200-årsjubileet for Norges grunnlov i 2014.

Transkript

1 Rolf Grankvist 200-årsjubileet for Norges grunnlov i Følgende punkter er viktig å få fram når der gjelder Trøndelags regionale og nasjonale rolle i grunnlovsjubileet. 1) Christian Frederiks besøk i Trondheim i februar Dette besøket på fem dager skulle vise seg å bli en begynnelse på prinsens veg mot å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll. (Vedlegg: Carl Valentin Falsens dokument) 2) Nidarosdomen som del av 200-årsjubileet. En planlagt hylling og innsetting av Christian Frederik som norsk eneveldig konge i Nidaros domkirke i februar 1814 må drøftes ved jubileet i Tanken om en slik hylling kan muligens være grunnlaget for at Nicolai Wergeland foreslo erkebiskopens gamle katedral som kroningskirke i Dermed blir denne nasjonale katedralen nevnt spesielt i vår grunnlov, som ble vedtatt på Eidsvoll i ) Biskop Peter Olivarius Bugge og hans rolle i ) Trønderen Georg Sverdrups betydning for grunnlovsprosessen på Eidsvoll. 5) Nasjonal feiring av 17.mai for første gang ved skåling for vår nye grunnlov i borgerklubben Harmonien i Trondheim i juni Den andre skålfesten for vår nye grunnlov skjedde i Harmonien 17. mai ) Mathias Conrad Peterson og den første folkelige feiring av 17.mai. Det første borgertoget i Norge på 17.mai gikk i Trondheim med start på Ilevollen i Det var stor feiring med tog også i ) Ole Rønning og den første 17.mai-steinen i Norge. Den ble reist på Snåsa i 1835 av prestesønnen Ole Rønning, som var en venn av 1

2 Henrik Wergeland og trolig en kjenning av borgertogets far i Norge, Mathias Conrad Peterson i Trondheim. 1 8) Ifølge tradisjonen gikk også det første barnetoget i Norge på Snåsa i forbindelse med avduking av 17.maisteinen i De første kildebelagte barnetogene på 17.mai gikk av stabelen i Bergen og Christiania på 1860-tallet, men det var først da Bjørnsson ledet småguttenes flaggtog i 1870 at disse togene bredte seg ut over hele landet. 9) Eidsvollrepresentantene fra Trondheim og Trøndelag. 1)Christian Frederik var født i 1786 og var bare 27 år gammel da han kom til Norge som stattholder i mai Han var offisielt sønn av arveprins Frederik, som var en yngre bror av kong Christian 7. Christian Frederiks far var den første preses i Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab. (DKNVS) Det var et verv som Christian Frederik tok over i 1806 etter farens død året før. Han hadde dermed en viss tilknytning til Trondheim da han kom til byen i februar Det er vel ingen tvil om at Christian Frederik ikke var noen demokrat i sitt sinn. Han var også oppdratt i eneveldets ånd hvor kongen i kraft av sin arverett styrte et statsborgerlig fedreland. Hovedarkitekten bak ideen om dette statsborgerlige fedrelandet var Ove Høegh- Guldberg. Han formulerte seg slik på 1770-tallet om innbyggerne i Norge: Ingen nordmand er til. Alle er vi borgere av den danske stat. 2 Skriftlige kilder viser at den unge prinsen hadde en positiv holdning til Norge også før han kom hit som stattholder. Han hadde før han kom til vårt land hatt nær kontakt med farens gode venn Carsten Anker på 1 Se Rolf Grankvist, Ilevollen i Norgeshistorien, Trondheim 1997, side 13ff. 2 Biografisk leksikon 2

3 Eidsvoll, som også skrev brev til prinsen i 1810 for å få han til å komme til Norge med det mål at bevare denne Kronens Ægte Ædelsteen 3 Trolig var det denne kontakten som førte til at Christian Frederik møtte opp i Selskabet for Norges Vel i København da dette selskapet feiret at Norge fikk sitt eget universitet i Få dager etter at prinsen i slutten av januar 1814 fikk melding om Kielfreden, skrev han på Eidsvoll et manifest, som skulle proklameres etter at han i kraft av sin arverett hadde besteget Norges trone. Dette notatet ble skrevet på Eidsvoll i slutten av januar og det betyr nok sikkert at også hans noe eldre venn Carsten Anker hadde vært med på å gi råd om innholdet. 5 Prinsen hadde også sammenkalt flere andre framstående menn til dette første Eidsvollmøtet. Det fant sted den 27. og 28. januar, som var to dager før han startet på den lange og strevsomme vegen til Trondheim. Prinsen hadde alt den 26.januar bestemt seg for å reise til Trondheim «for at vinde tid» 6. I prinsens dagbok nevner han da ingenting om hylling som konge i vårt gamle nasjonale kirkesenter. Den ideen kom nok opp under det nevnte møtet på Eidsvoll før han dro til Trondheim. Det som er mest imponerende i et lengre historisk perspektiv er Christian Frederiks evne til å tilpasse seg den prosessen som var i gang i Norge etter at Kielfreden var underskrevet den14. januar Prinsen nærmet seg naturlig nok Kielfreden med utgangspunkt i det kongelige eneveldet, som var innført i Danmark-Norge i Denne holdningen var og måtte være en del av hans oppdragelse. Da han møtte opp i Trondheim i februar 1814 med planer om å la seg hylle 3 Biografisk leksikon, bind 2,side Biografisk leksikon, bind 2,side Her vises til Christian Frederiks dagbok som er skrevet på fransk. Originalen finnes på Rigsarkivet i København, men ble oversatt til dansk i Se Norge i 1814-første samling. 6 Norge i 1814, første samling side 8et 3

4 som eneveldig konge i kraft av sin arverett, så er det forståelig at han ble irritert på Carl Valentin Falsen, som prinsen møtte under oppholdet i Trondheim. Falsen var hovedansvarlig for det dokumentet som var underskrevet av 58 borgere i byen. Et flertall av underskriverne valgte imidlertid å legge til side dette dokumentet da prinsen var kommet til byen med sine hyllingsplaner. Christian Frederik fikk imidlertid sett en kopi av dokumentet mens han var i byen, men trolig var prinsen også blitt orientert om innholdet i notatet undervegs fra Eidsvoll til Trondheim. Dette dokumentet formet av Falsen er nok årsaken til at det raskt ble vedtatt å sammenkalle et såkalt notabelmøte på Eidsvoll for å diskutere innholdet i dette «borgerbrevet» fra Trondheim. På Eidsvoll la prinsen nå fram et noe omarbeidet notat i forhold til det han skrev før han reiste til signingsbyen i februar, men ennå var det ikke snakk om noen grunnlovgivende forsamling og kongevalg. Notabelmøtet fikk likevel prinsen med på å innkalle til en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll med valgte representanter. Tidsfristen var likevel slik at Nordlandene eller Nord-Norge ikke maktet å få valgt sine representanter i tide på grunn av avstanden ned til Eidsvoll. Kristian Frederik ble valgt til Norges konge den 17.mai 1814, men det tok ikke lang tid før Carl Johan var på veg med en stor hær for å kreve sin rett, noe som de europeiske stormaktene støttet han i. Hadde Norges nyvalgte konge valgt krig, ville vi ha fått en håpløs kamp med et sikkert nederlag. Dette så Cristian Frederik, og han forhandlet seg fram til en løsning, som førte til at konvensjonen i Moss ble underskrevet den i To måneder seinere den abdiserte Christin Frederik som norsk konge og dro tilbake til København. Her ble han værende som kronprins til han ble hyllet og kronet som dansk konge i Han innførte da raskt en del reformer i statsstyret I København, men holdt fast ved det arvelige 4

5 eneveldet. Dette var jo nettopp den grunnsynet han hadde som stattholder og prins i Norge før holdningsendringene kom etter turen til Trondheim før notabelmøtet ble innkalt. Denne Eidsvollprosessen i Norge hadde likevel ikke endret hans grunnholdning til det danske eneveldige styresettet når han sto fritt til å velge. En slik frihet hadde han i ) Nidarosdomen som del av 200-årsjubileet og planlagt hylling i samme katedral av prins Christian Frederik i februar Nidarosdomen ble, som nevnt, lovfestet som norsk kroningskirke i vår grunnlov anno Dette er vel kjent og det skal derfor ikke utdypes her. Vi skal konsentrer oss noe mer om planene om å bruke samme kirke som hyllingskirke for en arveprins i februar Notatet på Eidsvoll fra slutten av januar om å la seg opprope som eneveldig norsk konge var nok hovedgrunnen til at Christian Frederik raskt dro på den strevsomme vegen fra Eidsvoll til det historiske rikshyllingssetet i Trøndelag. Planen om en slik hylling har nok også skjedd etter anbefaling fra både Carsten Anker og biskop Peter Olivarius Bugge i på Eidsvollmøtet i januar. Prinsen hadde et nært forhold til Bugge alt fra Som visepreses i Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab i Trondheim hadde biskop Bugge skrevet flere brev til Christian Frederik siden prinsen i 1806 hadde blitt preses i DKNVS etter at faren var død året før. Da prinsen kom til Norge som stattholder i 1813, sendte Bugge han en utførende skildring av den politiske tenkemåten nordafjells. Biskopen skildret også nød og elendighet i stiftsstaden på grunn av feilslått dansk politikk. Han ble også nedkalt til å møte prinsen i januar 1814, men Bugge valgte å dra til Trondheim før prinsen dro for å forberede hans komme. Den 6. februar prekte biskop Bugge i Nidarosdomen med 5

6 prinsen til stede og han trakk fram Christian Frederik som håpets fyrste, som nå arbeidet for folkets vel. Det synes derfor å være liten tvil om at biskop Bugge med stor glede og fryd ville ha hyllet Christian Frederik som konge i Nidaros domkirke slik Carsten Anker og prinsen ønsket da de møttes på Eidsvoll 26. og 27. Januar. Det forteller mye om Bugges holdning til dette at han holdt et selskap i bispegården for prinsen den 7. februar. Da leste biskopen et hyllingsdikt til Christian Frederik som Norges konge. Professor Knut Mykland har forsket mer enn noen annen på denne prosessen i Trondheim, men har tydeligvis ikke funnet noe bevart dokument som viser at biskop Bugge konkret var med på planene om at prinsen skulle utropes til konge i Nidarosdomen. Myklands siste artikkel om dette, som står i Biografisk leksikon anno 2000, viser likevel tydelig at han mener at en slik forståelse må ha eksistert. 7 Denne kongsvegen mot Trondheim hadde imidlertid en lang tradisjon i det dansk- norske kongedømmet. Her er det nok å minne om at dronning Margrethe sørget for at to av hennes egne tronarvinger ble hyllet på Domkirkegården, og at erkebiskopen i 1449 valgte å krone Karl Knutsson Bonde som norsk konge i Nidaroskatedralen. I 1450 ble Christian I kronet i samme kirke, og i 1483 fikk Hans I satt sin krone på det kongelige hodet i vår nasjonale katedral. Etter eneveldet ble innført i 1660 fortsatte de eneveldige kongene å vandre mot Nidaros i pakt med denne gamle historiske tradisjonen. I perioden besøkte alle de fem eneveldige kongene i navnet det gamle rikssenteret midt i Norge. Det var så viktig med dette besøket at prins Carl von Hessen ble sendt til Trondheim på vegne av den syke kong Christian den sjuende i Disse turene 7 Norsk biografisk leksikon, bind 2, side 59 6

7 mot nord var nok ikke noen kongelig turistreise for vegen var lang og strabasiøs. Sett mot denne bakgrunnen var det helt naturlig at Christian Frederik i 1814 også valgte å følge samme mønster som sine forgjengere. 3) Biskop Peter Olivarius Bugge og hans rolle i Bugge ble biskop i Trondhjems stift i 1804 året etter at det nordafjelske bispedømmet ble delt i to i Når det gjelder hans bispetid fram til 1842, viser jeg til Trygve Lysakers omfattende i bokserie om Trondhjems stift og Nidaros bispedømme Biskop Bugge hadde ved flere anledninger skrevet at han ønsket å møte Christian Frederik etter at prinsen som arving til den dansknorske trone hadde blitt utnevnt til stattholder i Norge våren I januar 1814 ble Bugge derfor, som nevnt, invitert sørover for å møte Christian Frederik. I prinsens dagbok blir biskopen beskrevet som en aandfuld og meget dygtig Mand. 8 Den 24. januar mens Bugge var i Christiania ble nyheten om Kielfreden kjent for prinsen og de som sto han nært. Den 27. januar fulgte biskop Bugge med Christian Frederik til Eidsvoll hvor prinsen skulle møte sin venn Carsten Anker og andre nære samarbeidspartnere. Biskop F. J. Beck i Akershus stift fulgte også med til Eidsvoll. De to biskopene laget her sammen en prekentekst som de planla å bruke når Christian Frederik skulle vigsles som norsk konge i kraft av sin arverett. Det er ikke kjent om de to var enige om hvor denne gudstjenesten skulle holdes, men Beck hadde også god kjennskap til erkebiskopens gamle katedral i Norges historiske kirkesenter. Frederik Julius Beck hadde vært lærer ved Trondhjems Borgerlige Realskole og prest ved Trondhjems Hospital i perioden Lysaker ob. cit. Side 58 7

8 Prins Christian Frederik kom til Trondheim den 5.februar Dagen etter var han til stede på en messe i domkirka hvor biskopen hyllet prinsen, men noe mer en hyllingsgudstjeneste i ord ble det ikke. Likevel blir det min konklusjon at en slik hyllingsgudstjeneste var planlagt av prinsen i samarbeid med både Carsten Anker og biskop Bugge da de møttes på Eidsvoll i slutten av januar. Det hjalp altså ikke at Carsten Anker i samarbeid med biskopen hadde hatt et ønske om at prinsen skulle la seg hylle eller utrope som konge i Nidarosdomen. Seremonien ble oppgitt underveis eller raskt etter at Christian Frederik kom til Trondheim. Avgjørelsen ble tatt på grunn av den omtalte adressen som var underskrevet av 58 prominente borgere med utgangspunkt i borgerklubbene i Trondheim by. Dette dokumentet var noe biskop Bugge kjente godt til alt under skriveprosessen, men han skrev ikke under dokumentet. Bugge delte tydeligvis også mye av prinsens negative grunnholdning til det synet på demokrati som kom fram da de amerikanske koloniene rev seg løs fra England fulgt av den store franske revolusjon i Seinere var disse ideene realisert i flere grunnlover på 1790-tallet. Dette var dokumenter som var kjent på Eidsvoll. Biskop Bugge var ikke med på møtene på Eidsvoll etter at prinsen hadde reist sørover i februar. Det forteller imidlertid mye om Christian Frederiks forhold til Bugge at han ble invitert til Eidsvoll i april-mai som prinsens gjest under grunnlovsforhandlingene. Biskopen presenterte også på Eidsvoll et eget grunnlovsutkast etter prinsens anmodning. Her foreslo biskopen å opprette en stender- forsamling med liten makt i forhold til en sterk kongemakt. Dette forteller mye om Bugges negative holdning til folkestyre og kongevalg. 8

9 I 1841 spurte Henrik Wergeland biskop Bugge om han hadde vært med på en plan om å la prinsen utropes til konge i kraft av sin arverett i erkebiskopens gamle katedral. Bugge avviser kategorisk i brevs form dette at han hadde vært med på en slik plan. Det som er viktig her er imidlertid å sette dette svaret inn i en større historisk sammenheng. Den 7.september 1818 ble kong Carl Johan kronet med stor høytid i den kirke som da var grunnlovfestet som kroningskirke i Norge. Biskop Beck i Akershus satte krona på kongens hode, men biskop Bugge holdt en preken hvor han hyllet både kongen og unionen. Dette var en ny tilnærming til den svensk-norske kongen og fellesskapet med Sverige som ble tolket som en omfattende politisk tilnærming fra den tidligere lite svenskvennlige biskopen. Hans preken den dagen førte til at vinduene mot gata i bispegården ble knust ved steinkasting om kvelden. 9 Det er liten tvil om at Bugges brev til Henrik Wergeland er merket av det som skjedde i Hva annet kunne han svare i 1841 enn det han gjorde. Bugges varme vennskap med prins Christian Frederik gjør han likevel fortjent til å bli trukket fram ved jubileet i ) Georg Sverdrup var født og oppvokst på Nærøy i Namdalen og spilte altså en helt avgjørende rolle på Notabelmøtet og i Den grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll i Han var gjennom hele sitt liv sterkt knyttet til Trøndelag. Faren var proprietær og familien bodde på gården Gausa i Nærøy. Her er det nå satt opp et monument over Nærøys store sønn Georg Sverdup. Det bør markeres i Georg ble som niåring satt i lære hos presten Jens Herseb i Brønnøy og gikk seinere på Trondheim katedralskole før han tok examen 9 Det kan være mye å skrive om dette, men jeg nøyer meg her med å vise til Lysaker ob.cit. side 52 og 53. 9

10 artium ved Universitetet i København. I 1814 var han professor i gresk ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. På Notabelmøtet på Eidsvoll måtte prins Christian Frederik den16. februar 1814 akseptere at det skulle innkalles en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll. Her var Georg Sverdrup meget aktiv med i denne prosessen som fikk prinsen til å endre mening. Sverdrup argumenterte sterkt mot at Christian Frederik skulle la seg hylle som konge i kraft av sin arverett. Dermed var han på linje med innholdet i det notatet som byskriver Carl Valentin Falsen hadde formet og som var underskrevet av 58 byborger i Trondheim før Christin Frederik kom til byen i februar Georg Sverdrup sa klart fra til prinsen om dette på følgende måte:» Ingen har nå større rett enn jeg eller enhver annen til Norges krone». 10 Til slutt skal da prinsen ha sagt følgende: «De haver rett. Jeg er bleven overbevist» 11. Trønderen Georg Sverdrup ble nå raskt en av de ledende representantene for det såkalte Selvstendighetspartiet» 5) 17-mai feiring i Harmonien. 6) Matthias Conrad Peterson og Norges første borgertog på 17.mai. Den første feiring av 17.mai i Norge skjedde i Klubselskabet Harmonien allerede i juni 1814 trolig etter initiativ fra Mathias Conrad Peterson, som var innvandrer fra Flensburg. 12 Etter å ha skålt i Harmonien for 17. mai helt fra 1814 tok han initiativet til Norges første borgertog på 17.mai, som gikk fra Ilevollen i Dette var en prosess som hadde gått over flere år. I 1823 ble det skrevet om privat 17.mai feiring i byen i Adresseavisen, og i 1824 agiterte daværende Adressaredaktør Peterson for å gjøre 17.mai til en nasjonal festdag. Dette ble på en måte virkeliggjort gjennom borgertoget fra Ilevollen i 10 Edvard Bull: Norgei 1814, side Bjarne Slapgard, Den store dagen, side Rolf Grankvist. Harmonien og 17.mai. Utrykt foredrag i Harmonien i

11 1826. Det er derfor meget viktig at vi ved 200-årsjubileet i 2014 får en egen hyllingsseremoni på Ilevollen ved det minnesmerket som ble gitt av Ilen menighet til byens 1000-årsjubileum i Dette monumentet ærer Peterson og det første borgertoget i Norge på 17.mai som han arrangerte i Den eldste borgerklubben i Trondheim ble stiftet i 1783 etter et engelsk mønster. Trondhjems borgerlige Klub ble til etter et initiativ fra rektor Laurids Smith ved Trondheim katedralskole. Her ble også Matthias Conrad Peterson medlem. Han var født i Flensburg i 1761, og hadde der vokst opp i små kår med en far som hadde et praktisk yrke og var skomaker. Mathias utvandret til Trondheim og ble som innvandrer registrert som læregutt. Tjue år seinere er Peterson bokført som grosserer i Søgaden/ Kjøpmannsgata, og han hadde også sin egen fritidsgård i området der Lademoen kirke nå ligger. Peterson glemte likevel aldri sin oppvekst og farens tilknytning til et praktisk yrke. Det faktum ga alltid en spenning i forhold til det stendersamfunnet som søgade-patrisiatet var en del av. Ifølge Øyvind Davidsen bok om Peterson forsøkte han forgjeves på slutten av 1780-tallet å starte en egen borgerklubb, som måtte være uten standsskille og hvor medlemmene «skulle forbedre og gavne hinanden ved intressante samtaler. 13 I 1789 kom den store franske revolusjon hvor den såkalte tredjestanden eller en samlet borgerstand tok makta fra både royalistene og adelstanden i Frankrike. Dette førte til en splittelse i flere av de såkalte borgerklubbene over store deler av Europa. Plutselig var det medlemmer i klubbene som ble republikanere påvirket av den franske ånd og dermed ønsket å heve statusen til håndverkstanden på bekostning av de gruppene som dominerte 13 Rolf Grankvist, Harmonien og 17.mai.Utrykt foredrag i Harmonien

12 borgerklubbene. Høsten 1795 oppsto det en splittelse i Borgerklubben, en strid som bevarte dokumenter primært forklarer som uenighet om fast møteplass mellom enkelte medlemmer. Sannheten er nok at striden også hadde politiske undertoner. Den daværende radikale redaktør Matthias Conrad Peterson i Adresseavisen var fremdeles medlem av Borgerklubben, og han presenterte nok blant medlemmene stadig sine klare meninger knyttet både til den franske revolusjon og ideer markedsført alt fra 1776 av de frie amerikanske stater, som etter hvert ble til USA. Peterson var en meget aktiv skribent som redaktør av Adresseavisen i perioden , da publisert under navnet Trondhjemske Tiender Han trakk seg imidlertid som redaktør fordi den eneveldige kongen i København ville innføre sensur i tillegg til at ledelsen ved Trondhjems borgerlige Realskole, som eide avisa, tydelig var misfornøyd med hans radikale holdning. Splittelsen i Borgerklubben førte til at Trondhjems forenede borgerlige Selskab ble opprettet i Peterson ble medlem i den nye klubben, men han meldte seg fort ut igjen. Fra og med 1797 valgte han å fortsette som medlem i Borgerklubben fra Det var for øvrig mange som var medlemmer i begge borgerklubbene som møttes i to ulike lokaler i byen. Borgerklubben anno 1783 kjøpte nå en egen gård ved Bybrua. Mathias Conrad Peterson hadde god kontakt med Adresseavisen også etter han gikk av som redaktør, men det var nok mens han var redaktør at han fikk bekjentgjort i Berlinske tidende at Borgerklubben feiret kongens og kronprinsens fødselsdager på 1790-tallet. Dette var nok ikke noe gledelig for en republikaner som Peterson. Det oppsto også en tredje borgerklubb i Trondheim på 1790-tallet. Denne klubben fikk navnet Det harmoniske Selskab og var aktivt med 12

13 da byen feiret sitt 800-årsjubileum i Siden hører vi lite fra denne klubben. Hva slags politiske grunnholdninger som fantes i disse tre klubbene skal være usagt, men den russiske tsar forbød all handel med Trondheim fordi han mente at disse borgerklubbene alle var politisk av natur og hvilte på de franske demokratiske prinsipper. 14 I 1808 ble Trondhjems forende borgerlige Selskab og Borgerklubben slått sammen under navnet Trondhjems forenede borgerlige Klub med 103 registrerte medlemmer inklusive radikaleren Peterson. I 1813 ble det dannet nok en borgerklubb i Trondheim. Navnet ble Klubselskabet Harmonien, og det er nok riktig som Knut Mykland hevdet i Trondheim bys historie at denne klubben var mer eliteorientert enn fellesklubben med røtter fra Men i 1813 er det også noen som velger å ha medlemskap i begge klubbene. Jeg har imidlertid ikke gjennom arkivsøk kunne verifisere om Peterson var medlem i begge klubbene fra og med Det hevder imidlertid Knut Tronvold at han var i sin hovedfagsoppgave fra Den sterke påvirkningen fra den franske revolusjon i dette miljøet er nok likevel overdrevet av den russiske tsar, men det er nok ingen tilfeldighet at det var i Trondheim at det første initiativ ble tatt til at Norge måtte få en demokratisk grunnlov etter at landet gjennom freden i Kiel var avstått til kongen var Sverige Det var, som nevnt, byskriver Carl Valentin Falsen som formet dokumentet om en grunnlovgivende riksforsamling i 1814, men en mengde av medlemmer i de to borgerforeningene i byen skrev sitt navn under dette notatet, som legges med som et vedlegg til dette dokumentet. 14 Rolf Grankvist, Harmonien og 17.mai. Utrykt foredrag i Harmonien

14 Det er derfor ikke mer enn rimelig at medlemmene i Klubbselskapet Harmonien allerede i juni 1814 skålte for vår nye grunnlov og vår nyvalgte konge Christian Fredrik. Fra og med 1815 ble det skålt for 17.mai i begge borgerklubbene i byen. Uten disse klubbfeiringene i Harmonien alt fra og med 1815 er mer enn tvilsomt om det hadde blitt noe 10-årsjubileum for grunnloven i Christiania i 1824 i Studentersamfunnet, som da var ledet av trønderen Christian von Krohg. Han var da medlem av Harmonien og eier av Munkvoll gård. Han ble seinere en kjent statsråd, som etter sin død i 1828 ble feiret med en egen støtte ved Akerselva. Den ble avduket på 17.mai 1833 av Henrik Wergeland. Så vender vi tilbake til Trondheim. Om det var revolusjonsromantikeren Matthias Conrad Peterson som tok initiativet til å skåle for 17.mai i 1814 og videre framover er uvisst, men på 1820-tallet står han fram som Constituell Norsk Borger. Han hevder nå bevisst at de norske borgerne nå må få synliggjort hva slags muligheter vår nye grunnlov ga alle borgere. Han gikk derfor bevisst inn for at 17.mai skulle bli en nasjonal festdag, og i 1826 samlet han håndverkere og småkjøpmenn på Ilevollen for å bevisstgjøre dem om de rettigheter de hadde ifølge vår nye grunnlov. Dette toget var nok ikke noe de gledde seg over i Harmonien fordi embetsmennene der var redde for at kong Carl Johan var mot en slik feiring i gatene. Seansen gjentok seg i 17.mai 1827, men nå ble toget hilst velkomment også utenfor Møllmanngården på Torget, som Harmonien hadde overtatt to år tidligere. Når dette skjedde i 1827, så var det fordi en gjennom en misforståelse trodde at kong Carl Johan nå ikke hadde noe mot slike folketog på 17.mai Skildring av toget i 1827, se vedlegg Rolf Grankvist, Ilevollen i Norgeshistorien et hefte fra 1997) 14

15 Året etter i 1828 var det planlagt et stort 17-mai-tog fra Ilevollen under ledelse av Peterson. Det var til og med bygd et tempel av granbar til hans ære på Ilevollen. Gran er Nordens laurbær og finnes på DKNVS sitt emblem fra 1700-tallet. Barhytta måtte rives og 17-maitoget ble sløyfet på kongelig ordre, denne gangen også støttet av Stortinget. Året etter i 1829 fikk vi det såkalte Torgslaget på 17.mai-dagen i Christiania. Da skrev Peterson også en artikkel om 17.mai, som først ble trykt etter hans død i Da var egentlig kongens kamp mot dagen over. I 1835 ble 17.mai offentlig høgtidsdag i Trondheim med stor medlemsfest i Harmonien. Året etter vedtok Stortinget at 17.mai skulle være Norges nasjonaldag. Dermed hadde kongen tapt slaget om 17.mai, og de kongetro medlemmene i Harmonien kunne feire dagen med god samvittighet. Det var imidlertid handverkerne og småborgerne som gikk i borgertog også etter På Ilevollen ble det holdt skåltaler for statsråd Christian Krogh fra Munkvoll, og Mathias Conrad Peterson ble hyllet som den av Constitutionsfestene fortjente og saa meget avholdte borger. 16 Etter at Peterson gikk bort i 1835 gikk 17.maifeirnga med borgertog over i fase II i et slags nasjonsbyggingprosjekt som førte fram til Bjørnsons tale på Ilevollen i På 1880-tallet var det på mange måter partiet Venstre som utnyttet 17.maitoget bevisst i sin politiske kamp, noe som nok et flertall av medlemmene i Harmonien ikke var særlig glad for. Det ble imidlertid holdet medlemsfest på 17.mai i Klubbselskapet i alle år etter 1815, avbrutt av med hemmelige skåltaler etter kong Carl Johans tale i Stortinget 1828 hvor han 16 Rolf Grankvist, Foredrag på Ilevollen ved avduking av 17mai-monument

16 hevdet at 17.mai-feiring var en fornærmelse mot unionen.. Kongen ville nå at Norge skulle feire 4. november som sin grunnlovsdag, noe som også i en viss grad også ble fulgt opp i Harmonien i perioden ) Ole Rynning og 17.mai-steinen på Snåsa og 7) Barnetoget ved avduking i 1835 I jubileumsåret 2014 er det naturlig å trekke fram ei steinsøyla på Snåsa, som er Norges eldste 17.mai- monument. På en måte er også dette minnesmerket på Snåsa viet til Henrik Wergeland og det han sto for. Monumentet er plassert på Lysthusberget ved Vinje prestegård,og på framsida av bautasteinen er teksten 17.mai hogd inn med klar og lesbar skrift. Initiativtaker til å få satt opp og forme denne 17.mai-steinen kom fra prestesønnen Ole Rynning. Han var født på Ringsaker i 1809 hvor hans far var kapellan. Da Ole var 15 år gammel, ble faren Jens Rynning sokneprest i Snåsa. Familien flyttet i 1824 inn på Vinje prestegård. I 1830 tok den begavede Ole Rynning examen artium ved Det Kongelige Fredriks Universitet i vår nye hovedstad. Fram til en ny lov for den høgre skolen ble vedtatt av Stortinget i 1896, var det slik at examen artium måtte avlegges ved universitetet. Vi kjenner ikke til hvordan Ole Rynning skaffet seg kompetanse til å ta examen artium. Trolig var det slik at han hadde hatt noe privatundervisning i Ringsaker og på Snåsa, men at Ole i ei kort tid også må ha fått noe privat undervisning av lærere ved Trondheim katedralskole i den siste fasen før han tok eksamen. Denne kontakten 16

17 mot stiftsbyen i Trøndelag kan ha vært viktig for hans nasjonale holdning. Trondheim var før og etter 1814 et nasjonalt arnested hvor ideene fra den store franske revolusjon sto meget sterkt. Vi vet ikke om den 17-årige Ole Rynning var med på det første borgertoget i Trondheim og Norge i 1826, et tog som også gjentok seg i Da ble også de gamle norrøne gudene presentert i opptoget. Det planlagte borgertoget i 1828 ble, som nevnt, stoppet på kongelig ordre. I 1830 finner vi Ole Rynning i Christiania, et år etter at Wergeland hadde vært en hovedperson i det berømte torgslaget der den 17.mai i Det vi vet sikkert er at Henrik Wergeland og Ole Rønning ble nære venner da han kom til hovedstaden for å bli student. Ole tok examen philosophicum i 1831 og studerte teologi i to år før han reiste tilbake til Snåsa. Før Ole i 1833 dro til Trøndelag, var han nok med på en viktig begivenhet den 17-mai det året. Da ble den berømte Krohgstøtta avduket nær ved det som på dansknorsk ble kalt Nybroen ved Akerselven. Dette er det første offentlige æresmonumentet, som ble reist i vårt land etter 1814, og avdukningsseremonien var den første 17.-maifeiringa i hovedstaden med et slags kongelig samtykke. Kroghstøtta ble reist til ære for trønderen Christian Krohg.( ), som arvet Munkvoll gård etter sin onkel. Krohg var både stortingsrepresentant og statsråd i Stockholm i en periode etter Han ble sett på som en folkehelt fordi han var saksordfører i konstitusjonskomiteen på Stortinget, som i 1824 blankt avviste Karl Johans kongemaktstyrkende grunnlovsforslag. Saksordføreren skulle dermed komme til å få en sentral plass i feiringa av 17.mai etter sin død. På hans støtte ved Akerselva ble han 17

18 navngitt som: Frihedens varme talsmand- Norges trofaste søn og Sandhedens Beskjedne tolk. 17 Henrik Wergeland tok på seg denne avdukningsseansen etter at flere hadde sagt nei av redsel for kongelig unåde. Dette minnesmerket, som ble kalt Krohgstøtta på bymålet i øst, skulle komme til å bli midtpunktet for 17.maifeiringa i Christiania helt fram til tallet.dette faktum kan jo også markeres både i Trondheim og Trøndelag I 2014 Så vender vi tilbake Ole Rynning og det som utvilsom er Norges eldste 17.mai-monumentet. Ole kom tilbake til Snåsa høsten Da starter han en privatskole i prestegården på Vinje, en skole som trolig hadde som mål å gi unge menn fra Snåsa mulighet til å ta examen artium i Christiania. Mens han var lærer på Snåsa , tok Ole initiativ til å få laget et monument for å ære 17.maifeiring og de ideene som Norges grunnlov fra 1814 markedsførte. Professor Jørn Sandnes skriver i sin Snåsahistorie at steinen med teksten 17.mai ble avduket under 17.mai feiringa på Snåsa i Ifølge tradisjonen på Snåsa skal denne steinen også være reist for å ære Henrik Wergeland, noe som virker å være en svært rimelig bygdetradisjon. Ifølge Jørn Sandnes ble det i perioden arrangert barnetog i Snåsa på 17.mai. Ole Rynning drev også søndagsskole for barn og disse deltok nok i barnetog på 17.mai under hans ledelse. Det betyr nok at barn var med i toget som ifølge tradisjonen avduket 17.maisteinen i Det betyr med andre ord at de første barnetogene i Norge på 17.mai ble arrangert på Snåsa mer enn 30 før de kom i gang i Christiania. 17 Sitatet som står på Kroghstøtta ved Akerselva. 18

19 I mars 1837 forlot Ole Rønning Trøndelag for å emigrere til Amerika hvor han døde alt i september 1839, trolig av såkalt sumpfeber. På vegen over til Amerika ble det feiret 17. mai om bord på båten og Ole hadde med seg en 17.maisang som sannsynligvis ble sunget første gang ved avdukingsseremonien på Snåsa i 1835 Under sitt korte liv i Amerika greide Ole Rynning å skrive et manus til ei bok som ble trykt på Østlandet i Den fikk fort navnet Amerikaboka fordi den beskrev de mange muligheter som det nye landet i vest ga for fattige og undertrykte borgere i Norge. Dette førte til at norskamerikanerne sørget for at Ole Rønning i 1937 fikk sin egen bautastein ved Vinje kirke på Snåsa. Amerikaboka beskriver også mange av de frihetsidealene som er knyttet til Henrik Wergeland og hans kamp for en 17.mai feiring i Norge. Dermed kan en si at både Henrik Wergeland og 17.maisteinen på Lysthusberget var i Ole Rynnings sinn da han skrev sin berømte bok før han døde bare 30 år gammel. Når det gjelder Rynnings Amerikaopphold viser jeg forøvrig til Joralf Gjerstads bok om Snåsninger i Vesterled, som ble utgitt i

20 9)Trønderrepresentantene på Eidsvoll i Her viser jeg til Trondheims historie fra 1997 og Trøndelags historie i bind 2 utgitt i Det er registret at Nord-Trøndelag fylke er i ferd med å skrive om sine representanter på Eidsvoll i I nasjonsbyggingsprosessen etter 1814 kom Stiklestad og etter hvert også St Olav til å få stor betydning for både stat og kirke, men denne historiske prosessen blir vanskelig å binde opp mot 200-årsjubileet for vår grunnlov. Dette må vi knytte til det store jubileet som skal feires i Følgende møtte fra Trøndelag i grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814: Trondheim by: Justitiarius Anders Rogert og grosserer Peder Smidt. Søndre amt: Sokneprest Jacob Hersleb Darre, sorenskriver Anders Rambech og klokker Lars Larsen Forseth, Nordre amt: Sokneprest Ulrik Midelfart og bonde Sivert Bratberg, begge fra Beitstad og sokneprest Hieronimus Heyerdal fra Stjørdal. Dessuten ble det valgt sju offiserer og soldater fra regimenter på Røros og i Trondheim. Når det gjelder interessante bøker i forbindelse med jubileet i 2010 er følgende lettlest og viktig. To av dem ble utgitt i forbindelse med 150-årsjubileet i 1964: 1) Edvard Bull d.y. Norge i 1814-Grunnloven og folkestyret ) Bjarne Slapgard, Den store dagen ) Tord Pedersen. Norge i 1814, Utdrag av kildene, første og annen samling ) Carl B Gunnarsson, Eidsvollminnet-Fører for publikum ) Rolf Grankvist, Ilevollen i Norgeshistorien

21 150-årsjubileet i 1964 ble feiret det året undertegnede tok sin eksamen i historie hovedfag under veiledning av professor Edvard Bull d.y. Etter at jeg hadde avlagt muntlig eksamen som første hovedfagskandidat i Trondheim, ønsket Bull at jeg skulle delta på et stort møte i Studentersamfunnet I Trondheim hvor vi skulle diskutere grunnlovsjubileet i Jeg ble plassert mellom Bull og Slapgard oppe på scenen hvor jeg skulle være en salgs nøytral megler mellom de to forfatterne med noe ulikt syn på Bull hadde skrevet et hefte om 1814 på oppdrag fra regjeringa, mens venstremannen Slapgard hadde uformet et hefte som på en måte var en motvekt mot Bulls tekst. Det var ingen enkel plassering å sitte mellom disse to, men jeg kom meg da på en måte i land på en akseptabel måte. Jeg fikk i alle fall en positiv vurdering av Edvard Bull etter møtet. 21