Til havs med vitenskapen

Transkript

1 Vera Schwach Til havs med vitenskapen Fiskerirettet havforskning Doktoravhandling innlevert for bedømmelse til dr. philos.-graden Det humanistiske fakultet Universitetet i Oslo april 2011

2 Vera Schwach Doktoravhandlinger forsvart ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo Nr. xxx ISSN-

3 Avhandlingen er tilegnet Gunnar Schwach ( ) far og historielektor i takknemlighet

4

5 Forord Hva hadde norske vitenskapsmenn ut på havet å gjøre? I Til havs med vitenskapen. Fiskerirettet havforskning undersøker jeg hvorfor naturforskere dro ut på sjøen, og hva de fant ut. Jeg redegjør for de faglige problemene som havforskningen beskjeftiget seg med, og ser dem i sammenheng med økonomiske, politiske og kulturelle faktorer. Avhandlingen er todelt. Den består av seks artikkelbidrag, og en ramme som danner en innledning til bidragene og en kappe om dem. Jan Eivind Myhre, professor i historie ved Universitetet i Oslo har veiledet meg i en avsluttende fase. Forsker i historie Eldrid I. Mageli har vært en skarpsindig og kritisk leser av rammen. Jeg er dere begge en stor takk skyldig. Amerikanske kollegaer i vitenskapshistorie, Eric L. Mills og Helen M. Rozwadowski, introduserte meg sjenerøst til et fagfellesskap. Slik møtte jeg en rekke engasjerte fagfeller, blant andre Keith Benson, Deborah Day, David van Keuren, Jennifer M. Hubbard og Mary Carmel Finley. Jeg ble invitert til å delta i Maury workshops finansiert av forskningsrådet i USA (National Research Foundation). Diskusjonene under disse arbeidskonferansene var en enestående oppmuntring og læringsprosess. Utenlandske kollegaer stilte uventede og faglig skjerpende spørsmål om vitenskap, økonomiske og politiske forhold i Norge. Artikkelen om Nordhavsekspedisjonen, Faded Glory: The Norwegian Vøringen-Expedition, , (artikkel nr. 1) og den om akustikk, Et øye ned i havet. Fiskeakustikk, vitenskap og politikk (artikkel nr. 6) er begge resultater av Maury-workshops. Under arbeidet har jeg vært medlem av, og senere visepresident i The International Comission for the History of Oceanography (ICHO). Gjennom ICHO har jeg truffet faghistorikere og andre med engasjement i havforskningens historie. Foruten fagfellene nevnt ovenfor har jeg særlig samarbeidet med Julia Lajus, Walter Lenz, Jens Smed og Artur Svansson. De er alle velvillighetene selv når jeg spør etter opplysninger og om bistand. Forskere ved Havforskningsinstituttet og andre naturvitere har svart imøtekommende på hjelpeløse spørsmål fra en historiker. Blant de mange havforskere jeg har utspurt, vil jeg især takke Johan Blindheim, Olav Dragesund, Arvid Hylen, Odd Nakken og Ole Johan Østvedt. En helt spesiell og varm takk går til fiskeribiolog Per Solemdal. Han har gitt meg en grunnleggende og tålmodig innføring i fiskeribiologisk kunnskap og tenkemåte. Per er alltid rede til en fagprat eller en prat. Uten ham som læremester og samtalepartner hadde jeg ikke våget å skrive artikkelen om kunstig utklekking av torsk, The Impact of Artificial Hatching of Cod on Marine Research, (artikkel nr. 2) og bidraget, Bergen en forskningsfront, /(1930), (artikkel nr. 3). Et felles nordisk prosjekt om rekefiskets historie, finansiert av NOS-S (prosjektnr , 2004) gjorde det mulig å skrive og publisere artikkelen Et rekefisket på vitenskapens grunn.

6 Fiskeribiologi, forsøk og fangst, , (artikkel nr. 5). Tusen takk til Bjørn-Petter Finstad som tok initiativet og ledet prosjektet. Takk til ham, Pål Christensen, Hrefna Karlsdottir og især Morten Karnøe Søndergaard for givende diskusjoner om fiskerier, næringsutvikling og moderniseringsstrategier i Norden. Bak denne avhandlingen ligger det måneders arbeid med arkivalier. Min beste takk går til arkivverket for assistanse, velvilje og tilrettelegging. Særlig vil jeg takke personalet ved Statsarkivet i Bergen og ansatte ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, men også Rigsarkivet i Danmark og Riksarkivet i Norge, Universitetsbiblioteket i Göteborg og Havforskningsinstituttets bibliotek. Så takker jeg Nasjonalbiblioteket, avd. Oslo, Universitetsbiblioteket i Bergen og Havforskningsinstituttet for reproduksjoner av fotografier og andre illustrasjoner. Familien Hjort, først ved Johan Hjort ( ) og siden ved Harald Hjort, har stilt til rådighet privat brevmateriale og gitt meg tillatelse til å sitere fra korrespondanse til Johan Hjort ( ). Tusen takk for velviljen og interessen. Mange takk til min arbeidsplass, det samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttet NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, for å ha fristilt i alt tre måneders arbeidstid til arbeidet med avhandlingen. Gode fagfeller og venner har hjulpet meg fram. I løpet av arbeidet har jeg ført utallige inspirerende samtaler om hav, vitenskap, forvaltning, fiskerier og politisk historie. De bergensbaserte historikerne Edgar Hovland og Anders Haaland har både bibrakt meg fiskerihistorie og lært meg et og annet om historiefagets skrivekunst og håndverk. Jeg takker varmt Anne Kristine Børresen, Geir Hestmark, Petter Holm, Harald Dag Jølle, Eldrid I. Mageli, Kåre Nolde Nielsen, May-Brith Ohman Nielsen, Vidar Paulsen, Liv Ramskjær, Hans Skoie, Jorunn Tjoflaat, Olav Wicken og Siri Aanstad. Oslo, april 2011 Vera Schwach

7 Innholdsfortegnelse Ramme: forske, forvalte og fiske... 3 Spørsmål, delemner, artikler og en ramme... 6 Innramming og presentasjon... 7 Tid, rom og tema... 9 Termer for forskning på sjø og hav Kildegrunnlag Historiografi: norsk historie og vitenskapshistorie om havforskning Havforskning for stat og for naturvitenskaper Starten og strategiske behov himmel og hav Naturlige svingninger i fangsten, ikke overfiske Fellesskap i fiskeriforvaltning og i fagsamfunn Forskning og næringspolitikk: moderniseringens kilde, dens strateger og iverksettere Konklusjon: fisk for vitenskap, politikk og økonomi Avhandlingens seks artikler Artikkel nr. 1: Faded Glory: The Norwegian Vøringen-Expedition, Artikkel nr. 2: The Impact of Artificial Hatching of Cod on Marine Research. 121 Artikkel nr. 3: Akademiets forskningsprofiler: Johan Hjort Artikkel nr. 4: Bergen en forskningsfront, /(1930) Artikkel nr. 5: Et rekefiske på vitenskapens grunn. Fiskeribiologi, forsøk og fangst Artikkel nr. 6: Et øye ned i havet. Fiskeakustikk, vitenskap og politikk

8

9 Ramme: forske, forvalte og fiske Den store Indflydelse, Fiskerierne udøve paa Landets og Befolkningens materielle og økonomiske Velvære, og det lave Standpunkt, hvorpaa Naturvidenskaben staaer med hensyn til de Fiskearter, der i Almindelighed i større Masser søge vore Kyster, synes at maatte være en Opfordring for det Offentlige til her at skride ind, skjønt [Nærings]Kommiteen er af den Formening, at det Udbytte, man paa denne Maade vil høste, fornemmelig i den nærmeste Fremtid, vil være af større Betydenhed i videnskabelig end i praktisk henseende. 1 Stortingets næringskomité argumenterte i mars 1860 for at Stortinget skulle vedta å begynne med vitenskapelige undersøkelser av saltvannsfiskeriene. Komiteens begrunnelse var både av samfunnsøkonomisk og av naturvitenskapelig art. Næringskomiteen poengterte imidlertid at den forventet at vitenskapen nok ville få større utbytte av undersøkelsene enn fiskeriene ville. Forslaget hadde sin bakgrunn i fiskerienes betydning både som livsgrunnlag for folk langs kysten og for norsk økonomi. Staten var seg bevisst fiskerinæringens verdi både for bosetting, verdiskapning og eksportinntekter. Statens oppmerksomhet var spesielt rettet mot de eksportrettede sesongfiskeriene som betydde en god del for norsk økonomi. De store, sesongmessige innsigene av torsk [Gadus morhua] og sild [Clupea harengus] til kysten la grunnlag for økonomisk vekst på 1800-tallet, herunder en forsterket utvidelse av en pengeøkonomi. Et grunnleggende problem for fiskeriene var de uforklarlige variasjonene i naturgrunnlaget for næringsvirksomheten. Disse skiftningene gjorde at mengden landet fangst kunne veksle sterkt. Når silda eller torsken uteble, rammet det distrikter, næringsutøvere og nasjonaløkonomien. På midten av 1800-tallet søkte statens menn vitenskapelige forklaringer på fenomenet variasjoner, nærmere bestemt kunnskap fra zoologi og andre fremvoksende forskningsfelter innenfor naturvitenskapene. Frykten for at sildeinnsiget til Vestlandet skulle opphøre, var den direkte foranledning til at næringskomiteen ba Stortinget bevilge midler for å lære fiskerienes ressursgrunnlag bedre å kjenne. Men også lofotfisket hadde noen dårlige år rundt I 1864 nådde dette fisket et bunnivå. En uro for svikt i sildefisket, men også for torskefisket medvirket nok til at komiteens forslag om naturvitenskapelige undersøkelser vant fram akkurat da. I april 1860 vedtok Stortinget å etablere Undersøgelser betræffende Saltvandsfiskerierne. 2 Enkelt sagt skulle naturforskerne svare på spørsmålene om sild og/eller torsk ville forsvinne fra kysten eller ikke, og hvordan det kunne skje. I tidsrommet 1860 til 1970 ble det bygd opp 1 2 Stortingets forhandlinger , (heretter SF) bd.7, Indst. S. No. 81, 1860: SF , bd. 9: 66, vedtak fattet

10 et anselig forskningsfelt nært knyttet til utforskningen av fiskerienes ressursgrunnlag: havforskning. 3 I denne avhandlingen studerer jeg de faglige spørsmålene som havforskningen beskjeftiget seg med og ser dem i sammenheng med samfunnsmessige forhold. Rikdommer fra havets dyp som skal fanges Fiskerienes behov dannet altså en ytre, samfunnsmessig ramme for de vitenskapelige undersøkelsene. Som en bakgrunn til fiskeriundersøkelsene og havforskningen vil jeg peke på noen sentrale trekk ved næringens naturgrunnlag og ved næringsutøvelse på 1800-tallet. Mens silda var viktig for flere lands fiskerier, var de omfattende torskefiskeriene mest et norsk, islandsk og kanadisk fenomen. Grunnlaget for norsk fiske og fangst var de gunstige naturforholdene i farvannene rundt landet vårt. Platået mellom Norskerenna, kontinentalsokkelen og kysten utgjør grunne og næringsrike havområder som torsk, sild og andre fiskeslag årlig vendte tilbake til. Fiskerne utnyttet de store beite- og gyteinnsigene til kystfarvann og fjorder. Fiskeriene i Norge ble drevet på nesten samme førindustrielle måte i 1860 som i middelalderen. Når silda om vinteren søkte inn til kysten for å gyte, og kunne fanges med små, åpne båter i fjordene høst og sommer, behøvde ikke fiskerne ro lenger ut for å høste den. På den andre siden var norske fiskere med sine enkle båter helt avhengige av sildas og også torskens innsig til de nære kystfarvannene.. I første del av 1800-tallet opplevde fiskeriene en lengre og mer stabil høykonjunktur enn øvrige eksportnæringer som trelast og skipsfart. Mer enn halvparten av landets befolkning hentet rundt midten av århundret hele eller deler av sitt utkomme fra saltvannsfiskeriene, spesielt dem etter sild og torsk, eller fra de økonomiske ringvirkningene som fiskerinæringen skapte. Tilvirkning, transport og omsetning, innenlands så vel som utenlands, skaffet sysselsetting og inntekter til nye grupper. Næringen la grunnlag for regional spesialisering i produksjon av innsatsvarer til fangst og foredling. Det gjaldt båter, fiskeredskaper, tauverk, tønnebånd med mere. Saltvannsfiskeriene var en mangslungen næringsvirksomhet. Den spente fra et småskalafiske 3 I 1865 var norsk havforskning to personer i bistilling pluss innleid mannskap på fiskefeltene. Rundt 1906 arbeidet forskere i feltet. Teknisk personale og kontorpersonale kan ha utgjort 5 10 personer. Til dette kommer forhyrt mannskap på det ene forskningsfartøyet, Michael Sars. Omkring 1970 drev cirka 110 forskere fiskerirelatert havforskning, inkludert alge-, plankton- og miljøundersøkelser. Teknisk personale og kontorpersonale kan anslagsvis ha vært i samme størrelsesorden, stillinger. Det fantes 12 forskningsfartøyer med mannskap. Vera Schwach, Havet, fisken og vitenskapen. Fra fiskeriundersøkelser til havforskningsinstitutt , (Havforskningsinstituttet/John Grieg AS) Bergen, 2000: 98; Torleif M. Hauge, Oseanografisk forskning i Norge. En oversikt over aktiviteter og ressurser, NAVF s [sic] utredningsinstitutt, Norges allmennvitenskapelige forskningsråd, Utredninger om forskning og høyere utdanning 1972:7 appendix, 1972: 1 10, Anslaget for hjelpersonell er basert på talloppgaver i Norsk oseanografi, 1976:

11 for matauk og et daglig fiske der fangstene ble solgt i nærliggende byer og tettsteder, til de store, kommersielle fiskeriene der 80 til 90 prosent av fangstene ble omsatt på internasjonale markeder. Småskalafisket, det være seg til matauk eller til lokal omsetning, var viktig nok. Likevel kom det i skyggen av de store sesongfiskeriene etter sild og torsk. Disse samlet tusenvis av deltagere fra store områder av landet og skaffet nasjonen betydelige inntekter i fremmed valuta, til kjøp av varer og tjenester som ikke ble fremstilt innenlands. De store sesongfiskeriene var i det alt vesentlige kystfiskerier. Før 1900 var bank- og havfisket ennå generelt lite utviklet. Kystfisket krevde små investeringer i båter og utstyr, og avkastningen ble fordelt på så mange at det sjelden fant sted noen større kapitalakkumulasjon. Hovedtyngden av ekspansjonen skjedde i første halvpart av 1800-tallet. Veksten skyldtes hovedsakelig økt deltagelse, snarere enn en utvikling med nye produkter og ny teknologi. 4 Fra 1808 til 1870 hadde sildefisket og virksomheter nært knyttet til dette fisket, skapt grunnlag for rask økonomisk vekst med et tyngdepunkt på Sør-Vestlandet. Helt fra middelalderen av hadde bygder som deltok i eksportfiskeriene vært innvevd i en pengeøkonomi. Og på 1800-tallet ble overgangen til en pengeøkonomi intensivert. Kontantinntektene som fulgte av fiske og fangst ble en inngangsport til pengehusholdning, endret forbruksmønster og økt levestandard når fisket slo til. Nye tettsteder vokste opp, og eldre byer som Stavanger og Bergen fikk sin andel av eksportinntektene. Spesielt sildefisket, men også torskefisket medvirket, særlig fra og 1870-tallet av, til at utøverne gradvis og i enda sterkere grad ble vevd inn i pengesamfunnet. Men mot slutten av århundret sakket fiskerinæringen generelt sett akterut i den allmenne økonomiske fremgangen. 5 Mine motiver for kasus havforskning Denne avhandlingen undersøker havforskning som vitenskapelig kunnskapsfelt og som samfunnsfenomen. Tre historiefaglige motiver ligger til grunn for studien. Det første motivet er en idé om at vitenskapelig arbeid utført både ved norske universiteter og forskning gjort i andre typer institusjoner var praktisk rettet, og kanskje gjennomgående mer innrettet mot å løse spesifikke samfunnsspørsmål enn faghistoriske studier til nå har etterlatt inntrykk av. I denne undersøkelsen drøfter jeg hvordan løsningen av samfunnsoppgaver i praksis artet seg og har valgt havforskning som kasus. Det andre motivet er at byggingen av forskningsfeltet havforskning foregikk i det vesentlige innenfor andre institusjonelle rammer enn dem historikere som oftest velger når de skriver 4 Fremstillinger bygger i det vesentlige på Trygve Solhaug, De norske fiskeriers historie , annen, uforandret utgave, (første utgave 1976), (Universitetsforlaget) Bergen, Solhaug, De norske fiskeriers historie , 1983:

12 vitenskapshistorie. Vitenskapshistorikere har tendert til å konsentrere seg om private eller offentlige teknisk-industrielle komplekser og om disiplinbygging ved universitetene. I denne undersøkelsen gransker jeg et forskningsfelt og en naturvitenskap som hadde et tyngdepunkt innenfor et annet organisatorisk rammeverk, forvaltningen av en bestemt type fellesgoder, natur og naturressurser. Begrunnelsen for valget er at staten kan ha vært en pådriver for å drive forskning utenfor universitetene og utenom militære og sivile teknisk-industrielle komplekser. Jeg utforsker et vitenskapelig felt som i vesentlig grad vokste fram, og inngikk som en del av, den offentlige forvaltningen av en naturressurs. I studien legges det særlig vekt på utviklingen av én disiplin innenfor det flerdisiplinære feltet, fiskeribiologi. Begrunnelsen for å fokusere på fiskeribiologi er at jeg ønsker å belyse hvilken faglig innflytelse denne disiplinen hadde på norsk havforskning. Forøvrig brukes både betegnelsen vitenskapelig felt, forskningsfelt og flerfaglig disiplin(er) for å beskrive havforskning. Det tredje historiefaglige motivet er forbundet med det foregående. Jeg vil undersøke vekselspillet mellom vitenskapelig kunnskap som et middel til erkjennelse og innsikt på den ene siden og bruk av vitenskap som et virkemiddel for å løse konkrete samfunnsoppgaver på den andre siden. I denne konteksten blir samfunnsoppgave eksemplifisert til det å skulle dekke fiskeriforvaltningens og fiskerinæringens behov. Spesielt er jeg opptatt av vitenskapens rolle for å påskynde en økonomisk utvikling i saltvannsfiskeriene. Kunnskapsbehov for primærnæringene var tidligere organisert enn dem rettet mot industrien. Allerede fra midt på 1800-tallet vokste det fram institusjoner for kunnskapsproduksjon og/eller kunnskapsspredning for disse næringene i Norge, for eksempel for skogbruk, bergverk og fiskeriene. Mens satsingen for industrien kom senere, fra mellomkrigstiden av. 6 En nærstudie av havforskning og moderniseringsstrev i fiskeriene vil ikke bare ha en partikulær interesse, men også være av generell verdi for å vinne bredere historisk innsikt om relasjoner mellom naturvitenskaper, forskning og økonomiske endringsprosesser. Spørsmål, delemner, artikler og en ramme To hovedspørsmål skal avhandlingen svare på: På hvilken måte vokste havforskning fram som et vitenskapelig felt? Hvorfor og hvordan fikk vitenskapelig kunnskap og rasjonalitet innpass i forvaltningen av fiskeressursene og som politisk beslutningsgrunnlag? Disse to spørsmålene blir utmyntet til en drøfting i tre delemner: 1) havforskningens interne vitenskapshistorie, 2) havforskning, fiskeriforvaltning og profesjonsbygging og 3) forholdet mellom havforskning og en næringspolitikk for saltvannsfiskeriene. Det tredje delemnet kan 6 Francis Sejersted, Offentlig organisert vitenskap for industrien, Demokratisk kapitalisme, (Universitetsforlaget) Oslo, 1993:

13 forstås som en utdypning av emne nummer to. De seks artiklene som utgjør hovedstammen i Til havs med vitenskapen berører ett eller begge spørsmålene. De tre delemnene er flettet inn i hverandre, men slik at de ulike artikkelbidragene har hver sine tyngdepunkter. Delemne 1) er spesielt drøftet i artikkel nr. 4, Bergen en forskningsfront, /(1930), mens delemne 2) særlig behandles: i artikkel nr. 1, Faded Glory: The Norwegian Vøringen- Expedition, ; i nr. 2, The Impact of Artificial Hatching of Cod on Marine Research og i nr. 3, Akademiets forskerprofiler: Johan Hjort Delemne 3) belyses i to artikler: i nr. 5, Et rekefiske på vitenskapens grunn. Fiskeribiologi, forsøk og fangst og i nr. 6 Et øye ned i havet. Fiskeakustikk, vitenskap og politikk, Artiklene er ordnet i kronologisk rekkefølge etter det tidsintervallet som de omhandler. Arbeidene ble publisert mellom 1998 og Teksten er beholdt i sin opprinnelige form, kun ortografiske feil og andre errata er korrigert. Rammen binder de seks artiklene sammen og setter dem inn i en bredere historisk kontekst. Rammen danner en innledning til og en kappe om de seks artikkelbidragene. I den drøfter jeg koblingspunkter og fellestrekk mellom kasusstudiene og forsøker å realisere ambisjoner om generaliseringer og teoriutvikling. Noen gjentagelser mellom rammen og artiklene kan forekomme. Rammen er delt opp i to deler og avsluttes med en konklusjon. I første del redegjør jeg for det analytiske rammeverket for artikkelbidragene. Andre del er en realhistorisk introduksjon til havforskningens historie. Denne delen innleder med en historisk fremstilling av feltets fremvekst med vekt på en tidlig fase. De påfølgende delkapitlene er tematisk ordnet i de samme tre delemnene som artiklene: havforskningens interne vitenskapshistorie; havforskning, fiskeriforvaltning og vitenskapelig institusjonsbygging, samt havforskning og næringspolitikk. Innramming og presentasjon I rammens første del presiserer jeg emnet for avhandlingsarbeidet, redegjør for dets avgrensinger, definisjoner og kildegrunnlag. Jeg plasserer de seks artiklene i sine kronologiske, romlige og tematiske sammenhenger. Dessuten plasseres min undersøkelse inn i en historiografisk kontekst. Innfallsvinkler Mitt utgangspunkt er to velkjente tilnærminger til vitenskapshistorie: henholdsvis den internalistiske og den eksternalistiske innfallsvinkelen. Med en internalistisk innfallsvinkel til stoffet legger historikeren vekt på å undersøke vekselvirkninger mellom ulike sider av forskningsprosessen. Hun ser på forbindelser mellom forståelsesrammer og metoder på den ene siden, enkeltundersøkelser på den andre og generelle slutninger og teoribygging på den 7

14 tredje siden. Artsmessig er det kun et av de seks bidragene, artikkel nr. 4, Bergen en forskningsfront som anlegger et (nesten utelukkende) internt historiografisk synsvinkel. De andre fem artiklene legger størst vekt på det eksterne vitenskapshistoriske perspektivet, men inneholder alle elementer av intern vitenskapshistorie. Emnet for rammens delkapittel Naturlige svingninger i fangsten, ikke overfiske (s ) er også overveiende av internhistorisk karakter. En viktig side ved intern vitenskapshistorie er etter mitt syn ikke bare å studere de ferdige vitenskapelige resultatene, men også å forklare forskningsprosesser og forstå hvordan forskningsbasert kunnskap faktisk ble utvunnet. Studier av havet er fundert på tre faktorer: observasjoner og eksperimenter, instrumenter og teorier. Fra disse elementene vokste havforskning fram som et vitenskapelig felt. I denne avhandlingen vier jeg oppmerksomhet til vitenskapelige teorier og resultater, men også til feltstudier. Feltstudier er her et fellesnavn for en situasjon der sentrale deler av forskningsprosessen, herunder metode- og teoriutvikling foregikk ute i felten, til sjøs. I de tre artiklene: nr. 1, Faded Glory: The Norwegian Vøringen- Expedition, i nr. 5, Et rekefiske på vitenskapens grunn og i nr. 6, Et øye ned i havet, eksemplifiserer jeg feltstudienes betydning for kunnskapsdannelse. I all sin dagligdagshet viser jeg hvor vitalt egnede fartøyer med tilpasset teknisk utrustning, herunder presise og standardiserte instrumenter, undersøkelses- og fangstredskaper, var for å gjøre observasjoner og innhente data. Havforskning er et velegnet kasus for å vinne allmenn innsikt ikke bare i feltstudiers, men også innvirkningen av ulike teknologiske prosesser på naturvitenskapene. 7 Jeg har imidlertid nøyd meg med å bidra via kasusstudier til å godtgjøre feltstudienes betydning for norsk havforskning. En eksternalistisk innfallsvinkel til vitenskapshistorie benevnes også som vitenskap og samfunn. I denne avhandlingen blir denne innfallsvinkelen konkretisert til å gjelde koblinger mellom forskning og fiskeriforvaltning, men i noen grad også fiskeriinteresser i bredere forstand. Rett nok blir havforskningens direkte og indirekte anknytninger til andre samfunnsområder, slike som utenrikspolitikk, (se artikkel nr. 1, Faded Glory. The Norwegian Vøringen-Expedition ) og forsvarspolitikk (se artikkel nr. 6, Et øye ned i havet ) nevnt, men tilknytninger til disse to politikkområdene behandles ikke inngående. Den eksterne innfallsvinkelen blir i denne studien avgrenset til to emner: Det ene er relasjoner mellom havforskning og fiskeriforvaltning. Dette emnet står i fokus i artiklene nr. 1, Faded Glory: The Norwegian Vøringen-Expedition ; i nr. 2, The Impact of Artificial Hatching of Cod on Marine Research og i nr. 3, Akademiets forskerprofiler: Johan Hjort. Det andre 7 For en prinsipiell drøfting av feltstudier, Henrik Kuklick og Robert E. Kohler, Introduction i H. Kuklick og R.E. Kohler (red.), Science in the field, Osiris, bd.11, 1996:

15 delemnet, det om forbindelser mellom vitenskap og næringspolitikk for fiskeriene, kan som nevnt, betraktes som en utdypning av foregående emne. Modernisering (jf.s. 19) var et sentralt politisk virkemiddel for staten og dens fagforvaltning. Målet var å oppnå større og best mulig økonomisk utbytte av fiskeressursene. Forholdet mellom havforskning og en næringspolitikk for fiskeriene blir analysert i artiklene nr. 5, Et rekefiske på vitenskapens grunn og i nr. 6, Et øye ned i havet. En tredje innfallsvinkel til vitenskapshistorie er å belyse krysningspunkter mellom et internt og et eksternt perspektiv. Studier av forskningens profesjonalisering, dens disiplin- og institusjonsdannelser faller i denne kategorien. Intellektuell og institusjonell bygging setter implisitt interne prosesser i fokus, samtidig som de viser hvordan disiplinbygging foregår og inngår i bredere samfunnskontekster, både nasjonalt og internasjonalt. 8 Havforskningens profesjonalisering, studert som disiplinutvikling og institusjonell historie, blir analysert i flere av bidragene, herunder i artiklene nr. 1, Faded Glory: The Norwegian Vøringen-Expedition, i nr. 3 Akademiets forskerprofiler: Johan Hjort og i nr. 5 Et rekefiske på vitenskapens grunn. I tillegg blir det redegjort for profesjonalisering og institusjonalisering i rammens delkapitler Tid, rom og tema (se nedenfor) og i Fellesskap i fiskeriforvaltning og fagsamfunn (s ). Tid, rom og tema Tidsramme og periodiseringer Periodisering er allment et redskap for historikeren i arbeidet med å analysere historiske dynamikker. Hun vil identifisere tids- og stedstypiske tradisjoner, forklare kontinuitet og årsaker til brudd og endringer. Dette arbeidet strekker seg over 110 år, fra 1860 til 1970, med en viss vekt på intervallet Tidsrammen er begrunnet med både organisatoriske, faglige og næringspolitiske skillelinjer. Startåret er 1860 for da vedtok Stortinget å etablere fiskeriundersøkelsene. Avhandlingens sluttpunkt er Da skjedde det et paradigmatisk skifte i Norge i synet på landets fiskeressurser. Fra nå av ble ikke fiskeressursene i farvannene rundt landet betraktet som like uuttømmelige som Sareptas krukke, men som en knapp naturressurs. Dette vendepunktet innebar et skifte i vitenskapens rolle i fagforvaltningen og indirekte overfor fiskerinæringen. Et kjernepunkt i det nye reguleringsregime var kvoteberegninger av totalt anbefalt fangstmengde ( Totale allowable catches (TAC). De ble basert på vitenskapelige modeller med årlige estimater av de enkelte fiskebestandenes 8 Innfallsvinkelen er inspirert av Jan Eivind Myhre: I historiens hus er det mange rom, Historisk tidsskrift bd. 75 nr. 1/2, 1996: 5. 9

16 størrelser og maksimalt fangstuttaket for å sikre videre bærekraft i fiskerienes ressursgrunnlag. En annen begrunnelse for å trekke en grense ved 1970 er at fra da av vokste det fram en helt ny fiskerinæring, akvakultur/ havbruk. Rammens delkapitler og artiklene med sine ulike temaer og problemstillinger opererer med forskjellige periodiske skiller. De er tuftet på nasjonale faglig, politiske og/eller organisatoriske endringer. Likevel finnes det innenfor den ytre tidsrammen noen allmenne, indre delelinjer. Tidsrommet kan deles i fire intervaller: , /1918, og Denne periodiseringen er hovedsakelig tuftet på organisatoriske skifter knyttet til fagforvaltningen og på sentrale nyskapninger i det faglige programmet I 1860 opprettet Stortinget én fiskeristipendiatstilling og i neste sesjon som ble holdt i , én til. Den første stipendiaten Axel Boeck ( ) døde ung av tuberkulose. Den andre, (Georg) Ossian Sars ( ) som påbegynte sin utforskning i 1864, var eneste stipendiat i tjue år, fra 1873 til Etter 1874 kombinerte Sars stipendiatstillingen med en professorstilling i zoologi ved Universitetet. 10 I 1893 tiltrådte Johan Hjort ( ) som fiskeristipendiat. Hjort var utdannet zoolog med doktorgrad fra München, men hadde ingen spesiell opplæring i fiskenes biologi. Tre år senere, i 1896, overtok han ledelsen av fiskeriundersøkelsene. Inntil 1900 kombinerte Hjort sin stipendiatstilling med en stilling som konservator ved universitetet. 11 Fiskeriundersøkelsene var formelt sett organisert som en selvstendig opererende kommisjon. Slik var også Norges geografiske oppmåling (NGO) og Norges geologiske undersøkelser (NGU) 12 organisert på 1800-tallet. For fiskeriene stod denne ordningen ved lag fra 1860 til Mellom 1897 og inntil reorganiseringen våren 1900 ble undersøkelsene formelt sett ledet av en overledelseskommisjon. Alle stipendiatstillingene var inntil 1900 bistillinger. Grunnmuren for det faglige programmet ble lagt ved opprettelsen av de vitenskapelige fiskeriundersøkelsene i De utgjorde stammen i det som rundt 1895 ble til feltet Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000: Periodevise ble det engasjert assistenter og andre medarbeidere. Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000: 37; Jan Grande, Modernisering og risiko. Beretninger om fisket i Lofoten ca Senter for teknologi og samfunn rapport nr. 29, NTNU, Trondheim, 1996: Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000: 26, 69. Ved opprettelsen var Fiskeriundersøkelsene underlagt Departementet for det Indre. Undersøkelsene soknet til Indrekontoret D, og 1. Indrekontor D. Mellom 1902 og 1946 var de underlagt etterfølgerne til Indredepartement, Sosialdepartementet og Handelsdepartementet. Ved opprettelsen av Fiskeridepartementet i 1946 ble Fiskeridirektoratet med underliggende enheter, herunder Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt, innordnet her. 10

17 havforskning (om termen, s ). Forskningsmessig utgjør 1900 et skille, ved at fra da av disponerte havforskningen et eget havgående fartøy, Michael Sars. En artikkel har sitt kronologiske tyngdepunkt i denne perioden: Det er nr. 1, Faded Glory: The Norwegian Vøringen-Expedition. Dessuten har rammens delkapittel, Naturlige svingninger i fangsten, ikke overfiske et tyngdepunkt i dette tidevervet, mens delkapitlet Starten og strategiske behov himmel og hav begynner med 1820-årene og går fram til rundt /1918 I april 1900 vedtok Stortinget å etablere en landsdekkende fiskeriadministrasjon med sete i Bergen. Fiskeristyrelsen begynte offisielt sin virksomhet 15. oktober Dét er en hovedgrunn til å trekke et kronologisk skille i Med dette stortingsvedtaket ble fiskeriundersøkelsene innlemmet i en landsdekkende fagforvaltning. De ble organisert på en måte som i dagens språk kan benevnes som en forskningsavdeling i en statlig forvaltningsenhet. Fiskeristyrelsens arbeidsfelter skulle både være allmenn næringsforvaltning og vitenskapelige undersøkelser. Ledelsen var en troika. Hvert medlem i trespannet hadde sitt ansvarsområde. Styrelse som styringsform var et eksperiment som etter få år befant seg i en krise. I 1906 ble styrelsen omgjort til et ordinært fagdirektorat til et Fiskeridirektorat. Johan Hjort ble utnevnt til landets første fiskeridirektør samme år, og satt i stilingen til han sa opp i Etter ham har ingen fiskeridirektør samtidig vært vitenskapsmann. Med opprettelse av en fiskeriadministrasjon gikk fiskeriundersøkelser og havforskning fra å være en deltidsbeskjeftigelse for en eller flere utpekte vitenskapelig kyndige til heltidsstillinger ved en spesialisert institusjon. Havforskningen fikk en sentralinstitusjon, og den dannet ryggraden nasjonalt for feltet. Gjennom å være det største enkeltmiljøet, ved sin kontinuitet og den beste tilgangen til havgående forskningsfartøyer og dermed feltstudier, preget direktoratets havforskning den nasjonale mellom 1900 og 1970, men i noe mindre grad på 1960-tallet. Ved siden av fantes det andre, mindre enheter og enkeltpersoner som drev fiskerirettet havforskning. De biologiske stasjonene i henholdsvis Drøbak, Bergen og Trondheim var formelt sett kun innlemmet i fiskeriforvaltningen i tre år, fra 1900 til De biologiske stasjonene forble små målt i antall vitenskapelig ansatte og fikk allment ingen stor innvirkning på havforskningen nasjonalt. Jeg gjør imidlertid et unntak for den biologiske Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000: 19 33, 44 50, 58 61, 82 85, Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000: 94 95; Charles A. Kofoid, The biological stations of Europe, (Government Printing Office) Washington, 1910:

18 stasjonen i Bergen i årene Også ved Bergens Museum/Universitetet i Bergen ble det utført noe havforskning. Universitetet i hovedstaden spilte også en viss rolle. Inntil 1900 var fiskeriundersøkelsene fysisk plassert der. 16 Noe forenklet kan en si at den organisatoriske rammen for havforskning som ble lagt rundt 1900 bestod, med noen påbygninger og mindre endringer, fram til Faglig sett er periodiseringen /1918 begrunnet med at Bergen i disse årene representerte et kraftsentrum for så vel innenlandsk som internasjonal havforskning. Med basis i tidligere innvunnet kunnskap, bygde Hjort sammen med sine assistenter og medarbeidere opp et Bergensmiljø i havforskning. 17 Forskningen i dette miljøet la en metodisk og teoretisk grunnvoll for dagens havforskning. I 1914 oppsummerte fagmiljøet i Bergen resultatene så langt og ga en forklaring på de naturlige årsakene til de store vekslingene i fangstutbyttet av torsk og sild. Tre artikler har et kronologisk tyngdepunkt i denne perioden: nr. 2, The Impact of Artificial Hatching of Cod on Marine Research ; nr. 3, Akademiets forskerprofiler: Johan Hjort og nr. 4, Bergen en forskningsfront, /(1930), og dessuten delvis nr. 5, Et rekefiske på vitenskapens grunn. Fiskeribiologi, forsøk og fangst Periodisk står mellomkrigstiden som en slags parentes mellom en hektisk første æra og en ny oppgang etter Ved Fiskeridirektoratet opphørte den vitenskapelige avdelingen å eksistere i navnet, men ikke i gavnet. Havforskningen manglet et større havgående fartøy, etter at Michael Sars var blitt rekvirert i I perioden var det midler til fiskeriundersøkelser i arktiske strøk, deltagelse i ICES og dessuten hvalforskning som forhindret finansiell tørke. Johan Hjort stod som nestor og en garant for havforskningens faglige kvalitet og dens samfunnsmessige betydning, andre havforskere stod i hans skygge. Hjort sikret hvalforskningen gode kår, men bidro også til å splitte havforskningen i en epoke Mellom 1906 og1917 var stasjonen tilholdssted for oseanografen Bjørn Helland-Hansen og hans program for dynamiske oseanografi. I 1917 ble et geofysisk institutt åpnet. Mills, The Historian of Science and Oceanography after twenty years, 1993: 9; Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000: Om instituttet, se Edgar Hovland, Det Geofysisk Institutt i d.s. (red.), I vinden. Geofysisk institutt 90 år, (Fagbokforlaget) Bergen, 2007: Om marinbotanikk i Kristiania/Oslo, se Eric L. Mills, Biological Oceanography. An Early History, , (Cornell University Press) Ithaca og London, Bergensmiljøet inkluderer vitenskapsmenn som for lengre eller kortere perioder deltok i havforskning etter Johan Hjorts program. Begrepet er valgt for å overvinne problemer med formell institusjonstilhørighet og ansettelsesforhold. Sentrale personer var foruten Johan Hjort: Gustaf Adolf Appelløf, Paul Bjerkan, Hjalmar Broch, Knut Dahl, Dèire Damas, Haaken Hasberg Gran, Bjørn Helland-Hansen, Einar Koefoed, Einar Lea og Oscar Sund. 12

19 med knappe midler. Rundt 1935 bedret rammevilkårene seg noe. Det skyldtes delvis bedre økonomiske konjunkturer allment; men også tilskudd fra Fiskeribedriftens forskningsfond. Så kom krigen, og alle planer ble lagt på is. Faglig sett var programmet langt på vei en fortsettelse og utdypning av forrige periodes spørsmål, torsken og sildas befolkningslære. Hjort fikk et personlig professorat i 1921 ved Universitetet i hovedstaden og bygde opp et forskningsmiljø her. Det hadde et tyngdepunkt i studier av kommersielle hvalbestander. To artikler har delvis sine kronologiske tyngdepunkter i denne perioden: Det er nr. 5, Et rekefiske på vitenskapens grunn. Fiskeribiologi, forsøk og fangst og nr. 6, Et øye ned i havet. Fiskeakustikk, vitenskap og politikk, Etterkrigstiden markerte et vendepunkt for havforskningen både organisatorisk og faglig sett. Etter 1945 innrammet fagforvaltningen av fiskeriene havforskningen på en kvalitativt annen måte enn tidligere. I 1946 var det blitt opprettet et eget departement for fiskerisaker, men ansettelsen av Klaus Sunnanå ( ) som Fiskeridirektør i 1948 gjorde utslaget. I tidevervet fra 1945 til 1970 var Fiskeridirektøren og ikke Fiskeridepartementet kraftsenteret i fiskeriforvaltningen. Først etter denne perioden, fra midt på 1970-tallet av ble maktforholdet mellom direktoratet og departementet gradvis forskjøvet i departementets favør. 18 Etter 1945 manøvrerte forskerne i større grad enn før i spenningsfelter mellom andre faggrupper i fiskeriforvaltninger, næringens interesser og egne faglige ambisjoner. I arbeidet med å samle sakkunnskap og reformere næringsdriften hentet Fiskeridirektøren kunnskap og prestisje fra naturvitenskapene og spesielt fra havforskningen. Fiskeridirektøren mente at den vitenskapelige kunnskapen skulle danne underlag for forvaltningsmessige tiltak slik direktøren definerte dem. Havforskerne tapte noe av sin tidligere frie stilling. En annen grunn til å sette et skille i 1945 er at forskningsfeltet ble mer spesialisert og mer formelt organisert. Faggruppene ble tallmessig flere og differensierte, og de institusjonelle strukturene la sterkere bindinger på den enkelte forsker. Inntil andre verdenskrig hadde enkeltpersoner langt på vei kunnet preget forskningens organisering og hadde dominert over et institusjonelt rammeverk. En enkeltforsker eller små forskergrupper kunne sette agendaen for et delfelt både nasjonalt og internasjonalt. Havforskerne var få i tallet, og mange oppgaver stod og falt med den enkeltes engasjement, innsats og kvalitet som forsker. Faglig sett ble tidsrommet 1945 til 1970 et kappløp mellom den teknologiske utviklingen i 18 Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000:

20 fiskeriene på den ene siden, og kunnskapen om uttak og utviklingen av beskatningsmodeller på den andre. Rundt 1970 ble det nasjonalt og overnasjonalt det lagt nye rammer for fangst av fiskeressurser. En artikkel har delvis sine kronologiske tyngdepunkter i denne perioden. Det er nr. 6, Et øye ned i havet. Fiskeakustikk, vitenskap og politikk, Rom Rommet er de geografiske stedene der historien finner sted. For det meste foregår denne historien i Norge, noe ganger i hovedstaden, men oftere ved Fiskeristyrelsen/Fiskeridirektoratet i Bergen og i farvannene utenfor eller dem lenger unna det norske fastlandet. Av og til utspiller historien seg på andre steder: i Skandinavia, i Nord- Europa eller i Nord- Amerika. Foruten å være en fysisk dimensjon, er rom også en sosialt, kulturelt og politisk definert størrelse som kan binde de geografiske lokalitetene sammen, men også kan sprenge dem. Det sosiale rommet var først et skandinavisk et, men etter 1900 et nordeuropeisk faglig fellesskap. Dette fellesskapet var konsentrert om Det internasjonale råd for havforskning (heretter ICES) grunnlagt i ICES var en kombinert forvaltnings- og vitenskapelig organisasjon som vokste fram i ly av fiskeriforvaltningene i medlemslandene. Fra århundreskiftet til 1970 foregikk vesentlige deler av både den uformelle og den formaliserte internasjonale faglig virksomheten gjennom ICES. Presisering av tema Havforskning med et tyngdepunkt i fiskenes biologi Interessen for havet som geografisk område binder havforskningen sammen. Feltet er flerdisiplinært og omfatter blant annet studier av fysiske aspekter ved havet, slik som dybdeog bunnforhold, temperaturer, strømninger og biologiske sider som plante- og dyreliv. 20 I dette arbeidet står biologiske studier i forgrunnen og spesielt fiskeribiologi. Det har sin bakgrunn i at zoologisk baserte undersøkelser av saltvannsfisker ble en drivkraft for en dominerende retning i Norge, den fiskerirettede havforskningen. Som en konsekvens av dette Om ICES, Helen M. Rozwadowski, The Sea Knows No Boundaries. A Century of Marine Sciences under ICES, (ICES and University of Washington Press), Copenhagen, Seattle and London, Norsk oseanografisk komité (heretter NOK), Norsk oseanografi. Status og perspektiver, (Norges allmennvitenskapelige forskningsråd) Oslo, 1976: for en drøfting av havforskningens arbeidsoppgaver og fagdisipliner per

21 valget, vil fremveksten av andre, sentrale disipliner slike som marin botanikk (biologisk oseanografi) og fysisk oseanografi, bli mer sporadisk behandlet. Likevel er betydningen av samvirket og spenninger mellom kjemiske, fysiske og biologiske (zoologiske og botaniske) studier innforstått. 21 Selv om fiskeribiologi utgjør et tyngdepunkt i denne avhandlingen, bør det ikke prinsipielt utelukkes at utforskning med andre disiplinære tyngdepunkter og/eller med andre hensikter enn dem rettet mot fiskeriene, har hatt et visst omfang i Norge. En relevant studie for å komplettere en fiskeribiologisk dominert havforskning som denne undersøkelsen kan gi, kunne være å analysere de fysiske havstudienes koblingspunkter mot forskning for andre hensikter enn fiskeriene og/eller samfunnssektorer. Spesielt etter 1945 kan oseanografi ha vokst til en betydelig disiplin. En hypotese er at veksten kan ha vært knyttet til nasjonalt forsvar og samarbeid i regi av NATO. 22 Sild og torsk, andre fiskeslag og svømmende dyr Blant de mange fiskeslagene i nordatlantiske farvann rettes oppmerksomheten spesielt mot sild [Clupea harengus] og torsk [Gadus morhua]. 23 Den sildebestanden som står i sentrum for undersøkelsene, er den bestanden som etter 1970 ble definert som norsk vårgytende sild (NVG-sild). NVG-sild er den største enkelte sildebestand i europeiske farvann. Den tilhører den atlanto-skandinaviske sildestammen som også omfatter to sildebestander som gyter i islandske farvann. Blant torskebestandene står det som per 2011 benevnes bestanden av norsk arktisk torsk i sentrum. Stammen av kysttorsk berøres så vidt i artikkel nr. 2, The Impact of Artificial Hatching of Cod on Marine Research, mens bestanden av nordsjøtorsk knapt blir behandlet. Sildas biologi er ulik torskens. Silda er en fisk i sildefamiliene (clupediene). Den er en pelagisk stimfisk som for det meste beiter i de øvre vannlagene. Silda lever stort sett av plankton og da hovedsakelige små krepsdyr. Torsken hører til torskefamilien (gadoidene). Den deles i flere bestander. Kysttorsken lever relativt stasjonært i kyststrøk og nært bunnen, men den norsk arktiske torsken i større grad lever pelagisk og dypere på åpent hav. Til tross for ulik biologi behandles sild og torsk for mitt formål oftest under ett i denne rammen Se også Schwach, Havet, fisken og vitenskapen, 2000: 70 82, , , En opptelling av disiplinær bakgrunn og forskningsprosjekter, viser at rundt 1972 arbeidet halvparten av forskerne med oppgaver utenom fiskerirelatert havforskning. Det vitenskapelige personalet i universitets-, høyskole- og instituttsektoren talte 264 forskere. Av de 264 hadde 157 eller ca. 60 prosent en annen disiplinær bakgrunn enn biologi og kjemi. Av de 264 drev 110 forskere eller 40 prosent fiskerirelatert havforskning, (inkludert alge-, plankton- og miljøundersøkelser). Hauge, Oseanografisk forskning i Norge, 1972: 26 28, Om ressursgrunnlaget for torsk og sild, Odd Nakken, Ressursgrunnlaget i Ove Bjarnar, Dag Magne Berge og Oddbjørn Melle, Havfiskeflåten i Møre og Romsdal og Trøndelag, bd. 2, Fra fiskeri til regulert spesialist, , (Tapir Akademisk Forlag) Trondheim, 2006:

22 Sild og torsk var de to artene som langt på vei ble vitenskapens mønsterarter. Begge fikk stor innflytelse på utformingen av modeller og teorier i fiskeribiologi. Påstanden om mønsterarter er drøftet i artikkel nr. 4, Bergen en forskningsfront. Men også noen andre fiske- og dyreslag tas opp i artiklene, slik som for eksempel i artikkel nr. 6, Et øye ned i havet der brisling [Sprattus sprattus] er viktig og i artikkel nr. 5, Et rekefiske på vitenskapens grunn, som er viet reka [Pandalus borealis]. Saltvannsfiskeriene Emnet for denne avhandlingen er ikke fiskeriene i seg selv, men den måten staten ved sin forvaltningspraksis interesserte seg for fiskeressursene. Imidlertid er noen forhold i fiskeriene viktige å klargjøre for å forstå hvordan havforskningen ble innrettet slik den ble og fikk sin tematiske oppmerksomhet. En viktig bakenforliggende faktor er at næringsveien fiskeriene for hele perioden kan deles i tre adskilte ledd: fangst, tilvirkning og omsetning. Statens innsats var rettet mot alle de tre leddene: for det første hadde den oppmerksomheten rettet mot den landbaserte bearbeidingen av råvarene, for det andre mot omsetningen spesielt den som skjedde utenlands, og for det tredje var staten svært opptatt av næringens naturgrunnlag og dermed av fangstleddet. Fangstleddet kom til å stå sentralt i havforskningen. Dette leddet kan igjen deles i tre grupper etter hvordan fangsten ble avsatt: Det var fiske til egen middag og matauk, for det andre var det et lokalt, daglig fiske der fangstene ble solgt på brygger i nærliggende byer og tettsteder, for det tredje var det de store sesongfiskeriene etter sild og torsk, der mellom 80 og 90 prosent av fangsten ble utført. Fangstleddet og den måten det var ordnet på, fikk indirekte og direkte stor innflytelse på den statlige forvaltningen av fiskeriene, herunder på havforskningens arbeidsoppgaver. Dette leddet av fiskerinæringen står derfor i sentrum i denne avhandlingen. Statens interesser var særlig rettet mot ressursgrunnlaget for de innbringende eksportfiskeriene. Slik som beskrevet i rammens innledning, så ble havforskningen innrettet for å oppfylle statens kunnskapsbehov spesielt om det naturlige grunnlaget for de store sesongfiskeriene og i særdeleshet om to arter, sild og torsk. Fiskeriforvaltningens oppgaver, herunder utklekking og vitenskap Fagforvaltningen av fisk omfattet en rekke arbeidsområder. Denne studien retter hovedsakelig blikket mot fangstleddet og én type oppgave: de naturvitenskapelige undersøkelsene. Noen bakenforliggende forhold kan være viktige for å forstå organiseringen av fiskeriforvaltnings arbeid og havforskningens plass i det. I 1855 ble en egen forvaltning for ferskvannsfisket opprettet, og i 1860 en for saltvannsfiskeriene. Siden da har administrasjonen av ferskvanns- og saltvannsfiske vært adskilt i Norge. Den opprinnelige årsaken til dette skillet var mest trolig at fisket i ferskvann var knyttet til landbruket og gårdenes rettigheter, mens de viktigste fiskeriene i saltvann foregikk innenfor en annen næringsstruktur og andre områder i landet, på steder der folk 16

23 delvis livnærte seg som bønder og delvis som fiskere; de høstet både fra jorda og allmenningen på havet. Saltvannsfiskeriene ble et avgrenset og spesialisert forvaltningsområde. Skillet kom tidlig, det vedvarte og var distinkt, muligens ble skillelinjene skarpere enn i mange andre land, der samme fagadministrasjon kunne få ansvar for både ferskvanns- og saltvannsfisket. Nasjonalt var den statlige administrasjonen av samfunnsområdet og næringsveien fiskeriene i hele tidsrommet 1860 til 1970 langt på vei sammenfallende. Fra 1840-årene av tok staten på seg en rekke oppgaver i forvaltningen av saltvannsfiskeriene. Oppgavene kan grovt sett deles i tre typer, selv om de ulike aktivitetene griper inn i hverandre både organisatorisk og kunnskapsmessig. 24 1) Staten bestemte lovmessige reguleringer og utførte kontroll med næringen. Stortinget ga lover for å regulere fisket, blant dem Lofotloven av 1857 som innførte at havet var en allmenning, og at fiskerne skulle konkurrere fritt om fisken, i kortform kalt fritt hav, fritt fiske. 25 Videre ble det ført oppsyn med fisket og fiskerne spesielt under de store sesongfiskeriene, herunder Lofotfisket. Staten ved dens amtmenn skrev innberetninger og det ble ført statistikker over fangster og næringsutøvelse. 26 Denne typen tiltak blir ikke drøftet i min undersøkelse. 2) En annen type tiltak var bygging av infrastruktur og av grunnlagsinvesteringer i vid forstand, i den hensikt å legge til rette for næringsdrift. Slike initiativer kunne være instrumentelle i sin karakter og/eller rettet mot direkte anvendelse, og/eller de kunne være av mer langsiktig karakter og av grunnleggende samfunnsnytte. Et eksempel på et instrumentelt tiltak var byggingen av fyr langs kystleden og det å skape tryggere havner. Et av flere tiltak av mer langsiktig karakter var offentlig finansiert vitenskapelig utforskning av naturen og av naturgrunnlaget for næringsdriften. Det står i sentrum for min undersøkelse. 3) En tredje type oppgave som staten tok på seg, var tiltak som tok direkte sikte på å påvirke den måten næringsdrift skjedde på. Jeg har valgt å bruke Edgeir Benums term for denne typen tiltak, opphjelp. 27 Begrepet har slik jeg bruker det, to dimensjoner: det har både et planleggende, strategisk nivå og en praktisk iverksettende side. I fiskeriene drev staten opphjelp både rettet mot tilvirkningsleddet og overfor fangstleddet. Denne studien drøfter to tiltak rettet mot fiskerinæringens fangstledd: Det ene er kunstig utklekking av saltvannsfisk og det andre er fiskeriundersøkelsene og havforskning. Utklekkingen blir drøftet i artikkel nr. 2, The Impact of Artificial Hatching of Cod on Marine Inndelingen bygger på Leiv Nordstrand, Fiskeridirektøren melder. Fiskeridirektoratet , (Fiskeridirektoratet/John Grieg AS) Bergen, Om lofotlovens innføring og strider fram til 1880, Solhaug, De norske fiskeriers historie, 1983: Solhaug, De norske fiskeriers historie, 1983: , se også Grande, Modernisering og risiko, Edgeir Benum, Sentraladministrasjonens historie. Bd , (Universitetsforlaget) Oslo, 1979: