INNHOLD: Nr UTGITT AV OSLO MUSEUM FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: FAX:

Transkript

1 Nr UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: FAX: E-post: Hjemmeside: REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik UTFORMING: Terje Abrahamsen INNHOLD: Alf Folmer Sjokoladefabrikken Side 2 Karen Bjerke Er smijernskunsten i Oslo viktig? Side 22 David Brand Fra talestasjoner til telefonkiosker i Oslo Side 32 På Dælenenga var det i sin tid sjokoladeproduksjon i to konkurrerende fabrikker på Freia sjokoladefabrikk og Bergene sjokoladefabrikk. På Bergene i Københavngata 11 var det ikke bare produksjonslokaler, men også boliger for noen av arbeiderne. Alf Folmer vokste opp her, og forteller om både egne og andres livsvilkår, og om bomiljøet på fabrikken. Smijernskunsten på Oslos eldre bygårder har til nå vært et uutforsket felt. Karen Bjerke har registrert vakre smijernsarbeider rundt i byen og forteller om smedmester C.F.Andersen, en av de som var med på å forskjønne byen. Et kulturminne som har fulgt oss gjennom mange år før mobiltelefonens tid er telefonkiosken. Vil du vite mer om utviklingen fra offentlige talestasjoner til Norges lille røde, kan du lese om denne i David Brands artikkel. 1

2 Sjokoladefabrikken Alf Folmer Murgården i Københavngata 11 var en sjokoladefabrikk. Midt i fabrikken var det gjort plass til leiligheter for arbeiderne. Man kunne stort sett gå rett fra senga og på jobb. I gården bodde det 84 personer. Jeg var en av dem og kjente alle de andre. De gamle har fortalt om de som bodde i gården fra den ble bygget. Flere arbeidet utenfor fabrikken. Mange hadde ikke arbeid i det hele tatt. Gården var en verden for seg selv. Den huset mennesker på samfunnets laveste nivå. Jeg hører fremdeles skriket fra den fire år gamle jenta da hennes vanvittige og fulle far, etter å ha slått kona si, står og holder den lille i beina utenfor vinduet i fjerde etasje og slipper henne med hodet først rett ned i gata. Oslo ligger som i en stor gryte. Langt der nede, i bunnen av gryta, renner Akerselva, som deler byen mellom øst og vest. Østsiden ble etter hvert pakket med fabrikker og verksteder. Her var luften grå og tjukk av røk og sot. Arbeiderne hadde alltid bodd i nærheten av arbeidsplassen. Fabrikkeierne syntes det var praktisk, og det gjorde vel de ansatte selv òg. Det var kort vei til arbeidet. Det forekom sågar at arbeiderne bodde inne i selve fabrikken. En slik fabrikk var Bergene sjokoladefabrikk i Københavngata 11. En fire etasjers murgård. Midt i fabrikken, i tredje og fjerde etasje, var det arbeiderboliger, med kollektivt liv, sosial nød, tragedier og sorg, men også glede. En tilfeldig hendelse på Sarabråten var starten til sjokoladefabrikken. På Sarabråten Året var 1889, langt utenfor byen på rene bondelandet, på Sarabråten oppe ved Nøklevann inne i Østmarka (bortenfor dagens Bøler). Der bodde det en bondegutt som het Olaf Larsen. En dag var byens kjente grosserer Fred Christensen på rugdejakt ved Sarabråten, på den 2

3 Foto: tv: ukjent/oslo Museum th: Alf Folmer Københavngata 11 før og nå. Jeg bodde i fjerde etasje med utsikt over Dælenenga, Grünerløkka og helt ned til byen. store eiendommen til hans gode venn konsul Thomas Heftye. Christensen hadde skutt noen rugder og gikk til et av husene på Sarabråten for å spørre om et eller annet. Han åpnet døra og stusset over det han luktet. Grossisten kom straks på det, det luktet deilig sjokolade midt inne i tjukke skauen langt ute på landet det synes han var utrolig. Idet han kom inn, fikk han se en ung mann stå og kjevle sjokoladedeig med en rund stokk på en steinplate. På ovnen putret det i ei stor gryte. En svær sjokolademasse lå på bordet. På et annet bord lå en haug små blikkformer til å støpe sjokoladen i. For noen år siden var svenskekongen kommet inkognito sammen med Jonas Lie til Sarabråten. Olaf ble kjent med en svenske i reisefølget. Av ham fikk Olaf boken «Hur man gör choklad». Olaf reiste til byen for å kjøpe det som behøvdes, og satte i gang. Når han syntes sjokoladen hadde fått god smak, dro han ned til Stortorvet i byen for å selge. Først gikk det dårlig, men etter hvert ble det bedre. En dag kom grosserer Fred Christensen til torvet. Han ble imponert over å se folk stå i kø for å kjøpe sjokolade. Han ble interessert i den driftige unge mannen. En dag foreslo Christensen at de skulle gå i kompani og starte en sjokoladefabrikk. «Det er jeg med på», svarte Olaf. Døpes til Freia Det neste ble å lete etter et sted å starte produksjon i større skala. Olaf kom til Rodeløkka. I Verksgata 25 fant han en gammel rønne. Christensen kjøpte huset. Olaf, broren og tre jenter satte i gang. Først kjøpte de en gammel rensemaskin, blandemaskin og valsemaskin. Men det meste var håndarbeid. Olaf og jentene bodde på fabrikken. Den gangen gikk det kuer og beitet på løkkene og mellom husene. Når sjokoladen var blandet og formet, skulle den bæres ned i kjelleren for å kjøles, siden bæres opp i annen 3

4 Foto: Ukjent/Alf Folmer Freia sjokoladefabrikk ble etablert i 1889 av Olaf Larsen i en rønne på Rodeløkka. Det var rene bondelandet med kuer, griser og høner inne på gårdene. Hele kvarteret er Freia i dag. 4 etasje for å pakkes. Da de var kommet i gang, skulle fabrikken ha et navn. Grosserer Christensens kone hadde det norrøne navnet Frøya, men grossereren selv sa aldri annet enn Freia. Følgelig ble også fabrikken hetende «Freia». Dette var i Den nye fabrikken ble ingen suksess. Etter tre år solgte Christensen fabrikken til Throne Holst, som ansatte flere. Olaf Larsen ble nå verksmester. Det begynte å gå bra, etter hvert meget bra. Olaf Larsen hadde god lønn, og sparte hele tiden. Snart satt han med en god slump penger. Throne Holst behøvde frisk kapital, Olaf satte inn sparepengene sine, og ble deleier av fabrikken. Men samarbeidet gikk dårlig. I mange tilfeller viste det seg at bondegutten Olaf var dyktigere og smartere enn Throne Holst. Norges største Olaf ville nå gå sine egne veier. Han ble revet med på spekulasjonsbølgen i 1895, og ville kjøpe den store tomta i Københavngata 11 på Rodeløkka, bare åtte hundre meter fra Freia. Her ville han starte sin egen sjokoladefabrikk. Samme år var Olaf med på innvielsen av Grünerløkka skole, tegnet av arkitekt Henrik Nissen. Han kontaktet arkitekten, som fikk i oppgave å tegne en fabrikk i fire etasjer med arbeiderboliger. Problemet var å få presset inn så mange små leiligheter som mulig. Mindre enn ett rom og kjøkken kunne det ikke bli, men heller ikke mer. Første og annen etasje skulle huse selve fabrikken. Tredje og fjerde etasje var «Plan af arbeiderboliger», som det står på tegningene. Nissens arkitektkontor lyktes med å tegne inn 14

5 leiligheter på ett rom og kjøkken i de to etasjene, hver på 24,5 kvadratmeter. Og i 1897 sto den nye fabrikken ferdig, med et stort skilt: Olaf Larsens Chokoladefabrik. Olaf Larsen behøvde dyktige arbeidere. Med utsikt til bedre lønn var det mange fra Freia som flyttet over til den nye og store sjokoladefabrikken i Københavngata 11. Dette gjorde Throne Holst vred, og han truet med rettslig forfølgelse om Olaf ikke sluttet å stjele Freia-arbeidere. I tredje og fjerde etasje flyttet det nå inn 14 familier, 4 losjerende personer, til sammen 112 mennesker, derav 65 barn. Den nye fabrikkeieren i Kristiania, Olaf Larsen, viste seg å ha nese for pr. Han følte seg ovenpå, og gjorde seg raskt kjent i byen. Etter bare tre måneders drift tok han kontakt med familiebladet Ude og Hjemme, og innbød det til å lage en reportasje. Snart kunne man under et stort fotografi av den nye fabrikken lese blant annet: «Kristiania har æren af at have Norges største chocoladefabrik. For ikke at sige Skandinaviens. For tiden har den 70 arbeidere, men om kort tid, i de nærmeste dage, skal der ansettes omkring 70 til. Besøger man fabriken, ser man strax, at en vesæntlig ting ved den er orden og proberhed. Fabriken er vel værdt et besøg. Kommer man derud den ligger på Rodeløkken vil eieren med fornøielse vise en rundt og forklare de sindrig konstruerte maskiners virksomhed.» Fremtiden ble likevel ingen fornøyelse for sjokoladefabrikkeier Olaf Larsen. Ved århundreskiftet begynte en voldsom nedgang i næringslivet. Konkurs og arbeidsløshet hørte til hverdagen, og Olaf Larsen var en av de mange som hadde tatt seg vann over hodet. Han kunne ikke klare den beinharde konkurransen. Etter ett år gikk fabrikken så dårlig at den ble slått konkurs. I sju år, helt fram til 1905, hadde Olaf Larsens sjokoladefabrikk stått ubrukt før den ble lagt ut for salg. Dropsfabrikkeier Bergene Da kom kolonialmann og dropsfabrikkeier Anders Edvard Bergene og kjøpte hele greia. Det var en stor sjanse å ta på den tiden. Anders Bergene var bondesønn akkurat som Olaf Larsen. Han ble født i 1855 i Hedrum, i Vestfold, inn i en familie som hadde vært bønder i mange slektsledd bakover. Han skrøt ofte av å ha vikingblod i seg. Da han var tjue år, dro han til Christiania og fikk seg arbeid hos kjøpmann Dettloff, men ble sparket Anders ba Dettloff om en attest. Det fikk han. Men innholdet var noe helt annet enn det han hadde ventet seg. Dettloff hadde blant annet skrevet: «Grunden til at Anders Bergene forlader min Tjeneste, er at han ikke er i Besiddelse af tilstrækkelige Kundskaber. Hans moralske Character er god. J H Dettloff.» Anders ble rasende over disse ordene. Han kunne ikke få fred for fornedrelsen. Men motgangen stålsatte viljestyrken i ham. Bare noen dager etter at han fikk attesten, framsto han for magistraten i Christiania og mottok borgerskapsbrev som handelsmann i byen. Samme dag etablerte han firmaet «A. Bergene Colonial en Gros». Nå kjente Anders 5

6 Foto: Alf Folmer Olaf Larsens sjokoladefabrikk gikk konkurs. Da kjøpte dropsfabrikanten Anders Bergene fabrikken. Bildet viser noe av gården der vi barn lekte - og solen aldri nådde ned. seg meget sterk. Men ikke sterk nok til å glemme Dettloff. Anders Bergene begynte å selge sukker, mandler, nøtter, kaffe, sirup og mange andre varer. Midt i 1880-årene gikk bondegutten over til å koke drops, og i 1890 startet han «A. Bergene Drops & Pebermyntefabrik». I det samme tidsrommet satt Olaf Larsen inne i skauen på Sarabråten og produserte sjokolade. Det er ikke langt fra drops til sjokolade. Anders Bergene elsket sjokolade. Han hadde hele tiden spist Freias, men nå ville han lage sin egen, mye bedre enn Freias. Fra stank og rotter til blomster og have Da Anders Bergene kjøpte Olaf Larsens sjokoladefabrikk i 1905, var det en vanskelig politisk tid. Norge ville skille seg fra unionen med Sverige. Situasjonen var meget spent. Skulle det bli krig? Norske og svenske tropper lå på hver sin side av grensen og bare ventet på signalet for å starte krig. Mange svensker som bodde i Kristiania, reiste hjem til Sverige. (Hele 77 prosent av innvandrerne den gangen var svensker, mange bodde på Grünerløkka.) Og nordmenn i Sverige reiste hjem til Norge. Min mors familie lå klar på svenskesiden av grensen, i Värmland, for å slå i hjel min fars familie på norskesiden. Noe så vanvittig! Men freden holdt. Anders Bergene startet sjokoladeproduksjonen i 1906 med 40 arbeidere. Dampmaskiner og annet måtte ofte repareres. Sjokoladen gikk det dårlig med. Det var drops som gjorde at fabrikken kunne fortsette, og konkurransen var beinhard. Da fant Bergene på å reise til Tyskland for å verve fagfolk. Han tok med seg disponent Elingsen, for han kunne snakke litt tysk. I Berlin besøkte de den berømte sjokoladefabrikken «Sarotti». Med god lønn vervet de 6

7 Peuker, som skulle bli fabrikkmester, og Haase, som var spesialist på fylt konfekt noe helt nytt i sjokoladebransjen. Det viste seg at Anders Bergene hadde satset på rett hest. Fabrikken gikk nå for fullt. I leilighetene til Bergene-fabrikken bodde det 115 personer, derav 75 barn. Hver familie på ett rom og kjøkken. En besøkende som våget seg rundt hjørnet av Københavngata 11 og inn til porten i Marstrandgata, ville først bli møtt av en sterk og brennende søt lukt av sjokolade, inne i gården en stank fra utedoene. Han ville se rotter som ble skremt bort fra skyllekassene, og kjenne kulden og gjørmen fra gårdens seksti kvadratmeter kalde jordgulv. Jord, uten et eneste grønt gresstrå. Den besøkende ville se klærne som hang til tørk fra fasade til fasade, i en gård så trang at solen aldri nådde helt ned. Her lekte en flokk snørrete og våte unger med noen kasser eller hoppet paradis i den evige, særegne lukten. Utedoene, eller dritaplassene som vi kalte dem, het noe så fint på de pene arkitekttegningene som «privet» eller «appartements d obscurité». Og ved side av doene var det like mange søppelkasser som priveter. Selv kjøpte Bergene på denne tiden en luksusvilla i solen på beste vestkant, i Nordraaks gate 8, tegnet i nasjonal dragestil av arkitekt Halfdan Berle. Villa Bergene hadde mange fine salonger, og stor tjenerstab. Den var omgitt av en stor have med blomster og frukttrær. Da villaen ble bygget i 1899, hadde Bergenes gode venn Jacob Tostrup en stor villa i sveitserstil fra 1890, med utsikt over Oslofjorden og Oscarshall. Freia-fabrikanten Throne Holst bygget sin I begynnelsen av 20-årene overtok Alf Bergene ledelsen av fabrikken. Jeg samlet autografer og fikk denne og en pose med Smørbukk-karameller. Smørbukk var fabrikkens største produktsuksess og varemerke. Villa Ekhaugen ute på Bygdøy. Mange av disse villaeierne på vestsiden av Oslogryta eide industrier på østkanten. Stor forskjell på folk Dropsmester Pedersen var den som styrte produksjonen. Som ung hadde han gått i lære ved Brødrene Ottesen Chokoladefabrik på Grønlandsleiret, som den gangen var Norges største. Fabrikken hadde gulv av stampet jord, og den eneste rengjøringen ble foretatt ved at man hver kveld feiet gulvet med piasavakost så støvet føk. Dette var i 1890-årene. I 1906 var det annerledes. Bergenefabrikken var moderne. Hygiene var viktig. Nyskapningen konfekt fylt med cocnac, likør og andre godsaker, sjokolade med ny design og reklame bidro til at fabrikken nå gikk for full fart. Det var mest 7

8 kvinner som jobbet der, i en lavtlønnet bransje. Arbeidstiden var lang, fra kl. 7 morgen til kl. 19 aften, lørdag til kl. 14. Det var mye overtid uten betaling. og ferie var et ukjent begrep. Ingen garderobe eller spisesal. Alle måtte selv holde seg med hvite forklær. Lørdag var det å ta med seg alt hjem og vaske for å ha dem rene på mandag. Antallet arbeidere og selgere vokste, det samme gjaldt kontorpersonalet. Det var stor forskjell på fabrikkarbeiderne og herrene på kontoret. Kontorpersonalet følte seg høyt hevet over de som sto på golvet. Det ble virkelig huskestue etter at en av kontoristene som hadde vært på byen en kveld, møtte en av fabrikkpikene. Han inviterte henne på konditori dagen etter. Det fikk bestyrerinnen på fabrikken, fru Nordløf, se. Hun rapporterte dette til disponent Wilhelmsen, som kalte kontoristen inn på teppet og forbød ham strengt å menge seg med fabrikkpersonalet. Gjentok det seg, ville foreldrene hans bli varslet om saken, eller han ville få avskjed. Under krigen var det vanskelig med tilgang på råvarer. En gang de ventet kakaobønner fra England, kom ikke båten. Den var blitt torpedert, og uten råvarer stoppet driften. Arbeiderne måtte permitteres over lang tid. I 1918 kjøpte Bergene fem mål tomt på andre siden av Københavngata. Her ble det satt opp to lagerbygninger der hvor høyblokka står i dag. Det var fortsatt merkbart at 1. verdenskrig hadde tært på ressursene. Sparsomhet og rasjonering måtte til for å få endene til å møtes, og omsetningen gikk hele tiden nedover. Samtidig begynte Anders Bergene å dra på årene, 1920 var han 65 år. Han overdro ledelsen av fabrikken til sønnen Alf, 33 år, som da var godt innsatt i bedriften. Den nye sjefen ga streng ordre om at ingen lys måtte brenne i tomme lokaler, og som kladdepapir måtte det brukes avfallspapir. Det var en revolusjon på fabrikken da Alf solgte alle hester og vogner og i stedet kjøpte to Scania-Vabis varebiler. Stall, vognskjul og høyloft ble gjort om til produksjonslokaler. Svinn fra fabrikken var et problem. Å ta med litt sjokolade hjem var fristende. Mange gjorde det. For å hindre at arbeiderne nasket med seg noe, ble det innført et automatisk kontrollsystem. På hvitt lys kunne man passere. Ble det rødt, skulle lommer og vesker undersøkes. Dette vakte stor motstand. Leilighet til salgs I 1924 kom min far Edvin Folmer hjem etter to år på hvalfangst på Sør-Georgia. Han skulle stifte hjem og familie. Det var jubileumsåret da Kristiania skulle døpes om til Oslo. Min mor Ellen var fra Selma Lagerlöfs bygd i Värmland. Jeg var to år og bodde hos bestemor i Sverige. I Oslo var det stor bolignød og nærmest umulig å finne en leilighet familier lette etter bosted. Den 9. mai så min far en annonse i Aftenposten: Ett rom og kjøkken i Københavngata 11 er til salgs. Leiligheten går til den som betaler mest, sto det. Far svarte på annonsen og skrev at han var villig til å diskutere prisen. Han fikk til svar at han skulle innfinne seg i Sofiesgate 58 onsdag 12. mai klokka 18 hos kaptein Ingvar Baasland. Det var ikke bare 8

9 Foto: Alf Folmer Ni mennesker på ett rom og kjøkken, 24,5 kvm. Begge leilighetene ble senere kontor for direktører på Bergene. leiligheten som skulle selges, men også møbler, kjøkkenutstyr og annet til en pris av 2800 kroner. Det var mye penger. Leien ville bli på 20 kroner måneden. Dagen etter møttes far og Baasland utenfor porten i Københavngata 11. Leiligheten lå i fjerde etasje i selve «Bergenes Chokoladefabrik». Det første de møtte etter å ha kommet inn i gårdsrommet, var en søt duft av sjokolade og synet av fire utedoer og fire søppelkasser, én for hver etasje. De møtte stanken fra dem også. Et annet sted i gården lekte noen barn. Så fortsatte vandringen opp til tredje etasje via en meget lang, mørk korridor som førte til den andre siden av bygningen. Her var det en annen oppgang, som var avstengt nedover. Far og Baasland fortsatte opp til fjerde. Her var leiligheten, den sto nærmest tom bortsett fra et langt, tjukt tau som i den ene enden var festet til en stor krok på veggen under vinduet, resten lå sammenrullet i en haug på gulvet. «Det er branntauet», sier Baasland, «som må finnes i hver leilighet. Det er 20 meter langt. Om det brenner, skal man kaste tauet ut av vinduet og klatre ned langs fasaden. Det rekker fint ned til gata fra fjerde etasje». Fra leiligheten var det pen utsikt mot gata, Dælenenga idrettsplass og Grünerløkka. Men hvor var møblene? Baasland forklarte hvordan møblene så ut, og at de ble oppbevart på et lager. Han fortalte at mange hadde meldt seg som interesserte. Baasland hadde allerede vist noen leiligheten. Den siste som hadde vært der, foreslo å betale 3400 kroner. Far var nå i en desperat situasjon. Her var sjansen til få egen bolig. «Jeg gir 3800 kroner», sa far. Det var nesten hele sparekapitalen fra hvalfangsten. Baasland sto og tenkte, så sa han smilende: «Godt, da er vi enige. Vi skriver en kontrakt med det samme. Så vil jeg ha 300 kroner i forskudd. Når resten er betalt, kan dere flytte inn». De gikk til kjøkkenbenken, der Baasland tok frem papir og fyllepenn og skrev: «Herr E. Folmer har av undertegnede overtaget følgende indbo: Salonmøblement, salonbord, sybord, bufét, kurvbord, gulvteppe, kommode, kjøkkenbord, tre lampeskjærmer, to baljer, sagkrak, et fag gardiner, bordteppe, likeledes kjøkkentøi, glas for en pris av 3800,00 kroner, samtidig som jeg skaffer herr Folmer en leilighet paa 1v. og kjøk. i 9

10 Kjøbenhavngaten 11. Møblene er indtil videre i opbevaring. Møblene er under fuld garanti til mandag aften. Resten betales den 10. mai klokken 2». Far og Baasland undertegnet. Far betalte 300 kroner. Slit og svette for liten leilighet Mandag møttes mor og far på Stortorvet og tok trikken til Sofiesgat 58, som ligger mellom St. Hanshaugen og Stensparken. Far hadde med seg hele sparekapitalen på 3500 kroner i kontanter. Det var svimlende mange penger å bære på, og for å kjøpe en leilighet på ett rom og kjøkken. Noen minutter før klokken to ringte de på døren til kaptein Baasland i annen etasje. Han åpnet og var meget vennlig. I et rom i den store leiligheten sto møblene. De virket brukbare og var som han hadde fortalt. Far betalte, fikk nøkler til leiligheten og en husleiebok der det sto: «A. Bergene Chokoladefabrik bortleier herved til Edvin Folmer fra 17. mai 1924 til opsigelse skjer». Mor og far var glad for endelig å ha fått en liten leilighet. Men de kjente seg litt lurt. Dette hadde kostet far mye svette under hvalfangsten på Sør-Georgia. Det som ikke var bra, var at oppsigelsesvilkårene syntes å være det som passet Bergene alene. Mor og far var allikevel meget fornøyd med endelig å ha fått et hjem. Men de som gledet seg mest, var nok kaptein Ingvar Baasland og kontorsjef og gårdens bestyrer Petter Tvenstrup, begge ansatt ved Bergene Chokoladefabrik. De strålte og frydet seg over en god forretning. Kaptein Baasland var modellør på fabrikken. Hvorfor han kalte seg «kaptein», var en gåte. Petter hadde tidligere byttet etternavn fra Andersson til Tvenstrup. De to hadde gjennom arbeidet blitt gode busser. Så ble en leilighet i gården ledig. De fant på at nå kunne de gjøre god forretning, tjene lettvinte penger gjennom å selge leiligheten med møbler, eller møbler med leilighet. Petter Tvenstrup ordnet med gamle møbler og noe kjøkkenutstyr. Baasland skulle være den som annonserte og solgte. I denne vanskelige tiden med stor bolignød fikk de det som de ville. Hele sparekapitalen til far havnet i deres lommer. Petter Tvenstrup fikk 3000 kroner og Ingvar Baasland 800. Den 16. mai leide far hest og vogn for å hente møblene i Sofiesgate. Alt fikk plass på vognen i én vending. Samme dag kjøpte foreldrene mine en skapseng. Dermed var alt på plass. På nasjonaldagen 17. mai var det fest i den nye leiligheten. Hit kom onkel, tante og min fetter Odd. De hadde vært på Karl Johan for å se på barnetoget før de kom til det nye hjemmet. Der vanket det ribbe og dram, mange drammer. De skålte og snakket om livets goder og urettferdigheter. Odd sovnet tidlig i en av de fine plysjstolene med posementer, store dusker som hang rundt på hele stolen. Men det ble raskt hverdag igjen. Mor og far våknet til sjokoladeduften som sved i nesa. Ved nitiden dro far ned til byen for å besøke rederiet og få greie på hvilken dag han skulle mønstre på båten «Dagfred». Mor la seg nedpå en stund og tenkte. Hun ville så fort som mulig reise til Värmland og hente lille 10

11 Foto: alf folmer Utsikten fra fjerde etasje der jeg bodde. Fri sikt over Dælenenga idrettsplass, Grünerløkka skole, og Folkets hus. Der brakkene er, skulle det bli park. Der står i dag Bergenes monsterbygg. Alf, så de kunne bli en ordentlig familie, mamma, pappa og barn. Men med en mann som var til sjøs det meste av tiden, var det bare en halv familie. Mor sto opp for å ordne i kjøkkenet, der det sto en jernovn med damphette over. For å lage mat måtte hun hente ved, kull eller koks fra kjelleren. Når hun skulle på do, måtte hun gå fire etasjer ned, via den lange mørke korridoren og ut i gårdsrommet. På veien møtte hun mange av gårdens mennesker, som hilste med et lite nikk. De undret seg sikkert over hvem de nye menneskene var som hadde flyttet inn i fjerde etasje etter Jensen. Du verden så mange det var som bodde i denne bygården. Hvordan skulle det gå med lille Alf når han flyttet hit? Han som nå bodde på landet blant kuer, hester og sauer, og med grønt gress og frisk luft En gård, en verden Mor dro til Värmland for å hente sin sønn Alf, som nå var over to år gammel, og i begynnelsen av juni 1924 kom vi med toget fra Sverige til Oslo for å bosette oss i en stor murgård i den store byen. En mann møtte oss, en jeg bare hadde sett én gang tidligere. Det var da han kom hjem fra sjøen for å gifte seg med mor. Da hadde mor sagt at denne mannen var min far. Så reiste han til sjøs igjen. Jeg holdt mor hardt i hånden da vi gikk ut fra Østbanestasjonen. Jeg hadde aldri vært i en ordentlig by før, og var nok veldig forfjamset over alt jeg så. Store hus og mange mennesker, biler som tutet, klokkelyd fra trikker og mennesker som myldret i gatene. Der sto vi nå utenfor «A. Bergene Chokoladefabrik» i Københavngata 11. Jeg er blitt fortalt at far forøkte å ta meg i 11

12 Sjokoladefabrikken der jeg vokste opp. Vi bodde øverst til høyre bak vinduene som er markert med prikker. Foto: Alf Folmer hånden, men at jeg nektet. Han sa: «Når vi kommer opp i leiligheten skal du få en presang av meg, gutten min». Jeg tok mor i hånden og trykket meg mot henne. «Det lukter sjokolade», sa mor. Det mørke portrommet og den ukjente lukta gjorde meg redd, og jeg gråt. Da vi sto i porten, hørte vi noen rope: «Se opp, gå forsiktig her». Advarselen kom fra to karer som kastet ved ned i kjelleren gjennom en stor luke i portgulvet. En av karene stoppet far. Han pekte på den åpne luka og sa: «Det hendte en gang at to karer i gården tok seg noen drammer mens de slengte ned ved. Da de var ferdig med jobben, gikk de opp i leiligheten for å feire at de hadde så mye å fyre med. Vedluka nede i porten hadde de latt stå åpen igjen etter seg. Så kom fru Westby, som bar på en kurv, og tro rett ned i åpningen, slo hodet i gulvkanten og havnet i kjelleren. Skrikende fikk hun hjelp, kom på legevakta med benbrudd og hjernerystelse». «Men når luka ligger der den skal, kan man gå trygt gjennom porten, sa den ene av dem som nå kastet ned ved i kjelleren. Er det dere som skal bo i fjerde etasje etter Jensen?». «Ja», sa far. 12

13 «Jeg heter Sverre Tangen og bor ved siden av, jeg kan følge dere opp». Da vi endelig sto foran en dør i fjerde etasje, etter å ha gått gjennom mørke, nifse oppganger, hadde Sverre rukket å fortelle hvem som bodde hvor. Blant andre familien Hansen, ni mennesker på ett rom og kjøkken der seks sov i stua, to på kjøkkenet og én i entreen. Familien Smestad, ni mennesker, de også. Jørgensen, Messel, Vestby, Johansen. Og så var det gårdens vaktmester, Syverud, den eneste med så mye som tre rom og kjøkken, men til gjengjeld var de 13 mennesker. Far tok frem nøklene og låste opp. Var det meningen at vi skulle bo her? Hjem til bestemor «Jeg vil hjem til mamma i Sverige», skal jeg ha skreket. Far begynte å bli irritert. Han ristet meg i armen og sa: «Nå må du holde opp, du skremmer folk som bor ved siden av. Om du er snill gutt, skal du få noe av meg». Mor forsøkte å trøste meg, men jeg bare skrek at jeg ville hjem til mamma i Sverige. Det var mormor som hadde passet på meg mens min mor arbeidet i Kristiania. Mormor, det var min riktige mamma. Og nå ville jeg hjem til henne. Mor var fortsatt ganske fremmed for meg, og min far var helt fremmed. Nå sto vi her i leiligheten. Så tok far frem noe han hadde i lomma. «Kom hit gutten min, så skal du få det jeg lovet deg». Det var en liten pen hest av tre, malt i fine farger. Jeg glemte helt at jeg var i en mørk og skummel murgård. «Brunte, Brunte», var det første jeg sa, jeg tenkte på hesten Brunte hjemme i Sverige. Den lille trehesten hadde far kjøpt i Roma da han var på vei hjem fra sjøen. Den kjentes som en trøst, slik den skulle gjøre det mange ganger i lang tid fremover. Vi tre sto nå i leiligheten som skulle bli vårt hjem i mange, mange år, i hvert fall hjemmet for mor og meg. «Her er kjøkkenet», sa far. «Det har vindu ut mot gata». Det var 6,5 kvadratmeter stort. I hjørnet nærmest entréen sto en sort kjøkkenovn av jern. En ovn for koks, kull og ved med mange jernringer som man kunne løfte opp når man skulle lage mat. På gulvet var en gammel slitt linoleumsmatte i mosaikkmønster som forestilte forskjellige steinsorter i mange farger. Veggene i kjøkkenet var malt lyseblå. Mot den ene veggen, inn mot stua, sto et lite bord med to stoler. «Nå skal vi gå inn i stua», sa far. Jeg holdt min mor i én hånd og den fine trehesten i den andre. Stua var på 20 kvadratmeter, omtrent 4,5 meter i hver retning. To vinduer vendte ut mot gata. På gulvet en pen linoleumsmatte. I et hjørne sto en høy, svart og rund jernovn. Den nådde nesten opp til taket, og hadde mange dekorasjoner og en jernkrone på toppen. Veggene var kledd med pene mørkebrune tapeter med kinesiske motiver, trær, påfugler og paviljonger. Jeg ble veldig interessert i disse motivene. Men det peneste av alt var møblene. Midt på gulvet sto et stort åttekantet brunt bord i edeltre. Det var blankpolert og skinte i dagslyset fra vinduene. Under bordet på midten var det en stor dreiet trekule som holdt bordbena på plass. Jeg satte meg straks under dette bordet. Det var et perfekt sted å være. Her kunne jeg holde kula i ene hånden og trehesten i den andre mens 13

14 jeg lot fantasien løpe fritt. Kula og bordkonstruksjonen skulle bli min lekeplass i lang tid. Mot veggen var det plassert en stor sofa. Foran sto bordet. På hver side av bordet en stor lenestol. Sofaen og lenestolene hørte sammen. De var trukket i tykk plysj, brun og svakt gul. Foran armlenene på sofaen og stolene hang store posementer, eller dusker, som dinglet. Mot den andre veggen sto det en stor buffé i ulike tresorter. Skuffer øverst og skap under. Den var blank og pen. Møblene virket for store i den lille stua. De hadde sikkert tilhørt et bedremannshjem. Det var altså disse møblene far måtte kjøpe for i det hele tatt å få leiligheten. De som bodde i gården Far dro til sjøs, og jeg ble vant til at han var borte mens jeg vokste opp. Det hendte han kunne være ute to år om gangen. I fars fravær ville mor ha noe å gjøre, så hun ble sydame. For å lage klær til seg selv og meg kjøpte hun en Singer symaskin på avbetaling. Betalte den i avdrag på fem kroner i måneden over fire år. Den var av jern, med små skuffer i sybordet den var plassert på. Drivhjulet ble holdt i gang med en fotpedal. Etter hvert ble det kjent i gården at mor var dyktig til å sy, og hun begynte å ta oppdrag for naboer og andre. Snart var hun kjent som en dyktig og billig sydame, kundekretsen økte. Når kvinnfolkene var hos oss, handlet det ikke bare om å sy. Det ble mye snakk, om alt mulig. Mor fikk del i hemmeligheter som jeg velger å tro at hun aldri bragte videre. Foto: Alf Folmer Dunder-Karlsen fra Rodeløkka, en av de hederlige lasaronene med godt hjerte, som nå er borte. Hun sydde meget for Ester Martinsen, hun bodde rett ved oss i Marstrandgata 15. Ester skulle med tiden bli mor til en jentunge som vokste opp til å bli den berømte pianistinnen Eva Knardahl. Jeg satt alltid og hørte på når damene lot praten gå hjemme hos mor og meg, men rekkevidden av hva som ble sagt, forsto jeg ikke før jeg ble eldre. Det meste handlet om alle som bodde i gården, men også om en rekke andre fra bydelen. Mange i gården arbeidet på Bergenefabrikken, gjennom veggene i leiligheten sin kunne de høre maskinene gå. Andre hadde ikke arbeid i det hele tatt, som 14

15 Steinar Johansen. Han var en av gårdens fyllefanter. For å overleve var kona Randi avisbud syv dager i uka. Å gå med avisene var betraktet som kvinnfolkjobb. Bære barn, dra på barnevogner, gå og handle mat, alt dette var noe som et realt mannfolk aldri gjorde. Skulle det likevel skje, ble han stemplet som «tøffel». Randi sto opp klokka fire om morgenen for å hente avisene. Med 20 kilo papir dro hun til Frogner for å dele ut Aftenposten. Ikke før klokka åtte kom hun hjem for å gi barna mat. Da sto Steinar opp. Når alle hadde spist, dro han til byen for å søke arbeid. Men regelen var at han vendte tilbake full og like arbeidsløs som før. To forskjellige forretninger Alle leilighetene i gården var som nevnt på ett rom og kjøkken og like store, 24,5 kvadratmeter. Entreen på 2,5, kjøkkenet 7,2 og stua 14,8. I annen etasje bodde gårdens driftigste forretningsmann, Ole Smestad. Han var mannen i en familie på elleve personer. Ole og kona levde på smugling og gauking. Han hentet det han behøvde i en kull- og vedforretning på Frelsesarmeens tomt i Gøteborggata 4, byens største smuglesentral. Her kjøpte Ole 96 prosent sprit på kanner som han tok hjem for å blande ut med vann og helle på flasker. Færderhjørnet, der Københavngata og Dælenenggata møtes, var gaukernes utpost og butikk. Her hadde man utsikt lang vei og kunne «lukte messing» god tid i forveien om politiet var på vei. Men det hendte at når Ole og kona Thea var ute på «forretning», kunne de bli så fulle at barna måtte ut og lete etter foreldrene sine. Og når de fant dem, måtte de ofte bære dem hjem. Ole var lett å kjenne igjen. Han hadde bare én arm, den andre, høyrearmen, hadde han fått knust av en drivreim på en fabrikkmaskin. Skaden var så stygg at armen måtte amputeres. Men Ole var likevel farlig å komme ut for i en slåsskamp. Protesen nedenfor armstumpen endte i en jernkrok, den var ikke behagelig å komme innenfor rekkevidde av. En annen forretningsmann, også han bare med én arm, var selveste Alf Bergene, fabrikkeieren. Venstrearmen hans var lam og hang skjult innenfor jakken. Det var en opplevelse å se når gauker Smestad møtte sjokoladekongen Bergene på gata. De hilste alltid høflig på hverandre, Smestad med en brukbar venstrearm, Bergene med høyrearmen. Operasangerinne og «fin dame» Marie Tangen bodde ved siden av oss og arbeidet på Freia sjokoladefabrikk. Marie var flink til å synge, sang i bryllup og begravelser og sparte penger for å bli sangerinne. Med tiden søkte hun seg inn på musikkonservatoriet, og ble antatt. På konservatoriet ble hun betraktet som et operatalent. En dag Marie var på arbeid på Freia og skulle bære noe ned fra femte etasje, åpnet hun heisdøra for å gå inn. Men heisen var ikke der, den sto i kjelleren. Marie Tangen falt 15 meter rett ned i sjakten og ble liggende på toppen av heisstolen. En ubeskrivelig tragedie. Men Marie overlevde. Freia ga henne en elektrisk rullestol og pensjon. Det ble slutten på en fremtid som operasanger. Else Kristiansen bodde i tredje etasje og var den eneste i gården som ble «fin dame». Familien på ti personer kom fra 15

16 Foto: Ukjent/Alf Folmer Min far var for det meste til sjøs. Når han kom hjem en kort tid, tok vi ofte en tur til byen. Her på Tordenskiolds plass. Hedemarken, også de bodde på ett rom og kjøkken. Else var meget pen. Det visste hun. Else begynte som flaskeskyllerske på Ringnes. Det kalde vannet tok hardt på de pene hendene. Hun sluttet, og ble tjenestepike hos en rik familie i Gyldenløves gate. Der holdt de seg med kokk, barnepike, stuepike og Else som tjenestepike. Else bodde i huset. Hun var først oppe av alle om morgenen for å hente koks og ved. Hun bar mat, serverte mat, bar søppel, vasket, pusset sølv, strøk, presset, tørket støv og pusset sko. Alt dette for tyve kroner i måneden. Familien hadde ofte fest med mange gjester. Når Else serverte gjestene, var hun meget pent kledd med mørk blå kjole og hvitt forkle. Hun la merke til hvordan «dannede» mennesker oppførte seg, tok snart etter, og lærte å oppføre seg som «dame». Mannen i huset og mannlige gjester hadde oppdaget den pene tjenestepiken. En natt kom en av gjestene inn på Elses værelse. Hun forsto hva han ville. Da han gikk, ga han henne femti kroner, som var mye penger. Etter en tid sluttet Else som tjenestepike, da kavaleren skaffet henne en leilighet i Bygdøy Allé. Noen ganger besøkte Else min mor for å få sydd seg bluse eller kjole. Da pleide hun å fortelle om sitt nye liv. Jeg husker at hun var meget elegant. Kom alltid i hatt med vid brem og pent bånd, store, lange øreanheng og et kjempestort halsbånd. Else begynte å delta i det offentlige livet i de glade tyveårene. Hun hadde flere kjente menn som elskere, ble salongprostituert og snart ganske rik. Else visste hva hun ville. En rik og kjent forretningsmann ble forelsket i henne, hvilket passet Else perfekt. De giftet seg, og Else fikk et nytt og kjent etternavn og en ny identitet. Ekteparet bosatte seg i en stor villa på Hvalstad i Asker. Det som ingen kunne glemme KNLs tobakksfabrikk lå rett overfor oss i Marstrandgata 13. Her var Elingsen vaktmester. Han våknet som alle andre i gården med søt sjokoladelukt i nesen. Når han kom på jobb til «tobakken» på den andre siden av gaten, ble det i stedet sterk tobakkslukt. Hjemme på loftet drev han kaninfarm. Når vi hørte noen slo med 16

17 Jeg, 75 år senere. Foto: Alf Folmer øks på loftet, var det Elingsen som slaktet en kanin til middag eller for å selge. Og så var det Borghild Johansen, en pen jente som var flink i idrett. Hun traff en proffbokser fra USA som var på besøk i Oslo, og giftet seg med ham. Naboen Messel hadde en papegøye som hele tiden skrek «Hold kjeft». Jørgensens største fornøyelse var å spise rå egg når vi barna så på. Han kunne kaste i seg fire-fem egg i slengen. En dag fikk vi høre at Johannesen var død. Han hadde hengt seg i et slips. Hansen, som arbeidet på Kjelland drops, var sengevæter. Det luktet urin i hele leiligheten. Når Olav i tredje etasje han som ellers aldri sa noe ble full, gikk han rundt i leiligheten og holdt foredrag for veggene. Da var han pen, stor, sterk og meget intelligent. Det hørtes helt ut i korridoren. Men det som absolutt ingen kunne glemme og det verste som har hendt i gårdens lange historie, var da den fire år gamle Berit hang skrikende utenfor vinduet i fjerde etasje. Hennes vanvittige far hadde først banket opp kona si, så tok han den lille i beina og slapp henne med hodet først rett ned i gata. Skriket hørtes i hele gården. Det var kveld, jeg var åtte år. Politiet kom, jentungen var død. Berits far fikk åtte års fengsel. Moren ble gal og kom på Gaustad sinnssykeasyl. Ifølge folketellingen fra år 1900 bodde det da 20 familier eller 97 personer i gården til Olaf Larsens sjokoladefabrikk. En av dem var Johan Kristiansen. Han hadde bodd i Statene i mange år før han flyttet hjem til Kristiania. Så leide han ett rom og kjøkken av Olaf Larsen, men var arbeidsløs. Mange lurte på hvordan han kunne klare seg. Johan gikk alltid og slepte på det ene benet. Det ble fortalt at han hadde falt foran et tog i Davenport. Uansett hadde han fått amputert høyrebenet fra et stykke oppe på låret og gikk med protese. I Københavngata 11 levde han et stille liv helt for seg selv. Ingen visste noe sikkert om ham. Så en dag lå han død i kjelleren. I protesen ble det funnet åtti tusen dollar i små seddelbunter. Johan Kristiansen hadde ingen familie. Det ble aldri klart hvor pengene ble av, men ryktene gikk. 17

18 Foto:Ukjent/Alf Folmer Under krigen ble en stor del av sjokoladen beslaglagt. Den skulle gå til Quisling, regjeringen og frontkjemperne. Fra Smørbukk til Quisling-sjokolade I 30-årene var det oppgangstider for Bergene sjokoladefabrikk. Alf Bergene hadde vært i Tyskland, der han kjøpte en oppskrift på en karamell som var så god å suge på at man ville ha mer. Den ble tilberedt ved å valse en masse i store plater og skjære dem opp i terninger. Dette var noe nytt her hjemme. Bergene ga karamellen navnet Smørbukk. Den ble suksess fra første dag. Produksjonen av Smørbukk, sjokolade og fylt konfekt gikk nå for fullt døgnet rundt. Bergene kjøpte ny varebil og åpnet eget utsalg på Karl Johan. Fabrikken ansatte mange nye arbeidere. Kontorsjef Petter Tvenstrup, som hadde vært med fra begynnelsen, var en meget streng herre. Det var han som solgte leiligheten til min far og stappet tre tusen kroner i egen lomme. Nå var han etter fabrikkarbeiderne. Tvenstrup gjorde seg små turer ut i garderobene innen arbeiderne skulle kle seg om for å gå hjem. Han gikk og kjente etter på alle frakkelommene om noen hadde fylt dem med cognackonfekt. Fant han det, tok han sine store never og knuste den i lommene så klærne ble våte av søt, seig cognac likør og sukker. Da frydet han seg og smilte over hele ansiktet. Helst ville han nok stått på lur for å se på når arbeideren kledde på seg og stappet hånden i lomma. Da krigen kom i 1940, fikk bedriften store problemer med råvaretilgangen og avsetningen på varer, som i stedet ble liggende på lager. Quisling-regjeringens Direktorat for proviantering og rasjonering utstedte en anvisning med følgende tekst: «Mot denne anvisning kan Ministerpresident Vidkun Quisling i juli 1942 og i den følgende måned få utlevert 3 tre kg av spisesjokolade (konfekt) fra Bergene Chocolade Fabrik. Oslo, den 3. juli 1942.» Bygge nytt og stort Etter krigen satte Alf Bergene alt inn på å komme raskt i gang med produksjonen igjen. Men Alf begynte å bli gammel, han hadde ikke samme energi som i gamle dager. Fra 1955 overtok hans to sønner Anders og Gunnar bedriften. Det var gutter med ny og ung energi, og utviklingen skjøt fart. 18

19 I reguleringssjef Harald Hals generalplan for Stor-Oslo 1929 var det planlagt store grønne områder i det industritette Rodeløkka. Bergenes monsterlignende bygning, høybygget midt i det grønne, ble en byplanskandale. Hals forslag til ny park. Fra Torshovdalen ser man sydover mot Dælenengen idrettsplass og ut mot hele fjordpartiet. Fra boken Stor-Oslo generalplan Nå skulle det bygges nytt og stort på den store tomta mellom Københavngata og Fagerheimsgata, som Bergene kjøpte Her ville Bergene bygge en ti etasjer høy blokk. Men så viste det seg at i generalplanen av 1929 for Stor-Oslo var dette området planlagt som park. Reguleringssjef Harald Hals hadde prosjektert et sammenhengende parkstrøk fra Grefsenkollen, nedover Torshovdalen, via Dælenenga idrettplass til Sofienbergparken, over Birkelunden og til Akerselva. Dette var tenkt å skulle bli en grønn lunge for denne delen av byen med så mye industri og så dårlig luft. En høyblokk skulle her sette stopp for parkprosjektet. Byplankontoret ville følge generalplanen og sa nei til høybygget. Det ble en kamp frem og tilbake mellom Bergene og Byplankontoret. Så satte Bergene press på og sa: «Om vi ikke får bygge her, flytter vi hele fabrikken til Trondheim». Byplankontoret godtok forslaget i «Det ble en lykkelig løsning for Bergene», skrev fabrikken i sitt jubileumsskrift. I stedet ble det en ulykke for bydelen og Oslo. Under byggetiden i 1967 døde Alf Bergene. I 1969 sto det ti etasjer høye 19

20 Kontorinngangen til Nidar Bergene i Marstrandgata. Ovenfor inngangen bodde gaukerkongen Smestad med familie på ni personer. Senere ombygget til direktørenes elegante kontor. Markeringen viser hvor porten til gården var i gamle dager. Foto: Alf Folmer monsteret ferdig. «Rodeløkka har fått et vakkert bygg», skrev Bergene i jubileumsskriftet. Sjokoladefabrikkens død Igjen ble det tøffe tider i sjokoladebransjen. Sterk konkurranse gjorde at Bergene i 1980 fusjonerte med Nidar- Erbe i Trondheim og ble A/S Nidar Bergene, med 320 ansatte. Så ble Nidar Bergene oppkjøpt av Nora Industrier under navnet Nidar AS i Det var fortsatt vanskelige tider for bransjen. «Det går utfor med Nidar» sto det i avisene. Den 11. november 1988 samlet styret seg for å ta stilling til nedleggelse. LO protesterte. Men i 1990 bestemte Nidar seg for å legge ned driften. Med dette var sjokoladeproduksjonen i Oslo over. I avisene ble det skrevet om «Sjokoladefabrikkens siste dystre dag». Men man kunne også lese om at «Sjokoladefabrikken blir nye boliger», «Full kok på sjokoladefabrikken, nå samles musikere, billedkunstnere og dansere i en svært sosial blanding», og så videre. Det kom mange forslag til bruken av området. Det beste forslaget er etter min mening dette: Riv monsteret, høyhuset. Følg reguleringssjef Harald Hals generalplan med bydelspark. Gjenskap Københavngata som en boulevard med trebeplantning, slik den var før prosjektet ble Oslos største byplanskandale. Alf Folmer er tidligere byplanarkitekt i Stockholm, nå pensjonist. Han er bosatt i Sverige. (alf@folmer.se) 20