Litteraturtidsskriftet LASSO 2012 #2,TR0

Transkript

1 1 Litteraturtidsskriftet LASSO 2012 #2,TR0

2 Redaksjon: Ida Amalie Svensson (redaktør), Thea Trøen Bjertnes, Hedda Lingaas Fossum, Espen Dahl Hjort, Ida Helene Lerkerød, Jonas Hansen Meyer, Hedda H. Robertsen, Victoria B. Sellevoll, Tuva Stranger, Hege Sørensen Bidragsytere Alexander Bertin (f. 1984), poet og redaktør i Post Forlag. Øyvind Berg (f. 1959) er forfatter og har blant annet gitt ut Poesi og lærepenger (Kolon forlag, 2009). Inge Haugane (f. 1968) har utgitt Jaguar i byen (Det stille forlaget, 2010). Diktsamlingen nedenom og volvo (Kontur forlag, 2010) er utgitt og skrevet sammen med Stian Johansen. Andreas Vermehren Holm (f i Danmark) bor i Paris. Har oversatt Tomas Espedals LY (2011) og Men gulvet har ingen mund (2011) av Linus Gårdfeldt til dansk, begge utgitt på Forlaget Virkelig. Marte Holm (f. 1990) studerer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Kristina Leganger Iversen (f. 1989) studerer litteraturvitenskap ved UiO og har gitt ut boka Hjartemekanikk (Samlaget, 2011). Elisabeth Løvlie (f. 1972) er førsteamanuensis (vikar) i allmenn litteraturvitenskap ved ILOS, Universitetet i Oslo. Eivind Myklebust (f. 1988) studerer litteratur ved UiO Anne Lande Peters (f. 1967) er teatervitar og omset drama til og frå japansk Christian Refsum (f. 1962) er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap og ga nylig ut Kåte dikt (Forlaget Oktober). Skjalg Wie Skare (f. 1984), fra Askøy utenfor Bergen. Student ved Forfatterstudiet i Bø 2011/2012. Kristian Wikborg Wiese (f. 1986), student. Redaksjonsmedlem i La Granada. Illustrasjon Frøydis Sollid Simonsen (f. 1986) tegner og skriver. Bor i København. Layout/Design Mari Kvale (f. 1987) Studerer Art Direction ved Westerdals School of Communication Innhold Måtte Allah slå meg død til jorden om dette ikke er sant... 4 Marte Holm Når du slutter å snakke Thea Trøen Bjertnes Karusell Skjalg Wie Skare Jeg tror at jeg tror på litteratur Elisabeth Løvlie Lehrjahre Christian Refsum Samtale med Eskil Vogt, del Kristina Leganger Iversen og Eivind Myklebust Alexander Bertin [Illusjonssirkel], versjon Inge Haugane Pengenes metafysikk Øyvind Berg Troen på fortsettelsen. Salmenes Bok Jonas Meyer Tre dikt Kristian Wikborg Wiese Tungebundet Andreas Vermehren Holm Uriks: Om å omsette Fem dagar i mars Anne Lande Peters Utdrag frå Fem dagar i mars Anne Lande Peters, Okada Toshiki

3 TRO Temaet for denne utgaven av Lasso er TRO et begrep som kan strekkes, bøyes, undersøkes og utforskes på uendelig mange måter. Spennvidden i begrepet speiler spennvidden mellom tekstene i denne utgaven: Vi beveger oss fra Salmenes Bok til spottende Maria-ikoner, fra japansk samtidsdramatikk til Brecht, fra en norsk førsteamanuensis som skriver kåte dikt, til en annen norsk førsteamanuensis som heller skriver om Jacques Derridas troserfaringer. Tro er essensielt for litteraturen: Vi må tro på at møtet mellom leser og tekst skaper noe vi opplever som meningsfullt. Som en slags halvbinær opposisjon til både troen og kun- fysisk og håndgripelig, og står som en slags garantist for tryggheten vi ønsker oss på salg de siste årene. Troen garanterer ingen ting, og dens verdi lar seg ikke fastsette el- som dette nummeret inneholder to utdrag av. Likheten mellom formeldiktningen i verdiske hymner og økonometriske analyser, og hva som potensielt kan skje om vi skulle miste troen på pengesystemet, er noe av det Berg kommer nærmere inn på i oppfølgningsspørsmålene vi har stilt ham. I denne utgaven av Lasso står også Del 2 av Kristina Leganger Iversen og Eivind Myklebusts samtale med Eskil Vogt - denne gang Oslo 31. august, og hovedpersonen Anders vaklende tro på meningen med sin egen tilværelse, og bestanddelene som utgjør Reprise ble diskutert, verk, #1 2012). URIKS-spalten vies denne gang til den japanske samtidsdramatikeren Okada Toshiki. Stykket Fem dagar i mars er nylig oversatt til nynorsk av Anne Lande Peters. På trykk kommentar av Lande Peters om utfordringene som ligger i oversettelsen fra japansk til nynorsk. Her står blant annet troen på teaterets skuespillerillusjon for fall. I Jeg tror at jeg tror på litteratur deler Elisabeth Løvlie sine tanker om troen på litteraturen med oss: Litteraturen fremkaller ( ) spørsmål om tro, om tvil og om erfaringer vi ikke fullt ut kan redegjøre for, men som vi aner rører oss på uforutsigbare og komplekse måter. Å lese, i tro og i tvil, handler om å usette seg for disse erfaringene, for litteraturens hemmeligheter og dens spøkelser, i det værendes randsone. Denne utgaven av Lasso byr på en mengde spennende litterære erfaringer; både i og utenfor troens tegn. God lesning! Ida Amalie Svensson

4 4 Måtte Allah slå meg død til jorden om dette ikke er sant I sakristiet av St. Clemens så jeg for første gang min skjevhet, skam og vanskjebne opp mot rosenkransens skjønnhet. Den unge indiske Paters sorte kjortel skalv mot anklene mine da han kjente med hånden på troen og lengselen i mitt bryst, mens Jomfruen, hun som har båret verdens frelser i sitt skjød, så ned til oss med sitt spottende smil. Også vår herre Jesus Kristus så ned fra sitt kors da hans stedsfortreder her på jorden lot seg friste av denne syndens kropp som har blitt meg slik til byrde. Men vår himmelske Fader var nådig, da han allerede forrige høst lot min kjødelige faders kjødelige far lære meg å bli kald som sten i en manns hender. Av Marte Holm

5 5 NÅR DU SLUTTER Å SNAKKE Av Thea Trøen Bjertnes Hva forteller det når du slutter å snakke, når du ikke klarer å svare? Er det fordi du er redd, fordi du ikke vet hvordan du skal fortsette samtalen? Eller er det kanskje fordi du ikke vil avsløre deg? Du kan ikke fortelle for mye om han som hadde vært mannen i ditt liv om du hadde møtt ham et annet sted, og det er akkurat så enkelt: Dette behovet for å bli sett krever at noen ser forbi ordene du holder igjen, at noen holder det ut. Din egen taushet kan fortelle at du lytter, at du venter på å slippe til i samtalen. Eller den kan fortelle at du gir opp. Du gir opp, det går ikke når du prøver å snakke. Hvis en litterær analyse kunne gjennomføres på samme måte som en samtaleanalyse, ville jeg ha trukket paralleller mellom formålet i samtalen og det ideologiske i fraværet av tale i litteraturen. Tausheten har et mål eller en årsak, både i litteraturen og i den lingvistiske konteksten. Mutter Courage und ihre Kinder (1939) er et stykke av Bertolt Brecht, hvor en familie følges un- Beloved(1987) er en roman som handler om en afroamerikansk familie under borgerkrigen. Kanskje er det vissheten om krigshandlingene som gir næring til tausheten. Kanskje språket og fraværet av det kan Forbindelsen mellom mindreverdig og taus er implisitt, men synlig. Som mor til sin datter velger Mutter å fremheve Kattrins minst sjarmerende trekk.

6 6 fortelle noe om de som bruker språket slik. Skildringene av språket deres har fått meg til å huske disse fortellingene i ettertid. Spørsmålet dukker opp: Hva er det tausheten kan si? når hun forteller at hun heter Beloved. Hun gjør seg synlig gjennom det mangelfulle språket, på samme måte som Kattrin blir synlig på grunn av at hun ikke snakker. I Mutter Courage und ihre Kinder er Kattrin bare den stumme datteren, hun som aldri snakker selv. Det er de andre som tilsi. Moren Anna, bedre kjent som Mutter Courage, synes å holde henne fram som et eksempel på at livet er bedre som mindreverdig, som ufullkommen. Forbindelsen mellom mindreverdig og taus er implisitt, men synlig. Som mor til sin datter velger Mutter å fremheve Kattrins minst sjarmerende trekk. Foreldre til barn som oppfører seg usmakelig gjør også dette ved å irettesette barna for åpent skue, de kan for eksempel si til tilskuere at sønnen bråker hele tiden fordi han ikke vet bedre. Samtidig er kjærligheten, eller idéen om dens renhet, normgivende for Mutter Courage. Kjærligheten og tausheten settes opp mot hverandre, og Kattrin kan ikke gi uttrykk for om hun er enig. Kattrin gir lyd fra seg én gang: Hun bøyer seg ned fra vogna og lager hese lyder (Brecht 1986: 12). Hennes signaler til verden kan være uttrykk for både uenighet og misnøye. Jeg tolker det dit hen at hun like fullt fremstilles som ei som ikke makter å si ifra, fordi de rundt henne ikke er i stand til å oppfatte signalene hennes. Beloved forteller blant annet om Beloved, jenta som er et spøkelse. Språket hennes framstår som partikulært. Hun viser at hun har evne til å forstå språk gjennom å riste på hodet når Sethe spør om hun kommer fra området som gården ligger i. Videre viser hun at hun er i stand til å snakke Det virker enkelt å spille på frykten til Kattrin, særlig når hun ikke evner å bruke sin egen stemme. Når du er på den samme festen som ham, prøver du å gjøre deg synlig, du tar på den røde leppestiften som for å la de røde leppene snakke for deg. Du tror det er denne synligheten han kjenner igjen, at det er den som gjør at han alltid sier hei. Han ser deg og derfor fortsetter han å spørre, selv når du avviser ham. Den røde leppestiften kan ikke fortelle ham det du ikke sier, men den kan sette opp et annet ansikt. Et ansikt som holder ut, en kropp som motstår lysten til å gi opp. Jeg er glad i Bakhtin og Medvedevs påstand om at talespråket representerer virkeligheten på en bedre måte enn skriftspråket fordi skriftspråket er konvensjonelt (The Formal Method in Literary Scholarship). Denne påstanden tilsier at all litteratur er konvensjonell så lenge den representeres i skrift. I så måte inneholder talespråk færre konvensjoner. Skildringene og representasjonen av Kattrin kan derfor leses dit hen at hun trekker seg unna konvensjonene. De som er rundt Kattrin snakker for henne, men hun skildres likevel som ei jente som har et følelsesregister. Eksempelvis kommer det fram i sideteksten at hun adlyder ordre om å dra vogna til moren sammen med sin bror, og at hun morer

7 7 seg når hun hører på Mutter Courage som forteller om barna sine. Mutter gjenforteller for sin tause datter, men egentlig gjenforteller hun i større grad sin egen tolkning av hva datteren gir uttrykk for og hva hun ikke kan gi uttrykk for. Jeg leser to paralleller mellom Brechts Mutter Courage und ihre Kinder og Pirandellos Seks personer søker en forfatter (1921). Familiefaren i Seks personer søker en forfatter gjenforteller, slik Mutter Courage gjør. gjenfortelling som et ønske om å framstille en samlet familie som har en glatt og skinnende historie å fortelle. Å gjenfortelle er å sette i spill en fortelling der alle involverte og alle lesere vil trekke fram forskjellige ting, slik som Susan Lohafer argumenterer for i forbindelse med chunking i sin artikkel «A Cognitive Approach to Storyness». Denne artikkelen handler hovedsakelig om noveller og hvordan lesere gjenforteller handling, især hva de velger å trekke frem. Jeg mener at gjenfortellingen tas i bruk som et narrativt virkemiddel i de to skuespillene. Gutten i Seks personer søker en forfatter er en taus skikkelse, i likhet med Kattrin, og han begår selvmord på slutten av siste akt. Selv om Kattrin blir truffet av skudd (Brecht 1986: 86) og ikke begår selvmord, har de to sekvensene til felles at den skikkelsen som bidrar til å opprettholde spenningsmomentet i stykket plutselig blir satt ut av spill. Ved å ta livet av tausheten ødelegges også historien. Gjenfortellingen til Mutter sier likevel lite om hvorfor Kattrin er taus. Hva er motivet bak fraværet av talehandling? Er det et opprør, eller regresjon? I tredje akt etterlikner Kattrin Yvettes gange, og like etter dekker Mutter sin datters ansikt med aske i et forsøk på å skjule henne. At Kattrin etterlikner Yvette leser jeg som en skil- side hos henne, hun tør slippe løs det hun holder inne. Mutter reagerer på etterlikningen som om Kattrin har vist fram sin indre hore. Det virker enkelt å spille på frykten til Kattrin, særlig når hun ikke evner å bruke sin egen stemme. «As Kattrin emerges from behind the cart with a full glass in her hand, two men confront her. [ ] Kattrin, badly frightened, runs downstage, spilling the brandy.» (Brecht 1986: 33) Fremfor alt er hun bevegelig, både i emosjonell og fysisk forstand, og bevegelsene hennes fyller sideteksten. Siden hun er stum, konfronteres hun med å være vitne til alt rundt seg fordi hun bare kan observere. Hun kan ikke uttrykke seg i ord, men hun har en naturlig tilhørighet til de hun observerer. Når hun har en selvsagt plass innad i familien blir hun også en iakttaker, hvor enn passivt det er når hun kun kan observere. Du er egentlig ikke så vanskelig å bevege. Det hender du snakker høyere og høyere helt til du hører deg selv, men akkurat nå sier du ingenting, du bare nikker til ham. Vi snakkes snart? sier han når du går, og du kjenner det lenge etterpå. Ville du ha blitt et bedre menneske om dere hadde snakket mer sammen? Ville han ha blitt en tryggere mann om du hadde svart på det han spør om? Beloved er en skikkelse som forundrer meg. Språket hennes er såpass oppstykket at jeg leser henne med to tanker i hodet: Enten insinuerer det at hun har mangelfulle språkevner, eller inntrykket mitt kan komme av hvordan språket er gjengitt. Når Beloved ber Paul D om å ta på henne, på the inside part og at han skal si navnet hennes, ligger det en seksuell undertone

8 8 der, men samtidig fremstår språket hennes som partikulært. Som om noen skulle snakke om atomer, eller holde seg til samtalestilen i Reprise (Joachim Trier, 2006), uansett hvor språkkyndige de er. Ta Phillip sitt forsøk på å starte en samtale etter at han er blitt skrevet ut fra psykiatrisk i Reprise: «Jeg snakket faktisk med en lege som De sa nede på sykehuset at ja, at det Morten svarer: «Sorry, ass Phillip, men akkurat nå så høres du nesten ut som Geir.» Guttegjengen sitter i bilen på vei hjem fra sykehuset, og de bryter ut i latter. Paul D avviser først Beloved to ganger, men hun går ikke når han gir etter og sier navnet hennes. Han tar på henne også, og han er påvirket, han sier de samme ordene helt til de drar ham ut av det trollbundne. Jeg tror han er påvirket fordi han føler seg truet av henne. Men fra fortellerens perspektiv skildres han som en mann som i denne sekvensen kjenner et feminint behov. Åpenbart er det kvinnelige her skildret som noe som presenterer en antitese for Paul D. På samme måte som Kattrin er bevegelig, leser jeg skildringene av hvordan Beloved was dancing. A little two-step, two-step, make-a-new-step, slide, slide and strut on down.» (Morrison 2007: 87) Men det er også noe mørkt i denne lekne fasaden: Hun inntar en posisjon der hun har en viss makt over omgivelsene. Hun både beveger og gjennomborer Paul D. Kanskje er hun så ung at det plager ham, og likevel så myk og skinnende at han forledes av det han ikke forstår. Om fraværet av tale hos Kattrin og det oppstykka, partikulære språket til Beloved leses i lingvistisk kontekst, bringes skildringene inn i en talespråklig diskurs. Lingvistikkens primære diskurs er talespråket, samtalene, ytringene og uttalemåtene. I en talespråklig diskurs vil alltid fraværet av tale analyseres i sammenheng med det som faktisk er blitt sagt. For eksempel kan ei jente som ikke svarer når moren snakker til henne om å rydde på kjøkkenet tenkes å reagere negativt på å bli bedt om å rydde. Eller, hvis en mann ikke svarer når kona snakker til ham, kan han oppfattes som både uoppmerksom, uinteressert og lyttende. Men hva impliserer det konstante fraværet av muntlig respons hos Kattrin? En nærliggende tanke for meg er at språket hennes har tatt skade av noe hun har opplevd som hun ikke har kunnet fortelle om. Hvis jeg leser Beloved med det samme synet på språket hennes, at det er skadelidende, blir en tydelig tolkning den at språket er forhindret og oppstykka fordi hun har opplevd noe hun vanskelig kan sette ord på. Språket til Beloved minner om noe ukonvensjonelt fordi det er mangelfullt. Videre minner det ukonvensjonelle i talespråket hennes om noe som er skadet. I en talespråklig diskurs vil alltid fravær av tale analyseres i sammenheng med det som faktisk er blitt sagt. Kattrin og Beloveds fortellinger er ves- og skuespillet. Ankomsten til Beloved og tilstedeværelsen til Kattrin er urovekkende som er vanskelig tilgjengelige, ting som må tenkes over for å kunne forstås. Ved siden av det som er vanskelig tilgjengelig må det også være et gjenkjennelig element, et relaterbart nivå som vekker noe hos leseren

9 9 eller tilskueren. Derfor er den mindreverdige datteren både mindreverdig og taus når Mutter omtaler henne, i alle fall leser jeg det slik. På liknende vis er Beloved annerledes fra de andre i Beloved, mens de andre forsøker å gå inn i relasjonelle roller overfor henne. Tausheten og sparsommeligheten er virkningsfulle midler for både Kattrin og Beloved fordi de tvinger de for det er dette de møtes med. Samtidig er tausheten et synlig grep i et skuespill, siden fraværet av tale kan virke konfronterende og oppsiktsvekkende i en dialog. Hva betyr det når du åpner munnen og svarer ham? Når du begynner å fortelle ham om det som holder deg tilbake, om det grå huset på Oslo vest; frisøren på hjørnet; den gangen du velta på sykkel og skylte ut grusen av såret på kneet. Du prøver å fortelle det enkle først, før du går over til de tunge, hakkete ordene. De kommer til å ligge mellom dere en stund, men du vet ikke hvor lenge. Referanseliste Bakhtin, Mikhail og Pavel N. Medvedev The Formal Method in Literary Scholarship: A Critical Introduction to Sociological Poetics [rus. orig. 1928]. Overs. Albert J. Wehrle. Baltimore Brecht, Bertolt Mother Courage and Her Children. Overs. John Willett. Berkshire Lohafer, Susan «A Cognitive Approach to Storyness». The New Short Story Theories. Red. Charles May. Ohio Morrison, Toni [1987]. Beloved. London Pirandello, Luigi Seks personer søker en forfatter [italiensk orig. 1921]. Overs. Carl Fredrik Engelstad [1926]. Trondheim Trier, Joachim Reprise. 4 ½ Film.

10 10 Karusell Postbudet kom over et tilbud i et ukeblad, en kode som gjorde det mulig å laste ned lydboken En sjels søken helt gratis. På vei hjem fra jobb, gjennom svingdørene på kjøpesenteret, lyttet han til en mørkt durende stemme som leste fra kapittelet «Ditt indre ekko». Dørene stoppet opp, han gikk rett i glasset, svimlet og falt bakover. Stemmen fortsatte: noe du blir fortalt av andre, som sier noe om deg selv. Noe du hadde håpet på eller kunne ane, noe du glimtet men var for sky eller usikker til å kunne navngi. Dørene ble på ny satt i bevegelse. Postbudet ble skjøvet viljeløst talte at neste kapittel ville tilføre livet hans større dimensjoner av mål og mening, ved å lære ham å kjenne Guds kjærlighet i hans sjels søken. Av Skjalg Wie Skare

11 11 JEG TROR AT JEG TROR PÅ LITTERATUR Om Derridas svekkede tros-erfaring og litteraturens ikke-væren. Av Elisabeth Løvlie, førsteamanuensis (vikar), allmenn litteraturvitenskap, ILOS. I 1991, i den ubestemmelige teksten Circonfession, skriver Jacques Derrida om seg selv at han med rette «går for å være ateist» (1991: D. Caputo er en av dem som henger seg opp i formuleringen. I anledning en konferanse i 2002 spør han Derrida hva han mener. «Hvorfor», spør han, «kan du ikke bare si jeg er en ateist? Er det slik at du vil antyde en tvil her mellom å være troende eller ateist? Mener du muligens at du bare tilsynelatende er ateist?» (se Sherwood 2005: ). Derridas svar fascinerer i det han antyder viktige momenter for sitt syn på tro og tvil i forhold til et gudsbegrep. Det er umulig, sier Derrida, å tro på Gud uten at denne troen må utsettes for radikal tvil, for ateisme og ikke-tro. Dette fordi Gud ikke er et objekt på linje med andre: Gud har ingen essens, intet nærvær, ingen væren. Gud utfordrer det ontologiske fordi han er uten væren hinsides og ubestemmelig. Hva innebærer det da å 1 «Je passe à juste titre pour athée». Min oversettelse. 2 Utvekslingen er også tilgjengelig på YouTube Jacques Derrida on Atheism and Belief, url: tro på Gud? Hvordan kan man tro på det Enhver autentisk tro (og Derrida bemerker her selv at dette er et begrep han sjelden bruker) må utsettes for og akkompagneres av ateisme. Han trekker frem de kristne mystikerne som eksempler, disse lidenskapelige tenkerne som gjentatte ganger bekreftet sin Gud som fraværende, og som ba til en Gud som ikke eksisterte. Et eksempel nærmere vår tid er Mor Teresa. Kvinnen vi alle husker for en dyp og livsinngripende kristen tro, avslører en annen side i nylige utgitte brev som hun skrev til sin åndelige skriftefar, Rev. Michael Van Der Peet. I 1979 skrev hun: «Jesus has a very special love for you. As for me, the silence and the emptiness is so great that I look and do not see, listen and do not hear» (2007). Der noen vil se dette som tegn på svekket tro, ville Derrida gjenkjenne en autentisk tro. Det er nemlig umulig, sier Derrida, å uttale med fast røst «jeg er troende» eller «jeg er ateist». Dette er utsagn som for ham er absolutely ridicu-

12 12 lous, fordi de forfekter en værenstilstand som ikke er mulig. Man er ikke troende eller ateist, fordi man alltid er begge deler, pendlende mellom hengivelse, ateisme, tro, tvil. Man er ikke troende eller ateist, fordi Gud det man tror eller ikke tror på ikke står i noe kongruent forhold til disse utsagnene. Å virkelig tro på Gud, er nødvendigvis å tvile, å mangle holdepunkter, og å ikke vite hva man tror på. introdusere et trosbegrep med referanse særlig til Derrida, men også for å antyde hvorledes trosbegrepet i de senere år har blitt diskutert fra et teoretisk perspektiv, som ofte blir omtalt som den religiøse som har meldt seg de siste årene, og som jeg anser som uunnværlig for en forståelse av tro i dag. Grunnlaget for denne teoretiske vendingen betinges hovedsaklig av Nietzsches utsagn om Guds død, Heideggers kritikk av ontoteologien, og dekonstruksjonen av vestlig metafysikk. Det som fremgår er at vi i dag, etter disse har fått et nytt grunnlag for å tenke radikalt annerledes rundt spørsmål om tro og religion. Symptomatisk er Derridas paradoksale påstand om at «Guds død vil sikre vår frelse, fordi den alene kan vekke det guddommelige» (1967: ). Først etter Nietzsche, etter post-modernismen, er det mulig igjen å tenke religion på en fruktbar måte (se Caputo 2001). John D. Caputo snakker om muligheten for en weak theology (se særlig Caputo 2006, 2007) som først og fremst betinges av en svekkelse av dogmer, og av de dualistiske og metafysiske strukturer som har preget en mer tradisjonell 3 «La mort de Dieu assurera notre salut parcequ elle seule peut réveiller le Divin». Min oversettelse. - spar som ånd-materie, herværende-evig, immanens-transendens, sekulær-religiøs, ateist-troende. Og nettopp fordi de ikke gjør det, skapes premissene for en fornyet 4 En annen som har presentert et svek- Gianni Vattimo. Meste relevant er hans nyformulerte credo, «Jeg tror at jeg tror», som han kommer med i teksten Belief (1999). Dette er så langt Vattimo er villig til å gå i sin trosbekjennelse. Utsagnet min- joner i det at jeg ets tro på Gud må utsettes for en svekkelse, et ledd av tvil. Vattimo er også kjent for å ha skrevet at det er takket være Gud at han er ateist. Igjen gjenkjenner vi en vilje til en radikal destabilisering av motsetningen mellom tro og ateisme. Spørsmålet nå er hvordan dette trosbegrepet kan være relevant for en forståelse av litteratur, og særlig hva det eventuelt vil si å tro på litteratur som inngår i et pågående bokprosjekt jeg har sammen med Drude von der Fehr med tittel Tro på Litteratur. 5 Når vi fastholder en tro på litteratur, innebærer dette først og fremst en tro på at litteratur er noe man kan ha tro på, det vil si at litteratur åpner for et trosforhold. I dette ligger det at 4 Selv om det er en tendens til å privilegere vendingen mot det religiøse, peker referansene også i stor grad tilbake i tid. Paulus, St Augustin, Anselm, Meister Eckhart og Kierkegaard er noen eksempler på viktige inspirasjonskilder som blir reaktualisert. Særlig har Paulus lesninger (se Zizeck 2003, Badiou 2003, Agamben 2005, Critchley 2012, Caputo 2009) 5 Boken vil bli utgitt på Bokvennen forlag i 2013 og er basert på von der Fehrs Fosse- og Dante-lesninger, og

13 13 litteraturen rommer muligheten for en annenhet, eller en ubestemmelighet som ikke lar seg fastholde av den kognitive tanke eller av persepsjonen, og derfor ikke av vår viten alene. Her er vi inne på de av litteraturens muligheter som fordrer nettopp tro. Et hovedspørsmål er hvorledes et slikt tros-begrep kan bidra til økt verdsetting av de aspekter av litteraturen som på dypt vis berører oss, men som vi ikke uten videre kan utlegge eller påpeke. Av plassmessige årsaker, henviser jeg til den kommende boken for en mer dyptgående diskusjon, mens jeg her vil avslutte som antyder hvorledes den litterære erfaring også er en tros-erfaring (og derfor en tvils-erfaring!). La oss først se på Derridas følgende, kjente beskrivelse av det litterære i La Dissémination ler nesten ingen, så lite litteratur; at det i en litteraturens sannhet, en litteraturens væren-litterær.» (1972: ). Her er det litteraturens ontologiske status som står på spill: Hva er litteratur? Både «hva» og «er» blir problematisk. Litteraturen unndrar nærværende objekt; den har ikke sin egen væren, trer ikke frem i sin gitte essens. Dermed får vi de samme type utfordringer som vi diskuterte innledningsvis når det gjaldt guds-tro. Hvis litteraturen ikke er nærværende, hvis den ikke har noen essens, hva er det da vi forholder oss til? Hva er det da vi kan tro på? (Eller ikke tro på?) Med referanse til Derrida beskriver Joseph Kronick litteraturen som spøkelsesaktig: «The spectral quality of literature its being a specter means that it is not an existent or being nor a localizable remains or archive but belongs to a future» (1999: 1). Som et gjenferd oppstår litteratur i grenseland mellom vår materielle verden og en ubestemmelig hinsidighet. Språket det materielle bærer med andre ord i seg en mulighet til å bli noe mer, til å fremme vitnemål om noe annet. 7 Litteratur åpner for en erfaring mot et grenseland, fordi: «literature is the experience of what can never be the object of any experience, a specter, for example, or a secret» (1999: 5). Litteraturen blir her emblematisk for en neres, en erfaring av ingen ting, en umulig erfaring, en hemmelighets-erfaring. 8 Hemmelighetsbegrepet er sentralt hos Derrida, og må ikke forveksles med en mer hverdagslig forståelse der en hemmelighet tilsvarer et skjult, men like fullt tilgjengelig innhold. I stedet er det snakk om en radikal hem- noe innhold som kan avsløres eller videreformidles bak lukkede dører. Denne hemmeligheten er tom og dens avsløring for alltid utsatt. Hemmeligheten er at det ikke er en hemmelighet. For Derrida er denne hemmeligheten uløselig knyttet både til litteratur og til tro. 9 Gud er med andre ord en hemmelighet, på samme måte som litteraturens vesen er det. Her oppstår altså et mulig slektskap mellom den religiøse erfaring og den litterære, i det begge konfronterer oss med hemmelighetens 6 «il n y a pas ou à peine, si peu de littérature; qu en tout cas il n y pas d essence de la littérature, de vérité de la littérature, d être-littéraire de la littérature.» Min oversettelse. 7 For litteraturens forhold til det uutsigelige, se min bok Literary Silences in Pascal, Rousseau, and Beckett (2003). 8 For mer om litteraturens forhold til ingen ting, se min artikkel «Literary Kenosis and the Poetic Expression of Nothing» (2012). 9 Se særlig Passions (1993) og Donner la Mort (2007/1999)

14 14 tomhet, og således både fordrer og umuliggjør tro. 10 Å tro på litteratur, eller å tro at man tror på litteratur, medfører både bejaelse og unnvikelse, både bekreftelse og usikkerhet når det gjelder litteraturens vesen, og dens fremtredelse som åsted for radikal annenhet. Nettopp fordi litteraturen unndrar seg en ontologisk bestemmelse den er ikke er den ikke objekt for visshet eller kognisjon. Litteraturen fremkaller i stedet spørsmål om tro, om tvil og om erfaringer vi ikke fullt ut kan redegjøre for, men som vi aner rører oss på uforutsigbare og komplekse måter. Å lese, i tro og i tvil, handler om å usette seg for disse erfaringene, for litteraturens hemmeligheter og dens spøkelser, i det værendes randsone. 10 For mer om litteraturen som hemmelighet, se min artikkel «Kallet fra en kommende hemmelighet. Om den religiøse vending i kontinental teori og mulige åpninger mot det litterære» (2010). Litteratur: Agamben, Giorgio The Time That Remains: A Commentary on the Letter to the Romans. Stanford: Stanford Univ. Press. Badiou, Alain Saint Paul: The Foundation of Universalism. Stanford: Stanford Univ. Press. Caputo, John D. og Alcoff, Linda red St Paul Among the Philosophers. Indiana: Indiana Univ. Press. Og Vattimo, Gianni After the Death of God, red. Jeffrey Robbins. New York NY: Columbia Univ. Press The Weakness of God, A Theology of the Event. Bloomington and Indianapolis: Indiana Univ. Press On Religion. New York and London: Routledge The Tears and Prayers of Jacques Derrida, Religion without Religion. Bloomington and Indianapolis: Indiana Univ. Press Critchley, Simon The Faith of the Faithless: Experiments in Political Theology. New York: Verso. Derrida, Jacques Dødens Gave. Oversatt av J.B.L. Knox. København: Forlaget Anis Donner la mort. Paris: Éditions Galilée Passions. Paris: Éditions Galilée Circonfession. I Bennington, Geoffrey og Derrida, Jacques. Jacques Derrida. Paris : Éditions du Seuil La dissémination. Paris : Éditions du Seuil L Écriture et la différence. Paris: Éditions du Seuil. Kronick, Joseph G Derrida and the Future of Literature. Albany: State Univ. of New York Press. Løvlie, Elisabeth M «Literary Kenosis and the Poetic Expression of Nothing», Angelaki, vol. 17.3, (under utgivelse) «Kallet fra en kommende hemmelighet. Om den religiøse vending i kontinental teori og mulige åpninger mot det litterære». Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, årgang 13, nr.1, ss Literary Silences in Pascal, Rousseau and Beckett. Oxford: Oxford Univ. Press. Mother Teresa, Come Be My Light The Private Writings of the Saint of Calclutta. New York: Doubleday. Sherwood, Yvonne og Hart, Kevin, red Derrida and Religion, Other Testaments. London and NY: Routledge. Vattimo, Gianni Belief. Cambridge: Polity Press. Zizek, Slavoj The Puppet and the Dwarf, The Perverse Core of Christianity. Cambridge MA: MIT Press.

15 15 Lehrjahre Han løftet hennes topp og fomlet forsiktig med en svart bh-stropp Da begynte hun å le Kan du ikke se at hempen på låsen må skyves opp og ikke ned? La meg få litt tid her bak så er det ingen sak Eller: Hvis du gjør det selv blir vi kanskje ferdige i kveld? Hun blottet sine bryster med hver sin røde knopp faste, søte bringebær til å spise opp Han skalv og var så het at han slikket, sugde og bet Da ble hun forbanna hun som før var søt Stopp! Din stut! Se og kom deg ut Kom tilbake når du har vokst opp

16 16 Han ravet ut i natta med sin fortsatt stive stang blodig i trynet, full av skam Skitt! Alt gikk galt: For tidlig sædavgang overkåt, perpleks Men hvordan kan kløna vinne sin kvinne? Ved hjelp av en streng lærerinne? Kan lekser, pugging, kjeft og juling hjelpe gutten til A i puling? Nei, slik gammeldags pedagogikk kommer til kort mot en ung hissigpikk Mas og kustus, tvang og vold gir ikke bedre impulskontroll Gutten må få prøvd seg mer så, når han opplever kjærlighet blir han en prins, den dusten som bet Av Christian Refsum

17 17 EN SAMTALE MED ESKIL VOGT Samtale 2: Om ironi og alvor I førre samtale med Eskil Vogt fekk vi høyre om manuset som form og arbeid. Manusa til Reprise og Oslo, 31. august er begge utgivne i bokform, hovudsakleg for å gi eit innsyn i arbeidsprosessen. Det er tekster som i følgje Vogt ikkje har litterær betydning, men som kan gi eit inntrykk av det potensialet resultatet av denne utforminga, og kva verknad den får på tematikken, særskilt i Oslo, 31. august. Ironi og alvor KLI: Vi snakka om at skjebna er tilstade allereie i Reprise. Men i Oslo, 31. august domi- noko muligheit lenger. At løpet allereie er lagt. Kva er det som driv han når han går gjennom byen? På den eine sida verkar han fastlåst, men samtidig møter han jo desse menneska... Eskil: Det er litt farlig å skulle tolke egen være klart at dette handlet om en mann som har tenkt å ta livet sitt, og tar en siste runde og møter noen folk før han utfører planen sin. Men etter hvert som vi jobbet på det ble planen blir vagere og vagere, og det ble mer usikker på om han faktisk kom til å gjøre det. Men han vet nok på ett eller annet nivå hvor det vil ende opp. Noen skjønner fra første selvmordsforsøk at det er det han har tenkt til. Andre tenker at «nei, nei, jo, jo, nå går han mot livet, nå går han mot døden» og er mer med i den spenningen. Begge deler er riktig. Men det er viktig at man føler at Anders har tatt et valg og at man samtidig på et eller annet nivå har respekt for valget han gjør. Selv veldig, veldig deprimerte mennesker, har ob-

18 18 jektivt sett et valg. Og i den sinnsstemningen de har de jo rett i at de ikke har noe håp. Hvis du ikke har energien, tiltakslysten, så er det umulig. EM: Ein kritikar i NRK slo fast at Anders, til dømes i kaféscena, ser på alt som skjer rundt han som trivialitetar og banalitetar. Det var ei tolking eg kjende meg veldig lite att i. Eskil: Det er jeg glad for at du sier. Jeg syns det er en litt ensidig tolkning. Det er jo klart at med Anders sin sinnstilstand vil jo det meste fremstå som banaliteter og trivialiteter. Samtidig så ser han jo bare det livet utgjør. EM: Og det verkar som Anders er bevisst det. Han ser at dette er det som gir livet meining. Eskil: Ja, nettopp, hadde man bare greid å ta de små tingene innover seg, så hadde det ikke vært banaliteter og trivialiteter lenger. Da hadde det vært de viktigste tingene. Det er folk som har tolket oss nesten satirisk i de scenene, og det er absolutt ikke det vi har tenkt. Snarere det motsatte. At de tingene skulle bli utfordret av Anders sin tilstand, at vi skulle se dem gjennom han, og da ville kanskje noen av dem falle igjennom som teite, men som man kunne se på som verdifulle likevel. Og så ville også Anders sin tilstand bli utfordret av dem, at det er folk mer eller mindre automatisk, men som har de tingene som betyr noe for dem. EM: Og det er kanskje der Thomas kjem inn i biletet? Eskil: Ja, Thomas har også blitt tolket veldig satirisk og at vi med ham vil vise at det småborgerlige livet er like meningsløst eller noe sånt. Det er ikke nødvendigvis sånn vi ser det, selv om det selvfølgelig er åpent for tolkning. Han sier jo mange stygge ting om livet sitt. Men, hvis man ser etter så kan man jo ha mange motiver for å fremstille livet sitt på den måten. På det tidspunktet. Hvor dypt stikker det egentlig? Det vet man jo ikke. KLI: av ambivalensen frå Reprise. At han seier litt av kvart om livet sitt, men at det verkar som glad i det livet han har. Eskil: Han har sikkert endt opp halvveis der han ønsket, hvert fall. Han har nok hatt enda større drømmer om hvor han skulle ende opp etter endt studie i litteraturvitenskap, men jeg tror han har det ganske bra på mange måter. Han har nok likevel den gnagende følelsen av at han kanskje burde ha vært enda mer kompromissløs i livet. De tingene kommer nok til ham når han møter en gammel venn som utfordrer ham. Men han er nok også glad i livet sitt etter det møtet. Det som er viktig våre ikke nødvendigvis er 1/1, at de står i et spenn mellom hva vi lærer om disse karakterene og situasjonen de blir satt i. Mennesker, ikke bare Anders, har selvfølgelig forsvarsstrategier. Man tør ikke å legge hjertet på bordet i hvert eneste møte, men samtidig har man en dragning mot å gjøre det. Kanskje er det vanskelig å unngå å snakke om tingene man tenker mye på? Så de kommer ut, ofte på en litt rar måte. Og ironi er et veldig interessant begrep. Forskyvningene, meningsforskyvningene i ironi er jo bunnløse. Det trenger ikke å være det å si det motsatte av det man mener. Det kan være akkurat det man mener sagt på en uforpliktende måte, det kan være litt av det man mener, det kan spille opp til noe den

19 19 andre mener som man ikke mener selv. Vi har jo blitt tolket som generasjonsbeskrivere, uten at vi noen gang har hatt det som intensjon. Den har alltid egentlig irritert meg, den ironigenerasjongreia. Jeg er jo egentlig akkurat litt for ung, litt på tampen. Det er vel de som er født i 68, generasjon X. Men det er også det at, hvis man har lest Cleanth Brooks, eller for så vidt Schiller, så skjønner man at ironi alltid har vært en veldig kompleks del av kommunikasjonen. Så skal plutselig denne unge generasjonen være så virtuose på det. Det føles litt rart. Det har alltid vært en del av menneskelig kommunikasjon, og jeg tror det fremdeles er det. Jeg tror ikke på noen sånn generasjon Y. KLI: Vi har blitt kalla «alvorsgenerasjonen». Det er klamt det også, altså. Eskil: Ja, det er jo nesten verre. EM: «Det nye alvoret» KLI: Samtidig er det vanskeleg å unngå. Til dømes når dei er på Robinet og Anders seier at han søker trøst. Eg såg i alle fall veldig tydeleg korleis ho lytter til han og tek han veldig alvorleg. Der er noko som ikkje handlar om generasjon, men kanskje om å vere ung og... Eskil: Ja, er det ikke mer det da? Man må selvfølgelig få lov til å lese det inn i en sånn generasjonssammenheng. Anders er ganske levd mye lengre. Han er et helt annet sted enn henne. Hun er ute, har sikkert ikke vært ute i Oslo så mye, det virker som at hun er ganske ny i byen, alt er mer spennende, hun er litt mer åpen, litt mer naiv. Anders har vært der før, han har truffet jenter som henne mange, mange ganger. Kommunikasjonen mellom dem blir derfor ulik. Man er nødt til å ha en viss forskyvning i dialogen. Det kan ikke være en til en. Det er mer interessant, enn hvis han bare hadde sagt rett frem nøyaktig hva han mener. KLI: Det skiftar veldig fort i dialogen mellom Anders og Thomas, frå det spøkande til det beint fram hudlause. Det er ein kræsj mellom det innstendige og det tullete. Eskil: Det kan godt hende at det også er en generasjonsgreie, det vet jeg ikke, men jeg kjenner det selv igjen fra livet. Jeg har sittet på benker med venner som bærer tunge tanker. Man vet jo at man ikke greier... deres personlighet er jo der fremdeles. Altså, hvis de er folk som tuller mye, så tuller de også med sin egen depresjon. Det vil ikke si at de føler seg bedre. Kanskje neste øyeblikk føles enda mørkere? Da synker de tilbake, etter å ha sett et glimt av hvem de egentlig er. Det hadde vi veldig lyst til å fange. Både Joachim og jeg har dessverre hatt mye erfaring med så som så. For det første så tar vi oss god tid er nesten aldri så lange dialogscener. For det andre så blir de ofte veldig ensporede. Hvis du bare at de er triste og deprimerte. Hele tiden. Sånn er det ikke. Folk har jo masker, ikke sant? De kan ta på seg masken og tulle, de kan tulle fordi da vet de at de andre blir beroliget. Det gjør det lettere å si ha det og gå. Den personligheten man har, og den tonen man har med et menneske, den dukker opp igjen når man gir seg tid til å snakke så lenge. KLI: Eg har også sett at ein del kritikarar net. Det er kanskje lett å teikne opp ei skarp ler så handlar den om eit sjukt individ?

20 20 Eskil: Ja, men det viktige for oss var å bevege oss mellom de. Vi ville ikke lage en tenkt på som en fallgruve engang. Utfordringen var å ikke bare bruke Anders sitt blikk til å vise at han burde valgt annerledes. Vi ville også gi en følelse av at de alternativene som blir stilt opp ikke nødvendigvis var helt, hva skal man si, hundreprosent. Man kan se mangler i dem. Men det var en utfordring. Den mørke tilstanden til Anders, depresjonen hans måtte også ha litt klarsyn i seg. Det var viktig for at han ikke skulle bli en klinisk studie av et deprimert menneske. Blikket på samfunnet rundt ham måtte også være med. EM: Eskil: Ja, det er også et klarsyn, men igjen: Fallgruvene er så mange når man jobber med noen som er blitt narkoman. Det første mange vil tenke er at det er noe i oppveksten hans, noe med foreldrene hans som ligger til grunn. Det ville vi ikke nødvendigvis si da. Men i alles oppvekst er det mangler. Gode ting, og mangler. EM: Her verkar det nettopp som at det ikkje er nokon mangel, men at han alltid har blitt møtt med Eskil: Toleranse EM: Nettopp Eskil: Toleranse og forståelse, men også med ekstreme forventninger, at det er en selvfølgelighet at man skal lykkes med alt i premisser. I noen familier ligger det kanskje en viss forakt for de som faller utenfor og Talent og tolmod KLI: Eg sit også med ein følelse, både i Reprise og i Oslo, 31. august, av at jo større talent ein har, jo større ansvar har ein også for å forvalte talentet og lukka. Det er kjipare at Phillip ikkje får det til, nettopp fordi han er så smart. Eskil: Vi tenkte over det i Reprise. Vi var kanskje litt leie fordi vi ikke følte oss som genier. Kunstnermyten om det gærne, sprudlende skapende individ... Visstnok så var ikke Van Gogh spesielt kreativ i sine gærne faser. Han skapte ikke mye når han var syk. Som regel er jo psykisk lidelse en hindring for kreativ aktivitet, og ikke motsatt. En diskusjon om dette: Hva er egentlig talent? Er det de evnene som kommer veldig lett til en? Eller er det også gjennomføringsevnen? At man faktisk greier å jobbe med det, øve seg og stå-på-vilje. Det føler jeg Erik har. Ikke sant? Han har det, han fortsetter, selv om han kanskje har mindre av det klassiske talentet enn Phillip. Det er jo kanskje han som blir forfatteren? Det er også et åpent spørsmål. Men hos Phillip ser det ikke ut til å skje. KLI: Eg er litt ambivalent til kombinasjonen av depresjon og ei veldig stilisering av smerte i Oslo, 31. august. Eskil: Ja, det er veldig vanskelig... Man risikerer alltid å romantisere. Folk ser jo alltid om Duras i Svart Sol. Hun snakker om det nesten syke språket hennes, et språk som er utrolig vondt å lese. Hun sier at det er det mindre vondt. Hehe, sånn er det bare. Filmen kan nesten glatte over ting og gjøre dem litt motstandsløse. Vi var litt redde for det. Det var viktig at Anders var en person som var pen og kledde seg kult og kjente de ute-

21 21 livskodene som mange forbinder med kulhet. Dermed kunne han også bli et forbilde. Men det siste vi ville var jo å lage en selv- det verste man kunne ha laget, synes jeg. Det var veldig viktig at han var usympatisk også. Vi var ikke ute etter å lage noen tåreperse. Folk må ikke på død og liv sitte å være kjem- vis vil de synes at hans ferd gjennom byen og det psykologiske portrettet er givende nok. I dre vil kanskje bli rørt av hans skjebne, på tross av de usympatiske trekkene. Men det var veldig, veldig viktig at det var motstand i karakteren. EM: Eg syns det verkar veldig godt. Arn- vekker ein underleg sympati hos tilskodaren. At det er merkeleg at ein har sympati i det heile. Eg synes det fanga godt inn korleis Anders verka på meg. Han gir både motstand og sympati. Tilgiving KLI: Det innbyr kanskje til ei form for tilgiving? Noko av det eg likar best er når han treffer typen som kjenner Iselin. Han seier: «Skal du liksom gå rundt å tilgi folk nå?». Det er eit slags maktspel om kven som kan tilgi. Har Anders forsona seg med alt rundt seg? Eller har han resignert? Det er usikkert kven som har lov til å bestemme. Eskil: Han refererer jo til sånne rollespill i terapien, og der føler mange at det er nettopp en tilgivelse de trenger. Men som du er inne på så dreier mye terapi seg egentlig om selvtilgivelse. At man skal tilgi seg selv for det man har gjort. Hvis man ikke gjør det, hvis man ikke forsoner seg med fortiden sin er det helt umulig å gå videre. Det har ikke Anders gjort. Han henger igjen i fortiden sin. Jeg tenker at personen som du referer til, han grevink, han.. EM: JOY DIVISION-JOGGEREN!! KLI: FRÅ REPRISE!! Eskil: Ja, Joy Division-joggeren. Hehe KLI: Hehe EM: Hehe Eskil: Det er bra. Han minner jo ham på det, også. Den smerten han har voldt andre. Han er kanskje ikke rett person til å minne ham på det. Han har jo ikke opplevd det selv. Men det blir også en påminnelse om at veldig mange mennesker kommer til å se på ham som en misbruker, uansett hva han gjør. Det kommer til å henge igjen. Samtidig henger det igjen noe mer eksistensielt i ham, i akkurat det behovet for tilgivelse. Han har lyst at Iselin skal ringe, men hva er det han har lyst til at hun skal si? Kvifor må Anders vere narkoman? EM: No har vi snakka litt om svartsynet hans, depresjonen og det. Det vi ikkje har snakka om er at Anders faktisk er narkoman. men godt, men han lurte på kvifor Anders må vere narkoman? KLI: Han var ganske provosert over akkurat det. Eskil: der. At de synes det er for stort. Det krever rede for hvorfor han er narkoman, alle grunnene for at han ble det, om sykdomsforløp og så videre. Det er vanskelig å argumentere -

22 22 men. Vi gjorde research med en del rusterapeuter som har drevet arbeid i mange år, og de snakket mye om den tilstanden man er i når man er blitt rusfri og skal ut i verden. Det er så ekstremt. Den tilstanden er spennende, eksistensielt og dramatisk, fordi man er så sårbar. Man har kanskje satt livet sitt på pause i fem eller ti år og alt har beveget seg, alt bortsett fra deg. Plutselig så er du ikke lenger narkoman og du skal ut i verden igjen. Rusterapeutene snakker ofte om at det er som å sende et nakent lite barn ut i ver- går bra. Det er enormt. Det er faktisk veldig stor selvmordsrate i den fasen. Det handler jo selvfølgelig om at folk havner i gamle mønster, men også det at man plutselig står der og skal bygge opp et liv fra null og niks. Det er ikke det samme å ha vært ti år i utlandet og komme tilbake. Det blir noe annet. Så, det var det som opprinnelig interesserte oss. Men så ville vi jo at psykologien til en person som har havnet der skulle stemme, at det skulle være riktig. Oslo, 31. august, var det viktig å prøve å fange litt av samtiden. Hva som skjer rundt oss. Få det driver med heroin og tyngre stoffer som ikke er den type rusmisbruker man tradisjonelt beskrive en av de også. KLI: Det er jo mykje tunge stoff i den type festmisbruk, men det er lite heroin. Det hadde kanskje vore lettare for meg å kjøpe det om han brukte hasj, kokain, den type ting. Men heroin... Det er sikkert eit problem for mange heroinistar: Ein ser berre for seg desse tannlause, slitne misbrukarane. Eskil: Heroin kan faktisk få deg til å se mindre sliten ut enn andre misbrukere. Det er livsstilen til de på plata som gjør at de ser ut som de gjør. Nei, men risikoen ville vært å være enda mer romantiserende. Folk har et mye mindre problematisk forhold til folk som driver med kokain. De virker litt kulere og mer ufarlige. Selv i rusmiljøer er det å gå over til å skyte stoff, om det er amfetamin eller heroin, sett ned på. Du kan gå over en strek. Men folk gjør det. Det er overraskende mange som kommer dit fordi det er billig stoff. Billig, og mer effektivt. Det føltes på en måte litt feigt å ikke gjøre Anders til heroinist. Når han først er det i romanen og det den måten å ta selvmord på, som er ganske enkel når du først er heroinist. Bare sette en overdose. KLI: Det første sjølvmordsforsøket, der han tek steinar i lomma og går ut i vatnet. Eg tenkte på The Hours og Virginia Woolf. Eit slikt sjølvmord hadde på mange vis vore ein meir «litterær» måte å gjere det på. Men det får han ikkje til, og så endar han opp med det andre sjølvmordet. Litt skitnare, vil eg seie. Ei mogleg forløysing KLI: Du nemner katarsis i intervjuet bak i bokutgivinga av manuset til Oslo, 31. august. med tidas, handlingas og stadens einheit enn det Reprise er? Eskil: Jeg skjønner hva du sier. Jeg tror jeg bruker katarsis i den sammenhengen, ja. Jeg blir utfordret om akkurat det vi snakket om, om han skal ta livet sitt til slutt eller ikke. Faren med det romantiserende... Det å se en temaene, der det plutselig skjer noe på slutten som gjør at alt løser seg. Og man får en mer tradisjonell... Happy ending? Den ønskede slutten, plutselig... Slike slutter virker ikke nødvendigvis forløsende på et deprim-

23 23 ert menneske. En føler seg kanskje snytt? Det er en lettvint løsning. Håpet er at dette som dyrker den stemningen, den følelsen, og tar det til sin ytterste logiske konsekvens. Og, paradoksalt nok, det merker jeg, når jeg har musikk, så er det også noe trøstende i det. Mer enn det er i den lettvinte løsningen, hvor slutt, eller blir tilgitt av sine foreldre. KLI: Då eg gjekk ut av kinosalen følte eg ikkje akkurat at alt var forløyst. Det var meir ein følelse av... Høgdepersepsjon. Det å sjå på verda og stille seg nokre av dei same spørsmåla som Anders gjer. Tenke over dei valga ein tek. Er det nok? Eskil: Det høres jo kjempebra ut det. Jeg tenker at i å tenke over disse spørsmålene så kan det ligge en forløsning. En forløsning vil eventuelt komme for de som er veldig nede. Tanken med å trekke inn katarsis i dette i det hele tatt var knytt til spørsmålet: Hvis men, dytter vi ham utfor stupet? Eller ikke? vært enda verre å se i en sånn tilstand. Vi har jo ikke laget den bare for det publikummet. Men den effekten du beskriver er noe av det vi ville skulle være til stede. Jeg er spesielt glad for folk som føler at de ser livet rundt seg på en litt annen måte når de går ut av kinosalen. Hvis vi kan spille inn på folks persepsjon på den måten, så er jo det helt fantastisk. Vi har lyst til å ta opp og snakke om de store eksistensielle spørsmålene uten å gjøre det på en, hva skal man si, kunstig måte. At det skal snike seg under huden din når du ser det. Eskil: Hehe, ja, nettopp. Da har det jo blitt realisme igjen. Jeg syns kunst godt kan være kunstig, og det er jo mange kunstige grep i KLI: Men ikkje så mange som i Reprise. Eskil: Ikke i det hele tatt. Mye færre. EM: Eg likar i alle fall opningssekvensen i Oslo, 31. august... Alle dei klippa frå, ja, er det mentaropptak. Det er noen av mine gamle øyeblikk som er brukt også. trur kanskje Oslo, 31. august kan gi eit slikt bilete av vår eiga tid. KLI: På ein eller annan måte seier det også mast plastisk. Samtidig som den handlar om noko allmennmenneskeleg, noko som angår men som medium er veldig tydeleg. Eskil: er. Det blir veldig tydelig. Det er sant. Det er det spennet vi ønsker at Oslo, 31. august mentariske. For de stemmene man hører er jo ekte stemmer, stort sett. Det er et par av de som er skrevet, men det meste er bare opptak hvor folk blir bedt om å snakke om oslominner. Det er det ekte og umiddelbare, blandet med en litt kunstig sekvens. KLI: Kunst, men ikkje kunstig?