Samisk e-helse: Bruk av telemedisin i behandlingsforløp med ungdom. Et klinisk fagutviklingsprosjekt i Samisk psykiatrisk ungdomsteam

Transkript

1 Samisk e-helse: Bruk av telemedisin i behandlingsforløp med ungdom Et klinisk fagutviklingsprosjekt i Samisk psykiatrisk ungdomsteam Sluttrapport fra forprosjektfasen ! O#6-.8$'.E8-#+&-.8$(5,246.+%#6!"#$%&$'()* '()$%&$%+$,&#+-.$+-/012$34&$15, :;<=$>&?$@-$%&$/48#/-.%&+$-$A#&#.B48$4 A#1+48%-54C$'4&.#5,%&C$)#5#$4,$D%. +-/012$34&$.#6-.8$15,246$-$&%.+%5$#" '()$B400%&$6%2$15,246715,%$"48. 5#&84+-8#G&40/%6%&C$.G-//%#"F%5,-,F.%/"64&2.+#58%&$4,7%//%&$34&.H8%&$>$

2 Innledning Høsten 2011 innledet PUT-SANKS et samarbeid med Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST) for å undersøke muligheten for fremtidig bruk av e-helse i sin kliniske virksomhet. Bakgrunnen for å innlede et slik samarbeid var utfordringer i forhold til geografisk avstand mellom behandlingsted og klienter både innenfor og utenfor opptaksområdet. Det er generelt viktig med kontinuitet og tilgjengelighet i behandlingsforløpet når en arbeider med ungdom, og særlig i forhold til PUT sin målgruppe, ungdom med rus- og selvmordsproblematikk. Mangel på kontinuitet og tilgjengelighet vil kunne skape utfordringer i forhold til å gi et faglig forsvarlig helsetilbud. Våren 2012 fikk prosjektet tildelt midler fra FoU-SANKS for gjennomføring av forprosjektet Bruk av telemedisin i behandlingsforløp med ungdom Et klinisk fagutviklingsprosjekt i Samisk psykiatrisk ungdomsteam. Denne rapporten er laget i fellesskap mellom samarbeidspartene, Eli Arild, Ann-Karin Furskognes, Ellen K. Christiansen og Eva Henriksen fra NST og Anne Silviken fra PUT- SANKS. Forprosjektets problemstilling var: Kan telemedisin være med på å gi ungdom innenfor og utenfor PUT-SANKS ś ordinære opptaksområde bedre kontinuitet i behandlingsforløpet? Målsetting og gjennomføring av forprosjektfasen Målsettingen med forprosjektet var å undersøke muligheten for bruk av telemedisin (for eksempel mobiltelefon, PC, ipad og lignende) i det kliniske arbeidet i PUT-SANKS samt utvikle et hovedprosjekt. Forprosjektfasen besto av følgende delmål: 1. Behovskartlegging 2. Gjennomføre vurdering av sikkerhetsmessige krav. 3. Identifisere og utrede relevante juridiske problemstillinger. 4. Gjennomføring av workshop 2

3 5. Sluttrapport til SANKS 6. Utforming av prosjektbeskrivelse til et hovedprosjekt. Punktene 1-5 er gjennomførte i forprosjektfasen, og punktene 1-3 vil bli gjort rede for denne i rapporten. I mars ble workshopen arrangert her i Karasjok for terapeuter i SANKS hvor også samarbeidspartene fra NST var tilstede. På workshopen ble resultatene fra behovskartleggingen, sikkerhetsmessige krav og relevante juridiske problemstillinger presentert. Avslutningsvis var det også en diskusjon omkring fremtidig bruk av e-helse i SANKS. Det generelle inntrykket fra diskusjonen var en positiv holdning til utprøving av e- helse blant de fremmøtte, og at bruk av e-helse vil kunne sikre en mer effektiv bruk av terapeutresurssene, for eksempel spesialister som ikke er fysisk tilstede i Karasjok eller Lakselv. Når det gjelder punkt 6, så var tanken at forprosjektet skulle danne grunnlaget for oppstart av et hovedprosjekt hvor man ønsker å prøve ut og evaluere bruken av e-helse i SANKS. Målsettingen om å utforme en prosjektbeskrivelse i forprosjektfasen var urealistisk. I tillegg bør et eventuelt hovedprosjekt forankres i ledelsen i SANKS. Sluttrapporten vil forhåpentligvis danne grunnlaget for en diskusjon internt hvor man tar stilling til hvorvidt SANKS ønsker å gjennomføre et slik fremtidig hovedprosjekt eller ikke. Behovskartlegging Metode Det ble gjennomført en behovskartlegging for å få større klarhet i og forståelse av behovet for oppfølging og kommunikasjon mellom klient (bruker) og terapeut. En intervjuguide ble utviklet av prosjektgruppen og tilpasset de tre ulike gruppene av informanter: klienter, terapeuter og medlemmer av brukerutvalget i SANKS. Det ble brukt semistrukturert dybdeintervju med enkelt klienter (n=4) og to av medlemmene fra brukerutvalget. Det ble gjennomført ett fells gruppeintervju med utvalgte terapeuter i SANKS (n=4). Klienter (over 18 år) ble rekruttert fra ulike enheter i SANKS gjennom skriftlig forespørsel formidlet fra sine terapeuter, mens brukerutvalg og terapeuter ble rekruttert direkte gjennom prosjektleder. Alle informantene bekreftet sin deltagelse ved å returnere underskrevet samtykkeskjema. NST var ikke involvert i å avtale sted og tid for gjennomføring av intervjuene. Dette ble utført av prosjektleder. 3

4 Intervjuene med brukerne ble gjennomført på brukernes hjemsted, på møterom på lokalsykehus, høyskole, hotell og SANKS. Brukerutvalget og terapeuter ble intervjuet på SANKS. Samtlige intervjuer ble gjennomført av to ansatte ved NST. Det ble ikke benyttet elektroniske hjelpemidler i noen av intervjuene som opptaker, PC eller lignende. Notatene var anonymisert og ble oppbevart i låst skap på NST. Etter at intervjuene ble renskrevet og anonymisert ble notatene makulert i henhold til retningslinjene fra NSD (Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS). NSD vurderte og godkjente prosjektet sommeren Beskrivelse av informantene I utgangspunktet var målet å rekruttere 6-8 informanter fra den voksne klientpopulasjonen i SANKS. Rekrutteringsprosessen bød på utfordringer særlig med hensyn til å få terapeuter til finne aktuelle informanter og å formidle forespørsler. Klientutvalget besto av to damer og to menn i alderen år, hvor en var student, to skoleelever og en reindriftsutøver. Avstand til behandlingsinstitusjonen varierte fra 1 km til 70 mil. De hadde mottatt behandling ved SANKS fra ett til tolv år. Det ble intervjuet fire terapeuter fra SANKS; to menn og to kvinner, med ulik fagbakgrunn (to psykologer, en sykepleier og en sosionom) og som hadde vært ansatt ved SANKS fra to til fjorten år. Alle ambulerte innen og utenfor opptaksområdet. Brukerutvalget besto høsten 2012 av tre kvinner og en mann. To representanter (kvinner) ble intervjuet. Resultater fra kartleggingen Resultatene som presenteres er basert på et meget begrenset antall informanter og resultatene kan derfor ikke sies å representerer verken klient- eller terapeutpopulasjonen i SANKS. På tross av resultatenes manglende generaliserbarhet kan de gi oss en pekepinn på hvilke erfaringer og refleksjoner de utvalgte klienter, terapeuter og brukerutvalg har i forhold til den aktuelle problemstillingen. I Tabell 1 presenteres kommunikasjonen mellom ansatte i SANKS og brukere slik den foregår i dag. Tabell 2 er en oversikt over ønskede kommunikasjonsmåter i framtiden. Deretter gis en mer detaljert beskrivelse av resultatene. Til slutt beskrives informantenes holdning til sikkerhet på egne mobiler og PC-er. 4

5 Tabell 1. Hvordan kommunikasjonen mellom brukere og SANKS foregår i dag. Kommunikasjon i dag: Brukere Terapeuter Fysisk møte x x Telefon x x SMS x x Tabell 1 viser at det er enighet mellom klienter og terapeuter om hvordan de kommuniserer i dag. Dette viser at klientene er gjort oppmerksom på de aktuelle kommunikasjonsmuligheter for å kunne komme i kontakt med SANKS og terapeuten. Tabell 2. Hvordan brukere, terapeuter og brukerutvalget ønsker å kommunisere i fremtiden. Ønsket Brukere Terapeuter Brukerutvalget kommunikasjonsmåte Fysisk møte x x x Telefon x x SMS x x Lyd-Bilde x x x Webbasert kommunikasjon x x Tabell 2 viser enighet mellom brukere og terapeuter om å benytte ulike former for kommunikasjon i behandlingsforløpet i fremtiden. Brukerutvalget vektlegger primært det fysiske møtet kombinert med lyd bilde-kommunikasjon. Alle tre aktørene vektlegger fysisk møte kombinert med lyd-bilde -kommunikasjon i framtiden. Brukernes beskrivelser Dagens situasjon Felles for brukerne var at de brukte primærhelsetjenesten lite. To av brukerne benyttet ikke primærhelsetjenesten i det hele tatt. I forhold til spesialisthelsetjenesten, i dette tilfellet SANKS, var samtlige svært tilfreds med tjenestetilbudet. Brukerne følte at de ble tatt på alvor 5

6 og opplevde å bli møtt. I tillegg vektla brukerne at de opplevde behandlerne som lydhøre og fleksible. Det å bli gitt muligheten for å kunne ta kontakt uansett tid på døgnet og uavhengig av årsak, ble av alle fremhevet som positivt. En av brukerne vektla fysiske møter med terapeuten og brukte kun SMS i forbindelse med timeavtaler. De andre brukerne hadde kontakt med terapeuten enten via telefon, SMS eller ved fysisk møter. Felles for alle brukerne var at de hadde mobiltelefon og egen PC. Mobilen ble brukt til å ringe med, bruke sosiale medier, Internett, spill og SMS. PC-en ble brukt til Skype, sosiale medier, spill, filmer, Internett, e-post osv. Tre av fire hadde eget Internett abonnement. Den fjerde brukte familiens abonnement. På spørsmål om de brukte Internett til å innhente informasjon om egen helsesituasjon, fortalte to at de gjorde det i liten grad. En av dem foretrakk å bruke venner og familie. De andre to brukte Internett aktivt i forhold til egen diagnose, og til å finne gode nettsider med informasjon om andre helsespørsmål. En understreket viktigheten av å være kritisk i forhold til informasjonen som ligger på nettet. Ønsket situasjon En av brukerne mente at helsevesenet burde bruke mer tekniske hjelpemidler og mente at det pr i dag er flere muligheter til å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) som ikke blir brukt i psykisk helsevern. En av brukerne uttalte i denne forbindelse at «Det å sitte i samme rom kan være tungt. Når man har kommunikasjon over nett, trenger man ikke ha så mye sensur på seg selv. Ved bruk av IKT gir det også mulighet for hyppigere konsultasjoner. Alle brukerne var positive til å bruke web-basert kommunikasjon med egen behandler. Dette kunne for eksempel brukes til å stille spørsmål om praktiske ting; medisinbruk, behandlingen, finne linker til sider om psykisk helse som er faglig godkjent, skjemaer fra NAV og lignende. Alle ønsket en mulighet for å sende SMS til behandleren med spørsmål av ulik karakter. Det ble vist til at man i en terapisituasjon ofte glemmer å stille alle spørsmålene som man har, og at disse ofte dukker opp i ettertid. En forutsetning for at en slik tjeneste skal kunne fungere for brukerne er at det er definert en svarfrist på forhånd, for eksempel 48 timer. Det var kun èn bruker som hadde erfaring med lyd-bilde kommunikasjon. Brukeren var ikke på sitt hjemsted og hadde sammen med sin behandler avholdt et møte med lokalt helsepersonell via videokonferanse. De som var på hjemstedet kjente brukeren bedre enn den 6

7 behandleren brukeren hadde sammen med seg i rommet. Brukeren viste til at Det var en god opplevelse. Tre brukere kunne tenke seg å kommunisere med behandleren via Internett og/eller lyd-bilde-kommunikasjon. Forutsetningen for å utveksle egne helseopplysninger via nettet var å ha en trygg og sikker kommunikasjon. Alle var opptatt av å ha mulighet for fysiske møter i starten på et behandlingsforløp. En bruker viste til at det å kommunisere med SANKS om mindre viktige ting via nettet var uproblematisk. Den samme brukeren foretrakk et personlig møte og ønsket ikke å kommunisere via lyd-bilde. Å spare reisetid ble nevnt av brukerne som et argument for å bruke IKT. Terapeutenes beskrivelser Dagens situasjon Terapeutene vektla fysiske møter, de ambulerer og de bruker telefon i forhold til kontakt med brukere og overfor samarbeidsparter. Til brukere over 13 år benyttes SMS og da gjerne i forbindelse med timeavtaler. Videokonferanse benyttes av noen terapeuter i pasientbehandling. I tillegg brukes videokonferanse også i forbindelse med møter med samarbeidsparter (administrativt) samt veiledning og undervisning (internt og eksternt). Flere terapeuter var i kontakt med brukere som ønsket å benytte e-post til å kommunisere med. En av terapeutene savnet mer bruk av telemedisin og begrunnet manglende bruk med at det ikke virker sikkert nok, og at det er vanskelig for brukere å få tilgang til utstyr. Flere oppga at de hadde opplevd at forbindelsen ble brutt når de brukte videokonferanse. I tillegg hadde noen opplevd at videokonferanse ble oppkoblet mens de satt i et møterom hvor det var utstyr. Dette skyldes nok mest trolig at autosvar ikke er deaktivert på enheten. En terapeut mente at man burde øke bruken av videokonferanse i terapeutisk virksomhet. På den andre siden mente vedkommende at man burde prøve å finne en balanse mellom bruk av videokonferanse og fysiske møter. Enkelte enheter i SANKS har brukt SMS i flere år, og opplever at det er lett å kommunisere med ungdom på denne måten. Telefonen ble brukt i kontakt med helsesøster, skole, PPT, barnevern, legen og klient/familien. Det kom også frem at noen familier ønsket et fysisk møte på SANKS. De så det som en fordel at de da kunne sette av en hel dag til dette, noe som de også mente medførte kvalitetstid med barnet. 7

8 Ønsket situasjon Samtlige terapeuter var positive til å kommunisere via Internett med brukerne. De fortalte at noen pasienter har egne blogger, og en av dem leste bloggen til sin bruker regelmessig. «For noen pasienter er det lettere å skrive enn å prate». En nevnte at mobiltelefonen kunne brukes mer til for eksempel videokonferanser. Noen mente at bruk av mer teknologi kunne i enkelte tilfeller bidra til å unngå stigmatisering knyttet til bruk av psykisk helsevern, spesielt i små lokalsamfunn. Terapeutene viste også til at folk flest kanskje har et mer avslappet forhold til bruk av IKT i behandling, mens helsepersonell kan vegre seg i frykt for å gjøre noe galt. Bruk av Facebook ble problematisert under intervjuet og ulike holdninger blant terapeutene kom frem. Et av temaene som ble diskutert var for eksempel hvorvidt man kan være Facebookvenn med klienter eller ikke. Terapeutene viste til at det for noen brukere vil være enklere å skrive (via sikker forbindelse) om sine problemer enn å snakke om dette ansikt til ansikt (for eksempel om overgrepsproblematikk). Brukerutvalgets beskrivelser Den ene informanten fra brukerutvalget var skeptisk til å bruke teknologi og hadde heller ikke i forkant av intervjuet tenkt over denne problemstillingen. Informanten fremhever at IKT måtte i tilfelle bruk være et supplement til fysiske møter. Forutsetningen var at brukeren kjente til eller var trygg på terapeuten. Da kunne det være positivt. Vedkommende understreket at det ikke måtte bli en erstatning for fysiske møter og at det kanskje ikke passer for alle. Systemet som skulle brukes måtte være 100 % sikkert og trygt. Den andre informanten trodde flere institusjoner kunne vært/burde vært positiv til å bruke for eksempel Skype i behandlingen. Bruk av lyd-bilde kan i forhold til noen tilstander være en fordel (å se hverandre for eksempel ved rusproblematikk, depresjon og lignende). Informanten var positiv til nettsider med informasjon om psykiske lidelser og linker til søknader/skjema, rettigheter og kontaktpersoner. Informanten kunne også tenke seg en ø-hjelp funksjon over nett (for eksempel Skype) i forhold til akutte situasjoner. I tillegg oppfølging når det er etablert en relasjon til behandler. Informanten hevdet at ved bruk av teknologi kunne man få ned ventetid, få større tilgjengelighet, og å slippe lange reiser. 8

9 Holdninger til sikkerhet på egen mobil og PC Brukernes beskrivelser To av brukerne oppga at de ikke hadde pinkode på sin telefon. Den ene begrunnet dette med at det var fordi den ble brukt så mye og vedkommende orket ikke å taste koden hver gang den skulle brukes. Den andre hadde ikke sensitiv informasjon på telefonen. De to andre hadde pinkode på sine telefoner. En av dem brukte den når vedkommende var på fest. Den andre benyttet alltid pinkode som aldri ble gitt bort. Alle hadde passord på PC-en. To av informantene opprettet ny bruker når PC-en skulle lånes bort. De andre to byttet passord etter at PC-en var levert tilbake. En fortalte at når PC-en ble lånt bort så var det ikke lagret noe på den som andre ikke skulle se. En syns det var greit å gi passordet til familien. De visste om de psykiske vanskene og vedkommende hadde ingen hemmeligheter ovenfor dem. Terapeutenes beskrivelser Tre terapeuter hadde ikke pinkode på mobiltelefonen de brukte i arbeid ved SANKS. Brukerutvalgets beskrivelser Ingen hadde pinkode på mobiltelefonen sin. Der er det ikke noe farlig så om jeg mister den gjør det ikke noe. Den ene hadde passord på en PC som av og til ble lånt ut til andre familiemedlemmer. Den andre delte aldri passordet med noen. Juridiske og sikkerhetsmessige problemstillinger ved bruk av elektroniske medier i pasientkontakt Kravet til forsvarlighet i helselovgivningen Plikten til å handle forsvarlig i forbindelse med utøvelse av helsehjelp gjelder både det enkelte helsepersonellet 1 og for de institusjoner som tilbyr eller yter helsetjenester 2. Ledelsen i den enkelte virksomhet må tilrettelegge for og påse at personellet kan handle forsvarlig innenfor de rammer ledelsen har lagt opp til. Denne plikten gjelder også når elektroniske medier 1 LOV nr 64: Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), 4 2 LOV nr 61: Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven), 2-2 9

10 benyttes i pasientbehandling/kontakt med pasienter og inkluderer både utarbeidelse av rammer og retningslinjer for bruk av slike medier og plikt til å oppfylle gjeldende krav til datasikkerhet. Helseinformasjon er sensitiv informasjon 3, og må behandles deretter. Telemedisin og ansvar: Rundskriv I-12/ Rundskrivet gjelder direkte spørsmål knyttet til bruk av telemedisin til konsultasjon og diagnostikk, dvs. uten at pasienten er fysisk til stede der helsepersonellet er. Det slås der fast at: ( ) ansvarsforholdene knyttet til en telemedisinsk konsultasjon ikke er annerledes når telemedisinske virkemidler benyttes, enn når mer innarbeidete behandlingsmåter anvendes. Taushetsplikt, forsvarlighet og datasikkerhet Taushetsplikten for helsepersonell innebærer både en plikt til å tie og en plikt til å forhindre at pasientopplysninger havner på avveier. God sikring av data er en av de ting som bidrar til å forhindre det siste. Dersom pasientopplysninger havner på avveier fordi dataene ikke er tilstrekkelig godt sikret eller fordi helsepersonellet ikke behandler pasientopplysningene i tråd med virksomhetens rutiner for slik behandling, kan det etter omstendighetene bli ansett som brudd på taushetsplikten, og dermed ikke i tråd med kravene til forsvarlig virksomhet. Risikovurdering Risikovurdering med hensyn til informasjonssikkerhet er pålagt i Personopplysningsforskriften 2-4 for elektronisk behandling av sensitiv informasjon. Formålet er å identifisere risikoen for brudd på informasjonens konfidensialitet, integritet, kvalitet og tilgjengelighet og foreslå nødvendige tiltak for å redusere denne risikoen. En metode for gjennomføring av risikovurdering er beskrevet i et faktaark fra Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin: Risikovurdering av informasjonssikkerhet 5. 3 LOV nr 31: Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), 2, pkt 8) 4 Rundskriv I- 12/2001 Telemedisin og ansvarsforhold, Sosial- og helsedepartementet, Risikovurdering av informasjonssikkerhet, NST Faktaark, juni Risikovurdering_juni2013_web.pdf (sett: ) 10

11 Ulike medier og bruken av dem Det er fullt mulig å se for seg at det i mange situasjoner er ønskelig for pasienter og helsepersonell å kommunisere/samhandle via elektroniske medier. Det foreligger retningslinjer 6 for hvilke typer opplysninger som kan kommuniseres via de ulike mediene. Veilederen (se note 6) inneholder en rekke tekniske krav, men sier også noe om hva innholdet i kommunikasjonen vha portalløsninger, SMS og e-post kan være og ikke være: Portalløsninger Det er nevnt en rekke mulige bruksområder for pasientkommunikasjon via portalløsninger. Blant disse er pasientkonsultasjoner, inngåelse av ulike typer avtaler, dagbok og skjemaer for egenmonitorering, tilgang til egne helseopplysninger og administrering av samtykke. SMS Bruk av SMS skal alltid baseres på samtykke. Som bruksområder er nevnt bestilling og endring av time, passord for autentisering til tjenester og abonnement på informasjon om et tema. Det er imidlertid pekt på at den samlete informasjonen i en SMS må vurderes: Er det brudd på taushetsplikten? Følgende informasjon skal ikke sendes via SMS: Fødselsnummer Helseopplysninger, eller opplysninger som direkte eller indirekte kan røpe en diagnose Reseptinformasjon Følgende informasjon bør ikke sendes via SMS: Tlf.nr. til avsender, som kan identifisere avsender/avdeling med navn og dermed angi helseforhold eller diagnose E-post Som bruksområder for e-post er nevnt de samme forhold som under SMS med unntak av utsendelse av passord. Ordinær e-post skal ikke benyttes til kommunikasjon av 6 Personvern og informasjonssikkerhet i kontakten med pasient/bruker. En veileder i bruk av portalløsninger, SMS og e- post, Veilederen er et støttedokument til norm for informasjonssikkerhet, Utgitt med støtte av helsedirektoratet, versjon 1.0, Godkjent 14. mars 2013: regler/norm- for- informasjonssikkerhet/dokumenter/veiledere/sider/veileder- i- bruk- av- portallosninger- sms- og- e- post.aspx (sett: ) 11

12 helseopplysninger. Det anbefales at e-post ellers benyttes med varsomhet, da både helsepersonell og pasienter uforvarende kan komme i skade for å sende sensitive helseopplysninger. Sosiale medier Med sosiale medier forstås nettsamfunn (f.eks. Facebook), personlige blogger, chat og andre personlige informasjonskanaler over internett. 7 Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har utgitt en veileder i bruk av sosiale medier i forvaltningen generelt, herunder helsesektoren, og har gitt noen generelle uttalelser og råd om bruken av slike medier. 8 Blant rådene fra Difi er at forvaltningen må skaffe seg kunnskap om alle de nye kommunikasjons- og samarbeidsarenaene og utarbeide retningslinjer for sin bruk av disse. I følge Helsedirektoratets veileder må ledelsen i de ulike virksomhetene ta stilling til en rekke forhold knyttet til bruk av sosiale medier for ansatte i virksomheten. Flere av disse er knyttet til skillet mellom privat og profesjonell bruk. Veilederen inneholder forslag til råd for bruk av sosiale medier, rettet mot både ansatte og pasienter/brukere. Ipad, smarttelefoner og andre mobile løsninger Det er lett å glemme at nettbrett og smarttelefoner også er datamaskiner, de erstatter datamaskiner og de kan gjøre det samme som datamaskiner: Det kjøres dataprogrammer/applikasjoner (apps) på dem, de gir tilgang til e-post, adresselister, kalender/avtalebok, og de gir mulighet for internett/web-surfing, chat og videokonferanse. I tillegg er de også telefon og fotoapparat og fotoalbum. De mistes oftere, og de er lettere tilgjengelig enn stasjonære PC-er: de ligger på bordet, på disken på puben og over alt der folk møtes. Mobile enheter er utsatt for de samme trusler mot datasikkerhet som PC-er: De må beskyttes mot hacking gjennom viruskontroll og ved å holde programvaren oppdatert. De må beskyttes mot at andre kan logge seg inn og bruke enheten og se det som er lagret ved å benytte enhetens mulighet for autentisering (brukernavn og passord/pin). 7 Veileder i bruk av sosiale medier i helse-, omsorgs- og sosialsektoren, Veilederen er et støttedokument til Norm for informasjonssikkerhet, Utgitt med støtte av: helsedirektoratet, versjon 2.0, regler/norm- for- informasjonssikkerhet/dokumenter/veiledere/documents/veileder%20for%20sosiale%20medier.pdf (sett ) 8 Direktoratet for forvaltning og IKT, difi, Veileder i sosiale medier for forvaltningen, 2010, ISBN i- sosiale- medier- for- forvaltningen- pdf-.pdf 12

13 Lyd og bilde: VK, Jabber, Facetime, Skype Det finnes mange muligheter for lyd- og bildekommunikasjon. Det kan benyttes videokonferanseløsninger (VK) med fastmonterte enheter i et studio. Det finnes også mer personlige desktop-løsninger for eget kontor, og løsninger for mobile enheter, for eksempel systemer som Skype, Facetime, Cisco Jabber og Lync, for å nevne noen. Personopplysningsforskriften 2-11 krever at sensitiv informasjon skal være kryptert når den overføres i et eksternt nett. Dette gjelder også overføring av lyd og bilde, og man må derfor forsikre seg om at den løsningen man bruker gir mulighet for kryptering. Skal man kommunisere via løsninger for PC, nettbrett og smarttelefon, må man ta hensyn til alle de samme truslene som ellers gjelder ved bruk av slike enheter (se avsnittet foran). Oppsummering PUT, og øvrige enheter i SANKS, står overfor utfordringer knyttet til avstand mellom bruker og behandlingssted, og det er på tide å tenke utover tradisjonelle rammer for den kliniske virksomheten. E-helse er ennå i sin barndom og enkelte vil hevde at det er mye ubrukt potensiale innen e-helse feltet. Forprosjektets resultater vinter om at det er positive holdninger både blant terapeuter, klienter og brukerutvalg med hensyn til å teste ut bruken av e-helse i SANKS. Prosjektgruppen anmoder om at ledelsen i SANKS tar stilling til hvorvidt man ønsker å iverksette et hovedprosjekt hvor man gjennomfører en pilot. Man kan for eksempel prøve ut og evaluere bruken av personlige desktop-løsninger (Cisco Jabber/Lynx) både i utrednings- og behandlingsforløp med klienter og i forhold samarbeid mellom terapeuter i SANKS (inntaks-, behandlings- og diagnosemøter). Bruk av elektroniske verktøy skaper nye muligheter for kommunikasjon, både mellom pasienter og helsepersonell og helsepersonellet imellom, men bruken av slike medier skaper også nye utfordringer. Blant annet med hensyn til taushetsplikten må det sikres et godt personvern. Helsepersonell har ikke bare plikt til å tie, de har også plikt til aktivt å hindre at pasientopplysninger kommer på avveier. Dette krever både gode sikkerhetstiltak og rutiner, samt at bruken av ulikt elektronisk utstyr er i tråd med gjeldende regelverk og retningslinjer samt tilpasset de opplysninger som behandles. Dette er en forutsetning for at hensynet til forsvarlig virksomhet kan anses ivaretatt. 13