Utfordringer av identitet i zimbabwisk teater 1

Transkript

1 01/ Utfordringer av identitet i zimbabwisk teater 1 Vibeke Glørstad Innledning På nittitallet opplevde majoriteten av den zimbabwiske befolkningen en forverring i levekår. Samtidig økte også den politiske og sosiale kritikken av ZANU PF-regjeringen. Kritikken var knyttet til manglende håndtering av økonomiske og sosiale problemer og regjeringens misbruk av makt gjennom korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. En økt opposisjon var resultatet; opposisjonspartier styrket seg og organisasjoner på grasrotnivå mobiliserte. Myndighetene svarte med økt kontroll og kamp om virkelighetsforståelsen til innbyggerne. Temaer som afrikansk autentisitet, patriotisk identitet og nasjonal enhet kom tydeligere på agendaen, og det ble satt opp sterke grenser mellom venner og fiender. Opposisjonen argumenterte for pluralisme både i forståelse av identitet og politisk representasjon. På denne måten ble befolkningen deltagere i en svært polarisert kamp om den politiske virkeligheten. Fra 2000 utviklet situasjonen seg til en eksplisitt økonomisk og politisk krise, som ble møtt med repressiv lovgivning og drap på politiske motstandere. Det utviklet seg også en voldsom kamp om definisjon av nasjonens identitet og enhet. Motstanden mot regimet består i å tilby andre fortellinger om identitet og nasjon, i tillegg til å overleve under vanskelige forhold. Kampene kan oppsummeres i fire konfliktlinjer (Conflict Prevention Network: Zimbabwe, 1998:9 10): For det første en sosioøkonomisk og en politisk konfliktlinje Sistnevnte handler om synet på demokratisering av samfunnet og politikken og respekt for menneskerettigheter (US Human Rights Report, 1999). En regional konflikt handler om forfordelingen av de nordlige/østlige regioner i Zimbabwe på bekostning av Matabeleland, Midland og ndebele-befolkningen i sørvest. Bakgrunnen er tortur og drap på sympatisører av Zimbabwe African People s Union (ZAPU) i Matebeleland midt på 1980-tallet; opposisjonen ble ødelagt slik at ZANU PFs de-facto ettpartistat kunne etableres (The Catholic Commission for Justice and Peace 1997:45). I 1999 var det antydet en rasemessig konflikt mellom den styrende svarte eliten og det økonomisk sterke hvite samfunnet. Det hevdes at denne konflikten mangler substans, og regjeringen legger raserelaterte spenninger over den sosio-økonomiske konflikten for å avlede kritikk. (Conflict Prevention Network, 1998:9 10). Disse fire konfliktlinjene har også i ulik grad blitt debattert i communityteateret, som siden uavhengigheten har spilt en kritisk rolle som en form for massemedia (Kaarsholm, 1988:116; Rohmer, 1999:34 35). På 1980 og 1990 tallet videreførte radikale grupper tradisjonen med diskusjonsteateret fra geriljaleirene. Målet var å inspirere til debatt. I det siste tiåret er det kommet grupper, ofte bestående av både svarte og hvite, som spiller en mer kommersiell kombinasjon av communityteater og moderne teater, ofte for middelklassen i Harare. Mange teaterproduksjoner handler om desillusjonen etter «the euphoria of independence», det som opplevdes som «forræderiet til frigjøringskrigen»(plastow, 1996:179).

2 28 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING Representasjoner Representasjoner er et sentralt begrep i denne artikkelen. Jeg bruker det i en kultursosiologisk og diskursiv betydning 2. «Mellom verden og vårt grep på den kommer representasjonene av verden» (Neuman, 2001:33; Hall, 1997a:17). Representasjoner er meningsmønstre skapt gjennom språk, bilder og diskurser, meningsmønstre som igjen produserer identiteter, diskurser og kultur i en bred forståelse. Jeg beskriver representasjon av identitet i to politiske satirer; teaterstykkene «The Members» (Mhlanga, 1995) fra Amakhosi i Bulawayo i Matabeleland, «hovedstaden» for det sørvestlige Zimbabwe (ca innbyggere) og «Ivhu versus the State» (Guzha, 1998) fra Rooftop basert i Harare; hovedstaden nord i Zimbabwe (ca. 2 mill. innbyggere). Amakhosi og Rooftop er valgt fordi de representerer ulik tilnærming til teater og kulturelle utrykk, bl.a ved at de hhv. holder til i township-en og regjeringshovedstaden. I lys av de polariserte diskurser i Zimbabwe ser jeg om teaterstykkene åpner politiske rom for forskjeller når det gjelder identitetsrepresentasjoner (Winther & Philips, 1999:40,59,63 64). Jeg ser her på hvordan identitet fortelles gjennom kategoriene kvinne, rase og etnisitet i stykkene. Jeg diskuterer også disse subjektkategoriene samlet da de ofte er knyttet til hverandre og relatert til den politiske situasjonen. Hvordan disse identitetskategoriene fremstilles kan knyttes til hvilke citizenidentiteter det argumenteres for; for eksempel om de utfordrer gitte rammer for aktivitet. Hva forteller identitetsposisjonene om ønsket samfunnsendring? (Mamdani, 1996; Mouffe, 1995; Mattes, 1999; Sicakkan, 2006). I avslutningen drøfter jeg representasjonen av denne type borgeridentiteter. Jeg diskuterer en tekstmessig virkning, manuskriptene og dialogen 3 er den sentrale kilde for analysen av disse stykkene (Rohmer, 1999:19). Selv om en eksplisitt resepsjonsstudie ikke er tema for dette arbeidet vil jeg også vise til at tekstutrykkene kan ha mulighet til å påvirke større samfunnsmessige diskurser; fastlagte institusjoner og posisjoner 4. På denne måten kan teaterstykkene være brikker i diskursive endringer og dermed samfunnsendringer. Jeg har brukt intervjuer og deltatt i teatergruppenes dagligliv for å få kunnskap om hvordan blant andre produsentene og skuespillerne opplever fortellingene om identitet. Anmeldelser og publikums reaksjoner på stykkene gav meg også innblikk i resepsjon. Først vil jeg utdype begrepene jeg bruker. Kulturelle utrykk som motstand Utgangspunktet mitt er følgende definisjon av kulturelle ytringer;«( ) a certain level within social life where experience is articulated, communicated and manipulated. The level, in other words where the circumstances, events and conflicts of everyday, private, political and economic life are appropriated by consciousness, given form and made available for social dialogue and initiative» (Kaarsholm, 1990b:38). Kulturelle ytringer kan sees som media for identitetsskapelse, de blir betingelse for både å opprettholde og utfordre makt og kontroll. Minoritetsytringer kan, i en bred forståelse, sees som motfortellinger, «dissonanser» i ytterkantene på hovedfortellingene om nasjonen (Bhabha, 1990a:3). De som ikke kan identifisere seg med tilbudte identiteter argumenterer for verdien av sin egen erfaring og andre identiteter. Nasjonens dominante diskurser utfordres, motstanden handler om å inkludere nye

3 01/ elementer og steder for identiteter i diskursene (Winther & Philips, 1999:36; Mouffe, 1995:260,264). Diskurs forstås her i Foucaults betydning; som mer enn en samling tekstmessige synspunkter på et emne. Diskurser er materielle og omfatter også institusjoner og posisjoner som hevder samlede synspunkter, «apparater» (økonomi, infrastruktur) som setter en tekst ut i handling. Diskurs er både tekst og «materialisert tekst» som for eksempel brudd på menneskerettigheter (Winther & Philips, 1999:29). Sosial identitet kan dermed sees som posisjoner for subjektet i diskurser. Vi blir subjekter eller tar en identitet når vi inntar diskursive posisjoner som er mest meningsfulle for oss. Konstruksjonen av subjekter er en politisk handling, fordi mulige posisjoner er resultat av diskursiv kamp (Best & Kellner, 1991: ; Foucault, 1982:212). Men bestemmelsen av identitet i diskurser er aldri helt låst. Vi opplever muligheter og konflikter fordi diskurser alltid er kontingente; innholdet forandrer seg etter konteksten, det er det ingen objektiv logikk som bestemmer subjektposisjoner (Winther & Philips, 1999:52 53; Hall, 1992c: , ). Laclau og Mouffe lar veiene mot å identifisere seg selv med «noe», bli subjektets «motor» og kilde til samfunnsendring (Winther & Philips, 1999:55; Torfing, 1999:119, ). Subjektkategoriene Rase og kjønn kan sees som midlertidig og delvise identiteter, avhengig av de diskurser en omgir seg med, det er kategorier som hele tiden (gjen)oppfinnes og (re)forhandles (Gilbert, 1996:205, 206). Kategoriene er allikevel sentrale sosiale determinanter og organiserer posisjoner for subjektet. Når det gjelder kjønn så kan denne posisjonen, som nevnt sees som en kulturell betegner som konstruerer heller enn reflekterer definisjoner av kjønn (Childs & Williams, 1997:189). Utgangspunktet er at forskjellige diskurser tilbyr innhold til den flytende betegneren kvinne. Flytende betegnere er begreper som er runde og kan tillegges ulik betydning (Winther & Philips, 1999:39). Når betegneren kvinne knyttes til en kjede av ekvivalenter; kjennetegn hun assosieres med som; «passiv, strikkende og omsorgsfull», så etablerer disse ekvivalenter identiteten kvinne som en relasjon til andre betegnere eller ekvivalenter. I en dominant diskurs settes kvinne som motsats til mannen; han assosieres for eksempel med «styrke, fotballspillende, aktiv». På denne måten kan diskurser sees som å gi handlingsanvisninger for folk, som man mer eller mindre bør leve opp til om man ønsker å bli sett på som «den ekte kvinne» eller «den ekte mann» (Winther Jørgensen & Philips, 1999:55; Mouffe, 1995:264). Samtidig vil det å være kvinne erfares forskjellig etter hvor du er posisjonert når det gjelder rase, etnisitet, klasse, seksuell orientering osv. (Gilbert, 1996: ). Videre; også rase er en flytende betegner og kan defineres som «en organiserende kategori for måter å snakke om; systemer av representasjon og sosiale praksiser (diskurser) som bruker et løst sett av forskjeller i fysiske karakteristika; hudfarge, hår og kroppslige trekk som symbolske markører for å skille en gruppe fra hverandre» (Hall, 1992b: 298). Biologiske forestillinger om rase erstattes nå ofte med en kulturell definisjon av rase, hvor rase kan fortsette å spille en viktig rolle i diskurser om nasjonal identitet, fordi rase knyttes til nasjonen, patriotisme og forestillinger om en homogen nasjonal kultur (Hall, 1992b:298). Etnisitet kan defineres som kulturelle trekk; språk, religion, skikker og følelser for et sted som deles av ett folk. I definisjoner av nasjonalstater forsøkes det ofte å legge én etnisitet til

4 30 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING grunn, men nasjoner er kulturelle hybrider (Hall, 1992b:297). Dette underkjenner likevel ikke at etnisitet (som rase og kjønn) også er et sted å argumentere fra. «( ) ingen etnisiteter er fiksert, alle er konstruert, men de er komponenter i identiteten og måten identitet er representert på» (Childs & Williams, 1997:230). Myke etnisitetsstrategier er konstruktive argumenter for å bli sett og delta, hvor man er mer enn sin etnisitet og argumenterer for minoritetsrettigheter generelt. Hard etnisitet beskriver en essensiell bruk av etnisitet som artikulerer alle erfaringer inn i èn etnisitetskategori, på bekostning av andre identifiseringer (Kaarsholm, 1994:38 41). Analyse av identitet for å forstå motstand Den offisielle retorikken i Zimbabwe slik den er utrykt i dominante diskurser, er som nevnt preget av polariseringer; binære opposisjoner som organiserer identitet i ekstreme forskjeller (svart/hvit). Dette medfører at tvetydigheter og rom mellom kategoriene undertrykkes; det umuliggjør overlappinger. Bruken av motsetningspar kombineres også med essensialisme; antagelsen av at grupper eller kategorier har faste trekk som er eksklusive for alle medlemmene av denne kategorien. Jeg skal vise hvordan teaterstykkene utøver motstand på et tekstmessig nivå når begreper for identitet forsøkes brukt essensielt. Utgangspunktet mitt er at selve innholdsutfyllingingen av begreper og representasjoner er en politisk kamp og også en del av en diskursiv kamp om hegemoni. Mitt premiss er også at språket lager virkeligheten, og samme betegner kan brukes til ulik mening fordi betegneren (begrepet) ikke for alltid er låst til det som betegnes (meningen/innholdet); «Dette medfører at alt det vi sier har ett før og etter - en margin hvor andre kan skrive (...)«(Hall, 1992b:288). Diskurser rommer også muligheter for motstand. En diskursiv og dermed også tekstmessig måte å bruke identitet på er som nevnt en essensiell (ofte i dominante diskurser) forestilling om kjønn, klasse og rase i en mobiliserings- eller enhets-strategi, hvor det viktigste er at man er hvit som motsetning til svart, eller omvendt. Identitet kan også brukes på en annen måte som oppløser eller dekonstruerer den essensielle forståelse av kategoriene, for å frigjøre seg fra en utilstrekkelig artikulering av egen erfaring og opplevd dominans. Dekonstruksjon utfordrer kategoriene man er gitt å snakke i ved at både egen og motsatsens posisjon forskyves for ikke å bli værende i dualismen. Strategier kan være; «å dislokalisere (vise stedet posisjonen snakker fra) opposisjonen bitvis gjennom parodi, forstillelse, etterlikning, miming; en etterapning som skuffer den binære struktur - kler den ut i en latterlig form» (Young, 1990:209, ; Bhabha, 1994:86). Når man oppløser (dekonstruerer) binarismene som for eksempel kjønn er satt inn i, tydeliggjøres det at motsetningene er konstruerte, det vises mangfoldige måter å være kvinne på og rommet for handlinger utvides (Sylvester, 2003:177; Hall, 1997c: 274). Dekonstruksjon er en strategi som viser at en hegemonisk intervensjon (etablering av en maktkonstellasjon) er kontingent, at diskursive elementer (ytringer og institusjoner som for eksempel konstruerer rase) kunne vært knyttet sammen på en annen måte og dermed gitt et annet bilde av raseidentitet (Winther & Philips, 1999:60). Dekonstruksjon gir seg ofte utrykk i en implisitt motstand, artikulasjoner av forskjeller sees som «ureglementerte» identiteter, atferd og språkbruk (Bhabha, 1994:171,Ashcroft, Griffiths, Tiffin 1995:9, , Hall 1997b: ). Et ytterligere begrep som beskriver motstand mot påførte identiteter er disidentifikasjon, eller avidentifisering. Utgangspunktet er at

5 01/ dominante diskurser ikke kan unngås, de er alltid der. Disidentifikasjon handler om å jobbe på og gjennom det eksisterende språket og diskursene, identitetskategoriene tas i bruk for nye formål (Childs & Wiliams, 1997: ). Som en introduksjon til teaterstykkene og bakgrunn for å forstå identitetsstrategier skal jeg først vise hvordan dramaene kommenterer de ulike konfliktlinjene (sosioøkonomiske, politiske, regionale og rasemessige) i diskursene om nasjonen Zimbabwe. Jeg analyserer deretter kjønn og rase slik de er brukt i spesifikke situasjoner for også å vise hvilke bredere diskursive maktkamper de er en del av. Stykkene viser til hvordan identitetskategorier blir betegnere skapt med en bestemt hensikt i relasjon til disse konfliktlinjene. Representasjon av konfliktlinjer i «The Members» Handlingen foregår over et par uker og åpner på kontoret til Mjaji, et eldre parlamentsmedlem (Member of Parliament/MP) i Bulawayo. En anmelder beskriver ham som «one of many corrupt, alcoholic, complacent veteran politicians» (Herald, ). Mjaji jobber med valgkampsaker for sin valgkrets Mbomanzi, et ruralt område. Innledningsvis får han besøk av en yngre ambisiøs partikollega, MP Nkosenhle (forkortet Nkosi) som er opptatt av å endre politikken og den gamle MPs forhold til sine velgere. De ryker etter hvert opp i uenigheter, og veteran-mp-ens lojale sekretær Gloria forsøker å megle. Den gamle MP-en får også besøk av en engasjert landsbybeboer, Nkomazana fra Mbomanzi, som vil ha den gamles hjelp til å etablere et vannprosjekt i landsbyen, men Mjaji forsøker å unngå ham. Etter hvert blir presset fra den yngre kollegaen og landsbybeboeren for stort, og han må dra til et valgmøte i Mbomanzi. Møtet ender i en katastrofe; innbyggerne gjør narr av Mjaji. Samtidig begynner sekretæren å gjøre opprør, og Mjaji tror han får konkurranse av en kvinnelig MP, Mrs. Jamila, om velgernes gunst i landsbyen. Den gamle forsøker å presse noen kroner av donorer til vannprosjektet, bestikke landsbybeboeren og bruke det siste kortet han har; å få selve Presidenten til et valgmøte. Men stykket ender med at han taper valget. Den politiske konfliktlinjen kommer til utrykk bl.a. i kritikken av grunnloven og «en kultur av frykt» som gjør at folk ikke tør opponere (Makumbe & Compagnon, 2000:302). Nkosi: «I feel that party politics must change, especially policies that protect the top brass of the party ( ) I feel we should remove all mechanism that makes us retain the First Secretary (Mugabe min.anm.) of the party at every congress. ( )We cannot have the same first secretary for 20 years. Its ridiculous ( ). A party is not like a private shareholding company, a party is a public institution ( )«Gloria kritiserer også MP Mjajis relasjon til velgerne sine og kommenterer den sosioøkonomiske skjevfordelingen som følge av Mjajis selvberikelse i egen forretningsvirskomhet: «Mr. Mjaji, is it my fault that you never visit your constituency and talk to your people, is it my fault that you spend 90 per cent of your time running your safari business and dozing in parliament (...) is it not true that you have never been quoted in parliament saying a thing about the problems of the people of Mbomanzi? (...) I know who I m talk-

6 32 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING ing to, I m talking to an ungrateful, irresponsible ( ) and corrupt member of the central committee and parliament. ( ) You use the Parliament to enrich yourself and forget about the people from Mbomanzi (calmly and seated). And this time Mr. Mjaji, if you don t play your cards right the people of Mbomanzi are throwing you out of parliament» (Mjaji goes to his cabinet for «that drink»). Landsbybeboeren Nkomazana prøver å få Mjaji på banen om vannprosjektet, men får bare tak i Gloria: «We didn t know my daughter, if these MPs are campaigning and want votes, they promise us food, good health, everything. They even promise us tickets to go to heaven. They will be lying. Tell Mjaji when he comes here that if his asshole is shaking he must follow me to Mbomanzi. I will make sure he will no longer be the MP of Mbomanzi again (Angrily and throwing his bag down); after all he doesn t live in Mbomanzi, he doesn t feel what we feel. ( ) But we at Mbomanzi are the grassroots, we are not ignorant. We will one day meet. Face to Face, Members only!» Nkomazana har her også indirekte vist til problemene med tilgang til vannressurser i Matabeleland, som også har sosioøkonomiske og regionale implikasjoner. Det hevdes at forsinkelsene i utbyggingen av en vannledning fra Zambezi også er et politisk middel ZANU PF bruker for å holde denne regionen «nede». Men MP Mjaji føler seg trygg så lenge han har støtte av presidenten, og han bruker trusler: «They can never take me out of power. No one can. There is only one person who can, and he is the only man I respect (Goes to the picture frame [vi ser bilde av en hånddukke som ligner på partiets førstesekretær, Mr. Mugabe]). The only man who can do anything to me and he is the First Secretary of the Party, as from today, Gloria, it s going to be war. I can massacre the whole lot kombomanzi, ngiythumela amasotsha bathintithe azake ukuzwe (I can send a car and kill all those people). Just keep my positions of power. As from today its going to be fire, fire, its going to be dirty politics ntanami until elections are over, its going to be politics. ( ) I am going back to Parliament povo or no povo (folket)«. Mjajis trusler om massakre kan gi assosiasjoner til 5. brigades overgrep i Matabeleland midt på 1980tallet, og viser indirekte til en regional spenning. Derimot er rasemessige motsetninger foreløpig fraværende. Jeg kommer tilbake til dette. Mangel på ansvarlighet, som igjen får følge for hverdagsfolkets og de «svakestes» interesser, er et sentralt tema. Skuespilleren som har rollen som MP Mjaji formulerer det slik: With «the Members», now, the one we have, the one we have (Mugabe, forf. anm.) is too old; we can t compete in a rat race. ( ) So we need new ideas. That s what it s all about (in) «Members Only». These guys who have been grabbing that power, they do not want to leave. They have taken enough, they should leave ( ). The older you get, the more your brain rust. ( ) The third generation is now fighting them and while the medium generation is not fighting them we are keeping quiet. And when we starts reacting they

7 01/ says it is politics, aha! (laughs). They are very dumb. They should open space. They should be grooming us so that when we grow up, we groom the other generation. Then you find that life become easier. If they had been grooming our generation, they would not have been talking like this. The generation would have been busy fixing things ( ). So that when you go further you find that it is prepared; unlike grabbing every thing». (forf. uthev.) (Mackey Tickeys, intervju , TSCC) Representasjon av konfliktlinjer i «Ivhu versus the State» I «Ivhu versus the State» utspilles handlingen på en kveld, hvor tre menn møtes, kanskje på en trapp utenfor en butikk eller en beergarden. Gjennom ulike tablåer foregår det en diskusjon om Zimbabwe. Mennene representerer hver sin «rase»; svarte Reward, hvite Stuart og fargede Troy. De har mottatt invitasjon til et party av en anonym «Stat», og er bedt om å komme i sine tradisjonelle klær «and bring a suitable bottle». Ivhu betyr land eller jord på shona, på nettsida deres sier Rooftop at «Ivhu» er et fiktivt land. Mennene finner ingen vert, og reflekterer rundt sine historier som svart, hvit og farget. Etter hvert kommer de i diskusjon om de aktuelle problemene nasjonen strir med. Deres synspunkter er farget av hvilken posisjon de har i samfunnet. Til deres overraskelse så dukker det opp en tenåringsjente, Susan, og hun hevder hun er deres vert. Mennene blir redde da de ikke vet hvem hun er; kanskje er hun fra sikkerhetspolitiet? De begynner å torturere henne, men etter hvert kommer de til sans og samling. Hun vitner om torturen som den torturerte jounalisten Ray Choto i avisa Standard (jeg kommer tilbake til dette). Jenta presenterer seg som en dommer med budskapet om samarbeid og dialog. I drøftinga av landspørsmålet lar hun mennene gjenspille koloniseringsprosessen opp til i dag. Hun prøver å få dem til å se at forholdet mellom de tre rasene, og manglende enhet, er kilden til problemene i Zimbabwe. Den politiske situasjonen og den rasemessige konfliktlinjen kommer til utrykk i mennenes bekymringer over invitasjonen; Stuart opplever seg som målskive fordi han er hvit: «You take my situation, right? My home is my castle. But outside, I am a target, I am white. They think just because I am white I am against, I am versus the state. Of course I am versus the state, everyone is versus the state». Reward husker at de svarte også ble torturert, han har også skrevet et leserbrev som han er redd var for kritisk: «Then twelve days later I get invited to a party against the state. Which paper gave my name and details to the state?» Troy tror dette er rekruttering til et politisk parti; «TUPAC. Trade Union Party Against Corruption. I m all for it, as a worker. But Ill join silently». Den sosioøkonomiske og politiske konfliktlinjen kommer også til utrykk i mennenes kritikk av intervensjonen i DR Congo (Democretic Republic of the Congo). De viser til Billy Rautenbach; en zimbabwisk forretningsmann som har bedrevet lyssky virksomhet i Congo, sammen med andre zimbabwiske militære og politikere (UN Security Council,2001). De mener beskyttelsen av ham og hans likemenn er årsaken til intervensjonen; «Reward: And bodyguarding the chefs who are using Billys trucks to ship out the minerals». Mennene snakker så om sikkerhetspolitiets tortur ved hjelp av «crocodile clips» på journalistene i den uavhengige avisa Standard, som hadde skrevet en artikkel i februar 1999 om planlegging av et militærkupp på grunn av misnøye i hæren over intervensjonen i DRCongo (Blair, 2002:41).

8 34 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING Stuart lar problemene skyldes Mugabes politiske valg; «You know, when you look at it, Mugabe is a kind of fucked-up visionary. Hes got this idea that we have to be great». Etter hvert beveger de seg over i andre av Zimbabwes problemer; «Troy: ( ) We are loosing millions right here at home. ( ) Reward: But now affirmative action affirms the chosen few. Indigenous business is business for a few who are more indigenous than others. Troy: It s like rats in a cage - as the food keeps coming, they get fatter and fatter and then you turn off the food and they start eating each other». Reward viser til hvordan fondet for kompensasjon av krigsskader ble robbet av politikere som hevdet de var mer handikappet enn de var; «Our cabinet, according to official reports, is made up of paraplegics and spastics and mentally deficients». Stuart: «And they deliver speeches like that. Reward: The nation needs a strait jacket». Troy beskriver det han opplever er kulturen i ett hovedtrekk: «Its no longer a war against colonialism and oppression. It is a war to oppress and make money». Her har karakterene eksplisitt satt den sosioøkonomiske konfliktlinja på agendaen; hvordan toppenes selvberikelse fører til fattigdom for majoriteten. «Ivhu» tematiserer, som «Members» de «små» menneskers, eller «povo s» (folkets) kamp, og taler deres interesser. Men «Ivhu» ytrer seg foreløpig ikke om regional forfordeling. Dommeren oppsummerer derimot «civic education»- poenget i stykket: «And as civilians, we must remember that fact. That we also have power». Med representasjonen av disse konfliktlinjer som bakgrunn ser jeg nå nærmere på representasjon av kvinnene. Kan jeg også se om konfliktlinjene utspiller seg i selve identitetskampen, på de ulike betegnere for identitet? Gloria: «The Members» kvinne «The Members» viser innledningsvis en tradisjonell kvinnerolle, sekretæren Gloria får klar beskjed om sin posisjon da hun protesterer på at landsbybeboeren Nkomazana ikke får møte den gamle MP Mjaji. «Gloria: (from off stage) But Mr. Mjaji, you have an appointment with these people. These people have been trying to meet you for the past seven months and you can t keep postponing the appointment. Mjaji: Gloria, do you know that I am your boss? Gloria: Yes, Mr. Mjaji». Glorias mer konvensjonelle «kvinnelige» egenskaper kommer etter hvert i fokus. Den yngre MP Nkosi og MP Mjaji har utvekslet forretningsnytt; Mjaji vil ha litt underholdning, han ber Gloria gjøre seg klar til å danse for dem: Nkosi: But Mjaji, it s not a good idea using other people like that. Mjaji: Kuvele kwakunjalo lasendulo (It was like this in past times) The ruling class would invite amaperforming artists to all sorts of places, all sorts of occasions and all sorts of events. Nkosi: Yikho ukubusa (is that what you call ruling)? Mjaji: Yikubusa (yes that is ruling). Nkosi:

9 01/ Kodwa kumele sibuse kuhle (but we are supposed to rule nicely/properly). Mjaji: Let me refill your glass. Gloria blir også en bærer av Nkomazanas bekymringer for situasjonen i Mbomanzi, Nkosis redsel for politiske mordforsøk når han kritiserer Mjaji, og Mjajis sammenbrudd etter valgmøtet i Mbomanzi. Denne lytterrollen er også en omsorgsrolle, men Gloria inntar etter hvert en kritisk rolle som jeg har vist. Parallelt reagerer hun på arbeidssituasjonen og varsler oppsigelse om hun ikke får mer i lønn, MP Nkosenhle har tilbudt henne jobb. Gloria tenker under forhandlingen med Mjaji; «(laughing) Igwala lexhegu leli, ummuntu uyabesenzani ekwazi ukuthi ligwala futhi. (A coward like you, a coward old man like you) Manje today I want him to jump around. I want to show him that I also have power.» Glorias oppnådde privilegier kan sies å være en humoristisk og satirisk utgang på kvinners lavere økonomiske posisjon. Mjaji tilbyr henne hus og statusbil; «Tell him Im offering you a year, tell him Im buying you a house ematsheumhlophe khonangale (there) (). also Gloria» Gloria aksepterer Mjajis tilbud og han sukker: «I have never lost and I will never loose». Gloria fryder seg over posisjonen hun har, og hun er klar over sine fortrinn, ikke en gang hennes sympati for Nkosi lar hun gå foran argumentasjonen for sine kvalifikasjoner; «Aha no, no, Mr Nkosenhle if you cant spend that much on a skilled person like me then you lose and he wins. No negotiations. Ya, you lose and he wins simple». Fravær av stereotypier Glorias kjønnsidentitet er ikke beskrevet stereotypt eller i en underordningsposisjon i «The Members». Jeg ser den gamle MP Mjajis forsøk på å konstruere Gloria koblet til en kjede av kjennetegn (ekvivalenter) som lydighet - lojalitet - fornekting av egne synspunkter og dermed underordning og passivitet, kort sagt en begrensende identitetsposisjon. Derimot ser vi også Glorias motstand mot å innta de subjektposisjoner Mjaji legger fram. Glorias opprør både mot de arbeidsforhold og den kvinnerollen hun er gitt beveger seg ut av ekvivalenskjeden hun er satt inn i, hun har gjennomført en avidentifikasjon. Hun dekonstruerer sin egen posisjon i utfordringene av Mjajis politikk og dermed dekonstruerer og forskyver hun også kategorien «kvinne». Den ekvivalenskjeden Glorias identitet etter hvert er artikulert i, kan beskrives som aktiv - politisk bevisst - med respekt for egen kunnskap og rettigheter. Det er gjennom denne rekoblinga i teksten av kjennetegn for kjønn at motstanden og re-identifikasjonen foregår. Glorias kamp blir en ny kunnskap gjennom en kjede av kjennetegn som indikerer mangfold og positiv makt; en ressurs for å gjennomføre sosiale forbedringer. Hennes kamp blir en liten frigjøring; forstått som pragmatisk eksperimentering for å omdanne eksisterende maktrelasjoner (diskurser) for å gjøre dem mer akseptable eller mindre undertrykkende (Torfing, 1999: ). For Foucault er makt «the way in which certain actions modify other actions by means of shaping the identities of the acting subjectivities» (op.cit. 1999: ). På denne måten kan vi også se at Glorias politiske kamp omformer hennes kjønnsidentitet og på denne måten utfordrer dominante diskurser om kjønnsrelasjoner og politikk. Glorias kamp på hennes identitetsbetegner blir en del av en bredere diskursiv kamp. Gloria vises også i ulike posisjoner: sekretær, kvinne, venn til Nkosi, og «politiker»; med dette skrives hun ut av akademiske diskurser om trippel marginalisering og universell under-

10 36 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING ordning (Boehmer, 1995). Gloria identifiserer seg med folket heller enn Mjaji. Disse «nye» identifikasjoner blir også «motor» i omdanning av hennes egen kjønnsidentitet, hun «produserer» seg annerledes. «The Members» viser en lokal kamp (politisk, sosioøkonomisk, regional, kjønnsmessig) ut fra Glorias aktuelle situasjon. Glorias «minoritetsstemme» som kvinne og sekretær omdannes til kraftfulle argumenter og blir en dissonans i ørene til Mjaji. Som tekst produserer Members nye identitetsposisjoner for Gloria, posisjoner som igjen kan utvide dominante diskurser ved at nye elementer artikuleres inn i diskursen. Stykkets oppføring kan gi publikum nye begreper og posisjoner i sin kamp om identitet og samfunn. «Ivhu versus the State»s kvinne; Susan Mennene reagerer slik første gang de ser Susan; «Reward: This is trouble coming. The UZ (University of Zimbabwe, forf. anm.) students have arrived. () Stuart: Casper the Friendly Sociologist. Reward: Gentlemen. Who is this?». Susan vises raskt som student, dernest blir hennes identitet tema. Først etter dette spørsmålet kommenterer Troy at hun er kvinne; «Why! A lady!», men mennene er ikke trygge på hennes identitet enda. «Troy; Who the fuck are you, lady? Susan: I am Zimbabwean». Hun tar på seg en form for nasjonal overgripende identitet. Og hun er ung, en «born-free»; født etter uavhengigheten. Det er få kjønnsspesifikke referanser her foreløpig, i stedet er Susan gitt en sammenbindende rolle, et mulig svar på deres nærvær. Mennene setter henne under press; «Troy: Who are your sources, speak talk!», og hun blir den torturerte journalisten fra Standard. Er det fordi hun med sin hemmelighetsfullhet ikke gir dem svar, at hun blir torturert? Stykket lar henne gjøre et rollebytte og referere en manns torturredsler, ikke sine egne som del av fiksjonen. Kanskje det ville gitt for sterke koblinger til kvinneundertrykkelse. Etter torturscenen fortsetter hun sitt kritiserende pedagogiske prosjekt: «The same system you deplore is the one you use against me. I think you are human. You had the power to do whatever you wanted». Stuart; «Listen, I am going to give you the benefit of the doubt, because maybe you are a nice girl. So tell me quickly, cause I am getting a little cheesed off here, what s the point?» Susan: «This is the point. You here. From different walks of life. Different experiences. Different viewpoints. We all came together». Hun vil de skal kunne forenes over gode ting, ikke bare i klage over staten. Samtidig blir hun lyttende til mennenes protest, på denne måten får hun her den samme lytterrollen som Gloria hadde. Susan får mennenes frustrasjoner, ja til og med tortur. Samtidig presser de henne videre på hennes prosjekt, når hun truer med å forlate dem; «Reward: You cant do that. You invited us. We have to see this business through to the bitter end. Troy; Hang on. You said you are the host. So where are you going to go? Eh? If you are the host, this is your home». Susan får her en omsorgsrolle som konvensjonelt hører til kvinneidentiteten.

11 01/ Katalysator eller ikon? Parallelt er Susan born-free og student, disse posisjonene; gjennom kobling av kjennetegn bidrar til at hun kan få en katalysatorrolle. Det er kanskje bare en born-free som kunne føre mennene av en eldre generasjon gjennom den politiske historien. Hun forener Stuart, Troy og Reward i en kritikk og enighet om at de som sivile også har makt, men kanskje ikke ett nytt konkret prosjekt om samarbeid. Susan vises ikke i en tradisjonell rolle som sekretær, husmor, mor eller andre «kvinne»- yrker; hun er beskrevet som student og dommer. På denne måten er repertoaret for kvinner utvidet; hun er artikulert i en kjennetegn-kjede av kunnskap - en bakenforliggende idé - evne til regi - organisasjon av mennene. Mennene lytter til henne, dette er en produktiv artikulering av en kvinne, og en utvidelse av situasjoner og oppgaver hun kan identifiseres med. Dette ligner litt på den forbilderollen som Gloria fikk. Allikevel er det egenskaper ved Susan som tidligere har blitt tillagt kvinnerollen som fortsatt er i kraft her, som omsorgsperson og seer. Videre også rollen som en nøytral dommer, og rollen med å ta ansvar. Fraværet av tradisjonelle kjønnspesifikke roller, hennes pedagogiske prosjekt og visjoner gir henne også en litt mystisk, fraværende og samlende status. På en måte ligner dette på den posisjonen kvinnen fikk i tidlig frigjøringsbevegelse; som nasjonens mor og budbringer, som et ikon å samle seg om. Nå som katalysator for Stuarts, Troys og Rewards erkjennelsesreise. Kvinner som ble representert på denne måten, ble ofte like mye oversett etter uavhengigheten. Jeg forsøker her å vise at Susan i mindre grad gjennomfører en dekonstruksjon (gjennom forskyvning og artikulering av ny kunnskap) og reidentifikasjon av kjønn som Gloria. Det er mindre utvikling i Susan, hun er nærmest en abstrakt, statisk «ferdig» identitet. Selv om Susan argumenterer for bedre økonomisk fordeling, politisk rettferdighet og maktdeling med de sivile, er hun ikke engasjert i en lokal kamp langs ulike konfliktlinjer som Gloria var med Mjaji. Samfunnskampen foregår mindre på Susans identitet. Utgangspunktet mitt er at identitet oppstår i argumentasjon fra et sted, i en konkret identifisering og da blir «motor» i endring. Når dette ikke vises i «Ivhu», kan det medføre at publikum mangler et bilde av bevegelse/ utvikling og spillerom for utforming av nye identitetsposisjoner. Siden denne lokale kampen mangler i «Ivhu» blir det også mindre bevegelse fra tekstmessig utvikling til større diskursiv endring. Konfliktlinjene er tema, men de utfolder seg i mindre grad på identitetsposisjonen kvinne. Hadde teksten satt kjønnsidentiteten mer i spill og vist en mangesentrert representasjon av kvinnen, ville det også tydeligere vist hvems interesser stykket forfekter (Boehmer, 1995:225; Shohat, 1997:5). Folket er tema, men på en abstrakt måte, det didaktiske argumentet for dialog er tydeligere enn argumentet for kvinners og undertryktes interesser. Den generelle kritikken av regimet og de pedagogiske argumentene om dialog gjør Susans identitetsposisjon mindre endringsorientert enn Glorias i «Members». Dette forsterkes av at det ikke snakkes og handles; for eksempel i relasjon til bedring av svarte township-beboeres (Rewards) levekår.

12 38 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING «The Members»: Betegneren rase er fraværende Zimbabwes befolkning på 12 mill. i 1999 bestod av ca 80 prosent shona, 18 prosent ndebele, 1 prosent europeere og ca 1 prosent asiater og fargede (CPN, 1998:44). Etter frigjøringskrigen gikk forsoningspolitikken ut på å la de hvite få beholde mange av sine privilegier, eiendommer og et fast antall seter i Parlamentet inntil 1988 (Blair, 2002:13). Dette bidro til at hvite eide størstedelen av den rikeste jorden frem til 2002, da de ble tvangsflyttet, i 1999 utgjorde hvite ca av Zimbabwes innbyggere. De har inntatt ulike politiske roller, fra å være aggressive Rhodesian Front-medlemmer til å kjempe på svartes side under frigjøringskrigen. Deler av samfunnet er segregert men mange (menigmann og universitetsansatte) gav i 1999 utrykk for at rasisme som idé ikke hadde noe grunnlag, selv om temaet ble satt på dagsorden, særlig av regjeringsaviser. I «The Members» er imidlertid konfliktlinjen knyttet til raserelasjoner kanskje overraskende fraværende. Betegnere som svart, hvit, rase eller navn på de ulike folkegruppene som ndebele eller shona er ikke nevnt, «The Members» er renset for disse kategoriene. Det at ikke rasebetegneren er nevnt vil jeg knytte til kritikken som ønskes utført. Slik jeg ser det viser «The Members» et politisk system som ikke lenger tar i betraktning innbyggernes behov, men mer er til for representantene. På grunn av temaet om politisk representasjon lar stykket være å nevne undertrykkingen under kolonitiden og den nåværende relasjonen mellom hvite og svarte som en vanskelig kamp. Det ville ikke tjent argumentasjonen om maktfordeling og kritikken av maktutøvelse internt i Zimbabwe. Identitetsposisjoner «svart» eller «hvit» avvises indirekte; det er andre identitetskategorier som blir fremhevet; kvinners posisjoner; fattige landsbybeboere og radikale politikere. «The Members» kan tolkes dit hen at raserelasjoner og de hvites undertrykkelse ikke er de egentlige årsaker til den nåværende mangelfulle demokratiske utviklingen, da hadde dette vært nevnt når det handler om respekt for folks behov. «Members» sier implisitt allerede i 1995 at det å sette raserelasjoner som en hovedmotsetning er et skalkeskjul for å kunne fortsette en undertrykkende politisk praksis, slik Mjaji gjør. Å oppløse rasekategorien Ved at stykket ikke nevner raserelasjonen, og ved samtidig å vise at svarte ikke er uforbeholdent heroiske, men har de samme mangfoldige egenskapene som hvite på godt og vondt, så dekonstrueres rasedikotomien og rase blir ikke lenger en essensiell identitetsposisjon. Rasekonfliktlinjen som forsøkes lagt på identitetene ignoreres. Karakterenes ulike identitetsdimensjoner og argumenter oppløser en verdiladd hierarkisk dikotomi mellom hvit og svart (MacLaren, 1994). Det samme gjøres med relasjonen styrer- styrt dvs. relasjonen «ZANU PF og det frigjorte (og lydige) folket» eller «nasjonens ledere (national heroes) og massene (povo)«. «Members» viser til at disse relasjonene ikke er så harmoniske og kritiserer «nye» undertrykkelses-forhold mellom «styrer-styrt», «eliten og folket» som ikke har så mye med raseidentitet å gjøre. Videre vises ikke «undertrykker-undertrykt» relasjonen som en fastlåst essensiell dikotomi. MP Mjaji som representant for det styrende partiet (ZANU PF) vises heller som blendet av statussymboler og makt; som en mann det er lett å utfordre selv for en landsbyinnbygger som Nkomazana. Nkomazana latterliggjør (og dermed dekonstruerer) Mjajis valgløfter og forsøk på bestikkelse som «tickets to heaven», en subversiv strategi som

13 01/ tømmer posisjonen for makt og status og oppløser den eksisterende relasjonen folkevalgt borger. Mjaji blir utsatt for en deidentifikasjon (som maktposisjon dekonstrueres han), og Nkomazana reidentifiseres; den identitetskategorien som blir tydeligere er bl.a. hans sosioøkonomiske og politiske status. Dette kan tolkes i tråd med forståelsen at motsetningene i Zimbabwe går mer langs sosioøkonomiske og klasselinjer (inkludert den politiske klasse), enn rase 5. Nkomazana (som Gloria og Nkosi) utfordrer Mjaji både i handling og argument og dermed også de dominante diskurser om politikk og sosioøkonomiske relasjoner. Som tekst gir «The Members» argumenter til publikums identifiseringer som igjen kan utvide og tilby nye elementer i hegemoniske diskurser. Samtidig vises det til de positive muligheter som for eksempel finnes i å gi makten til MP Mrs. Jamila. «The Members» viser at den nåværende diskursive organisering av politikken og det sosioøkonomiske er skapt; «ligger på» identitetsposisjonene og kan endres i en identitetspolitisk kamp (Kymlicka & Norman, 2000). Når det gjelder representasjon av etnisk identitet så opererer ikke «Members» med betegnere for etniske grupper. Men i behandlingen av temaet politisk representasjon vises det implisitt til en myk identitetsstrategi når det gjelder ndebele-etnisitet, en identitetspolitikk for å bli sett og inkludert som minoritet (Kaarsholm, 1994:38). Manusforfatter Mhlanga fokuserer på diskriminering av denne befolkningen; språket er ndebele eller ndenglish (blanding av ndebele og engelsk), det vises til behovet for vann via Zambezi og Mjaji sier, som nevnt han kan massakrere alle; noe som gir assosiasjoner til (de politiske) overgrepene midt på 1980-tallet av ndebelebefolkningen. Men det er ingen reversert strategi her, strategien er mer dekonstruktiv; målet er å argumentere for en jevnere fordeling. Mhlanga viser til at myndighetene svarer med anklager om tribalisme, men; «Then they shall understand that it is themselves they are seeing; results of how they are governing» (Mhlanga, TSCC). Ved å vise Glorias, Nkosis og Nkomazans identitetskamper i «The Members» (som både tekst og forestilling) forsvarer Mhlanga karakterenes motstand mot å innordne seg. Motstanden foregår i karakterenes utfordringer av påførte identiteter. Den gir dermed også nye utfordrende elementer til de hegemoniske diskurser om kjønnsrelasjoner, sosioøkonomisk fordeling inkludert regional forfordeling, utøvelsen av politikken og bruken av rasebetegneren. Rase og etnisitet i «Ivhu versus the State»; «Talking in clusters» Argumentet i «Ivhu versus the States» om at rasene ikke kan forenes om noe godt, konklusjonene om at de må snakke sammen og kanskje også forlate identitetene sine, viser til forståelsen av segregering som en delvis årsak til Zimbabwes problemer; den rasemessige konfliktlinjen er sentral i «Ivhu». Som Guzha; produsenten sier: «People talk. But they are talking in clusters. If you are white, you talk to your fellow white. That s the problem in this country. If you are black you talk to your fellow black and if you are coloured you talk to the coloured which is not helping the situation. ( ) So we are just advocating for concerted effort» (Guzha, Margolis Plaza Harare).

14 40 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING «Ivhu» bruker rasebetegneren i den betydning at den rasemessige identitetens historiske rolle har gitt menneskene ulike sosioøkonomiske posisjoner. «Ivhu» representerer den tradisjonelle arbeidsdelingen. Å være svart i huden determinerer sosioøkonomisk status; her som en eldre fattig karakter fra township-en og ikke en av de nye «upcoming indigenous» eller ung student. Stuarts identitet er beskrevet som en av de velstående og «avsondrede» hvite, ikke en hvit i «hjelperrolle» eller en ung radikal student. Reward og Stuart settes inn i en rasemessig kjennetegn-kjede som refererer til en historisk makt- og underordningsstrategi. Selv om denne ordninga av befolkningen fortsatt er dominerende så kan også motsetningen fattig-svart, hvitrik (mis-)brukes til fremstilling av stereotype raseidentiteter. Stereotype fremstillinger handler om å gi personer få og essensielle karaktertrekk, som ledd i en representasjonsstrategi for å forenkle og polarisere identitet. Ofte for å bruke konstruerte tilbudte identiteter i en kamp om posisjoner og makt ved å ekskludere noen (Hall, 1992a:308). Guzha ser problemene med disse forenklende identitetskategoriene og ønsker et reelt flerkulturelt samfunn, men har allikevel valgt å gjennomføre analysen i teksten «Ivhu», i denne binære motsetningen. Han tar identiteten «at face value» og forsøker å problematisere den, men oppløser (dekonstruerer) den ikke. Dette kan, som vi skal se, gi begrensninger for hvordan relasjonene mellom ulike grupper kan løses (både i teksten og de bredere diskurser som teksten er en del av) siden mangfoldet i perspektiver i mindre grad får mulighet til å komme frem (West, 1993: ). Tvetydigheter og delvis oppløsning av raseidentiteter I var det også en politisk opposisjon i startgropen. Hvite og svarte akademikere og ansatte i NGO-er (private/ikke-statlige organisasjoner) reiste kritikk mot regimet. Dette samarbeidet på tvers av hudfarge; hvor temaet ofte er den politiske og sosioøkonomiske konfliktlinjen, vises det bare indirekte til i «Ivhu». Med dette gis karakterene som portretteres i «Ivhu» kun identitetsposisjon etter hudfarge, de gis i mindre grad rom for å snakke om de mer fruktbare politiske, identitetsmessige muligheter som allerede er i bruk. Samtidig refererer stykket til behovet for dialog og avkledning av identitet, dommeren ber mennene ta av seg sin identitet, dele den, prøve noen andres. Dette er et tegn på at identifiseringene problematiseres. Men rasebetegneren oppløses eller reartikuleres ikke eksplisitt som kategori; det foregår ingen disidentifisering eller dekonstruksjon. For eksempel kunne hudfarge og historiske rolle vært byttet i gjenspillinga av koloniseringsprosessen. Dette ville kanskje gitt «Ivhu» mulighet til å vise mangfold og i større grad å argumentere for sårbare gruppers identitetsposisjoner (og publikum ville få tilbud om nye identitetsposisjoner). Vi ser, som nevnt, for eksempel ingen eksplisitt kamp for township-beboerenes levekår her. En antatt rasekonfliktlinje ligger fast på identitetsposisjonene til karakterene. Men samtidig er Troy er i seg selv en utfordring av raseidentiteter. Han er farget, bokstavelig talt en blanding; en forstyrrende brikke i en enkel dikotomi mellom hvite og svarte; undertrykker og undertrykt, han er en dekonstruksjon og disidentifisering av rasebetegneren. Han viser også et annet ståsted i diskursene om nasjonen; representerer en tredje posisjon for subjektet som er mer åpen, fleksibel, og mangetydig. Men det som begrenser «Ivhus» strategi er at det bare er Troy som kan si det han sier, fordi han er farget, blandet, «ikke -ren», som om ikke-essensielle subjektposisjoner bare kan finnes i den fargede karakteren (Bhabha, 1994:37). «Ivhu» som tekst og forestilling gir publikum 6 muligens et tvetydig bidrag i de bredere diskur-

15 01/ sive kampene knyttet til synliggjøring av sammenhengen mellom politikk, sosiale forhold og identitetsposisjoner. Når det gjelder representasjon av etnisk identitet så er ikke en regional forfordeling eller kulturell undertrykkelse tematisert i «Ivhu». Der det ikke er brukt engelsk eller «coloured» slang, brukes litt shonglish av Troy, og noe shona. Utelukkelsen av ndebele-befolkningen i snakk om Zimbabwes problemer og mangel på felleskap kan sees som et argument om at den ikke er viktig. Men Guzha begrunner dette også med at stykket ikke kan inneholde alt, og at det ville være politisk vanskelig å for han å ta det opp knyttet til at han er shona og arbeider i regjeringshovedstaden (Guzha, Harare). Avslutning; alternativ citizenidentitet Å innta nye identiteter handler om hvilke posisjoner og diskurser som er tilgjengelige, eller i hvilken grad man tør og kan åpne fastlåste hegemoniske diskurser. I «Ivhus» tekst protesterer mennene når dommeren ber dem legge av seg raseidentiteten: «it is personal () you make me naked». Denne bekymringen over å skulle miste sin kulturelle identitet viser at de også har få andre subjektposisjoner å hvile seg på/identifisere seg med. Det er de hegemoniske diskursene «Ivhus» tekst har latt karakteren utfolde seg i: nasjonale, dominante diskurser om raseidentitet som ikke tilbyr dem andre posisjoner. Hadde teksten vist Reward, Troy og Stuart i en spesifikk kamp for eksempel fattige township-beboeres vilkår i relasjon til rike hvite eller svarte tomteeiere, ville mangfoldige og spesifikke sider av deres identitetsposisjoner kommet frem gjennom dissens og reartikulering. Ved ikke å tilby flere identitetsposisjoner i stykket begrenser «Ivhu» seg til å være i dominante diskurser, noe som igjen avgrenser det politiske rommet. Laclau og Mouffe (1985) argumenterer for å forstå det politiske som en dimensjon og ikke bare ett nivå; «det politiske» henviser til prosesser som settes i gang når diskursene utfordres og grenser blir flytende. I slike prosesser oppstår det et nytt politisk rom som er utenfor det forhåndsbestemte, «ferdiglåste», nemlig det sosiale (Winther & Philips, 1999:47). Dominante diskurser bruker ulike strategier for å gjøre det politiske rommet så lite som mulig eller å låse det politiske rommet fast til kun ett sted i samfunnet for å hindre dannelse av motsetninger som kilde til endringer. Jeg ser i mindre grad disse nye politiske rommene (som utvidelse av dominante diskurser) i «Ivhus» tekst, kanskje fordi temaet og de identitetsposisjoner som gis mer er en diskusjon enn en kamp med dominante diskurser. Skulle «Ivhu» ha utfordret enda mer effektivt måtte karakterene gått inn i spesifikke, lokale kamper på diskursene, som også ville være en kamp på deres identitetsposisjoner knyttet til kjønn, sosioøkonomisk ståsted og politiske muligheter. Allikevel viser «Ivhu» samtidig til et behov: å se alle som deltagere i nasjonen «på samme scene», og stykket setter subjektene på denne scenen. En slags «helende» bevegelse i teksten og forestillingen, som også publikum opplevde (Memory Kambota, intervju 28.7; Daily News, ) og som kan gi de nye identifiseringer i kamp med dominante diskurser. Jeg har vist at de identitetsposisjonene som vises frem i «The Members» sekretæren Gloria, landsbybeboeren Nkomazana og den yngre MP Nkosi, utfordrer dominante essensielle identitetsposisjoner for kvinner, rase og etnisitet. Dermed er de også et innlegg i debattene om de ulike konfliktlinjene. I karakterenes utfordring av begrensende rom for raseidentitet (som

16 42 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING i «Members» handler mye om klasse) og kjønnsidentitet, viser stykket til de politiske prosessene som utnytter identitetskategoriene som flytende betegnere i en strategi for maktopprettholdelse og avgrensing av politiske rom. Mhlanga tilbyr ikke ferdige nye identitetsposisjoner; han viser posisjoner som mangfoldige, fleksible og med endringsmuligheter, produsert i en lokal kamp med ulike dominante diskurser. Betegneren «citizen» brukes ikke i «The Members» om den aktive identitetspolitikken som foregår, men via hvordan særlig klasse og kjønn som identitetskategoriene utfordres, så trer en aktiv «citizen» identitet fram som en konstruktiv måte å forholde seg til det politiske liv. Borgeridentitet kan beskrives som en strategisk samling av ulik identitetspolitikk for å forholde seg til gapet mellom mål og realiteter i samfunnet. Mange og ulike sosiale identitetsposisjoner og kamper behøver ikke være et hinder for nasjonalt politisk fellesskap. Det er mulig å ha en enighet om nasjonen og sin plass blant mangfold av identiteter. Med henvisning til Sør-Afrika viser Mattes til at legitimiteten til et demokratisk politisk samfunn er mer avhengig av folks verdsetting av «citizenship» som en identitet; «Citizenship is not only a certain status. It is also an identity, an expression of one membership in a political community» (Mattes, 1999:274, forf. uthev.). Karakterene i «Members» bedriver en citizens-identitetspolitikk med utgangspunkt i den tilhørigheten de har. Eller: Via deres disidentifisering med gitte identitetsposisjoner utformer de nye citizenposisjoner. På denne måten foregriper de en forstyrring av polarisering og essensialisering i citizenidentitet som sees i Zimbabwe i dag (Chiumbu, 2004; Muponde & Primorac, 2005). Dominante diskurser jobber strategisk (via informasjonsministeriet og media) for å avgrense kategoriene for nasjonal tilhørighet og identitet (Hammar & Raftopolous, 2003:28). Partilederskapet, lojale krigsveteraner og ungdomsmilitsen er legitime forsvarere av frigjøring og dermed «supercitizens». Enhver som opponerer mot regimet blir en ikke- borger; «noncitizen», en målskive for vold og uten beskyttelse. Men i «Members» tekst blir aktørenes ulike tilhørighet utgangspunkt for å utøve alternativ citizenidentitet, som en rettighet som kommer fra deres individuelle ståsted og aktuelle «nå». Konfliktlinjene utspiller seg på karakterenes identitetsposisjoner og de gjør opprør. «Members» tekst, i større grad en «Ivhus», argumenterer for retten til å være forskjellig i et offentlig rom, og for hegemoniske diskurser som tillater diversitet (Sicakkan, 2005:30; 2004). Selve citizenbegrepet inntas for å gi det et nytt innhold, indirekte blir citizenship et nodalpunkt for videre mobilisering og større diskursive endringer. I Zimbabwe argumenteres det nå for en undersøkelse av gamle kategorier, grenser og relasjoner «not least those defining citizens and subjects» (Hammar & Raftopolous, 2003:38, 37). «Ivhu versus the State» gir ansatser til undersøkelser og særlig «The Members» hadde allerede kommet langt med dette arbeidet i «Members» identitetspolitikk skaper nye identitetsposisjoner for sårbare grupper; posisjoner som kan gi styrke for å skape det nye Zimbabwe de ønsker.

17 01/ Noter 1 Artikkelen er basert på min hovedfagsoppgave «Fortellinger om identitet og nasjon i Zimbabwisk teater» 2 (UiO. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. September 2005). Et 7 måneders feltarbeid i Zimbabwe i 1999 ligger til grunn for arbeidet. I hovedoppgaven diskuteres også andre aspekter av identitet som klasse og nasjonal identitet. Jeg drøfter også Norads kulturstøtte til teatergruppene. 3 Diskurs beskrives som fastlegging av betydning innenfor et bestemt domene. Laclau og Mouffe definerer det slik: «Vi kaller enhver praksis artikulasjon, som etablerer en relasjon mellom elementer på en slik måte, at deres identitet omdannes som resultat av den artikulatoriske praksis. Den strukturerende totalitet, som er resultat av denne artikulatoriske praksis kaller vi diskurs. I den grad de differensielle posisjoner artikuleres innenfor en diskurs, kaller vi dem momenter. Derimot kaller vi enhver forskjell, som ikke er diskursivt artikulert, for element» (Laclau og Mouffe 1985:105 i Winther Jørgensen & Philips 1999:36. Min oversettelse fra dansk til norsk. Uthevelser i originalen). 4 «The Members» (Mhlanga 1995): Upublisert manuskript. Manuskriptet jeg har brukt er basert på avskrift av videoopptak fra en forestilling på Township Square Cultural Center, Makokoba, Bulawayo. June Transkripsjon av Fortune Ruzungunde. Oversettelser fra ndebele: Fortune Ruzungunde og Nkosi Ndlela. Første oppsetning i 1995 i Bulawayo, i mai 1999 ble det satt opp på Harare International Festival of the Arts og vant publikumsprisen. «Ivhu versus the State» (Rooftop Promotion 1999): Siste versjon av upublisert teatermanuskript. «Ivhu versus the State «er et privat kommisjonert stykke for Rooftop Promotion av Daves Guzha; produsent og regissør. Forfatterne er Andrew Whaley, Dylan Wilson Max og Elton Mujanana. Ble spilt første gang i Harare mai/ juni Kaarsholm viser for eksempel til hvordan Amakhosi faktisk satte aktuelle saker på den politiske agendaen på slutten av 1980tallet: «There can hardly be any doubt that the tradition of a grasrootbased democratic theatre of discussion going back to the liberation war, and the activities of Zimbabwean drama groups have helped considerably to bring about the new political climate. Not only were the issues of corruption and nepotism that were at the centre of the campaigns by students and the press in 1988 first articulated openly by drama, but also the confrontations between drama groups like Amakhosi and the authorities in early 1987 helped to clarify and increase understanding of the impact of different political philosophies of culture» (Kaarsholm 1990a:274). 6 Når jeg så stykket i Harare med i hovedsak et svart publikum tilstede var det særlig scenene der Nkomazana og de andre landsbybeboerne kritiserte og latterliggjorde Mjaji som frydet publikum. 7 Når jeg her snakker om en mulig publikums resepsjon er dette undersøkelser som ville vært det neste skritt i en slik studie. Publikums resepsjon er en svært kreativ prosess og krever en detaljert studie. 8 Amakhosi og Rooftop fortsetter arbeidet. Amakhosi med feks sosial såpe på TV og Rooftop med den første forestillingen som har blitt bannlyst av myndighetene. Se HYPERLINK " - og HYPER- LINK " - Referanser Ashcroft, B., Griffiths, G., Tiffin, H. (Eds.) (1995). The Postcolonial Studies Reader. Routledge. London. New York. Best, S., Kellner, D. (1991). Postmodern Theory. Critical Interrogations. Macmillan. London. Bhabha, H. K. (1990a). Introduction, Narrating the Nation. I Bhabha, H. K. (ed.), Nation and Narration. Routledge. London. New York. Bhabha, Homi K. (1994). The Location of Culture. Routledge. London. New York. Blair, D. (2002). Degrees in Violence. Robert Mugabe and the Struggle for Power in Zimbabwe. Continum. New York. London. Boehemer, E. (1995). Colonial and postcolonial literature. Migrant methaphors. Oxford paperbacks. Oxford Universitypress. OPUS

18 44 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING Catholic Commission for Justice and Peace (CCJP) and The Legal Resources Foundation (LRF) (1997). Breaking the Silence. Building True Peace. A Report on the Disturbances in Matabeleland and the Midlands 1980 to Harare og Bulawayo. Chiumbu, S. (2004). Redefining the National Agenda. Media and Identity. Challenges of Building a New Zimbabwe. I Melber, H. (red.), Media, Public Disourse and Political Contestation in Zimbabwe. Current African Issues No. 27. Nordiska Afrikainstitutet, Uppsala. Childs, P. Williams, P. (1997). An Introduction to Postcolonial Theory. Prentice Hall. London. New York. Conflict Prevention Network, CPN (1998). Zimbabwe: A Conflict Study of a Country without Direction, SWP-CPN Briefing Paper. Brussel, Ebenhausen. Daily News 5 June (1999). Letters To The Editor. Ivhu Versus The State Had Moments Of Brilliance. Diana Mitchell, Highlands Harare. Foucault, M. (1982). Afterword. The Subject and Power. I Dreyfus Hubert L, Paul Rabinow (ed.): Michel Foucault. Beyond Structuralism and Hermeneutics. Sec ed The University of Chicago Press. Chicago. Gilbert, H., Tompkins, J. (1996). Post-colonial Drama: Theory, Practice, Politics, Routledge. London. New York Hall, S. (1992a). The West and the Rest: Discourse and Power. I Hall, S., & Gieben, B. (eds.), Formations of Modernity. Polity Press in association with the Open University. Cambridge Hall, S. (1992b). Chapter 6. The Question of Cultural Identity. I Hall, S., & McGrew, T. Held, David (ed.): Modernity and its Future. Polity Press in association with the Open University. Cambridge. Hall, S. (1997a). The Work of Representation. I Hall (ed.), Representation. Cultural Representation and Signifying Practices. The Open University. Sage publication. London, Thousand Oaks. New Dehli. Hall, S. (1997b). The Spectacle of the «Other. I Hall (ed.), Representation. Cultural Representation and Signifying Practices. The Open University. Sage publication. London, Thousand Oaks. New Dehli. Hammar, A., & Raftopolous, B. (2003). Introduction. Zimbabwes unfinished business; Rethinking land, State and Nation. I Hammar, A., Raftopolous, B., & Jensen, S. (eds.), Zimbabwes Unfinished business. Rethinking land, State and Nation, in the Context of Crisis. Harare. Weaver Press. Human Development Report (HDR) (1998). Zimbabwe. UNDP, Pover Reduction Forum, Institute of Developmentstudies (Brian Raftopolous, Tony Hawkins, Dede Amanor-Wilks University of Zimbabwe. Dec Harare. Kaarsholm, P. (1988). Stille etter Stormen. Kultur og Politikk i Zimbabwe etter I Ny Verden, 21. årgang nr Kaarsholm, P. (1990a). Mental Colonisation or Catharsis? Theatre, Democracy and Cultural Struggle from Rhodesia to Zimbabwe. I Journal of Southern African studies, vol.16. no 2, June Kaarsholm, P. (1990b). The Development of Culture and the Contradictions of Modernizations in the Third World: The Case of Zimbabwe. I The European Journal of Development Research. vol 2, number 1. june 1990.

19 01/ Kaarsholm, P. (1994). The Ethnicisation of Politics and the Politication of Ethnicity: Culture and Political Development in South Africa. I The Journal of Development Research. «Ethnicity, Gender and the Subversion of Nationalism». Vol 6. no.2. Dec 94. Kymlicka, W., & Norman, W. (eds) (2000). Citizenship in Diverse Societies Oxford University Press. Oxford. Laclau, E., & Chantal, M. (1985). Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics, Verso. London MacLaren, P. (1994). White Terror and Oppositional Agency: Towards a Critical Multiculturalism. I Goldberg, D. T. (ed.), Multiculturalism. A critical reader. Blackwell. Massachusets. Oxford. Makumbe, J. Mw., Compagnon, D. (2000). Behind the Smokescreen. The Politics of the 1995 General Election. University of Zimbabwe Publication. Harare. Mamdani, M. (1996). Citizen and Subject. Contemporary Africa and the Legacy of Late Colonialism. Princeton University Press. Princeton Mattes, R. (1999). Do diverse Social identities Inhibit Nationhood and Democracy? Initial considerations from South Africa. I Palmberg, M. (ed.), National Identity and Democracy in Africa. University of Western Cape and the Nordic Africa Institute. Meredith, M. (2002). Mugabe. Power and Punder in Zimbabwe. Public Affairs. LTD Oxford. Mhlanga, C. M. (1995). The Members. Upublisert manuskript. Bulawayo Mouffe, C. (1995). Post Marxism: Democracy and Identity. I Environment and Planning D: Society and Space Vol 13 pp Muponde, R., & Primorac, R. (eds.) (2005). Versions of Zimbabwe; New Approaches to Literature and Culture. Weaver Press. Harare. Neuman, I. B. (2001). Mening, Makt og Materialitet. En innføring i Diskursanalyse. Fagbokforlaget. Oslo. Plastow, J. (1996). African Theatre and Politics. The Evolution of Theatre in Ethiopia, Tanzania and Zimbabwe. A Comparative Study. Rodopi. Amsterdam Atlanta GA. Rohmer, M. (1999). Theatre and Peformance in Zimbabawe. Bayreuth African Studies Bayreuth University. Rooftop Promotion (1999). Ivhu versus the State. Upublisert teatermanuskript. Harare. Shohat, E. (1997). Framing Post-Third-Wordist Culture: Gender and Nation in Middel Eastern/North African Film and Video. I Jouvert. A Journal of Postcolonial Studies. Vol.1., Issue Sicakkan, H. G. (2004). Belonging and the quality of Citizenship: A comparativ Study of New Public Spaces in Six European Countries. Glocalmig series Vol 8 Bergen:BRIC Sicakkan, H. (2005). Politics of Identity, Modes of belonging and Citizenship An overview of the Conceptual and Theoretical changes. I Sicakkan, H. G., & Lithman, Y. (eds), Changing the basis of Citizenship in the Modern State. Political Theory and the Politics of diversity. The Edwin Mellen Press. New York: Sicakkan, H. (2006). Glocal Spaces as Prototypes of a Future Diverse Society. I Sicakkan H., & Lithman Y. (eds.), What happens when a Society is Diverse?. Exploring Multidimensional identities. The Edwin Mellen Press. New York Slater, D. (1992). Theories of Development and Politics of the Postmodern - Exploring a border Zone. I Pieterse, J.N. (ed.): Emancipations, Modern and Postmodern. Sage Publications. London. New Dehli

20 46 NORSK TIDSSKRIFT FOR MIGRASJONSFORSKNING Spivak, G. (1990). The Postcolonial Critic. Interviews. Strategies, Dialogues. Routledge. New York and London. Sylvester, C. (2003). Vacillations around Women. The Overlapping meanings of «Women» in the Zimbabwean Context. I Darnolf & Laakso (eds.), Twenty Years of Independence in Zimbabwe. From Liberation to Authoritarianism. Palgrave Mac Millan Basingstoke. Torfing, J. (1999). New Theories of Discourse. Laclau, Mouffe and Zizek. Blackwell Publishers. Oxford. UN Security Concil (2001). Report of the Panel of Experts on the Illegal Exploitation of Natural Resources and other Forms of Wealth of the Democratic Republic of the Congo. UN SecurityConcil S/2001/ April Lesedato US Department of State (1999). Zimbabwe. Country reports on Human Rights Practices Released by the Bureau of Democracy, Human Rights and Labour. February [Lesedato ] West, C. (1993). The New Cultural Politics of Difference. I During (ed.): The Cultural Studies Reader. Routledge. London and New York. Winther Jørgensen, M., & Philips, L. (1999). Diskursanalyse som Teori og Metode. Roskilde Universitetsforlag. Roskilde. Young, R. (1990). White Mythologies, Writing Histories and the West. Routledge Intervjuer: 2.6: Daves Guzha, Producer. Leder for Rooftop Promotion. Margolis Plaza. Harare 27.6 (30.6?): Cont Mhlanga. Dramatiker. Special Project Manager Amakhosi/ Township Square Cultural Centre. Mqoqi Village, Lupane. 30.6: Mackey Tickeys. Skuespiller. TSSC 28.7: Memory Kambota. Teaterpraktiker. National Gallery. Bulawayo.