Venteværelset (å være seg selv): Brand og Peer Gynt

Transkript

1 Nettopp norsk Venteværelset (å være seg selv): Brand og Peer Gynt Ivo de Figueiredo Hva vil det si å være seg selv? Brand er en helstøpt personlighet, konsekvent i ett og alt. Peer Gynt er en slask og en unnasluntrer, som like konsekvent unndrar seg ansvar for seg selv og andre. Likevel bringer Peer glede inn i andres liv, mens Brand bare fører død og ulykke med seg. Hvem har levd riktigst av de to? La oss tenke oss at vi møter dem begge etter døden, mens de sitter og venter på dommen over livet sitt. Hvor fortjener de å havne i himmelen eller i helvete? Det handler om to mennesker, to dører og ett spørsmål. Se for deg et nakent rom med hvite vegger, hvitt gulv og hvitt tak. Midt på den ene langveggen er det plassert to enkle trestoler, begge hvitmalte. På hver side av stolene en dør; den til venstre fører til himmelen, den andre til helvete.på stolene sitter to menn med beina strakt ut for seg, ryggen mot veggen og armene i kors som om de har sittet der og ventet lenge. Mannen til venstre er gammel, håret grått. Peer Gynt fikk et langt liv, og døde rolig og mett av dage i fanget til sin elskede, Solveig. Han er tynn og en tanke lut, men det er lett å se at han har vært spenstig i sin ungdom. Fingrene trommer rastløst mot armen. Draget over pannen er trett, men øynene glimter som om han sitter og tenker på noe morsomt. Ikke så med den andre. Brand må være et sted i trettiårene, ganske lav, men kraftig og tettbygd.

2 Han sitter bredbeint, urørlig, og stirrer stivt fremfor seg under buskete øyenbryn. Det mest iøyenfallende med ham er blikket, som er mørkt og brennende et slikt blikk som får andre til å slå øynene ned. Likevel er det noe fryktsomt ved Brands øyne, akkurat som om han har sett noe han ikke skulle ha sett, noe forferdelig som ennå ikke har sluppet taket i ham. Er det sin egen død han ser? Skredet som trakk ham ned i dypet, knuste og kvalte ham under tunge snømasser? To menn så ulike som menn kan bli. Nå sitter de her, Brand og Peer Gynt, fra Ibsens skuespill som bærer navnene deres. Teppet har falt, dommen skal felles: Hvordan har de levd livene sine? Brand hadde vært vanskelig så lenge noen kunne huske. Selv da han var barn, var han så egenrådig at moren visste verken ut eller inn. Han flyttet hjemmefra ganske ung og utdannet seg til prest. Skuespillet om ham tar til idet han vender tilbake til hjembygda etter mange år. Bygda ligger på Vestlandet et sted, gjemt i skyggene av mektige fjell, og er rammet av hungersnød. Det virker som om Gud har forlatt bygdefolket. Brand er på vei, men allerede før han når fram til bygda, treffer han på folk. Der oppe på fjellet kommer hans gamle skolekamerat Einar mot ham. Han går sammen med kjæresten sin, Agnes. Til disse to forelskede forkynner Brand sitt budskap til verden at Gud er død, i alle fall den guden som folk flest tror på. Brand har en dyp forakt for svake og vinglete mennesker, og like mye misliker han det bekvemmelige synet på Gud som en gammel, snill mann med skjegg: Men denne Gud er ikke min! Min er en storm, hvor din er vind, ubøyelig hvor din er døv, allkjærlig der hvor din er sløv; og han er ung som Herkules. Brand er kristen, en fundamentalist så mørk og streng at det neppe finnes maken. Men kristendommen er egentlig ikke så viktig i Ibsens skuespill; vi kan like gjerne se Brand som en ukuelig idealist, en som dyrker det sterke og handlekraftige menneske som vet hva det vil og handler deretter. Brand hater kompromisser og feighet og vil lære menneskene å tenke stort: Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt, formaner han kjæresteparet. Einar rister bare på hodet av den dystre fyren, men Agnes er blitt alvorlig. Det var noe med dette strenge mennesket noe kraftfullt, synes hun. Hvor han vokste mens han talte! Også andre blir imponert over Brand. Noe av det første han gjør når han kommer ned til bygda, er å sette ut med båt i full storm for å gi skriftemål til en døende mann. Etter dette vil bygdefolket ha ham til prest, og Agnes vil ha ham til ektemann. Hun blir så grepet av troen og motet hans at hun forlater Einar. Sammen får Agnes og Brand sønnen Alf. Og slik gikk det til at bygda fikk en prest, og presten fant sitt kall. For det er kallet livsoppgaven som betyr alt for Brand. Han vil vie livet sitt til å hjelpe det hardt prøvede bygdefolket til å gjenfinne troen på idealene, til å bli sterke, selvstendige, modige og hele mennesker. Og for å bli et helt menneske må man være villig til å ofre alt man har for det man tror på, mener Brand. Man må aldri si én ting og så gjøre noe annet, men alltid være konsekvent. Intet eller alt, det er hva Brand krever av seg selv og alle rundt ham: Husk at jeg er streng i kravet, fordrer intet eller alt;... strekker ikke livet til, må du villig gå i døden! Med denne innstillingen går Brand i gang som prest i bygda. Han er villig til å ofre alt, selv livet, for sine medmennesker. I første omgang er det likevel ikke hans eget liv som trues, men andres. Når hans egen mor ligger for døden, krever han at hun skal gi bort alt hun eier før hun dør. Hun gir bort en del, men ikke alt. Brand nekter derfor å møte henne og gi henne skriftemål på dødsleiet, og moren dør ensom.

3 Omaha, Nebraska i USA, Ukjent fotograf IBSEN: Er frihet mulig?

4 Siden blir sønnen Alf syk. Legen sier at han ikke tåler klimaet og må flytte sydover, men Brand nekter. Han mener han da vil svikte livsoppgaven sin blant bygdefolket og stoler på at Gud vil ta vare på dem. Men gutten dør, og foreldrene fortviler. Men ennå mister ikke Brand troen på sin strenge Gud og kravet om intet eller alt. Han forklarer Agnes at de må akseptere det som har skjedd og legge minnene om sønnen bak seg hvis ikke vil minnene hindre dem i å se fremover og gjøre det Gud har pålagt dem å gjøre. Dermed overtaler han henne til å kvitte seg med alle barneklærne og tingene som har tilhørt Alf. Det blir for mye for Agnes, og hun dør til slutt av sorg. Intet eller alt; døden følger i Brands fotspor. Innimellom tviler han på at han har gjort rett, men alltid ender han med å fortsette. Han blir mer og mer ekstrem. Da den nye kirken i bygda står ferdig, finner han ut at den ikke er stor nok. Med sin kraftfulle tale og karisma overbeviser han menigheten om at de skal søke Gud oppe i fjellet i stedet. De følger ham et stykke, men så er det én som påstår at han ser silda komme inn i fjorden der nede. Sildestimen som kan redde dem fra sulten. Folket snur. De velger silda fremfor Gud, vil heller mette magen enn fylle hjertene, slik Brand ser det. Bygdefolket gir opp, men ikke Brand. Han fortsetter innover fjellet alene. Agnes spøkelse dukker opp og frister ham til å snu, men han fortsetter. Han treffer den gale bygdejenta Gerd og finner i henne sin eneste følgesvenn: Hun tror han er Kristus selv. Da hun fyrer av et skudd mot en hauk hun tror forfølger henne, løsnes et snøskred som drar begge med seg ned i avgrunnen. Slik ender Brands liv et liv som handler om offervilje, mot, idealisme og selvstendighet. Og død, mye død. Har du møtt et menneske som Brand? Har du støtt på disse menneskene som ikke tviler, som vet hva de vil og som krever det ypperste av seg selv og andre? Som er faste i blikket, så faste at du selv må slå blikket ned? En kristen som tror så inderlig på Gud at han har glemt hva tvil er, en idrettsleder som bare har ett mål for øye, nemlig topp resultater hele tiden. En politiker som har svaret på alt. Eller en flink og vellykket far som krever at barna skal være like vellykkede og flinke som ham, som ikke tåler avvik eller svakhet, men forlanger at man alltid yter sitt beste? De er antagelig ikke mange, Brandmenneskene. Men de finnes. Trenger vi dem? Peer Gynt er alt Brand ikke er. Der Brand er sterk og kompromissløs, er Peer feig og dessuten grisk, drømmende, løgnaktig og egoistisk. Mange finner ham i tillegg uutholdelig sjarmerende. Peer bor sammen med moren Åse i fattigslige kår på den norske landsbygda. Faren, Jon Gynt, har kastet bort familiens formue på drikk og svir og er død før handlingen tar til. Og for en handling! Peer Gynts liv er et forrykende eventyr fra ende til annen. Det starter med bruderov og uforpliktende sex. Under et bryllup på Hægstad gård røver Peer bruden Ingrid, og må flykte til fjells. Her oppe forlater han Ingrid og støter så på tre elskovssyke seterjenter som forfører ham. Deretter møter han ei vakker jente som kalles Den Grønnkledte. Hun lærer ham at sex sjelden er så uforpliktende når det kommer til stykket. Den Grønnkledte blir nemlig ikke bare gravid, men viser seg også å være datteren til Dovregubben trollkongen som bor i fjellet. Dovregubben vil ha Peer til å gifte seg med datteren og gjøre troll av seg. Peer er likeglad, han kan godt være troll for en stund. Men da kongen vil snitte ham i øyet og slik gjøre troll av ham for alltid, trekker han seg. For det å ta et forpliktende valg, er noe av det Peer frykter mest av alt å gå som et bergtroll alle sine dage, dette her at en aldri kan trede tilbage. Nei, Peer vil gjøre som han vil og nå vil han flykte! Med bitende og klorende småtroll etter seg kommer han seg ut av fjellet og ut i et stummende mørke. Og nå skjer noe merkelig. Mens han føler seg fram med hendene, støter han på noe underlig, formløst som ikke vil slippe ham forbi.

5 Khaldiyah, Irak 006. Foto Chris Hondros: IBSEN: Like gyldig

6 Hvem er du? roper han ut i mørket. Meg selv, svarer en stemme. Peer skjønner ingenting, og gjentar spørsmålet Meg selv, sier stemmen. Hva er du? prøver Peer seg. Den store Bøygen. Av veien, Bøyg. Gå utenom, Peer! Gå utenom. Det er nettopp hva Peer har gjort, og som han kommer til å gjøre resten av livet. Han viker unna alle utfordringer og alle som krever noe av ham. Bøygen er et symbol på kravet om å være et ansvarlig og helt menneske, noe Peer på ingen måte er. Han vil helst gå utenom, men klarer ikke å flykte unna Bøygen før salmesang høres i det fjerne. Det er Solveig som kommer, ei jente han traff under bryllupet på Hægstad. Hun har forlatt alt og alle for å være sammen med ham. De slår seg ned i ei hytte inne i skogen. Alt ser ut til å ende lykkelig. Men selvsagt gjør det ikke det. En dag, mens Peer er ute for å hente ved, dukker en kvinne opp med en stygg, storvokst unge på slep. Kvinnen er Den Grønkledte, trollprinsessen, og barnet resultatet av natten hun tilbrakte med Peer. Nå vil hun ha ham tilbake og nekter å gi seg. Så mye for lykken. Peer ser bare én mulighet; han må flykte igjen. Kommer du? roper Solveig fra hytta. Utenom, mumler han for seg selv. Hva? Du får vente. Han flykter fra Solveig og fra sine egne feilgrep. Over havet flykter han, ut i verden, der han flakker omkring i mange, lange år. Vi møter ham igjen ved kysten av Egypt som en middelaldrende mann med en lyssky fortid som slavehandler. Hele livet har vært flukt og drøm men for noen drømmer! Han vil bli keiser, skryter han til kompanjongene sine, keiser over hele verden. Drøm og flukt. Hjemme sitter Solveig og venter. Men Peer flykter videre, fra ansvaret og seg selv. Men hva er da det gyntske selv? spør en av kompanjongene hans. Den verden bak mitt pannehvelv, som gjør at jeg er ingen annen, enn meg, så litt som Gud er fanden. Det er det rare med Peer Gynt. Han vet så inderlig godt at han må finne seg selv, ja, han snakker om det hele tiden. Men han skjønner ikke hva det betyr. Ennå har han mye igjen å lære. Han begir seg inn i Saharas ørken og slår seg sammen med ørkenens beduiner. De tar ham for å være en profet, noe som ikke er Peer imot. Profet; ja, det er noe for meg. Ja, hvorfor ikke? Det enkleste er å være det omgivelsene forventer at en skal være. Peer er jo en durkdreven løgner med snakketøyet i orden; han er den perfekte profet. Som hersker over beduinene omgir han seg med de vakreste slavinner som danser og synger for ham. Vakrest av alle er Anitra. Nok med profeten, nå vil han være forfører! Og Anitra er villig, men bare så lenge han har juveler og edelstener som hun kan stjele; når han er ribbet for alt, forsvinner hun stille i natten. Der står han alene i ørkenen, sviktet og forlatt. Men Peer Gynt fortviler ikke. Har han feilet som slavedriver, profet og forfører, kan han vel bli noe annet? Forsker, for eksempel, med Egypts gamle fortidsminner som felt. Altså, videre inn i ørkenen. Reisen fører ham sammen med de underligste figurer, en talende statue og siden Sfinksen den enorme steinfiguren med løvekropp og menneskehode som er kjent for sin gåtefulle hemmelighet. Sfinksens gåte er: Hvem er jeg? Peer mener han vet svaret: Han er seg selv. For en innsikt, for en dybde! Peer blir umiddelbart helt i en liten krets av mennesker som hyller ham som fortolkernes keiser. Begriffenfeldt, Huhu, Fellahen og Hussejn er bare noen av de sinnssyke menneskene som holder til i et galehus som kalles Dårekisten. Og Peer tilpasser seg. Dårekisten er vel et keiserrike godt som noe? Et keiserrike der alt som er normalt er galt, og alt sinnssykt normalt. Hussejn, for eksempel, tror han er en blyant og skjærer over halsen for å spisse seg. Blodet spruter, angsten stiger. Galskap. Fortolkernes keiser vakler, hva gjør han i dettegalehuset, hva gjør han med livet sitt? Hvem er

7 Abu Ghraib-fengselet utenfor Bagdad, Irak, 004. Ukjent fotograf: Fødsel, Belgia 003. Foto Floris Leeuwenberg smelt meg om IBSEN: Vær deg selv

8 han bygdegutt, trollprins, slavedriver, profet, elsker Husker han henne som venter? Hva skal jeg! Hva er jeg? Du store, hold fast! Jeg er alt hva du vil, en tyrk, en synder, et bergtroll ; men hjelp; det var noe som brast! Han skriker, men ingen hører ham andre enn de gale. Ha; se hvor han i sølen kneiser, ler Begriffenfeldt og presser en krone av strå rundt pannen hans. Han leve! Leve selvets keiser! Det er nok, han vil hjem. Peer Gynt er blitt en gammel mann. Han vil hjem til Norge hvor ellers skal han dra? Hva som venter ham der, aner han ikke. Men ennå er ikke eventyrene over. Skipet som tar ham over Nordsjøen synker, hele mannskapet drukner. Peer Gynt klamrer seg til en planke, sparker bort en annen. Det gjelder å passe på seg selv. Sist vandret han ensom i ørkenen, nå flyter han alene over havet til han når land. Norge. Han er hjemme. Er det noen som husker ham? Ja, noen husker en kar ved navn Peer Gynt. Han var visst en løgnhals og en drømmer, og forresten var han vel død for mange år siden, var han ikke? Peer vet ikke hvem han er og ingen andre heller, ser det ut til. Han setter seg motløs ned på bakken og plukker en jordløk som ligger der. Du er ingen keiser; du en løk, sier han til seg selv. Han bestemmer seg for å skrelle lagene av løken og samtidig skrelle av alle lagene i sitt eget liv alle rollene han har spilt, alt han har trodd han har vært. Og han skreller i vei. Det var en ustyrtelig mengde lag! Kommer ikke kjernen snart for en dag? Men selvsagt kommer han ikke til noen kjerne, verken i løken eller i sitt eget liv. Til det innerste indre er altsammen lag, bare mindre og mindre. Ingenting. Han er ingen. Da er det han hører det, lyden av en kvinnestemme fra skogen. Nu er her stellet til pinsekveld. Kjære gutten min, langt borte, kommer du vel? Har du tungt å hente, så unn deg frist; jeg skal nok vente; jeg lovte så sist. Solveig. En, som har husket, og en som har glemt. En som har mistet, og en som har gjemt. Peer står stille og dødblek i skogen. Alt kommer tilbake, først nå skjønner han: O, angst! Her var mitt keiserdom! Hun har ventet, kan han løpe til henne? Ikke riktig ennå. På veien støter han på Knappestøperen som sier han er kommet for å legge ham i støpeskjeen. Hva skal jeg i den? Du skal smeltes om. Smeltes om, ja. Slik gjør man nemlig med menneskelig vrakgods, forklarer Knappestøperen, slike som har kastet bort livet og aldri vært seg selv: Du var nu etlet til en blinkende knapp på verdensvesten; men hempen glapp; og derfor skal du i vrakgods-kassen. Bare på én betingelse får han slippe; hvis han finner et eneste menneske som går god for at han har vært seg selv. Et eneste menneske! Hvem skulle dét være? Peer Gynt spør den ene etter den andre av dem han treffer i skogen, men ingen kan gi ham vitnemålet han trenger. Uten én. En eneste en. Han kaster seg ned for dørterskelen hennes, fortvilet og skamfull. Ber og trygler henne som han har sviktet, men som nå er hans eneste redning. Hvor var jeg, som meg selv, som den hele, den sanne? O, den gåten er lett. Solveig smiler: I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet. Hva er et menneske? Et menneske består av så mye. Vi formes av arv, oppdragelse, erfaringer, muligheter og hindringer. Men former vi oss ikke også selv er ikke den vi er langt på vei et spørsmål om hvem vi velger å være? Brand er overbevist om at mennesket helt og holdent må ta ansvar for seg selv: Det er viljen, som det gjelder! Viljen frigjør eller feller, viljen, hel, i alt det spredte, i det tunge som det lette.

9 Hjerte. Foto Angelo Christo: LAG PÅ LAG IBSEN: Du er en løk Fransk veteran fra den første verdenskrigen ( ). Ukjent fotograf

10 10 Det gjelder å være et helt menneske, ærlig og konsekvent i alt man gjør. Og det man tror på, skal man ofre alt for. Brand er ekstrem, ingen tvil om det. Mange vil si han er splitter pine gal; hvem ofrer livene til dem man elsker for prinsippenes skyld? Men er han ond? Er han ikke som en offiser i krig en offiser fører jo også mennesker i døden for en god sak, i det minste ser han det vel slik selv. Dessuten krever ikke Brand bare ofre fra andre, men er også villig til ofre seg selv. Man kan mene hva man vil, men Brand er i det minste ærlig, modig og konsekvent. Problemet er at alle hans gode forsetter bare fører død og sorg med seg. Han krever så mye av seg selv og sine medmennesker, så mye mer enn de klarer å gi. Men er ikke Brand tross alt et bedre forbilde enn Peer Gynt? Større fullblods egoist enn Peer skal man lete lenge etter. Han tenker bare på seg selv, og når han frelses på slutten av stykket, er det bare fordi Solveig elsker ham uforbeholdent, til tross for at han har sviktet henne. Er det ikke egentlig tankevekkende at en som ikke vet hvem han er, som ikke har noen fast vilje eller personlighet, ender med bare å tenke på seg selv? Kan det være fordi egoisme er menneskets naturtilstand; er det trollet i oss som er slik? Troll vær deg selv nok, sa Dovregubben, mens menneskets bud er vær deg selv. Dermed er det nærliggende å tenke at det å være seg selv ikke bare handler om oss, men like mye om vårt forhold til andre. Er ikke alle mennesker avhengige av andre? Hva skjer med et menneske som er helt alene? Dør det ikke? Kanskje vi ikke kan frelse oss selv. Vi er så svake, vi mennesker, akkurat som Peer. Vi har så lett for å bedra, svikte og flykte. Kanskje blir vi ikke hele mennesker før vi blir sett av andre, kanskje kan vi ikke bli gode før vi blir elsket. Slik Solveig elsker Peer. Men vi kan jo ikke bare legge hodet i fanget på den vi elsker og regne med at alt blir bra; vi har vel i det minste et ansvar for å forsøke å gjøre oss fortjent til andres kjærlighet? Noe som altså betyr at vi må forsøke å lære å finne oss selv fordi det å forholde seg til andre og det å kjenne seg selv er to sider av samme sak. Synes du dette blir vanskelig? Det gjør ingenting. Kanskje kan det å være seg selv rett og slett bety å ha integritet. At du vet hva du står for og hva du vil, og kjenner ansvar for andre og deg selv. Med andre ord at du setter et fingeravtrykk på verden som du og andre kjenner igjen som ditt. Integriteten skapes altså dels gjennom dine egne anstrengelser, dels gjennom bekreftelsen du får fra andre. Kanskje det er greiest med en slump av både Brand og Peer Gynt en dose av Brands viljestyrke og en dose av Peers evne til å bli elsket (ja, det krever en evne det også). Og voilà; så har vi et menneske med integritet kanskje ikke like helstøpt som Brand, men ikke fullt så utflytende som Peer Gynt. Ja, det er jo en vakker tanke. Men det er en annen mulighet, som kanskje er litt vanskeligere å forestille seg. Tenk om det ikke er slik at Peer Gynt er svak og Brand er sterk og at det beste er å være en blanding av de to. Tenk om begge to er svake. For døyver ikke egentlig Brand bare sin egen avmaktsfølelse med å finne et håpløst idealistisk prosjekt, som må ende med nederlag fordi han ikke forstår den enkle, men grusomme sannhet at mennesket aldri kan bli helt og konsekvent, hvor mye det enn prøver? Hvis det er tilfelle, fortoner Peers løkskrelling seg ganske annerledes. Han finner ingen kjerne fordi det ikke finnes noen kjerne! Mennesket har ingen kjerne, vi forandrer oss hele tiden og er de rollene vi til enhver tid spiller. Vi er én i vennegjengen, en annen hjemme hos foreldrene våre, en tredje på skolen. Er det sånn vi er? Og kan vi virkelig leve med denne forestillingen? Er det vanskelig eller helt greit? At vi er bare skall, og ingen kjerne? Stillheten i venteværelset er til å ta og føle på. Ennå har ikke de to mennene vekslet et ord med hverandre. Peer Gynt har forsøkt seg på et smil, men den andre stirrer bare fremfor seg uten å invitere til noen samtale. Med ett blir stillheten brutt. En dør går opp ikke en av de to dørene bak de sittende mennene, men en tredje, en liten, skjult dør på sideveggen, som først er synlig nå når den er åpnet. Inn kommer en bitteliten, kortvokst mann

11 11 kledd i en grå dress. Han har sorte hornbriller skjøvet opp i pannen, en kulepenn bak øret og i hendene to papirark som han deler ut til hver av mennene. Den lille dressmannen ber de to underskrive papiret, før han river av gjennomslagsarkene, beholder ett eksemplar selv og forsvinner ut gjennom den lille døren, som forsvinner inn i veggen igjen idet han lukker den bak seg. Dommen er falt. Brand reiser seg, fremdeles med det brennende, fryktsomme blikket rettet fremfor seg. Han mumler lavt for seg selv. Jeg vet at jeg til verden kom som læge for dens sott og brist. Han blir stående slik en stund og gjenta disse ordene jeg vet, jeg vet. Så vender han seg omsider mot Peer Gynt. Evig eies kun det tapte, sier han bare. Han tar den andre i hånden til farvel og går ut gjennom den ene av de to dørene bak dem. Peer blir sittende og se etter ham en stund. Så reiser han seg også. Han er alene i rommet, men synes tydeligvis anledningen tilsier et treffende avskjedsitat: Utenom, sa e Bøygen! Nei; denne gang tvers igjennem, var veien aldri så trang. Han klapper hendene sammen, retter på skjortekraven og går ut gjennom en av dørene han også. Døren til venstre fører til himmelen, døren til høyre til helvete. Spørsmålet er: Hvem går hvor? Dette er et bilde. Det står to kvinner ved siden av hverandre i et tomt rom. De står med hendene ned langs siden og ser rett frem. Kvinnen til venstre har på seg en mørk grå burka. Bare øynene synes. Kvinnen til høyre er naken, bortsett fra et par mørke, eksklusive designbriller. Utdrag fra Ivo de Figueiredo: Slipp meg - en bok om Henrik Ibsen (006). (Boken er laget etter initiativ fra Aschehoug forlag og er Ibsenåret AS gave til landets 17. åringer og 10. klassetrinn i ungdomsskolen.)