De gav meg livet for annen gang... Fra jødenes historie i Nollendorfstrasse 28

Transkript

1 1 De gav meg livet for annen gang... Fra jødenes historie i Nollendorfstrasse 28 1

2 2 2

3 3 De gav meg livet for annen gang... Gården vår, Nollendorfstrasse 28, og den leiligheten du nå sitter i har en lang og dramatisk historie. Den har opplevd fire regimer som har kommet og gått. Gården ble bygd under keisertiden. Så fulgte Weimarrepublikken etter nederlaget i første verdenskrig. Dernest fulgt Det tredje riket med det totale sammenbruddet i 1945, så fulgte det delte og okkuperte Berlin. I 1989 falt Muren sammen og DDR gikk i oppløsning. Alle disse fasene har satt sitt preg på strøket og gården. Keiseren skal ha overnattet i gården når han hadde drukket for mye på berliner Losjen som lå i nærheten. Under krigen ble jødene i gården myrdet, men en overlevde fordi hun klarte å skjule seg i leiligheten vår. Etter krigen var gården og strøket preget av stort armod og i 1970-årene satte husokkupanter og radikale grupper sitt preg på et forfallent område som var siste stoppested før Muren. Dette heftet tar for seg en av de dramatiske hendelsene som har funnet sted i denne leilighet. Det er historien om den unge jødiske jenta Hanni Levy som fikk bo i dekning her hos noen helt fremmede mennesker. Det gjorde at hun overlevde krigen. Hun har skrevet ned minnene fra tiden i skul under annen verdenskrig. Så har vi tatt med minnestunden i september 2010 da hun kom tilbake gården og det ble avduket en minneplakett for det ekteparet som med risiko for eget liv holdt henne skjult. Under denne sceansen ble hun bedt om å skrive litt om gården og gaten da krigen tok slutt i 1945 og da de russiske soldatene rykket inn. Hennes bidrag følger i dette heftet. Gården vår har også en annen, en mer grusom historie, fra krigen. Gestapo hentet ut 11 jøder fra gården som ble myrdet. De nevnes til slutt i heftet. Ofrene vil få hver sin minnestein blant brosteinene på fortauet foran inngangen til gården. (SJ, ) 3

4 4 4

5 5 Hanni Levys nedtegnelser Hanni Levy, 1984 Jeg sitter her i min leilighet i Paris med pennen i hånden og blanke ark foran meg. Jeg tenker tilbake på tiden i Berlin. Det er lenge siden nå, jeg var ungpike den gang. Da nazistene kom til makten i 1933 var jeg bare ni år gammel og da annen verdenskrig brøt ut i 1939 var jeg femten. I 1942, da min mor døde, var jeg 18 år og jeg var helt alene. En ung jødisk kvinne i Berlin... Jeg ble født i Berlin av jødiske foreldre i De første sju årene av mitt liv bodde jeg i bydelen Tempelhof, i et tofamiliehus rett overfor den gamle flyplassen. Så flyttet vi til Gneisenaustraße. Der bodde vi da nazistene varslet sin Endlösung, planen om å utrydde jødene. Far var en dyktig filmfotograf, men hadde svak helse, han hadde alvorlig astma. I oktober 1939 fikk vi brev om at han var tvangsutskrevet til potetplukking utenfor Berlin. Da var han alt så syk at han døde i januar I juli, jeg var da 16 år, fikk jeg et brev fra det såkalte Arbeidskontoret for jøder. Her ble jeg beordret til å melde meg til 5

6 6 en jødeavdeling på en våpenfabrikk i Zehlendorf. Mor var også syk, og fordi jøder ikke fikk tilgang til medisiner og legehjelp, døde hun i I september samme år kom Gestapo og hentet mormor som var 80 år gammel. Hun ble sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Der døde hun eller ble myrdet. Vi hørte i alle fall aldri noe mer fra henne. Jeg var nå helt alene i verden. Noen bekjente av familen vår, også de jøder, lot meg bo i en kjellerleilighet i Augsburgerstraße. Jeg jobbet stadig på fabrikken og måtte bære gult jødebånd på armen. Nesten hver kveld var det flyalarm, og da måtte vi stoppe arbeidet. Sent i 1942 kom Gestapo til gården og hentet min vertsfamilie, men siden jeg ikke sto på noen liste over jøder i gården, slapp jeg å følge med. I 1943, det var om høsten, fikk jeg alvorlig verk i høyre pekefinger. Det skulle komme til å redde livet mitt. Det var ikke lett å finne en lege for en ung jøde. Men jeg klarte det og han skar opp fingeren så verken skulle komme ut. Det betydde at jeg ikke kunne arbeide og jeg fikk en sykemelding. Dagen etterpå kom Gestapo og hentet alle jødene på jobben. Huset der jeg bodde var ført opp som jødehus. Det betydde at det bodde eller hadde bodd mange jøder i gården. Jeg skjønte at dette ikke var noe trygt sted å være. Nå bodde jeg i en kjellerleilighet med vindu ut mot bakgården. Jeg husker godt kvelden da det skjedde. Jeg hadde nettopp lagt meg, og hadde latt vinduet stå på gløtt slik det kom inn litt frisk luft. Plutselig hørte jeg fløyter og kommandorop fra bakgården. Jeg satte slåen foran døren til leiligheten og snek meg tilbake til vinduet for å se hva som skjedde. Da så jeg at de samlet sammen jødefamiliene i oppgangene og drev dem ut i bakgården. Det ringte også på min dør. Jeg tvang meg til ikke å følge en naturlig refleks, å gå å åpne døren. Jeg skjønte jeg var i fare, og jeg ville gjøre alt for å unnslippe. Men jeg hadde ingen ide om hvordan jeg skulle kunne klare å komme 6

7 7 Hanni Levy, 19 år meg usett ut på gaten. Men jeg husker at jeg hadde den litt naive forestillingen om at det måtte være noen der ut som ville hjelpe meg! Ingen visste at jeg var hjemme og jeg hørte en stemme ute i gangen som sa Vi får hente henne senere. Det var altså ikke mye tid å miste. Kåpen min og vesken lå ved det halvåpne vinduet. Jeg snek meg inn og tok dem. Så løp jeg opp trappen til loftet. Jeg trodde kanskje det var en utgang der til leiligheten som lå mot gaten. Men alt var stengt. Det var begynt å bli mørkt. Det ga et håp. Jeg bestemte meg for å sette alt på ett kort. Jeg ville forsøke å komme gjennom en av leilighetene fra kjøkkentrappen. Jeg tror det var i 2. etasje der jeg presset fingeren mot ringeklokken. Jeg mente at de som bodde der var bekjente av mitt vertskap. En gammel mann åpnet døren. Han virket nesten litt forvirret. Da jeg spurte om å gå gjennom leiligheten for å komme ut mot gaten, sa han nei. Det var dessuten folk i leiligheten som lette etter jøder sa han. Jeg hørte ikke på ham. Jeg var besatt av tanken på flukt. Jeg måtte ut! 7

8 8 Jeg skjøv den gamle mannen brutalt til side og løp inn i leiligheten for å finne utgangsdøren. Der så jeg mannen som skulle se etter jøder. Til alt hell var det en eldre mann. Han stirret på meg og sto nesten som lamslått. Jeg presset meg forbi ham og rev opp utgangsdøren. Så stormet jeg nedover trappene uten at jeg møtte noen. Endelig var jeg ute på gaten med en liten veske og med den gule jødestjernen... Jeg bare løp vekk fra huset. Jeg aner ikke i hvilken retning. Når jeg nå sitter her og skriver nærmere 70 år senere, undrer jeg meg over at jeg var så kaldblodig. Jeg var jo den gang en beskjeden og forsiktig sjel. Dette har naturligvis endret seg fullstendig. Jeg husket at min familie hadde noen kristne venner i Günzelstraße som var skeptiske til Hitlerregimet. Jeg måtte dit. Dette var første gang jeg tok U-bahn på lenge. Der satt jeg helt rolig, uten billett, og gjorde meg mest mulig uanselig. Men jeg våget ikke å skjule Davidstjernen. Det var noe som sa meg at ingen her kunne vite hva som var skjedd. Jeg skjønte at det ville vært lang farligere å bli tatt i en kontroll med en skjult Davidstjerne. Jeg tenker ofte tilbake på situasjonen på U-bahn. Jeg tror at jeg siden den gang har hatt evnen til ta en raskt overblikk over nye situasjoner, foreta raske vurderinger og søke praktiske løsninger. Jeg klarte å ta meg fram til familien B. i Günzelstraße. Her ble jeg mottatt med åpne armer. De hadde ikke på noen måte endret sitt kritiske syn på regimet. Selv om de tok i mot meg med stor varme, gjorde de det helt klart at jeg ikke kunne bli der. De skjulte alt to jøder i leiligheten og ville ikke kunne fø flere på sine beskjedne rasjoneringskort. Men de hjalp meg så godt de kunne. De tok meg til en frisør sent på kvelden som bleket håret mitt med vannstoff og gjorde meg mest mulig ugjenkjennelig. Fra naturens side har jeg helt mørkt hår og etter datidens begrep så jeg nok meget jødisk ut. 8

9 9 Jeg var flere ganger hos frisøren og ble til slutt blond. Men skulle det vare, måtte jeg, sa frisøren, komme tilbake hver 10. dag. Jeg hadde ingen penger, så han gjorde det gratis. Jeg ble en uke hos familien. Da var det høy tid for å finne et nytt sted der jeg kunne gå i dekning for at jeg ikke skulle utsette familien og de to jødene som bodde der, for fare. Jeg husket at mine foreldre kjente en husholderske i Landgrafenstraße. Jeg husket ikke en gang hvordan hun så ut, men jeg fant ut hvor hun antakelig bodde. Dette var en rolig og pen gate med store villaer der det bodde rike mennesker. Husholdersken bodde i kjelleren i et hus som tilhørte en rik magnat. Han var en gammel mann som eide flere kinoer i Berlin. Hun hadde en sønn på tre år, og gikk med på at jeg kunne bo der. Jeg kunne få sove på en benk på kjøkkenet. Min nye vertinne, hvis jeg kan bruke det ordet, var et enkelt menneske, jeg vil nesten si litt vulgær. Hun var selvsagt ikke nazist eller antisemitt, men på en måte stilte hun seg likegyldig. Det ble til at jeg passet sønnen hennes og hjalp henne i arbeidet som husholderske. Jeg vasket trapper og gjorde arbeid hun selv ikke ville gjøre. Det var greit. Jeg hadde et sted å bo og jeg fikk litt mat. Men etter hvert skjønte jeg at hun ville at jeg skulle drive svartebørsvirksomhet. Jeg skulle bytte til meg mat på den forbudte svartebørsen. Det ville jeg ikke. Det var for risikabelt. Jeg kunne bli arrestert. Jeg merket etter hvert at forholdet til min vertinne avhang mye av hennes luner og humør. Det var ikke alltid like hyggelig. Etter hvert skjønte jeg at hun gjerne ville bli kvitt meg. På spaserturene med 3-åringen gikk vi ofte til Nollendorfplatz. En gang regnet det kraftig og vi gikk inn på den lille kinoen der. Jeg husket at jeg også hadde vært på denne kinoen med mormor. En dag sa min vertinne at hun ville reise til Oberschlesien. Da kom jeg til å tenke på at broren til mormor bodde der og at han var gift med en kristen kvinne. Det kunne bety at han ikke var 9

10 10 arrestert som jøde. Så jeg ville gjerne reise med. Men da trengte jeg et gyldig pass. Og hvordan skaffe seg et pass uten å gå på svartebørsen, og hvordan i så fall få penger til det? Nå visste vi at myndighetene hadde fått til en ordning med postpass, dvs noen enkle dokumenter man fikk utstedt på postkontoret. Jeg gikk på postkontoret, og til min store overraskelse skrev de ut et slikt pass. Men så kom den store overraskelsen. Husholdersken ville ikke at jeg skulle bo sammen med henne lenger. Nå var håret mitt helt blondt og jeg gikk ofte ut på gaten. Jeg var flere ganger på kinoen på Nollendorfplatz og var etter hvert blitt godt kjent med kvinnen som solgte billetter. Ofte dro jeg dit for å snakke med henne. Hun var en meget vakker kvinne på rundt 40 år og fortalte at mannen hennes var 40 år eldre enn henne, og at de hadde en sønn som var soldat ved fronten. Hun var selvfølgelig bekymret over hva som kunne skje med sønnen. Når jeg ser tilbake, slår det meg at jeg kanskje klarte meg i Berlin ikke minst fordi jeg beveget meg ut på gaten. Da ble jeg kjent med mennesker som skulle bli til hjelp. Jeg var jo fortvilet over å ha mistet husvære. På denne tiden var stemningen i Berlin dårlig. Goebbels hadde erklært den totale krig. 1 Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da bestemte jeg meg for å gå til min nye venninne i kassa på kinoen på Nollendorfplatz. Jeg hadde skjønt at både hun og hennes mann var regimemotstandere, så her måtte jeg bare gå rett på. Jeg fortalte at jeg var en jødisk kvinne som hadde unnsluppet Gestapo. Hun holdt på å falle til marken da hun hørte det. Så fortalte jeg at jeg var husløs. Hun gjorde det da klart at hun ville forsøke å hjelpe, men at hun først måtte snakke 1 I en tale i Sportspalatz som lå like ved Nollendorfplatz. 10

11 11 Fru Kolzer mamma med sin mann. Jeg skjønte at hun tenkte på sønnen som var ved fronten. Han ville kanskje også en dag trenge hjelp. Ikke et sekund trodde at jeg hun ville forråde meg. Det var tross alt en menneskelig tillit og en æresfølelse også i de vanskelige krigsårene. Hun og mannen bodde like i nærheten, i en liten leilighet i Nollendorfstraße 28. Den lå i første etasje i sidefløyen vendt ut mot bakgården. Her levde de under langt mer beskjedne forhold enn de andre familiene jeg hadde hatt kontakt med etter at jeg måtte bort hjemmefra. Leiligheten til familien K(olzer) var ikke stor. Den hadde en liten spisestue og et meget lite soverom med to senger hvor det nesten ikke var mulig å komme fram til vinduet. Jeg fikk sove på sofaen i spisestuen. Og så var det et bittelite kjøkken. Da jeg flyttet inn, tok livet mitt en ny vending. For det første fikk jeg nesten en egen familie. De behandlet meg i alle fall som om jeg var deres egen datter, og naboene trodde nok jeg var en datter født utenfor ekteskap. Og etter noen måneder kalte jeg fru K for mamma. 11

12 12 Mitt opphold i Nollendorfstraße 28 fikk en dramatisk åpning. Det var i november 1943, og da opplevde vi sammen den første store bombingen av Berlin. Herr og Fru K ble overrasket av flyalarmen mens de var jobb. Etter Goebbels erklæring om den totale krig ble kinoen på Nollendorfplatz nedlagt og fru K fikk ny jobb på en kino i utkanten av Berlin. Jeg hadde dradd ut dit for å bli med dem hjem etter arbeidsslutt. På hjemveien brøt helvete løs. Det var en enorm støy fra bombene. Da signalet faren over kom, så vi at det var et under at vi ikke var havnet under ruinene. Overalt brant det og gatene var fylt med svart røyk. Vi så store bærebjelker falle ned, og av og til falt hele fasader ned på gaten. Flere ganger var vi nær ved å bli drept. Vi løp hjemover med tøystykker foran nesen slik at vi ikke skulle bli kvalt av røyken og varmen. Jo nærmere vi kom Nollendorfstraße, jo engstligere ble vi. Kanskje fantes ikke gaten vår mer, kanskje var nr 28 en ruinhaug? Kanskje ville vi ikke engang nå fram til gaten? Men så plutselig var underet der. Og det var et virkelig under. For rundt om oss var det branner, tjukk røyk og ruiner... og så ser vi Nollendorfstraße ligge helt uskadd foran oss! Ingen branner, ikke et hus ødelagt og over oss var det en fantastisk stjernehimmel! Vi hadde lyst til å kaste oss på knærne og takke! Vi gikk der gråtende med armene om hverandre.., vi gikk gråtende til vårt hus. Nå var vi nesten en familie. Fru K var litt overtroisk og hun så dette som et godt varsel, et godt omen. Det gjorde jeg også. Vi ble forskånet for bombene. Det eneste som falt ned på gården var en blindgjenger, og den lå på den lille hageflekken i bakgården! Merkelig nok ble alle byggene som hadde gjort noe godt med meg, forskånt.. Det var tilfelle med huset til mine første hjelpere i Güntzelstraße og mine venner i Tauentzienstraße, bygningen i 12

13 13 Landgrafenstraße og huset mormor hadde bodd i, og altså huset der mine nye verter bodde, Nollendorfstraße 28. Det var nok tilfeldig. Men den gang, i de grusomme dagene, trodde vi, og selv i dag når jeg sitter her og skriver, har jeg vanskelig for å slippe den tanken at alt har en dypere mening og at en høyere makt beskyttet meg og min familie. Denne utrolige ankomsten til Nollendorfstraße 28 som jeg her har skildret, har preget meg resten av livet. Familielivet i den lille leiligheten forløp som om vi alltid hadde bodd sammen. Fru K var meget bekymret for sin sønn, og jeg tok på en måte litt hans rolle. Og slik forble det. Jeg var nå datteren i familien. Og for meg som foreldreløs jøde rykket opp med røttene, gjorde dette godt. Jeg må også nevne at på denne tiden ble bombingen så intens at vi måtte gå i luftvernbunkeren på Nollendorfplatz nesten hver kveld. Vi gikk inn på Ubahnstasjonen og ned alle trappene til nederste etasje. Her var alt omgjort Gården vår. Fru Kolzer bodde i vår lille leilighet i sidefløyen 13

14 14 til tillfluktsrom. Det var laget små rom, nesten celler, der vi fikk sitte hvis vi kom tidlig. Nå hadde fru K fått arbeid i en kino i nærheten, så hun kom tidligere hjem. Ofte gikk vi alle tre sammen til tilfluktsrommet. Etter hvert fikk vi en fast plass i en celle der de andre var 100 % nazister. Bedre beskyttelse kunne vi ikke forestille oss, hvem skulle ha trodd at dette ville skje? Jeg var blond og lurte dem alle, noe som ikke falt meg vanskelig. Jeg var jo tross alt berliner og kunne nå være det uten angst. Jeg lo i stillhet, siden jeg bare kunne oppføre meg som alle andre. Det var det beste jeg hadde kunne håpe på. Jeg må føye til at rett ovenfor oss lå hovedkvarteret til nazistene i bydelen, så vi var virkelig blant ulver... Naturligvis var dette farlig for herr og fru K, men jeg tror ikke de tenkte så mye på det. De var bare innstilt på å hjelpe meg. Her må man også huske på at vi levde på deres to rasjoneringskort, og det var ikke mye mat vi fikk på to kort. Heldigvis fikk jeg anledning til å vise min takknemlighet. Det hang sammen med en ulykkelig hendelse ved juletider i Huset sønn hadde fått permisjon og kom hjem til Berlin. Det var selvsagt en stor overraskelse for ham å se at jeg bodde i leiligheten. Dessuten brukte jeg jo hans sengeplass. Men ingen stilte spørsmål om mitt nærvær i leiligheten,til tross for at de visste at min tilstedeværelse innebar en stor risiko for dem. Julen gikk fint. Sønnen fikk sofaen og jeg sov på kjøkkengulvet. Men mot slutten av juleferien falt herr K og skadet seg. Jeg vet ikke om det var hans alder eller de dårlige ernæringsforholdene, men såret ville i alle fall ikke gro. Til slutt måtte vi bringe den gamle mannen på sykehuset. Der ble han operert og vi ble fortalt at man antakelig ville evakuere sykehuset til Karlsbad. Husets sønn måtte reise tilbake til fronten. Før han reiste, presenterte ham meg som sin søster. Det trodde naturligvis alle på, han var jo soldat. På den måten ble det mulig for meg å være til stede da herr K ble 14

15 15 sendt av gårde, jeg fikk til og med sitte i ambulansen og følge ham inn på toget til Karlsbad. Nå var det bare oss to kvinner alene i den lille leiligheten. Jeg kalte allerede fru K mamma, og herr K hadde gitt meg klar beskjed om at jeg måtte passe på konen hans. Han var bekymret for henne. Dette lå meg på hjertet og jeg gjorde så godt jeg kunne. Nå besto livet mer og mer av flyalarmer og løping til tilfluktsrommet. Når det bare var oss, gikk vi gjerne det store tilfluktsrommet i Den zoologiske hagen, den såkalte Zoo-bunkeren, som jo lå like i nærheten. Denne bunkeren var mye tryggere enn Ubahnstasjonen. På denne tiden hadde hver tredje berliner mistet bopelen sinog hadde bare såkalte hjelpepapirer som legitimasjon. Det betydde at folk trodde det de ville tro. Situasjonen stadig mer kritisk for Tyskland. Stalingrad var falt og amerikanerne var gått i land i Normandie. Nå sa vi at det var viktig å holde ut, vi kunne ane slutten... Fru K hadde svak helse. Det ble anstrengende for henne både å reise på arbeid og å løpe i tilflukt ved bombeangrepene som nå ble hyppigere og kraftigere. Til tider var vi i bunkeren nesten hele tiden. Tiden mellom bombeangrepene ble brukt til reparasjoner. Vi reparerte vinduer som var sprengt ved å spikre planker foran vinduene, som likevel ofte ble blåst vekk på nytt. Det var en trøst at herr K var i sikkerhet på sykehuset. Og fra sønnen fikk vi også nyheter som beroliget. Han var lett skadd og lå på et lasarett bak fronten. Etterhvert kom det dårlige nyheter fra Karlsbad. Sårene ville ikke gro. De hadde operert igjen og forsøkt å sette hud fra armen på beinet, men det hjalp ikke. Midt i forvirringen kom herr K hjem en morgen kl 0500, og da helt uventet. Den russiske fronten nærmet seg Karlsbad, som lå i Tsjekkoslovakia, og pasientene måtte evakueres. Herr K kom hjem med føtter som det var gått koldbrann i. Dette var forferdelig. Nå var det ikke tale om å komme seg i Zoo-bunkeren mer. Både herr 15

16 16 og fru K stolte på at jeg kunne ordne opp. Jeg klarte å få leid en rullestol fra et firma som het Pech. Siden fru K stadig var utkommandert til innsats, falt det på meg å pakke herr K inn i tepper så snart vi hørte flyalarmen og å få ham opp i rullestolen og ned gjennom Nollendorfstraße til tilfluktsrommet i U- bahnstasjonen. Til alt hell regnet vaktene med at jeg var datteren hans og de hjalp meg med å få rullestolen ned trappene. Jeg var også ganske sterk og herr K var blitt tynn og lett. Vi fikk også lov til å være i cellene som var satt av til offiserer. De var større og bedre enn de andre. Etter hvert som luftangrepene tiltok, ble det nesten umulig å ha herr K hjemme i den lille leiligheten. Nå tilbrakte vi nettene i tilfluktsrommet og gikk av og til en tur hjem om dagen. Til slutt måtte vi bringe ham til et sykehjem og der døde han. Vi hadde dårlig samvittighet for at han ikke fikk dø hjemme. Så sent i krigen begynte mye å bryte sammen. De allierte rykket fram og vi gledet oss over det. Vi gledet oss til amerikanerne kom... men så var det russerne som kom først. Berlin ble nå bombardert kontinuerlig av artilleriet; russiske styrker lot seg ikke stoppe. Vi tilbrakte nesten hele døgnet i kjelleren. Den 29. april 1945 kom de første russiske soldatene ned til oss i kjelleren. Nå kom den virkelige frykten. Under bombeangrepene kunne man håpe på å bli forskånet. Nå ble faren helt konkret, for ikke å si kroppslig. Kvinner var fritt vilt... Vi hadde en kvinne i gården av russisk avstamning, og jeg fikk henne til å oversette for meg: jeg er jøde. Den russiske soldaten ble overrasket, men det hadde liten betydning,, for han trodde oss ikke. Og hvorfor skulle han det? Hitler hadde jo drept alle jødene. Og dessuten forsøkte mange å gjemme seg bak en utenlandsk identitet. Da bestemte vi oss for å forlate Nollendorfstraße og dro ut til Zehlendorf der vi kjente noen. Det var en spasertur på 25 km. Først da amerikanerne overtok for russerne i vår sektor torde jeg å røpe min virkelige identitet. Jeg fikk heldigvis arbeid hos 16

17 17 amerikanerne og kunne bringe hjem mat. Det var som et slaraffenland. Vi i den lille familien holdt sammen og snart kom det gode meldinger fra sønnen. Han var i britisk fangenskap og ville slippe ut om kort tid. På slutten av 1946 kom min onkel fra Paris og tok meg med dit. Min familie fra Nollendorfstraße gråt da jeg sa jeg skulle reise. Og egentlig ville jeg ikke, men de nærmest tvang meg til det. I Paris giftet jeg meg etter hvert og fikk min egen familie. Og etter mange år klarte jeg å få min familie fra Nollendorfstraße på besøk i Paris. For min mann og mine barn var fru K nærmest deres mormor og de gledet seg stort over det. Som avslutning på dette skrivet vil jeg si at det var en veldig vanskelig tid. Men samtidig må jeg føye til at mitt møte med alle disse usedvanlig menneskene i Berlin som hjalp meg med fare for eget liv, har preget meg resten av livet. Først etter krigen skjønte jeg hvilken grusom skjebne de hadde spart meg for. De gav meg livet for annen gang, med mye kjærlighet og varme. Det er også grunnen til at jeg sitter her og skriver ned denne personlige historien fra Berlin. Glem ikke min historie. Den viser at man må tro på det gode i mennesket. Disse menneskene var helter på sin måte. Beskjedne og anonyme, men fulle av menneskelighet i den grusomme tiden den gang. Hanni Levy 17

18 18 18

19 19 Hanni Levy tilbake i Berlin, september 2010 I september 2010 ble Hanni Levy invitert til Berlin av beboere i Nollendorfstrasse 28. Hun kom sammen med en datter, en sønn og et barnebarn. I tillegg kom etterkommere til herr og fru Kolzer. Mottakelsen ble holdt i leiligheten der hun hadde bodd ( kunstnerleiligheten vår). Det ble en rørende og fin sceanse med 80 gjester til stede, de fleste fra gården og gaten. Hanni Levy i Nollendorfstrasse, september 2010 Hanni Levy forteller om tiden i leiligheten. 19

20 20 Plaketten skrus opp av Hanni Levy og etterkommerne av familien Kolzer. Sønnen holder skruen for sin mor. Hanni Levy fortalte om tiden i skjul og takket etterkommerne etter familien som hadde hjulpet henne. Det var også tale av hennes datter, representanter fra gården og av etterkommere etter herr og fru Kolzer. Etter mottagelsen ble det satt opp en plakett på veggen ved døren for å minnes de gode hjelperne. Hanni Levy lovet å skrive ned det som hendte de dramatiske dagene i april 1945 da soldater fra den røde arme rykket inn i gården. Det følger på de kommende sider. (sj, ) 20

21 21 21

22 22 Hanni Levys nedtegnelser fra krigs-avslutningen i

23 23 Paris, november 2010 Nollendorfstrasse ved krigens slutt Av Hanni Levy Da vi hengte opp minneplaketten i september ble jeg bedt om å gjøre noen nye nedtegnelser. Mange var interessert å høre litt om Nollendorfstrasse da freden brøt løs i Hvordan så gaten ut den gang og hva skjedde da russerne kom? Det er over 65 år siden og jeg lukker øynene og forsøker å huske bildet av gaten. Det er ikke helt enkelt. Mye er uklart. Jeg forsøker også å huske det dramatiske som skjedde den 29. april 1945 da russiske pionerstyrker rykket inn i gaten vår. Det husker jeg godt. Jeg tar den gamle fyllepennen og vil gjøre et forsøk på å feste bildene på papir... Jeg ser for meg gaten. Nollendorfstrasse var den gang en fin, rolig gate med noen få butikker. Men tvers overfor inngangsdøren til gården vår lå hovedkvarteret til den lokale SA-lederen. Det gjorde oss urolige, ikke minst familien min, som lå i dekning hos, hadde jo 23

24 24 grunn til uro. Men samtidig så ga jo dette nazikontoret også en viss beskyttelse. Like overfor lå det en forretning, jeg mener det var en matforretning, en såkalt Tante Emma Laden 2. Deretter fulgte den italienske kjellerbutikken som jo var i gaten inntil for få år siden og som var den første italienske matforretningen i Berlin. Mens jeg bodde i dekning, besøkte jeg en gang denne butikken for å kjøpe noen postkort med tegninger av livet i Nollendorfstrasse. Jeg husker at de var så fine, at de gjenga livet i gaten på en så livaktig måte. Lenger nede i gaten på vår side var det en frisørforretning. Der selger de i dag herreklær. Og som kom matbutikken der man den dag i dag kan lese restene av Feinkost på veggen over bokhandelen. Kanskje er den innskriften vernet slik at den ikke kan endres? Nederst i gaten står den gamle grønne vannpumpen. Hvem skulle tro at den nok en gang skulle komme til nytte? Under kampene i 1945 ble ledningsnettet ødelagt og da tok vi igjen i bruk den gamle pumpen. Jeg husker vi alle sto i kø foran pumpen for å sikre oss vann. Gatebildet ble dramatisk endret den 29. april Da rykket russiske pionértropper inn i vårt område. Jeg tror de to barna til fru Schuck i leiligheten over, var de første som så de russiske soldatene. Barna var blitt sendt ut for å lete etter mat, og da de kom til Nollendorf Platz møtte de russiske soldater. De løp hjem og fortalte oss om fremmede soldater. Da hadde vi allerede vært flere dager i 2 En Tante Emma Laden er en muntlig betegnelse på en dagligvarebutikk som ikke er større enn at innehaveren, f.eks. en tante Emma, arbeidet der alene. 24

25 25 Her i dette hjørnet i kjellerrommet i Nollendorfstrasse 28 satt de... bombekjellern i gården vår. Det ble jo bombet og skutt med artilleri. En granat hadde truffet en av sidefløyene, men heldigvis var det en blindgjenger. Vi satt sammenkrøpet i det lille kjellerrommet mesteparten av tiden. Av og til gikk vi ut, men stort sett var vi der nede. Jeg husker Fru Kolzert og Erika og den lille sønnen satt der i et hjørne. Vi var redde, men vi visste jo også at krigen gikk mot sin slutt. Vi så fram til freden. Vi hadde forresten lenge en såret tysk soldat nede i kjelleren. Han ville ikke slåss mer, han ønsket bare å overleve. Vi hadde funnet noen sivile klær til ham og så hadde vi gjemt uniformen innerst i kjelleren. Jeg husker at de russiske soldatene fant oss der nede i kjelleren. Det var unge soldater, kanskje var de bare år gamle. Selv om de ikke ble så lenge, var det tid nok til å rope Frau, komm!. Svært mange, også eldre kvinner, ble nå krigsbytte Hanni Levis betingelse for å skrive var at hun ikke skulle behøve å utdype denne setningen. 25

26 26 Ofte var soldatene på plyndrirngstokt. De ropte de Uri, Uri ( klokke, klokke ). Vi måtte gi fra oss det vi hadde. Det bodde en hviterussisk kvinne i gården, hun bodde rett overfor oss. Hun snakket russisk og vi ville at hun skulle være tolk overfor soldatene. Hun var også nede i kjelleren. Jeg skjønte til å begynne med ikke helt hva som skjedde. En av de unge, russiske soldatene som fant oss nede i kjelleren, som var beruset, satte seg mellom to kvinner med geværet mellom knærne. Det ble sagt noe på russisk. Så rettet han plutselig geværet mot vår hviterussiske nabo og skjøt. Hun ség sammen.... Vi satt som lammet. Det gikk noen minutter så sovnet den drukne, russiske soldaten. Vi andre var livredde og våget ikke å røre oss. Vi var redde for å vekke ham, og for at han skulle skyte igjen. Vi satt der og tiden gikk uendelig langsomt. Til slutt våget noen å snike seg ut. De var så stille de bare kunne. Jeg mener at fru Kolzer og jeg sovnet der nede. Da vi våknet var den fulle soldaten borte. Først da jeg kom til Nollendorfstrasse til avdukingen av minneplanketten om familien Kolzer (oktober 2010), fikk jeg høre hva som egentlig hadde skjedd nede i kjelleren. Da traff jeg igjen fru Schuck som hadde bodd over oss. Hun fortalte at den hviterussiske kvinnen hadde skjelt ut soldatene for deres opptreden overfor oss kvinner. Det kostet henne livet. Da vi omsider kom opp fra kjelleren, møtte vi tre andre russiske soldater, jeg vil nesten si barnesoldater, for de var ikke gamle. Men alle var tungt bevæpnet. Jeg har senere hørt at den russiske hæren 26

27 27 samlet opp foreldreløse barn og tok dem med seg vestover. De tre sendte først fru Kolzer med et Matka geh!. Så var Elisabeth og jeg alene. Nå ville de ha Uri, Uri. Men vi hadde ingen klokker mer. Da fikk vi beskjed om at vi måtte finne klokker. Jeg fikk en revolver presset inn mot brystet. Elisabeth klarte å finne en klokke som hadde tilhørt hennes far. Den fikk de. Da senket de våpnene. Det var et stort lommeur, en såkalt Zwiebel, som manglet kronen på toppen. De gjorde det klart at de også ville ha toppen, og pekte igjen med revolveren. Akkurat kom fru Kolzer ned trappen. Hun hadde hentet den russiske kommandanten. Han snakket litt tysk og de hadde forklart ham situasjonen. Det var ikke lov til å plyndre sivilbefolkningen, sa han og befridde oss fra en vanskelig situasjon. Den døde hviterussiske naboen vår lå stadig i kjelleren. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Alt var jo kaos og det var ingen vi kunne få hjelp av. Vi ville helst ikke spørre de russiske soldatene. Det ble til at vi, vi var tre eller fire kvinner (det var jo knapt menn i nabolaget på den tiden, de var jo i krigen), vi gikk ut sammen sent på kvelden og trakk den kalde kroppen opp kjellertrappen. Så hentet vi spader og gravde et stort hull i hagen i bakgården, ved siden av den store sandkassen barna bruker å leke i. Vi fikk liket av kvinnen ned i hullet og her ble hun stedt til hvile. Det var ingen seremoni, ingen sa noe, vi kastet bare jord over og skjulte graven så godt vi kunne. Neste morgen var Nollendorfstrasse blitt forandret til en feltleir. Det var kommet opp telt, og det stod et stort feltkjøkken foran huset 27

28 28 vårt. Det var tydelig at de russiske soldatene hadde slått seg ned her på ubestemt tid. Det stod store lastebiler fylt med krigsbytte i gaten. De hadde samlet inn vaskeservanter og toalettskåler fra mange av de tomme leilighetene. Dette var antakelig noe soldatene manglet der de kom fra. Når de så folk med sykler på gaten, tok de gjerne syklene for å bruke dem selv. Jeg så en gang en soldat som tok en sykkel i Nollendorfstrasse og ville bruke den selv. Men det var tydelig at han aldri hadde syklet før, så det gikk ikke bra. Nå må det føyes til at dersom russerne virkelig ville ta hevn for alt den tyske hær hadde gjort i øst, så ville neppe mange av oss overlevd. Jeg ble også slått av at mange av de russiske soldatene hadde mongolske trekk, eller var tartarer, og de virket som svært enkle mennesker. De hadde nok samlet sammen mye kanonføde fra de østlige delene av Sovjetunionen. Først den 8. mai, etter at krigen var slutt, trakk soldatene seg ut av Nollendorfstrasse, og vi kunne innstille oss på freden. Men det tok tid, det tok lang tid, for den igjen ble en normal gate... 28

29 29..de som ble myrdet... Det vil være galt å skrive ned historien til Hanni Levy uten å nevne de jødene i gården som ble myrdet av nazistene under krigen. Her har vi noen få data for dem som døde. De vil alle få en gatestein med sitt navn på foran gårdsinngangen. 29

30 30 30

31 31 Ermordede Juden, Nollendorfstraße 28, Flora Bingen, geb. Grossmann Geboren am 12. Dezember 1865 in Myslowitz / Schlesien. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28, linker Seitenflügel, bei Grossmann. Sie wohnte vermutlich bei Martha Grossmann, der Ehefrau ihres Bruders. Am 14. August 1942 von Berlin mit dem Alterstransport (I/45) nach Theresienstadt deportiert. Am 13. August 1944 im Ghetto Theresienstadt im Alter von 78 Jahren gestorben Hans Dienstfertig Geboren am 19. Oktober 1903 in Breslau. Sohn von Georg Dienstfertig und Elsa Dienstfertig, geb. Blendrowski. Letzte Wohnadresse: Berlin, Nolldendorfstraße 28, bei Wagner. Am 29. November 1942 von Berlin nach Auschwitz deportiertam 23. Februar 1943 in Auschwitz im Alter von 39 Jahren gestorben Elias Fromm Geboren am 9. Februar 1875 in Flammberg (Kreis Ortelsburg/Ostpreußen?, Regierungsbezirk Allenstein?). Letzte selbst gewählte Wohnadresse: Berlin, Rosenheimer Straße 22. Letzte Wohnadresse: Berlin, Nollendorfstraße 28, Gartenhaus, bei Wagner Am 2. April 1942 von Berlin nach Trawniki (?) (oder Warschauer Ghetto?) deportiert In Trawniki (Zwangsarbeiterlager in der Nähe von Lublin) oder im Warschauer Ghetto gestorben. Im September 2009 ließ seine Großnichte einen Stolperstein für ihn in Berlin in der Rosenheimer Straße 22, seinem letzten frei gewählten Wohnort verlegen. Ein weiterer Stolperstein wurde am selben Tag für seinen Zwillingsbruder Abraham Fromm, den Großvater der Stolperstein-Patin, in der Potsdamer Straße 102 in Berlin verlegt. Rebekka Groß, geb. Schwersenz Geboren am 15. Oktober 1873 in Bromberg. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28. Am 20. August 1942 von Berlin mit dem Alterstransport (I/48) nach Theresienstadt deportiert. Am 1. September 1942 im Ghetto Theresienstadt im Alter von 68 Jahren gestorben Martha Großmann, geb. Deutsch Am 27. September 1865 in Berlin geboren. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28. Sie teilte sich eine Wohnung mit Flora Bingen, geb. Grossmann, die vermutlich ihre Schwägerin (Schwester des Ehemannes) war. Am 20. August 1942 mit dem Alterstransport (I/48) zusammen mit Rebekka Groß von Berlin nach Theresienstadt deportiert. Am 29. Dezember 1942 im Ghetto Theresienstadt im Alter von 77 Jahren gestorben Eduard (Edward) Hess Geboren am 11. April 1901 in London. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28, bei Mühlenthal. Am 19. Oktober 1942 von Berlin, Güterbahnhof Moabit, Putlitzstraße, zusammen mit 958 anderen Personen nach Riga deportiert, dort am 22. Oktober angekommen.. Am 22. Oktober 1942 in Riga gestorben 31

32 32 Lola Ruth Lehmann, geb. Henschel Geboren am 26. Mai 1889 in Berlin. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28, bei Mühlenthal. Am 17. November 1941 von Berlin, Bahnhof Grunewald, zusammen mit 1005 anderen Personen nach Kowno (Kaunas) deportiert, dort am 21. November angekommen. Am 25. November 1941 im Ghetto von Kowno gestorben Isidor Marcovici Geboren am 21. März 1872 in Jassy. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28. Am 13. Januar 1942 von Berlin, Bahnhof Grunewald, zusammen mit 1033 anderen Personen nach Riga deportiert, dort am 16. Januar im Ghetto angekommen. Todesdatum unbekannt Louis Mühlenthal Geboren am 20. Oktober 1865 in Schloppe (Kreis Deutsch Krone, Westpommern). Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28. Am 21. August 1942 zusammen mit seiner Frau Hedwig Mühlenthal, geb. Michaelis mit dem Alterstransport von Berlin nach Theresienstadt deportiert. Am 11. September 1942 im Ghetto Theresienstadt im Alter von 76 Jahren gestorben Hedwig Mühlenthal, geb. Michaelis Geboren am 30. Juli 1879 in Gransee. Hedwig hatte zwei Schwestern: 1) Else, geboren 1871 in Gransee, verheiratete Schwarz, 2) Käthe, geboren1885, verheiratete Engel, verwitwet. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28. Am 21. August 1942 zusammen mit ihrem Mann Louis Mühlenthal mit dem Alterstransport von Berlin nach Theresienstadt deportiert. Am 20. April 1943 im Ghetto Theresienstadt im Alter von 64 Jahren gestorben. Auguste Cäcilie Tuchler Geboren am 4. September 1891 in Lissewo. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28, Gartenhaus II., bei Wagner. Am 1. März 1943 von Berlin, Güterbahnhof Moabit in der Putlitzstraße, zusammen mit 1721 anderen Personen nach Auschwitz deportiert, dort am 2. März angekommen. Todesdatum unbekannt Martin Wagner Geboren am 29. Juli 1889 in Jurotschin. Letzte Wohnadresse war Berlin, Nollendorfstraße 28, Gartenhaus II. Am 12. März 1943 von Berlin, Güterbahnhof Moabit in der Putlitzstraße, nach Auschwitz deportiert, dort am 13. März angekommen. Todesdatum unbekannt. Transporte , Kowno: Lola Lehmann , Riga: Isidor Marcovici , Trawniki: Elias Fromm , Alterstransport/Theresienstadt: Flora Bingen , Alterstransport/Theresienstadt: Rebecka Groß, Martha Großmann , Alterstransport/Theresienstadt: Louis Mühlenthal, Hedwig Mühlenthal , Riga: Eduard Hess , Auschwitz: Hans Dienstfertig , Auschwitz: Auguste Tuchler , Auschwitz: Martin Wagner 32

33 33 33

34 34 34

35 35 35

36 36 36