LOKALKIRKEN SOM KULTURARENA innspill til utredningsarbeidet Kulturpolitikk etter 2014

Transkript

1 Kjell Y. Riise Uranusvegen 55, 9024 Tomasjord. Tlf LOKALKIRKEN SOM KULTURARENA innspill til utredningsarbeidet Kulturpolitikk etter Bakgrunn Med interesse har jeg registrert oppnevningen av Enger-utvalget som skal utrede utviklingen i norsk kulturpolitikk etter Som sokneprest i Tromsø domkirke og som leder i Tromsø kirkeakademi har jeg i lang tid vært opptatt av hvordan statlig, regional og kommunal kulturpolitikk virker sammen. Både som prest og som frivillig, bl. a. ved å arrangere årlige kirkefestivaler i regi av det lokale kirkeakademiet, forsøker jeg å bidra til å skape gode kunst- og kulturopplevelser, især i kirkerommet. Jeg har gjennom dette arbeidet skaffet meg innsikt og erfaringer som jeg ønsker å dele med utvalget. Det er et nedenfra-perspektiv jeg ønsker å vektlegge i det følgende, selv om jeg finner det naturlig å starte med forholdet stat/kirke. Jeg er kjent med Norske kirkeakademiers innspill. 2. Nye relasjoner mellom stat og kirke: Konsekvenser? 21. mai i år ble det vedtatt grunnlovsendringer som berører statens verdigrunnlag og relasjoner til Den norske kirke. Det er naturlig å spørre seg om, og i så fall på hvilken måte, dette gir konsekvenser for den offentlige kulturpolitikken. Etter min vurdering er det ikke grunn til å legge særlig vekt på disse endringene i fht. kulturpolitikken. Formålet med grunnlovsendringene var å klargjøre hva som er statens oppgaver, og hva som er kirkens egenart som trossamfunn. En lovforankret folkekirke ivaretar den stillingen som Den norske kirke har i landets historie og understreker kontinuiteten mellom nåværende og ny kirkeordning, sa flertallet i det offentlige utvalget om stat og kirke (Gjønnes-utvalget). Den norske kirke skal fortsatt være en landsdekkende kirke med bred kontaktflate og rom for ulike grader av trosengasjement og aktivitet blant sine medlemmer 1. Stortingsflertallet sluttet seg til dette 2. Det er viktig å understreke at nyorganiseringen av statens forhold til Den norske kirke ikke har som intensjon å endre Den norske kirke som en åpen, romslig og inkluderende folkekirke. Den skal også fortsatt finansieres av det offentlige 3. Et annet offentlig utvalg, Utvalg for tros- og livssynspolitikken (Stålsett-utvalget), nedsatt av Kulturdepartementet, skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk. 4 «I flere sammenhenger pågår det diskusjoner om tradisjon, mangfold og pluralitet og hvilken rolle tro og livssyn bør ha i ulike offentlige rom», heter det i mandatet. Jeg forventer at utvalget, som skal levere sin utredning i løpet av 2012, velger en annen veg enn en privatisering av troen (det franske samfunnet er et eksempel på et slikt vegvalg). Jeg forventer derimot at man vil understreke behovet for at flere stemmer, også livssynsmessig, bør komme til orde i det offentlige rom. Som medlem av en majoritetskirke er jeg opptatt av å vise respekt for dette. Samtidig innebærer ikke dette at kirkens stemme skal forstumme i den offentlige samtalen. Og Den norske kirke har en betydelig forpliktelse som kulturbærer og kulturformidler. Kirkens fremste oppgave er livstolkning. Kirken har et rikt forråd å øse av, men stadig på nytt må dette nytolkes inn i en ny tid og i nye situasjoner. 1 NOU 2006:2. 2 St.meld. nr. 17 ( ), Innst. S. nr. 287 ( ), Innst. 233 S ( ). 3 Ny grl. 16: «Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje». 4

2 Den norske kirke har som folkekirke en særlig rolle som formidler av kulturarven, slik den er innvevd i kirkebygg og menneskers livsriter. I denne sammenheng vil jeg særlig trekke fram kirkens rolle a. som riteprodusent, en arena for å utvikle, fornye og utfordre menneskers religiøse holdninger og praksis b. som arena for å skape, presentere og utøve både profesjonell kultur og amatørkultur c. som lokal arena for kollektiv læring og danning, ved at meninger brytes d. som fysiske identitetsbyggende strukturer i lokalsamfunnet, i form av kirkebygg. e. som kulturprodusent, særlig konkretisert gjennom kulturrådgiverstillinger f. som mulig bidragsyter i DKS. I det følgende vil jeg forsøke å konkretisere dette. 3. Konkretiseringer a. Kultur: Et rite-perspektiv på kirkens praksis Begrepene kultus og kultur er både språklig og innholdsmessig sett nært sammenknyttet. I vårt språk er «rite» et begrep som kan gi negative assosiasjoner (kfr. tvangsriter, tomme ritualer). Men kirkens gudstjeneste er i egentligste forstand en rite. Den norske kirke har de seineste årene arbeidet mye med gudstjenestens form og innhold, utfordret av Ungdommens Kirkemøte. I riten nytolkes bibelske tekster gjennom bønner, preken og salmer. Denne riten er altså kirkens fremste arena for å utvikle, fornye og utfordre folks religiøse holdninger og praksis. Over 80 % av Norges befolkning er tilknyttet Den norske kirke. For meg er det viktig at utvalget anerkjenner folkekirkens rolle som kulturformidler, både historisk, nåtidig og etter Kirken skal verken monopoliseres, være den eneste stemmen som skal høres (i et forsøk på å holde fast på en fortid som nok aldri har vært), eller marginaliseres (og slik ufarliggjøres eller knebles). Kirkens salmeskatt fornyes. Bibelen er nyoversatt (2011). Liturgien er i endring, både språklig og musikalsk. Disse endringene må fortsette, og det krever selvsagt økonomiske ressurser. INNSPILL TIL UTVALGET: På hvilken måte kan utvalget anerkjenne og støtte utviklingen av nye rituelle uttrykk (salmer, gudstjenester, liturgisk musikk)? b. Kirken som kulturarena Historisk sett var kirkemusikeren i all hovedsak den første offentlig ansatte kulturarbeideren i kommunene, blant annet i Tromsø 5. Fortsatt spiller kirkemusikerne en viktig rolle i mange lokalsamfunn, blant annet som dirigenter for barne-, ungdoms- og voksenkor. Graden av samspill med det allmenne kulturlivet, eller involvering i fht. andre lokale aktører, er selvsagt varierende. I noen grad avhenger dette også av hvem kantoren/kirkemusikeren har å samarbeide med. Brobyggerrollen som denne yrkesrollen inviterer til, rommer i alle fall et stort potensiale. Det faktum at Den norske kirke lokalt (gjennom de kirkelige fellesråd) prioriterer disse stillingene i økonomisk ofte utfordrende tider, vitner om at kirkemusikerens rolle som lokal kulturarbeider prioriteres høyt. 5 Komponisten Adolf Thomsen var f. eks. stadsmusikus og organist i Domkirken i Tromsø i en årrekke. 2

3 Også andre yrkesgrupper i kirken enn kirkemusikerne vil kunne være viktige medspillere. I tillegg til diakoner, kateketer og prester vil jeg særlig nevne de nye stillingene knyttet til trosopplæring som er etablert av Stortinget, ettersom skolen ikke har trosopplæring som sin oppgave. Igjen et lokalt eksempel: På Tromsøya har vi valgt kultur som innfallsvinkel i trosopplæringsarbeidet. Dette gir mange muligheter for samhandling med andre kultur-utøvere, ikke minst profesjonelle kunstnere. INNSPILL TIL UTVALGET: Jeg anmoder om at utvalget tar dette på alvor, og drøfter hvordan man i framtida kan stimulere til styrking og videreutvikling av kirkemusiker rollen, en funksjon som fortsatt er helt sentral i samhandlingen mellom kirkelig kulturutøvelse og annen kulturutøvelse. Kulturrådet har i dag en støtteordning for kirkemusikk. Kan denne styrkes? Kan det utvikles nye verktøy som gjør at lokale kor, korps m. v. i større grad involveres i samarbeid med kirkemusikere? Kan DKS tydeligere invitere til samarbeid med de lokale kirkemusikerne? Hvordan kan utvalget støtte opp om virkeliggjøringen av Stortingets vedtak om trosopplæring? c. Kirken som lokal arena for dialog Kirken er en lokal arena for kollektiv læring og danning, også ved at meninger brytes. Kirken har tradisjonelt stort fokus på monologen, ikke minst gjennom prekenen. I vår tid er det særlig viktig å legge til rette for dialogen, for den gode samtalen. Som en majoritetskirke har Den norske kirke et særlig ansvar for å være lydhør for minoritetene. Både økumenisk (tverrkirkelig) arbeid og dialog med andre livssyn er her viktig. Et lite eksempel: Tromsø domkirke hadde i fjor et dialogmøte med representanter for ulike muslimske trossamfunn, hvor gjensidig respekt og fokus på hva som forener stod sentralt. Kirkeakademibevegelsen er et uttrykk for et slikt dialogisk fokus. INNSPILL TIL UTVALGET: Kan kirkens dialogarbeid som lokalt skjer bl. a. gjennom Kirkeakademiene gis økt oppmerksomhet og støtte? d. Kirkebygget Den lokale kirken, og i sær slik lokalkirken, manifesteres gjennom det synlige kirkebygget. I svært mange lokalsamfunn er kirkebygget et sentralt samlingssted, selv om det også er reist mange andre kulturbygg i de seinere år. En særlig påminnelse om hvor sentralt kirkebygget står i den kollektive bevisstheten fikk vi etter Oslo domkirke og byrommet rundt fikk en særlig viktig funksjon for svært mange, men også andre kirkebygg blant dem Tromsø domkirke ble et naturlig sted å søke til i sorgen og fortvilelsen i tida etter udåden. De lokale arrangørene ønsket å avslutte rosetoget i Tromsø mandagen etter terroranslaget i kirkerommet. Pga. voldsom tilstrømning (mange tusen mennesker) ble arrangementet lagt til kirkeparken i stedet. Situasjonen etter 22. juli i fjor var unik, men sier oss likevel noe om hvor viktig kirkebygget er, også for mange som ellers ikke oppsøker kirkene så ofte. En viktig del av kirkens rolle skjer i form av fysiske identitetsbyggende strukturer i lokalsamfunnet, i form av kirkebygg. Ivaretakelsen av kirkebygget er et krevende kulturarvsoppdrag for mange lokalsamfunn, særlig der det er mange eldre kirker med store vedlikeholdsbehov. Dette kaller på statlig oppmerksomhet, da dette i dag er de kirkelige fellesråds ansvar. De blir igjen tilført det aller meste av sine midler fra kommunen. Bruken av kirkebygget og kirkerommet er det lokale menighetsrådets ansvar. En slik ansvarliggjøring av den lokale kirken er en naturlig konsekvens av tenkningen av kirken som trossamfunn. Samtidig medfører 3

4 dette at spørsmålet om hva et kirkerom kan brukes til, gis oppmerksomhet. Og det er faktisk en god ting, også for utøvende kunstnere. Jeg ønsker at kirkerommet skal kunne brukes både til drama, billedkunst, ulike musikkuttrykk, dans m. v. Jeg er samtidig opptatt av at den som ønsker å ta rommet i bruk, er seg bevisst at dette er et vanlig spillerom. Når kirkerommet kalles «hellig», er det fordi det har sin fremste funksjon som kultisk rom. Enhver kunstner må ha en respekt for dette. Selvsagt skal det som skjer, kunne provosere og utfordre. Ja, det er ønskelig at så skjer. «Å banne i kjerka» er et uttrykk som sier noe om at «kjerka» er et annerledes sted. Og nettopp fordi det er så annerledes, er det å «banne» der noe spesielt. Ikke enhver forestilling/installasjon/konsert kan forholde seg til alle de liturgiske inventarelementer (som døpefont, prekestol, alter). Men så som langt mulig, skal man likevel forholde seg til nettopp disse særlige elementene. INNSPILL TIL UTVALGET: Jeg anmoder om at utvalget anerkjenner kirkebyggenes sentrale plass i lokalsamfunnene, ved å stimulere til bruk av kirkene som arenaer for kunst- og kulturopplevelser, og å stimulere til dialog mellom ulike livssyn. e. Kirken som kulturprodusent: Rådgiverstillingene Etter Kunsten å være kirke, Kulturmelding for Den norske kirke (2005) 6 har Den norske kirke fått regionale kulturrådgivere tilknyttet bispedømmerådene, en rådgiver i Kirkerådet og Senter for kunst, kultur og kirke (KULT) i Oslo. Det heter om disse stillingene at de har som oppgave å Inspirere til økt kunst- og kulturvirksomhet i et samspill mellom ulike aktører fra det brede kulturliv. Koordinere aktiviteter. Videreformidle kompetanse fra de ulike kirkelige kulturarrangementer. Bygge den kirkelige kulturkompetansen. Rådgiverne har imidlertid ikke særskilte midler til fordeling, og de har ingen klare kulturpolitiske oppgaver som f. eks. produsenter. Det er ennå for tidlig å se resultater av rådgivningsarbeidet lokalt, i alle fall i vårt bispedømme. Uansett er det på lokalt nivå det meste av aktivitet skjer. INNSPILL TIL UTVALGET: Jeg anmoder om at utvalget initierer en evaluering av rådgiverstillingene, og at det i dette vurderes om de har tilstrekkelige verktøy til rådighet i arbeidet. Vil det være hensiktsmessig å gi dem særskilte kiltmidler til rådighet, f. eks. gjennom å etablere et fond? Kan de knyttes nærmere arbeidet med DKS? f. DKS: Kirken som uutnyttet ressurs I Tromsø kjenner jeg ett eneste eksempel på at kirkerommet er tatt i bruk i Den kulturelle skolesekken. «Døpefonten som forsvant» var en interaktiv forestilling for småskolebarn, med to aktører og en kantor. Den ble meget vel mottatt. 7 Det er ønskelig å utvikle flere lokale tiltak i DKS som tar sitt utgangspunkt i kirkerommet. Det er heller ikke noe særlig tradisjon for å bruke denne arenaen. Med utgangspunkt i læreplanene, er det svært spennende muligheter som ikke er utnyttet så langt, både i bruken av kirkebygget, kirkerommet og fortellinger knyttet til kirkehuset (arkitektur, lokal stedsutforming, fortellerkunst med lokalt tilsnitt, musikk, drama, samfunnsfag osv.). 6 Utvalget ble ledet av Einar Solbu. Utredningen finnes på 7 Eirik Junge Eliassen var produsent og i hovedrollen. Initiativet kom fra undertegnede. 4

5 Også i fht. Den kulturelle spaserstokken er det mulig å tenke en mer aktiv bruk av kirkene og deres kompetanse enn hva jeg har sett inntil nå. Hvorfor har ikke kirkene i større grad blitt brukt i DKS-sammenheng? Ett av svarene er at det ikke gis utviklingsmidler til tiltak i DKS. Et annet er trolig at kirkemusikerne i for liten grad har sett hvilke muligheter for samarbeid som finnes her. INNSPILL TIL UTVALGET: Kan det etableres en videreutvikling av DKS som åpner for bruk av utviklingsmidler til nye produksjoner i DKS? Hvordan kan det legges til rette for økt bruk av kirkebygg og av kirkemusikere inn i DKS? Kirke og skole har lang tradisjon for samarbeid. Kan kirken være med på å styrke samarbeidet mellom DKS og skolen? 4. Sluttord Jeg har forventning om at utvalgets arbeid vil understreke kirkens rolle som en viktig aktør både som premissleverandører for kulturelle uttrykk, de ansatte som kulturprodusenter og kirkebyggene som arenaer hvor kultur kommer til uttrykk. Frivillige og ansatte er engasjert i et stort, og ofte noe underkommunisert, arbeid. Kirkene våre er uttrykk for fellesskaps-skapende identifikasjonselementer. De er ikke museer, men møter levende mennesker i sorg og glede. Å gi nye generasjoner del i kulturopplevelser i kirkebyggene, er en stor oppgave. I en setning er min utfordring til utvalget: Hvordan kan utvalget underbygge folkekirken som arena for å skape, presentere og utøve både profesjonell kultur og amatørkultur også etter 2014? Med vennlig hilsen Kjell Y. Riise 5