STRATEGIPLAN FOR FOU FOR NASJONALT RÅD FOR HELSE- OG SOSIALFAGUTDANNING (NRHS)

Transkript

1 STRATEGIPLAN FOR FOU FOR NASJONALT RÅD FOR HELSE- OG SOSIALFAGUTDANNING (NRHS) Arbeidsgruppens forslag, august 2009

2 2 Innholdsfortegnelse Introduksjon... 3 Strategiens mål... 4 Del 1. Situasjonsbeskrivelse... 4 Forskningsmeldingen og Samhandlingsreformen... 4 Strategisk FoU-satsing ved institusjonene... 4 Ledelse av forskning og utvikling... 5 FoU-støtte... 5 Postdoktor... 6 Fordeling av FoU-ressurser... 6 Publisering... 7 Doktorgradsprogram innen NRHS: pågående og planlagte... 7 Førstelektorprogram... 9 Doktorgradskandidater: Høy gjennomsnittsalder og lang gjennomføringstid Forskerskoler Innovasjon og regional utvikling Studenter i forskningsprosjekter Samarbeid med UH-sektoren Samarbeid med instituttsektoren Regionale kompetansesenter Norges Forskningsråd (NFR) Andre finansieringskilder Del 2: Utfordringer Tilgang til og deltagelse i strategisk viktige fora Forskeropplæringen og PhD-program Ressurstilgang FoU tid Størrelsen og robustheten til fagmiljøene FoU ledelse Internasjonalisering Del 3 - tiltak Vedlegg: Fordeling av FoU-tid ved statlige høgskoler... 26

3 3 Introduksjon Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning (NRHS)vedtok i 2008 å utarbeide en strategiplan for FoU. Det skulle oppnevnes en gruppe bestående av 5-7 personer inkludert sekretær, og gruppen skulle settes sammen av representanter fra de institusjonene som tilbyr profesjonsutdanninger på bachelornivå, samt fra universitetenes miljøer i helse- og sosialfag. Gruppen har bestått av følgende medlemmer: Nina Vøllestad, Professor og instituttbestyrer, Institutt for sykepleievitenskap og helsefag, Universitetet i Oslo (leder for utvalget) Tone Rustøen, professor, Avd. for sykepleierutdanning, Høgskolen i Oslo, HiO, forsker ved Rikshospitalet Siv Mørkved, førsteamanuensis, Institutt for samfunnsmedisin, Medisinsk fakultet, NTNU og forskningssjef ved St. Olavs Hospital Elin Damsgård, doktorgradsstipendiat, Universitetet i Tromsø Edgar Martinsen, professor, Avd. for helse. og sosialfag, Høgskolen i Sør-Trøndelag Marit Solheim, førstelektor og forskingsleder ved Senter for helseforsking i Sogn og Fjordane, Helse Førde/Høgskulen i Sogn og Fjordane Inger Johanne Flatland, FoU-rådgiver, avdeling for sykepleierutdanning, Høgskolen i Oslo (sekretær for utvalget) Arbeidsgruppens mandat har vært å utarbeide et forslag til strategiplan for NRHS når det gjelder FoU-virksomhet. Gruppen har hatt tre møter. Arbeidet ble igangsatt i slutten av oktober Siste revisjon ble godkjent i august Viktige dokumenter og kilder i arbeidet har vært tilstandsrapport for UH-sektoren 2008, NIFU-step-rapporter, NoU 2008: 3 Sett under ett ny struktur i høyere utdanning, DBH, Norges Forskningsråd, utvalgsmedlemmenes egne dokumenter, samt informasjon på institusjonenes nettsider. I sluttfasen har vi også benyttet Stortingsmelding nr 47 ( ) Samhandlingsreformen Rett behandling på rett sted til rett tid og Stortingsmelding nr 30 ( ) Klima for forskning, som underlag.

4 4 Strategiens mål Innen 10 år skal NRHS-miljøene ha 8-10 store forskningsmiljøer med FoU arbeid av høy kvalitet rettet mot å løse de store helse- og velferdsproblemene. Del 1. Situasjonsbeskrivelse Vi har i denne situasjonsbeskrivelsen lagt vekt på å få frem den bredden som eksisterer særlig innen høyskolesektoren. Det er ikke gjort noe forsøk på å være uttømmende i beskrivelsene, men vi har søkt å få frem eksempler som illustrerer vesentlige sider. Forskningsmeldingen og Samhandlingsreformen Stortingsmelding (St. meld. 30 Klima for forskning ) og Samhandlingsreformen (St. meld Samhandlingsreformen Rett behandling på rett sted til rett tid ) viderefører de politiske linjer som er lagt i Nasjonal helseplan, og de gir gode muligheter for fagområdene som dekkes av NRHS. Forskningsmeldingen vektlegger medisinsk og helsefaglig forskning, og trekker frem tiltak som å utvikle samspillet mellom helseforskning og den brede velferdsforskningen. Det at NRHS favner begge disse fagområdene, bør kunne utnyttes gjennom en felles strategi. Videre nevner forskningsmeldingen at man vil videreføre opptrappingen av omsorgs- og aldersforskningen. Dette er også områder hvor NRHS-miljøene har gode muligheter for å bidra. Omsorgssentraene som er etablert, er viktige for denne videre satsningen. Det siste punktet vi vil trekke frem fra forskningsmeldingen er fokuset på en forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse. Ett tiltak som nevnes for å oppnå dette, er en handlingsplan for å styrke profesjonsutøvernes forskningstilknytning og relasjonene mellom forskning og utdanning. I Samhandlingsreformen trekkes stort sett de samme forskningsområder frem som i forskningsmeldingen. Men i tillegg vektlegges samhandlingskompetanse, et felt som trenger betydelig forskningsinnsats, i tillegg til utdanningssiden. De politiske føringene ligger godt til rette for at miljøer innenfor NRHS kan finne strategiske satsningsområder som er i tråd med gjeldende politikk. Utfordringen blir å finne måter å organisere dette på, slik at det gjennomføres med høy kvalitet og god fremdrift. Strategisk FoU-satsing ved institusjonene Evalueringene som er gjennomført av Norges forskningsråd viser manglende faglig ledelse på så å si alle fagområder. Resultatet har blitt fragmenterte og små enheter med utydelig faglig profil, og i ansettelsesprosesser har undervisningsbehovene fått for sterk forrang i forhold til forskningsstrategisk profil. Spesialisering av forskningen innenfor noen få kjerneområder vil øke produksjonens omfang og kvalitet og bidra til å få forskningen opp på internasjonalt nivå. NIFU-step rapport Rapport nr FoU-strategi ved statlige høgskoler viser at majoriteten av høgskolene har foretatt faglige prioriteringer på sentralt nivå, men det varierer i hvilken grad de enkelte høgskolene har etablert virkemidler for å kunne gjennomføre sine

5 5 planer om større konsentrasjon og spissing av FoU-virksomheten. Ved enkelte høgskoler synes dessuten de faglige prioriteringene som kommer til uttrykk i strategidokumentene å ha mer preg av profilering av høgskolens samlede faglige virksomhet enn prioritering av knappe ressurser mellom fagfelt. Ved en del av høgskolene er de utpekte faglige satsingsområdene ikke primært definert som FoU-strategiske prioriteringer, men som felt høgskolen vil markere seg på både med hensyn til utdanning og forskning. Dette gjelder blant annet felt høgskolen ønsker å bygge opp som utdanningstilbud på doktorgradsnivå. Så langt har over halvparten av høgskolene etablert sentre og forskningsgrupper med en tydelig og formell plassering i organisasjonsstrukturen. Eksempler er HEMIL-senteret ved Høgskolen i Vestfold og Simuleringssenteret ved Høgskolen i Gjøvik. I tillegg finnes det eksempler på forskningsgrupper knyttet til de enkelte avdelinger. Et eksempel er Høgskolen i Lillehammer hvor det er etablert tre forskningsgrupper ved avdeling for helse- og sosialfag: Velferdsforvaltning, Kultur og helse, Veiledning og coaching. Ledelse av forskning og utvikling Ved evalueringer av forskningen i Norge er det et gjennomgående trekk at man peker på svak forskningsledelse. Mange steder henger dette nøye sammen med mangel på tydelig forskningsstrategi, men det har også å gjøre med organisering og kompetanse. Ledelse av forskning og utvikling innebærer en faglig ledelse, men er samtidig avhengig av en god administrativ støtte. Ved enkelte institusjoner går disse funksjonene noe over i hverandre. De fleste høgskolene har opprettet faglig/administrative stillinger på sentralt nivå med FoUansvar, men ansvarsområde og stillingstitler varierer: FoU-direktør, forskningsdirektør, FoUleder, FoU-koordinator, FoU-rådgiver, forskningsleder. Det er imidlertid store forskjeller mellom høgskolene når det gjelder formell ledelse av FoU-arbeidet på avdelingsnivå. Ved store avdelinger er det ofte både FoU-utvalg, forskningsleder og/eller FoU-administrativ stilling som ved avdeling for samfunnsfag og avdeling for sykepleierutdanning ved Høgskolen i Oslo, mens dette ansvaret oftest ivaretas av dekan på mindre avdelinger som ved Høgskolen i Harstad. Ved noen enheter er det opprettet gruppeledere som ved Høgskolen i Østfold, avdeling for helse og sosialfag og Høgskolen i Lillehammer, avdeling for helse og sosialfag. Ved Høgskolen i Vestfold er FoU sentralt organisert i sentra med senterledere, eksempel HEMIL-senteret. Ved universitetene er det et tydeligere skille mellom støttefunksjoner og faglig ledelsesansvar, men også overfor disse miljøene har det blitt rettet kritikk mot manglende utøvelse av forskningsledelse. FoU-støtte Mange av institusjonene har, i tillegg til forskningsadministrativt personell i sentraladministrasjonen, egne stillinger på avdelingsnivå som er tillagt FoU-ansvar enten på heltid eller deltid. På avdelingsnivå eller gruppenivå kan administrative oppgaver bli ivaretatt

6 6 av personer i vitenskapelig stilling, som også fungerer som FoU-ledere, men også av personer som har en ren forskningsadministrativ stilling. Forskningsadministrasjon kan inkludere oppgaver som bistand ved søknad om ekstern finansiering og etablering av forskernettverk, profileringsoppgaver, internasjonalisering av forskning, rapportering og kvalitetssikring av FRIDA eller forskdok, oppfølging av strategiske planer, samt innovasjon og kommersialisering av forskning. FoU-støtte for forskere innen helsefag kan også innbefatte veiledning ved håndtering av biologisk materiale i forhold til lovverk, lagring oa, samt assistanse ved gjennomføring av kliniske studier. Disse støttefunksjonene ivaretas som regel i helseforetakene når det gjelder pasienter hos dem selv. Den nye helseforskningsloven har tydeliggjort hvilket ansvar som påhviler institusjonene. Postdoktor Som for mange andre fagområder, er den videre forskerkarriere etter å ha fullført en doktorgrad usikker. Det er fortsatt betydelig behov for å ansette personer med førstestillingskompetanse ved høyskolene, men det er mange steder små og fragmenterte fagmiljøer noe som gir reduserte muligheter for å utvikle sin forskerkarriere. En målrettet satsning ved institusjonene for å benytte etablert forskerkompetanse og videreutvikle denne, er påkrevet. For mange må dette gjøres i samarbeid med andre fagmiljøer eller institusjoner. Det er også behov for en systematisk videreutvikling i den postdoktorale perioden. Ved statlige høgskoler var det i 2008 få personer med stillingskode postdoktor (DBH). Dette har sammenheng med at kun institusjoner som kan tildele doktorgrad, har i følge Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat Postdoktor 1-2, del 2, rett til å opprette stilling som postdoktor. Det betyr at høgskoler som kan tildele doktorgrad, kan opprette postdoktorstillinger uavhengig av fagområde for doktorgraden. Høgskoler uten doktorgrad må dermed finne andre måter å håndtere dette på. Ved Høgskolen i Sogn og fjordane blir det utformet en avtale mellom høgskolen og institusjonen som er doktorgradsgivende. Personen må fremdeles være tilsatt som førsteamanuensis. Alternativt må andre stillingskategorier, som forsker, benyttes. Fordeling av FoU-ressurser De fleste statlige høgskoler har mål om at 25 prosent av totalt antall årsverk til faglige stillinger skal brukes til FoU. Gjennomsnittlig tid brukt til FoU pr stilling (høgskolelærere er ikke inkludert) varierer mellom 15 og 26 prosent pr institusjon. Oversikten for alle statlige høgskoler finnes på side 25. Tilsvarende tall for universitetene og de vitenskapelige høyskolene i 2000 var henholdsvis 29 pst. og 26 pst. Bruk av forskningstermin er også mer utstrakt ved universitetene enn ved høgskolene. I NIFU-step rapport vedr FoU-strategi ved statlige høgskoler framkom det at ved de fleste høgskoler og avdelinger har samtlige høgskolelektorer, førsteamanuenser og professorer rett til å bruke et minimum av tid til FoU. Det betyr imidlertid ikke at alle driver med FoU-arbeid. 83 prosent av personalet oppga i 2005 at de brukte tid til FoU, men det var store variasjoner

7 7 mellom høgskoler og fagmiljøer. For fagmiljøer ved helsefagutdanningene var tilsvarende andel 81 prosent. Prosedyrene ved fordeling av arbeidstid til FoU varierer mye mellom høgskolene og ofte også mellom avdelingene ved høgskolene. Vi kan skille analytisk mellom tildeling av FoU-tid på grunnlag av (a) fastsatte standarder, (b) tildeling på grunnlag av søknader, og (c) tildeling foretatt i årlige medarbeidersamtaler. I praksis brukes nok ofte en blanding av disse prosedyrene. De mest aktuelle fordelingskriteriene ved tildeling av arbeidstid til FoU er mottakernes status i form av stillingsnivå, behov for kompetanseheving og opptjente rettigheter i form av ansiennitet ved institusjonen. Kvalitet og relevans er mer implisitte fordelingskriterier, men brukes når tid tildeles etter søknad. Tildeling av FoU-tid har i flere NRHS-miljøer vært preget av krav om akkreditering, og FoU-tid er tildelt for å oppnå opprykk til førstestilling. For å bringe forskningen opp på internasjonalt nivå vil det i tiden fremover være behov for å bruke FoU-ressurser målrettet for å bygge opp solide forskningsmiljøer. Publisering Det har vært en kraftig vekst i publiseringen fra de helse- og sosialfaglige miljøene gjennom de senere årene. I følge DBH har antall publikasjonspoeng som inkluderer periodikaartikler, antologiartikler og monografier økt i svært mange av NRHS-miljøene de tre siste årene, og er i noen tilfeller nesten fordoblet. Denne økningen er større enn gjennomsnittet for UH-sektoren som er 23 % totalt fra 2005 til Det er flere grunner til at publiseringen øker. For det første er det knyttet til insentivsystemene, der vitenskapelig publisering gir uttelling i form av økt finansiering. Dessuten har våre miljøer hatt en stor aktivitet knyttet til førstelektorkvalifiseringen. Dette har også gitt seg utslag i etablering av nye tidsskrifter som særlig retter seg mot publisering av arbeider som gir uttelling i slik kvalifisering, men som ikke inngår i doktorgradsarbeider. Publisering fra helse- og sosialfagenes miljøer skjer til dels i tidsskrifter som retter seg mot bestemte profesjoner og i tidsskrifter som favner bestemte felt. Uten at vi har hatt en nøye undersøkelse av det, er det vår oppfatning at det finnes vitenskapelige tidsskrifter for all forskningen. For de aller fleste fagområder er det dessuten også mulig å finne gode internasjonale tidsskrifter. Doktorgradsprogram innen NRHS: pågående og planlagte Doktorgradsprogram ved NTNU, UiB, UiO og UiT Kandidater med helse- og sosialfaglig bakgrunn har i mange år disputert gjennom doktorgradsprogrammene ved NTNU, UiB, UiO og UiT. Som en videreutvikling av

8 8 hovedfags- og mastergradsprogrammene, har disse institusjonene i økende grad lagt til rette for doktorgradsutdanning for disse gruppene. Felles for programmene er at de favner tematisk og metodisk bredt, samt at kandidatene utgjør et bredt spekter av utdanningsbakgrunn. Opptakskrav er mastergrad innen helsevitenskap, sykepleievitenskap, medisin, bevegelsesvitenskap, samfunnsvitenskap, eller tilsvarende. Ved NTNU er doktorgradsprogram i helsevitenskap organisert under Det medisinske fakultet og Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. Doktorgradsutdanningen omfatter et bredt spekter av forskjellige fagområder, og felles for disse fagområdene er fokus på menneskets helse, både på det samfunnsmessige, mellom-menneskelige og individuelle plan. Ved UiO, UiB og UiT er doktorgradsutdanningen for de med helsefaglig bakgrunn organisert under Det medisinske fakultet. Som en del av programmenes opplæringsdel tilbys seminarer og kurs særlig rettet inn på de med helsefaglig bakgrunn. Doktorgrad i sosial arbeid ved NTNU Doktorgrad i sosialt arbeid ved fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, NTNU, er foreløpig det eneste program innen området i Norge. Opptakskrav er mastergrad eller tilsvarende i sosialt arbeid eller et relevant samfunnsvitenskapelig fag. I særskilte tilfeller kan søkere med annen bakgrunn tas opp til PhD-programmet. Det tilbys blant annet kurs i psykosomatikk og helsepsykologi, velferdsstatens barn, etnisitet og mangfold, sosial eksklusjon. Også emner under PhD-programmet i helsevitenskap arrangert av ISH inngår i seminarserien og er godkjent for sosialt arbeid. Doktorgrad i sosiologi ved Høgskolen i Bodø Doktorgradsprogram i sosiologi ved Høgskolen i Bodø ble akkreditert i Opptaksgrunnlaget for doktorgradsprogrammet er master i rehabilitering og master i sosialt arbeid. Programmet har et helsefaglig tilsnitt med vekt på rehabilitering. I tillegg til kurs i vitenskapsteori og i metode, tilbys det substanskurs i medisinsk sosiologi og kroppskunnskap. Flere av de pågående PhD-prosjektene er innenfor helse. Doktorgradsprogram i profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo Doktorgradsprogram i profesjonsstudier ble akkreditert i Programmet har en tverrfaglig eller en tverrprofesjonell profil. Alle kursene som tilbys, med unntak av kurs i vitenskapsteori og metode, omhandler profesjonsteori. Kursene har et samfunnsvitenskapelig tilsnitt som kurs i organisasjoner og profesjoner. Programmet rekrutterer fra profesjonsutdanningene. De fleste av PhD-stipendiatene er tilsatt ved Høgskolen i Oslo og noen er også tilsatt ved Senter for profesjonsstudier. Doktorgrad i profesjonspraksis ved Høgskolen i Bodø Doktorgrad i profesjonspraksis ble akkreditert våren I dette doktorgradsprogrammet skal kandidatene kvalifisere seg for forskning på yrkespraksis og kunnskap i profesjonell yrkesutøvelse; både forutsetningene for å utvikle og konsekvensene av å anvende slik kunnskap. Doktorgradsstudiet er tverr- og flerfaglig og legger spesiell vekt på å studere kompleksiteten i kunnskapsutviklingen i profesjonene. For å utforske disse sammenhengene,

9 9 gjør doktorgradsstudiet bruk av kompetanse som finnes i flere disipliner: Pedagogikk, psykologi, sosiologi, kognisjonsvitenskap, idéhistorie, og filosofi. I tillegg til disse programmene, vil det i løpet av året bli ferdigstilt flere nye programplaner som er relevante for NRHS. Det er to programmer ved Høgskolen i Oslo og et ved Høgskolen i Lillehammer. Barns og unges kompetanseutvikling (BUK) Høgskolen i lillehammer Fagområdet BUK handler om barns og unges kompetanseutvikling i samfunnet. Programmets seks forskningsfelt omfatter barn og unges kompetanseutvikling, danning og kvalifisering i følgende sammenhenger: familie, jevnaldrende, institusjonell læring, medier, sosial omsorg og helse. I tillegg vil det forskes på ulike yrkesgruppers kompetanser og praksis i arbeid med barn og unge. Doktorgradsprogrammet er utpreget flerfaglig med tyngdepunkt innenfor pedagogikk, sosiologi og psykologi, men rommer også historiske, kulturfaglige, medisinske og politiske perspektiver. Søknad er sendt til NOKUT for akkreditering. Doktorgradsprogram i sosialt arbeid og sosial politikk: Høgskolen i Oslo Ph.d.-programmet er disiplinoverskridende i den forstand at det baserer seg på bidrag fra flere samfunnsvitenskapelige og humanistiske disipliner. Begrunnelsen for etablering av et PhDprogram med en slik innretning er i første rekke samfunnsmessige endringer som innebærer at sosialt arbeid, barnevern og sosialpolitikk står overfor nye og komplekse utfordringer som krever økt tverrfaglig forskningsinnsats. Målgruppen for PhD-programmet er personer med sosialfaglig, helsefaglig, samfunnsvitenskapelig eller humanistisk bakgrunn som ønsker å skaffe seg forskningskompetanse innen feltet sosialt arbeid og sosialpolitikk. Programmet forventes innsendt til NOKUT med søknad om akkreditering våren Helse og sosial deltakelse: Høgskolen i Oslo Programmet er et samarbeid mellom avdeling for sykepleierutdanning, avdeling for helsefag og avdeling for samfunnsfag, og er et bredt og tverrfaglig program. De sju emnene i doktorgradsprogrammet omhandler på hver på sin måte aksen helse-deltakelse fra forskjellige faglige synsvinkler og framhever ulike aspekter ved denne relasjonen. De sju emnene er helse; livskvalitet; smerte, arbeid og sosial ulikhet; pasientbehandling; etikk og verdighet og rehabilitering. Det foreventes rekruttering fra masterstudier innenfor sosial- og helsefag på Østlandet, samt eventuelt fra studenter ved Universitetet i Oslo fra fag som sykepleie, helsefag, psykologi, sosiologi og pedagogikk. Søknad sendes etter planen til akkreditering høsten 2009 Førstelektorprogram Flere høgskoler har etablert førstelektorprogram for å fasilitere og kvalitetssikre kvalifiseringen av høgskolelektorer til førstelektorer. Ved Høgskolen i Oslo har 13 personer

10 10 fra NRHS-miljøene deltatt, mens det ved Høgskolen i Bergen har vært 17 ansatte fra Avdeling for helse- og sosialfag i perioden Flere høgskoler har etablert programmer i løpet av det siste året. For øvrig viser vi til det arbeid som gjøres av NRHS arbeidsgruppe vedr utredning av veier til førstestilling. Doktorgradskandidater: Høy gjennomsnittsalder og lang gjennomføringstid Det har vært en sterk og jevn stigning i antallet som avlegger doktorgrad i Norge, men tallene vedr gjennomføringstid og gjennomsnittsalder ved disputas er omtrent de samme som for 10 år siden. Tilstandsrapport for UH-sektoren 2008 viser at fra varierte gjennomstrømningstid for doktorgradskandidater ved statlige høgskoler mellom 2,5 til 5 år nettotid som er fullføringstid fratrukket pliktarbeid, permisjoner og andre avbrudd i doktorgradsarbeidet. Ved doktorgradsprogrammet i sosialt arbeid ved NTNU har 16 kandidater disputert i perioden , halvparten av disse etter Tiden som er brukt på arbeidet frem til disputas varierer fra 3-12 år. Gjennomføringstid skal etter det nye PhD-programmet være innskjerpet. Gjennomsnittsalder ved disputas for alle doktorgradsprogrammer i Norge er ca. 37 år. Det er her relativt store fagområdeforskjeller i gjennomsnittsalderen ved disputas fra rundt 42 år i humaniora og samfunnsvitenskap til 34 år i matematikk/naturvitenskap og teknologi (2006- tall). Gjennomsnittalder for medisin har vært mellom fra 1980 til Nedenfor er en tabell med gjennomsnittsalder for stipendiater tilsatt ved NRHS-miljøene ved statlige høgskoler fra 2004 til , Kilde: DBH Aldersspennet er fra 33 til 54. Tallene fanger kun opp tilsatte i stillingskode stipendiat, og ikke tilsatte som har en doktorgradsavtale uten å være tilsatt i stipendiatstilling. Siden svært mange ikke blir ferdig på normert tid, er det grunn til å tro at gjennomsnittsalder for disputas i NRHS-fagene kan være nærmere 50 år. Aldersfordelingen på de som har disputert i sosial arbeid fram til 2008, er år. Dette innebærer at det er en alderspyramide i faget som ikke løser problemene med ettervekst når dagens lærere/forskere går av med pensjon om det ikke satses sterkt på unge kandidater framover.

11 11 Forskerskoler De første forskerskolene startet ved universitetene i I dag finnes totalt anslagsvis 70 forskerskoler av svært ulike typer og størrelser. Forskerskolebegrepet brukes om mange forskjellige tiltak for å samle innsats knyttet til bestemte grupper innenfor doktorgradsprogrammene. Det finnes foreløpig få forskerskoler innen NRHS-miljøene, og det har sannsynligvis sammenheng med at det foreløpig er få doktorgradsprogram innen NRHSmiljøene ved de statlige høgskolene. Stipendiater innenfor helse- og sosialfagene ved høgskolene kan imidlertid være tilknyttet forskerskoler ved NRHS medlemsfakulteter ved universitetene. For eksempel er det etablert en forskerskole for de som er tatt opp i doktorgradsprogrammet ved Universitetet i Bergen gjennom Institutt for samfunnsmedisinske fag. Ved Institutt for sykepleievitenskap og helsefag, UiO, starter det opp en forskerskole høsten 2009 som vil bli åpen for kandidater fra hele landet. Denne vil være relevant særlig for kandidater med helsefaglig bakgrunn. Andre eksempler er Forskerskole i arbeidslivsstudier ved Universitetet i Oslo og nasjonal tverrfaglig forskerskole i medisinsk bildedannelse ved NTNU ble. Denne forskerskolen kan være relevant for radiografer oa. Det ble i forbindelse med utlysning fra Norges forskningsråd i 2008, arbeidet med forskerkoler innenfor flere fagområder som er relevante for NRHS. Det finnes således grobunn for videreutvikling av disse planene, men det mangler i dag en nasjonal koordinering. Innovasjon og regional utvikling I stortingsmelding nr 7 ( ) Et nyskapende og bærekraftig Norge - omtales behov for innovasjon innen helse og omsorgssektoren. Innovasjon vil kunne medføre betydelig tjenesteforbedring og store innsparinger. Fra rundt 2020 vil en økende andel eldre i befolkningen føre til en sterk vekst i behovet for helse- og omsorgstjenester, både fra spesialisthelsetjenesten og fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regional innovasjon er omtalt i strategidokumenter for FoU ved flere høgskoler. Dessuten har flere høgskoler opprettet kompetansesentra eller oppdragsenheter for innovasjon. I Helse Sørøst er det utarbeidet en egen handlingsplan vedr innovasjon, og den anbefaler at det opprettes en felles kommersialiseringsaktør for Helse Sørøst spesialisert på biomedisin. Det finnes flere eksempler på innovasjonstiltak innenfor NRHS-miljøene. Ved Høgskolen i Lillehammer er det opprettet en enhet for innovasjon med fokus på offentlig sektor, herunder velferdstjenestene, NAV og omorganiseringen av sykehusene. Simuleringssenteret ved Høgskolen i Gjøvik er et eksempel på samarbeid mellom sykepleierutdanningen og radiografutdanningen. Sentraene for omsorgsforskning har en intensjon om å arbeide med innovasjon. Ved NTNU er medisinsk teknologi et tematisk satsingsområde. Målet er å frembringe og videreutvikle nye teknologiske metoder, materialer og utstyr for bruk i medisinsk forebygging, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Medisinsk teknologi er et tverrfaglig samarbeid mellom medisinere/helsepersonell, biologer, teknologer og samfunnsvitere.

12 12 Studenter i forskningsprosjekter Evalueringen av kvalitetsreformen påpeker at institusjonene bør synliggjøre bedre overfor studentene hvilken forskning som foregår ved eget lærested, og trekke FoU-arbeid inn i undervisnings- og læresituasjoner for studentene. Gjennom studiets arbeidsmåter må det legges til rette for at studentene utvikler en forskerholdning til eget og andres arbeid. I innstillingen om reformen påpekte Stortinget betydningen av at studentene på et tidligst mulig tidspunkt involveres i FoU-prosjekter, og anbefalte at de fremste forskerne skulle bidra i undervisningen av studenter på lavere grads nivå. Ut fra ovennevnte bør kombinerte stillinger forsknings- og undervisningsstillinger fortsatt være hovedregelen. I helsefagsutdanningene kan studentenes deltakelse i prosjekter stimuleres gjennom praksissamarbeidsmidler. Studentdeltakelse kan også legges inn som et vurderingskriterium i tildeling av forskningsmidler ved institusjonene. Studentdeltakelse i forskningsprosjekter vil bidra til å sikre rekruttering til forskerstillinger, og tiltak for å koble studenter til aktuelle miljøer er viktig. Samarbeid med UH-sektoren På forskernivå foregår det mye samarbeid mellom NRHS-miljøene ved høgskolene og universitetene. For tilsatte i sykepleie og helsefag ved høyskolene er det naturlig å søke samarbeid med NRHS-miljøer ved universitetene, men de samarbeider også med miljøer utenfor NRHS som medisinske fagmiljøer, tekniske fagmiljøer, idrettsfag, utdanningsvitenskapelige-, samfunnsvitenskapelige- og humanistiske fagmiljøer. For de teknologiske miljøene innenfor NRHS, som bioingeniør, radiograf mm, er miljøer innen de medisinske fakultetene og de matematisk naturvitenskapelige fakultetene, samt UMB, potensielle samarbeidspartnere. Selv om det finnes mange potensielle samarbeidspartnere, er det allikevel få som har etablert større forskernettverk på tvers av institusjoner. De samarbeidskonstellasjoner som finnes, har i all vesentlig grad vokst frem nedenfra, og ikke gjennom strategiske satsninger. I løpet av de siste årene har det blitt etablert en rekke regionale nettverk, som Oslofjordalliansen, Nordnorsk nettverk, Midt-Norsk nettverk, Vest-Norsk nettverk, Universitetsalliansen, Universitetsalliansen Indre Skandinavia (UNISKA) og Skagerakalliansen. Avtalene er formalisert på institusjonsnivå, men har i varierende grad ført til samarbeid på avdelingsnivå eller forskergruppenivå innen NRHS-fagene. I flere av nettverkene er det kun opprettet ad hoc arbeidsgrupper innen helse- og sosialfagsutdanningene, mens Vest-Norsk nettverk har formalisert undergrupper og har konkrete målsetninger om samarbeid vedrørende masterutdanninger, doktorgradsutdanning og førstelektorprogram. Forskningsprosjektet Det nye barnevernet ( ) er et eksempel på et UH-samarbeid innen et av NRHS-fagene. Samarbeidet er utviklet mellom fem universitet og høgskoler, og mottar støtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ( BUFdir) og Barne og likestilllingsdepartementet ( BLD) på konkrete prosjekter. Det inngår pr 2008 fem PhD.- stillinger i satsningen.

13 13 Samarbeid med instituttsektoren Over halvparten av høgskolene har nære samarbeidsrelasjoner med regionale forskningsinstitutter om prosjekter og personellutveksling. Eksempler er Østlandsforskning, Norlandsforskning og Møreforskning som har relevans spesielt for sosialfagene. Norlandsforskning har velferd, arbeid og oppvekst som et kompetanseområde, og har blant annet prosjekter innen levering og fordeling av velferdstjenester og barnevern. Østlandsforsknings har også prosjekter innen velferdstjenester. I tillegg til disse regionale instituttene, finnes en rekke relevante andre institutter, som NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring), Norsk institutt for by og regionsforskning (NIBR), Folkehelseinstituttet (FHI). Forskningsinstitutter som er i høgskolenes randsoner, er potensielle samarbeidspartnere som kan bidra med tilleggskompetanse inn i forskningsprosjekter. Slikt samarbeid er for eksempel bygget inn i planen for doktorgradsprogrammet i sosialt arbeid og sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo. Samtidig vil forskningsinstituttene være konkurrenter til høgskolene, spesielt i forhold til forskningsoppdrag. Siden forskningsinstituttene ofte helt eller delvis er oppdragsfinansiert, har de større kompetanse på slik virksomhet enn det høgskolene har. Regionale kompetansesenter Det er opprettet kompetansesenter innenfor hver region med relevans for NRHS-miljøene. Eksempler er Senter for omsorgsforskning, undervisningssykehjemmene, Høgskole- og universitetssosialkontor (HUSK) og barnevernets omsorgssenter. Felles for dem alle er mål om praksisnær forskning og kompetanseheving hos brukerne. HUSK og Senter for omsorgsforskning har høgskoler som koordinerende instans. I forbindelse med Stortingsmelding nr. 25 ( ) ( Omsorgsmeldingen ) lanserte Helse- og omsorgsdepartementet en plan for å etablere fem regionale FoU-sentra for omsorgsforskning. Senter for omsorgsforskning ved Høgskolen i Gjøvik ble høsten 2006 oppnevnt som det første regionale FoU-senteret for omsorgsforskning. Sentraene skal være et supplement til andre forskningsinstitusjoner på området. I 2008, etter søknadsrunde gjennom NFR, ble det etablert omsorgssenter i Sør-Norge, Vest-Norge, Midt- Norge og Nord-Norge. Senter for omsorgsforskning skal samarbeide med undervisningssykehjemmene i regionen. Ideen bak Undervisningssykehjemsprosjektet ble første gang konkretisert gjennom Nasjonalt geriatriprogram i Daværende Institutt for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo var en sentral bidragsyter i å få dette etablert. Undervisningssykehjemmene skal være sete for fagutvikling og klinisk forskning knyttet til metoder for å bedre pleien, omsorgen og behandlingen av pasienter og øke opplevelsen av livskvalitet, trygghet og verdighet blant eldre mennesker. Hovedmålene til undervisningssykehjem er å bedre kvaliteten i sykehjemstjenesten og øke status og anseelse for faget geriatri. Det er opprettet permanente undervisningssykehjem i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Karasjok. Målet til helsedirektoratet er at det skal opprettes et undervisningssykehjem i hvert fylke i Norge. Imidlertid har undervisningssykehjemmene så langt kun i liten grad utviklet seg til forskningsmiljøer.

14 14 Etter modell av undervisningssykehjemmene, er det også nylig igangsatt arbeid med å etablere undervisningshjemmetjenester. Tiltaket har som formål å stimulere til fagutvikling, praksisnær forskning og utvikling av gode læringsmiljøer, samt å øke kunnskap om tjenestens behov for kompetanseutvikling. Hensikten med HUSK er å utvikle nye samarbeidsformer mellom sosialtjenesten, forskning, utdanning og brukere, og skal blant annet bidra til kunnskapsutvikling ved at en inngår langsiktige kontrakter med praksisfeltet i kommunene for å sikre kontinuitet og reduserer innslaget av enkeltstående, løsrevne prosjekter. HUSK er lokalisert ved Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Trondheim, Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Bodø. Nettverket består av kommuner i regionene, Diakonhjemmets høgskole, NTNU og Nordlandsforskning. Nettverket har et tett samarbeid med Helsedirektoratet og NAV-direktoratet. Det finansieres av høgskolene, kommunene og ca halvparten av ressursene kommer fra NAV sentralt. Barne- og likestillingsdepartementet etablerte utover 1990-tallet Barnevernets utviklingssenter (BUS) i Tromsø, Trondheim og Bergen, i tillegg til Oslo (som senere inngikk i NOVA). BUS skal bidra til kompetanseutvikling innen barnevernet, og driver bidragsforskning og oppdragsforskning. De inngår i instituttsektoren uten å være direkte knyttet til undervisning i barnevern eller sosialfag. I tillegg er det etablert sentra for å imøtekomme enkelte regioners særskilte behov. Senter for samisk helseforskning er et eksempel på det. Senteret skal fremme interdisiplinær og tverrfaglig forskning og utviklingsarbeid på helse og levekår blant den samiske befolkningen i Norge, fremskaffe ny kunnskap om helse og levekår om og blant den samiske befolkningen og bidra til forskningsrekruttering. Samarbeid med helseforetak I hovedsak har forskningen i sykehus vært fokusert på medisinsk forskning, i samarbeid med de medisinske fakultetene ved universitetene. Forskningen har nå fått stadig større betydning i foretakene, og skal jmf strategiplanene omfatte alle helseprofesjoner og samarbeid med flere miljøer, inkludert helsefaglige miljøer ved universiteter og høgskoler. Representanter fra høgskolene er medlemmer i ulike forskningsrelevante utvalg og arbeidsgrupper, og det er opprettet ulike samarbeidsordninger og nettverk mellom høgskoler og foretak. Et eksempel på samarbeid er kombinerte stillinger mellom helseforetak og UH-sektoren. Haraldsplass diakonale høgskole og Haraldsplass sykehus har fra 2008 felles fagutviklingssykepleier der kompetansekravet er doktorgrad. Høgskolen i Sogn og Fjordane og Helse Førde har opprettet Senter for helseforskning i Sogn og Fjordane med en felles forskningsleder for helseforskning. Ved Oslo Universitetssykehus er det også flere ansatte med bakgrunn innen NRHS-fagene som har II-stillinger ved universitet og høgskoler. I Helse Sørøst er det vedtatt en forskningsstrategi der man nå arbeider med en handlingsplan for oppfølging. Det er forventet at helsefagenes kunnskapsfelt tydeliggjøres som områder for forskning og kompetanseutvikling. Videre vektlegges kombinerte stillinger mellom sykehus

15 15 og UH-sektoren. Strategien har også fokus på tverrfaglighet og translasjonsforskning som gir muligheter for NRHS-miljøene. Helse Nord vil prioritere anvendt klinisk forskning. Det er en oppfatning om at kunnskapsnivået innen elementær klinisk forskningsmetodikk blant arbeidende helsepersonell er alt for lavt, og det er viktig med målrettede tiltak for å bøte på dette. Tiltak vil være organisatoriske og elektroniske netteverk for å legge til rette for fagutvikling og FoU, videreutvikle desentraliserte utdanningsmodeller oa. Helse Midt-Norge skal prioritere forskning med betydning for klinisk praksis, og ha særskilt fokus på forskningssvake områder og tverrfaglig forskning. Rus og farmasi trekkes fram som områder som skal prioriteres med hensyn til å bygge opp infrastruktur, opprette forskerstillinger og gi støtte til mindre prosjekter som har forskningspotensial på sikt. Helse Midt-Norge skal gjennom samarbeid med NTNU og høgskolene sørge for at veilederkompetansen innen forskning er tilstrekkelig og tilgjengelig ved alle foretak i regionen, og at denne blir ivaretatt gjennom oppretting av egne kombinerte stillinger. Helsefaglig forsking, her definert som forskning utført av høgskoleutdannede helseprofesjoner, er en ny strategisk forskingssatsing i Helse Vest fra Strategiplan for Helse Vest prioriterer såkalte forskningssvake områder i foretakene, som psykisk helse, rus, rehabilitering og habilitering, muskel- skjelettplager. Dette vil medføre samarbeid med miljøer utover de medisinske fakultetene, herunder høgskolene. De utviklingstrekk som sees ved de regionale helseforetakene vil medføre en økning i den vitenskapelige kompetansen hos helsefagutdannede i foretakene. Foreløpig kan dette først og fremst registreres ved Oslo Universitetssykehus der ca 30 har doktorgrad, og av disse har 4 professorkompetanse. Norges Forskningsråd (NFR) NFR har over en rekke år hatt en egen strategi for forskning ved høyskolene. Dette har vært fulgt opp med øremerkede midler for høgskolene, f. eks. Strategiske høgskoleprosjekter. Det diskuteres om virkemiddelet skal videreføres, men foreløpig er innstillingen at det er behov for slik satsning. Likevel vil Forskningsrådet anbefale at innsatsen framover gradvis dreies bort fra virkemidler som er eksklusivt rettet mot de statlige høgskolene. Forskningsrådet vil i stedet utvikle virkemidler som styrker kompetanseutviklingen og forskningsinnsatsen innenfor kunnskapsområder som høgskolene har et spesielt ansvar for. Dette gjelder blant annet ingeniørfag, økonomisk administrative fag og andre fagområder som er viktig for regional innovasjon og utvikling, samt fagområder som inngår i profesjonsutdanningene for skole, barnehage, helse og omsorg. (s. 2 i strategidok). NFR vil utrede styrking både av det vitenskapelige grunnlaget for forskning innenfor profesjonsutdanningene for lærer, førskolelærer, barnevern og sosial- og helsefag, og forskning om profesjonene og

16 16 profesjonsutøvelse. Her ligger det klare muligheter for fagmiljøene innenfor NRHS. I tillegg vil NFR bidra til den regionale forankringen av høgskolene gjennom sitt program Virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI). Fagmiljøene innenfor NRHS kan også finne relevante programmer og utlysninger innefor de ordinære virkemidlene til NFR. NRHS-miljøene omfatter både helsefaglige og sosialfaglige miljøer, mens NFRs fagoppdeling i stor grad skiller mellom de to typene fagområder. Medisinske og helsefaglig forskning har gjennom mange år hatt en særlig oppmerksomhet og er ett av fire prioriterte nasjonale satsningsområder for norsk forskning. Dette er opprettholdt som satsning i den nye forskningsmeldingen (St. meld. nr. 30 ( ) Klima for forskning). Det er nylig laget et policy-dokument for medisinsk og helsefaglig forskning ( ). Dette inneholder ingen særskilte virkemidler for høgskolemiljøene, men flere forhold gir muligheter for deltagelse. Det vektlegges at forskningsgrupper må være tilstrekkelig store, og at god forskning i dag ofte krever samarbeid på tvers av flere miljøer og institusjoner. Tverrfaglighet og translasjonsforskning fremheves også. Samfunnsforhold, livsmiljø, helsetjenesteforskning trekkes også frem som viktige. Av de områdene som NFR særlig vil prioritere og stimulere, finner man bl.a. følgende: helse- og omsorgstjenesteforskning, for å kunne møte utfordringen med et økende antall eldre og kronisk syke og et kostnadskrevende helsetjenestesystem forskning om psykisk helse, særlig hos barn og unge, forholdet mellom rusmiddelbruk og psykisk helse Rusmiddelforskning, som innbefatter behandlings- og rehabiliteringsforskning, samt samfunnsvitenskapelig forskning folkehelseforskning med økt tverrfaglighet for å hente helsegevinster til alle befolkningsgrupper gjennom forebyggende tiltak og helse fremmende aktiviteter. For de sosialfaglige miljøene er det i særlig grad Velferdsprogrammet som har vært aktuelt, Den nye antologien om velferdsprogrammet ( Hjernen er alene - Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Christensen m.fl 2009) viser imidlertid at svært lite av forskningsmidlene går til profesjonsfagene, og at forskningen domineres av de etablerte samfunnsforskningsmiljøene i instituttsektoren i Oslo. Velferdsprogrammet legges nå ned, og NFR igangsetter i 2009 en stor satsning kalt Arbeidsliv, velferd og migrasjon. Andre finansieringskilder Flere departementer tildeler midler til forskning innenfor bestemte problemområder (og utenfor NFR systemet) som er relevante for fagmiljøer ved NRHS. Dette gjelder både HOD og AID. For sosialfagsutdanningene er i tillegg kommuner og direktoratene viktige finansieringskilder, enten etter søknad eller tildelt oppdrag uten søknad. HUSK er for eksempel finansiert av kommune, direktorat og høgskole.

17 17 Regionale forskningsfond etableres med en kapital på 6 mrd. kroner med forventet avkastning på 285 mill. kr i Kunnskapsdepartementet har budsjett- og forvaltningsansvar for de regionale fondene. Fondene skal supplere nasjonale virkemidler, og målsetningen er å styrke samspillet mellom næringsliv, høgskoler og regionene. Innretningen på fondene skal være ferdig utredet innen 1. juni Det kan være potensial for FoU-midler her, kanskje spesielt for sosialfagsmiljøene. De regionale helseforetakene har årlige utlysninger av forskningsmidler. For å kunne søke må man fra 2009 være tilsatt (helt eller delvis) i et av helseforetakene i regionen. Flere regionale helseforetak har tidligere tildelt midler også til forskere tilsatt ved universitet og høgskoler, men dette er innskjerpet etter pålegg fra HOD. Ansatte i UH-sektoren kan eventuelt søke på prosjekter sammen med ansatte ved et av helseforetakene, eller ved at de har bistilling på foretaket, men tildelingen vil gå til helseforetaket. Det lyses imidlertid ut enkelte strategiske midler som kan gå til høgskolene. Helse Midt-Norge RHF har øremerket 1,5 mill. kroner til prosjekter for å styrke forskning, utvikling og samarbeid mellom høgskolene og høgskolefaggruppene i klinikken. Personell med utdanning i helsefag og sosialfag oppfordres til å søke. De ideelle foreningene omfatter Stiftelsen Helse- og Rehabilitering, Kreftforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Hjerte- karrådet i Nasjonalforeningen. Disse har nasjonale utlysninger der fagområdene innenfor NRHS vil kunne passe godt faglig. Del 2: Utfordringer Ut fra den målsetning som er ført opp innledningsvis - Innen 10 år skal NRHS-miljøene ha 8-10 store og gode forskningsmiljøer rettet mot å løse de store helse- og velferdsproblemene vil utvalget peke på forhold som er av særlig betydning og som samtidig representerer en utfordring for NRHS-miljøene: Tilgang til og deltagelse i strategisk viktige fora Forskeropplæringen og PhD program Ressurstilgang - FoU-tid Størrelsen og robustheten til fagmiljøene FoU-ledelse Internasjonalisering Tilgang til og deltagelse i strategisk viktige fora Premissene for FoU innenfor NRHS fagområde legges av en rekke institusjoner og grupperinger. Utover egne institusjoner (og allianser de inngår i), vil vi trekke frem følgende institusjoner og arenaer som spesielt viktige:

18 18 Universitets- og høgskolerådet (UHR) Departementer, spesielt Kunnskapsdepartementet (KD), Barne- og likestillingsdepartementet (BLD), Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), Helse- og omsorgsdepartementet(hod) Direktorater, spesielt Barne, ungdoms- og familiedirektoratet, NAV direktoratet, Helsedirektoratet Kommuner og KS Norges forskningsråd (NFR) Stiftelsen Helse og rehabilitering (HelseRehab) Nasjonalt Samarbeidsorgan (NSG), regionale helseforetaks forskningsutvalg og de enkelte helseforetak. Som et ledd i UHRs organisasjon, har NRHS all mulig tilgang til deltagelse innenfor denne organisasjonen. Arbeidsutvalget i NRHS oppgir at de blir invitert til deltagelse i relevante saker innenfor dette systemet. For alle de øvrige i listen ovenfor, har NRHS og fagmiljøene innenfor NRHS variabel innflytelse. NRHS sekretariat har kontakt med KD, HOD og BLD, og arbeider aktivt med å skaffe forskningsstrategiske kontakter på høyt nivå. NRHS har årlige dialogmøter med Helsedirektoratet. Sosialfagsmiljøene har kontakt med kommunene og direktoratene, og får til dels tilgang på forskningsmidler som tildeles uten utlysning. NFR er departementenes rådgiver i forskningsspørsmål og deltar i aktivt inn i arbeidet med forskningssamarbeid i EU. Det er derfor av særlig betydning å sikre innflytelse i de strategiske fora som angår NRHS fagområder. Ikke minst for helsefagene kan etablerte medisinske fagmiljøer og fagpersoner bli ansett å også skulle være våre representanter, uten at dette nødvendigvis vil være tilfelle. I følge NFR s programnettsider er det representanter fra NRHS-miljøene i NRF s programstyrer for programmene folkehelse, helse og omsorgstjenester, forskning på årsaker til sykefravær, rusmiddelforskning og strategisk høgskoleprogram. Generelt er det få representanter fra statlige høgskoler i programstyrene. For øvrig synes det som om NRHSmiljøene har en adekvat representasjon i flere av utvalgene til Helse og rehabilitering. Innenfor hvert av RHFene og lokalt på helseforetakene fordeles forskningsmidler, både strategisk og etter åpen søknadsrunde. Nasjonalt samarbeidsgruppe er også en premissgiver for forskningen ved foretakene. På samme måte som ovenfor, er det viktig at relevante forskningsinteresser innenfor NRHS fagområder blir ivaretatt i disse systemene. NRHS har representanter i NSG. Forskningsutvalget i Helse SørØst har vedtatt at UiO og høgskolene skal være representert i utvalget. I Helse-Nord er det for forskningsutvalgene vedtatt at minst et medlem skal være fra annen profesjon enn medisin, og utvalget skal ha god spredning på kompetanse fra ulike områder innen medisin og helsefag. Til tross for en viss representasjon

19 19 fra helsemiljøene i utvalg, rapporteres det fra flere hold at det er vanskelig å få gehør for forskningsinteresser med basis i NRHS-miljøene. Dette henger i noen grad sammen med de særskilte behov for kompetanseoppbygging, men også at det er etablerte tradisjoner for hvordan midler fordeles. Det er derfor en utfordring for NRHS og fagmiljøene å bidra til å skape aksept og anerkjennelse for sin forskning og de problemstillinger denne retter seg mot. Samlet sett kan utfordringene i forhold til strategisk viktige fora være å gjøre en gjennomgang av hvilke fora man vil prioritere tilgang til sikre en kompetent deltagelse i eller tilknytning til disse Forskeropplæringen og PhD-program De formelle rammene for forskeropplæringen utgjøres i dag av PhD-programmer og i noen grad av forskerskoler. Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor, foregår det aller meste av PhD-utdanningen innenfor universitetenes PhD-programmer. Flere av disse har tradisjonelt ikke hatt et kurstilbud som er godt tilpasset kandidater innenfor NRHS fagområder, men dette er i dag under sterk endring. Vi ser en kraftig vekst i kurs på phd-nivå med høy relevans for aktuelle fagområder. I tillegg deltar flere NRHS-miljøer i utvikling av nye PhD-program. Med hensyn til kursporteføljen er det derfor rimelig å anta at man i løpet av 1-2 år får et godt tilfang av kurs. De aller fleste PhD-program åpner dessuten for at man kan ta kurs ved andre institusjoner. En sentral del av forskeropplæringen, er gjennomføringen av forskningsprosjektet frem til avhandling. Erfaringsmessig er det i denne delen kandidatene bruker lenger tid enn stipulert. Noe av grunnen til dette, er at kandidatene har ulike rammer for gjennomføring av sitt PhDprosjekt. Mange har det ikke som sin hovedbeskjeftigelse, men søker å gjennomføre en PhD ved siden av annen jobb (ofte på deltid). Det kan være grunn til å se nærmere på om miljøene gir tilstrekkelige betingelser til at ansatte kan få gjennomført sin PhD med en ønsket gjennomføringstid. I tillegg til slike forskjeller, er det også stor variasjon med hensyn til i hvilken grad PhDkandidatene inngår i gode faglige miljøer. Noen deltar daglig i aktive og stimulerende forskningsmiljøer, mens andre er nokså alene og har ingen daglig kontakt med andre verken seniorer eller PhD-kandidater. Utvalget ser det som et mål at alle PhD-kandidatene skal inngå i aktive forskningsgrupper. Dette kan være vanskelig for de som er knyttet til små institusjoner. Det er derfor behov for nettverksbygging eller formaliserte samarbeidsavtaler mellom små og store fagmiljøer Samarbeid mellom flere høgskoler/universitet om tematiske eller områdesatsinger vil muliggjøre en kritisk stor nok masse til å få bærekraftige forskningsmiljø hvor doktorgradsopplæring inngår i porteføljen. Eksempler på UH-nettverk der doktorgradsopplæring inngår ser vi innen barnevernsforskning og innen Vest-Norsk nettverk (omtalt s 10). Forskerskoler, enten som en del av et institusjonsnettverk eller tilknyttet en institusjon, vil være et viktig bidrag til å sikre bedre gjennomføring.

20 20 Gjennomgangen ovenfor viser også at det er en relativt høy alder på de som disputerer. Det er ikke noe mål at alle skal være unge ved disputas, men det er fortsatt behov for å få yngre kandidater inn som stipendiater. Aktuelle tiltak for å sikre rekruttering av yngre kandidater kan for eksempel være integrerte løp der doktorgradsutdanning starter på mastergradsnivå med direkte overgang til PhD-utdanning etter ett år. I følge Stortingsmelding nr 30 Klima for forskning ( ) kan denne ordningen være aktuell for helsefagene, men den må utredes nærmere. Som en oppsummering, kan følgende trekkes ut som utfordringer det bør knyttes mål til: Sikre at PhD-kandidatene får en forankring i gode forskningsmiljøer ved egen institusjon eller i institusjonsnettverk Sikre relevante kurs i PhD-programmer Sikre tilgang til forskerskoler Sikre rekruttering av flere yngre stipendiater Sikre tilstrekkelige arbeidsbetingelser for PhD-kandidatene for gjennomføring på normert tid Ressurstilgang FoU tid Gjennomgangen i del 1 viser at det er store variasjoner i hvor stor andel av de vitenskapeliges tid som avsettes til FoU arbeid, selv om de fleste høgskolene har de samme mål for FoU (25 %). For universitetsmiljøene er andelen høyere (standard er fortsatt 45 % for førsteamanuenser og professorer), men noe av forskjellene kan tilskrives en annen stillingsstruktur. Utvalget mener det er nødvendig med sammenhengende tid til forskning for å oppnå en tilstrekkelig effektiv utnyttelse av denne ressursen. Her ligger det en utfordring til ledelsen av institusjonene i forhold til å tilrettelegge for å oppnå reell sammenhengende tid av tilstrekkelig varighet. Selv om man holder fast i målet om 25 % FoU-tid i høgskolene, så behøver ikke denne fordeles likt til enhver tid. Kanskje vil mange være tjent med løsninger som gir mulighet for 100 % tid til forskning i perioder. Ved universitetene og noen høgskoler kan man søke om forskningstermin som gir mulighet for å bruke hele sin tid til forskning i ett år. Erfaring viser at det er store forskningsmessige gevinster med en slik konsentrasjon om forskning. Vi ser av del 1 at publisering har økt de tre siste årene, til tross for at mål om FoU-andel har vært stabil. Publisering varierer imidlertid fra tilsatt til tilsatt, og for så sikre resultater av FoU-tid bør det stilles strenge krav til framdrift og publisering i prosjektet ved tildeling av ny tid. Dette kan innebære at færre enn før tildeles tid og noen tildeles mer tid. Høgskolene sliter med å bygge opp bærekraftige forskningsmiljø, og som et ledd i styrkingen av