Kamel Daoud Meursault-saken

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Kamel Daoud Meursault-saken"

Åse Rød
8 år siden
Visninger:

3 Kamel Daoud Meursault-saken En roman fra Algerie Oversatt av Synneve Sundby mno

4 Bokvennen 2016

5 «Forbrytelsens time er ikke den samme for alle folkeslag. Her ligger forklaringen på historiens permanens.» E.M. Cioran, Syllogismes de l amertume

6 Til Aïda. Til Ikbel. Mine åpne øyne.

7 I I dag lever mamma fremdeles. Hun sier ingenting lenger, men det er mye hun kunne ha fortalt. I motsetning til meg, som har holdt på med denne saken så lenge at jeg snart ikke husker mer. Jeg mener, det er jo mer enn et halvt århundre siden. Det skjedde, og folk snakket mye om det. De snakker om det ennå, men de nevner bare én død helt uten skam bare én, selv om det var to. To som døde. Grunnen til forsømmelsen? Den første var god til å fortelle, så god at forbrytelsen ble glemt, den andre var en stakkars analfabet som Gud visstnok utelukkende hadde skapt til å få en kule i kroppen og bli til jord, en ukjent som ikke engang rakk å få seg et navn. La meg si det med det samme: Den døde nummer to, han som ble myrdet, han var min bror. Det er ikke noe igjen etter ham nå. Det er bare jeg igjen til å snakke for ham, her jeg sitter i denne baren og venter på kondolanser som ikke ett menneske noen gang kommer til å uttrykke. Du må gjerne le, men dette er på en måte mitt kall: selge stillhet i kulissene, selv om publikum for lengst har gått. Det var forresten derfor jeg lærte meg å snakke og skrive dette språket, for å kunne snakke for en død, kunne fullføre setningene hans. Morderen ble berømt, og beretningen er altfor godt skrevet, jeg vil ikke engang forsøke å etterlikne. Men så var det jo hans språk. Derfor har jeg nå tenkt å gjøre det vi ofte gjorde i dette landet etter uavhengigheten: Plukke ut én og én av steinene i koloniherrenes gamle hus og bygge mitt eget. Mitt eget språk. Behandle morderens ord og uttrykk som herreløst gods. Landet her er fullt av ord som ingen lenger eier, du ser dem på gamle butikkskilt, i falmede bøker, i folks ansikt eller bare bearbeidet av det merkelige kreolspråket som avkolonisering alltid avler.

8 Det er altså veldig lenge siden morderen døde og altfor lenge siden broren min sluttet å eksistere unntatt for meg. Jeg vet det, du har nå veldig lyst til å stille akkurat det spørsmålet jeg ikke kan fordra, men vær så snill, kan du ikke heller lytte? Du kommer til å forstå etter hvert. Dette er ikke en vanlig historie. Dette er en historie som begynner med slutten og beveger seg bakover mot begynnelsen. Ja, som en laksestim tegnet med blyant. Som alle andre har du sikkert lest den akkurat slik mannen som skrev den fortalte. Han skriver så godt at det virker som om ordene er hogget i stein av nøyaktigheten selv. Han var streng med nyanser, den helten din, han krevde så å si matematisk presisjon. Uendelige utregninger, basert på stein og mineraler. Har du sett hvordan han skriver? Han bruker poesi for å beskrive et pistolskudd! Hans verden er ren, klar, distinkt, finslipt av morgenlys, full av dufter og horisonter. Det eneste mørke er «araberne», utydelige, urimelige ting fra «før i tiden», gjenferd uten annet språk enn lyd fra en fløyte. Jeg tror han var lei av å drive rundt i et land som ikke ville ha noe med ham å gjøre, hverken levende eller død. Og mordet, det får meg til å tenke på en skuffet elsker som dreper den jorden han ikke får besitte. Som han må ha lidd, stakkar! Være barn av et sted som ikke har født deg Også jeg har lest hans versjon av saken. Som du og millioner andre. Fra første side er alt helt opplagt: Han er en mann med et navn, min bror omtales som en ren tilfeldighet. Han kunne ha kalt ham Klokken to, akkurat som han andre, han som kalte negeren sin for Fredag. Et klokkeslett i stedet for en ukedag. Klokken to er fint, på arabisk. To, to stykker, han og jeg, to uante tvillinger, om jeg så får si, for de som kjenner historiens historie. En kortvarig araber, teknisk sett forbigående, som levde i to timer og døde i sytti år uten pause, selv etter at han var begravd. Min bror Zouj i glass og ramme, likevel bare så vidt nevnt, myrdet og ikke desto mindre utstyrt med to visere på en urskive, for igjen og igjen å kunne spille død drept av en franskmann som ikke

Dette er ikke en vanlig historie. Dette er en historie som begynner med slutten og beveger seg bakover mot begynnelsen. Ja, som en laksestim tegnet med blyant.

9 visste hva han skulle bruke dagen til, eller verden, som han bar på sine skuldre. Nei, ærlig talt! Jeg blir sint hver gang jeg tenker på det, i hvert fall hver gang jeg orker. Det er franskmannen som spiller død og snakker opp ad stolper og ned ad vegger om at han mistet sin mor, om at han mistet sin egen kropp i solen, mistet elskerinnens kropp, om at han gikk i kirken bare for å konstatere at Gud hadde forlatt menneskekroppen, og så om at han våket over sin mors lik og sitt eget lik og så videre og så videre. Herregud, hvordan kan du drepe et menneske og så ta fra ham alt, til og med hans egen død? Det var broren min som ble skutt, ikke han! Det var Mousa, ikke Meursault! Én ting her er helt ubegripelig for meg, og det er at ingen selv ikke etter uavhengigheten har prøvd å finne ut hva offeret het, hvor han bodde, hvem familien var, om han hadde barn. Ingen! Alle bare sto og gapte over det perfekte språket som skjærer diamantskarpt gjennom luften, uttrykte sin medfølelse med morderen og hans ensomhet i lærde kondolanser. Hvem i dag kan fortelle meg Mousas egentlige navn? Hvem vet hvilken elv det var som førte ham til havet og som han måtte gå gjennom alene, uten et folk og uten mirakelstav? Hvem vet om Mousa hadde pistol, heteslag eller en filosofi? Hvem Mousa var? Han var broren min. Det er det jeg vil frem til. Jeg vil fortelle deg det Mousa selv aldri fikk fortalt. Du åpnet en grav da du dyttet opp døren til denne baren, unge venn. Du skulle vel ikke tilfeldigvis ha boka med deg i bagen? Fint. Vær nå litt disippel og les de første linjene for meg. Skjønner du? Ikke? Så la meg forklare. Når moren dør, har denne mannen, altså morderen, ikke lenger noe fedreland og synker dermed ned i passivitet og absurditet. Han er en slags Robinson Crusoe som tror at

bare for å konstatere at Gud hadde forlatt menneskekroppen, og så om at han våket over sin mors lik og sitt eget lik og så videre og så videre.

10 han endrer på skjebnen ved å drepe Fredag, men oppdager at han sitter fanget på en øde øy og begynner da å prate som en genial selvmedlidende papegøye. «Poor Meursault, where are you?» Prøv å rope det spørsmålet høyt et par ganger, jeg lover at det straks virker langt mindre latterlig. Det er for din egen skyld jeg spør, selv kan jeg boka utenat fra A til Å. Like godt som Koranen. Den er skrevet av et lik, ikke av en forfatter. Det skjønner man av måten solen plager ham på, måten fargene blender ham på og det at han ikke har noen formening om annet enn sol, hav og stein fra før i tiden. Du føler fra første stund at han leter etter broren min. Ikke egentlig så mye for å treffe ham, men heller for å slippe å treffe ham. Det som gjør vondt hver gang jeg tenker på det, er at han drepte ham ved å skritte over ham, ikke ved å skyte. Skjønner du? Forbrytelsen var suverent nonsjalant. Den gjorde det umulig i ettertid å omtale min bror som en, altså martyr. Martyriet kom for lenge etter mordet. I mellomtiden gikk min bror i oppløsning, og boka fikk den suksessen vi vet. Etterpå har folk slitt seg helt ut på å vise at det faktisk ikke dreide seg om mord, men om heteslag. Ha, ha, ha! Hva drikker du? I dette landet serveres den beste alkoholen etter døden, ikke før. Det er på grunn av religionen, min bror. Hiv i deg, om noen år, etter verdens ende, finner du ingen åpen bar annet enn i himmelen. La meg oppsummere handlingen før jeg begynner på selve historien: En mann som er god til å skrive, dreper en araber uten navn som om han hadde hengt det fra seg på en knagg akkurat idet han entret scenen. Mannen begynner så å forklare at skylden ligger hos en Gud som ikke eksisterer og at han gjorde det på grunn av noe han akkurat hadde skjønt i solen og fordi saltet fra havet tvang ham til å lukke øynene. Dermed er mordet en absolutt ikke-straffbar handling, det er ikke engang en forbrytelse, for det finnes ingen lov mellom tolv og to, mellom ham og

Den er skrevet av et lik, ikke av en forfatter.

Like dokumenter

Livet til det lykkelige paret Howie og Becca blir snudd på hodet når deres fire år gamle sønn dør i en ulykke.

Livet til det lykkelige paret Howie og Becca blir snudd på hodet når deres fire år gamle sønn dør i en ulykke. RABBIT HOLE av David Lyndsay-Abaire Scene for mann og kvinne. Rabbit hole er skrevet både for scenen og senere for film, manuset til filmen ligger på nettsidene til NSKI. Det andre manuset kan du få kjøpt