Mamma. Verdens farligste jobb. Heksedoktor eller sykehus? Mødre i Burundi tar valget. Jens Stoltenberg Rettferdighet for verdens mødre

Transkript

1 nr mødrehelse Heksedoktor eller sykehus? Mødre i Burundi tar valget Jens Stoltenberg Rettferdighet for verdens mødre CAREs stemme fra Gaza Les Yawads blogg fra krigssonen Mamma Verdens farligste jobb

2 10 Hvert sekund kommer fire barn til verden: Møt verdens mødre 16 4 Det handler om rettferdighet: Jens Stoltenberg mener manglende mødrehelse er brutal kvinnediskriminering. Kastet ut: Sudans Presiden Omar Al-Bashir ga CARE 24 timer på seg til å forlate landet Stemmen fra Gaza: Gjennom bomberegnet over Gaza kom stemmen til CAREs Yawad Harb, og hans stemme er blitt hørt i CCN, Time og på youngstorget Foto Erlend Aas/ Scanpix CARE-vennen: Åsa Rejkestam: Vis engasjement! 26 Mørkets hjerte: Konflikten i Kongo er ikke uforklarlig. Det handler om politikk og penger Mamma: Det er verdens farligste jobb å være mor. Hvert år dør en halv million kvinner under graviditet og fødsel og de aller fleste kunne vært reddet. CARE er en av verdens største hjelpeorganisasjoner. CARE jobber med nødhjelp og langsiktig bistand i omtrent 70 land. CARE har en stab på over ansatte, 90 prosent av dem er nasjonal stab. CARE gir årlig bistand til omtrent 60 millioner mennesker. CARE jobber med kvinnerettet bistand. Heksedoktor eller sykehus i Burundi: Annonciate Ryumeko mener at å få barn er det viktigste i livet men leter etter nye ideer for å kunne gjøre det i trygghet. Ansvarlig utgiver: CARE Universitetsgaten Oslo T: F: care@care.no Giro: Ansvarlig redaktør: Marte Gerhardsen Redaktør: Nils Mørk Redaksjon: Nils Mørk Gørill Husby Moore Gitte Skilbred Ida Sem Fossvik Grafisk utforming: Rune Mortensen Forsidebilde: Billy Howard Trykk: Stens Trykkeri Opplag: Utgis med støtte fra Norad. CARE er medlem av Innsamlingskontrollen. Ta vare på mamma LEDER Marte Gerhardsen generalsekretær i CARE Jeg sitter og skriver denne lederen 8. mars, og tenker at det er vanvittig at det i 2009 dør en kvinne hvert minutt i barsel. Det er et direkte resultat av at kvinners helse fortsatt prioriteres lavt. I mange land er det å føde det farligste en kvinne kan gjøre. Jeg var i Niger i fjor sommer. Der dør hver syvende kvinne i forbindelse med graviditet og fødsel. Det som gjør meg mest opprørt er at det egentlig er så lett å gjøre noe med det. Erfaringene viser at når kvinnene føder på klinikker med profesjonelt tilsyn stuper dødstallene, og vi kan redde de aller fleste. CARE har jobbet med mødrehelse i mange år og vi har lært at vi må jobbe på flere arenaer. For det første må vi samarbeide med myndighetene for å sikre at det finnes klinikker, og at de er åpne for fattige fødende kvinner. Men det hjelper ikke med klinikker hvis ikke kvinnene kommer seg dit. Det er ofte enkle ting som skal til: en sykkel som kan transportere kvinner til sykehuset; en jordmor som vet hvilke symptomer man må følge med på. Men aller viktigst er at kvinnene og familiene deres selv forstår hvor viktig det er at kvinnene blir undersøkt av jordmor, og at de føder på klinikk. Skal vi redusere antall mammaer som dør i barsel må vi jobbe med kunnskap og holdinger. Ikke minst er det viktig å bevisstgjøre de kommende pappaene slik at de tar ansvar for å frakte konene sine til klinikken. Hva skjer når mamma blir borte? Vi har lenge visst at det øker risikoen for at barna dør i de første levemånedene. Nye tall fra CARE viser at det er stor forskjell på om det er jentebabyer eller guttebabyer. Uten mamma dør 20 % av døtrene, men bare 8 % av sønnene. Det er også mindre sannsynlig at jenter uten mamma får gå på skole og de må ofte gifte seg tidligere. For at jenter skal få bedre muligheter er det avgjørende at mamma overlever. 3

3 AKTUELT Nyheter fra CAREs arbeid i Norge og internasjonalt Obamas abortvedtak Et skritt i riktig retning Barack Obamas vedtak om å oppheve forbudet mot statlige bevilgninger til organisasjoner som fremmer retten til abort er et stort framskritt i bekjempelsen av hiv og aids og bedre mødrehelse i fattige land. Forbudet ble innført av George W. Bush da han var president, og CARE har flere ganger sagt nei til penger fra Bush-regjeringen på grunn av uenighet i de sterke politiske føringene som har fulgt pengene. Bush-regjeringens løsning på problemene rundt mødrehelse, hiv og aids var å oppfordre folk om å avstå fra sex før ekteskapet. Det er virkelighetsfjernt å tro at barneprostituerte og undertrykte kvinner har makt til å si nei til sex, sier Marte Gerhardsen, generalsekretær i CARE. USA er verdens største bistandsgiver i faktiske tall, med rundt 23,5 milliarder dollar i OECDs offisielle statistikk for I konvensjonen for eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW) står det at kvinner har rett til valg og frihet i reproduksjon. Gjennom vårt arbeid med å gi hjelp til kvinner, ser vi at de som kan planlegge antall barn og mellomrommet mellom dem, får bedre helse og blir generelt mer produktive på andre områder også. Disse kvinnene deltar mer likeverdig i samfunnet og det kommer både familien og fremtidige generasjoner til gode, sier Gerhardsen. CARE har stanset alt arbeid i Sudan, men 600 lokalt ansatte står klare til å gjenoppta arbeidet. Foto Cecilia Poni CARE blir nektet å drive hjelpearbeid i Sudan CAREs landkontor i Sudan mottok torsdag 5. mars beskjed fra Sudanesiske myndigheter om å stanse alt arbeid innen 24 timer. Det samme gjelder en rekke andre hjelpeorganisasjoner. Meddelelsen kommer dagen etter at Sudans president Omar al-bashir ble stevnet for den internasjonale domstolen i Haag. CARE er en politisk nøytral organisasjon. Vårt mandat er å hjelpe kvinner og barn i nød. Jeg reagerer på det sterkeste over at vi nå nektes å hjelpe de som trenger det, sier generalsekretær Marte Gerhardsen i CARE. Flere enn 1,5 millioner mennesker står uten livsviktig nødhjelp som en følge av dette. CAREs 20 internasjonalt ansatte har reist ut landet. 600 lokalt ansatte står klare til å ta opp igjen arbeidet på kort varsel. Vi håper å finne en løsning på dette, og da kan vi raskt gjenoppta arbeidet. Styrken til CARE i vanskelige situasjoner som denne er det at 90 prosent av alle CARE ansatte kommer fra det landet der vi jobber. Det betyr at vi er til stede før, under og etter en krise. Det betyr også at vi på svært kort varsel kan gjenoppta vårt livsviktige arbeid i Sudan, sier Gerhardsen. CAREs Marte Gerhardsen uttrykker en spesiell bekymring for kvinner på flukt når det internasjonale nærværet begrenses: Kvinnelige flyktninger er nesten uten beskyttelse, og voldtekter skjer i nær straffefrihet, fordi Sudan ikke har lovverk for å beskytte kvinnen. Vi har bare bruddstykker av bildet, men det vi vet er fryktelig. Kvinner blir voldtatt foran sine familier, barn og naboer, sier Gerhardsen. CARE har jobbet i Sudan i 28 år og har 650 ansatte i landet. De siste seks årene har CARE gitt nødhjelp til Darfur og nabolandet Tsjad, i tillegg til å drive langsiktig bistand innen landbruk, vann og sanitærforhold, undervisning og helse. Rwanda viser vei Kvinnelig flertall i nasjonalforsamlingen Rwanda ble det første landet i verden til å få et kvinnelig flertall i nasjonalforsamlingen da landet gikk til valgurnene i fjor høst. Kvinnene fikk til sammen 45 av 80 seter, det tilsvarer 56 prosent av plassene i parlamentet. I ukene før valget gikk flere likestillingsforkjempere ut og ba om at kvinner ikke bare ble satt på valglistene, men at de måtte bli høyt prioritert, slik at de fikk mulighet til å komme inn som reelle politiske representanter. Regjeringen har allerede gjort seg bemerket med at den i disse dager vedtar en lov som gjør vold mot kvinner straffbart. Loven er spesielt viktig fordi den gjør voldtekt innen ekteskapet forbudt, noe som tidligere har vært ignorert av lovene i Rwanda. Mellom 2005 og 2008 mottok politiet i Rwanda 2000 anmeldelser om voldtekt og nesten anmeldelser om overgrep mot barn under 18 år. Politiske arrestasjoner i Burundi Alexis Sinduhije i rettssak Myndighetene i Burundi har fengslet flere kritikere, deriblant Alexis Sinduhije som ble intervjuet i sist nummer av I CARE. CAREs landdirektør i Burundi, Michelle Carter, er bekymret for den demokratiske utviklingen i landet. Journalisten Alexis Sinduhije risikerer å bli fengslet i to år for å ha fornærmet presidenten. 19. februar ba aktor om to og et halvt års fengsel. Burundi får kritikk fra både EU og USA for fengslingen av Sinduhije og fire andre. Sinduhije er leder for opposisjonspartiet Movement for Security and Democracy i Burundi. Tilhengerne hans mener arrestasjonen er politisk motivert, fordi Sinduhije ligger an til å kunne vinne valget i 2010 og bli ny president. Dette taler ikke for et fritt og Tusenvis av mennesker har mistet hjemmene sine. De mangler mat og vann og mange sover på stranda. CARE har delt ut mat, plastlaken og hjelper folk med å finne alternativ husly. Vi vil også begynne å dele ut plantefrø slik at bøndene i området kan få i gang jordbruksproduksjonen igjen. Også fiskerne, som er en viktig ressurs for dette området av Madagaskar, får hjelp til å komme seg på fote. I tillegg har hovedstaden Antananarivo vært preget av uro etter at rettferdig valg. Hvis Burundi ikke kan vise utvikling i form av åpenhet og rettferdighet ved valg, kan resultatet i verste fall bli at landet trekkes tilbake i borgerkrig basert på etniske og politiske splittelser, sier Carter. Sinduhije er mest kjent for å ha startet radiostasjonen African Public Radio som et forsøkt på å forene hutuer og tutsier etter borgerkrigen. Under et intervju med I CARE i fjor sa Sinduhije at målet hans er å bygge en bro mellom de to folkegruppene og få bukt med frykten som dagens statsledere drar nytte av. Hjemløse?: Syklonen har ødelagt hjemmene til tusenvis av familier. Foto CARE trenger hjelp etter syklon på Madagaskar Over mennesker som bor i regionene Menabe og Morondava på Madagaskar får nå nødhjelp fra CARE og andre hjelpeorganisasjoner etter at syklonen Fanele traff området i slutten av januar. byens ordfører utpekte seg selv til ny president i begynnelsen av februar. Så langt er mellom 40 og 50 personer drept i opptøyer i byen. CARE har tatt forholdsregler i tilfelle uroen eskalerer, men så langt har volden i hovedstaden ikke hindret nødhjelpsarbeidet i syklonområdet. CARE har jobbet på Madagaskar siden 1992 og har 400 ansatte som jobber på 22 ulike prosjekter. Om lag to millioner mennesker på øya får hvert år hjelp fra CARE. Til retten: Alexis blir omfavnet av sine støttespillere på vei til rettslokalet Mitt mål er ikke å være president, men jeg vil utfordre den nåværende presidenten. Bare på den måten kan vi få et samfunn hvor muligheten for debatt og innflytelse er til stede. Vår agenda er demokrati, rettferdighet og frihet fra frykt, sier han. I februar kalte statssekretær Johansen inn til debatt om norsk innsats i kampen mot menneskehandel på bakgrunn av en ny rapport fra Norad om norsk innsats i denne viktige kampen. CARE mener at en sterkere innsats må til. Jeg tok meg den frihet å sjekke hva man får for 32 millioner kroner, og det er omtrent det man betaler for en gangvei, eller en veldig fin hytte. Men i kampen mot en milliardindustri er det ikke nok, sa Gerhardsen, som var eneste representant for hjelpeorganisasjonene i debatten. Våre samarbeidspartnere på Balkan forteller at høye inntekter og lav risiko gjør at narkotikasmuglere i økende grad går over til menneskehandel, sa Gerhardsen. Vi mener jenter som tør å stå opp mot bakmenn er Norges viktigste allierte i Burundi har allerede hatt en positiv utvikling mot fred og vi håper at regjeringen nå innser at de må løslate de politiske fangene så landet kan fortsette den gode framgangen. Folk i Burundi fortjener det, sier Carter. Puslete norsk innsats mot menneskehandel Menneskehandel er verdens tredje største kriminelle nettverk, hvor bakmennene årlig tjener milliarder av dollar uten risiko for å bli tatt. Da blir 32 millioner i året for puslete, sa generalsekretær Marte Gerhardsen i debatt med statssekretær Raymond Johansen. Krever mer: Gerhardsen og Johansen i debatt. Foto CARE kampen mot menneskehandel. Da må ikke myndighetene se på dette som en innvandringssak, men gi disse jentene varig beskyttelse. Men kanskje det aller viktigste er et sterkere internasjonalt samarbeid og støtte til ofrene, slik at de kan bygge seg et verdig liv igjen. Korreksjon: I siste nummers intervju med Marte Gerhardsen skrev vi at hun møtte minister Halimatou Oueini, dette var feil. Marte møtte Nigers minister for sosial og befolkning, kvinner og barn Madame Barry Bibata Gnandou. Vi beklager. 4 5

4 ØYENVITNET Jawad Harb jobber som prosjektleder for flere av CAREs kvinnesentre i Gaza. Han bor fortsatt i Rafah sammen med kona og seks barn. Stemmen fra Gaza Sent: :30 p.m., local time Sent: p.m., local time Sent: :12 p.m., local time Da Israel startet sitt angrep på Gazastripen ble CARE satt i krisetilstand. Situasjonen var uklar og uoversiktelig. Men gjennom bomberegnet kom stemmen til Jawad Harb, en av 18 CARE-ansatte i Gaza. Jawads historie er blitt fortalt på CNN, Time Magazine og i norske aviser. Generalsekretær Marte Gerhardsen leste deler av den på demonstrasjonen mot krigen på Youngstorget i Oslo. Dette er Jawads historie. Sent: :33 The 28th of December, 2008, was a day to remember. It was 4:30 p.m. I was sitting with my six kids at my house which is 500 metres away from the Egyptian border. I was telling my kids stories, when suddenly it was like an earthquake six consecutive air strikes shook the house up and down. The kids were screaming, running in all directions, seeking to escape the chaos of the airstrikes. After, we sat in darkness and I started talking to them again in an effort to calm them down. Yazan, my 12-year-old son suddenly asked, Dad, are we ever going to live in peace again? Why can t we play like those children we watch on TV every day? He continued, Isn t it Christmas holiday now dad? Are we not supposed to have a party and eat some cake? I said to them, with pain: This is temporary. My 16 year-old-daughter replied, Dad, yes, it is temporary forever. Sent: :28 My daughter just started crying she just heard on the news that Israel will start bombing our neighbourhood, because there are allegedly insurgents living here. She said to me, Dad, if they bomb us, where are we going to go? What do we do? All the houses are targeted. We can t even run. I didn t have an answer. My brain is totally paralyzed. I have a master s degree in psychology, but I have no idea how to counsel my own family. For 10 days, the bombs have been falling. The nearest one destroyed a home 300 metres from where we live. My 12-year-old son is becoming an expert at pinpointing the distance of the bombs: That one was 500 metres away, to the north, he says to me. He is always right. But this is not the kind of expertise I want my child to have. My children went to sleep three hours ago, when the bombs stopped for the ceasefire. For three hours, it was totally silent. No bombs. They look so peaceful. Last night, none of us slept at all. The bombs were falling every five minutes. It was a terrible night. You can t sleep with the war going on. We had electricity for four hours today, which means we had water. We washed our clothes, pumped water, and bathed the children. This is the first time I have ever been excited to wash clothing! For a few hours, life was almost normal. Marte Gerhardsen leser Yawads ord til folkehavet på Youngstorget Sent: : 45 a.m., local time This is the 13 th day of the attack. It is really more horrible than we could ever describe. We feel like the sky is going to attack us. There is nothing worse than being tired, needing to sleep so badly, but being unable to sleep. We feel if we close our eyes for a moment, we will die. It is 4:45 a.m. My six-year-old son just woke up, and asked me: Dad, why is it so loud tonight? He used to hear the bombing further away, which was quieter. He doesn t know that they are targeting houses closer to us tonight. I couldn t help but go downstairs, and was surprised to see almost all my neighbours gathered in the main road by their houses. It is safer out here. At least we will not be buried under a demolished house, said one of my neighbours. My son s school was destroyed today in an air strike. Ziad is just six years old he started going to school in September. He loves it, especially the physical education class, and art class, where he loves drawing. But for 16 days he has not been able to go to school, and he has not seen any of his friends. Throughout all the bombings, and the sleepless nights, the one thing that he looked forward to was going back to school. Were my friends at school when it is bombed? he asked with pain. I tried all ways to calm him down, but he burst out crying for almost an hour. Then it is night, it is the suffering again, it is the time we all fear. The constant air strikes. As the bombs fell, Ziad s temperature rose. He vomited on his bed, became pale and he looked sicker than any time I can remember. Sent: p.m., local time Today is the 19th day of war on Gaza. At 3:30 p.m., suddenly and violently, non-stop air strikes started. There was an air strike every five minutes, and thick black smoke 150m away from us. After the attack started, there was an uncontrollable panic, everybody was trying to escape the chaos. More than 90 children of all ages were running toward the north, to nowhere, and their parents were running after them. My wife quickly gathered my children. I rushed very quickly to the ground floor where my father lives. With the help of my other brother, we carried my father and quickly left the house. I was afraid I would be left alone to die under the bombing, said my father, with his eyes full of tears. Thank God, I have my sons living with me. It was about 5:15 pm when I received a call from CARE International s office in Ramallah. All eyes were fixed at me; people thought I had a magic solution for them while I was on phone. During the call, there were two strong air strikes, and I was shouting into the phone. I talked with the UN emergency coordinator, who promised to make a shelter camp for people if the air strikes continued and people could not go back home. I was surrounded by the homeless frightened people from my neighbourhood. Sent: p.m., local time The first thing I noticed was the quiet. For the first time in three weeks, there were no bombs, no screams. Ceasefire. Last night, for the first time in three weeks, I was able to sleep for six hours. Our children slept peacefully. They were not worried or frightened. I can watch them sleeping at night, and not worry about a bomb falling on the house. I feel human again. We visited my sister in Rafah City. Our children played together, and my sister and I were listening to their innocent children s questions. Did you cry? I did not cry. I was very strong. Were you strong? Did you sleep well at night? Where did you sleep? Our father was home the whole time. He read us stories. Did your father read you stories? It was really funny, in a way, how they were almost comparing notes. But I worry about them, and how they are processing this. I m on the balcony now, watching the whole neighbourhood. People are sitting outside, enjoying the sun, drinking tea, smiling. It all looks so normal. We are watching, waiting to see what comes next. But today, I am hopeful. Saturday was the first day of school for my children. My 12-year-old son Yazan is in the 6 th grade. He went to school and realized he lost six schoolmates. One of the boys used to sit in the desk behind Yazan, so every time he turns and looks behind him, the boy he used to talk to, to laugh with, is not there anymore. They want to know why children were killed. For them, it is more difficult to understand when it is children like them, who were hurt, or killed, or were in pain. They keep talking about it the war, what they saw on TV, their friends who died. They imagine how they died. Counsellors at the schools are doing activities for the children to talk to their sadness out. I hope these things work. They are so young. But there are many things ahead of us. CARE will continue to distribute food, and emergency supplies, and medicine. Gaza will need to rebuild. And children, like my children, will need help recovering from this trauma. -end- Les hele bloggen til Jawad på 6 7

5 Ti fakta om mødrehelse 1 Hvert minutt dør en kvinne i forbindelse med fødsel. 2 Hvert år dør kvinner av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel % av alle som dør i en fødsel bor i Afrika eller Asia 4 I Niger dør 1 av 7 kvinner som følge av svangerskap eller fødsel, i Afghanistan dør 1 av 8. 5 I Afrika sør for Sahara føder 60 % av kvinner uten noen form for kvalifisert helsehjelp til stede. 6 Et av tre dødsfall som følge av svangerskap eller fødsel kunne vært unngått hvis kvinnene hadde hatt tilgang til prevensjon, 7 Risikoen for å dø i løpet av et svangerskap eller en fødsel er 300 ganger større for ei kvinne i et utviklingsland enn ei kvinne i et industrialisert land. 8 Problemer i forhold til seksualitet, svangerskap og fødsler er den største årsaken til helseproblemer for kvinner over hele verden. 9 Mer enn 10 millioner kvinner får hvert år langtidssykdommer eller funksjonshemminger i forbindelse med komplikasjoner under svangerskap eller fødsel. 10 Barn som har mistet mødrene sine er ti ganger mer utsatt for å dø tidlig enn de som fortsatt har ei mor. mamma FARLIG Å FØDE: K Mindre enn 1 av fødsler K 1-3 av fødsler K av 1000 fødsler K Mer enn 5.5 av fødsler K Data ikke tilgjengelig Kilde: UNICEF (2008) Progress for Children: A Report Card on Maternal Mortality verdens farligste jobb Graviditet og fødsel er den største dødsrisikoen for kvinner i Afrika og Asia. Hvert år dør det en halv million kvinner av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel like mange som det bor i Oslo. Den største forskjellen i global helsestatistikk er at det å skape nytt liv er det samme som å risikere livet i mange land. TEMA:MØDREHELSE Det er livsfarlig for kvinner å skape nytt liv, men løsningene fins. Det er fattige kvinner som er mest i faresonen. Kvinner som ikke har penger til å betale for behandling, helsetjenester og transport til sykehus er langt mer utsatt for komplikasjoner, og ofte er det kvinner på landsbygda som får minst oppfølging og støtte. Men dette er også et spørsmål om kontroll over sin egen kropp: Alt for mange kvinner har ikke mulighet til å velge om og når de blir gravide. De har ikke penger og bestemmer ikke hvordan familiens penger skal brukes selv når det er snakk om livsviktig medisinsk behandling. Alt for få har tilgang til trygg abort og grunnleggende gynekologisk helsebehandling. Mange kvinner bor langt fra nærmeste helsetilbud og har ingen mulighet til å komme seg dit i en krise. Og hvis de klarer det, finner de som regel et helsetilbud med begrenset tilgang til medisiner og utdannet helsepersonell. Det dreier seg i siste instans om kvinnediskriminering: Kvinner er systematisk oversett av myndigheter og politiske beslutningstakere som ikke prioriterer deres rettigheter og behov. Fattige lands helsesystemer klarer altfor sjelden å tilby de helsetjenestene som kvinner trenger for å kunne føde under trygge forhold. Barn uten mødre i faresonen Barn som overlever morens død går ofte en mørk fremtid i møte. Uten mor i live har nyfødte spedbarn opp til ti ganger større risiko for å dø i løpet av de to første leveårene. 40 prosent av spedbarnsdødsfall skyldes dårlige helsemessige forhold under graviditet og fødsel. Hvis barna overlever har de mindre sjanse til å gå på skole. Det å miste mor under fødselen kan føre til en ond sirkel av fattigdom og mangel på muligheter. Dette gjør CARE: Det er ofte få og enkle grep som skal til for å hindre at kvinner dør i forbindelse med fødsler. Gjennom 40 ulike prosjekter i 20 land rundt om i verden jobber CARE for å gi kvinner informasjon og ressurser til å planlegge når og hvor ofte de vil bli gravide. I tillegg er vi med på å bedre kvinnenes tilgang på helsetjenester og kvalifisert hjelp i forbindelse med svangerskap og fødsel. Spare- og lånegrupper for bedre mødrehelse CAREs spare- og lånegrupper gjør mer enn bare å tilby sparing, lån og forsikring. CARE driver spare- og lånegrupper for kvinner i 20 land, hvor vi støtter kvinnene i å selv løse sine problemer og da er mødrehelse ofte høyt prioritert. Sparekassa i gruppa gir kvinnene en mulighet til å låne penger til å dekke kostnader til transport og behandling. Gruppene kan for eksempel bidra med penger slik at kvinner får råd til å betale transport til sykehus i kritiske fødesituasjoner. I gruppene får kvinnene også kunnskap om prevensjon, amming og jordmorassistanse, og opplæring om hvor viktig det er å få helsehjelp når de er gravide. Fellesskapet i gruppa gir kvinnene en bedre forhandlingsposisjon for å utfordre myndighetene til å forbedre tjenester og prioritere kvinnenes behov. CARE jobber også for å styrke gruppenes evne til å drive politisk lobbyvirksomhet overfor myndighetene. Med økt kunn skap om politiske beslutningsprosesser og rettigheter kan kvin nene påvirke politiske prioriteringer og sikre bedre oppfølging i forbindelse med svangerskap og fødsel de kan kort sagt holde politikerne sine mer ansvarlige. Mothers Matters: Nytt program for 30 millioner kvinner CARE har nylig lansert et nytt globalt program som heter Mothers Matter, som skal gjøre svangerskap og fødsel sikrere for 30 millioner kvinner. Programmet har fokus på å gi kvinner informasjon om familieplanlegging samt kvalifisert hjelp før og under en fødsel. Det vil også holde regjeringer ansvarlige for å bevilge penger til utvikling og forbedring av helsetjenester i forbindelse med svangerskap og fødsel. Mothers Matters skal gjøre graviditet og fødsel sikrere for 30 millioner kvinner i ti land. Nøkkelord er global deltagelse, politiske handling, helsesystemer med god reaksjonsevne og styrkede samfunn. Kvinner kan ikke delta i samfunnet på en fullverdig måte hvis de ikke kan forvente å overleve barnefødsler. Derfor er en investering i kvinnehelse av avgjørende betydning for kvinnen selv, hennes familie og hele samfunnet rundt henne. Dette mener CARE: Det er en grunnleggende menneskerettighet å bestemme over sin egen kropp. Alle kvinner har rett til å bestemme over sin egen seksualitet og reproduksjon: De skal selv kunne bestemme å få de barna de ønsker når de ønsker dem, og unngå å få barn de ikke ønsker. Dermed har de også rett til prevensjon og abort. Kvinner har også rett til tjenester slik at de trygt kan bli gravide og føde barn. Derfor er arbeidet for bedre mødrehelse en viktig del av kampen for menneskerettigheter. Investering i mødrehelse er en kostnadseffektiv strategi for å redde liv. For hver ekstra 100 millioner dollar man investerer i familieplanlegging, kan man unngå 2,1 millioner uønskede graviditeter og redde livene til spedbarn. For hver ekstra 100 millioner dollar man investerer i mødres helse, kan man tilby grunnleggende helsetjenester for 4 millioner kvinner og behandle kvinner for livstruende skader. Den globale investeringen i mødrehelse må økes vesentlig. Samtidig må vi øremerke pengene for å finansiere tiltak som har en langsiktig og bærekraftig effekt. Det er bare mulig hvis det er de lokale kvinnene selv som eier og styrer prosjektene. 8 9

6 Verdens Mødre FOTOREPORTASJEN Barnefødsel er noe kvinner har til felles: Møt verdens mødre. Hvert sekund kommer fire barn til verden. Hvert minutt får 260 kvinner holde sitt nyfødte barn for første gang. Hver time klippes navlestrenger. Hver dag trosser kvinner smerten og frykten for å skape et nytt liv. På tross av slitet og tårene er dette likevel ofte et av livets største øyeblikk for kvinnene som føder. På tross av forskjeller i levestandard, bosted og livssyn er reisen fra graviditet til barnets første steg lik for alle. Mer enn noe annet er barnefødsel noe vi alle har til felles. Jordmor blant flyktninger: Rose Ajok, en tradisjonell jordmor i Uganda, er på hjemmevisitt hos Janet Akello (40), som snart skal føde. Janet bor i flyktningeleiren Tetuga i Gulu i Nord-Uganda, en av mange leire for 1.7 millioner mennesker barn er blitt bortført av Lord s Resistance Army under konflikten, og frykten for at barna skal bli bortført og brukt som barnesoldater forhindrer Janet i å dra hjem. Foto Ami Vitale Mamma i sentrum: Gravide mødre er fokus for all oppmerksomheten på helsedagen i landsbyen Irikpal i India. Det er en tid for spenning, frykt og glede, i salig blanding. Foto Ami Vitale 10 Første dag i verden: Nelida Inga Aguilal fra Pacapaca i Peru holder sin sønn 24 timer etter fødselen. Helsesenteret Center De Salud i Peru er en suksesshistorie for CARE: 94% av befolkningen i området bruker nå klinikken, og etter at CARE mødrehelseprogram startet har fødselsdødeligheten falt dramatisk. Foto Jessica Wunderlich 11

7 Pappa: Klaus Joachim Sonstad far, journalist og TV-personlighet Foto Yvonne Wilhelmsen Mamma: Ellen Arnstad mamma og sjefredaktør i magasinet HENNE Hva legger du i ordet mødrehelse? Jeg tenker først og fremst på kontrasten mellom det vi har og det andre ikke har. Her i landet har vi det på stell, det er ikke et tema, men det er jo mange steder i verden de ikke har det sånn. Hvordan opplevde du fødselen til dine barn? Hva var den viktigste hjelpa dere fikk da dere ble foreldre? Dattera mi ble født i hastekeisersnitt og det var veldig dramatisk Jeg tenkte ikke noe spesielt på det da, annet enn at vi var heldige som var på sykehuset da det skjedde. Det er jo sånn det skal være i Norge, hvis noe skjer så er helsetjenestene der med en gang. Men hvis vi hadde bodd i Sierra Leone, ville ikke vi hatt jenta vår i dag. Det har jeg tenkt masse på i ettertid. I Niger dør hver sjuende kvinne i forbindelse med fødsel, hva tenker du om det? Det er rart, for sånn var problematikken da jeg var liten også. Det er spesielt et problem i Afrika, men u-landene har nesten ingenting av det vi har, og vi lar det bare skje. Det blir ikke bedre, det tar altfor lang tid og det er fortsatt altfor store dødstall. Hva kan folk i Norge gjøre for å bedre fødselsforholdene for kvinner andre steder i verden? Hvis ting skal bli bedre, må alle bidra. Selvsagt skal Norge stå på og vi gjør det også. Men det er ingen mirakelkurer som skal til her, vi vet hva som trengs. Det er enkle ting som rent vann og såpe, og den vestlige verden kan stoppe det hvis vi vil. Likevel skjer det ikke. Det er heller ingen politisk vilje i de landene det gjelder. Kvinneproblematikk kommer langt ned på lista. Hvis det hadde vært en sykdom som rammet hver sjuende mann i Niger, ville det nok blitt satt av flere ressurser. Navnløs glede: Jordmoren Hilda Francis holder en liten jentunge på 3500 gram i Gambajiga i Tanzania. Barnet er bare 26 timer gammel, og har fortsatt ikke fått et navn. Barna i landsbyen får tett oppfølging, med kontroller etter 7, 28 og 42 dager. Først etter en uke blir moren Helena Peters omkalt som Mama, en ærestittel i Tanzania. Foto Inge Lie På vekta: En nyfødt baby blir veid på Hawdle helsesenter i Hargeisa i Somaliand. Senteret er et av svært få helsestasjoner som fokuserer på mødrehelse i det krigsherjede landet. CARE har rehabilitert og utvidet senteret, og gir nå trening og opplæring til jordmødre og leger. Foto CARE Fast grep om fremtiden: Juliana Joseph holder et fast grep om sitt yngste barn. Juliana er medlem av CAREs spare- og lånegrupper i Mwanza i Tanzania. Nå selger hun klær som hun selv lager, og tjener nok penger til å forsørge familien. Foto Brendan Bannon Nytt hjem: Aldrine Bukyeebe (40) og barna hennes tilhører Batwa-folket, en gruppe som fortsatt diskrimineres hardt i Uganda og nabolandene. Hun ble tvunget til å flytte fordi området hun bodde i skulle fredes som Bwindi National Park. Nå bor hun i landsbyen Mukongoro i Vest-Uganda, og deltar i et CARE-prosjekt hvor hun får opplæring i landbruk, helse og mikrofinans. Foto Ami Vitale Hva legger du i ordet mor-barn helse / mødrehelse? Det er viktig med støttende og lyttende mødrehelsetjenester. Særlig i den første fasen av morsrollen. Mor-barn helse vil jo være forskjellig i den vestlige verden kontra land med stor fattigdomsproblematikk, men en fellesnevner må alltid være respekt: for både moren og barnet og faren! Hvordan opplevde du fødslene til dine barn? Mitt første barn (en gutt på 15 år) fødte jeg rett etter lanseringen av magasinet HENNE (bare fire timer senere...) og da hadde jeg så mye overskudd og ikke minst en overveldende lettelse over at jeg hadde kommet i «mål» så den fødselen gikk veldig bra. Den andre fødselen (i dag en gutt på 6 år) var med keisersnitt, og det var mye mer skremmende. Å bli lagt på operasjonsbordet hadde jeg ikke helt greid å se for meg, og når barnet i tillegg var helt blå når han ble løftet ut og lagt direkte i kuvøse, så endte det med en fryktelig natt uten et barn på brystet. Men det gikk heldigvis bra. Hva var den viktigste hjelpa dere fikk da dere ble foreldre? At jeg møtte forståelse fra jordmødrene da jeg ønsket å reise hjem med babyene mine så fort som mulig. I tillegg opplevde jeg dem som flotte inspiratorer både før, under og etter fødslene. De ga i allefall meg kraft og mot til å gjennomføre «jobben»! I Niger dør hver sjuende kvinne i forbindelse med fødsel, hva tenker du om det? Jeg har vært mye i Afrika og sett lidelsene. Jeg har møtt somaliske mødre som har gått i dagevis med nyfødte babyer surret fast til kroppen, babyer som ikke hadde noen mulighet for å overleve. Når man i tillegg vet at det er såpass lite som skal til i forbindelse med en fødsel for å skjerme mors liv, er det jo så utrolig viktig å fokusere nettopp på det praktiske, det enkle vi kan gjøre noe med raskt for å bidra til den store forskjellen. Hva kan folk i Norge gjøre for å bedre fødselsforholdene for kvinner andre steder i verden? Det viktigste vi kan gjøre er å opplyse og informere kvinner her hjemme. Nettverksjobbing og alliansebygging mellom ulike faggrupper er også gode virkemidler. For det er mulig å gjøre noe med dette, og ikke minst hvis vi jobber gjennom kvinner. Barna er med: To unge venner på helsedag i Irikpal, India. Foto Ami Vitale 12 13

8 Ekspert: Berit Mortensen mor og jordmor ved Helgelandssykehuset og leder for Palestinakomiteens jordmorprosjekt i Ramallah Mødrehelse er et omfattende tema som egentlig betyr fryktelig mye. I utviklingsland dreier det seg mest om de fysiske forholdene, ernæring, blødning, tilgang til helsetjenester. Det er selvsagt kjempeviktig, men det er også viktig å ta vare på den psykiske helsen. Det er viktig å hjelpe mødre til å komme igjennom fødselen med verdighet, at de skal komme styrket ut av denne grunnleggende delen av livet. I sin rolle som mor har hun stor betydning for ungene, familien og samfunnet og da er det også politisk viktig at de kjenner stolthet og trygghet. Hjemmevisitt: Jordmoren Janki Kasyap (venstre) besøker Kunti (28) elleve dager etter at hun fødte. En ny verdensborger i landsbyen Irikpal, India. Foto Ami Vitale Hvordan opplevde du fødslene til dine barn? Jeg syntes det var helt fantastisk å få barn og hadde fine, normale fødsler. Det viktigste for meg var at jeg fikk styre fødslene selv, og jeg er glad for at jordmora la det opp som jeg ville. Den første ble født på sykehus, nummer to fikk jeg hjemme og den tredje i vann. Jeg ville kjenne at jeg hadde kontroll, men samtidig var det trygt å vite at noen passet på hvis det skulle bli nødvendig med hjelp. Hva var den viktigste hjelpa dere fikk da dere ble foreldre? Det er viktig at helsepersonell viser den fødende at de har tiltro til at hun klarer dette. I Norge er det lett å fokusere for mye på småting, noe som gjør at mange foreldre går rundt og er redde for at de ikke er bra nok. Det er skummelt. Vi må gi foreldre selvtillit i forhold til de viktige tingene. For meg var det avgjørende at jeg fikk tid til å ha kontakt, kose med barnet og bare nyte nærværet. I Niger dør hver sjuende kvinne i forbindelse med fødsel, hva tenker du om det? Det er forferdelig tragisk at vi i vår tid ikke har kommet lenger i å klare å fordele grunnleggende goder. Dette handler mye om arroganse fra vestlig, rike land. Selv om det har betydning at flere kvinner får makt og kan være med og bestemme, tror jeg ikke det er der det ligger. Mange fattige menn har det også fælt. Jeg tror dette handler mer om vestens uvilje til å gjøre noe med uholdbare sosiale situasjoner, fordi de tjener på at andre har det sånn. Hva kan folk i Norge gjøre for å bedre fødselsforholdene for kvinner andre steder i verden? I Norge har vi respekt for jordmødre, fordi de har kunnskap som kommer kvinner til gode. Sånn burde det være overalt. Norge kan legge til rette for at jordmorfunksjonen blir styrket rundt i verden, at flere utdannes og får en status som gjør det verdt å ha jobben. Det er viktig at de kan framstå som kunnskapsrike og ressurssterke personer i forbindelse med jobben de gjør, uavhengig av hvilket land de gjør det i. Med mamma på jobb i Angola: Maria de Fatima Techeira, 37, har bært fram ni barn, men bare fem overlevde. Maria er gift med en offiser i UNITA, og bodde i en militærleir i jungelen fra 1994 til Hun og familien har nå kommet seg gjennom de tunge årene med gjenoppbygging og ser fram til et mer normalt liv. Foto Ilan Godfrey b l i c a r e v e n n! w w w. c a r e. n o 14 15

9 Det handler om rettferdighet En halv millioner kvinner dør hvert år i forbindelse med fødsel. Fire millioner spedbarn dør før de er 28 dager gamle. Jeg tar opp disse temaene med så godt som hver eneste regjeringssjef eller statsleder jeg møter, sier statsminister Jens Stoltenberg. Det er dypt urettferdig at en av ti kvinner dør i fattige land i forbindelse med svangerskap og fødsel mens det i Skandinavia er en av ti tusen. Fra topp til bunn CARE har erfart at det er bra å støtte myndighetene, men at man må samtidig jobbe med sivilsamfunnet for å skape en balanse til statsmakten. Mye av de norske pengene skal gå til fond, myndigheter og forskning. Hva med sivilsamfunnet? Når det gjelder mødre- og barnehelse spesielt, har det sivile samfunn en viktige rolle. Gjennom forskning og utvikling bidrar universiteter og andre institutter til ny kunnskap, nye metoder og bedre tallmateriale. Frivillige organisasjoner bidrar til innsats og bedre kommunikasjon fra grasrota til sentrale myndigheter. Organisasjonene tar også ofte på seg oppdrag for å levere tjenester for nasjonale myndigheter, spesielt i vanskelige områder og konfliktrammede land. PROFILEN Jens Stoltenberg har engasjert seg personlig og politisk for mødres helse. Av Nils Mørk Statsministeren er også tobarnsfar, og det er tydelig at dette har påvirket ham både som menneske og politiker. Han var en av svært få menn i Norge som tok pappapermisjon allerede i 1989, og igjen med mer selskap i Derfor er det ikke så overraskende at helse til mødre og barn er en av hans hjertesaker. Han tok selv initiativ til en global innsats og stablet på beina en milliard kroner for mødrehelse og barnedødelighet det man på bistandsspråk kaller FNs tusenårsmål 4 og 5. Ja, tusenårsmål 4 og 5 har jeg hatt et sterkt engasjement for i en årrekke, sier Stoltenberg. Jeg mener at tilstanden for verdens fattigste kvinner og barn er opprørende. En halv million kvinner dør hvert år i forbindelse med fødsel. Det er paradoksalt at det både er billig og enkelt å redde millioner av menneskeliv. Brutal kvinnediskriminering Men hvis løsningene er enkle og billige, hvorfor er det nettopp disse tusenårsmålene som verden er lengst fra å nå? Hvorfor er dette fortsatt et så stort problem? Dessverre tror jeg dette kan sees som et brutalt uttrykk for kvinnediskriminering. Derfor er det viktig at vi i vårt samarbeid bilateralt og multilateralt også fokuserer på holdningsskapende arbeid for kvinners rettigheter, understreker Stoltenberg. Kvinner dør i barsel fordi de blør i hjel hjemme, ofte alene, fordi de ikke har råd eller får lov av familien til å føde på helsestasjoner. Mange kvinner dør av samme grunn fordi de tar ulovlige aborter i usikre forhold. Han mener det ikke er mye som skal til for å gi kvinner en trygg fødsel. Å kunne føde på klinikk, og å få tett oppfølgning fra profesjonelle helsearbeidere før, under og etter fødselen er det viktigste grepet for å bedre mødrehelsen, sier han. Engasjert: Stoltenberg gir en milliard for å sikre mødre en bedre framtid. Foto Tor Borgersen/SMK Dypt urettferdig Store innsatser krever store penger, og Norge har satt til side 1 milliard kroner til arbeidet. Sosialøkonomen Jens har ofte argumentert med at dette også er en bra økonomisk investering. Hvordan henger dette sammen? Det er dypt urettferdig at en av ti kvinner dør i fattige land i forbindelse med svangerskap og fødsel mens det i Skandinavia er en av ti tusen. Når en mor dør, så er det opp til 10 ganger så stor sjanse for at barna hennes dør. De viktigste årsakene til mødredødelighet kan bekjempes med enkle, effektive metoder som å betale kvinner for å føde på klinikk, slik vi gjør gjennom samarbeidsprogrammet med India, mener han. Investeringer i mødrehelse er derfor en svært god investering. Det gir høyere utdanningsnivå, økt produktivitet og økt økonomisk utvikling, legger han til. Sovepute for mottakerland? Men hvorfor har ikke myndighetene i landene det gjelder selv tatt tak i dette? Kritiske røster hevder ofte at bistand blir en sovepute for myndighetene i mottakerland hvordan unngår man dette? Det er helt nødvendig at landenes myndigheter tar eierskap til planene. Mange afrikanske land har sluttet seg til målet om at 15 prosent av statsbudsjettet skal gå til helsetjenester den såkalte Abujaerklæringen. Og nå har Norge inngått samarbeidsavtaler med Tanzania, Nigeria, India og Pakistan for å redusere barne- og mødredødelighet i disse landene. Avtalene er basert på landenes egne prioriteringer og behov for å ta tak i utfordringene. Samarbeidet med India og Tanzania er basert på mine samtaler med statsminister Singh og president Kikwete. Da Singh ble statsminister i India laget de en ambisiøs plan med sterk økning i helsebudsjettet for de fattige. I år er det 28 milliarder kroner mer som går til helse for de fattigste enn før Singh ble valgt, forklarer Stoltenberg. Han forteller at også Tanzania har doblet sitt helsebudsjett i løpet av de siste 10 år. Begge land ønsker samarbeid med Norge først å fremst for å få mer helse ut av sin egen satsning. Landene ble valgt ut fordi de er folkerike land, med høy mødre- og barnedødelighet. Hver femte kvinne og barn som dør er indisk. Å redusere mødre- og barnedødeligheten i folkerike land er avgjørende for å oppnå tusenårsmålene, sier han. Og norsk bistand som går til fond stanser ikke nødvendigvis der, ifølge Stoltenberg. Pengene ender ofte opp i det sivile samfunn. For eksempel startet vi fondet for innovativ helsefinansiering i Verdensbanken, og det skal nå brukes i Afghanistan for å støtte frivillige organisasjoner som jobber for mor- og barnehelse i distriktene. Sammenlagt går minst en femtedel av norsk innsats innenfor helse gjennom frivillige hjelpeorganisasjoner. Derfor er det viktig at nordmenn ikke slutter å interessere seg for denne typen arbeid. Det er flott om nordmenn engasjerer seg i dette viktige spørsmålet, gjennom arbeid i frivillige organisasjoner, i forskningsinstitusjoner eller i bistandsarbeid på andre måter, avslutter Jens Stoltenberg. Foto Erle Kyllingmark/SMK 16 17

10 Heksedoktor eller sykehus Nye ideer for Burundis mødre Annonciate Ryumeko har vært gravid fem ganger. Etter to aborter gikk hun til heksedoktor. Først etter fire aborter fikk hun møte en lege. Resultatet ble datteren Horleine og en stolt og lettet mamma. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å være gravid alene, uten legehjelp, uten helsestasjon eller sikkerheten i at man blir tatt vare på hvis noe går galt. Det er så skremmende at det er vanskelig å forstå hvorfor kvinner velger å få barn i det hele tatt. Men kvinnene i Burundi mener likevel at å få barn er det viktigste i livet, og leter nå etter nye måter å gjøre det i trygghet. Jeg møter tre av dem i Bujumbura. Endelig mamma: Annonciate med datteren Horleine 18 19

11 Moderne legevitenskap: Legene ved Ngozi sykehus tilbyr gratis behandling for gravide men ikke alle vet om det Tradisjonell «heksedoktor»: kloke koner og tradisjonell medisin er fortsatt utbredt i Burundi. REPORTASJEN Tekst: Nils Mørk Foto: Brian David Melnyk Annonciate, Marie og Charlotte sitter i skyggen på en strålende dag i hovedstaden Bujumbura. Annonciate forteller lavmælt sin historie. Om graviditet og barn, og hva det betyr for kvinner i Burundi. Hun virker sjenert. Dette er nok ikke et tema hun er vant til å diskutere med menn. Likevel åpner hun seg: Etter to aborter dro jeg til heksedoktor. Hun ga meg tradisjonell medisin som skulle hjelpe meg å unngå abort. Hun ba om mye penger. Det ble etter hvert veldig dyrt. En stund hadde jeg ikke lenger penger til klær. Men jeg var desperat etter at jeg mistet to barn. Men jeg mistet to barn til, fortsetter Annonciate. Jeg mistet de første to barna ganske tidlig, etter to måneder. Den tredje mistet jeg ved fjerde måned. Den siste ved 7 måneder. Det var det verste, sier hun behersket. Og jeg skjønte at det ikke hjalp å gå til heksedoktoren. Heksedoktor er et belastende ord, som maler et bilde av Afrika som et eksotisk, mørkt kontinent. Men det er dette ordet oversetteren min bruker. I Norge ville vi kanskje kalt dette en «klok kone». Eller en Snåsamann. Den femte gangen jeg ble gravid var jeg bedre forberedt, fortsetter Annonciate. Mamma hadde invitert meg til å bli medlem i spare- og lånegrupper, og her fikk jeg lære om hvordan jeg kan holde meg frisk under graviditeten. Jeg fikk vite at det er blitt gratis å få behandling på sykehus, så denne gangen lot jeg være å dra til heksedoktor. Jeg dro til sykehuset i Ngozi istedetfor, selv om det er 15 kilometer å gå. Du kan tro det var tungt, for jeg ble bare større og større. Annonciate ler forlegent, og venninnene smiler gjenkjennende. Men det var verdt det, smile hun. Denne gangen gikk det bra. Det var spare- og lånegruppene Umwizero som ga meg dette barnet. På fanget til Annonciate sitter lille Horleine, en jentunge på 6 måneder. Hun pludrer og vrir seg, og er strålende fornøyd med å være i mammas armer. Jeg forsøker å få jentungen til å smile, uten hell men får et smil fra Annonciate istedet. Etter hvert virker det som kvinnene er blitt vant til å ha meg på besøk. Åtte er nok! Mitt problem var det motsatte, forteller Marie Louise Wacamaseme. Jeg var gravid hvert eneste år i ti år, og fødte på sykehuset hver gang. Jeg har åtte barn i live fortsatt. Det er tungt å være gravid, og etter hvert som man har flere og flere barn å ta vare på samtidig, blir det bare mer og mer arbeid. Marie Louise Wacamaseme Kvinnene er tydelig imponert over at Marie har åtte barn, på tross av slitet. Jeg kjenner at jeg er ganske imponert selv også. Mannen min visste ikke om at det var risikabelt å være gravid hele tiden, fortsetter Marie. I spare- og lånegruppen fikk jeg til slutt informasjon om hvilken prevensjon jeg kunne bruke for å unngå å bli gravid. Nå går jeg på p-pillen. Og får hvile meg litt, forteller hun med et fornøyd smil. Heldigvis var mannen min til stor hjelp, fortsetter hun. Siden jeg var gravid hvert eneste år, og har åtte barn, hadde han ikke mye valg. Han måtte hjelpe med nesten alt: Han dyrket jorda, vasket klær. Av og til laget han til og med mat. Marie får flere imponerte blikk fra de andre. Hun arbeider: han slår Dette er tydeligvis ikke hverdagskost i Burundi at menn lager mat. Men det høres kjent ut for meg. Jeg forklarer at da kona mi var gravid måtte jeg lage mat og gjøre alt husarbeidet. Dette synes kvinnene er ekstra morsomt. Noen menn hjelper til, hvis man er heldig, forteller Annonciate med et smil. Men vanligvis gjør kvinnene alt arbeidet. Jeg lager all mat, og dyrker jorda, selv om mannen min ikke jobber. Han bare slapper av. Han hjelper ikke. Han foretrekker å drikke øl istedenfor. Men det verste var at etter hver abort ble mannen min sintere og sintere på meg, fortsetter hun. Han mente det var min feil. Han slo meg ofte. Jeg rømte til mamma for en måned. Og så kom han og hentet meg. Til slutt måtte jeg be de eldre i landsbyen om å stoppe han. Det var vanskelig, sier hun simpelthen. Vanskelig, tenker jeg. Oversetteren min har forklart meg at man ikke snakker åpent om følelser i Burundi. Man utleverer seg ikke. Det ligger nok mye i dette lille ordet. Mannen min ga meg skylden for at vi ikke har noen guttebarn, skyter Charlotte Nyakabenda inn. Så langt har hun holdt seg stille, og hatt nok med å amme den nyfødte datteren Itereka, som bare er 9 dager gammel. Jeg har født to jenter. Men mannen min vil ha gutter. Så han slår meg. Også har han andre kvinner, for han tror ikke jeg er i stand til å gi ham en sønn. Jeg mener å huske fra biologitimene at det er mannens sædceller som bestemmer om det blir gutt eller jente. Men jeg er ikke sikker og finner heller ikke begrepene for å forklare det. Jeg gjør meg en note om å sjekke det senere, mens Charlotte fortsetter: Etter at jeg ble med i Umwizero fikk jeg også tatt en HIV-test, og den viste at jeg er positiv. Det var tungt å få høre, men jeg er glad jeg fikk vite det. For nå vet jeg hvordan jeg kan holde Itereka frisk. Jeg får HIVmedisiner regelmessig, for å hindre at jeg smitter henne gjennom morsmelka og for å holde meg selv i form. Medisiner er dyre, så dette hadde jeg ikke klart uten hjelp. Charlotte Nyakabenda Umwizero: CARE SKAPER en positiv fremtid for kvinner i Burundi Annonciate, Marie og Charlotte er alle medlemmer i Umwizero. Målet med programmet er å forbedre kvinners økonomiske, sosiale og helsemessige status i distriktene Ngozi, Muyinga, Kirundo og Kayanza, og å samtidig jobbe for likestilling mellom kjønnene. Dette målet skal oppnås gjennom å opprette og styrke spare- og lånegrupper, og å gi opplæring, støtte og kunnskap til kvinnene som deltar i disse. Samtidig jobber CARE for at kvinners stemme blir hørt av beslutningstakere på lokalt og nasjonalt plan. Programmet retter seg mot kvinner i solidaritetsgrupper: 20 21

12 Det viktigste er at barnet får en seng: Charlotte mener det er for trangt på sykehusene. Travelt: Marie Louise var gravid hvert år i ti år, og har åtte barn som lønn for strevet. Lang vei: Annonciate må gå 15 kilometer for å komme til helsestasjonen På sykehuset i Burundi Tidligere kostet det 700 burundiske francs omtrent 50 kroner for en helsesjekk for en gravid kvinne i Burundi. Det var alt for dyrt for mange kvinner. I 2006 innførte derfor myndighetene gratis helsetjenester for kvinner og nyfødte. Over natta fikk de tredoblet antall pasienter men uten at de fikk flere leger eller jordmødre. Pasienter måtte vente i timer eller dager, de måtte sove på gulvet, og de ansatte jobbet ti timer om dagen, syv dager i uka. Kritiske røster mente myndighetene bare gjorde vondt verre. Men for kvinnene jeg snakker med er valget mellom gratis helsesjekk eller ingenting. Det er bra på sykehuset, sier Charlotte. Men det er ikke lett å få plass. Det er alt for mange kvinner på fødeavdelingen, så man får ikke alltid en seng å sove i. Av og til må man sove på gulvet eller i en krok. Men barnet får i hvert fall en seng. Det er det viktigste, mener hun. Og det er gratis, skyter Marie inn. Selv medisinene. Før måtte man vente til man betalte. President Nkurunziza har fått en slutt på dette. Han har gjort en god jobb med dette. Men nå må myndighetene bygge flere helsestasjoner og sykehus, krever hun. Også er det alt for få leger og jordmødre. Jeg har sjekket. I følge verdens helseorganisasjon har Burundi sykepleier og jordmødre. Hver jordmor har dermed mennesker å ta seg av. Det er ikke rart det blir trangt om plassen. Å være mor er det viktigste med å være kvinne På tross av alle problemene, frykten og smerten, legger kvinnene fortsatt mye positivt i bli mamma. For kvinner i Burundi er det nettopp det å få barn som gir kvinner makt i lokalsamfunnet. En mamma må lyttes til. Barn gir status, med andre ord. Jeg spør damene om hva det betyr å være mamma i Burundi. Å være gravid er kvinnens viktigste arbeid i husholdet, sier Annonciate. Før jeg fikk barn ble jeg sett ned på, både av mannen min og i lokalsamfunnet. Var det lite mat måtte jeg gå sulten. Men nå kan jeg ikke sulte i hjel, nå må folk gi meg mat fordi jeg er en mor. Nå får jeg respekt i samfunnet. Folk kan ikke overse meg lengre. Et hjem uten barn har ingen framtid. Hvis man gir mannen barn, forlater han deg ikke, fortsetter hun. Jeg har tenkt lenge på det Annonciate sa. På den ene siden viser det at kvinner først og fremst defineres som mødre ikke som individer med egenverdi. Men hennes kamp har ikke vært å få realisert seg selv som individ. Hun har kjempet og kjempet hardt for nettopp det å få barn. Dermed har hun styrket sin status og posisjon i samfunnet, og ovenfor sin egen mann. Så er det vel slik at man ikke går fra mannsdominert landbrukssamfunn til post-moderne feminisme i ett sprang. Utvikling er en kamp om ideer Jeg har også googlet om det er sædceller eller eggceller som bestemmer kjønn, og jeg hadde rett det er ikke Charlottes «skyld» at hun får jentebarn. Jeg skulle ønske jeg fikk sagt det. For Charlotte har ikke internett. Hennes informasjonskilder er langt mer begrenset. Familien, andre kvinner, radioen og spare- og lånegrupper. Dette er viktig: Utvikling dreier seg ikke bare om penger og infrastruktur. I all utvikling er det ideer som er den drivende kraft. Vi som jobber for kvinners rettigheter, demokrati, medbestemmelse, vi jobber i siste instans for å spre ideer, og hjelpe de ta rot i lokalsamfunn som ikke har bibliotek, nettaviser, internett eller annet. Kvinnene fortalte meg dette selv. Det siste jeg spurte Annonciate, Marie og Charlotte om, var det aller viktigste vi kan gjøre for å hjelpe dem å bære og føde barn i trygghet: Hvis det er noe kvinnene i Norge gjør som er bedre enn det vi gjør, kan du komme tilbake og fortelle oss det. Trangt om plassen: Det er pasienter for hver lege i Burundi Katabonabose: Charlotte Nyabenda synger en tradisjonell Burundisk barnesang til datteren Itereka. Hora hora Mkwinginge, hora Hora hora mkwinginge, hora Abana baringingwa Imana yakumpaye Ikompa tugahura Nofurkama nkayisenga Hora katabona bose Iyaba kabona bose Ntawuba aruta uwundi Hora nkwime mukaso Mukaso mwigiko Yogukuma gusenya Mu muwra y igitondo Yokwamiza amazi Inko zitashe Så så, vær så snill Så så, jeg ber deg Gud har gitt deg til meg Hvis jeg møter ham Skal jeg knele og takke ham Så så, ikke alle er så heldig at de har barn Hvis alle hadde barn Ville ingen være mindre verdt Så, så jeg skal beholde deg, du skal ikke til en stemor Stemora di er et dyr Hun ville tvinge deg til å hente ved Om morgenen når det regner og er kaldt Hun ville gitt deg bare vann å drikke Selv om din fars kyr er hjemme og gir melk 22 23

13 Amesto Gruppen støtter CARE i Mali CARE har inngått et nytt samarbeid med økonomihuset Amesto Group i Oslo. Selskapet blir CAREs hovedsamarbeidspartner de neste to årene. Amesto ønsker å støtte arbeidet med etablering av spare- og lånegrupper i Mali. Det er veldig gledelig at Amesto vil samarbeide med CARE. Dette betyr at vi kan hjelpe mange flere kvinner og familier ut av fattigdom og vi garanterer at hver krone kommer fram, sier generalsekretær Marte Gerhardsen i CARE. Vi valgte CARE fordi det er en ideell og politisk nøytral organisasjon. Den er solid og anerkjent internasjonalt, men ikke like kjent i Norge og der håper vi å kunne spille en stor og synlig rolle som samarbeidspartner, forklarer visekonsernsjef i Amesto Group, Marius Berg. Økt kunnskap om fattigdomsbekjempelse Amesto er CAREs første større samarbeidspartner på noen år, og ambisjonen er at selskapet skal bidra med rundt en million kroner i støtte en gang i framtiden. CARE skal bidra til at Amestos ansatte får økt kunnskap om mikrofinans og fattigdomsbekjempelse og Visekonsernsjef Marius Berg. Foto Lise Åserud / Scanpix hvordan de kan være med på å støtte dette arbeidet. En av våre grunnverdier er å være et sosialt ansvarlig selskap, både utad og i forhold til de ansatte. Vi håper å kunne samarbeide med CARE i mange år og følge utviklingen av prosjektet vi støtter, slik at våre ansatte og kunder også føler eierskap til hva støtten kan utrette, sier Berg. Han legger til at han håper både ansatte og kunder vil være med og støtte spare- og lånegruppa i Mali. Amesto Group skal støtte spare- og lånegrupper i Mali. Foto Valerie Burton Amesto skal ha et eget området på websiden sin der nyheter og aktuelle saker fra CARE oppdateres jevnlig. I tillegg vil selskapet også stille med folk som kan ta telefoner og være bøssebærere under årets TV-aksjon. Stor inspirasjon Selv om det er finanskrise, synes vi det er positivt at Amesto tenker på de som er enda hardere rammet av den enn dem selv. Jeg er spesielt glad for at penger de tidligere har brukt til sponsing, nå i stedet skal gå til CAREs arbeid. Det er en stor inspirasjon for oss, sier Gerhardsen. Selv om det er finanskrise og dette kan bli et tøft år, ønsker vi å vise en menneskelig side i tillegg til å drive forretning. Vi er priviligerte og dette er en måte å gi noe tilbake på. For oss er det viktig å kunne bidra og se at det vi bidrar med, fører til resultater, understreker Berg. Hun kan forandre verden du kan hjelpe henne å gjøre det! CARE VENN: CARE venner gir kvinner og jenter mulighet til å skape en bedre framtid Åsa Rejkestam: Vis engasjement! Åsa er en tobarnsmor som bor i Molde og er glad i å padle kajakk, god musikk og å ha huset fullt av gode venner. Hun har vært CARE venn siden Hvorfor er du CARE-Venn? Jeg vil støtte en organisasjon som jobber på en riktig måte for meg, det vil si som bygger opp landets egen befolkning til å utvikle seg og landet i demokratisk retning. Jeg mener dessuten at det er kvinnene i fattige land som må være utgangspunktet for denne utviklinga. De utfører det meste av nødvendig arbeid, og tar samtidig størst ansvar for at barna skal kunne vokse opp og få en bedre framtid. Jeg tror at lånegruppene utvikler både fellesskap og personlig utvikling for kvinnene og deres døtre, og samtidig gir dem mulighet til uavhengighet og makt ved hjelp av egne inntekter. At CARE støtter kvinner spesifikt mener jeg er en riktig strategi. For at fattigdom skal bekjempes er det viktig at befolkningen gis mulighet til utdanning, inntekter og dermed reell innflytelse/makt i samfunnsutviklinga. Hva engasjerer deg? Jeg blir engasjert av de som er engasjerte. Likeverd, rettferdighet og demokrati er viktig for meg. For eksempel at kvinner ikke skal marginaliseres og utnyttes, at vi skal vise respekt og interesse for de som er annerledes enn oss sjøl, at makt og ressurser ikke skal være så sterkt knytta til så få, og at vi tør å stå opp for å støtte folk rundt oss. Har du en oppfordring til leserne? Vis engasjement! Still spørsmål til etablerte sannheter, slutt aldri å være vitebegjærlig, og vær tydelig på det du står for. Utfordre venner og kollegaer ved å ta opp viktige prinsipielle spørsmål til diskusjon. Gjør noe! Når kvinner får muligheten til å skaffe seg en inntekt, skaper hun samtidig en bedre framtid for seg selv og familien. Gjennom CAREs mikrofinansgrupper får kvinner inntekter, større selvtillit og finner selv veien ut av fattigdom. Mikrofinansgruppene er et felleskap der drømmer og framtidshåp realiseres. Drømmene er mange: en geit, en symaskin, en grønnsaksåker eller skolegang for barna. Felles for drømmene er at de endrer menneskers liv. Kvinner beviser hver dag at de har kraft og styrke til å forandre verden. Som CARE Venn er du med på å gi fattige kvinner muligheter og framtidshåp! Bli CARE Venn! Meld deg på: eller

14 Gaza Afghanistan Sudan Etiopia Sri Lanka Kongo Kenya 7 Sudan HOTSPOT Hotspots er en fast spalte som retter søkelyset mot verdens konflikt- og krisesituasjoner. Foto Gianluigi Guercia/CARE 1 Kongos Demokratiske Republikk Den humanitære krisen har rammet hardt siden kampene i Kongos demokratiske republikk blusset opp igjen i april i fjor. I følge FN er mer enn hjemløse i Nord-Kivu, området som er hardest rammet. Flere enn mennesker blir drept hver måned. Krigen framstilles ofte i media som uforståelig og uforklarlig. Som en konsekvens av primitivt og irrasjonelt kaos. De historiske, politiske og sosiale årsakene overses. Det blir som å framstille andre verdenskrig som et utslag av europeernes iboende grusomhet. Så hva skjer egentlig i Kongo? Og hvorfor er det spesielt kvinnene som blir utsatt for grusomheter? Zimbabwe Mørkets hjerte? Madagaskar Kongos konflikt er kanskje verdens mest brutale. Omfanget av konflikten og den ekstreme brutaliteten i overgrepene mot kvinner er vanskelig å fatte, og enda vanskeligere å forklare. Men som alle andre konflikter har også krigen i Kongo rasjonelle årsaker og forklaringer. Magnus Bjørnsen, frilansjournalist Rik natur fattige mennesker En viktig årsak til konflikten er spørsmålet om hvem som skal kontrollere Kongos rike naturressurser. For Kongo bugner med rikdom: Godt over halvparten av all Afrikas regnskog, store forekomster av olje, og noen av verdens største mineralreserver. Verdien av mineralreservene i Kongo særlig i koltan, tinn, kobber, kobalt, diamanter og gull er anslått til 24 tusen milliarder dollar, det samme som årlig BNP i EU og USA kombinert. Plyndring av mineraler er kanskje den aller viktigste grunnen til at krigen i Kongo fortsetter. Fellesrådet for Afrika dokumenterte i 2008 hvordan Bisie-gruven utenfor Goma, som alene produserer over fem prosent av verdens årlige etterspørsel etter tinnmalm, er kontrollert av en divisjon av den kongolesiske hæren. Soldatene tjener seg rike på å hente ut tinnmalm for mer enn hundre millioner dollar årlig. Krigen er nærmest selv-finansierende: Så lenge alle partene i konflikten tjener penger på krigen, er det vanskelig å tro at de vil la seg demobilisere til fred og fattigdom. Etnisk konflikt En annen årsak til konflikten er etniske spenninger. Kongos har mange etniske minoriteter, blant disse hutuer og tutsier i Nord-Kivu. Mens noen av disse kom fra Rwanda for å unnslippe folkemordet i 1994, kom andre for å unnslippe rettsoppgjøret etterpå. Atter andre kommer fra familier som har bodd i Kongo i generasjoner. Myndighetene har liten kontroll over grensene i området, og de forskjellige etniske gruppene bor ofte på to sider av en statsgrense. Rwandas president Kagame bruker enhver anledning til å minne om at folkemordet fra 1994 godt kan skje igjen, siden de ansvarlige fortsatt er på frifot øst i DRC, og har en rekke gang sendt soldatene sine inn i landet, ofte med støtte fra Uganda. Voldtekt som bevisst taktikk Seksuell vold brukes i Kongo som masseødeleggelsesvåpen, både av opprørerne og av det kongolesiske militæret. Minst kvinner har blitt voldtatt. Hva er det som gjør at menn i Kongo utøver voldtekt i dette omfanget? For å forstå dette må vi først huske at seksuell vold verken er tilfeldig eller uunngåelig. Noen ganger brukes seksuell vold i krig som et bevisst våpen for å ramme fienden, «besudle» kvinnene og dermed «voldta» hele nasjonen. I Bosnia-Herzegovina var overgrepene mot muslimske bosniske kvinner en gjennomtenkt strategi. Men i andre konflikter er seksuell vold nærmest fraværende, for eksempel i Palestina på tross av at annen vold mot sivile er utbredt. Militære grupper i El Salvador og Sri Lanka har praktisk talt forbudt slike overgrep. Foto Lynn Heinisch Seksuell vold er bare utbredt i militære styrker som godtar eller oppfordrer til det, som en del av militær strategi. Voldtekt brukes i Kongo for å demoralisere lokalsamfunnet og ødelegge den sosiale orden. Voldtekt brukes for å terrorisere og tvinge mennesker på flukt, for å ta deres jord, eiendeler og sikre tilgang til mineralressurser. Og fordi det gjøres med straffefrihet ødelegges etter hvert de kulturelle sperringene mot voldtekt. Det blir normalisert. Noen lyspunkt Den siste måneden kunne man se flere små lysglimt: De verste kampene har stilnet. Internasjonalt press har tvunget to de erkefiendene Paul Kagame og Joseph Kabila, presidenter i henvholdsvis Rwanda og Kongo, til forhandlinger og våpenhvile. Kabila slapp inn mer enn rwandiske soldater i Kongo for å jakte etter hutu-opprørere. Det første de gjorde var å arrestere opprørslederen Laurent Nkunda den 22. januar. Det kan virke som om Kabila og Kagame har begravd stridsøksa. Lettelsen i byen Goma i Nord-Kivu var til å ta og føle på. Men mange advarer mot å tro at konflikten kan løses gjennom militæret alene. Frykten er at et nært samarbeid mellom Kongo og Rwanda lett kan ekskludere den flernasjonale FN-styrken i området (MUNOC) og andre organisasjoner som jobber for en humanitær løsning på situasjonen. I Birambizo i Nord Kivu bistår CARE med medisinsk hjelp, traumeterapi og nødhjelp til jenter og kvinner som er blitt voldtatt. I tillegg jobber CARE tett med lokalsamfunnene for å integrere kvinnene tilbake til sine liv etter at den væpnede konflikten er over. 2 Afghanistan Matkrisen blir verre. Hjelpeorganisasjoner anslår at opp til åtte millioner mennesker står i fare for å sulte denne vinteren. Matvareknapphet er i ferd med overta for vold som den største trusselen for Afghanere. I tillegg er vinteren ekstra hard for rundt nylig tilbakevendte flyktninger som møter den med tynne telt av plastikk. CARE har 700 ansatte i landet, som jobber med humanitær hjelp, utsanning, landbruksaktiviteter, kvinnerettede programmer og bosetning av flyktninger og internt fordrevne. 3 Sri Lanka Sivile fanget i konfliktområdet. Rundt en kvart million sivile er fanget i konfliktområdene nord i landet, hvor regjeringsstyrkene kjemper harde kamper mot opprørsgruppen Tamiltigrene. Omtrent 400 mennesker er drept. 45 CAREansatte og deres familier er blant de som sitter fast i stridssonen. CARE forbereder en utvidet respons til internt fordrevne: mat, tepper, telt, vann og sanitasjon. 4 Etiopia 6,4 millioner mennesker i matkrise. En kombinasjon av vanstyre, konflikt og tørkesesong har skapt en alvorlig matkrise i hele regionen. En strøm av rundt flyktninger fra urolighetene i nabolandet Somalia har gjort en vanskelig situasjon verre. CARE hjelper omtrent mennesker med matvarehjelp, drikkevann og sanitære tjenester, i tillegg til langsiktige prosjekter som landbruksutvikling og inntektsgivende prosjekter. CARE har vært til stede i landet siden Madagaskar Syklon tvinger på flukt. Da syklonen «Fanele» rammet vestkysten av Madagaskar den 7. februar, drepte den rundt og gjorde mer enn hjemløse. Samtidig er landet rammet av politisk vold som har kostet mer enn menneskeliv. CARE koordinerer nødhjelpsarbeidet for rundt av de hjemløse. CARE har jobbet på Madagaskar siden 1992 og bekjempelse av Hiv/aids og landbruk er to av de viktigste aktivitetene. 6 Zimbabwe Matmangel og koleraepidemi. Koalisjonsregjeringen som ble sverget inn i hovedstaden Harare 13. februar har enorme utfordringer foran seg: Vanstyre og økonomisk krise har ført til at mer enn 11 millioner mennesker er truet av matmangel. I tillegg er landet rammet av en av verdens verste koleraepidemier Så langet er flere enn døde og nesten smittet av den alvorlige sykdommen. CARE hjelper flere enn mennesker i landet med nødhjelp og bistand. CARE jobber for å forhindre spredning av kolera gjennom å bore etter rent vann og distribuere vann-rensepiller. CARE har jobbet i Zimbabwe siden 1991, og har i den perioden kanalisert mer enn 100 millioner dollar til landets fattigste og mest sårbare. Tre millioner mennesker på flukt. Mer enn tre millioner har blitt hjemløse og opp til er drept siden krisen i Darfur blusset opp i Myndighetene i Sudan har nå tvunget CARE til å stanse alt arbeid i landet. CARE har jobbet i Sudan siden 1979, og jobber både med å tilby nødhjelp og langsiktig utvikling til landets befolkning. 8 Kenya Matusikkerhet. Kenyas regjering har bedt om internasjonal hjelp for å sikre tilgang til mat for en tredjedel av sine innbyggere flere enn 10 millioner mennesker som nå har usikker tilgang til mat. Myndighetene hevder dette er et resultat av tørkesesong og økte matpriser. WFP og andre hjelpeorganisasjoner hevder tallet er mye lavere, mellom 1,2 og 2 millioner mennesker. CARE har satt ned et Emergency Response Team som overvåker situasjonen og jobber med tiltak for å sikre mattilgang for de berørte. 9 Gaza Krigen skaper en varig humanitær krise. Flere enn mennesker ble drept i konflikten, hvorav nesten halvparten kvinner og barn mennesker ble skadet, men helsetjenestene er sterkt begrenset på grunn av den pågående israelske blokaden av området. Materielle skader på nesten to milliarder dollar gjør tilstanden for sivilbefolkningen dramatisk. CARE jobber for å sikre tilgang til rent vann, matsikkerhet og helsetilbud for flere enn palestinere

15 28 29 EIDE FJORDBRUK

16 ANKER RENHOLD 30 31

17 Returadresse Care Norge Universitetsgata OSLO Bli CARE venn! For 220 kroner måneden hjelper du fattige kvinner og deres familier til en bedre hverdag og en tryggere framtid. Registrer deg på Foto Ami Vitale