Tap av sau i Tydal og Tor Kvam Marit Østby Nilsen

Transkript

1 Tap av sau i Tydal og 2005 Tor Kvam Marit Østby Nilsen Høgskolen i Nord- Trøndelag Utredning nr 72 Avdeling for samfunn, næring og natur ISBN ISSN Steinkjer 2006

2 Referat Kvam,T., Østby Nilsen, Marit Tap av sau i Tydal 2004 og HiNT Utredning nr. 72: Tap av sau på sommerbeite i Tydal kommune i Sør Trøndelag har økt svært mye de senere årene. I perioden økte sauetapet fra 4,2% til 9,9%. Årsaken til det økte sauetapet er ukjent. Det ble derfor etter initiativ fra saueeierne satt i gang en tapsundersøkelse i lam fra 6 besetninger var med i undersøkelsen i 2004, og 743 lam fra 7 besetninger i I 2004 ble 246 lam ble utstyrt med radiosender (dødsvarsler), 398 med juksesender (ser ut som en radiosender, men har bare en visuell funksjon) og 9 gikk uten sender. Femtini av 313 søyer som var med i undersøkelsen gikk med radiosender. I 2005 fikk 298 lam radiosender, mens 419 ble påmontert juksesender. Tap i 2004: Det ble tapt 54 av 653 lam (8,3%). 16 av 246 lam (6,5%) med radiosender, 37 av 398 lam (9,3%) med juksesender og 1 av 9 (11,1%) uten sender ble tapt. Av de radiomerkede lammene ble 5 funnet død av sykdom (32%), fire funnet død med ukjent dødsårsak (25%), to ble ikke funnet/savnet da radiosenderen ikke ga signal (13%), en ble funnet død av sirkulasjonssvikt (6%), en drept av fredet rovvilt (6%), en tatt av kongeørn (Aquila chrysaëtos) (6%), en tatt av bjørn (Ursus arctos ) (6%) og en død på grunn av ulykke (6%). Tap i 2005: Det ble tapt 41 av 742 lam (5,5%). 12 av 296 lam (4,1%) med radiosender, 28 av 420 lam (6,7%) med juksesender og en av 26 (3,8%) uten sender ble tapt. Av de 10 radiomerkede lammene som ble funnet døde, var dødsårsaken sykdom for ett lam (10%), fire funnet død med ukjent dødsårsak (40%). To lam døde i ulykker (20%), en var drept av fredet rovvilt (10%), og to var drept av kongeørn (20%). Kadaver av lam ble funnet i store deler av beiteområdet gjennom hele beiteperioden. Rase, burd (kullstørrelse), kjønn og sendertype hadde ikke signifikant effekt på overlevelsen. Høy vekt hos mor og god kondisjon hos lam var forbundet med høyere overlevelse. Emneord: Predasjon - sau Tor Kvam, HiNT, Serviceboks 2501, 7729 Steinkjer, Marit Østby Nilsen, Lillerydningen 12, 7027 Trondheim. T.Kvam & M. Østby Nilsen

3 Abstract Kvam,T., Østby Nilsen, Marit Sheep losses in Tydal 2004 and HiNT Utredning nr. 72: Losses of sheep on summer pastures in Tydal, Sør Trøndelag county have been increasing in recent years. Between the loss of sheep increased from 4.2% to 9.9%. The cause of the increasing losses of sheep is unknown. Investigations of the sheep losses in were initiated by the Tydal Sheepherder s Organisation. 653 lambs from 6 sheep farms were studied in 2004, and 743 lambs from 7 sheep farms in In lambs were equipped with radio collars, 398 had dummy collars (which look exactly like radio collars), and 9 were not marked with collar at all. Fiftynine of 313 adult ewes were also radiocollared. In lambs were radiocollared, while 419 were equipped with dummy collars. Losses in 2004: Total losses were 54 of 653 lambs (8,3%). Sixteen of 246 radiocollared lambs (6,5%), 37 of 398 lambs with dummy collars (9,3%), and 1 of 9 uncollared lambs (11,1%) were lost. Of the radio collared lambs 5 died from disease (32%), four had unknown death cause (25%), one died from circulation collapse (6%), one was killed by protected large carnivores (6%), one killed by golden eagle Aquila chrysaëtos (6%), one killed by bear Ursus arctos (6%), one died in an accident (6%), and two were not found due to no signals from the radiotransmitter (13%). Losses in 2005: Total losses were 41 of 742 lambs (5,5%). Twelve of 296 radio collared lambs (4,1%), 28 of 420 lambs with dummy collars (6,7%) and 1 of 26 unmarked lambs (3,8%). Of the 10 radio collared lambs found dead, disease was death cause for one lamb (10%), and four were found death with no known death cause (40%). Two lambs died in accidents (20%), one was killed by protected large carnivores (10%), and two were killed by golden eagle (20%). Carcasses of lambs were found in large parts of the pastureland, and throughout the grazing period. Race, breed, sex and transmitter type didn t have significant effect on the survival. High ewe weight and good condition of lambs was associated with higher survival rates in lambs. Key words: Predation - sheep Tor Kvam, HiNT, Serviceboks 2501, 7729 Steinkjer, Marit Østby Nilsen, Lillerydningen 12, 7027 Trondheim. T.Kvam & M. Østby Nilsen

4 Forord Denne rapporten omhandler resultatene fra en telemetribasert undersøkelse av sauetap i Tydal kommune i Sør Trøndelag 2004 og Resultatene fra 2004 har dannet basis for en 15 studiepoengs oppgave som er en del av Bachelorgradsstudiet i Naturforvaltning ved Høgskolen i Nord Trøndelag (HiNT), Avdeling for samfunn, næring og natur (SNN) i Steinkjer. Saueeierne har tatt initiativ til at undersøkelsen skulle gjennomføres. Tydal Kommune var oppdragsgiver på vegne av saueeierne i 2004, mens Tydal sau og geitavlslag sto som oppdragsgiver i Høgskolen i Nord Trøndelag har sammen med oppdragsgiveren hatt det faglige ansvaret. Prosjektet er basert på økonomisk støtte fra følgende institusjoner: Regionalt rovviltutvalg, Sør Trøndelag, Fylkesmannen i Sør Trøndelag, organisert beitebruk Sør- Trøndelag fylkeskommune Tydal kommune Tydal sau og geitavlslag Høgskolen i Nord-Trøndelag (HINT) Saueeierne Henry Østby, Ingebrigt Kirkvold, Ingolf Sollien, Helge Aadal, Jens Arne Kvello, Ketil Nilsen og Ole Bjarne Østby med familier har stilt besetningene sine til disposisjon, og velvillig bidratt med å skaffe frem data. Disse har også utført veiing og påmontering av radio- og juksesendere i samarbeid med Tor Kvam (prosjektleder HiNT), Karl Brøndbo (teknisk sakkyndig og rovviltkontakt i Høylandet kommune), Arild Aune, Siv Monika Rosendal og Marit Østby Nilsen. Tor Kvam og Karl Brøndbo har vært ansvarlig for kursing av feltpersonell, og gitt råd og veiledning ved obduksjon, samt kvalitetssikring ved bestemmelse av dødsårsaker. Veterinærinstituttet i Trondheim har forestått veterinærmedisinske obduksjoner av kadavre. Reidar Moen har bistått med statistiske analyser og Guri Markhus og Jens Kveli (HiNT) har laget kart. Åge Ystad (Tydal kommune) har spilt en viktig rolle ved å framskaffe data. Marit Østby Nilsen har foretatt statistiske analyser og tolkning av data, og har skrevet rapporten sammen med Tor Kvam. Alle som har bidratt til at arbeidet med prosjektet har vært vellykket, takkes herved. Steinkjer/ Trondheim juni 2006 Tor Kvam og Marit Østby Nilsen T.Kvam & M. Østby Nilsen

5 Innhold 1 Bakgrunn Studieområdet Materiale og metoder Lam, sauer og eiere Gjennomføring Telemetri og peileutstyr Peiling og peilerutiner Kadaverundersøkelser Statistiske analyser Resultater Tapsomfang og årsaker Fordeling av tap i tid og rom Analyse av overlevelse i Analyse av tap i forhold til kondisjon i Analyse av vekter og tilvekster Resultater Tapsomfang og årsaker Fordeling av tap i tid og rom Analyse av overlevelse Analyse av tap i forhold til kondisjon i Analyse av vekter og tilvekster i Diskusjon Rovvilttap Sykdom Ulykker Demografiske og besetningsrelaterte forhold Forebyggende tiltak Feilkilder ved metodikk og gjennomføring av undersøkelsen Konklusjon Referanser...34 T.Kvam & M. Østby Nilsen

6 1 Bakgrunn Sauehold basert på utmarksbeiting er en bærekraftig næring som produserer kjøtt, ull, skinn og livdyr. Å kunne utnytte utmarksbeitet er en grunnleggende økonomisk forutsetning med dagens driftsform. Produksjon av fôr på innmark og annet jordbruksareal som kan benyttes til vinterfôr vil under norske forhold utgjøre en minimumsfaktor i hele produksjonssyklusen (Mysterud & Mysterud 1995). Et sauehold basert på utstrakt utnytting av utmarksbeitet vil i Norge og flere andre land være det mest konkurransedyktige alternativet (Mysterud & Mysterud 1995). Sauehold kan produsere kjøtt med minimal tilførsel av kjemiske stoffer og uten det industri-preget som kjennetegner en del andre kjøttproduksjoner, særlig i utlandet (Warren m.fl.1998) 12 Tap i prosent Tap av lam i % Tap av voksne i % År Figur 1 Tap av lam i Tydal Økende konflikter i forbindelse med beiting i utmark gjør at sauenæringen i dag stadig blir mer sårbar (Mysterud & Mysterud 1995). Konflikter oppstår ved at stadig flere interesser konkurrerer om bruken av utmarka (Warren & Mysterud 1995, Blekesaune & Stræte 1997). Med fredningen av ulv (Canis lupus) (1971), bjørn (Ursus arctos) (1973), jerv (Gulo gulo) (I Sør-Norge fra 1973 og hele landet fra 1981) og gaupe (Lynx lynx) (perioden 1992 til 1994 sør for Trondheimsfjorden) har rovdyrbestandene i Norge tatt seg opp og skapt økende konflikter mellom rovdyr og bufe/tamrein (Miljøverndepartementet 1997). Ved ratifiseringen av Bern-konvensjonen i 1986 (Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder), og ved behandlingen av St.melding nr.27 (Miljøverndepartementet 1992), sluttet Stortinget seg til hovedmålsettinga om å sikre levedyktige bestander av bjørn, jerv, ulv og gaupe i Norge, samtidig som det skulle arbeides for at rovdyrskader på husdyr og tamrein skulle avgrenses mest mulig. Konflikten mellom rovdyr og saueholdet har utviklet seg til å bli en av de mest dyptgående konflikter i moderne norsk miljøforvaltning (Warren m.fl.1998). Tapene til rovdyr har vært økende, samtidig som det har vært mangel på forebyggende tiltak som er dokumentert å ha effekt (Gautestad et.al.1996, Mysterud m.fl.1996). T.Kvam & M. Østby Nilsen

7 Tydal tilhører i dag rovviltsforvaltningsregion 6 Møre og Romsdal, Sør Trøndelag og Nord Trøndelag. Denne regionen har,i følge Miljøverndepartementet (2004) - Rovvilt i norsk natur-, spesielt ansvar for å sikre en sammenhengende reproduserende jervebestand mellom Sør-Norge og Nord-Norge. Tydal ligger mellom disse to delbestandene. Dette har gjort det svært vanskelig å få fellingsløyve på jerv i dette området. Tydal grenser til Jämtlands län i Sverige. Jämtland har i dag verdens raskest voksende bjørnebestand. De nyeste bestandsestimatene på bjørn viser at det i dag finnes mellom 1635 og 2840 bjørner i Sverige ( I Norge har man et bestandsmål for bjørn på 15 ynglinger, hvorav 4 i region 6 (Forskift om forvaltning av rovvilt ). Dette bestandsmålet er ikke oppnådd enda (Miljøverndepartementet 2004). I de senere år har man tatt i bruk radiosendere som gir signal når dyret er dødt, for å finne kadavre av sau og rein som går tapt på beite. Dette er et viktig hjelpemiddel til å kartlegge dødsårsaken. Uten bruk av telemetri vil andelen som blir funnet svært lav, og man vil oftest finne kadavrene så lenge etter at døden er inntruffet at dødsårsaken blir vanskelig å fastslå. Store ressurser er lagt i kartlegging av tapsårsaker på sau og tamrein, og det er gjennomført flere telemetribaserte tapsundersøkelser på sau på utmarksbeite. For eksempel i Overhalla/ Høylandet i prosjektet «Telemetribasert undersøkelse av sau på beite» (NINA/ HiNT) i 1997,1998 (Kvam m.fl. 1999). I Meråker i 2001 Telemetribasert undersøkelse av tap av sau i Meråker i 2001 (Kvam m.fl. 2002). Og i Vestmarka utenfor Oslo i 2002 og 2003 (Kvam m.fl. 2003). Målet med dette prosjektet er å kartlegge tap av sau i tid og rom. Demografiske og besetningsrelaterte faktorer (kjønn, kullstørrelse, rase, morvekt, lammevekter og tilvekst) er belyst i forhold til tapsrisiko i den grad det har vært nok materiale til å foreta analyser. 2 Studieområdet Tydal Kommune er ei fjellbygd, med kommunesenteret i Ås. Tydal ligger på meter over havet. Kommunen er km 2 i utstrekning, og har et folketall på 874 innbyggere (SBB 2006). Kommunen består hovedsakelig av fjell og myr, samt litt produktivt skogareal og landbruksareal ( Undersøkelsesområdet ligger øst og nordøst for riksvei 705. Det strekker seg sør til Kjølen, nord til Blåhammaren, øst til Essand-/Nesjøen og vest til Lødølja. Tydal ligger i Sør Trøndelag med grense mot Meråker i nord, Sverige (Jämtlands län) i øst, Rørøs og Holtålen i sør og Selbu i vest (Figur 2). Undersøkelsesområdet ligger i nordboreal- og alpin sone i svakt oseanisk seksjon (Moen 1999). I området hekker kongeørn (Aquila chrysaëtos ) årlig. Det er faste bestander av jerv og gaupe. Streifdyr av bjørn og ulv forekommer årlig (Ingebrigt Kirkvold pers. medd). Av hjortevilt finnes elg (Alces alces), rådyr (Capreolus capreolus) og hjort (Cervus elaphus atlanticus). Av skogsfugl finnes orrfugl (Lyrurus tetrix), Storfugl (Tetrao urogallus), lirype (Lagopus lagopus) og fjellrype (Lagopus mutus). Av småviltarter er hare (Lepus timidus) vanlig. T.Kvam & M. Østby Nilsen

8 Figur 2. Undersøkelsesområdet i Tydal Kommune. Beiteområdet til Østby Sankelag er skravert, mens beiteområdet til Ås fellesbeite er markert med ruter 3 Materiale og metoder 3.1 Lam, sauer og eiere Det var seks besetninger med i prosjektet i 2004 og sju i I 2004 var 653 lam med i prosjektet. 246 lam og 59 søyer ble radiomerket. Av de resterende lammene fikk 398 såkalt juksesender, mens 9 lam ikke ble merket i det hele tatt. I 2005 var i alt 742 lam med, og 296 lam (og ingen søyer) ble radiomerket. Av de resterende lammene gikk 420 med såkalt juksesender, mens 26 lam ble sluppet på beite uten halsband. Besetningene tilhørte Henry Østby, Jens Arne Kvello, Ketil Nilsen og Ole Bjarne Østby (Østby Sankelag), og Ingebrigt Kirkvold, Ingolf Sollien og Helge Aadal (Ås Fellesbeite). Helge Aadals besetning var med bare i T.Kvam & M. Østby Nilsen

9 Besetningene til Jens Arne Kvello, Ingebrigt Kirkvold, Ingolf Sollien, Helge Aadal og Ole Bjarne Østby bestod av dalasau, Ketil Nilsen hadde kun spælsau, mens Henry Østby hadde både dala- og spælsau. Det var til sammen 489 dalalam og 164 spællam med i undersøkelsen i 2004, mens fordelingen i 2005 var 575 dalalam og 167 spællam. 3.2 Gjennomføring Samtlige lam ble veid ved fødsel, ved slipp og ved hjemkomst om høsten. Søyene ble veid før utslipp på innmark om våren. Fødselsvekt, fødselsdato, kjønn, morens individnummer og kullstørrelse ble notert for alle besetninger unntatt i Ole Bjarne Østby sin besetning, der fødselsvekt for lam manglet Alle lam som var med i denne undersøkelsen fikk påmontert halsbånd før de ble sluppet på beite (Unntatt 26 lam (2006) tilhørende Ole B. Østby og 9 lam tilhørende flere eiere i 2004 (Se Tabell 1). Disse var allerede var sluppet på innmarksbeite da senderne ble montert. Et tilfeldig utvalg av lammene fikk påmontert radiosendere. Juksesendere ble påsatt de resterende lammene, slik at gaupa ikke uten videre kunne velge ut lam uten sender. Etter påmonteringen ble lammene holdt heime en ukes tid før slipp, slik at eventuelle påvirkninger av senderne kunne observeres. Sauene ble deretter sluppet puljevis på beite rundt slutten av mai til midt i juni, og ble sanket heim fra begynnelsen av september. Feltarbeidere var daglig ute i felt for å peile etter radiosendere, samt drive oppsyn i beiteområdet. 3.3 Telemetri og peileutstyr Det ble benyttet radiosendere av typen Televilt TXD-25-MD. Disse er montert på et ekspanderende plasthalsbånd, som justerer seg selv etter hvert som lammet vokser. Antennen er delvis skjult i plasten, delvis frittstilt. Radiosenderen, også kalt dødsvarslerne er taus så lenge dyret den sitter på er i bevegelse. Det ble brukt radiosendere med 5 ulike frekvenser mellom 142,000 mhz og 142,500 mhz, der fargen på halsbåndet symboliserte frekvensen. Når dyret har ligget stille lengre enn 2 timer aktiveres radiosenderen, og sender ut radiosignaler. Når en radiosender er aktivert kan signalet fanges opp av en mottager via en retningsvisende antenne (Mysterud og Warren 1992) Antennen rettes inn mot signalet til maksimal styrke oppnås. Senderens posisjon bestemmes så ved å krysspeile seg frem til kadaveret. Mottakere som ble brukt i prosjektet var Televilt RX-8910, Televilt RX-81 og Telonics TR-4. Det ble benyttet to typer antenner: takantenner uten retningsanvisning ble brukt ved peiling fra bil, samt sammenleggbare teleskopantenner (Televilt Y-4FL) som ble benyttet til peiling i beiteområdet. Juksesenderne har svært likt utseende med radiosenderne, og har samme vekt og størrelse. De er utviklet og fremstilt av Karl Brøndbo. Hensikten med å bruke juksesendere er at alle lammene skal se like ut, slik at gaupa ikke uten videre kan velge ut lam uten radiohalsband (Kvam m.fl. 1999). Grunnen er åpenbar: Gaupa angriper dyr med bitt mot strupen. Siden senderen sitter akkurat der gaupa vil bite, vil den kunne foretrekke umerkede lam. Ved vårveiing var noen av lammene for små til å få påsatt sender. Det ble da lagt igjen juksesendere som besetningseierne satte på ved et senere tidspunkt. T.Kvam & M. Østby Nilsen

10 Tabell 1. Lam i undersøkelsesområdet i Tydal i 2004 og Antall lam sluppet på beite fordelt på eiere og merkingsstatus. Eier Radiomerka lam Jukse - merka lam Umerka lam Sum lam H.Ø I.K I.S J.A.K K.N O.B.Ø H.Aa Sum Peiling og peilerutiner To feltarbeidere var daglig ute i undersøkelsesområdet for å peile etter døde lam. I tillegg hadde noen av saueeierne fått utlånt peileutstyr, slik at de kunne peile selv. Peilingen foregikk fra bil, sykkel og til fots. Faste lyttepunkter ble besøkt hver dag, for å kunne dekke hele beiteområdet. Peilingen foregikk til varierende tid på døgnet. Det var på forhånd lagt ut sendere med andre frekvenser, slik at utstyret kunne testes før hver peiling. Når man mottok signal fra en radiosender, ble senderen peilet opp og et eventuelt dødsfall undersøkt. Det var på forhånd lagt ut sendere med andre frekvenser slik at utstyret kunne testes før peiling 3.6 Kadaverundersøkelser Ved funn av sauekadavre ble det foretatt feltmessig undersøkelse. Undersøkelsesprosedyre og vurderingsteknikk følger Sørensen m.fl. (1984). For å unngå påvirkning av rovdyrenes mattilbud ble færrest mulig lam fraktet ut av terrenget. Kun lam som ikke var tatt av rovdyr, og som skulle undersøkes av veterinær, ble fraktet bort. Felt-undersøkelse av kadaver bestod av følgende: Ytre besiktigelse og fotografering Registrering av spor og sportegn Obduksjon Evt. uttak av organ/ bortfrakting av dyr for veterinærundersøkelse Merking av funnsted Alle registreringer ble ført på Fylkesmannens kadaverskjema og vurdert etter retningslinjer for Statens Naturoppsyn (SNO). De ble sendt til SNO s avdelingskontor på Oppdal for registrering. Det finnes mange mulige dødsårsaker for dyr på utmarksbeite. Vurderingene kan gjøres med varierende grad av sikkerhet. Det er derfor utarbeidet et fleksibelt kodesystem for rapportering av dødsårsak (Sørensen m.fl. 1984). Prosjektets resultat vil være helt avhengig av at flest mulig merkede dyr blir raskt gjenfunnet, for dermed å styrke datagrunnlaget. T.Kvam & M. Østby Nilsen

11 3.7 Statistiske analyser Statistiske beregninger ble utført i dataprogrammet SPSS Signifikansnivået ble valgt til 5% på testene, sammenhengen vil da regnes som signifikant (pålitelig) når P 0,05. Fødsels- vår- og høstvekter, samt tilvekst, ble analysert med hensyn på demografiske besetningsrelaterte faktorer som eier, sendertype, kjønn, rase, morvekt og kullstørrelse. Her ble det brukt T-test, kji-kvadrattest og deskriptiv statistikk for gjennomsnitt, standardfeil, minste og høyeste verdi. 4 Resultater Tapsomfang og årsaker 2004 Totaltap beitesesongen 2004 ble 54 lam av 653 (8,3%). 16 av 246 (6,5%) radiomerkede ble tapt og 37 av 398 lam med juksesender (9,3%) av 1 av 9 (11,1%) lam som gikk uten sender gikk tapt (Figur 4). Totalt ble 23 kadaver gjenfunnet, av dem 14 med radiosender og 9 med juksesender (Tabell 2). Oversikt over tapsprosent fordelt på eiere og merkingsstatus er vist i figur 3. Av de radiomerkede lammene ble 5 funnet død av sykdom (dokumentert), fire funnet død med ukjent dødsårsak, to ble ikke funnet/savnet da radiosenderen ikke ga signal, en ble funnet død av sirkulasjonssvikt (dokumentert), en drept av fredet rovvilt (antatt), en tatt av kongeørn (dokumentert), en tatt av bjørn (usikker) og en død på grunn av ulykke (dokumentert) (Figur 5 og 6). To lam, et med juksesender og et radiomerket, ble funnet døde på grunn av problemer med det påmonterte halsbandet. Det radiomerkede lammet er rubrisert som Annet i figur 5 og 6. Ingen søyer med radiosender gikk tapt på utmarksbeite. 4 søyer uten sender døde på utmarksbeite (1,3%). Seks (37,5%) av 16 tapte radiomerkede lam kunne det ikke fastslås dødsårsaken til. To av disse senderne ga ikke fra seg signal. Tre av de andre senderne sluttet å gi signal en stund før de igjen ga signal. Når kadavrene ble funnet var det gått så lang tid at dødsårsak ikke kunne fastsettes. Det siste lammet ble funnet etter prosjektslutt, da det ikke lenger var daglige peilinger. Kadaveret var gammelt og påspist da det ble funnet, slik at dødsårsaken er ukjent. I figur 6 er det vist en oversikt overtapsårsaker for lam med radiosender og kjent dødsårsak. Man har da sett bort fra dyr med ukjent dødsårsak. Utgangspunkt for dette er at tilfelle med ukjent dødsårsak kan forventes å fordele seg på årsaker omtrent slik for fordelingen for de tilfellene som har kjent dødsårsak. En del døde lam med juksesender og voksne søyer uten radiosender ble funnet av prosjektets feltpersonell og turgåere i området. Mange av disse ble funnet for sent til at sikker dødsårsak kunne fastslås. I tabell 3 er det gitt en oversikt over dødsårsaker for disse kadavrene. De to søyene som står med ukjent dødsårsak tilhørte Ingolf Sollien. Det ble ved flere anledninger observert spor og sportegn etter bjørn i området (Reinert Aas pers. medd. 2005), ved peiling i beiteområdet til Ås Fellesbeite kom peilepersonellet over bjørnespor i myr. T.Kvam & M. Østby Nilsen

12 25 20 RADIO JUKS 21,4 Tap i % ,9 11,1 8,3 12,2 11,2 5 5,3 2,7 1,7 0 IK IS HØ JAK KN OBØ Figur 3 Tap i prosent fordelt på eier og merkingsstatus i Overlevelse % Radiomerket Juksemerket Sendertype Figur 4 Overlevelse for lam med radiosender (93,6%) og juksesender( 90,7 % i 2004). T.Kvam & M. Østby Nilsen

13 Tabell 2 Antall, sluppet, savnet og gjenfunnet som døde fordelt etter eier og merkingsstatus i Eier Radiomerkede lam Lam med juksesender Umerka lam Sum lam H. Østby Sluppet Savnet Gjenfunn I. Kirkvold Sluppet Savnet Gjenfunn I. Sollien Sluppet Savnet Gjenfunn J.A. Kvello Sluppet Savnet Gjenfunn K. Nilsen Sluppet Savnet Gjenfunn O.B. Østby Sluppet Savnet Gjenfunn SUM Sluppet Savnet Gjenfunn Tabell 3: Oversikt over tapte, gjenfunnede lam med juksesender og voksne søyer uten radiosender. Ulykke Hund Sykdom Ukjent SUM Lam med juksesender Søyer SUM T.Kvam & M. Østby Nilsen

14 Savnet; 2 Annet; 1 Bjørn; 1 Kongeørn; 1 Fredet rovvilt; 1 Ukjent; 4 Sykdom; 5 Ulykke; 1 Figur 5 Oversikt over tapsårsaker for radiomerkede lam i Tydal 2004 (N=16) Annet; 1 Bjørn; 1 Ulykke; 1 Kongeørn; 1 Fredet rovvilt; 1 Sykdom; 5 Figur 6 Fordeling av tapsårsaker for radiomerkede lam med kjent dødsårsak 2004 (N= 10). T.Kvam & M. Østby Nilsen

15 Ulykke; 1 Ukjent; 4 Sykdom; 5 Fredet rovvilt; 1 Kongeørn; 1 Savnet; 2 Bjørn; 1 Annet; 1 Overlevd; 230 Figur 7 Fordeling av overlevelse og tap for radiomerka lam, Fordeling av tap i tid og rom Tapet av radiomerkede lam var størst i juni med 7 tapte lam, hvorav 3 død av sykdom, en ulykke, en bjørnedrept, en tatt av kongeørn og et med ukjent dødsårsak. Senere i beitesesongen var tapet svært lavt. Det var tre tilfeller av sykdom på juni, ingen i juli, to i august og ingen i september. Det var 1 tilfelle med ukjent dødsårsak i hver av månedene, samt 1 tilfelle med ukjent dødstidspunkt. Tre lam har ukjent dødstidspunkt, et av dem ble funnet da det bare var ull og bein igjen slik at dødstidspunkt var vanskelig å fastslå. De resterende 2 er savnet, da radiosenderene ikke har gitt signal (Tabell 4). Tabell 4: Tapsårsak av radiomerkede lam i 2004 fordelt på måneder. * lam der radiosenderen ikke har gitt signal. Tapsårsak Ukjent Juni Juli August September Total Sykdom Ulykke 1 1 Ukjent Bjørn 1 1 Kongeørn 1 1 Fredet rovvilt 1 1 Annet 1 1 Savnet* 2 2 Totalt tap T.Kvam & M. Østby Nilsen

16 Det ble funnet lammekadavre over store deler av undersøkelsesområdet. De fleste ble funnet i bjørkebeltet mot snaufjellet (Figur 8). Figur 8 Gjenfunnnede lammekadaver (N=13) i 2004, fordelt på dødsårsaker. Det mangler UTMposisjon for et kadaver med dødsårsak sykdom. T.Kvam & M. Østby Nilsen

17 4.3 Analyse av overlevelse i 2004 Av 653 lam som ble sluppet på utmarksbeite i 2004 overlevde 599 (91,7%). Av 246 radiomerkede lam overlevde 230 (93,5%). Av 398 juksemerkede lam overlevde 361 (90,7%) og av 9 som gikk uten sender overlevde 8 (88,9%). Overlevelsen for lam med radiosender for de enkelte eiere varierte fra 98,3% til 89,7 % (Figur 9). Denne forskjellen var signifikant (p=0,02). Det var høyere overlevelse for søyelam (93%) enn for værlam (90,1%) (Figur 10). Denne forskjellen var imidlertid ikke signifikant. Det var høyere overlevelse for dalalam (92,6%) enn spællam (89%), denne forskjellen var heller ikke signifikant (Figur 11) Overlevelse % HØ IK IS KN Eier Figur 9 Overlevelse hos lam med radiosender fordelt på eiere i HØ (91,9%), IK (94,7%), IS (98,3%) og KN ( 87,8%). Overlevelse % Vær Kjønn Figur 10 Overlevelse for lam med radiosender i prosent fordelt på kjønn i 2004 uavhengig av rase. Søye T.Kvam & M. Østby Nilsen

18 Overlevelse % ,6 89 Dala Spæl Rase Figur 11 Overlevelse i prosent for lam fordelt på rase i 2004 og uavhengig av kjønn , , ,3 9,4 9,0 10,2 Vekt/kg 8 8,0 8,0 8,0 8,0 7, Bjørn Ulykke Overlevd Savnet Annet Fredet rovvilt Hund Kongeørn Sykdom Ukjent Gjennomsnitt Skjebne Figur 12 Gjennomsnittlig vårvekt for lam i 2004 uavhengig av merkingsstatus( N=646) fordelt på skjebne. Samt gjennomsnittlig vårvekt uavhengig av skjebne. T.Kvam & M. Østby Nilsen

19 4.4 Analyse av tap i forhold til kondisjon i 2004 Gjennomsnittlig vårvekt til lam var 10,18 ± 3,08 kg (N=646). Gjennomsnittlig vårvekt blant overlevde (N=592) lam var 10,28 ± 3,04 kg. Tapte lam død av sykdom (N= 7), kongeørn (N=1), hund (N=1), fredet rovvilt (N=1), ukjent årsak (N=7) og annet (sirkulasjonssvikt) (N=1), hadde sammen med lam som ble savnet (N=31) på utmarksbeite lavere gjennomsnittlig vårvekt enn gjennomsnittet. Fire lam døde av ulykke, disse hadde en gjennomsnittlig vårvekt på 11,87 ± 3,30 kg. Lammet som ble tatt av bjørn veide 13,5 kg ved vårveiing (Figur 12). Disse tallene gjelder både radiomerkede lam og lam med juksesender. 4.5 Analyse av vekter og tilvekster 2004 Gjennomsnittlig fødselsvekt for spællam var 4,07 ± 0,9 kg og for dalalam 4,93 ± 1,0 kg. Vårvekta for spællam varierte mellom 2,5 og16 kg. For dalalam varierte vårvekta mellom 4 og 21 kg. Gjennomsnittlig vårvekt for spællam var 8,9 ± 2,9 kg og for dalalam 10,6 ± 3,0 kg. Gjennomsnittlig tilvekst vår- høst g/dag var for spællam 247,2 ± 55,3 g/dag og for dalalam 270,4 ± 65,5 g/dag. Gjennomsnittlig høstvekt for spællam var 37,4 ± 7,9 kg og for dalalam 42 ± 8,6 kg. Det var signifikant forskjell (P= 0,01) mellom vårvekt blant overlevde lam 10,3 ± 0,44 kg og tapte lam 9,2 ± 0,48 kg. For spællam var forskjellen i vårvekt på overlevde lam og tapte lam 1,03 kg. Dette var ikke signifikant. For dalalam var forskjellen i vårvekt på overlevde lam og tapte lam 1,65 kg. Denne forskjellen var signifikant (P=0,05). Gjennomsnittlig vårvekt hos spælsøyer var 58,3 kg, for dalasøyer var gjennomsnittet 71,3 kg. Det ble delt inn i vektklasser for mor, ved hjelp av deskriptiv statistikk ble det sett på overlevelse for lam i forhold til mors vektklasse. For spælsau var det for lite data til at en test kunne gjøres. For dala ble det delt inn i vektklassene: lett: <-65,0 kg, middels: 65,1-77,0 kg og stor: 77,1->. I vektklassen lett var lammedødeligheten 13,1%, for middels og stor var den henholdsvis 4,9% og 6,4%. En kji-kvadrattest viser at lette dalasøyer har større lammetap enn middels og store. Denne forskjellen er statistisk signifikant (P=0,037). Overlevelse % , , Burd Figur 13 Overlevelse i prosent fordelt på burd (kullstørrelse). T.Kvam & M. Østby Nilsen

20 Alder ved vårveiing ble undersøkt i forhold til overlevelse og tap. Gjennomsnittlig alder for overlevde lam var 21,6 ± 0,3 dager, og for tapte lam 22,2 ± 1 dager. En test viste at denne forskjellen ikke var signifikant. Gjennomsnittlig høstvekt var 41,82 kg ± 8,93 kg. For spæl var gjennomsnittlig høstvekt 37,97 ± 8,32 kg, mens den for dala var 43,15 ± 8,77 kg. Overlevelse i forhold til burd (kullstørrelse) ble undersøkt (Figur 13). Det var for lite data til at en test kunne utføres på dette materialet. En må også ta høyde for en del andre faktorer her som at en del trillinger og firlinger trolig var kopplam. 5 Resultater Tapsomfang og årsaker 2005 Totaltap beitesesongen 2005 ble 41 lam av 742 (5,5 %). 12 av 296 (4,1 %) radiomerkede ble tapt og 28 av 420 lam med juksesender (6,7 %), 1 av 26 (3,8 %) lam som gikk uten sender gikk tapt (Figur 14). Totalt ble 14 kadaver gjenfunnet, herav 10 med radiosender og 4 med juksesender (Tabell 1). Oversikt over tapsprosent fordelt på eiere og merkingsstatus er vist i figur 14. Av de radiomerkede lammene ble 1 funnet død av sykdom (dokumentert), fire funnet død med ukjent dødsårsak, to ble ikke funnet/savnet da radiosenderen ikke ga signal, en ble funnet drept av fredet rovvilt(antatt), to tatt av kongeørn (dokumentert og antatt) og to døde på grunn av ulykke (antatt) (Figur 16 og 17). 6 av 10 tapte radiomerkede lam kunne det ikke fastslås dødsårsaken til. To av disse senderne ga ikke fra seg signal. To av de andre senderne sluttet å gi signal en stund før de igjen ga signal. Når kadavrene ble funnet var det gått så lang tid at dødsårsak ikke kunne fastsettes. Det siste lammet ble funnet etter prosjektslutt, da det ikke lenger var daglige peilinger. Kadaveret ble funnet av turgåer og senere undersøkt av rovviltkontakt Reinert Aas, men det var påspist slik at dødsårsaken ble vanskelig å fastsette ,7 RADIO JUKS 7,3 8,3 10,5 10,8 8,3 10,5 Tap i % 6 5,5 4,9 6,1 5,4 4 2,6 3,1 2 0 HØ IK IS JAK KN OBØ HA Figur 14 Tap i prosent fordelt på eier og merkingsstatus i T.Kvam & M. Østby Nilsen

21 Overlevelse i % Radiomerket Sendertype Juksemerket Figur 15 Overlevelse for lam med radiosender i 2005: (94,3 %) og juksesender(93,5 %). Savnet; 2 Kongeørn; 2 Fredet rovvilt; 1 Ukjent; 2 Sykdom; 1 Ulykke; 2 Figur 16 Fordeling av tapsårsaker for radiomerkede lam i Tydal 2005 (N=10) T.Kvam & M. Østby Nilsen

22 Ulykke; 2 Kongeørn; 2 Sykdom; 1 Fredet rovvilt; 1 Figur 17 Fordeling av tapsårsaker for radiomerkede lam med kjent dødsårsak i Tydal 2005 (N=6) Fredet rovvilt; 1 Sykdom; 1 Ulykke; 2 Ukjent; 2 Savnet; 2 Kongeørn; 2 Overlevd; 286 Figur 18 Fordeling av overlevelse og tap for radiomerkede lam i Tydal T.Kvam & M. Østby Nilsen

23 Tabell 5 Antall, sluppet, savnet og gjenfunnet som døde fordelt etter eier og merkingsstatus i Eier Radiomerkede lam Lam med juksesender Umerka lam Sum lam H. Østby Sluppet Savnet Gjenfunn 2 2 I. Kirkvold Sluppet Savnet Gjenfunn I. Sollien Sluppet Savnet 1 1 Gjenfunn J.A. Kvello Sluppet Savnet 5 5 Gjenfunn 1 1 K. Nilsen Sluppet Savnet Gjenfunn 1 1 O.B. Østby Sluppet Savnet Gjenfunn H. Aadal Sluppet Savnet Gjenfunn SUM Sluppet Savnet Gjenfunn Fordeling av tap i tid og rom Tapet av radiomerkede lam var størst i juni med 3 tapte lam, hvorav 2 død av sykdom og, en tatt av kongeørn.. Også senere i beitesesongen var tapet ganske lavt. Det var to tilfeller av sykdom i juni, og etti juli, ingen i august og ingen i september. Det var to tilfelle med ukjent dødsårsak i september månedene, samt ett tilfelle med ukjent dødstidspunkt. Av kongeørnskade ble ett tilfelle registrert i juni, og ett tilfelle står med ukjent tidspunkt (Tabell 6). I tillegg til dette kommer ni tilfelle der lam døde av sykdom på innmarksbeite før de ble sluppet i utmarka. Til sammen er dermed sykdom den klart viktigste dødsårsaken hvis man ser på tilfelle der dødsårsaken er kjent uten hensyn til radiomerking eller ikke. T.Kvam & M. Østby Nilsen

24 Det ble funnet lammekadavre over store deler av undersøkelsesområdet. De fleste ble funnet i bjørkebeltet mot snaufjellet (Figur 19). Figur 19 Gjenfunnede lammekadaver med oppgitt kartreferanse (N=12) i 2005, fordelt på dødsårsaker. T.Kvam & M. Østby Nilsen

25 Tabell 6. Tapsårsak av radiomerkede lam i 2005 fordelt på måneder. Tapsårsak Ukjent Juni Juli August September Total Sykdom 1 1 Ulykke 2 2 Ukjent 2 2 Bjørn Kongeørn Fredet rovvilt 1 1 Annet Savnet* 2 2 Totalt tap Analyse av overlevelse 2005 Av 742 lam som ble sluppet på utmarksbeite overlevde 701(94,57 %), av 296 radiomerkede lam overlevde 284 (95,95 %). Av 420 juksemerkede lam overlevde 392 (93,33 %), og av 26 som gikk uten sender overlevde 25 (96,15 %). Overlevelsen for lam med radiosender for de enkelte eiere varierte fra 89,2 % til 100 %. Det var høyere overlevelse for værlam (95 %) enn for søyelam (94%). Denne forskjellen var ikke signifikant p=>0,5. Det var høyere overlevelse for spællam (94,6 %) enn dalalam (94,4 %), denne forskjellen var heller ikke signifikant. 100,0 100,0 98,0 96,0 97,4 95,5 95,1 97,0 95,8 95,9 Overlevelse i % 94,0 92,0 90,0 88,0 86,0 84,0 82,0 89,2 HØ IK IS JAK KN OBØ HA Gj.snitt Figur 20 Overlevelse av radiomerkede lam for de enkelte eierne, T.Kvam & M. Østby Nilsen

26 100,0 98,0 96,9 Overlevelse i % 96,0 94,0 92,0 90,0 94,5 95,1 91,7 89,5 94,6 89,5 93,6 88,0 86,0 84,0 HØ IK IS JAK KN OBØ HA Gj.snitt Figur 21 Overlevelse av lam merket med juksesender fordelt på de enkelte eierne i , Overlevelse i % Vær Søye Figur 22 Overlevelse for værer 95,2 %(N =354) og søyer 94 %(N=347) i T.Kvam & M. Østby Nilsen

27 Overlevelse i % 100,0 90,0 80,0 70,0 60,0 50,0 40,0 30,0 20,0 10,0 0,0 94,6 94,4 Spæl Dala Figur 23 Viser overlevelse for spæl 94,6 % (N=158) og dala 94,4%(N=543) i Analyse av tap i forhold til kondisjon i 2005 Gjennomsnittlig vårvekt til lam var 10,13 ± 2,8 kg (N=713). Gjennomsnittlig vårvekt blant overlevde (N=674) lam var 10,18 ± 2,8 kg. Tapte lam død av sykdom (N= 2) hadde en gjennomsnittlig vårvekt på 12,5 ±5,6 kg. Lam tatt av kongeørn (N=2) var lettere ved vårveiing enn gjennomsnittet med en vårvekt på 8 ± 1,4 kg. Lammet som ble tatt av fredet rovvilt var også lettere, med 9 kg. Lammet som ble tatt av hund var betydelig lettere enn gjennomsnittet med 5,5 kg. Lam som ble savnet (N=26) på utmarksbeite hadde lavere vårvekt enn gjennomsnittet med 9,1± 3,4 kg. Tre lam døde av ulykke, disse hadde en gjennomsnittlig vårvekt på 8,6 ± 3,21 kg. 14,0 12,5 Vårvekt i kg 12,0 10,0 8,0 6,0 10,3 10,2 9, ,7 8 10,1 4,0 2,0 0,0 Sykdom Ukjent Overlevd Savnet Fredet rovvilt Hund Ulykke Kongeørn Gjennomsnitt Figur 24 Gjennomsnittlig vårvekt for lam i 2005 uavhengig av merkingsstatus (N=701) fordelt på skjebne og gjennomsnittlig vårvekt uavhengig av skjebne. T.Kvam & M. Østby Nilsen

28 5.5 Analyse av vekter og tilvekster i 2005 Gjennomsnittlig fødselsvekt for spællam var 4,3 ± 1,3 kg og for dalalam 4,9 ± 0,9 kg. Gjennomsnittlig vårvekt for spællam var 9,7 ± 2,6 kg og for dalalam 10,2 ± 3,0 kg. Gjennomsnittlig tilvekst vår- høst i gram pr.dag var for spællam 249,4 ± 96,7, og for dalalam 279,8 ± 93,8. Gjennomsnittlig høstvekt for spællam var 43,48 ± 5,8 kg og for dalalam 45,1 ± 7,3 kg. Det var signifikant forskjell (P< 0,05) mellom vårvekt blant overlevde lam 10,2 ± 2,8 kg og tapte lam 9,2 ± 3,2 kg. For spællam var forskjellen i vårvekt på overlevde lam og tapte lam 1,37 kg. Denne forskjellen var ikke statistisk signifikant(p>0,05). For dalalam var forskjellen i vårvekt på overlevde lam og tapte lam 0,83 kg. Denne forskjellen var statistisk signifikant (P=0,016). Gjennomsnittlig høstvekt var 44,72 kg ± 7,135 kg. For spællam var gjennomsnittlig høstvekt 43,54 ± 5,87 kg, mens den for dalalam var 45,05 ± 7,4 kg. Overlevelse i forhold til burd (kullstørrelse) ble undersøkt. Det var for lite data til at en test kunne utføres på dette materialet. En må også ta høyde for en del andre faktorer her som at en del trillinger og firlinger trolig var kopplam. Det ble utført en regresjonsanalyse på sammenhengen mellom morvekt og høstvekt til lam. Denne sammenhengen var positivt lineær og signifikant P=0,00. 6 Diskusjon Tap av sau kan variere mye mellom forskjellige år og mellom ulike områder. Lammetapet i Tydal lå på mellom 4 og 6 prosent fram til omkring Etter det kom en markert stigning opp mot ti prosent. Tap av søyer hadde enkelte topper, men lå ellers under to prosent. Men da søyetapet i 2003 ble over ti prosent og lammetapet også nærmet seg dette nivået, ble det satt i gang undersøkelse ved hjelp av radiohalsband. I 2004 og 2005 gikk tapet radikalt ned. Begge disse årene lå tapet av søyer på samme lave nivå som på nittitallet, og tapet av lam holdt seg på 8 prosent i 2004, før det året etter kom ned mot 4 prosent. Det er kjent fra tidligere undersøkelser at tapet ofte går ned når det etableres tilsynsordninger. Dette kan komme av at tilstedeværelsen av folk i beiteområdene blir høgere, og at rovdyr dermed kan bli noe mindre nærgående (Kvam m.fl. 2004). 6.1 Rovvilttap Tapsundersøkelser med bruk av dødsvarslere i spesielt rovviltutsatte områder har vist at rovvilt kan være årsak til opp til % av tapstilfellene (Knarrum 1996, Kvam m.fl.2002, 2004, Warren m.fl.1998, Sørensen m.fl. 1998). Høyt tap til store rovdyr er også påvist i en rekke dødelighetsundersøkelser på reinkalv som har blitt utført både i Sverige (Bjärvall m.fl.1990) og i Norge (Kvam m.fl.1992, 1993, 2003). I den offentlige debatten er rovdyrtapene ofte referert til å utgjøre 5-8 % av totalt tap på beite i områder der det ikke er etablert stammer av store rovdyr (Kvam m.fl.1999). Sett i forhold til andre tapsundersøkelser var rovvilttapet i denne undersøkelsen T.Kvam & M. Østby Nilsen

29 relativt lavt, og det er ikke mulig å si at en tidsperiode skiller seg ut som spesielt ut. Det har heller ikke vært stort nok materiale at tapte dyr til å kunne si noe om at rovvilt angriper syke og svake dyr. Ved andre undersøkelser har man heller ikke funnet belegg for noe slikt (Linnell m.fl. 1995). Dette har trolig sammenheng med at lam i utgangspunktet er et lett bytte for våre store rovviltarter (Hansen og Bjøru 2001). 6.3 Sykdom Ved flere tidligere undersøkelser har andelen vanlige sauesykdommer ligget på % av tapet (Mysterud og Warren 1994). Ved denne undersøkelsen utgjorde sykdom 32% av tapet av radiomerkede lam i 2004, og 13% i Fra tidligere undersøkelser har en sett at små og lette lam har dårligere forutsetninger for å overleve enn tyngre lam med bedre kondisjon. Særlig har en sett dette i forhold til sykdom og visse kategorier av ulykker (Hansen & Bjøru 2001, Warren m.fl. 1998, Mysterud m.fl. 2000). Tidligere undersøkelser har vist at dårlige og syke lam gjerne siles ut kort tid etter slipp på beite (Mysterud m.fl. 2000, Kvam m.fl. 2004), og også ved denne undersøkelsen er de fleste tilfeller av sykdom registrert i juni. Lam som døde av sykdom i 2004 hadde en gjennomsnittlig vårvekt på 8 kg, dette var 2,2 kg lavere enn gjennomsnittet for øvrig. Tre lam døde av sykdom på juni (1 av lungebetennelse, 1 av akutt lungeødem og bakteriell tarmbetennelse) og 2 i august (Pulpanyresyke og svulst i nyrekapselen). Et av de to lammene som døde av sykdom i august, døde av pulpanyresyke. Denne sykdommen er vanligst når lammene er 3-12 uker gamle, men kan forekomme fra de er nyfødte til de er voksne. Vanligvis er sjansen størst for pulpanyresyke i overgangen fra utmarksbeite til hå-beite, og den første tida med kraftfôrtilskudd (Stuen m.fl. 1998). Dette lammet ble funnet dødt på fjellbeite Besetningene i undersøkelsen vaksineres mot pulpanyresyke, bråsott, stivkrampe og pasteurellose. I følge kommuneveterinær i Tydal, Margret Ellertsdottir, er dyrehelsa i Tydal lik den i fylket for øvrig. Før var det en høyere frekvens av Sercina ventriculi (oppblåste lam) enn resten av fylket. Dette er det blitt mindre av de siste årene (Margret Ellertsdottir pers medd. 2005). I 2005 var gjennomsnittsvekt for radiomerka lam som døde av sykdom 12,5 kg. Dette skiller seg ut fra resultatene fra tidligere undersøkelser, og kan vel tilskrives effekten av et lite materiale. Lammet som ble tatt av bjørn (usikker) i 2004 veide 3,5 kg mer enn gjennomsnittet ved vårveiing. Lam som ble tatt av kongeørn, fredet rovvilt, ukjent årsak, hund, annet (sirkulasjonssvikt) eller ble savnet på utmarksbeite hadde lavere vårvekt enn gjennomsnittet. 6.4 Ulykker Begge årene ble det funnet svært få radiomerkede lam som var døde av ulykker (Ett i 2004 og ett i 2005). Tilfeller der ulykker er dødsårsak er ofte jevnere fordelt gjennom beitesesongen enn sykdomstilfellene (Mysterud og Warren 1994, Mysterud og Mysterud 1995, Warren m.fl. 1997, Samuelsen 1998, Warren m.fl. 1998). Små lam kan være ekstra utsatt for ulykker tidlig i sesongen, ved at de ikke er sterk nok til å komme seg opp fra forsenkninger og lignende i terrenget (Hansen og Bjøru 2001). T.Kvam & M. Østby Nilsen

30 6.5 Demografiske og besetningsrelaterte forhold Tap av sau er ofte ujevnt fordelt innen og mellom besetninger med hensyn på demografiske og besetningsrelaterte faktorer som kjønn, kullstørrelse, søyevekt, fødselsvekt, vårvekt, slippvekt og tilvekst. I flere norske undersøkelser med bruk av dødsvarslere har mange av disse faktorene vist seg å ha signifikant effekt på tapet (Peterson og Dannel 1985, Linnell m.fl. 1995, Warren og Mysterud 1995, Melting m.fl 1998, Warren m.fl. 1998, Warren m.fl. 1999, Mysterud m.fl. 2000, Hansen & Bjøru 2001). Det var i undersøkelsen en signifikant sammenheng mellom de ulike vektene. Økte fødselsvekten økte også vårvekten og høstvekten. Etter fødselen viser vekt og trivsel hos lammene om mødrene har blitt fôret tilstrekkelig i fostertiden. Fødselsvekt hos tvillinglam under voksne søyer bør være ca 5,0 kg hos tunge raser og ca 4,5 kg hos lette raser. Lavere fødselsvekt er tegn på at søyene er blitt fôret for sparsomt. Passende størrelse og god livskraft hos spedlammene er viktig for god vekst og utvikling senere i livet (Nedkvitne, 1998). Gjennomsnitlig fødselsvekt for spællam var 4,07kg± SD 0,9kg i 2004 og 4,3 kg ± SD 1,3 kg i For dalalam var gjennomsnitlig fødselsvekt 4,93 kg ± SD1,0 kg i 2004 og 4,9 kg ± 0,9 kg i Dette tyder på at det ikke er noe unormalt med den kondisjon lammene har før de skal ut på utmarksbeite. Gjennomsnittlig tilvekst fra vår til høst var i ,2g ±55,3g pr. dag for spællam og 270,4g ± 65,5 g pr. dag for dalalam. I 2005 var verdiene 249,4g ±96,7g pr. dag for spællam og 279,8g ± 93,8 g pr. dag for dalalam. I 2002 var landsgjennomsnittlig tilvekst fra fødsel til vår 345 g/dag, og 232 g/dag fra vår til høst (Sauekontrollen, 2002). Det var altså gjennomsnittlig høyere tilvekst fra vår til høst i undersøkelses-besetningene i forhold til Sauekontrollen. Høyere tilvekst er i flere norske undersøkelser forbundet med lavere dødelighet (Lynnebakken 1995, Warren & Mysterud, 1995, Melting m.fl. 1998). God tilvekst tidlig i sesongen kan være en indikator på lammets helse og utholdenhet, og dermed sannsynligheten for å overleve. Hurtigvoksende lam kan være mer motstandsdyktige mot sykdommer og mindre utsatte for ulykker. Disse kan også være mer årvåkne og ha mer årvåkne mødre, som kan være fordelaktige i rovdyrområder (Warren & Mysterud, 1995). Tilstrekkelig vårbeite er avgjørende for god utnyttelse av melkeevnen hos søyene og dermed tilveksten hos lammene. Vekstpotensialet hos spedlam av de tyngre rasene er nærmere 500 g/dag. Det er ikke uvanlig at tvillinglam under voksne søyer legger på seg g/dag på godt vårbeite, uten tilskudd av kraftfôr. Det var i undersøkelsen påvist en tydelig sammenheng mellom tilvekst fra fødsel til vår og tilvekst fra vår til høst. God tilvekst i ung alder stimulerer muskelutviklingen og gir kjøttrike slakt med god slaktekvalitet. Dersom det er utilstrekkelig fôrtilgang fra lammene er ca 1 mnd gamle, kan de få en knekk i tilveksten som de aldri kommer over, og de blir små og tynne om høsten (Nedkvitne, 1998). Gjennomsnittlig høstvekt økte fra 41,82 ± 8,93 kg i 2004 til 44,72 ± 7,13 kg i Sauene ble sluppet to uker seinere i 2005 enn i 2004 på grunn av mye snø i fjellet. Sesongen med nytt og grønt beite ble dermed lengre. En annen årsak kan være at spælbesetningene mistet mange søyer i 2002 og Lave vekter i 2004 kan være en time-lag - effekt av dette. T.Kvam & M. Østby Nilsen

31 6.6 Forebyggende tiltak Tap til rovdyr Et mer intensivt tilsyn av sauen i de mest konfliktfylte områdene kan føre til at det blir oppdaget på et tidlig tidspunkt når noe skjer i beiteområdet Dermed kan man kanskje hindre at skader oppstår. Utvidet tilsyn har imidlertid ofte vist seg å være et tiltak med usikker eller liten grad av forebyggende effekt (Brainerd 2003, Bjøru & Mogstad, 2003). Men dette kan muligens hindre nye tap, da økt menneskelig aktivitet kan føre til at rovdyr skremmes bort. Ved store skader kan tidlig sanking være med på å redusere lammetapet noe. Undersøkelsen viste imidlertid at store deler av tapet inntraff allerede i starten av beitesesongen. Tidlig sanking er et tiltak som oftest er mest aktuelt i forbindelse med skader forårsaket av jerv og bjørn (Mysterud m.fl. 1996). Utsatt slipp om våren er prøvd ut med god effekt mot tap på grunn av gaupe. Men det blir samtidig et større snylterpress ved forlenging av heimebeiteperioden. Tiltaket har vært lite praktisert, og skyldes trolig knapphet på heimebeitearealer, samt at det er relativt små tapsproblemer tidlig i sesongen. Tiltaket vil sannsynligvis ha god effekt mot rødrev. Tidligere innsanking er prøvd ut i flere fylker. Men for å kunne gjennomføre dette trenger brukeren større beitearealer på grunn av forlenget høstbeiteperiode. Tiltaket har vist seg å ha god forebyggende effekt overfor jerv og bjørn (Bjøru & Mogstad 2003). Rovdyrklaver, som er ekstra breie i strupen for å hindre gaupas strupebitt på lammene, har man i flere fylker gått bort fra på grunn av liten eller ingen registrert tapsreduserende effekt, samt problemer med bruken. Det er midlertidig registrert positive effekter med vanlige bjelleklaver på lam (Bjøru & Mogstad 2003, Brainerd 2003). Flytting av sau til områder med lav eller ingen rovdyraktivitet har vært prøvd ut. Sauen er for eksempel blitt flyttet fra skogsbeite til fjellbeite grunnet gaupeskader. Men dette medførte også utskifting av besetninger, altså til dyr som var vant til fjellbeite. Sauen vil gjerne trekke mot de gamle beiteområdene, så lenge dyrene ikke blir flyttet til et helt nytt område. For at et slikt tiltak skal være aktuelt må en ha nye beiteområder med mindre rovviltaktivitet tilgjengelig. I Troms har enkelte besetninger flyttet dyrene til rovdyrfrie øyer. Erfaringene med flytting har vært positive, men lar seg vanskelig gjennomføre i større skala uten økonomisk støtte, blant annet på grunn av transport og tilsyn i det nye området (Bjøru & Mogstad, 2003). En av saueeierne som var med på tilsvarende prosjekt i Vestmarka ved Oslo i 2001 og 2002, hadde en del av sauene sine på ei øy i Oslofjorden. Han unngikk naturligvis rovdyrskade der, men på denne øya blir en del lam utsatt for stress og andre ulemper på grunn av den store turisttrafikken om sommeren (Kvam m.fl 2004). En del forebyggende tiltak vil høyst sannsynlig være uaktuelle i og med at de er meget kostbare og at de har andre negative konsekvenser for eksempel i forhold til annet vilt, menneskelig ferdsel, lavere vekter, snylteproblem osv. Flere av disse tiltakene blir først og fremst benyttet innenfor kjerneområder for bjørn og i ulvesonen. Rovdyrsikker inngjerding, gjeting og bruk av vokterhund er eksempler på slike forebyggende tiltak. T.Kvam & M. Østby Nilsen

32 Tap grunnet sykdom I besetninger med lave vårvekter og tilvekster bør det settes i gang tiltak som tidligere paring av søyene for å få tidligere lamming, god fôring av søyene gjennom hele vinteren, sørge for god helse i besetningen ved å holde smittepresset nede og foreta parasittbehandlinger, og ikke minst tilby dyrene godt vårbeite etter lamming. Et annet forebyggende tiltak er å holde små og svake lam på heimebeite, i alle fall til de er sterke nok til utmarksbeite. Visse typer dødsårsaker, som noen sykdommer, enkelte ulykker og predasjon fra mindre rovviltarter som rødrev, kan til en viss grad reduseres ved å la lammene bli større og mer robuste før slipp på utmarksbeite (Warren og Mysterud, 1995). Lam som døde av ukjente årsaker hadde et noe likt resultat som de syke lammene med hensyn på vekter, alder og tilvekst. Det kan derfor tenkes at noen av disse har strøket med pga sykdom. Økning av vektene på lam som slippes på beitet, gjør at lammene blir mer motstandsdyktige mot sykdom (Hansen og Bjøru 2001, Warren m.fl. 1998, Mysterud m.fl. 2000). Det er interessant å legge merke til at tapet av lam på grunn av sykdom gikk sterkt ned fra 2004 til Særlig er det stor forskjell når det gjelder tap av lam på grunn av sykdom på innmarksbeite før slipp. Dette tyder på at eierne har skjerpet sine rutiner i forhold til dette. En faktor her kan være at lammene ble gående to uker lenger på innmarksbeite i 2005 på grunn av mye snø i fjellet. Tap grunnet ulykker Det vil alltid være en viss fare for at noen lam blir rammet av ulykker av ulike slag og dette er noe som er vanskelig å forebygge. Økte vekter på lammene kan imidlertid medføre at lammene blir sterkere og er mindre utsatt for å sette seg fast i terrenget. For en del myrhull og andre vanskelige områder, kan det vurderes sette opp gjerder for å hindre ulykker. 6.7 Feilkilder ved metodikk og gjennomføring av undersøkelsen En feilkilde i undersøkelsen kan være at en overvekt av store lam fikk radiosender. Noe av dette skyldes at lam som var for små ved vårveiing fikk påsatt juksesender senere. Mye av dette skyldes tilfeldigheter. Ved påsetting av sendere ble det egentlig lagt vekt på at det skulle være overvekt av de små lammene som fikk radiosendere, da disse lettere stryker med på utmarksbeite. Et fåtall av tapte lam med juksesender ble gjenfunnet, slik at det var mange av disse er registrert med ukjent dødsårsak. Fyllingsgraden i fordøyelseskanalen kan ha virket inn på vekten til lam og søyer. Det vil si at en sau med et fullt fordøyelsessystem veier mer enn en sau som er delvis tømt. Dette kan ha gitt en liten, tilfeldig feilkilde til datamaterialet. I 2004 var det to lam som omkom på grunn av problemer med det påmonterte halsbandet. Ett av dem hadde juksesender, mens det andre var radiomerket. (Det står rubrisert som Annet ). T.Kvam & M. Østby Nilsen