Konservering: strategi og metodeutvikling

Transkript

1 Norsk institutt for kulturminneforskning Strategisk instituttprogram Konservering: strategi og metodeutvikling Grete Swensen (red.)

2 Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU NIKU ble etablert 1. september 1994 som del av Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA NIKU. Instituttet har som oppgave å utføre anvendt forskning og forskningsbasert oppdragsvirksomhet innenfor kulturminnevernet og målsettingen er å være et nasjonalt og internasjonalt kompetansesenter innen anvendt kulturminneforskning. NIKU har kompetanse bl.a. innen arkeologi (forhistorie og middelalder), arkitektur, etnologi, fotografi, fysisk antropologi, geografiske informasjonssystemer, informatikk, konservering og kunsthistorie. Instituttet utfører forskning og oppdrag innenfor følgende områder: Arkeologi i middelalderbyene Arkeologiske registreringer og overvåkinger Bygningsundersøkelser Fargeundersøkelser (bygninger) Fotodokumentasjon Humanosteologi Konservering og restaurering Landskap og kulturminner Landskapsanalyser og konsekvensutredninger for kulturminner i samband med naturinngrep og arealendringer Miljøovervåking Oppmålinger Registrering av kulturminner De største oppdragsgiverne er, i tillegg til Miljøverndepartementet og Norges forskningsråd, Riksantikvaren, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og andre offentlige institusjoner og bedrifter (Statsbygg, Forsvaret ol.). Swensen. G. (red.) Strategisk instituttprogram Konservering: strategi og metodeutvikling. NIKU publikasjoner 104: Oslo, mars 2001 NIKU publikasjoner 104 ISSN ISBN Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse NIKU har sitt hovedkontor i Oslo og distriktskontorer i Bergen, Oslo (Gamlebyen), Tromsø, Trondheim og Tønsberg. Fellesadministrasjonen med det andre instituttet i Stiftelsen, NINA, ligger i Trondheim. NIKU Publikasjoner Fra 2001 går instituttet bort fra de tidligere seriene, Fagrapport, Oppdragsmelding og Temahefte, og utgir én serie, NIKU Publikasjoner. Serien nummereres i fortsettelse av Oppdragsmeldingene, men vil innholdsmessig omfatte det vide spekter av kulturminnefaglige tema og rapporter som tidligere fordelte seg på tre serier. Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre viktige resultater av den faglige virksomheten tilgjengelig for et større publikum. Fakta-arkene er gratis; de er også tilgjengelige på hjemmesiden til NINA NIKU, Prosjekt nr.: Oppdragsgiver: Norges forskningsråd Tilgjengelighet: Åpen Ansvarlig signatur: Redaksjon: Grete Gundhus Grafisk design og produksjon: Elisabeth Mølbach Tegnekontoret NINA NIKU Opplag: 400 Sats: NINA NIKU Trykk: Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NIKU Dronningensgt. 13, Postboks 736 Sentrum N-0105 Oslo Tlf.: Faks: Internett:

3 Referat Swensen. G. (red.) Strategisk instituttprogram Konservering: strategi og metodeutvikling. NIKU Publikasjoner 104: Resultatet av NIKUs første strategiske instituttprogram med konservering som tema publiseres her i form av 15 artikler som dekker programmets tre deler: 1. Forebyggende konservering som bevaringsstrategi, 2. Utvikling av konserveringsmetoder og tradisjonelle vedlikeholdsmetoder for et miljø i endring, 3. Utvikling av verktøy og metode for prioritering av oppgaver innen bevaring og konservering. Tematisk omhandler artiklene klimaforskning, ulike materialgrupper som tjære, lim og limfarge, tilstandsregistrering ved bruk av geografiske informasjonssystemer (GIS) samt utvikling av kulturminnedatabaser. Artiklene er rettet mot kulturminneforvaltningen som målgruppe og er rikt illustrert. Emneord: Bonader - Databaser - Dimensjonsendring - Geografiske informasjonssystemer - GIS - Kirkekunst - Klima - Konserveringsforskning - Kulturminner - Kulturminneregistre - Lim - Limfarge - Microsoft Access - Maleri - Middelalder - Stavkirker - Stør - Tjære - Tilstandsregistrering tall tall. Abstract Swensen, G. (ed.) Strategic institute research programme Conservation: strategy and methods development. NIKU Publications, no 104: In Norwegian. This publication presents the results of NIKU s first strategic institute research programme on conservation, with 15 richly illustrated articles covering the programme s three main research areas: 1. Preventive conservation as a preservation strategy; 2. Improvement and development of conservation methods and traditional maintenance methods to meet environmental changes; 3. Development of tools and methods for prioritisation of preservation and conservation work. Primarily directed towards Norway s heritage management authorities, the articles cover a wide variety of subjects, including interior-climate research and monitoring, the properties and performance of disparate materials such as pine tar, glue and distemper, condition assessment involving an innovative application of Geographic information systems (GIS) software, and the development of heritage databases. Keywords: Church art Climatic conditions Condition assessment Conservation research Cultural heritage Databases Distemper Geographic information systems GIS Glue Heritage registers Microsoft Access Middle Ages Painted textiles Paintings Pine tar Stave churches Sturgeon (glue) 17 th century 18 th century. 3

4 Forord Konservering: strategi og metodeutvikling er den første av i alt fire publikasjoner som oppsummerer resultatene av NIKUs første generasjon med strategiske instituttprogrammer. De kommende tre publikasjoner vil omhandle Hus i Norge, Norske middelalderbyer og Landskapet som kulturminne. Da NIKU ble etablert 1. september 1994, visste vi at basisbevilgningen ville komme til å være delt mellom en grunnbevilgning og strategiske instituttprogrammer ( SIPer ) og at Norges forskningsråd ville ha disse programmene operative så snart som mulig. Første stadium i å utvikle nye SIPer er å identifisere behov for ny kunnskap. Det ble derfor holdt et møte med Riksantikvaren allerede 10. november samme år. Om behovene for konserveringsforskning sa de: NIKU bør være et sentrum for konserveringsvirksomheten. Det vil være viktig å se på rekrutteringsvirksomheten og muligheten til å benytte andre faggrupper i arbeidet. Noen grunnleggende valg måtte gjøres etter dette møtet. I mangel av andre prioriteringskriterier og signaler, bestemte vi at det skulle være én SIP for hvert av instituttets aktivitetsområder; de tre som stammet fra virksomheten hos Riksantikvaren: Bygningsforskning, konservering og middelalderbyer, og det nye: Landskapsforskning. Hva er et strategisk instituttprogram? Strategiske instituttprogrammer (SIP) er forskningsprogrammer med bevilgninger fra Norges forskningsråd som skal stimulere til langsiktig kompetansebygging. Midlene skal styrke et nærmere bestemt fagområde som forventes å bli av betydning for instituttets brukere, og der instituttet allerede har kompetanse eller der det vil bli behov for ny kompetanse. Følgende premisser har ligget til grunn for arbeidet: Instituttprogrammene skal rette seg mot prioriterte områder innen kulturminneforvaltningen, særlig Riksantikvarens langsiktige kunnskapsbehov. Innsatsen skal konsentreres om områder der NIKU har et klart definert forskningsansvar, og der instituttets kompetanse kan bidra til å skaffe oppdrag i fremtiden NIKUs kompetanse skal styrkes gjennom heving av kvalifikasjonene hos instituttets ansatte samt ved supplering gjennom rekruttering på sentrale områder der instituttet mangler kompetanse i dag. Kulturminneforskningen skal frembringe resultater som kan gi bedre grunnlag for forvaltning av vår kulturarv. Den skal også bidra til den samlede miljøvernforskningen gjennom å legge kulturminnefaglige premisser for de andre delene av miljøvernforskningen og samarbeide med den for felles mål. De strategiske instituttprogrammene bygger på tre grunnleggende prinsipper innenfor miljøvernarbeidet: 1 Prinsippet om bærekraftig utvikling: Det vil si at vi skal sørge for at vår kulturarv bringes videre til neste generasjon i minst like god forfatning som da vi overtok den 2 Prinsippet om føre-var : Det vil si å legge forholdene til rette for bevaring av kulturminnene som ikke-fornybare ressurser 3 Prinsippet om opprettholdelse av mangfold: Variasjonen og mangfoldet av kulturminner må sikres etter tilsvarende prinsipper som biologisk mangfold. NIKU har gjennomført fire strategiske instituttprogrammer i perioden : Landskapet som kulturminne Hus i Norge Norske middelalderbyer Konservering: strategi og metodeutvikling Hvert program har vært ledet av en programkoordinator. 4

5 Konserveringsforskning Neste stadium i en utviklingsprosess av forskningsprogrammer er normalt å hente inn ekstern forskningsekspertise for å kartlegge forskningsfront og forskbarhet på de behovene forvaltningen har presentert. Det ble klart at det ikke var mulig å følge normal prosedyre for konserveringsforskningen: Faget var ungt og forskningstradisjonen kort. Vi måtte derfor søke støtte i andre fagdisipliner og satse på egne krefter. Programutviklingskomiteen ble gitt følgende sammensetting: Forsker Eli Dahlin Norsk institutt for luftforskning (leder) Seksjonssjef Harald Ibenholt Riksantikvaren Forsker Terje Norsted NIKU Konservator Tone Marie Olstad NIKU Forskningssjef Lars Roede NIKU Konservator Anne Sommer-Larsen, NIKU, ble koordinator for utredningsarbeidet. Oppgaven var ikke lett. Gruppen strevde både med angrepsvinkel og innhold. Fristen for å levere søknad til Norges forskningsråd var 1. april Som en siste sjekk av kvalitet og relevans, ble det holdt et fagseminar med Riksantikvaren 5. mars der alle de fire forslagene til strategiprogrammer ble lagt frem. Dommen var til dels hard og negativ for noen av forslagene, men om Konserverings- SIPen var signalene fra Riksantikvaren entydige: Det var et godt program med riktige prioriteringer og et godt miljøperspektiv. Det neste nåløyet var behandlingen i Forskningsrådet. Også der opplevde vi at ett av SIP-forslagene ikke var godt nok, men at Konservering: strategi og metodeutvikling fikk god omtale: Det er viktig å få bygget opp en forskningskomponent i denne virksomheten som legger vekt på praktisk konservering, og som er helt sentral for NIKU. Programmet anbefales godkjent. Rammene var lagt og arbeidet med det første strategiske instituttprogrammet innen konservering tok til. Høsten 2000 kunne vi vise resultatene av fire års forskningsinnsats i et heldagsseminar for inviterte representanter fra forskningsrådet og forvaltningen samt fagmiljøet. Denne publikasjonen presenterer programmets 11 prosjekter og er i hovedsak rettet mot kulturminneforvaltningen. Samtidig håper vi den viser hvordan det unge faget har utviklet seg og om vi har fått til det vi lovte i søknaden i Oslo, februar 2001 Anne Fikkan Direktør Det strategiske instituttprogrammet Konservering: strategi og metodeutvikling Programmet har hatt som mål å frembringe forskningsbasert kunnskap som fører til at et økt antall planmessig utvalgte kulturminner sikres for ettertiden med mindre ressursforbruk og bedre metoder. NIKUs forskning har vært rettet mot utvikling av ny viten både om kulturminnevern og kulturminner. Forskning i programmet har omfattet: Kildekunnskap; viten om objektenes historie og deres kontekst. Teknologikunnskap; viten om produksjonsprosesser, sammensetting og aldring av objektenes materialer. Materialkunnskap; viten om tilførte konserverings- og kompletteringsmaterialers sammensetting og aldring. Miljøkunnskap; viten om klimabaserte faktorers påvirkning på objektene. Skade og nedbrytningskunnskap; viten om ytre faktorers påvirkning på objektene. Programmet har tatt hensyn til at det finnes og skal utdannes konserveringsforskere i NIKU. Instituttprogrammets mål tilsvarer de tre prioriterte områder: 1 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi. 2 Utvikling av konserveringsmetoder og tradisjonelle vedlikeholdsmetoder for et miljø i endring. 3 Utvikling av verktøy og metode for prioritering av oppgaver innen bevaring og konservering. Den økonomiske rammen for programmet har i alt vært NOK 4,8 millioner. 5

6 Innhold Referat Abstract Forord Anne Fikkan Konserveringsforskning som del av miljøvernet Grete Swensen Forebyggende konservering som bevaringsstrategi Innledning: Forebyggende konservering Tone Marie Olstad Polykrom kirkekunst i tre: Klima og dimensjonsendringer Tone Marie Olstad, Annika Haugen & Tom-Nils Nilsen Utvikling av konserveringsmetoder og tradisjonelle vedlikeholdsmetoder for et miljø i endring Innledning: Kirurgen og arkitekten Mille Stein Tjære: brenning, koking og bruk Inger Marie Egenberg Limfargedekor på tre - analyser og observasjoner Tone Marie Olstad & Kristin Solberg Limfarge på vev. Konservering til gagn og skade Randi Gjertsen & Grete Gundhus Størlim og konservering Jørgen Solstad & Ivar P. Muniz Geografiske informasjonssystemer GIS som verktøy innen malerikonservering Jørgen Solstad, Lars Erikstad & Odd Stabbetorp Utvikling av verktøy og metode for prioritering av oppgaver innen bevaring og konservering Innledning: Registrering av nasjonale kulturminner Grete Gundhus Malt middelalderkunst på tre i norske kirker Grete Gundhus Brodahlarkivet Tine Frøysaker Kalkmalerier i norske middelalderske steinkirker Margrethe Moe Dokumentasjon av fargeundersøkelser Kristin Solberg Den strategiske konserveringsforskning ved et veiskille Mille Stein 6

7 Konserveringsforskning som del av miljøvernet Grete Swensen mange fag: Konserveringsfaget anvender naturvitenskapelige metoder, sikrer det humanististiske og kunstfaglige fundamentet og relaterer sitt virke i forhold til dagens miljøvernfaglige målsettinger. Samtidig er det et fag der oppbygging av håndverksferdigheter og faglig intuisjon er spesielt viktig. Dette vil jeg komme litt nærmere inn på i det følgende. Fagets særpreg Konserveringsfaget vil for en utenforstående lett kunne fortone seg som en blanding av streng naturvitenskap og ren magi, fordi det kombinerer grundig materialinnsikt med artistisk håndlag. I egenskap av å ha fungert som koordinator i avslutningsfasen av det strategiske instituttprogrammet Konservering: strategi og metodeutvikling, har jeg gjort meg noen refleksjoner om fagets særpreg som jeg vil presentere innledningsvis. Deretter vil jeg gå over til å begrunne hvorfor konserveringsforskningen kan betraktes som en del av miljøvernforskningen. Det er vel heller tvilsomt om konservatorene selv i det daglige føler at det ligger noe mystisk eller magisk preg over faget eller arbeidsplassen deres. Det er kanskje mer dekkende å trekke parallellen mellom deres og en annen profesjon nemlig til legestanden. For et utrenet øye er det lett å se at det er mange likheter mellom de kravene som stilles til en kompetent lege og til en kompetent konservator. Diagnosen er essensiell for å kunne si noe om hva det er som har forårsaket helsesvikt og er samtidig en forutsetning for i neste omgang å kunne foreslå avbøtende tiltak. Dessuten må legen være oppdatert i forhold til hva slags legemidler som fins på markedet og kjenne til virkninger så vel som eventuelle bivirkninger ved bruk av disse. Vi vet også hvor viktig riktig håndlag er innenfor begge profesjoner: For hva gjør egentlig mest vondt: et feilskjær fra kirurgen som fører skalpellen eller ubetenksomhet hos konservatoren som håndterer et mesterverk? Som medisinerstanden har konservatorene dessuten vært opptatt av å utarbeide etiske standarder for virksomheten og å holde den etiske fagdiskusjonen levende. Det skjer gjennom kontinuerlige fagdebatter i internasjonale fora og gjennom anvendelsen av et sett med kriterier som er vedtatt på nasjonalt og internasjonalt nivå. Et konkret eksempel er UKICs code of ethics and rules of practice som er utarbeidet av United Kingdom Institute for Conservation of Historic and Artistic Works (UKIC). Mens den gode og erfarne legen bringer inn i sin praksis en solid porsjon menneskekunnskap, er den dyktige konservator på sin side utstyrt med en bred kulturhistorisk ballast som er del av grunnlaget for de endelige beslutningene om konserveringstiltak. I skjæringsfeltet mellom flere fag Men i enda større grad enn den medisinske fagdisiplinen ligger konserveringsfaget i skjæringsfeltet mellom Innenfor dagens konservering innehar de naturvitenskapelige metodene en selvfølgelig plass. Det kan f.eks. dreie seg om å få utført kjemiske tester om sammensettingen av bestemte materialer; jf. analyser av milebrent tjære eller av limfargens bindemiddel, for å vise til eksempler som blir presentert lenger ute i denne publikasjonen. Slike metoder har noe uangripelig over seg, og mange vil kvie seg for å stille spørsmål ved dem. Likevel hender det at resultatene fra naturvitenskapelige tester slett ikke viser seg å være entydige og udiskutable. Det erfarte Kristin Solberg og Tone Olstad da de skulle ha analysert bindemiddelet i limfargedekoren i Nore og Uvdal kirker. De to analyseinstituttene som ble kontaktet trakk forskjellige konklusjoner. I forlengelsen av presentasjonen av disse resultatene reflekterer de to konservatorene over sitt ståsted, og jeg vil sitere fra et avsnitt de har presentert i rapporten sin: Resultater av analyser er blant annet avhengig av den informasjonen konservatoren klarer å formidle til den som skal foreta analysen. Moderne konservatorer har en tradisjon for å bruke naturviteren som sannhetsvitne for de observasjoner som konservatoren gjør gjennom sitt arbeid med kunstverkene. Om naturviteren og konservatoren er uenige om tolkningen, har som regel konservatoren bøyd seg for resultatet av kjemikerens analyser eller fysikerens utregninger. Men er det slik at resultatet av naturviterens arbeid og kunnskap gir en sannere informasjon om kunstverket enn konservatorens? (..) Det er viktig 7

8 at konservatorens kunnskap, (som er) basert på nærhet til og observasjoner av et kunstverk, ikke undervurderes når totalvurderingen av resultatene etter en analyse skal gjøres. Det ideelle ville være at konservatoren og naturviteren arbeider sammen på objektet. Da kan lettere begge faggruppers spesialiserte kunnskap og erfaring bidra til ny kunnskap om hva sann informasjon om kunstverkets materialer og struktur er. Kravet til intuitive ferdigheter Eksempelet sier noe viktig om konserveringsfagets egenart. Det er et fag der kravene til den intuitive ferdigheten er spesielt høy. Det er flere forhold som tyder på at konserveringsfaget er i ferd med å bygge opp bevisstheten om sin spesielle egenart i skjæringspunktet mellom naturvitenskap og erfaringskunnskap. Den britiske konservator Sarah Walden deler skepsisen til at naturvitenskapen har fått så sterkt fotfeste i faget i sin bok The Ravished Image, or How to Ruin Masterpieces by Restoration. Hun påpeker at selv om fortidas teknikker kunne være ganske barske, så er et avgjørende trekk ved nåtidas restaurering muligheten den har til å påføre vidtgående ødeleggelse for hele generasjoner av malerier. Den er en følge av den moderne teknikken som står til disposisjon. Men konservering har aldri bare vært et spørsmål om oppløsninger, oppskrifter og utstyr. Det konservatorer tidligere manglet av tekniske ressurser, ble ofte utjevnet ved en høy håndverksstandard og følelse av kunsthistorisk kontinuitet, noe som ikke minst hang sammen med at mange konservatorer selv var utøvende kunstnere (Walden 1985:101). Det kan ikke bli slik at en dogmatisk regel kan rettlede konservatorens hånd, framhever Sarah Walden. Hennes oppskrift er at en variasjon av fleksible teknikker må utvikles av hver enkelt konservator, og at hver enkelt framgangsmåte må bli så nær og kjent at den ganske enkelt oppfattes som en forlengelse av hånd eller øye, umiddelbart tilpasset til den enkeltes individuelle arbeidsstil (Walden 1985:98). Som et eksempel vil jeg igjen trekke fram Solbergs og Olstads artikkel og deres refleksjoner over hva de gjør når de utfører overflateobservasjoner. De omtaler arbeidsmåten sin som å være i nesekontakt med kulturminnene: Ettersom det er en kjensgjerning at mengden informasjon en kan hente ved å betrakte et objekt oftest er proporsjonal med den tiden som brukes til bevisst vurdering eller betraktning av objektet, sier det seg selv at konservatoren kan se detaljer som ikke andre får adgang til. Som malerikonservator er man i den privilegerte situasjon at man gjennom sitt arbeid tvinges til å være i nesekontakt med alle områder av en dekor som må behandles. Vår kunnskap er i hovedsak samlet inn gjennom nærkontakt med dekorene over lengre tid. Kunsten å se Den intuitive ferdigheten er viktig i alle fag som er erfaringsbaserte. Den svenske filosofen Bengt Molander har interessert seg for den spesielle kunnskapsformen som ligger innbakt i handlinger (den typen kunnskap som noen ganger litt misvisende er blitt omtalt som taus kunnskap ). Han viser hvordan alle handlinger består av bestemte rutiner og regler som oppøves gjennom den gradvise innlæringen av et fag. Det gjelder for enkle handlinger som sykling så vel som kompliserte handlingsrekker som f.eks. virtuos musikkutøvelse eller kompliserte restaureringsoppgaver. Men i tillegg vektlegger han et tredje moment som han betegner som oppmerksomhet, det vil si en spesiell holdning til arbeidsprosessen. Det innebærer å innta en åpenhet for å iaktta det uventete. Et hovedpoeng hos Molander er at denne formen for oppmerksomhet kan innøves. Han bruker kunsten å se som et eksempel. Innen konservatorfaget er metoden kjent som visuell observasjon. Man må lære seg å se gjennom å skifte mellom å oppfange helhet og del, gjennom systematisk å flytte blikket fra felt til felt osv. I en viss utstrekning kan det bli rutine. Men en oppmerksomhet som bare er rettet inn mot det kjente, det typiske og gjentatte, er ikke nok. Det gjelder også å være oppmerksom på det atypiske, det uventete og det hittil ukjente. Molander oppsummerer denne spesielle evnen til oppmerksomhet i betegnelsen refleksjon-i-handling. Det er problemløsning i vid mening, og den dyktige praktikeren kan reflektere, eksperimentere og improvisere underveis i prosessen og takle problematiske situasjoner etter hvert som de melder seg (Molander 1996). En konservator ga forleden et illustrerende eksempel på denne typen refleksjon-i-handling da hun beskrev hvordan hun gikk fram for å ta ut en prøve av kalkpuss ved bruk av vinkelsliper. Den som har prøvd det, vet at det forutsetter en helt spesielt håndlag med vinkelsliperen. For hvis man ikke er rask nok, vil prøven smuldre opp og bli ubrukelig. Da risikerer man å lage stygge sår i den pussen som man er satt til å ivareta. En forskningsprosess består i hovedsak av to deler. Den første delen innebærer å bevisstgjøre seg selv i forhold til handlingsrekkene i de arbeidsprosesser som er blitt undersøkt. Den andre innebærer å systematisere og gjøre denne kunnskapen tilgjengelig. KonserveringsSIPen har derfor representert en spesiell utfordring for faget; den har introdusert det siste ledd i denne handlingsrekken det å skulle formulere til dels taus kunnskap via det skriftlige mediet. Del av miljøvernforskningen Jeg tør påstå at den første generasjonene av strategiske instituttprogrammer var et ektefødt barn av sin tid. Programmene ble etablert i 1996, og på midten av 90-tallet var miljøspørsmålene hett tema på den politiske dagsorden. Det var da ni år siden Brundtlandkommisjonen lanserte sitt motto om Bærekraftig utvikling og fire år siden FN hadde avsluttet sin store konferanse i Rio som avfødte Agenda 21. Klar til lansering lå dessuten Stortingsmelding nr. 58 ( ), som hadde tittelen Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling Dugnad for framtida. Som hjemmehørende i miljøvernforvaltningen har kulturminnevernet etter hvert akseptert en del av de overordnete målsettingene som gjør seg gjeldende innenfor naturvernet, uten at det nødvendigvis ukritisk har overtatt dets vokabular. Men NIKUs første strategiske instituttprogrammer var helt i overensstemmelse med de disku- 8

9 sjonene som førtes innenfor miljøforvaltningen når den framhevet at tre prinsipper skulle være førende for forsknings- og utviklingsarbeidet i NIKU i de fem kommende årene: 1 Prinsippet om bærekraftig utvikling 2 Prinsippet om føre-var 3 Prinsippet om opprettholdelse av mangfold Et typisk trekk ved konserveringsfaget er den overordnete bevaringstanke som dekker alle tre prinsipper, og de 11 prosjektene som er utført under instituttprogrammet om konservering er i flere tilfeller eksempler på dette. For å illustrere den følgende gjennomgangen, er det derfor ikke lagt vekt på å omtale mer enn et utvalg prosjekter. Bærekraftig utvikling Det første prinsippet gjaldt bærekraftig utvikling. Dette ble presisert innledningsvis i programnotatet som at vi skal sørge for at vår kulturarv bringes videre til neste generasjon i minst like god forfatning som da vi overtok den (NINA NIKU (utg.) 1996: 7). I dette prinsippet ligger en påminnelse om at vi må være oppmerksomme på de farene som fins for at økt interesse og oppmerksomhet rundt kulturminnene også kan bidra til at vi fremmer forbruket av dem. Det ligger som regel en vanskelig avveining til grunn for bruken av kulturminner. Når attraktive minnesmerker, som f.eks. stavkirkene, åpnes for strømmer av turister, sliter det sakte med sikkert ned de uerstattelige verdiene - det som gjør at vi klassifiserer dem som ikke-fornybare ressurser. Planer for sikring, skjerming og skjøtsel av slike verdifulle kulturminner må basere seg på kunnskap om hvor tålegrensen ligger for det enkelte kulturminnet. Tålegrense er også et ord som er hentet fra naturforvaltningen, men viser seg å være et anvendelig ord i sammenstillingen med bærekraftig bruk. Slitasje er imidlertid bare en av de mange truslene kulturminner utsettes for. Miljørelaterte nedbrytningsfaktorer omfatter i tillegg forurensning og overflater som smuldrer bort på grunn av sur nedbør, ubetenksom bruk av moderne materialer som man ikke kjenner godt nok sammensettingen av, hyppig og uforsiktig rengjøring samt dårlig kontroll av inneklima osv. Klimarelaterte dimensjonsendringer i treverk er et prosjekt som konkretiserer hvordan bærekraftbegrepet har en praktisk anvendelse innen konservering. Veldig forenklet kan hovedproblemstillingen sies å dreie seg om å finne fram til hva slags balanse mellom temperatur og luftfuktighet som er best egnet til å sikre kunstgjenstandene i kirker, samtidig som normal bruk av kirkerommet for kirkelige handlinger kan opprettholdes. Føre-var Det andre miljøprinsippet som ble lagt til grunn for de strategiske instituttprogrammene, var føre-var-prinsippet. Det presiseres i programnotatet som : å la tvilen komme kulturminnene som ikke-fornybare ressurser til gode. Innenfor konserveringsfaget i Norden, og vel sikkert i store deler av Europa for øvrig, har forebyggende konservering de siste årene blitt innarbeidet som et viktig grunnprinsipp. Bare de absolutt nødvendigste inngrepene, som sikrer gjenstandene mot å gå i oppløsning, kan forsvares. Til gjengjeld er oppmerksomheten dreid mot omgivelsene rundt gjenstandene og kulturminnene, slik at oppbevaringsforholdene tillegges tilsvarende større betydning. Preventiv eller forebyggende konservering har i mange sammenhenger erstattet tidligere tilbakeføringsidealer innen restaureringspraksis. Preventiv konservering er derfor et ypperlig eksempel på praktisering av føre-var-prinsippet. Til grunn for bedømmingen av forebyggende tiltak ligger en såkalt risikovurdering. Truslene kan bestå av f.eks. feil håndtering, sopp- og insektangrep, feil temperatur og/ eller uegnet relativ luftfuktighet og forurenset inneklima, for å nevne noe. Idealet om preventiv konservering har vokst fram av erkjennelsen av at ethvert inngrep i form av konservering og/ eller restaurering representerer en belastning for gjenstanden fordi stoffer tilføres eller fjernes og objektets materielle sammensetning endres. Prinsippets gjennomslagskraft henger ikke bare sammen med at miljøbevisstheten er blitt større, men er også en følge av den kontinuerlige diskusjonen som føres i konserveringskretsene omkring etiske problemstillinger. Til grunn for konserveringens etikk ligger postulatet du skal ikke endre gjenstandens natur. Slik står det i de etiske retningslinjene utarbeidet av det britiske konserveringsinstituttet (UKIC). Etikk er nødvendig innen konservering fordi prosessene som finner sted kan endre gjenstanden dramatisk. Innenfor både kulturminnevern og museumsvirksomhet blir konservering betraktet utfra synsvinkelen gjenstanden som bevis for tidligere tiders teknologi, verdier eller bruk. Endringer i gjenstanden blir så langt som mulig begrenset til et minimum. Det gjøres primært ut fra en begrunnelse om at gjenstandene skal opprettholde sin verdi som historisk kilde, slik at det også i framtiden vil være mulig å trekke ut ny kunnskap fra dem. Men å minimere behovet for konservering er også i innrømme at konservering ofte har mislykkes tidligere, og at mange betydelig forandrete gjenstander har fått redusert verdi på grunn av skifte innenfor restaureringsidealene (Andrew Oddy (ed) 1999). I løpet av 1990-årene er begrepet forebyggende konservering utvidet slik at det nå omfatter alle risikofaktorer for kulturminnene, men fortsatt er kontroll av relativ fuktighet, temperatur og luftforurensning blant de viktigste virkemidlene. Gode verktøy for å kunne kontrollere tilstand og påvise skader på et tidlig tidspunkt, vil være et viktig miljøtiltak med karakter av å handle føre-var. Som eksempel vil jeg trekke fram et spennende produkt som har vokst fram i samarbeid mellom NIKU og søsterinstituttet NINA (Norsk institutt for naturforskning). Prosjektdeltakerne har funnet fram til et nytt verktøy innen skaderegistrering på malerier. Det dreier seg om å ta i bruk digital billedbehandling for å påvise og kvantifisere nedbrytning i et maleri. Erfaringene fra bruk av geografiske informasjonssystemer, såkalt GIS, ligger til grunn for metodeutviklingen. Opprettholdelse av mangfold Det tredje miljøprinsippet gjelder opprettholdelse av mangfold. Det presise- 9

10 res i programnotatet at variasjonen og mangfoldet av kulturminner må sikres etter tilsvarende prinsipper som biologisk mangfold. Mens naturfagene snakker om artsmangfold og biotoper, foretrekker man innenfor kulturminnevernet å snakke om kulturminnetyper og kulturmiljøer. Det er selvsagt helt uakseptabelt ar bestanden av kulturminner reduseres. Grove anslag viser at tapet av bygninger fra før 1900 i løpet av 10 år er redusert med nærmere 10%, noe som gir en reduksjon på gjennomsnittlig på 1% pr. år. Hvis utviklingen fortsetter med denne hastigheten, innebærer det at halvparten av kulturarven kan gå tapt i løpet av en 50- års periode. Det er et sammensatt knippe av årsaker som ligger bak denne tendensen, og kompliserte samfunnsmessige og politiske prosesser påvirker situasjonen - arealpresset rundt byer og tettsteder sviktende kunnskap om byggemetoder, vedlikehold og nedbrytningsprosesser for liten bevissthet i befolkningen om verdiene knyttet til kulturarven manglende registreringer og brukervennlige databaser; for å ramse opp noen av de årsakene som Stortingsmelding nr.58 om Miljøvernpolitikk viser til (Stortingsmeding nr : ). Artsforvaltning i vår sammenheng forutsetter en beredskapsplan, men krever også en oversikt over aktuelle kulturminner som inneholder beskrivelse, datering, tilstandsvurdering osv. Det er et stort behov for å samle, systematisere og tilgjengeliggjøre den informasjonen som befinner seg spredt rundt på forskjellige steder om de ulike kulturminnetypene. Mangelen på tilfredsstillende registre har skapt en uoversiktlig situasjon i flere henseende: For det første har det gjort det vanskelig å prioritere konserveringsinnsatsen fordi man har manglet oversikt over tilstanden de ulike gjenstandene har befunnet seg i. For det andre har det vært svært varierende dokumentasjon for ulike gjenstander, som for en del har vært dårlig tilgjengelig og lite systematisert. Gjennom det strategiske instituttprogrammet er tre nye dataregistre opprettet: Base over kalkmalerier, base over farge- og tapetundersøkelser, base over limfargedekor. I tillegg er den såkalte Middelaldertavla, et konserveringsregister for malt middelalderkunst på tre i kirkene, som ble utviklet av Riksantikvaren på tallet, blitt betydelig utvidet og forbedret. Kortfattet kan disse basene beskrives som et verktøy som samordner den kjente informasjonen og opplysningene om ulike kulturminnetyper og letter tilgangen til eksisterende kunnskap. Basene vil dessuten bidra til å standardisere fremtidig registrering. Samtidig vil de bedre mulighetene for å drive en effektiv tilstandsovervåking og dermed fremme en god forvaltning. For å planlegge hva som er best egnete konserveringsinngrep, forutsettes det detaljerte registreringer i forkant. Databasen gjør det mulig å lette arbeidet med å rekonstruere gjenstandenes konserveringshistorikk. Uten slik kjennskap har konserveringsinngrepene mindre verdi. Det har vært en forutsetning at dataregistrene skulle gis en form som muliggjør at de kan bygges ut kontinuerlig med nødvendig tilleggsinformasjon. Og ikke minst viktig: det har vært et implisitt krav at de ulike delregistrene skulle romme muligheter for at de i en seinere fase kan knyttes opp mot de nasjonale kulturminneregistrene. I denne sammenhengen er sannsynligvis det eksisterende Kirkeregisteret hos Riksantikvaren det mest nærliggende å koble seg opp imot. Slik sett vil dataregistrene vise seg å være et viktig skritt i retning mot å opprettholde mangfoldet, for å snakke i tråd med miljøvernets terminologi. Oppnådde kunnskapsmål Det strategiske instituttprogrammet innenfor konservering satte seg ambisiøse mål. Naturlig nok har kunnskapsoppbygging stått sentralt, og programnotatet listet opp fem ulike kunnskapstyper som det ble lagt vekt på å stimulere: 1 Kildekunnskap. 2 Teknologikunnskap. 3 Materialkunnskap. 4 Miljøkunnskap. 5 Skade- og nedbrytningskunnskap. Det er tilfredsstillende å kunne konstatere at innenfor alle disse ulike kunnskapsfeltene har det vært gjennomført prosjekter. I denne publikasjonen vil dere bli presentert for store deler av den kunnskapen som er framkommet. Det gjelder materialinnsikten som er skaffet til veie om bruk og framstilling av tjære, og gjennom forsøksvirksomheten som har vært igangsatt for å finne fram til alternative klebemidler for det tradisjonsrike størlimet det gjelder den teknologiske kunnskapen som er innsamlet rundt bruken av limfarge miljøkunnskapen som er framskaffet rundt klimaforhold for kirkeinteriører samt skade- og nedbrytningskunnskap som er brakt til veie når det gjelder å finne fram til gunstige bevaringsbetingelser for limfargemalerier på vev. Alle prosjektene, inkludert oppbyggingen av fire ulike databaser, har vesentlige elementer av kildekunnskap i seg. Kompetanseoppbygging Et annet element alle prosjektene har felles, er den kompetanseoppbyggingen de har resultert i. De tre resultatmålene som presiserte behov for doktorgrader, mer forskerkompetanse blant konservatorene og et definert antall aktive prosjektmedarbeidere, viser seg å bli mer enn oppfylt. Et doktorgradsprosjekt er inne i avslutningsfasen, tre konservatorer har fått kompetanse som forskere i løpet av programperioden, og ni av NIKUs faste personale har arbeidet med prosjekter innenfor programmet. Vi kan dessuten se oss tilbake og med tilfredshet konstatere at kompetanseoppbyggingen har strukket seg ut over disse tre veldefinerte målene og har bidratt med erfaring på ytterligere tre felt: Stikkordene her er samarbeid, flerfaglighet og internasjonalisering. Erfaringen fra samarbeid er høstet fordi over halvparten av prosjektene har involvert mer enn en prosjektmedarbeider. Det har satt krav til evnen til å dra nytte av ulike faglige ståsteder og trekke veksler på personlige egenskaper. 10

11 Flerfaglighet kan trekkes fram som et av NIKUs fremste fortrinn. Selv om flerfagligheten kanskje ikke har vært spesielt framtredende, må vi allikevel fastslå at dette første strategiske instituttprogrammet har gitt en god forsmak på at prosjektmedarbeidere med ulik faglig spesialisering har mye å bibringe et prosjekt gjennom forskjellige innfallsvinkler til en problemstilling. Flerfagligheten har i denne sammenhengen i første rekke dreid seg om å kjøpe inn nødvendig kjemisk ekspertise, slik tilfellet har vært for prosjektet om milebrent tjære og limfargedekor. Men det har også vært samarbeidet med forskere ved andre institutter, som forskere fra Byggforsk og fra vår søsterinstitusjon, NINA. Det er ikke for ingenting at et av de store slagordene innenfor forskningsverdenen i øyeblikket er tverrfaglighet. Her kan vi støtte oss til Stortingsmelding nr.58 Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling som påpeker at : Tverrfaglig forskningssamarbeid er ofte en forutsetning for å løse dagens miljøproblemer. Tverrfaglighet er ikke en metode med egne klare standarder, men snarere en prosess som bringer ulike disipliners begrepsapparater, forståelsesformer og analysemodeller til anvendelse for å løse et felles problem. Det skal legges økt vekt på betydningen av tverrfaglig arbeid inne miljøvernforskningen. Tverrfaglig arbeid må basere seg på god faglig forankret kunnskap i primærfagene /disiplinene innen ulike fagområder (Stortingsmelding nr :33). Et annet felt hvor humanister med misunnelse vil konstatere at konserveringsfaget ligger langt framme, gjelder internasjonal orientering. Internasjonalisering er det andre store moteordet innenfor forskningen. Forskningsmiljøene har måttet innse at de gjennomgående må bli flinkere til å orientere seg utenfor landets grenser og være lydhøre overfor resultater utviklet i forskningsmiljøer i andre land. Her har konserveringsfaget allerede et stort fortrinn, fordi faget har vært internasjonalt orientert siden etableringen for mer enn 50 år siden. Flere av prosjektdeltakerne har presentert prosjektene på internasjonale konferanser, og noen har også publisert fagartikler og konferansebidrag i internasjonale publikasjoner. Sånn sett er det symptomatisk at de to doktorgradsstipendiatene innenfor konservering skriver avhandlingene sine på engelsk. Et strategisk instituttprogram står overfor krav om forskningsformidling, og denne publikasjonen er en måte å imøtekomme slike forventninger på. Artiklene har fått en form og språkdrakt som gjør at resultatene skal kunne leses av andre enn de rene ekspertene, og hensikten har vært å nå ut med resultatene til viktige brukergrupper; kulturminneforvaltningen så vel som til allmennheten. De som ønsker grundigere redegjørelse for metodebruk og dokumentasjonsmateriale, henvises til vitenskapelige artikler og fagrapporter som er oppgitt under de enkelte prosjektene. Gjennom denne introduksjonen har jeg gitt en forsmak på mange av de prosjektene som har vært igangsatt innenfor det strategiske instituttprogrammet Konservering: strategi og metodeutvikling. Jeg håper at disse små smakebitene har bidratt til å skru forventningene i været når nå resten av dette heftet blir viet resultatene fra samtlige prosjekter i konserverings- SIPen. Litteratur Molander, Bengt Kunnskap i handling. - Gøteborg. NINA-NIKU Forslag til strategiske instituttprogrammer Oddy, Andrew (ed) Restoration: Is It Acceptable? - British Museum; Occasional Paper 99. Stortingsmelding nr.58. ( ). Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Dugnad for framtida. United Kingdom Institute for Conservation of Historic and Artistic Works (UKIC) UKIC code of ethics and rules of practice. Walden, Sarah The Ravished Image, or How to Ruin Materpieces by Restoration. - London. 11

12 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi Innledning: Forebyggende konservering Tone Marie Olstad Forebyggende konservering betyr å tilrettelegge omgivelsene slik at de bidrar til å bevare kulturminnet. Som motsetning settes ofte opp direkte inngrep som betyr å bevare gjennom konkrete tiltak, som for eksempel reparasjon og konsolidering 1. Forståelsen av forebyggende konserverings betydning har økt betraktelig i de siste 15 til 20 årene. International Institute for Conservation (IIC) arrangerte en kongress om temaet i 1995 og hadde over 800 deltakere. UNESCOs International Centre for Conservation i Roma (ICCROM) driver et europeisk prosjekt angående forebyggende konservering og har prioritert dette området innenfor bevaringsarbeidet. Dette gjelder også blant andre Getty Conservation Institute i USA, Museums and Galleries Commission i England og Norsk Museumsutvikling i Norge. Forebyggende konservering er basert på kunnskap om kulturminnenes enkeltmaterialer og materialsammensetting. Kunnskap om hvorledes omgivelsene påvirker materialene er grunnleggende for å kunne drive forebyggende konservering. Begrepet forebyggende konservering omfatter nå alle risikofaktorer for kulturminnene, men fortsatt er kontroll av relativ fuktighet, temperatur og luftforurensing blant de viktigste virkemidlene. Risikovurdering betyr å kartlegge det totale bildet av de skadefaktorer som kulturminnene kan utsettes for. Det å iverksette kunnskapsbaserte relevante tiltak for å minske risikofaktorene inngår som en del av den forebyggende konserveringen. Det er et mål at bevaring av gjenstandene tilrettelegges gjennom egnede oppbevaringsforhold, i stedet for at bevaring skjer gjennom inngrep etter at skade er oppstått. Kulturminner i form av kunst- eller bruksgjenstander har ikke bare bruks- og estetisk verdi, de har også betydning som kilder til kunnskap om tidligere tiders håndverk, teknikker og materialer, og derigjennom også om tidligere samfunn. Direkte inngrep i gjenstandene sikrer som regel objektene slik at de kan bevares lengre, men enkelte ganger kan et direkte inngrep bety en verdiforringelse av gjenstanden. Denne verdireduksjonen kan være rent estetisk, men den kan også ha betydning for objektene som kildemateriale for forskning. Vi må gå ut ifra at dagens og morgendagens forskning på kulturminner, kulturminnevern og konserveringsmetoder vil påvirke ikke bare bevaringsmetodene, men også hvilke svar man ønsker å finne i kildematerialet. Det er derfor viktig at vår tids behandling blir en del av historien og ikke et fingermerke som skjuler eller forvansker ennå uoppdaget informasjon i gjenstanden. 1 Det engelske uttrykket remedial conservation er mer forklarende enn det norske direkte konservering. 12

13 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi Polykrom kirkekunst i tre: Klima og dimensjonsendringer Tone Marie Olstad, Annika Haugen og Tom-Nils Nilsen Denne artikkelen er en forkortet og forenklet presentasjon av prosjektet Måling av dimensjonsendringer i bemalt treverk. Prosjektet og resultatene vil bli publisert i sin helhet i serien NIKU publikasjoner. De varme kirkene Det er etter hvert allment kjent at elektrisk oppvarming av kirkene skader og ødelegger kulturskatter. Polykrome (malte) gjenstander av tre finnes i de aller fleste kirker. Denne type kirkekunst utgjør en betydelig del av den norske kulturarven, og det er alarmerende at de utsettes for en økende grad av nedbryting. Graden og frekvensen av oppvarming henger sammen med et stadig høyere krav til varmekomfort og en økende bruk av kirken til andre aktiviteter enn ren gudstjeneste. Dette fører til dels langvarige og dels kraftige oppvarmingsperioder, noe som resulterer i et generelt ustabilt og uegnet inneklima for de fleste materialer (bl. a. Olstad & Stein 1996). Økt temperatur og varierende, ofte lav, relativ luftfuktighet medfører klimatiske påkjenninger (klimastress) for store deler av kirkekunsten. Klimastresset fører til gjentatte og ulike grader av dimensjonsendringer i materialet - det krymper og sveller. I hovedsak er det dette som forårsaker nedbryting og ødeleggelse ved at for eksempel treverk sprekker og verdifull malt dekor skaller av og går tapt (bl.a.thomson1986). Det overordnede målet for det klimaarbeidet som har vært drevet av Riksantikvaren siden 1980-årene har vært å kartlegge klimaforholdene i kirkene og måle effekten av klima på blant annet kirkekunsten for å kunne sette i verk tiltak for å bedre forholdene for inventar og bygning (Marstein & Stein 1987). Målinger som ble foretatt i det innledende prosjektet Klima i Stavkirker bekreftet at hovedproblematikken var knyttet til de dels dramatiske endringer i den relative luftfuktigheten ved oppvarming av kirkene (Marstein & Stein 1987, Olstad 1994). Et av resultatene fra Stavkirkeprosjektet indikerte at det tok så lang tid som 13 timer fra kirken ble varmet opp til klimaforandringen førte til dimensjonsendringer i treet (Olstad 1993). Vi antok derfor at en kortvarig oppvarming av bare en del av kirkerommet kunne være en løsning som ville tilfredsstille behovene til så vel menneskene som kunsten. Kaupangerprosjektet viste at en kortvarig, lokalt rettet oppvarming kan bety en gevinst for alle parter: menigheten blir varmet opp ved hjelp av en spesiell type ovn under benkene, mens øvrige deler av kirken i hovedsak forblir uoppvarmet. En slik form for oppvarming ser derfor ut til å redusere klimastress i tillegg til at den er energisparende (Olstad & Haugen 1997). Lokal oppvarming og klimastress Tilsynelatende hadde vi kommet fram til en måte å forbedre klimaforholdene, men det var fortsatt mange uavklarte spørsmål omkring typer klimaendringer og klimastress i gjenstandene. Særlig var det mange ubesvarte spørsmål knyttet til bevegelsene i materialene; dimensjonsendringene. Disse skyldtes til en viss grad usikkerheter i forbindelse med gjennomføringen av de tidligere målinger; særlig med henblikk på den utvikling som har skjedd siden 1980-årene når det gjelder måleinstrumenter. Prosjektmål Vi stilte derfor følgende spørsmål: hvor store og hvor raske klimaendringer tåler egentlig gjenstandene før krymping og svelling i materialene fører til skade? For å nærme oss et svar på dette, satte vi opp et todelt prosjektmål. 1a Å måle hvor lang tid det tar fra det skjer en endring i lokalklima, det vil si den relative fuktigheten eller temperaturen i lufta, til det skjer en dimensjonsendring i overflaten på malt treverk. 1b Å måle dimensjonsendringene. 2 Å identifisere hva slags klimatiske påvirkninger som forårsaker ødeleggende dimensjonsendringer i det samme materialet. Prosjektet kan ses som en videreføring av ovennevnte klimaprosjekter utført i regi og på oppdrag av Riksantikvaren. Det er dels utført ved litteraturstudier, dels i samarbeid med Norsk Byggforskningsinstitutt (NBI) i Trondheim 1. Denne artikkelen begrenser seg til en del av skadeproblematikken omkring bemalt treverk samt de praktiske forsøk med målinger av dimensjonsendringer under ulike klimapåvirkninger. Disse forsøkene ble utført ved NBI i Trondheim på oppdrag av og i samarbeid med NIKU. Det foreløpige resultatet av undersøkelsene var til dels uventet og kan blant annet bety at problemstillingene omkring klimaforhold i kirker og museer må ta hensyn til temperaturforhold i langt større grad enn hittil antatt. Resultatene må imidlertid testes i nye forsøk og har på dette stadium ingen praktisk overføringsverdi. I artikkelen blir begrepene relativ luftfuktighet og temperatur også omtalt med forkortelsene RF og T. Videre er begrepene bevegelser, krymping og svelling og dimensjonsendringer brukt synonymt - med vekt på dimensjonsendringer som det mest presise i denne sammenheng. Bemalt tre Treets fysiske egenskaper og reaksjoner i forhold til fuktighet vil bli gjennomgått i større detalj i prosjektrapporten. Her skal vi begrense oss til en generell oppsummering. Tre er et hygroskopisk materiale som til enhver tid vil forsøke å være i likevekt med 13

14 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi niku 104 luftens relative fuktighet (RF). Dette skjer ved at det opptar fuktighet fra luften eller avgir fuktighet. Som resultat skjer det en svelling eller krymping i treverket, noe som igjen fører til dimensjonsendring. Dimensjonsendringene er størst i treverkets tangentiale retning, noe mindre i radial retning og minst i lengderetningen. De største endringer skjer ved lav og høy RF, de minste skjer midt i mellom; det vil si rundt 50% RF. Hvor raskt endringene skjer avhenger blant annet av temperatur (T), RF, mengden fuktighet i treet og hvordan tresubstansen er bygget opp. Sunt treverk ser ut til å oppføre seg likt uansett alder (Mohager 1987, Erhardt et al.1996). Det betyr at erfaringer fra forsøk gjort med nytt tre kan overføres til de kunstgjenstandene i tre vi ønsker å ta vare på. Fellestrekket for de polykrome enkeltskulpturene, panelmaleriene, altertavlene, alterskapene og dekormaleriet på veggene eller på interiørdelene er at de består av flere materialtyper som er brukt sammen. Kunstverk på tre kan ikke vurderes som masseproduserte objekter. Til tross for at man har brukt forholdsvis like teknikker innenfor hver enkelt periode i løpet av historien, er det et stort mangfold i lagstrukturer, malematerialer og maleteknikker. I vårt arbeid har vi i hovedsak tatt utgangspunkt i norsk middelalderkunst og den maleteknikk som ble brukt da. Tabell 1 viser den generelle lagvise oppbygging av malingen. Se også Figur 1. De fleste anvendte materialene reagerer på fuktighet; de er hygroskopiske i likhet med treet. Treverket og de fleste malematerialer vil derfor ekspandere ved økende relativ luftfuktighet og krympe når den relative luftfuktigheten synker. Treverket reagerer mest og blir derfor den dominerende faktor i strukturen, selv om grunderingen som oftest reagerer raskere på grunn av liminnholdet. De forskjellige materialene har forskjellig bevegelsesmønster slik at de responderer med ulik hastighet og i ulik grad ved endringer i relativ luftfuktighet. Enkelt sagt er det dette misforholdet mellom de forskjellige lagene i strukturen - samt det faktum at de ikke kan bevege seg fritt - som kan føre til skader i malinglag og underlag ved endringer i den relative luftfuktigheten (Mecklenburg & Tumosa 1991:176). Figur 1. Snitt gjennom malingstruktur fra middelalderen fotografert i pålys gjennom mikroskop med 275x forstørrelse. Dekorlagene består av blått (ultramarin, hvitt (blyhvitt), rødt (sinober) og gult (oker). Under dette følger et tynt, relativt gjennomsiktig lag, sannsynligvis isolasjonslaget som skulle hindre våt maling fra å bli absorbert av det underste laget, grunderingen. Grunderingen består av flere lag kritt med lim. I tillegg til å skape en jevn overflate for malingen av dekoren, danner det hvite laget samtidig en lysreflekterende bakgrunn for fargelagene over. Foto Universitetets Oldsaksamling. Tabell 1. Generell oppbygning av bemalt tre Lag (beskrevet ovenfra og ned) Funksjon Mulig materialbruk Overflatebeskyttelse og dekorlag Ferniss Olje, harpiks, egg Dekorlag Lasur (transparent lag) Olje, harpiks, egg, pigment, fyllstoffer Dekorlag Undermaling (dekkende/ opake lag Olje, harpiks, egg, lim, pigment, fyllstoffer Grunnlag Isolasjonslag Olje, egg Grunnlag Grundering Olje, egg, lim, pigment, kritt Grunnlag Isolasjonslag Lim, kasein Underlag Treverk Furu, bjørk, eik, lind m.fl 14

15 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi Klimaskader Klimatiske påkjenninger i form av variabel RF og T, lyspåvirkning og forurensing er en del av aldringen til et kunstverk. I vår sammenheng vil vi begrense oss til de typer skader i malinglagene som er forårsaket av temperatur og luftfuktighet: Manglende vedheft mellom malinglag og treverk, eller mellom de enkelte malinglagene. Oppskallinger (løse deler) i malinglag som følge av manglende vedheft og misforhold i størrelse mellom underlag og dekoren. Dette skjer når for eksempel treet krymper slik at det ikke lenger er plass til malinglag. Figur 2. Avskallinger (tapt maling) i malinglaget som følge av at oppskallinger er falt av p.g.a. ytre belastning eller belastning i form av gjentatte bevegelser i underlaget. Skadegrensen ( yield point ) for et materiale er det punktet hvor en ytre påkjenning fører til at materialet går over fra å være elastisk til å bli plastisk (Richard, Mecklenburg & Tumosa 1998:527). Vi har definert at en skade kan oppstå når strukturen belastes ut over denne skadegrensen. Vi kan tenke oss at det er de gjentatte klimabelastninger på et materiale utover denne grensen som til slutt vil føre til synlige skader. En synlig skade kan også sies å være et tretthetsbrudd i materialet. Det vi ikke vet er hvor mange, hvor store og hvor ofte gjentatte klimabelastninger som skal til før det blir en synlig skade. Problemstillinger Klimaet er en av flere faktorer som fører til skade i malinglaget. Alle disse faktorene arbeider ofte i samspill, men her ser vi isolert på den klimatiske påvirkningen og den todimensjonale dimensjonsendring i horisontalplanet. 2 Prosjektets overordnete problemstilling var hvor store og hvor raske klimaendringer en kan tillate ved oppvarming av kirker, eller sagt på en annen måte: hvor raske og store klimaendringer tåler de malte gjenstandene av tre før det oppstår skader? For å kunne nærme seg et svar på dette, var det nødvendig å måle hvor lang tid det tar fra det skjer en forandring i den relative fuktigheten eller temperaturen i lufta til det skjer en dimensjonsendring i overflaten på malt treverk. Det var også nødvendig å identifisere hvilke typer klimapåvirkninger som bryter skadegrensen og forårsaker ødeleggelse. Vi tok utgangspunkt i de klimaforholdene som skjer ved en lokal oppvarming av kirkerommet; det vil si en hurtig og ofte forholdsvis stor endring i RF og T med ulike tidsintervaller, for eksempel ved regelmessig oppvarming av kirkerommet. Med bakgrunn i beskrivelsene i det foregående og i forhold til den overordnete problemstilling, stilte vi derfor en rekke spørsmål angående hvilke faktorer i forbindelse med forandringer i RF eller T som samlet eller enkeltvis kan være av betydning for en påfølgende dimensjonsendring: Størrelsen på forandring i RF eller T målt i henholdsvis prosent eller Celsius grader Figur 2. Detalj av middelaldermaleri, datert ca Utsnittet viser typiske teltformede oppskallinger forårsaket av permanent krymping av treverket. I ett felt har mekanisk belastning eller bevegelse i treverket ført til at oppskallingen har falt av. Feltet som mangler den opprinnelige malingen er retusjert. Foto Tone M. Olstad. Hastigheten på en slik forandring målt i minutter Utgangspunkt; er det av betydning hvilket nivå RF eller T befinner seg på før de forandres? Stigende/synkende; er det av betydning om forandringen i RF eller T er stigende eller synkende? Varighet; kan en klimaendring vare så kort at den ikke fører til dimensjonsendring i treverk? Vi forutsatte at ikke alle dimensjonsendringer fører til skade i malinglaget. Et overordnet spørsmål ble derfor: Hvilke typer dimensjonsendringer kan føre til skader i malinglaget? 15

16 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi niku 104 Gjennomføring og resultater Tabell 2. Overflatebehandling av prøvestykket Måling av dimensjonsendringer Lag Materialer Den praktiske delen av prosjektet ble gjennomført ved NBI i Trondheim. Denne delen omfattet utvikling av målemetode samt gjennomføring av måling av dimensjonsendringer på malte treprøver som ble utsatt for ulike klimapåkjenninger i et lukket og kontrollert system (klimarom). Målet var å utvikle en målemetode for registrering av overflatebevegelser og bruke den til å måle hvor store og raske dimensjonsendringer en får i malt trevirke ved raske klimaendringer (Nilsen, Time & Broli 1999). Prøvestykke og klimarom Til forsøkene trengte vi et prøvestykke som kunne sammenlignes med de gjenstander vi ønsket å få vite noe om. Vi valgte derfor en furuplanke med dimensjonene 1050x215x43 mm som ble overflatebehandlet på samme måte som det som var vanlig for middelaldermaterialet (Tabell 1). Se Tabell 2 og Figur 3. Vi er klar over at det kan være forskjeller med hensyn til hvordan gamle malinglag reagerer i forhold til nye. På dette stadium har vi imidlertid valgt å benytte nye malematerialer. Som nevnt foran vil sunt trevirke generelt reagere likt på klimaendringer uansett alder. Forsøkene ble gjennomført i et klimarom på ca 6 m 2. Rommet var et lukket system med utvendige styringsapparater for målingene. Optisk målemetode Kravene til målemetoden var at den skulle kunne registrere overflatebevegelser over korte avstander (millimeter) og at den i minst mulig grad Toppstrøk/Dekorlag Isolasjonslag Krittlim grundering Limdrenking Underlag skulle påvirke fuktighets- og temperaturforholdene i prøvestykket 3. De måleinstrumentene som var tilgjengelige for stavkirkeprosjektet viste seg å ikke innfri disse kravene. Av de testede målemetoder var det bare den optiske (basert på skanning og databehandling) som egnet seg til å avsløre overflatebevegelser over korte avstander (Nilsen 1996). Optiske målemetoder er også benyttet ved andre relevante forskningsinstitutter (Dreiner 1996, Brewer & Forno 1997). Det ble boret en måleskala i form av hullpar inn i grunderingslaget på prøvestykket. Hvert hullpar definerer én målestrek, og det er ca 1 mm mellom hver målestrek. Det er totalt 116 målestreker over en samlet avstand på 115 mm, som er det totale måleområdet. Se Figur 3, 4 og 5. Det totale måleområdet omtaler vi som makroområdet, mens avstandene mellom hvert målepunkt kalles mikroområdet (Figur 4). Målingene ble gjennomført ved skanning av måleskalaen på prøvestykket ved bestemte intervaller. Målingene (skanning) ble innledningsvis utført hvert 20. minutt. Deretter hvert 10. og hvert 5. minutt. Bildet ble så analysert ved hjelp av et bildebehandlingsprogram og avstanden mellom målestrekene ble beregnet. For hver Kokt linolje/engelskrødt pigment Eggehvite 8 strøk harelim/vann/kritt Harelim/vann Furu skanning ble det beregnet 115 verdier, dvs alle avstandene mellom de 116 målestrekene. Måling av hele måleområdet ble gjort ved å legge sammen de 115 registrerte og beregnete måleavstandene ved hver skanning 4. Klimasykler Mens prøvestykket lå i ro i klimarommet, ble klimaendringene gjennomført i bestemte serier som klimasykler. Klimasyklene var basert på og simulerte de klimaendringer som erfaringsmessig skjer ved oppvarming av kirkerom. Forsøkene gikk over tre perioder med flere klimasykler i hver. Som eksempel på gjennomføringen av klimasyklene viser vi et par av de seriene som ble kjørt. Tabell 3 og 4 (side 18). I tabell 3 er utgangspunktet for serien en temperatur på +5 C og en relativ luftfuktighet på 30% med en varighet på to timer. I de følgende tre timer holds temperaturen konstant, mens RF endres fra 30 til 80%. I de siste tre timene endres både T og RF til henholdsvis 20 C og 30%. Dette er gjentas, slik at ved neste variasjon holdes RF på 30%, mens T endres fra 20 C til 5 C. Serie 1 er kjørt som gjentatte sykler Tabell 4 viser fire serier. I de to første holdes RF konstant på 30% mens T Tabell 3. Måleserie mars 1999, innledende målinger (Nilsen et al 1999:11) T C 1 RF % 1 Timer T C 2 RF % 2 Timer T C 3 RF % 3 Timer Serie T C 1 = temperatur i utgangspunktet T C 2 = temperatur endret til T C 3 = temperatur endret videre til Endringene i RF er betegnet på tilsvarende måte. 16

17 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi Figur 3. Bildet viser oppsettet i klimarommet med prøvestykket liggende på benken. Måleskalaen sees her som en lys stripe i øvre del av planken. Skanneren er løftet til side over prøvestykket. Foto Tom-Nils Nilsen. Figur 4. Måleskalaen er boret inn som hullpar i prøvestykket. Hullparene markerer måleavstandene. Måleskalaen består av 115 enkeltavstander. Alle de 115 måleavstandene utgjør det totale måleområdet, som her kalles makroområdet. Se også figur 5. Foto Tom- Nils Nilsen. Figur 5. Mikroskopibilde av en detalj av måleskalaen (figur 4). Et mikroområde på måleskalaen er 1 mm og er avstanden mellom de linjene som dannes mellom to par borehull (ses her som hvite prikker fordi hullene er boret ned i den hvite grunderingen). Foto Tom-Nils Nilsen. 1 mm{ 17

18 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi niku 104 Tabell 4. Måleserie oktober 1999, hovedmålinger (Nilsen et al 1999:16) RF % konstant T C 1 T C 2 T C 3 Serie 2 (1) Serie 3 (2) T C konstant RF % 1 RF % 2 RF % 3 Serie 4 (3) Serie 5 (4) endres fra 5 til15 og 20 C og trinnvis tilbake til 5 C. I de to siste holdes T konstant på 5 C mens RF starter på 30% og endres til 40 og 60% og så trinnvis tilbake. Resultater I det følgende benyttes begrepene makro- og mikronivå som beskrevet i det foregående (Figur 2 og 3). Makronivå, eller makroområde, tilsvarer det totale måleområdet på 115 mm, mens mikronivå, eller mikroområde, tilsvarer de enkelte måleavstandene på 1 mm. Innledningsvis vil vi presisere at med det blotte øye var det ikke mulig å registrere forandringer eller skader i den malte overflaten etter at forsøkene var avsluttet. Enkelt sagt registrerte imidlertid målingene dimensjonsendringer både på makro- og på mikronivå i løpet av få minutter etter forandring i de klimatiske betingelsene. Det viste seg også å være av betydning om det var RF eller T som ble forandret i løpet av klimasyklene. Makro- og mikroområdene ga i flere tilfeller ulik respons. Teksten i ramme nederst på siden gjengir konklusjoner i NMIs rapport. Klimarommets begrensinger Problemer med styringen av klimarommet var en uventet og uheldig faktor. Problemene ser ut til å ha størst betydning for de klimaseriene hvor bare temperaturen ble endret mens den relative fuktigheten forble stabil. Vi ønsket klimaforhold for forsøkene som lignet de vi hadde registrert ved lokaloppvarming i kirker, men temperaturhevingen i klimarommet viste seg imidlertid å skje enda raskere enn i kirkerommet. Slik klimarommet har fungert, er det bare i få tilfeller der den ønskede klimapåvirkningen har vært rendyrket, slik at bare én av faktorene (RF eller T) har vært endret. Det betyr at vi bare har kunnet benytte et utvalg av måleseriene, noe som svekker evalueringsgrunnlaget. For vurdering av resultatene har vi valgt de måleseriene som i størst grad har klimaendringer som samsvarer med de tallfestede endringer i RF og T fra Kaupangerprosjektet. Dimensjonsendringer på makro- og mikronivå I prosjektet har vi sett nærmere på om dimensjonsendringene skjer som følge av enten krymping eller svelling i materialene. Disse forhold har vi valgt å se bort fra her. En av hovedkonklusjonene er at det, relativt sett, ser ut til å skje betydelig større bevegelser på mikronivå (millimeter-) enn på makronivå (desimeter). På makronivå ser det ut til at temperaturøkinger gir de raskeste og største reaksjonene, mens det på mikronivå ser det ut til at øking av relativ luftfuktighet gir de største reaksjonene. Både for RF og T-påvirkninger er det registrert betydelig større relative dimensjonsendringer innen mikroområdene enn over makroområdet. Dette indikerer at størrelsen på måleområdet er av betydning for resultatene av målinger av dimensjonsendringer. Når det gjelder hastighet på dimensjonsendringer, ser det ut til at materialene i overflaten på treverket reage- Ved målinger av dimensjonsendringer som følge av klimavariasjoner må en være oppmerksom på at forutgående klimasituasjoner kan virke inn på resultatet. For makroskopiske målinger viser det seg at dimensjonsendringer ved endret temperatur og konstant RF er vesentlig raskere enn ved endring i RF ved konstant temperatur. Dimensjonsendringer over avstander på få mm (< 5 mm) er i størrelsesorden noen prosenter, når tilsvarende makroskopiske endringer er i størrelsesorden noen promille. Dette gjelder både ved endringer i temperatur og relativ luftfuktighet. Dimensjonsendringene på millimeternivå ved klimaendringer ser ut til å kunne foregå i stadige skiftninger av krymp og utvidelse. Dersom dette er riktig, vil det kunne ha stor betydning for forståelsen av skader på bemalte treoverflater. Klimarommet fungerte ikke helt slik vi ønsket. Det var vanskelig å holde klima stabilt med lave temperaturer og ekstreme RF nivåer over tid. Hvilket klima rommet er innstilt på før et klimaskifte kan bety mye for i hvor stor grad en oppnår og kan opprettholde det nye klimaet. (Nilsen et al. 1999:45) 18

19 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi rer meget hurtig, det vil si innen noen få minutter etter forandringer i klimaet. Endringene skjer raskest på mikronivå. Det har imidlertid ikke vært mulig å påvise forskjell i hastigheten på dimensjonsendringen på grunnlag av enten temperatur eller relativ luftfuktighet. Hva betyr disse resultatene for malt dekor? Prosjektet har resultert i at vi har klart å tallfeste dimensjonsendringer i treverket på mikro- og makronivå. Det gjenstår imidlertid å undersøke hva disse bevegelsene betyr for de strukturene som ligger over treverket og som er bærer av det dekorative elementet som er vesentlig å bevare. Til grunn for det følgende ligger resultatene fra prosjektet og undersøkelser som er foretatt ved The Smithsonian Center For Materials Research and Education i Washington (SCMRE) når det gjelder av elastisitet og grenseverdier mot en plastisk endring i oljebasert maling og kritt/limgrunderinger (Mecklenburg & Tumosa 1991). Oljebasert maling: dekorlag I verst tenkte tilfelle ligger grenseverdien for malinglagets elastisitet på 5,1. 5 Det vil si at bevegelser som ligger lavere enn dette ikke medfører skader. Ligger imidlertid bevegelsene over grenseverdien, vil det kunne oppstå skader. På makronivå ligger bevegelsene under grenseverdien, hvilket betyr at det er usannsynlig at skader vil oppstå på grunn av de registrerte bevegelsene (Mecklenburg & Tumosa 1991:165, tabell 4a). På mikronivå ligger imidlertid bevegelsene over grenseverdien. Kritt/limlaget: grundering Kritt/limlaget er det laget som er mest følsomt for klimapåvirkninger og som er det minst elastiske. Laveste grenseverdi for elastisitet i kritt/limlaget er 1,3. 6 På makronivå ligger bevegelsene ved flere tilfeller over grenseverdien, mens de på mikronivå er over grenseverdien stort sett hele tiden; det betyr at de bevegelser som ble registrert forårsaker skader i laget. Her er det særlig øking av RF som ser ut til å føre til dimensjonsendringer over grenseverdien. Den største dimensjonsendringen totalt ble målt til rundt 50 på mikronivå. Den oppstod ved øking av RF fra 40 til 80%. Hvis man antar at dimensjonsendringene er proporsjonale med øking av RF, kan man ikke akseptere større bevegelser i treverket enn ca. 1% for å unngå at man overskrider den elastiske grenseverdien for akkurat disse mikroavstandene (kritt/lim). Flertallet av mikroavstandene beveger seg bare rundt 4 ved tilsvarende RF-heving fra 40 til 80%. Disse vil kunne tåle en RF-variasjon på opptil ca 10%. Foreløpige konklusjoner De resultatene som er kommet frem i prosjektet er direkte knyttet til prøvestykkets treanatomi og overflatebehandling. Dette betyr at de på det nåværende nivå ikke har overføringsverdi når det gjelder konkrete klimatiltak. Resultatene og de foreløpige konklusjoner er til dels uventede og må bekreftes med flere forsøk før de kan anvendes. På dette stadium er de å betrakte som rent teoretiske beregninger utfra det sparsomme materialet som her foreligger. Målingene viser at materialene reagerer meget hurtig og innen noen få minutter etter forandringer i klimaet. I praksis kan dette bety at korttidsoppvarming av kirkerommet ikke skal anbefales som en generell løsning, forutsatt en bekreftelse av de foreliggende resultatene. Et resultat av prosjektet er at temperaturen er en viktig faktor for dimensjonsendringer i treverk på mikronivå. Dersom det er tilfelle at rene temperaturpåvirkninger fører til dimensjonsendringer, kan dette komplisere klimatisering av kirkerom og museer betraktelig. Hittil har man basert klimatisering på at det bare er den relative fuktigheten som er av betydning. Klimaforandringer ser ut til å gi meget store bevegelser på mikronivå, og det skjer skadelige bevegelser i malt treverk lenge før de kan registreres tilsvarende på makronivå. RF-forandringer har gitt de største utslagene. Dersom dette er tilfelle, bør det settes betydelig strengere grenseverdier for variasjonene i relativ luftfuktighet. Om de foreløpige resultatene bekreftes gjennom videre arbeid, bør trolig den relative luftfuktigheten alltid ligge innenfor et intervall på 10%. Videre arbeid På det nåværende nivå mener vi at det er viktig å etablere et samarbeid med andre forskere som arbeider med tilsvarende problemstillinger innenfor samme fagfelt. Dette vil kunne styre videre målinger i en retning som kan gi nyttige resultater for de bemalte kunstgjenstandene som er årsaken til at arbeidet ble igangsatt. 7 Med bakgrunn i erfaringene fra prosjektet samt et etablert forskningsnettverk, bør de mest interessante resultatene etterprøves ved bruk av en annen målemetode som begrenser menneskelig deltakelse mest mulig. De mest interessante målingene er dels de som er gjort på mikronivå og dels de som viser at temperaturen kan være en vesentlig faktor. Det er flere av problemstillingene under punkt 3 som det ikke har vært mulig å gjøre rede for i dette prosjektet. Disse vil inngå som del av det videre arbeidet med å registrere og forstå hvordan klimaskader ytrer seg og hvordan vi kan begrense dem. Litteratur Litteraturlisten er begrenset til det utvalget av aktuell litteratur som er nevnt i denne artikkelen. Brewer, A. & C. Forno Moire Fringe Analysis of Cradled Panel Paintings. - Studies in Conservation 42 (1997). - London.s Dreiner, K Untersuchungen zur Reduzierung Klimabedingter Belastungen für das Aschaffenburger Tafelbild. - I: Emmerling,E. & Ringer, C. red. Das Aschaffenburger Tafelbild. - Arbeitshefte des Bayerische Landesamtes für Denkmalpflege, Band München. s Marstein, N. & M. Stein Advanced measuring of the climatic conditions in the mediaeval wooden churches in Norway. - ICOM Committee for con- 19

20 Forebyggende konservering som bevaringsstrategi niku 104 servation 8th triennial meeting, Sydney. s Mecklenburg, M.F.& C.S Tumosa Mechanical behavior of paintings subjected to changes in temperature and relative humidity. - I: Art in Transit. Studies in the Transport of Paintings. - International Conference on the packing and Transportation of Paintings. London Washington. s Mohager, S Studier av krypning hos trä. Med särskild hänsyn till inverkan av konstanta och cykliskt varierande fukttilstand. - Stockholm, Kungliga Tekniska Högskolan, Bygningsmateriallära: Nilsen, T.-N Rapport til NINA- NIKU om utvikling av målemetode for fuktbevegelser i overflaten av malt trevirke. - NBI prosjektnr Trondheim. - Upublisert. Nilsen, T.-N., Time, B. & T. Broli Rapport til NINA-NIKU om måling av dimensjonsendringer i overflaten av malt trevirke ved endringer i luftas temperatur og relative fuktighet. - NBI prosjektnr Trondheim. - Upublisert Olstad, T. M Oppsummering av klimaprosjektet Riksantikvaren.Oslo. - Upublisert Olstad, T. M Mediaeval wooden churches in a cold climate - Parish churches or museums? - Roy, A & Smith, P. Preventive Conservation. Practice, Theory and Research. Preprints of the Contributions to the IIC Ottawa Congress, London. s Olstad, T. M. & M. Stein Saving Art by Saving Energy. - Temahefte NIKU. Oslo Olstad, T. M. & A. Haugen Klima i stavkirker: Lokal klimatisering av menigheten i Kaupanger stavkirke, Sogndal kommune. - NIKU Fagrapport 004. Oslo Richard, M., Mecklenburg,M. & C.S. Tumosa Technical Considerations for the Transport of Panel Paintings. - Dardes, K. & Rothe, A. The Structural Conservation of Panel Paintings. Proceedings of a Symposium at the J.Paul Getty Museum April Los Angeles. s Thomson, G The Museum Environment. - London. Noter 1 Prosjektmedarbeidere i NIKU har vært : Tone Marie Olstad, prosjektleder, samt Annika Haugen og Merete Winness. Prosjektansvarlig ved NBI har vært Tom-Nils Nilsen; Berit Time, Terje Broli og Stig Gjeving har vært prosjektmedarbeidere. NTNU ved professor Jan Vincent Thue har også vært involvert i prosjektet som konsulent for NBI. 2 Klimatiske påkjenninger fører oftest til tredimensjonale endringer i treverket. Dette aspektet har vi sett bort fra i vårt prosjekt, hvor vi kun ser på en todimensjonal dimensjonsendring. 3 Bruk av såkalte strekklapper ble vurdert, men vraket fordi strekklapper må limes på overflaten. Vi mente at dette kunne påvirke de bevegelsene vi ville måle og at de derfor ikke var egnet til vårt formål. 4 NBI har vurdert om målesystemet eller bildekvaliteten ved skanningen kan være årsak til mulige feilmålinger og konkludert med at systemet måler nøyaktig. 5 Malinglaget består av kokt linolje og engelskrødt tørrpigment. I prosjektet har vi imidlertid benyttet grenseverdien for pigmentet Napoligult, som har den laveste grenseverdi av undersøkte pigmenter. På den måten bruker vi verst tenkte tilfelle. 6 verdi er beregnet ved hjelp av forholdet mellom kritt og lim i grunderingen til prøvestykket (Mecklenburg & Tumosa 1991:166, tabell 6). 7 Brewer og Forno i England og Dreiner i Tyskland er aktuelle å kontakte i forbindelse med ytterligere målinger. Det ville være nyttig om de målemetodene de har benyttet, kan brukes til å registrere todimensjonale endringer. The Smithsonian Center For Materials Research and Education i Washington, som vi også tidligere har hatt kontakt med, og universitetet i Firenze (Prof. Luca Uzielli, Istituto di Assestamento e Tecno Forestale) 20