 47 Avdeling for samfunn, næring og natur ISBN ISSN Steinkjer 2003

2 Referat Kvam,T., Rosendal, K.M., Aune, A., Brøndbo, K.,Gifstad, T., Holøymoen, I., Moa, P.F., og Rosendal, S.M Tap av sau i et bynært område-vestmarka ved Oslo. - HiNT Utredning nr. 47: Tap av lam på utmarksbeite i området vest for Oslofjorden har økt svært mye de siste årene: I Tranby sankelag i Lier er tapet mer enn firedoblet fra 1997 (2,7%) til 2001 (11,4%), og i Asker og Bærum beiteområde er tapet økt fra 6,4% til 16,9% i samme periode. I de besetningene som tok initiativ til undersøkelse av tapssituasjonen, var gjennomsnittlig lammetap oppe i 24,6% i Eierne ville gjerne foreta seg noe for å forebygge skadene. Men man måtte da først finne ut hva slags tapsårsaker man sto overfor, og når og hvor skadene inntraff. Initiativet til undersøkelsen er tatt av Asker og Bærum beitelag. Fylkesmannen i Oslo og Akershus står som oppdragsgiver og har hatt det administrative ansvaret. Høgskolen i Nord- Trøndelag (HiNT) har i samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning hatt det faglige ansvaret for prosjektet, som er gjennomført i nært samarbeid med saueeierne. I alt 737 lam fra 8 besetninger fra Asker og Bærum sankelag (Akershus) og Tranby sankelag (Buskerud) var med på undersøkelsen i lam ble sluppet på beite med radiohalsband. I tillegg ble 420 lam fra de samme besetningene sluppet med halsklave som så ut som radiosendere ( Jukseklave ). Ingen lam ble sluppet uten halsband. Alle søyer og lam ble veid og undersøkt med hensyn på kondisjon og lyter om våren, og lammene ble også veid om høsten ved heimtaking. Totalt lammetap ble 176 lam av 737 (23,9 %). 58 av 317 (18,3 %) radiomerkede lam ble tapt og 118 av 420 (28,1 %) lam med juksesender ble tapt. Det registrerte tapet av lam var noe lavere i 2002 enn året før for besetningene i Akershus: 24,7% i 2001 mot 22% i På Buskerud-sida økte tapet fra 11,6% i 2001 til 12,6% i Disse tallene omfatter alle lam fra de besetningene som var med i prosjektet, også de som beitet i andre områder. Tapet av lam som beitet i prosjektområdet i 2002 var hele 23,5%. Tapet av lam varierer mye mellom eierne: Fra 5,6% til 46,0%. Sauebesetningene i Tranby sankelag har omtrent samme tap i prosent av radiomerkede lam og lam med halsklave ( Juksesendere ). Besetningene i Asker og Bærum sankelag har mye høyere tap av lam med halsklaver enn av radiomerkede lam. Årsaken er trolig at saueeierne på Tranby har tidligere lammefødsel enn det som er vanlig blant de besetningene som hører til i Asker og Bærum. De lammene som var for små til å slippes, fikk gå heime lenger, og disse fikk som regel juksesender. Gaupeskade er påvist hos alle eierne, unntatt den besetningen som har suverent minst tap (5,6%). Av 58 døde radiomerkede lam var 38 (65 %) tatt av gaupe, 4 lam (7 %) var i hver av kategoriene ikke rovvilt, sykdom og ulykke, og 8 (14 %) lam hadde ukjent dødsårsak. Lammene i kategorien ikke rovvilt var lam som ble konstatert død av andre årsaker enn rovvilt. Disse lammene ble av ulike grunner ikke undersøkt av veterinær. Alle tilfellene der ulykke var dødsårsak hadde lammene gått seg fast og druknet i myrhull. Lammene som var tatt av gaupe var oftest forsøkt gjemt, ved at kadaveret enten var dratt i skjul eller forsøkt dekt over med vegetasjon. En del lam hadde utspisning i lår og delvis i framparten, men også mange lam hadde ingen utspisning. Noen få lam hadde fått strupebitt som ikke var kraftige nok til at lammene hadde omkommet momentant. Disse lammene hadde da gått ei tid før de døde. Tapet var relativt jevnt fordelt gjennom sesongen, men var høyest i august. Tapet til gaupe startet 14. juni og fortsatte gjennom hele beitesesongen. Størst tap til gaupe var det i august. Tapet på grunn av sykdom var størst tidlig i sesongen og avtok etter hvert. Generelt ble kadavre funnet over store deler av beiteområdet og i flere ulike vegetasjonstyper, men tapet til gaupe var meget konsentrert i et område. Det er all grunn til å tro at den høye økningen i lammetap i dette området fra 1997 og fram til 2002 først og fremst skyldes økte tap forårsaket av gaupe. Emneord: Predasjon - sau - gaupe Tor Kvam og Pål F. Moa, HiNT, Serviceboks 2501, 7729 Steinkjer, Karl Brøndbo, Kai Magne Rosendal og Siv Monica Rosendal, 7977 Høylandet, Arild Aune, 7520 Hegra, Terje Gifstad, 7760 Snåsa, Ingunn Holøymoen, Einerveien 2, 2150 Årnes. 2

3 Abstract Kvam,T., Rosendal, K.M., Aune, A., Brøndbo, K., Gifstad, T., Holøymoen, I., Moa, P.F., og Rosendal, S.M Losses of lambs in a near urban area- Vestmarka outside Oslo. - HiNT Utredning nr. 47: Losses of lambs on summer pastures west of the Oslofjord has been increasing in recent years. In the Tranby sheep herding area the losses have increased from 2.7% in 1997 to 11.4% in In Asker and Bærum sheep herding area the losses have increased from 6.4% to 16.9% during the same period. In 2001 the mean losses were 24.6% in the studied sheep herds. The study was initiated by Asker and Bærum sheep herders organization. The County Governor of Oslo and Akershus acted as employer and administrative unit. Nord- Trøndelag University College (HiNT) in co-operation with the Norwegian Institute for Nature Research (NINA) was responsible for the scientific part of the study. A total of 737 lambs from 8 sheep herds were studied. 317 were released with radio-collar, and dummy-collars (without radio) were mounted on the remaining 420 lambs. No lambs were released without a collar. All lambs were weighed at birth, in spring and in autumn. The ewes were weighed when releasing them in spring. A total of 176 lambs of 737 were lost (23.9%). 58 of 317 (18.3%) radiocollared lambs were lost, and 118 of 420 (28.1%) with dummy collar. There was considerable variation in losses among sheep owners: From 5.6% to 46%. And the sheep holders from Tranby lost approximately the same percentage of radiocollared lambs as lambs with dummy- collars, while the sheep holders in Asker and Bærum lost significantly more lambs with dummy-collars than radio-collared lambs. Lynx-predations were registered in all but one herd. Out of 58 radio collared lambs 38 (65%) were taken by lynx, 4 lambs (7%) fell into the categories Non predator, Disease and Accidents. Unknown death cause was registered for 8 lambs (14%). The lambs in the Non predator category were lambs where another cause of death than predators was determined. These lambs were for different reasons not examined by a veterinarian. All the cases where Accident was the cause of death the lambs had got stuck in bog holes and drowned. The lambs which were taken by lynx were often concealed as the carcass was either dragged into a hiding place or attempted covered by vegetation. Some lambs had been eaten partially in the thighs and front quarters, but quite a few lambs were not eaten at all. A few lambs had bites in the larynx that were not powerful enough to kill them instantly. These lambs had been alive for some time after the attack before dying. The losses were relatively evenly distributed throughout the grazing season, but the losses were highest in August. The lynx predation started on June 14 th and continued throughout the season. The loss caused by disease was highest in the early part of the season and declined thereafter. Generally the carcasses were found over a large proportion of the grazing area and in various vegetation types, but the losses to lynx were very concentrated in a particular area. The losses of lambs with dummy transmitters were higher than the losses of lambs with radio transmitters. Spæl-breed lambs had the highest rate of survival, dala-breed lambs the second highest and spæl/dala-hybrids had the lowest. The survival rate was higher for ewes than for rams. There was also a significant difference between the various herds. All of the above mentioned differences in survival were statistically significant. The losses were lower in 2002 than in 2001, when the total losses were 24,6% for the studied herds. There is reason to suppose that the dramatic increase in losses of lambs in the study area from 1997 to 2002 to a large extent is caused by the lynx. Key words: Predation - sheep - lynx Tor Kvam and Pål F. Moa, HiNT, Serviceboks 2501, 7729 Steinkjer, Karl Brøndbo, Kai Magne Rosendal and Siv Monica Rosendal, 7977 Høylandet, Arild Aune, 7520 Hegra, Terje Gifstad, 7760 Snåsa, Ingunn Holøymoen, Einerveien 2, 2150 Årnes. 3

4 Forord Denne rapporten omhandler prosjektet Tap av sau i et bynært område- Vestmarka ved Oslo som ble gjennomført i 2002 i Vestmarka, der sau fra Tranby beitelag (Buskerud) og Asker og Bærum beitelag (Akershus) går i samme eller tilgrensende områder. Oppdragsgiver er Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som er økonomisk ansvarlig for prosjektet. Høgskolen i Nord- Trøndelag (HiNT) og Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) har det faglige ansvaret for prosjektet, som gjennomføres i samarbeid med saueeierne, Fylkesmannen i Buskerud og Oslo/Akershus og Bærum kommune. Det er nedsatt en referansegruppe for prosjektet sammensatt av representanter for interessenter i prosjektet: Fylkesmannen i Oslo og Akershus: Jonny Storbråten Fylkesmannen i Oslo og Akershus: Asle Stokkereit Fylkesmannen i Buskerud: Ragnhild G. Vikesland Fylkesmannen i Buskerud: Even Knutsen Bærum kommune: Olav Vik Bærum kommune: Kaia Gunby Berger NINA/ HiNT: Tor Kvam Prosjektet er blitt støttet økonomisk av: Tiltaksfondet for småfe og fjørfe, Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Rovviltutvalget, Oslo og Akershus, Buskerud landbruksselskap og Høgskolen i Nord- Trøndelag (HINT). Saueeierne, (Geir Ulbråten, Johan Persbråten, Knut Ulbråten, Halvard Wang, Jon Roar Grøstad, Odd Røed, Nils Ragnar Hennum, Axel Horn) har stilt sauene til disposisjon og velvillig hentet fram sauekontrolldata og forestått veiing og påmontering av halsband i samarbeid med feltpersonellet. Feltarbeidet er utført av Arild Aune, Karl Brøndbo, Ingunn Holøymoen, Kai Magne Rosendal, Siv Monica Rosendal og Terje Gifstad. Pål F. Moa har hatt ansvar for kartfesting av data (GIS). Tor Kvam har skrevet rapporten i samarbeid med Kai Magne Rosendal, som har bearbeidet resultatene under arbeidet med sin Bachelor-oppgave i utmarksforvaltning ved Høgskolen i Hedmark avd. Evenstad. Odd Reidar Fremming og Hege Gundersen ved HiH Evenstad takkes for god veiledning og verdifull hjelp med databearbeiding og veiledning på oppgaven. Alle som har bidratt til at arbeidet med prosjektet har vært vellykket takkes herved. Steinkjer/ Trondheim april 2003 Tor Kvam Prosjektleder 4

5 Innhold Referat...2 Abstract...3 Forord...4 Innhold Innledning Studieområdet Beliggenhet Naturgrunnlaget Klima Dyreliv Materiale og metoder Lam Gjennomføring Forsøksbesetninger Peileutstyr Peiling og peilerutiner Kadaverundersøkelser Statistiske analyser Resultater Tap i studieområdet Fordeling av tap i tid Fordeling av tap i rom Analyse av overlevelse Analyse av vekter Fødselsvekter Vårvekter Høstvekter Analyse av tilvekst Analyse av tilvekst fra fødsel til vår Analyse av tilvekst fra vår til høst Diskusjon Generelt Rovvilttap Sykdom Ulykker Demografiske og besetningsrelaterte forhold Forebyggende tiltak Tap til rovvilt Tap grunnet sykdom Tap grunnet ulykker Tap av små lam Referanser Vedlegg

6 1 Innledning Sauehold basert på utmarksbeiting er en bærekraftig næring som produserer kjøtt, ull, skinn og livdyr. Å kunne utnytte utmarksbeitet er en grunnleggende økonomisk forutsetning med dagens driftsform. Produksjon av fôr på innmark og annet jordbruksareal som kan benyttes til vinterfôr vil under norske forhold utgjøre en minimumsfaktor i hele produksjonssyklusen (Mysterud & Mysterud 1995). Et sauehold basert på utstrakt utnytting av utmarksbeitet vil i Norge og flere andre land være det mest konkurransedyktige alternativet (Mysterud & Mysterud 1995). Sauehold kan produsere kjøtt med minimal tilførsel av kjemiske stoffer og uten det industri-preget som kjennetegner en del andre kjøttproduksjoner, særlig i utlandet (Warren m.fl.1998). 30 Tap i prosent Prosj. Tranby Tranby sankelag Prosj Asker og Bærum Asker og B. Sankelag År Figur 1 Tap av lam i studieområdet Prosj.Tranby omfatter besetninger som er med i prosjektet, mens Tranby sankelag omfatter hele sankelaget. Tilsvarende for Prosj Asker og Bærum og Asker og B. Sankelag. Økende konflikter i forbindelse med beiting i utmark gjør at sauenæringen i dag stadig blir mer sårbar (Mysterud & Mysterud 1995). Konflikter oppstår ved at stadig flere interesser konkurrerer om bruken av utmarka (Warren & Mysterud 1995, Blekesaune & Stræte 1997). Med fredningen av ulv (Canis lupus) (1971), bjørn (Ursus arctos) (1973), jerv (Gulo gulo) (I Sør-Norge fra 1973 og hele landet fra 1981) og gaupe (Lynx lynx) (perioden 1992 til 1994 sør for Trondheimsfjorden) har rovdyrbestandene i Norge tatt seg opp og skapt økende konflikter mellom rovdyr og bufe/tamrein (Miljøverndepartementet 1997). Ved ratifiseringen av Bern-konvensjonen i 1986 (Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder), og ved behandlingen av St.melding nr.27 (Miljøverndepartementet 1992), sluttet Stortinget seg til hovedmålsettinga om å sikre levedyktige bestander av bjørn, jerv, ulv og gaupe i Norge, samtidig som det skulle arbeides for at rovdyrskader på husdyr og tamrein skulle avgrenses mest mulig. Konflikten mellom rovdyr og saueholdet har utviklet seg til å bli en av de mest dyptgående konflikter i moderne norsk 6

7 miljøforvaltning (Warren m.fl.1998). Tapene til rovdyr har vært økende, samtidig som det har vært mangel på forebyggende tiltak som er dokumentert å ha effekt (Gautestad et.al.1996, Mysterud m.fl.1996). Tap av lam på utmarksbeite i området vest for Oslofjorden har økt svært mye de siste årene. I Tranby sankelag i Lier er tapet mer enn firedoblet fra 1997 (2,7 %) til 2001 (11,4 %), og i Asker og Bærum beiteområde er tapet økt fra 6,4 % til 16,9 % i samme periode. I de besetningene som tok initiativ til undersøkelse av tapssituasjonen, var gjennomsnittlig lammetap oppe i 24,6 % i Man vet at det er fast tilhold av gaupe i Vestmarka beiteområde, og det er også årlig dokumentasjon av gaupe som skadevolder i dette området. Problemet har likevel vært at svært få av de tapte dyrene er blitt gjenfunnet. Problemet for Fylkesmannen har dermed vært å angi hva som skyldes sannsynlig rovvilttap og hva som skyldes andre årsaker (Fylkesmannen i Oslo og Akershus 2003). I løpet av åra har det vært en vekst i gaupebestanden i Akershus og Buskerud i likhet med resten av landet (Fylkesmannen i Oslo og Akershus 2003). Målet med dette prosjektet er å kartlegge tap av sau i tid og rom. Demografiske og besetningsrelaterte faktorer (kjønn, kullstørrelse, rase, morvekt, lammevekter og tilvekst) er belyst i forhold til tapsrisiko. 2 Studieområdet 2.1 Beliggenhet Undersøkelsen har foregått i Tranby sankelag, og Asker og Bærum beiteområde i Vestmarka. Beiteområdet ligger i Bærum og Lier kommuner. Sauene i undersøkelsen beitet så langt nord som til Sollihøgda. Beiteområdet er ellers avgrenset av riksvei 285 i vest og E16 og bebyggelsen i øst. De sørligste punktene i beiteområdet er Vestmarksetra, Skaugumsåsen, Sandungen og Engersetra. 2.2 Naturgrunnlaget Området består av høytliggende skogbevokste lavaplatåer, hvor bergrunnen for det meste består av rombeporfyr og metabasalt. I de lavereliggende, kambro-siluriske skiferområdene fins en del marmor, fylitt og glimmerskifer. Beiteområdet tilhører sørboreal vegetasjonssone og overgangsseksjon/ svakt oseanisk seksjon (Moen 1998). Området er delvis sterkt kupert, noe som byr på mange ulike voksesteder for forskjellige planter. Høyeste punkt i beiteområdet er Gampen, 450 m.o.h. Området er preget av granskog, med innslag av løvskog og varmekjære arter spesielt i varme, sør- og vestvendte lier. Det fins også en del små tjern og myrområder. Sandungen er største innsjø i området (ca 1 km 2 ). Ellers fins det mange setervoller, gressenger og hogstflater. Vestmarka er et populært utfartssted for turgåere og det er godt tilrettelagt med gå- og sykkelstier i området. 7

8 Oslo Figur 2. Kart over området vest for Oslo og Sandvika med studieområdet antydet med rød farge. 2.3 Klima Vekstsesongen starter i første halvdel av april i lavereliggende deler av området (Moen 1998). Vekstsesongen er relativt lang med døgn med gjennomsnittstemperatur over 5 C. Temperaturen i 2002 var jevnt stigende fra juni til august, men sank igjen betraktelig i september. Temperaturen var for alle månedene i undersøkelsesperioden høyere enn det som er normalen. Spesielt høy var temperaturen i august (Figur 3a). Området har relativt lav nedbørhyppighet (ca dager med 0,1 mm nedbør eller mer). Gjennomsnittlig årsnedbør ligger mellom 700 og 1500 mm (Moen 1998). I juni og juli 2002 var det mer nedbør enn det som er normalen. Spesielt mye nedbør var det i juli. I august og september var nedbørmengden langt under det som er normalen for disse månedene (Figur 3b). 2.4 Dyreliv Av rovvilt har gaupe (Lynx lynx) og rødrev (Vulpes vulpes) tilhold i studieområdet. Gaupestammen har vært økende utover åra (Fylkesmannen i Oslo og Akershus 2003). Ellers er det i Vestmarka solide bestander av elg (Alces alces) og rådyr (Capreolus capreolus). Av skogsfugl er jerpe (Tetrastes bonasia) og orrfugl (Lyrurus tetrix) relativt vanlig, mens storfugl (Tetrao 8

9 urogallus) er mer sjelden. Hare (Lepus timidus) er en vanlig småviltart i området (Johan Persbråten pers.medd). 20 Middeltemperatur (Celsius) Normal 2 0 Juni Juli August September Figur 3a. Oversikt over temperaturer (Celsius) i 2002 og normalverdier fordelt på måneder. Målingene er tatt ved Asker målestasjon (nr 19710) i Asker kommune. 180 Nedbør (mm) Normal Juni Juli August September Figur 3b. Oversikt over nedbør (mm) i 2002 og normalverdier fordelt på måneder. Målingene er tatt ved Asker målestasjon (nr 19710) i Asker kommune. 9

10 3 Materiale og metoder 3.1 Lam Undersøkelsen ble gjennomført i Vestmarka beiteområde i Undersøkelsen omfattet i alt 737 lam fra 8 besetninger. 317 lam ble merket med radiosender og 420 lam ble merket med juksesender som ser ut som ekte radiosender (Tabell 1). Hensikten med å benytte juksesendere er at alle lammene skal se like ut, slik at gaupa ikke kan selektere på lam uten sender. Det har vist seg ved tidligere undersøkelser at gaupa foretrekker lam uten radiohalsband (Kvam et al. 1999). Grunnen er opplagt: Gaupa angriper dyr med bitt mot strupen. Og siden senderen sitter akkurat der gaupa vil bite, foretrekker den umerkede lam. De såkalte juksesenderne er utviklet og framstilt av Karl Brøndbo, 7977 Høylandet. 3.2 Gjennomføring Samtlige lam ble veid ved fødsel, ved slipp og ved hjemkomst om høsten. Søyene ble veid før slipp om våren. Alle lam som var med i denne undersøkelsen fikk påmontert halsbånd før de ble sluppet på beite. Et tilfeldig utvalg av lammene fikk påmontert radiosendere. Juksesendere ble påsatt de resterende lammene, slik at gaupe ikke kunne selektere på lam uten sender. Etter påmonteringen ble lammene holdt heime en ukes tid før slipp, slik at eventuelle påvirkninger av senderne kunne observeres. Sauene ble deretter sluppet puljevis på beitet rundt slutten av mai, og ble sanket heim i siste halvdel av september. To feltarbeidere var daglig ute i felt for å peile etter radiosendere, samt drive oppsyn i beiteområdet. Tabell 1. Lam i undersøkelsesområdet i Vestmarka Antall lam sluppet på beite fordelt på eiere og merkingsstatus. Eier Radiomerkede lam jukse - merkede lam Sum lam J. Persbråten G. Ulbråten K. Ulbråten H. Wang A. Horn O. Røed N.R. Hennum J.R. Grøstad Sum ) 7 lam tilhørende Aksel Horn ble tapt før merking 3.3 Forsøksbesetninger Besetningene til Nils Ragnar Hennum, Jon Roar Grøstad og Odd Røed hadde kun dala-lam (Norsk kvit sau (NKS)). Aksel Horn hadde kun spæl-lam. De resterende besetningene hadde begge disse rasene. Knut Ulbråten og Geir Ulbråten hadde også krysninger mellom dala- og spælsau. Totalt antall dala-lam var 327, herav 169 med radiosender og 158 med juksesender. Totalt antall spæl-lam 10

11 var 198, herav 89 med radiosender og 109 med juksesender. Totalt antall dala/spæl-lam var 195, herav 56 med radiosender og 139 med juksesender (totalt 17 lam var ikke registrert på noen rase). Når det i denne rapporten refereres til antall lam i et kull, menes det antall ved beiteslipp, og ikke ved fødsel. Det var organisert jevnlig tilsyn med alle besetningene fra saueeiernes side. 3.4 Peileutstyr Radiosenderne som ble benyttet i undersøkelsen er av typen Televilt TXD-25-MD. Antenna er delvis skjult i plasthalsbåndet, dels fristilt. Halsbåndet er ekspanderende og justerer seg selv etter som lammet vokser. Senderen er taus så lenge dyret den er festet på er i bevegelse. Den aktiveres når dyret har ligget stille i cirka 2-3 timer. Det ble brukt sendere med 6 forskjellige frekvenser mellom 142,000 mhz og 142,500 mhz, og fargen på halsbåndet indikerte sendefrekvensen. Når en radiosender er aktivisert, kan signalet oppfanges av en mottager via en antenne (Mysterud & Warren 1992). Antenna rettes inn mot senderen til signalet oppnår maksimal intensitet. Senderens posisjon ble bestemt ved krysspeiling. Det ble brukt tre typer mottakere: Televilt RX-8910, Televilt RX-81 og Telonics TR-4. Sammenleggbare teleskopantenner (Televilt Y-4FL) ble benyttet på peileturene i beiteområdet, mens takantenner (bilradioantenner) ble benyttet ved peiling fra bil. 3.5 Peiling og peilerutiner To feltarbeidere var daglig ute i undersøkelsesområdet for å peile etter døde lam. I tillegg hadde noen av saueeierne fått utlånt peileutstyr, slik at de kunne peile fra gårdene. Peilingen foregikk fra bil, sykkel og til fots. Faste lyttepunkter ble besøkt hver dag, for å kunne dekke hele beiteområdet. Peilingen foregikk til varierende tid på døgnet. Det var på forhånd lagt ut sendere med andre frekvenser, slik at utstyret kunne testes før hver peiling. Når man mottok signal fra en radiosender, ble senderen peilet opp og et eventuelt dødsfall undersøkt. 3.6 Kadaverundersøkelser Ved funn av sauekadavre ble det foretatt feltmessig undersøkelse. Undersøkelsesprosedyre og vurderingsteknikk følger Sørensen m.fl. (1984). For å unngå påvirkning av rovdyrenes mattilbud ble færrest mulig lam fraktet ut av terrenget. Kun lam som ikke var tatt av rovdyr, og som skulle undersøkes av veterinær, ble fraktet bort. Felt-undersøkelse bestod av følgende: Ytre besiktigelse og fotografering Registrering av spor og sportegn Obduksjon Evt. uttak av organ/ bortfrakting av dyr for veterinærundersøkelse Merking av funnsted Alle registreringer ble ført på spesielt utarbeidet feltobduksjons-skjema Obduksjonsskjema og fotodokumentasjon ble fortløpende sendt til SNO på Eidsvoll, som har ansvaret for dokumentasjon av rovviltskader i regionen. Lammene som ble fraktet ut, ble transportert til Veterinærinstituttet i Oslo for nærmere obduksjon. De veterinære undersøkelsene består av bakteriologiske tester og annen undersøkelse med hensyn til sykdom. 11

12 Det finnes mange mulige dødsårsaker for dyr på utmarksbeite. Vurderingene kan gjøres med varierende grad av sikkerhet. Det er derfor utarbeidet et fleksibelt kodesystem for rapportering av dødsårsak (Sørensen et al. 1984). Prosjektets resultat vil være helt avhengig av at flest mulig merkede dyr blir raskt gjenfunnet, for dermed å styrke datagrunnlaget. 3.7 Statistiske analyser Logistisk regresjon ble brukt for å analysere overlevelse. ANCOVA ble brukt ved analyse av vekter og tilvekst. I alle analyser ble det fulgt en tilbakeseleksjonsprosedyre i statistikkprogrammet SAS (versjon 8.0). Opplysninger om full modell ved analyse av overlevelse, vekter og tilvekst er gitt i vedlegg 1. Alle variasjonsmål er gitt i ± 2SE. Når sannsynligheten er mindre enn 5 % for at effekten av analysen er tilfeldig (p<0,05), er forskjellen regnet som signifikant (pålitelig). På grunn av liten biologisk relevans og/eller små reelle effekter, til tross for statistisk signifikans, har vi valgt å utelukke diskusjonen av noen signifikante interaksjoner i analysen av vekter og tilvekst. Disse interaksjonene er allikevel inkludert i modellen som en viktig kilde til variasjon. 4 Resultater 4.1 Tap i studieområdet En oversikt over antall lam sluppet, savnet og gjenfunnet i løpet av beitesesongen 2002 i Vestmarka beiteområde er satt opp i tabell 2. Totaltap ble 176 lam av 737 (23,9 %). 58 av 317 radiomerkede lam ble tapt (18,3 %) og 118 av 420 (28,1 %) lam med juksesender ble tapt (tabell 2). Totalt ble 72 kadaver gjenfunnet, herav 54 med radiosender og 18 med juksesender. Oversikt over tapsprosenter på lam fordelt på eiere er vist i figur Tap i % JP GU KU AH HW JRG NRH OR Alle Figur 4a. Tapsprosent på totalt antall lam, lam med radiosender og lam med juksesender fordelt på 12

13 eiere i Vestmarka Mørk farge: Lam med radio. Lys farge: Lam,med juksesender. Blå stolper: Tranby. Røde stolper: Asker og Bærum Tabell 2. Antall lam sluppet, savnet og gjenfunnet som døde fordelt etter eier og merkingsstatus i undersøkelsesområdet i Eier Radiomerkede lam Jukse - merkede lam Sum lam J. Persbråten Sluppet Savnet Gjenfunn G. Ulbråten Sluppet Savnet Gjenfunn K. Ulbråten Sluppet Savnet Gjenfunn H. Wang Sluppet Savnet Gjenfunn A. Horn Sluppet Savnet Gjenfunn O. Røed Sluppet Savnet Gjenfunn N.R. Hennum Sluppet Savnet Gjenfunn J.R. Grøstad Sluppet Savnet Gjenfunn Sum Sluppet Savnet Gjenfunn Tapsårsaker blant radiomerkede lam fordelt på eiere er vist i Tabell 3. Besetningene i Asker og Bærum sankelag har mye høyere tap av lam med halsklaver enn av radiomerkede lam (Figur 4 a og b). Årsaken er trolig at saueeierne på Tranby har tidligere lammefødsel enn det som er vanlig blant de besetningene som hører til i Asker og Bærum. De lammene som var for små til å slippes, fikk gå heime lenger, og disse fikk som regel juksesender. I Figur 5 er det vist en samlet oversikt over tap 13

14 og overlevelse blant de radiomerkede lammene. Av 58 døde radiomerkede lam var 38 (65 %) tatt av gaupe, 4 (7 %) kadavre var i hver av kategoriene Ikke rovvilt, Sykdom og Ulykke og 8 (14 %) hadde ukjent dødsårsak (Figur 6). To av de gaupedrepte radiomerkede lammene var noe usikre og registrert som sannsynlig gaupedrepte, mens de resterende var Dokumenterte. 60 % Tap i prosent 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % Asker og Bærum Tranby 27,7 % 14,4 % 24,1 % 26,7 % 0 % Sender Klave Figur 4b. Tap av lam med radiosender og med Juksesender i Tranby og Asker og Bærum. Tabell 3. Totalt tap av radiomerkede lam i undersøkelsesområdet i 2002 fordelt på eiere og skjebner. Skjebne J. Pers- G. Ull- K. Ull- A. H. J. Grø- N.R. O. bråten bråten bråten Horn Wang Stad Hennum Røed Sum Sluppet Gaupe Rødrev Ikke rovvilt Sykdom Ulykke Ukjent Totalt tap Overlevd Tapsprosent 17,7 7, ,8 26, ,5 18,3 Lammene som er registrert på Ikke rovvilt hadde en dødsårsak som ikke hadde sammenheng med rovvilt. Disse kadavrene ble av ulike årsaker ikke undersøkt av veterinær. Fire lammekadaver ble 14

15 undersøkt av veterinær. Av disse hadde to lam lungebetennelse, ett lam hadde bakterieinfeksjon og ett var utmagret og var angrepet av fluelarver (Myasis externa). I de tilfeller der ulykke var dødsårsak, hadde lammene satt seg fast og i noen tilfeller druknet i myrhull. Når man blant dødsårsaker hos radiomerkede lam ser bort fra kategorien ukjent, ser en at gaupe står for 76 % av tapet. Hver av kategoriene ulykke, ikke rovvilt og sykdom, står da for 8 % av tapet på radiomerkede lam (Figur 7). Sykdom 1 % Ikke rovvilt 1 % Gaupe 12 % Tap og overlevelse, Vestmarka 2002 Ulykke 1 % Ukjent 3 % Overlevd Gaupe Ikke rovvilt Sykdom Ulykke Ukjent Overlevd 82 % Figur 5. Oversikt over tap og overlevelse blant radiomerkede lam i Vestmarka beiteområde 2002 (N=317). 15

16 Tapsårsaker, Vestmarka 2002 Ukjent 14 % Ulykke 7 % Sykdom 7 % Ikke rovvilt 7 % Gaupe 65 % Gaupe Ikke rovvilt Sykdom Ulykke Ukjent Figur 6. Oversikt over tapsårsaker blant radiomerkede lam i Vestmarka 2002 (N=58). Tap med kjent årsak, Vestmarka 2002 Sykdom 8 % Ulykke 8 % Ikke rovvilt 8 % Gaupe Ikke rovvilt Sykdom Ulykke Gaupe 76 % Figur 7. Oversikt over kjente tapsårsaker blant radiomerkede lam i Vestmarka 2002 (N=50). 16

17 En del døde lam med juksesender og voksne søyer ble gjenfunnet tilfeldig av prosjektets feltpersonell eller av turgåere ute i terrenget. Mange av disse ble funnet for sent til at sikker dødsårsak kunne fastslås. I Tabell 4 er det gitt en oversikt over dødsårsaker for disse kadavrene. Tabell 4. Oversikt over tapte, gjenfunnette lam med juksesender og voksne søyer. Gaupe Rødrev Ikke rovvilt Ulykke Ukjent Sum Juksesender Voksne søyer Sum Fordeling av tap i tid Tapet blant radiomerkede lam var relativt jevnt fordelt utover hele beitesesongen, men var høyest i august. Minst tap var det i september, men tiden sauene gikk på beite var også kortere denne måneden (Tabell 5). Tapet til gaupe startet 14. juni med to gaupedrepte lam på samme sted, og fortsatte jevnt utover hele beitesesongen. Ofte ble to og tre lam funnet drept samtidig på omtrent samme sted. Størst tap til gaupe var det i august (Tabell 5). Det siste gaupedrepte lammet ble funnet 8. september. Tap på grunn av sykdom og ikke rovvilt var størst tidlig i sesongen, og avtok etter hvert. Det ble registrert 4 ulykkestilfeller blant radiomerkede lam. Ett av disse tilfellene skjedde i juni, og tre i august (Tabell 5). Tabell 5. Oversikt over tapsårsaker for radiomerkede lam i undersøkelsesområdet i Vestmarka sommeren 2002 fordelt på måneder. Tapsårsak Gaupe Ikke rovvilt Sykdom Ulykke Ukjent Totalt tap Juni Juli August September Sum * 1* * 4* Sender falt av 2* 2 1 5* *Inkludert ett lam på innmark 17

18 4.3 Fordeling av tap i rom Det ble funnet kadavre over store deler av beiteområdet, men tapet forårsaket av gaupe var meget konsentrert i området rundt Toverudsetra og videre nordover mot Lindeberget (Figur 8). Sauene som beitet her tilhørte i all hovedsak Odd Røed, Nils Ragnar Hennum, Jon Roar Grøstad, Knut Ulbråten og Geir Ulbråten. Kadavrene ble gjenfunnet i flere ulike vegetasjonstyper og lå ofte godt skjult i terrenget. Noen av dem var lite synlige selv på få meters hold på grunn av høy vegetasjon. 4.4 Analyse av overlevelse Siden de fire vektene (fødselsvekt, vårvekt, høstvekt og morvekt) hadde sterk sammenheng med hverandre inkluderer vi bare den vekt-variabelen med størst forklaringsverdi på overlevelsen, nemlig fødselsvekten (χ 2 =11,83; p=0,006). Vårvekt (χ 2 =3,71; p=0,05), høstvekt (χ 2 =0,00; p=1,00) og morvekt (χ 2 =0,33; p=0,56) hadde ikke like stor forklaringsverdi på overlevelsen. Lam med radiosender hadde signifikant høyere overlevelse på (0,82+0,05-0,04) enn lam med juksesender (0,72+0,05-0,04) (χ 2 = 6,41; p=0,01) (Figur 9). Spæl-lammene (0,86+0,81-0,91) hadde høyest overlevelse, dala-lammene (0,77+0,05-0,04) nest høyest og dala/spæl-lammene (0,63±0,07) lavest overlevelse (Figur 10). Forskjellen var signifikant (χ 2 =7,24; p=0,03). Det var høyere overlevelse med økende fødselsvekt (χ 2 =6,78; p=0,009). Dala/spæl-lam og spællam var positivt påvirket av fødselsvekt, mens dala-lammene`s overlevelse var uavhengig av fødselsvekt (interaksjonseffekt: χ 2 =8,37; p=0,02). Søye-lammene (0,81±0,04) hadde signifikant høyere overlevelse enn værlammene (0,71+0,05-0,04) (χ 2 =6,64; p=0,01) (Figur 11). Det var også signifikant ulik overlevelse mellom lam tilhørende de ulike eierne (χ 2 =16,38; p=0,01). 18

19 Figur 8. Fordeling av gjenfunnette kadavre fordelt på dødsårsaker i studieområdet Overlevelse 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Jukse Radio Figur 9. Overlevelse for lam med juksesendere og lam med radiosender. 19

20 Overlevelse 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % D D/S S Figur 10. Overlevelse for dala-lam, dala/spæl-lam og spæl-lam. 4.5 Analyse av vekter Fødselsvekter Dala-lammene (4,84±0,18) hadde høyest fødselsvekt, spæl-lammene (4,08± 0,16) nest høyest og dala/spæl-lammene (3,71±0,16) lavest fødselsvekt. Forskjellen var signifikant (F=13,02; P< 0,001). Lammene med radiosender (4,25±0,08) hadde signifikant høyere fødselsvekt enn lammene med juksesender (4,07±0,07) (F=8,39; p=0,004). Værlammene (4,25±0,07) hadde signifikant høyere fødselsvekt enn søyelammene (4,04±0,07) (F=85,90; p< 0,001). Det var signifikant forskjell i fødselsvekt for lam tilhørende de ulike eierne (F=25,55; p< 0,001). Enkeltlam (4,26±0,09) hadde høyest fødselsvekt, tvillinger (4,12±0,06) nest høyest og trillinger (3,66±0,2) lavest fødselsvekt. Forskjellen var signifikant (F=42,94; p<0,001). Det ble registrert økende fødselsvekt ved økende morvekt (F=2,58; p=0,08). Men økningen var ikke signifikant. 20

21 Overlevelse 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Søye Vær Figur 11. Overlevelse for søyelam og værlam Vårvekter Gjennomsnittlig vårvekt var 12,8 (± 0,74) kg for de døde lammene, 13,7 (± 0,44) kg for de overlevende lammene og 15,7 (± 1,67) kg for de gaupedrepte lammene. Dala-lam (16,18±0,5) hadde høyest vårvekt, dala/spæl-lam (12,28±0,64) nest høyst og spæl-lam (10,3±0,65) lavest vårvekt. Forskjellen var signifikant (F=5,0; p< 0,007) Det var signifikant forskjell i vårvekt for lam tilhørende de ulike eierne (F=25,84; p< 0,001). Enkleltlam (14,07±0,36) hadde høyest vårvekt, tvillinger (13,34±0,23) nest høyest og trillinger (11,28±0,95) lavest vårvekt. Forskjellen var signifikant (F=10,70; p< 0,001). Det var en økning i vårvekten ved økende morvekt (F=26,18; p< 0,001). Det var også en økning i vårvekten ved økende fødselsvekt (F=88,78; p< 0,001). Det var signifikant effekt i interaksjonene mellom morsvekt*rase, fødselsvekt*kullstørrelse, sendertype*kullstørrelse og rase*kullstørrelse (Vedlegg 1) Høstvekter Lam med radiosender (41,11±1,02) hadde signifikant høyere høstvekt enn lam med juksesender (38,86±0,95) (F=8,51; p=0,004). Værlam (41,29±1,02) hadde signifikant høyere høstvekt enn søyelam (38,57±0,93) (F=20,39; p< 0,001). Det var signifikant forskjell i høstvekt på lam tilhørende de ulike eierne (F=19,89; p< 0,001). 21

22 Enkeltlam (41,94±0,65) hadde høyest høstvekt, tvillinger (39,1±0,42) nest høyest og trillinger (38,5±1,84) lavest høstvekt. Forskjellen var signifikant (F=8,86; p< 0,001). Det var økende høstvekt med økende morvekt (F=10,3; p=0,01). Det var også økning i høstvekt med økende fødselsvekt (F=11,47; p=0,001), og økende vårvekt (F=131,2; p< 0,001). 4.6 Analyse av tilvekst Analyse av tilvekst fra fødsel til vår Dala/spæl-lam (0,33±0,01) hadde høyest tilvekst fra fødsel til vår, spæl-lam (0,29±0,01) nest høyest og dala-lam (0,14±0,01) lavest tilvekst fra fødsel til vår. Forskjellen var signifikant (F=3,44; p=0,03). Værlam (0,24±0,01) hadde signifikant høyere tilvekst fra fødsel til vår enn søyelam (0,22±0,01) (F=8,49; p=0,004). Det var signifikant forskjell i tilvekst fra fødsel til vår for lam tilhørende de ulike eierne (F=4,98; p<0,001). Det var en tendens til synkende tilvekst fra fødsel til vår ved økende morvekt (F=6,58; p=0,01). Det var en økning i tilvekst fra fødsel til vår ved økende fødselsvekt (F=14,12; p<0,001). Det var signifikant effekt i interaksjonene mellom kullstørrelse*fødselsvekt, fødselsvekt*rase og fødselsvekt*kjønn (vedlegg 1) Analyse av tilvekst fra vår til høst Lam med radiosender (0,25±0,01) hadde signifikant høyere tilvekst fra vår til høst enn lam med juksesender (0,24±0,01) (F=7,78; p=0,006). Dala-lam (0,25±0,003) hadde høyest tilvekst fra vår til høst, spæl-lam (0,24±0,004) nest høyest og dala/spæl-lam (0,22±0,004) lavest tilvekst fra vår til høst. Forskjellen var signifikant (F=3,78; p=0,02). Værlam (0,25±0,003) hadde signifikant høyere tilvekst fra vår til høst enn søyelam (0,23±0,003) (F=15,43; p<0,001). Det var signifikant forskjell i tilvekst fra vår til høst for lam tilhørende de ulike eierne (F=14,08; p<0,001). 22

23 Enkeltlam (0,26±0,004) hadde høyest tilvekst fra vår til høst, trillinger (0,2362±0,02) nest høyest og tvillinger (0,2357±0,003) lavest tilvekst fra vår til høst. Forskjellen var signifikant (F=13,95; p<0,001). Det var økende tilvekst fra vår til høst ved økende morvekt (F=6,30; p=0,01), og tilveksten var også økende ved økende fødselsvekt (F=5,17; p=0,02). Det var signifikant effekt i interaksjonene mellom fødselsvekt*vårvekt, rase*kjønn, rase*kullstørrelse og kjønn*kullstørrelse (Vedlegg 1). Sau på utmarksbeite. Foto: Kai Magne Rosendal 23

24 5 Diskusjon 5.1 Generelt Tap av sau kan variere mye mellom forskjellige år og mellom ulike områder. Det er derfor viktig å huske at denne undersøkelsen gjelder bare for et år, og foregikk i et relativt avgrenset område i Vestmarka. Det er derfor en fordel at tapsundersøkelser går over flere år for å fange opp eventuelle årlige variasjoner. Tapet i undersøkelsesområdet har steget svært mye de siste årene, men få kadavre er blitt gjenfunnet og undersøkt med hensyn til tapsårsak. Et lam ble dokumentert tatt av gaupe i forsøksbesetningene under beitesesongen I beitesesongen 2000 ble to lam registrert tatt av gaupe (ett med usikker og et med antatt sikker dødsårsak). I beitesesongen 2001 ble to voksne søyer gjenfunnet drept av hund. 1 voksen søye ble registrert tatt av gaupe (usikker dødsårsak) og 3 lam ble registrert tatt av gaupe (1 dokumentert, 1 antatt og 1 med usikker dødsårsak) denne beitesesongen (Rovbasen). Tapet i undersøkelsesområdet i 2002 var totalt sett litt lavere enn for beitesesongen Da var totalt lammetap oppe i 24,6 % for de besetningene som var med i undersøkelsen. 5.2 Rovvilttap Tapsundersøkelser med bruk av dødsvarslere i spesielt rovviltutsatte områder har vist at rovvilt kan være årsak til opp til % av tapstilfellene (Knarrum 1996, Kvam m.fl.2002, Warren m.fl.1998, Sørensen m.fl. 1998). Høyt tap til store rovdyr er også påvist i en rekke dødelighetsundersøkelser på reinkalv som har blitt utført både i Sverige (Bjärvall m.fl.1990) og i Norge (Kvam m.fl.1992, 1993). I den offentlige debatten er rovdyrtapene ofte referert til å utgjøre 5-8 % av totalt tap på beite i områder der det ikke er etablert stammer av store rovdyr (Kvam m.fl.1999). Sett i forhold til andre tapsundersøkelser var rovvilttapet i denne undersøkelsen relativt høyt. 65 % av de radiomerkede lammene ble drept av gaupe. Hvis en utelukker de radiomerkede lammene med ukjent dødsårsak ser en at gaupe står for 76 % av tapet. Gaupe er den eneste av de store rovviltartene som har fast tilhold i dette området. Det viste seg i denne undersøkelsen at gaupa tok mer lam enn det som ble brukt til føde. I stedet for å utnytte kadavrene fullt ut til føde, ble heller nye lam drept. Slik overskuddsdreping er et vanlig fenomen når rovvilt møter tamdyr over hele verden. Dette kan også forekomme hos naturlige byttedyr i svært sjeldne tilfeller, eksempelvis ved predasjon på rådyr under ekstreme snøvintre (Linnell m.fl. 1999). Lammene som var drept av gaupe ble funnet i et relativt begrenset område, med bratte åser og mye tett vegetasjon. Terrenget så ut til å være ypperlig for gaupa, samtidig som dette er et område med svært begrensa menneskelig aktivitet i forhold til andre steder i Vestmarka. Området er relativt langt unna hovedutfartssteder for turgåere, samtidig som det er færre stier her. Dette kombinert med at mye sau benyttet dette området, er trolig viktige årsaker til at storparten av tapet var konsentrert nettopp her. Tapet av lam til gaupe startet allerede 14. juni, og fortsatte utover hele beitesesongen. Størst tap til gaupe var det i august. Det er i andre undersøkelser ikke funnet noen effekt av sesong når det gjelder tap av sau til gaupe (Aanes m.fl. 1996, Odden m.fl. 2002). 24

25 De lammene som ble tatt av gaupe hadde en høyere gjennomsnittlig vårvekt enn de lammene som overlevde. Det er ikke bevist at rovvilt angriper syke og svake lam (Linnell m.fl. 1995). Dette har trolig sammenheng med at lam i utgangspunktet er et lett bytte for våre store rovviltarter (Hansen og Bjøru 2001). Gaupas skjuling av kadavrene gjør at de blir vanskeligere å finne igjen for mennesker. I tillegg til at kadavrene skjules i terrenget, bidrar åtseletere til at kadavrene forsvinner meget raskt. Dette er viktige årsaker til at så få kadavre uten radiosender blir gjenfunnet. Alle de gaupedrepte lammene ble liggende igjen på funnplassen etter kadaverundersøkelse, slik at gaupa skulle ha mulighet til å komme tilbake til kadaveret. Likevel fins en teoretisk mulighet for at forstyrrelsen forårsaket av feltpersonellet i området fører til at gaupa velger å ikke vende tilbake til samme kadaver, men heller tar et nytt. Samtidig kan også økt menneskelig forstyrrelse føre til at gaupa skremmes bort, og at tapet på den måten reduseres. Undersøkelser viser imidlertid at gaupa sjelden vender tilbake til lam den har drept. Dette har vist seg spesielt å gjelde for hanngauper (Odden m.fl 2002). Forstyrrelse forårsaket av feltpersonellet har dermed trolig liten innvirkning på lammetapet. Tidligere undersøkelser av gaupas predasjon på lam har vist at hanngauper, og spesielt unge hanngauper tar mer sau enn hungauper. Slike unge hanner kan i visse tilfeller nærmest bo i et begrenset område og forsyne seg av sau under hele beitesesongen. Hungauper med unger har derimot tatt svært lite sau (Odden m.fl 2002). En mulig forklaring på det konsentrerte tapet kan være at det har vært en ung hanngaupe som har hatt tilhold i studieområdet. En annen mulighet er at det har vært en overlapp i leveområde mellom flere hanngauper i dette området. Noen lam som ble drept av gaupe i undersøkelsesområdet hadde gått ei tid med strupebitt før de døde. Strupebittene hadde altså ikke vært kraftige nok til at lammene hadde omkommet straks. Dette kan av og til skje i forbindelse med overskuddsdreping, men dette er ikke vanlig (John Odden pers.medd). Det kan tyde på at gaupa rett og slett ikke har hatt tid til å gjøre seg ferdig med strupebittet, før den slipper dyret og tar et nytt lam. 5.3 Sykdom 7 % av de radiomerkede lammene døde av sykdom. I tillegg var 7 % av lammene døde av andre årsaker enn rovvilt, uten at nærmere dødsårsak ble påvist. En eller annen fysisk skavank var høyst sannsynlig dødsårsak også for disse lammene. Av kjente tapsårsaker blant radiomerkede lam, utgjorde både kategorien sykdom og ikke rovvilt 8 %. Alle disse lammene døde i juni og juli, bortsett fra ett lam som døde i august. Denne fordelingen av lam døde av sykdom over tid, stemmer godt overens med andre tapsprosjekter. Dårlige og syke lam siles gjerne ut kort tid etter slipp på beitet (Mysterud m.fl 2000). Ved flere tidligere undersøkelser har andelen vanlige sauesykdommer ligget på % av tapet (Mysterud og Warren 1994). Resultatene fra denne undersøkelsen viser en lavere andel lam døde av sykdom. Flere av saueeierne i dette prosjektet hadde meget store og fine lam som ble sluppet på beite. Dette er trolig viktige årsaker til at andelen lam døde av sykdom er såpass lite. Små og lette lam har dårligere forutsetninger for å overleve enn tyngre lam i bedre kondisjon. Dette gjelder spesielt m.h.t sykdom og visse kategorier av ulykker (Hansen og Bjøru 2001, Warren m.fl. 1998, Mysterud m.fl. 2000). 25

26 5.4 Ulykker 4 (7 %) radiomerkede lam døde av ulykker. Av tilfeller med kjent årsak utgjorde dette 8 % av tapet. Tilfeller der ulykker er dødsårsak er ofte jevnere fordelt gjennom beitesesongen enn sykdomstilfellene (Mysterud og Warren 1994, Mysterud og Mysterud 1995, Warren m.fl. 1997, Samuelsen 1998, Warren m.fl. 1998). Små lam kan være ekstra utsatt for ulykker tidlig i sesongen, ved at de ikke er sterk nok til å komme seg opp fra forsenkninger og lignende i terrenget (Hansen og Bjøru 2001). I denne undersøkelsen var 3 av ulykkestilfellene i august, og ett i juli. Ingen av disse lammene var spesielt små. Alle hadde gått seg fast og druknet i bekk/myrhull. 5.5 Demografiske og besetningsrelaterte forhold Tap av sau er ofte ujevnt fordelt innen og mellom besetninger med hensyn på demografiske og besetningsrelaterte faktorer som kjønn, kullstørrelse, søyevekt, fødselsvekt og tilvekst (Peterson og Dannel 1985, Linnell m.fl. 1995, Warren og Mysterud 1995, Melting m.fl 1998). Blant de 8 besetningene som var med i denne undersøkelsen, var den totale lammedødeligheten ujevnt fordelt. Totalt lammetap var høyest hos Knut Ulbråten (46 %) og lavest hos Halvard Wang (6,3 %). Det ble ikke påvist spesielle forhold i det demografiske materialet (vekter, kjønnsfordeling o.l) til besetninger med høyt tap, som skulle tilsi et høyere lammetap enn i de øvrige besetningene. Det høye tapet til enkelte besetninger antas dermed å være lokalitetsbetinget dødelighet og henge sammen med dets geografiske beliggenhet i forhold til rovviltaktiviteten. Den nokså klumpvise fordelingen av spesielt de rovviltdrepte lammene i forsøksområdet tydet på at risikoen for å dø delvis var lokalitetsbetinget, og i varierende grad avhengig av demografiske og besetningsrelaterte faktorer. Demografiske faktorer spiller imidlertid inn, for heller ikke innen forsøksbesetningene var tapet jevnt fordelt. Høyere fødselsvekter var assosiert med lavere dødelighet på utmarksbeite. Spesielt gjaldt dette for dala/spæl-lam og spæl-lam. Dødelighet hos dala-lam var uavhengig av fødselsvekt. Høyere vekter er først og fremst av betydning for overlevelsen med tanke på å være mindre utsatt for sykdommer, enkelte typer ulykker og predasjon fra mindre rovviltarter, som rødrev (Warren og Mysterud 1995). Alle besetningene med kun dala-lam beitet i det mest rovviltutsatte området. Dette kan være årsaken til at dala-lammene s overlevelse viste seg å være mer uavhengig av fødselsvekt. Store rovdyrs predasjon på sau retter seg som nevnt ikke spesielt mot små og svake dyr (Linnell m.fl. 1995). I denne undersøkelsen var tapet på værlam høyere enn for søyelam, og forskjellen var statistisk signifikant. Dette er i overenstemmelse med flere andre tapsundersøkelser blant ville og tamme klauvdyr (Linnell m.fl. 1995, Warren og Mysterud 1995). Værlam (og hanndyr generelt) blir ofte mer selvstendige tidligere enn søyelammene. Dette gjør at de beiter lengre unna mordyret og i topografisk mer utsatt terreng (Bergerud 1980, Mysterud m.fl. 2000). Høyere tap på værlam forbindes altså først og fremst med forskjeller i adferd og ikke i vekt eller kondisjon. Værlam hadde i denne undersøkelsen som nevnt høyere fødselsvekt, høstvekt og tilvekst (fra fødsel til vår og fra vår til høst) enn søyelam. Det var ulik overlevelse mellom de ulike rasene. Spæl-lammene hadde høyest overlevelse, dalalammene nest høyest og dala/spæl-lammene lavest overlevelse. Disse forskjellene kan delvis skyldes de ulike rasenes beiteområder i forhold til rovviltaktiviteten. Det var en overvekt av dala- 26

27 lam og dala/spæl-lam i området hvor tapet til gaupe var størst. Det er imidlertid vist at sosial binding mellom søyer og lam på utmarksbeite er høyere for spæl enn for dala (Pedersen 1993). Det var høyere overlevelse på lam med radiosender i forhold til lam med juksesender. Forskjellen i overlevelse mellom sendertypene antas å ikke være lokalitetsbetinget, ettersom lam med ulik sendertype gikk spredt over hele undersøkelsesområdet. Sendertypene er lik i utseende, så gaupa kan ikke ha selektert på lam med en spesiell sendertype. Lammene med radiosender hadde imidlertid høyere fødsels- og høstvekter enn lammene med juksesender. Det kan dermed være en mulighet for at tap grunnet sykdom og ulykker kan være noe høyere blant lam med juksesender. Mindre lam er mer utsatt for sykdommer og visse typer ulykker enn tyngre lam i bedre kondisjon (Hansen og Bjøru 2001, Warren m.fl. 1998, Mysterud m.fl. 2000). Den store forskjellen i tap mellom lam med radiosender og lam med juksesender fant hovedsakelig sted i besetninger som beitet i Bærum, og ikke i besetninger som beitet i Lier. Det var i besetningene i Lier at gaupeskadene dominerte. Saueeierne i Tranby sankelag hadde tidlig fødsel på sine lam, slik at alle lam fra disse besetningene ble påmontert senderhalsband eller Juksesender da undersøkelsen startet. Saueeierne fra Asker og Bærum sankelag hadde mye seinere normal fødsel på sine lam. Derfor var det en del lam fra disse besetningene som var for små til å påmonteres halsband og slippes på beite ved prosjektstart. I disse besetningene ble radiosendere påmontert, og juksesendere ble påmontert de som var store nok. Resten av juksesenderne ble lagt igjen for senere påmontering på lam som var for små til å slippes de første dagene av juni. 5.6 Forebyggende tiltak Tap til rovvilt Det største tapsproblemet i undersøkelsesområdet i Vestmarka, var gaupa med 65 % av tapet på radiomerkede lam (76 % av lammene med kjent dødsårsak). Et så høyt lammetap som flere av saueeierne hadde denne beitesesongen, er uakseptabelt over tid. Det er imidlertid viktig å være klar over at undersøkelsen gjelder for bare en beitesesong, og dermed fanger ikke opp eventuelle årlige variasjoner i tapsbildet. Det er likevel mye som tyder på at gaupa er årsaken til at lammetapet har gått gradvis opp i dette området de siste årene. For å få ned lammetapet vil forebyggende tiltak mot gaupeskader være nødvendig. Et uttak av gaupe i og rundt undersøkelsesområdet under den ordinære kvotejakta, vil sannsynligvis ha positiv effekt på lammetapet. Likevel kan nye gauper komme inn og overta det ledige leveområdet og at tapet kan på den måten opprettholdes. Reetablering skjer raskere ved høy tetthet av gaupe (Brainerd 2003). Et mer intensivt tilsyn av sauen i de mest konfliktfylte områdene kan være med på å oppdaga når skader skjer, eller eventuelt hindre at skader oppstår. Utvidet tilsyn har imidlertid ofte vist seg å være et tiltak med usikker eller liten grad av forebyggende effekt (Brainerd 2003). Ved store skader kan tidlig sanking være med på å redusere lammetapet noe. Undersøkelsen viste imidlertid at store deler av tapet inntraff allerede i starten av beitesesongen. Tidlig sanking er et tiltak som oftest er mest aktuelt i forbindelse med skader forårsaket av jerv og bjørn (Mysterud m.fl. 1996). Flytting av sauen bort fra de mest konfliktfylte områdene ville muligens redusert tapet noe. Likevel vet en at gaupa har store leveområder, og tapet kan dermed forflyttes til nye områder. 27