Byrådet anbefaler å fokusere på følgende fire områder når det gjelder mandatet som er formulert for utredningen:

Transkript

1 Byrådssak 99/12 Innspill til Enger utvalgets arbeid- statlig kulturpolitikk etter 2014 OEJO SARK Hva saken gjelder: Regjeringen har utnevnt et utvalg som skal gjennomgå kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak i perioden etter Både arbeidsformer og innretning av tiltak og virkemidler, samt effekten av disse på et bredt spekter av kulturvirksomhet og -konsum, skal vurderes. Utvalget, som er bredt sammensatt, ledes av Anne Enger. Utredningen, som skal legges frem på nyåret 2013, skal legge grunnlag for statens kulturpolitikk etter I forbindelse med den forestående utredningen om fremtidens kunst- og kulturpolitikk har staten ved Kulturdepartementet invitert kulturaktører til å gi innspill. Byrådet vil anbefale bystyret å gi et innspill til utredningsarbeidet samt gi noen kommentarer til mandatet slik det er formulert. Byrådet håper dermed å kunne bidra konstruktivt til arbeidet med utredningen. Byrådet anbefaler å fokusere på følgende fire områder når det gjelder mandatet som er formulert for utredningen: 1) Lokal/regional kontra sentral beslutningsmyndighet, herunder samspillet mellom de tre forvaltningsnivåene. 2) Forholdet mellom kulturuttrykk med smalt nedslagsfelt og den brede kulturaktiviteten 3) Samspillet mellom kulturpolitikken og andre samfunnsområder, herunder helse og omsorg, utdanning, arbeidsliv, integrering og regional utvikling og næringsliv. 4) Rolle- og funksjonsdeling mellom kunst- og kulturfaglige og politiske beslutningstakere. I forhold til disse områdene ønsker byrådet først og fremst å se på nåværende situasjon og la spesielt det byrådet har erfart som utfordringer i denne, være bestemmende for forslag til politikken videre. I forkant av denne behandlingen, presenteres en vurdering av kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak i perioden etter Begrunnelse for fremleggelse for bystyret: Oppgaver og enekompetanse for Bergen bystyre, vedtatt av Bergen bystyre i møte , sak Overordnete mål og langsiktige strategier Bystyret skal fastsette overordnede mål og utvikle langsiktige strategier for hele kommunens virksomhet. Byrådet innstiller til bystyret å fatte følgende vedtak: 1. Bystyret slutter seg til byrådets kommentarer, vurderinger og innspill til utvalgte aspekter ved Enger utvalgets arbeid med utforming av kulturpolitikk etter 2014, slik disse fremkommer i saksutredningen. 1

2 2. Bystyret ser det som særskilt viktig at en statlig kulturpolitikk etter 2014 bedrer rammebetingelsene for en desentralisert kulturpolitikk. Dato: 19. april 2012 Monica Mæland byrådsleder Gunnar Bakke byråd for kultur, næring, idrett og kirke 2

3 Saksutredning: I forbindelse med den forestående utredningen om fremtidens kunst- og kulturpolitikk har staten ved Kulturdepartementet invitert kulturaktører til å gi innspill. Bergen kommune vil i prosessen knyttet til utredningsarbeidet gjerne gi noen kommentarer til mandatet slik det er formulert, og håper dermed å kunne bidra konstruktivt til arbeidet med utredningen. Regjeringen har utnevnt et utvalg som skal gjennomgå kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak i perioden etter Både arbeidsformer og innretning av tiltak og virkemidler, samt effekten av disse på et bredt spekter av kulturvirksomhet og -konsum, skal vurderes. Juridiske, økonomiske, organisatoriske og informerende virkemidler og tiltak på statlig, regionalt og kommunalt nivå skal utredes, og i denne sammenhengen skal det særlig vektlegges at kulturpolitikken skal ha hele landet som nedslagsfelt. Det frivillige kulturlivet skal vurderes som en del av kulturpolitikken. Det skal ikke foretas en fullstendig gjennomgang av disse områdene, men temaer som representerer klare grenseflater mellom kulturlivet og idretts- og medieområdet skal identifiseres og sees nærmere på. Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD), som ansvarlig for IKT-politikken, har satt i gang et arbeid med sikte på å utrede digitalt innhold med fokus på gode rammebetingelser for tjenesteutvikling og verdiskaping. Kulturutredningen skal ikke på noen måte begrense FADs arbeid, og vil på noen områder kunne bli komplementerende. Innenfor dette mandatet skal følgende aspekter vurderes spesielt: Relevansen av de nasjonale kulturpolitiske målene sett i lys av samfunnsutviklingen Lokal/regional kontra sentral beslutningsmyndighet, herunder samspillet mellom de tre forvaltningsnivåene stat, fylkeskommune og kommune Rolle- og funksjonsdeling mellom kunst- og kulturfaglige og politiske beslutningstakere Forholdet mellom kulturuttrykk med smalt nedslagsfelt og den brede kulturaktiviteten Kulturpolitikk i en digital tid Kulturpolitikkens mangfoldsdimensjoner Samspillet mellom kulturpolitikken og andre samfunnsområder, herunder helse og omsorg, utdanning, arbeidsliv, integrering og regional utvikling og næringsliv. På bakgrunn av vurderinger som blir gjort, kan det i kulturutredningen fremmes forslag om endringer i mål, virkemidler og tiltak. Utgangspunktet for slike endringsforslag er at de skal kunne gjennomføres innenfor gjeldende ressursrammer til kulturformål. Det er positivt at staten ønsker å gjøre utredningsarbeidet i åpen dialog med aktørene i kulturfeltet. Noe av bakgrunnen for Bergen kommunes innspill er nettopp erfaringene fra plan- og strategiarbeid i dialog med kunst- og kulturfeltet gjennom flere år. Bergen kommune vil gjerne fokusere på følgende fire områder når det gjelder mandatet som er formulert for utredningen: 1) Lokal/regional kontra sentral beslutningsmyndighet, herunder samspillet mellom de tre forvaltningsnivåene. 2) Forholdet mellom kulturuttrykk med smalt nedslagsfelt og den brede kulturaktiviteten 3) Samspillet mellom kulturpolitikken og andre samfunnsområder, herunder helse og omsorg, utdanning, arbeidsliv, integrering og regional utvikling og næringsliv. 4) Rolle- og funksjonsdeling mellom kunst- og kulturfaglige og politiske beslutningstakere. I forhold til disse områdene ønsker vi først og fremst å se på nåværende situasjon og la spesielt det Bergen kommune har erfart som utfordringer i denne, være bestemmende for forslag til politikken videre. I forkant av denne behandlingen, presenteres en vurdering av kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak i perioden etter

4 En vurdering av kulturpolitiske mål, virkemidler og tiltak i perioden etter Utgangspunktet for det følgende er Stortingsmelding nr. 48, Kulturpolitikk frem mot 2014, og et arbeidsdokument som ble utarbeidet av Bergen kommune i forbindelse med denne. Hva har virket bra og hva har virket mindre bra i perioden etter 2005 og frem til nå? Av hensyn til omfanget, presenteres ikke en fullstendig gjennomgang, men noen problemstillinger belyses gjennom enkelteksempler. Internasjonal kulturpolitikk Stortingsmelding 48 fremmet som overordnet mål å fremme kulturelt mangfold nasjonalt og internasjonalt og uttrykte også en ambisjon om å styrke tiltak som fremmer uttrykksformer fra ulike minoritetsgrupper der disse uttrykksformene framstilles som likeverdige i det norske kulturlandskapet. En annen ambisjon var å styrke Norge som en reell aktør på en voksende internasjonal arena. Siden den gang har Bergen kommune fått en egen strategisk handlingsplan for internasjonal kunst- og kulturpolitikk, med virkning fra Planen har gitt gode resultater for Bergens kunst- og kulturliv, både når det gjelder å få kunst og kunstnere ut og internasjonale prosjekter til byen. Flere av byens kunstaktører har også fått tilskuddsmidler fra for eksempel OCAs ordninger, men det kan oppleves som et paradoks at Bergen kommunes satsning på det internasjonale arbeidet ikke har utløst flere statlige midler til Bergens kulturaktører. Det unike tiltaket Fargespill, som nå kopieres av andre byer og kommuner og på alle måter må betraktes som et pilotprosjekt for integrering via kunstneriske virkemidler, har søkt om fast statlig tilskudd uten å få dette. UD`s ordninger er en utfordring særlig innen scenekunst og visuelt felt. Det kan stilles spørsmål både til Danse- og Teatersentrums ivaretakelse av internasjonale midler og til OCA`s prioritering av egen institusjonsbygging. Særlig har det vært arbeidet fra Bergen kommune sin side med utredning til et bedre alternativ for eksport av scenekunst Exit Scenekunst Norway. Når dette ikke er realisert, må en stille spørsmål om det handler om manglende interesse fra statens side til nytenkning. Kultur og næring: Film, media og design Stortingsmelding 48 viste til at et godt samspill mellom kultur- og næringsaktører kan ha stor betydning for sysselsetting, næringsutvikling, finansiering og formidling. Film ble definert som vår tids viktigste kulturuttrykk, noe som samstemte godt med Bergen kommunes solide satsning på feltet. En fortsatt omfattende statlig filmstøtte ble vurdert som positivt, men fra Bergens side savnet en vektlegging av statens satsning på de regionale filmsentrene og deres betydning i meldingen. Bergen kommune hadde også forventninger om at statlig satsning på kulturnæringene skulle gi muligheter for innhenting av statlige midler til næringsrettet design. Virkeligheten i dag er at det ikke finnes frie, statlige midler å søke på for regionale design-initiativ. Det er voksende miljøer både i Bergen rundt Design Region Bergen, i Trondheim rundt NTNU og i Kristiansand rundt Cultiva. Alle ser helt klart at der er store regionale uutnyttede muligheter rundt designdrevet innovasjon, nærings og samfunnsutvikling gjennom strategisk designbruk. I statsbudsjettet for 2012 er det varslet en gjennomgang av støtten til Norsk Form og Norsk Designråd. I denne forbindelsen er det viktig at den regionale designsatsingen tas med i diskusjonen. Om stortingsmelding 48 ikke hadde spesielt fokus på regional filmutvikling, er dette blitt kompensert både i stortingsmelding 22, Veiviseren, og i Norsk Filminstitutts årsrapport for 2010, der det i begge tilfeller legges vekt på styrking av regionale filmsentre og filmfond: "Den norske filmproduksjonen skal speile det sammensatte norske samfunnet, blant annet ved at regionale filmsentre og filmfond skal styrkes" (st.m. 22) og "Det er et mål å ha sterke filmmiljøer i hele landet" (NFI 2010). Selv om det har vært en økning i de statlige bevilgningene til regionene, er det fortsatt bare 7,3 prosent av de totale produksjonsmidlene som går til i alt 13 regionale sentre og fond. Når tilskudd som bevilges direkte fra Norsk Filminstitutt til produksjonsselskap i regionene legges til, er det totalt 20 % av statens støtte til filmproduksjon som går til regionale filmprosjekter. Det betyr at 80 % av filmmidlene forbrukes av produksjonsselskap hjemmehørende i Oslo og Akershus. Samtidig representerer regionene ca halvparten av landets filmselskaper, og nær 80 % av landets befolkning. Få land i Europa har en så sentralisert filmproduksjon som Norge, noe som får innflytelse på mangfoldet og kvalitetsutviklingen av norsk film, ved at vi ikke har et reelt bærekraftig alternativ til miljøene i Osloregionen. Når ressursene i 4

5 hovedsak brukes i Oslo, opplever regionene også stadig at fagfolkene flytter, da de må reise dit jobbene er. Målsetningene for filmområdet om regional satsning må i langt større grad enn nå reflekteres i fordelingen av de statlige midlene, og regionenes andel av de totale statlige bevilgningene må økes substansielt. Når det gjelder kompetanseheving på filmområdet understrekes i Veiviseren ( ) behovet for å bygge filmfaglig kompetanse i hele landet, og at dette skal skje i samarbeid med filmsentrene. Resultatet de senere årene har vært en sentralisering av NFI s kursvirksomhet til nesten utelukkende å foregå i Oslo, noe som betyr at bransjen i resten av landet betaler både i tidsbruk og penger for å kunne delta. Reisestøtte gis bare i begrenset grad, og filmmiljøet i regionene kan lett oppfatte NFI som et filminstitutt for bransjen i Oslo. Aktiviteter som kurs, mesterklasser og seminarer i regi av Norsk Filminstitutt bør i større grad arrangeres i regionene, og gjerne i samarbeid med de regionale filmsentrene. Alternativt bør mer av de statlige midlene til kurs og videreutdanning disponeres av de regionale filmsentrene. Kunstfeltet Bergen kommune hadde flere kommentarer til kulturmeldingens vekt på kunstfeltet fra et Bergens perspektiv. For scenekunstfeltets del ble det etterlyst en anerkjennelse av BIT-Teatergarasjens rolle som lokomotiv både mht Nettverk for scenekunst, internasjonal orientering og utveksling, kunstnerisk nyskaping og påvirkning på hele scenekunstfeltet. Plassering av BIT-Teatergarasjen på statsbudsjettet ble etterlyst, og det ble stilt spørsmål til det faktum at Oktoberdans, på det tidspunkt den mest betydningsfulle markeringen for samtidsdans nasjonalt, ikke ble nevnt i meldingen. I ettertid har den mye yngre og oslobaserte internasjonale samtidsdansfestivalen Coda fått egen post på statsbudsjettet (1,595 mill i 2012). BIT-Teatergarasjen har i dag høyere statstilskudd enn Avantgarden og Black Box, men BIT Teatergarasjen har i 2012 enda ikke særskilt tilskudd til Oktoberdans /Meteor. Skjevfordeling mellom betydningsfulle samtidskunstinstitusjoner var også et problem når man sammenlignet BEK med NOTAM og Atelier Nord, samt Bergen Kunsthall med Kunstnernes Hus. For sistnevntes del har dette snudd fundamentalt de senere årene, og det er ingen tvil om at Kulturdepartementet anerkjenner Bergen Kunsthalls sentrale rolle i norsk og internasjonalt kunstfelt. BEK ligger dessverre ennå godt etter de Oslobaserte kunstsentrene. Disse har heller ikke driftstilskudd fra Oslo kommune, slik BEK har fra Bergen kommune. Fra kommunene utenfor Oslo oppleves det fremdeles urettferdig at det mer eller mindre kreves delfinansiering lokalt for kulturtiltak utenfor Oslo, mens det samme i forsvinnende liten grad forventes av Oslo kommune. Kultur og helse / Frivillig innsats Siktemålet med det videre arbeidet i henhold til St. melding 48 var å a)medvirke til at kunst og kultur av god kvalitet ble bedre tilgjengelig for flere og b) at kultur ble en akseptert metode i det forebyggende, helsefremmende og rehabiliterende arbeidet. Et overordnet arbeid i det videre var å fremme økende inkludering på kulturfeltet og søke samarbeid mellom flere departement. I perioden har staten gjennom tverrdepartementalt arbeid satset på Den Kulturelle Spaserstokken. Bergen får årlig tilskudd til arbeidet, som positivt har bidradd til at eldre på institusjoner har fått flere profesjonelle kunstmøter. Videre har staten satset på utbygging av frivillighetssentraler, som gjennom rollen som nettverksbygger lokalt, inkluderer flere mennesker i sosiale møter og kulturelle opplevelser. Hovedmålsetting med St. melding nr 10 ( ) Kultur, inkludering og deltakelse er at alle skal ha samme mulighet til å delta i kulturlivet. I meldingen vises til Fargespill, som et meget vellykket og hensiktsmessig prosjekt for nettopp inkludering og deltakelse av minoritetsgrupper. Fargespill har et tydelig fokus på ressursperspektiv og det å dele hverandre kulturelle tradisjoner. Metoder og materiell er trykket og distribuert til mange kommuner, som ønsker tilsvarende prosjekt arbeid. Staten har ikke fulgt opp med fast tilskudd. Demokrati og lik deltakelse for alle er og målsetting for Norsk Publikumsutvikling, som ble startet på bakgrunn av Bergen kommunes initiativ og finansielle oppstartsstøtte. Bortfall av denne oppstarts støtten begrenser det nasjonale arbeidet for organisasjonen. 5

6 Innspill til utvalgte aspekter ved Enger utvalgets arbeid med utforming av kulturpolitikk etter 2014 Med bakgrunn i Bergen kommunes erfaringer gis i det følgende kommentarer og innspill til utvalgte aspekter ved Enger utvalgets arbeid. 1. Lokal/regional kontra sentral beslutningsmyndighet, herunder samspillet mellom de tre forvaltningsnivåene stat, fylkeskommune og kommune Lokalisering i lys av sentralisering og desentralisering Det er flere eksempler på at organisasjoner i Bergen innehar nasjonale funksjoner på kunst- og kulturområdet. Organisasjoner som Norsk publikumsutvikling og det planlagte Scenekunst Exit Norway er nasjonale organisasjoner som har eller kan ha sitt sete i Bergen. Byråden mener det gir en god kulturpolitisk balanse at det også finnes nasjonale kulturorganisasjoner utenfor Oslo-regionen, og at det er positivt for kultur-norge som helhet at det finnes alternative stemmer til Oslo-regionen. Ulike erfaringer: Nasjonale institusjoner som Norsk Filminstitutt og Norsk filmkommisjon viser liten interesse for initiativer i regionene. Filmkonsulentene er sjelden til stede i regionene, og skylder på begrensede reisebudsjetter, og Norsk Filminstitutts nettsider viser nesten utelukkende til aktiviteter som foregår i Oslo. Som eksempel regnet informasjonsavdelingen i NFI festivalen Nordisk Panorama 2010 i Bergen som et lokalt arrangement med liten interesse for andre enn bergensere. Samtidig samlet festivalen over 700 bransjedeltakere fra 21 land, blant disse representanter for alle de nordiske filminstituttene og tv-kanalene, en lang rekke internasjonale filmfestivaler og distributører, og over 70 ledende nordiske regissører og produsenter. Et mer positivt eksempel er Norges Musikkorpsforbund, som har hovedkontor utenfor Oslo og distriktskontorer i hele landet. Her har man brukt ressurser på å tilrettelegge for løsninger innen IKT og drift, som sørger for at hele organisasjonen kan jobbe med administrative oppgaver som ofte i en større organisasjon ville ligget sentralt. Norsk kulturråd er lokalisert til Oslo, men i og med at fagutvalgene har representasjon fra andre landsdeler, fungerer ordningene deres rimelig godt mht fordeling. Nedleggelsen av Norsk kulturråds innkjøpsordning for samtidskunst har betydd en sterkere sentralisering av kunstkjøpene og mindre fokus fra kunstmuseene på samtidskunst formidlet spredt i regionene. Hva er en nasjonal institusjon? I forbindelse med diskusjonen om lokalisering kan det ha betydning å klargjøre hva som skal til for at en organisasjon skal få nasjonal status: Er det slik at det kan være strategisk å legge inn ordet «norsk» eller «nasjonal» i organisasjonens navn? En kan for eksempel se at Norsk Publikumsutvikling kom raskt inn på statsbudsjettet, mens Proscen (produsentenhet for scenekunst), som i norsk sammenheng er like unik, fortsatt sliter med å få innpass. Trolig handler dette om en større interesse fra statens side for publikumsutvikling, men det er verd å tenke gjennom hva slags kriterier som bør stilles for at en institusjon skal betraktes som nasjonal også uten at det er inkludert i navnet: En nasjonal institusjon bør fylle kriterier om relevans for hele eller store deler av landet, høy kompetanse, bredt nedslagsfelt geografisk og service, nettverk, informasjon og formidling som i prinsippet betjener hele landet. To perspektiver: Desentralisering og stedsuavhengig lokalisering Kulturpolitikken betjener i stor grad miljøer i hele landet, og det er derfor naturlig at kulturfeltet også har en generelt desentralisert struktur. Byråden mener at kommuner og fylkeskommuner derfor generelt bør kunne påta seg oppgaver på kulturfeltet, noe som bør vurderes fra sak til sak. 6

7 Flere nasjonale administrative kulturorganisasjoner er i dag lokalisert i Oslo, for eksempel Norsk filminstitutt og Norsk kulturråd. Disse organisasjonene rekrutterer personer som forventes å bosette seg i Oslo ved tiltredelse. Dermed forsvinner det jevnlig talenter fra det lokale kunst- og kulturlivet fra ulike deler av landet til Oslo, og således tappes også det lokale kunst- og kulturlivet for kunst- og kulturfaglig skaperkraft og kompetanse. I en tid med høyt utviklet informasjonsteknologi mener byråden at det i prinsippet bør legges vekt på at personer med kunst- og kulturfaglig kompetanse bør kunne bo utenfor Oslo-regionen selv om de blir rekruttert til administrative nasjonale kunst- og kulturorganisasjoner. Bergen kommune har for eksempel, i meldingen til bystyret med navnet "Sysselsetting og synlighet", foreslått at Norsk filminstitutt bør organiseres som en stedsuavhengig virksomhet. Dette vil kunne innebære at personer som er bosatt utenfor Oslo-regionen, fortsatt kan gi av sin kompetanse til sine respektive lokale kunst- og kulturmiljøer, samtidig som de er ansatt i den nasjonale organisasjonen. Organiseringen av Norges Musikkorpsforbund nevnt over, er et godt eksempel. Koro, som støtter kunst i offentlig rom over hele landet, og også har kunstfaglige rådgivere fra hele landet, kunne også tenkes å ha denne type organisering. Bevilgninger fra Norsk kulturråd Kunst- og kulturinitiativer fra hele landet nyter godt av kulturrådets prosjekttilskudd over 3 år, men for de fleste blir det et problem med den videre nasjonale finansieringen. Ofte legges den lokale og regionale satsningen inn som forutsetning for et treårig tilskudd fra Norsk kulturråd i alle fall for tiltak utenfor Oslo og svært ofte blir resultatet etter 3 år at fortsatt finansiering overlates til kommunene. Eksempler her kan være Proscen og Visp, produsentenheter for henholdsvis scenekunst og visuell kunst, som ikke hadde kunnet komme i stand uten bevilgninger fra både Norsk kulturråd og Bergen kommune. Men hva skjer når det 3-årige tilskuddet fra kulturrådet opphører? Institusjons- og organisasjonsbygging tar ofte mer enn 3 år, og i flere sammenhenger har 5 år vært nevnt som en mer adekvat tidshorisont. Selv med 5 års tilskudd vil svært mange kulturorganisasjoner / institusjoner være avhengig av fortsatt tilskudd til driften, noe som i mange tilfeller er et for stort løft for lokal og regional forvaltning alene. Det bør praktiseres en automatikk i at man tar en evaluering, med etterfølgende videreføring på øremerket post, der evalueringen konkluderer med at prosjektet er vellykket. Praksisen slik den er nå, er rett og slett dårlig ressursbruk. Det er positivt at kommunal satsning, slik vi ofte har opplevd i Bergen, styrker sjansen for flerårige tilskudd fra kulturrådet, men manglende statlig videreføring av de beste prosjektene, gir lokal kulturforvaltning et uforholdsmessig stort ansvar; for mange kommuner med svak økonomi, vil det bety et ansvar de ikke er i stand til å følge opp. Knutepunktinstitusjoner Når en institusjon, festival eller organisasjon får knutepunktstatus, og dermed økte bevilgninger, vil dette kunne ha en avgjørende betydning både på utvikling av kvalitet og kompetanse og på formidling av kunst- og kultur i hele landet. Slik situasjonen er i dag, kan en kommune eller fylkeskommune likevel komme i et vanskelig dilemma, ved at en f eks har jobbet lenge for knutepunktstatus ut fra vurderinger av en organisasjons kvalitet, mens en helt annen organisasjon, med lavere prioritering lokalt, via lobbyvirksomhet direkte mot staten, blir den som oppnår knutepunktstatus. Dermed blir kommune og fylkeskommune forpliktet til å følge opp med et årlig tilskudd, selv om dette kan gå på tvers av egne kulturpolitiske planer og strategier. Det behøves en klargjøring av følgende: Hvilke kriterier som skal legges til grunn for knutepunktstatus: Kvalitet, relevans, nedslagsfelt, betydning for en region eller landsdel er alle viktige kriterier. Hvem skal ha forslagsstillende myndighet regionalt / lokalt eller nasjonalt nivå? I det minste bør det legges vekt på at knutepunktstatus opprettes i dialog med den lokale og regionale forvaltningen. 7

8 Hvem skal ha avgjørende myndighet angående etablering av knutepunktstatus, og hvordan ser en dette opp mot den type spleiselag som finansieringen består av? Hva skal legges til grunn i finansieringsavtalen? Igjen bør dialog med det lokale være et minstekrav. Når staten øker sin andel, skal man følge opp lokalt, noe som kan ha store konsekvenser for kulturbudsjettene. Lokale bevilgende myndigheter må få tid på seg til å inkorporere økningene i sine budsjetter. En hovedkonklusjon må være at knutepunktinstitusjoner bør opprettes og følges opp i dialog mellom sentrale og lokale bevilgende myndigheter. 2. Forholdet mellom kulturuttrykk med smalt nedslagsfelt og den brede kulturaktiviteten Kunst og kultur Byråden mener at en både må se all kulturpolitikk i sammenheng, samtidig som det er viktig å forstå at kunst og kultur ikke er synonymer. Kunstpolitikken er en del av kulturpolitikken, ikke omvendt. Og det er gjerne kunsten som er "smal". Den omfattes av de profesjonelle kunstnerne, miljøene, institusjonene, mens kulturpolitikken i større grad handler om bredde. Selv om det finnes kunst med bredt nedslagsfelt og andre kulturuttrykk som få befatter seg med, er det viktig å skille disse to, og sikre at kunstpolitikken gir plass til det smale, eksperimentelle, provoserende og vanskelig tilgjengelige. Ikke minst med de samfunnsmessige utfordringene vi står overfor i dag, er det viktig at det offentlige er krystallklare på betydning av en kunstpolitikk som legger til rette for eksperiment og nyskaping. I utformingen av nasjonal, regional og lokal kulturpolitikk er det i flere sammenhenger viktig å enes om begrepsbruken. For å kunne samarbeide om for eksempel satsing på internasjonal kulturutveksling eller utvikling av kulturpolitiske strategier regionalt og nasjonalt, er det avgjørende hvordan man anvender begreper som kunst og kultur. Hvis kulturen skal være levende fordrer det en sterk kunst, ettersom det er denne som bringer kulturen videre. Kulturen bygges videre med utgangspunkt kunsten kunsten er selve kjernen i kulturen. Amatørene har ikke så mye å spille dersom ingen har komponert noe, og det er blant annet viljen til eksperiment som bringer kunsten, og dermed kulturen, videre. Formidling er essensielt for at kunsten blir tatt inn som en naturlig del av kulturen for et bredere lag av befolkningen. Det er formidlingens oppgave, å tilgjengeliggjøre det "smale" og vanskelige, der det er relevant. Noen ting må også få utvikle seg i fred og med et lite publikum i en periode. Når det gjelder frivillighet, så er det i et kulturpolitisk perspektiv viktig å skille mellom frivillig kulturvirksomhet og annen frivillig virksomhet. I offentlig forvaltning har man hatt en tendens til å sette all frivillighet under ett. Skal en se sammenhengen mellom det brede og det smale, mellom eksperiment og breddekultur, er det viktig å være klar på hva som tilhører kulturfeltet. Amatørkultur, for eksempel, er i Bergen kommunes amatørkulturplan definert som den kulturen som følger kunstens inndelinger; musikk, visuell kunst, teater etc. Kulturpolitikken innbefatter både amatørkultur, frivillig kulturliv og det profesjonelle (kunst og kulturnæring), og både det tradisjonsbårne og det nyskapende. Med en klar definisjon for hva som tilhører kulturfeltet, og en adekvat prioritering av kunsten som kulturens kjerne, blir det mulig å se hele feltet i en større sammenheng, der både profesjonelle og amatører, kulturprodusenter og publikum får sin rettmessige plass og man kan se forbindelseslinjene mellom alle leddene i kulturen. 3. Samspillet mellom kulturpolitikken og andre samfunnsområder, herunder helse og omsorg, utdanning, arbeidsliv, integrering og regional utvikling og næringsliv 8

9 Kunst- og kulturpolitikken preges i stor grad av diskusjonen om kunstens og kulturens autonomi på den ene siden, og kunsten som redskap for andre politikkområder på den andre siden. Byråden mener at kunst- og kulturpolitikken er et område som bør respekteres som eget selvstendig felt, samtidig som det i kraft av politikkområdets betydning, også kan ha stor betydning for andre politikkområder som helse og omsorg, utdanning, arbeidsliv, integrering og regional utvikling og næringsliv. Regjeringen bør derfor legge vekt på å utvikle en god balanse mellom disse to perspektivene. Når det er sagt, kan det ikke understrekes nok hvor viktig det er å sikre at kulturpolitikken virkelig er en kulturpolitikk, ikke først og fremst et alibi for distriktspolitikk, stedsutbygging osv. De senere årene har det vært populært å vise til kultur som viktig satsningsområde for distriktsutbygging. Når nyere undersøkelser hevder at kultur har lite å si for hvor folk slår seg ned, kan det få en negativ effekt på kultursatsingen, noe som på sikt vil være et tap for generasjonene fremover. Offentlig kulturpolitikk må hevde kulturens egenverdi for hele befolkningen, uavhengig av geografi! Kunst og kultur er en del av vår identitet som individer/nasjoner/samfunn. Kunsten og kulturens verdi kan derfor vanskelig måles utfra prinsippet om avkastning og/eller lønnsomhet. Kunstens og kulturens betydning for helse og trivsel har også vært vektlagt mye fra det offentlige i de siste årene. Ikke minst vil byråden vise til Bergen kommunes tiltak «Kunst, kultur og psykisk helse». Innen dette tiltaket har man i Bergen vært opptatt av at kunsten og kulturen rører ved det friske i mennesket; altså har man ikke lagt spesielt vekt på en antatt terapeutisk effekt av kunstnerisk aktivitet. Det viktigste her er det demokratiske aspektet; at kunst og kultur skal være tilgjengelig for alle, både som aktører for de som ønsker det, eller som brukere. Den beste sammenligningen kan være prinsippet om universell tilgjengelighet i offentlige bygg. Ikke alle lidelser er synlige, selv om de kan være til stor hinder for den enkeltes deltakelse i kultur- og annet samfunnsliv. Kunstfagene har hatt en relativ tilbakegang i grunnopplæringen, videregående opplæring og i lærerutdanningen for grunnskole. Fagenes relative andel av samlet timetall er svekket de siste årene. Estetiske valgfag er gradvis tatt bort i samme tidsrom. Spesielt i videregående skole har det skjedd nærmest en revolusjon i negativ betydning for kunstfagene i og med Kunnskapsløftet, blant annet er det meget vellykkede og populære valgfaget «Estetisk Allmenfag», et studiekompetansefag initert ved Krohnsminde videregående skole i Bergen, som sidestilte de visuelle fagene med tilbudet i musikk, dans og drama, nå nedlagt. Det kan også diskuteres om Kunnskapsløftets satsing på utdanningsprogrammet «Design og Håndverk» ivaretar det kunstfokuset som man hadde under tidligere programmer. Tilbakegangen for kunstfag i skolen er et paradoks, ettersom tilstrømningen av publikum til kunst og kultur er økt kraftig de siste årene. Såkalt hjerneflukt diskuteres som et problem for de stedene utenfor Osloregionen som har høyere utdannelse. Nå må en regne med at personer som utdanner seg ved universiteter og høyskoler der disse finnes, i noen grad kommer fra andre kommuner enn utdanningsstedet, og mange reiser tilbake igjen etter endt utdanning. Likevel må en kunne anta at en forskjell på 1865 nye jobber i Osloregionen mot 400 ellers i landet etter forrige regjeringsperiode, nødvendigvis må føre til at mange etter endt utdannelse må flytte til Oslo. De senere årene har den såkalte kunstnerflukten fra Bergen snudd, spesielt når det gjelder visuelt felt, og flertallet av nyutdannete kunstnere fra Kunsthøgskolen i Bergen velger å etablere virksomheten sin i byen. Men kunst- og kultursektoren opererer i stor grad svært effektivt sammenlignet med andre sektorer. Mye blir gjort av få, og med lite driftsmidler tilgjengelig, er det mye som tyder på at arbeidsplasser innen kultur ikke har økt så mye som aktiviteten tilsier. Skal det profesjonelle kulturlivet ha bærekraft på sikt, er det nødvendig å se på sammenhengen mellom utdannelse, forskning og kulturdrift, og en må prøve å finne frem til strategier som øker nærings- og markedspotensialet i kunst og kultur. 3. Rolle- og funksjonsdeling mellom kunst- og kulturfaglige og politiske beslutningstakere 9

10 Et svært viktig prinsipp for rolle- og funksjonsdeling mellom kunst- og kulturfaglige og politiske beslutningstakere er prinsippet om armlengdes avstand. Bergen kommune, med sin parlamentarisme og byrådsmodell, er i stor grad strukturert som et departement, om enn i mindre format. Blant annet prøver vi i så stor grad som mulig å skille mellom politikkutforming og drift ved at byrådsavdelingen arbeider politikkutformende og strategisk, mens etater, kulturkontorer oa arbeider direkte med sine ansvars- og fagområder og publikum. En forståelse av denne organiseringen er viktig for å forstå hvor armlengdes avstand begynner og slutter. Den praksisen en har etablert gjennom noen år i Bergen kommune er at strategiske planer utvikles og evalueres i dialog med de aktuelle kulturaktørene planen gjelder. Målene herfra blir deretter ett av utgangspunktene for krav til aktører som får driftstilskudd, samtidig som de også blir delvis styrende for prosjekttilskudd, stipender osv. I utdelingen av tilskudd kan en slik si at prinsippet om armlengdes avstand til dels opprettholdes ved at det kulturpolitiske nivå i liten grad blander seg inn i fordeling fra fagadministrasjonen, så lenge de overordnede strategiene følges. Dette ligner noe på fordelingen mellom Kulturdepartementet og Norsk kulturråd, der departementet utformer politikken, mens fagutvalgene og rådet fordeler. Forskjellen er at Bergen kommune har gått bort fra å operere med innstillende fagkomiteer ved tilskudd, men vi mener at effekten av dette mer eller mindre nøytraliseres av at fagmiljøene blir tatt inn så aktivt ved utforming av planer og strategier. Byråden mener at prinsippet om armlengdes avstand er så viktig at kulturpolitikere og kulturforvaltning på alle nivåer må diskutere og evaluere sin praksis i forhold til dette med jevne og hyppige mellomrom. Det ville også være interessant om kulturdepartementet kunne ta initiativ til at dette kan diskuteres på bred basis og i en sammenheng som inkluderer både sentralt, lokalt og regionalt nivå av kulturpolitikk og administrasjon. Aktuelle emner for diskusjon kan være: Både stat, fylkeskommune og kommune opererer til tider som initiativtakere og igangsettere av kulturtiltak. I slike tilfeller er det en del faktorer som må være på lass før tiltaket står på egne ben. På hvilket stadium bør tiltaket «slippes» og overlates til seg selv? Aktuelle erfaringer fra Bergen er etableringen av Bergenstriennalen AS og Stiftelsen Fargespill, begge i Begge har hatt en historie der kommunen har vært viktig drivkraft for utviklingen, med mål om å ende opp som uavhengige organisasjoner. Fargespill var opprinnelig en «bestilling» fra Festspillene i Bergen til kunstneren Ole Hamre i 2003, mens Bergenstriennalen var et rent kulturpolitisk initiativ fra Bergens kulturbyråd i For begge kan en si at de vanskelig kunne ha oppnådd sin uavhengighet innen en profesjonell ramme hvis ikke kommunen hadde vært engasjert og styrende i avgjørende perioder, men det har også vært essensielt at kommunen ga slipp når prosjektene hadde nådd langt nok, da kunstnerisk frihet ikke har store nok utviklingsmuligheter innenfor offentlige regelverk og byråkrati. Norsk kulturråd er på mange måter et fungerende transparent system i organisasjonen, samtidig som en har tillatt fagutvalg og råd å ha et nødvendig frirom til faglig diskusjon i forkant av vedtak. Senere tids omorganiseringer og overføring for eksempel av post 74 i statsbudsjettet til kulturrådet, fører likevel med seg noen spørsmål. I hvilken grad kan den faglige uavhengigheten til kulturrådet true kontinuiteten til gode kulturinstitusjoner som, målt med et strengt kulturfaglig blikk, kanskje likevel ikke er «gode nok» i forhold til andre og nyere? Eller motsatt; hvor langt bør departementet kunne gå i å legge føringer på denne type midler uten å true den faglige uavhengigheten til kulturrådet og dermed bryte prinsippet om armlengdes avstand? 10