Kapittel 1 Man kan aldri være helt sikker på hva som blir det neste

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Kapittel 1 Man kan aldri være helt sikker på hva som blir det neste"

Simen Nilsen
7 år siden
Visninger:

1 Kapittel 1 Man kan aldri være helt sikker på hva som blir det neste Ruby Redfort satt på en høy krakk foran vinduet på badet med kikkerten rettet mot en varebil som leverte kaker. Den hadde stått parkert i Cedarwood Drive i nøyaktig tjueen minutter. Så langt hadde ingen kommet ut av bilen med så mye som en liten blåbærmuffins. Ruby slurpet i seg de siste dråpene av bananmelken sin og skrev noe i den vesle, gule notisboka som lå i fanget hennes. Hun hadde 622 slike gule notisbøker. Alle unntatt én lå under gulvbordene på rommet hennes. Selv om hun hadde begynt med denne hobbyen for ni år siden, hadde ingen, ikke engang bestevennen Clancy, lest et eneste ord av det hun hadde skrevet. Mye av det Ruby observerte, virket temmelig trivielt, men selv det trivielle kan fortelle en historie {regel 16}. Ruby hadde også en knallrosa notisbok. Den hadde eselører og luktet tyggegummi, og det var i den hun skrev opp Rubyreglene det var syttini så langt. regel 1: man kan aldri være helt sikker på hva som blir det neste. En sannhet ingen kunne protestere på. Ruby var ei småvokst jente, liten for alderen ved første øyekast så hun ut som et helt vanlig barn. Hun skilte seg ikke ut på noen spesiell måte det vil si, hun skilte seg ikke ut før man så litt nærmere etter. Da kunne man se at øynene hennes hadde en anelse forskjellig grønnfarge. Når de så på en, var det liksom vanskelig å huske poenget man prøvde å få fram. Og når hun smilte, viste hun noen små, dokkeaktige tenner som liksom gjorde det umulig å se på henne som noe annet enn et søtt lite barn. Men det mest slående ved Ruby Redfort var at når du traff henne, følte du et sterkt behov for at hun skulle like deg. Telefonen på badet ringte. Ruby strakte seg dovent og tok den. «Brandys parykksalong, det var på håret.» «Hei, Rube,» lød en stemme i den andre enden. Det var Clancy Crew. «Hva skjer, Clance?» «Egentlig ikke noe særlig.» «Og hva skyldes da denne hyggelige samtalen?» «Kjedsomhet,» gjespet Clancy. «Men kan du ikke se til å komme deg bort hit da, din dust?» «Jo, det skulle jeg gjerne gjort, Rube, men faren min vil ha meg hjemme det skal være noen sånne ambassadegreier, og 14 15

2 han vil at vi alle skal være der og smile pent. Skjønner?» Faren til Clancy Crew var ambassadør, og det var alltid plikter og arrangementer på gang. Ambassadør Crew likte at barna stilte velstelte og serverte kanapeer for å vise hvilken flott familiefar han var, selv om han når sant skal sies, pleide å ha det så travelt at han ikke husket bursdagene deres engang. «Det er noen som kan more seg,» sukket Ruby. «Ja, livet mitt suger,» sa Clancy. «Men så gi deg selv en oppmuntring, da. Pigg over hit og se noen tegnefilmer. Du rekker det før du må være hjemme og stille smilende foran kameraet.» «OK, Rube, du har klart å overtale meg. Ses om ti minutter.» Ruby la på. Telefonen hadde plassen sin på en hylle sammen med to andre. Den ene var formet som en konkylie, mens den andre var kamuflert som et såpestykke. Hun hadde mange flere på rommet sitt. Hun hadde samlet på telefoner siden hun var i femårsalderen, og alle hadde forskjellig form og farge. Donuttelefonen var den første, og den siste var et tegneserieekorn med smoking. De fleste var kjøpt på loppemarked og garasjesalg. Hun skulle til å fortsette sin baderomsbaserte overvåking da hustelefonen ringte foreldrene til Ruby hadde vært fornuftige nok til å sette opp en i hver etasje for å holde roping og skriking på et minimum. Hun trykket på samtaleknappen. «Hallo, hva kan jeg stå til tjeneste med?» «Hallois,» lød en stemme i den andre enden. «Fru Digby her, husholdersken din. Jeg ville bare på det vennligste minne deg på at foreldrene dine kommer hjem fra Sveits om to timer og et kvarter.» «Jeg vet det, fru Digby. Du sa det for en halvtime siden.» «Fint at du husket det. Kan jeg også få påpeke at det kan tenkes at de vil bli en smule sørgmodige når de får se hvilken tilstand rommet ditt befinner seg i?» «Det er stilen min, fru Digby lag på lag det er siste skrik.» «Da kan jeg kanskje også få minne deg på at det kommer noen ukebladmennesker for å fotografere nettopp dette huset i morgen, og hvis moren din får se det lag på lag, så vil du ganske snart befinne deg i den delen av huset vi gjerne kaller skammekroken.» «Ja vel, da,» sukket Ruby. «Jeg skal ta meg av det.» Redfort-huset, også kalt Det grønne huset på grunn av de miljøvennlige løsningene, var blitt tegnet av den berømte arkitekten Arno Fredricksonn i Og selv nå, noen tiår senere, ble det sett på som ultramoderne, og ble stadig slått opp i ukeblader og tidsskrifter om arkitektur. Ruby gikk tilbake til badet, satte seg på krakken igjen og 16 Ruby Redfort SE MEG INN I ØYNENE 17

3 fortsatte å stirre ut av vinduet. Bilen sto der fremdeles, men nå var det en vaskebjørn på taket. Døra til badet ble dyttet opp, og inn kom en stor, kraftig huskyhund labbende. Den snuste rundt før den slo seg ned og begynte å tygge på badematta. «Kjeder du deg?» sa Ruby og lot seg gli ned fra krakken. Hun tuslet inn på rommet sitt og tok et overblikk over kaoset. Det var ikke noe pent syn. Det var ikke det at Ruby var så rotete. Hun hadde det bare med å spre tingene sine. Hun hadde en haug med ting, og når hun drev og jobbet med noe, hadde tingene det med å flytte seg fra én overflate til en annen, og det var det moren hennes ikke likte. Søren også! mumlet Ruby. Hvis de bladfolka kom, ville moren klikke helt hvis det var dette de fikk se. Hun kunne nesten høre faren si: «Gjør noe, Ruby! For din mors psykiske helses skyld.» Så hun satte i gang med å legge CD-ene i etuiene sine og sette bøkene tilbake i hyllene. Ruby hadde masse bøker. Hun hadde hyller over hele den ene veggen i rommet sitt. EN HYLLE MED SKJØNNLITTERATUR: Både engelske og utenlandske bøker. EN MED FAGBØKER: Om alle mulige emner. GRAFISKE ROMANER OG TEGNESERIER: For det meste krim og detektivromaner. Ruby og fru Digby elsket begge krim og thrillere: fakta eller skjønnlitteratur, enten det var i bokform eller på film. De satte seg ofte ned med en stor bolle maischips og så på spørreprogrammet Hva kan du ta gift på? Og da Ruby var mange år yngre, fikk fru Digby henne til å sove ved å lese en av de skumle historiene Ruby likte best: Det skraper på ruta. HJERNETRIM: Dette var Rubys store lidenskap. All slags hjernetrim: kryssord, bokstavgåter, rebuser, til og med puslespill alt som måtte løses ved å finne «mønsteret», «knepet» eller «nøkkelen». Dette hadde ført Ruby til KODER: Hun hadde lest mange bøker og artikler om emnet. Hun abonnerte faktisk på månedsmagasinet Mesterkoden, et lite kjent kinesisk blad som bare var å få tak i ved abonnement. For å få tilsendt bladet måtte man vise sitt talent som kodeknekker. 18 Ruby Redfort SE MEG INN I ØYNENE 19

4 Det var dette bladet som hadde fått henne til å lese følgende: * Garp Einholts Kodens teori, dens abstrakte dualitet og undertekst (for å være helt ærlig syntes Ruby den boka var veldig oppskrytt og ikke så rent lite kjedelig). * Sherman Trees mer levende Finn nøkkelen til hjernen min. * Anya Pamplemous tretti år lange studium av koder: Koden til kodene, som hun også hadde likt veldig godt. Men de personlige håndbøkene hennes var begge skrevet for mange århundrer siden. Den ene av den greske filosofen Euklid, med den enkle tittelen X. Og den andre en ørliten mørkeblå bok (av ukjent opprinnelse) som var full av alle slags koder. Den forklarte gåter og vers og likninger mønstre, symboler og lyder. Den var rett og slett kodeknekkerens bibel. Etter å ha ryddet opp i bøker, CD-er og papirer begynte Ruby på den mer innviklete oppgaven med å sortere klærne, som alle lot til å ligge på gulvet i klesskapet. Og det var der, under en haug med stripete knestrømper, at hun fant brillene sine. Å, så glad jeg er for å se dere! Selv om Ruby en gang iblant brukte kontaktlinser, likte hun det ikke noe særlig. De hadde det med å falle ut i akkurat feil øyeblikk. Hvis Ruby Redfort hadde en akilleshæl, så var det øynene. Uten noen form for visuelt hjelpemiddel var livet bare en tåke. Hustelefonen ringte igjen. «Joho?» «Hva driver du med?» «Er ryddig hvordan det?» «Ville bare sjekke.» «Du er jammen mistenksom av deg, fru Digby.» Etter å ha lagt vekk så mange klær som hun gadd legge vekk, tok Ruby resten av plaggene og stappet dem i skittentøysjakta. Hun hadde for vane å slenge alle slags ting i skittentøysjakta iblant til og med seg selv. Det sparte hun tid på. Nå som hun anså seg som ferdig med jobben, var Rubys finger på vei mot på-knappen til TV-en, men så ble oppmerksomheten hennes fanget av noe som hørtes ut som aktivitet på kjøkkenet. For sju år siden hadde hun rigget til et omvendt periskopsystem, så hun kunne se hva som foregikk på kjøkkenet i etasjen under. I dag så hun fru Digby ta et brett med kjeks ut av ovnen. Bra jobba, fru Digby. Hun la notisboka på plass i den uthulte dørkarmen og gikk 20 Ruby Redfort SE MEG INN I ØYNENE 21

5 ned i første etasje. regel 2: hvis du vil holde noe hemmelig, så ikke la det ligge og slenge.

Like dokumenter

HEMMELIG DOKUMENT: X2-3C8

HEMMELIG DOKUMENT: X2-3C8 Man kan aldri være helt sikker på hva som blir det neste Ruby Redfort satt på en høy krakk foran vinduet på badet med kikkerten rettet mot en varebil som leverte kaker. Den hadde