Tanzania utveksling 11. februar 22. februar 2015

Transkript

1 Tanzania utveksling 11. februar 22. februar 2015 Vennskap Nord/Sør (Norad) Samarbeid Rondane- Kilimanjaro Forprosjekt Rondane 50 år Kilimanjaro 40 år Studiesp. /yrkesfag /elevrådet: elever fra alle avdelinger. Mountains never meet but people do Styrke læring for elevene som forankres i globale nord-sør perspektivet. Likevekt, ikke bistandsarbeid! Ønsket tema: Nasjonalparkrikevert, (sosial) entreprenørskap, verdiskapning, natur- og kulturressurser. Tanzania -Vennskap Nord/Sør v/ Ragnhild Olaussen, Mohamed Komeja -Folldal-samarbeid: Nasjonalparksenteret - Regionkontoret i Nord-Gudbrandsdal -Skole i Tanzania: Mama Clementina Foundation, nasjonalparkmyndigheter i Tanzania m.m Endelig framme i Tanzania etter en lang, men behagelig flytur. Vi er spente på hva morgendagen vil bringe!

2 Fyste dag på Mama Clementina Foundation, og vi har fått omvisning på skulen av skulens rektor. Vi har blitt godt mottekne, og folka her er særs gjestfrie og syner oss stor respekt. Maten er god, og vi er godt nøgde så langt. Her bildet fra under baobabtreet. Safari i Ndarakwai

3 Teltliv.. Dusj til venstre, do til høyre.

4 Offentlig toalett Restaurant og bar, pipene er murt opp av masaiakvinner.

5

6 En fin gjeng fra Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule. Maria Kamm (i midten) har ført en halvt hundre år lang kamp for kvinners rett til utdanning og politisk deltagelse i Tanzania. Skarpe analyser og humoristiske gullkorn - ofte i samme spissformulering - kom tett i vårt tre timer lange møte med henne. Her er for eksempel hennes evaluering av mennenes samfunnsbidrag: "Menn har fått utdanning i femti år, men ennå koker kvinnene maten på tre steiner på landsbygda!" Nå vil hun åpne jenteskolen sin for gutter, slik at de kan få skikkelig utdanning, de også...

7 Vi ventet tålmodig på at elefantene skulle komme til vannhullet i skumringen, men et kraftig regnskyll gjorde vel at de fant drikke andre steder. Dumt for oss, bra for elefantene.

8 Hva vi har gjort i helga? Vært på safari, vel. Ikke i en av de store, kjente nasjonalparkene, men et lite, privateid reservat kalt Ndarakwai i vestre Kilimanjaro. Området var en kvegranch for tyske kolonister, siden tok engelskmenn over og etter hvert den nye tanzanianske staten. Resultatet av flere tiår med overbeiting, krypskyting og uvettig hogst var at ranchen ble et ødeland, fritt for vilt og ubrukelig for mennesker. Amerikaneren Peter Jones kom til Tanzania som arkeolog i 70-årene, og etter hvert ble han boende. I 1995 kjøpte han hele eiendommen for, som han sa, det dobbelte av prisen for en toværelses leilighet i Arusha. Så begynte han det langsiktige arbeidet for å restaurere naturen med å stenge kyrene ute og å trene hundepatruljer mot krypskyttere. Ved kveldsbålet trakk han i raske, presise riss opp utfordringene og mulighetene for å redde økosystemene i regionen og landet. Kraftig avskoging, nedbeiting og erosjon har ført til redusert nedbør og tørke symbolisert ved snøen på Kilimanjaro som er i ferd med å forsvinne. Begynnende tiltak med naturrestaurasjon har imidlertid alt gitt merkbare resultater i Kilimanjaro-området. Den jevne tanzanianer skjønner imidlertid ikke verdien av uberørt natur, og utdanningssystemet lærer dem det ikke, heller. Så forsøk på å utvide Ndarakwai eller skaffe nye områder til å restaurere møter massiv motstand. Men etter 20 år er viltet kommet tilbake til savannen i Ndarakwai, 70 pattedyr, blant annet elefanter, sjiraffer, sebraer, gnuer, vortesvin, mange slags antiloper, gaseller og bukker, bavianer og ulike aper. Bare to rovdyr har slått seg til i området, leoparder og hyener, men det har vært streif av løver og geparder også. 350 fugler i alle størrelser fyller lufta med farger og lyder. Mest inntrykk gjorde det likevel å oppleve ørn og gribber på nært hold. Driften av reservatet blir finansiert med økoturisme. Gjestene bor i telt - utstyrt med seng, wc og dusj! Alt er bygd med lokale materialer og av lokale håndverkere. Energien leveres av solcellepaneler og biogass. Og maten er enten dyrket på stedet eller kjøpt av lokale produsenter. Likevel føltes det som et liv for grever. Jeg ble møtt av to tillitsfulle bushbukker ved teltet mitt hver morgen og kveld. Irene Karin hadde vortesvin som søkte ly under golvet under et regnskyll. Og flokker av aper drev rundt på stiene og stjal av fruktfatet hvis de slapp til. Det ga en smak av paradis. Jeg begynner å skjønne dem som forelsker seg i Afrika. På bildet Nysnø på Kilimanjaro.

9 Undervisningen på Kilimanjaro Academy minnet påfallende om den skolen jeg selv gikk på i 60-årene. Her var det drilling av basiskunnskap og ingenting annet. Den flinke jenta som ga et godt og reflektert svar på et av de mange spørsmålene, ble glatt oversett. Rett svar var det som sto i læreboka. Elevene satt i ro, også i ulidelig lange pauser mens læreren gikk rundt og sjekket svar på arbeidsoppgaver. Men rett skal være rett: Lærerne var gode til det de gjorde. Den unge historielæreren holdt en glimrende forelesning om britisk kolonistyre i Tanzania. Og både engelsk- og matematikklæreren var oppdaterte på mer moderne undervisningsmetoder og fikk godkjentstempel av de norske elevene. Nesten brutalt virket det imidlertid med oppslagstavla der resultatene fra de ukentlige testene var slått opp, med navn og det hele. Til overmål hadde skolen kåret de fem beste og de fem dårligste i alle fag. Vi følte med Veronica som lå på bunnen på alle lister bortsett fra én. Der var hun nummer fire fra bunnen. Samsvarer dette med den humaniteten som skolens ledere gir uttrykk for? Men dr. Maria Kamm hadde i grunnen gitt et slags svar på dette på tirsdag: Hun mente at også de som strøk i et eller flere fag, gikk ut av denne skolen som bedre samfunnsborgere gjennom holdninger og ferdigheter de hadde fått her. Tanzaniansk kultur er ikke individualistisk, framholdt hun; det handler om evne og mulighet til å bidra enten det gjelder matlaging eller ingeniørkunst. Ellers får vi stadig høre at Kilimanjaro Academy er mye bedre enn de offentlige skolene. Tanzanias skolesystem er bygd opp etter gammelt britisk mønster og er toppstyrt, detaljstyrt og stivbeint. Standardiserte tester og offentlige inspeksjoner styrer skolehverdagen. I følge dr. Georg Kamm, som jeg pratet med i går, betyr dette at de som kan skole, blir styrt av de som ikke kan, men som elsker å utøve makt. Og virkningen er katastrofal for hele systemet, påsto han: Etter femti år med ingeniørutdanning fins det ennå ingen i Tanzania som kan bygge en skikkelig vei eller bygge et større hus! Får håpe og tro det ligger en mild overdrivelse i dette.

10 Fredag la vi tidlig i vei for å oppleve Kilimanjaro nasjonalpark. Vi ble kjørt til Marangu Gate, utgangspunktet for den letteste og mest populære ruta til toppen. Etter et kort møte med nasjonalparkdirektøren la vi ut på den første etappen, ni kilometer og rundt 900 høydemeter opp til Mandara-hyttene. Alt var lagt svært godt til rette. Fra det nesten prangende inngangspartiet gikk en solid sti med klopper og stikkrenner som skulle tåle regntiden, til Mandara, som vi raskt døpte «setra». Tilretteleggingen i «Nasjonalparkriket» virker fort litt puslete i forhold, men så er det ikke gjester som skal loses gjennom årlig, heller. Dessuten tjener noen gode penger, fant vi ut. For eksempel koster det rundt 75 kroner dagen for en bærer, som alle så ut til å bruke. De mange karene og ei jente som bar tjue kilo oppakning opp til meter og ned igjen, tjente snaut fem kroner dagen, spurte vi oss fram til. De lange radene med bærere sammen med rosa turister med små dagstursekker minnet om bilder vi har sett fra slavetiden. Det gjorde oss unektelig mindre velvillig stemt overfor hele industrien. Samtidig økte lysten til å ta turen helt opp. Å vandre den første etappen opp og ned gjorde oss lite, trass i varmen. De trivelige guidene våre forsikret at så spreke vi var, kunne vi greit nå toppen. Utkjørte turister på vei ned kunne imidlertid fortelle at det egentlige slitet begynte etter den tredje dagen. Vakkert var det i alle fall, nesten litt norsk. Men aper og vill mango minnet oss på hvor vi var. Med overrisling fra fjellet var det grønt og fint, med bekker og små vannfall. Og på meter hadde vi ennå ikke nådd tregrensa. Dagen etter ble det enda brattere, men mye kortere klatring, ned i et gammelt vulkankrater der Chala-innsjøen ligger. Det var nesten paradisisk vakkert der, med rent og klart vann og tett vegetasjon på alle kanter. Som den gamle badeengelen jeg er, måtte jeg jo selvsagt forurense med å hoppe uti. Temperaturen var som på handicap-svømmingen i ottabadet. I mens tikket meldinger med «Velkommen til Kenya» inn på mobilene. Vi var nemlig så nær grensa at vi lett kunne ha tråkket over.

11 Hvordan lage en god kopp kaffe? Elevene våre fikk være med på hele den spennende prosessen. Truls Gjefsen og Irene Karin Nystuen Lærere Nord-Gudbrandsdal vgs.