Høring - Oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv. Utvalg Utvalgssak Møtedato Utvalg for levekår

Transkript

1 Høring - Oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen mv Saksfremlegg Utvalg Utvalgssak Møtedato Utvalg for levekår Saksbehandler: Torgeir Sæter Arkivsaknr.: 2013/ RÅDMANNENS INNSTILLING: Askøy kommune har ingen vesentlige merknader til de foreslåtte lovendringer som ligger i høringsnotatet, men er skeptisk til om det å overføre DPS ene til kommunene vil gi ønsket effekt. Det er positivt at tannhelsetjenestene overføres til kommunene i Det er imidlertid en forutsetning at kommunene får finansiert alle merutgifter denne reformen innebærer. SAMMENDRAG Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut på høring forslag til lovendringer knyttet blant annet til Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen. Høringsnotatet inneholder lovforslag knyttet til følgende oppgaver/tema: Krav om at kommunen må ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, helsesøster og jordmor. Det tas sikte på at lovendringen skal tre i kraft 1. januar Krav om at kommunen må ha psykolog, ergoterapeut og tannlege knyttet til seg. Disse lovendringene skal etter planen tre i kraft først fra 1. januar Lovfesting av at kommunen skal ha veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten på tilsvarende måte som spesialisthelsetjenesten har overfor kommunene. Tydeliggjøring av kommunens ansvar for pasient-, bruker- og pårørendeopplæring. Tydeliggjøring av helse- og omsorgstjenestens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Etablering av en forsøksordning hvor kommuner kan få ansvar for å drifte distriktspsykiatriske sentre (DPS). Lovendringer som er nødvendige for å overføre ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunene til kommunene. Kommunens ansvar foreslås regulert i helse- og omsorgstjenesteloven, mens pasientens rettigheter foreslås regulert i pasient- og brukerrettighetsloven.

2 Tydeliggjøring av kontaktlegeordningen for alle helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven. Tydeliggjøring av kommunens plikter når det gjelder psykososial beredskap og oppfølging. Høringsnotatet er svært omfattende, noe som gjør at saken omhandler det som er mest relevant for Askøy kommune. Høringsfristen er 1. oktober. Avgjøres av: UFL Behandles i følgende utvalg: UFL Videre saksgang: Saksopplysninger: Helse- og omsorgsdepartementet (HO dpt)har sendt ut et høringsnotat med forslag til lovendringer blant annet i forbindelse med oppfølging av forslag i Primærhelsetjenestemeldingen og Oppgavemeldingen. Det foreslås blant annet å lovfeste kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre foreslås det lovendringer som er nødvendige i forbindelse med overføring av tannhelsetjenesteansvaret fra fylkeskommunene til kommunene og forsøk med overføring av driftsansvar for distriktspsykiatriske sentre (DPS) til kommuner. I høringsnotatet foreslås også endringer i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven for å tydeliggjøre tjenestenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. I tillegg foreslås det lovendringer for å tydeliggjøre kontaktlegeordningen samt kommunens plikt til psykososial beredskap og oppfølging. Bakgrunn Stortinget har besluttet å overføre det offentliges ansvar for tannhelsetjenester fra fylkeskommunene til kommunene. Stortinget har også vedtatt at det skal etableres en forsøksordning hvor kommuner kan få ansvar for å drifte distriktspsykiatriske sentre (DPS). Dette skjedde ved Stortingets behandling av Meld. St. 14 ( ) Kommunereformen nye oppgaver til større kommuner og Innst. 333 S ( ) den 9. juni Videre har Stortinget sluttet seg til regjeringens forslag ved behandlingen av Meld. St. 14 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet den 12. november Forslaget til lovfesting av kompetansekrav er en del av departementets oppfølging av forslagene i meldingen. Forslagene til tydeliggjøring av kontaktlegeordningen samt kommunens plikt til psykososial beredskap og oppfølging, er ikke omtalt i meldingen. Det tas sikte på å legge frem en lovproposisjon våren Link til høringsnotatet: Lovfesting av kompetansekrav i den kommunale helse- og omsorgstjenesten Regjeringen har satt fokus på å skape pasientenes helsetjeneste, der pasientenes behov prioriteres. Dette stiller krav til samhandling, koordinering kompetanse og ledelse. Det foreslås at kommunene må ha flere fagprofesjoner som en lovfestet del av kjernebemanning som

3 leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, psykologer, sosionomer, og helsefagarbeidere. Etter Stortingets behandling av saken har HO-dept forslag om at visse kompetansekrav bør fremgå direkte i lov. Listen vil ikke være uttømmende, den enkelte kommune må på egen hånd supplere med nødvendig kompetanse for å yte forsvarlig og koordinerte tjenester. Departementet foreslår dette som lovfestet krav til kjernekompetanse: - Lege, sykepleier, fysioterapeut og helsesøster fra Psykolog og ergoterapeut fra Tannlege og tannpleier fra , forutsatt at Stortinget slutter seg til at denne tjenesten overføres til kommunene Det legges ikke opp til å lovfeste annen fagkompetanse i denne omgang. Administrative og økonomiske konsekvenser: - Lege, sykepleier, fysioterapeut og helsesøster o Dpt anser ikke at denne lovfestingen vil ha noen administrative eller økonomiske konsekvenser for kommunene - Psykolog o Dpt har i noen år etablert øremerket tilskuddsordning for psykologer som skal bidra til å dekke utgifter til stillinger. Beløpet er på kr for 100% stilling. Når lovfestingen trer i kraft vil tilskuddet innlemmes i rammetilskuddet. - Ergoterapeut o Dpt velger å ikke angi nøyaktige konsekvenser fr kommunene - Tannlege o Overføring av tannhelsen fra fylke til kommune vil skje som virksomhetsoverdragelse, inkludert økonomisk ramme. Lovfesting av den kommunale helse- og omsorgstjenestenes veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenestene Spesialisthelsetjenestene har i dag en lovfestet plikt til veiledning av kommunale helse- og omsorgstjenester. HO dep går inn for en tilsvarende veiledningsplikt den andre veien, for å sikre pasientene behov men avgrenset til nødvendige helsemessige forhold. Dette omfatter også privatpraktiserende helsepersonell som leger og fysioterapeuter. Administrative og økonomiske konsekvenser anses som ubetydelige da denne veiledningsfunksjonen langt på vei allerede er på plass i de fleste kommuner. Krav til ledelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten I Primærhelstjenestemeldingen understrekes det at ledelse er avgjørende for pasientenes helsetjenester, og for samordnede og helhetlige tjenester. HO-dep understreker dette i sin vurdering, og at kommunens ledelse sentralt engasjerer seg i utvikling og drift av helse- og omsorgstjenestene, for eksempel gjennom oppfølging av internkontroll. HO-dep vil legge til rette for lederutvikling på ulike nivå i kommunene. Med basis i forslag til ny forskrift om internkontroll for de aktuelle tjenestene, der også lederoppfølging og kompetanse er sentralt punkt vil ikke departementet foreslå ytterligere lovendringer for å tydeliggjøre krav til ledelse av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Tydeliggjøring av kommunens ansvar for pasient-, bruker- og pårørendeopplæring God sykemestring forutsetter at pasienter og pårørende har tilsterkkelig kunnskap og praktiske ferdigheter til å endre livsstil i tråd med egne mål, vurderinger og forandringer i sykdomstilstanden og gjennomføre egen behandling. Pasient- og pårørendeopplæring bør inngå i et helhetlig forløp for brukere, pasienter deres pårørende, på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenestene. HO-dep viser til at det ligger implisitt og indirekte i eksisterende lover at de kommunale tjenestene må sørge for nødvendig opplæring til de dette gjelder. Departementet legger derfor til

4 grunn at kommunene allerede i dag har en plikt til å sørge for nødvendig pasient- og brukeropplæring, enten ved at kommunene som sådan er pålagt oppgaver som innebærer slik opplæring eller ved at kommunalt ansatte (eller personell med avtale om å yte tjenester på vegne av kommunen) gjennom sin yrkesutøvelse er pålagt å gi slik opplæring. Kommunen er ansvarlig for at pasienter og brukere får det de har krav på etter helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven, dvs. nødvendige helse- og omsorgstjenester av forsvarlig karakter. Kommunen må da også sørge for at når helse- og omsorgspersonell yter tjenester som kommunene etter loven er pålagt å sørge for, så må kommunene også sørge for at personellet gir tilstrekkelig opplæring til pasient/bruker dersom dette er en forutsetning for å yte forsvarlige tjenester. Under henvisning til ovenstående redegjørelse mener departementet det ikke vil være strengt nødvendig å presisere kommunens plikt til å sørge for nødvendig opplæring av pasienter, brukere eller pårørende ved å innta en eksplisitt lovbestemmelse om dette i helse- og omsorgstjenesteloven. Tydeliggjøring av helse- og omsorgstjenestens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep Vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep rammer en betydelig del av befolkningen i Norge. HO-dep legger til grunn at dagens regulering av helse- og omsorgstjenestens ansvar for å bidra til beskyttelse mot vold og overgrep er på systemnivå overordnet og generell. Formålet er å se på om lovendringer kan bidra til at kommuner og helseforetak får en klarere og mer konkretisert plikt til å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir avdekket og avverget. Kombinasjonen av at vold og seksuelle overgrep er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem med store mørketall, samt at helse- og omsorgstjenestene står i en særlig posisjon til å bidra til endring, tilsier etter departementets mening at det bør innføres nye bestemmelser som tydeliggjør ansvaret for å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir forebygget, avdekket og avverget ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Etter departementets syn vil innføring av bestemmelser som tydeliggjør ledelsen for helse- og omsorgstjenestenes ansvar, kunne bidra til en styrket bevissthet rundt og økt ansvarlighet knyttet til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Etter departementets vurdering vil bestemmelsene kunne føre til en større ansvarliggjøring på alle nivå innenfor tjenestene, fra øverste ledelse av helse og omsorgstjenestene, via ledelsen for de forskjellige tjenester og virksomheter til det enkelte helsepersonell som er i direkte møte med pasienter og brukere. Bestemmelsene vil videre kunne bidra til utvikling av en kultur hvor arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep blir en mer naturlig og integrert del av det å yte helse- og omsorgstjenester. HO-dep foreslår presiseringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven, samt spesialisthelsetjenesteloven og tannhelsetjenesteloven, for å tydeliggjøre ansvaret. Lovendringene presiserer gjeldende rett og antas derfor ikke å ha økonomiske og administrative konsekvenser av betydning. Etablering av forsøksordning hvor større kommuner kan få ansvar for å drifte distriktspsykiatriske sentre (DPS) Forsøksordningen går ut på at kommuner kan få ansvar for å drifte disktrikspsykiatriske sentre på vegne av et regionalt helseforetak som fortsatt skal beholde det lovpålagte sørge for-ansvaret.

5 Etter helse- og omsorgstjenesteloven skal kommunen sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 3-1 første og andre ledd. Psykisk helsearbeid i kommunen omfatter forebygging, kartlegging, behandling, rehabilitering, oppfølging og skadereduksjon. Grensen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester vil følge hva som til enhver tid defineres som spesialisthelsetjenester. Dersom den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan yte tilstrekkelig og forsvarlig helsehjelp til en pasient bør ikke pasienten henvises til spesialisthelsetjenesten. Dette forutsetter imidlertid at kommunen har den nødvendige faglige kompetanse og kapasitet slik at helsehjelpen kan utøves forsvarlig. Målet med tjenestene til mennesker med psykisk uhelse er å fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre eget liv. Forutsetningen for å nå målet er at tjenestetilbudet er der brukeren er. Kommunene er derfor i en nøkkelposisjon når det kommer til å skape koordinerte, sammenhengende og forutsigbare behandlings- og oppfølgingsløp for mennesker med psykiske helseutfordringer. For de alvorligst psykisk syke er samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene helt avgjørende for både kostnadseffektivitet, kvalitet i tjenestetilbudet og tilfriskningsmulighetene for den enkelte. Erfaringene fra systematiske samhandlingstiltak, som for eksempel oppsøkende behandlingsteam etter ACT- og FACTmodellene og tilpassede botilbud, er at når spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene går sammen om å levere tjenester, blir tilbudet bedre og brukerne mer fornøyde. Det særskilte med de oppsøkende behandlingsteamene er at de er organisert med personell fra begge tjenestenivåer og yter tjenestene samtidig, på pasientens arena DPS har ansvar for å behandle alle typer alvorlige psykiske lidelser, som psykoser, spiseforstyrrelser, alvorlige angst- og depresjonslidelser, tvangsnevroser, alderspsykiatri, posttraumatiske stresslidelser, dobbeltdiagnoser mv. Alle DPS skal i tillegg ha tilbud om tjenester til rusavhengige. Om lag halvparten av landets psykiatere og flertallet av landets psykologspesialister jobber på DPS. Om lag 85 prosent av den polikliniske behandlingen skjer i dag ved DPS. Antall behandlet i DPS i 2013 var , hvorav døgnpasienter. I 2013 ble omlag pasienter behandlet i BUP. Poliklinisk behandling er den dominerende behandlingsformen Helse- og omsorgsdepartementets vurdering og forslag går ut på en forsøksordning som innebærer at kommuner kan få ansvar for å drifte DPS på vegne av et regionalt helseforetak. Departementet tar sikte på at rammeverket skal være på plass slik at samarbeidet mellom kommunene og RHF (regionalt helseforetak) kan starte våren Kommuner i DPSets opptaksområde som skal delta i forsøket, men uten å ha driftsansvar, må også fastsette lokal forskrift hvor det fremgår at disse kommunene skal delta i forsøket og motta DPS-tjenester fra kommunen med driftsansvar. Formålet med forsøksordningen er å se DPS-tjenestene som en større del av et større og samlet offentlig tilbud til pasienter med psykiske helseproblemer, som regionale helseforetak og kommuner samlet sett har ansvar for. Videre vil en med forsøksordningen innhente erfaringer med at noen større kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse får et mer samlet driftsansvar for å yte tjenester til mennesker med psykiske lidelser og rusavhengighet, med sikte på mer koordinerte tjenester, bedre samhandling og mer effektiv ressursutnyttelse. DPS er en spesialisthelsetjeneste. Det lovbestemte sørge for-ansvaret skal forbli hos RHF i denne prøveordningen. Ordningen skal baseres på avtale mellom kommune og RHF, som sikrer at DPS kan fortsette å tilby og utvikle spesialiserte tjenester og som samtidig gir kommunene

6 råderett over ressursene i DPS med frihet til nå organisere tilbudet i sammenheng med kommunale tjenester innenfor de begrensninger som lovverk og avtale setter. Gjennom avtalen mellom kommunen og det regionale helseforetaket får kommunen et driftsansvar for de tjenester som i dag ivaretas av et DPS. Med driftsansvar menes ansvar for budsjett og økonomisk resultat, kvalitet, pasientsikkerhet, arbeidsgiveransvar (med mindre dette ligger hos privat tjenesteyter), ansvar for å forvalte og prioritere samlede ressurser, koordinering i forhold til andre tjenester og for at virksomheten drives i henhold til avtaler med RHF, gjeldende lov- og regelverk (psykisk helsevernloven, pasientrettighetsloven, helsepersonelloven med mer.), samt tilrettelegging for drift i henhold til nasjonale faglige retningslinjer og veiledere. Det regionale helseforetaket kan bare inngå avtale om midlertidig overføring av driftsansvar til kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å kunne yte DPStjenester på en faglig forsvarlig måte. I høringsnotatet er det skissert tre mulige modeller for forsøket, samt ulike praktiske ordninger som må på plass. Aktuelle kommuner og regionale helseforetak som ønsker å delta i forsøket skal først forhandle om å inngå en avtale om forsøk, og deretter må dette godkjennes av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Dette inkluderer både drift, økonomi og ansvarsdeling. Overføring av ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen I Oppgavemeldingen foreslås det blant annet å overføre det offentliges ansvar for tannhelsetjenester fra fylkeskommunen til kommunen: «Etter departementets vurdering vil det være fordeler ved å overføre det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenesten til større og mer robuste kommuner. Tannhelsetjenesten har grenseflater mot kommunale tjenesteområder, og det vil kunne gi god effekt å organisere og integrere allmenntannhelsetjenester med det kommunale helsefremmende og forebyggende arbeid og med helse- og omsorgstjenesten i kommunen. Organisatorisk og faglig integrering av allmenntannhelsetjenester med øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester vil gi bedre muligheter til å ivareta det samlede tjenestebehov, spesielt overfor dem med særskilte og store hjelpebehov. Et eksempel er personer med rett til individuell plan. En overføring av den fylkeskommunale tannhelsetjenesten til større kommuner vil innebære at kommunene overtar driften av de offentlige tannklinikkene som fylkeskommunene har etablert...» Dette høringsnotatet inneholder forslag til fremtidig regulering av det offentliges ansvar for tannhelsetjenester på kommunalt nivå, jf. Oppgavemeldingen hvor det fremgår at det skal utredes nærmere hvordan implementeringen skal skje. Departementet viser til at det er en sentral forutsetning i Oppgavemeldingen at det fremover blir færre, men større kommuner som vil være i stand til å utføre nye oppgaver, blant annet på tannhelsefeltet. Utfordringen er å ivareta dette ansvaret i en situasjon med potensielt fortsatt mange små kommuner uten egen tannklinikk og ingen eller få private ytere av tannhelsetjenester. Utfordringen er også hvordan små kommuner skal oppfylle sitt ansvar for at odontologiske spesialisttjenester er tilgjengelige for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Departementet legger til grunn at interkommunalt samarbeid kan være en av flere løsninger på disse utfordringene I henhold til KOSTRA-statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) ble det i 2014 samlet sett utført drøye årsverk i offentlig og privat tannhelsetjeneste. Av disse årsverkene var om lag utført av tannhelsesekretærer, om lag 860 av tannpleiere og om lag av tannleger. Om

7 lag 10 prosent av tannlegeårsverkene var årsverk utført av tannlegespesialister. Rundt 90 prosent av tannlegespesialistene arbeider i privat sektor. Privat sektor utgjør ca. 70 prosent av de samlede årsverkene, mens offentlig sektor utgjør resterende 30 prosent. Det må tas stilling til hvilken lovstruktur som bør legges til grunn for fremtidig regulering av kommunens ansvar for tannhelsetjenester. Departementet har i den sammenheng vurdert to mulige modeller: 1. Opprettholde dagens modell som innebærer en egen lov om tannhelsetjenester på kommunalt nivå a. Fordelene ved en egen tannhelsetjenestelov fremfor regulering i helse- og omsorgstjenesteloven, er at man i større grad vil kunne "skreddersy" lovbestemmelser tilpasset den kommunale tannhelsetjenesten der det er behov for det, slik at man unngår utilsiktede rettsvirkninger av en mer generell regulering. b. Et minus kan være at en egen tannhelsetjenestelov på kommunalt nivå vil i mindre grad bidra til helhetlige kommunale helse- og omsorgstjenester. 2. Innføre en todelt modell basert på lovstrukturen for den øvrige helse- og omsorgstjenesten, med regulering dels i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og dels i pasient- og brukerrettighetsloven. a. Denne modellen ivaretar behovet for forenkling, harmonisering og modernisering av regelverket for offentlige tannhelsetjenester. Samtidig unngår man unødvendig dobbeltregulering av helse- og omsorgstjenester på samme forvaltningsnivå. Videre vil det med denne modellen bli klart hvilke klageregler og regler om tilsyn som gjelder. En felles tjenestelov vil gi et mer oversiktlig og helhetlig regelverk, sammenlignet med regulering i to atskilte lover. I høringsnotatet er det utredninger om de ulike sidene av tannhelsetjenesten, og tilpasninger med en overføring til kommunene. Disse aspektene blir ikke gått inn på i denne saken, det vises til lenken til selve høringsnotatet. Det kan likevel nevnes at det legges opp til at tilgang på personell og tannhelsetjenester skal sidestilles med andre helsetjenester, og at avgjørende faktorer for befolkningens tilgang på tannhelsetjenester er den fysiske/geografiske plasseringen av tannklinikkene og at klinikkene er stabilt bemannet med kvalifisert personell. Det vil uansett være opp til kommunen å avgjøre hva som er nødvendig tilgjengelighet når det gjelder kapasitet, geografisk fordeling av offentlige tannklinikker og private tannhelsetilbud, ventetider mv. Økonomiske og administrative konsekvenser: Forslaget til endring av helse- og omsorgstjenesteloven 3-1 første ledd innebærer at det tas inn en presisering av at kommunens ansvar for å sørge for at alle som oppholder seg i kommunen tilbys tannhelsetjenester, ikke bare omfatter allmenntannhelsetjenester, men også spesialisttannhelsetjenester. Forslaget er en videreføring av gjeldende rett. At formuleringen "i rimelig grad er tilgjengelige" ikke videreføres i helse- og omsorgstjenesteloven, vil ikke medføre at kommunen blir pålagt et større ansvar enn det ansvaret fylkeskommunen har i dag. Begrepet "tilby" i helse- og omsorgstjenesteloven innebærer at kommunen har ansvar for at tannhelsetjenester gjøres tilgjengelige for alle som oppholder seg i kommunen, men ikke nødvendigvis at det er kommunen selv som må yte dem. På landsbasis er det i gjennomsnitt innbyggere per årsverk av allmenntannleger i offentlig og privat sektor, og i gjennomsnitt rundt innbyggere per årsverk av tannpleiere. Med dagens kommunestruktur er det om lag 90 kommuner hvor det enten ikke er fylkeskommunal tannklinikk (og sannsynligvis heller ikke privatpraktiserende tannlege), eller hvor den

8 fylkeskommunale tannklinikken kun er delvis bemannet gjennom året. Avhengig av hvor mange små kommuner som slår seg sammen, vil konsekvensene kunne bli at flere kommuner må samarbeide med nabokommuner for å ivareta ansvaret for å sørge for at allmenntannhelsetjenester er tilgjengelige for innbyggerne i kommunene, og for at personer med rett til nødvendig tannhelsehjelp får oppfylt sine rettigheter. På landsbasis var det i 2014 om lag 470 årsverk tannlegespesialister samlet for offentlig og privat sektor. Drøye 40 prosent av disse er spesialister i kjeveortopedi (tannregulering). Disse er rimelig godt fordelt over hele landet. De øvrige seks spesialitetene utgjorde om lag 270 årsverk, det vil si rundt innbyggere per spesialistårsverk. Dette betyr at en enkelt kommune må ha et relativt høyt innbyggertall for selv å kunne ivareta ansvaret for tilgjengelighet av spesialisttannhelsetjenester til befolkningen i kommunen. De aller fleste kommuner vil måtte samarbeide med flere kommuner for å kunne ivareta dette ansvaret. Dette vil innebære et administrativt merarbeid sammenliknet med de administrative ressurser som fylkeskommunene bruker på denne oppgaven i dag. Departementet legger til grunn som et utgangspunkt for virksomhetsoverføringen at ansvaret for eierskap og drift av regionale odontologiske kompetansesentre legges til den kommunen hvor senteret er geografisk plassert (vertskommunen). Departementet ser det i den sammenheng som aktuelt å videreføre den statlige tilskuddsordningen til de regionale kompetansesentrene. Kompetansesentrene har i tillegg til spesialistutredning/ behandling også oppgaver knyttet til forskning og kunnskapsutvikling samt rådgivning og veiledning overfor alle offentlige tannklinikker i kompetansesenterets nedslagsområde. Kompetansesentrene vil også få en viktig rolle i spesialistutdanningen av tannleger. Dette vil innebære at kommunene i regionen må vurdere deltakelse i et interkommunalt samarbeid om oppgaver som utføres av kompetansesenteret. Finansiering og egenbetaling: De grunnleggende prinsippene for finansering av offentlige tannhelsetjenester ligger fast med oppgaveoverføringen fra fylkeskommunene til kommunene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 11-1 første ledd og Det betyr at det finansielle ansvarsprinsipp og prinsippet om rammefinansiering legges til grunn. Finansieringen vil fortsatt bestå av rammetilskudd fra staten, kommunens egne skatteinntekter og pasientenes betaling av vederlag/egenbetaling i form av mellomlegg. Den delen av det fylkeskommunale rammetilskuddet som i dag går til tannhelsetjenester (om lag 4,6 prosent) vil bli trukket ut fra rammetilskuddet til fylkeskommunene og fordelt på større og mer robuste kommuner etter nye kostnadsnøkler. Dette er imidlertid ikke en direkte følge av lovforslagene i dette høringsnotatet, men vil bli ivaretatt i forbindelse med planleggingen av virksomhetsoverdragelsen som skal skje i løpet av året før oppgaveoverføringen blir iverksatt. I høringsnotatet er det utredet andre økonomiske og administrative konsekvenser, dette er ikke tatt med i denne saken. Viser til lenken til selve dokumentet. Tydeliggjøring av kommunens plikt til psykososial beredskap og oppfølging En ulykke, krise eller katastrofe kan ramme uten forvarsel hvor som helst i landet. Terrorfaren i Norge har økt, og naturkatastrofene er hyppigere. Det er derfor viktig med god og forutsigbar psykososial beredskap og oppfølging i landets kommuner. Psykososial beredskap og oppfølging særpreges av at personell fra en rekke tjenestesteder skal kunne rykke raskt ut, med ujevne mellomrom, på kort varsel til uavklarte hendelser av svært ulik art og størrelse. Forutsigbarhet i organisering, øvelser, bemanning og økonomiske rammer er viktige faktorer for tjenester som skal håndtere akutte situasjoner.

9 Kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging følger både av helse- og omsorgstjenesteloven, lov 24. juni 2011 om folkehelsearbeid (folkehelseloven) og lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven). Det vises også til lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven). Lovene supplerer og utfyller hverandre, og må sees i sammenheng. Kommunene har et særskilt ansvar for å yte døgnkontinuerlig hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner. Tjenestene skal omfatte alle pasient- og brukergrupper og må også sees i sammenheng med kommunenes plikt til å sørge for øyeblikkelig hjelp. Undersøkelser viser at det er grunn til å stille spørsmål ved om dagens lovkrav om kommunens ansvar på dette området er tydelig nok. Etter departementets vurdering er det viktig at kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging fremgår tydeligere av loven enn i dag. Departementets viser videre til et grunnleggende prinsipp om at kommunene som hovedregel selv skal kunne tilpasse tjenester og organisering til lokale forhold og behov. Departementet foreslår derfor ikke å lovfeste et krav om at kommuner skal sørge for etablering av psykososiale kriseteam. Den enkelte kommune må selv vurdere om ansvaret for psykososial beredskap og oppfølging skal ivaretas gjennom opprettelse av psykososiale kriseteam eller på annen måte. Under henvisning til redegjørelsen i notatet, og i samsvar med helse- og omsorgstjenestelovens overordnede innretning, foreslås en tydeliggjøring av kommunens ansvar for psykososial beredskap og oppfølging i lovteksten. Vurdering: Dette er et omfattende høringsnotat, med grundige vurderinger og forslag til justeringer og endringer. Den mest aktuelle saken for Askøy kommune er overføring av tannhelsetjenesten fra fylke til kommune fra Dette er en rett vei å gå, for på den måten å normalisere tannhelsen med øvrige helsetjenester. Det er viktig at alle aspekter av denne helsetjenesten samkjøres med andre helsetjenester, blant annet skillet mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester. Det er et stort innslag av private tannlegehjemler, og det kan håndteres av en kommune på Askøy sin størrelse. I forhold til administrative og økonomiske konsekvenser er det avgjørende at kommunene får dekket utgiftene til å overta tannhelsetjenesten. De foreslåtte lovfestede kompetansekravene til helsepersonell er uproblematisk for Askøy kommune. Det er imidlertid nødvendig å påpeke at lovfesting ikke må føre til en for stor detaljregulering av de kommunale tjenestene, eller en arena for profesjonsmarkeringer. Angående tydeliggjøring av helse- og omsorgstjenestens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep vil presiseringen som er foreslått tydeliggjøre ansvaret for de ulike tjenestene, og det er positivt. Angående etablering av forsøksordning hvor større kommuner kan få ansvar for å drifte distriktspsykiatriske sentre (DPS), er interessant. Det er god grunn til å stille spørsmål hvorvidt spesialisthelsetjenestene innen psykisk helse fungerer godt nok i forhold til de oppgaver og helseutfordringer vi ser på dette området i dag. Det gjelder både individrettede tjenester og systemutvikling. Større kommuner kan kanskje få på plass en mer helhetlig og effektiv tjeneste, i alle fall kan det kanskje være verdt et forsøk. Kommuneoverlegen er skeptisk om det er en løsning å overføre oppgaver i DPS ene til kommunene, og viser til den forskning og etter- og videreutdanning som skjer i DPS ene. Praksis i kommunene er at de ikke vil/ kan følge opp dette. I stedet for en flytting av oppgaver

10 og ansvar mener kommuneoverlegen at departement og statlige myndigheter heller bør arbeide for å utvikle DPS ene, blant annet med mer veiledning av kommunale tjenester og at mer av deres polikliniske virksomhet flyttes ut i kommunene hvor pasientene bor. Det bør gjerne lages en veileder i psykiatrisk behandling hvor ansvarsforholdene mellom kommune og DPS klargjøres, slik at det ikke blir store forskjeller mellom de ulike DPS vedrørende hvor terskelen for å tilby behandling eller utredning ligger, slik tilfellet dessverre er i dag og som nok er grobunn for en del misnøye ute i kommunene vedrørende DPS-rollen. Det anses som ikke aktuelt for Askøy å være forsøkskommune. Angående tydeliggjøring av kommunens plikt til psykososial beredskap og oppfølging legger departementet ikke opp til å lovfeste et krav om at kommuner skal sørge for etablering av psykososiale kriseteam. De aller fleste kommuner har dette på plass allerede, så en lovendring her vil ikke føre til noen endring av faktiske forhold. Folkehelseperspektiv: Utvikling, justering og endringer innen helsetjenestene for å gi bedre og tryggere tjenester er viktig for å forebygge helseplager og sikre kvalitet på tjenestene. Utkastene i høringsnotatet vil fremme folkehelsen gjennom tydeligere ansvarsforhold og mer helhetlige tjenester. Økonomi: Generelt er det positivt at oppgaver og ansvar overføres til kommunene dersom det fører til bedre, mer helhetlige og mer effektive tjenester. Det må presiseres av penger må følge med, for vi ser i dag et lønns- og ressursskille mellom statlige og kommunale tjenester. Vi ser at dyktige medarbeidere i kommunene slutter fordi arbeidspress og oppgaver er for krevende de tar seg bedre betalte jobber i staten med lavere arbeidspress. Skal faglig krevende oppgaver og lovfesting av nye oppgaver pålegges kommunene må det bli slutt på at staten gir sine ansatte bedre arbeidsbetingelser enn i kommunene. Kleppestø, Eystein Venneslan Rådmann Torgeir Sæter Kommunalsjef