Det første året! Det er nesten ikke til å tro! Kalenderen viser likevel helt

Transkript

1

2 Det første året! Det er nesten ikke til å tro! Kalenderen viser likevel helt uomtvistelig at det et et helt år siden vi sendte Fidelity nummer 1 til trykkeriet. Med unntagelse for litt nøling før vi våget oss på nummer 2, har vi kommet jevnlig hver annen måned med det svært mange mener er en særdeles verdig arvtager av bladet "Audio". At "Audio" hadde en stor tilhengerskare i hele Skandinavia, fikk vi nylig bevis for da vi var inviterte til B&W, verdens største produsent av hi-fi kvalitetshøyttalere. Her ble vi også presenterte for en ung ingeniør som var medansvarlig for den nye 700 serien og for en helt ny type vegghøyttalere beregnet på oppsett med plasmaskjerm. Jeg begynte en ivrig diskusjon, på engelsk selvfølgelig, da jeg var svært imponert over bassgjengivelse fra disse svært slanke høyttalerne. Så pep mobilen- og konstruktøren svarte på pære dansk! Krestian Pedersen lød navnet, og han hadde tidligere jobbet for Dynaudio og Bang&Olufsen. Da jeg fortalte at "Fidelity" var en videreføring av det norske "Audio" med samme stab, lurte han på om jeg kjente Gunnar Brekke? Han fortalte så at hans aller første selvbygg var "Merrimac" konstruert av nettopp Gunnar etter byggesbeskrivelser i Audio som han abonnerte på. "De norske hi-fi bladene og særlig Audio var langt mer ærlige og direkte enn de danske på den tiden" innrømmet han. Vi håper at mange av hans landsmenn er enige i det. Fra nummer 5 av distribueres nemlig Fidelity i Danmark via Interpress A/S. Også svenske ditributører har henvendt seg til bladet for å sjekke mulighetene for distribusjon i Sverige etter flere anbefalinger fra svenske abonnenter. Takk for hjelpen! Her hjemme må vi innrømme at vi har fått klage fra Narvesen fordi så mange forvekslet nummer 5 med siste DVD&Hjemmekino. Et særtrykk fra en norsk butikk ble ved en feil lagt bakerst i bladet med denne ulykksalige forsiden ut. Det verste er at den forsiden ikke hadde noe der å gjøre! Samtidig har vi fått masse skryt for forrige blad fordi det var særdeles variert. Det håper jeg også dette bladet er! To norske produkter er sannsynligvis blandt de mest spennende testene. Begge leveres av Eltek. Også norske Frode Steen kan litt om høyttalere, og den siste dynabel har kvaliteter som sjokkerte både undertegnede og Tore Dag Nielsen. Vi skrev likesågodt hver vår vurdering! Men min ble kastet ut på grunn av et annet nytt norsk hi-fi prdukt... Bare et par dager før vi nå går i trykken, fikk vi nemlig de første Power produksjonsmodellene fra Embla og Tom Helgesen. Denne gangen er lydbildet fullstendig uten kviser og andre urenheter! Testen er garantert useriøs som en endelig dom over disse kraftige 250 watts digitale monoblokkene. Men de er gir en tilstrekkelig indikasjon på at her foregår noe særdeles spennende med ny teknologi fra B&O og ICE. Forøvrig har vi fått masse skryt for artikkelen om Bob Dylan på SACD. Godt jobba, Stein Arne Nistad. Også vår nye medarbeider Jan Myrvold har fått mange godord for sitt fargerike språk og grundige hi-fi kunnskap. Neppe tilfeldig at han er kompis med den like frodige Håkon Rognlien! Som vi andre har gjort tidligere, forteller Jan om sitt nåværende hifi anlegg, og de mange veivalg som førte han dit. Med den store mengden stoff vi presenterer annenhver måned, kunne vi også ønske oss hjelp fra flere av dere som opplagt besitter hi-fi kunnskaper og erfaring minst på høyde med oss som idag skriver i bladet. Hvorfor ikke prøve dere med å beskrive en "klassiker", et hi-fi produkt du ønsker å finne til en gunstig pris på bruktbørsen. Eller en "hjemme hos" reportasje hos deg selv eller en venn. Mail det til undertegnede, så melder jeg tilbake. Du blir ikke veldig rik, men tenk på all prestisjen ved å være publisert i det mange mener er Skandinavias mest seriøse hi-fi blad! Håper forøvrig at dere liker det første bladet i det nye året like bra som nummer 1 for 12 måneder siden. Jeg håper også at dere abonnenter fikk bladet i postkassen før 24 desember, slik planen var. Det var redaksjonens oppriktige ønske om en riktig GOD JUL og et GODT NYTT ÅR. Er julen allerede over for deg som kjøper Fidelity hos Narvesen, får du ta desto bedre vare på ønsket om et kjempefint år 2004! hilsen Knut Vadseth Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Fax tlf Redaksjon Gunnar Brekke Håkon Rognlien Tore Dag Nilsen Vidar Mørch Skribenter i dette nummer: Gunnar Brekke Petter Dale jr. Johnny Haugen Tore Dag Nilsen Stein Arne Nistad Jan Myrvold Vidar Mørch Håkon Rognlien Stig Arne Skilbrei Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Annonseavdeling Tlf.: ( ) Grafisk design Maria Andersen, AD Euro Design AS, tlf maria@eurodesign.no Trykk PDC Tangen Kontakt redaksjon Tlf fidelity@audioforum.no Diskusjonsforum Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo Abonnement service: Milanex AS PB 9200 Grønland, 0134 Oslo tlf fidelity@kundetjeneste.no ISSN Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

3 Innhold 6 / Jorma Design kabler 40 Skandinavias flotteste hjemmekino Brev til Fidelity 6 28 Parasound C-3 forforsterker Godt norsk Dali Euphonia MS-5 28 Adcom forforsterker 46 Fiin gammel og ny jazz Abbey Road 16 dynabel S Blått og rått Embla ICE Power Rega Brio forsterker Johann Sebastian og andre 4 6/2004

4 54 CD, SACD eller DVD Audio? Cambridge D500 SE CD-spiller NAD C521 BEE CD-spiller 64 Arcam CD82T CD-spiller 66 AMC CD6 rør CD-spiller 68 BAT VK-D5SE rør CD-spiller 70 Hauk: Korrupte lydpushere 71 Kutt prisen: Godt brukt 78 Pro-Ject rør RIAA 54 Hjemme hos: Jan Myrvold Lyden av rør Cinema Paradiso med InFocus Denon 2900 DVD-spiller 88 Holfi analog surround 90 Infinity Kappa surround høyttalere abonnér på abonnér på abonnér på 6/2004 5

5 Brev til Hei Knut! Fidelity nr. 5 ramlet nettopp inn gjennom kioskdøra, og straks oppdager jeg at Jan Myrvold har testet forsterkeren NAD C 320 BEE med et utgangspunkt på en pris pålydende kr 1.998,-. Denne prisen er sikkert hentet fra Hi-Fi Klubbens nye produktkatalog, men på "klubbens" nettsider koster denne forsterkeren nemlig kr 2.998,-. Hvorfor tror jeg at den høyeste prisen er den korrekte? Mvh, Jan Jan Myrvold hadde notert riktig pris som jeg kuttet med kr.1000 etter å ha konferert med Klubb-katalogen som vi nå vet er feil. KV Holfi surround Hej Knut Jeg kan forstå at du har prøvet en Holfi Integra og spillet lidt på den sammen med dine Response højttalere. Uanset hvordan denne test ellers er gået, vil jeg lige indskyde, at Integra ikke er beregnet til at spille pa en sådan højttaler. Generelt har Holfi opdelt deres forsterkere i 3 forskellige kategorier, svarende til 3 forskellige typer af belastning fra højttalere. Integra er beregnet til at spille med mellemgruppen af højttalere, d.v.s. højttalere som B&W N804 & N803 & 703, Dali Helicon 400 & 800, JM Lab Electra serien, Dynaudio Contour serien osv. Disse højttalere er generelt større gulvmodeller med fuldt frekvensomrade, er generelt følsomme og har et medium power magnetsystem på enhederne. Som sådan skal forsterkeren levere en hel del strøm, spille frekvensmessigt udstrakt og den skal kunne absorbere en tilsvarende mengde strøm som retursignal fra højttaleren. Sidst men ikke mindst skal den vere hurtigt og have et godt dynamisk antrit. Spiller du på sådan en forsterker på en mindre højttaler får man et alt for slankt lydbillede, da forsterkeren tvinger højttaleren til at spille ved lavere frekvenser end de er beregnet til. Derved far man intet af den snydebas, som disse højttalere ellers lever af at spille. På en stor højttaler, som din egen Response, sa "dør" Integra i den meget tunge belastning, som højttaleren udgør. Response har nogle magnetsystemer, som stort set er de svereste at drive for en forsterker overhovedet. Scan Speak magnetsystemet er ineffektivt følsomhedsmessigt, men er til gengeld det absolut bedste med hensyn til kontrol og styring af membranen overhovedet. Dette giver sa en tilsvarende stor returstrom til forsterkeren, som den skal absorbere. En stor og voldsom effektforsterker, som Holfi Power NB250, magter og har evnen til at drive et sådant tungt højttalersystem med stor magnetisk returstrøm, men vil vere alt for kraftig til den fornevnte mellemgruppe af højttalere. De vil lyde, som var de mekanisk ved at falde fra hinanden. Fysisk "små" højttalere med mindre magnetssytemer skal have en forsterker, som spiller "med" højttaleren i stedet for "mod" højttaleren. Elektrisk set er det en udgangsforsterker, som går i resonans (eller mister grebet i højttaleren) ved samme frekvens som er højttalerens egenresonans. Derved bevares den snydebas effekt, som gør disse højttalere levende og engagerende, selv om de ikke nødvendigvis er serligt precise. Holfi Integra og Integra 5.1 er lavet på denne måde. De spiller stort, varmt og engagerende, men har ikke mere kontrol eller styring af højttaleren til, at højttalerne stadig yder deres bedste for prisklassen. Hej Knut! Jeg håber at du nød dagene hos B&W og at du kom godt hjem til Oslo. Jeg syntes altid at det var hygligt at moede nogle "landsmænd". Anyway jeg har nu brugt et par aftener med Fidelity, og jeg har kun positive ord! Det gode "Audio" format, Godt indhold. Og jeres test er dejligt kritiske, hvilket jo øger troværdigheden. Mange hifi blade skriver kun det positive, ogsaa bliver det kedeligt! Din test af B&W sig 800 er et godt eksempel, det er et super produkt som af alle andre hifi blade har fået 10 stjerner, Og det er en god højttaler men er den de ekstra penge værd? Jeg forstår 100% hvor du kommer fra! Så en stor Cadeau! Kort sagt:det ER DET BEDSTE HIFI BLAD I MANGE AAR! Og jeg vil gerne Abonnere paa bladet! Håber at vi ses en anden gang. Krestian Pedersen, Engineer R&D B&W Loudspeakers Integra har en højkvalitets stereo forforsterker, som sagtens kan spille sammen med endog meget dyre effektforsterkere. Dette giver mulighed for at lave en smart opdeling af et surround system, sa der er størst fokus på frontsystemet og langt mindre fokus på Center og Rear. Herved har højttalere som dine Response muligheden for at spille sammen med en Center og et set Rear højttalere, som ellers slet ikke matcher fronthøjttaleren overhovedet. Som praktisk eksempel kunne jeg nevne B&W N802 som fronthøjttaler, spillende sammen med en HTM1 og et set SCM1. Dette er surround udgaver av N805 og disse kan normalt slet ikke magte at følge med en N802. Bruger man en Integra til at drive Center og Rear og så en Power NB250 til at drive fronten, sa bringes der balance, ro og harmoni tilbage i systemet. Dette er lang mail og er et sammenkog af den personaletrening, vi ellers bruger en hel aften på. Essencen af det hele er, at sammensetningen og matchningen af produkter i virkeligheden er langt vigtigere end kvaliteten af det enkelte produkt hver for sig. Som Hi-Fi anmelder gør dette livet ganske besverligt, da man ikke kan nøjes med at bruge bare een god referencehøjttaler til at teste forsterkere på. Testen kommer meget hurtigt til bare at afgøre om forsterkeren er vel matchet med denne højttaler eller ej. Som tommelfingerregel vil det som udgangspunkt være smart at kigge på om højttaler og forsterker prismessigt matcher hinanden. Hvis ikke de prismessigt matcher, så er chancen for at de spiller godt sammen også meget lille. Denne ensartethed er langt mere udbredt i dag end for år siden, Dengang kunne man med held godt fa sammensat nogle "skeve" produkter rent prismessigt, mens det yderst sjeldent går godt i dag. Med venlig hilsen og fortsat god fornøjelse. Jakob Magnussen / Holfi Takk for langt brev.det var svært mye nyttig informasjon her som jeg gjerne deler med våre lesere. Nå benyttet jeg riktignok ikke de svenske Respons til denne testen, men de nesten like "vanskelig" Infinity Kappa 600. Som du vil se, valgte jeg også å benytte de innebygde forsterkere I den råsmarte boksen Integra nettopp etter erfaring om at 100 watteren ble litt for liten (etter min mening) til hovedhøyttalerne.. Skulle jeg ha valgt den komplette Integra for alle kanaler, ville jeg valgt en noe enklere og mer lettdrevet høyttaler som Patos 402 e.l. Testen av det komplette surround anlegget står forøvrig bak i bladet. Test av din glimrende 6- kanals forforsterker med batteridrift, kommer i et senere Fidelity. Hilsen Knut V 6 6/2004

6 Hei! Hva mangler Patos mikrosatelitter i mellomtone/diskant i forhold til litt større monitorer i samme prisklasse, som f.eks Dynaudio A42 testet i forrige nr.? (dynamikk, oppløsning?) Patosen er så liten at jeg blir litt mistenksom, men den er samtidig interessant nettopp pga størrelsen. Jeg vurderer 5-kanals oppsett med 5 like småhøyttalere, egnet forsterker, og en god sub. Spiller mest blues,pop og rock, har liten stue. (15 kvadrat) Mvh, R. Solberg Patosen er jo en vanskeligere sak på grunn av størrelsen, men funker tett på "store" høyttalere. Den har til og med mindre kasselyd. Kompromisset er liten virkningsgrad, men er helt greit i små rom. Dynaudio sannsynligvis totalt sett "bedre" til samme totalpris, men neppe mye. Her er heller litt ulike prioriteringer. Knut V God dag. Først vil jeg takke for et KJEMPE flott blad med masse av spennende lese stoff og spennende produkter. Jeg vil gjerne komme med et forslag til en test. F.eks KLIPSCH RF-7, og en rør forsterker fra Antique Soundlab, monoblokkene HURRICANE som blei kåra til årets rør forsterker i The Absolut Sound. Importør Norsk Hi-Fi Center i Drammen. Dette hadde vært kjempe spennende.takk. Med Vennlig Hilsen en fast Fidelity tilhenger Hei Stein Arne! Jeg leste en artikkel i Fidelity om Moody Blues, og ble nysgjerrig. Jeg klarte å få tak i Seventh Sojourn (Måtte bestille den), og den er jo bare helt fantastisk. Tror aldri jeg har hørt en gruppe synge så fantastisk flerstemt, (selv om jeg får lyst til å gråte av vemodet)hvordan kan det ha seg at de er så lite kjent (eller kanskje jeg er for ung, er snaut 30).Jeg hadde utrolig nok aldri hørt om gruppa før, senere har jeg søkt etter materiale og funnet ut mye. Hvilken annen LP kan du anbefale fra dem? Heidi Så hyggelig mail! Kan anbefale: To our children`s, children`s children Every good boy deserves favour A question of balance Days of future pased On the threshold of a dream In search of a lost cord i den rekkefølgen. Kjøp dem fra play.com. Det er billig og bra! Og du er nok litt ung. Moody Blues var store på begynnelsen av syttitallet. Og da var jo du knapt født! Hilsen Stein Arne PS: og det er jo så hyggelig at noen jenter også leser Fidelity! Parasound Halo JC 1: Flower Parasound s nye high-end referanseforsterker er konstruert i USA av legendariske John Curl. Den har fått masser av verbale blomster, blant annet i "Stereophile" som i februar 2003 mente at man neppe fikk noen bedre spesifikasjoner, bedre hørbar lyd eller større musikalske opplevelser med noen annen forsterker enn med den fremragende konstruerte Halo JC 1. "A bargain, and highly recommended", avslutter Michael Fremer artikkelen i Stereophile. De medfølgende målingene til redaktør John Atkinson, viste 545 watt ved 8 ohm! Pr. kanal, selvfølgelig... Les den komplette testen av JC 1, og de andre nye Torggata 17b 0183 Oslo mail@lobh.no Vi er Østlandets største Parasound forhandler Ta turen innom for demo!

7 Nordost Blue Heaven nok en gang I etterkant av kabeltesten i Fidelity nr.4 har jeg fått noe kritikk for å ha vært for hard mot enkelte av kablene. Særlig omtalen av Nordost Blue Heaven falt i dårlig jord hos importør/distributør. Det var kanskje forventet. Men da også enkelte forbrukere reagerte, ble jeg betenkt: Hadde de negative sidene ved kabelen overskygget de positive i omtalen? La meg derfor gjøre det klinkende klart en gang for alle: Nordost Blue Heaven er slett ikke noen dårlig kabel. Tvert imot, selv bruker jeg både Nordost Blue Heaven signal- og høyttalerkabler i et av mine tre testanlegg. Det består blant annet av Krell elektronikk, og Patos Lyric 402 høyttalere som begge har en litt mørk klangbalanse. Gunnar Brekke skrev (meget presist) i en tidligere artikkel i Fidelity, at 402 har pæreform med sin voldsomme bass, varme mellomtone og forsiktige diskant. Med nordost-kabling forsvinner disse "problemene". Bassen blir strammet opp, den varme mellomtonen oppveier kabelens noe kjølige karakter, og den forsiktige diskanten blir trukket litt frem. På mange måter synergieffekt på sitt beste! Jeg har med hell også benyttet de samme kablene sammen med Audiovektor høyttalere og Hegel og Electrocompagniet- elektronikk som har en tilsvarende mørk klangsignatur. Atter andre høyttalere som har fungert fint med Nordost, er B&W Nautilus 803 og Adyton X3, tross at de har en mer nøytral klangkarakter. På motsatt side har jeg opplevd at de samme kablene har gjort det til et rent helvete å lytte til Dynabel Exact og Energy Veritas 2,4, sistnevnte med metalldome diskant. Her er MIT (eller Transparent Audio) et langt bedre valgt, selv om heller ikke MIT fikk noen «kjempetest» i nr.4. Bildet er med andre ord langt mer nyansert enn det som til tider kommer frem i tabloid form. Ha dette i bakhodet når du leser en omtale av et produkt, og ikke se deg blind verken på rangering eller karakter som er basert på en subjektiv vurdering. Det aller beste er om du kan låne med deg en kabel hjem til utprøving før du bestemmer deg hvor du vil legge ned pengene. For kabler er vanskelig. Fryktelig vanskelig. For å gjøre forvirringen større, kan jeg nevne at etter den testede Nordost-kabelen ble «innbrent» (!) hos Oslo Hifi-Center, låt den mindre aggresivt enn tidligere. Tro det den som kan... Vennlig hilsen, Johnny Haugen Takk for et meget seriøst blad. Jeg leste med stor interesse artikkelen "Troverdighet i to eller fem kanaler?" i Fidelity nr. 4. De nye musikkformatene SACD og DVD- Audio kan som kjent gjengi frekvenser opp mot 100 khz, et forhold som ikke er berørt i artikkelserien. De høytalerne som ble benyttet i anlegget kan gjengi frekvenser opp til 28 khz eller der omkring. Videre ser vi at enkelte høytalerprodusenter har utvidet frekvensområdet på sine produkter og leverer høytalere som kan gjengi frekvenser opp til khz, og som er "godt egnet til SACD og DVD-Audio" som de sier. Her kan Tannoy og Sony nevnes som eksempler. Siden jeg er i ferd med å anskaffe meg høytalere til et musikkanlegg for SACD og DVD-Audio opptar dette forholdet meg en hel del. Spørsmålet blir da hvor høye frekvenser bør høytalerne kunne gjengi for å få godt utbytte av de nye lydformater? Opp mot 50 khz, opp mot 70 khz eller er 28 khz tilstrekkelig når alle praktiske forhold er tatt i betraktning? Mvh. BSt. Hei. Og takk for at dere tar ansvaret for god hifi-journalistikk i Norge. Forslag til testemne: Det har de siste par årene vært stor fokus på high-end integrerte forsterkere. Men hva da med oss som har et forsterkersett og f.eks. funderer på å anskaffe en bedre kontrollforsterker. Jeg har en Doxa Signature 70 Mk.II og en Doxa 012, der 012 nok er det svakeste leddet. For meg, og sikkert mange andre Doxa eiere, ville det vært interessant å se en test av kontrollforsterkere der Doxa Signature 70 inngår blant effektforsterkerne i testoppsettet. Spørsmålet er f.eks. om merker som Audio Note og Embla, leverer kontrollforsterkere som gjør gode effektforsterkere rettferdighet, eller om man må trå til med Classe, Conrad Johnson, Krell, Moon. Hva med danskene (Holfi, Densen, Copland)? Hva med passive alternativer? Hva med EC? Pål Berg Grålum Hva med Parasound eller Adcom? Se test på s. 28. KV Hvorfor vil ikke SACD og DVD-Audio lykkes? SACD og DVD-audio har nå vært på markedet i flere år uten at noen av leirene har vunnet momentum i markedet SACD-plater og ca. 400 DVD-Audio-plater kan neppe sies å være en "knallsuksess", selv om det sakte men sikkert går fremover. Ved lansering hadde de to leirene to vidt forskjellige strategier, i alle fall slik det så ut for oss på utsiden. DVD-Audio ble lansert nærmeste som et "vedheng" til DVD-Video, skarpt innrettet mot hjemmekinomarkedet. Men det kom få spillere, og de var dyre. Og ikke spesielt gode heller, så det er sagt. SACD derimot siktet seg inn mot de audiofile med lanseringen av tanksen Sony SCD-1, et virkelig monster av en CD-spiller. De fulgte så opp med SCD-777ES, nok en doning i 20 kilo+ klassen. Warner Music og Hifiklubben dro land og strand rundt i Norge for å lansere DVD-Audio. Dette samlet en del folk og demonstrasjonene var imponerende. Men gav dette stort salg? Nå, i 2003, så har SACD fortsatt ikke klart å kapre de audiofiles hjerter. Største delen av salget av SACD-spillere er faktisk "alt-i-ett"- pakker og rimelige DVD-spillere! DVD-Audio halter også videre, uten stor progresjon verken på spiller- eller platefronten. Hva gjorde leirene galt? Jo; meningmann ser ikke noe behov for bedre lyd. Han eller hun vil ha musikk med bilde i surrerundt. Det får de med DVD-Video, det! Mer enn godt nok! Han eller hun vil heller ikke ha for kompliserte oppsett. En digitalkabel fra DVD-spiller til receiver og automatisk oppsett er alt man vil ha. Det får man med DVD-Video. SACD, da? Jo, de audiofile er en meget reaksjonær gruppe. Den største trenden vi har sett i audiofile miljøer siste årene er ikke SACD men rør- og vinyl-utstyrs rennessanse! Da hjelper det ikke samme hvor mange ingeniører som står på barrikadene og snakker om SNR og antall bits! Har formatene noen sjanse eller blir DVD-Video og den gode gamle CD-platen vinnerne av formatkrigen? Du bestemmer det er du som skal kjøpe plater og spiller.! Vi vet simpelthen ikke. Ikke VI heller! KV Med vennlig hilsen Stian Gårdsvoll, red. av Audiophile.no 8 6/2004

8

9 Dali Euphonia M-5 Elektroekstatisk Denne tradisjonelle dynamiske fireveis konstruksjonen med superdiskant og dobble basser, har noen av de kjappeste elementene og minst påvirkelige kabinetter vi har opplevd. Helt i klasse med Nautilus uten at de danske konstruktørene Bak og Borre tar seg vann over hodet! tekst og foto: Knut Vadseth Da Danish Audio Loudspeaker Industries, DALI, ble startet for 20 år siden av hi-fi guruen Peter Lyngdorf, var vel meningen i første rekke å lage enkle, greie høyttalere. I pris og kvalitet skulle disse være en god match til den rimelige NAD-elektronikken som var en av hjørnestenene i Hi-Fi Klubben i Norge, Sverige og Danmark. Selv om Hi-Fi Klubben senere har overtatt agenturet på B&W, verdens største produsent av kvalitets-høyttalere (et definisjonspørsmål, selvfølgelig), så har Dali hatt sin helt spesielle nisje med ujålete høyttalere med solide kabinetter og gode elementer; begge deler danske spesialiteter som produseres av danske underleveradører til de fleste av verdens mest anerkjente merkevareprodusenter. Selv B&W produserer sine mest eksklusive kabinetter i Danmark, men har etter hvert kjøpt hele fabrikken. Megaline For få år siden brøt Dali med det litt hjemmesnekrede, men solide og ordentlige konsept, og konstuerte en meget avansert fullfrekvens søylehøyttaler som bokstavelig talt krevde stor takhøyde. Dette både i det virkelige liv og i overført økonomisk betydning. Megaline høyttalerne var laget av 3 deler som ble monterte oppå hverandre. Disse var drevet med et toveis elektronisk delefilter som gikk til en lang søile med 6,5 tommers dynamiske elementer i individuelle bassrefleks kabinetter sammen med en spesiallaget bånddiskant fra gulv til tak. Enkelt, raffinert-og særdeles kostbart! Men selv om man likevel knapt tjener noe særlig penger på slike produkter, gav disse super high-end høyttalerene både Dali og konstruktørene en noe høyere internasjonal sigarføring. Samtidig jekket Dali opp nivået på mer salgbare produkter ved å produsere den elegante Grande-serien, inkludert en stor stativhøyttaler med betydelig mer kropp enn normalt, og som derfor av noen blir regnet som blandt "verdens beste". Enkelte andre mener at den er en musikalsk katastrofe. Jeg har selv eid den, og kan forsverge at den kan låte både himmel og helvete med ulik matching. Men "dårlig" på avgjørende punkter er den ikke. Derimot kan den "redde" den typisk superslanke klangbalansen til enkelte velkjente storprodusenter av asiatisk forbrukerelektronikk. Euphonia og Helicon Det er likevel en helt annen klangbalanse i de siste greiene fra herrene Hother Bak og Lars Borre, en klangbalanse som helt klart våger å ta fram alle detaljer uten å pynte på opptaket ved å gjemme eventuelle problemer under teppet. Førsteinntrykket ved å høre på den nye Euphonia serien (og den rimeligere Helicon som er en mer "folkelig" variant med mye av det samme lydbildet til lavere pris) er derfor at dette er en dynamisk og ganske nøytral lydomvandler. Her er betydelige hurtighet i transientene, bra dynamisk kontrast ved ulike lydnivåer-og en usedvanlig jevn og bred spredningskarakteristikk som gjør det en smule enklere å glede seg over musikken uten å sitte midt mellom høyttalerne i vanlig sitteposisjon. De første karakteristikkene gir gode assosiasjoner til elektrostater. Den siste; den om fordelaktige spredningskrakteristikk, kan alle elektrostatiske og tilsvarende flatpanelhøyttalere bare drømme om! Også evnen til å spille høyt uten å miste det solide fundementet i dypbassen, er generelt fremragende, spesielt på den største Euphonia MS-5 som er vårt testobjekt. Bassen er generelt bedre enn alt utenom de aller største elektrostater, i de tilfeller da også med drahjelp av ekstra subbasser! Samtidig er oppløsningen og mikrodetaljering på disse dynamiske konstruksjonene overraskende god også på lave nivåer. Akkurat som vi er vant til det på elektrostater! Klangbalanse Jeg ser liten grunn til å bruke spalteplass på å beskrive det du kan lese ut av de mange bildene som følger med denne artikkelen. Jeg må likevel påpeke at den elegante konstruksjonen er betryggende tung (1000 kroner kiloen for paret = 70 kg pr stk.) og at tykkelsen på kabinettet sammen med den buede formen i tillegg til skikkelig innvendig avstivning, sikrer ekstremt lite egenlyd. Det solide fundamentet av blytungt komposittmateriale, gir også sitt betydelig bidrag til et tilsvarende solid lydbilde. Knakktesten gir resultater i superklassen som om kabinettet var som en solid eikeblokk. Og det hele ser da ikke så verst ut med hensyn til både koneog interiørfaktor? For de fleste av oss er det likevel lyden som er det avgjørende. La oss spille litt musikk over Krell KPS 25 CD/pre, DP AP-1 forsterker og Transparent Reference kabler! Med oss har vi også fullt lyttepanel da vi brukte MS-5 til evalueringen av CD og multispillere i forrige blad. Herrene Brekke, Rognlien, Myrvold, Mørch og Rossnes var alle samstemte i at dette var den "beste" eller i det minste "en av de aller beste" høyttalere de hadde hørt på redaktørens referanseanlegg. Glimrende båndbredde For det første så går MS-5 med sine dobble 8-tommere så dypt som man med noen rimelighet kan forvente av en sivilisert stuehøyttaler. Det betød i mitt rom at det var full trøkk ned til rommets resonnansfrekvens på 27 Hz. Kabinettes resonansfrekvens fra de tradisjonelle bassrefleksene er enda et par Hz lavere! Jeg må likevel advare folk som forventer det samme "trøkket" fra 2 åttetommere som en større høyttalere med samme areal. Ingenting slår en bra 15 tommer når det gjeder å skape luft i luka! Viktigere er det at bassen på MS-5 er stram uten å være 10 6/2004

10 6/

11 klinisk, og uten å trekke seg i midtbassen slik som mange konstruktører gjør for å vise til gode tekniske data. Folk flest er desverre mer opptatt om hvor dypt en høyttaler går, enn hvorvidt den makter å holde trøkket oppover i grunntoneområdet. Det må derfor presiseres at MS-5 har utmerket dynamikk, impulsvillighet og nivå ved Hz området. At grunntone nivået er i orden, gir bra kropp til instrumentene, men ingen kunstig varme og fylde. Også stemmer låter ganske naturlige, uten den smule varme som enkelte legger inn "for sikkerhets skyld". Mellomtonen på 6,5 tommer overtar stafettpinnen først ved ca. 700 Hz uten at man kan registrere overgangen med ørene. Jeg finner ingen opplysning om brattheten på delefilteret, men vil tro at de ikke er så ekstremt bratte da konsrtruktørene bruker mye tid i sin brosjyre å snakke om den ekstreme båndbredden på alle elementer. Dermed oppfører disse seg eksemplarisk langt utover det benyttede frekvensområde. Mellomtonen er således oppgitt til å gå langt inn på diskantdomens arbeidsområde (10 Khz) uten oppbrekninger, men selvfølgelig med en noe trang spredningskarakteristikk helt der oppe, men med en eksemplarisk jevn og vidvinklet spredning til delefrekvensen ved 3, 3 KHz. Diskant Likevel er det diskantsystemet med en nedre dome parret med en bånddiskant for det aller øverste toneområdet, som gjør denne høyttaleren spesielt god både når det gjelder horisontal spredning, glimrende oppløsning og et attakk i mikrodetaljer som skaper et særdels troverdig lydbilde uten å låte "hi-fi". For selv om her i diskanten er bra med energi, så holder konstruktørene det hele i stramme tøyler slik at diskanten ikke hørbart "tar av" i forhold til resten. Særlig må det bemerkes at overgangen til domen i det berømte/beryktede "presens" området rundt delefrekvens på ca. 3 Khz, er godt dempet og avslører mindre støy og grums enn på høyttalere som tilsynelatende låter mørkere. Dette skyldes selvsagt at det skumle 3-5 Khz området ofte tar av litt mye på tradisjonelle domer for at det skal måle greit også ved 20 Khz. De nye superdomene fra Vifa og Scanspeak har ryddet opp i dette sedvanlige problemet. Den todelte løsningen til Dali er minst på høyde med de beste av disse med sin superhurtige bånddiskant som hjelper til fra 12 Khz og oppover. Det pussige er at lyden låter hardere og mer "diskant" nå man dekker til denne superdiskanten som strengt tatt ikke skulle bety så mye for lyden da mesteparten av frekvensområdet er utenfor hva det mennskelige øret kan "høre". Selv om høyttaleren muligens kan være litt på den lyse siden av helt nøytral på grunn av den utstrakte diskanten som hørbart gir deg mer detaljer og mer rom enn hva du forventer, så låter det hele først og fremst avslappet og ryddig. Dette skyldes ikke minst den totale mangel på flising eller andre lett hørbare forvrengingsfenomener mellom DC og lys. Som på flere høyttalere med "superdiskanter", har altså konstruktørene samtidig fått bort litt ekstra grums og støy i presensnivået rundt 3 KHz. De fleste høyttalere med disse nye superdiskantene- ikke minst MS-5- låter alle mer tilbakelent i øvre mellomtone uten å miste detaljer, oppløsning og romdefinisjon høyere oppe. 12 6/2004

12 Litt teknisk For å unngå "ringing" ved akustisk påvirkning fra elementene og det kolossale innvendige trykket, er delefilteret montert i eget aksustisk isolert kammer. For best mulig gjennomstrømning av signalet, er delefilteret koblet med solid høyttalerkabel av eget merke. De eksklusive motstandere blir holdt innenfor rimelige temperaturbegrensninger av egne kjøleribber. Dette hindrer at de elektriske verdiene foandrer seg og forvrenger lyden ved stort påtrykk. Også gjensidige elektromagnetisk påvirkning er det jobbet betydelig med. Komponentene i delefilteret er derfor satt sammen og vinklet i forhold til hverandre som et resultat av grundige tester. Driftseffekten av systemet er snaue 90 db, mens fabrikken oppgir hele 115 db som praktisk makseffekt under normale forhold. Det er høyt! Anbefalt forsterkereffekt er oppgitt fra watt. De laveste oppgitte watt, pleier å være fullstendig urealistisk når det gjelder slike anbefalinger. Et mulig unntak kan det være med solide rørforsterkere eller ekte klasse A transistor forsterkere. Som regel bør man ta høyde for at mer vanlige forsterkeren bør være tett på høyeste anbefaling for optimal kontroll. Euphonia virker likevel å være litt mindre krevende enn mange andre like komplekse konstruksjoner. Selv om her er impedans nede i vel 3 ohm, viser diverse demonstrasjoner på messe både i Horten og i Oslo at det kan låte svært fint med en relativt enkel 100 watts forsterker, dette selv i store rom (Jfr. Holfi surround demonstrasjonene). Det finnes også senterkanal, subbass og bakkanal høyttalere som er matchet til MS-5 for glimrende, men dessverre kostbar surround og hjemmekino. Nyutviklede elementer Høyttalerkonstruksjon er samtidig både teknologisk uhyre enkelt samtidig som det hele er vanvittig komplekst! Dynamiske høyttalere er en steingammel oppfinnelse som har opplagte begrensninger, men som gjennom nesten 100 års utvikling er blitt forfinet slik at de idag fullstendig dominerer markedet. Dette også i highend hvor vi gjerne også flørter med mer sofistikerte metoder for å unngå de dynamiske forvrengningsformer som kjennetegner nettopp den typen lydmotorer som vi ironisk nok kaller dynamiske elementer. Det er nettopp mangel på tilstrekkelig dynamikk og transientgjengivelse som er de dynamiske elementers akilleshæl i forhold til elektrostater og liknende. På grunn av relativt tunge membraner i forhold til magnetkraften, tar det tid fra de elektriske impulsene gir ordre, til at luften foran elementene blir satt i bevegelse. Jo lettere membran og kvikkere reaksjonstid, desto større fare for oppbrekning som gjør at membranet ikke fungerer som et stempel som skyver på luften direkte proporsjonalt med inngangssignalet. Når et høyttalermenbran begynner å flekse ukontrollert i forhold til spolens bevegelser i magnetgapet, kan man trygt si at løsningene på problemet er verre enn problemet. Desto høyere man spille, desto større sjanser for oppbrytninger i membranet. Papp er best? Mens konkurrenten B&W sverger til Kevlar som det ideele membranmateriale som kompromiss mellom lav masse og betydelig stivhet, særlig for mellomtoneomådet, så er det mange som fremdeles sverger til tradisjonell cellulose- les papp- som det beste kompromisset mellom letthet (mindre masse = bedre akselerasjon) og oppbryting. Dali og Vifa har valgt å benytte cellulose med et overskudd av ekstra lange trefibre som holder det hele stivt. Selvfølgelig brukes også alle triks i boka med diverse eksotiske resepter for ytterligere å stive opp pappmembranet og gjøre det ugjennomtrengelig for lyd inne fra kabinettet. Også kantopphengningen er viktig for å unngå unødig oppbremsing og utglatting av dynamiske pulser. Her er vi inne på materialvalg og fysiske fenomener som er ren grunnforskning, men som idag er vesentlig forenklet med bruk av laseranalyser. Danmark er en stormakt på produksjon av elementer for høyttalerprodusenter over hele verden. Dette muliggjør også en viss forskning og produktutvikling som gradvis løser de typiske problemer med dynamiske elementene. Dalikonstruktørene Hother Bak og Lars Borre har vært i flittig dialog med Scanspeak/Vifa om de nye "tapsfrie" elementene som er benyttet i de nye high-end høyttalerne. Ideen er å unngå lydtap på veien fra elektriske impulser til luft i bevegelse. Et lite omtalt problem, er nettopp uliniariteten dette forløpet kan ha i forhold til påført lydstyrke. Enkelte ellers utmerkede høyttalere simpelthen MÅ spilles høyt for å låte brukbart. Hvorfor dette problemet får så liten oppmerksomhet, er selvfølgelig fordi det er vanskelig å illustrere med relavante målinger som de fleste av oss kan tolke noenlunde fornuftig. Men HØRE det, det kan vi! Er det derfor også mulig generelt å høre forbedringer på elementene på Dali Euphonia MS-5? Mer lyd Da vi besluttet å blindteste diverse CD-spillere i forrige Fidelity, hadde jeg nettopp fått inn disse høyttalerne, men var litt usikker på om de gav den nødvendige oppløsningen og tilstrekkelig presisjon i gjengivelsen i forhold til mine trofaste Respons pyramider med den rådyre Scanspeak superdiskanten. Dali var noe luftigere og lettere i hele klangbalansen enn mine vanlige referanser, men ved å vinkle de kraftig mot hverandre slik at de strålte en smule i forkant av lytteposisjon, fikk jeg til et imponerende holografisk lydbilde med bra bass med støtte av sideveggene som nærmest fungerte som "bak"vegg. Dette lydbildet hadde ekstremt god og jevn spredning, noe som gjorde det mye enklere for testpanelet som ellers sloss om plassen midt i sofaen. Bassen var fast, dynamisk og fyldig, men Gunnar var likevel litt skeptisk til om bassen var stram nok om denne høyttaleren ble kjørt med dårligere elektronikk enn hva vi benyttet. Vi andre opplevde en særdeles homogen klangbalanse, men av den luftige og solfylte typen med blå himmel og fralandsvind. Her var det ikke noen smålummer og innestengt følelse av gammelt støv! Om det i det hele tatt fantes noe vindu mot musikere og sangere, var det utvilsomt av panoramatypen uten antydning av etterlatenskaper fra en forvillet måke. Det var også utrolig enkelt å skille ut de enkelte artister og instrumenterklanger i forhold til de fleste opptaksrom. Og klangfargen var hele tiden nyansert uten påfallende egenlyd. Det var ofte et sjokk å skifte spor på platene til High-Fidelity da den akustiske settingen varierte så enormt. Dette var virkelig en glimrende monitor som likevel aldri virket steril eller umusikalsk! Forskjellig musikk Det forekommer at jeg får en forsiktig rapp over fingrene fordi jeg ikke spesifiserer hva slags musikk en testet høyttaler fikser best. Når jeg 6/

13 ofte glemmer dette, skyldes det gjerne at testproduktet er tilstrekkelig nøytralt til å avspille de fleste musikkretninger sånn noenlunde brukbart. Det er uansett ikke musikken som er utslagsgivende da høyttaleren neppe hører forskjell på kravet til dyp bass, stort lydbilde og presise transienter enten musikken er Stravinsky eller Metallica. Klassisk orkestermusikk med Mozart og Haydn, kan fungere glimrende på små anlegg med begrenset bass, mens en popartist med lite orkester kan kreve ekstrem dynamisk kontrast og presis dypbass. Uansett så er disse danske høyttalerne langt over det helt basale kravet til korrekt lydgjengivelse, uansett hva du måtte ønske å fóre de med. På intime opptak på lave nivåer låter de like intimt og presist som en minimonitor, og ved storslagen rock eller klassisk med kor, orgel og kjempeorkester makter de å fylle selv store rom med fenomenalt trøkk og en levende akustikk. Samtidig kan du høre de minste detaljer presist plassert i dybde og bredde - og helt upåvirkelig av kakofonien rundt. Stillheten mellom transientene og luften mellom de enkelte aktører i lydbildet er frapperende naturlig. Selv om det følger med en stor-og dyr-subbass for hjemmekino bruk, tviler jeg på at selv ihuga hjemmekino entusiaster finner det nødvendig med mer og dypere bass. I de fleste tilfeller ville jeg heller spandert enda litt mer på en kraftigere forsterker for å få ut enda litt mer der nede. Rivaler Jeg har jo forlengst avslørt hvordan disse danske høyttalerne i grove trekke låter. At det er en av de beste stuehøyttalerne i prisklassen, er det liten tvil om. Men de konkurrerer først og fremst med B&W Nautilus 802 i samme prisklasse, eller blir grundig slått i dypbassen om man har råd til de større 801. Og for en gangs skyld kan man høre på begge samtidig da de har samme importør og forhandler! Begge disse engelske konstruksjonene krever likevel betydelig mer av forsterkeren enn MS-5, selv om også Nautilus har fenomenal stemmegjengiving fra sitt Kevlar-element. B&W 801 er forøvrig såpass krevende at det er mindre enn en håndfull av de aller største og beste forsterkerene som klarer å binde sammen den 15 tommers bassen med den kantløse mellomtonen. Også rommet må være stort og med betydelig takhøyde for å "lufte ut" dypbassen. Også Sonus Faber Cremona er en betydelig rival med et tilsvarende lekkert kabinett med et helt forskjellig visuelt uttrykk. Sonus Faber er noe varmere og "snillere", spesielt i nedre halvdel av frekvensgangen, og har ikke helt den glitrende utstrakte og transiente diskanten. Dette selv om den puppale Vifa superdiskant gjør mye av det samme i toppen på en noe enklere og rimeligere måte. Audio Physic Avanti koster betydelig mer, og er om mulig enda strammere i hele frekvensgangen. Om det er et pluss eller minus, må likevel langt på vei være en smaksak og matcheproblem. Den høyttaleren som jeg gjerne skulle hørt en duell med, er imidlertid Revel F-50 som koster tilnærmet det samme og som også har mye av friskheten og den lettflytende spillestilen til dansken. Revel er fenomenal nedover, men har neppe helt den samme oppløste og forfinede diskanten til Dali. Metalldomen til Revel (Scanspeak såvidt jeg husker) er kanskje tøffere, men ikke like utstrakt oppover. Men dette er uansett meget verdige motstandere! Konklusjon Det finnes forbausende få tilbud til high-endere i prisklassen rundt kr Mange av de det er naturlig å sammenlikne med, koster ytterligere tusen kroner. Denne meget solide og sofistikserte skjønnheten fra Danmark, klarer seg greit også mot de fleste i den prisklassen. Ikke fordi den er bedre på alle punkter, men fordi den etter min vurdering ikke har noen egentlige svakheter hverken som studiomonitor eller påkostet stuehøyttaler. Dali MS-5 er jevnbyrdig på de fleste områder samtidig som den har eksepsjonell jevn og bred utstråling sammen med et ekstremt bra diskantsystem med en kombinasjon av dome og bånddiskant. Dette forhindrer ikke at det ikke finnes høyttalere som jeg "liker" minst like godt, men det er ingen rasjonelle grunner for ikke å velge denne glimrende Dali Euphonia MS-5 om jeg hadde råd til den. Dette er simpelthen en forrykende debut helt der oppe i verdenstoppen fra en traust høyttalerfabrikk som vi alltid har opplevd vært flinke med enklere konstruksjoner til fornuftige priser. Det er bare å skrive sinte leserbrev for de av dere som synes det er en smule arrogant å antyde at kr for Dali Euphonia MS-5 også er en ganske så "fornuftig" pris? Pris: kr ,- Importør: Hi-Fi Klubben 14 6/2004

14

15 Den lange, kronglete veien mot ABBEY ROAD!

16 Beatles var i full oppløsning, men maktet mirakuløst å samle seg om en siste hilsen til fansen. Med sin gamle produsent Georg Martin i det verdensberømte studioet midt i London, ble den siste Beatles plata simpelthen kalt "Abbey Road". tekst og foto: Knut Vadseth

17 Abbey Road med fotgjengerfeltet utenfor det berømte platestudioet. long and winding road" er sammen med tittelmelodien mer en tilstrekkkelig grunn til å erklære "The albumet "Let it Be!" for en suksess. Men det var uansett ikke helt opp til de høye forventningene det ble satt til verdens mest populære band. At plata i det hele tatt ble ferdig, er nesten mer bemerkelsesverdig. Ringo Starr hadde nettopp sagt opp fordi han følte at han ikke hørte sammen med de andre gutta, men ble overtalt til å bli. George Harrison trivdes også mye bedre som produsent og kompis med en rekke andre stjerner uten hele tiden å måtte dele oppmerksomheten med egoene til Jon og Paul. Han syntes faktisk at Bob Dylan og Jackie Lomax var festligere selskap i varme California enn restene av Beatles i et iskaldt filmstudio midvinters. Iskaldt! Halvveis i den kostbare innspillingen av filmen/plata som skulle bli "Let it Be", hadde han høylydte kranglinger med Paul som prøvde å redde stumpene, helst uten å bli beskyldt for å leke sjefen, noe han selvfølgelig alltid hadde vært. Like før hadde han også skrevet en av sine klassikere,"hey Jude", for å muntre opp guttungen til John Lennon da John plutselig forlot kone og sønn til fordel for en eksotisk mørkhåret dame som aldri slapp han av syne et sekund- heller ikke under opptakene i studio.her hvor den gamle venneflokken hadde jobbet tett og uforstyrret sammen,. Yoko Ono ble den direkte årsaken til at de fire gutta fra Livepool kollapset som gruppe på et tidspunkt hvor både Paul og John endelig hadde oppnådd denne fabelaktige kombinasjonen av musikalsk nysgjerrighet og betydelig kunstnerisk erfaring. Selv om "Yesterday" er et mesterverk allerede blandt de tidligste komposisjonene, så utviklet John og Paul seg med stadig mer komplekse musikalske uttrykk, senere godt hjulpet av George og hans interesse for indisk musikk som først kom til uttrykk i akkompagnementet til Norwegian Wood- av alle ting! Gjenutsendelsen av Let it Be! uten de noe svulstige arrangamentene til Phil Spector, er nærmest perfekt timet. Phil er nylig arrestert mistenkt for mord på sin kone... Under: Blomster og verbale hilsener til døde og gjenlevende Beatles-medlemmer utenfor den beskjedne inngangen til verdens mest berømte platestudio. Let it be-naked Fra relativt enkel, men effektiv rocka bandmusikk, ble Beatles stadig mer impresjonistisk, psykedelisk og simpelthen mer eksperimentell og avantgardisk. Magical Mystery Tour, Rubber Soul, Revolver, The Yellow Submarine og ikke minst Sgt. Pepper er et oppkomme av påfunn som er forbløffende avanserte, mens som holdes sammen med en ofte mesterlig melodiføring. Enkelte av låtene innholder tekstelig og musikalsk stoff til tykke romaner. Ved inngangen til 70 åra var disse ungdommene fra Liverpool musikalsk på sitt høydepunkt. Når teknikeren ropte "tape går", fungerte det hele fremdeles bra. Men det var ikke plass til en femte Beatles... Nå er Yoko Ono, ironisk nok, medansvarlig for å ivareta arven fra Beatles-og ikke så liten del av utbytte fra millioner solgte album. Og Paul MacCartney kunne neppe gi ut "Let it be" uten en avtale med damen.. Omsetningen av Beatles plater har tatt helt av nå i begynnelsen av 2004 etter relanseringen av "Let it be". Med betegnelsen "naked" er den nye utgivelsen helt uten det svulstige arrangementet til Phil Specter som hadde fått jobben med å gjøre den opprinnelige plata ferdig våren Men også lyden fra originaltapene låter mye bedre etter en møysommelig restaurering i verdens mest berømte studio i Abbey Road. Men englekoret fra tittelmelodien er beholdt... Englevakt Jeg vekkes tilbake til virkeligheten av en ildsint pakistansk bussjåfør som ligger på hornet mens den røde dobbeltdekkeren prøver å unngå denne dusten av en turist som står like foran 18 6/2004

18 John og Yoko har det fint sammen i Studio nummer 2. De andre medlemmene av Beatles var ikke like lykkelig over et femte medlem av gruppa. bakgrunn for egne oppfatninger av hvordan den lange, kronglete veien videre skulle være... Et levende museum Det såkalte "Beatles-studioet" i Abbey Road er i full virksomhet sammen med de mange andre studiofaciliteter, postproduction filmlyd og platematrisering som også foregår i det store, teknisk komplekse bygget med den uskyldige fasaden. Mens resten av Abbey Road er topp moderne med noe av verdens beste miksere og lydsutstyr tilgjengelig - også for surround - så står Studio 2 der urørt - akkurat slik som Beatles kjente det. Det er likevel et av de hyppigst benyttede anlegg i hele studiokomplekset til Abbey Road, idag et uavhengig foretak. Studio 2 er et stort studio med betydelig takhøyde og naturlig akustikk. Miksebordet er relativt moderne og teknisk særdeles komplekst, og som monitorhøyttalere benytter man de engelske B&W Nautilus 801 og 802 som man gjør det i hele huset. Men det gamle miksbordet fra Beatlestiden, står beskjedent gjemt inne i en krok-om noen forlanger å benytte dette. fotgjengerfeltet i Abbey Road. Som om det var noe særlig originalt motiv etter at det berømte coveret av Paul, John, George og Ringo ble tatt av Iain MacMillian for 35 år siden! Det påståes at feltet er flyttet noen meter, men det er likevel et sjokk å gjenkjenne omgivelsene til det berømte bildet. På muren rett utenfor inngangen, står det noen skoleungdommer som skynder seg videre da vi prøver å ta noen bilder. De er nok pissredde for at foreldrene ville bli en smule krakilske om de kom i avisen mens de egentlig skulle vært på skolen. Men etter dem ligger tause vitner skrevet på muren sammen med noen få blomsterbuketter: "The Beatles were here!" Fra Studio nummer 2 i Abbey Road, gjerne kalt Beatlesstudioet, hvor vi ser den berømte trappen opp mot kontrollrommet Abbey Road Studio 2 Studioet i Abbey Road var det felles samlingstedet for de fire helt fra de møtte produsenten George Martin. På de første opptakene var forøvrig sistemann i gruppa fremdeles noe usikker, og den litt eldre Ringo Starr ble i første omgang avvist av produsenten som hadde booket en annen trommis! Studio nummer 2 i Abbey Road er det nærmeste Beatles kom til å ha et felles gutteværelse hvor de kunne oppleve sosialt kameratskap, øving og utvikling av ideer og skisser til mesterverk som gjorde dem til verdens mest innflytelserike popgruppe. De innrømmer selv at mye av suksessen skyldes at den aller første innspillingen "Please, please me" gikk inn som listetopp i England. Dermed var det fritt fram for nesten ubegrenset bruk av studioet. Det første albumet spilte de forøvrig inn på en eneste dag fra sitt amerikansk inspirerte rock n roll og r&b reportoir fra ungdommenes opphold på Reperbahn Hamburg og senere i "The Cavern" i Liverpool. Produsenten Georg Martin lot simpelthen gutta leke seg gjennom alt de hadde inne. Det ble gjort beskjedent med omtak, og senere kunne Martin i ro og mak plukke ut et knippe sanger og melodier han trodde ville fungere på en LP. Akkurat som vi andre gjør når vi plukker tyttebær med bærplukker... Med raske suksesser hadde Beatles nå solid 6/

19 Men resten av Abbey Road Studioer er overfylt av B&W 801 og 802 monitorer, henger de gamle JBL fra årene der i Studio 2. For her kommer selvfølgelig både berømte og enda flere som ønsker å bli berømte- og som alle gjerne vil identifiseres med de fire guttene fra Liverpool. Hvem som helst kan leie studioet til hva som helst-om det er ledig. Madonna leide det nylig for å feire bursdagen med gode venner! Prisen virker forøvrig ikke skremmende for oss som akkurat har bodd på hotell i storbyen! La det være nakent.. Selvfølgelig har man ofte diskutert mulighetene for å modernisere dette studio nummer 2. Da protesterer særlig amerikanske artister som nærmest valfarter for å gjøre sine greier akkurat her. De store, nakne takpærene er ikke engang skiftet ut med mer moderne belysning som neon og halogen, og det typiske "husmorvinduet" fra kontrollrommet ser akkurat ut som fra en "husmorfilm" fra 60 åra. (En type gratis reklamefilm på en times tid som gikk på den lokale kino her i Norge og var særlig beregnet på husmødre som den gangen hadde god tid om formiddagen. Helt sant!) Heller ikke den slitne trappen fra kontrollrommet og ned er ikke akkurat noen arkitektonisk perle. Men dette er rene himmelstigen til perleporten. Her løp altså 4 av verdens mest kjente ungkarer opp og ned for å sjekke opptakene med Georg Martin. Pianoet som står borte i et hjørne, er akkurat det samme som stod her dengang. Et par hodetelefoner ligger henslengt på pianolokket. Når man åpner lokket, ser man rett på de samme tangentene som John og Paul utforsket sitt musikalske verdenspråk med... På kortveggen henger to treveis JBL høyttalere av den klassiske studiotypen. Det er komisk å tenke på hvor skeptisk gutta var til de første stereo opptakene da de plutselig måtte forholde seg til dobbelt sett høyttalere i kontrollrommet. De mente alle at lyden dermed ble for flytende og mindre fast og konkret! Nå mikses Beatles i full surround i forbindelse med utgivelser på DVD! Gruppa Pink Floyd overtok etter hvert det berømte Abbey Road studio 2! De overtok også mye av den musikalske arven etter de fire fra Liverpool med stadig mer komplekse innspillinger som enkelte ganger satt alle de avanserte studiofascilitetene til Abbey Road på hodet. Men det var Beatles som hadde gjort alle disse greiene først... Først! Her i Norge startet Beatles feberen med filmen "A hard days night". Jeg husker enda lukten av Den gamle mixepulten til Beatles og Georg Martin står fremdeles i det eller hypermoderne kontrollrommet. 20 6/2004

20 Øvingspianoet i Studio2 ble flittig traktert av John og Paul. hestemøkk foran Sentrum kino da politiet prøvde å holde orden på en gjeng ungdommer som utelukkende lagde bråk -nettopp fordi politiet var der! Likevel er det vel den hysteriske skrikingen fra jentene i salen som man husker best. Hvem satt dette i scene? Den samme som forlangte pene dresser slik at også mormor kunne godta the Beatles, men med "sjokkerende" langt hår(?) som skulle vise opprøret mot det etablerte. Bill Hailey med "Rock Around the Clock" var først ute med helaftens rockefilm. Men med med manageren og teaterergissøren Brian Epstein, den femte Beatles, ble imaget kultivert bort fra lær og kjetting av en dyktig og beregnende fagmann. A hards days night! Selv om "A hard days night" ikke var verdens første rockefilm, mener noen at den var verdens første helaftens musikkvideo, slik som vi idag kjenner uttrykket. Beatles og Epstein sin strategi med både lyd og bilde, skulle gå igjen gjennom hele Beatlesperioden. Selv etter at berømmelsen var etablert, reiste gjengen England rundt i en primitiv minibuss hvor de måtte krype tett sammen for å holde varmen i vinterkulda. Ikke lenge etter hadde de like mange mennsker på en eneste stadionopptreden i USA som 50% av alle nyutgivelser i England kommer også på vinyl! Matriseringsguru Nick Webb lurer på hvorfor ikke disse utgis i Norge? 6/