Nobelianske veier til fred

Transkript

1 1 Nobelianske veier til fred Fred, i betydningen fravær av krig, har liten verdi for en som dør av sult eller kulde. Den fjerner ikke smerten i den torturen som en samvittighetsfange må gjennomgå. Den trøster ikke dem som har mistet sine kjære i flommer som skyldes sanseløs avskoging i et naboland. Fred kan bare bli varig der menneskerettighetene blir respektert, der folk har mat, der enkeltmennesker og nasjoner har frihet. Dalai Lama 1989 Alfred Nobels testamente av 27. november 1895 bestemte at fredsprisen skulle gis til den som hadde gjort mest for å skape brorskap mellom folkene, redusere eller avskaffe stående armeer og som hadde klart å få i stand fredskongresser. Siden 1901 har Den Norske Nobelkomite tolket testamentet slik at forståelsen av fredsbegrepet har blitt utvidet til å omfatte stadig nye kategorier av prisvinnere. Fredsbevegelsen I årene fram til første verdenskrig valgte Nobelkomiteen flest prisvinnere med tilknytning til den organiserte fredsbevegelsen, som hadde vokst fram i Vest-Europa og USA i siste halvdel av 1800-tallet. Den var tuftet på kristne og humanistiske verdier karakteristiske for den vestlige middelklassen. De fleste av medlemmene var progressive og liberale, noen få var sosialister. Fredsbevegelsen ble ofte motarbeidet av makthaverne og virksomheten måtte finansieres av medlemsbidrag og

2 2 donasjoner fra rikfolk. Blant de første fredsprisvinnerne var det mange som ønsket å organisere fredskreftene innenfor Det internasjonale fredsbyrå og Den interparlamentariske union. Begge disse organisasjoner fikk i stand møter og kongresser med fredsspørsmål på programmet. Fredsbevegelsens hovedmål var å erstatte hemmelig diplomati med bindende avtaler om bruk av voldgift. Samtidig hadde den tro på frihandel og økonomisk integrasjon som fredsskapende instrument. Mange så fram til at mindre ressurser ble brukt til militære formål, noe som ville fremme velstand og fred mellom nasjonene. Mange fredsvenner drømte om et samlet Europa etter mønster av USA. Flere av de første fredsprisvinnerne var også opptatt av å informere om og propagandere for fredssaken. De prøvde å påvirke gjennom innlegg i pressen og ved å skrive brev til fyrster og ledende politikere. Andre arbeidet for å styrke internasjonale rettsregler, og det var høyt skolerte jurister som drev arbeidet fram. Det skjedde gjennom Folkerettsinstituttet (Institut de droit international), grunnlagt i 1873, fredsprisvinner som første organisasjon i 1904, og ved at de folkerettslærde representerte sine lands regjeringer på internasjonale konferanser, for eksempel i Haag i 1899 og Både i mellomkrigsårene og de første årene etter 1945 fortsatte Nobelkomiteen å gi sin støtte til den organiserte fredsbevegelsen. Den belønnet folk som kritiserte stormaktenes unnfallende politikk i Folkeforbundet, motarbeidet aggressiv

3 3 nasjonalisme og prøvde å mobilisere opinionen for fredssaken. En av de fremste blant disse fredsaktivistene var den britiske skribenten Norman Angell (1933). Ved å gi fredsprisen til to representanter fra Den internasjonale kvinneligaen for fred og frihet, Jane Addams (1931) og Emily Greene Balch (1946), ble det akseptert at kvinnene hadde spesielle oppgaver og muligheter i fredsarbeidet. Innenfor kvinneligaen var det en utbredt oppfatning at det ville virke fredsskapende dersom kvinnene kom med for fullt både i det politiske livet og næringslivet, fordi kvinnenes naturlige anlegg for omsorg ville dempe mennenes aggressive natur. Det tok likevel tid før kvinner vant fram som fredsprisvinnere. De første 75 årene ble det bare kåret tre kvinnelig vinnere, mens det var syv i de siste årene fram til Fredspristildelingen til den svenske biskopen Nathan Söderblom (1930) viste at Nobelkomiteen hadde forhåpninger til det kristne fredsbudskapet. Det økumeniske samarbeidet mellom kirkesamfunn ble sett på som en mulighet til å styrke utbredelsen av Kristi bud om kjærlighet og brorskap mellom enkeltmennesker og nasjoner. Også seksten år senere kom liknende holdninger til uttrykk da lederen for KFUM og Verdens kristelige studentforbund, John Mott, fikk fredsprisen. Disse organisasjonene var opptatt av å skape et internasjonalt nettverk blant unge menn på grunnplanet som kunne spre kristne fredstanker til fremtidige beslutningstakere i store og små stater i alle verdensdeler.

4 4 Siste halvdel av 1930-årene ble sterkt preget av den nazistiske trusselen. I 1936 tok Nobelkomiteen for første gang et klart standpunkt mot et autoritært regime, da fredsprisen ble tildelt den tysk konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky som hadde blitt arrestert for å ha avslørt hemmelig opprustning. Prisen var et forsvar for rettsikkerhet og ytringsfrihet og var med på å forberede grunnen for at forkjempere for menneskerettigheter senere fikk fredsprisen. Ossietzky-prisen er en merkestein i Nobelprisens historie. For første gang utløste prisen en stor internasjonal debatt, og Hitler var den første statsleder som protesterte mot en utdeling. Samtidig viste avgjørelsen at prisen kunne bli et nyttig våpen i kampen mot udemokratiske ideologier. I de siste årene før utbruddet av andre verdenskrig økte uroen i Nobelkomiteen over voksende stormaktskonflikter. Derfor satte den særlig lit til «The International Peace Campaign» (IPC) som gikk inn for kollektiv sikkerhet og nedrustning i regi av Folkeforbundet. Organisasjonen ble ledet av fredsprisvinneren Lord Robert Cecil (1937) og ville skape en bred, tverrpolitisk, europeisk fredsbevegelse som kunne settes inn mot truslene fra fascismen og nazismen. Humanitært arbeid Nobelkomiteen mente at humanitært arbeid var i tråd med bestemmelsen i Alfred Nobels testamente om å fremme brorskap mellom folkene. Ved å gi sin støtte til arbeid som mildnet krigens redsler håpet den å bidra til å fjerne noe av

5 5 den bitterhet og hevnlyst som kunne være med på å skape nye kriger. Grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant, fikk halvparten av den første fredsprisen i 1901, og senere fikk Det Internasjonale Røde Kors utmerkelsen tre ganger. Flyktninghjelp var en form for humanitært arbeid som ble høyt verdsatt av Nobelkomiteen. Det hadde sammenheng med tradisjonen som ble skapt av Folkeforbundets første Høykommissær for flyktninger, Fridtjof Nansen (1922). Organisasjoner og personer som fulgte Nansens eksempel ble belønnet med fredsprisen fire ganger på 1900-tallet. Det internasjonale Nansenkontoret for flyktninger ble hedret i 1938, og etter andre verdenskrig fikk FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR) Nobels fredspris to ganger. I 1958 ble den belgiske dominkanerpresten Georges Pire belønnet for sin innsats blant europeiske flyktninger. Da kvekernes britiske og amerikanske hjelpeorganisasjoner delte fredsprisen i 1947, ble mye av oppmerksomheten rettet mot den humanitære bistanden som de hadde gitt til krigsfanger, flyktninger, hjemløse og forfulgte folkegrupper under andre verdenskrig. Helt siden Napoleonskrigene hadde kvekerne drevet et omfattende hjelpearbeid. De var også pionerer innenfor den internasjonale fredsbevegelsen. Fra de første kvekermenighetene ble grunnlagt på midten av tallet hadde de vært kjent for sin motstand mot å bære våpen. De gikk foran i kampen mot intoleranse og sosial urett, stilte seg i spissen for kampen mot slaveri og var med på å grunnlegge de første fredsforeningene på 1800-tallet.

6 6 Også to andre fredsprisvinnere ble motivert til humanitær innsats av kristen nestekjærlighet. Det gjaldt teologen og legen Albert Schweitzer (1952), og den albanske nonnen Mor Teresa (1979). Ønsket om å minske gapet mellom rike og fattige land har vært en grunntanke i Nobelkomiteens arbeid. Ved flere anledninger har den slått fast at alle mennesker har et globalt ansvar og at humanitære spørsmål må bli satt på den internasjonale dagsorden. Nettopp humanitært arbeid var en hovedoppgave for FNs barnefond UNICEF som fikk fredsprisen i 1965 for å ha skaffet mat, klær og medisiner til barn og mødre i det krigsherjede Europa og i utviklingsland. Fem år senere var Nobelkomiteen på nytt opptatt av verdens matvareforsyning. Da besluttet den å gi fredsprisen til den amerikansk landbrukseksperten Norman Borlaug som hadde stått bak den grønne revolusjon i 1960-årene. Den frittstående nødhjelpsorganisasjonen Leger Uten Grenser mottok forrige hundreårs siste fredspris for humanitært arbeid i Organisasjonen sendte ut leger og hjelpearbeidere til konflikt - og katastrofeområder. Spesielt for organisasjonen er at den tar stilling i konflikter når det gjelder overgrep og krenkelse av menneskerettigheter. Gang på gang har Nobelkomiteen valgt personer som på grunn av sine gode gjerninger kan stå fram som forbilder for andre. Den har også verdsatt mennesker og organisasjoner som har gått inn for at humanitære rettigheter må sikres gjennom

7 7 utarbeidelsen av internasjonale konvensjoner. En bedre organisert verden Sett på bakgrunn av frustrasjonen over Folkeforbundets maktesløshet er det ikke overraskende at Nobelkomiteen hadde store forventninger til organisasjonens etterfølger - De forente nasjoner. I årene etter 1945 ble den nye verdensorganisasjonens aktiviteter høyt verdsatt. Fram til 1988 ble fredsprisen gitt til svært mange personer og institusjoner som kan knyttes til FN. Vi har tidligere nevnt FNs flyktningorganisasjon og barnehjelpsfond som fredsprisvinnere, men allerede i 1949 gikk prisen til en av arkitektene bak FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), John Boyd-Orr, som hadde reddet millioner av mennesker fra sultedøden etter slutten av andre verdenskrig. Det påfølgende året ble prisen gitt til FNs meklingsmann i Midt-Østen, Ralph Bunche, som hadde fått til en våpenhvile etter den første krigen mellom Israel og araberstatene, og i 1951 ga Nobelkomiten utmerkelsen til Léon Jouhaux, en av grunnleggerne av Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO). Denne FN-organisasjon ble selv fredsprisvinner i En grunntanke bak ILOs virksomhet er at sosial rettferdighet er en nødvendig forutsetning for å skape varig fred. I 1957 ble presidenten for FNs generalforsamling Lester Pearson æret med fredsprisen for å ha stått sentralt i arbeidet med å utplassere FNs første fredsstyrke i Midtøsten, og fire år senere ble FNs andre generalsekretær Dag Hammarskjöld

8 8 tildelt æresbevisningen posthumt, fordi han hadde gått inn for å styrke verdensorganisasjonens innflytelse på bekostning av stormaktene. Den siste prisen var også en påskjønnelse for organiseringen av en FN-styrke i Kongo som hadde mandat til å bruke militære midler for å gjenopprette freden. Gjennom fredsprisen av 1988 ga Nobelkomiteen sin anerkjennelse til alle som hadde deltatt i FNs observatørkorps og fredsbevarende styrker siden Nedrustning Ønsket om å få i stand nedrustning ble uttrykkelig nevnt i Alfred Nobels testamente, men det tok lang tid før bidrag på dette feltet ble satt fram som en hovedbegrunnelse for tildeling av fredsprisen. Det skjedde først i 1934 da valget falt på presidenten for Folkeforbundets nedrustningskonferanse i Genève, briten Arthur Henderson. Prisvinneren ble hedret for å ha holdt forhandlingene gående på tross av manglende støtte fra egen og andre regjeringer. Gjennom denne utdelingen ville Nobelkomiteen markere skuffelse og uro over at konferansen ikke hadde ført til konkrete resultater. Det er først i etterkrigstiden vi finner prisvinnere som primært ble belønnet for nedrustningsarbeid. Grunnen til det er atomkappløpet og forståelsen for kjernevåpnenes ødeleggende virkning. Fra Philip Noel-Baker (1959) via Linus Pauling (1962), Alva Myrdal (1982), Alfonso García Robles(1982), Leger mot atomkrig (1985), Joseph Rotblat og Pugwash-bevegelsen (1995) til IAEA og Mohamed ElBaradei (2005) går det en konsekvent

9 9 advarsel mot atomfaren. Felles for disse prisvinnerne er at de ønsket å drive opplysning for å skape en tryggere verden. Flere av dem var også tilhengere av å få til avtaler om atomfrie soner. De siste fredsprisene for nedrustning på 1900-tallet gikk til Den internasjonale kampanjen for forbud mot landminer (ICBL) og organisasjonens leder Jody Williams prisene var et uttrykk for at også kamp for å utrydde konvensjonelle hverdagsvåpen blir sett på fredsskapende. Politikerpriser Allerede i 1906 tok Nobelkomiteen et dristig standpunkt ved å gi fredsprisen til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt. Fra da av har den med ujevne mellomrom valgt å belønne folk som har hatt utøvende makt til å skape fred, uavhengig av deres holdninger, meninger og tidligere handlinger. Fra 1901 til 1953 ble prisen delt ut til elleve statsmenn. Syv av dem var amerikanere. Årsaken til dette ligger i at det nye og sterke USA ble sett som en forebygger, megler og forsoner når det gjaldt konflikter i Europa. To priser gikk til amerikanerne som ville bygge nye verdensorganisasjoner, Woodrow Wilson (1919) og Cordell Hull (1945). I 1926 fikk fire statsmenn fredsprisen for Dawesplanen og Locarnoavtalen. Den sistnevnte var i hovedsak en forsoningsavtale mellom Frankrike og Tyskland der tyskerne godkjente den franske østgrensen mot at franskmennene trakk okkupasjonstropper ut av Ruhrområdet. Avtalen brakte

10 10 Tyskland inn i Folkeforbundet og foreløpig vekk fra en indre trussel om kommunistisk eller fascistisk maktovertakelse. Dawes-planen ga amerikanske lån til Tyskland slik at landet kunne følge opp Locarnoavtalen ved å betale avdragene på krigsskadeerstatningene til Frankrike. Nobelkomiteen så positivt på Briand-Kellogg-pakten fra 1928 som tok sikte på å forby krig som politisk virkemiddel. De fleste land i verden sluttet seg til avtalen. Men pakten tillot forsvarskrig, og USA reserverte seg mot ikke å bruke væpnet makt på det amerikanske kontinentet. Det samme gjorde Storbritannia innenfor det britiske imperiet. Også den søramerikanske antikrigspakten av 1933 ble sett på som et skritt i riktig retning. Den støttet prinsippet om fordømmelse av all angrepskrig og bidro til å bedre forholdet mellom USA og Latin-Amerika. Flere av prisene som ble gitt til statsmenn etter 1950 må ses på bakgrunn av den kalde krigen mellom øst og vest. USAs tidligere utenriksminister George Marshall fikk fredsprisen i 1953 for å ha organisert Marshall-hjelpen til gjenoppbyggingen av Vest-Europa etter andre verdenskrig. Ifølge Nobelkomiteen bidro Marshallplanen mer enn noe annet til å skape fred i denne delen av verden. Øst-vest-konflikten førte til tre priser etter 1953 til Willy Brandt (1970) for hans forsoningspolitikk overfor den kommunistiske østblokken i Europa, til Mikhail Gorbatsjov (1990) for å ha avblåst hovedkonflikten mellom øst og vest og til Kim Dae-jung (2000) for hans forsøk på å få avsluttet den

11 11 kalde krigen på den koreanske halvøya. Nesten alle fredsprisene til statsmenn etter 1971 ble gitt til politikere som sto midt oppe i pågående regionale konflikter og som var villige til å inngå kompromisser. Prisene ble gitt for våpenhvileavtaler og fredsavtaler i Vietnam, Midtøsten, Latin- Amerika, Afrika og Nord-Irland. Dermed spilte Nobelkomiteen i større grad enn tidligere rollen som politisk aktør, noe som av og til skapte strid i og utenfor komiteen. De to gangene medlemmer har trukket seg i protest fra Nobelkomiteen har vært i forbindelse med slike priser. Nobelkomiteen har hatt en bemerkelsesverdig tro på amerikanske politikere. Etter årtusenskiftet valgte den tre ledende personer fra Det demokratiske partiet i USA - Carter, Gore og Obama - som fredsprisvinnere. Det var et uttrykk for at komiteen hadde et håp om å påvirke avgjørelser med global rekkevidde fattet av verdens mektigste demokrati og Norges viktigste allierte. Menneskerettigheter og dialog I og 1950-årene var Nobelkomiteen opptatt av å styrke sosiale og økonomiske rettigheter, før den i neste tiår begynte å støtte opposisjonelle som kjempet med ikkevoldelige metoder mot raseskillet i Sør-Afrika og USA. Siden da har kampen for sivile og politiske rettigheter vært et hovedanliggende for komiteen. Hovedmannen bak FNs menneskerettighetserklæring, franskmannen René Cassin, mottok Nobelkomiteens

12 12 anerkjennelse ved erklæringens tyveårsjubileum i 1968, og i tiåret som fulgte skjedde det samme med iren Sean MacBride (1974) som både var generalsekretær for Den internasjonale juristkommisjonen og var med på å utarbeide Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Han var også en av stifterne av Amnesty International, organisasjonen for samvittighetsfanger, som fikk fredsprisen i Menneskerettighetsprisene bidro til å øke det internasjonale presset mot autoritære regimer, og de ga forfulgte fredsforkjempere et vern mot overgrep fra makthavere. Det gjaldt kommunistregjeringene i Sovjetunionen og Polen, militærjuntaene i Burma og Argentina og apartheidregimet i Sør-Afrika. På samme tid var disse prisene med på å sette glemte konfliktområder som Tibet og Øst-Timor på det politiske verdenskartet, og de satte søkelyset på undertrykkingen av verdens urbefolkninger. Fredsprisene for 2004, 2010 og 2011 reflekterte kampen for demokrati og menneskerettigheter i Iran, Kina, Vest-Afrika og den arabiske verdent, med vinnere som Shirin Ebadi, Liu Xiabo, Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman. Flertallet av disse prisene hadde også til hensikt å fortelle verden at sikring av kvinnenes rettigheter er nødvendig for å styrke fredskreftene. Prisene til El Baradei, Yunus og Ebadi er eksempler på at Nobelkomiteen ville være en internasjonal brobygger mellom Vesten og den islamske verden etter terrorangrepene på USA i Alle tre var liberale muslimer som stod for dialog og

13 13 samarbeid i en tid preget av konfliktene i Afghanistan og Irak. I Afghanistan kjempet norske soldater mot islamske fundamentalister sammen med amerikanerne og andre Natoallierte. Matvaresikkerhet og grønne priser Nobelkomiteen har flere ganger pekt på at knappe ressurser kan forårsake kriger og konflikter. I 1949 gikk fredsprisen til briten John Boyd Orr som var den første generalsekretæren for FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). I 1970 ble amerikaneren Norman Borlaug fredsprisvinner for å ha utviklet en ny type hvete som sikret matforsyningen til millioner av mennesker i fattige land. Både Boyd Orr og Borlaug var overbevist om at sult og nød er grunnleggende årsaker til konflikter, De mente også at større innsats for å øke verdens matproduksjon vil bidra til å forhindre nye kriger. Gjennom kåringene av Dalai Lama (1989) og Wangari Maathai (2004) gav Nobelkomiteen fredsprisen en økologisk dimensjon. De mente begge at miljøvern er en nødvendig forutsetning for å skape fred. Det samme budskapet stod i sentrum i 2007 da komiteen roste FNs klimapanel (IPCC) og Al Gore for deres engasjement i kampen mot global oppvarming. Verdens mest prestisjefylte pris Ved inngangen til et nytt årtusen har Nobels fredspris en unik posisjon selv om den konkurrerer med flere enn hundre

14 14 liknende priser. Det er flere grunner til det. For det første er den en gammel pris den fylte ett hundre år i For det andre fikk den en god start i årene før første verdenskrig: Nobelkomiteen valgte i hovedsak å belønne sentrale personer i den internasjonale fredsbevegelsen, mennesker som hadde levd med fredsarbeid hele sitt voksne liv. Det ga tildelingene troverdighet i etableringsfasen. For det tredje betydde det mye at fredsprisen hadde økonomisk tyngde. For det fjerde er det viktig at fredsprisen inngår i familien av nobelpriser som historisk sett har fått høy internasjonal prestisje. Videre har Den Norske Nobelkomite og dens konsulenter gjort et solid arbeid. Komiteens valg gjenspeiler liberale vestlige verdier som har stått sterkt de siste hundre årene. Ytterst få avgjørelser har svekket fredsprisens anseelse. Den største feilen ble gjort i 1947 da Nobelkomiteen vraket den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi. Et flertall på tre mot to fryktet at en pris til Gandhi ville øke spenningen mellom India og Pakistan, og de ble feilinformert av en britisk avisartikkel som skapte tvil om kandidatens pasifistiske grunnholdning. Etter han ble myrdet i 1948 drøftet komiteen om Ghandi burde få prisen post mortem, men dette ble avvist fordi den kom frem til at en slik avgjørelse ville være i strid med bestemmelsene i Alfred Nobels testamente. Siden 1970 har Nobels fredspris fått en mer global karakter med et økende antall prisvinnere fra Asia, Afrika og Latin- Amerika. Utmerkelsen er ikke lenger reservert for eldre menn fra Vest-Europa og Nord-Amerika.

15 15 Det er liten tvil om at Nobels fredspris har styrke ved inngangen til et nytt tusenår. For mindre kjente vinnere fungerer den som en mikrofon. Den internasjonale oppmerksomheten vitner om det. Ofte har Nobelkomiteen forsøkt å binde hovedaktører i en konflikt sammen for å påvirke fredsprosessen, og en fredspristildeling er med på å sette dagsorden. Den person eller organisasjon, det konfliktområde eller den fredssak komiteen velger å trekke fram, får verdens oppmerksomhet og interesse, først ved kunngjøringen i oktober, så ved utdelingen i Oslo i desember og siden gjennom den prestisje det har å være vinner av Nobels fredspris. Kritikk og debatt Den norske Nobelkomites evne til å tolke bestemmelsene i Alfred Nobels testamente har vært en styrke for fredsprisen. Stadig nye kategorier av prisvinnere har blitt til, men flere av dem har blitt møtt med kritikk både i og utenfor Norge. Allerede ved den første utdelingen i 1901 tok flere avstand fra å belønne humanitær innsats. Noen mente også at prisen heller ikke måtte deles eller tilfalle organisasjoner. Mange har advart mot å gi utmerkelsen til statsledere og miljøforkjempere; men dette har ikke fått komiteen til å endre kurs. I dag står Nobels fredspris sterkt, noe statistikken for internettsøk bekrefter. Ingen av de andre nobelprisene kan måle seg med den oppslutningen fredsprisen får. For å markere uavhengighet av norske politiske myndigheter, besluttet Stortinget i 1936 å utelukke fungerende

16 16 regjeringsmedlemmer fra Nobelkomiteen. I 1977 skjedde det samme med aktive stortingsrepresentanter. Men båndene mellom de politiske partiene og komiteen forble likevel sterke. Det skyldtes at de fleste av komitemedlemmene Stortinget valgte etter 1977, har vært tidligere statsråder eller stortingsrepresentanter. Denne praksisen har skapt usikkerhet om Nobelkomiteens integritet, og flere hevder at Stortinget heller burde satse på medlemmer med fredsfaglig bakgrunn uten partipolitisk tilknytning. Dessuten bør noen av dem være utlendinger. Noen mener at fredsprisen er for nært knyttet til norsk nasjonsbygging. Opprettelsen av Nobels Fredssenter ble begrunnet med at Norge trengte en ny institusjon som ved hjelp av fredsprisen kunne profilere landet internasjonalt, og norske regjeringer har omfavnet flere fredsprisvinnere for å fremme egne merkesaker. Dette skjedde for eksempel da prisen til Muhammad Yunus (2006) ble brukt til å reklamere for norsk bistandspolitikk, mens Al Gore (2007) ble en viktig støttespiller under FNs klimaforhandlinger. Etter årtusenskiftet har det norske kongehuset blitt sterkere involvert i fredsprisfeiringen. Kongen og dronningen er ikke lenger bare til stede ved den høytidelige utdelingsseremonien i Oslo rådhus, men har siden 2006 blitt innbudt til Nobelbanketten på Grand Hotell. Representanter for kongefamilien har også blitt faste gjester på Nobelkonserten, hvor de plasseres blant Nobelkomiteens medlemmer. Fordi kongen formelt er regjeringens leder, kan dette gi inntrykk av at fredsprisen er et norsk utenrikspolitisk instrument.

17 17 Er slik nasjonsbygging i overenstemmelse med Alfred Nobels siste vilje? Noen vil svare ja på dette spørsmålet, fordi de mener at den svenske oppfinneren kan ha sett på Norge som et fredelig forbilde for andre stater. Andre er skeptiske til denne utviklingen og vil at Nobelkomiteen svekker forbindelsene med norske politiske institusjoner og skaper en ny internasjonal ramme rundt prisutdelingen. For å spre prisvinnernes fredsbudskap har Nobelkomiteen knyttet til seg private sponsorer for å finansiere Nobelkonserten og Nobels Fredssenter. Slik har fredsprisen blitt et internasjonalt varemerke av betydelig format. Enkelte har vært bekymret for at kommersialisering kan true Nobelkomiteens uavhengighet, men dette har blitt avvist både av komiteen og sponsorer. Inntektene fra konserten har gjort det mulig å opprettholde forskningsprogrammet ved Nobelinstituttet, og ingen sponsorer har trukket seg på grunn av pristildelinger som har kunnet hemme egne forretninger. Det tyder på at selskaper som knytter seg økonomisk til fredsprisen, ser langsiktige fordeler av å bli assosiert med Nobelkomiteens verdigrunnlag, fremfor alt demokrati og menneskerettigheter. I årene som kommer vil fredsprisen omdømme være avhengig av om Nobelkomiteen klarer å forvalte Alfred Nobels testamente med det samme faste grep som den har gjort siden Det krever at den utvikler fredsbegrepet med appell til nye generasjoner.