17 Global selvstendighetskamp

Transkript

1 Global selvstendighetskamp I dag feirer vi Ghanas selvstendighet i morgen Afrikas forente stater. Kwame Nkrumah, Ghanas første president, 1957 Bortsett fra Japan dro verdens land utenom Vesten og i noen grad østblokken i liten grad nytte av den økonomiske og teknologiske utviklingen i moderne tid. De andre landene i verden ble som kolonier, råvareleverandører og svakere handelspartnere deler av en verdensorden som forsterket forskjellene til Vestens fordel. Etter den andre verdenskrigen forsterket folkene og statene i sør kampen for å endre kolonisystemet og for å rette opp den skjeve fordelingen av goder. De valgte forskjellige politiske veier. Lokale og regionale forhold spilte inn, men også supermaktene preget utviklingen. Før 1960 hadde folk på alle kontinenter reist seg til kamp for selvstendighet, frigjøring, demokrati, utjevning og utvikling. Et fellesbegrep som ble benyttet om dem, var underutviklede land, et ord som etter hvert ble skiftet ut med utviklingsland (u-land), i motsetning til industrilandene i nord (i-land). En annen fellesbetegnelse på landene i sør var den tredje verden. De rike landene i Vesten var den første verden og de sovjetkommunistiske i Øst-Europa den andre. Noen utviklingsland, først og fremst i Det fjerne østen, industrialiserte og moderniserte voldsomt fra og 1970-årene. De ble raskt kalt nyindustrialiserte land. Men andre satt hardt fast i fattigdom og underutvikling.

2 : India splittes i flere stater 1952: Ny pasifistisk grunnlov i Japan 1955: Bandung-konferansen 1959: Revolusjon på Cuba 1960: Avkoloniseringsbølge i Afrika 1962: Nelson Mandela fengsles 1963: Frigjøringskrigen avsluttes i Algerie 1967: Kulturrevolusjonen i Kina 1973: Militærkupp i Chile 1975: Portugals kolonier i Afrika blir selvstendige 1978: Deng Xiaoping overtar makten i Kina 1979: Pol Pots regime i Kambodsja veltes 1979: Revolusjon i Nicaragua 1980: Demokratisering i Sør-Korea 1984: Desmond Tutu får fredsprisen 1989: Massakren på Den himmelske freds plass i Kina

3 456 Første, andre og tredje verden Både USA og Sovjet var kritiske til kolonisystemet og la direkte og gjennom FN press på de vesteuropeiske landene for å få dem til å avvikle koloniene sine. USA hadde nesten 200 år tidligere oppstått i opprør mot kolonimakten Storbritannia, og Sovjet betraktet kolonisystemet som et utslag av kapitalismens urettferdige og imperialistiske system. På den andre siden hadde begge supermaktene sine egne imperialistiske tradisjoner og ambisjoner. Sovjet hadde arvet og opprettholdt kontroll over Sentral-Asia, Kaukasus og det østligste Europa, og USA dominerte i Latin- Amerika. Den kalde krigen forsterket supermaktenes ambisjoner om å hevde sine egne interesser og skaffe seg innflytelse over hele kloden. Kritikken av de europeiske kolonimaktene var derfor tvetydig. Biafra var en selvstendig stat øst i Nigeria mellom 1967 og Nigeria aksepterte ikke selvstendighetserklæringen og gikk til krig den 6. juli Under krigen led svært mange barn av underernæring og ble matet i improviserte sykehus. Avkolonisering på dagsorden Selvstendighetsbevegelsen som vokste fram i mange kolonier før den andre verdenskrigen, var en betingelse for avkoloniseringen i etterkrigstiden. Mange afrikanske land erfarte en gryende politisk bevissthet før krigen, og den fikk mer organiserte former etter Ofte fremmet selvstendighetsbevegelsene i første omgang krav om indre selvstyre, for dernest å søke full suverenitet. Til støtte for disse kravene kom i 1948 FNs menneskerettigheter, som stormaktene selv hadde ført i pennen og signert. Riktignok var enkelte kolonier, slik som India, blitt fri da erklæringen ble vedtatt, men menneskerettighetserklæringen styrket selvstendighetsbevegelsens politiske gjennomslagskraft i andre land. Ifølge erklæringen hadde alle folk rett til selvbestemmelse, politisk deltakelse og vern mot undertrykking. Frankrike, Storbritannia og Nederland var land som ble konfrontert med argumenter for frigjøring som var hentet fra deres eget verdigrunnlag. Mange unge menn fra koloniene sloss sammen med «moderlandene» i begge verdenskrigene. I den andre verdenskrigen kjempet de mot nazistenes rasisme og undertrykkelse, for frihet og demokrati. Hjemme igjen i koloniene argumenterte de for at frihet, likhet og demokrati også burde gjelde dem selv. I kolonimaktene ble den politiske og økonomiske belastningen ved å holde på koloniene forsterket av denne diskusjonen. Stadig færre europeere fant det rimelig å hevde at de hvite hadde rett til å herske over andre. En ideologisk allianse mellom selvstendighetsbevegelsene i koloniene og progressive krefter i Vesten bidro slik sett til å framskynde avkoloniseringen. Bortsett fra noen få unntak, som de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, var alle koloniene blitt selvstendige i begynnelsen i 1960-årene.

4 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - FØRSTE, ANDRE OG TREDJE VERDEN 457 Veier til frihet og utvikling Det var ulike oppfatninger om hva som fremmet frihet, selvstendighet og utvikling. Et alternativ var å samarbeide med Vesten for å kopiere markedsøkonomi og demokrati. Noen ville organisere et samarbeid mellom de fattige landene og kjempe for økonomisk utjevning på den måten. Andre ville gjøre opprør mot kapitalismen og heller knytte seg til Sovjetunionen. De samme veivalgene preget de sørlige landene som ikke hadde vært en del av kolonisystemet, men hvor folk kjempet for politisk frigjøring fra undertrykkende regimer, for sosiale reformer og økonomisk utvikling. Det gjaldt for eksempel fra midten av 1950-årene i Latin-Amerika. Begreper som «nyimperialisme» og «økonomisk imperialisme», ofte rettet mot multinasjonale foretak, ble vanlig i og 1970-årene både i Latin-Amerika og i de frigjorte koloniene. Indre motsetninger i land i den tredje verden gjorde dem sårbare for innblanding fra supermaktene. Suverene stater som gikk i sosialistisk retning, og som søkte økonomisk og politisk støtte fra Sovjet, ble motarbeidet av USA. Det gjaldt for eksempel Cuba etter revolusjonen i På samme måte støttet Sovjet revolusjonære krefter i land som hadde nære bånd til Vesten. En annen sak er at revolusjonen på Cuba smittet i Latin-Amerika og svekket USAs posisjon i regionen, noe som gjorde regjeringene i Nord-Amerika svært vare overfor nærmest enhver folkebevegelse i regionen som krevde sosiale reformer. Frigjøringskriger kunne utvikle seg i retning av borgerkrig, og supermaktene brukte lokale grupper som stråmenn for sine egne interesser. Konfliktene i Vietnam i og 1960-årene og Angola i og 1980-årene er eksempler på det. Mange kolonier oppnådde likevel selvstendighet uten opprivende indre konflikter, for eksempel Ghana. Regjeringssoldater i El Salvador brenner hjemmene til folk de mistenker for å tilhøre geriljabevegelsen, Utfordringer i nye stater En utfordring, særlig i Afrika, var at grensene mellom koloniene på 1800-tallet ble tilfeldig trukket eller ut fra kolonimaktenes interesser og uten hensyn til lokale forhold og etniske grenser. I de nye statene ble derfor kampen for frihet ofte et forsøk på å skape et nytt fellesskap. Men med mange folkegrupper, som snakket forskjellige språk og ikke hadde felles utdanning, kunne det være vanskelig å beholde freden, og ikke minst var det vanskelig å skape én nasjonal identitet i slike land med ulike etniske grupper. Det var den europeiske tanken om en statsborgerlig nasjonalisme som ble forsøkt overført til afrikanske forhold, men for mange afrikanere var de viktigste kulturelle fellestrekkene at de hadde levd under samme koloniherre. Derfor var det vanlig i de nye afrikanske statene å innføre engelsk eller fransk som et felles offisielt

5 458 språk. Slike forsøk på å skape en ny statlig enhet var mange steder vellykket, men skapte grobunn for konflikter, og i en del land ble det regulære borgerkriger. Gamal Abdul Nasser (i midten), Egypt, snakker med V. K. Krishna Menon (til høyre), India, og Ali Sabri (foran), Egypt, under Bandungkonferansen i Fortsatt global ulikhet Når konflikten mellom nord og sør også inkluderte land som lenge hadde vært frie, slik som land i Øst-Asia og Latin-Amerika, skyldtes det at konflikten ikke bare hadde sammenheng med selvstendighetsspørsmålet, men også i høy grad dreide seg om økonomisk og sosial ulikhet mellom nord og sør. Folk i sør var jevnt over fattige, og landene var stort sett råvareleverandører til industrien i Vesten. Enten landene i sør solgte kaffe, gummi, frukt eller mineraler, for eksempel kopper og bauksitt, var det et stort problem for dem å etablere nasjonal kontroll over næringen. Valget lot til å stå mellom på den ene siden utenlandske multinasjonale selskaper, som høstet overskuddet og lot være å investere i videreforedling, noe som skapte sosial uro, eller å finne et nasjonalt selskap til å overta virksomheten. Ettersom det siste alternativet jevnt over ikke fantes, var fristelsen til å nasjonalisere og skape statlige næringsselskaper stor, slik som Suezkanalen ble nasjonalisert av Egypt i 1950-årene. Den alliansefrie bevegelsen med land som Indonesia, Egypt og India tok tak i denne problematikken. Bakgrunnen for den bevegelsen var en konferanse i 1955 i Bandung, Indonesia, der afrikanske og asiatiske ledere fra uavhengige land møttes. Det vil si folk fra 6 afrikanske og 23 asiatiske land. Jugoslavia sluttet seg snart til denne gruppen. Til tross for uenighet og problemer ble de enige om at supermaktkonflikten ikke angikk dem, at det fantes en tredje vei mellom øst og vest, og at de fattige landene i Afrika og Asia var bundet sammen i et skjebnefellesskap. Som medlemmer av FN forandret de alliansefrie statene og alle de andre nye medlemslandene som etter hvert kom til, både FNs dagsorden, beslutninger og utseende. Jakke og slips ble et mindre vanlig syn. Fargerike mennesker i fargerike nasjonaldrakter fra hele verden satte sitt preg på organisasjonen. USA,

6 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - FØRSTE, ANDRE OG TREDJE VERDEN 459 som oftest hadde klart å mobilisere to tredeler av stemmene i Hovedforsamlingen i FN, klarte etter 1960 ikke lenger det. Ikke minst begynte de alliansefrie landene å opptre samlet i spørsmål som angikk handel mellom rike og fattige land, og i og 1970-årene ble årsakene til de økonomiske skjevhetene i verden sterkt debattert. Den rike verden ble anklaget for å fremme sine egne interesser framfor å bidra til utvikling og utjevning. Et resultat av avkoloniseringen og mange nye medlemsland i FN var at FNs arbeid for å fremme utvikling i den tredje verden ble forsterket. I 1970-årene tok FN initiativ til å skape en ny økonomisk verdensorden, men trass i verbal støtte fra mange rike land førte den til få konkrete resultater. Repetisjonsspørsmål 1 Hva er «den tredje verden»? 2 Hvilke faktorer styrket avkoloniseringen? 3 Hva mente supermaktene om kolonisystemet? 4 Hvor hadde supermaktene selv imperialistiske ambisjoner? 5 Hvilke politiske ideer preget selvstendighetskampen? 6 Hvilke utfordringer sto de nye statene overfor? 7 Hvordan preget selvstendighetskampen FN? 8 Hva var den alliansefrie bevegelsen? Fordypning 1 Hvorfor besto ulikheten etter at statene ble selvstendige? Undersøk hvordan forskjellige teorier, liberalister og strukturalister, vil forklare dette. Se kilden nedenfor. Finn statistikk som viser økonomiske forskjeller i verden. 2 Undersøk i hvilken grad selvstendighetsbevegelsene ble preget av marxistisk ideologi, og tenk over hvorfor denne ideologien virket tiltrekkende på mange i den tredje verden. Kildeoppgave «Uimotståelige krefter har feid over de to kontinentene. Hele verdens mentale, åndelige og politiske ansikt har blitt forandret og prosessen er ennå ikke fullført. Det er betingelser, nye forestillinger, nye problemer, nye idealer over hele verden. Stormer skapt av nasjonal oppvåkning og gjenfødsel har feid over landet, har rystet det, forandret det forandret det til det bedre.» (President Sukarno, Indonesia, april 1955 ved åpningen av den asiatisk-afrikanske konferansen i Bandung, Indonesia) a Hva slags kilde er dette? b Hva sier den om situasjonen og mentaliteten i 1950-årene?

7 460 Japan og Kina Stormaktene i Asia før krigen var Kina og Japan. Japan var før og under den andre verdenskrigen en imperialistisk stormakt i Øst-Asia. Etter den andre verdenskrigen var rollene byttet om. Japan var sønderslått og okkupert av USA. Kina var seierherre og framsto som USAs partner i Øst-Asia. Det tredje tyngdepunktet i Asia var India. Nissans bilfabrikk, Tokyo, Japan okkupasjon og modernisering Etter at den andre verdenskrigen var slutt, ble Japan påtvunget en pasifistisk grunnlov. Landet ble demilitarisert og måtte til 1952 leve med et direkte amerikansk overherredømme. USAs politikk overfor Japan minnet om den landet førte overfor Vest- Tyskland. USA ga mer i økonomisk støtte til Japan enn hele Europa fikk i Marshallhjelp. Koreakrigen og tanken om dominoeffekten var en viktig motivasjon for den amerikanske hjelpen. Politisk lojalitet til USA og en rask industriutvikling i 1950-årene ble grunnlaget for en enorm økonomisk vekst. Japansk arbeidsmoral, organisatorisk disiplin og beskyttelse mot internasjonal konkurranse på hjemmebane ble fortrinn i den globale konkurransen. I løpet av de neste tiårene ble Japan ledende i bilindustri og forbrukerelektronikk. I 1970-årene snakket en om de tre c-er som uttrykk for veksten i den japanske industrien og det japanske forbrukersamfunnet: «cars», «color-tv s» og «(air)conditioners». Japans økonomiske framgang fortsatte da de vestlige økonomiene fikk en nedtur i 1970-årene. Ikke minst fikk japanske biler en dominerende posisjon på verdensmarkedet og skapte problemer for britisk og amerikansk bilindustri. Men i og 1990-årene kom det en kraftig nedtur for japansk industri. Blant annet ble stadig mer japansk industri ukonkurrert av ny industri i Sør-Korea, Hongkong og Indonesia. Når det gjelder den lange etterkrigstiden, kan vi si at Japan gjennomgikk en kolossal utvikling. Fra å være krigens taper sto landet fram som en vinner av freden. Med en unik blanding av tradisjonell kultur og moderne teknologi og storbyliv etablerte landet seg som en økonomisk supermakt. Yen konkurrerte med dollar om å være verdens ledende valuta. Samtidig holdt Japan en lav politisk profil. Landet brukte ikke sin økonomiske styrke til å søke økt internasjonal innflytelse og opprettholdt status som et demilitarisert land. Etter hvert bygde likevel Japan opp en betydelig militær slagkraft med USAs politiske støtte. Japan har ført en utenrikspolitikk basert på økonomiske interesser og var blant de første til å etablere økonomiske forbindelser til Kina, trass i Kinas kommunistiske system og et historisk motsetningsfylt forhold mellom de to landene.

8 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - JAPAN OG KINA 461 Kina revolusjon og isolasjon Etter revolusjonen i 1949 inngikk Kina en vennskapsavtale med Sovjet, men rundt 1960 brøt Mao med Sovjet. Bakgrunnen var at han mislikte avstaliniseringen. Bruddet førte til fiendskap. Mao framstilte Kina som spydspissen i kampen mot vestlig imperialisme og ville trekke selvstendighetskampen i den tredje verden i kommunistisk retning. Likevel var Kinas konkrete støtte til bevegelser i andre land begrenset. Kinas kontakt med omverdenen var avgrenset, og landet ble i Vesten oppfattet som lukket. Men verdens mest folkerike stat skaffet seg atomvåpen og fikk etter tilnærmingen til USA i 1970-årene fast sete i Sikkerhetsrådet i FN på bekostning av Taiwan. Kina under Mao Mao ledet landet med hard hånd og totalitær kontroll helt til sin død i 1976 og førte landet gjennom en rekke politiske rystelser. I 1950 gikk kommunistene inn i Tibet, som siden 1912 hadde forsøkt å løsrive seg fra kinesisk imperialisme. Et tibetansk opprør i 1959 ble slått brutalt ned. Tibets leder, den 14. Dalai Lama, søkte tilflukt i India, der han fortsatte motstanden mot okkupasjonen med ikkevoldelige midler inspirert av Gandhi. Kina var et jordbruksland. Inspirert av Stalins moderniseringstiltak i Sovjet 20 år tidligere startet Mao i 1950-årene «det store spranget framover». Staten satte i gang industriprosjekter, konfiskerte all jord og tvang bøndene inn i jordbrukskollektiver. Reformene ble brutalt gjennomført, men mislyktes. Resultatet var elendige avlinger, hungersnød og massedød. I 1960-årene satte Mao i gang nok en massebevegelse, der han oppfordret unge partikamerater til å kvitte seg med folk som var bremseklosser for revolusjonen. Han fryktet en tilsvarende reaksjon i Kina som oppgjøret med Stalin hadde ført til i Sovjet. Gjennom denne «kulturrevolusjonen» befestet Mao sin maktposisjon på bekostning av andre partifolk, byråkrater og høyt utdannede akademikere. Unge revolusjonære spredte frykt med sine grove overgrep, og mange rødebrigadister anga slektninger og naboer til sikkerhetspolitiet. Maos maktperiode kostet millioner av kinesere livet, gjennom massakrer, henrettelser og tvangsarbeid og som følge av mislykkede jordbruksreformer. Kina under Deng Etter Maos død i 1976 opplevde Kina store forandringer. Selv om Deng Xiaoping ( ) ikke overtok rollen som partiformann, ble han fra 1978 Kinas mektigste statsmann. Karrieren hans hadde vært turbulent. Han hadde vært med i partiets ledersjikt siden mellomkrigstiden og var krigshelt. I 1967 ble han forvist til å arbeide «Dalai» er mongolsk og betyr «hav». «Lama» er tibetansk og tilsvarer «guru» eller «lærer». Juni 1966: Kinesiske rødegardister, elever og studenter vifter med formann Maos Lille Røde Bok i Bejings gater. Det er i begynnelsen av Kulturrevolusjonen.

9 462 på en traktorfabrikk fordi han hadde blitt for populær ved å motsette seg visse av Maos mest radikale ideer. I 1974 steg han på nytt til den absolutte partitoppen etter at Mao var blitt syk. I begynnelsen av 1976 ble han tvunget til å si fra seg alle posisjoner i partiet. Etter at «Firerbanden» var arrestert, kom Deng nok en gang tilbake og utkonkurrerte alle andre aspiranter til makten. Gjennom «den åpne dørs politikk» fikk Deng raskt fart på kinesisk økonomi. Blant annet ble plan- og kommandoøkonomien myknet opp ved at mindre innslag av markedsøkonomi og privat eiendomsrett til produksjonsmidlene ble tillatt. Samtidig opprettholdt han kommunistpartiets politiske maktmonopol. Selv om han i årene frivillig trakk seg tilbake fra politikken, hadde han stor politisk påvirkning til han døde i Under Deng opplevde Kina stor økonomisk vekst. Gradvis åpnet han landet for omverdenen. Folk opplevde høyere levestandard og tok opp tradisjoner fra før revolusjonen. På mange måter var kommuniststaten i pakt med konfutsiansk tradisjon med vekt på at en sterk stat tok vare på samfunnets felles interesser. Statsmakten skulle virke i harmoni med markedskrefter og teknologisk utvikling. Storstilte prosjekter sørget for moderne infrastruktur, energiforsyning, byutvikling og industrialisering. Befolkningsveksten ble bremset ved at det ble forbudt å få mer enn ett barn per familie. Vi kan si at Kina var et stort laboratorium for å utvikle en moderne kapitalistisk økonomi uten å innføre demokratiske reformer. All makt lå hos partiet. Ingen opposisjon var tillatt, og brudd på menneskerettighetene var utbredt. I Vesten forventet mange at demokratiske reformer ville følge av de økonomiske reformene, fordi den økonomiske friheten ville påvirke andre sektorer. Mange trodde dessuten at veksten ville stagnere uten demokratisering og avbyråkratisering, og de antok at Kinas ledere tenkte på samme måte. Da en stor demokratibevegelse oppsto blant studenter i Beijing i slutten av 1980-årene, regnet atskillige i Vesten med at Kina ville følge Sovjets vei mot reformer og ny åpenhet. Men studentbevegelsen ble brutalt slått ned, og massakren på de unge demonstrantene på Den himmelske freds plass i 1989 viste at Kina fremdeles ville gå sin egen vei. Bejing, Kina, den 5. juni 1989: En enslig demonstrant står i veien for en kolonne med tanks ved inngangen til Den himmelske freds plass. Hendelsen skjedde morgenen etter at kinesiske tropper samme sted hadde fyrt løs på demonstrerende studenter. Studentene hadde holdt sine demokratiaksjoner i gang siden den 15. april. I juni var det slutt på myndighetenes tålmodighet.

10 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - JAPAN OG KINA 463 Repetisjonsspørsmål 1 Hva skjedde med Japan de første årene etter den andre verdenskrigen? 2 Hvordan utviklet Japan seg de neste tiårene? 3 Hva slags forhold hadde Kina til Sovjet og USA? 4 Hvordan utviklet Kina seg under Mao? 5 Hva skjedde med Tibet? 6 Hva var «det store spranget»? 7 Hva var «kulturrevolusjonen»? 8 Hvordan utviklet Kina seg under Deng? 9 Hva slags reformer gjennomførte Deng? Fordypning 1 Maos regime er et av de mest blodige regimene verden har sett. Undersøk nærmere hva som er årsaken til at millioner av kinesere mistet livet under Mao. Hvordan vil du forklare at det var mulig? 2 Japan gjennomgikk en dynamisk økonomisk utvikling. Undersøk og tenk over hva som gjorde at utviklingen i Japan lenge skilte seg så radikalt fra andre utenomeuropeiske stater. 3 Japan opplevde det som fremdeles er verdens eneste atombombeangrep. Undersøk hvordan dette har preget japansk politikk, kultur og mentalitet i årene etter Kildeoppgave Hvor kommer de riktige tankene fra? Hvor kommer de riktige tankene fra? Faller de ned fra himmelen? Nei. De kommer fra den samfunnsmessige praksis og fra den alene. ( ) Blant kameratene våre finnes det mange som ennå ikke forstår denne kunnskapsteorien. Når de blir spurt om kilden til sine tanker, meninger, politiske retningslinjer, ( ) kan de ikke svare på det. ( ) Derfor er det nødvendig at kameratene våre blir undervist i den dialektiske materialistiske kunnskapsteorien, ( ) så de kan orientere tenkningen sin på rett måte, bli flinke til å undersøke og studere og sammenfatte erfaringer, overvinne vansker, begå færre mistak, utføre arbeidet sitt på en bedre måte og kjempe hardt for å bygge opp Kina til et stort og mektig sosialistisk land og hjelpe de undertrykte og utbyttede massene over hele verden i fullføringen av vår store internasjonalistiske plikt.» Mao Zedong, mai 1963 a Hva slags kilde er dette? b Hvordan kan kilden brukes som levning? c Hvilken tenker bygger Mao på? d Skriv et essay om Maos liv og lære.

11 464 India og de asiatiske tigrene New Dehli, India, den 15. august 1947: Jawaharlal Nehru holder sin berømte tale «tryst with destiny». India selvstendig og splittet Store folkemasser fylte gatene i New Delhi den kvelden i august 1947 da koloniveldet tok slutt i verdens største koloni, India. Fakler lyste opp i kveldsmørket. Jawaharlal Nehru ( ) sto på podiet i landets konstituerende nasjonalforsamling. Mahatma Gandhis konsekvente ikkevoldskamp hadde skapt sympati for indernes sak, og frigjøringen inspirerte selvstendighetskampen i hele den tredje verden. Men Indias befolkning på 300 millioner mennesker var preget av religiøse og politiske spenninger. Gandhi ønsket likevel å holde landet samlet. Det provoserte i 1948 en nasjonalistisk hindu til å utføre et dødelig attentat mot ham. Hinduer og muslimer Det nye regimet unngikk en fullstendig fragmentering av landet, men områdene med muslimsk flertall, rundt 95 millioner mennesker, dannet i 1947 republikken Pakistan (Øst- og Vest-Pakistan). Minst én million mennesker ble drept i kamper mellom hinduer og muslimer i forbindelse med uavhengigheten. Burma (Myanmar fra 1989) og Ceylon (Sri Lanka fra 1972) ble utskilt som egne stater i India beholdt Kashmir, som hadde store grupper med muslimer i tillegg til mange hinduer. FN-resolusjoner har understreket det muslimske flertallets rett til en folkeavstemning, men Indias ledere har insistert på at «Kashmir er en selvfølgelig del av India». Striden om Kashmir har skapt sterk spenning mellom atommaktene India og Pakistan. Pakistan ble i 1971 splittet i to stater. Det nye India Jawaharlal Nehru var Mahatma Gandhis medarbeider. Både Nehrus datter Indira Gandhi ( ), som ikke er i slekt med Mahatma Gandhi, og hennes sønn Rajiv ( ) ble senere statsministere, noe som dannet bakgrunn for betegnelsen Nehru-Gandhi-dynastiet i indisk politikk. De ble begge drept av politiske motstandere. India arvet en britisk styringsmodell, og britiske tradisjoner ble videreført ved satsing på et parlamentarisk styresett. Landet ble derfor omtalt som verdens største og mest folkerike demokrati. Men i det nasjonsbyggende arbeidet som Indias ledere sto overfor, gjaldt utfordringene ikke bare det politiske systemet. Kontrastene og klasseforskjellene var enorme. Overklassen var enormt rik og velutdannet med tilgang til moderne teknologi. Millioner levde i dypeste fattigdom, uten at de mest grunnleggende materielle behovene var dekket. Nehru ville bygge en demokratisk sosialisme og ta i bruk økonomiske femårsplaner for å løfte folkemassene ut av fat-

12 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - INDIA OG DE ASIATISKE TIGRENE 465 AFGHANISTAN TADSJIKISTAN Til Sovjetunionen. Uavhengig 1991 Peshawar P AKISTAN Faisalabad Multan Islamabad Rawalpindi 1971 Gujranwala Lahore ,5 millioner 5,3 millioner NORD-OMRÅDENE Del av Jammu og Kashmir til Srinagar Konfliktområde: Pakistan og India Flyktninger : Muslimer Hinduer Område for konflikt mellom Kina og India Kinesisk offensiv FNs våpenhvilelinje, 1949 Pakistansk offensiv Grenser 1997 Indisk offensiv Grenser det er konflikt om Separatister K I N A JAMMU OG KASHMIR Til India 1947 Jammu Pathankot Dharamsala PUNJAB Amritsar 1965 AKSAI-CHIN- REGIONEN Okkupert av Kina fra 1962 Kashmirseparatister Faridkot Ambala Sikhseparatister fra 1980 New Delhi Delhi 1962 Meerut KUNLUN- FJELLENE TIBET HIMALAYA NEPAL Bikaner I N D I A 27_India_Pakistan tigdommen. I økonomisk tenkning representerte Nehru den utbredte oppfatningen at staten måtte skape utvikling, og at industrialisering og ny teknologi var nødvendig. Den såkalte grønne revolusjonen bidro til at India langt på vei ble selvforsynt med matvarer. India hadde også en framsynt utdanningspolitikk selv om reformene ikke nådde alle. Enkelte universiteter og forskningssentre kom i den ypperste verdensklassen. Det ga grobunn for «hjerneflukt», det vil si at høyt utdannede mennesker utvandret til rikere land, men det skapte også grunnlag for en høy vekst i data- og kunnskapstjenester i 1990-årene. Pakistan og Bangladesh Det viktigste politiske partiet i Pakistan var Den muslimske liga. Pakistan vekslet mellom demokrati og diktatur. I årene satt Zulfikar Ali Bhutto ( ) med makten i Pakistan. Han sto for en radikal reformpolitikk som omfattet nasjonaliseringer og utstykking av godseierjord. Han vant på ny valget i 1977 med stort flertall, men ble avsatt samme år ved et militærkupp, ledet av Zia ul Haq ( ). Bhutto ble hengt i Ul Haq sto i 1980-årene for et strengt muslimsk diktatur. Pakistan, oktober 1986: Detalj av en valgplakat for Det pakistanske folkepartiets (Pakistan People's Party) kandidat, Benazir Bhutto. Plakaten viser også hennes far, Zulfikar Ali Bhutto.

13 466 Frimerke fra 1981 til minne om etableringen av Bangladesh i Benazir Bhutto ( ), datter av Ali Bhutto, forsøkte å begrense religionens innflytelse da hun i 1988 ble det første kvinnelige statsoverhodet i den muslimske verden. Etter flere år ved makten ble hun avsatt og tvunget i eksil. Benazir Bhutto ble drept i romjulen 2007 da hun på ny engasjerte seg for å bli valgt til Pakistans statsminister. India og Pakistan samarbeidet under den kalde krigen med hver sin supermakt. Sovjet knyttet til seg India og USA til Pakistan, begge av strategiske hensyn. Fra løsrivelsen i 1947 har det vært sterke spenninger, og både India og Pakistan utviklet i 1970-årene atomvåpen. Det skjedde i kjølvannet av konflikten som i førte til at Bangladesh rev seg løs fra Pakistan. India støttet frigjøringsbevegelsen i Bangladesh politisk og militært og invaderte landet i desember 1971 for å støtte den nye regjeringen der. India vant krigshandlingene og tok tusenvis av pakistanske krigsfanger. Dette provoserte og ydmyket myndighetene i Pakistan. Enhver konflikt mellom de to atomstatene, blant annet stridigheter om Kashmir, blir på grunn av atomvåpnene gjenstand for stor oppmerksomhet i resten av verden. Sørøst-Asia de asiatiske tigrene I kjølvannet av Japans økonomiske mirakel fulgte en del andre østasiatiske land. En gruppe nyindustrialiserte stater i tiårene etter 1960 fikk tilnavnet «de asiatiske tigrene». Grunnen var at overgangen fra u-land til i-land ble gjennomført i et sprang uten historisk sidestykke. Det var i første rekke Sør-Korea, Taiwan og Singapore, i noen grad også Thailand og andre land. Mange snakket om økonomisk mirakel. Malaysia, en tidligere gummiproduserende britisk koloni, tok i 1960 igjen det fattigste landet på den vestlige halvkulen, Haiti, i velstandsnivå. 40 år senere var Malaysia et avansert vekstsamfunn med en målsetting om å passere de ledende industrialiserte landene i Vesten i 2020, om ikke før. Den mangeårige malaysiske politikeren Mahathir Mohamed (født 1925), statsminister , likte dårlig uttrykket «mirakel». Det skjulte at det lå hardt arbeid og store ofre bak veksten. Han la også vekt på en sterk nasjonalisme. Felles for «tigrene» var altså sterke nasjonale tradisjoner med vekt på fellesskap og arbeidsdisiplin, noe som også kjennetegner både Japan og Kina. Et annet fellestrekk er landenes tilknytning til USA under den kalde krigen. Inspirert av Japan utviklet de en nasjonalt beskyttet industri med stor konkurranseevne på verdensmarkedet og spesialiserte seg på blant annet tekstilindustri og elektronikk, og som Japan beskyttet de hjemmemarkedene for utenlandsk konkurranse. Veksten deres faller i stor grad sammen med nedgangstidene i vestlig økonomi etter Sør-Korea hadde i lang tid et nasjonalt orientert og USA-vennlig diktatur, men etter en periode med stor politisk misnøye rundt 1980, særlig blant yngre mennesker, ble det innført et demokratisk styresett. Taiwan utviklet også etter hvert et demokratisk styresett etter vestlig og ikke minst japansk mønster.

14 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - INDIA OG DE ASIATISKE TIGRENE 467 Oppsummering av asiatisk økonomisk utvikling De første tiårene etter den andre verdenskrigen var Asia preget av ytterligere folkevekst og stor fattigdom. Asiatiske land var stort sett å betrakte som utviklingsland, med Japan som et unntak. «De asiatiske tigrene» ble eksempler på utviklingsland som med stormskritt nærmet seg det rike nord, både i industriproduksjon og levestandard. Økt levestandard bremset også befolkningsveksten. «Tigrene» hadde innen 1990 nådd et velstandsnivå som kunne sammenliknes med den rike verden, samtidig som stadig flere land i Sørøst-Asia opplevde en rask økonomisk vekst, spesielt Thailand, Indonesia og Malaysia. I store deler av Asia skjedde det en positiv utvikling som nyanserte bildet av et dramatisk skille mellom nord og sør. Derimot ble det et tydeligere skille mellom Afrika og deler av Asia. Repetisjonsspørsmål 1 Når og hvordan ble India selvstendig? 2 Hvem ledet selvstendighetskampen og den nye staten? 3 Hvordan utviklet forholdet seg mellom befolkningsgruppene i India? 4 Hva slags politisk linje valgte det nye India? 5 Hva var bakgrunnen for dannelsen av Pakistan? 6 Hvorfor har konflikter mellom India og Pakistan alltid blitt nøye overvåket? 7 Hva er ment med «de asiatiske tigrene»? 8 Hva slags politisk og økonomisk utvikling kjennetegnet disse landene? 9 Hva er generelle utviklingstrekk i Asia ? Fordypning 1 Undersøk konfliktområdet Kashmir. Hvilke status har landet hatt, og hvilke krav har India og Pakistan fremmet når det gjelder Kashmir? 2 Hva kan være årsaken til de asiatiske tigrenes raske utvikling? Undersøk i andre kilder hvordan utviklingen blir forklart, og presenter funnene for klassen ved hjelp av asiatiskprodusert teknologi. Kildeoppgave Analyser motivet på frimerket på side 466. Les «Bilder som historiske kilder», side

15 468 Afrika våkner Unntatt Etiopia, Liberia og Egypt, som alle ble tatt opp som selvstendige medlemmer i FN i 1945, var Afrika fortsatt kolonisert i årene etter den andre verdenskrigen. I løpet av de neste 11 årene ble enkelte nordafrikanske land frie, som Sudan, Libya, Marokko og Tunisia men i mange land var frihetstrangen stor. En ny politisk elite hadde vokst fram, ofte med personer som hadde fått utdanning i Storbritannia eller Frankrike. De kom hjem igjen med ny kunnskap og nye perspektiver både på sitt eget land og på koloniherrene, og de var mer politisk bevisste. 17. desember 1962: Moise Tshombe, selvutnevnt president i utbryterprovinsen Katanga i Kongo under en militærparade i Elisabethville (Lubumbashi). Etter at Belgia trakk seg av Kongo, gjorde først den nasjonale hæren mytteri. Deretter brøt Katanga med Kongo. FN førte først regulær krig mot Katanga, og i sto FN med fredsbevarende styrker i Katanga og etter hvert i hele Kongo. Gjennombrudd i Vest-Afrika Britisk kolonipolitikk var basert på et indirekte styre: Militærmakten ble brukt til å kontrollere landets makthavere, men ellers lot britene de tradisjonelle styreformene virke. Slik ble hverdagslivet for mange innfødte forholdsvis lite påvirket av fremmedstyret. Frihetsbevegelsen dro nytte av enkelte trekk ved denne styreformen: Afrikanske ledere fikk en viss politisk erfaring ved at de samarbeidet med koloniherrene og gjennom lokal maktutøvelse. I Gullkysten førte økonomiske problemer i 1948 til sosial uro, og det ble gjennomført boikott mot britiske varer og politiske aksjoner. Kwame Nkrumah ( ) ble leder for et nytt og radikalt nasjonalistparti som hadde full selvstendighet som mål. Nkrumah hadde studert i USA og Storbritannia og var inspirert både av svarte amerikanske borgerrettsaktivister og Gandhis ulydighetsmetoder, i tillegg til sosialistiske analyser av imperialismen. Nå organiserte han aksjoner og kampanjer for å utfordre kolonistyret. Britene reagerte i 1950 med å innføre unntakstilstand. Nkrumah og andre ledere ble fengslet. Dernest satte britene i verk reformer av det indre selvstyret. Høvdingsystemet ble satt til side til fordel for valg på lokale styringsråd. «I dag Ghana i morgen Afrikas forente stater!» Innføring av direkte valg førte Nkrumah til makten. Han var den første folkevalgte afrikanske lederen i kolonisystemet. Etter at han hadde samarbeidet og forhandlet med britene om overgangsordninger, kunne han i 1957 erklære landet selvstendig. Gullkysten ble til Ghana. Det var det første selvstendige landet sør for Sahara. En av Nkrumahs kongstanker var å etablere et panafrikansk samarbeid, altså å samle Afrikas nasjoner i kampen for selvstendighet, frihet og utvikling. «I dag Ghana i morgen Afrikas forente stater!» uttalte han i 1957 under feiringen av Ghanas selvstendighet. Organisasjonen for afrikansk enhet ble opprettet i 1963, men den ble ikke den ledende kraften for afrikansk utvikling som grunnleggerne håpet. Nkrumah ble selv styrtet i 1966 ved et militærkupp og

16 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - AFRIKA VÅKNER 469 KANARIØYENE (Sp.) VEST-SAHARA (Fra 1979 underlagt Marokko. Omstridt område) Tanger Rabat MAROKKO 1956 Ceuta (Sp.) Alger Melilla (Sp.) ALGERIE 1962 TUNISIA Tripoli LIBYA 1951 Benghazi Kairo EGYPT 1922 MAURITANIA 1960 Nouakchott MALI SENEGAL 1960 NIGER ERITREA Dakar 1960 TCHAD 1993 GAMBIA 1960 Bamako Niamey Khartoum Asmara 1965 BURKINA GUINEA- Ndjamena BISSAU GUINEA SUDAN FASO BENIN 1956 DJIBOUTI GHANA NIGERIA ELFEN- SIERRA Addis Abeba BEINS- LEONE KYSTEN BIAFRA SENTRAL- ETIOPIA 1961 LIBERIA Lagos KAMERUN Abidjan AFRIKANSKE REP Douala (Selvst ) SOMALIA EKV.-G. Kisangani 1960 S.T. Mogadishu GABON KONGO U. KENYA Folkerep. R. Nairobi Z AÏRE Avkolonisering i Afrika B. Arusha etter andre verdenskrig CABINDA Kinshasa 66 (Angola) TANZANIA Zanzibar Selvstendig før KATANGA Selvstendig Luanda Selvstendig Selvstendig ANGOLA KOMORENE MALAWI 1975 Selvstendig ZAMBIA 1964 Selvstendig Lusaka Selvstendig Harare MOSAMBIK Selvstendig Tananarive NAMIBIA ZIMBABWE 1975 Ennå ikke selvstendig (1996) BOTSWANA MADAGASKAR 1965 Årstall for selvstendighet WALVIS BAY Sør-Afrikansk Forkortelser: område til EKV.-G. : Ekvatorial Guinea 1968 Namibia i 1994 Pretoria S S.T. : São Tomé og Principe 1975 U. : Uganda LESOTHO 1966 R. : Rwanda SØR-AFRIKA B. : Burundi 1910 S. : Swaziland 1968 TOGO 24_Afrika døde i eksil. Ghana ble i og 1970-årene preget av ustabilitet og militærstyre. I 1980-årene ble grunnloven satt til side og politiske partier forbudt. Sentral-Afrika følger etter Det landet som i 2008 heter Den demokratiske republikken Kongo (Kongo-Kinshasa, tidligere Fristaten Kongo, Belgisk Kongo og Zaïre), var et av mange land som fikk selvstendighet i Mot slutten av 1950-årene tok lokale kongolesiske partier til orde for avkolonisering. Men belgierne avviste kravet med argumenter som avslørte dyp forakt for lokalbefolkningen. «Ingenting i kongolesernes historie gir dem rett til å kreve makt over landet. De har aldri skapt noen ting: ikke en motor, ikke en trillebår, ingenting. Vi har løftet dem opp fra kannibalisme og slaveri. Det er vi som har samlet landet og opprettholdt ro og orden.» Men etter et spontant opprør i 1959 skjønte belgierne at de ikke ville klare å holde kontroll i det gigantiske landet, og i løpet av få måneder trakk de seg ut.

17 470 Addis Abeba, Etiopia, 1966: Afrikanske stats- og regjeringsledere i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) avholder konferanse. OAU holder til i Addis Ababa. Ernesto Che Guevara sammen med en kongolesisk geriljasoldat i Che ledet geriljaen i Kongo. Den mislyktes i sitt revolusjonære opprør, og Che tok opphold i Tanzania. Barnesoldater i Folkebevegelsen for frigjøringen av Angola (MPLA) i Luanda, Angolas hovedstad. Etter uavhengigheten fra Portugal i 1975, kom Angola inn i et ettpartiregime, styrt av MPLA. Kongo skulle få «umiddelbar, total og ubegrenset uavhengighet». Men ingen i Kongo var forberedt på det. Landet hadde ingen moderne infrastruktur. Det besto av en rekke folkegrupper og hadde ingen nasjonalforsamling. Ingen innfødte hadde administrasjonserfaring. Totalt sett hadde i 1960 mellom 10 og 15 kongolesere høyere utdanning. Nesten umiddelbart brøt det ut borgerkrig. I 1961 ble statsministeren henrettet, og landets sentralmakt gikk i oppløsning. Det var politisk kaos, og FN ble satt inn for å stabilisere området. Etter Mobutu Sese Sekos ( ) militærkupp i 1965 ble sentralmakten gjenopprettet med brutale midler. Men landet sto fortsatt overfor store politiske, sosiale, etniske og økonomiske utfordringer. Det ble kjent for store korrupsjonsproblemer og menneskerettighetsbrudd. Selvstendighetskampen i Algerie Frigjøringskrigen i Algerie ble den lengste ( ) og blodigste konflikten under avkoloniseringen av Afrika med 1,5 millioner algeriere drept. Algerie hadde en egen status og var formelt definert som et fylke i Frankrike. Over 1 million franskmenn bodde i landet, i tillegg til at store deler av den franske hæren var stasjonert der. Frigjøringsbevegelsen brukte alle midler i kampen for uavhengighet og gikk til brutal aksjon både mot koloniherrene og mot egne landsmenn som ikke deltok i opprøret. Franskmennene styrte mer direkte enn britene i koloniene og hadde i mye større grad som mål å gjøre undersåttene til franskmenn. Kanskje var dette en medvirkende årsak til at nettopp den mest «assimilerte» kolonien av alle gjennomgikk den mest smertefulle løsrivelsen? De franske elitestyrkene slo hardt ned på opprørerne og brukte både tortur og henrettelser for å gjenopprette kontroll. I Frankrike fikk general Charles de Gaulle ( ) overveldende parlamentarisk støtte og overtok presidentembetet i Han var en realistisk statsmann og begynte forhandlinger med frigjøringsbevegelsen med tanke på en gradvis avvikling av både

18 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - AFRIKA VÅKNER 471 krigen og kolonien. I 1962 fikk Algerie full selvstendighet, ett år etter at alle andre franske kolonier i Afrika var blitt avviklet. Det selvstendige Algerie drev i årene som fulgte, en blanding av sosialistisk og arabisk-nasjonalistisk politikk. Etter et militærkupp i 1965 ble næringslivet nasjonalisert, og landets sosialistiske orientering ble forsterket gjennom et stadig nærmere samarbeid med Sovjet. Samfunnet ble holdt i et jerngrep under hele den kalde krigen og ble forsøkt modernisert og sekularisert på en måte som etter hvert provoserte deler av den muslimske befolkningen. Den siste frigjøringsbølgen Portugals kolonier Frigjøringsbevegelsene i Angola og Mosambik førte langvarige geriljakriger. Koloniherrene avviste alle krav og drev en brutal maktpolitikk snarere enn å planlegge gradvis avkolonisering. Men i 1975 ble begge koloniene frigjort som følge av den demokratiske revolusjonen i Portugal i I både Angola og Mosambik hadde de en visjon om modernisering og sosial rettferdighet. Frigjøringsbevegelsene forsøkte å skape en ny nasjon basert på politisk fellesskap snarere enn på stammegrenser. Men i Angola ble selvstendigheten etterfulgt av langvarig borgerkrig, med tusenvis av cubanske soldater som støttespillere for den marxistiske regjeringen og med USA-støtte til en ikke-sosialistisk motstandsbevegelse. Slik var situasjonen helt til den kalde krigen tok slutt. Fra Rhodesia til Zimbabwe I 1950-årene forsøkte britene å kontrollere situasjonen i Rhodesia ved å opprette Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland, som skulle omfatte det som i våre dager er Zambia, Zimbabwe og Malawi. Føderasjonen ble oppløst i 1964, da Zambia, før Nord-Rhodesia, og Malawi, før Nyasaland, ble erklært uavhengige. Det sørlige Rhodesia forble en britisk koloni og beholdt navnet sitt. Men fordi Rhodesia, i motsetning til de to andre delene av føderasjonen, hadde et hvitt mindretallsstyre, ville ikke britene innvilge landet uavhengighet. Det vakte forskrekkelse blant store deler av den hvite befolkningen. Men fordi Malawi og Zambia erklærte sin selvstendighet, erklærte også settlerkolonien seg som selvstendig under navnet Rhodesia. Staten ble ikke internasjonalt anerkjent. Det skyldtes blant annet at den samarbeidet med Sør-Afrika og førte en tilsvarende raseskillepolitikk som det var i Sør-Afrika, en «apartheid», det vil si en diskriminerende atskillelse mellom de ulike rasene i landet til fordel for den hvite eller europeiske folkegruppen. I 1980 gjennomførte de svarte en revolusjon og erklærte en ny selvstendig stat med navnet Zimbabwe. Mange hadde store forhåpninger til den velskolerte nye presidenten Robert Mugabe (født 1924). Utover i 1980-årene ble han møtt med voksende skepsis da han både kvittet seg med intern opposisjon og knyttet seg stadig sterkere til Sovjet. Spesielt siden andre halvdel av 1990-årene har Mugabes styresett ført til at Zimbabwe har gått fra å være et av Afrikas mer velstående og lovende land til å bli et land med et stadig mer autoritært regime, økonomisk krise, hyperinflasjon, Franske soldater under krigen i Algerie. Udatert. 22. mai 1979: En hvit rhodesisk kvinne får våpentrening med tanke på et væpnet oppgjør for å beholde Rhodesia under hvit minoritetskontroll. 10. september 1979: Grunnlovskonferanse om Zimbabwe- Rhodesia. Robert Mugabe (til venstre) og Joshua Nkomo i Lancaster House, London.

19 472 skyhøy arbeidsledighet og økende omfang av overgrep mot befolkningen. Mugabes svært autoritære styre har de siste årene blitt møtt med internasjonal fordømmelse og økende isolasjon på grunn av undertrykking av den politiske opposisjonen, menneskerettighetsbrudd, korrupsjon, valgfusk og overtakelse av de aller fleste av de drøyt 4000 store, kommersielle farmene som var eid av hvite farmere og dermed ble også hundretusener av fattige farmarbeidere fordrevet. Durban, Sør Afrika, 21. april 1994: - Nelson Mandela hilser ANC-tilhengere. Sør-Afrika Parallelt med den politiske oppvåkningen i resten av Afrika, vokste det fram en svart borgerretts- og frigjøringsbevegelse. African National Congress (ANC), stiftet i 1912 og radikalisert i 1950-årene, og lederen Nelson Mandela (født 1918) sto lenge på en ren ikkevoldsplattform. De gikk i spissen for ulydighetskampanjer og demonstrasjoner på linje med borgerrettsbevegelsen i USA. Mahatma Gandhi var en inspirasjonskilde, ikke minst fordi Gandhi hadde utviklet sin ikkevoldspolitikk mens han bodde nettopp i Sør-Afrika og ledet sine første aksjoner der. ANCs politiske linje ble endret da apartheidstaten systematisk slo ned alle aksjoner med brutale midler. Ikke minst var den blodige Sharpeville-massakren i 1960 viktig. Da ble rundt 70 sivile demonstranter drept, og ANC ble erklært forbudt. Det rasistiske styret i Sør-Afrika ble utsatt for en enestående internasjonal boikott med støtte både i øst og i vest. Mandela satt fengslet på fangeøya Robben Island under hele den kalde krigen. Navnet hans ble et globalt symbol for antirasisme og frihetskamp. De svarte kjempet videre mot apartheidregimet, og myndighetene slo hardt ned på opprør og opposisjonell virksomhet. I 1976 gjorde svart slumungdom i Johannesburg-gettoen Soweto spontant opprør. Fengslingen og drapet på den svarte aktivisten Steven Biko ( ) utløste sterke protester, og ikkevoldelig motstand fra menneskerettighetsforkjempere og kirkeledere opprettholdt presset på rasiststaten fram mot Det gikk en demokratibølge over Afrika tidlig i 1990-årene. Helt spesiell oppsikt vakte det at Sør-Afrika var på vei mot et reelt demokrati. En bakgrunn var voldsomme sammenstøt i På en dag ble 50 drept i opptøyer nær Transvaal, ytterligere 26 personer ble skutt eller hakket til døde, og over 100 ble såret i en massakre på et tog som var underveis mellom Johannesburg og Soweto. Det siste var blind vold, og ingen visste hvem bandittene var. I løpet av fire uker hadde volden krev 757 dødsofre.

20 Del 4: GLOBAL SELVSTENDIGHETSKAMP - AFRIKA VÅKNER 473 De fleste dødsfallene kom etter kamper mellom svarte, det vil si mellom tilhengere av zulubevegelsen Inkatha og ANC-medlemmer. Det ble rapportert om soldater som støttet Inkatha, og om soldater som skjøt inn i en folkemengde og drepte elleve personer. Volden gikk mot så store høyder at Nelson Mandela, som i 1990 slapp ut etter 27 år i fengsel, og Sør-Afrikas president Frederik de Klerk (født 1936) kom sammen for å drøfte hvordan kamphandlingene kunne stanses. Det ble innledningen til at apartheid ble avskaffet, og i 1994 førte frie, demokratiske valg til at Nelson Mandela ble valgt til Sør-Afrikas første svarte president. Som president førte han en utrettelig og for mange observatører en forbausende helstøpt forsoningspolitikk mot de tidligere hvite makthaverne. Repetisjonsspørsmål 1 Hva var grunnlaget for en afrikansk frihetskamp? 2 Hvem var Kwame Nkrumah, og hva sto han for? 3 Hva var utfordringen for å skape en afrikansk nasjonalisme? 4 Hvordan utviklet selvstendighetskampen seg i Ghana? 5 Hva skjedde i Kongo? 6 Hvordan foregikk selvstendighetskampen i Algerie? 7 Hva kan årsaken være til at utviklingen her ble så blodig? 8 Hva skjedde i Portugals kolonier? 9 Hva gjorde utviklingen i settlerkoloniene særlig vanskelig? 10 Hva kjennetegnet situasjonen i Sør-Afrika? Fordypning 1 Undersøk nærmere de landene læreboka har fokusert på. Kan det være noen sammenheng mellom kolonitiden, frigjøringskampen og dagens situasjon? Lag en sammenliknende veggavis eller en digital presentasjon. 2 Lag et foredrag om én av disse personene: Kwame Nkrumah, Nelson Mandela, Robert Mugabe, Julius Nyerere, Yomo Kenyatta, Frantz Fanon. Kildeoppgave Se filmen Red Dust (Tom Hooper, 2004). a I hvilken grad kan en fiksjonsfilm (spillefilm) brukes som historisk kilde? (Se «Aviser og film som historiske kilder», side 594). b Hvilket inntrykk får du gjennom filmen av Sannhetskommisjonenes arbeid og betydning for folket i Sør-Afrika? c Bruk andre kilder til å finne ut mer om hvorfor Sannhetskommisjonene ble opprettet og hvordan deres arbeid artet seg.

21 474 Latin-Amerika USAs bakgård Utsikt over «favela»-hus i Brasil fra «Favela» er et begrep i Brasil om slumområder. Ordet stammer fra Morro de Favela-fjellsiden i Rio de Janeiro, hvor frie slaver først etablerte et samfunn i 1890-årene. Favelaer er kjennetegnet ved en nærmest total mangel på gatenavn, elektrisitet, telenettverk og sanitæranlegg. Favelaer har ofte problemer med narkotikarelatert gjengkriminalitet. De mest berømte favelaene ligger rundt Rio de Janeiro, hvor de viser den enorme forskjellen mellom fattigdom og rikdom, ved å være like ved luksuriøse leiligheter. I 2004 antok man at 30 prosent av Rios innbyggere bodde i favelaer. I motsetning til mange områder i den tredje verden besto Latin-Amerika av selvstendige stater, og de latinamerikanske landene var med i FN fra Regionen ble hardt rammet av verdenskrisen i 1930-årene, men var ganske uberørt av den andre verdenskrigen. Økonomien var mot slutten av 1940-årene på vei oppover. Industrien, byene og befolkningen vokste raskt, noe som førte til store sosiale endringer. De neste tiårene opplevde latinamerikanske land en viss økonomisk vekst, helt til en ny økonomisk krise oppsto i og 1980-årene. Veksten hadde liten effekt på levestandarden til folk flest. Selv om det var til dels store forskjeller mellom landene, var hele kontinentet preget av en stor befolkningsvekst, og sosiale spenninger i et allerede sterkt klassedelt samfunn ble forsterket. Landene ble oppfattet som en del av den tredje verden, med dårlige levekår og fattigdom for store lag av befolkningen. Forholdet til USA Latinamerikanske land eksporterte først og fremst råvarer. Mange eiendommer i både industri, gruve- og plantasjedrift var på utenlandske hender, først og fremst nordamerikanske, og næringslivet var ofte tilpasset nordamerikanske interesser og markeder. Den lokale overklassen og handelsborgerskapet sto på god fot med nordamerikanerne og høstet gode fordeler av alliansen. Tradisjonelt hadde de også et verdigrunnlag som samstemte med ledende grupper i USA. USA hadde en holdning, en innflytelse og en maktbruk i Latin-Amerika som kunne minne om en koloniherres. De voksende sosiale og politiske spenningene ble oppfattet som urovekkende i nordamerikanske øyne, og det på to forskjellige måter. For det første kunne USAs interesser bli utfordret av en ny bølge nasjonalisme, der den gamle latinamerikanske overklassen kunne legge mer vekt på å utvikle landets egen økonomi. Og da Latin-Amerika havnet i bakevja, møtte USA økt skepsis i området. Men enda mer urovekkende for USA var de nye radikale bevegelsene. Sosialistiske ideer var på frammarsj. Radikale bevegelser, som ikke bare krevde reformer, brukte ord som frigjøring og revolusjon. Nordamerikanerne så ofte tegn på kommunistisk frammarsj og sovjetisk innblanding. For mange latinamerikanere var dette en gryende sosial og politisk bevissthet, som innebar at folk ville ha et demokratisk, men også et mer rettferdig samfunn.