Ole Østvolds utrolige svalestup

Transkript

1 : Ole Østvolds utrolige svalestup og andre fortellinger om en småbrukerfamilie på 1900-tallet [1] I følge Odd Østvold, Navnet Pungen oppsto angivelig fordi jordstykket liknet en såkalt svenskepung. Men barna til Maren og Hans likte ikke å bli kalt «Pung-unga». [2] Kåre Sveen: Hefte laget til Østvold-slektas stevne 12. august Nei, sa mannen fra kommunen. Det kænn je itte skrive. Itte dæ? sa Hans. Nei, itte Pungen. Det går itte an, sa mannen. Men Østvold, da? prøvde Maren. Ja, Østervold kænn je skrive. Nei, det ska vara Østvold, presiserte Maren. [1] Og slik ble det. Mannen fra kommunen hadde kommet på besøk en dag i oktober 1910 for å ordne med formalitetene i forbindelse med at Hans og Maren Hansen skulle overta Pungen. De hadde bodd på den vesle plassen med det snodige, litt nedsettende navnet i nesten femten år, som innerster under garden Vevla i Stange. Nå skulle de få kjøpe eiendommen og åtte mål ekstra, 16 mål jord til sammen. Kjøpesummen var kroner. Hans hadde søkt om lån i Den norske arbeiderbrug- og boligbank, og navnespørsmålet kom opp mens de holdt på med kjøpekontrakten: Småbruket måtte ha et navn. Øvrighetens representant reagerte da Hans sa at de like gjerne kunne beholde «Pungen». Hans var stangesokning og kom fra små kår. I hans slekt hadde de vært husmenn og innerster i generasjoner. Han var født utenfor ekteskap i 1866 og vokste opp hos sin mor, men han hadde pågangsmot og arbeidet hardt for å skape et bedre liv for seg og sine. Maren hadde en litt annen bakgrunn. Hun kom til verden på plassen Oppi i Hoff i Solør i Faren var plassgutt, men mora kom fra garden Beitnes. [2] Maren var kanskje litt tryggere sosialt enn Hans og bidro aktivt til beslutningene som skulle tas. Hun kunne være en bestemt dame. På et bilde, tatt flere år senere, sannsynligvis en gang i 1920-åra, sitter Hans og Maren ute i hagen foran Østvoldhuset: Hans, mager og smal, ikke helt ulik Albert Schweitzer på sine gamle dager; Maren, lita, rund og blid som ei bakstekone. Hun lyser av energi. Kjøpekontrakten ble skrevet og undertegnet i vitners nærvær den 25. oktober I kontrakten står det at «eiendommen overtages og forrentes av kjøberen fra 1ste April 1911». Skjøtet er datert den 14. oktober Eiendomskjøpet ble et vendepunkt i Maren og Hans Hansens liv. Begge må ha følt at de stod ved et vegskille, at det var viktig med et navn som var deres, et navn de kunne identifisere seg helt og fullt med. De var ikke innerster Å Østvold Hans og Maren har pyntet seg for fotografen som har plassert dem på hver sin pinnestol foran Østvold-huset, rundt Foto: Privat Registreres HM? Å Skjøtet Maren og Hans fikk skjøte på eiendommen Østvold i 1911 undertegnet 14. oktober og tinglyst 6. november

2 } Østvold Småbruket Østvold ligger ikke langt fra Ottestad kirke, mellom storgardene Vevla og Nordvi, der hvor landskapet begynner å helle nedover mot Svart elva og Vang. Hedmarksmuseets fotoarkiv nr lenger; de hadde fått sitt eget og blitt sjøleiende, frie småbønder. På sett og vis må det ha vært som å bli født på nytt. Pungen hørte fortida til; Østvold skulle det nye bruket og familien hete. Det samme året begynte Hans å sette opp nytt våningshus, og senere ny låve, et stykke unna den gamle Pungstua. Han gjorde det aller meste av arbeidet sjøl, på kveldstid; ofte drev han på til langt på natt. Mellom to storgarder Navnet Pungen Det gamle plassnavnet Pungen under Vevla ble skiftet ut med Østvold fordi det ble oppfattet som kjønnsrelatert og derfor litt nedsettende. Nå eksisterte det enkelte eiendomsnavn, kanskje særlig plassnavn, som virkelig var nedsettende. Men dette var ikke tilfelle med Pungen. Av en forklaring i 1734 om plassryddingen under Vevla får vi vite at det eksisterte en plass med «noen gamle hus» under garden da Even Simensen ble bruker i Den gang sto det bare en «engelade» (utløe) i «slått - engen Pungen», men i Evens tid ble plass nummer to under garden bygd i Pungen, og han bygde en ny felleslåve for Pungen og den ikke navngitte, eldste plassen. Da Even Simensen kjøpte Vevla i 1720, heter det «med underliggende slåtteland Pongen kallet» i skjøtet, og dette underbruksforholdet var tydeligvis så viktig at det også nevnes i andre eiendomsdokumenter på 1700-tallet. Vanligvis utgjorde slike spesifiserte underbruk en tidligere ødegård, men Pungen hadde en annen forhistorie. Den 31. oktober 1552 møttes tre gardeiere på Vevla «i Skaagn i Ottestad fjerding» for å foreta et trippelskifte av jord. Den ene var «hustru Ingrid» til Vie, adelsdamen Ingrid Asgautsdatter Kamp til Nordvie, annen hustru til Mogens Trulsen Handingmann som skapte adelssete - gården Nordvie, en stund videre kalt bare Vie, av tre Viebruk i 1520-åra. Den andre var også av adel, «velbyrdig» Hans Pedersen, som var eier av Vevla. Mora hans hadde sannsynligvis vært søster av væpneren Herlog Hudfat på Ringnes. Den tredje personen var Bård Rolfsen, kannik i Hamar domkapittel som fremdeles var opprettholdt, og sogneprest til Stange. Bård representerte de to ødegårdsbrukene Brødregjerdet, som egentlig het nordre og søndre Langvegg, der søndre Langvegg ble til Kløfta. De tre jordeierne skiftet jord i 1552 slik at Vevla fikk overført «det lille tajet og en hustomt» fra Brødregjerdet eller Langvegg, hustru Ingrid overførte «et stykke jord» til Brødregjerdet som i størrelse var halvparten av hva som ble overført til Vevla, mens hustru Ingrid fikk tillagt Nordvie «et stykke jord liggendes ved Vie (altså Nordvie) ifra leet som ligger i Pungen og (videre) vest for Pungen og sør for gangvegen, ned til Holteleet, der straks ble oppsatt gjerde.» Nøyaktige grenser får vi ikke vite, men vi nevner at Holteleet betyr leet mot ødegården Holte, som fulgte nordre Ottestad. Hovedpoenget for oss er at Pungen var et vel etablert områdenavn i 1552, og det har derfor oppstått langt tilbake i middelalderen. Sannsynligvis var det formen på Pungen som var navngivende. Dette grenseområdet for Vevla kan ha hatt form som en pung inn i eiendommen til nabogardene. Ellers understreker vi også at dette er det yngste eiendomsdokumentet der det gamle bygdenavnet Skaun er i levende bruk. Formen er nå blitt «Skaagn», slik samme navn er bevart som Skogn i Trøndelag. Men her på Hede marken var prestegjeldnavnet i ferd med å utkonkurrere bygdenavnet. Ved Svein-Erik Ødegaard Småbruket Østvold ligger ikke langt fra Ottestad kirke, mellom storgardene Vevla og Nordvi, der hvor det bølg - ende kulturlandskapet begynner å helle nedover mot Svart - elva og Vang. Her har det vært drevet jordbruk siden før begynnelsen av vår tidsregning. Etter siste istid lå landet lavere og Mjøsas vannspeil høgere enn i dag. Åkersvika strakte seg mye lenger østover, og da de første jordbrukerne slo seg ned i området, gikk det an å komme med båt langt inn i Romedal. [3] Den gamle kongevegen gikk nordover gjennom bygda, traséen passerer bare noen steinkast fra Østvold og fortsetter videre nedover Tanndalen og Gam mel bakka mot Svartelva. Også i tidligere tider var dette antakelig en viktig ferdselsåre. Snorre forteller at dron ning Astrid og sønnen Olav Tryggvason overnattet hos Torstein på Vitskar i Skaun da de flyktet fra hærmennene til Gunn hild og Gunnhild-sønnene på slutten av 900- tallet. I følge Stange bygdebok kan sagaens Vitskar ha vært Nordvi, men nyere forskning finner dette mindre sannsynlig. Uansett var Nordvi i flere hundre år en storgard også i nasjonal målestokk, og adelig setegard så sent som på 1600-tallet. [4] I 1723 var det to husmenn på Vevla, den gangen Veflen. I 1860 hadde garden tre husmanns- og innerstplasser. 15 år senere var det blitt ni plasser: Sveen, Veflenhagen søndre, Veflenhagen nordre, Holtet, Pungen, Gropen, Langvegg, Hesteløkken og Berget. Gropen hadde en ku og en sau, ellers var det ingen dyr på plassene. [3] Feste Lillehammer AS, stedsanalyse Ottestad, januar 2007 [4] Stangeboka/del2.htm Stange bygdebok, del 2 / Store Norske Leksikon. Det er omstridt hvor i landet Vitskar lå. 4 5

3 [5] Stange bygdebok, del 2. [6] I følge Hedvig Johansen. [7] Kåre Sveen [8] Kåre Sveen [9] I følge Odd Østvold, I 1801 hadde Nordvi åtte husmenn og en innerst. I 1875 ble det registrert 11 husmannsplasser og to bortforpaktede plasser: Jørgensberg, Holen søndre, Holen nordre, Sveen, Grindborg, Nyhus, Smestad, Smedbakken, Bakken, Rogn - stad og Hestehagen, Tangen og Elisenberg. På plassene var det 22 kyr, 33 sauer, sju griser, ei geit og en hest. [5] Pliktarbeid og hortensia Hans og Maren hadde kjøpt huset da de kom til Pungen i 1896, men Vevla eide fremdeles jordstykket som hørte plassen til, og det måtte gjøres pliktarbeid. Det innebar at de hver høst skulle skjære 18 mål korn med sjyru [6] på garden, og i tillegg utføre sju og et halvt dagsverk i potetonna, som betaling for jordlappen de fikk bruke. Til å begynne med var de nødt til å leie folk for å klare arbeidet de var pålagt på garden. Etter hvert som barna vokste til, gjorde Maren og ungene denne jobben. Hans arbeidet ikke så ofte på Vevla. I sommerhalvåret drev han mye som tømmermann. Om vinteren reiste han i mange år rundt i bygda med et damptrøskeverk. Senere fikk han arbeid ved Otte - stad frørenseri, der han var i 24 vintrer. [7] Mens hans tante Oline var kjent som såkalt klok kone, en som visstnok kunne «gjøra åt og kurere både folk og dyr», [8] ble Hans Østvold personlig kristen og ivrig kirkegjenger med fast plass i Ottestad kirke. Ikke desto mindre hadde han alltid stående ei flaske brandy i skapet, for å ha noe å by på når det kom fræmen. Maren gikk ikke i kirken like ofte som mannen. Hun sa: «Je sitt heller heme å kvile hell å sitta å sovå i kjørkjen.» [9] I løpet av atten år satte Maren ti barn til verden; åtte vokste opp: Sigurd Henrik ( ), Lina Marie ( ), Hilda Mathilde ( ), Ole ( ), Martin ( ), Julie Lovise ( ), Hans ( ) og Anna ( ). Den gamle Pungstua sto oppe ved stenskigarden som fremdeles går langs grensen til nabogarden Nordvi. Det var et gammelt tømmerhus med tre rom stue, kammers og kjøkken. Huset var trekkfullt og kaldt om vinteren, men om sommeren kunne det være trivelig der. De hadde tre apaler, flere ripsbusker og stikkelsbærkjerr og et rundt blomsterbed foran huset. Maren var glad i blomster. Noen ganger gikk hun bort til gardkjerringa på Vevla med en hortensia eller en oleander, og fikk litt mat og noen klær som takk. [10] Julekvelden var årets høydepunkt, i følge Hilda: «De hadde juletre alt det hun kunne huske, og bordet var pyntet med en duk som foreldrene hadde fått i bryllupspresang. Julematen var god, og alle fikk ete seg ordentlig mette. Først var det mjølkevelling med risengryn, etterpå ribbe og pølse. Etter gammal skikk sto det ribbe og pølse på bordet julenatta. Da skulle det itte bli tomt for søvel det året, sa Maren. Juledagen var det fast at de gikk til kirke.» [11] Etter at de hadde flyttet inn i det nye Østvold-huset, ble Pungstua brukt som bryggerhus i flere år. De tenkte å flytte den nærmere de andre husene, men det ble aldri noe av. Husmannsvesenet Enkelte historikere framstiller det som om det ikke alltid var så store sosiale og materielle skilnader mellom husmenn og innerster på den ene siden og sjøleiende bønder på den andre. På Hedemarkens flatbygder var imidlertid forskjellene ofte iøynefallende mellom dem som bodde i de grå, lave husmannsstuene, og storbondens familie som levde i velstand og overflod i sine herskapelige toetasjes hus. Selv om det var individuelle variasjoner, tilhørte husmannen i alminnelighet et helt annet sosialt sjikt enn bonden. Husmannsvesenet vokste kraftig på og særlig på 1800-tallet, i takt med den sterke befolkningsøkningen i denne perioden. Omkring 1850 var det over husmenn i Norge, før trenden snudde. [12] I 1910, året før Hans og Maren fikk sitt eget småbruk, var det knapt husmannsfamilier igjen; i 1929 vel Det Å Hans og Maren Hansen Brudebilde av Hans og Maren, ca Foto: Privat [10] Kåre Sveen [11] Kåre Sveen [12] Wikipedia/Store Norske Leksikon. 6 7

4 [13] kilder_litteratur/husmenn.html S. Sogner NHU VIII s [14] Skirbekk, Håvard. Hedmark. I manns minne, Dns, 1972, s. 74. Se også om husmann og innerst i Store Norsk Leksikon og Wikipedia. [15] Den nye utgaven, redigert av T. Bøhmer, utgitt 2010, s 23 åpnet seg nye muligheter for husmenn og husmannsbarn ikke minst takket være begynnende industrialisering og utvandringen til Amerika. Nye driftsmetoder i jordbruket bidro på samme tid til at behovet for arbeidskraft sank. Betydningen av begrepet husmann har endret seg opp gjennom historien. Fram til midten av 1600-tallet var en husmann en som leide husrom av en gardbruker, uten at han hadde jordbruk som hovednæring. Uttrykket ble også brukt om småbønder. Siden kom husmann til å bety en person som leide et ikke særskilt matrikulert jordstykke av en gardbruker. Han betalte leie med kontanter eller ved å arbeide for bonden. Det mest allmenngyldige kjennetegnet på en husmann var at han kunne pålegges arbeidsplikt. [13] Dersom han ikke hadde arbeidsplikt, ble han regnet som innerst. En innerst blir gjerne definert som en person som leide husrom av en gardbruker, samtidig som han drev et selvstendig yrke. Ut fra dette er det kanskje like riktig å si at Hans Hansen var husmann før Han var utvilsomt underlagt arbeidsplikt på Vevla, selv om han hadde andre jobber utenom. Husmennene og deres familie tilhørte garden; de var på sett og vis gardbrukerens eiendom, akkurat som plassene de bodde på. Dette gjenspeiles også i navneskikkene: Mange skiftet etternavn når de flyttet til en ny husmannsplass. De fikk navn etter garden de til en hver tid var knyttet til, med «eie» som etterstavelse. [14] I Norske Gardsbruk omtales Hans som Hans Hansen Østvold (Vevlaeie). [15] Sigurd emigrerte og ble soldat Maren og Hans brøt ut av den onde sirkelen som fattigfolk på landsbygda hadde vært fanget i gjennom generasjoner. Men den som virkelig kastet av seg fortidas åk, var deres eldste sønn Sigurd Henrik, som bare noen måneder før foreldrene overtok Østvold, pakket kofferten og reiste til Amerika for å prøve lykken der. De skulle aldri se ham igjen. Sigurd Henrik Hansen, som tok navnet Henry S. East - vold etter at han kom til Amerika, sa farvel til resten av familien en gang i slutten av juli eller tidlig i august Han tok seg over til London, der han gikk om bord i den engelske Amerika-damperen Cairnrona den 11. august. Skipet gikk til Quebec i Canada, og 22. august satte han for første gang sine ben på nordamerikansk jord. I passasjerloggen står det at han hadde tenkt seg til Spooner i Wisconsin. I følge offisielle amerikanske opptegnelser dro han imidlertid til Chicago, hvor han arriverte den 25. august. [16] Det er uklart hvor han oppholdt seg og hva han tok seg til utover høsten og vinteren. Men 1. juli 1911 dukket han opp i staten Montana, hvor han hadde fått 160 acres (cirka 650 mål) jord av amerikanske myndigheter for å starte som nybygger og gardbruker i nærheten av Turner, ikke langt fra den kanadiske grensen. Etter noen år ga Henry S. opp drømmen om å bli farmer, sa fra seg sitt home stead og vervet seg som soldat. Henry S. var tilbake i Europa i 1918, som amerikansk soldat under første verdenskrig, og kjempet både i Frank - rike og Tyskland. Han vervet seg 27 år gammel, den 24. juli 1917, og ble innrullert i hæren i Chinook, Mon tana den 26. januar [17] Etter krigen slo han seg ned i Crookston, Minnesota, hvor han begynte ved jernbanen, giftet seg og fikk familie. Historiene om Klara og Ole Broren Ole ble født to år før århundreskiftet og sto for presten vinteren , året etter at faren hadde overtatt Østvold. Presten var residerende kapellan Niels Kiær, og konfirmasjonsdressen kjøpte Ole for penger han sjøl hadde tjent. For Ole Hansen Østvold var det aldri på tale å emigrere til Amerika. Flere av de andre søsknene hans reiste ut ikke til fjerne steder som Minnesota og Montana men til Ullensaker, Skedsmo og Oslo. Ole tok seg også arbeid inna før, i oslodistriktet, men han kom snart tilbake til [16] Henrik Sigurd Hansen Ostvold s Declaration of Intent [søknad om amerikansk stats - borgerskap], juli E-post fra datterdatteren Marilyn Juvrud 1. juni [17] Sveen, Randi. Ole og Klara Østvold ( ), 1999./ Marilyn Juvrud, e-post 1. juni

5 Å Ole og Klara Østvold Ole og Klara Østvold giftet seg i Ottestad kirke den 4. januar Foto: Privat [18] Storgardene stilte hester til disposisjon for forsvaret, se Norsk historisk leksikon. Hedemarken. Her likte han seg best. Her skulle han gifte seg med Klara Andersen, stifte familie og bli boende så lenge han levde. Kanskje hadde han allerede som ung mann sett for seg at han var den som skulle overta Østvold, ettersom odelsgutten hadde reist sin kos og neppe noen gang ville vende tilbake. Ole skulle gå i farens fotspor som småbruker og bygningssnekker. Ole var stedbunden, men slett ingen hemføding. Han var ikke spesielt stor av vekst, men gikk for å være hard i klypa og hadde hår både på brystet og på ryggen. Klara kalte ham enkelte ganger for Esau. De sa at han hadde ryggtavle som en gladiator; i hvert fall vant han flere harde tvekamper under lokale stevner i gresk-romersk bryting under og like etter første verdenskrig. Like etter første verdenskrig avtjente han verneplikten som dragon på Gardermoen. Ole red jegerhesten fra At lung - stad gard [18] i Stange og hadde kommet godt overens med den. En oppblåst pappagutt av en underoffiser som ikke fikk skikk på sin ganger, kom travende bort og forlangte å få overta Oles hest. Hans egen var «aldeles umulig». Nei, sa Ole. Han ville ikke bytte hest. Stig øyeblikkelig ned fra den gampen! kommanderte offiseren. Ole ble sittende i salen. Det blir tre dager på vann og brød, det, mannen min, skrek secondløitnanten. Omsider hoppet Ole ned og overlot hesten til sin overordnende. Etter militærtjenesten måtte han sone på Akers - hus festning. Ole var skeptisk til maktpersoner, særlig den typen som misbrukte sin autoritet, og han kunne gi beskjed når det var noe han fant urettferdig og galt. Det skulle han også gjøre senere i livet. Klara var heller ikke den som ga seg så lett. Hun hadde tidlig måttet lære å takle motgang. Som småjente hadde hun en traumatisk opplevelse da hennes mor Pauline Ander sen fikk tæring og døde av blodstyrtning i Bare fire år gammel ble Klara, sammen med søsteren Anna, plassert på barnehjem i Ottestad og vokste opp der. Oppvekstvilkårene ved barnehjemmet var så som så. For Klara var det en trøst at hun kunne holde kontakten både med faren, Emil Andersen, hans nye familie og besteforeldrene i de åra hun var der. En vinterdag hadde faren lovet å ta henne med på kjøretur med hest og slede for å besøke bestemora i Vang. Klara gledet seg til turen, men av en eller annen grunn kom ikke faren innom og hentet henne. Da spente Klara resolutt på seg skiene og gikk alene den lange vegen til Møystadstua i Vang, uten en gang å være helt sikker på hvor hun skulle gå. Men fram kom hun, og hjemover fikk hun skyss: «Je fekk da stå bakpå slaen hemmatt, men det var itte så lett før je måtte høl ti skia, samtidig som je skulle klore meg fast.» [19] Klara glemte aldri den dagen hun som åtteåring fikk se Hans Hansen Østvold komme gående forbi barnehjemmet med en liten, hjemmesnekret kiste i armene. Hans var på veg til kirken med sin yngste sønn Olav, som var død bare tre måneder gammel. Dette var i mai 1913, og Klara visste bare at Hans var fra et av nabobrukene. Ti år senere skulle hun selv bli inngiftet i Østvold-familien. Klara tok også utfordringen da sønnen Odd mer enn femti år senere mistet kontrollen over T-Forden på hålkeføre og havnet i grøfta i svingen nedenfor husene i Østvold en vintermorgen han skulle på jobb. Klara var den eneste som var tilgjengelig, og Odd insisterte på at hun måtte sette seg i førersetet og ta rattet, mens han forsøkte å trekke bilen opp igjen med traktoren. Klara likte godt å være bilpassasjer, men hun hadde ikke i sin villeste fantasi tenkt at hun noen gang skulle bli nødt til å steppe inn som sjaffør. Motstrebende tok hun på seg kåpe og huetørkle og gikk ned til bilen. I det hun åpnet døra og kløv opp i setet, sa hun, henvendt til sønnen: «Ja, vil du ha hæl mor di, så.» Det gikk godt, både med bilen og Klara. [19] Sveen, R

6 Historiene om Klara og Ole er blitt fortalt og gjenfortalt opp gjennom åra. De er blitt familiens felles fortellinger, og på sett og vis en del av etterkommernes identitet og mentale kapital. Klara og Ole er hovedpersonene i denne lille familiekrøniken. Livet i Vesjlhagan Klara og Ole giftet seg i januar 1924, og Ole begynte som sveiser på Arneberg nordre i Romedal samme høst. [20] Sam tidig fikk de leie den tidligere husmannsplassen Lille - hagen, eller Vesjlhagan som de sa. Plassen lå snaut et kvarters gange nord for Arneberg, et småbruk med 15 mål jord, en kombinert fjøs- og låvebygning og et umalt, lite bolighus. Boligarealet var ikke mer enn kvadratmeter. På den ene kortveggen var det påbygd ei lita bu med jordgolv. Den brukte de til oppbevaring av saltingsbalje for flesk, og andre gjenstander som det ikke var plass til inne i huset. En liten forgang tjente som vedskjul; gran- og bjørkestammer stod oppreist på veggen og ble saget og hogd etter hvert som behovet meldte seg. Sjølve huset var inndelt i stue, kjøkken og kammers: Stua utgjorde litt mindre enn halvparten av arealet og hadde to vinduer. Kammerset ble brukt som soverom og ga plass til to store senger, pluss en barneseng. Etter hvert som barna ble født og vokste til, ble det stadig trangere om plassen; Hedvig var eldst, født i 1923, så kom Edvin (f. 1925), Even (f. 1927), Hans (f. 1929), Mary (f. 1931) og Odd (f. 1937). Edvin og Hans lå i en av de store sengene, og foreldrene delte den andre med den minste. Even lå i barnesenga og Hedvig på en divan inne i stua. Snart kom det to divaner, på hver side av et bord som stod foran et av vinduene. Den siste divanen ble anskaffet av Klaras søster, Borghild, som kom på besøk hver sommer. Om dagen ble divanene brukt til å sitte på. Til stuemøblementet hørte for øvrig en buffé med speil, en kommode, en pidestall, et lite rundt bord og fire fem pinnestoler. Lenestoler hadde de ikke. En etasjeovn stod på den ene langveggen, og den holdt det varmt i rommet. I roa ved kjøkkendøra var det et forheng med klær bak. Kjøk - kenet hadde to vinduer, kammerset ett. Huset hadde enkle vinduer, som var fulle av rim om vinteren. Kjøkkenet var innredet med vedkomfyr, en liten kjøkkenbenk, et lite hjørne skap, en tallerkenrekke over benken, et kjøkkenbord, noen stoler og taburetter. Foran huset var det en åpen veranda. } Vesjlhagan Klara, Ole og de to eldste barna, Hedvig og Edvin, i Vesjlhagan, antakelig i I bakgrunnen ser vi Møllerbakken (Mjørner bakka). Foto: Privat Registreres HM? É Familien Østvold 1939 Hele familien Østvold, unntatt Hans, i Vesjlhagan sommeren 1939: Fra venstre Edvin, Klara, Even, Ole med Odd på armen, søskenbarnet Gunvor Sæther og Hedvig. Gunvor var på ferie - besøk, og Klaras søster Borghild tok bildet. Foto: Privat [20] De fleste opplysningene om livet i Lillehagen er hentet fra et upublisert manus, skrevet av Hedvig Johansen i 1980-åra

7 [21] I følge Edvin Østvold, Det var ikke elektrisk strøm i Vesjlhagan da de flyttet dit. De første ti årene brukte de parafinlamper, og maten ble laget på vedkomfyren. Midt i trettiåra ble det innlagt strøm, og et av de siste årene de bodde der, fikk Klara elektrisk komfyr. «Ved hadde vi bra med. Vi fikk en storfavn hver høst, det var en del av lønna til far, så jeg kan ikke huske at vi frøs noen gang,» skriver Hedvig. Mysost og pultost og hembakt brød Matseddelen var ganske variert om ikke akkurat luksuspreget. Til hverdags spiste de flesk, pannekaker, grøt, sild, ertesuppe eller lapskaus. Søndagsmiddagen besto for det meste av kjøttkaker, poteter og makaroni, med tyttebærgrøt og melk til dessert. De hadde høns som la egg og to kuer som melket. De leverte melk til butikken og fikk noen ekstra slanter i husholdningskassa på den måten, men hadde likevel nok til eget bruk. [21] Hedvig kunne ikke huske at de noen gang gikk sultne. Av og til vanket det egg til frokost. Kaker var det ikke til hverdags, men Klara bakte alltid småkringler til helgene, og i jula var det mange slags småkaker julekake og smultringer. Hun bakte også brød sjøl. Som pålegg brukte de sirup, pultost, mysost og en sjelden gang spekepølse. Dessuten hadde de sjølprodusert saft og syltetøy. Det var en hageflekk hvor de hadde ripsbusker, bringebærhekk og dyrket grønnsaker. I hagen var det også blomsterbed og syrintrær. Hedvig syntes at de tross alt hadde bra med klær; ikke minst fordi Klaras søster, Borghild, sendte en stor pakke både til 17. mai og til jul. I den kunne det være skjorter, gensere, kjoletøy og undertøy, og kanskje et par sko til en av ungene. Hvert år alte familien opp to griser som ble slak tet før jul. Flesket av den ene ble saltet ned til eget bruk; den andre ble solgt, og pengene brukt til nye klær til ungene, samt en liten julegave til hver. Kanskje ble det noe sjelden. Dressen Ole hadde da han giftet seg, den brukte han også som gåbortdress da de flyttet til Østvold i I 1935 fikk de tilsendt en stor koffert fra Amerika; den kom fra Klaras tanter i New York og inneholdt mye klær, blant annet en lys grå dress som Ole kunne bruke, flere kjoler og diverse plagg som ble omsydd til ungene. Skotøy var dyrt, og Østvold-ungene gikk mye barbent om sommeren, men de hadde også tøysko eller sandaler. Om vinteren brukte de pluggsko. Guttene gikk i nikkers og genser om vinteren, og en ekstra genser når de skulle ut; ytterjakke var det bare de med god råd som hadde. Til jul i 1937 eller 1938 fikk guttene sine første dresser. Ole kjøpte dem hos Fredsvold på Ilseng og betalte 25 kroner per stk. Hedvig hadde kåpe til ytterplagg. Klara sydde undertøy til hele familien av flanell. Mot slutten av tredveåra begynte det å bli undertøy av makko. Om sommeren brukte guttene kort bukse og bluse sydd av blåtøy, Hedvig hadde blåtøyskjole eller blomstret bomullskjole. Sveivegrammofon og Fillikrækom igjen til et nytt plagg til Klara og Ole, men det var helst Én luksusgjenstand eide de: en svart sveivegrammofon som de hadde mye glede av. Antakelig ble den kjøpt brukt. Etter arbeidstid om sommeren satt de ofte ute og spilte plater og drakk kaffe. Ole var glad i sang og musikk og sang ofte sjøl. På varme sommerkvelder gikk de ned til elva og badet: De hadde en badeplass ved Svartelva som ble brukt av både store og små. Særlig om våren var elva flittig brukt til fisking, og vinterstid gikk de på skøyter på isen. De laget sine egne småski av tønnestaver [tynntrestaver], smurte med parafinvoks og akte så spruten sto. [22] Radio hadde de også ganske tidlig, den første var batteri - drevet. Radioen tok tyskerne fra dem under krigen. Årets store høydepunkt for ungene var julaften. Da ble det servert ribbe og pølse med surkål i stua, og under treet lå små pakker og ventet, men først ble de avgnagde ribbebena lagt i en skål ute på trappa: For Fillikrækom var nes- [22] Østvold, E. (udatert), s

8 ten like viktig som nissen der i huset. Fillikrækom var en fantasifigur. Ingen hadde visst sett ham, men folk forestilte seg at han var en fillefrans, som rekte fra hus til hus i jula og tok til takke med ribbe-ben. Første juledags morgen fant ungene noen småmynter i skåla. [23] Lange dager og gjelling av gris [23] I følge Edvin Østvold [24] I følge Edvin Østvold Ole hadde lange dager i fjøset med mjølkekyr, pluss ungdyr og griser som skulle stelles. Mjølkemaskiner fantes ikke; alt måtte gjøres for hånd. Arbeidsdagen begynte halv seks om morgenen og varte til klokka om kvelden. Han hadde fri et par timer midt på dagen, men da var det mange ting som skulle gjøres på småbruket, så det ble lite tid til kvile. Det tok et kvarters tid å gå hjemmefra til arbeidsplassen, om vinteren var det ofte å vasse i snø til knes om morgenen. Snøplogen måtte han kjøre sjøl i fritida midt på dagen. Ole arbeidet timer på garden daglig, sju dager i uka. I de første åra hadde han én frisøndag om sommeren og én i jula, og da måtte han sørge for vikar sjøl. En sveiser jobbet altså timer i uka. I tillegg kom nattarbeid og annet ekstraarbeid. Når ei ku skulle kalve eller ei purke ventet grisunger, måtte sveiseren gå nattevakt. Dagen etter var det full jobb. [24] Overtidsbetaling var et ukjent begrep. Ole fikk utbetalt ti kroner hver fredag uansett. Det vil si 1 krone og 43 øre om dagen, eller 12 øre timen. Ole hadde flere faste gjøremål utenom fjøsstellet: Det var hans jobb å separere mjølk på lørdagskveldene, og han måtte feie komfyren på kjøkkenet på garden. Dessuten var det han som ble tilkalt når det skulle gjelles griser på Arneberg og på nabogardene. Ole hadde kosten som en del av lønna; han spiste alle mål tidene på Arneberg og var fornøyd med forpleiningen. Det var ingen selvfølge. Det var ikke alle steder tjenestefolk ble servert skikkelig kost. Når han hadde pause og var hjemme midt på dagen, ble det som regel tid til en kaffedråpå. I onnene gikk Klara ut på jordet til ham med kaffe og kaker. En småbrukerfamilie var kanskje noe bedre stilt enn arbeidsfolk som ikke hadde jord og dyr. På den annen side måtte småbrukeren tåle mer slit og lengre dager: Når Ole var ferdig med dagens dont i fjøset, ventet nye arbeidsoppgaver på småbruket, enda han fikk god hjelp av kjerring og unger. Det var et evig jag for å få endene til å møtes. Det forutsatte at alle tok et tak og bidro til fellesskapet, og ikke minst at de voksne holdt seg friske, og ikke havnet i sjukesenga over lengre tid. I 1935 skjedde noe som gikk hardt inn på både små og store i familien. Vesle Mary Paula fikk lungebetennelse og døde bare tre og et halvt år gammel. Hun ble kjørt til sjukehus i Hamar, men legene klarte ikke å redde livet hennes. Det var et fryktelig slag for Klara og Ole og deres fire mindreårige barn. Foreldrene slet med skyldfølelse fordi jentungen hadde kommet sent til legebehandling, og Klara snakket om det så lenge hun levde. Men på den tida var lungebetennelse en sjukdom med svært høg dødelighet, fordi det ikke fantes medisiner som hjalp. Å Våronna 1968 Klara og Ole hadde kuer, griser og høns, men aldri hest. I onnene lånte de i mange år hest på nabobrukene, som oftest av Karl Vie. De dyrket poteter, bygg og havre; kornet og de beste potetene ble solgt, resten gikk til egen husholdning eller grisefôr. I første halvdel av femtiåra byttet de bort de to kyrne sine for å satse mer på gris- og eggproduksjon, 12 griser og 150 høns på det meste. Omkring 1960 fikk Ole kjøpt en brukt traktor av merke Farmall International. Den gikk i 6 7 år, før den måtte vike plassen for en nyere Ferguson. Bildet er fra en pause i våronna i mai Klara serverer kaffe og kaker ute på jordet til sønnen Odd, svigersønnen Petter Johansen og Ole. Foto: Privat Registreres HM? 16 17

9 [25] Sveen, R Klara hadde jobben med å holde huset i orden, lage mat, sy klær, ta seg av ungene og stelle dyra. Ikke sjelden ble hun spurt om å ta klesvask på garden eller hjelpe til i onnene. [25] I Vesjlhagan ble både høy og korn slått med ljå. Hedvig fikk være med faren når de skulle dra kornbandene på staur om høsten. Mange ganger holdt de på etter at det ble mørkt. Da faren hadde laget hull med spettet, var hun rask til å sette stauren på plass, ellers kunne det være vanskelig å finne igjen hullet. Faren likte godt å ha noen å prate med når han arbeidet, og ungene syntes det var stas å være sammen med ham. Av og til fikk de hjelp av naboguttene på småbruket om kveldene, særlig i slåttonna og skuronna. Til gjengjeld sørget Ole for at guttene holdt seg velfrisert; ofte var det flere som skulle klippes på samme kvelden. Betalingen var 25 øre per hode, men de som hadde hjulpet ham, fikk gratis hårklipp. Etterpå serverte Klara ofte kaffe og kaker. Men en gang sprakk idyllen: Det oppsto munnhuggeri og krangel, og kunden måtte gå slukøret hjem, nyklipt bare på den ene siden av hodet. Slik situasjonen utviklet seg, nektet frisøren rett og slett å gjøre seg ferdig. «Svart var n kvit og framma var n bak, og i oksa såg n ut som en skælle» I familien går det ennå frasagn om den gangen Ole skulle leie en diger okse fra Arneberg til slakteren på Ilseng en strekning på to-tre kilometer. Ole holdt det store dyret i et kraftig rep, men de var snaut nok kommet ut på vegen, før oksen ble vettskremt av et eller annet og la av gårde i fullt firsprang. Det gikk så grusen sprutet, og Ole hadde mer enn nok med å holde følge: Han tviholdt i tauet og hang nærmest horisontalt etter oksen nedover bakkene. Ved Bjørklund gjorde dyret en sving innom skolegarden, som heldigvis var tom for barn, før det fortsatte mot Ilseng i samme rasende tempo. Oksen lot seg ikke stagge, men fulgte fylkesvegen helt til bestemmelsesstedet: Midt ute på den åpne plassen ved slakteriet fikk Ole øye på en lysstolpe og skjønte at der var hans mulighet til å få stanset stuten. Fremdeles med godt tak i tauet løp han på venstre side av stolpen da oksen valgte den høyre. Oksen ble med den farten den hadde nærmest slynget rundt stolpen før den stoppet, slik at Ole fikk gjort den fast. Der sluttet den ville galoppen, og der sluttet oksens tid på jorda. Den ble skutt på stedet; ingen tok sjansen på å forsøke å geleide den inn på slakteriet. Ole fortalte etterpå at han «hadde vøri mer i luften hell på bakka». Å slippe taket hadde likevel aldri vært i hans tanker. Jordbruksarbeiderne i kamp og streik Norske gards- og skogarbeidere møtte hard motstand da de i 1920 og -30-åra tok opp kampen for faglige rettigheter og bedre lønns- og arbeidsforhold. I 1930 slo den internasjonale krisen for alvor inn i norsk økonomi og kastet tusenvis ut i arbeidsledighet. I Hedmark gikk hver sjette jord bruksarbeider og to av tre skogsarbeidere ledige. Vinter en 1932 ble det rapportert om hungersnød blant skogsarbeiderfamiliene i Østre Trysil. I perioder ble den ene streiken avløst av den andre. Alliert med statspolitiet mobiliserte arbeidsgiverne streikebryterlag, og flere steder ble det ført en nådeløs kamp med slåsshansker og sykkelkjeder. [26] Ole meldte seg inn i Norsk Skog- og Landarbeider for - bund (Skog og Land) 1. mai Han deltok i kvelds - møter i arbeiderforeningen på Ilseng når han hadde anledning, men gikk sjelden eller aldri i demonstrasjonstog 1. mai; da måtte han passe jobben sin i fjøset. Ungene derimot gikk i tog, og representerte på sett og vis faren. Når de passerte en gard, var det viktig å rope slagord. Den dagen krigen brøt ut, var norske arbeidsfolk i streik, men på grunn av den ekstraordinære situasjonen, besluttet fagbevegelsen å avblåse arbeidskonflikten. De streikende var tilbake på arbeid igjen 10. april. [26] Halberg, 1993, s 193 ff 18 19

10 På flyttefot under krigen Den 14. oktober 1940 sto Ole med hest og vogn på tunet i Vesjlhagan, klar til å reise. Han og familien var på flyttefot. Deres jordiske eiendeler var stuet sammen på en høyvogn. De var på veg for å overta farsgarden småbruket Øst - vold som lå i Ottestad, 4 5 kilometer lenger vest. Foreld - rene var begge over 70 år, og faren hadde begynt å skrante. Ole var den som stod nærmest til å ta over. Ole styrte hest og doning inn på den smale gutua som førte opp til fylkesvegen. Klara kom etter, trillende på en sykkel med minstemann på bagasjebrettet og kjeler og kjørler hengende fra styret. To litt eldre, snauklipte guttjafser sprang etter og ville henge på vogna. Bak dem lå Vesjl - hagan, to umalte, grå bygninger som hadde vært hemmet deres i 16 år. Der hadde de opplevd både slit og sorg og glede. Men de skulle alltid tenke tilbake på tida i Romedal med en god følelse. I 2012 er tre av de fem som var med den 14. oktober 1940 Klara, Ole og sønnen Hans døde. Even var 13 år i 1940, og husker at de drev og lastet opp i høyvogna. Han mener foreldrene hadde gått til Østvold med dyra dagen før. Odd var bare tre år, og de to eldste, Hedvig (16 år) og Edvin (15 år), var allerede ute i arbeidslivet: Hedvig som stuepike på Bjørtomten i Vang og Edvin som stallkar på Arneberg søndre. I oktober 1940 var det krig. Seks måneder tidligere hadde tyske styrker invadert Norge og jaget kongen og landets politiske styremakter på flukt. Om ettermiddagen den 9. april 1940 var Klara og Oles eldste datter, Hedvig 16 år og stuepike på Arneberg på veg til Ilseng sammen med en venninne for å gå på kafé. På vegen møtte de en av naboene, som fortalte at tyskerne hadde inntatt Oslo: Det var krig! Jentene trodde først det var en forsinket aprilspøk, men de skjønte raskt at det var ramme alvor. De snudde og gikk hjem. I Vesjlhagan satt de og lyttet på radioen, som hadde sending nesten hele tida. Klara gråt; hun hadde to søstre som bodde i hovedstaden. To dager senere så de lysskjæret på kveldshimmelen da Elverum ble bombet og brent. Utover sommeren og høsten hadde imidlertid krigen kommet mer på avstand. De merket ikke så mye til tyskerne i Romedal, men verdenskrigen raste i full skala. Ole fikk skylda for annen verdenskrig En av de første krigsdagene hadde gardbrukeren kommet farende inn i fjøset Den ene sønnen hans hadde fått mobiliseringsordre, og det hadde tydeligvis gått inn på bonden. Ja, nå er det krig da, Ole, hadde han sagt. Je har hørt det, svarte Ole. Ja, og det er det du som vell, [27] sa gardbrukeren. Nei, je vil itte ta på meg skylda for å ha sætt i gang noen krig, innvendte Ole. Ja, je vet itte akkerat om du har gått med brukket gevær, men du er da ta dom, hadde gardbrukeren konkludert. Det brukne gevær var et viktig symbol for arbeiderungdommen på begynnelsen av 1900-tallet og i mellomkrigstida, da det fantes sterke antimilitaristiske strømninger i norsk arbeiderbevegelse. Etter første verdenskrig ble det nors ke forsvaret nedbygd, uten at Arbeiderpartiet var alene om å ønske en slik utvikling. For politiske motstandere ble likevel det brukne gevær selve symbolet på Ar bei - der partiets og arbeiderklassens manglende forsvarsvilje. Ole var fagorganisert og medlem av det lokale arbeiderlaget, men han hadde aldri båret det brukne gevær-merket på jakkeslaget. Even og Ole gjorde opprør mot gardbrukerveldet Tredveåra var harde, men innvarslet bedre tider for arbeiderklassen. Etter at Johan Nygaardsvold og Arbeider par - tiet hadde tatt over regjeringsmakten i mars 1935, skjedde det også gradvis forandringer på grasrota. Små kårsfolk behøvde ikke lenger å stå med lua i handa, de fikk mer sjøl- [27] «Vell» = har skylda for

11 Ingen vet sikkert hva som skjedde da Ole Østvold falt ned under arbeid på den enorme Vevlalåven rett etter krigen. Svalestupet er blitt diskutert stolper opp og vegger ned i familiekretsen. Likevel blir det sannsynligvis aldri full enighet om hendelsesforløpet. Det store mysteriet er naturligvis at Ole i det hele tatt kunne komme uskadd fra et fall på åtte meter. Og hvordan kunne en stødig kar som han plutselig miste fotfestet og styrte utfor kjøringa på en låve han kjente ut og inn? Hedvig mente den utrolige episoden skjedde under lokjøring høsten 1944 eller 1945: Ole befant seg oppe på låven, i ferd med å hive kornband fra en kjerre og ut i høygolvet. I følge Hedvig brukte han høygaffel, og stod med det ene benet på rekkverket som gikk langs kanten av kjøringa. Da rekkverket plutselig ga etter, føk Ole «som en rakett ut i løse lufta». Odd tror det må ha vært i etterkrigsåra da faren arbeidet hos byggmester Ivar Engen, en gang han var på Vevla for å gjøre noen reparasjoner. Gardbrukeren skal ha bedt Ole komme opp på kjøringa og ordne rekkverket som hadde glidd ut. Dette var rett innafor låvedøra, bare noen meter til venstre for der hvor låvebrua fører inn på kjøringa. Odd husker at de var der etterpå for å se hvor det hadde skjedd. Faren hadde lent seg utover og prøvd å trekke rekkverksrespekt og begynte å stille større krav til lønns- og arbeidsvilkår, livskvalitet og velferd. Ole var gardskar på Vevla det meste av okkupasjonstida, sønnene Edvin og Even jobbet der i kortere perioder. Blant gardsarbeiderne hadde misnøyen ulmet lenge. Helgefri var ett av flere stridsspørsmål. De som arbeidet i fjøset, hadde bare en frihelg i måneden. Even hadde begynt som fjøsgutt på Vevla etter konfirmasjonen i 1942, og måtte tidlig gjøre manns jobb. Etter flere helgevakter på rad ble han spurt om han kunne ta enda en. Nemmen om je det gjør! svarte Even og stod på sine ord. En annen gang, antakelig vinteren , gjaldt det møkkspredning. Det var tungt arbeid. Digre gjødselhauger skulle slenges utover jordet med grepp. Fjøsgutten Even var utkommandert til å gjøre en innsats sammen med faren og to-tre andre garvede karer. Alle reagerte på at gardbrukeren hadde satt en unggutt til slikt arbeid. Det hadde vært gnisninger mellom arbeidsgiveren og de ansatte om det samme før. Plutselig høgg Ole greppet i bakken og sa: Dætta kænn dom jaggu gjøra sjølve. Dom kænn spre møkka si sjølve. Kom, så går vi! Vi gikk ta jordi og labbe rætt hematt. Je såg itte mer tel gardbrukern, men hænn far gikk telbarsjatt åt garda sea, det vart visst en ordning. Je slutte, forteller Even. Et par år senere fulgte Ole etter. Om vinteren, når det var lite å gjøre på garden, pleide han og Eivind Hagen å kjøre tømmer i Stange allmenning med hester og utstyr som de leide på Vevla. Da de var tilbake på garden før våronna i 1946, viste det seg at gardbrukeren hadde lagt på prisen for hestene. Fortjenestemarginene var små fra før, og dette ble dråpen som fikk begeret til å renne over. Ole gikk på dagen, denne gangen for godt. Odd husker at han var ferdig til å gå på skolen om morgenen, da gardbrukeren kom. Klara fikk øye på ham gjennom kjøkkenglaset og mumlet: Je syns Vevla-gubben står utpå garda, je. Odd gjømte seg i kammerset da bonden banket på og steg inn. Han ville vite hvor Ole var. Hænn Ole æ på arbe, hænn, sa Klara. Arbe? Nei, hænn høre tel på Vevla! brummet gardbrukeren. Nei, hænn har begynt åt a Ivar Engen, n Ole, forklarte Klara. Ole hadde endelig gjort opprør mot gardbrukerveldet. I resten av sitt yrkesaktive liv var han ansatt som tømmermann med regulert arbeidstid og tarifflønn. Hjemme på småbruket var han sin egen herre. Det utrolige svalestupet på Vevlalåven 22 23

12 Å Gjensyn med Vevlalåven Ned i dypet til høyre her var det Ole stupte en høstdag i Yngstesønnen Odd er tilbake der faren falt åtte meter og landet på bena med et potetgrepp i hendene i (Foto: Terje Johansen) bordet tilbake til sin opprinnelige posisjon med et potetgrepp. Men bordet stod i spenn, og han hadde mistet balansen og stupt utfor kanten. Edvin har aldri hørt at faren drev og reparerte rekkverket. Hvorfor hadde han med seg potetgrepp hvis han var ute i et slikt ærend? Je har hørt at han støa seg på rekkverket og at det glei ut, sier Edvin. Even arbeidet på Vevla i flere år under krigen og vet godt hvordan det så ut på låven der. Rekkverket på kjøringa var laget slik at de langsgående (horisontale) bordene kunne løftes ut av spor i stolpene og tas vekk, for at det skulle bli lettere å velte høyet uti låven. Der hænn far sto, var itte bordet lagt skikkelig på plass att, slik at det glei ut. Ætter som hænn far førtælde, hadde n klæmt kneet mot rekkverket, og strekt seg utover før å få tak i en høygaffel ell et grepp som sto på utsida. Da n bøyde seg framover, tog n overbikken og stupte uti høygølvet. Det er nesten ordrætt slik hænn far førtælde det. Det er enighet om at høygolvet langt der nede var så godt som tomt, og at Ole raste mot bunnen av låven med hodet først. I høygolvet fantes det imidlertid flere firkantede luker, laget for at høy og annet fôr skulle kunne sendes ned i fjøsgangen i etasjen under. Ingen kan være hundre prosent sikker på hva som videre hendte. Men under sin hastige nedtur må Ole Østvold ikke bare ha truffet blink på den ene av fôringslukene. Han må også på en mirakuløs måte ha sneid borti lukekarmen, noe som igjen medvirket til at han kunne fullførte sin ufrivillige salto og lande fjellstøtt i fjøsgangen med greppet i hendene foran øynene på sveiseren Harald Langvegg. Langvegg som var i ferd med å hente kålrot til kyrne, var mer himmelfallen enn Ole, og utbrøt: Nemmen i jøssenamn, å kjæm du ifrå, a? Je kjæm derekte [ifrå kjøringa], je, glapp det ut av Ole. Gardbrukeren hadde stått ved siden av Ole oppe på låven. Han fryktet det verste da han så Ole forsvinne utfor kanten stormet nedover låvebrua og inn i fjøset for å finne ut hvordan det hadde gått. Å vart det ta deg a, Ole? skrek gardbrukeren. Nei, je er her, je, svarte Ole. Han stod i fjøsgangen sammen med sveiseren og var like hel, men kjente nok at han hadde slått borti luka med skulderen. Det hadde dempet farten og samtidig gitt ham perfekt rotasjon, slik at han dalte ned med bena først, som en katt. Det var nesten uvirkelig. I et mer religiøst miljø ville de ha sagt at han hadde hatt englevakt. I hvert fall hadde han hatt ubegripelig flaks. Han hadde åpenbart truffet lukeåpningen nøyaktig på centimeteren der han måtte treffe for å overleve. Lettelsen hos gardbrukeren må ha vært formidabel, da han så at Ole stod der lys levende. Verken han, sveiseren eller Ole selv kunne forstå at det var mulig. Etter en stund ruslet Ole opp på låven igjen og fortsatte arbeidet som om ingenting var hendt. Sannsynligvis skjedde dette rett etter krigen, høsten Even arbeidet sammen med faren på Vevla under krigen, men hadde sluttet der før freden kom i mai Han kan ikke huske at han var på Vevla da faren falt fra kjøringa. Hedvig mente de holdt på med lokjøring; det må bety at det var høst. Antakelig har det vært høy i deler av 24 25

13 låven, men ikke i den seksjonen kønnbænna skulle oppbevares; der var det nærmest tomt. Høsten 2010 foretok sønnen Odd en oppmåling som viste at det er godt og vel 5 meter fra høygolvet opp til den 90 meter lange kjøringa på Vevlalåven. Fra golvet i fjøsgangen til toppen av fôringslukene er det over 2,50 meter. Lukene er omkring 1 x 1 meter. I ettertid er det lett å peke på at arbeidsmiljøet var risika - belt med dårlig lys og mangelfull sikring av arbeidstak - erne. Nestenulykken på Vevlalåven i 1945 fikk ikke noe etterspill. Saken ble aldri rapportert til myndighetene. Det var slik det var den gangen. É I Schleswig-Holstein Even Østvold prøvekjører en motorsykkel i Schleswig mens han tjenestegjør i Tysklands - brigaden i Foto: Privat [28] I følge Odd og Edvin Øst - vold Før krigen hadde Ole tjent 10 kroner i uka. Til sam men likning fikk Odd utbetalt 62,50 kroner per uke, etter at han begynte som visergutt ved Oplandske Auto i Hamar den 2. september [29] Tysklandsbrigaden, norske soldater som fra januar 1947 til april 1953 deltok i okkupasjonen av Tyskland. Bestod av ca mann sammensatt av kontingenter fra hele landet, som etter grunnleggende utdannelse i Norge hadde seks måneders tjeneste i Tyskland. Totalt gjorde unge norske menn tjeneste i Tysk - land i denne perioden. (Store Norske Leksikon) Fjøslukt og motordur Det var den sterke interessen for biler som trakk sønnene Edvin og Even bort fra det tradisjonelle yrkesvalget: gardsarbeid. Edvin hadde begynt som stallkar på Arneberg sønd re i 1940 og arbeidet senere som fjøsgutt på Vevla. Men det gikk ikke lenge før han fikk seg jobb som hjelpemann på lastebilen til Asbjørn Holt i Ottestad. Det var fremdeles krig i landet, og alle biler hadde gassgeneratorer, som ble fyrt med småved, såkalt knott. Edvin hadde førerkortet i lomma, da han ble innkalt til førstegangstjeneste på Terningmoen i Elverum i Året etter fikk han lærlingplass hos byggmester Ivar Engen, hvor faren også var ansatt. Som lærling hadde Edvin 3,50 kroner pr. time. [28] Etter et større byggeoppdrag ved Sanderud sjukehus flere år senere, søkte Edvin et sommervikariat ved avdelingen på sjukehuset. Han fikk senere fast jobb som pleier og var ansatt ved Sanderud sjukehus til han gikk over i pensjonistenes rekker. Even hadde startet sin yrkeskarriere som fjøsgutt på Vevla og jobbet i et par år som gardsarbeider på Eidsvoll, før han måtte ut i militæret. Han havnet i Tysklands - brigaden [29] og tjenestegjorde som sjåfør det meste av tida. Det var ikke mange soldater som hadde førerkort på den tida. Til å begynne med var Even stasjonert i Hannover, men da Berlin-krisen brøt ut i juni 1948, ble den norske kontingenten flyttet til Schleswig-Holstein, nærmere danskegrensen. Før de skulle dimitteres, ble han spurt om han ville ta en ekstrajobb: Overlevere biler til neste kontingent. Even sa ja, fikk sersjantlønn med utkommanderingstillegg i en måneds tid og slapp all heimevernstjeneste i etterkant. Under oppholdet i Tyskland vant han også en velferdstur som gikk via Bad Gandersheim til Tyrol. Han og en annen ble trukket ut blant over 3000 soldater. Hjemme igjen fikk Even jobb ved NSB i Hamar i 1949 og ble fast fra Han var ved jernbanen, de siste åra som skiftekonduktør, til han gikk av med pensjon midt i 1980-åra. Hedvig og Petter rømte til Sverige Hedvig og Petter Johansen fra Hjellum ble kjærester under krigen. Våren 1945 rømte de to sammen til Sverige, etter at Petter hadde fått innkalling til tysk arbeidstjeneste. Tyskerne holdt fremdeles Norge i et jerngrep, selv om det lenge hadde buttet imot militært på ulike frontavsnitt. Hedvig og Petter dro via Rokosjøen i Løten, der de overnattet hos Martin Sandaker. I følge Ole var Martin «hue høgere og bena lengre enn deg.» Fra Rokosjøen fulgte de skogsveger til de nådde Glomma ved Vesterhaug i Heradsbygda. Der gikk de over brua, 26 27

14 Å Nödfallsvisering Hedvig og Petter rømte til Sverige våren Hedvigs «nödfallsvisering» ga henne lov til «inresa till och uppehåll i riket». Foto: Privat etter at en lokal syklist først hadde undersøkt om det stod tysk vakt på den andre sida. Derfra gikk de videre til fots til Braskereidfoss, hvor de fikk overnatte hos en kvinnelig slektning av en kjenning fra Hjellum. Hun skaffet dem skyss på lasteplanet av en bil som skulle kjøre køl til et sted ved elva Kynna. De to flyktningene fortsatte til fots langs Kynna. Det var langt å gå; de gikk i mangfoldige timer før de nådde Ulvåa. Der fikk de kontakt med en kvinne som visste hvordan de kunne krysse veien, uten at den tyske vaktposten oppdaget dem. Hun telte skrittene og sendte dem over i rette øyeblikk. Siden rodde en unggutt dem over elva, en om gangen, for båten var ikke større, og hjalp dem fram til tollstasjonen ved Possåsen på svenskegrensen. Hedvig og Petter fikk høre at det var blitt fred mens de oppholdt seg på den store mottakssentralen for norske flyktninger på Kjesäter gods. Hedvig ble siden sendt til Ulricehamn. Hun ble satt til å ta hånd om folk som hadde vært i tysk fangenskap, for det meste nordmenn. Petter ble først testet med sikte på jagerflygerutdannelse, men han havnet i polititroppene sammen med flere tusen andre flykt ninger. Polititroppene ble sendt tilbake til Norge og spilte en viktig rolle i forbindelse med avvæpningen av de tyske styrkene. Petter fikk opplæring som kanonmann. Treningen varte i to tre uker. Den gruppen han kom i, ble sendt til Saltdal i Nordland, der det var flere tusen tyske soldater, og russiske og serbiske krigsfanger. I utgangspunktet var det uvisst om tyskerne i Norge ville overgi seg, selv om Hitler hadde kapitulert. Men frigjøringen av landet gikk mer smertefritt enn mange fryktet. Petter og hans kamerater ble sendt over grensen ved Meråker. De hadde først fått beskjed om at de skulle til Trondheim, men ble transportert videre nordover med tog til Hjartåsen, derfra videre med tyskerstyrte lastebiler til Saltdal. Hedvig reiste hjem fra Sverige like før jonsok. Petter ble dimittert oppunder jul. Hedvig var flink på skolen og hadde hatt lyst til å utdanne seg videre, men familiens økonomi tillot ikke det. Vitebegjærlig forble hun så lenge hun levde, og tok eng- elskkurs og andre kurs i voksen alder. Hun leste bøker og aviser, og da TV brakte Fjernsynsteatret inn i de tusen hjem, var hun en av de ivrigste seerne. Hedvig hadde ulike jobber, i tillegg til husarbeidet den mest kuriøse var mink pelsing på Torshov i Vang, hvor hun var i flere seson - ger. I over 20 år var hun ansatt som hjelpepleier ved Åkershagan, en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Hun var organisert i Kommuneforbundet, aktiv i lokalforeningen og ble hedret med 25-års merket. Hedvig døde på Ullevål sjukehus 13. oktober 1991, 67 år gammel. Småbrukerhus og dugnadsånd Da Klara og Ole flyttet til Østvold med barna høsten 1940, var det som å komme hjem. Østvold var Oles barndomshjem, og de andre familiemedlemmene kjente forholdene godt, etter mange søndagsbesøk opp gjennom åra. Maren og Hans flyttet opp i andre etasje. Hans døde allerede året etter, Maren levde til Våningshuset i Østvold var større enn det i Vesjlhagan, med en grunnflate på cirka 70 kvm. Første etasje rommet kjøkken, kammers og stue, foruten gang og bod. En del av loftet ble raskt tatt i bruk som sovealkove, og der hadde også oldemor Maren sitt rom. Det É Krigsminnesmerke i Saltdal Petter Johansen, Ole og Klaras svigersønn, ble sendt til Saltdal i Nordland, som politisoldat etter at tyskerne kapitulerte i I Saltdal befant det seg både tyske soldater, og sovjetiske og serbiske krigsfanger. Her står Petter (nr. 2 fra høyre) i lag med fem andre norske politisoldater og to russere ved et av minnesmerkene i Saltdal. (Foto: Privat. Registreres HM??) 28 29

15 Ç Familien Østvold 1951 Hele familien hos fotografen i Fra venstre: Odd Kjell (14 år), Klara (47), Hans (22), Hedvig Margit (28), Even (24), Ole (53) og Edvin (26). Foto: Carl Normann, Hamar var kjeller under halve huset, med nedgang via en lem i kjøkkengolvet, en uunnværlig lagringsplass for melk, poteter, saft, syltetøy og andre matvarer før kjøleskapet kom. I en periode etter krigen bodde 10 personer, hvorav tre små barn, i Østvold-huset. I dag er det vanskelig å skjønne hvordan det kunne være soveplass til alle. Da Maren kom på gamlehjem, ble loftet innredet til to soverom. På framsida av huset ble det bygd en glassveranda. Innlagt vann og toalett var det ikke i Østvold. De hadde utedo, og vann ble hentet i brønnen, før det ble installert en håndpumpe i uthuset en gang i femtiåra. Først etter at sønnen Odd overtok bruket og bygde nytt hus vegg i vegg, kunne Klara tappe kaffevann fra springen inne på kjøkkenet. De hadde alltid abonnert på Hamar Arbeiderblad, og Klara kjøpte Allers hver uke, men bøker var det mer sparsomt med. Fjernsyn fikk de i 1966, for øvrig et apparat kjøpt brukt i Sverige. Etter hvert kom det også vaske - maskin og telefon i huset. I Klara og Oles nabolag i Ottestad var Vevlakorset, Ottestadkorset og Holakorset viktige referansepunkter. Gamle riksveg 50, hovedferdselsåren mellom Oslo og Trond heim, skar seg nordvestover gjennom grenda, og sammen med Ottestadgutua og fylkesveg 117 dannet den en tilnærmet rettvinklet trekant, kalt Trehjørningen, med de tre vegkryssene i hvert sitt hjørne. Småbrukene lå på rekke og rad både innenfor og på utsiden av Trehjørn in - gen. Her var det skole, kirke, kolonialbutikk, forsamlingshus og bussforbindelse med omverdenen. Småbrukerlaget som var stiftet i 1931, ble nærmest en institusjon i bygdesamfunnet etter at det fikk sitt eget forsamlingslokale. Laget kjøpte en gammel brakke av Stange allmenning i 1950, og med utgangspunkt i den ble småbrukernes hus bygd på dugnad. Som snekkerkyndig var Ole en av dem som hadde flest dugnadstimer da huset ble reist og innredet. Småbrukerhuset ble ikke bare brukt til lagsmøter, men til alskens tilstelninger: basarer, jubileer, juletrefester, lørdagsdans og idrettsarrangement. Både Klara og Ole var aktive i småbrukerlaget: Han satt som formann i en toårsperiode fra 1952 til 1954; hun var styremedlem, og sågar æresmedlem, i kvinnegruppa. Blant naboene i og rundt Trehjørningen var dugnadsånd et begrep med reelt innhold i etterkrigstida, og småbrukerlaget bidro til å sette samarbeidet i system. Det ble opprettet traktorlag, og flere gikk sammen om å kjøpe redskap og utstyr, som gikk på omgang. I onnene stilte naboene mannsterkt opp hos hverandre. «Solbær så diger som kjissbær» Sammenliknet med kona var Ole fåmælt og innadvendt: Klara var åpen, inkluderende, kvikk i replikken, alltid med en sentens eller en blødme på lager. [30] Medfølelse og gavmildhet var viktige størrelser for Klara, og hun fikk ofte gjennomslag for sine synspunkter i familien. Mens Ole regjerte over griser, kuer, bier, korn og poteter, var kjøkken, hønsehus og hage Klaras domene. Egg leverte de på Stange. Ole syklet dit med eggkasse på bagasjebrettet en gang i uka. Når Klara solgte privat til naboer, fikk de som regel et egg eller to på kjøpet. [30] «Har du itte mæ deg no jinter, a gitt, førdømmede kopen?» var en av Klaras favorittreplikker

16 [31] En sentens Ole ofte brukte. [32] I følge Hans Østvold, Klara og Ole satte sin ære i å gjøre småbruket velstelt og trivelig. Om sommeren var Østvold som en blomstrende hage med syriner, peoner, kirsebær-trær, solbær-, rips- og stikkelsbærkjerr «solbæra var så diger som kjissbær» med jordbær- og grønnsakbed, med kønn- og potetåker og høngard, grisehus og bikuber. Av og til måtte Ole rykke ut og hente inn igjen en bisverm som hadde stukket av. Han var kry og viste gjerne fram grøde og avling til folk som kom innom. Men det gjeveste var grisene. Da broren Hans og kona Edith kom på besøk, måtte de ut i grisehuset for å se hvor mye dyra hadde vøksi. Hans og Edith kom alltid oppover til Østvold i pinsen for å fiske åbbor, vedderbuk, sørrenne, mort og laue i Svartelva, og for å sprætte kaste på stikka. En dag hadde de fått en hel balje med fisk, den ble stående bak låven om natta. Da Hans skulle hente fangsten morgenen etter, var balja tom: Kråka hadde dratt av garde med alt. Klara hadde hørt kråkeleven i kveldingen, men uten å sette det i sammenheng med fisken. Ingemar Johansson og Harry Brandelius Den nest yngste sønnen til Klara og Ole het også Hans. Han var familiens sjarmør, brunbarket som en araber fra tidlig om våren, en frodig og slagferdig eventyrer som tok for seg av det livet hadde å by på. Han hadde kanskje ikke «beskådat Jesu grav, och varit på botten av Götakanalen». [31] Men: Han hadde jobbet i Sverige, kjørt beltebil på høyfjellshotell i Gudbrandsdalen, vært bussjåfør i Tigerstaden, gravemaskinfører i Valdres, og lagt på kjetting i snødrev i Nord-Finland midtvinters. Hadde de to eldre brødrene vært tiltrukket av bilens finesser og muligheter, ble motorer og maskiner en livsstil for Hans. Mens Koreakrigen raste, kom han hjem fra Sverige med nye 78-plater i kofferten, og en praktfull blåveis, som han etter sigende hadde ervervet som sparringpartner for den senere verdensmesteren Ingemar «Ingo» Johansson. [32] Blå veisen forsvant, men platene snurret og gikk på familiens opptrekkbare platespiller i årevis, det var uforglemme- lige låter som: «I ett korvstånd i en hörna i Mora oppi Dalar na», «Den vackraste visan om kärleken», «Livet på Finn skogarna» av Calle Jularbo, «Flottarkärlek» med Snoddas Nordgren og ikke minst «Gamla Nordsjön» med Harry Bran delius. For hedmarkinger ble Sverige det store ut land i femtiårene. Alle reiste over til Arvika eller Char - lot tenberg for å handle billig sukker. Selv Klara og Ole var en tur i Sverige. Noen bokse-karriere fikk Hans aldri. Som idrettsmann hadde han større suksess som skihopper. I bakken var han blant de aller beste i bygda og ble premiert i flere renn. Han døde brått den 27. august 1988, en måned før han ville ha fylt 59 år. Java CZ og Ford 1939 Femtiårene var på mange måter mopedens og motorsykkelens tiår. Både Edvin, Even og Odd skaffet seg motorsykkel. Odd kjøpte først en knallert av merket Stafett, men det året han skulle ut i militæret, anskaffet han en splitter ny Java CZ, 125 kubikk. Den kjørte han i grøfta i Ottestad - korset under jomfruturen. Sjøl kom han noenlunde uskadd fra ulykka, men sykkelen var ikke kjørbar og måtte trilles. Odd måtte gå kanossagang til Vevla-smeden og be om hjelp til å rette opp igjen gaffelen, som visstnok ble god som ny. É På MC-tur Femtiåra var på mange måter motorsykkelens tiår. Her er Even Østvold og tre kamerater på tur til Lillehammer. Foto: Privat Registreres HM?? 32 33

17 } I godt selskap Gardist Odd Østvold var i godt selskap da han stilte til start på Løwenskioldbanen i midten av oktober 1957, ved siden av selveste kronprins Harald. VGfotograf Finn Søhol foreviget øyeblikket, og bildet havnet høyt oppe på avisens første side. Faksimile: VG 17. oktober 1957 Både Edvin og Even kjørte DKW 350 kubikk. For Edvin fikk motorsykkeleventyret en brå slutt da han kolliderte med Olaf Nerhagen og lastebilen hans i Holakorset den 7. august 1952, brakk lårbenet og ble liggende på sjukehus i lengre tid. Hans hadde fått tillatelse til å prøvekjøre Odds motorsykkel mens broren var i militæret. Da Odd kom hjem etter ett års verneplikt på Evjemoen og siden i Garden, var Java CZ en borte som en sviske. Hans hadde kommet over en rimelig bil. Je regne med at du ville ha bil da du kom att, så je har bytte åt meg en oppi Moelven, sa han. Slik ble Odd nokså overraskende eier av en Ford sjuseter modell, med ekstra klappseter bak. Bortsett fra et intermesso som ekspeditør i kolonialbutikk kom Odd til å jobbe med biler og bilsalg helt til han gikk av som AFPpen sjonist mot slutten av 1990-åra. To-tre andre minneverdige begivenheter må nevnes: Edvin hoppet uti den gjørmete Vevladammen en lørdagskveld tidlig i femtiåra og drog opp att en guttunge som holdt på å drukne. Edvin var på veg til dans, kledd i sin fineste stas en lys sommerdress som aldri fikk tilbake sin gamle farge og fasong. Gutten overlevde, men Edvin fikk aldri noen Carnegie-medalje for sin redningsdåd. Odd ble samtaleemne i bygda da Verdens Gang smurte et bilde av ham, korporal John Karstensen og kronprins Harald utover halve førstesida, den 17. oktober Odd var i Garden og deltok i et feltløp med start på Løwen skioldbanen. Sammen utgjorde de tre kronprinsen, korporalen og småbrukersønnen fra Ottestad en liten militær enhet som rykket fram til start og løp i følge over blautmyrer og gjennom gransnar i Vestmarka i et par timer. Sikkerhetsklarering var det aldri spørsmål om. Odd opplevde sin kongelige medløper som en ganske folkelig kar, liberal med kraftuttrykkene når noe gikk på tverke underveis. Dette skjedde for øvrig bare noen uker etter at kong Haakon VII døde, den 21. september. Garde trop pen som Odd tilhørte, sto vakt på Slottsplassen under grav - ferden den 1. oktober På sin sekstiårsdag hjemme i Østvold i oktober 1958 stemte Ole i med minst tre vers av «Lilla vackra Anna» a cappella og imponerte gjestene. På oppfordring tok han deretter den om «Tapetserer Klisterud» og: «Så var det en gang vi lasta trykknapper neri Golfen en stan, da kom det en orkan, som blåste kokken og hele byssa flere mil inn på land» Ole likte å synge og sang så det ljomet ute i låven mens han arbeidet. Han hadde fremdeles klar og kraftig sangstemme da han rundet 60. Hell i uhell var det på sett og vis da Oles innholdsrike redskapskasse ble stjålet fra en byggeplass, for noen uker senere vant han kroner i tipping og kunne kjøpe seg ny redskap. Klara og Ole fikk oppleve en enestående utvikling Ole var midt i sekstiårene da han ble alvorlig sjuk. Legene fant ikke ut hva som feilte ham, men i 1966 ble han innlagt igjen og operert for magekreft. Etter at han ble pensjonist, fikk han tilbakefall i 1969, og døde på Elverum sjukehus den 4. desember dette året, 71 år gammel. Klara overlevde sin mann med nesten tre tiår; hun gikk ut av livet på flytte - dagen, den 14. april 1996, 91 år gammel

18 Å Ole Østvold Ole Østvold på tunet hjemme en sommerdag i Foto: Bjørn Johansen [33] Tallene er hentet fra Statistisk årbok for 1899 og gjelder året Daglønna til tjenestepigene er beregnet med utgangspunkt i 350 arbeidsdager i året. Hus - manns lønna gjelder de som hadde kosten på garden. [34] Statistisk årbok Tallet gjelder [35] I følge fellesoverenskomsten for byggfag. [36] I følge konsumprisindeksen. Klara og Ole og deres generasjon skulle få oppleve en nærmest eventyrlig materiell framgang. Da de vokste opp på begynnelsen av 1900-tallet, var Norge blant de aller fattigste landene i Europa. Da Klara døde, var Norge blitt et av verdens rikeste land. Statistikken bekrefter at arbeidstakere i jordbruket lå aller nederst på lønnsskalaen. På slutten av 1800-tallet, da Maren og Hans Hansen etablerte familie, fikk tjenestepiger på landsbygda i gjennomsnitt 85 kroner i året. Det tilsvarer under 30 øre dagen. En husmann hadde 72 øre per dag. Fram til midten av 1930-åra steg tjenestejentenes årslønn til 295 kroner (84 øre per dag). Snekkeren hadde en daglønn på 2,54 kroner i [33] Mot slutten av Oles yrkeskarriere som tømmermann, lå gjennomsnitt timefortjeneste for tømrere og snekkere i håndverksbedrifter på kr. 10,41. [34] Fra 1895 til 1964 økte snek ker lønningene nominelt med over prosent. I 1996 hadde timefortjenesten hoppet opp til 106,49 kroner. [35] I løpet av hundre år steg lønningene med over prosent. Til sammenlikning var prisstigningen i perioden på godt og vel prosent. [36] For Klara og Ole var det like viktig at det norske samfunnet i deres tid gjennomgikk en politisk utvikling og en demokratisering, som også førte med seg endret holdning til menneskeverd og rettigheter. Dette gjorde sitt til at de ikke lenger følte seg som annenrangs, men som likeverdige medlemmer av det samfunnet de levde i. Litteratur og muntlige kilder Halberg, Paul Tage. Den stolte sliter: skog- og landarbeiderne : en kamp for likeverd Johansen, Hedvig. Håndskrevet notat om tida i Lillehagen. (Udatert). Skirbekk, Håvard. Hedmark. I manns minne, Kåre Sveen: Østvoldslektas stevne 12. august 1973 i Malungen. Sveen, Randi. Ole og Klara Østvold - etterkommere etter Hans Johansen og Sophie Hansdatter, Lars Olsen Oppi og Marie Olsdatter Beitnes, Anders Eriksen og Berte Kristiansdatter, Even Pettersen og Agnete Mikkeldatter Østvold, Edvin. Erindringer (udatert). E-post-korrespondanse med Marilyn Juvrud, Crookston, Minnesota, Samtaler med Edvin Østvold, Even Østvold, Odd Østvold, Gerd Mary Grindborg,