I august 2015 ble FNs nye tusenårsmål vedtatt i generalforsamlingen. Fem måneder senere fattet verdenssamfunnet en bindende klimaavtale i Paris.

Transkript

1 Fylkesrådsleder Tomas Norvoll Innledning Nordlandskonferansen 13.januar 2016, Bodø Neste generasjon i nord, Nordlandskonferansen 2016 Statsråd, ordførere, kjære alle sammen «Alt som kan oppfinnes, er i dag oppfunnet.» Det er ikke mine ord. Det uttalte Charles H. Duell, som var talsmann ved USAs patentkontor i Det var ikke særlig godt sagt. Skråsikre uttalelser om ting vi ikke trenger og mangel på kommersiell verdi har vi mange av som da telefonen, grammofonen, fjernsynet og datamaskinen ble funnet opp. Det er som kjent vanskelig å spå. Like fullt har vi valgt Neste generasjon som tittel på Nordlandskonferansen Tanken er at vi skal benytte felles kunnskap og erfaring og at vi skal la oss inspirere til å se i lengre linjer enn før. Uten å være skråsikker på at det vi vet er det som er verdt å vite! Men vi skal ha sansene åpne, i visshet om at i eksportfylket Nordland er det som skjer i verden rundt oss avgjørende. I august 2015 ble FNs nye tusenårsmål vedtatt i generalforsamlingen. Fem måneder senere fattet verdenssamfunnet en bindende klimaavtale i Paris. Begge disse politiske vedtakene vil være viktig for de kommende generasjonene i verden. Det er inspirerende. Og det utfordrer oss. Hvilke beslutninger fatter vi som tar opp i seg perspektivet for en hel generasjon? I vår politiske plattform har fylkesrådet en visjon om at alle elever skal fullføre videregående opplæring. Det å øke andelen som gjennomfører og består er vår viktigste målsetting. Her skal vi i fylkeskommunen gjøre en stor jobb, en jobb som gjøres av våre 2500 lærere - men den må gjøres i samarbeid med kommunene og næringslivet. 1

2 Det vil være viktig for utviklingen av neste generasjons arbeids- og næringsliv i Nord-Norge, men det vil først og fremst være viktig for ungdommene som ikke lenger møter stengte dører. Det er ikke holdbart at 16-åringer som starter på skole hos oss, går to år, for deretter å oppleve at det ikke finnes en lærlingeplass. Fylkesråden for utdanning, Hild-Marit Olsen, vil komme tilbake til dette senere i dagens konferanse. Fremtidens arbeidsplasser er tuftet på naturresurser og kunnskap. Rike natur- og energiressurser gir oss et konkurransefortrinn som mange andre land og regioner ikke har. Kunnskap er makt, skal Francis Bacon ha uttalt. Statistisk sentralbyrå anslår at kompetansekapitalen utgjør 80 prosent av landets nasjonalformue. Resten er naturresurser som vannkraft, mineraler, olje og gass samt litt finanskapital. Ser vi på mediebildet er det uten tvil forvaltningen av finanskapitalen som får mest oppmerksomhet, ikke utviklingen av kunnskapskapitalen. Det må vi gjøre noe med. Med fare for å være en av de tidligere tiders spåmenn, som vi i dag raljerer med, skal jeg prøve meg med en spådom. Den store drivkraften for verdiskaping i framtida kommer til å være kunnskap. Jeg spør: er dette en altfor vågal spådom å komme med? Hvis denne analysen er riktig, hva betyr det for utviklingen av nordlandsamfunnet? Hvordan utnytter vi det til å utvikle morgendagens arbeidsplasser? På mandag besøkte jeg Nordlaks i Vesterålen. Det bør flere gjøre. Nordlaks er i dag et av de største og viktigste oppdrettsselskapene i Norge. De har markert seg med å være i front når det skal tenkes nytt. I desember ble det kjent for omverden at Nordlaks vil investere milliarder i store oppdrettsskip som en løsning for å få bukt med rømming, lakselus, arealkonflikter og utslipp. Vi kan skape en ny æra i norsk havbruk, uttalte direktør Inge Berg til media. Mindre spennende blir det ikke når Nordlaks har gått i kompaniskap med det nordnorske selskapet NSK Ship Design for å legge seg helt i front i utviklingen av løsninger for en av Norges viktigste næringer. 2

3 Det som skjer i Vesterålen mener jeg er et godt bilde på hvilke utfordringer vi har eksempelet er fra havbruksnæringen, men det gjelder egentlig alle. I dag sitter Nord-Norge på alle fordelene innen oppdrett. Vi har det beste klimaet og de beste lokasjonene. Så vet vi ikke hvordan næringa vil utvikle seg, men vi vet at den kommer til å endre seg. Utfordringer med lus er krevende. Det er avgjørende at norsk sjømat alltid er i front for å drive på en måte som er bra for miljøet og som dermed sikrer godt omdømme. Om 10 år, 15 år, 20 år vil mye være annerledes. Det vil komme et eller flere gjennombrudd som endrer næringa. Vi vet ikke om det er biologene eller teknologene som finner løsningene men de kommer. Det kan være reguleringer og seriøs drift som løser utfordringene. Det kan være fisk som er resistent mot lus og sykdom, det kan være lukkede merder eller offshore eller andre løsninger eller en kombinasjon. Uansett er det viktig at våre bedrifter er med når løsningene finnes. Ellers vil noen andre gjøre det, og da kan vi miste våre fortinn. Nord-Norge har nå fått to store universiteter. Begge har studiesteder i Nordland. Jeg mener det er avgjørende at universitetene evner å være tydelig på hvordan de skal bidra til økt verdiskapning. Nordlaks viser med all tydelighet at havbrukssektoren vil gjennomgå store forandringer de neste 10 til 15 årene. Slik vil det være for alle våre næringer. Hvilken posisjon skal Nord universitet og Universitetet i Tromsø ha i denne utviklingen? Hvordan skal de være de foretrukne samarbeidspartnerne for bedriftene?. Hovedlinjene i norsk økonomi har endret seg i løpet av det siste året. Oljeprisen har stupt. Da vi var samlet til Nordlandskonferansen i 2014 var oljeprisen over 100 dollar fatet. I fjor var den 50 og nå ser vi 30 dollar. Antall arbeidsledige er høyere enn på 20 år og flyktningkrisen har nådd Norge. I denne situasjonen må vi forholde oss til omstilling som noe annet enn krisetiltak. Næringslivet i Norge, og ikke minst i eksportfylket Nordland, har alltid vist stor evne til omstilling. Det er faktisk slik at en halv million nordmenn skifter jobb hvert eneste år. Vi er ikke et statisk samfunn. Når vi står ovenfor økende ledighet er det behov for flere tiltak som kan skape nye jobber. Hvis det er en ting vi nordlendinger skal lære oss i 2016 så er det at det er en klar kobling mellom klimaavtalen i Paris og den kraftforedlende industrien i nordområdene. 3

4 For arbeids- og næringslivet i nord sitter på mye av løsningen for å nå det ambisiøse 1,5 gradersmålet. Jeg skal gi et tydelig signal til vår klimaminister i dag; Sterkere satsing på nye og klimavennlige industriarbeidsplasser i nord er et viktig virkemiddel i din klimapolitiske verktøykasse. Økonomisk vekst krever store mengder aluminium og stål. Hvordan dette produseres betyr mye for globale klimautslipp. Det betyr at materialforbruk er like viktig som energiforbruk. Eksport av fornybarbaserte metaller og mineraler gir større klimagevinster globalt enn eksport av ren kraft. Eksportverdien av fornybarbaserte produkter er langt større enn for ren krafteksport. Aluminium blir stadig viktigere som byggekloss i det moderne samfunnet. I Nordland har vi både historie, kompetanse og naturgitte fortrinn. Og vår aluminium lages på evig fornybar og utslippsfri vannkraft. Samtidig huser fylket næringsaktører som står for verdens reneste stålproduksjon. Det er viktig ikke minst når neste generasjon bygninger og broer skal konstrueres. I tillegg til dette produserer næringslivet i nord rent silisium et råstoff som er avgjørende i alt fra solceller til smarttelefoner. Det er for eksempel slik at i enhver smarttelefon i verden er det tre gram som kommer fra Elkems kvartsbrudd i Tana. Fremtiden er karbonnøytral med nordnorske kraftforedlende løsninger. Så et lite tankeeksperiment. Om man regner inn Norges havområder bor vi i verdens tiende største land. Bare en liten del er landjord resten er hav. Akkurat nå skjer det noe flott i dette havet. I desember og januar kommer skreien, fra Barentshavet for å gyte. De aller viktigste gyteområdene er i Lofoten og Vesterålen. Det utvilsomt et generasjonsperspektiv i denne vandringen. Selve ordet skrei stammer fra norrønt og betyr å vandre. Vi kjenner alle historiene fra tidligere tiders streben på Lofotfiske. Denne fornybare ressursen skal være der om 30 år. Det vil den være nettopp fordi vi har et forvaltningssystem i Norge som evner tenke på neste generasjoner. Skreien som fiskes i Lofoten og Vesterålen representerer på mange måter Rolls Royce innen sjømaten. 4

5 For å sette dette inn i en større sammenheng, så er sjømat er helt avgjørende i verdens matforsyning. Verdens befolkning er nå på 7,33 milliarder. Den vil øke betydelig, og alle disse folkene må ha mat. Dette vil øke presset på verdens matressurser ikke minst på mat fra havet. Noen tall; stjålet fra Norsk Sjømat, som selvsagt er inhabile men tallene er riktige likevel. 85 prosent av all mat i verden er korn altså planter. 13 prosent er kjøtt mens bare 2 prosent er sjømat. I Norge er tallene helt omvendte her står sjømat for 88 prosent. Når sjømat utgjør bare 2 prosent av all verdens produserte mat, befolkningen øker og 2/3 av planeten består av hav hvor tror dere da at veksten kommer? Verdens-produksjonen av fisk fra havet er rundt 100 millioner tonn, hvorav 80 millioner tonn fra villfisk. Bak dette tallet ligger det en eventyrlig vekst. Særlig akvakultur har vokst kraftig de senere årene og er den raskest voksende sektor i den globale matproduksjonen. Økningen i produksjonen av mat fra havet er raskere enn befolkningsveksten. Det betyr at sjømat er viktigere enn noensinne også i et matsikkerhetsperspektiv. Den fremtidige økningen i produksjonen av mat fra havet vil først og fremst komme fra fortsatt vekst innenfor akvakultur. Forskere ved Havforskningsinstituttet mener vi har nådd grensen for hvor mye det går an å høste av villfiskressursene. Her har det globale uttaket ligget på rundt 80 millioner tonn i en årrekke. Vi har verdens beste oppdrettsnæring og vi har verdens beste beliggenhet for oppdrett. Det finnes ingen som har en bedre forutsetning for å satse på utvikling av marine ressursen enn oss. Den neste generasjon skal leve av og arbeide på og med havet. Da blir spørsmålet om vi har politikk for å realisere dette? Det ligger en helt klar kobling til norsk nordområdepolitikk i dette spørsmålet. Sent i fjor høst fremmet regjeringen en sjømatindustrimelding. Når vi i større grad skal realisere potensialet i havet er det avgjørende at vi ikke gir fra oss de viktigste instrumentene 5

6 vi har til å øke verdiskapningen i fiskerisektoren. I meldingen foreslår regjeringen å avvikle bearbeidingsplikten, aktivitetsplikten og leveringsplikten. Det vil være et historisk feilgrep hvis Stortinget i vårsesjonen går inn for å fjerne tre viktige bærebjelker i norsk fiskeripolitikk. Spørsmålet er om vi skal være en industrinasjon eller en råvarenasjon. På samme måte som vi videreforedler kraft må vi ha en ambisjon om å skape industri av fisken. Det er mange utfordringer for å få industrien opp å gå, men man kan i hvert fall ikke starte med å ta fra dem råstoffet. Vi må øke verdiskapningen i fiskerisektoren ikke minske den. Ta skreien. Annenhåndsverdien av skreien er i dag om lag 60 kroner per kilo. Det interessante er at førstehåndsverdien er på om lag 22 kroner per kilo. Verdiskapningen altså differansen mellom første og annenhåndsverdien som her utgjør omlag 35 kroner er isolert sett bra. Men denne verdiskapningen fører ikke til arbeidsplasser hos oss. Det er et tankekors jeg tror vi kan si at det er en norsk variant av det økonomer omtaler som ressursparadokset. Norge eksporterte sjømat for 74,5 milliarder kroner i Det er 8 prosent, eller 5,8 milliarder kroner, mer enn i rekordåret Hvis vi i større grad evner å videreforedle ressursene i havet vil vi kunne øke eksportsummene betraktelig. Den koden har de knekt på Ytre Kvarøy på Helgeland. Den amerikanske matvarekjeden Whole Foods har spesialisert seg på økologisk mat, og laksen fra Kvarøy Fiskeoppdrett og Selsøyvik havbruk har, som eneste norske, kommet gjennom det trange nåløyet. Syv av ti laks i matvarekjedens 400 butikker kommer fra Kvarøy. Det betales 3 kroner ekstra per kilo for den økologiske laksen. Det resulterte i at Kvarøy Fiskeoppdrett ble fjorårets gasellevinner i Nordland. Hvis det skal lages en liste over 10 ting en nordlending skal gjøre før han dør så må en av disse være å delta på den årlige ukelange tørrfiskfestivalen i Sandrigo i Italia. Jeg var så heldig å få oppleve festivalen i fjor høst. I 2014 fikk tørrfisk fra Lofoten status som beskyttet betegnelse i EU. Som det første norske produktet i Norge har tørrfisken altså blitt en del av den europeiske mateliten. I selskap med blant andre fransk champagne og italiensk parmaskinke. Det å få status som beskyttet 6

7 betegnelse betyr at produktnavnet Tørrfisk fra Lofoten er hjemlet i den offentlige merkeordningen. Beskyttet betegnelse er det sterkeste juridiske vernet en merkevare kan få. I dette perspektivet bør vi jobbe for at stål og aluminium produsert på fornybar kraft i verdens reneste fabrikker får status som fortjent! Likedan er det med reiselivsnæringa. Det er bare når vi satser på det ekte og leverer kvalitet at vi vinner nye markeder. Poenget er at når våre produkter blir bearbeidet og solgt i et såkalt high end marked ja da får vi økonomisk verdiskapning, samtidig som vi utvikler flere kompetansearbeidsplasser. En fellesnevner for det jeg har snakket om i dag er at vi nord har en del av løsningene til det neste generasjon nordmenn skal leve av og for. Skal vi få til dette må rammebetingelse være på plass. Når man bygde opp olje- og gassnæringen på Vestlandet for år siden ble det tatt noen kloke og modig beslutninger. Storting og regjering var klare på at industrien, kompetansearbeidsplassene, forvaltningen og næringslivet skulle bygges opp der. De skulle ligge i nærheten av ressursene. Jeg mener dette både var riktig og klokt. Så klokt at det må være en rettesnor når vi i Norge skal utvikle politikken for å møte fremtidens næring- og kompetansebehov. Og det er altså i nord vi har nærhet til ressursene. Da må industrien, kompetansearbeidsplassene, forvaltningen og næringslivet bygges opp her. Vi fikser dette. Men det er naturlig at nasjonal politikk legger til rette. Det betyr at dagens nasjonale politikere må fatte like modige beslutninger i årene fremover som det forgjengere fattet på 1960 og 1970-tallet. Det er spennende at vi nå har to store universiteter i nord. De må være en del av løsningen. Det er derfor fortærende å se at de ikke gis tilstrekkelig mulighet til å være med å utvikle norsk verdiskapning i større grad. Det må vi endre. I nordområdene har vi med andre ord mange av de svarene som trengs for å skape ny vekst i en svekket norsk økonomi. Der man på vestlandet ser at 30, 50,70 tusen mister jobben ser vi at det frigjøres arbeidskraft. Vi har lav ledighet og bedrifter som kan tilby jobb til mange 7

8 flere. Samtidig har en rekke av svarene på hvordan det karbonnøytrale norske samfunnet skal kunne realiseres. Den brua fra sør til nord og fra gammelt til nytt skal vi bygge! Det er derfor med rette at det politiske Nord-Norge kan si at; - Dette fikser vi i nord! 8