d I hjertet av shanstaten d

Transkript

1 JULI 2016 d I hjertet av shanstaten d Det er nesten tre måneder siden mitt siste nyhetsbrev. Mye har skjedd siden sist, og jeg kunne sikkert har skrevet 30 sider om det, men jeg skal ikke gjøre det. Jeg vet det er fellesferie i Norge nå, derfor har jeg laget litt av nyhetsbrevet mer som et reisebrev, for jeg har vært på en eksotisk reise den siste måneden. Det aller viktigste som har skjedd i våre liv er at vi er at vi nå endelig er en hel familie. Vi var og hentet de to barna til Måkkham i shanstaten i juni. Siden jeg har jobbet lenge med å nå ut til shanfolket var det spesielt å besøke hjertet av shanstaten i Myanmar, og jeg vil gjerne dele denne opplevelsen med deg. Det var også en interresant erfaring å kjøre en liten båt med bråkete motor i fire timer en vei, og å bo i et enkelt hus uten strøm, med utedo i en shanlandsby langt ute på landet.

2 Den 1. mai 1997 talte Gud veldig klart til meg om et folkeslag som het shanfolket. Jeg visste ikke den gangen at det var et folkeslag engang, men jeg fant det ut en måned senere. I 1999 hadde jeg mitt første møte med dem i Nord-Thailand, her min nye familie og jeg jobber og bor nå. Jeg har vært rett over grensen fra Nord- Thailand en del ganger, men aldri i hjertet av shanstaten. Det var veldig spesielt for meg og endelig komme dit, siden jeg har jobbet blant dette folkeslaget i over 17 år nå. En regntung dag skiftet til solskinn En litt regntung dag, i begynnelsen av monsunsesongen, tok vi et fly fra en grenseby til hovedstaden i shanstaten; Taunggyi. Vi flydde innenriks og innsjekking foregikk manuelt, inkludert bagasjen. Ankomme flyplassen føltes litt som å komme 40 år tilbake i tid, og jeg må innrømme jeg var litt spent på flyturen. Propellflyet kom på tiden, noe som ikke alltid er tilfelle, og i øsende regn ble vi geleidet til flyet vi skulle ta. Flyet tok av i det kraftige regnværet, men 40 minutter senere hadde det klarnet opp, og i det vi skulle landet så jeg høye fjell og vakker natur i strålende solskinn. Shan er sterke buddhister og du finner templer over alt Vi fikk tak i en drosje som tok oss til en liten by ved enden av en vakker og kjent innsjø som heter Inle Lake. Jeg var ikke den eneste hvite her, for dette er et kjent turiststed i Myanmar og shanstaten. Men i shanlandsbyen jeg skulle til, var dette ikke tilfelle, jeg var muligens den første hvite mange hadde sett der. Vi hyret en båt for to dager, og dro til min kones landsby som lå i enden av Inle Lake, en nesten fire timers båttur. Da vi våknet opp og skulle ta den åpne lille båten uten tak til landsbyen, øsregnet det igjen. De sa vi burde dra tidlig, for vind og regn på ettermiddagen kunne gjøre det vanskelig for båten å komme frem. De gav oss noen regnjakker, og vi begynte på vår fire timers båttur. Da vi hadde kjørt en halvtime klarnet det opp litt, solen tittet frem og en stor innsjø åpent seg opp for oss. Det var høye grønne fjell rundt oss og et vakkert landskap.

3 Jeg var veldig spent på å få møte mine to nye døtre, Anna (7) og Sarah (4), min svigermor og familien til min kone. Etter fire timers litt slitsom, men spennende båttur, ankom vi landsbyen. Båten måtte legge i land et lite stykke fra landsbyen på grunn av litt for lite vann i innsjøen. Familien til min kone visste ikke helt når vi ankom, så vi måtte vente en halvtimes tid på en lokal tre hjulet traktor med henger, som kom for å hente oss. Da de endelig kom, var både de to barna og moren til min kone med, og det var et gledelig og spesielt møte, som jeg vil huske lenge. Vi kjørte på en veldig humpete og gjørmete vei en halvtimes tid, til vi endelig ankom landsbyen. Vognen på traktoren hadde ikke støtdempere så kroppen min var rimelig mørbanket etter turen. Jeg ble godt mottatt og tatt vare på, både av familien og barna. De to døtrene til min kone var veldig begeistret og spente på sin nye hvite stefar. Min svigermor og to nye døtre Det var et enkelt liv de levde i landsbyen, og det meste av inntektene kom fra avlinger. Det var ikke mye de tjente, men hvis avlingene var bra, hadde de hvert fall mat på bordet. De hadde ennå ikke fått strøm til landsbyen, men de fleste hadde solpanel og et bilbatteri så de kunne lade opp mobil, få litt lys på kvelden og til en enkel TV. Mobilsignaler hadde de fått for omtrent ett år siden, men det var likevel bare visse steder jeg kunne få inn noen signaler. Jeg fikk signal nok den andre dagen så jeg kunne sendt en liten beskjed hjem til Norge, om at jeg hadde kommet frem og var i god behold. Jeg likte det enkle landsbylivet, med utsikt til innsjøen og fjellene rundt, kanskje et sted å pensjonere seg om en del år :) Vi dro tilbake med barna til hovedstaden i shanstaten, for å skaffe pass til dem. Vi måtte vente i 10 dager på passene, så vi brukte tiden på å bli kjent og utforske litt mer av området, be og traff flere kjente av min kones familie og venner. Her er noen tanker jeg hadde under disse dagene: Sitter å tenker på dette landet og folket som har vært igjennom mange vanskelig tider med borgerkrig i over 70 år, og jeg kan se på mange måter at shanfolket er et dypt såret folk. Jeg var i hovedstaden i shanstaten i dag, og snakket med en taxi sjåfør, som var shan. Jeg spurte han om ting hadde blitt bedre i shanstaten. Svare han hadde var bare velg kort: Jeg håper det snart blir bedre. Noe få ting har blitt bedre her, men mye er også som før, som under militærregimet. Ting vil ikke forandre seg over natten. Så husk gjerne fremdeles på et av verdens mest konfliktfylte land. Selv om det skal være demokrati her nå stikket de etniske konfliktene dypt, og det pågår fremdeles borgerkrig flere steder. Men en positiv ting hørte jeg fra taxi sjåføren, og det var at NGO hadde startet prosjekter med å få bøndene til å plante kaffe isteden for opium. Det finnes dessverre fremdeles mange slike opium plantasjer, spesielt i shanstaten her jeg er nå. Vi brukte også tid på å be for området og for shanfolket som bor her, at de skal få høre de gode nyhetene. Min kone fortalte meg at det er fremdeles landsbyer og byer rundt her der de aller fleste er buddhister, før var det ingen er kristne i det hele tatt, men det hadde så vidt begynt å komme noen kristne nå. Mange steder er det fremdeles få som har hørt evangeliet her.

4 Noen tanker på bussturen til Yangon Sitter på bussen som skal til Yangon. For øyeblikket står bussen oppe i fjellene midt i Myanmar i stummende mørke. Håper den kommer igang snart, eller at en erstatningsbuss kommer om ikke lenge. Det er noe feil med motoren, den går bare noen få meter også stopper den igjen. Men dette er Myanmar(Burma), der ikke alt går slik man tror, og ikke alt fungere. Føles litt som å komme tilbake i tid her, med mange gamle bråkete kjøretøy, ku flokker i veien, hest og kjerre som taxi og lukten av møllkuler, bensin og eksos og markant støy er mye tilstede. Til tross for dette er hjerte av shanstaten, som jeg har besøkt, et veldig vakkert sted, og det er et vakker folk som bor der. Sitter igjen med mange både gode og noen triste inntrykk, og tenker også på at forskjellen mellom Thailand og shanstaten (og Myanmar generelt) er stor, mer enn jeg, og sikkert mange andre tror. Det som kanskje har vært mest spesielt med denne turen var å plutselig bli kalt far. Min kone har to barn, og vi har ikke hatt anledning til å hente dem før nå. Det begynner virkelig å gå opp for meg at mitt singelliv er over og at vi har blitt en familie på fire. Hovedtingene er vel at penger går mye fortere med fire, og at man ikke har så mye fritid som før. Det siste gjør meg ikke så mye egentlig (i hvert fall ikke nå). Jeg har satt pris på å bli kjent med mine nye familie, og jeg har også blitt glad i de to nye døtrene mine (føles litt rart å si det). Tenker litt på fremtiden, og hva den vil bringe. Visum situasjonen til min kone og barn er blant annet ikke helt sikker, og vi har en stor utfordring der. Husk gjerne på oss! Fikk et ord i går, da barna var i seng og min kone hadde sovnet på det litt harde tregulvet vi lå på. Jes 26:3-4 Du skal bevare den i fred, ja, i fred, den som har et grunnfestet sinn, for han stoler på Deg. Stol på Herren for all tid, for i Herren, ja Herren, er evighetens klippe. Enkelte ganger lurer jeg på hva jeg har begitt meg ut på, når jeg ser alle utfordringene, men jeg vet at Gud har kontroll og er til å stole på! Det har vi sett gang etter gang. Nå kom det en ekstra buss og vi er på vei igjen, og batteriet på mobilen tar snart slutt. Får prøve å sende dette mens jeg ennå har 3G dekning fra Telenor (Litt rart å se Telenor logoen overalt her i Myanmar) Problemer i Yangon Vi tilbragte omtrent to uker i Yangon. Vi måtte blant annet vente på et brev fra Bangkok som gjorde at min kone og barn kunne få tre måneders visum til Thailand. Gud gjorde virkelig et under for oss her også! Mitt visum for Myanmar var i ferd med å gå ut på dato, jeg hadde bare 28 dager, og jeg kunne ikke fly innenriks hvis visumet hadde gått ut, og det ville igjen si at jeg måtte forlate min familie i Yangon hvis vi ikke fikk til visumene til min kone og barn innen den 28. juni, noe jeg ikke hadde veldig lyst på. For å gjøre en lang historie kort, så fikk vi til visumene med en del stress, og jeg kom meg ut av Myanmar 4 timer før mitt visum gikk ut. Jeg vet at mange ba for oss under denne tiden, og jeg vet det gjorde en stor forskjell. Av og til skulle jeg ønske at Gud kunne svare litt fortere, det kan virke som han veldig ofte svarer i siste liten (av og til kan det ha med personer og gjøre også da), men det hjelper oss i hvert fall til å stole mer på Ham, og kanskje det er hensikten. Neste utfordring Vår visumsituasjon er fremdeles ikke helt avklart, og vår eldste datter Anna trenger å gå på skole, og skoleåret har allerede begynt her i Thailand, så be gjerne for oss i dette. Men vi har nå tre måneder på oss, og det finnes andre løsninger for personer fra Myanmar til å få oppholdstillatelse i Thailand på(det er over en million shan som jobber her), og vi har tro på at det vil løse seg.

5 Tjenesten Det vi vil begynne med fremover nå, når vi har fått etablert oss i løpet av måneden (vi håper også på å få leid ett nytt hus), er å hjelpe litt til på Shan Outreach Center sin skolen her i Fang og å dra på husbesøk og husmenigheter på kveldstid, pluss at vi planlegger å lage undervisning på shan som vi vil legge ut på nettet. Video og bilder Se disse sidene for video og bilder. Video (ikke legg denne linken f.eks ut på Facebook, da den er litt privat) Bilder på Facebook (Du må være min venn for å se dem) Vår visjon er å nå ut til shanfolket Måkkham og jeg har et sterkt ønske om å være med på å fortelle de gode nyhetene til shanfolket sammen! Måkkham har også et hjerte for og ønsker å oppmuntre og hjelpe de fattige, de som er uten papirer og for de som har et sønderknust hjerte og har opplevd mye avvisning. Dette er igjen det samme som ligger meg på hjertet. Vi vil gjøre dette gjennom å oppsøke de som har det vanskelig der de bor, og også formidle de gode nyhetene på nettet og gjennom medier. Jeg har allerede noe der ute, med vi vil også legge ut mer på YouTube og Facebook, som er flittig brukt av shan og folk fra Sørøst-Asia. Bønneemner Be for min kone og barn sin visumsituasjon, at vi finner en den beste løsningen! Be for Anna og Sarah, at de skal komme seg inn på skole, og at overgangen både med en ny far og et nytt land skal gå bra. Be for shanfolket at mange skal få høre de gode nyhetene! Be for Myanmar og det som skjer der nå politisk. Det har vært et skifte fra et militærregime til demokrati, men prosessen er ikke helt uten problemer. Be for vår nåværende og fremtidig tjeneste blant shanfolket. Gud velsigne dere! Hilsen Tore, Måkkham, Anna og Sarah Gi en gave til oss? I misjonstjenesten vi g jør både her ute i Sør-Øst Asia og på nettet, er vi avhengig av at noen ønsker å gi oss økonomisk støtte. Jeg jobber i en misjonsorganisasjon som heter Ungdom i Oppdrag, og de betaler ikke ut lønn. I denne organisasjonen er vi er selv ansvarlig for å få inn der vi trenger av middler. Hvis du skulle ønske å gi en gave til oss personlig kan du bruke dette kontonummer: Tore Johannessen Grimerudvn 81, 2312 Ottestad Web: E.post torejohannes@gmail.com Tlf. Thailand: +66 (0) Norge: Vårt kontonr: