1. Introduksjon. Roman og nasjon

Transkript

1 TONJE VOLD, litteraturviter Å skrive fram en ny nasjon. Postapartheid litteratur To spørsmål har sørafrikanske forfattere blitt møtt med, igjen og igjen, opp gjennom de siste tiårene: Det ene spørsmålet er, hva er forfatterens og litteraturens rolle i Sør-Afrika? Og det andre, hva har skjedd med litteraturen etter apartheid? For å se nærmere på disse problemstillingene, vil jeg først trekke fram noen forbindelser mellom nasjon og litteratur, og hva som kjennetegner Sør-Afrika i dette bildet, deretter kort skissere noen trekk fra diskusjonene om nettopp forfatternes rolle og litteratur under apartheid, før jeg kommer til poenget: hvordan postapartheid litteratur, i sin første og nåværende fase, bidrar til det jeg har kalt å skrive fram en ny nasjon. 1. Introduksjon. Roman og nasjon Siden romantikken har vi lært oss å tenke nasjon, språk og litteratur sammen. Et norsk folk, som defineres av et eget språk, en felles historie og et avgrenset rike, skaper en litteratur som speiler selve den norske folkesjela. Bjørnstjerne Bjørnson er en figur som framfor noen synliggjør hvordan litteraturen har en prominent posisjon i nasjonsbyggingsprosesser. Forfatterskapet er i dag en æret nasjonalskatt, forfatteren bidro til å skape en bevissthet om det norske mens Norge fremdeles var ufritt, og Gyldendals hjemkjøp av rettighetene til Bjørnsons verk fra Danmark var en viktig nasjonsbyggende milepæl. (Og da har jeg ikke engang nevnt hvordan vi alle kjenner nasjonalidentiteten svulme ved tonene av nasjonalsangen som nettopp han forfattet.) I nyere tid har vi lært at alle nasjoner kan sies å være forestilte fellesskap, som lener seg på nettopp slike historier, som historien om hjemkjøpet eller på nasjonalsangens første linje. Fortellinger, myter og tekster forsterker tradisjonene og rettferdiggjør nasjonens eksistens ved hjelp av nasjonalismen. Litt etter litt naturaliseres nasjonens forklaringsmodeller, til slutt tas grunnlaget for nasjonen for gitt. Også i slike teorier er den fortellende litteraturen tiltenkt en rolle, både som en form som nasjonen kan tenke seg selv gjennom og ved at den bidrar til å representere nasjonen for andre. Om dette med vår nasjonallitteratur har noe nærmest musealt over seg, i norsk sammenheng, er det nettopp fordi vi er så vant til å tenke nasjon og litteratur sammen at vi nå tar sammenhengen for gitt. Slik er det ikke om man går til Sør-Afrika. Sørafrikansk litteratur harmonerer generelt dårlig med romantikkens samlete folk språk territorium diktning-idé. Dette er et land med elleve nasjonalspråk som sprer sin litteratur ut i ulike markeder, nasjonalt og internasjonalt. (Ikke noe hjemkjøp her altså.) Og en felles folkesjel her er selvsagt også komplisert. For som kjent markerer ikke 1994 bare året vi sang Ja, vi elsker her på Lillehammer, men det året sørafrikanerne for første gang kunne stemme i med Nkosi sikel iafrika som Sør-Afrikas nye nasjonalsang. I overgangen til demokrati byttet man altså nasjonalsang, men tre år senere la man også til vers

2 fra den gamle afrikaans-spåklige sangen Die Stem van Suid-Afrika, slik at sangen bedre skulle favne alle. Og sangen slik den framstår nå, skifter mellom fem språk isixhosa, zulu, sesotho, afrikaans og engelsk. Som utviklingen av nasjonalsangen indikerer, hadde man da Sør-Afrika ble fritt, ikke noen fullt ut samlende litteratur enn si en samlende tekst i republikken, og ikke ett språk som samlet alle. Ingen nasjonsbyggende myter er naturaliserte og kan tas for gitt, men trekker heller oppmerksomheten til seg. Litteraturen er ikke bare produsert på ulike språk, men har innenfor alle disse utviklet seg svært ulikt, være seg om den har vært i dialog med svarte muntlige tradisjoner, urbefolkningens sangtradisjoner, boernes representasjoner av gårdsliv, eller for den saks skyld, hatt blikket på den engelske kanon. Å skape et forestilt fellesskap gjennom litteraturen, er dermed lettere ønsket enn egentlig gjort. Om man så skulle skrive søte små historier om regnbuebarn, ville antakelig få ta dem til seg. For etter århundrer med ulike kulturkollisjoner, kolonialisme og apartheid er hvilke erfaringer som oppleves som positive og samlende, åpent for diskusjon. Om man er svart eller hvit, men også om man er xhosa eller zulu, engelskspråklig eller afrikaansspråklig hvit, muslim eller kristen, med mer. I tillegg kommer at litteraturen selv heller ikke er stedet å gå for enkle løsninger. På hvilke måter kan man da si som foredragstittelen impliserer, at det skrives fram en ny nasjon, etter apartheid? Min erfaring fra å ha arbeidet med sørafrikansk litteratur, er at om man går tematisk til verks, kan man se enkelte overordnete diskusjoner som sørafrikanske romaner på engelsk fører seg imellom. Det er altså enkelte estetiske og politiske temaer som forener litteraturen, mer enn at den presenterer oss for tydelige sosiale eller politiske løsninger. Det som kjennetegner litteraturen er heller en nådeløs utforsking av hvilke splittelser som fins, enn pyntelige representasjoner av et folk om finner sammen selv om de også fins, de første årene. Forfattere gransker språkets makt til å endre verden, ganske så inngående. Oppgaven litteraturen har eller tar i dette nasjonsbyggingsprosjektet, er altså først og fremst å skrive fram en kritisk undersøkelse av grunnlaget for nasjonsbyggingen. Og dermed skrives det også fram et slags litterært demokrati, vi ser en nasjon som har forlatt den store kampen mot undertrykkelsen, til fordel for flere mindre forhandlinger om hva nasjonen er og skal være. Intense og smertefulle, er disse også, riktignok. Litteraturen og forfatterens rolle under apartheid Vi skal se på dette mer inngående snart, men tar en liten vei om apartheidlitteraturen. Når det tabloide inntrykket av sørafrikansk litteratur ved overgangen til apartheid var at denne var så politisk orientert at den ikke kunne eksistere uten en fiende som apartheid ville det i det hele tatt bli litteratur etter apartheidregimets fall, som enkelte lurte hadde ikke denne oppfatningen oppstått helt av seg selv. I løpet av seksti-, sytti- og åttitallet hadde mange av de sørafrikanske forfatterne som verden lyttet mest til, som Nadine Gordimer, gjentatt at de skrev bøker for å vekke folket til kamp, og i utlandet roste man forfattere for deres evne til å vekke opinionen utenfor landet.

3 Innenfor Sør-Afrika gikk til tider den litterære debatten om dette høyt. For hvem vet hva andre trenger? Forfatter og senere litteraturprofessor og dekan på University of Cape Town, Njabulo S. Ndebele mente protestlitteraturen ble skrevet av hvite, for hvite. Dette var uheldig, mente han: Eventuelle svarte lesere får bekreftet at livet kun er lidelse, mens hvite snarere fremmedgjøres fra svart virkelighet. Det var helt essensielt at forfatterne gjenoppdaget det ordinære, noe som ble hans devise. Man burde skape en litteratur som forholdt seg til det hverdagslige lille livet, og ikke bare den store, politiske kampen og det såkalt spektakulære. Bare slik, gjennom en rediscovery of the ordinary kunne Sør-Afrika også gjenoppdage seg selv. En annen type innvending kom i en berømt appell om kultur etter apartheid som daværende advokat og ANC-medlem og senere Høyesterettsdommer Albie Sachs holdt i 1989, Preparing Ourselves for Freedom. Selv om mye av den aller beste litteraturen vitterlig var av høy kvalitet, mente han at apartheidlitteraturen var så kjedelig at man skulle tro de som skrev og de som lagde musikk ikke kom fra samme sted: Hvor var gleden, energien, eksperimenteringen og lidenskapen som kjennetegnet musikken? Var ANC-medlemmer et traust og kjærlighetsløst folk? Etter apartheid, sa Sachs, ville han ønske seg mer kjærlighetspoesi og at uttrykket kunst for sakens skyld måtte forbys i en periode. Enkelte mener at litteraturen i denne perioden ikke ble vurdert med hensyn til estetiske kriterier. Riktigere er det nok å si at en viss estetikk ble vurdert høyt: Den realistiske romanen ble vurdert som best egnet til å fortelle sannheten. Dermed ble en viss estetikk også mest politisk og best. Nå som sensurarkivene er åpnet, kan vi se at dette, ubehagelig nok, forener både forfattere, kritikere og sensorer i perioden, i et felles litteratursyn hvor den realistiske romanen ble betraktet som virkelighetsnær, snakket sant, var farlig og med bred folkelig appell. Overgangen I talen sin sa Sachs We all know where South Africa is, but we do not know what it is. På den ene siden var det på 1990-tallet nokså åpent hva Sør-Afrika var, på den andre siden begynte en periode med redefinering og navngiving. Et helt sett med nye historier skulle forene nasjonen og definere den, som jeg har vært inne på i forbindelse med nasjonalsangen, og ære være de store statsmennene og tenkerne Nelson Mandela og Desmond Tutu med flere for de mange metaforene helligdagene og monumentene de skapte i denne tiden. Men er det noe sørafrikanere vet etter å ha levd med begreper som separate development for en politikk der majoriteten ikke opplevde utvikling, og homelands som navn på reservater og tvungen forflytning, er det at man kan si én ting og mene noe annet: Språklige bilder har visselig makt til å forandre folks oppfatninger av noe, men også makt til å skjule og dekke over. Hva betyr nye navn som Regnbuenasjon, Det nye Sør-Afrika og Mirakelet? Er det sant at Sør-Afrika er en slags pasient hvis traumer skal leges, for å kunne gå videre?

4 For litteraturen blir dette mat. For ingen kunstform har som litteraturen muligheter til å vrenge utsiden ut på slikt språk, synliggjøre ironi og gjennom sine egne fortellinger avsløre andres. Mens mye av litteraturen under apartheid insisterte på at den fortalte om noe sant, om noe som var virkelig, slipper litteraturen etterpå i større grad opp for selvrefleksjon og eksperimentering, lekenhet og en humor som hele tiden har ligget latent, og som jo fins i overmål hos sørafrikanere selv som gjerne ser med skjevt blikk på språklig representasjon. Man får anledning til å bruke litteratur til å se på språk og fortellermåter. Men engasjementet omkring hva nasjonen skal være og hvilken rolle litteraturen har, denne består altså. For å ta det første først: Det store spørsmålet som litteraturen etter apartheid, helt tydelig stiller er: Hvem er vi, hvem er vi nå? Hvilket fellesskap er inkludert i dette forestilte vi, er noen ekskludert? Rase opererer fremdeles som skillelinje, men litteraturen viser at det gjør også kjønn etnisitet språk legning klasse og politisk ståsted. Nasjonen skrives fram som mer fargerik, enn svart/hvit, men ikke akkurat mindre splittet. Noen trekk: 1. Vendingen mot det egne, medskyldighet, selvbiografi Med en inngrodd skepsis til situasjoner hvor én pretenderer å snakke på vegne av alle, virker forfattere skeptiske til selv å skrive en ny stor fortelling om Sør-Afrika. Et første sentralt trekk ved fiksjonen som oppstår, i alle leire, er derfor at forfatterne går til sitt eget miljø for å skrive fram dette, først: Lyset rettes mot mørke flekker, som kampen mot apartheid ikke hadde hatt råd til å utforske: Var alle svarte ofre? Sto de engelskspråklige venstreorienterte virkelig utenfor apartheid? Hvordan kan man skrive poesi på afrikaans når språket er blitt brukt til undertrykkelse og uten at poeten samtidig forsøker å renvaske det eller seg? Litteraturen består tilsynelatende av en mengde separate prosjekter. Men medskyldighet blir en virksom trope som binder nasjonen sammen på paradoksale og uventete måter i litteraturen mens kjærlighetspoesien får vente. Når forfatterne trekker seg fra å si noe om alle, til fordel for å si noe om det egne, erstattes den store fortellingen av mange lokale og private fortellinger, og nasjonens bilde av seg selv fylles ut, fargelegges, på godt og ondt. Et annet sentralt trekk, i forlengelsen av dette, er at selvbiografien får et oppsving det første tiåret etter apartheid. Nye forfattere dukker opp som ikke har hatt mulighet til å fortelle sine historier før. Og blant etablerte forfattere, som for eksempel Sindiwe Magona og J. M. Coetzee, vendes også blikket mot den egne historien. Dagliglivet, oppveksten vies oppmerksomhet, omtrent som Ndebele ønsket seg. Men kan man ikke også bruke selvbiografier til å rettferdiggjøre seg selv, som hvit, for eksempel? Ganske opphetete litterære debatter finner sted ut fra slike problemstillinger, med utgangspunkt i konkrete utgivelser. Bekjennelsen er nemlig ikke et særlig nøytralt medium i et samfunn som er preget av sterke konflikter. Selvframstilling opptrer gjerne sammen med egeninteresse. Dette ble ikke

5 mindre tydelig i løpet av Sannhetskommisjonens arbeid, som jeg er trygg på at Brink vil komme nærmere inn på. Flere romaner gransker hvorvidt bekjennelsen er til å stole på og bygge videre på, og hva som i tilfelle kan gjøre en fortelling sann. En granskning av premissene for Kommisjonens arbeid finner sted. Og man har for lengst forlatt en insistering på at det realistiske og det virkelige er ett. 2. Historie I den offisielle nasjonsbyggingsdiskursen i perioden er det mye snakk om nødvendigheten av en forsoning med fortiden for at man skal kunne gå videre, sammen. Igjen ser det ut som forfatterne er raskt på pletten for å spørre: Hvilken fortid mener man, egentlig? Hvor kort eller hvor langt tilbake er det meningen at man skal gå? Den historiske romanen blir en sentral form for forfattere som er engasjert i spørsmål som dette. Forfatterne søker å se lenger tilbake for å omdefinere historien. Historier om den fargete befolkningen, for eksempel, skrives fram, for hvilken plass har vel egentlig de i en nasjon preget av svart og hvitt? Flere går inn i betente sider ved motstandskampen og ser på hvordan den krevde moralske forsakelser på den gode siden, også. Andre stiller spørsmål om ikke skillet mellom apartheid og postapartheid egentlig har overskygget andre mer sentrale epokeskiller? Kanskje var kolonialismen et mer avgjørende veiskille for Sør-Afrika enn apartheid? Det var da hvitt mindretallsstyre ble innført, og kultur og tradisjon, religion, ble brutt opp. Politikken som fulgte kunne dermed tråkke i spor som allerede var gått opp og representerer egentlig ikke noe fundamentalt nytt, og ansvaret kan ikke kun legges på afrikanderne. 3. Kjønn Både som svar på spørsmål om hvem som eventuelt ikke inkluderes i det nye vi, og som en utforsking av den delen av historien som er lite beskrevet, vender man blikket mot historier som handler om kjønn og seksualitet, blant annet homoseksualitet. Kvinnenes historie blir et framtredende tema i litteraturen etter apartheid. Samtidig har kvinneskikkelsen gjerne en mer sementert symbolverdi i nasjonsbyggingshistorier, som flere stiller spørsmål ved og undersøker. Ndebele tar tyren ved hornene, så å si. I The Cry of Winnie Mandela fra 2003 forteller Ndebele en versjon av Sør-Afrikas historie spunnet om den ventende kvinnen. Fire kvinnelige karakterers historier samles. Romanen viser fram ødeleggelsen av familiene i apartheidpolitikkens kjølvann og problematiserer også at selv om det var menn som søker jobb i metropolen, studerer i utlandet, havner i fengsel, eller finner en annen, er ikke historien bare deres. Vakre Winnie Madikizela-Mandela stå i sentrum for fortellingen som selve emblemet for den ventende kvinnen. Men bildet av henne er komplekst. Winnie var nasjonens førstedame, hun ofret en stor del av livet til kampen og ble trakassert, bannlyst og torturert, og kjempet for sin fengslete mann. Likevel representerte hun etter hvert også en kvinneskikkelse uten grenser, en som ikke skydde noen midler, som selv var involvert i tortur og drap og som

6 Nelson skilte seg fra. Ndebeles romanfigurer konfronterer Winnie med hva hun var for dem, og utdyper gjennom identifikasjon og avstandstaken sider ved sine egne historier, lengsler og frustrasjoner. Romanen stiller spørsmål ved hva som var betingelsene for deres og Winnies liv. Sør-Afrika framvises som det motsetningsfylte stedet det er, som en Winnie, som noe både godt og ondt, og ikke går opp pent til slutt, noe som det er vanskelig å trykke til sitt bryst, men også som noe som kan og bør forstås, ikke bare demoniseres eller hylles. Historien viser hvor uhyrlig et nasjonalt symbol kan bli, men også mennesket bak symbolet. Et sentralt spørsmål Ndebeles roman stiller, er om man, selv om man som Sachs sa altså vet hvor Sør-Afrika er, egentlig kan kalle dette stedet for et hjem. Når tre millioner mennesker har opplevd å bli tvangsflyttet, ufrivillig revet opp og plassert på nye steder, er innføringen av demokratiet bare et første skritt på den lange veien svarte sørafrikanere må gå for å finne en trygg og selvsagt tilhørighet til landet, som sådan. 4. Språk og hjem Denne kollektive hjemløsheten handler også til dels om språk, om å finne et hjem i et språk i hvert fall gjør den det i litteraturen, som blir svært så språkbevisst. Ironien som alltid har ligget latent, får nå gode kår. I forleggeren og forfatteren Ivan Vladislavić roman The Restless Supermarket (2000) ser vi endringen av bydelen Hillbrow i Jo burg fra hvit forstad, til svart forslummet og beryktet bydel, bestående av folk fra ulike kanter av landet, med ulike språk og en betydelig andel immigranter fra andre afrikanske land. Her er engelsk blitt et slags lingua franca full av merkelige, men også poetiske, språkblomster. Tittelen The Restless Supermarket refererer til et butikkskilt hvor innehaveren har ment å si at butikken er døgnåpen. Gjennom den Elling-aktige konservative, smårasistiske og pensjonerte korrekturleseren, Aubrey Tearle, registreres forfallet (slik hovedpersonen ser det) som skjer tidlig på nittitallet, som et språklig forfall. Hans drøm er Alibia, en ren verden uten språkfeil. Til en viss grad kan man si at også den sørafrikanske romanen på engelsk selv har en slags hjemløs posisjon. Der Bjørnson ble hjemkjøpt, har denne heller søkt seg kjøpt av utlandet. Den har forholdt seg til et elsewhere en internasjonal leserkrets, internasjonale forleggere. De siste årene ser vi imidlertig tydelig hvordan forfattere fester blikket mer på sin leserkrets, at forholdet til verden utenfor blir mindre viktig. Flere yngre sørafrikanske forfattere, som for eksempel Niq Mhlongo, skriver i et språk som er nært talespråket i byene, særlig Soweto, iscamtho eller tsotsi-taal, en blanding av engelsk, afrikaans og en rekke andre språk som zulu og isixhosa. På denne kule, slentrende måten beskrives valget i 1994 fra en ung skoleskulkers synspunkt i Dog Eat Dog (2004). Dette er et barn av den nye nasjonen som bruker rasekortet for hva det er verdt, en slags street-smart type, som også den svarte femtitallslitteraturen hadde mange av. Romanspråket er langt vanskeligere tilgjengelig for lesere som er vant til det sobre engelske språket til André Brink og J.M. Coetzee, men gir en litteratur hvor den lokale tilhørigheten tas fullstendig for gitt. Det nye Sør-Afrika i Mhlongos univers står langt fra Tearles utopia, Alibia, landet hvor engelskspråklige korrekturleserne

7 regjerer, der hvor alt og alle er tiltenkt sin faste plass... Mhlongos roman minner mest om en roman som skriver fram hjemmet sitt, og tar dette for gitt, av de bøkene jeg har nevnt til nå. For å oppsummere hva som foregår i litteraturen i denne første fasen etter apartheid: Postapartheid litteratur skriver fram en ny nasjon ved at forfatterne utfordrer den offisielle fortellingen om Sør-Afrika som nytt, ved å gå tilbake til sine egne miljøer og utforske det, ved å stille spørsmål til bekjennelsen og realismen som en sann form, ved å stille nye spørsmål til historiefortellingen, ved å konfrontere nasjonale ikoner, og å skrive grupper som tidligere ikke har fått sine historier representert, inn i litteraturen. Avstanden mellom språk og virkelighet granskes, og man undersøker mulighetene for litteraturen som et hjem, og hjemmets plass i litteraturen. Den realistiske romanen får islett av det fantastiske, metafiksjon og allegori. Neste kapitel: Risiko En implisitt antakelse i spørsmålet hva vil dere skrive om etter apartheid var at alt ville bli så bra at det ikke ville finnes urettferdighet igjen å skrive om var vår store fest, sa Gordimer da hun var i Oslo. Men etter en stor fest kommer dagen derpå. Vi er fremdeles der. Avstanden mellom Sør-Afrikas liberale grunnlov og en fantastisk idé som Sannhetskommisjonen, på den ene siden, og sosiopolitiske realiteter som fattigdom, korrupsjon og vold, på den annen side, vokser. For oss er Bjørnson et symbol også på forfatteren som ytringsfrihetsforkjemper og menneskerettsaktivist, noe vi kan tørke støv av med omtrent like stor glød som vi pusser bunadsølja en gang i året. Det fins ingen kulturjournalist i dag som vil komme på å spørre en fetert norsk forfatter om hva vedkommende ser på som sin rolle, det måtte eventuelt være til Ari Behn, og da er det alltid litt andre ting man tenker på. Men i et land med så mye kreativ energi som Sør-Afrika, og en kunst som viser en formidabel vilje til å undersøke sin egen rolle i denne situasjonen, både som et estetisk og språklig fenomen, og som et sosialt og politisk forum for debatt, har både kultur og kunst fremdeles et skjørt forhold til staten, noe som gjør spørsmålet stadig aktuelt. Det er en risiko for at friheter kan forsvinne. Noen eksempler: I fjor vår påkalte lederen av ANC Youth League Julius Malema manges vrede ved å hevde sin rett til å synge en av de gamle frigjøringssangene, Kill the Boer, selv om konteksten i dag er en helt annen. Etter en høring om saken, har Malema fått beskyttet sin rett. Samme vår nektet kulturministeren å åpne en fotoutstilling som viste kunstfoto av svarte lesbiske kvinner, og ble sitert på at hun fant den krenkende, pornografisk og umoralsk, og at den nettopp ikke bidro til nasjonsbyggingen. Presidenten har personlig saksøkt den berømte karikaturtegneren Zapiro for ufordelaktig framstilling. Symboler og uttrykk som splitter og provoserer er like stor del av nasjonens språk i dag som de som samler, og staten beskytter noen og saksøker andre. Ytringsfriheten er ikke en rettighet sørafrikanere kan ta for gitt, ikke bare fordi man vet hvordan det er å leve uten, men fordi man ser tegn på at den innskrenkes igjen. For under ett år siden, da regjeringen forsøkte å kneble de frie mediene gjennom å opprette et statsstyrt medietribunal, lanserte derfor André Brink og Nadine Gordimer en

8 underskriftskampanje mot regjeringens, og altså partiet de har sloss for, planer. Blant forfatterne som skrev under er nesten alle jeg har nevnt i dag: J. M. Coetzee, Sindiwe Maguna, Njabulo Ndebele, Ivan Vladislavić og Niq Mhlongo og mange flere. Blant dem prominente forfattere som selv har opplevd sensur og til og med fengsling for sitt engasjement for et fritt Sør-Afrika. ANC trakk forslaget, men bevarer tribunalet som riset bak speilet det betyr at man må leve med en viss risiko, og fremdeles et stort ansvar for de som lever av å uttrykke seg og oss som vil høre på. Dagens litteratur er fullt ut klar over å eksistere i en tid preget av risiko. Om det er et ett ord som dekker hva denne aller nyeste litteraturen handler har om, vil jeg si at det er nettopp dette. Hvordan skal man leve med risiko? Risiko for overgrep fra de nærmeste eller for å bli offer for kriminalitet og blind vold, risiko for å bli smittet, bli syk og dø; risiko for å ikke klare seg i storbyen, om man er et gatebarn, for eksempel, en prostituert eller en homofil mann i et fremdeles ganske homofobt land, en innvandrer fra et annet afrikansk land. Hvilken risiko er knyttet til ønske om rask profitt? Opp mot dette stilles et behov for omsorg for de svakeste, for det som ikke kan snakke, som har lav markedsverdi. Det er et interessant trekk at kriminallitteraturen har fått et oppsving som seriøs samfunnskritikk. Underteksten i dagens litteratur sier at man lever i frihet, men også i tvil, en tvil som også kan ses som ulike lag av skuffelse, usikkerhet og skeptisisme. Å skrive fram tvil og risiko kan være å omfavne det ukjente en kreativ handling for neste kapittel i historien om en nasjon som skrives fram. Som i en ekte føljetong, kan vi bare si: fortsettelse følger. Sachs, Albie. Preparing Ourselves for Freedom. Writing South Africa. Eds. Derek Attridge and Rosemary Jane Jolly Ndebele, Njabulo S. Rediscovery of the Ordinary: Essays on South African Literature and Culture. Fordsburg: COSAW, Ndebele. Njabulo S. The Cry of Winnie Mandela. Cape Town: David Philip, Vladislavić, The Restless Supermarket. Claremont: David Philip Mhlongo, Niq. Dog Eat Dog. Cape Town: Kwela, 2004.