HOLOCAUSTDAGEN HVORFOR OG HVORDAN.

Transkript

1 EYSTEIN ELLINGSEN er undervisningsleder ved Stiftelsen Arkivet hvor han har jobbet i syv år. Han er lærerutdannet med fartstid fra ungdomsskolen. Ellingsen er prosjektleder for markeringen av Holocaustdagen i Kristiansand. HOLOCAUSTDAGEN HVORFOR OG HVORDAN. En framstilling av «Kristiansand-modellen» Det er fremdeles mørkt i Kristiansand sentrum selv om klokka har rukket å bli kvart over ni på morgenen. Det er snødrev i luften. Datoen er 27. januar I Fønix kino sitter 500 niendeklassinger og deres lærere samlet. På scenen står Mona Levin. Hun leser om en dramatisk flukt til Sverige. Året er Hun leser om et lite barns gråt som holder på å avsløre hele gruppen av mennesker på flukt fra Norge til Sverige. Det er tyst i salen. Antydningen til urolige ungdommer helt i begynnelsen av historien forsvinner når spenningen stiger. Elevene følger intenst med selv om Levins opptreden er blottet for effekter. Det er ikke engang bilder på det enorme kinolerretet. Det er ikke lydeffekter som forsterker stemningen. Det er kun Mona Levin som leser sin fortelling. Skoleelevene som sitter i salen er med på markering av Holocaustdagen niendeklassinger, fordelt over to dager, og fellessamlingen i Fønix 1 er starten på markeringen av den internasjonale minnedagen. Kristiansands markering av Holocaustdagen er Nordens største av sitt slag og vil i januar 2015 blir arrangert for åttende gang på rad. Den 27. januar 1945 nådde sovjetiske soldater fram til Auschwitz og befridde de 7000 gjenværende fangene i de to leirene Auschwitz og Birkenau (Auschwitz II), samt den tredje hovedleiren Monowitz (Auschwitz III). Et sted mellom én og en og halv million mennesker var blitt utryddet her før Den Røde Armé nådde fram denne januardagen. I dagene og ukene før befrielsen av dødsleirene utenfor Krakow i det sørøstlige Polen, skjønte leirledelsen i Auschwitz hvor det bar hen, og en storstilt dekkoperasjon ble igangsatt. Det markerte begynnelsen på de såkalte dødsmarsjene. Av de mer enn avmagrede fangene som ble tvunget ut på disse marsjene vestover, døde omtrent halvparten av dem som følge av sult, utmattelse eller massehenrettelser langs veiene. Det var aldri meningen at noen skulle overleve. I 2005 bestemte FN gjennom resolusjon 60/7 at denne datoen skulle bli en internasjonal minnedag tilegnet ofrene for nazistenes utryddelsesleirer. Over seks millioner jøder døde som følge av nazistenes folkemord. En rekke andre grupper ble også forfulgt, blant dem homoseksuelle, funksjonshemmede, romfolk og kommunister. I denne resolusjonen blir alle 193 medlemsland i FN oppfordret til å markere minnet etter holocaustofrene fra andre verdenskrig og samtidig inkludere historien om holocaust i sine læreplaner for å hindre at det samme skal skje igjen. Medlemslandene forplikter seg også til å ta avstand fra all form for fornektelse av holocaust som en historisk realitet. Forpliktelsen gjelder også å ta avstand fra provokasjoner, trakassering eller vold mot personer eller samfunn på grunnlag av religiøs eller etnisk bakgrunn. I 2006 uttalte Kofi Annan, daværende generalsekretær i FN, følgende den 27. januar: Holocaust, tragedien uten sidestykke, kan ikke omgjøres. Den må huskes med skam og avsky så lenge manns minne eksisterer. Kun ved å minnes kan ofrene hylles på en passende måte. Millioner uskyldige jøder og medlemmer av andre minoriteter ble myrdet på de mest barbariske tenkelige måter. Vi må aldri glemme disse menn, kvinner og barn eller deres piner. Den norske regjeringen er tydelig på viktigheten av å markere Holocaustdagen. Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering ( ) forteller med tydelighet at norske skoler skal markere den 27. januar hvert år. Planen sier ikke så mye om omfanget og dybden den enkelte skoleinstitusjon skal dukke ned i, men dagen skal gå inn i skolenes egne handlingsplaner som en del av deres arbeid mot rasisme, diskriminering og intoleranse. I den samme handlingsplanen fra regjeringen ble det også bestemt at det denne dagens skal deles ut en pris til en skole som har utmerket seg i kampen mot nettopp rasisme og diskriminering. Denne prisen har fått navnet Benjamin-prisen etter 15 år gamle Benjamin Hermansen som ble drept i et rasistisk motivert drap på Holmlia i Oslo den 26. januar KRISTIANSAND-MODELLEN Med regjeringens nevnte pålegg om markering av Holocaustdagen som bakteppe igangsatte Stiftelsen Arkivet i 2006 det som etter noen år skulle utvikle seg til landets største skolemarkering på den 27. januar. Skoleetaten i Kristiansand, FN-sambandet Sør, Vest-Agder Røde Kors og Stiftelsen Arkivet inviterer om lag 1000 elever fra niendetrinn i Kristiansand-skolen, fordelt over to dager til markering med felles åpningsarrangement og stasjonsundervisning gjennom en hel skoledag. Slik så programmet ut for årets arrangement. 10 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 11

2 PROGRAM FOR HOLOCAUSTDAGEN 27. OG 28. JANUAR Åpning i sal 1, Fønix kino > Velkommen ved Eystein Ellingsen > Appell Trond Blattmann > Mona Levin forteller > musikalsk innslag ved GEORG Pulje A: Stasjoner Røde Kors FN-sambandet Stiftelsen Arkivet Pulje B: Kino Napola Lunsj, pulje A Lunsj, pulje B Pulje A: Kino Napola Pulje B : Stasjoner Røde Kors FN-sambandet Stiftelsen Arkivet Slutt begge puljer. Busser venter. Men det begynte ikke i en slik stor skala. I 2006 var bare én skole involvert. Havlimyra ungdomsskole var med på en enkel markering utenfor en av Kristiansands to jødiske forretninger fra tiden rundt andre verdenskrig. I Dronningens gate 56 holdt Feins Magasin til, fram til den ble avviklet og alt innbo beslaglagt (likvidasjon fullført 10. august 1943). 1 Elevene fikk høre historien om Holocaustdagens opprinnelse og hva som hadde skjedd i butikklokalene der markeringen fant sted. Året etter ble markeringen utvidet til tre skoler. På arrangørsiden var også Skoleetaten i Kristiansand og Vest- Agder Røde Kors kommet med. Da ble torget i Kristiansand sentrum tatt i bruk, skuespillere fra dramalinjen ved en videregående skole ble engasjert og viste et utendørs tablå om jødeforfølgelse som kulminerte i at de jødiske fangene ble kjørt bort i lastebil. Innvendingene mot dette arrangementet var lyden fra trafikkbildet i Kristiansand. De frammøtte slet med å høre hva som ble sagt, og budskapet nådde ikke fram. Med bakgrunn i evalueringene fra elever og lærere ble modellen som eksisterer i dag lagt i støpeskjeen. I 2008 ble arrangementet nemlig flyttet innendørs og fasilitetene til Fønix kino ble benyttet. Da den største salen rommer 600 plasser, ble det sett på som en umulighet å inkludere alle elevene i kommunen. Kristiansand kommune er en by med ganske stabile tall på elevmassen. Det er ca 1000 elever på hvert trinn. Ca 60 % av skolene fikk tilbudet om et heldagsarrangement for niendeklassene. På arrangørsiden stilte også FNsambandet Sør. Holocaustdagen var på dette tidspunktet i ferd med å bli meislet ut med rammer og innhold som langt på vei eksisterer i dag. Denne modellen baserer seg på at alle elevene skal ha en fellessamling, se en kinofilm, samt delta på ulike workshopbaserte stasjoner i løpet av heldagsarrangementet. Tanken om en felles start på dagen er viktig for et slikt arrangement. En fellessamling gir mulighet for å kontekstualisere tematikken og plassere innholdet i ønskede rammer. Det har vært et ønske om å invitere et tidsvitne som skal fortelle sin historie fra scenen. I 2009 sa Edit Notowicz ja til å komme. Edits familie ble sendt til Auschwitz i Edit var den eneste som overlevde. Ved ankomst til Auschwitz-Birkenau ble Edit "selektert" av Josef Mengele personlig til å gjennomgå medisinske eksperimenter på den beryktede barnebrakka. En stund etter krigen kom hun til Norge og slo seg ned i Trondheim. På Holocaustdagen 27. januar 2009 fortalte hun sin historie for 600 lydhøre elever. På evalueringsskjemaet som alle deltakende elever ble invitert til å fylle ut digitalt etter at de hadde gjennomført dagen, var det mange som trakk fram historien til Notowicz. «Også apellen til Edith Notowicz var utrolig interessant å høre på» «Edith hadde en sterk historie.» 2 Det er grunn til å tro at autentisiteten som oppstår i et tidsvitnes nærvær på scenen er viktig for elevene. Vi opplever det som viktig å skape denne overleveringen av førstehånds vitnefortellinger så lenge det er mulig. Denne artikkelen ble innledet med en scene hentet fra Mona Levins opptreden på åpningssekvensen på Holocaust-dagen i Kristiansand i Levin som leser sin historie fra barndommen har vært et fast innslag på markeringen de siste fire årene. Også dette innslaget blir tatt veldig godt imot blant elevene og er en av postene som trekkes fram i evalueringene. «Mona Levin-fortellingen var veldig bra og fikk meg til å tenke» «Fortellingen til Mona viste at det var mulig å overleve.» 3 Det er et ønske om å videreføre denne delen av arrangementet slik at elevene skal få møte et menneske som har vært direkte berørt av krigen. Så lenge det finnes mennesker som representerer det kulturviteren Aleida Assmann (1999) kaller kommunikativt minne, altså en person med relasjon til fortiden som skapes, reguleres og videreføres gjennom direkte, personlig samtale 4 vil det i Holocaustdag-sammenheng være viktig å la slike stemmer komme til uttrykk. Når ikke lenger tidsvitnene er blant oss, må fortiden bearbeides og forvaltes på en annen måte. Denne type forvaltet fortid betegner Assmann som kulturelt minne. 5 Tidsvitnene fungerer som et bindeledd mellom fortid og nåtid og er med på å skape en spesiell opplevelse for elevene som «Det er grunn til å tro at autentisiteten som oppstår i et tidsvitnes nærvær på scenen er viktig for elevene. Vi opplever det som viktig å skape denne overleveringen av førstehånds vitnefortellinger så lenge det er mulig» er til stede. Ankepunktet er naturligvis at tidsvitneaspektet representerer en subjektiv og selektiv verdi. «Traumer, 12 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 13

3 glemsel, sammenblanding av erfaringer og fortolkninger, samt «falske minner» kan som vist påvirke fortellingen; den er sannferdig, men ikke identisk med den historiske virkeligheten.» 6 Etter hvert vil det være slik at det ikke lenger er primære tidsvitner, som den franske sosialviteren Alexandre Métraux definerer de som skriver «innenfra» og beretter om selvopplevde hendelser, som forteller sine historier. De sekundære vitnene skriver «utenfra» og presenterer sine framstillinger gjennom vitenskapelig forskning og empirisk etterprøvbarhet. Det har vært et ønske om å inkludere et appellativt innslag i åpningssekvensen. Både politikere og skoleledere i høye posisjoner har bidratt med appeller. De siste årene har styreleder for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene Trond Blattmann holdt appellen. Med sine tanker rundt rasisme, intoleranse og krenkelse av menneskeverdet i dag, har Blattmanns tilstedeværelse og bidrag på Holocaustdagen vært viktig og godt tatt i mot blant elever og lærere. Han snakker direkte til ungdommene med et språk de forstår og har et tydelig og klokkeklart innhold og budskap: Vi må bry oss! Det er sterkt når han forteller om sin egen sønn Torjus som ble skutt og drept på Utøya. Det er grunn til å tro at elevene føler historiene rykke nærmere når personer som har kjent tragedier så nært på kroppen, velger å stå åpent fram og snakke om det som skjedde den 22. juli «Selv likte jeg veldig godt at Trond Blattmann var invitert.» «Mannen som snakket om hva vi skulle gjøre denne dagen. Det rørte meg veldig at han sa at han hadde en sønn som ble drept på Utøya! At han ville være med å arrangere Holocaustdagen!» «Appellen til Trond Blattmann var veldig flott. Utrolig flott at han kan fortelle om det som skjedde med Torjus, og tør å stå foran så mange mennesker.» 7 I tillegg til tidsvitneaspektet og appellinnslag har ideen om at åpningssekvensen skal inneholde en kunstnerisk del vært sentral. Et år var det multimediale teaterstykket Kuan Yin ut av ruinene, som er en kort reise i minnene til den tyske billedkunstneren Urd von Hentig, en del av åpningen. Dette er et teaterstykke skrevet av Kai Erland og Charlotte Qvale. Qvale er også skuespiller i stykket. I stykket søker vi oss inn på årstallet 1940: Urd som ung kvinne våkner opp Fra forestillingen Kuan Yin, ut av ruinene. i sin egen barndom. Sammen med barnet i seg vekker hun biter av en aldrende Urds minner til live. Dramalinjen ved Vågsbygd videregående skole har ved tre anledninger blitt utfordret på å lage en miniforestilling til åpningssekvensen. Innslaget har hatt en ramme på maksimalt 20 minutter. Med relativt frie tøyler har da elevene på scenen formidlet holocaust-tematikk på ulike måter med forskjellig kunstneriske uttrykk. I og med at det var påkrevd med en faglig oppfølging av klassene som skulle bidra på scenen, var det relativt krevende ressursmessig. Elevene som var i salen var gjennomgående delt i sin evaluering av disse bidragene, noen syntes det var genialt, andre skjønte ikke helt hva som skjedde på scenen. Innslag av teater og drama ble etter hvert erstattet av sang fra scenen med innledning fra en artist. De to siste årene er det sing/songwriter Georg (Georg Kristoffer Fjalsett) som har opptrådd. Bob Dylan er kontekstualisert og brukt på en måte som elevene fullt ut har skjønt og satt pris på. Uttrykket er enkelt, fredsbudskapet er tydelig. Etter åpningen deltar den ene halvparten av elevene på fire ulike workshops mens resten sitter igjen og ser en kinofilm. Etter lunsj bytter man rundt slik at alle får oppleve det samme. Delingen er nødvendig av logistiske hensyn. Stasjonene varer i 25 minutter, og det er korte avstander mellom lokasjonene. Vi benytter to mindre kinosaler på Fønix, samt to saler i et eldre film- og teaterhus i umiddelbar nærhet (Aladdin scene). Vi ønsker at det skal være stor variasjon og bredde i tematikk og metode på stasjonene. Flere sider ved holocaust, rasisme og intoleranse ønskes belyst, og målet er at stasjonene skal representere ulike presentasjonsformer. Det har vært forskjellige institusjoner som har hatt ansvar for utformingen og gjennomføringen av den enkelte stasjon, men i de siste årene har følgende stort sett vært faste innslag: FN-sambandet Sør, Vest-Agder Røde Kors, Forum for levande historia (Stockholm) og Stiftelsen Arkivet. Det er en grunnleggende tanke at elevene som er på Holocaustdagen skal være delaktige i en eller annen form. Vi ønsker at de i løpet av dagen skal ta stilling og foreta valg. Det lar seg gjøre på stasjonsundervisningen der elevantallet er på om lag 80 per gruppe. Det at mange ulike organisasjoner står bak, fremmer et mangfold på stasjonene. Ideen har vært at elevene skal: 1. Få et innblikk i den lokale historien; hvordan var det med jødene på Agder, var det mange, hva skjedde med dem? 2. De skal få kjennskap til hva et folkemord faktisk er, hva som kjennetegner et folkemord og hva som er faresignalene i et samfunn som trues av folkemord? 3. Elevene skal møte på problemstillinger fra sin egen hverdag; hvordan oppleves vonde ting på kroppen for ungdom i dag? 4. Og til slutt, hvordan forholder man seg som tilskuer til noe som skjer i ens egen hverdag? Det er noen krevende inngangsverdier for de som skal produsere og gjennomføre stasjonsundervisningen. Tiden er knapp ca 25 minutter og gruppestørrelsen nærmer seg 100 enkelte år. Det betyr at 14 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 15

4 man må være målrettet i forhold til hva man vil ha ut av den korte stunden man møter elevene på den enkelte stasjon. Oppleggets logistikkplan er avhengig av at alle er lojale mot tidsskjemaet for at gjennomføringen skal gå knirkefritt. Det har hele tiden vært viktig å sette sammen et stasjonsprogram som er variert. Dette gjelde ikke bare innholdet, men også metodiske grep som benyttes av de respektive formidlerne. Fire foredrag etter hverandre ville ikke fungert, da hadde man mistet elevaktiviteten. Man kan ikke forvente at 500 elever skal ha ytret seg verbalt det ville skapt kaos, men at det foregår aktiv refleksjon er viktig. Jeg vil eksemplifisere med stasjonen til Forum for levande historia som bruker tilskuerrollen som utgangspunkt for deres elevinvolvering. På deres egne nettsider kan vi lese følgende om opplegget som denne stasjonen er meislet ut fra: «Att vara åskådare är inte samma sak som att vara neutral. Med din tystnad skickar du signaler till både offer och förövare. Åskådaren kan öka offrets känsla av utsatthet. Samtidigt kan förövaren tolka åskådarens passivitet som ett tyst medgivande 8». Med dette som bakteppe får elevene se en kort film som viser tilløp til trakassering av en svensk skolejente i forbindelse med en svømmetime. I kjølvannet av denne filmen blir elevene bedt om å ta stilling til hva de selv tror de ville ha gjort om de hadde vært vitne til en liknende situasjon. Hvert hjørne i formidlingsrommet representerer et mulig alternativ, og elevene blir bedt om å gå og stille seg bak det alternativet som de tror de ville ha valgt: 1. Säger åt mannen 2. Tröstar kvinnan 3. Gör ingenting alls 4. Eget alternativ 9 Ved hjelp av denne enkle øvelsen blir alle elevene tvunget til å ta et valg. Noen følger helt sikkert strømmen og går med flertallet, men det er jo også et avtrykk av hvordan mekanismene fungerer i det sosiale spillet i den virkelige verden også. I evalueringen er det mange som trekker dette fram som en viktig og spennende stasjon. «Forum for levande historia: det fikk meg til å tenke på det han sa: Da vi gikk til de forskjellige tallene om det den mannen sa til den kvinnen i svømmehallen. Det var veldig bra vist frem og jeg tenkte over det etterpå om hva jeg egentlig hadde gjort.» «Øvelsen var gøy, du fikk bestemme selv hva du ville gjøre, og hvor du ville stille deg.» På stasjonen til Forum for levande historia utfordrer Marcel Rådstrøm elevene til å ta valg. «Jeg likte godt at vi kunne velge hvor vi skulle stå, det fikk meg til å tenke gjennom valget mitt, og det var spennende å se hvor flertallet gikk 10.» Filmen Napola Elite für den Führer vises for den halvdelen av elevene som av logistiske hensyn ikke får plass på stasjonene. Filmen er regissert av den tyske regissøren Dennis Gansel og har vunnet flere priser. Den tar for seg Friedrich (Max Riemelt) på en tysk Napola-skole (Nationalpolitische Erziehungsanstalten en nasjonalsosialistisk skole) under andre verdenskrig. Filmen er en verdenskjent anti-krigsfilm som tar for seg de følelsesmessige mørke aspektene ved krig. Den er basert på livet til regissør Dennis Gansels bestefar. 11 Filmen blir introdusert fra scenen i forkant av visningen, og vi opplever det som essensielt at filmen kontekstualiseres. Denne filmen handler ikke om selve holocaust. Den beskriver ikke hvordan det industrielle massemordet på et helt folk fant sted, men prøver å fortelle noe om hvorfor det kunne skje. Dette er en film som forklarer deler av tenkningen som lå til grunn for at den indoktrineringen som nazismen kjennetegnes av kunne lede til de handlingene vi kjenner til. Det å vise en film utenfor den tradisjonelle skolefilmkanonen (ledet an av Schindlers liste, Pianisten og Gutten med den stripete pyjamasen) har vært en viktig brikke i programleggingen av Holocaustdagen i Kristiansand. Ved å gi (de aller fleste) en filmopplevelse de ellers ikke ville fått på skolen, gjør at Holocaustdagen kan være en arena for andre kunstuttrykk og andre kunstneriske valg enn det skolen tradisjonelt gir. Napola har stått på programmet til Holocaustdagen de siste tre årene, og tilbakemeldingene på dette valget har vært veldig gode. «Filmen: Napola. Det gjorde mest inntrykk på meg. Jeg griner sjeldent, men i denne filmen kjente jeg at tårene falt.» «Det beste var nok filmen Napola. Den var utrolig bra laget, og jeg syntes det var helt forferdelig ille det som hendte i den filmen» «Filmen var høydepunktet! Den var veldig bra og man forstod hvordan de fleste ble tvunget til å gjøre noe de ikke ville.» 12 Det har hele tiden vært vårt ønske å skape en holocaust-markering som viser fram en bredde i tematikk og metodiske valg. Vi ønsker at elever og lærere som setter av en hel dag til dette arrangementet skal få oppleve både et fokus på det holocaust som i ettertid har blitt sett på som det verste industrielle massemordet på noe folkeslag noensinne, men også på diskriminering, intoleranse og manglende menneskeverd i dagens samfunn, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. En av «En av grunnene til at vi arrangerer en slik dag, 70 år etter at Auschwitz ble frigjort, er at vi ikke skal glemme historien, men lære av den.» grunnene til at vi arrangerer en slik dag, 70 år etter at Auschwitz ble frigjort, er at vi ikke skal glemme historien, men lære av den. 16 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 17

5 Med denne dagen i Kristiansand ønsker vi å være bidragsytere i kampen mot undertrykking og folkemord, og vi ønsker å sette menneskeverdet i sentrum. I møte med 1000 elever og deres mange lærere tror vi dette er en dag som vi har lyktes i nå fram med budskapet om toleranse og inkludering. Kristiansandmodellen har blitt adoptert til Sverige, og et liknende arrangement vil finne sted på samme tid i Umeå. Gjennom systematisk bruk av elektronisk evaluering med høy deltakerprosent (via læringsplattformen itslearning) mener vi å være godt skodd for hele tiden være med å videreutvikle dette arrangementet for de skolene som hvert år ønsker å prioritere å være med på Holocaustdagen. MARCEL RÅDSTRÖM er pedagog ved Forum för levande historia, Stockholm. Han er utdannet mediepedagog ved Dramatiska institutet i Stockholm og ved pedagogisk retning på Musikhögskolan Ingesund, Arvika. Har over flere år vært ansvarlig for en av stasjonene under Holocaustdagen i Kristiansand. WORKSHOP PÅGÅR! VÄNLIGEN VISA HÄNSYN NOTER 1 Fra Jakten etter jødene på Agder (2010), side 37 2 Fra evalueringsskjema på itslearning Fra evalueringsskjema på itslearning Fortiden i nåtiden (Lenz/Risto Nilsen) 5 Fortiden i nåtiden (Lenz/Risto Nilsen) 6 Fortiden i nåtiden Den fortalte historien (Storeide) 7 Fra evalueringsskjema på itslearning Fra opplegget Åskådaren av Forum för Levanda historia 10 Fra evaluering på itslearning Fra Its Learning evaluering 2014 I utställningslokalen sitter en klass i årskurs nio. Jag har aldrig träffat dem förut och jag vet ingenting om klassen. I två timmar ska jag tillsammans med dem arbeta i en utställning som handlar om skelettsamlare, rasbiologi, steriliseringar och normalitet. För eleverna väntar ett intensivt arbete med tuffa frågeställningar. Jag sätter igång ett bildspel som under sex minuter kortfattat förklarar vad utställningen handlar om. I slutet av bildspelet säger speakerrösten Hur ser du på andra människor? Vilka tycker du är bättre eller sämre? Vad är normalt? Är du normal?. Den sista frågan i bildspelet Är du normal? får elevgruppen att fnissa och skruva på Jag har fått gruppen att reagera och diskutera. Jag känner inte gruppen men redan från början har jag smått provocerat dem med en oväntad fråga vilket ha gjort dem nyfikna och villiga att diskutera. Jag har på bara några få sekunder skapat en relation som ger mig förutsättningar att fortsätta på liknande sätt i nästan två timmar till. En vanlig dag som pedagog på Forum för levande historia har börjat. Forum för levande historia bildades den 1 juni Det är en myndighet som har fått i uppdrag av den svenska regeringen att främja arbete med demokrati, tolerans och mänskliga rättigheter. «Hur ser du på andra människor? Vilka tycker du är bättre eller sämre? Vad är normalt? Är du normal?» sig. Efter bildspelet ställer jag om frågan igen Ja hur är det nu, är ni normala? Eleverna börjar direkt samtala och diskutera med mig och med varandra. Utgångspunkten är Förintelsen och andra brott mot mänskligheten. Forum för levande historia har som ambition att skapa verktyg som hjälper lärare i deras 18 > Stiftelsen Arkivet Årsskrift 2014 < 19