Axial 50 EC pinoksaden

Transkript

1 Vurdering av plantevernmidlet Axial 50 EC pinoksaden vedrørende søknad om godkjenning Mattilsynet, seksjon nasjonale godkjenninger Saksbehandlere: Anne G. Kraggerud, Elisabeth Øya, Siri Nesbakken, Roger Holten og Erlend Spikkerud. For Vitenskapskomiteen for mattrygghet, faggruppe 2 Oktober 2009 / april 2010

2 Axial 50 EC - pinoksaden Side 2 Innholdsfortegnelse 1. Sammendrag Identitet og fysikalsk/kjemiske data Toksiske effekter og skadepotensiale for menneske Rester i produkter Skjebne i miljøet og økotokseffekter Dokumentasjonens kvalitet Status for preparatet Agronomi Bruk/virkning Behandlingsmåte og dosering Anbefaling fra Bioforsk Plantehelse Identitet og fysikalsk/kjemiske data Toksisk effekt og skadepotensiale for menneske Pinoksaden Toksikokinetikk Akutt toksisitet Irritasjon/allergi Gentoksisitet Subkronisk toksisitet Kronisk toksisitet og kreft Reproduksjonstoksisitet Teratogenese Nevrotoksisitet Spesielle forsøk Humane data Klassifisering og merking Forslag til nasjonale normer Metabolitter Formuleringsstoffer Preparat Akutt toksisitet Irritasjon/allergi klassifisering og merking Dermal absorpsjon Eksponering ved bruk og arbeid med sprøytet kultur Rester i produkter til mat eller fôr Skjebne i miljøet og økotoksiske effekter Virksomt stoff Nedbrytning i jord Sorpsjon og mobilitet Nedbrytning i vann Skjebne i luft Eksponeringsberegninger Økotoksikologi Pinoksaden Terrestriske organismer Akvatiske organismer Formuleringsstoffer Preparat Terrestriske organismer Akvatiske organismer Toksisitet/eksponeringsberegninger 8-6

3 Axial 50 EC - pinoksaden Side Terrestriske organismer Akvatiske organismer Dokumentasjonens kvalitet 9-1 Referanser 9-1

4 Axial 50 EC - pinoksaden Side Sammendrag Axial 50 EC er et nytt preparat med nytt virksomt stoff, pinoksaden. Preparatet søkes godkjent mot floghavre og raigras brukt som fangvekst i bygg, vår- og høsthvete, rug og rughvete. Normert arealdose er 90 ml per dekar (tilsvarer 4,5 g virksomt stoff per dekar). Pinoksaden tilhører den kjemiske gruppen fenylpyrazolin som er ACCase-hemmer. Resistens for pinoksaden er ikke kjent, men det bør tas de vanlige forhåndsreglene mot resistensutvikling. Axial 50 EC er et spesialmiddel mot floghavre i korn. Preparatet påføres tidlig om våren med åkersprøyte på 3-5 bladstadiet til kornet. 1.1 Identitet og fysikalsk/kjemiske data Preparatnavn Axial 50 EC Virksomt stoff Formulering Konsentrasjon av virksomt stoff UPAC-navn pinoksaden emulsjonskonsentrat 50 g/liter 2,2-dimethyl-propionic acid 8-(2,6-diethyl-4-methyl-phenyl)-9-oxo-1,2,4,5-tetrahydro- 9H-pyrazolo[1,2-d][1,4,5]oxadiazepin-7-yl ester CAS nummer Strukturformel Molekylvekt 400,5 Vannløselighet Høy 200 mg/l (25 C) Damptrykk Lavt 2,0 x 10-7 Pa (20 C) 4,6 x 10-7 Pa (25 C) Henrys kons. Lav 9,2 x 10-7 Pa m 3 /mol (25 C) log Pow Høy 3,2 (25 C)

5 Axial 50 EC - pinoksaden Side Toksiske effekter og skadepotensiale for menneske Pinoksaden Toksikokinetikk Absorpsjon: Absorpsjonen av pinoksaden var rask og høy. Over 90 % av stoffet ble absorbert fra mage/tarmkanalen i rotter og absorpsjonsgraden så ut til å være lik for lav og høy dose. Distribusjon: Det ble sett høyest innhold av rester i blod, lever og nyrer (34 og 18 ppm pinoksaden ekvivalenter i hhv lever og nyrer). Minst innhold av rester ble funnet i hjerne, bein, testikler, tymus, fett, eggstokker og livmor. Ingen forskjell mellom kjønnene ble funnet. Halveringstidene ble funnet å være 2-5 timer for lav dose og 5-7 timer for høy dose. Utskillelse: Ekskresjonen var rask og for det meste via urin (ca 65% via urin i lavdosegruppene og % via urin i høydosegruppene) % av stoffet ble skilt ut via avføring i lavdosegruppene mens ca 26 % ble skilt ut via avføring i høydosegruppene. Metabolisme: 35 metabolitter ble funnet, hvor M2 (dannet ved hydrolysering) var den viktigste (60-90 %) Det ble ikke funnet igjen opprinnelig stoff i urin, galle eller avføring. Akutt toksisitet Pinoksaden er ikke farlig ved svelging eller hudkontakt, derimot er det helseskadelig ved innånding (Innfrir kravene til merking med Xn; R20). Irritasjon/allergi Pinoksaden ikke hudirriterende eller allergifremkallende ved hudkontakt, men det er vist øyeirriterende. (Innfrir kravene til merking med Xi; R36). Gentoksisitet Pinoksaden har gitt klastogen effekt i kinesisk hamster V79 celler in vitro, men da det ikke har vist lignende effekt in vivo er dataene ikke tilstrekkelige til å klassifisere stoffet som gentoksisk. Det hadde vært ønskelig om administrasjonen var gitt intraperitonealt for å maksimere opptaket, siden det er usikkert om pinoksaden i denne mikrokjernetesten har nådd beinmargen. Pinoksaden var ikke positiv verken i mikrokjernetesten eller UDS testen. Siden ingen av in vivo studiene i somatiske celler eksponert for pinoksaden (NOA ) gav positiv respons, ansås det unødvendig å gjøre in vivo studier i kjønnsceller. Det er ingen tegn til gentoksisk aktivitet av pinoksaden (NOA ) in vivo. Subkronisk/kronisk toksisitet I subkroniske forsøk i rotte er kritiske effekter tydelige histopatologiske skader i nyrene i tillegg til økt levervekt ved høye dosenivåer. Nyre og lever ble begge ansett som målorgan. I subkroniske forsøk med hund er kritiske effekter histopatologiske endringer i lever og endringer i klinisk-kjemiske parametre. Dette indikerer at lever er målorgan i hund. Ulikt målorgan i hund og rotte kan tyde på ulik metabolisme av pinoksaden. I kroniske forsøk i rotte fører stoffet til økt dødelighet, redusert kroppsvekt og histopatologiske forandringer i nyrene. Målorganet er nyrene, hvilket baseres på histopatologiske forandringer relatert til utvidelse av tubuli og kronisk progressiv nefropati, samt assosiert med forandringer i vanninntak og urinvolum. I 18 måneders studiet i mus var redusert kroppsvekt og økt dødelighet kritiske effekter. I forsøket der pinoksaden ble tilført med sonde var lunger hovedmålorgan. Dette hadde mest sannsynlig sammenheng med direkte sprøyting av teststoffet i lungene grunnet eksponeringsfeil. Kreftfremkallende potensial Det var en økning i antall tilfeller av leiomyosarcoma i ikke glandulærte kjertler hos hannrotter. Dette er en sjelden krefttype, og det er usikkert om denne økningen er relatert til behandlingen med pinoksaden. Det var en økning i bronkioalveolære svulster i mus 40 mg/kg kv/dag i forsøket der pinoksaden ble tilført med sonde. Funnene kan skyldes direkte kontakt med pinoksaden, men er mer sannsynlig en sekundær effekt av andre forandringer og skader på lungene. Reproduksjonstoksisitet og teratogenese Reproduksjonstoksisitet:

6 Axial 50 EC - pinoksaden Side 1-3 Nyretoksisitet (økt organvekt, histopatologi (kronisk nefropati, tubulær atrofi, utvidelse av nyrebekken og kortikomedulær mineralisering, glykogenavsetning i lever og hemosiderose) og økt vanninntak og signifikant/skadelig økning i levervekt ble observert i rotte etter behandling med pinoksaden. Pinoksaden ases ikke reprotoksisk ut fra dette studiet. Teratogenese: Pinoksaden medførte mortoksisitet i form av redusert kroppsvekt, fôrinntak og ulike kliniske tegn i rotter dosert med 800 og 300 mg/kg kv/dag. Høydosen gav samtidig fostertoksisitet som bestod av små utviklingsforsinkelser. Disse ble indikert av redusert fostervekt og noe ufullstendig i forbeining av fosterskjelettet. De marginale forandringene observert ved 300 mg/kg kv/dag ble begrenset til bare to skjelettvariasjoner. Tegn på fostertoksisitet ble bare sett ved tilstedeværelse av mortoksisitet. Pinoksaden medførte mortoksisitet i form av redusert vektøkning og vekttap i kaniner dosert med 30 og 100 mg/kg kv/dag. Fostertoksiske effekter inkluderte fosterdødelighet og resorpsjoner ved 100 mg/kg kv/dag og misdannelser av diafragma ved 30 og 100 mg/kg kv/dag. Basert på misdannelser, fosterdødelighet og resorpsjoner vurderes pinoksaden som mulig fosterskadelig. Nevrotoksisitet Pinoksaden ansees ikke som nevrotoksisk. Dosevalget ansees som godt nok til å skille mellom potensielle nevrotoksiske skader og potensielle sekundære nevrotoksiske skader. Humane data Ikke rapportert Metabolitter Karakterisering av iboende egenskaper av metabolitter i grunnvann er mangelfull og klassifisering av M3 som giftig (kreft, kronisk giftighet eller repro) kan ikke utelukkes. En eventuell klassifisering av denne metabolitten som giftig vil kunne føre at virksomt stoff ikke godkjennes. Axial 50 EC Formuleringsstoffer Axial 50 EC inneholder over 10 % aromatiske hydrokarboner. Akutt giftighet, irritasjon, allergi Axial er ikke farlig ved innånding, svelging eller hudkontakt. Axial er hudirriterende for kanin og allergifremkallende ved hudkontakt for marsvin. Dermal absorpsjon Basert på resultater fra ovennevnte forsøk beregnes dermal absorpsjon for Axial 100 EC gjennom menneskehud in vivo som følger: Konsentrert preparat: 6,5 % Fortynnet løsning: 4 % Eksponering ved bruk og arbeid med sprøytet kultur Eksponering ved bruk: Beregnet eksponering for Axial 50 EC overskrider ikke foreslått AOEL for pinoksaden selv uten bruk av verneutstyr. Bruk av verneutstyr vil imidlertid kreves på grunn av merking av prepratet som irriterende. Eksponering ved opphold og/eller arbeid med sprøytet kultur: AOEL overskrides heller ikke ved opphold og/eller arbeid med sprøytet kultur selv uten bruk av verneutstyr. Bruk av hansker vil imidlertid kreves ved arbeid med sprøytet kultur da prepratet er allergifremkallende ved hudkontakt. 1.3 Rester i produkter til mat eller fôr Er ikke en del av denne rapporten.

7 Axial 50 EC - pinoksaden Side Skjebne i miljøet og økotokseffekter Skjebne i miljøet Nedbryting i jord av pinoksaden og metabolitter Under aerobe forhold brytes pinoksaden raskt ned til metabolitten M2. Kinetiske analyser gir indikasjoner på at nær 100 % av morstoffet omdannes til M2. Videre dannes metabolitten M3 ved nedbrytning av M2. I et eget studie utført under aerobe og sterile forhold, ble det vist at nedbrytningen av pinoksaden først og fremst skjer abiotisk og ikke mikrobielt. Det samme studiet indikerer derimot at nedbrytningen av M2 er mikrobielt mediert. Den aerobe primærnedbryting av pinoksaden er høy til meget høy med en gjennomsnittlig halveringstid på 0,3 dager og DT90 opp til 5 dager. Maksimal mengde bundne rester lå i en jordtype på 62 % og maksimal mineraliseringen lå på 48 %. Pinoksaden går raskt og nesten fullstendig (høyeste omdanningsfraksjon på 93 % i en jordtype) over til hovedmetabolitten M2 som videre omdannes til metabolitt M3 (høyeste omdanningsfraksjon på 31 % i en jordtype). Ved 10 C er primærnedbrytningen av pinoksaden høy med DT50: 0,6 dager og DT90: 1,8 dager. Mengden bundne rester og mineralisering lå på hhv. 61 % og 9 %. M2 og M3 kom opp i hhv. 72 % og 7 %. Den anaerobe primærnedbrytingen av pinoksaden er meget høy med DT50 på 0,6 dager. Mengden bundne rester og mineraliseringen lå under anaerobe forhold på hhv. 2 % og 0,1 %. M2 og M3 kom opp i hhv. 77 % og 17 %. Fotolyse er ikke viktig for nedbrytningen av pinoksaden i jord. Nedbrytningen/forsvinningen av pinoksaden i felt er også meget høy med DT50 mellom 0,1 og 1 dag. DT90 ligger i området 0,2-2 dager. Hovedmetabolitt i felt er M2 som er påvist å utgjøre maksimalt 77 % av tilsatt mengde virksomt stoff og M3 som er sett å utgjøre opp til 88 %. Ingen metabolitter ble påvist dypere enn 30 cm ned i jordprofilet. De beskrevne feltstudiene er fra Tyskland/Sveits, men klimaforholdene er dårlig beskrevet og vanskelig å sammenligne direkte med norske forhold. Primærnedbrytningen av hovedmetabolitten M2 er middels til meget høy med gjennomsnittlig DT50 på 7 dager og DT90 mellom 3 og 187 dager. Ved 10 C var DT50 og DT90 for M2 hhv. 25 og 82 dager. Primærnedbrytningen av metabolitten M3 er moderat til middels med gjennomsnittlig DT50 på 48 dager og DT90 mellom 55 og 228 dager. Ved 10 C var DT50 og DT90 for M3 hhv. 179 og 594 dager. DT90 er ekstrapolert langt utover studiens varighet og er derfor svært usikker. Nedbrytningen av metabolitt M2 er i felt funnet å være høy med DT50 på 2 dager og DT90 på 6 dager. I dette forsøket ble M3 påvist opp til 61 % av tilsatt radioaktivt merket M2, men ikke påvist dypere enn 20 cm. Nedbrytningen av M3 ble også vist å være høy i dette forsøket med DT50 på 6 dager og DT90 på 63 dager. Også i feltforsøkene med selve virksomt stoff er nedbrytningen av M2 og M3 estimert. Nedbrytningen av M2 er høy til meget høy med halveringstider mellom 1 og 2 dager og DT90 mellom 2 og 5 dager. Nedbrytningen av M3 er middels med halveringstider mellom 21 og 35 dager og DT90 mellom 70 og 126 dager. Sorpsjon/mobilitet av pinoksaden og metabolitter Sorpsjonen av pinoksaden er moderat til høy i de undersøkte jordtypene, Kf: 1-13, gjennomsnitt: 5,9. Koc: , gjennomsnitt: 349. Metabolittene er derimot mer mobile. Sorpsjonen av metabolitt M2 er lav i de undersøkte jordtypene, Kf: 0,06-0,49, gjennomsnitt: 0,2. Koc: 0,4-52, gjennomsnitt: 13. Sorpsjonen av metabolitt M3 er lav til moderat i de undersøkte jordtypene, Kf: 0,12-0,86, gjennomsnitt: 0,5. Koc: 23-48, gjennomsnitt: 33. Bindingen er reversibel for samtlige. Kolonneforsøk med eldet materiale indikerer at metabolitten M2 kan være svært mobil. M2 er gjenfunnet i sigevannet i mengder som varierer fra 0,55 til hele 39 % av tilsatt mengde radioaktivt merket materiale. Metabolitt M3 er også påvist i sigevann, men kun i små mengder (0,4 %) og er ikke sett å være like mobil. Pinoksaden ble ikke påvist i sigevannet i noen av kolonnene. Lysimeterstudier gir de samme indikasjonene som kolonnestudiene med % radioaktivitet i sigevannet etter ett år og 4-6 % etter to år. Flere forbindelser er påvist med nivåer > 0,1 µg/l på en meters dyp i de testede lysimetrene, men av hovedmetabolittene som er påvist i jord, er det bare M3 som er påvist over grenseverdien. Grunnvannsmodelleringer indikerer at metabolitt M3 er svært mobil og at denne kan komme til grunnvann i konsentrasjoner godt over 0,1 µg/l. M2 er ikke sett å være like mobil i disse modelleringene. M2 er altså kun

8 Axial 50 EC - pinoksaden Side 1-5 sett å være mobil i kolonneforsøk med eldet materiale, selv om sorpsjonsverdiene tilsier høyere mobilitet. M3 derimot er påvist mobil både i lysimeterforsøk og modelleringer i tillegg til å ha sorpsjonsverdier som tilsier høy grad av mobilitet. Nedbrytning i vann Nedbrytningen av pinoksaden ved hydrolyse er moderat ved 20 C og ved 15 C og ph 7, med halveringstid på hhv 15 og 23 dager. M2 var eneste metabolitt som ble dannet i forsøket og denne metabolitten var hydrolytisk stabil. Hydrolysen går raskere ved høyere ph. Hydrolytisk nedbrytningen av M3 er lav ved 20 C og ph 7, med en halveringstid på 131 dager. Fotolyse er ikke en viktig nedbrytningsvei for pinoksaden, men kan ha betydning for nedbrytningen av både M2 og M3. Nedbrytbarhetstest: Ikke klassifisert som lett nedbrytbart. Primærnedbrytingen av pinoksaden er meget høy i vann/sedimentforsøk med DT50 mellom 0,3 og 0,7 dager (hele systemet) og gjennomsnitt på 0,5 dager. Bundne rester utgjorde 3-10 % og CO % innen 100 dager. Metabolittene M2 og M3 kom opp i hhv. 105 og 9 % på det meste. Mesteparten av morstoffet forble i vannfasen der det ble brutt ned. Fordelingen til sedimentet gikk sakte. Også M2 holdt seg stort sett i vannfasen, men langsom fordeling til sedimentene. M2 er svært stabil for nedbrytning i vannfasen, men nedbrytningen går raskere når forbindelsen først kommer til sedimentet. DT50 for forsvinning fra hele systemet er beregnet til å ligge mellom 231 og 380 dager og DT90 mellom 726 og 1259 dager. Halveringstidene er delvis ekstrapolert utover studiens varighet og må anses som usikre. M3 ser ut til å brytes ned en del raskere med DT50 for forsvinning fra hele systemet på dager og med DT90 mellom 84 og 95 dager. Skjebne i luft Fotokjemisk oksidativ nedbrytning i luft indikerer en rask nedbrytning med beregnede halveringstider på vel en time for både pinoksaden og M2. Faren for fordamping anses som lav basert på fordampingsstudier og fysisk/kjemiske egenskaper. Totalt sett anses sannsynligheten for langtransport av pinoksaden i atmosfæren å være liten. Eksponering I henhold til en enkel modell anbefalt av EUs arbeidsgruppe FOCUS blir forventet konsentrasjon (PIEC, predicted initial environmental concentration) i jord 0,08 mg/kg jord ved tilførsel av 6 g virksomt stoff/daa ved sprøyting på bar jord uten plantedekke. PIEC for M2 og M3 er estimert til hhv. 0,063 og 0,066 mg/kg jord. PIEC for Axial 50 EC er estimert til 1,60 mg preparat/kg jord ved tilførsel av 120 ml preparat/daa. Tilvirker har levert en grunnvannsmodellering med FOCUS PELMO der resultatet indikerer at det kun er metabolitten M3 som kommer ut i grunnvann over grenseverdien på 0,1 µg/l. Til gjengjeld kommer denne metabolitten ut > 0,1 µg/l i 5 av de 9 FOCUS-scenariene, der Hamburg-scenariet, som kanskje er det mest relevante scenariet for norske forhold, er ett av dem. Okehampton-scenariet gir høyeste eksponering med 0,7 µg/l. Modeller utviklet av EUs arbeidsgruppe FOCUS beregner forventede konsentrasjoner i overflatevann i ulike scenarier. Det scenariet som gir de høyeste verdiene er valgt. PIEC for vannfasen blir hhv. 0,691 (R4, stream), 9,71 (D2, ditch) og 4,22 µg/l (D2, ditch) for pinoksaden, metabolitt M2 og metabolitt M3 med sprøyting 1-1,5 meter fra vannforekomstene. Terrestriske organismer Der det er indikasjoner på at preparatet er mer toksisk enn hva som kan forklares ut fra innholdet av virksomt stoff (eller forsøk kun er utført med preparatet), eller det er identifisert metabolitter som er mer toksiske enn virksomt stoff, er disse beregningene tatt med nedenfor. Hvis dette ikke er tilfelle er verdiene og beregningene utelatt. Pattedyr Pinoksaden er lite akutt oralt giftig for rotte (LD50 >5000 mg kg kv), men viser effekter i kroniske forsøk med rotte (NOAEL: 50 mg/kg kv/d) og kanin (NOAEL: 30 mg/kg kv/d). Beregninger i henhold til EUs trinn 1 gir akutt TER 422, som ikke er overskridelse av EUs grense på 10. TER for kronisk eksponering er beregnet til 8,9 om ikke er overskridelse av EUs grense på 5.

9 Axial 50 EC - pinoksaden Side 1-6 Fugl Akutt forsøk og kortvarig diettforsøk ble utført med pinoksaden, mens kroniske forsøk ble utført med hovedmetabolitten M2. Siden nedbrytningen av pinoksaden til M2 går så raskt er det ikke ansett som nødvendig å vurdere langtidseksponering for pinoksaden. Pinoksaden er lite giftig for fugl akutt oralt (LD50: >2 250 mg v.s./kg kv)og i diett (LC50: >1 574 mg v.s./kg fôr). Metabolitt M2 er lite giftig for reproduksjon hos fugl (NOEC: >1 000 mg/kg fôr). Beregninger i henhold til EUs trinn 1 gir akutt TER på > for akutt og korttidseksponering basert på enkeltbehandling tilsvarende 6 g v.s./daa. Dette er ikke overskridelser av EUs grenseverdi på 10. TER for kronisk eksponering er beregnet til Dette er ikke overskridelser av EUs grense på 5. Bier Pinoksaden er lite giftig for bier oralt og ved kontakt (LD50: hhv. >200 og >100 µg v.s./bie). Farekvotienter for oral- og kontakteksponering er henholdsvis 0,3 og 0,6. Axial 50 EC er lite giftig for bier oralt og ved kontakt (LD50: hhv. 631 og 469 µg prep./bie). Farekvotienter for oral- og kontakteksponering er henholdsvis 1,9 og 2,6. For både virksomt stoff og preparat gir dette ikke overskridelser av EUs grenseverdi på 50. Andre leddyr I DAR er det vurdert forsøk med en EC-formulering som inneholder 100 g/l pinoksaden og 25 g/l safener. Denne formuleringen ble så blandet med en adjuvant i forholdet 1:3 før fortynning. Beregninger i henhold til ESCORT2 basert på standard labforsøk med snylteveps og rovmidd ga farekvotienter på hhv. 9,8 og 34 i kulturen, som begge er overskridelser av EUs grense på 2. I utvidete labforsøk med de samme artene og for en rovbille og gulløye ble det ikke funnet effekter over EUs grense på 50 %. Utvidete labforsøk med Axial 50 EC ga ikke effekter over EUs grense på 50 % på snylteveps og rovmidd ved relevant dosering. Meitemark Pinoksaden og metabolittene M2 og M3 er lite akutt giftig for meitemark (14d LD50 >1000 mg/kg). TER for akutt eksponering er beregnet til å være > for pinoksaden, basert på PIEC beregnet etter 1 behandling med maksimal dosering i korn (6 g v.s./daa). Dette er ikke en overskridelse av EUs grenseverdi på 10. Metabolittene M2 og M3 har ikke høyere giftighet enn morstoffet, og vil finnes i lavere konsentrasjon i jord. TER for disse vil derfor bli enda høyere enn for virksomt stoff og EUs grenseverdi overskrides ikke. Axial 50 EC er lite akutt giftig for meitemark. TER for akutt eksponering er beregnet til å være 699, basert på PIEC-beregningen over. Dette er ikke en overskridelse av EUs grenseverdi på 10. Mikroorganismer Pinoksaden/metabolitt M2 viste ikke signifikante effekter (<25 %) på respirasjon eller nitrogenmineralisering ved eksponering for opptil 0,4 mg v.s./kg tørr jord (tilsvarende 30 g v.s./daa). Metabolitt M3 viste ikke signifikante effekter (<25 %) på respirasjon eller nitrifikasjon ved eksponering for opptil 0,066 mg/kg tørr jord (tilsvarende 5 g/daa). Akvatiske organismer Der det er indikasjoner på at preparatet er mer toksisk enn hva som kan forklares ut fra innholdet av virksomt stoff (eller forsøk kun er utført med preparatet), eller det er identifisert metabolitter som er mer toksiske enn virksomt stoff, er disse beregningene tatt med nedenfor. Hvis dette ikke er tilfelle er verdiene og beregningene utelatt. Fisk Pinoksaden er moderat akutt giftig (96t LC50: 10,3-16 mg v.s./l) og lite kronisk giftig (28d NOEC: 6,6 mg v.s./l). Metabolittene M2 og M3 er lite akutt giftig (96t LC50: hhv. >100 og >120 mg/l). Metabolitt M2 er lite kronisk giftig (32d NOEC >1,0 mg/l). Axial 50 EC er moderat akutt giftig for regnbueørret (96t LC50: 24 mg prep./l). Beregninger av akutt TER for pinoksaden og metabolittene M2 og M3, akutt TER basert på avdrift for Axial 50 EC og kronisk TER for pinoksaden og metabolitt M2 gir ikke overskridelse av EUs grenser. Invertebrater Pinoksaden er moderat akutt giftig for dafnier (48t EC50: 52 mg v.s./l), men akutt giftig for Mysid (96t EC50: 8,3 mg v.s./l) og meget akutt giftig for østers (96t EC50 >0,88 mg v.s./l). Metabolitt M2 og M3 er lite akutt giftig for dafnier. Metabolitt M2 er lite kronisk giftig for dafnier. Axial 50 EC er akutt giftig for dafnier (48t EC50: 4 mg prep./l). Beregninger av akutt TER for pinoksaden og metabolittene M2 og M3, akutt TER basert på avdrift for Axial 50 EC og kronisk TER for metabolitt M2 gir ikke overskridelse av EUs grenser.

10 Axial 50 EC - pinoksaden Side 1-7 Sedimentlevende invertebrater I henhold til EUs akvatiske guidancedokument tilsier egenskapene til pinoksaden og metabolitt M2 at forsøk ikke er nødvendig. Vannplanter Pinoksaden er moderat giftig til giftig for andemat (7d EC50: 5,0-11 mg v.s./l). Metabolitten M2 er moderat giftig (7d EC50: 11 mg/l), mens M3 er lite giftig for andemat (7d EC50 >100 mg/l). Axial 50 EC er moderat giftig for andemat (7d EC50: 17 mg/l). Beregninger av TER for pinoksaden og metabolittene M2 og M3 og TER for Axial 50 EC basert på avdrift gir ikke overskridelse av EUs grense. Alger Pinoksaden er moderat giftig til giftig for alger (72t EC50: 1,2-16 mg v.s./l). Metabolittene M2 og M3 er lite giftig for alger (72t EC50: hhv. >100 og 90 mg/l). Axial 50 EC er giftig for alger (72t EC50: 3,3 mg/l). Beregninger av TER for pinoksaden og metabolittene M2 og M3 og TER for Axial 50 EC basert på avdrift gir ikke overskridelse av EUs grense. Mikroorganismer Ingen opplysninger. Mesokosmos Det er ikke innlevert forsøk. Biokonsentreringspotensiale i fisk Det er ikke innlevert egne studier. Pinoksaden har log Pow: 3,2 som indikerer potensial for bioakkumulering. Nedbrytningen er imidlertid så rask (DT50 < 1 dag) at bioakkumulering er lite aktuelt. Metabolitt M2, som pinoksaden går nesten fullstendig over til har log Pow: -1,1 dvs. lavt potensial for biokonsentrering. 1.5 Dokumentasjonens kvalitet Den foreliggende dokumentasjon er tilstrekkelig til å foreta en vurdering av virksomt stoff og preparat.

11 Axial 50 EC - pinoksaden Side 2-1 Saksnummer 07/ Status for preparatet Virksomt stoff Preparatnavn Tilvirker Importør Konsentrasjon av virksomt stoff Formulering Pakningsstørrelse Type preparat Type sak Pinoksaden Axial 50 EC Syngenta Crop Protection AG; Basel Syngenta Crop Protection AS 50 g/liter Emulsjonskonsentrat 1, 3 og 5 liter Ugrasmiddel, spesialmiddel mot floghavre Nytt preparat inneholdende nytt virksomt stoff Søknadsdato Forrige godkjenningsperiode utløp(er) -/- Sist vurdert -/- Krav -/- Omsetning -/- Status i EU Pinoksaden er nytt virksomt stoff i EU og er ikke behandlet ennå (pending). Pinoksaden er per dags dato ikke godkjent i Sverige eller Danmark.

12 Aksial 50 EC - pinoksaden Side Agronomi Teksten i dette kapitlet er hentet fra Bioforsk Plantehelse sin agronomiske vurdering samt etikettforslag fra importør. Søkt bruksområde Virkeområde Virkemåte Virkemekanisme 3.1 Bruk/virkning Vår- og høsthvete, bygg, rug og rughvete. Floghavre og raigras brukt som fangvekst. I dokumentasjonen fra tilvirker opplyses at Axial 50 EC virker gjennom bladopptak og har systemisk virkning i planten. Pinoksaden tilhører den kjemiske gruppen fenylpyrazolin (ACCase-hemmer). Pinoksaden inhiberer Acetyl Co-A karboksylase (ACCase), et viktig enzym i fettsyresyntesen. Nytteorganismer/ Integrert plantevern Ikke relevant. Resistens Axial 50 EC er en ACCase-hemmer og utvikling av resistens for denne virkemekanismen er meget vanlig i grasarter. Dette gjelder særlig åkerkvein og åkerreverumpe som ikke er ugras hos oss i dag. Faren for resistensutvikling hos floghavre er antatt for å være mindre enn hos de nevnte artene. Hos biotyper av floghavre med nedsatt følsomhet mot andre ACCase-hemmere, fant en bare svak nedgang i følsomhet i noen få tilfeller. De aller fleste ACCase-hemmer tolerante biotyper var meget følsomme for Axial 50 EC. Produsenten angir resistensrisikoen for å være moderat, bl.a. fordi floghave produserer relativt få frø og har høg grad av selvpollinering. Likevel er risikoen bedømt av tilvirker til å være for høy til å være akseptabel uten restriksjoner i bruken. I Norge har vi relativt få tilfeller av store, tette bestand av floghavre og risikoen for resistensutvikling vil være lavere enn i områder med store populasjoner. Vi mener at det ikke er grunn for å føre opp vanlige resistensrisikosetninger på etiketten da det per i dag ikke er gode resistensbrytere på markedet. Likevel vil vi tilrå at det varsles om resistensfare på etiketten. 3.2 Behandlingsmåte og dosering Mot floghavre brukes ml per dekar i liter vann. Mot raigras etter bruk som fangvekst brukes ml per dekar i liter vann. Behandlingstidspunktet er om våren når vårkornet har 3-5 blad (BBCH 13-29) og for høstkorn om våren når korn og ugras er i god vekst. NAD Spredeutstyr Med bakgrunn i preparatets dosering i korn fastsettes normert arealdose (NAD) til 90 ml per dekar. Dette tilsvarer 4,5 g v.s./daa. Behandling foretas med åkersprøyte. 3.3 Anbefaling fra Bioforsk Plantehelse Axial 50 EC er et spesial preparat mot floghavre i korn, men virker også mot raigras. Floghavre er et konkurransekraftig og avlingsnedsettende ugras i korn og etablerte bestand er svært vanskelig å bekjempe uten kjemiske middel. Det er bare er et floghavremiddel for bruk i korn på det norske markedet per i dag, Puma Extra. Axial 50 EC er et bedre middel enn Puma Extra. Selv om disse midlene er fra ulike

13 Aksial 50 EC - pinoksaden Side 3-2 middelgrupper er de begge ACCase-hemmere. Som resistensbrytere for hverandre har de derfor trolig begrenset verdi selv om klare tilfeller av kryssresistens ikke er rapportert. Bioforsk Plantehelse anbefaler godkjenning av Axial 50 EC.

14 Axial 50 EC - pinoksaden Side Identitet og fysikalsk/kjemiske data IUPAC-navn 2,2-dimethyl-propionic acid 8-(2,6-diethyl-4-methyl-phenyl)-9-oxo-1,2,4,5-tetrahydro-9Hpyrazolo[1,2-d][1,4,5]oxadiazepin-7-yl ester CAS nummer Strukturformel Molekylvekt 400,5 Vannløselighet Høy 200 mg/l (25 C) Damptrykk Lavt 2,0 x 10-7 Pa (20 C) 4,6 x 10-7 Pa (25 C) Henrys kons. Lav 9,2 x 10-7 Pa m 3 /mol (25 C) log Pow Høy 3,2 (25 C) Metabolitt M2 Molekylvekt 316,4 Vannløselighet Meget høy 380 g/l (25 C) Damptrykk Lavt 2,0 x 10-8 Pa (20 C) 5,2 x 10-8 Pa (25 C) Henrys kons. Lav Pa m 3 /mol (25 C) log Pow Høy -1,1 (25 C)

15 Axial 50 EC - pinoksaden Side Toksisk effekt og skadepotensiale for menneske Vurderingen er basert på EU monografi fra 2005 og dokumentasjon fra tilvirker (Syngenta Crop Protection AG). 5.1 Pinoksaden Toksikokinetikk Rotte, enkel dosering. Høy og lav dose. 2 doseringsgrupper med 4 rotter/kjønn/gruppe, i tillegg 2 doseringsgrupper med 5 hannrotter i hver gruppe (gallekanulerte)- 2 dosenivåer ble brukt; 0,5 mg/kg kv og 300 mg/kg kv Resultater: For de to ikke-gallekanulert gruppene ble omlag % skilt ut via urinen, burvask og funnet igjen i vevene. For de gallekanulerte dyrene fant man at absorpsjonen var over 90 % basert på at under 10 % av dosen ble funnet igjen i avføring. Det så ut til at absorpsjonen var uavhengig av kjønn og dose. Rester i vev var under 0,1 % i alle grupper 7 dager etter dosering. For rottene som hadde fått lav dose økte innholdet av pinoksaden i blodet raskt hos både hunner og hanner. Maksimum gjennomsnittlig konsentrasjon i blod (0,15-0,17 ppm pinoksaden ekvivalenter) ble nådd innen 1 time etter dosering. Deretter sank konsentrasjonen raskt ned til limit of determination 8 og 24 timer etter dosering (for hhv hanner og hunner). Halveringstiden (eliminasjon) var 1 time til å begynne med og beregnes å øke til 6 timer på slutten av eliminasjonsfasen (lav dose) dersom man forutsetter 1. ordens kinetikk og bifasisk eliminasjon. For dyrene som hadde fått høy dose økte også konsentrasjonen av virksomt stoff i blodet raskt hos begge kjønn. Maksimum konsentrasjon (15-25 ppm) ble nådd mellom 0,25 og 12 timer etter dosering. Konsentrasjonen av v.s. i blod gikk ned til under LOQ etter 48 og 72 timer for hhv hanner og hunner. Halveringstiden var 1 time for den første eliminasjonsfasen og 6-7 timer i den andre fasen. Det ble sett en ikke-lineær økning i AUC (se tabell B6.2. s 88 i vedlegg T1), siden forholdet mellom AUC for høy og lav dose var mellom mens dosen økte med en faktor på 600. Dette kan skyldes at stoffet ble absorbert og skilt ut veldig raskt i lavdosegruppene. Ved å sammenlikne AUC ser man at absorpsjonen er ganske lik for høy dose og lav dose (enkel dose) (se figur B.6.1. s 87 i vedlegg T1). Det kan tyde på at det var noe enterohepatisk resirkulering i høydosen. For rotter som hadde fått høy dose var halveringstiden i området 6-7 timer. Det ble sett rask ekskresjon av pinoksaden og mer enn 90 % av gjenfunnet dose ble skilt ut via urin og avføring innen 72 timer etter dosering. 7 dager etter dosering var utskillelsen omtrent fullstendig. Det meste av tilført pinoksaden ble skilt ut via urin(59-78 %) mens ca 25 % ble skilt ut via avføring (ikke gallekanulerte rotter) (se tabell B6.3 s 89 i vedlegg T1). Det så ikke ut til at utskillelsen ble påvirket av kjønn eller dose. Rester av pinoksaden var nærme grensen (over, ved eller under) for målbarhet for alle vev, begge dosenivå. Høyest nivå ble funnet i lever og nyre og var på 0,05-0,07 ppm (høy dose) (Mewes, 2000). Rotte, enkel og gjentatt dosering. Høy og lav dose. 4 doseringsgrupper med 12 rotter /gruppe/enkel dosering. I 2 av gruppene var det hannrotter (hhv lav og høy dose) og i de andre 2 gruppene var det hunnrotter (lav og høy dose). I tillegg var det en gruppe med 16 hunnrotter som fikk gjentatt dosering med lav dose i 14 dager. Lav dose var på 0,5 mg pinoksaden/kg mens høy dose var på 300 mg pinoksaden/kg. Oral dosering. Pinoksaden ble skilt ut med halveringstider på ca 7 timer (uavhengig av kjønn og dose) etter enkel dosering. Halveringstiden var generelt 2-3 timer lengre på høydosenivå. Restnivået i de fleste organer og vev etter gjentatt dosering var for det meste under LOQ, men var over for lever og nyre og så vidt over grensen for hjerte, lunge og muskler (se tabell B.6.5 og B.6.6. s 92 i vedlegg T1). Det ble sett omtrent fullstendig utskillelse av pinoksaden. Det meste av stoffet ble skilt ut via

16 Axial 50 EC - pinoksaden Rotte, gjentatt dosering. Høy dose. Side 5-2 urinen innen 3 dager etter den siste dosen (dag 14). Det ble ikke sett noen tegn til akkumulering i de ulike vev (Mewes 2001). 16 hunnrotter mottok orale doser på 300 mg v.s. i 14 dager etter hverandre. Stoffet ble raskt og tilnærmet fullstendig absorbert fra mage-tarm kanalen. Konsentrasjonen av v.s. i blodet økte raskt og 2 dager etter dosering ble et platånivå nådd i blodet på ca 2 ppm pinoksaden ekv. (se figur B.6.3. s 97 i vedlegg T1). Etter siste dosering sank blodverdiene raskt og var ned på halvparten av maks konsentrasjon etter 15 timer. Maks konsentrasjon i vev ble nådd etter 7 dager. Høyest restnivå ble sett i lever og nyre (hhv 34 og 18 ppm pinoksaden ekvivalenter) Det ble sett lavere konsentrasjoner i blod, bukspyttkjertel og lunger. 7 dager etter siste dosering var mindre enn 0,01 % av tilført dose igjen i vevet. 94,7 % av tilført dose ble gjenfunnet i som ekskresjonsprodukter og burvask. Pinoksaden (inkludert metabolitter) skilles ut raskt og over 90 % av tilført stoff ble skilt ut innen 24 timer etter siste dosering. Det meste av tilført stoff ble skilt ut via urinen (69 %). Ca 26 % ble skilt ut via avføring. Urinanalyser viste at det var 1 hovedmetabolitt som utgjorde ca 94 % og en mindre metabolitt som utgjorde ca 3 % av alle metabolittene. Andre metabolitter i urinen var under 1 % (se tabell B.6.12 s 100 i vedlegg T1). Metabolitter i avføring hadde sammenliknbar profil (se tabell B.6.13 s 100 i vedlegg T1). Gjentatt dosering påvirket ikke metabolittmønsteret i urin eller avføring sammenliknet med enkel dosering. Det ble ikke sett noen tegn til bioakkumulering av pinoksaden (hassler 2003). Rotte, Metabolismeforsøk Prøver fra tidligere studie med samme høye og lave dose ble brukt til å identifisere metabolitter og ulike metabolismeveier. 35 metabolitter ble identifisert (se tabell B6.1.2 s 3 i vedlegg T2, addendum 1). Det ble ikke funnet noe igjen av morstoffet i verken urin, galle eller avføring. Hovedmetabolitten som ble funnet var M2, dannet ved hydrolysering, og denne utgjorde % i lavdosegruppen og % i høydosegruppen. En annen metabolitt som det ble dannet mye av var M4 (dannet ved hydroksylering), som utgjorde ca 13 % i lavdosegruppen og 7 % i høydosegruppen. De andre 33 metabolittene utgjorde mindre enn 1,2 % av tilført dose. Det ble sett ulike metabolismeveier som involverte bl.a. hydrolyse, hydroksylering og konjugering (se tabell B s 3 i vedlegg T2, addendum 1 til DAR). Metabolismeforsøket viste ingen store forskjeller mellom kjønn eller dosenivå (Rümbeli, 2003). Sammendrag (toksikokinetikk) Absorpsjon: Absorpsjonen av pinoksaden var rask og høy. Over 90 % av stoffet ble absorbert fra mage/tarmkanalen i rotter og absorpsjonsgraden så ut til å være lik for lav og høy dose. Distribusjon: Det ble sett høyest innhold av rester i blod, lever og nyrer (34 og 18 ppm pinoksaden ekvivalenter i hhv lever og nyrer). Minst innhold av rester ble funnet i hjerne, bein, testikler, tymus, fett, eggstokker og livmor. Ingen forskjell mellom kjønnene ble funnet. Halveringstidene ble funnet å være 2-5 timer for lav dose og 5-7 timer for høy dose. Utskillelse: Ekskresjonen var rask og for det meste via urin (ca 65 % via urin i lavdosegruppene og % via urin i høydosegruppene) % av stoffet ble skilt ut via avføring i lavdosegruppene mens ca 26 % ble skilt ut via avføring i høydosegruppene. Metabolisme: 35 metabolitter ble funnet, hvor M2 (dannet ved hydrolysering) var den viktigste (60-90 %) Det ble ikke funnet igjen opprinnelig stoff i urin, galle eller avføring Akutt toksisitet Akutt oral LD50 i Hanlbm:WIST rotter er >5000 mg/kg kv (GLP/OECD 401)(Sommer, 2000). En hannrotte ble funnet død 5 dager etter eksponering for 5000 mg/kg kv. Patologiske undersøkelser viste rødlig tynntarm, tykktarm og blindtarm. Noe myk avføring hos to hanner og en hunn, og krummet holdning hos to hanner og to hunner, ble observert samme dag som behandling. Dag 1 etter behandling fremsto alle dyrene som normale.

17 Axial 50 EC - pinoksaden Side 5-3 Akutt dermal LD50 i Hanlbm:WISTrotter er >2000 mg/kg kv. (GLP/OECD 402) (Sommer, 2001). Eksponering for 2000 mg/kg kv pinoksaden førte til svak reduksjon i kroppsvekt hos tre hunner den første uka etter behandling. Patologiske undersøkelser viste svakt granulert overflate i den høyre nyra hos en hann, og utvidet nyrebekken i en hunn. Inhalasjon Akutt LC50 ved inhalasjon i Hanlbm:WIST rotter er 4,6 mg/l luft (90% konfidensintervall 3,3-20,7 mg/l luft) for hanner og 6,2 mg/l luft for hunner (konfidentsintervall ikke bestemt). For begge kjønn samlet er LD50 5,2 mg/l luft (95% konfidensintervall 4,1-18,0 mg/l luft). (GLP/OECD 403) (Decker et al, 2001). Grupper på fem hanner og fem hunner ble eksponert for tre konsentrasjoner av teststoffet (2,2, 3,8 og 5,5 mg/l luft) gjennom nese. MMAD varierte fra 2,2 (±2,9) 2,7 (±3,0). Ved eksponering for 3,8 mg/l luft ble tre dyr (to hanner og en hunn) funnet døde tre dager etter eksponering. Etter eksponering for 5,5 mg/l døde fem dyr (tre hanner og to hunner). De tre hannene og en hunn ble funnet døde dagen etter eksponering, og den andre hunnen tre dager etter eksponering. Kliniske effekter inkludert tung pust, økt spyttutskillelse og krusete pels i alle eksponeringsgruppene. I høydose og mellomdosegruppene ble det observert nedsatt spontan aktivitet, og rastløshet ble observert i tre av fem dyr ved mellomdosen. Lut holdning ble observert i høy- og lavdosegruppa. Rødt sekret fra nesen ble observert hos en hunn fra lavdosegruppa og oppsvulmet buk ble funnet hos en overlevende hunn eksponert for 3,8 mg/ml luft. Fra dag 7 etter eksponering viste ingen overlevende individer kliniske symptomer. Overlevende fra alle tre doseringsgruppene viste markert midlertidig vektreduksjon. Obduksjonen viste rød misfarging av lungene i to av tre prematurt døde rotter eksponert for 3,8 mg/l og i fire av fem rotter eksponert for 5,5 mg/l, og ufullstendig lungekollaps i en overlevende rotte eksponert for 5,5 mg/l. Sammendrag (akutt toksisitet): Pinoksaden er ikke farlig ved svelging eller hudkontakt, derimot er det helseskadelig ved innånding (Innfrir kravene til merking med Xn; R20). Hudirritasjon Øyeirritasjon Allergi Irritasjon/allergi Tre New Zealand White-kaniner ble brukt i forsøket. Eksponering i 4 timer. Gjennomsnittlig hudirritasjonsindeks var (24, 48 og 72 timer) 0 for erytem og 0 for ødem OECD 404/GLP/QA. (Arcelin, 2000). Tre New Zealand White-kaniner ble brukt i forsøket. Gjennomsnittlig øyeirritasjonsindeks var 1,0 for uklarheter i hornhinnen, 0,0 for skader i regnbuehinnen, 2,56 for ødem i bindehinnen (Xi; R36) og 1,22 for rødhet i bindehinnen. Alle forsøksdyrene var symptomfrie innen 28 dager etter behandling. OECD 405/GLP/QA. (Arcelin, 2000). Pinoksaden er vist ikke allergifremkallende i en Magnusson og Kligman maksimeringstest i marsvin. Det ble ikke observert noen form for hudreaksjoner. OECD 406/GLP/QA. (Arcelin, 2000). Sammendrag (irritasjon/allergi): Pinoksaden ikke hudirriterende eller allergifremkallende ved hudkontakt, men det er vist øyeirriterende. (Innfrir kravene til merking med Xi; R36) Gentoksisitet Forsøkene er oppsummert i en tabell: In vitro: Forsøk Testorganisme Doser/ metabolsk aktivator Resultat Referanse/ retningslinje/ GLP

18 Axial 50 EC - pinoksaden Punktmutasjoner i bakterier Ames/ reversjonstest Punktmutasjoner i pattedyrceller Fremovermutasjonstest Kromosomforstyrrelser in vitro (1) Klastogenisitetstest Kromosomforstyrrelser in vitro (2) DNA reparasjon Forsøk Testorganisme Doser/ metabolsk aktivator UDS test S.typhimurium TA98, TA100, TA102, TA1535,TA1537, E.coli WP2P uvra L5178Y Muse lymfomceller Kinesisk hamster V79 celler Kinesisk hamster V79 celler Rotte hepatocytter, Hanlbm:WIST hannrotter In vivo: DNA skade UDS test *4 Rotte hepatocytter, Alpk:APfSD hannrotter Klastogenisitetstest Kromosomforstyrrelser in vivo Mikrokjernetest *5 Beinmargceller fra NMRI mus μg/skål +/- S9 3 tester: 6,3-100/12,5-150 μg/ml * μg/ml 6,3-100 μg/ml +/- S μg/ml (-S9) μg/ml (+S9) μg/ml (-S9) μg/ml (+S9) 2 tester: 9, µg/ml 18, µg/ml Resultat Negativt Side 5-4 Referanse/ retningslinje/ GLP Sokolowski, 2001/ OECD 471/ GLP Negativt Wollny, 2003/ OECD 476/ GLP Positivt *2 Positivt *3 Czich, 2001/ OECD 473/ GLP Schulz, 2002/ OECD 473/ GLP Negativt Schulz, 2001/ OECD 482/GLP 2000 mg/kg kv Negativt Clay, 2002a/ OECD 486/ GLP/QA 500, 1000, 2000 mg/kg kv Negativt Honarvar, 2001/ OECD 474 /GLP/QA *1: grunnet lav cellevekst i negativ- og løsemiddelkontroll i prøver tilsatt S9 ble denne delen av eksperimentet gjentatt. *2: det var klastogen effekt av pinoksaden (NOA407855, 97,2 % renhet) både med og uten S9. Effekten var signifikant fra og med 60 μg/ml med S9, og det var en doserelatert effekt uten S9 fra og med 80 μg/ml. *3: det var klastogen effekt av pinoksaden (NOA407855, 99,5 % renhet) både med og uten S9. Effekten var signifikant fra og med 80 μg/ml uten S9 og 45 μg/ml med S9. Det var også en reduksjon i mitotisk aktivitet. *4: Pinoksaden ble gitt oralt til to grupper med hannrotter. *5:10 ml/kg kv ble administrert oralt via magesonde. Virkningen av pinoksaden (NOA ) hadde ingen cytotoksisk effekt i beinmarg. Denne testen er upålitelig, siden det er usikkert om stoffet har nådd beinmargen. Sammendrag og konklusjon (gentoksisitet): Pinoksaden har gitt klastogen effekt i kinesisk hamster V79 celler in vitro, men da det ikke har vist lignende effekt in vivo er dataene ikke tilstrekkelige til å klassifisere stoffet som gentoksisk. Det hadde vært ønskelig om administrasjonen var gitt intraperitonealt for å maksimere opptaket, siden det er usikkert om pinoksaden i denne mikrokjernetesten har nådd beinmargen. Pinoksaden var ikke positiv verken i mikrokjernetesten eller UDS testen. Siden ingen av in vivo studiene i somatiske celler eksponert for pinoksaden (NOA ) gav positiv respons, ansås det unødvendig å gjøre in vivo studier i kjønnsceller. Det er ingen tegn til gentoksisk aktivitet av pinoksaden (NOA ) in vivo Subkronisk toksisitet

19 Axial 50 EC - pinoksaden Side 5-5 Rotte, 4 uker Oral Supplerende forsøk for å bestemme doser til 90 dagers forsøk. Mottatt dose var 0, 300, 600 og 1000 mg/kg kv/dag til begge kjønn. Tilført daglig med sonde (fortynnet i destillert vann og 0.5% CMC og 0.1% Tween 80) til 5 albino Wistar rotter/kjønn/gruppe (OECD 407/GLP/QA). Avvik fra OECD 407: Ornitin dekarboaylase ble ikke bestemt i de klinisk biokjemiske undersøkelsene, og ingen NOAEL ble fastsatt etter første tolkning av forsøket. Resultater: Én høydosehann ble funnet død på studiedag 11. Dette dyret hadde hatt lut holdning og/eller strittende pels mellom dag Fôrinntaket var signifikant redusert i høydosegruppen (begge kjønn) under den første studieuken, og det var en nedgang i fôrutnyttelsen til høydosehanner. Begge kjønn ( 600mg/kg kv/dag) hadde et økt vanninntak under hele behandlingsperioden. Behandlingsrelaterte hematologifunn ble observert i høydosehanner, som involverte økt antall leukocytter i blodet (leukocytose). I tilegg hadde to hanner i denne gruppen svak økning av antallet blodplater i blodet (thrombocytose). Begge kjønn utskilte et større volum av fortynnet urin, og ketonnivåene i urinen var statistisk signifikant høyere (hanner 600 mg/kg kv/dag og hunner 1000 mg/kg kv/dag). Pinoksaden resulterte i en redusert kroppsvektøkning i høydosehanner. Histopatologiske undersøkelser påviste at nyrene var målorganet ved høye dosenivåer. Nyretoksisiteten ble karakterisert av økt relativ nyrevekt, utvidelse av tubuli i nyrene og proksimal tubulær atrofi forbundet med nekrose av tubulære epitelceller. Det ble observert statistisk signifikant økning i relativ levervekt og forandringer i enkelte kliniske parametere, blant annet redusert plasma-albumin i hunner, i alle behandlede grupper. Det var noe økt glykogendeponering i lever. NOAEL: <300 mg/kg kv/dag for begge kjønn basert på tydelige histopatologiske skader i nyrene i tillegg til økt levervekt ved alle dosenivåer. (Bachmann, 2001). Rotte, 3 måneder Oral Mottatt dose var 0, 3, 10, 30, 100 eller 300 mg/kg kv/dag i hanner og hunner. Tilført daglig med sonde (fortynnet i destillert vann og 0.5% CMC og 0.1% Tween 80) til 10 rotter (albino Wistar rotter; Hanlbm:WIST/kjønn/gruppe. En satellittgruppe på 10 rotter/kjønn, hvor gruppene ble eksponert for 0, 100 og 300 mg/kg kv/dag, ble inkludert i studiet. OECD 408/GLP/QA. Resultater: Det var ingen behandlingsrelaterte dødsfall i løpet av forsøket. En hann (100 mg/kg kv/dag) og en hunn (300 mg/kg kv/dag) døde under blodprøvetaking. En hann i kontrollgruppen virket døende i uke 11 og ble av den grunn avlivet. Videre var det ingen behandlingsrelaterte effekter verken på kliniske funn eller kroppsvekt, og fôrinntak og fôrutnyttelsen heller ikke ble påvirket av eksponeringen. Det ble dokumentert et konsekvent høyere gjennomsnittlig vanninntak i høydosegruppen i begge kjønn gjennom behandlingsperioden. Gjennomsnittsinntaket mellom uke 1 og 13 var 19 % (hanner) og 28 % (hunner) høyere enn de respektive kontrollverdiene. Ingen signifikante forskjeller sammenlignet med kontrollverdier ble notert under restitusjonsperioden. Ingen skader på øyet ble observert. Det ble sett noen små forandringer i den hematologiske profilen signifikant statistisk sett, men de var ikke av toksikologisk betydning. I den høyeste dosegruppen for begge kjønn samt i den nest høyeste dosegruppen for hunner var det en antydning til ketonuri, hvilket kan være i samsvar med ketonmetabolismen til pinoksaden M2 og M4 metabolitter. I tillegg var urinen i disse gruppene mer sur enn i kontrollene. Store mengder urinutskillelse under behandlingsperioden ble observert hos begge kjønn i høydosegruppen. Etter restitusjon var urinparameterne i behandlede dyr lik kontrollverdiene. Klinisk kjemiske undersøkelser viste at det var forandringer i plasmaelektrolytter (urea, kreatinin, uorganisk fosfor, klorid, kalium, natrium, glukose, protein og albumin) i høydosegruppen. Nivået av uorganisk fosfor i blod var den mest sensitive parameteren og den eneste som vedvarte gjennom restitusjonsperioden hos begge kjønn i doser 30 mg/kg kv. Det var ingen behandlingsrelaterte makroskopiske eller mikroskopiske skader observert. En mild økning i levervekt i høydosegruppen ble betraktet som en mild fysiologisk adaptasjon og ikke tilstrekkelig nok til å representere en advers effekt av behandlingen da det heller ikke ble observert histopatologiske forandringer. Nyrene ble betraktet som hovedmålorgan på grunn av forandringene i vanninntak, klinisk kjemiske parametere og urinparameterne. NOAEL: 100 mg/kg kv/dag for begge kjønn basert på de små forandringene i klinisk kjemi, urinparametere og økt vanninntak ved 300 mg/kg kv/dag (Bachmann, 2001).

20 Axial 50 EC - pinoksaden Side 5-6 Rotte, 3 måneder Oral/diett Fôrkonsentrasjoner på 0, 150, 1000, 5000 og ppm, som tilsvarer 0, 14.9, 97.5, og mg/kg kv/dag i hanner og 0, 16.0, 110.5, og mg/kg kv/dag i hunner, som ble eksponert i 90 dager (hovedstudie). Parallelt ble en interim gruppe (avlivet etter 28 dager) eksponert for dosenivåer på 0, 150, 1000, 5000 og ppm, som tilsvarer 0, 17.6, 118.9, og mg/kg kv/dag i hanner og 0, 17.7, 122.9, og mg/kg kv/dag i hunner. Tilført via fôr til 12 rotter (Alpk:AP f SD Wistarderivert)/kjønn/dose i hovedstudiet og 5 rotter (Alpk:AP f SD Wistar-derivert)/kjønn/dose i interim forsøket. OECD 408/GLP/QA. Avvik fra OECD: dyrene ble ikke fastet før blodprøvetagningen. Ornitin dekarboaylase ble ikke målt i den kliniske biokjemiske undersøkelsen). Resultater: En hann i høydosegruppen døde på dag 24 i studiet. Det var ingen forutgående kliniske tegn eller abnormitet observert ved undersøkelser post mortem av dette dyret. Videre var det ingen behandlingsrelaterte effekter verken på kliniske funn eller FOB ppm resulterte i signifikant lavere kroppsvekt og fôrinntak både i 28- dager og 90-dager forsøket. For hanner i høydosegruppen ble det observert en reduksjon i fôrutnyttelsen de første ukene i 90-dager studiet. Fôrutnyttelsen ved 5000 ppm var lik kontrollgruppen. Ved 5000 ppm ble det funnet en signifikant reduksjon i kroppsvekt både i 28- og 90-dager studiene, men kun de første par ukene. Imidlertid var kroppsvekten lik kontrollgruppen etter 90 dager. Pinoksaden resulterte også i redusert fôrinntak i de to høyeste dosegruppene (begge kjønn) i løpet av de første ukene av studiet. Det gjennomsnittlige vanninntaket var uforandret under 28 dager studiet, mens i hovedstudiet var det noe høyere for dyrene i høydosegruppen de første syv ukene (hanner) og de første to ukene (hunner). Majoriteten av disse forskjellene oppnådde statistisk signifikante verdier, men det ble funnet tydelige inter- og intra-gruppe variasjoner. Det var ingen observerbare forandringer i øyet etter eksponering for pinoksaden. Hunner i høydosegruppen hadde en statistisk signifikant reduksjon i gjennomsnittlig hemoglobinnivå, hematokritt og antall røde blodceller sammenlignet med kontrollgruppen etter 90 dager. Det var ingen effekt på gjennomsnittlig cellevolum, cellehemoglobin eller gjennomsnittlige cellehemoglobinkonsentrasjoner. Det var signifikante forskjeller i de samme parameterne for hanner, men ingen dose-respons sammenheng. Reticulocytter ble ikke målt. Etter 28 dager ble det observert signifikant reduksjon i gjennomsnittverdien av blodplater (hanner), hvite blodceller og nøytrofile i høydosegruppen. I tillegg var antall hvite blodceller og nøytrofile signifikant lavere for hanner i 5000 ppm gruppen. Hunner i ppm gruppen hadde en signifikant lavere verdi av gjennomsnittlig antall monocytter. Etter 90 dager var det en liten men signifikant økning i protrombintiden i begge kjønn i de to høyeste dosegruppene, og for hunner i høydosegruppen. Forskjellene var imidlertid små, og det ble ikke sett noen lignende effekter på den aktiverte partielle tromboplastintiden. Det ble observert signifikant behandlingsrelatert reduksjon i kolesterol hos begge kjønn. Tilvirker bemerker at plasma kolesterol nivåene var innenfor eller svært nærme det historiske kontrollverdiområdet. Urinvolumet til hunner i høydosegruppen var signifikant høyere etter 90 dager. Det ble ikke observert noen behandlingsrelaterte makroskopiske skader. Absolutt (hunner) og relativ (begge kjønn) levervekt i høydosegruppen var signifikant høyere etter 90 dager. Det ble også observert en økning i relativ levervekt i 5000 mg/kg kv/dag hunner. Det ble observert mikroskopiske forandringer i nyrer karakterisert av kortikal basofili, utvidelse av tubuli og/eller atrofi hos begge kjønn etter 28 dager i høydosegruppen (henholdsvis 3/5 og 1/5). Etter 90 dager var det en høyere innsidens av de samme symptomene samt tilstedeværelse av cyster. NOAEL: 5000 ppm. Denne dosen er ekvivalent til 466/527 mg/kg kv/dag i 90 dager forsøket, og 610/545 mg/kg kv/dag i 28 dager forsøket for hanner og hunner (Twomey, 2003). Forsøket anses kun som supplerende. Dette baseres på at pinoksaden var vist å ikke være stabilt i fôret, noe som påvirker påliteligheten av studiet. Hund, 3 måneder Hunner og hanner ble dosert med 0, 25, 100, 250 eller 500 mg/kg kv/dag, tilført oralt med kapsel til 4 beagle hunder/kjønn/gruppe. OECD guideline 409/GLP. Resultater: Kliniske effekter inkluderte økt spyttutskillelse ( 100 mg/kg kv/dag i begge kjønn) og brekninger (fra og med 100 mg/kg/dag i hanner og 500 mg/kg kv/dag i hunner). I høydosegruppen var det økt forekomst av blekhet og kalde ører og tunge i hunner, og flere hanner ble beskrevet som tynne og hadde tørre slimhinner. Lav puls ble observert i begge kjønn etter eksponering for 250 mg/kg kv/dag. En hunn i den samme dosegruppen hadde uklar hornhinne på høyre øyet. Det var en behandlingsrelatert nedgang i fôrinntak og vekt i de to høyeste dosegruppene. Alle