Stabiliseringspolitikk i en enkel Keynes-modell. Del 2 Investeringer og pengepolitikk

Transkript

1 Forelesningsnotat nr 6, august 2004, Steinar Holden Stabiliseringspolitikk i en enkel Keynes-modell. Del 2 Investeringer og pengepolitikk av Steinar Holden Kommentarer og spørsmål er velkomne: steinar.holden@econ.uio.no Realinvesteringene...1 Pengepolitikk...3 Fast valutakurs...3 Flytende valutakurs og inflasjonsmål...4 Modellen med endogene investeringer og rentepolitikk...5 Finanspolitikk...7 Pengepolitikk...8 Stabilisering gjennom pengepolitikk eller finanspolitikk...8 Oppgaver...11 Norske valutakursregimer...14 I del 1 ble realinvesteringene regnet som en eksogen variabel, dvs. vi tok hensyn til hvordan endringer i investeringene påvirket resten av økonomien, men vi forsøkte ikke å forklare hvilke faktorer som påvirket investeringene. I del 2 går vi videre og studerer hvordan investeringenes bestemmes, og hvordan samspillet mellom investeringene og resten av økonomien fungerer. Vi ser også på virkningene av pengepolitikk. Realinvesteringene Bedrifter investerer for å øke eller fornye sin beholdning av realkapital de ønsker nye eller bedre fabrikker, maskiner, transportmidler, osv. Hvor mye bedriften ønsker å investere vil avhenge en rekke faktorer, men vi vil her først og fremst være opptatt av to av dem: 1

2 Bedriftens salg. Dersom bedriftens salg øker, slik at bedriften må øke sin produksjon, vil det ofte være behov for å øke realkapitalbeholdningen, slik at produksjonskapasiteten øker. Motsatt, dersom bedriften bare får solgt en del av sin produksjon, vil den vanligvis heller ikke ønske å øke realkapitalen. Rentenivået. En realinvestering gir vanligvis utgifter på kort sikt, og inntekter i årene fremover. Ved et høyt rentenivå blir det mindre lønnsomt å investere. Dersom bedriften må låne til investeringskostnadene, må den i så fall betale høye renter. Dersom bedriften bruker av egne midler, kunne den alternativt fått høye renteinntekter ved å la være å bruke midlene til å investere. For å fange opp disse to effektene, antar vi at realinvesteringene er en funksjon av BNP (som fanger opp bedriftens salg) og rentenivået i (1) I = b 0 - b 1 i + b 2 Y b 1 > 0, 0 < b 2 < 1, Ligning (1) sier at dersom rentenivået stiger med ett prosentpoeng, så reduseres realinvesteringene med b 1 kroner (fordi det er mindre lønnsomt å investere). Dersom BNP øker med en krone, øker realinvesteringene med b 2 kroner (fordi bedriftene ønsker å øke sin produksjonskapasitet). Merk at investeringsbeslutningen avhenger av realrenten, dvs nominell rente justert for økningen i prisnivået (inflasjonen), fordi det er realrenten som viser kostnaden ved å låne penger. Men i dette notatet har vi forenklet og forutsatt at prisene er konstante, slik at inflasjonen dermed er lik null. Dermed blir variabelen i, som er nominell rente = realrenten. Bedriftenes investeringsbeslutninger vil også avhenge av andre faktorer. Dersom det skjer viktige teknologiske endringer, kan bedriftene ønske store investeringer for å ta i bruk den nye teknologien. Skattereglene kan også påvirke hvor lønnsomt det er å investere. Disse faktorene vil vi ikke ta eksplisitt med i analysen. Dersom de endres, vil vi fange opp virkningen på dette gjennom å endre verdien på konstantleddet b 0 i (1). 2

3 Pengepolitikk I økonomisk faglitteratur, ikke minst i de aller fleste lærebøker, har pengepolitikk tatt utgangspunkt i sentralbankens beslutning om pengemengdens størrelse. Dette er imidlertid en dårlig beskrivelse av moderne pengepolitikk. I moderne pengepolitikk er sentralbankens viktigste virkemiddel det kortsiktige rentenivået. Norges Bank sin styringsrente, foliorenten, er den renten vanlige banker får på sine innskudd fra en dag til den neste i Norges Bank. 1 I og med at bankene kan plassere ledig likviditet på foliokonto i Norges Bank, vil rentenivået i markedet ikke bli lavere enn dette (bankene vil ikke låne ut penger til lavere rente enn det de kan få fra Norges Bank). Hvis rentenivået i markedet blir særlig høyere enn foliorenten, vil Norges Bank tilføre likviditet (låne ut penger til bankene), slik at renten går ned. Den foliorente som Norges Bank fastsetter blir derfor avgjørende for rentenivået i pengemarkedet. Rentenivået i pengemarkedet vil igjen påvirke andre renter i økonomien, som bankenes innskudds- og utlånsrenter, samt rentene i obligasjonsmarkedet. I moderne økonomier kan man grovt sett ta dele opp i to typer pengepolitiske regimer, fastkurs-regimer, der pengepolitikken rettes inn mot å holde verdien på landets valuta fast i forhold til valutaen til et eller flere andre land, og flytende kursregimer, der pengepolitikken rettes inn mot andre siktemål lav inflasjon er nå den vanligste målsettingen. Fast valutakurs Norge har tradisjonelt hatt en målsetting om fast valutakurs, og gjennom 1990-tallet var målet å holde kronens verdi stabil i forhold til europeiske valutaer, definert som ecu (forløperen til euro) og euro. 2 I et fastkurs-regime må sentralbanken bruke renten for å sikre at valutakursen holdes stabil. I hovedsak innebærer dette av renten må være lik renten i den valuta som en ønsker å holde kronen stabil mot (anker-valutaen). Dersom f.eks. Norge tok sikte på fast valutakurs mot euro, måtte kronerenten være lik renten i euro. Hvis ikke, hvis f.eks. renten i Norge var høyere enn renten i euro- 1 Du kan lese mer om dette på Norges Banks nettsider, om likviditetsstyring. 2 Se avsnitt bak i notatet for en kort oversikt over norske valutakursregimer. En fyldig gjennomgang gis i Viking Mestad (2002) Frå fot til feste - norsk valutarett og valutapolitikk Norges Banks skriftserie nr 30. 3

4 landene, ville det lønne seg å låne penger i et av euro-landene og plassere dem i Norge. Fordi det nå ikke er restriksjoner på slike internasjonale kapitalbevegelser mellom Norge og euro-landene, ville store kapitalbeløp flytte seg på grunnlag av små renteforskjeller. De store kapitalinnstrømningene til Norge ville presset rentenivået i Norge ned mot renten i euro-landene (siden euro-landene samlet er så store i forhold til Norge, ville dette ikke ha særlig betydning for kapitalmarkedet i euro-landene). Motsatt, dersom rentenivået i Norge var lavere enn i euro-landene, ville mange norske investorer plassere sine penger i euro-landene, og kapitalstrømmen ut av Norge ville drive opp rentenivået her. I noen perioder kan renten være forskjellig fra renten i ankervalutaen, og det er dersom markedet tror at valutakursen kan bli endret, til tross for målsettingen om fast kurs. I 1992 hadde Norge fast valutakurs mot ecu, og renten hadde lenge ligget omtrent lik ecu-renten. Høsten 1992 måtte imidlertid flere europeiske land devaluere sin valuta, og mange i valutamarkedet trodde at Norge også ville måtte gjøre dette. Disse aktørene solgte kroner for store beløp, i håp om stor profitt ved å selge kroner dyrt og så kjøpe tilbake billig etter en devaluering. Norges Bank måtte da heve rentene i Norge for å gjøre det mer lønnsomt å ha plasseringer i norske kroner, og dermed motvirke salget av kroner. Enden på visen ble likevel at Norge måtte oppgi å holde kronekursen fast i desember Flytende valutakurs og inflasjonsmål Fra mars 2001 har Norge hatt et regime med flytende valutakurs, der det operative målet i pengepolitikken er fastsatt til at den årlige inflasjonsraten skal være nær 2,5 prosent. Dette innebærer at Norges Bank vil sette renten med målsetting om at inflasjonen skal være nær 2,5 prosent på årlig basis. 3 Dersom Norges Bank hever renten, kan dette bidra til lavere inflasjon på flere måter. For det første fører høyere rente til mindre samlet etterspørsel, ved at investerings- og konsumetterspørselen reduseres (etterspørselskanalen). Lavere samlet etterspørsel fører til lavere aktivitetsnivå (dvs lavere BNP), og dermed til lavere sysselsetting og høyere arbeidsledighet. Høyere arbeidsledighet fører til lavere lønnsvekst, og dermed til lavere prisvekst dvs lavere inflasjon. 3 En nærmere beskrivelse av Norges Banks pengepolitikk finnes på Norges Banks nettsider, 4

5 For det andre fører høyere rente normalt til at kronen styrker seg i forhold til andre valutaer, ved at avkastningen ved å ha plasseringer i norske kroner (renten) stiger i forhold til avkastningen på andre valutaer. Sterkere krone fører til at importprisene reduseres (vi trenger færre kroner for å kjøpe en vare som koster f.eks. 5 euro), og dette vil igjen føre til lavere inflasjon i Norge (valutakurskanalen). For det tredje kan økt rente føre til at lønns- og prissettere (dvs fagforeninger og bedrifter) tror at lønns- og prisveksten blir lavere enn det de ellers ville trodd; forventet fremtidig inflasjon blir redusert. For å unngå å sette høyere lønninger og priser enn andre, velger derfor lønns- og prissetterne å øke lønninger og priser mindre enn de ellers ville gjort. Dermed blir inflasjonen lavere (forventningskanalen). Norges Bank setter renten ut fra hva de tror inflasjonen kommer til å bli i årene fremover. Dersom Norges Bank tror at inflasjonen vil bli høyere enn 2,5 prosent, vil Norges Bank vanligvis sette opp renten for å få inflasjonen ned mot 2,5 prosent. Tilsvarende, dersom Norges Bank tror at inflasjonen vil bli lavere enn 2,5 prosent, så vil Norges Bank normalt sette renten ned, for å få inflasjonen opp mot 2,5 prosent. Modellen med endogene investeringer og rentepolitikk La oss se nærmere på noen av disse sammenhengene. For å forenkle analysen antar vi nå at vi ser på en lukket økonomi. Dette forenkler notasjonen, ved at vi ikke lenger behøver å ta med oss handelsbalansen og importens avhengighet av BNP. Viktigere er at det medfører at vi ikke trenger å ta med valutakursen. Videre holder vi fast på forutsetningen om at prisnivået er gitt. Rentenivået i modellen blir bestemt av sentralbanken, og er dermed en eksogen variabel modellmessig sett. Men siden prisnivået er gitt, og inflasjonen dermed alltid lik null, kan ikke modellen gi noe fullstendig svar på hvorfor sentralbanken skulle sette renten slik den gjør. Vi kan imidlertid supplere modellen med resonnementer utenom (som de over) for å motivere sentralbankens rentebeslutning. Formelt er modellen vi ser på (2) Y= C + I + G, (3) C c c( Y T) = +, c > 0, 0 < c < 1, 0 0 5

6 (4) T = t0 + ty, 0 < t < 1 (5) I = b 0 - b 1 i + b 2 Y b 1 > 0, 0 < b 2 < 1, c + b 2 < 1 4 Modellens forutsetninger og forklaringer på symboler og relasjoner er gitt over, eller i del 1. Modellen har fire ligninger, og fire endogene variable, Y, C, I og T, slik at modellen er determinert etter tellereglen. Myndighetenes politikk-virkemidler er finanspolitikken (offentlig kjøp av varer og tjenester, G, og skattesatsene t 0 og t) og pengepolitikken (rentenivået i). En realistisk utvidelse av modellen ville være å anta at økt rente førte til lavere konsum, fordi høyere rente gir større avkastning ved å spare. Dette kunne vært tatt med i modellen ved å erstatte konsumfunksjonen (2) med (2 ) C = c 0 + c 1 (Y-T) c 2 i, der c 2 > 0. Men for å unngå ytterligere komplisert notasjon og uttrykk er dette utelatt. For å løse modellen setter vi inn fra (3) (5) i (2), og som gir oss ( ( )) Y = c + c Y t + ty + b bi+ by + G som kan omskrives til (6) 0 0 (1 ) Y = c ct + c t Y + b bi+ b Y + G Leddene med Y samles på venstre side Y c(1 t) Y by = c ct + b bi+ G Vi kan sette Y utenfor en parentes på venstresiden av likhetstegnet, og dele på parentesen på begge sider av likhetstegnet, slik at vi får 1 1 c(1 t) b (7) Y = ( c ct + b bi+ G) Likevektsløsningene for de andre endogene variablene kan finnes ved å sette inn for Y ved å bruke (7) i (3) (5). Vi får (husk at (4) i (3) gir C = c 0 ct 0 + c(1-t)y) 4 Denne forutsetningen sikrer at nevneren i ligning (7) nedenfor, 1 - c(1-t) - b 2, er større enn null uansett hvilken verdi skattesatsen t har. Hvis nevneren i (7) blir negativ, blir hele modellen blir økonomisk sett meningsløs. 6

7 c(1 t) (8) C = c ct + c(1 t) Y = c ct + ( c ct + b bi+ G) c(1 t) b2 2 (9) I = b bi+ b Y = b bi+ ( c ct + b bi+ G) og c(1 t) b2 (10) T = t + ty = t + ( c ct + b bi+ G) t c(1 t) b2 b. (7) (10) utgjør modellen på redusert form. Finanspolitikk Analysen av finanspolitiske virkemidler kan gjennomføres på samme måte som vi har sett tidligere, ved å se på modellen på tilvekstform der de andre eksogene variablene holdes fast. Virkningen på Y av en endring i offentlig kjøp av varer og tjenester på ΔG er gitt ved (11) 1 1 Δ Y = ΔG, der > 0 1 c(1 t) b 1 c(1 t) b 2 2 Dersom G øker, dvs ΔG > 0, får vi at ΔY > 0, dvs. BNP øker. Dersom ΔG < 0, blir ΔY < 0, dvs BNP reduseres. Resultatet om at økt offentlig kjøp av varer og tjenester fører til økt BNP er det samme resultatet som vi har fått tidligere, selv om multiplikatoren er litt forskjellig. Den økonomiske mekanismen er som følger: Økt offentlig kjøp fører til økt produksjon (dvs økt BNP) direkte. Økt BNP fører til økt privat inntekt, og dermed til økt privat konsumetterspørsel, slik at økningen i BNP forsterkes (multiplikatoreffekt). Økningen i BNP stimulerer også bedriftene til å øke sine investeringer, slik at økningen i BNP forsterkes ytterligere. Vi ser at multiplikatoren i (11) (dvs brøken foran ΔG) er større enn den tilsvarende multiplikatoren i del I, (ligning (18)), der vi så på en åpen økonomi med eksogene investeringer. Det er to 7

8 årsaker til denne forskjellen. For det første har vi her tatt hensyn til at en økning i BNP fører til økt investeringsetterspørsel, noe som fører til en større multiplikator. For det andre har vi ved å se på en lukket økonomi, sett bort i fra importlekkasjen mot utlandet at en del av økningen i etterspørsel rettes mot utlandet og dette bidrar også til en større multiplikator. Virkningene av en skatteendring Δt 0, finnes på tilsvarende måte c c (12) Δ Y = Δ t0, der < 0 1 c(1 t) b 1 c(1 t) b 2 2 Dersom skattene øker, Δt 0 > 0, så blir ΔY < 0, dvs. BNP reduseres. Årsaken til at økte skatter fører til redusert BNP, er at privat konsum reduseres fordi skatteøkningen fører til at privat disponibel inntekt reduseres. Også her har vi en multiplikatoreffekt, som er større enn i tilfellet med eksogene investeringer og en åpen økonomi. Pengepolitikk Som nevnt over kan Norges Bank styre rentenivået i Norge ved å endre sin styringsrente. Hvordan påvirker en endring i rentenivået BNP i vår modell? Som over finner vi virkningen på BNP av en endring i rentenivået på Δi ved (13) b b Y i, der 0 1 c(1 t) b 1 c(1 t) b 1 1 Δ = Δ < 2 2 Dersom renten øker, Δi > 0, så blir ΔY < 0, dvs. BNP reduseres. Økt rentenivå fører til lavere BNP gjennom å redusere investeringsetterspørselen. Den initiale virkningen blir forsterket ved at redusert BNP fører til både redusert konsumetterspørsel og en ytterligere nedgang i investeringsetterspørselen, slik som drøftet over. Stabilisering gjennom pengepolitikk eller finanspolitikk Dersom det inntreffer et makroøkonomisk sjokk, f.eks. en reduksjon i privat konsum, som fører til redusert BNP og økt arbeidsledighet, kan dette motvirkes både ved ekspansiv finanspolitikk og ved ekspansiv pengepolitikk. Ved passende valg av en 8

9 økning i offentlig kjøp av varer og tjenester, eller redusert skatt, eller redusert rente, kan myndighetene i prinsippet fullstendig stabilisere BNP. Dersom man bare var interessert i BNP, ville derfor finans- og pengepolitikk vært fullstendig likeverdige innen vår modell. Det er likevel flere forskjeller mellom bruk av pengepolitikk og finanspolitikk i stabiliseringen. For det første så virker penge- og finanspolitikk forskjellig på ulike deler av BNP. Den direkte effekten av en innstramning gjennom pengepolitikken, dvs høyere rente, er reduserte investeringer. (I en virkelig økonomi ville økt rente også hatt en direkte negativ virkning på privat konsum, og normalt også en virkning på valutakursen.). Økte skatter fører til redusert privat konsum. Og redusert offentlig kjøp av varer og tjenester innebærer selvfølgelig at denne delen av BNP reduseres. I tillegg har alle typer innstramning en negativ indirekte virkning på privat konsum og private investeringer, fordi disse avhenger av størrelsen på BNP. Hvilken type stabiliseringspolitikk en velger kan derfor avhenge av hvilke deler av økonomien en ønsker å stramme inn på. Eller en kan velge å stramme inn ved å bruke alle tre typene, for dermed å spre virkningen på ulike deler av BNP. For det andre kan pengepolitikken vanligvis justeres raskere, og dermed raskere tilpasses dersom det skulle oppstå overraskende endringer i økonomien. Hovedstyret i Norges Bank har møte om rentesettingen hver 6. uke, men i prinsippet kan sentralbanken endre styringsrenten når som helst. En endring i sentralbankens styringsrente vil raskt slå ut i rentenivået ellers i økonomien. Finanspolitikken fastsettes derimot først og fremst om høsten, i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet, og da med virkning for neste år. Stortinget kan imidlertid også vedta endringer gjennom året, men vanligvis i betydelig mindre omfang. På den annen side har endringer i offentlig kjøp av varer og tjenester en sikrere og raskere effekt på aktivitetsnivået i økonomien når endringen først er blitt iverksatt. Endringer i rentenivået vil normalt ta noe tid før de får full virkning på konsum- og investeringsbeslutningene, og en regner vanligvis med at det tar omtrent to år før pengepolitiske endringer har fått full virkning på økonomien. Slike tidsforskyvninger i beslutninger og virkninger av økonomisk politikk kommer ikke frem i vår modell, fordi modellen er statisk, uten noen tidsdimensjon. For det tredje er det institusjonelt sett lettere å tilpasse rentenivået til konjunktursituasjonen. Erfaringer fra mange land viser at bruk av finanspolitikken i stabiliseringshensyn blir vanskeliggjort ved andre hensyn som politikerne vil ta. 9

10 Politikerne vil ofte ha lettere for å velge en ekspansiv finanspolitikk, med populære utgiftsøkninger og skattelettelser, enn en stram finanspolitikk der en må kutte enkeltposter eller øke skattene. Ikke minst viser erfaringene at mange regjeringer gjennomfører en ekspansiv finanspolitikk før valg, slik at populære endringer og en voksende økonomi skal bedre mulighetene til gjenvalg. Rentebeslutningene er nå i de fleste industriland tillagt mer eller mindre uavhengige sentralbanker, som i mindre grad skjeler til om en renteendring er upopulær. For det fjerde har mange land en så vanskelig offentlig budsjettsituasjon, med høy offentlig gjeld, at handlefriheten i finanspolitikken er ytterst begrenset. F.eks. er Tyskland nå (august 2003) i en situasjon med lav vekst og høy arbeidsledighet en situasjon som åpenbart tilsier en ekspansiv finanspolitikk. Men samtidig er budsjettunderskuddet nær maksimumsgrensen fastsatt i Stabilitetspakten i EMU på tre prosent av BNP, slik at det i liten grad er mulig å øke utgiftene eller redusere skattene. Samlet er det derfor i de fleste land først og fremst pengepolitikken som brukes i konjunkturstyringen. Etter at Norge fikk et inflasjonsmål for pengepolitikken, er dette også tilfellet i Norge. I Nasjonalbudsjettet 2003, side 56, 5 som beskriver regjeringens økonomiske politikk, heter det: Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. De nye retningslinjene for den økonomiske politikken innebærer at det i første omgang er pengepolitikken som bør reagere dersom utsiktene for økonomien endres. Det kan likevel oppstå situasjoner der en aktiv bruk av budsjettpolitikken er påkrevet, enten fordi kapasitetsutnyttingen er særlig lav eller fordi presset i økonomien er svært høyt. I land som har fullstendig fast valutakurs kan likevel pengepolitikken ikke brukes for å styre konjunkturutviklingen i økonomien. Dette skyldes som nevnt over at ved fri kapitalmobilitet over landegrensene, medfører en fullstendig fast valutakurs at innenlandsk rentenivå må være lik høyt som rentenivået i på den valuta som man har fast kurs i forhold til. Dermed er det ingen selvstendig handlefrihet i rentefastsettingen, og heller ingen mulighet til å fastsette renten ut fra hensynet til innenlandske konjunkturer. Tilsvarende gjelder for land som deltar i en monetær union, som f.eks ØMU, der landene har felles myntenhet euro. I slike land er

11 rentenivået satt ut fra hensynet til økonomien i unionen som helhet, og dermed ikke spesifikt for det enkelte land. Dersom landene stort sett har samme konjunkturutvikling, vil det samme rentenivået kunne være egnet for alle landene. Men hvis f.eks. de fleste av medlemslandene er i en høykonjunktur, slik at sentralbanken setter et høyt rentenivå for å dempe presset i økonomien, samtidig som ett land er i en lavkonjunktur, vil det høye rentenivået forsterke lavkonjunkturen i dette landet. F.eks. ville det i dagens situasjon (august 2003) vært gunstig for. Tyskland å ha et lavere rentenivå enn det som gjelder innen ØMU, for å motvirke den lave veksten i Tyskland. Oppgaver Oppgave 1. Betrakt modellen (14) Y = C + I + G (15) C = ,6(Y-T) (16) T = t 0 + 0,4 Y (17) I = i + 0,1 Y a) La G = 300, t 0 = og i = 3. Finn likevektsløsningen for Y. b) Anta at myndighetene ønsker å øke BNP med 10, dvs ΔY = 10. Dersom myndighetene ønsker å bruke pengepolitikken, hvor mye må i så fall renten endres? Dersom myndighetene ønsker å bruke skattepolitikken hvor mye må t 0 (konstantleddet i skattefunksjonen) endres? c) Hva blir virkningen på C og I under hver av de to politikk-endringene nevnt under b)? d) Dersom myndighetene ønsker å øke Y med 10 ved hjelp av offentlig kjøp av varer og tjenester, hvor mye må disse øke? Og hva blir i så fall virkningen på C, I og G? Sammenlign med svaret du fikk på b) og c). 11

12 Løsning på oppgave 1: a) Vi løser for Y og finner (tilsvarende ligning (7)) Y = 1 1 0,6(1 0,4) 0,1 G 1 0,54 ( 100 0,6t i + ) = = b) En endring i renten på Δi gir en endring i BNP gitt ved Δ Y = Δ i= Δ i= Δi 1 0, 6(1 0, 4) 0,1 0,54 0, 054 dvs, for ΔY = 10, blir Δ i = 0, 054Δ Y = 0,54 Renten må settes ned med 0,54 prosentpoeng for at BNP skal øke med 10. En endring i skattene på Δt 0 gir en endring i BNP gitt ved 0,6 0,6 Δ Y = Δ t = Δt 1 0, 6(1 0, 4) 0,1 0, dvs, for ΔY = 10, blir 0,54 Δ t0 = Δ Y = 9 0,6 Skattene må reduseres med 9 for at BNP skal øke med 10. c) For å finne virkningen på C og I av redusert rente Δi = -0,54 kan vi sette inn alle parameterverdier i modellen på redusert form, (8) og (9), og så sette inn for Δi. Men det er enklere å benytte at vi allerede vet at ΔY = 10. Vi får da Redusert rente: Δ C = c(1 t) Δ Y = 0, 6(1 0, 4)10 = 3, 6 ΔI = -10Δi +0,1ΔY= -10(-0,54)+0,1*10 = 6,4 12

13 Konsumet øker med 3,6 og investeringene med 6,4, til sammen lik BNP-økningen på 10. Reduserte skatter: Δ C = cδ t0 + c(1 t) Δ Y = 0,6( 9) + 0,6(1 0,4)10 = 5,4+ 3,6= 9 ΔI = 0,1ΔY= 1 Konsumet øker med 9, og investeringene med 1, til sammen til BNP-økningen på 10. d) En endring i offentlig kjøp av varer og tjenester på ΔG gir en endring i BNP gitt ved ΔY dvs ΔG = 1 = ΔG = 1 0,6(1 0,4) 0,1 0,54 1 ΔY = 5,4 1 0,54 ΔG Offentlige kjøp av varer og tjenester må øke med 5,4 for at BNP skal øke med 10. Virkningen på C og I blir ΔC= 0,6(1-0,4)ΔY= 3,6 ΔI = 0,1ΔY= 1 Offentlig kjøp av varer og tjenester øker med 5,4, konsumet med 3,6 og investeringene med 1, til sammen lik

14 Norske valutakursregimer (i hovedsak basert på J. Qvigstad og A. Skjæveland, Valutakursregimer historiske erfaringer og fremtidige utfordringer, i Stabilitet og Langsiktighet. Festskrift til Hermod Skånland, Aschehoug, 1994) Periode Regime Kommentar Inflasjon* Flytende kurs Sølv- og gullstandard Innebar at Norges Bank var pliktig til å veksle kroner mot sølv/gull til en fast kurs Flytende kronekurs første verdenskrig og ettervirkninger Flytende kronekurs styring mot gullparitet, -6, Gulltilknytning mot førkrigsnivå -4, Flytende kronekurs -1, Fast kronekurs mot 4,8 pund og dollar Fast kronekurs Bretton-Woods systemet 4, Flytende kronekurs varte i 5 måneder Fast kronekurs Smithsonianavtalen 7, Fast kronekurs Slangesamarbeidet i Europa 10, Fast kronekurs Fast mot valutakurv 7, Fast kronekurs Kronen fast mot ECU 2, mars 2001 Flytende kronekurs Mål om stabil kronekurs mot europeiske valutaer mars Flytende kronekurs Mål om 2,5 prosent årlig inflasjon *Årlig gjennomsnitt 2,1 14