Aleksander Aas Eriksen til minne

Transkript

1 magasinet 32011

2 KONDOLANSER Aleksander Aas Eriksen til minne Eivind Hovden til minne Guro Vartdal Håvoll til minne Hanne Fjalestad til minne Det er med dyp sorg vi har fått vite at Aleksander Aas Eriksen, leder av Stjørdal Røde Kors Ungdom, er gått bort. Aleksander var en engasjert gutt, som sto for det han mente og ville gjøre mye godt i organisasjonen. Han var en aktiv På Flukter og en flink hjelpekorpser. Aleksander skapte mye moro for personer rundt ham, og gjerne litt på egen bekostning. Men også når personer hadde det tungt, hjalp ham dem opp og var med å skape et flott miljø i organisasjonen. Det er en ufattelig tragedie som inntraff på Utøya og våre tanker går til de som ble rammet, de etterlatte og pårørende. Dette er ikke bare et overgrep mot enkeltpersoner, men også på de verdiene og idealene Aleksander jobbet for og kjempet for. Røde Kors ønsker å vise sin dypeste medfølelse og står sammen med dere i sorgen. Vi er stolte over å ha hatt Aleksander som frivillig og tillitsvalgt i vår organisasjon, han vil bli dypt savnet. Med varme hilsener på vegne av alle i Røde Kors, Sven Mollekleiv, president i Røde Kors Det er med dyp sorg vi har fått vite at Eivind Hovden, frivillig i Røde Kors i Tokke i Telemark, er gått bort. Eivind ble medlem i Tokke Røde Kors høsten Han ble medlem fordi han ville lære førstehjelp slik at han senere kunne bruke denne kunnskapet til å hjelpe andre. Like før påska 2011 fortalte Eivind foreldrene sine at de fikk «klare seg selv» for han skulle på Røde Kors vakt. Eivind var en særdeles engasjert og ivrig gutt som vil bli dypt savnet. Det er en ufattelig tragedie som inntraff på Utøya og våre tanker går til de som ble rammet, de etterlatte og pårørende. Dette er ikke bare et overgrep mot enkeltpersoner, men også på de verdiene og idealene Eivind jobbet for, og hele Norge. Røde Kors ønsker å vise sin dypeste medfølelse og står sammen med dere i sorgen. Vi har satt stor pris på å få gleden av å ha Eivind i våre rekker, han vil bli dypt savnet. For å hedre Eivinds innsats vil vi fortsette arbeidet han brant for og var engasjert i, for en bedre og tryggere verden. Med varme hilsener på vegne av alle i Røde Kors, Sven Mollekleiv, president i Røde Kors Det er med dyp sorg vi har fått vite at Guro Vartdal Håvoll har gått bort. Det er en ufattelig tragedie som inntraff på Utøya og våre tanker går til de som ble rammet, de etterlatte og pårørende. Dette er ikke bare et overgrep mot enkeltpersoner, men også på de verdiene og idealene Guro jobbet for og kjempet for. Guro Vartdal Håvoll fra Ørsta har ved flere anledninger deltatt på aktiviteter med Røde Kors Ungdom i Volda de siste to årene. Guro var leder i Volda/Ørsta AUF og aktiv i flere andre organisasjoner, blant annet Fairtrade, Målungdommen og Røde Kors Ungdom. Guro gav seg aldri, kjempet for det hun sto for og sa aldri nei. I Volda Røde Kors var Guro den som inspirerte til å arbeide med fairtrade; kjøpe produkter til medlemsmøtene og lære om etisk handel og fattigdomsproblemer. Da Røde Kors Ungdom arrangerte fakkeltog på verdens aidsdag i 2009 og 2010 var Guro en av pådriverne. Røde Kors ønsker å vise sin dypeste medfølelse og står sammen med dere i sorgen. Vi er stolte over å ha hatt Guro som frivillig i vår organisasjon, hun vil bli dypt savnet. Med varme hilsener på vegne av alle i Røde Kors, Sven Mollekleiv, president i Røde Kors Kjære venner og kolleger i Norsk Folkehjelp. Det er med sorg vi har mottatt meldingen om at dere mistet Hanne Fjalestad under skytetragedien på Utøya. Våre tanker går til hennes nærmeste familie, til kollegene i Norsk Folkehjelp Hadeland og til alle dere andre som stod henne nær. For en annen organisasjon som har frivillig humanitær virksomhet i sitt fundament er det med sjokk og vantro vi har lært at også de frivillige var mål for dette grufulle angrepet. Vi håper dere i sorgen kan finne trøst i vissheten om den modige innsatsen Hanne Fjalestad gjorde da hun sammen med deres andre frivillige risikerte sitt eget liv for å redde andres. Med varme hilsener på vegne av alle i Røde Kors, Sven Mollekleiv, president i Røde Kors 2 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

3 Sammen for humanitet En måned etter katastrofen, står 22. juli-generasjonen tilbake med ansvaret for å gjøre håpet til handling for en bedre verden. 22. juli 2011 blir en dag vi aldri kommer til å glemme. Det utenkelige skjedde. Det umenneskelig brøytet seg inn i stuen til mennesker over hele Norge, og førte en nasjon ut i sorg. Ungdom som engasjerte seg for sine medmennesker og lokalsamfunn, det fineste og viktigste i vårt demokrati, ble angrepet, og regjeringskvartalet ble bombet. Hver eneste innbygger i Norge ble rammet. Hendelsene på Utøya og i Oslo var et angrep på våre grunnleggende verdier. Menneskeverd, humanitet og demokrati er det som binder oss sammen. I etterkant av angrepet, og i sorgen som treffer oss alle, er det med nettopp disse verdiene vi svarer. Mer menneskeverd, mer humanitet og mer demokrati. All ungdom i Norge er rammet. Om det er fordi man er engasjert i en ungdomsorganisasjon, eller om man kjenner en som omkom eller en pårørende, så er et angrep på en sommerleir noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Vi er blitt Utøya-generasjonen, og 22. juli vil prege oss livet ut. Vi kommer aldri til å glemme hvorfor vi engasjerer oss og verdien i å bry seg om hverandre. Utøya-generasjonen: Den ungdommelige handlekraften etter tragedien, er håpet vi skal bygge framtidens Norge på, sier Knut Sverre, landsrådsleder i Røde Kors Ungdom. Her fra organisasjonens sommerleir på Utøya. RØDE KORS-MAGASINET ÅRGANG Utgiver: Røde Kors i Norge President: Sven Mollekleiv Generalsekretær: Åse Havnelid Ansvarlig redaktør: Øisten Mjærum Redaktør: Jon Martin Larsen Forsidefoto: Olav A. Saltbones Redaksjonens adresse: Postboks 1 Grønland, 0133 Oslo Tlf Faks E-post: media@rodekors.no Annonser: Conecta AS, tlf Design og layout: Millimeterpress as, Trykk: Artko as. ISSN Besøk oss gjerne på Aldri før har jeg vært stoltere av å være med i Røde Kors. Etter tragedien som traff Norge, har vi stått frem som medmennesker i sorgen, og gitt nasjonen håp. Sammen med tusener av venner, naboer og frivillige i organisasjoner i hele landet, har vi gitt betydning til selve ordet «humanitet». Vi gjør ære på det røde korset, og hele det norske folk takker oss for innsatsen. Et lyspunkt i den vanskelige tiden, er tallene på ungdom som ønsker å engasjere seg i ungdomsorganisasjoner. Over hele landet hever ungdom hodet og ønsker å gjøre noe for sine medmennesker og sine lokalsamfunn. Vi skal fremover sørge over dem vi mistet, men også øyne håpet om en bedre verden. Som AUF-leder Eskil Pedersen sa under rosemarkeringen i Oslo mandag 25. juli: «Han tok noen av våre vakreste roser, men han kan ikke stanse våren.» I denne spesialutgaven av Røde Kors Magasinet kan du lese om den frivillige handlekraften som bidro til å gjøre den mørkeste stunden litt lysere. Om hånden til 20 år gamle Ellen Marie som ble livslinjen til de pårørende og overlevende på Sundvollen, om åpne hus i lokalsamfunn som i Haugesund og Stjørdal, som gjorde stillheten etterpå enklere å bære, og om søkene etter de overlevende som holdt håpet i live for foreldre i tårer. Deres handlekraft er håpet vi bærer med oss i dag, en måned etter tragedien. Når vi ser tilbake på tiden som fulgte, kan vi endelig slå fast: Norge kommer styrket ut av denne krisen. Hilsen Knut Sverre, leder i Røde Kors Ungdom Over hele landet hever ungdom hodet og ønsker å gjøre noe for sine medmennesker og sine lokalsamfunn. 4 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

4 Sjokket 22. juli, kl. 15:25:19: En bombe knuser Norge i tusen biter, og innleder nasjonens verste døgn siden krigen. Dette er historien om hvordan helt vanlige mennesker jobbet dag og natt for å lime den sammen igjen. KNUST: En massiv eksplosjon rev regjeringskvartalet i filler, og tok åtte menneskeliv. Bomben innledet marerittdøgnet. Tekst: Ståle Wig FOTO. SCANPIX 6 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

5 Nullpunktet: En hjemmelaget bombe på flere hundre kilo går av i regjeringskvartalet. Trykkbølgen flerrer bort deler av stasministerens kontor, pulveriserer utsiden av en rekke bygninger, og knuser vinduer i flere hundre meters rekkevidde, mange kvartaler borte. Hele Oslo rister. Noen kilometer lenger borte står Helge Andersen i sitt kontor ved Akershus festning og tenker høyt. Har sprengladningen i anleggsarbeidet under oss gått galt? 38-åringen har for øyeblikket vakt som aksjonsleder i Røde Kors Hjelpekorps i hovedstaden. I likhet med hundretusener av Oslo-borgere, haster han til en datamaskin og slår opp en rekke nettaviser. Mobiltelefoner over hele landet begynner å kime. Også Helges to telefoner. Det har gått en bombeeksplosjon i regjerinsbygget. Det er mulig terror, lyder den uvirkelige meldingen fra nestleder i Røde Kors Hjelpekorps, Lars-Otto Laukvik. Flere bygninger brenner, og det er mange skadde, legger han til. Ny telefon. Du har alle fullmakter. Hvor raskt kan vi mobilisere?, spør Jon Halvor Knudsen, operativ leder i Røde Kors i Oslo. De bestemmer å sende ut en melding om beredskapsmobilisering til hjelpekorpsets frivillige i byen. Være klare til innsats, vær skjerpet. Ikke mobiliser ytterligere ved sentralen i Oslo sentrum på grunn av sikkerhetssituasjonen og mulig sperring av området, lyder det klare budskapet til mannskapene. Dette er alvor. Uvirkelig Med en telefon i hver hånd, haster Helge Andersen hjem for å hente ytterligere utstyr, før han setter kursen mot Røde Kors hovedkvarter. Er dette virkelig? Skjer dette?, tenker den erfarne hjelpekorpslederen, idet han jogger forbi Operahuset. Det er blikkstille i Oslofjorden, men inne i bykjernen hyler sirenene mot himmelen. En gruppe tar tak i ham da han passerer. De er bekymret og vil vite hva som har skjedd. Var det en eksplosjon? Er det terror? Det er først da Helge selv tar ordene i munnen, at det går opp for ham. En eksplosjon. I regjeringskvartalet. En eksplosjon har gått av i regjeringskvartalet. Mange er skadd, bekrefter Helge kort, før han haster videre. Det er først da 38-åringen selv tar ordene i munnen, at det går opp for ham. En eksplosjon. I regjeringskvartalet. Mange er skadd. Samtidig, i Hausmannsgate 7, Oslo sentrum: Tørris Jæger, nødhjelpssjef i Røde Kors, har kalt inn til krisemøte. Til stede i operasjonsrommet er president Sven Mollekleiv og operative ansvarlige innen hjelpekorps, kriseomsorg og kommunikasjon. Til lyden av nyhetsoppdateringer fra regjeringskvartalet går diskusjonen om mulige behov, sikkerhetshensyn og tiltak. Frivillige som er tilknyttet ambulansetjenesten har allerede bemannet ambulansekjøretøy og har meldt fra til Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK), rapporterer nødhjelpssjef Jæger, mens han fører opp en liste på tavlen med telefonnumrene til alle i rommet. Dette er en Oslo-operasjon, og du har den operative beslutningsmyndigheten, sier Sven Mollekleiv til Helge, da han omsider haster inn døren. Røde Kors-presidentens tonefall lar det ikke være tvil om alvoret i situasjonen. Vi bistår deg med absolutt alle ressurser du trenger. FULL GASS: Et kaotisk syn møtte ambulansemannskapene i Oslo sentrum. Her fra den første Røde Korsambulansen som inngikk i operasjonen. Foto: Sven Bruun 16.05: Oslo-korpsets første ambulanse setter kursen mot sentrum. I førersetet sitter mangeårig ambulansesjåfør og frivillig John Eeg (63). Han er fokusert på de praktiske oppgavene, men klarer ikke å stanse tankene. De farer tilbake til Tyrkia, og jordskjelvet i august Han var der, i ruinene blant de omkomne, med redningshunder og mannskaper fra hele verden. Men dette er Norge. Dette er det hjemme. Ved eksplosjonsstedet er ambulansekapasiteten er heldigvis god nok, og de hardt skadde kjøres bort. På Einar Gerhardsens plass ser han et menneske ligge urørlig på bakken. To ben stikker ut. På Youngstorget hersker fortsatt kaos. Knuste vinduer og bygningsbiter ligger strødd. Utenfor ambulansen løper mennesker rundt i redsel. HEKTISK: Med en telefon hver hånd styrte Helge Andersen mobiliseringen i Oslo de første timene. FOTO: MARTIN ALEX NIELSEN UVIRKELIG: Militæret var blant dem som inntok gatene, kort tid etter eksplosjonen i regjeringskvartalet. FOTO: SCANPIX Usikre pakker Fra hovedkontoret gir Helge Andersen ordre om at John Eeg og et knippe andre erfarne førstehjelpere bemanner et møtepunkt ved Stortorget, og sender en representant til kommunens kriseledelse. Nå er det viktig å være en synlig trygghet i bybildet, og vi må være i beredskap hvis det smeller igjen, sier Helge på telefon. Fortsatt undersøker politiet en rekke mistenkelige pakker i byen, som sakte evakueres for folk. Noen småskadde menn og kvinner henvender seg til John og førstehjelperne på Stortorget for assistanse. Men den verste faren er trolig over. På hovedkontoret tørker aksjonsleder Helge Andersen svetten fra pannen. Skadeomfanget er mindre enn fryktet. Midt i alt det vonde, kommer Oslo til å takle dette, tenker han. 16:57: Kapteinen på MS Thorbjørn får beskjed om at en politimann ønsker skyss over til Utøya. Det så ut som et jordskjelv John A. Eeg (63) var sjåfør i Røde Kors første ambulanse 22. juli. Da vi kom frem til Youngstorget, et steinkast fra regjeringskvartalet, kjente vi fortsatt kruttrøyken. Da bomben gikk av, var jeg på vei mot byen fra Radiumhospitalet. Plutselig begynte bakken å riste, og jeg hørte et drønn. Jeg forstod at det var alvor. Vi ringte til Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, opplyste at Røde Kors kunne stille to ambulanser raskt, og fikk beskjed om å møte ved Youngstorget sammen med de andre ambulansene. Heldigvis var kapasiteten god nok til at ambulansene på stedet klarte å kjøre bort skadde og sårede som trengte hjelp. Men da vi ankom rundt klokka 16, var det fortsatt kaos. Jeg hadde sett det før. I august 1999 var jeg i Tyrkia som hjelpearbeidet Her står jeg, en sommerkveld på Stortorget, og det er ikke et menneske å se. Hva har skjedd? etter jordskjelvet. Mens mennesker der hadde mistet livet, var det materielle inntrykket utenfor regjeringskvartalet ikke stort annerledes. Over alt lå bygningsmateriale og glasskår. Folk løp i gatene. Det jeg så i Tyrkia, lærte meg mye. Ting man ikke behøver å se for å gjøre jobben, skal man heller ikke å se nøyere på, uten at det er nødvendig. Nå kom lærdommen til nytte. Likene som ble håndtert av kollegaer i ambulansetjenesten utenfor regjeringskvartalet, var det ingen grunn til å nærme seg. Behovet for ambulanser var omsider mettet, og vi etablerte et møtepunkt med førstehjelpere ved Oslo Domkirke. Fortsatt undersøkte politiet mistenkelige pakker og bygninger i sentrum. Vår oppgave var å være i beredskap dersom situasjonen eskalerte, gi trygghet, informere publikum og gi førstehjelp til småskader som kom inn. På et tidspunkt slo det meg: Her står jeg, en sommerkveld på Stortorget, og det er ikke et menneske å se. Hva har skjedd? Det store smellet, kaoset, og så stillheten. Det eneste lyden var fra tyverialarmene i knuste butikker. En etter en gikk de av, akkompagnert av tomme lyskryss. Da mørket falt, kom mannskaper fra glassmesterfirmaer og begynte å sikre de ødelagte vinduene og plukke opp glassbitene som lå på bakken og kikket på stjernene. 8 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

6 Med skrikerunger i baksetet er Kine Eilertsen (34) snart hjemme i Hønefoss. De har besøkt Klatreparken i Larvik, spist is og kost seg. Mens barna lekte, fikk hjelpekorpseren melding om eksplosjonen i Oslo. Da de passerer Utvik camping, skrur småbarnsmoren på bilradioen. «en bombe rammet regjeringskvartalet i ettermiddag. Politiet bekrefter at flere ble drept, og mange skadd, men statsminister Jens Stoltenberg var ikke på kontoret, og er uskadd» Den yngste sønnen blir engstelig, og spør moren om hun kan ta bort det vonde i radioen. Kine skrur av nyhetsoppleseren. De passerer Utøya ferjekai, der et knippe ungdommer er på vei fra båten. Med sekk på ryggen og sovepose under armen, ler de og spøker mens de går mot bussholdeplassen. Ungdommene har nettopp hørt Gro Harlem Brundtland snakke om sine erfaringer fra norsk og internasjonal politikk. Fulle av inntrykk stiger de ombord i bussen som skal ta dem tilbake til hjemkommunen. Det ble en kort sommerleir i år. Under regntunge skyer ved kaia, tøffer MS Thorbjørn mot Utøya. Full utrykning 17.30: Det er sommerstille i huset til Frode Edvardsen (37) og Tone Fuglerud (32) i Hole. Bare TV-en summer lavt i bakgrunnen mens de spiser middag sammen med barna. Midt i måltidet ringer mobiltelefonen til Frode. Det er operativ leder i Ringerriket Røde Kors, som har politiet i andre enden. Gjør dine mannskaper klare med båter og utstyr. Det er skyting på Utøya. Det haster, sier han og legger på. Klikk. Mens forloveden ringer etter barnevakt, kjører STERKE INNTRYKK: Dere har reddet liv, sa helseminister Anne-Grete Strøm- Erichsen da hun besøkte mannskapene på Storøya, 25. juli. Foto: Ståle Wig MOBILISERTE: Frivillige fra hele Sør- og Østlandet sendte mannskaper til søk-, redning- og omsorgsarbeid. Foto: Ståle Wig Frode til Røde Kors-huset i byen. Der gjør han klar utstyret tørrdrakter, en oppblåsbar redningsbåt, et ATV kjøretøy med henger og båre. Flere frivillige ankommer sentralen. De laster alt bilen, plukker opp Tone, og setter kursen mot øya. For å komme forbi køen av biler, legger de seg på hjul bak en annen ambulanse med blålys. Kaos i fjorden Ved vannkanten nedenfor Utvika Camping, kommer to jenter svømmende. Campinggjest Wenche Løvik ser dem komme, desperate. Der bak ser hun flere. Plutselig gjaller et geværskudd fra Utøya, som ligger noen hundre meter fra campingplassen. Ektemannen, Otto, forstår alvoret. Han løper mot vannkanten, hopper oppi en av båtene og setter kursen utover. Flere skrekkslagne fjes kommer svømmende. Snart er det hundrevis av dem i fjorden. Mellom geværkulene som hviner forbi og treffer det 16 grader kalde vannet, fyller Otto Løvik båten til randen med stivfrosne leirdeltakere. Han setter kursen tilbake mot land, hvor Wenche tar dem imot med tepper og håndklær. Ut igjen. Ingen tid til å tenke. Om litt kommer flere båter i fjorden. Røde Korsmannskap som har tatt sjøveien fra nabokommunen Modum, ankommer også. Ingen ambulanser i sikte Frode og Tone svinger inn ved en brygge, ikke langt fra ferjekaia, til lyden av skuddene som stilner i det fjerne. Hundrevis er nå kommet i land, og ambulanser har begynt å kjøre sårede til sykehuset. Et knippe skadde sitter fortsatt igjen. Ytterst på brygga sitter en 17 år gammel gutt. En campinggjest holder rundt ham, og de erfarne førstehjelperne løper bort til dem. Han drepte kameraten min, og jeg måtte flykte. Han drepte kameraten min, gjentar gutten rolig. Tone, som til daglig er sykepleier, sier at de må frakte ham til sykehuset. Gutten er skutt i armen og beinet. Men inne på land er ingen ambulanser å se. De laster ham i båren bak firehjulingen, og Frode kjører i full hast mot hovedveien. I sine 22 år i Hjelpekorpset har 37-åringen sett mye, men aldri dette. Der kommer en ambulanse endelig kjørende. Gutten vil berge livet. Gjenforening 18.20: I stua til tobarnsmor Kine Eilertsen er det tid for barne-tv. Men i kveld er det ingen tegneserier å se. Eksplosjonen i Oslo, og noen underlige meldinger fra Utøya, fyller sendeflatene. Kine sender ungene på rommet for å spille TV-spill. Snart kommer beskjeden fra en kollega i Hjelpekorpset om at det skytes på Utøya. Et krisesenter skal etableres for ungdommene på Sundvollen Hotel. Kine ankommer hotellet kort tid før en busslass med ungdommer. Ut av døren snubler de, en etter en. Noen blør. Noen er våte. Andre har ikke klær. LETTE ETTER DØDE: I dagevis søkte mannskapene etter omkomne i vannet. En uke etter tragedien ble søkene innstilt. FOTO: SCANPIX Gledesropene runger utover plassen når de gjenforenes med venner. Klemmer bare varer og varer. Noen av ropene forvandles til redselsfulle hyl når historiene utveksles, og leirmedlemmene forstår hvem de aldri vil se igjen. Kine har ikke tid til føle på det forferdelige. Ikke nå. Hva trenger de? Å registrere seg. Varme pledd. Klær. Plaster på skrubbsår. Mareritt-bursdag Minuttene blir til timer, og stadig kommer det foreldre og pårørende inn. Nye gledesscener utspiller seg, nye sjokkmeldinger bringer foreldre ned i knestående. Ved midnatt får tobarnsmoren øye på en gutt som sitter alene i et hjørne utenfor hotellet. Han sitter med en blank vitneforklaring. Gutten skjelver. Han klarer nesten ikke å skrive navnet sitt på blokka. Hun går bort til ham. Si meg hva du trenger, og jeg fikser det. Stille. Han trenger ikke stort. Klær, pledd. Det materielle er i orden. Vil du heller prate, så kan vi godt sette oss i trappa der borte?, spør Kine igjen. Det vil gutten veldig gjerne. Fire av kameratene hans er allerede blitt hentet, og han venter på foreldrene som er på vei i bil fra hjembyen. Og så kommer det. Alt som skjedde. Alt det grusomme. Alt må ut nå. Snart gråter de og ler om hverandre. Noen ganger er de bare stille. Han får noen tegnestifter, og tegner ned opplevelsene sine. Praten går. Gutten fikk nylig et sentralt tillitsverv i den lokale AUF-foreningen. Han brenner for politikken og har livet foran seg, det er de enige om. I dag var bursdagen hans. Han fyller 16 år, 22. juli Eventyret som ble et mareritt Det finnes like mange historier som antallet ungdommer som var på Utøya. Mange har vi lest flere ganger, mange får vi aldri høre. Frida (18) har valgt å dele sin med oss. Jeg heter Frida von Sydow og jeg er 18 år. Jeg sitter i distrikts-rådet i Røde Kors Ungdom i Oslo. Jeg er også medlem i AUF, og var en av over 600 ungdommer som dro på årets Utøya-leir. Dette var min første gang på Utøya, og jeg var veldig spent på hva jeg hadde i vente. De første dagene var fylt med aktiviteter, workshops, bading, og jeg ble kjent med utrolig mange hyggelige mennesker. Utøya utviklet seg til å bli akkurat slik jeg hadde forestilt meg det. Et sted fylt med engasjement, samarbeid, og ikke minst vennskap. Dagen da de grufulle hendelsene fant sted hadde vi nettopp blitt ferdige med å se et svært spennende foredrag om Vest-Sahara. Vi hadde også hørt på Gro Harlem Bruntland tidligere på dagen, noe som var veldig inspirerende for meg som ung AUFer og også Røde Korser. Vi ble bedt om å bli sittende i Storesalen der foredraget hadde vært. Alle på hele Utøya ble bedt om å komme dit. Jeg og mange andre fra Oslo hadde allerede fått meldinger og telefoner fra familie og venner som fortalte at det hadde gått av en bombe i Oslo. Vi forsto raskt at dette møtet handlet om akkurat dette. Ledelsen i AUF fortalte at noen hadde bombet regjeringskvartalet, men det var all informasjonen de hadde fått på det tidspunktet. De som kom fra Oslo og Akershus ble bedt om å samle seg i spisesalen fordi vi var de som mest sannsynlig var berørt personlig av det som hadde skjedd i Oslo. Mange gråt og var redde for familie og venner, men vi sa til hverandre at her på Utøya var vi trygge. På en liten øy i Tyrifjorden kan da ikke noe forferdelig skje? Jeg og to andre gikk ut for å få litt frisk luft da plutselig en gruppe med kanskje ungdommer kom løpende forbi oss. Vi kunne se at noe var galt, men vi trodde det kanskje bare var en spøk. Vi gikk derfor rett innenfor døren og så ut av vinduet for å finne ut hva de løp fra. Det var da vi så han. En mann kom gående opp bakken fra båten. Det så ut som om han hadde på seg en politiuniform, men da tre menn gikk bort til han for å snakke med han smilte han bare og tok frem et gevær. Han skjøt den ene mannen i magen, og det var da vi forsto at dette ikke var en spøk. Dette var alvor og vi måtte komme oss i sikkerhet. Vi løp inn i det som heter Lillesalen som ligger rett bak Storesalen. Der var det helt kaos, ingen skjønte hva som foregikk. Jeg så bort på døren inn til salen, og opp fra trappen kom den samme mannen jeg hadde sett skyte tidligere. Han skjøt inn i rommet. Jeg løp inn på en do sammen med seks andre. Dette var en liten bås, så det var utrolig trangt der inne. Vi kunne høre hvordan folk skrek utenfor døren og vi kunne høre utallige skudd helt til det ble stille i rommene utenfor. Jeg var sikker på at denne mannens mål var å drepe hver eneste person på øya, og Han skjøt den ene mannen i magen, og det var da vi forsto at dette ikke var en spøk. at han derfor ville komme inn og sjekke alle doene. Det er jo ikke det beste gjemmestedet i en sånn situasjon, og døren av tre ville ikke stoppe kuler fra våpen av den typen han hadde. Vi var sikre på at vi kom til å dø sammen, inne på den doen. Etter hvert hørte vi ikke skuddene inne i huset lenger, men vi visste ikke at det bare var én mann som var kommet alene, så vi var så stille som vi bare kunne i tilfelle han hadde flere med seg. Utenfor kunne vi høre mobiler som ringte og ringte, men det var jo ingen som svarte fordi alle utenfor var hardt skadet eller drept. Jeg tenkte på alle foreldrene som ikke fikk tak i barna sine, og sendte derfor en melding til mamma og pappa for å fortelle at jeg var i live. Jeg lånte mobilen til en annen som satt sammen med oss. Jeg hadde skrudd av min egen mobil sånn at den ikke ringte og lagde lyd. Hun jeg lånte mobilen av, reddet mest sannsynlig livet til oss andre. Hun roet oss ned og passet på at vi ikke gråt eller hyperventilerte. Det var også hun som sa at vi ikke skulle gå ut om vi ikke var 100 prosent sikre på at det var politiet som kom. Jeg har i ettertid takket henne mange ganger for dette. Vi hørte noen komme inn og si at det var politiet. Det var fortsatt folk i live i Storesalen og de ropte om hjelp da de hørte at det var politiet. Vi stolte ikke på dette, og ble igjen inne på doen. Det var flaks, fordi to sekunder senere hørte vi skudd og alt ble stille igjen utenfor, bortsett fra mobilene som fortsatte å ringe. Etter rundt to timer inne på doen kom det virkelige politiet. Vi skjønte at de var ekte politi fordi mennesker i båsene ved siden av oss gikk ut uten at de ble skutt. Vi gikk ut med hendene over hodet, og det første jeg så var blod og en gutt som lå ute i gangen. Jeg så bort så fort jeg kunne, men det bildet er fortsatt i hodet mitt den dag i dag. Vi ble bedt om å sette oss i gangen fordi de ikke hadde sikret bygningen. Vi satt der også veldig lenge fordi det var mennesker som var skadet i Storesalen som trengte akutt hjelp og noen av de overlevende hjalp til med førstehjelp så godt de kunne. Hele tiden mens jeg satt der, tenkte jeg på venninna mi. Jeg mistet henne da vi løp inn på doen, og hun er en av de som ble drept. Jeg ringte familie og venner mens jeg satt der, og hele tiden kom det nye overlevende inn i gangen der vi satt. Vi ble gitt snacks og drikke fra kiosken som ligger i samme bygning, før vi ble ført ned til båten og videre til Sundvollen hotell. Da vi gikk ned til båten, ble vi bedt om å se ned i bakken for å ikke se de døde som lå på veien. Jeg så til siden en eneste gang før jeg så ned. Der så jeg mannen som jeg tidligere så bli skutt, ligge død på bakken. Jeg har mistet mange venner i denne tragedien og tenker spesielt på venninna mi som var på Utøya for første gang, som meg. Mine tanker går til hennes familie. Men jeg skal tilbake til Utøya så fort det er mulig. Det har jeg bestemt meg for, selv om det nok blir vanskelig. Jeg ville dele min historie med alle røde korsere fordi så mange av dere har hjulpet til i tiden etter tragedien. Jeg har aldri vært så stolt av å være med i Røde Kors som nå. Tusen takk. 10 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

7 SAMMEN I SORGEN: Titusener av roser, hilsener og brev ble lagt ned foran Domkirken i Oslo og i byer og tettsteder over hele landet. Det ble sterke inntrykk, også for hjelperne. Foto: Olav A. Saltbones Det er normalt å reagere på en unormal situasjon Bearbeiding: Alle frivillige fra Røde Kors som deltok i arbeidet gjennomgår langsiktig debriefing med profesjonelle. Bare fra Vestfold var 92 kvinner og menn aktive med å bære skadde og døde fra Utøya, og har vært samtalepersoner for pårørende og ofre. Tirsdag 26. juli startet bearbeidingen av det mannskapene har vært med på. Dere har vært med på en aksjon vi aldri har sett maken til. Noen har dratt paralleller til krigen. Det er derfor viktig med en debriefing. Dere skal vite at det er normalt å reagere på en unormal situasjon, innledet fungerende styreleder i Vestfold Røde Kors, Kari Lise Nylén, under samlingen. Det er sterke scener Fra Sandefjord Røde Kors deltok frivillige i arbeidet etter Utøya-tragedien. Debriefing er veldig viktig det er sterke scener En påkjenning: Fylkesmann Erling Lae uttrykte takknemlighet overfor hjelpemannskapet. Jeg har blitt skånet fra den rå ondskapen. Dere har sett det. Jeg må være ærlig å si at jeg er ikke sikker på om jeg hadde taklet det, sier Lae til mannskapene. foto: TØNSBERG BLAD vi har vært med på, sier Steinar Hvitstein, leder av Sandefjord Røde Kors. Han forteller at samholdet mellom de Røde Korsfrivillige er godt, og at det er nyttig og viktig med informasjon om bearbeidingen. Bearbeiding er ikke bare noe som foregår én kveld. Det er et program som varer i et helt år og som kommer fra Røde Kors sentralt. Det er mye mer profesjonelt nå enn tidligere, sier Hvitstein, som har vært med i Røde Kors i rundt 50 år. Ekstrem situasjon Styreleder Nylén sier at de frivillige vil få hjelp framover og at terskelen for å ta kontakt for hjelp er meget lav. Kommuneoverlege Frank Thrana og psykologene Jorid Stamnes og Bård Bugge roser distriktsforeningen for hvor alvorlig de tar eventuelle etterreaksjoner hos sine frivillige. Organisasjonen tar det på alvor. Det er det eneste fylket som har et kriseteam. De forteller at det er lurt å snakke ut om opplevelsene. Man kan få en psykisk reaksjon over tid og det kan gi utslag i posttraumatisk stress, sier psykologene. Mange har opplevd sterke inntrykk i en ekstrem situasjon. De fleste takler det bra, men hvis det går ut over dagliglivet etter tre måneder, bør man oppsøke riktig og god hjelp. Vi er her for å tilby bistand. Fylkesmann Erling Lae uttrykte stor takknemlighet overfor hjelpemannskapet: På vegne av Vestfold fylkeskommune vil jeg si vi er dypt takknemlige for den fenomenale innsatsen dere har gjort. Den rå, nakne ondskap rystet oss helt inn i ryggmargen. Jeg har blitt skånet fra det. Dere har sett det. Jeg må være ærlig å si at jeg er ikke sikker på om jeg hadde taklet det. Nå er det viktig å finne roen for å komme tilbake til hverdagen. Tekst: Caïssa Gjølberg (Tønsbergs Blad) og Tone Merethe Ude (Sandefjords Blad) Foto: Anne Charlotte Schjøll/Tønsbergs Blad Med kikkert i vannet 22.30: På Storøya har Frode Edvardsen tatt ledelsen for letemannskapene som strømmer inn fra hele Østlandet. Time etter time sender han dem ut. Kvinner og menn legger seg på magen i båter og ser med vannkikkertene etter død ungdom. Strøm og vind som gjør søkene vanskelige. Hundepatruljer leter etter overlevende på andre øyer. Mørket faller på. En gruppe fra Sivilforsvaret går i land nedenfor teltene ved søkesentralen. Fra lyskasteren i regnet ser Frode at mannskapene bærer opp døde kropper. Han teller ti av dem idet de passerer. Likposene legges mellom teltene, der mannskapene arbeidet. Han vil ikke tenke på dem. Blokkerer likene ute. Bruker sambandet til å koordinere søk. De faglige VIL ALDRI GLEMME: Responsen fra publikum over hele landet var overveldende. Vi har fått igjen for jobben vi gjør ukentlig. Det har gitt en enorm motivasjon, sier Helge Andersen. foto: OLAV A. SALTBONES Han vil ikke tenke på dem. Blokkerer likene ute. Bruker sambandet til å koordinere søk. De faglige spørsmålene, det er dette han kan håndtere nå. søk- og redningsspørsmålene, det er dette han kan håndtere nå. Tidlig lørdag morgen reiser Frode hjem, og sovner av ren utmattelse. To timer senere er han våken. Han finner ikke roen, ikke når han vet at det er en jobb å gjøre. Aksjonslederen reiser tilbake på Storøya : På Sundvollen parkerer foreldrene til bursdagsbarnet foran hotellet. Gråtende kommer de Kine i møte, og omfavner både henne og sønnen. Lenge. Nå har de bare hjemveien igjen, familien på tre. I det hun ser dem kjøre av gårde i mørket, lover hun seg selv å holde kontakt med gutten med tegnestiftene. Oslo, mandag kveld. Søkene i vannet har pågått i tre dager. 37 båter og 120 mannskap fra hele regionen er involvert. På Sundvollen har de fleste familiene reist hjem. Igjen sitter bare de foreldrene som venter i smerte. I Oslo har mellom og samlet seg til en blomstermarkering til minne om ofrene SKULDER VED SKULDER: Med et minutts stillhet minnet hjelpemannskapene menneskene som var drept på Utøya og i Oslo. Foto: Ståle Wig etter Utøya-massakren og Oslo-bombingen. Kronprins Håkon taler. Statsministeren taler. Store ord fyller rådhusplassen. Vi må love hverandre «aldri mer 22. juli», sier Jens Stoltenberg til folkehavet. I Karl Johans gate, på vei tilbake fra markeringen, tenker Helge Andersen at det var noe magisk over det hele. Kronprinsens ord, om at «i kveld er gatene fylt med kjærlighet,» stemmer virkelig. Han tenker på campingturistene som risikerte alt. På Frode, Tone, Kine og de andre som fortsatt ligger på magen i båter, med blikket i vannet etter døde kropper. Han tenker på alle de som holder en mor eller far i hånden gjennom natten på Sundvollen. Midtveis i paradegaten, hører Helge lyden av applaus. Tusenvis av klappende hender. Plutselig går det opp for aksjonslederen. De klapper for dem. For hjelperne. Tre dager etter at han stod ved Akershus festning og undret hva som var galt med anleggsarbeidet under bakken, veller følelsene opp i ham. 38 år gamle Helge Andersen forstår: Dette øyeblikket vil han aldri glemme. 12 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

8 En hjelpers dagbok Tone Fuglerud fra Ringerike Røde Kors Hjelpekorps var en av mange som trådte til da det trengtes som mest. Her er hennes historie. FOTO: SCANPIX Fredag 22. juli Jeg satt med samboeren og ungene og spiste middag da meldingen kom. «Skyting på Utøya». Det første som slo oss var at noen hadde lekt med en luftpistol. Men man blir likevel spent når man ikke vet hva som venter. På vei ut til bryggen måtte vi legge oss på hjul bak en ambulanse med blålys for å komme oss forbi køen av biler. Utøya-bryggen var stengt på grunn av frykt for sprengstoff, så vi dro til nærmeste brygge. Der satt det ei jente med en 17 år gammel gutt på fanget. Han var skutt i armen og beinet. Det han fortalte var ubegripelig. Han hadde sett en mann drepe kameraten hans. Han hadde flyktet. Jenta og gutten kjente ikke hverandre. Nå satt de og holdt rundt hverandre. Jeg tenkte på hvor fattet de virket. Det de fortalt var jo som et maretitt. På Sundvollen hotell var stemningen kaotisk. Behovene til ungdommene som hadde kommet seg levende fra tragedien, var så forskjellige. Noen trengte praktisk informasjon. Andre trengte en å snakke med, en hånd på skulderen eller et plaster på et skrubbsår. Vi hørte gledesrop når venner fant hverandre. Redselsfulle hyl når noen fikk høre om venner som var drept. Lørdag 23. juli: Et bilde som har brent seg fast er av en far og hans datter. De fikk ikke kontakt med gutten de var så glade i. Da meldingen kom om at 80 var drept, begynte det å gå opp for dem at han trolig var en av dem. Faren snakket i telefonen, mens datteren satt som i sjokk. Jeg satte meg ned ved siden av henne, og la armen rundt om skulderen hennes. Hvordan kan jeg leve uten en lillebror, spurte hun. Hva skulle jeg svare? Etterpå takket faren for hjelpen. Jeg undret på hvordan han klarte å se det, midt i situasjonen han selv var i. Det var så mange historier. Unge som hadde sett venner bli skutt. Som hadde gjemt seg for drapsmannen. De var pakket inn i håndklær og tepper. Gikk rundt barbeint. På morgenkvisten sov vi i noen timer, før vi dro ut for å søke etter savnede. Vi lette langs land og i vannkanten. Det vi lette etter var uvirkelig. Som sykepleier er jeg vant til å holde ting på en armlengdes avstand. Det var en jobb, og den måtte gjøres. I et telt på land, fire meter fra matteltet vårt, lå de døde som var hentet fra øya. Om kvelden sovnet jeg av ren utmattelse. Søndag 24. juli: Planen var å være hjemme med ungene mens samboeren min dro for å organisere søket. Jeg ble sittende foran tv-en. Under minnegudstjenesten kom tårene. Men jeg ble fort rastløs. Orket ikke sitte stille og se på. Jeg dro ut, og ble først brukt til noen henteoppdrag. Utpå ettermiddagen var det ut igjen og søke etter savnede. Undervannskameraet fungerte godt, men vannet var grumsete. Det var vanskelig å få oversikt. Vi fant ingen. Mandag 25. juli. Også denne dagen gikk med til søk etter savnede. Klokken 12 var vi i land for å delta i ett minutts nasjonal stillhet. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen kom for å takke for innsatsen. Hun tok oss alle i hånden. Det betydde mye. Frode Edvardsen, Kine Eilertsen og Tone Fuglerud (t.h) var blant de 300 Røde Kors-frivillige som var involvert i søk, redning og omsorg etter skytingen på Utøya. Tirsdag 26. juli Min siste dag med ferie. Jeg skulle egentlig ha fri, men rakk så vidt å lese avisen før det var på med uniformen igjen. Først en samling med Røde Kors-folkene. Derfra dro vi i samlet flokk til rose- og fakkeltoget. En motorsyklist som sto langs veien, applauderte da vi gikk forbi i Røde Kors-vester. Det var sterkt å høre på datteren til Monica Bøsei, som døde på Utøya. Vi la ned blomster til minne om ofrene og de overlevende. Så samlet vi oss i en stor ring, holdt rundt hverandre og sendte en klem fra person til person rundt hele ringen. Det var godt å vite at vi står sammen. Dagene etterpå I tiden som har gått har jeg følt meg nummen. Som om jeg bor i en boble. Jeg lurer på hvordan det gikk med gutten på brygga. Med faren som savner en sønn, og jenta som savner en bror. Jeg er sliten, både fysisk og psykisk. Men den store reaksjonen har så langt uteblitt. Inni hodet mitt surrer «Til ungdommen» av Nordahl Grieg. Jeg føler meg heldig som har fått lov til å bidra i denne katastrofen. Det er godt å vite at jeg kanskje har utgjort en forskjell for noen. Teksten er basert på Tone Fuglerud sine tanker og ført i pennen av Ingvild Sahl i Aftenposten 14 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

9 Stillheten etterpå Haugesund, onsdag 3. august: Fire mennesker sitter rundt bordet med en kaffekopp og et kakestykke. Det blafrer stille i tente stearinlys og dukene ligger sirlig brettet ut på alle bordene. Kontrastene er store i forhold til aktiviteten som har vært der den siste uken. Noen kvelder har det vært opp mot 60 ungdommer innom i det som har blitt møteplassen i et Haugesund som for alltid vil være merket etter RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

10 Tekst: Astrid Arnslett Foto: Olav A. Saltbones Røde Kors-huset har en aura av ro, selv gjennom dagene etter de tragiske hendelsene i Oslo og på Utøya. Kaken som de fire tar seg en bit av har en historie i seg selv. Det kom en dame innom med denne, forteller Anne-Beth Høyvik (55), frivillig i Røde Kors. Hun ønsket å bidra med noe, og tenkte at det alltid er behov for noe å bite i. Det har hun jo helt rett i, sier hun. Med kaken fulgte det et kort, med beskjed om å ta kontakt hvis det var ønske om mer kake. De fire rundt bordet, to Røde Kors- frivillige, presten og Arbeiderpartiets leder, har stått midt oppe i arbeidet med hvordan et lokalsamfunn skal ta imot ungdommer som har opplevd noe som man aldri vil kunne sette seg inn. De fire har hver sin historie fra de første døgnene da ungdommen kom tilbake. For leder i Haugesund Arbeiderparti, Laila Thorsen (44), startet det da de første meldingene kom i sosiale medier om skyting på Utøya. Hele den første natten ble brukt til å få kontakt med ungdommene våre. Det var en fortvilet situasjon. Jeg ringte rundt og rundt og forsøkte å få klarhet i hvor alle befant seg. Vi hadde 33 ungdommer fra hele Rogaland med på Utøya. 13 stykker fra området rundt Haugesund. Midt oppe i dette, litt ut på morgenkvisten, ringte Lars fra Røde Kors for å fortelle at de stod parat til å åpne sitt hus slik at folk skulle ha et sted å komme til. Der og da følte jeg at han «maste» på meg i forhold til å hjelpe meg og hjelpe. Jeg klarte ikke å se hvorfor han maste sånn om ting som føltes som bagateller der jeg satt og forsøkte å få kontakt med ungdommene våre. Lars Nevik (48) som er nestleder i Haugesund Røde Kors, bryter inn. Jeg sa det rett ut til henne, dette kommer du ikke til å klare alene. Du kommer ikke til å ha kapasitet til å ordne alt det praktiske rundt hjemkomsten til ungdommen. Arbeiderpartiet i Haugesund har heller ikke lokaler som er store nok til å ta i mot alle som kommer til å ønske å samles et sted. Det er godt at Røde Kors tok litt ansvar for omsorgen i hverdagen min. Jeg som voksen trenger også noen som ser meg, ikke bare nå, men også i lang tid framover. Laila, leder i Haugesund Arbeiderparti Varmt og nøytralt Haugesund har som by opplevd store kriser tidligere. I 2001 skjedde Sleipnerulykken i deres områder. Røde Kors var sentral også den gangen i forhold til å passe på at alle involverte hadde et sted å være og samles. Jeg er i etterkant veldig glad for at Lars tok ansvaret for det og ignorerte at han egentlig hørte at jeg var litt irritert på «maset». Det var mange som ville bidra i Haugesund, også med steder å være, men vi landet på Røde Kors fordi det kjentes som det mest nøytrale, men samtidig varmeste stedet å være, sier Laila. Hun forteller at hun ikke har sittet oppå ungdommen hele tiden, men bare det å kunne være på Røde Kors-huset, sjekke litt i sosiale medier, e-poster eller bare sitte litt stille i en krok, har vært godt. Mange av ungdommene har et kjempebehov for å fortelle verden hva de har opplevd, og her har de fått muligheten til å gjøre det i kontrollerte former. Pressen har ikke fått komme inn, men ungdommene har hatt mulighet til å gå ut og prate med dem, sier hun. Røde Kors-huset har den siste uken hatt plass til både voksne og unge. Både de som har villet prate med noen, og de som bare har hatt et ønske om å sitte midt blant medmennesker og tenke. Lars forteller at de har følt en trygghet i mangfoldet av aktører, men at det var viktig i startfasen at det var mange av de samme frivillige som var der. Mange av ungdommene har hatt behov for å se kjente fjes når de har vært innom. Selv om vi har opplevd kriser før, har det vært en helt spesiell opplevelse for Haugesund. Sleipner var en ulykke det var på en måte lettere å håndtere. Vi hadde like mange mennesker i sving da, men dette går inn på oss på en annen måte, forteller Lars. God beredskap På sitt kontor litt lenger bort i byen støtter ordfører Petter Steen opp om det som sies på Røde Korshuset. Han tar imot på et rådhus som i forrige uke samlet omtrent mennesker foran seg. Nå ligger det blomster langs hele fronten, også i fontenen er det lagt blomster som flyter i vannet. Vi var tidlig på. Vi har som kommune en god beredskap. Vi har jo også opplevd store ting før som Sleipnerulykken, men det var en ulykke, og kan ikke sammenlignes, sier han. Han forteller at de allerede natt til lørdag satte kommunen i sving. Lørdag morgen hadde vi vårt første møte i beredskapsutvalget, forteller ordføreren. På samme måte som Røde Kors raskt var i beredskap, før det helt hadde gått opp for folk hva som hadde skjedd, gjorde kommunen det samme. Vi bestemte tidlig at vi må være proaktive med hjelpen, nærmest si til folk at; jo, du skal ha hjelp, forteller Steen. Lars var tidlig ute og fortalte hva Røde Kors kunne bidra med, det er vi veldig takknemlige for. De har gjort en fantastisk innsats. De har vært en trygg havn for alle. I en slik situasjon som denne er Arbeiderpartiet også en frivillig organisasjon, og har Vi reiser ofte ut til pårørende i sorg, denne gangen ble reisen min til Røde Kors-huset. Bård, prest samtale: Det har blitt mange samtaler rundt bordene på Røde Korshuset de siste ukene. mer enn nok med å ivareta sine egne ungdommer. Røde Kors ser ut til å ha fanget opp alle. Vi i det offentlige kan gjøre mye, kirken har bidratt, men det har vært viktig for alle å ha en nøytral grunn å samles på, og midt i det har Røde Kors stått, understreker han. Han summerer opp hva han mener må til også i tiden framover. Det er viktig at alle som ønsker hjelp får det, så lenge de trenger det. Haugesund har blitt kåret til årets beredskapskommune, framover må vi vise at vi fortjener det i praksis. Vi har gode rutiner. Vi er på en måte til enhver tid forberedt på det verste. Vi bor jo i et område med mye tungindustri særlig på vannet, sier Steen. Tilbake rundt bordet på Røde Kors-huset sitter nettopp presten som havnet midt oppe i dramatikken. Bård Egil Dyrhol (44) var fram til 31. juli kapellan i Skår menighet i Haugesund. Han skulle bruke de siste dagene i juli til å forberede ny jobb rett utenfor Haugesund. Slik ble det ikke. Vi hadde åpen kirke så godt det lot seg gjøre etter 22. juli. Som alle andre steder var det mange på ferie den uken, så vi var bare to prester på jobb. Vi ble kalt ut av politi og kommunen for å bidra. Vi 18 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

11 har hatt mange dager med åpen kirke hvor folk kan tenne lys og ha en stille stund. Etter blomster/ fakkeltoget på mandagen så vi at veldig mange av ungdommene og også voksne samlet seg hos Røde Kors, så jeg valgte å reise opp dit for å bidra der med det jeg kunne. Han forteller at han både gjennom den første helgen og gjennom konfirmant-undervisning og -leirer, følte han hadde noe å bidra med. Vi reiser ofte ut til pårørende i sorg, denne gangen ble reisen min til Røde Kors-huset, forteller han. Godt å være hos Røde Kors, vi har utfylt hverandre veldig bra, synes jeg. Ikke alle vil prate med noen fra kirken, ikke alle med noen fra Arbeiderpartiet. Da er det fint å ha Røde Kors som nøytralt sted og medmennesker som alle føler seg trygge på, sier presten. Til stede for ungdommen Anne Beth Høyvik er frivillig i Røde Kors, til vanlig er hun leder for visitortjenesten i Haugesund. Den siste uken har hun vært til stede for ungdommen. Lars ringte meg med en gang det ble bestemt at vi skulle holde åpent og ønsket at jeg kunne bidra. Flaksen i det hele var at jeg hadde ferie, så det var ikke noe problem for meg å stille opp på kort varsel, sier hun. Hun forteller at de i de første dagene bare var der for ungdommen. Etter hvert kom også behovet for å prate. De voksne har kommet etter hvert når de Jeg føler jeg har fått vært med på å gjøre en forskjell, det er godt. Ekstra imponerende å se hvordan ungdommen bryr seg om hverandre. Anne Beth, frivillig i Røde Kors oppdaget at ungdommen samlet seg hos Røde Kors. Alle aldersgrupper har behov for å bli sett. Jeg har tatt alle i hånda og kjent hvordan håndtrykket har blitt litt sterkere fra dag til dag. Det er godt, forteller Anne Beth. Anne Beth var så glad for å få bidra at da det ble snakk om å sette opp vaktlister og rullere på vaktene framover, ble hun nesten litt redd. Jeg hadde gitt så mye og fått så mye av ungdommene at jeg var redd for at jeg ikke skulle få lov til å være her hele tiden, forteller hun. Jeg har snakket med ungdommer som forteller om hvordan de satt med døende venner i armene, og så sier de: Det var godt at de ikke døde alene. Det er sterkt. Mange av ungdommene skriver blogger om dette. Jeg er privilegert som får lov til å lese dem. Men det er fremdeles mange som føler seg utrygge hjemme, og de trenger å være sammen med de andre, sier Anne Beth. Nå to dager før begravelse Haugesund mistet en av sine egne på Utøya. Sondre var drivkraften i Haugesund AUF, spilte i band, hadde et stort nettverk og mange venner. Mange av de som har tilbrakt dagene på Røde Kors-huset, har vært venner og bekjente av ham. Laila forteller at ungdommen praktisk talt bor på Røde Kors-huset nå. Vi har spøkt med at vi kunne ha laget sovesal i nabohuset og bare blitt her, sier hun. Det er ikke så lenge siden 22. juli. Allikevel jobbes Rådhuset: Hele Haugesund er preget. Ordfører Petter Steen har fått rådhustrappen forvandlet til et blomsterhav etter Borte: Haugesund mistet en av sine egne på Utøya. Sondre ble bare 17 år. Det er godt å vite at det vi kunne gjøre, det gjorde vi. Lars, nestleder i Haugesund Røde Kors det nå med hvordan man skal se framover og hvordan alle skal ivaretas i tiden som kommer. Her i Haugesund har man sett en utrolig støtte i befolkningen. Folk kommer bort og gir en klem på gata, det er fint, men jeg tror jeg vil bli enda lykkeligere om noen stopper meg på gate om et halvt år og gir en klem da. Det vil være testen på om vi har blitt et rausere samfunn, sier Laila. Det har vært sterke dager for Laila, etter vårt besøk reiser hun til Stavanger for å være i en begravelse der, så hjem til Haugesund for å delta i Sondres begravelse. Det gjør vondt å tenke på alle de begravelsene jeg ikke får med meg. Det er jo folk over hele landet jeg skulle sagt farvel til, sier hun stille. Det er godt at Røde Kors tok litt ansvar for omsorgen i hverdagen min. Det er stillheten som kommer nå som blir en utfordring å takle. Røde Kors er på måte hjemmet mitt nå. Jeg som voksen trenger også noen som ser meg, ikke bare nå, men også i lang tid framover. Hun forteller historien om jentene som dro i gang fakkeltoget, som ringte og hadde fått tilbud på et lydanlegg til 1500 mennesker, men lurte på om de skulle slå til på ett som nådde 5000 mennesker. Hun sa det bare var å slå til. Det kom mennesker, da var det godt å ha hjelpekorpset til å holde orden på alt det praktiske. Røde Kors reiste helt til Bergen for å få tak i fakler. De klarte 3600 det monnet ikke stort med det oppmøtet, forteller Laila. Tiden etterpå Arbeiderpartiet må stoppe her, AUF må stoppe her. Vi har alle våre definerte roller. Røde Kors kan fortsette å være en plass hvor vi alle kan møtes, sier Laila. Hun forklarer: Vi har mistet Sondre. Mange vil trenge profesjonell hjelp fra kommuneapparatet, men behovet for en hånd eller en skulder eller bare et sted å være, vil fortsette i lang tid. Lars forteller at det er godt i en situasjon som den de har hatt de siste ukene å vite at det man kunne gjøre, det gjorde man. Nå starter også hverdagen for Røde Kors. Ungdommene har vendt seg til å komme til Røde Kors-huset, og man ser på mulighetene til at det kan finnes plass for dem også utover høsten. Røde Kors har også startet jobben med å se hvilke andre grupper som kan trenge hjelp framover. De eldre i Haugesund som ikke kommer seg ut vil være en slik gruppe. Alle i lokalsamfunnet føler mye rundt det som har skjedd. Om to dager begraves Sondre, det vil være et nytt kapittel i bearbeidelsen Haugesund kollektivt står overfor. 20 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

12 portrett Navn: Ellen Marie Røed Alder: 20 år Bosted: Trondheim, født og oppvokst utenfor Hønefoss, et steinkast fra Utøya. Aktuell: En av flere hundre frivillige som rykket ut for å hjelpe etter katastrofen på Utøya. Bistod overlevende og pårørende med omsorg og praktisk støtte. Jeg kunne ikke love moren at alt skulle bli bra. Jeg kunne bare være der, holde henne. Det enkle var det viktigste Hvordan tar man fatt på omsorgsarbeidet i en slik situasjon? Vi begynte med de enkle tingene. Å minne folk på at de måtte spise og hvile, å gi dem et klapp på skulderen, en klem og et vannglass. Det er så lett at de glemmer dette når tankene er andre steder. Røed understreker at de frivillige ikke var til stede som profesjonelle helsearbeidere, men som medmennesker. Og i noen situasjoner var det dette som ble viktigst, forteller hun. Å vise at man bryr seg. Å få tankene i andre baner ved å snakke om været eller teite tv-serier. Å lytte. Å holde en skrekkslagen ungdom i hånden gjennom natten. Hun var den yngste av de rundt 40 Røde Kors-frivillige som arbeidet på Sundvollen, og fikk spesielt god kontakt med unge overlevende og deres søsken. Å gå til en psykolog kan være et stort steg, særlig i den første stunden. Derfor kan det å ha noen å prate med som verken var familie eller offentlig hjelpeapparat kanskje gjøre det enklere å begynne å bearbeide sorgen. Vi hjelpere utfylte hverandre, tror jeg. En av dine med-frivillige fortalte at dere var «hoggestabber», medmennesker som kunne lytte til frustrasjoner og historier, og man samtidig henvendte seg til for å snakke om helt andre ting. Hvordan gikk det inn på deg? Det gjør vondt å se andre som lider. Men det verste er at man ikke kan ta bort smerten. Det eneste jeg kunne gjøre var å gi dem en styrke til å tåle det. For å gjøre jobben, måtte jeg holde sorgen på avstand, sier Røed. Men da 20-åringen hver natt vendte hjem for noen timers søvn, traff stillheten henne som et slag i magen. Alt kom tilbake, også tårene, for Ellen Marie. Selv husker hun ikke når hun la seg, annet at det var bekmørkt. Når en hånd blir en hel verden For moren som mistet sønnen sin i et regn av kuler, betød Ellen Maries hånd ingenting. Samtidig var den alt. Tekst: Ståle Wig Foto: Olav A. Saltbones Mot drapsmannens geværkuler hadde Ellen Marie Røed lite å stille opp med. I løpet av grufulle 80 minutter rev de bort 69 unge menneskeliv på Utøya. De skadet hundrevis for livet, etterlot seg tusener av pårørende sønderknust, en hel nasjon i sjokk og en verden i vantro. Alt den 20 år gamle jenta hadde, var to hender. Kaotisk og vondt Hun er tilbake på Sundvollen hotell, der krisesenteret ble etablert for de overlevende og pårørende etter tragedien. I et knippe intense dager hadde de hele verdens kameralinser rettet mot seg. Noen hundre meter bak pressesperringene, satt fortvilte foreldre, pårørende og overlevende. Og med telelinsene bak gjerdet, fikk verden se. Noe gråt. Noen stirret tomt. Noen smilte tappert. Andre kollapset. Der var også de 40 frivillige med hvite vester. På brystet bar de et rødt kors og en lapp hvor det stod: «spør meg.» Synet som møtte Ellen Marie lørdag morgen, vil hun aldri glemme: Ungdommer som hadde berget livet satt inntullet i dyner, barbeinte og livredde. Skrekkslagne foreldre og pårørende strømmet til fra hele landet for å lete etter sine nærmeste, forteller hun. De som fant noen, gråt tårer av glede. De som lette, torde ikke la tårene falle. Og da ungdommen gjenfortalte marerittet fra øya, stivnet de alle. Enkelte overlevende som hadde mistet alle sine nærmeste venner i massakren, hadde foreldre som var i utlandet, og var alene de første dagene i traumet på Sundvollen. Nesten. Trodde ikke det var sant La oss gå tilbake til start. Eksplosjonen som rammet regjeringskvartalet fredag ettermiddag, var allerede historie. Klokken 7, lørdag morgen, stod moren til Ellen Marie i soveromsåpningen, og detonerte en ny bombe: «Over 80 drepte på Utøya.» Fra sengen så datteren at ordene formet seg i morens munn, men forstod ikke umiddelbart hva de betydde. Foreldrene mine har alltid lært meg at man må være forsiktig når man er i utlandet, og kanskje også Oslo. Men her hjemme har det alltid vært trygt, det har alltid vært et fristed. Et øyeblikk trodde hun derfor ikke på henne. I neste øyeblikk hev hun seg i dusjen, tok med seg en matbit og hastet til Sundvollen. Her var det mulig å hjelpe de overlevende og pårørende som var kommet inn i løpet av natten. Det var så vondt å bare sitte stille etter eksplosjonen i Oslo. Da jeg lørdag morgen forstod at det var mulig å bidra, var det ikke noe å tenke på. Et vanlig menneske I uken etter tragedien, spurte forfatteren Are Kalvø sine nærmeste venner om hva de liker best ved Norge. «At alle frivillige som kastar alt dei har i hendene og gjer kva som helst for å hjelpe når noko alvorlig skjer, er heilt vanlege menneske», skrev en av dem tilbake. Ellen Marie Røed er intet unntak. Hvorfor vil dere intervjue meg?, spurte hun da Røde Kors Magasinet først kontaktet henne. Og stadig kan det synes som den beskjedne Hønefossjenta ikke fatter at hun har gjort en innsats som mange beundrer henne for. Jeg gir deg bare de svarene alle andre ville gitt, og jeg gjorde hva enhver ville gjort. Og kanskje har hun rett. Det var flere som henne. Ikke bare engasjerte resten av familien hennes seg i ulike roller på hotellet, men flere tusen mennesker over hele landet, i og utenfor Røde Kors, rekrutterte seg til tjeneste i kjølvannet av tragedien. Hjelpearbeid i en boble Hun tenker seg om, den unge frivillige, for hvert spørsmål. Som så mange andre etter 22. juli, må hun lete etter ordene. Ser bort. Ut mot fjorden. Og så svarer hun, rolig og godt. Men å tenke seg om, det var det ikke tid til morgenen 23. juli eller i dagene som fulgte. Da en jente hadde brutt sammen utenfor lobbyen på hotellet, hastet hun ut døren for å snakke med henne. Bryskt ba Hønefoss-jenta en mann i døråpningen om å flytte seg til siden, slik at hun kunne komme frem. At det var Kronprins Håkon hun skubbet bort, ble hun først fortalt siden. De hadde verken TV eller radio på Sundvollen. Røed beskriver det som å arbeide i en uvirkelig boble. Samtidig var hun aldri i tvil om at marerittet var virkelig. Blant de overlevende på Sundvollen, var ingen i tvil om konsekvensene som de grufulle hendelsene hadde fått. Så kom stillheten Etter en kaotisk lørdag, etablerte det seg en underlig hverdag på krisesenteret, forteller hun. I minnet klarer ikke Røed å skille dagene fra hverandre, men forteller at det på et tidspunkt ble helt stille på krisesenteret. Mens søkene etter savnede fortsatte noen hundre meter fra hotellet, var det nå bare de foreldrene igjen som savnet noen fra øya. Sakte forsvant håpet. Hun kunne se det i øynene deres. Og kanskje var akkurat dét den verste delen av jobben. De som hadde fått sine barn tilbake har en lang vei å gå, men det vil gå bra med de aller fleste. Men for de som satt igjen her Igjen tenker hun seg om lenge. Hun er ikke redd for stillheten. Ungjenta ser mot tomme de hotellbenkene mens hun finner fram ordene. For foreldrene som ble igjen utover uken, kom det ingen lykkelig avslutning, sier hun til slutt. Følte seg maktesløs Med virkeligheten kom også de smertefulle reaksjonene. En av dem vil Ellen Marie bære med seg for alltid. Det var på et av informasjonsmøtene. En far reiste seg i publikum. Fortvilet og høylytt tok han ordet og krevde å få vite nøyaktig hvordan datteren hans var blitt drept. Og han ga seg ikke. Han hadde det så utrolig vondt. Var helt desperat. Røed hold en mor i hånden i andre enden av salen. I det ene øyeblikket så det ut som om alt var i orden med henne, og de lyttet sammen. Men da stemmen til den fortvilte faren steg, og til slutt vred seg i smerte, brast plutselig moren i trøstesløs gråt. Det hadde gått opp for henne. Sønnen hennes var skutt og drept med kaldt blod. Og hun ville aldri få se ham igjen. Aldri har Ellen Marie Røed følt seg så maktesløs. For hva kan man egentlig si til en mor som 22 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

13 kan gjøre situasjonen litt lettere, idet hun innser at sønnen hennes aldri kommer hjem? Jeg holdt rundt henne. Jeg vet ikke hva annet jeg kunne gjøre. Jeg kunne ikke love at alt skulle bli bra. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være der. Å holde henne i hånden mens hun gråt og gråt. Jeg forsøkte å gi henne styrke til å komme gjennom den neste timen, kanskje to. Men det var ikke nok. Sammenliknet med den smerten de opplever, var det veldig lite jeg kunne gjøre, gjentar hun. Vil aldri begripe Men Ellen Marie og de andre frivillige ved Sundvollen hotell gjorde en forskjell. Når tilbakemeldingene fra de overlevende har fått synke, har også hun forstått dette. Hvordan opplever du responsen? Det er veldig fint å høre konger og statsråder si vakre ord, men det er de pårørendes tilbakemeldinger som betyr alt, de som har fortalt hvor mye arbeidet betydde for dem. Tirsdag morgen forlot de siste pårørende Sundvollen hotell. Noen uten sine nærmeste. Røed sier hun gjerne skulle hatt dem her og tatt vare på dem lenger. Der vi sitter på en benk i solskinnet og ser turister gå inn og ut av Sundvollen hotell, kan det hele virke som en fjern drøm. Gråten har stilnet, krisesenteret er avviklet. Det er veldig rart å komme tilbake, sier Ellen Marie. En dag vil følelsen av å være trygg, av å være hjemme igjen, komme tilbake hit. For første gang må hun svelge, og biter seg i underleppa. Alt de var igjennom, det er ikke her lenger. Men minnene står igjen. Ordene blir hengende i luften en stund. Har det gått opp for henne hva hun har vært med på? Hun er ikke sikker, men tror det. Men hvordan noen kan gjøre noe slikt, vil for alltid være ubegripelig. STILLE SORG: Det gjør vondt å tenke på drapene, men samtidig er det godt å vite at vi kanskje gjorde det litt enklere for de rammede, sier Ellen Marie ved blomsterhavet utenfor Utøya. Unntaket, ikke regelen Vi forlater Sundvollen Hotel og går mot ferjekaia utenfor Utøya. Tror hun at området en dag kan vende tilbake til normaltilstanden? Det er viktig ikke å glemme hva som skjedde her, og det tror jeg ikke jeg kunne gjort hvis jeg forsøkte. Men en dag vil følelsen av å være trygg, av å være hjemme igjen, komme tilbake hit. Når tiden går, vil vi forstå at dette er unntaket, ikke regelen. Røed har mange minner herfra. Fra båtturer på Tyrifjorden. Oppveksten langs vannet, bading og lek. Fremme ved blomsterhavet, trekker 20-åringen pusten, og blir stille. Bak trærne ligger Utøya badet i solskinn. Tyrifjorden glitrer i sølv. Det er to verdener som ikke passer sammen, sier hun etter en stund. Jeg drømmer fortsatt om det som skjedde. At jeg er på øya. Om drapene. Det er ikke gode drømmer, men de kommer sjeldnere nå. Om få uker reiser studenten tilbake til Trondheim for å fortsette en bachelor i psykologi. Hvordan vil arbeidet prege deg framover? Jeg har lært at mennesker kan finne styrke uansett hvor fortvilet situasjonen er. I seg selv, og i hverandre. Jeg har lært å sette sterkere pris på friheten vi har her i Norge. Det er ingen selvfølge. Og jeg har lært at alle reagerer forskjellig på en tragedie. At noen sier at de har det greit, betyr ikke at det stemmer. Ofte bærer vi smerten på innsiden, sier Røed. Mon tro om hendelsene ikke bare vil forandre henne, men også et helt land, undrer Ellen Marie. Det er i så fall opp til oss å velge hvordan. Ungdommene jeg har snakket med på Sundvollen er innstilt på å forandre landet til det bedre. At dette er vår mulighet til å vise hva vi står for. Når de kan si det, som stod midt i marerittet, da skulle det bare mangle at ikke vi andre følger opp. Foran blomsterhavet lar hun blikket vandre fra hilsen til hilsen, rose til rose. Nå husker vi på nytt hva som er viktig. Han vil aldri bli glemt 16 år gamle Aleksander Aas Eriksen var drivkraften bak etableringen av Røde Kors Ungdom i Stjørdal tidligere i år og ble selv leder av det nystartede lokallaget. 22. juli ble han skutt og drept på Utøya. Tilbake sitter pårørende med de ubeskrivelige følelsene av sjokk og sorg. Tekst og foto Thomas A. Syvertsen Han utstrålte en enorm positivitet og viste et enormt engasjement og en glede over å kunne hjelpe andre i nød. Han så veldig frem til å bli med i Hjelpekorpset etter han fylte 17 år i slutten av august, sier Roar Eidem, leder av Røde Kors i Stjørdal. Sjokkmeldingen En time etter de første meldingene fra Utøya startet Eidem en intens ringerunde til sine kontakter i Røde Kors for å spore opp informasjon om Aleksander. Midt i alt kaoset tok han også kontakt med kommunen og gav beskjed om at Røde Kors var tilgjengelig for lokalmiljøet. Klokken lørdag morgen fikk jeg sjokkbeskjeden om at Aleksander var en av de mange savnede, sier han stille. Etter det gikk dagene i ett. Samtidig som frivillige fra Røde Kors i Stjørdal stilte opp hver kveld, fikk den lille lokalforeningen god støtte fra frivillige i omkringliggende Røde Kors- foreninger. Mannskap fra Inderøy, Verdal, Steinkjer og Trondheim Røde Kors har stilt opp og bidratt med støtte og avlastning hele veien. Katastrofen har utfoldet seg i det fulle her på Stjørdal, sier Eidem trist. Åpent hus på Stjørdal Sammen har frivillige fra Røde Kors sørget for at det hardt rammede lokalmiljøet har hatt noen å Stjørdal: Paviljongen på torget i Stjørdal ble et sted de pårørende og lokalmiljøet kunne gå for å minnes Aleksander Aas Eriksen. henvende seg til hver kveld siden 22. juli. Det lokale ungdomshuset har fungert som et åpent hus hvor pårørende har kunnet samles i sorgen og det har vært frivillige fra Røde Kors til stede hver kveld. Her har både unge og voksne tatt med seg sorgen sin for å dele den med andre. Den blir ikke mindre, men kanskje blir den lettere å bære sammen. Nestleder i Røde Kors Ungdom i Verdal, Camilla Guddingstua Hepsø har vært involvert helt fra dag én. Så fort de fikk beskjed om at Aleksander var savnet tok det ikke lang tid før hun og flere andre fra Røde Kors i Verdal var på vei mot Stjørdal. Det føles veldig rett å kunne tilby det man kan. Det er kanskje ikke så mye som skal til, men bare å vite at man har noen å prate med og være sammen hjelper, sier Hepsø. Sorgen kommer i bølger Det er blitt mange tunge og lange dager, men det er samtidig givende dager og nødvendige dager. Sorgen kommer i bølger. Av og til gråter de sammen med ungdommen, av og til letter sorgen litt og de ler med ungdommen. Uansett er det godt å være der for hverandre i en tung tid. Aleksander vil aldri glemmes av oss. Han har satt enorme spor i hjertene våre. Alle føler det samme nå. Han var umistelig, sier en sterkt preget Eidem. 24 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

14 Kjære alle sammen Noen ganger blir ord fattige. Og det å skulle si noe om den innsatsen dere har lagt ned siden fredag for en uke siden gjør meg ydmyk. Dere har reddet liv. Dere har satt andre mennesker foran dere selv. Dere har sett mer enn andre kan forestille seg. Og jeg vet at dette må være en stor personlig belastning. Hele Norge skylder dere en stor takk for innsatsen deres. Uten dere ville tragedien vært enda større. Vi ville mistet flere. Færre av de overlevende ville hatt noen å snakke med de første kritiske timene. Kronprinsesse Mette-Marit 26 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

15 Livet går videre. Men hvordan? For at barna skal komme styrket ut av katastrofen må vi gi plass til det hverdagslige, sier Marianne Børke, leder for Røde Kors samtaletilbud for barn og unge. Tekst: Ståle Wig Foto: Olav A. Saltbones «Mer åpenhet og mer demokrati». Samhold. Medmenneskelighet. De betydningsfulle, sterke ordene ble gjentatt igjen og igjen i ukene etter at bomben gikk av i regjeringskvartalet og skuddene falt på Utøya. Men hva betyr de egentlig? Hvordan skal vi «gå videre», «slå ring rundt hverandre» og «gjenvinne hverdagen»? For mange nordmenn, og spesielt de yngste av oss, er ikke svarene gitt. Vi er en nasjon i sorg. Nå er spørsmålet hvordan vi kan finne tilbake til hverdagen på en god måte. Dette skal vi være med på å finne ut av sammen med de som kontakter oss, sier Marianne Børke, leder for Kors på halsen, Røde Kors samtaletilbud for barn og unge. Dette er Kors på halsen Kors på halsen er Røde Kors samtaletilbud for barn og unge, og er et sted alle under 18 år kan ringe, maile eller chatte. En upartisk og nøytral samtaletjeneste hvor barn og unge kan snakke om alt de har på hjertet. Målgruppen velger selv om de vil snakke på telefon , skrive til nettstedet korspahalsen.no eller delta i gruppesamtaler i den virtuelle Røde Kors-bussen på nettstedet habbo.no Les mer på Selv om hendelsene 22. juli berører oss sterkere enn vi klarer å fatte, må ikke dagligdagse problemer komme i skyggen av tragedien, understreker hun. Reagerer ulikt Røde Kors Magasinet besøker dialogtilbudet nesten en uke etter de grufulle hendelsene. Det er den første dagen etter 22. juli med sol i hovedstaden, og i avisene på pauserommet hos Kors på halsen har overskriftene gått fra sjokk og vantro til stille oppslag om en nasjon i sorg og samhold. En liten jente med en rose i hånden pryder en av forsidene. I pausen ler og spøker de frivillige om helt andre ting. Og det er viktig, mener Marianne Børke, både for voksne og for barn. Mange som ikke står så nær katastrofen, som «bare» så hendelsene på TV eller ikke kjente noen på øya, melder om dårlig samvittighet for at de fortsatt sliter med egne problemer. Ved å prate med oss gir vi dem tillatelsen til å tenke på problemer som kan synes dagligdagse etter 22. juli, uten å få dårlig samvittighet. Vi er her for å hjelpe barna og ungdommen i sorgen, men også for det hverdagslige, for alle de som opplever at deres problemer nå forsterker seg, sier Børke. Når noe så alvorlig skjer, er det ikke rart at barn får sterke reaksjoner, mener hun. Mange blir triste, redde eller sinte. Det er også mange som kanskje ikke føler så veldig mye, dette er også helt greit. At vi reagerer forkjellig er fullstendig normalt, sier Børke. Mange ringte inn Morgenen etter 22. juli, åpnet samtaletilbudet sine telefonlinjer og nettfora for de som trengte en prat. Og det var mange, både voksne og barn, som ringte eller skrev. Rundt 200 samtaler kom inn på få dager, og tilbudet registrerte økt pågang på e-post og nettprat. Rundt middagsbordene over hele landet stilte barna vanskelige spørsmål, og mange foreldre ønsket råd om hvordan å formidle det forferdelige som har skjedd til barna sine. I en kort periode steg også antall samtaler som betegnes som «krisepregede» hos samtaletilbudet til 15 prosent. Noen barn uttrykker redsel og uro ovenfor det som har skjedd. Andre har søvnproblemer, og noen kjenner en som er borte. Også samtaleemner som kun er indirekte relatert, opplever en økning, sier Børke. I senere tid har statistikken vendt tilbake til et normalt nivå, men Børke er forberedt på at flere vil kontakte samtaletilbudet i tiden fremover, når skolehverdagen vender tilbake. Hvis vi ikke kan snakke om de lette tingene, som kan virke bagatellmessige, blir det vanskelig å snakke om de tyngste. Marianne Børke, Røde Kors samtaletilbud for barn og unge Likner tsunamien Den erfarne lederen for samtaletilbudet kjenner igjen mønsteret fra tsunamien i Da tok flere enn vanlig kontakt med telefonen, men ikke nødvendigvis med temaer som var direkte knyttet til de tragiske hendelsene. Det er tydelig at det generelle behovet for å snakke med en voksenperson øker i slike tider, forteller Børke. Røde Kors-lederen får støtte av Atle Dyregrov barnepsykolog ved Senter for krisepsykologi i Bergen. Med det enorme trykket som det har vært og fortsatt vil være i offentligheten framover, er det klart at alle barn og unge i landet er berørt. Aldri før har det skjedd en hendelse med så sterke offentlige symbolhandlinger i barnas levetid. Noen er rammet i stor grad, og kan oppleve at tunge tanker vender tilbake. Men hendelsene utløser i hovedsak tanker og refleksjoner hos barn, sier Dyregrov. Psykologen understreker at han ikke er bekymret for hvordan det vil gå med 22. juli-generasjonen. Det er viktig å huske at barn og unge har en sterk normaliserende kraft i seg. Vi må ikke skape et samfunn hvor enhver bekymring utløser behov for profesjonell terapi. Samtidig skal vi være vaktsomme. Barn som har tunge tanker må tas på alvor, og vi må gi dem muligheten til å snakke med voksenpersoner, sier Dyregrov. Lavere terskel på nett En av de 130 frivillige som besvarer henvendelser ved samtaletilbudet, er Heidi. Da Røde Kors Magasinet møter henne har hun nettopp fullført en nettsamtale med et barn som lurte på hvordan et menneske kan få seg til å drepe så mange, og om hvorfor døden må komme så raskt for enkelte. Vi har gjort mange nettsamtaler med barn og unge den siste tiden, og temaene i forum og i nettprat bærer særlig preg av hendelsene i Oslo og på Utøya. I større grad enn tidligere er temaene tunge og vanskelige, sier Heidi. Hun forteller at mange barn synes det er lettere å være mer direkte med sine problemer i e-post og nettprat. Få dager etter 22. juli, skriver en av nettdebattantene på Kors på halsen: «Jeg får tårer i øynene av å lese det som har skjedd. Tenk at et menneske klarer å finne på noe sånt? At han har drept så mange mennesker. Jeg er så glad for at ingen jeg kjenner ble drept, jeg håper i alle fall at det ikke har skjedd». Hva kan dere gjøre for de som kontakter dialogtilbudet? Vi prøver å være fornuftige medmennesker, og vi stiller spørsmål som får barna til å reflektere selv, svarer Heidi. Marianne Børke nikker, og tilfører at samtaletilbudet også informerer om andre helsetilbud som finnes, der det er behov. Mange barn ringer oss med rene beskrivelser 28 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

16 Råd til de som er berørt av katastrofene på Utøya og i Oslo sentrum Foto: Olav A. Saltbones Aldri før i barnas levetid har det skjedd en hendelse med så sterke offentlige symbolhandlinger. Atle Dyregrov, barnepsykolog av hendelser. For eksempel av sin oppvekst, som er kan være fylt av åpenbart tunge hendelser, eller de beskriver av hendelsene på Utøya. Vår jobb er å hjelpe dem å sette ord på følelsene, å finne fram til ordene som går bak de rene hendelsesbeskrivelsene. Bagateller gir øvelse Verken Børke eller barnepsykolog Atle Dyregrov tror tragedien vil gjøre skade på barn og unge i Norge. Samtidig er det ikke gitt at barn og unge automatisk vil bruke katastrofen til å reflektere på en positiv måte. Her ligger oppgaven for de voksne, mener Dyregrov. På lang sikt er det viktig at vi gjenopptar og opprettholder fritidsaktiviteter, går ut med venner og gjør dagligdagse ting. Samtidig må skolen forholde seg til tragedien med jevne mellomrom og snakke med barna. Og hvis du som forelder har barn som er spesielt følsomme, kan en være noe på vakt så de ikke blir overlatt til fantasier, råder psykologen. Marianne Børke forteller at mange av barnas utfordringer kan snus til en positiv utvikling. Vi skal ikke fortrenge tragedien, men likevel la barna gjøre vanlige ting. Gå ut, hopp på trampoline, vær i fysisk bevegelse sammen. Ikke press barna til å snakke om tragedien. Prat med dem, men på deres premisser. Det vil alltid være avgjørende å ta tak i problemer før de blir store. Hvis vi ikke kan snakke om de lette tingene, som kan virke bagatellmessige for noen, blir det vanskelig å snakke om de tyngste når behovet melder seg. RÅD TIL BARN: 1. Nærhet lindrer og trøster Vær hos noen du er trygg sammen med. Del tanker og følelser, vær minst mulig alene. Ikke vær redd for å spørre eller si til voksne det du tenker mye på. 2. Hvis du har vonde følelser Du kan for eksempel tegne eller male noe om det du tenker mye på. Ta gjerne en sykkeltur, lek eller gjør noe du liker hvis det får tankene over på noe annet. Har du dukker eller figurer, la dem snakke sammen om det som har skjedd. 3. Gjør også det du pleier å gjøre Ikke glem å spise og sove og være sammen med venner for å gjøre hyggelige ting. Vær på steder du kjenner deg trygg. 4. Kjente du noen som er omkommet eller skadet? Snakk gjerne med andre i samme situasjon. Du kan tenne et lys for de som omkom eller er hardt skadet. Tenk deg gjerne at du kan snakke med dem som er omkommet eller hardt skadet; hva vil du da si? 5. Når du skal sove og føler deg utrygg Du kan legge deg med åpen dør og ha svakt lys i rommet. Dersom noen kan sitte hos deg, er det lettere å sovne. RÅD TIL VOKSNE: Vanlige reaksjoner ved katastrofer de første dagene: Alt kan føles uvirkelig og marerittaktig. Det er vanskelig for alle å forstå og akseptere det som har skjedd uansett alder. Du kan ha hodepine og spente muskler. Du kan føle deg nummen, gråte, føle skyld, kjenne sorg eller lettelse. Du kan ha problemer med å sove, ha urolig søvn. Hendelsen og tankene om katastrofen kan komme igjen og igjen. Detaljer fra katastrofen, fra det du har sett på TV, i avisoppslag og lignende kan dukke opp igjen og igjen. Du kan være redd for at slike hendelser skal gjenta seg. Det er naturlig at noen får en sterk følelse av ensomhet selv om de kanskje er i tett kontakt med andre. Ingen reagerer likt på det som har skjedd. Utover de første dagene kan du få hendelsen stadig opp i tankene om dagen og/eller om natten kjenne deg nervøs og urolig komme til å vise deg mer irritert og sint, ha «kort lunte» oppleve apati eller sterkt stress føle deg lettet over å ha overlevd, men skyldig fordi du var heldigere enn andre ha konsentrasjonsproblemer ha vanskelig for å huske ting På kort sikt er dette normale reaksjoner forårsaket av nærhet til ekstreme hendelser. De ovennevnte reaksjonene og følelsene kan komme igjen. Vær da oppmerksom på at reaksjonene kan hjelpe deg med å bearbeide opplevelsene slik at du litt etter litt kommer tilbake til hverdagen. Hvis plagene dine varer mer enn 3 4 uker, bør du overveie å søke profesjonell hjelp. Det samme gjelder før den tid om du er begynt å sove dårlig eller om du også ellers har ekstra sterke reaksjoner. Hva kan du selv gjøre? Snakk med andre om det du har opplevd. Snakk om vonde følelser og ubehagelige tanker du har hatt etter hendelsen. Du bearbeider opplevelsene når du snakker med andre om det som har skjedd. Snakk gjerne også med mennesker som har opplevd det samme som deg. Arbeid med oppgaver du kjenner godt. Det kan være vanskelig å konsentrere seg om krevende oppgaver. Det er bra å være i fysisk aktivitet. Unngå bruk av alkohol for å håndtere vanskelige følelser. Lytt til hva andre rundt deg føler og tenker. Katastrofen har påvirket dem også. Både gråt, frykt og uvanlige følelser som kommer, kan bidra til bearbeiding. Utarbeidet av Røde Kors i samarbeid med professor dr. med Are Holen, NTNU MARKERING: President Sven Mollekleiv sammen med over andre under minnemarkeringen på Rådhusplassen. Lærdommene etterpå Både det offentlige og frivillige hjelpeapparatet har fått ros for håndteringen av tragedien. Slik ser noen av våre frivillige veien videre. Sven Mollekleiv, president i Røde Kors: Den siste måneden har Røde Kors høstet mye anerkjennelse. Den skal vi dele med mange. For i virkeligheten er det en anerkjennelse av frivillighetens betydning, slik den ble utøvd i mange former og på mange nivåer både av organisasjoner og enkeltpersoner den 22. juli og i ukene som fulgte. I etterkant har det kommet til enda flere frivillige over hele landet. Da de pårørende reiste hjem fra krisesenteret og etter hvert også fra sykehusene ble det mobilisert lokalt for å skape møteplasser der også alle de som var indirekte berørt kunne få støtte. Dette har vært viktig i ukene vi har bak oss, og det vil fortsette å være viktig i ukene som kommer. Som samfunn og medmennesker skal vi komme videre. Samtidig skal vi være klar over at sorgarbeidet er langsiktig, og at vi verken kan eller skal legge det som hendte den 22. juli helt bak oss. Vi må hjelpe hverandre til å bearbeide på best mulig måte. Vi må være der for de pårørende og for de mange ungdommene som nå starter et nytt skoleår uten en kjær På kort tid ble det ikke lenger relevant å skille mellom Røde Kors-frivillige og alle andre. Hele Norge ble frivillige. venninne eller venn. Og fortsatt må vi se alle de som i hverdagen opplever tap og sorg som ikke har noe å gjøre med hendelsene den 22. juli. Ikke siden den andre verdenskrigen tror jeg det frivillige engasjementet har hatt en viktigere rolle å spille i Norge enn i disse sommerukene. Og knapt noen gang har forholdene ligget bedre til rette for å gi frivilligheten ytterligere styrke. Beregninger har vist at ideelle organisasjoner og ulønnet innsats på landsbasis bidrar med en verdiskapning tilsvarende nesten 4 prosent av BNP (SSB 2007). Men det er likevel langt fra pengene som er frivillighetens viktigste verdi. For et samfunn som rammes av en krise i et omfang lik den vi nå har opplevd, er oppgavene for store og for mange til at myndighetene kan håndtere dem alene. Selv om mange oppgaver krever ressurser og kompetanse som tilsier at de må ivaretas av profesjonelle, er det også mye som verken kan eller bør profesjonaliseres. Ikke minst kan terskelen være høy og avstanden lang til profesjonelle omsorgspersoner for en som opplever sjokk og sorg. Der og 30 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

17 da kan det for mange være lettere å søke støtte hos et menneske, kjent eller ukjent, som er der, på like fot, for å lytte, samtale og vise omsorg. Her og på mange andre områder har frivilligheten en helt nødvendig plass som supplement til det offentlige. Men det er viktig å huske at på langt nær all denne frivilligheten kommer av seg selv. Når hundrevis av frivillige slapp alt de hadde i hendene og blant annet gjorde det mulig for Røde Kors å ha 37 båter i søk rundt Utøya, forutsatte det forberedelser med trening og utøvelse av frivillighet gjennom hele året. Knapt noe illustrerer vel bedre det unike frivillige engasjementet som har preget Norge den siste måneden. Aldri heller har samholdet mellom oss vært så sterkt og inkludert så mange. Vi må arbeide hardt for å bygge videre på dette. Omsorgsarbeidet definert på nytt Anne Meklenborg, leder for Røde Kors kriseomsorg ved Sundvollen I alle lokalsamfunn i hele Norge finnes ressurspersoner som vi ser at kan bidra i krisesituasjoner. En av lærdommene fra omsorgsarbeidet etter Utøya er at vi må gjøre mer for å knytte dem til oss. Da de overlevende begynte å strømme inn til Sundvollen fredag, ble det åpenbart for meg at medlemskap i Røde Kors var uviktig når jeg skulle sette sammen en kompetent gruppe omsorgshjelpere. Det viktigste var hvilke kvalifikasjoner og erfaringer de hadde. Vi benyttet seg både av omsorgsberedskapsgruppa i Vestfold, og nye ressurspersoner i hjelpeapparatet, personer som tidligere ikke hadde hatt tilknytning til Røde Kors. Vi ser at det nytter å ha folk i beredskap. Å knytte til seg folk som jeg vet at kan brukes. Vi er gode på hvert vårt område, og vi må innse at dette er noe vi kan dra nytte av i framtiden. Også flere av de som var aktive på Sundvollen i Røde Kors-tjeneste for første gang, har selv fortalt henne at de er klare for å stille opp neste gang behovet skulle melde seg. Vi må akseptere mangfoldet blant hjelperne når det gjelder hvilke ressurser de har, både faglig og tidsmessig, og heller forsøke å dra nytte av dette. Beredskap uten grenser Jahn Petter Berentsen, landsrådsleder for Røde Kors Hjelpekorps Den hendelsen som vi har vært igjennom har vi har håndtert utrolig bra. Ikke fordi det formelle planverket har vært vanntett, men fordi den kompetansen som finnes i organisasjonen slo ut i full blomst. Det viser også viktigheten i samspillet mellom de som er operasjonelle og de som skal tilrettelegge sentralt. I tillegg så håper jeg at vi kan få større aksept nå for viktigheten av at kunnskapen må trenes på over lang tid. Et område vi må jobbe med i framtiden er hvor mye mer det er å hente i samarbeidet på tvers, både internt i organisasjonen og på tvers av etater. Særlig internt i Røde Kors ser vi viktigheten av at omsorg og hjelpekorps går hånd i hånd, ikke bare i etterarbeidet lokalt med de som har vært berørt av hendelsene, men også i etterarbeidet med vårt eget mannskap. Midt i tragedien seg jeg et enormt mulighetsbilde for å knytte denne organisasjonen enda tettere sammen for å levere sammen. Folk klapper når de ser folk i Røde Kors-uniformer. Først nå har veldig mange sett hva vi bruker fritiden vår på. Det er først nå folk forstår hva vi gjør. Det må vi ha med oss i fremtiden, også når nye runder om vilkårene for hjelpekorpsarbeid skal diskuteres. Jeg har snakket med alle distriktene. Flere har sagt til meg at de aldri noen gang har vært så stolt å være hjelpekorpser Røde Kors. Det er et voldsomt løft, og voldsomt lett å være stolt av å være med i en organisasjon. Det har fremstått veldig tydelig at det er mange ressurser der ute. Ved å trene og øve vil vi bli bedre. Det å ta de store lærdommene i en kontekst som dette er viktig. Søk foregår hver eneste dag, og vi må være trent på at det utenkelige kan skje igjen. Beredskap handler om både redning og omsorg Ellen Mørch Haaland, landsrådsleder for omsorg Vi ser at hele organisasjonen har fungert. Vi har ikke tenkt unødvendig mye over grensene internt, men fokusert på oppgavene vi skal løse. Røde Kors er gode på omsorg, og spesielt innenfor den langsiktige omsorgen med besøkstjeneste og nettverksarbeid. Nå har vi sett at den akutte omsorgsbiten også er avgjørende, og et sted hvor vi kan utvikle mer kompetanse. Vi må nå legge til rette for å sette hele landet i stand til å opprette tilsvarende kriseomsorg. Med opplæring og oppfølging. Som vi ser har Vestfold har vært langt fremme. Beredskap handler om både redning og omsorg. Nå har vi fått vist fram dette. Jeg ønsker å ta initiativ til en konferanse som skal vurdere hvilke lærdommer vi kan trekke fra beredskapsarbeidet. Vi har allerede vært i kontakt med svenske kollegaer som har erfaring fra tsunami-arbeidet. Geldof dedikerer hit Da Bob Geldof besøkte Arendal i forbindelse med sin opptreden på festivalen Canal Street, viste han sin medfølelse og respekt ved å dedikere hiten «I don t like Mondays» til ofrene og de etterlatte etter Utøya og Regjeringskvartalet. Han snakket også om hvor viktig musikk kan være for folk i en vanskelig situasjon. Da jeg hørte om tragedien i Oslo og på Utøya tenkte jeg at folkene bak denne festivalen ville avlyse. Men jeg er glad for at de ikke gjorde det, for musikk og dans er det eneste språket vi har som feirer livet. Og som musiker er det det eneste som gir verdighet til de døde, sa Geldof. Han benyttet også muligheten til å rette søkelyset mot sitt hjertebarn, Afrika. Problemet er at det igjen har blitt vanskelig i den delen av verden. Jeg vet at tingene også er vanskelige her i Norge nå, og at dere naturlig nok er opptatt av deres egen sorg. Det er helt forståelig, men det er også tid til å tenke på de 10 Rekordmange blodgivere Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet fredag ettermiddag meldte Blodbanken at det var behov for blodtype 0. Siden da har det strømmet til med nye donorer. I løpet av 24 timer meldte omkring 1000 blodgivere seg på nettsidene giblod.no. I løpet av de første ti dagene etter katastrofen hadde 2800 blodgivere meldt seg. Det utgjør nesten 30 prosent av de som melder seg gjennom et helt normalår. I Norge finnes det blodgivere, men det er behov for flere for å dekke behovet. Blod kan ikke lages, -det må gis. Engasjementet for å gi blod føyer seg inn i rekken av ulike måter folk viser engasjement og solidaritet på etter tragediene i Oslo og på Utøya. Mange har ringt for å spørre om de kan hjelpe, flere hundre ny medlemmer har meldt seg inn og mange av ønsker å være frivillige i Røde Korsaktiviteter. Nye frivillige Etter hendelsene 22. juli har Røde Kors mottatt mange henvendelser fra folk som ønsker å ta del i frivillig arbeid i Hjelpekorpset. Bare i Fyresdal i Telemark meldte over 60 personer seg som beredskapsvakt etter tragedien. Oppslutningen fra lokalbefolkningen har vært helt utrolig. Vi vet fra før at folk er flinke til å stille opp når vi trenger hjelp, men dette er over all forventning, sier Jörg Pohl i Fyresdal Røde Kors. Fyresdal er tredje kommune i Telemark som introduserer Røde Kors Beredskapsvakt, et konsept som skal gjøre det enklere å skaffe og organisere frivillige når alvorlige hendelser skjer. Personer millioner menneskene som ikke har noe å spise i kveld, sa han. Geldof, som i 1985 fikk hele verden til å samle inn penger til Etiopia under Live Aid, fortalte hvordan pengene de samlet inn til Afrika den gangen gjorde en forskjell. Givervilje og medlemskap I etterkant av hendelsene 22. juli og den pågående krisen på Afrikas Horn, har det norske folk vist en imponerende givervilje. I skrivende stund har vi over tusen nye medlemmer, og har satt SMS-rekord på hele kroner på en dag, som skal gå til de sultrammede på Afrikas Horn. De første to ukene etter angrepene i Norge, har Røde Kors fått inn over 8 millioner kroner, til nødhjelpsoperasjonen i Kenya og Somalia. Mange i både inn- og utland har gitt bidrag til Røde Kors sitt hjelpearbeid i Norge. En av måtene folk gir sitt bidrag på er gjennom nettstedet gimedhjertet.no. som sier ja til å stille opp som beredskapsvakter, blir satt opp på ei liste over folk som Røde Kors kan kontakte ved behov. Når alvorlige hendelser skjer, trenger vi hjelp på flere områder. Noen kan tilby en skulder å gråte på, noen kan koke kaffe, og noen kan kanskje hjelpe med transport. En beredskapsvakt skal ikke gjøre hjelpekorpsets oppgaver, men bidra til å frigjøre kapasitet slik at de som er medlemmer i Hjelpekorpset kan bruke tida si på det de kan søk og redning, sier Pohl. Se for mer informasjon. Røde Kors har fått mange hyggelige tilbakemeldinger den siste tiden. Her er noen av dem: Fra sosiale medier: Takk for fantastisk innsats. Selv om det er jobben deres, så krever det styrke! stor klem Dere gjør en kjempebra jobb! Har sagt til mine venner at min bursdagsgave fra dem i år kan være å hjelpe dere! Stå på videre :)) Mandag 25. juli deltok jeg og flere andre medlemmer fra Bryne Røde Kors i fakkeltoget i Stavanger. Etter å ha vært medlem i Røde Kors i snart 30 år så var dette det sterkeste jeg har vært med på. Alle langs ruten sto og klappa når vi gikk forbi. Utrolig sterkt. Alt det som har skjedd de siste dagene har i alle fall gjort meg enda mer sikker på at Røde Kors sitt arbeid både i Norge og resten av verden er verdifullt. Mine tanker går til de som har mistet noen i denne tragiske hendelsen, de som er skadet og deres familier. En stor takk til alle fra Røde Kors Hjelpekorps som har deltatt og deltar i arbeidet på Tyrifjorden. Ord blir så lite. etter det som skjedde i oslo og på utøya er dere helter, når folk fra hele Østlandet melder seg til tjeneste og tillegg avbryter ferien sin for å hjelpe ja da har jeg ikke ord. Takk for dere stiller opp med det mannskapet i en så vanskelig tid som blei på øya. Vennlig hilsen Utøya-veteran Dere gjør en fantastisk jobb nede ved Utøya. Jeg vet dere fortsatt leter etter en god venn av meg, og den jobben dere gjør er utrolig beundringsverdig tusen hjertelig takk. Fra frivillige som har meldt seg: Jeg har ikke all kunnskap om ALT Røde Kors driver med enda, men jeg har lyst til å være med å hjelpe mennesker hvis en katastrofe eller ulykke skulle ramme. Hjelpe folk i vanskelige situasjoner rett og slett. Å være frivillig er noe jeg har vurdert lenge, og i lys av de siste dagers hendelser har ønsket om å bidra til å hjelpe blitt sterkere. Ønsker egentlig å klikke på alle boksene over men valgte hjelpekorpset til slutt som virker variert og spennende. Etter det grusomme angrepet i Oslo og på Utøya tenker jeg at jeg må engasjere meg i dette viktige arbeidet som Røde Kors driver. Etter å ha sett innsatsen til Røde kors på Utøya ønsker jeg å bidra... Jeg kan tenke å jobbe med flerkultur i Oslo. Jeg vil hjelpe til når det trengs, være der for medmenneskene. Lytte, gi trøst og bare være der når de trenger noen og vise at en bryr seg! Jeg merket av Hjelpekorpset som noe jeg gjerne vil jobbe frivillig med, men jeg vil egentlig bare få lov til å bidra der det trengs. Så bruk meg der dere trenger folk. :) 32 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

18 AFRIKAS HORN Norsk livreddende hjelp sendt til sultrammede barn Siste nytt om Afrikas Horn på rodekors.no FOTO. VIDAR TRELLEVIK Etter tragedien i Oslo og på Utøya åpnet det norske folk også hjertene og lommebøkene for alvor for de sult- og tørkerammede på Afrikas Horn. Også på oppfordringer fra AUF-ungdommene selv. FOTO: VIVIAN PAULSEN Tekst: Astrid Arnslett og Jon Martin Larsen AFRIKAS HORN: Leder i AUF, Eskil Pedersen, har sagt det slik på sin Facebook-side: Noe av det fineste med Utøya var det internasjonale perspektivet som mye av sommerleirene har handla om. Nå pågår det en grotesk sultkatastrofe på Afrikas Horn. Nå oppfordrer vi i AUF alle som har mulighet til å gi til hjelpeorganisasjonene om å gjøre nettopp det. Alle bidrag er viktig. Takk! Den første runden med mat-distribusjon ble fullført i begynnelsen av august og gav mennesker næring for en måned framover. I tillegg har flere AUF-ere meldt sin støtte blant annet på Røde Kors sin facebook-side. Og med blant annet hjelp av innsamlede midler kunne Røde Kors i Norge i slutten av juli sende 160 tonn nødhjelp for å nå akutt undernærte barn i de verste sultrammede områdene på Afrikas Horn. En av tre barn i disse områdene lider av akutt underernæring og er i livsfare. Derfor kan vi ikke vente. Vi bruker derfor av innsamlede midler for å yte livreddende hjelp i de verste områdene i Somalia der vi har en helt unik tilstedeværelse, sier Sven Mollekleiv, president i Røde Kors. Forsendelsen, som er den største matforsendelsen fra Røde Kors i Norge i nyere tid, og er delvis hentet ut av Næringsdepartementets nødlager på grunn av den betydelige størrelsen. Den består av over norskproduserte ernæringspakker fra den norske produsenten Compact som vil produsere opp det nasjonale nødlageret igjen. Hjelpen ble sendt fra produksjonslokaler Bergen med fly til Nairobi og transporteres videre til de hardest rammede områdene i sørlige Somalia. Hver av pakkene kan gi ett lite barn livreddende ernæring i tre døgn, sier Mollekleiv. Forsendingen fra Norge kommer i tillegg til en massiv hjelpeoperasjon som er i gang i de hardest rammede områdene i Somalia, hvor blant annet over 5500 barn har fått behandling for akutt underernæring på Somalia, og det omfattende nødhjelpsarbeidet skaleres stadig opp. Røde Halvmånes over 40 permanente klinikker, og 30 mobile helse- og matstasjoner er nå også rigget for å ta seg av sultrammende. Forsendelsen fra Røde Kors i Norge distribueres gjennom Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og Somalia Røde Halmånes nettverk, som har unik tilgang til befolkningen i hele landet, inkludert de hardest rammede områdene i sør. Vi bruker nå av innsamlede midler for å yte livreddende hjelp i de verste områdene i Somalia der vi har en helt unik tilstedeværelse. Sven Mollekleiv Røde Kors trapper nå opp ytterligere og etablerer enda flere mobile helse- og matstasjoner med tilgang til rent vann som spesielt kan behandle underernærte barn og voksne med blant annet nødhjelpen fra Røde Kors i Norge, sier Mollekleiv. Besøkte Somalia Vår president besøkte selv Somalia i midten av august. Besøket var viktig fordi det ga oss en mulighet til å snakke direkte med representanter fra Røde Halvmåne fra hele Somalia, og snakke sammen om hvordan vi skal videreutvikle nødhjelpsarbeidet. Røde Kors i Norge har samarbeidet med Somalia Røde kors i en årrekke, og det skal vi fortsette med, sier Mollekleiv. I midten av august dro også tidligere utlandssjef i Røde Kors i Norge, Halvor Fossum Lauritzsen til Afrikas Horn som spesialutsending for generalsekretæren i Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforbundet (IFRC). Fossum Lauritzsen ledet blant annet Det internasjonale Røde Kors sitt hjelpearbeid i Indonesia etter tsunamien i 2004 og etter det kraftige jordskjelvet i Pakistan i 2005.Han leder nå hjelpearbeidet på Afrikas Horn i nært samarbeid med nasjonalforeningene, slik at hjelpen kommer fram på en rask og effektiv måte til de sultrammede i regionen. Det er en krevende jobb med en kompleks situasjon som vil kreve økt oppmerksomhet fra alle organisasjonene og det internasjonale samfunnet. Forutsetningen for å nå fram til de sultrammede er at Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen har er en sterk ryggrad i regionen og har aktive og sterke nasjonalforeninger, sier Halvor Fossum Lauritzsen. President i Røde Kors i Norge, Sven Mollekleiv, omtaler Halvor Fossum Lauritzsen som en av verdens mest erfarne nødhjelpsledere: Mat fra Røde Kors: gikk 160 tonn mat fra Flesland til Afrikas Horn. Jeg er utrolig glad for at Halvor Fossum Lauritzsen takket ja til denne oppgaven på vegne av Røde Kors i Norge. Han er svært godt kvalifisert for å lede denne meget kompliserte operasjonen som krever et samspill mellom lokale og internasjonale aktører, sier Mollekleiv. Mange internasjonale organisasjoner har stoppet aktiviteten siden tidlig 2009 på grunn av sikkerhetshensyn, og fraværet av andre internasjonale humanitære organisasjoner gjør situasjonen prekær. Vi understreker at Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsens respons, og et begrenset antall andre aktører som arbeider i regionen, i seg selv ikke er nok til å dekke behovene i regionen. For å imøtekomme den kritiske situasjonen trengs et massivt internasjonalt løft som involverer hele det humanitære samfunn, sier Mollekleiv. 34 RØDE KORS-MAGASINET RØDE KORS-MAGASINET

19 SOKKER 36 STUDERE I UTLANDET? ANSA er der både før, under og etter studiene ANSA tilbyr gratis og nøytral veiledning til studenter som ønsker å studere i utlandet. I tillegg kan man som medlem i ANSA benytte seg av mange medlemsgoder: gunstig forsikring, bankløsning, faglige og sosiale arrangementer, ISIC-kort, beredskap, råd og hjelp i studietiden, nettverk og karrieredager. RØDE KORS-MAGASINET ansa.no - studinfo@ansa.no Kjære Kjære Røde Røde Kors-medlem! Kors-medlem! Sammen med denne utgaven av Sammen med denne utgaven av Røde Kors Magasinet finner du Røde Kors Magasinet finner du den nye serien Maria av Svaneberg. den nye serien Maria av Svaneberg. Vi ønsker deg en god leseopplevelse! Vi ønsker deg en god leseopplevelse! «For en fantastisk bok!» «For en fantastisk bok!» Filiz Hesjedal Filiz Hesjedal «Terningkast 6!» «Terningkast 6!» En romantisk En romantisk fortelling i beste fortelling beste Jane Austen-stil. Jane Austen-stil. Elinstankesprell.blogspot.com Elinstankesprell.blogspot.com Ønsker du å følge Maria av Svaneberg videre? Se Ønsker bestillingsinformasjon du å følge Maria bakerst av Svaneberg i boken eller videre? ring Se kundeservice bestillingsinformasjon på tlf bakerst 202 (09.00 i boken eller 15.00). ring kundeservice på tlf ( ). Besøk oss på blogg.norskeserier.no og Besøk oss på blogg.norskeserier.no og Klipp Klipp ut >> ut >> Trygge tekstiler Trygge tekstiler AMETRINE AS AS Svarsending Oslo Oslo som IKKE strammer toppkvalitet til lavpris toppkvalitet svært slitesterk til lavpris svært kan vaskes slitesterk på 60 C kan vaskes også ullsokkene! på 60 C Postboks ORKANGER Organisasjonsnr Postboks ORKANGER Organisasjonsnr Nettbutikk: Du mottar sokkene også ullsokkene! innen 3-4 dager Nettbutikk: Du Ikke mottar oppkrav, sokkene regning innen ligger 3-4 i pakken dager Ikke oppkrav, regning ligger i pakken Ordretelefon Ordrefax Ordretelefon Fyll inn din bestilling og 72 navn/adresse Klipp 67 ut og postlegg, Ordrefax svarportoen er 72 allerede 48 betalt Fyll inn din bestilling og navn/adresse. Klipp ut og postlegg, svarportoen er allerede << betalt. Klipp ut << Klipp ut For én pakke med 5 par: Art.nr 111 Tynn elastisk bomullsokk For én pakke med 5 par: Art.nr 111 Tynn elastisk bomullsokk 169,- Farge Hvit Natur Blå Grå Sort Størrelse Farge Hvit Natur Blå Grå Sort Størrelse pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk tillsvarer kun 33,80 pr par pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk tillsvarer kun 33,80 pr par pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk Lett og behagelig - slitesterk 80% bomull, 15% polyamid, 5% Lycra pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk Lett og behagelig - slitesterk 80% bomull, 15% polyamid, 5% Lycra pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk For én pakke med 5 par: Art.nr 113 Tynn ullsokk For én pakke med 5 par: Art.nr 113 Tynn ullsokk 229,- Farge Hvit Natur Blå Grå Sort Størrelse Farge Hvit Natur Blå Grå Sort Størrelse pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk tillsvarer kun 45,80 pr par pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk tillsvarer kun 45,80 pr par pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk Kløfri merinoull - svært slitesterk 60% merinoull, 35% polyamid, 5% Lycra pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk Kløfri merinoull - svært slitesterk 60% merinoull, 35% polyamid, 5% Lycra pk...5-pk...5-pk...5-pk...5-pk For én pakke med 2 par: Art.nr 115 Ullsokk For én pakke med 2 par: Art.nr 115 Ullsokk 149,- Sort Størrelse Sort Størrelse pk tillsvarer kun 74,50 pr par tillsvarer kun 74,50 pr par flat over tærne, ingen søm pk Kløfri merinoull flat tynn over og svært tærne, elastisk ingen søm pk 80% merinoull, 15% polyamid, 5% Lycra Kløfri hele tynn 80% og svært merinoull elastisk pk 80% merinoull, 15% polyamid, 5% Lycra hele 80% merinoull pk GRATIS FRAKT? Vent litt, jeg vil gjerne Bomullsokk Fraktfritt GRATIS i Norge FRAKT? ved bestilling av 5 pakker sokker Vent ha en litt, prøvesokk jeg vil gjerne før jeg Bomullsokk Tynn Fraktfritt eller flere. i Ved Norge mindre ved bestilling antall kr 69,- av 5 i pakker frakt/omk. sokker ha bestiller, en prøvesokk send prøve før jeg på Tynn UllXtra ullsokk 20 eller dagers flere. Ved full mindre returrett. antall kr 69,- i frakt/omk. bestiller, send prøve på UllXtra sokk VARENE SKAL SENDES TIL: 20 dagers full returrett. Navn: VARENE... SKAL SENDES TIL: Navn:... Adresse:... Adresse:... Postnr/sted:... Postnr/sted:... Telefonnr:... Telefonnr:... e-post:... e-post:... RødeKors aug mars 2011 Ypperlig også for Ypperlig personer også med for personer diabetesmed diabetes merket ligger i orginal i størr RødeKors aug mars 2011

20 Comrade - din mobile venn Passer for alle som trenger et praktisk kjøretøy for å gjøre daglige ærend og ikke minst til turer og vennebesøk. Comrade krever ikke førerkort og kan benyttes på vanlig vei, fortau og i fotgjengerområder. Mange modeller. kan betjenes med 1 hånd. Har du lagt bilkjøring på hyllen, kan denne brukes. FG Handel AS Samme som i nr SETT HER - Enkel å manøvrere - Svingbart kapteinsete - Kjørelys foran og bak - Bremselys og blinklys - Varsellyd ved rygging - Kjørehastighet 10 km/t - Kjørelengde km - Stor motorkraft - Kraftige batterier Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim - Priser fra ,- inkl. mva FG Handel AS Fossåsveien 19 N-3132 Husøysund Tlf: Mob: E-post: knut@fghandel Røde Kors Leverandører I TOTAL har vi en tradisjon for å dele. Vi deler kompetanse og erfaringer på tvers av avdelinger og landegrenser i de 130 landene vi har virksomhet. Vi deler energibransjens forpliktelse til å finne, utvikle og levere energien verden trenger, og ansvaret for å løse de miljømessige utfordringene som følger med. Vi har spennende oppgaver som venter i fremtiden og vi deler dem gjerne med deg. I de nærmeste årene sikter vi mot å utvikle funnene Hild og Atla i Nordsjøen. Vi er dessuten aktive innen leting på sokkelen. Nå ønsker vi oss flere erfarne medarbeidere med på laget. Les mer på Besøksadresse: Haakon VII s gate 10 Postadresse: postboks 1234 Vika, 0110 Oslo Tlf: Tlf: TOTAL E&P NORGE AS har i mer enn 40 år vært en av de aller største aktørene på norsk sokkel. Vi står for 13 prosent av TOTAL-gruppens samlede olje- og gassproduksjon. TOTAL-gruppen er et av verdens største olje- og gasselskap, med virksomhet i 130 land.