Drømmen om det liberale Russland. De russiske revolusjonene i 1917 og Olaf Broch

Transkript

1 Norske historiedager 2017 sesjon 12 Revolusjoner, opprør, omveltninger: Den russiske revolusjon 1917 i en norsk og internasjonal kontekst Lørdag, 24. juni, Drømmen om det liberale Russland. De russiske revolusjonene i 1917 og Olaf Broch I år er det 100 år siden den russiske revolusjonen i Revolusjonen var en av de viktigste historiske begivenhetene i det 20. århundre. Den førte til det russiske tsar-regimets fall, brakte Lenin og bolsjevikene til makta, og la grunnlaget for opprettelsen av Sovjetunionen. Som vi vet, skulle konflikten mellom Sovjetunionen og den vestlige verden komme til å prege tallet helt fram til den kalde krigens slutt rundt Den betydninga som bolsjevikene og deres arvtakere fikk har naturlig nok formet vårt minne om revolusjonen som startet det hele; de fleste forbinder den russiske revolusjonen nettopp med Lenin og etableringen av det sovjetiske regime. Men revolusjonsåret 1917 hadde flere svært forskjellige faser, med ett revolusjonært toppunkt på våren, februarrevolusjonen, og ett på seinhøsten, oktoberrevolusjonen. Og mens hendelsene i februar ofte omtales av historikere som en virkelig revolusjon det vil si bredt forankra folkelige krav og demonstrasjoner som førte til en rask politisk omveltning betegnes det som skjedde i oktober ofte som et revolusjonslignende kupp, da maktskiftet kom som følge av en nøye planlagt aksjon som ble gjennomført av en liten krets av opposisjonelle. I februar førte folkelige opptøyer til at tsaren abdiserte og det ble innsatt en midlertidig regjering som ønsket politisk liberalisering etter vestlig mønster. Derfor ble februarrevolusjonen i samtida i Vest-Europa forstått som et gjennomslag for frisinnede, demokratisk orienterte politiske krefter i Russland. Oktoberrevolusjonen ble mottatt som noe helt annet, et forvarsel om en truende revolusjonær strømning nedenfra, særlig fra arbeiderbevegelsen, som raskt kunne spre seg og felle flere europeiske regimer. Lenin og bolsjevikene hadde ambisjoner om utvikling av en sosialistisk stat under ledelse av et sterkt og sentralstyrt parti, og de agiterte for verdensrevolusjon. Det var gjennom 1917 en svært uavklart politisk situasjon i Russland, og lenge var det uvisst hvilken vei utviklingen ville gå. I Norge som i andre europeiske land fulgte man utviklingen i Russland nøye, og mens frisinnede og liberale norske politiske kretser håpet at februarrevolusjonen skulle bringe Russland i demokratisk retning, hilste den norske 1

2 arbeiderbevegelsen oktoberrevolusjonen velkommen, og mente at bolsjevikene ville virkeliggjøre et sosialistisk samfunnsideal som også Norge burde strekke seg etter. At Lenin skulle komme til makta i oktober var overhodet ikke gitt, maktovertakelsen kom brått og uventet, og mange spådde at bolsjevikregimet ville bli kortvarig. Slik gikk det ikke det vet vi i dag. Jeg skal i dette foredraget konsentrere meg om første fase av de revolusjonære hendelsene, og hvordan februarrevolusjonen ble mottatt her i Norge og i andre vesteuropeiske land. Det er en interessant likhet mellom den optimismen som februarrevolusjonen ble møtt med i 1917, og optimismen på vegne av Russland tidlig på 1990-tallet, etter Sovjetunionens sammenbrudd. Både i 1917 og i de første årene av 1990-tallet ble det formulert store forventninger til russisk politisk utvikling; mange mente at regimeskiftet ville frigjøre det russiske folket, og gjøre Russland til en stat som lignet på oss selv, gjøre Russland til et moderne demokrati. I 1917 brast dette håpet raskt, og et trusselbilde oppsto i stedet et bilde av Russland og etter hvert Sovjetunionen som arnested for truende kommunistisk ideologi. Noe lignende har skjedd fra 1990-tallet og fram mot i dag; etter år med forventninger om demokratisering og liberalisering har håpet nå gått over i stadig sterkere trusselbilder og fordømming av det russiske politiske lederskapet. Vi har altså en viss tradisjon for å se Russland i svart-hvitt, enten med store forhåpninger, eller med sterk fordømming og vi glemmer ofte at Russland er en svært kompleks størrelse, med en særegen historisk utvikling. Dette foredraget skal handle først og fremst om hvordan revolusjonsåret 1917 ble forstått om omtalt i Norge, særlig i konservative aviser som Aftenposten og skal vise hvordan dette håpet om et liberalt Russland som vi kjenner igjen fra vår egen tid, ikke er nytt, men har lange historiske røtter. Hva besto dette håpet i, i 1917, og hva var egentlig februarrevolusjonen? Første verdenskrig regnes som den kanskje viktigste årsaken til den økende politiske uroen i Russland fram mot Krigen førte til utarming av et allerede presset Russland med stort behov for reformer og modernisering innen både politikk og produksjonsliv som i hovedsak var jordbruk; Russland var på begynnelsen av 1900-tallet fortsatt en agrarstat, en svært stor andel av befolkninga var bønder. Russland led mange nederlag i første verdenskrig og svært mange russiske soldater døde ved fronten det virket demoraliserende både blant de militære styrkene og i befolkninga for øvrig. Krigen gjorde at den framvoksende industrien ble stilt inn på militær produksjon, og det nylig utbygde jernbanenettet ble brukt til transport av soldater 2

3 og forsyninger. Virkningene var særlig merkbare i de største byene, hvor det var økende varemangel. I tillegg til at krigen førte til økt misnøye i Russland, hadde det siden slutten av 1800-tallet vokst fram en politisk opposisjon mot det autokratiske tsar-regimet. Denne var svært sammensatt; i deler av opposisjonen sto revolusjonære og sosialistiske ideer sterkt, noen tok i bruk terror og politiske attentater mot regimet, mens andre var reformistiske og ønsket en fredelig overgang til et mer demokratisk og moderne styresett. Felles for den russiske offentligheten var imidlertid en forståelse av at Russland var økonomisk og militært tilbakeliggende, og at landet framsto som svakt sammenlignet med de andre europeiske stormaktene. Man var enig om at Russland trengte store moderniserende reformer. Det ble gjort forsøk på å modernisere jordbruket og økonomien i årene fram mot krigsutbruddet, men myndighetene kom ikke særlig langt. I slutten av februar 1917 brøt det ut folkelige demonstrasjoner i hovedstaden Petrograd (St. Petersburg i dag). Befolkninga demonstrerte mot krigen og krevde at Russland trakk seg ut; de demonstrerte mot dyrtida, altså den vanskelige økonomiske situasjonen på grunn av krigen, og mot matmangelen. Demonstrasjonene i Petrograd fikk raskt stor tilslutning, og 26. februar befalte tsar Nikolaj II at det skulle settes inn soldater for å dempe urolighetene. Soldatene skjøt og drepte først mange demonstranter men ordren om å skyte sivile skapte misnøye og usikkerhet blant soldatene, og allerede etter én dag begynte soldatene å slutte seg til demonstrantene. Det at opprøret fikk fotfeste blant de militære styrkene var avgjørende for at tsaren valgte å abdisere en uke seinere. Når han ikke lenger hadde støtte blant de som skulle forsvare han, innså tsaren at han hadde tapt. Etter at tsaren hadde trådt tilbake, oppsto et maktvakuum hvem skulle nå lede landet? Hvor gikk veien videre? I det autokratiske Russland hadde det siden 1906 eksistert en folkeforsamling, kalt dumaen der ulike politiske partier var representert. Dumaen hadde hatt liten innflytelse fordi tsaren hadde sikret seg myndighet til å kontrollere den gjennom keiserlige ordrer men etter tsarens abdikasjon trådte dumaen fram på den politiske arenaen. Representanter fra dumaen gikk sammen om å danne en midlertidig regjering, som representerte det jordeiende aristokratiet, borgerskapet og den ikke-revolusjonære delen av middelklassen. I regjeringa fikk det såkalte kadettpartiet stor innflytelse, ikke minst gjennom partilederen Pavel Miljukov som var utenriksminister. Kadettene, eller de demokratiske 3

4 konstitusjonalistene lignet politisk på vesteuropeiske inkludert norske frisinnede eller liberale; de ønsket maktfordeling, likhet for loven og borgerlige rettigheter, og parlamentarisme det vil si at landet skulle ledes av en regjering utgått fra et flertall i den folkevalgte forsamlinga. Mange av dem ønsket at Russland skulle bli en demokratisk republikk og nå når tsaren hadde abdisert, syntes en slik statsform plutselig som en reell mulighet for mange. Slik framsto det ikke bare for kadettene i Russland, men også for mange liberale politiske kretser i Vest-Europa som fulgte utviklingen i Russland spent. I Frankrike, England, og i de skandinaviske småstatene ble februarrevolusjonen mottatt som en borgerlig revolusjon, en demokratisk omveltning, og nyheten om tsarens abdikasjon og dannelsen av en ny regjering utgått fra dumaen ble møtt med stor entusiasme. Entusiasmen hang delvis sammen med krigens allianser og ideologiske skillelinjer; Det tsaristiske Russland før 1917 ble sett på som et despotisk regime, som lå politisk svært langt unna regimene i Vest-Europa, Storbritannia og Frankrike. Da tsar-russland gikk i allianse med entente-maktene høsten 1914 svekket det alliansens argumentasjon om at de kjempet for frihetens sak, mot tysk militarisme. Etter at tsar-regimet falt, framsto det som mer troverdig at Russland sto sammen med de demokratiske vestallierte mot de autoritære keiserdømmene i det sentrale Europa. Man ønsket og forventet at Russland nå skulle begi seg inn på en demokratisk vei og slik bidra til å gjøre den ideologiske fronten mot sentralmaktene mer enhetlig. 1 Også i de nøytrale, entente-vennlige skandinaviske småstatene var mottakelsen av februarrevolusjonen svært positiv. Den sosialdemokratiske partilederen i Sverige Hjalmar Branting kalte februarrevolusjonen for et verdenshistorisk demokratisk gjennombrudd. 2 Aftenpostens korrespondent i London rapporterte om at møter i det russiske eksil-miljøet var preget av «en umaadelig begeistring for den nye tingenes tilstand i Russland» som man forventet store ringvirkninger av i Europa, «ikke mindst i retning af en styrkelse af den demokratiske bevægelse i Europa og en undertrykkelse af militarismen i dens værste former.» 3 Karakteristisk for forståelsen av februarrevolusjonen er også et notat fra Norges utenriksminister Nils Claus Ihlen. Han skrev at han «med megen sympati hadde sett, at de prinsipper og ideer som ligger til grunn for 1 Cf. Martin Alm, «Ryska revolutionen i svenska ögon », Kristian Gerner & Klas-Göran Karlsson (red.), Rysk spegel. Svenska berättelser om Sovjetunionen och om Sverige, Nordic Academic Press 2008: Alm 121. Jf. også Aftenposten nr. 189, : «Redaktør Branting om den russiske revolution.» Branting traff Miljukov da han reiste gjennom Sverige på veg til England i april 1916, jf. Paul Miliukov, Political Memoirs Edited by Arthur P. Mendel. University of Michigan Press, 1967: Aftenposten nr. 216, 1. mai 1917: «Revolutionen i Rusland og russerne i England.» 4

5 Norges forfatning nå også vil komme til å danne grunnlag for den politiske utvikling i Rusland.» 4 Aftenposten rapporterte fyldig fra hendelsene i Russland. Samme dag som tsar Nikolaj II abdiserte (15. mars 1917 etter vår vestlige kalender), fylte hendelsene nesten hele førstesida på Aftenposten samt deler av side to, under tittelen «En verdenshistorisk begivenhed». 5 Her beskrev professor i russisk ved Universitetet i Kristiania, Olaf Broch hendelsene i Petrograd. Broch understreket at det hele var foregått fredelig, uten vold og blodsutgytelser. Og ikke nok med det, ifølge Broch hadde hendelsene foregått nærmest med en tvingende nødvendighet, som «en naturlig evolusjon. Sjelden har vel et kort tidsrom i den grad godtgjort et foreldet regjeringssystems udugelighet, som de siste måneder i Russland,» skrev Broch. Den folkevalgte forsamling Dumaen, med sine relativt sett moderate og reformistiske fløyer i spissen hadde «tatt statens tøyler i sin hånd», og vunnet støtte for sine krav om dannelse av en regjering utgått fra Dumaens flertall. En hovedforklaring på maktskiftet, rapporterte Broch, var at «den veldige garnison i Petrograd [og] millionhæren ute ved fronten» støttet Dumaen. Artikkelen ble illustrert med et vakkert fotografi av Det tauriske palass i Petrograd, hvor folkeforsamlingen holdt til, samt portretter av noen av hovedaktørene i det politiske dramaet. Olaf Broch var en av Norges fremste russlandskjennere i første halvdel av 1900-tallet, og han skrev fast i Aftenposten om russiske forhold. Broch hadde selv en frisinnet politisk grunnholdning, og han sympatiserte sterkt med kadettenes program for en demokratisk utvikling for Russland. Gjennom våren og sommeren 1917 skrev han en stor mengde artikler og holdt Aftenpostens lesere oppdatert om den midlertidige regjeringas politikk. Det relativt fredelige maktskiftet rundt tsarens abdisering var ikke en selvfølge. Bare to dager tidligere hadde Aftenposten meldt om blodige gatekamper og butikker som ble stormet i Petrograd og andre store russiske byer. 6 Men nå hadde stormen allerede lagt seg, iallfall syntes det slik for Aftenpostens lesere. Brochs språkføring var begeistret når han beskrev de demokratiske vindene som sveipet over Russland. Den fredelige revolusjonen kom ifølge Broch som resultat av et bredt forankret folkelig ønske: «Alting tyder paa, at den radikale forandring, som begivenheden betegner, er gjennemført med merkværdig lethed. Naturligvis 4 Holtsmark (red.) Norge og Sovjetunionen En utenrikspolitisk dokumentasjon, Cappelen forlag 1995: Aftenposten nr. 135, 15. mars 1917: «En verdenshistorisk begivenhed.» 6 Aftenposten nr. 131, 13. mars 1917: «Alvorlige uroligheder i Rusland.» 5

6 fordi den var modnet som frugten, der ikke engang behøver at plukkes den falder af sig selv.», skrev Broch. Han fortsatte med å beskrive den politiske omveltningen som «et utslag av et omtrent enstemmig krav» fra det russiske folket. Ifølge Broch var det som nå skjedde «et bud om den fulle vår [Russland] så lenge har stundet etter og kjempet for.» Broch trakk linjer tilbake til den folkelige uroen i 1905, etter at Russland hadde tapt i krig mot Japan om ressurser og innflytelse i grenseområdene i Øst-Asia. Etter krigsnederlaget hadde tsaren for å roe folket gått med på kravene om opprettelse av en folkeforsamling og tillatt politiske partier. For Broch var hendelsene i 1905 og 1906 starten på en prosess med politisk liberalisering som nå hadde fått fullt gjennomslag. Februarrevolusjonen var del av en lengre, naturlig utvikling hvor det russiske folket sloss for politisk medbestemmelsesrett, på samme måte som andre europeiske folk slik framsto det for Broch, og slik beskrev han det for Aftenpostens lesere. Brochs beskrivelse av februarrevolusjonen som et gjennomslag for russiske demokratiske krefter var helt i tråd med den allmenne mottakelsen som maktskiftet fikk, både i Norge og i Vest-Europa for øvrig. Februarrevolusjonen ble hyllet som en innfrielse av et langvarig håp; når Russland nå hadde frigjort seg fra den autokratiske tsarmakten, ville landet begi seg inn på en vei som ledet mot et liberalt demokrati, med parlamentarisme, maktfordeling og borgerrettigheter. Russland var i ferd med å bli en del av det moderne liberale Europa. I de påfølgende dagene meldte Aftenposten om økende folkelige krav om at Russland skulle bli en republikk, om den provisoriske regjeringens løfter om borgerlige friheter, likhet for loven, opphevelse av dødsstraff og løsgivelse av politiske fanger, og om lykkeønskninger fra England til det russiske folk. I enkelte oppslag kom også mer fryktsomme merknader om de folkelige revolusjonære strømningene fram, men disse var ikke i flertall. Etter at den nye regjeringa i Russland erklærte at den ville overholde landets forpliktelser i krigsalliansen, ble den raskt anerkjent som legitim makthaver av ententemaktene og USA. 7 Februarrevolusjonen ville også styrke de russiske troppene ved fronten, mente Broch. Gjennomslaget for de liberale krefter ville sette nytt mot i de russiske militære styrkene, og sikre seier i krigen for ententemaktene. «Bevisstheten om at det Russland som man nu kjemper for blir et nytt og fritt land, vil løfte alle de dannede elementer i hæren til begeistring. Den russiske ungdoms berømte offervilje og dådstrang vil få vingefang som aldri før.» 8 7 Stockdale 1996: Aftenposten nr.135, 15. mars 1917: «Revolutionen i Rusland.» 6

7 Forventningene til hva februarrevolusjonen skulle bringe hadde som jeg nevnte sammenheng med ideologiske skillelinjer og allianser under krigen. Men det hadde også sammenheng med den norske eksportindustriens interesser i det russiske markedet. I tiåret før utbruddet av krigen hadde Norge som de andre skandinaviske landene, og også Tyskland investert ivrig i Russland. I Norge fikk entreprenørene god hjelp fra den nyetablerte norske utenrikstjenesten og Norges sendemann til Russland, Nikolaj Grove Prebensen. Prebensen så det som en prioritert oppgave å øke handelen med Russland, og investeringsoptimismen var stor. I norske aviser ble Russland omtalt som «Det nye Amerika», et land hvor investeringer ville gi stort utbytte. Krigsutbruddet ga muligheter for økt inntjening for de nøytrale skandinaviske småstatene, siden Tyskland ikke lenger utgjorde en dominerende utenlandsk faktor i det russiske markedet. Skandinaviske investeringer i Russland økte raskt under krigen, og i forretningskretser forberedte man seg på «krigen etter krigen», det økonomiske kappløpet om det russiske markedet som man forventet ville oppstå etter at krigen var slutt. 9 Optimismen varte ved gjennom sommeren og høsten Den midlertidige regjeringen innfridde på flere områder; den erklærte amnesti for politiske fanger, avskaffet dødsstraff og innførte likhet for loven og borgerlige friheter og rettigheter. Den erklærte at en ny grunnlovgivende forsamling skulle innkalles når krigen var slutt, og fikk stor oppslutning om det. Men spørsmålet om hvilken statsform Russland nå skulle få monarki eller republikk ble utsatt. Det samme gjaldt spørsmålet om en jordreform som ville gi bedre kår for bøndene. Jordspørsmålet var, som jeg nevnte innledningsvis, kanskje det største og mest brennende spørsmålet i russisk politikk før krigen. Mange steder tok bøndene utover sommeren og høsten 1917 saken i egne hender og konfiskerte jord fra godseiere. Dette var uttrykk for en fortsatt ulmende misnøye og revolusjonære strømninger blant brede lag av den russiske befolkninga. Det samme gjaldt desertering blant soldatene; mange forlot fronten for å dra hjem og være med i jordfordelinga. (Soldatene var i stor grad tvangsutskrevne bønder.) Også i byene var det voksende misnøye utover sommeren, krigen skapte fortsatte forsyningsproblemer og matmangel. 9 Jf. Kari Aga Myklebost, «Nikolai Prebensen and Norway s first legation in Russia, », i Myklebost, K.A. & S. Bones (eds.), Caution & Compliance. Norwegian-Russian Diplomatic Relations , Orkana Akademisk 2012: 71-86; Bent Jensen, Det ny Amerika. Rusland og dansk erhvervsliv før 1917, i Christensen, S. Aa. & H. Gotlieb (red.), Danmark og Rusland i 500 år, Det Sikkerheds- og Nedrustningspolitiske Udvalg, København 1993:

8 Den midlertidige regjeringa valgte å fortsette krigen til tross for sterk motstand i befolkninga; utenriksminister Miljukov hadde siden krigen starta argumentert med at Tyskland måtte slås for å sikre fred i Europa. Han insisterte på at Russland var del av en forsvarskrig mot aggressiv tysk militarisme, og at Russland sammen med Frankrike og Storbritannia hadde et felles ansvar i å vinne krigen som de ikke kunne gå fra. Det kan i ettertid synes som regjeringa ikke forsto tyngden i krigstrettheten og opprørsviljen i befolkninga. PP14 Samtidig med at den midlertidige regjeringen ble dannet, gikk de sosialistiske partiene i Petrograd sammen i et arbeiderråd, eller arbeider-sovjet. Etter hvert kom det også representanter for soldatene til, og rådet ble omdøpt til Petrograd-sovjetet. Lignende representative organer ble dannet også i andre russiske byer, og det ble også dannet bonderåd. Disse sovjetene hadde stor legitimitet i folket som reelle representative organer, og sovjetene utgjorde et andre maktsentrum i Russland, ved siden av regjeringa, gjennom Historikere betegner perioden mellom februar og oktober i Russland som en fase med dobbeltmakt; regjeringen og sovjetene. Sovjetene samarbeidet først med regjeringen og lovte å fortsette med det, så lenge regjeringen førte en «arbeidervennlig» politikk, en politikk som de mente tjente folket. Men gjennom sommeren og høsten økte motstanden mot regjeringas krigspolitikk, og Petrograd-sovjetet gikk ut og krevde fredsslutning med Tyskland. Lenin og bolsjevikene på sin side agiterte for at Petrograd-sovjetet måtte gripe makten og avsette den midlertidige regjeringa, og oppslutninga om Lenin sin strategi økte. Store demonstrasjoner mot regjeringa ble organisert gjennom seinsommeren og høsten. Dette den økte oppslutninga i sovjetene var grunnlaget for at Lenin og hans krets besluttet at tiden var moden for oktoberrevolusjonen. Den 25. oktober (7. november) ble sentrale institusjoner i Petrograd okkupert av de såkalte røde garder, militære styrker under bolsjevikenes ledelse. Vinterpalasset, der regjeringa holdt til, ble inntatt og regjeringas medlemmer arrestert. Det hele skjedde raskt og uten store kamper; bolsjevikene møtte ingen folkelig motstand. Neste dag ble Den andre allrussiske sovjetkongressen åpnet. Bolsjevikene vant et flertall blant representantene, og brukte det som utgangspunkt for å danne en ny regjering. Bolsjevikene trakk Russland raskt ut av krigen, og innfridde slik det viktigste folkelige kravet - fred. I Norge var det nå arbeiderpressen som jublet, mens Aftenposten og norske frisinnede kretser var avventende. Mange mente at det nye regimet i Russland var svakt og ustabilt, og spådde at det ville bli kortvarig. Bolsjevikenes maktovertakelse kom som en fullstendig overraskelse, 8

9 både for den midlertidige regjeringen i Petrograd - og for sympatiserende frisinnede i utlandet. Oktoberrevolusjonen radikaliserte den norske arbeiderbevegelsen, og på landsmøtet til Det norske arbeiderpartiet våren 1918 vant den revolusjonære opposisjonen flertall, med Kyrre Grepp og Martin Tranmæl i spissen. Møtet vedtok en uttalelse om at partiet i tillegg til parlamentarisk arbeid hadde rett til å ta i bruk revolusjonær masseaksjon i kampen for økonomisk frigjøring av arbeiderklassen. 1. mai-demonstrasjonene samme vår inneholdt faner og paroler som hyllet revolusjonen mange steder i landet. Hvis arbeiderne kunne ta makta i Russland, kunne det samme skje i Norge. I arbeiderbevegelsen var revolusjonsgløden stor, mens i borgerlige kretser var det revolusjonsfrykten som hersket. Den russiske revolusjonen fikk sterkere nedslag i den norske arbeiderbevegelsen enn i noe annet skandinavisk land. De sosialdemokratiske partiene i Sverige og Danmark forble reformistiske, mens det norske arbeiderpartiet ble revolusjonært. I den umiddelbare etterkrigstida syntes det for en tid å være en reell mulighet for at revolusjonen virkelig skulle spre seg til andre land deriblant Norge. Men det ble aldri revolusjon i Norge og det skyldes i hovedsak at de norske revolusjonære lederne ikke selv forberedte noen omveltning, men ventet på en revolusjonær bølge som skulle skylle inn over Norge utenfra. Den norske regjeringen på sin side slo hardt ned på arbeideraksjoner som gikk ut over loven. Samtidig gikk regjering og Storting inn for viktige reformer i tråd med krav fra arbeiderbevegelsen, som arbeidstidsreformen i I 1920 var situasjonen snudd på hodet. Revolusjonsfaren syntes langt mindre i Europa, ulike forsøk på omveltning som i Tyskland var slått ned - og den økonomiske oppgangen var gått over i krise og økt arbeidsledighet. Krisa svekket arbeiderbevegelsen kraftig, og både fagbevegelse og Arbeiderpartiet mistet et stort antall medlemmer. Revolusjonen var tapt. Samtidig forble innflytelsen fra de russiske bolsjevikene og den russiske revolusjonen stor på den norske venstresida, noe som blant annet kom til uttrykk estetisk, i valgplakater, i bildekunst og i litteratur gjennom mellomkrigstida. 9