Tyrilistiftelsen Uttak Nyhet fra Nyhetsklipp. Å koble seg på et nytt liv Rus & samfunn :17 2

Transkript

1 Tyrilistiftelsen Uttak Nyhet fra Nyhetsklipp Å koble seg på et nytt liv Rus & samfunn :17 2

2 Å koble seg på et nytt liv Rus & samfunn :17. Profil: Intrafeed - Tyrilistiftelsen - feed Erfaringene har vist at overgangen ut av rusbehandling har vært særlig krevende. Av: Hilgunn Olsen og Mikael J. Sømhovd, Tyrili FOU - Å klare og bo er sentralt for å kunne ha et godt liv. Hva vil det si å bo bra? Det handler om mye mer enn at omgivelsene er fine. De fleste av de som gjennomfører rusbehandling i Tyrili har en tilfredsstillende bolig å gå til etter endt behandlings. Det er likevel store utfordringer forbundet med det å bo i etterkant av en rusbehandling, at det har vært nødvendig å gjøre bolig og botrening til en integrert del av rusbehandling.. Tyrilistiftelsen har siden 2012 hatt et tilbud om botrening ved sine enheter i Oslo, Trondheim, Skien og Lillehammer. Tyrilis botrening innebærer at pasienten får tilgang til treningsbolig underveis i tverrfaglige spesialisert døgnbehandling (TSB). Dette gir fleksibilitet til å overnatte og holde egen husholdning, samt å trene på andre sider ved det å bo i en bolig. I perioden har vi evaluert botreningstilbudet. Datamaterialet er i hovedsak intervjuer med enhetsledelse, medarbeidere og pasienter som mottar et slikt tilbud, samt oversikt over omfang av botrening i stiftelsen. I tillegg er informasjon fra egne brukerundersøkelser og sluttevalueringer, samt Kunnskapssenterets nasjonale kvalitetsmålinger integrert i denne evalueringen. Rusfeltet er i stadig endring, og politiske føringer har gjort at lengden på heldøgns behandlingsopphold har blitt kortet ned. Samtidig har synet på rusavhengighet endret seg. Fra å sees som en sykdom som gjennom behandling skulle kureres, sees rusavhengighet i dag mer som en lidelse som kan bli kronisk, og som derfor kan føre til behov for ulike behandlingsinnsatser over lang tid. I en slik modell er integrering og sømløse overganger mellom forskjellige behandlingsnivåer desto viktigere. har vært særlig krevende. Det har blitt fremhevet både politisk og i faglig at det må legges opp til innsatser som tetter denne glippsonen etter at behandlingen er ferdig. Tyrilis botrening er det arbeidet som gjøres i denne overgangen, der pasienten skal trene seg på en selvstendig tilværelse. Det er denne nye formen for rusbehandling, med botrening innenfor døgnrammen, som har vært gjenstand for evalueringsrapporten Evaluering av botrening i Tyrili. Formålet med evalueringen er todelt: 1) Kartlegge pasienter, medarbeidere og enhetslederes erfaringer med botreningstilbudet i Tyrili, som grunnlag for en videre utvikling av tilbudet. 2) Dele kunnskap om botrening med andre som kan ha nytte av erfaringene og kunnskapen om overgang fra behandlingsinstitusjon og ut i en vanlig tilværelse. Erfaringene har vist at overgangen ut av rusbehandling Side 2 av 5

3 Botrening Tilbudet om botrening er noe ulikt i de seks behandlingsenhetene i Tyrilistiftelsen. Generelt er allikevel at pasientene får tilgang til realistisk botrening med tett oppfølging, og dermed kan få hjelp til de utfordringer som de oppdager underveis. Pasientene øver seg på å styre egen husholdningsøkonomi, innkjøp, matlaging og å holde orden i boligen. I tillegg følges de opp og gis hjelp til å utvikle rutiner for dagtilbud som skole eller jobb. Gjennom dette synliggjøres mer enn praktiske utfordringer, og de kan trene på å mestre psykiske plager, stress, ensomhet og isolasjon. I Oslo og Lillehammer benytter Tyrili egne treningsboliger, mens pasientene i Skien og Trondheim i hovedsak selv leier boliger i det åpne markedet. Det er planlagt bygging av treningsboliger i Porsgrunn og Arendal tilknyttet behandlingsenheten i Skien. Fordelen med egne treningsboliger er at alle pasienter kan få tilbud om botrening uansett funksjonsnivå. Fordelen med ordinære leieboliger er at de får trent seg i den boligens de skal ut til etter endt behandling, og slipper dermed enda en overgang, og blir dermed bedre koblet på det livet de skal leve etter behandlingsoppholdet. Botrening er et begrep som har vært brukt i kommunal sektor, og mange vil tenke at det først og fremst handler om de rent praktiske sidene ved å bo, som å lære seg å betale regninger, lage mat og gjøre rent i leiligheta. Vi mener en slik forståelse av botreningsbegrepet ikke er dekkende for de sosiale, mentale og følelsesmessige utfordringene ved å bo for denne pasientgruppen. Botrening må inneholde oppfølging på alle fronter å hjelpe folk også til å delta i samfunnet. Ensomhet Pasienter i behandling og medarbeidere fikk spørsmål om hva de trodde ville bli de største utfordringene etter endt behandling. I tillegg til det å avstå fra rusmidler, falt svarene innenfor noen hovedområder som gjaldt å skaffe seg en meningsfull dagaktivitet, å håndtere økonomi, å ha fritidsinteresser å gå til samt å ha kontakt med familie og venner. Det er ikke nytt at det er mer enn selve rusproblemet en må jobbe med i behandling og i overgangen ut. Evalueringen viser imidlertid at det særlig er ensomhet som står igjen som den største utfordringen i en ny tilværelse uten rusmidler. Å ha noe fornuftig å gjøre på dagtid lykkes de fleste med. Det kan være skole, jobb, frivillig arbeid, alt ettersom hvilke muligheter den enkelte har. Men det er også avgjørende å ha noen å være sammen med på ettermiddager og i helger for å ha en god hverdag. Hva skal innholdet i fritida være? Evalueringen viser at mangel på sosialt nettverk beskrives som den største utfordringen etter endt behandling. Det er samtidig en utfordring for en behandlingsinstitusjon å hjelpe pasientene med å skaffe seg sosialt nettverk, for hvordan skal man skaffe venner til folk? Man kan hjelpe dem på vei, men de må gjøre jobben med å etablere og ikke minst vedlikeholde relasjoner selv. Et hinder for å gå ut i verden og skaffe seg nye venner er for mange at selvtilliten brytes ned i et liv med rus, man mister verdigheten sin. En av de ansatte uttalte at det vanskeligste for elevene er at de tror at det står narkoman i panna på dem. Det indre bilde på identitet må altså endres, og man må begynne å tenke at man er en vanlig person. Da møter man verden på en annen måte. Dette fremstår som en svært viktig utfordring. Å endre identiteten sin bort fra narkoman krever målrettet jobbing, for hva skal komme i stedet? Hvordan skal den nye identiteten være? Ansvaret ligger imidlertid også på storsamfunnet. Aksept og inkludering av mennesker som har stått utenfor felleskapet er en samfunnsoppgave. Alkohol er det rusmiddelet som er vanskeligst å forholde seg til i og etter rusbehandling. Det er et lovlig rusmiddel som benyttes av de med vanlige liv, og hver enkelt pasient må ta sitt eget standpunkt i forhold til totalavhold eller bruk. De fleste går mange runder med seg selv angående alkohol i løpet av et behandlingsforløp. Holdningen til alkohol i Tyrili er at det er et rusmiddel som lett kan lede tilbake til bruk av illegale rusmidler og Side 3 av 5

4 det livet elevene har ønsket seg bort fra. Det kan gjøre det vanskelig hvis det første sosiale som skjer på den nye jobben er fredagspils. Da er vi alle med på å lage unødvendige hindre for folk som sliter med rusproblemer. A4-livet Det er videre avgjørende at elevene får hjelp til å styre økonomien sin. De som kommer i behandling har ofte gjeld som skaper hindringer når de skal etablere seg i en ny tilværelse etter endt rusbehandling. Mange rusavhengige er i tillegg vant til å ha en stor daglig gjennomstrømning av penger i lomma, og har blitt dårlige til å planlegge økonomi over tid. Når pengesummen en rår over er et fast beløp per måned behøves det hjelp til å styre pengene inn på riktige ting, som billig og sunn mat og regninger. Her er læringskurven bratt for mange. Det er også viktig å øve seg på rutiner: hvordan skal en gå på helg og gå ut av helg på en vanlig måte? Det bør være noen rutiner på plass slik at en forholder seg til hva man foretar seg og ikke alt flyter inn i hverandre. De som er i botrening men ikke er i jobb eller utdanning, må derfor møte i arbeidslag på døgninstitusjonen hver morgen. Turboinnsats Kommunene der folk skal bo må bli flinkere til å ta imot folk som kommer ut fra rusbehandling. Intervjuene viser at det er svært ulikt hvor mye hjelp kommunene yter til folk som har gjennomgått en rusbehandling. En utfordring i samarbeidet med kommunene er at over halvparten av elevene flyttet til en ny kommune etter endte behandling. De ønsker seg av ulike årsaker ikke tilbake til kommunen de kom fra, og bytter bostedskommune underveis i behandlingsforløpet. Når kommunene buker mye tid på å ta over ansvaret for nye innbyggere blir det ekstra vanskelig for ruspasienter, som mer enn mange andre har behov for et tilrettelagt tilbud ved behandlingsslutt. Vi ser et behov for en turboinnsats fra kommunene med en gang noen avslutter et behandlingsopphold. Elevene trenger mye oppfølging i en kort, intensiv og ofte kritisk periode. Om kommunene følger opp i forhold til jobb, utdanning og praksis, kommer på hjemmebesøk om det trengs og ellers passer på at alt går bra, så vil ruspasientene bli mer selvhjulpne etter hvert. Ved å være på helt fra starten av, vil kommunene kunne spare mye tid og ressurser i det lange løp. Det er dette som er den sømløse overgangen politikerne ofte snakker om. Rapporten konkluderer med at det viktigste vi kan gjøre i en rusbehandling er at vi hjelper til med å finne ut hvordan en ny tilværelse skal se ut, og kobler pasienten godt på det nye livet. Fleksibel påkobling Det synes å ha vært en riktig omlegging i behandlingsforløpet i Tyrilistiftelsen, å flytte noe av behandlingen utenfor institusjonsveggene. Det er svært viktig å ha mulighet til å lage fleksible, individuelle opplegg for den enkelte ruspasient, der utflyttingen fra institusjonen kan skje så gradvis og tilrettelagt som den enkelte har behov for. Behovene er nemlig svært ulike. Ordningen med egne treningsboliger i institusjonen er god fordi alle pasienter får noe botrening. En ulempe er imidlertid at de pasientene som har god kompetanse på å bo for seg selv får bedre utbytte av å etablere seg i sin egen bolig utenfor institusjonen, og bruke denne som treningsbolig i behandlingsforløpet. Så lenge institusjonen har egne treningsboliger tilgjengelig kan det bli lettere å sende alle pasientene hit, mens vi mener det må gjøres individuelle vurderinger av hvem som har mest utbytte av botrening innenfor versus utenfor institusjonen. Geografi er en annen utfordring. De pasientene som skal bosette seg i nærhetene av behandlingsinstitusjonen får per i dag en bedre oppfølging i overgangen ut enn dem som skal bosette seg lengre unna. Det bør derfor vurderes mindre botreningsenheter spredt geografisk, slik at pasientene Side 4 av 5

5 får trene seg på å bo og leve i det nærmiljøet de skal ha tiden etter behandling. Når pasienten er etablert i bolig i kommunen /bydelen tvinges det kommunale apparatet til å komme tidligere på banen enn når de får overlevert pasienter direkte ut fra døgninstitusjon. Hovedmålsettingen for botrening bør derfor være at flest mulig blir best mulig koblet på det livet de skal leve etter endt behandlingsopphold. Artikkelen er publisert i Rus & Samfunn nr Rus & samfunn Side 5 av 5