Forord. SFT, Oslo, desember Sigurd Tremoen Avdelingsdirektør for avdeling for kjemikalier og lokalmiljø

Transkript

1 Veiledning til fylkesmennene om saksbehandling av søknader om midlertidig dispensasjon Dispensasjon fra forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall

2 Forord Forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall trer i kraft 1. juli Denne veilederen inneholder retningslinjer for fylkesmennenes vurdering av søknader om midlertidig dispensasjon fra forbudet. Retningslinjene skal bidra til en mest mulig enhetlig dispensasjonspraksis utover landet. Retningslinjene støtter videre opp under målet om etablering av tilstrekkelig alternativ behandlingskapasitet for håndtering av nedbrytbart avfall. Veilederen inneholder i tillegg praktiske råd om utformingen av dispensasjonssøknader og saksbehandlingen av disse. Disse rådene er rettet mot henholdsvis de driftsansvarlige for deponiene og fylkesmennene. Veilederen er utarbeidet av Statens forurensningstilsyn (SFT) med bistand av Hjellnes Consult as. I arbeidet med veilederen er det innhentet informasjon om eksisterende og planlagte anlegg fra fylkesmenn, kommuner, interkommunale avfallsselskaper, energiselskaper og flere andre aktører som bl.a. Avfall Norge. SFT, Oslo, desember 2008 Sigurd Tremoen Avdelingsdirektør for avdeling for kjemikalier og lokalmiljø 2

3 Innhold 1. Innledning Bakgrunn Begrunnelsen for forbudet Målsetninger Innholdet i deponiforbudet Aktuelle mengder avfall Deponier i Norge Vurdering av fremtidig behandlingskapasitet Søknad og saksbehandling Hvem kan søke om dispensasjon? Hvem er ansvarlig for dokumentasjonen som skal følge søknaden? Dispensasjonens varighet Forholdet til deponiets driftstillatelse Innhold i søknad om midlertidig dispensasjon Saksbehandling Retningslinjer for innvilgelse av midlertidig dispensasjon Retningslinjer knyttet til forhold ved det enkelte deponi Retningslinjer for vurdering av alternativ behandlingskapasitet Kommentarer til alternativ behandlingskapasitet Eksisterende alternative behandlingsanlegg Planlagte nye, alternative behandlingsanlegg Utforming av vedtak Vedlegg 2: Oversikt over alternative disponeringsløsninger for biologisk nedbrytbart avfall Avfallsforbrenning Biologisk behandling Materialgjenvinning Eksport 16 3

4 1. Innledning 1.1 Bakgrunn Statens forurensningstilsyn (SFT) fikk i juni 2002 i oppdrag fra Miljøverndepartementet å utarbeide en strategi for nedbrytbart avfall i Norge. Strategien ble oversendt Miljøverndepartementet i juni Et forslag til forbud mot deponering av nedbrytbart avfall var en viktig del av denne strategien. I St.meld. nr. 34 ( ) Norsk klimapolitikk sluttet regjeringen seg til SFTs strategi for nedbrytbart avfall, og foreslo overfor Stortinget at det skulle innføres forbud mot deponering av nedbrytbart avfall. SFT utarbeidet på denne bakgrunn et konkret forslag til regelverksutforming for deponiforbudet gjennom en endring av avfallsforskriften kapittel 9. Forslaget innebar at foruten våtorganisk avfall ville avfallstyper som papiravfall, treavfall, tekstilavfall og organisk slam måtte behandles på andre måter enn ved deponering. Den 27. juni 2008 ble forskriftsendringen vedtatt av Miljøverndepartementet, med ikrafttredelse 1. juli Det vil ta tid å bygge ut den nødvendige alternative behandlingskapasiteten. Dette betyr at det for kommuner og avfallsselskap som ikke allerede har kommet langt i etablering av alternativ kapasitet, vil være liten tid til etablering av en løsning som kan være i drift ved ikrafttredelsen av forbudet. Manglende alternativ behandlingskapasitet i en overgangsfase kan løses ved å gi midlertidige tillatelser til deponering av nedbrytbart avfall. Avfallsforskriften åpner for at forurensningsmyndigheten i særlige tilfeller kan gi midlertidige dispensasjoner fra forbudet. For å sikre en enhetlig praktisering av unntakshjemmelen, har SFT i dette veiledningsmaterialet utformet retningslinjer for dispensasjonspraksis. 1.2 Begrunnelsen for forbudet Hovedbegrunnelsen for det foreslåtte forbudet er at nedbrytbart avfall fører til betydelige utslipp av klimagassen metan og miljøskadelige sigevannsutslipp fra deponiene. Nedbrytbart avfall inneholder dessuten verdifulle material- og energiressurser som kan utnyttes ved annen behandling enn deponering. Klimagasser Papiravfall utgjør en betydelig del av det biologisk nedbrytbare avfallet. Nedbrytbart avfall består videre av treavfall, våtorganisk avfall, tekstilavfall og organisk slam. Metangassutslipp fra norske deponier utgjorde i 2007 om lag 2,5 prosent av de totale klimagassutslippene i Norge. Forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall er dermed et viktig tiltak for å redusere klimagassutslippene i Norge. Sigevann Sigevann kan være en mulig kilde til spredning av miljøgifter og annen forurensning. Miljøeffektene kan deles inn i tre ulike kategorier: Effekter av organisk materiale (saprobiering/forråtning), effekter av overgjødsling (eutrofiering) og effekter av giftstoffer (økotoksikologiske effekter). Disse effektene kan også medføre helseeffekter eller andre skader og ulemper for mennesker. Forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall vil også bidra til å redusere problemene knyttet til sigevann. 4

5 1.3 Målsetninger Forbud mot deponering av nedbrytbart avfall vil redusere klimagassutslippene fra avfallsdeponering med anslagsvis 25 prosent i På lengre sikt, vil utslippene reduseres til et minimum etter hvert som tidligere deponert nedbrytbart avfall ikke lenger gir utslipp av metan. I tillegg vil det være en ekstra miljøgevinst som følge av at avfallsbasert energi erstatter andre energibærere som for eksempel bruk av fossile brensler. Forbud mot deponering av nedbrytbart avfall er i tråd med den helhetlige avfallspolitikken, med mål om at 75 prosent av alt generert avfall skal gjenvinnes (dvs. materialgjenvinnes eller energiutnyttes) i Dette skal ytterligere økes til 80 prosent på sikt. Nedbrytbart avfall utgjør en stor andel av totalmengden av generert avfall, og redusert mengde av dette avfallet til deponi er derfor viktig for å nå den nasjonale målsetningen. For å oppnå de nasjonale målsetningene, er det viktig at det nedbrytbare avfallet behandles på andre måter enn ved deponering innen få år. SFTs målsetning er derfor at det skal være bygget opp tilstrekkelig alternativ behandlingskapasitet innen Innholdet i deponiforbudet Forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall er nedfelt i 9-4 a) i forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) og gjelder alt avfall med over 10 % totalt organisk karbon (TOC) eller 20 % glødetap. Ettersom avfallsforskriften 9-6 og 9-11, jf. vedlegg II nr og inneholder egne, strengere krav til organisk innhold i avfall som kan mottas på deponier for farlig avfall (kategori 1) og deponier for inert avfall (kategori 3), får de nye grenseverdiene kun betydning for avfall som kan mottas på deponier for ordinært avfall (kategori 2). Det er likevel tillatt å deponere: 1) gateoppsop 2) forurenset jord og forurensede muddermasser 3) ristgods, silgods og sandfangavfall fra avløpsrenseanlegg 4) avløpsslam som ikke tilfredsstiller kvalitetskravene for gjødselvarer I 9-4a åpnes det for at forurensningsmyndigheten i særlige tilfeller kan tillate deponering av andre typer nedbrytbart avfall enn de fire kategoriene som er permanent unntatt fra forbudet. Mer informasjon om avfallstyper som er unntatt fra forbudet finnes i SFTs fakta-ark TA- 2436/2008 Nedbrytbart avfall. Fakta-arket presiserer hva som menes med nedbrytbart avfall og søker å avklare problemstillinger som vil kunne oppstå ved måling av glødetap og totalt organisk karbon. Fakta-arket gir også en oversikt over hvilke grenseverdier for organisk innhold som gjelder for de ulike deponikategoriene. 1.5 Aktuelle mengder avfall I Norge genereres det årlig over fire millioner tonn nedbrytbart avfall. Mye av dette avfallet materialgjenvinnes eller energiutnyttes allerede, men ca tonn gikk i 2005 fortsatt til deponi. Av denne mengden utgjorde papir 35 prosent ( tonn), treverk ca. 30 prosent 5

6 ( tonn), våtorganisk avfall ca. 25 prosent ( tonn), tekstiler ca. 5 prosent ( tonn) og avløpsslam ca. 5 prosent ( tonn) (Kilde: Statistisk sentralbyrå, 2008). Det avløpsslammet som i dag deponeres vil stort sett fortsatt gå til deponi når forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall trer i kraft. Dette innebærer at det er i størrelsesorden tonn nedbrytbart avfall som må disponeres på en annen måte enn til deponering. Det forventes forøvrig at avfallsmengdene vil stige noe i årene framover. 1.6 Deponier i Norge Kravene i avfallsforskriften kapittel 9 om deponering av avfall innebærer at alle norske avfallsdeponier fra 16. juli 2009 skal ha svært god miljøstandard for å kunne drive videre. Omkring 1990 var det ca. 300 avfallsdeponier i drift i Norge. I 2002 var antallet deponier i drift redusert til om lag 100. SFT antar at det etter 2009 vil være ca. 60 deponier i drift i Norge. Bedriftsinterne deponier er ikke inkludert i denne oversikten over antall deponier i Norge. 1.7 Vurdering av fremtidig behandlingskapasitet Hjellnes consult gjennomførte i 2008 på oppdrag fra SFT en kartlegging av aktuelle alternative behandlingsanlegg for biologisk nedbrytbart avfall i Norge. Kartleggingen viser at det i dag finnes avfallsforbrenningsanlegg som forbrenner biologisk nedbrytbart avfall med en samlet kapasitet i underkant av tonn pr. år. Kartleggingen viser dessuten at planlagt ny kapasitet av avfallsforbrenningsanlegg før år 2013 vil resultere i en samlet kapasitet på ca tonn pr. år. Kartleggingen viser også at det i dag finnes anlegg for biologisk behandling av organisk avfall med en samlet kapasitet på ca tonn per år. Det er planlagt utvidelser og nye anlegg for biologisk behandling før 2013 som resulterer i en samlet kapasitet på ca tonn per år. I følge SSBs anslag for 2005 var det tonn nedbrytbart avfall som gikk til deponi og som det må etableres alternativ behandlingskapasitet for. Dersom usikkerheter og økte avfallsmengder tas i betraktning, må det antas at det reelle behov for kapasitetsøkning ligger mellom tonn og tonn. Total ny tilgjengelig kapasitet i 2013 er anslått til tonn uten at det er lagt inn noen økning i eksportert mengde, jf tabell 1.1. Tabell 1.1 Samlet økning i alternativ behandlingskapasitet i 2013 Disponeringsmåte Kapasitetsøkning 2013 Avfallsforbrenning tonn Biologisk behandling tonn Materialgjenvinning tonn Total ny kapasitet tonn En nærmere beskrivelse av alternative disponeringsløsninger til deponering av nedbrytbart avfall er gitt i vedlegg 2 til denne veilederen. 6

7 2. Søknad og saksbehandling I avfallsforskriften 9-4 a) åpnes det for at forurensningsmyndigheten i særlige tilfeller kan tillate deponering av biologisk nedbrytbart avfall som i utgangspunktet rammes av deponiforbudet som denne bestemmelsen fastsetter. En tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall, vil ansees som en særskilt tillatelse til forurensende tiltak, slik uttrykket er brukt i forurensningsloven 11. Dette innebærer blant annet at saksbehandlingsreglene i forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) kapittel 36 får direkte anvendelse. 2.1 Hvem kan søke om dispensasjon? Det er den driftsansvarlige for deponiet som må søke om tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall. En avfallsprodusent som ser behov for fortsatt deponering av avfall i strid med deponiforbudet for nedbrytbart avfall, kan henvende seg til den driftsansvarlige ved deponiet og be vedkommende om å søke Fylkesmannen om en tillatelse til deponering av det aktuelle avfallet. Det er opp til den driftsansvarlig å avgjøre om dette er ønskelig, blant annet i forhold til øvrige driftsforhold ved deponiet, jf. punkt 3.1 i denne veilederen. 2.2 Hvem er ansvarlig for dokumentasjonen som skal følge søknaden? Ettersom den driftsansvarlige er den som søker, må vedkommende sørge for at søknaden er mest mulig komplett og at all relevant informasjon er vedlagt. Samtidig er det avfallsprodusenten som er den nærmeste til å gi opplysninger om avfallet, om hvilke alternative behandlingsløsninger som er vurdert på kortere sikt og om eventuelle avtaler som er inngått med eksisterende eller planlagte behandlingsanlegg i inn- eller utland om levering av avfallet på lengre sikt. Det er derfor naturlig at det er et tett samarbeid mellom den driftsansvarlige ved deponiet og avfallsprodusenten om utarbeidelsen av søknaden. 2.3 Dispensasjonens varighet Retningslinjene i denne veilederen tar først og fremst sikte på å gi et grunnlag for dispensasjonspraksis i en overgangsperiode. SFT forutsetter, på bakgrunn av den kartleggingen som er omtalt i punkt 1.7, at tilstrekkelig alternativ behandlingskapasitet vil være etablert innen Tillatelsene til deponering av nedbrytbart avfall må derfor tidsavgrenses, og det bør maksimalt gis tillatelser til deponering av nedbrytbart avfall frem til Forholdet til deponiets driftstillatelse Saksgangen som beskrives her, tar utgangspunkt i at den fornyede tillatelsen til drift av deponiet foreligger før det gis en midlertidig tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall. 7

8 2.5 Innhold i søknad om midlertidig dispensasjon I vedlegg 1 er det gitt en oversikt over opplysninger som normalt bør gis i en søknad om midlertidig tillatelse til deponering av biologisk nedbrytbart avfall. Oversikten tar utgangspunkt i forurensningsforskriften I oversikten søker SFT å konkretisere kravene som følger av denne bestemmelsen sett i lys av denne søknadsprosessen jf 2.4. Generelle føringer En søknad om dispensasjon må angi de samlede mengder og typer avfall som den driftsansvarlige ved deponiet ønsker å søke dispensasjon for. Søknaden må også angi hvilken tidsperiode det søkes for. Det er naturlig å søke om dispensasjon for perioden frem til det forventes å foreligge ledig alternativ behandlingskapasitet, maksimalt frem til Søknaden må dokumentere et det foreligger et særlig tilfelle, slik at vilkåret for å tillate deponering av nedbrytbart avfall er oppfylt. For å gi forurensningsmyndigheten den informasjon de har behov for, er det viktig at søkeren ser hen til retningslinjene for vurdering av dispensasjonssøknader i kapittel 3 i denne veilederen. Bruk av vedlegg 1 Søker bør redegjøre for det enkelte punkt i vedlegg 1 i den utstrekning det har relevans. Det er viktig at søknaden inneholder opplysninger på de punkter hvor det er endringer i forhold til de faktiske forhold som ble lagt til grunn da gjeldende tillatelse ble utstedt. Søknaden skal i tillegg til punktene som er nevnt i vedlegg 1 inneholde et sammendrag. Eventuelle tilleggskrav fra forurensningsmyndigheten Dersom det er nødvendig for behandlingen av saken, kan forurensningsmyndigheten kreve ytterligere opplysninger i tillegg til de som er nevnt i vedlegg Saksbehandling Hjemmel Tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall hjemles i forurensningsloven 11, jf. 16 og avfallsforskriften 9-4 første ledd bokstav a. Forurensningsforskriften kapittel 36 En søknad om tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall skal behandles etter reglene i forurensningsforskriften kapittel 36. Forurensningsmyndighet og klageinstans Fylkesmannen er forurensningsmyndighet for kommunale/interkommunale deponier, for bedriftsinterne deponier når bedriftens primære virksomhet krever tillatelse fra Fylkesmannen og for privateide deponier for ikke-farlig avfall som ikke er bedriftsinterne. SFT er forurensningsmyndighet for nasjonale deponier for farlig avfall og for bedriftsinterne deponier når bedriftens primære virksomhet krever tillatelse fra SFT. Søknader om tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall på deponier hvor Fylkesmannen er myndighet skal saksbehandles av Fylkesmannen, mens SFT skal saksbehandle søknader fra deponier hvor SFT er myndighet. Klageinstans for vedtak fattet av fylkesmennene vil være SFT, mens klageinstans for vedtak fattet av SFT vil være Miljøverndepartementet. 8

9 Normal saksgang hos Fylkesmannen I punktene under er det gitt en oversikt over normal saksgang ved behandling av søknader om midlertidig dispensasjon fra det utvidede deponiforbudet: 1. Den driftsansvarlige for deponiet sender skriftlig søknad. 2. Fylkesmannen vurderer om søknaden inneholder all nødvendig informasjon, og ber eventuelt om tilleggsopplysninger. 3. Den driftsansvarlige formidler eventuelle tilleggsopplysninger. 4. Fylkesmannen forhåndsvarsler ved behov berørte offentlige organer og myndigheter, organisasjoner som ivaretar allmenne interesser som vedtaket angår, eller andre som kan bli særlig berørt samt sender saken på høring, slik at allmennheten gis anledning til å uttale seg. 5. Fylkesmannen behandler søknaden, fatter et begrunnet vedtak om tillatelse eller avslag og sørger for nødvendig underretning om vedtaket. Behovet for at det foretas en forhåndsvarsling/høring av søknaden og omfanget av forhåndsvarslingen må vurderes av Fylkesmannen i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av reglene i forurensningsforskriften kapittel 36. Forhåndsvarsel kan unnlates dersom vedtaket vil være av mindre miljømessig betydning. De som er forhåndsvarslet skal også underrettes når vedtaket er fattet. En eventuell klage på vedtaket truffet av Fylkesmannen skal sendes Fylkesmannen, som kan oppheve eller endre vedtaket. Hvis Fylkesmannen opprettholder sitt vedtak sendes klagen til SFT som klageinstans. 9

10 3. Retningslinjer for innvilgelse av midlertidig dispensasjon Avfallsforskriften 9-4 a) gir forurensningsmyndigheten adgang til å gi tillatelse til deponering av biologisk nedbrytbart avfall i særlige tilfeller. Retningslinjene nedenfor gir føringer for fylkesmennenes skjønnsmessige vurdering av om en søknad om tillatelse til deponering av biologisk nedbrytbart avfall skal innvilges eller ikke. Retningslinjene er ment å være til hjelp både for de som søker om dispensasjon og for forurensningsmyndighetene som skal behandle søknadene. De skal bidra til en mest mulig enhetlig dispensasjonspraksis, uavhengig av hvilken Fylkesmann som er myndighet. For SFT har det videre vært viktig å utforme retningslinjer som støtter opp under målet om etablering av tilstrekkelig alternativ behandlingskapasitet for behandling av nedbrytbart avfall. 3.1 Retningslinjer knyttet til forhold ved det enkelte deponi SFT mener at følgende forutsetninger normalt må være oppfylt ved deponiet dersom det skal være aktuelt å innvilge en søknad om midlertidig tillatelse til fortsatt deponering av nedbrytbart avfall: Deponiet hadde i forkant av deponiforbudet adgang til å ta i mot den aktuelle avfallsfraksjonen. Deponiet tok i forkant av deponiforbudet faktisk i mot den aktuelle avfallsfraksjonen, slik at en dispensasjon medfører en midlertidig opprettholdelse av en avfallsstrøm. Fortsatt deponering av nedbrytbart avfall kommer ikke til å opprettholde en vanskelig situasjon med lukt- eller fugleplager for omgivelsene til deponiet. 3.2 Retningslinjer for vurdering av alternativ behandlingskapasitet SFT mener at midlertidige tillatelser til deponering av nedbrytbart avfall, bare bør benyttes i en overgangsfase frem til det er etablert tilstrekkelig alternativ behandlingskapasitet for biologisk nedbrytbart avfall. Dette for å sikre at dispensasjonspraksisen ikke undergraver hensikten med forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall. SFT har derfor kommet frem til at dispensasjon bare bør innvilges når: det foreligger konkrete planer om annen behandling i inn- eller utland for avfallet fra et fastsatt tidspunkt. og det er overveiende sannsynlig at avfallet vil bli gjenstand for denne behandlingen innen Dette må kunne dokumenteres og fremgå av søknaden. Til hjelp for å vurdere om søknaden gir dette grunnlaget for å innvilge dispensasjon, bør følgende momenter legges til grunn: Eksisterende alternative behandlingsanlegg 1. Det foreligger en avtale om at et eksisterende anlegg skal ta i mot det aktuelle avfallet innen overgangsperiodens slutt (dvs. før 2013). 2. Det aktuelle behandlingsanlegget er godkjent for å ta i mot den aktuelle avfallstypen. 10

11 Planlagte nye alternative behandlingsanlegg 3. Et bindende vedtak om utbygging (herunder avklart finansiering) eller oppstart av nytt behandlingsanlegg som omfatter den aktuelle avfallstypen innen utløpet av overgangsperioden, dvs. før 2013 (styrevedtak, vedtak i besluttende politiske organer e.l.) er dokumentert. 4. En avtale om at det planlagte behandlingsanlegget skal ta i mot denne type avfall innen overgangsperiodens slutt (dvs. før 2013) er lagt ved søknaden 5. Er planene om utbygging behandlet av planmyndighetene og evt. av forurensningsmyndighetene i forhold til godkjenning eller tillatelse i forhold til regelverket (evogså ift til utredningskrav)? Der hvor godkjenning etter plan- og bygningsloven ikke foreligger enda, hvor sannsynlig er det at anlegget vil bli godkjent og være i normal drift pr ? Eksport 6. En avtale om at et eksisterende anlegg skal ta i mot denne type avfall innen overgangsperiodens slutt (dvs. før 2013) foreligger. 7. Det aktuelle anlegget er godkjent for å ta i mot den aktuelle avfallstypen. 3.3 Kommentarer til alternativ behandlingskapasitet Eksisterende alternative behandlingsanlegg De eksisterende alternative behandlingsanleggene i regionen kan av ulike årsaker ikke ha mulighet til å ta i mot det aktuelle avfallet på det tidspunktet forbudet trer i kraft, men likevel ha mulighet til å motta denne typen avfall før Årsaker til dette kan feks være allerede inngåtte avtaler med andre avfallsbesittere eller ulike tekniske eller drifts-tekniske årsaker knyttet til selve anlegget. Til punkt 1 - avtale om fremtidig mottak Det er behov for dokumentasjon av at det foreligger en avtale om mottak av det nedbrytbare avfallet til godkjent anlegg innen utgangen av overgangsperioden. Slik dokumentasjon skal fremlegges av deponiansvarlig som en del av søknaden om midlertidig tillatelse til fortsatt deponering av det aktuelle nedbrytbare avfallet. Inngåtte avtaler/kontrakter må foreligge skriftlig. Hva som kan anses som en gyldig eller bindende avtale skal følge de generelle reglene og prinsippene innenfor avtale-/- kontraktsretten. Avtaleloven er en sentral lov i denne sammenheng. Hovedprinsipper i norsk avtalerett er at avtaler er bindende, at det er formfrihet og at det er avtalefrihet. Til punkt 2 - behandlingsanlegget skal være godkjent for å ta i mot avfallet Aktuelt alternativt behandlingsanlegg skal være godkjent for å ta i mot den aktuelle avfallstypen. Dvs det skal fremkomme av tillatelsen fra forurensningsmyndigheten at den aktuelle avfallsfraksjonen tillates behandlet. Tillatelser fra forurensningsmyndighetene inneholder normalt en angivelse av hvilke typer avfall som kan tas i mot på anlegget, samt en angivelse av hvor store mengder avfall anlegget kan motta. Søkeren bør gi en dokumentasjon som viser at det aktuelle avfallet faller innenfor de avfallstyper og øvrige aktuelle rammer som er angitt i tillatelsen fra forurensningsmyndigheten. 11

12 3.3.2 Planlagte nye, alternative behandlingsanlegg Planlagte nye behandlingsanlegg kan ha mulighet til å ta i mot det aktuelle avfallet når anleggene er ferdigstilt. Det er en forutsetning at dette skjer innen Fremtidig leveranse til et planlagt alternativt behandlingsanlegg vil typisk være dokumentert dersom: Tiltakshaver har foretatt en investeringsbeslutning (dokumentert ved et styrevedtak, et vedtak i besluttende politiske organer e.l.) og finansieringen er avklart. Nødvendige myndighetstillatelser (etter blant annet plan- og bygningsloven og forurensningsloven) foreligger. Det foreligger en avtale om at det planlagte behandlingsanlegget skal ta imot det aktuelle avfallet innen overgangsperiodens slutt (dvs. før 2013). Om investeringsbeslutninger Det må beskrives om det foreligger en investeringsbeslutning, dvs et vedtak om bygging av et nytt behandlingsanlegg. Dersom det er en kommune som er utbygger, vil vedtaket normalt være en flertallsavgjørelse i et besluttende politisk organ (f.eks. i et kommunestyre). Dersom det er et aksjeselskap, vil vedtaket normalt være et styrevedtak. Andre typer vedtak er mulig, og vil avhenge av styreeller eierformen ved den enkelte virksomhet. Forurensningsmyndighetenes vurdering av vedtak om bygging vil bl.a. berøre hvor forpliktende vedtakene anses. I denne sammenheng kan forutsetninger som ligger til grunn for vedtaket være viktig. Eksempler på dette er dersom vedtaket forutsetter urealistiske endringer i rammebetingelsene eller i regelverket. I så fall bør vedtakene ikke vurderes som bindende. Det samme gjelder dersom finansieringen er urealistisk eller ikke beskrevet. Om nødvendige myndighetstillatelser Dette er ment som en kontroll både i forhold til realismen i det enkelte prosjekt og i forhold til fremdriften av prosjektet. Dersom utbyggingen er tenkt lagt i nærheten av et sårbart naturområde, nært tett befolkede områder eller til et område som ikke er regulert til denne type virksomhet, kan lokalisering av et behandlingsanlegg for avfall være vanskelig eller ta lang tid. I tillegg vil det ved nyetablering ofte være et krav om særskilte utredninger og kartlegginger før saksbehandlingen hos myndighetene kan starte. Dette kan medføre at anlegget ikke realiseres eller ferdigstilles innen utløpet av overgangsordningen. Forurensningsmyndighetene plikter iht. forurensningsloven å samordne sin virksomhet med planmyndighetene. Det er også en forutsetning at behandlingsanlegget skal være godkjent for å ta i mot den aktuelle avfallstypen. Det må derfor vurderes om det er sannsynlig at det planlagte anlegget vil få tillatelse til den planlagte virksomheten fra forurensningsmyndigheten. Søkeren bør gi en dokumentasjon som viser at det aktuelle avfallet faller innenfor de avfallstyper som er planlagt mottatt ved det planlagte anlegget. 12

13 4. Utforming av vedtak Punktene nedenfor er en liste over hva et vedtak om dispensasjon normalt bør innholde. Vedtak (oversendelsesbrev) Vedtaket formidles skriftlig og dette skjer normalt i et eget oversendelsesbrev Angivelse av enkeltvedtaket (hva tillates) Hjemling av vedtaket Begrunnelse for vedtaket Opplysninger om klageadgang Vilkår (vedlegg) En midlertidig dispensasjon vil normalt ha behov for å fastsette vilkår knyttet til dispensasjonen. Normale vilkår i slike sammenhenger kan inneholde følgende punkter: Type(r) biologisk nedbrytbart avfall Maksimal mengde av den/de aktuelle typene biologisk nedbrytbart avfall Dispensasjonens varighet Eventuelle endrede overvåkingskrav som følge av dispensasjonen Eventuelle særskilte rapporteringskrav knyttet til dispensasjonen Eventuelle andre vilkår som for eksempel strengere krav til jevnlig tildekking av avfallet, annet knyttet til reduksjon i faren for lukt eller andre nærmiljøulemper ved fortsatt deponering av nedbrytbart avfall. Varighet Dersom Fylkesmannen er usikker på grunnlaget for å innvilge en dispensasjon, for eksempel der det er en del usikkerhet om planlagt alternativ behandlingskapasitet vil bli realisert, kan det vurderes å gis en dispensasjon for kun ett år. 13

14 Vedlegg 1: Innhold i søknad om midlertidig tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall Midlertidig tillatelse til deponering av nedbrytbart avfall, krever at deponiansvarlig sender en skriftlig søknad til forurensningsmyndighetene. Forurensningsforskriften 36-2 oppstiller krav til innholdet av søknaden. Forurensningsmyndighetene kan kreve ytterligere opplysninger. I samsvar med forurensningsforskriften 36-2 og forutsetningen om at deponiet nylig har gjennomgått en prosess med ny utslippstillatelse for den videre driften, bør en slik søknad normalt inneholde: Informasjon om søker 1. Søkerens, grunneiers og den driftsansvarliges identitet (navn og adresse) 2. Entydig angivelse av den eller de eiendommer [eller deler av eiendommer] hvor virksomheten foregår (både som tekst og på kart) Informasjon om eksisterende anlegg 3. Redegjørelse av endringer ved anlegget/deponiet og i driften som ikke var omtalt i søknaden om videre drift[for forholdet til eventuelle oversikts- og reguleringsplaner] 4. Beskrivelse av erfaringer, eventuelle problemer og lignende knyttet til tidligere deponering av den aktuelle avfallsfraksjonen. Søknad 5. Angivelse av opprinnelse, typer og mengder biologisk nedbrytbart avfall som det søkes om tillatelse til å motta midlertidig. 6. Angivelse av rutiner for mottak av det omsøkte nedbrytbare avfallet. 7. Angivelse av anleggstekniske løsninger og tiltak som mottak av det omsøkte nedbrytbare avfallet vil medføre (lokalisering, utlegging, tildekking, håndtering av gass og vann mv.) Konsekvenser av søknad 8. Dokumentasjon og gjennomgang ift. retningslinjene angitt i kapittel 5 i denne veilederen 9. Angivelse av alle utslipp til luft, vann og grunn som en eventuell tillatelse iht. søknaden vil medføre og hvilken virkning disse kan få samt angivelse av nærmiljøulemper herunder lukt, støv, støy o.l. Oppdaterte redegjørelser om miljøtilstand, parter/berørte, tiltak, overvåkning, mv. 10. En oppdatert redegjørelse for miljøtilstanden i området der virksomheten ligger, eller en henvisning til tidligere formidlet redegjørelse dersom denne vurderes som tilstrekkelig. 11. En oppdatert oversikt over interesser som antas å bli berørt av virksomheten, herunder en oversikt over hvem som det kan være aktuelt å forhåndsvarsle, jf og 36-5 (evt. behov for forhåndsvarsling avgjøres av forurensningsmyndighetene) 12. En oppdatert beskrivelse av teknikker som kan forebygge eller begrense forurensning og skadevirkningene av denne, eller en henvisning til tidligere formidlet beskrivelse dersom denne anses som tilstrekkelig. 13. En oppdatert beskrivelse av andre tiltak for å ivareta prinsippene fastlagt i forurensningsforskriftens 36-8, eller en henvisning til tidligere formidlet beskrivelse dersom denne anses som tilstrekkelig. Skal inkludere ev. oppdaterte planer for avslutning og etterdrift. 14. Evt. forslag til endringer av eksisterende måleprogram for utslipp til det ytre miljø, inklusive evt. endringer av plan for drift, overvåking og kontroll av deponiet. 15. Henvisning til vedtak eller uttalelser fra offentlige organer som saken har vært forelagt 14

15 Vedlegg 2: Oversikt over alternative disponeringsløsninger for biologisk nedbrytbart avfall Avfallsforbrenning Anlegg som forbrenner avfall må ha utslippstillatelse etter forurensningsloven. Utslippstillatelse skal bare gis dersom anlegget kan tilfredsstille alle relevante krav i avfallsforskriften kap. 10 om forbrenning av avfall. Utslippskravene er blitt betydelig skjerpet de siste årene. Avfallsforskriften kapittel 10 stiller strenge krav til utslippene, og er basert på EU-direktivet om forbrenning av avfall (direktiv 2000/76/EF). De fleste avfallsforbrenningsanlegg i Norge mottar og forbrenner ordinært ikke-farlig avfall. Dersom anlegget også skal motta farlig avfall, gjelder strengere krav bl.a. til forbrenningstemperatur. Forbehandling i form av særskilt sortering, kverning e.l. er et krav ved noen anlegg. Ved store kommunale avfallsforbrenningsanlegg er behovet for forbehandling ofte mindre. Alle avfallsforbrenningsanlegg har røykgassrensing for å redusere utslipp til luft. Fra forbrenningsanleggene oppstår restprodukter som bunnaske, flygeaske og slam. Energiutnyttelsen ved forbrenningsanleggene varierer. Muligheten for avsetning av energien til industri og/eller fjernvarme er avgjørende for energiutnyttelsesgraden. Biologisk behandling Kompostering Kompostering av biologisk nedbrytbart avfall kan foregå på mange ulike måter. Felles for alle komposteringsanlegg er at nedbrytningen av avfallet skjer under tilgang til luft (oksygen). Komposteringsprosessen er altså en aerob prosess. Komposteringsanlegg kan deles inn i åpne og lukkede komposteringsanlegg. Det er utviklet en rekke anleggstyper som rankekompostering, storrankekompostering, reaktorkompostering, trommelkompostering, containerkompostering og tunnelkompostering. Anaerobe prosesser Anaerobe prosesser er behandling av biologisk nedbrytbart avfall uten tilgang til luft. Felles for prosessene er at bakterier bryter ned avfallet. Ved nedbrytningen produseres metan, karbondioksid og mindre mengder andre gasser. Eksempler på typer anaerobe behandlingsanlegg er bioceller, våt utråtning og tørr utråtning. I prosessene inngår ofte ulike former for forbehandling av avfallet og etterbehandling av sluttproduktene. Forbehandling kan være kverning og blanding. Etterbehandling kan være avvanning og etterkompostering. Sluttproduktene fra anaerob utråtning er biogass og ulike former for biorestprodukter. Biorestens sammensetning er avhengig av hva slags avfall som behandles, men den vil normalt inneholde plantenæringsstoffer, ikke omdannet organisk stoff, vann og noe uorganisk materiale. Bioresten kan utnyttes som gjødselvare, mens biogassen kan utnyttes til energiformål (oppvarming, el-produksjon eller oppgradering av gassen til drivstoffkvalitet). Et anlegg som produserer biogass for energiformål kalles ofte et biogassanlegg. 15

16 Materialgjenvinning Materialgjenvinning er utnyttelse av avfall slik at materialet beholdes helt eller delvis. Eksempel på materialgjenvinning er produksjon av skrivepapir, avispapir og tørkepapir fra innsamlet returpapir. Materialgjenvinning i Norge generelt har økt med 65 prosent fra 1995 til Samtidig har utslippene fra avfallsbehandlingen gått ned. Nesten to tredjedeler av det avfallet som gjenvinnes går til materialgjenvinning, resten blir forbrent med energiutnyttelse eller biologisk behandlet. Eksport Transport av avfall på tvers av landegrensene er ikke uvanlig, og eksport kan gi en positiv mulighet til å utnytte materialet eller energien i avfallet. Det forutsettes i denne sammenheng at mottaksanlegg i utlandet gjenvinner avfallet, enten ved materialgjenvinning eller gjennom energigjenvinning og at anleggene er godkjente. EU har utviklet et omfattende regelverk med hovedformål å regulere grensekryssende avfallstransport (forordning (EF) nr. 1013/2006). 16

17 Statens forurensningstilsyn Postboks 8100 Dep 0032 Oslo Besøksadresse: Strømsveien 96 Telefon: Telefaks: E-post: Statens forurensningstilsyn (SFT) ble opprettet i 1974 som et direktorat under miljøverndepartementet. SFT skal bidra til å skape en bærekraftig utvikling. Vi arbeider for at forurensning, skadelige produkter og avfall ikke skal føre til helseskade, gå ut over trivselen eller skade naturens evne til produksjon og selvfornyelse. TA-2463/2008 ISBN