DISputten. Nybegynnertips Slekt i Oslo? Englemakerskene Lokal aktivitet i DIS-O/A

Transkript

1 DISputten Utgave , årgang 20 Medlemsblad for DIS Oslo og Akershus ISSN Nybegynnertips Slekt i Oslo? Englemakerskene Lokal aktivitet i DIS-O/A

2 Leder Carl Birger van der Hagen Leder DIS-Oslo/Akershus Foto: Kari Thingvold Et nytt medlemstilbud, et møterom for medlemmene! For første gang kan DIS-Oslo/Akershus stille et eget rom i Kulturvernets hus i Øvre Slottsgate 2B til bruk for medlemmene. Fra 1. april disponerer vi et slikt rom i 4. etasje, og et ønske i mine snart tre år som leder blir oppfylt. Hvordan kan vi utnytte de nye mulighetene? Her er noen tanker: 1. DIS-O/A har kjøpt inn eller fått databaser som vil være tilgjengelige på våre pc er. Vi abonnerer dessuten på viktige kildetilganger. Her kan medlemmer komme i kontortiden, bli sluppet inn i møteromet og sitte i fred og ro med sine søk etter slektsopplysninger. Den foreløpige listen over databaser rommer Trondheimsdatabasen, Skifter i Salten, Svensk Slägtkalender og Svenska Âttartal samt Svenska Släktkalenderns register Vi abonnerer på ArkivDigital, Ancestry.com og Aftenpostens Arkiv. På våre hjemmesider vil vi etter hvert få til en oppdatert liste over det som tilbys. Vi tar svært gjerne imot tips om databaser som vi kan vurdere innkjøp av! 2. Arbeidsgrupper som driver med kilderegistrering kan bruke dette rommet til sine virksomheter. 3. Tidsskrifter og andre skrifter som DIS-Norge, Slekt og Data får fra søsterorganisasjoner, kan leses her. 4. Vi kan ha sentrale bøker om slektsforskning tilgjengelige i bokhyllen. 5. Enkeltpersoner som digitaliserer kilder kan bruke rommet etter avtale. 6. Tillitsvalgte og andre kan ha «faddermøter» for nye medlemmer. Det er sikkert noen som kan komme med fler idéer om bruk av vårt nye lille møterom på syv kvadratmeter. Noen har kanskje pent brukte stoler som vi kan ha rundt arbeidsbordet? Vi trenger litt tid for innredning av rommet. Til sist; hva kan ikke tilbys? Det er helt klart at ansatte i administrasjonen i DIS-Norge, Slekt og Data ikke kan hjelpe brukere av møterommet med å logge seg inn på pc ene, finne frem til programmer eller databaser og hjelpe til med søk! Styret vil prøve å lage gode veiledninger for bruken. På slektskaféene kan man få ytterligere informasjon og hjelp. Velkommen til det nye møterommet! 2 DISputten 1/2013

3 Innhold Redaktør Leder/Redaktør... 2 Innhold... 3 Nybegynnertips... 4 Har du slekt i Oslo?... 6 Englemakerskene Slektskafé DIS-Asker De nye i styret Møtereferater Fakta-side Møtekalender Baksidebildet Liv Ofsdal Redaktør DISputten red@oa.disnorge.no Foto: Sissel Beate Eriksen Skar Nittedal Hurdal Nannestad Gjerdrum Eidsvoll Ullensaker Nes DISputten, nr. 1/2013 Redaktør: Liv Ofsdal Konsulent: Laila N. Christiansen Sørum Skedsmo Bærum Fet Oslo Vestområdet Rælingen Aurskog-Høland Lørenskog Asker Nesodden Nedre Romerike Oppegård Enebakk Ski Frogn Ås Follo Vestby Øvre Romerike 64 I dette første nummeret av DISputten for 2013 har vi fått med artikler om kilder, en stor artikkel om en barnedrapssak i Oslo pluss endel lokalstoff for distriktslaget. Slektsforsking er i vinden som aldri før, noe vi merker både på økt medlemsmasse og økning i antall henvendelser. Derfor har vi tatt med både tips for nybegynnere samt endel om de aktivitetene som foregår lokalt og sentralt i DIS-Oslo/Akershus i dette nummeret Forsidebilde: Udatert foto fra Åkebergveien barnehjem. Eier: Oslo Byarkiv Kontaktadresse: DIS-Oslo/Akershus Øvre Slottsgate 2B, 0157 Oslo Epost: red@oa.disnorge.no Nettside: En aktivitet som ikke er omtalt i dette nummeret men som har ekspandert veldig den siste tiden er kurstilbudet! Dette ser du nok på alle kursinvitasjonene som kommer for tiden, og jeg håper at du finner noe som kunne passe for deg. Dette vil vi komme tilbake til i neste nummer. Enkelte kurs er så populære at de blir fulle på få timer så her er det bare å hive seg på så raskt som mulig! Så håper jeg at vinteren nå er på hell selv om den i vårt distrikt prøver å holde våren på avstand så godt den kan. Men - vi får vel håpe på varmere tider om ikke lenge og at våren snart melder sin ankomst. Ha en riktig god påske! DISputten 1/2013 3

4 Nybegynnertips 1. Snakk med slekt og kjente for å samle mest mulig opplysninger fra eldre slektninger før du begynner å lete andre steder Sørg for å notere ned alt de gamle vet av opplysninger om navn, fødested - dato og alt av generell interesse Få de gamle til å sette navn i bildealbumene. Ofte er dette gamle klenodier som voktes med omhu, men uten navn og andre opplysninger. 2. Skaff deg et slektsprogram. Undersøk på denne siden Delta på brukergruppemøter hvis det fins slike i lokallaget. 3. Planlegg forskningen din 3.1. Tenk igjennom hvordan du vil registrere dataene dine Registrer kilder for alle opplysninger og vurder kildene 4. Start leting etter mer informasjon om din slekt 4.1. Bruk Digitalarkivet folketellinger og skanna kirkebøker, for å forankre slektsgrenene f.eks i Folketellingen Alternativt kan du finne informasjon på Registreringssentralen for historiske data: Gravminner i Norge har oversikt over gravlagte på mange kirkegårder i Norge med opplysninger om fødsels- og dødsdato; Gå til det aktuelle geografiske området på DIS-Norges nettsted med genealogiske ressurser: og skaff deg en oversikt over hva som er tilgjengelig på nettet, biblioteket eller andre steder Sjekk om det finnes en bygdebok for området på: Søk på Family Search: 4 DISputten 1/2013

5 5. Be om hjelp og hjelp andre 5.1. Legg inn en etterlysning i Slektsforum på: Ta en tur innom DISchat på: som er forumet hvor du kanskje får svar på ditt slektsforskerspørsmål med en gang 5.3. Så snart du har data fra 1920 tallet eller eldre bør du sende dette som en GEDCOM fil til DIS-Norges DIStreff database og søke i den på: Når du får resultatene av ditt DIStreff bidrag kontakter du de slektsforskerne som har levert bidrag på de samme slektningene du jobber med for å utveksle mer informasjon Ta kontakt med andre slektsforskere som er interessert i samme geografiske område som dine aner hører til. En oversikt finner du på DIS-Norges Slektforskerbasen på: 6. Utvid arbeidet og lær mer om slektsforskning 6.1. Delta på møter i lokallaget ditt; oversikt over møtene og temaene på disse finner du her: Sjekk om det er skrevet noe i Slekt og Data som kan gi deg tips eller opplysninger: Ta en kikk i Våre Røtter og vurder om det fins andre kilder du kan bruke for å finne ut mer om slekta En oversikt over slektslitteratur finnes på: home.online.no/~cfscheel/sl-index.htm Dersom det er et enkelt oppslag, kan du prøve å finne noen som kan hjelpe på: eller: 7. En slektsforsker trenger tilgang til kart med mulighet for å søke på stedsnavn og adresser både i moderne og historiske kart, og det finnes på: Moderne kart finnes også på: 8. Hold informasjonen om deg som DIS-medlem oppdatert på Min medlemsside 9. Del opplysninger med slekta, lag rapporter og oversikter på papir eller CD, vurder utlegging av informasjon på nett; kanskje har du nok til å skrive bok om litt tid. 10. Husk alltid å sjekke opplysningene du finner på Internett med de originale kildene og hold ditt DIStreff bidrag oppdatert. DISputten 1/2013 5

6 Har du slekt i Oslo? Redigert av Liv Ofsdal - da er Byarkivet stedet for deg! Om Oslo Byarkiv: Oslo byarkiv er Oslo bys egen arkivinstitusjon - byens hukommelse. Her bevares arkivmateriale fra virksomheter i Oslo og tidligere Aker kommune og fra ulike private organisasjoner, institusjoner og bedrifter. Samlingen utgjør hyllemeter med papirarkiver, en mengde byggetegninger, kart, ca fotografier og oslofilmene og en omfattende boksamling med Oslo-litteratur. Materialet er hovedsakelig fra 1837 og fram til i dag. Det eldste skriver seg fra siste halvdel av 1600-tallet. Materialet gir mange innganger til byens utvikling, økonomisk og politisk historie, sosialhistorie og personalhistorie. Oslo byarkiv stiller kildemateriale til disposisjon for ulike typer brukere og formidler kunnskap om Oslos historie. Adresse: Maridalsveien 3, Oslo Telefon: Resepsjon: E-post: postmottak.byarkivet@ kul.oslo.kommune.no Hjemmeside: Det første du bør hive deg over er adressebøker og kommunale folketellinger. Ved å kombinere disse to kildetypene kan du finne mye nyttig. Informasjon om kildene i denne artikkelen er hentet fra Byarkivets og Digitalarkivets nettsider: Adressebøker Kristiania/Oslo Den første adresseboka fra Kristiania vi kjenner er Christiania Veiviser fra Dette er en liten liste med hovedpersonene i byens familier sortert på forbokstav. Den lille boka gir etternavn, initialene til fornavnet, yrke og adresse. Adressebøker med omtrent samme oppsettet ble utgitt også i 1857, 1861, 1863, 1866, 1871, 1873, 1874 og Fra og med 1879 til begynnelsen av 1990-tallet ble Kristiania adressebok utgitt hvert år. Boka har flere avsnitt, men de to viktigste er det alfabetiske navneregistret og gateregistret. I navneregistret står hovedpersonene i alle husstander samt enkelte losjerende, hjemmeværende sønner og døtre - dersom disse er studenter eller i voksent arbeid. Husmødre, lærlinger og skolebarn er ikke oppført. Under ser du oppslag i personregisteret i en adressebok 6 DISputten 1/2013

7 Her ser du litt av forsidene på adressebøker for Kristiania fra 1888 og 1891 Innførslene er gjort alfabetisk og inneholder: Etternavn, fornavn (som regel bare det første), yrke (ofte med arbeidsgiver i parentes) og adresse. Små romertall bak nummeret angir etasjen. Bb betyr bakbygning, Sb sidebygning. Etter 1979 står alle personer over 20 år. I gateregistret står alle gatene alfabetisk. For hvert hus kommer det en oversikt med gards- og bruksnummer (fra og med 1960), eiendommens eier og en liste over beboere. Det er kun de som står i navneregistret som er innført her. Listene inneholder kun personenes navn, ikke yrke. Gateregistrene inneholder i nyere tid også en del takst- og grunnprisopplysninger. Etter 1979 er matrikkel- og takstopplysningene skilt ut i en egen avdeling. Adressebøkene er i disse dager i ferd med å bli digitaliserte og indekserte. Du finner de på Digitalarkivet her: content/view/full/9191 Adressebøkene for Kristiania/Oslo og Aker er flittig i bruk av gjester hos både Oslo byarkiv, Statsarkivet i Oslo, Riksarkivet og Deichmanske bibliotek. Adressebøkene utsettes for stor slitasje gjennom bruk. På initiativ fra Oslo byarkiv har derfor de nevnte institusjonene gått sammen om å få adressebøkene skanna og lagt ut i Digitalarkivet. Pr. 24. april 2012 har 26 årganger blitt skanna og indeksert. Det opprinnelige målet var å bli ferdige i løpet av Vi innser nå at det ikke vil la seg gjøre, men arbeidet vil fortsette. Oslo byarkiv får en del henvendelser om oppslag i de kommunale folketellingene. De presiserer at adressebøkene er basert på opplysningene fra de kommunale folketellingene foregående år. Personer funnet på en gitt adresse i for eksempel 1933, bør man derfor søke flere opplysninger om i den kommunale folketellinga for Aker Adressebøker for Aker er gitt ut i 1916/17, 1922, 1924/25, 1929, 1934/35 og 1937/38. Bøkene har kun et alfabetisk navneregister, og adressene kan ofte være vanskelige å stedfeste, f. eks. Villa Solli, V. Aker lpb (landpostbud). Byarkivets personale kan imidlertid hjelpe med å finne nåværende gateadresse i slike tilfeller Når du har funnet de du leter etter i adresseboken kan du finne fram til den aktuelle gaten året før i kommunal telling. Endel av disse er mikrofilmet og befinner seg på film på Byarkivet. Både adressebøker og disse kommunale tellingene kan du selv lete i på egne leseapparater på Byarkivet. De kommunale tellingene som ikke er filmet kan du spørre om å få opp originaler av, disse er sortert på gatenavn så du må kjenne til dette. Informasjon om de kommunale tellingene står det mer om fra neste side - så bla om! DISputten 1/2013 7

8 Kommunale folketellinger i Oslo og Aker Tellingsår og -datoer i Kristiania/Oslo Den første kommunale folke- og boligtellingen i Kristiania fant sted i 1863, og fra 1867 av ble det holdt nærmest årvisse tellinger fram til Før 1899 synes det imidlertid å ha vært en alminnelig praksis at eldre tellingslister ble kassert når ny telling var avholdt og man hadde fått jamført dataene. Med unntak av som er for det meste er bevart - er de andre tellingene før 1899 gått tapt. De årene det var statlig telling, ble det normalt ikke holdt kommunal telling. Tellingsdato var 31. desember fram til og med 1905, mens den fra 1907 til 1920 var 1. februar. I 1911 ble det ikke holdt telling på grunn av den statlige tellingen 1. desember Ny statlig telling ble holdt 1. desember 1920, og fra 1921 av gikk også kommunen over til å bruke 1. desember som tellingsdato. På grunn av statlig telling 7. oktober 1939 ble det ikke holdt kommunal telling det året. Ny kommunal telling skjedde 15. september 1940, og deretter ble det holdt telling 1. desember i 1941, 1942 og På grunn av papirmangelen kom neste telling først 10. april Ny telling kom 3. november 1947, og fra 1948 av ble 1. oktober fast tellingsdato. Ordningssystem i Kristiania-/Oslo-tellingene De kommunale tellingene i Kristiania er alltid ordnet ved at man tok opp en liste for hver eiendom. Fra 1827 av har byens Byarkivet har nærmere åtte hundre hyllemeter med kommunale folketellinger fra Kristiania og Aker, hovedsaklig fra perioden 1899 til Men også enkelte eldre tellinger finnes, fra Aker fra 1832 til 1843 og fra Kristiania fra Materiale eldre enn 60 år er tilgjengelig for alminnelig bruk. matrikkel (eiendomsregister) vært ordnet ved at alle eiendommer har vært henført til ei gate og fått et nummer. Laveste nummer er i den ene enden av gata - normalt den som ligger nærmest sentrum - og slik at like numre er fortløpende på den ene siden av gata og ulike på den andre. Det er i de eldre delene av byen ikke noe fast system for hvilken side som har like vs. ulike numre. Dette systemet erstattet de gamle matrikkelnumrene inden og uden byen som vi blant annet finner i den statlige 1801-tellingen og i ligningsprotokollene fram til I tellingene ligger gatene alfabetisk og den enkelte eiendom etter stigende nummer. Før dvs. 1883, 1899, 1901, 1902, 1903, består telligene bare av disse hovedlistene, og kortfattede personopplysninger er ført på baksiden av skjemaene. I de senere tellingene inneholder hovedlistene tallopplysninger om antall leiligheter og rom samt samlet antall beboere i hver leilighet. I tillegg kommer personlistene - ett skjema for hver leilighet. Innhold i Kristiania-/Oslotellingene 1883-tellingen har følgende rubrikker: Etasje i huset, personenes navn, borgerlig stilling - som kan være alt fra pensioneret artillerieleutenant til søn og fødselsår. Listene er her, som alltid siden, fylt ut av beboerne selv, som regel av én person fra hver husstand. Tellingene i 1899 og 1901 spør etter etasje i huset, navn, fødselsår, Fødested (Der opgives det Præstegjæld eller den By eller, forsaavidt Vedkommende er født udenfor Norge, det Land, hvor han (hun) er født), Næringsvei og borgerlig stilling og ekteskapelig status. Boligtellingsdelen går på hvor mange etasjer huset har, om det er kvistleiligheter og hvor mange beboede familiebekvemmeligheder det er. Størrelsen på leilighetene oppgis her, men dette er ikke knyttet til personlisten, slik at det ikke er mulig å finne ut hvor mange rom den enkelte familien hadde. Tellingene fra 1902 og 1903 spør som før om etasje, navn, fødselsår, stilling og ekteskapelig status. De spør derimot ikke om fødested, men om man er eller har vært arbeidsløs det siste året. Tellingen fra 1904 følger oppsettet fra 1899 og 1901, men i tillegg spørres det etter når man er innflyttet til byen. 8 DISputten 1/2013

9 Med 1905-tellingen kommer personlistene - en for hver husstand. De har en del flere rubrikker. Nå spør man ikke bare om fødselsår, men også om dato, man spør om man er fast bosatt på adressen, og i fall ikke; hvor man har sedvanligt bosted. Videre spør man etter statsborgerskap og bopel ved forrige telling. Bakgrunnen for det siste er at man nå opprettet Kristiania kommunale folkeregister, og listene skulle brukes systematisk for å oppdatere personkortene der. Ved senere tellinger sjekket man også alltid mot forrige telling, og vi ser på listene at de fleste personene derfor er huket av med blå blyant etter som denne revisjonen ble gjort. Fra og med 1907 skjer det minimale forskjeller på tellingsskjemaet. Det folkeregistret vil ha oppgave om er: fullt navn, fødselsår og -dato, fødested, erhverv og livsstilling, ekteskapelig status, hvor man bodde ved forrige telling, og - hvis man hadde flyttet siden den gang - når man flyttet sist og hvorfra. I forhold til de opplysningene man kan få i den statlige tellingen i 1900, er det lite nytt her. Bortsett fra en liten detalj: Fødestedet skal oppgis med byens eller herredets navn. Det er ikke noe forbehold om at man bare skal skrive landet, om man kommer utenlands fra. Gipsmaker Giuseppe Pietro Antonio Alberti skrev derfor ikke Italia som sitt fødested, men Varallo. For slektsgranskere kan derfor disse tellingene i en del tilfeller gi svært viktige opplysninger. Men dessverre: Svært mange utlendinger skrev bare Værmland eller Sverige her. Aker-tellinger på 1800-tallet Fra Aker er det bevart en del enkle manntallslister fra 1832 til 1836 og fra 1840 og Disse er nærmest komplett bevart for hele Aker hovedsokn. Det er ett lite hefte for hver rode - ofte kalt fjerding - hvert år. Tellingene ble tatt opp av rodemestre og skolelærere, og bakgrunnen var behovet for en beboeroversikt til utlikning av fattig- og skoleskatt, men de tjente vel også som en nyttig befolkningsoversikt til administrasjonen av skolen og fattigvesenet i rikets største landsokn. I de fleste tilfellene inneholder disse bostedets navn og innbyggernes navn og alder, i noen roder også yrke. Det forekommer korte opplysninger om boligens tilstand eller familiens økonomiske kår, f.eks. Arbeidsmand og yderst fattig. I en del tilfeller nevnes bare voksne personer med navn. Barn angis ikke eller bare med antall. Stort sett er opplysningene dårligst når det gjelder den delen av kommunen vi i dag kaller Nordstrand, men også for Ullern er det betydelige utelatelser i tellingene. For noen roder finnes egne lister for tjenere. Fra 1843 finnes tellingslister bevart for Sørkedalen, Nedre Gjelleråsfjerdingen, Nordre Vestbygden og Ekebergfjerdingen. Det er også bevart en telling fra 1860 for Sørkedalen. Her står det oppgitt hvor alle innbyggerne er hjemstavnsberettiget og om de har hatt bidrag av fattigvesenet. Personene står stort sett med fullt navn og alder samt i mange tilfeller også fødselsdato. De fleste manntallslistene er skannet og publisert. Akermanntallene: no/slektshistorie/akermanntall/ Aker-tellinger på 1900-tallet Moderne tellinger etter mønster fra Kristiania ble tatt opp første gang i Aker i Nye tellinger ble avholdt i 1918, 1921, 1923, 1926, 1935 og Tellingsdato var 1. desember. De to eldste tellingene er ordnet rodevis, mens de senere er ordnet på prestegjeld, og innenfor disse ligger veiene alfabetisk. Hus som ligger i regulert strøk og har fått nummer, ligger etter stigende nummer. Hus utenfor regulert strøk ligger alfabetisk etter eiendommens navn. Hvis deler av en vei er regulert, og andre deler ikke, vil hus med nummer ligge først. En del uregelmessigheter forekommer. Blant annet forekommer Ullevål hageby samlet sist i Vestre Aker i noen av tellingene. Mikrofilming På grunn av omfattende bruk, har Byarkivet mikrofilmet de eldste Kristiania-tellingene. Disse er kun tilgjengelige på film. Akertellingene og nyere Kristiania/Oslotellinger kan bestilles i original på lesesalen. På grunn av materialets store omfang foreligger det ingen planer om å gjøre det tilgjengelig på elektroniske media. Klausulering Av hensyn til det alminnelige personvernet er alle kommunale folketellinger klauslert - dvs. sperret for innsyn uten etter særskilt søknad - i seksti år. Statlige tellinger rammes derimot av bestemmelsene i Statistikkloven av 1907 om ett hundre års klausul. DISputten 1/2013 9

10 Englemakerskene Tekst: Aina Basso Aina Basso Historiker ved Oslo byarkiv og skjønnlitterær forfatter Sommeren 1900 leverte en mann inn en anmeldelse til Kristiania-politiet. Han hadde satt den lille sønnen sin bort til pleie hos en «Madam Clausen» fra Strømsgodset ved Drammen, men kunne senere ikke finne igjen verken gutten eller «Madam Clausen» noe sted. Politiet begynte sine undersøkelser og fant etter hvert barnet hos Anna Mathea Johansen, som leide to rom, kjøkken og en alkove i et hus på Nordstrand. Hun erkjente at hun hadde faret med løgn og oppgitt falsk navn, hvorpå hun leverte barnet tilbake til sin far. Ved undersøkelsene hadde det imidlertid fremkommet opplysninger som kunne tyde på at Anna Johansen hadde hatt befatning med flere barn, og etterforskningen fortsatte i all stillhet. Dette ledet til at Anna Mathea Johansen, Martha Kristine Andresen og Pauline I 1901 kom den alvorligste barnedrapssaken i norsk historie opp for retten i Kristiania. Seks kvinner var tiltalt for å ha medvirket til at over tjue småbarn, de fleste av dem spedbarn, mistet livet. Dette skjedde mens de fattige barna var bortsatt til pleie hos tre av de tiltalte kvinnene. Kvinnene fikk tilnavnet «englemakerskene», fordi de gjorde småbarn om til engler. Saken vakte stor offentlig forargelse og førte til en større lovendring, der bortsetting av barn til privat pleie ble underlagt langt strengere kontroll og kvalitetssikring enn tidligere. Olsen i november samme år ble arrestert for bedragerske forhold og falsknerier. Tiltalen ble raskt utvidet til å gjelde vanrøkt og mishandling og endte til sist med tiltale for mord. Da kvinnenes hjem ble ransaket ble det funnet barnelik både i hjemmet til Pauline Olsen og i leiligheten der Anna Mathea Johansen og Martha Kristine Andresen bodde sammen. De utsatte barna Bortsetting av fattige barn til pleiefamilier ble i Kristiania satt i system allerede ved Tukthusforordningen av 1741, som gjaldt som fattiglov fram til Fattigloven av 1845 kom. Fra 1845 og frem til 1900 var det Kontoret for utsatte i Fattigvesenet som hadde det offentlige ansvaret for bortsettingen av de barna som enten var foreldreløse eller måtte fjernes fra fattige og dårlige hjem. Etter at Lov om forsømte barn (Vergerådsloven) av 1896 ble iverksatt ved århundreskiftet var det Vergerådet som fikk ansvaret for de barna som ble fratatt familien med tvang. Barna som var underlagt Fattigvesenets myndighet, skulle forsørges på billigste måte og helst settes bort til familier på landet. Det mest vanlige var bortakkordering av barn etter direkte avtale mellom Fattigvesenet og forpleier, men barna ble også i mange tilfeller auksjonert bort «bortlisitert» til lavestbydende. Bortlisiteringen gjaldt også for andre grupper som skulle forsørges av Fattigvesenet, som sinnssyke og i noen tilfeller også arbeidsføre fattige. Denne praksisen tok slutt i 1900, sammen med legdsordningen, da det ble forbudt ved lov. Det var ofte småkårsfolk på landet som ble pleieforeldre. I tillegg til betalingen fra Fattigvesenet fikk de billig arbeidskraft på gården. Dødeligheten blant de bortsatte barna var høy; særlig blant de privat utsatte og dobbelt så høy blant uektefødte som blant ektefødte barn. Den hyppigste dødsårsaken for barn var tarmsykdommer. Pleiebarna ble i større grad ofre for dette enn andre barn, grunnet dårlig ernæring, ofte mat av dårligste sort, kombinert med mangelfull kunnskap om barnestell, urenslighet og overfylte, usunne boliger. 10 DISputten 1/2013

11 Det fantes også en mer uoffisiell barnebortsetting. Privat bortsetting var en mulighet for unge, ugifte mødre som ville unngå den avklaringen av hjemstavnsrett som utsetting gjennom Fattigvesenet ville medføre: Om moren bodde i Kristiania og barnet ble utsatt gjennom Kristiania Fattigvesen, skulle regningen betales av fattigvesenet i det amtet moren sognet til, og slik ble det uvegerlig kjent i hjembygda at den unge kvinnen hadde fått et barn, og det uten å være gift. Mange ønsket dessuten å sette barna bort privat, fordi det da syntes enklere å ha kontroll med pleiefamilien og å få barnet tilbake på et senere tidspunkt, noe man ikke kunne gjennom Fattigvesenet. Det var altså etterspørsel etter private utsettelser av barn og det var slik Anna Mathea Johansen og hennes medhjelpere kunne iverksette sin groteske virksomhet. Udatert foto fra Åkerbergveien barnehjem. Eier: Oslo Byarkiv «Madam Clausen» og kompanjong Morgenbladet hadde 30. september 1901 et utførlig referat fra rettssaken, som pågikk mellom 23. september og 1. oktober den høsten. Det var gjennom avisannonser at hovedpersonen i saken, tiltalte «No. 2», Anna Mathea Johansen, fikk tak i de fleste av barna. Hun møtte mødrene, «spillede komedie», oppga falskt navn og avtalte betaling, enten kroner månedlig, eller en engangssum på kroner, noe som tilsvarte en årslønn for en løsarbeider. Det var imidlertid bare i starten hun gikk med på å få månedlig betaling kontra en større engangssum for barna, for «da hun saa, hvor daarligt det gik med Børnene, forstod hun, at hun vilde tjene bedre paa disse sidste Betalingsvilkaar.» Anna Mathea Johansen var i år gammel og må ha klart å både inngi tillit og virke troverdig i rollen som omsorgsfull pleiemor. Hun kalte seg ofte «Madam Clausen», påstod hun var fra enten Drammen eller Ski, men nevnte aldri Nordstrand, der hun egentlig losjerte. Hun var noen ganger enke, andre ganger gift, men barnløs kvinne; velstående, med en mann som var håndverker. Hun ønsket seg barna for sin egen del og ikke for fortjenesten, fortalte hun mødrene, for hun var så glad i barn og hadde ikke kunnet få noen selv. Barna skulle attpåtil arve henne. Alt var selvsagt løgn fra ende til annen. Anna Mathea Johansen var verken gift eller velstående, og knapt noen av barna overlevde en måned i hennes pleie. I tillegg hadde hun allerede selv to barn, begge født utenfor ekteskap. Anna Johansen tok til sammen til seg nitten pleiebarn i perioden fra oktober 1899 til arrestasjonen et drøyt år senere. Av disse døde seksten hjemme hos henne, under svært mistenkelige omstendigheter, mens et ble drept hos Pauline Olsen og puttet i en vadsekk. Barnet lå fremdeles i vadsekken i Pauline Olsens leilighet da hun ble arrestert tre måneder senere. Av de nitten barna var det to overlevende. Det ene av disse to, et fire år gammelt barn som hadde vært hos Anna i 2 4 måneder, var så avmagret at moren vitnet at hun aldri hadde sett noe lignende. Saken ble i avisene omtalt som «Pleiemødre-Sagen» og allerede fra de tre hovedtiltalte ble arrestert i november 1900, gikk det ville rykter i byen, ifølge Aftenposten 6. desember. Tiltalt «No. 1» var Pauline Olsen, som i likhet med Anna Johansen fylte 35 år i Hun bistod med å skaffe barn gjennom forskjellige bedragerier, og sørget for å skaffe dødsattest og få begravd barna etter de var døde, noe hun fikk en spesiell godtgjørelse for. «Efterat Aftale var truffet med Barnemoderen, tog No. 2 Børnene ud til Nordstrand. Her døde de efter kortere eller længere Tid. Hun pakkede saa Liget ind, lagde det ned i en Vadsæk og drog ind til Christiania til Pauline Olsen. Denne henvendte sig saa til Læger, for hvem Barneliget blev synet, og paastod, at det var død i Christiania, og kom med andre urigtige Opgivender om Sygdom og Dødsaarsag. De benyttede flere Læger, da naturligvis ellers de hyppige Dødsfald vilde vække Mistanke og fik da af disse Dødsattest. Et Barnelig - der saa godt ud - blev forevist under forskjellige Navne for 3 forskjellige Læger, og de fik herved 3 Dødsattester, hvoraf de 2 kunde benyttes til andre Børnelig.» Pauline tilstod å ha drept Asta Landbergs barn Astrid, fordi hun etter å ha vært i pleie hos Anna Mathea og hennes ti år yngre medhjelper Martha Kristine Andresen, kom tilbake til Pauline «yderst vanstelt». Hun forklarte i retten hvordan hun hadde tatt livet av jenta: «Hun tog en Morgen og hældte i Barnet en Spiseske Nafta, og da dette ikke strax virkede, puttede hun det ned i en med Vand fyldt DISputten 1/

12 Balje og holdt det der, til det var dødt. Oprindelig paastod hun, at No. 2 Anna Johansen havde været med derpaa, men har senere fragaaet dette og erklæret at have udført Gjerningen alene. Liget puttede hun i en Vadsæk, som blev staaende i Leiligheden til hendes Arrestation i November 1900.» Pauline Olsen vitnet om at flere av barnelikene hun hadde mottatt fra Anna Johansen til begravelse, luktet nafta eller konjakk. Anna Johansen ga også barna kaffe og bayersk øl og oppfordret Pauline til å gjøre det samme, da dette ville fremskynde døden. Anna ga barna skummet melk, fordi de skulle få magesyke og dø. Hun pleide også å dekke barna med tunge puter og dyner dersom de skrek, angivelig for å få dem til å tie stille. Pauline Olsen forklarte at de døde barna var utmagrede da de kom til henne fra Anna Mathea, og ofte såre og hudløse på kroppen, fordi Anna Mathea bare skiftet på dem to ganger for dag, morgen og kveld. Liket i Gaustadbekken Martha Kristine Andresen, 25 år gammel i 1900, var Anna Matheas medhjelper og medsammensvorne. Dommen fra lagmannsretten forteller at Martha Kristine Andresen og Helga Mathilde Røed, som fylte 24 år det samme året, bodde hos henne i den lille leiligheten på Nordstrand. Anna Mathea Johansen blir i rettssaken framstilt som «den intellektuelt overlegne» av disse tre kvinnene og Martha Kristine Andresen omtales som «et redskab» for Johansens hånd, som fikk langt mindre økonomisk kompensasjon for ugjerningene enn Anna Mathea selv. Selv om også Martha Kristine Andresen bodde på Nordstrand og hjalp Anna Mathea Johansen med å ta seg av barna, hadde hun selv tatt til seg ni barn i løpet av året Avsløringen av de groteske barnedrapene i 1900 førte til lovendring og økt tilsyn av forholdenepleiebarnalevde under. Udatert foto fra Åkerbergveien barnehjem. Eier: Oslo Byarkiv 1900 som hun hadde i pleie på tre forskjellige adresser: Urtegata 18, Borggata 16 og Normannsgata 14. Seks av disse mistet livet. Også «no. 6», Helga Mathilde Røed, tok til seg fem barn mens hun bodde hos Anna Mathea på Nordstrand, men dommen beskriver at hun kom mer tilfeldig og uskyldig inn i virksomheten, som i lengre tid var blitt drevet av de to andre kvinnene. Helga Mathilde hadde ikke noen direkte økonomisk interesse av forbrytelsen og hennes behandling av barna ble «foretaget efter instrux fra no. 2.» Helga Mathilde Røed var gift med Anna Matheas bror, og ga ifølge Morgenbladet et sympatisk inntrykk i retten, i motsetning til Anna og Martha, som forklarte seg ytterst kaldblodig om sine ugjerninger. Hun forklarte at hun hadde kommet i huset til svigerinnen i mai 1900, dels for å hjelpe henne med barna, dels fordi hun ikke hadde noe annet sted å bo. Hun hadde etter instruks fra Anna lagt puter over barna når de skrek, men alltid passet på at der var tilstrekkelig med luft til dem. Anna ville ikke at noen skulle vite at hun hadde pleiebarn, «fordi hun altid havde syntes, det var saadan Skam at drive den Slags Forretning», som hun selv forklarte. En av grunnene til at husvertene ikke oppdaget virksomheten, kan ha vært at både Anna, Martha og Helga hadde egne barn, som laget nok lyd til å dempe de skrikene fra pleiebarna som ikke ble kvalt av puter, «Gamascher» eller filler stappet i munnen på dem. I tillegg til disse, var det enda to kvinner som i noe mindre grad var involvert i virksomheten. Marthas søster, Karoline Mathilde Vennerskoug, 39 år gammel i 1900, 12 DISputten 1/2013

13 ble innblandet i saken ved at hun assisterte Anna Johansen i å kvitte seg med et av barnelikene. Karoline var mye hos søsteren og visste at fem barn hadde dødd i Marthas pleie. En dag kom Anna til henne med liket av et nyfødt barn innpakket i papir: «Det gjaldt at faa dette Barn bragt tilside, og Anna bad om Bistand hertil. Det var Tale om at ro ud paa Havnen og sænke det ned, men efter Forslag af Tiltalte blev liget af Anna og hende bragt og i Vestre Aker og der lagt i Gaustadbækken - en Dæl, hvis Vand det var Tiltalte bekjendt at ikke benyttes til Drikke.» Karoline forklarte ellers at hun visste lite om hvordan barnestellet var hos Anna. Ifølge lagrettsdommen var hun tidligere straffet to ganger omtrent tjue år tidligere, begge gangene for tyveri. Den siste som stod tiltalt denne høsten var den da 71 år gamle jordmoren Severine Pettersen Hochst, som hadde egen fødselsklinikk i Wessels gate. Hun forklarte at hun hadde trodd at Anna Mathea Johansen var en ganske velstående enke, og hadde ifølge rettsreferatet forsynt henne med sju barn. Hun påstod hun trodde Anna skulle fungere som et mellomledd mellom henne selv og pleieforeldrene, som skulle være bondefolk. Hun nektet for å ha visst noe som helst om at Anna beholdt barna eller om barnas videre skjebne. Ifølge rettssaken spedde hun på levebrødet sitt ved å putte en anselig del av summen de ugifte mødrene betalte for å få barna sine bortsatt til private pleieforeldre, i egen lomme. Dette nektet hun for. «Et Glædens Budskab» Pauline Olsen tilstod å ha drept ett barn, men døde før domfellelsen og fikk således ingen annen straff for det hun hadde gjort enn et ni måneders opphold i kretsfengselet i Møllergata 19. Den statlige folketellingen, som ble foretatt 3. desember 1900, forteller at Pauline Olsen var en ugift vaskepike fra Romedal, født i 1865 og med sedvanlig adresse Breigata 25 på Grønland. Ifølge Helserådets dødsfallsprotokoll døde hun 26. august 1901 av «Hæmaturia», altså blod i urinen. Nærmere dødsårsak er ikke spesifisert, men hematuri kan skyldes kreft i nyrer, urinblære eller urinledere, men også infeksjoner, nevrologiske sykdommer, nyrestein eller forgiftning. Verken Anna Mathea Johansen eller Martha Kristine Andresen tilstod å ha drept noen av barna med overlegg. Martha Kristine Andresen forklarte seg i retten om hvert enkelt av de fjorten barna hun hadde vært med på å pleie, om forpleiningsmåten og om dødsmåten. Hun tilstod at hun skjønte det kunne være galt å gi barna skummet melk, men at «hun maatte gjøre det saa billigt som muligt for at leve.» Seks av hennes ni pleiebarn døde og dødsårsaken ble angitt til krampe eller diaré. Hun forklarte i likhet med Anna at engangsbetalingen lønte seg fordi barna ofte døde fort, noe hun hadde erfart i huset til Anna: «Hun havde forøvrig liden Erindring om, hvad der passerede, idet hun ikke syntes, hun havde noget med det at gjøre, og derfor fæstede sig mindre ved det. Hun havde faaet Ordre af Tiltalte No. 2 til at lægge Puder over Børnene, og gjorde ogsaa dette.» Pauline Olsens vitneforklaring lot et av barna ligge under tunge puter oppimot to og en halv time, så det ble helt blått og «det dampede af det.» Pauline forklarte videre at «[e]n Gang, en af Børnene var død, kom No. 2 til Pauline og sagde, at idag havde hun et Glædens Budskab til hende, for nu var en af Børnene død, og hun tillagde, at det ikke var nogen Sag, om det vilde gaa ligesaa fort med de andre.» Anna påstod på sin side at Pauline flere ganger hadde «opfordret hende til ligefrem at pille Livet ud af Børn, som No. 2 for deres fælles Regning havde i Pleie, og havde kaldt hende en Jaale, fordi Børnene ikke hurtig nok blev expederede over i en anden Verden.» Anna nektet for å ha drept barna og syntes det var besynderlig at så mange barn skulle dø så fort. Både Anna og Martha påstod at en del av barna led av venerisk sykdom da de kom til dem i pleie. Til tross for dette lot de andre barn ligge sammen med disse og benytte de samme klesplaggene. Anna sa i sin vitneforklaring at hun alltid ga barna kokt og nysilt melk, som var utblandet med vann. Hun sørget alltid for rene flasker og kokte smokkene. Barna fikk ikke mat til bestemte tider, men når de våknet og skrek, og hun vasket vanligvis barna hver morgen over hele kroppen. Barna lå i en kasse, som innvendig og utvendig var foret med grønn duk. Nyankomne barn ble lagt i kassen, men uten at denne ble rengjort etter de som var døde. Hun hadde ikke meldt noen barn til Sunnhetskommisjonen, selv om hun visste at dette var påbudt. Hun innrømte at hun hadde lagt puter på de fleste barna, Hun erkjente altså at hun hadde lagt puter over barna når de skrek, «og det ikke blot Fjærpuder, men endog en tung Stampelopude», men som oftest bare i fem minutter noe hun hadde lært av Foto: «No. Lars 2», Rogstad av gangen og alltid med nok luft, Anna Mathea Johansen, som ifølge for at de skulle være stille og sove. DISputten 1/

14 35 år gamle Pauline Olsen tilsto å ha drept et barn, men døde før domfellelsen og fikk ingen annen straff for det hun hadde gjort enn et nå måneders opphold i kretsfengselet i Møllergata 19. Her et foto av fengselets bakgård ca Fotograf ukjent, Eier: Oslo Byarkiv. Hun brukte for det meste lette puter, men også av og til stampelputer, forklarte hun. Årsaken til at hun startet forretningen var at hun hadde hatt smått med penger, så hun bestemte seg for å ta til seg pleiebarn. Dette var en periode i norsk historie med høy fattigdom og massearbeidsledighet etter krakket i Folk gjorde seg til forbrytere for et brød og det var vanskelig å få fattigstøtte dersom du var arbeidsfør selv om det ikke var arbeid å finne eller særlig å tjene som arbeider. Om man tjente 150 kroner per pleiebarn og tok til seg 20 barn, beløp inntekten seg til 3000 kr en svært anselig sum i Når bare ett eneste pleiebarn ga en vanlig årslønn for en løsarbeider, var det gode penger å tjene på onde handlinger. Anna Mathea Johansen var født i Skoger og står registrert i den statlige folketellingen for 1900 som ugift tjenestepike. Hun satt på dette tidspunktet fengslet i Møllergata 19, sammen med Pauline Olsen og Martha Kristine Andresen. Hennes «sedvanlige adresse» var Tøyengata 12, der vi i folketellingen finner hennes nære slektninger, familien Røed. Anna Mathea Johansen og Martha Kristine Andresen ble begge dømt for mord til straffarbeid på livstid, samt å betale erstatning til statskassen på 50 kroner hver. Hvor de biologiske barna deres ble av sier kildene ingenting om, men de ble kanskje bortsatt til pleie. Man kan alltids håpe de fikk et bedre liv enn deres mødre ga sine pleiebarn. I folketellingens merknadsfelt for Tøyengata 12, står det at familien Røed på tidspunktet for tellingen var flyttet. Hadde de rømt? Helga Røed var fra Nordby i Ski og gift med Johannes Røed, født i 1872, som var fabrikkarbeider ved Hjula veveri og altså den yngre broren til Anna Mathea Johansen. De hadde tre døtre, Hjørdis på fem år, Eva på ett og en nyfødt og fremdeles udøpt jente. I tillegg bodde en yngre, ugift svigerinne sammen med dem, som var «Linjererske v. Papirforr.», men også hun var forsvunnet på tellingens tidspunkt. Helga Mathilde Røed var ikke tidligere straffet. Hun ble dømt til fengsel i tjuefem dager på vann og brød og til å betale erstatning til statskassen for saksomkostninger på ti kroner. Severine Pettersen Hochst ble siktet etter straffelovens kapittel 21 1, «for i hensigt at forskaffe seg eller andre en uberettiget vinding at have voldt en anden formuestab derved, at hun gjennem falske foregivender eller ved at lægge skjul paa sandheden eller ved anden skuffende adfærd hos nogen har fremkaldt eller styrket en vildfarelse, ved i juli 1900 at opgive for Sofie Nilsen og Alma Flem, at 14 DISputten 1/2013

15 deres børn Johan og Ragna blev bortsat til pleie med en betaling af 200 kroner til henholdsvis snedker Kristian Andersen i Skaugær og en rig bondekone, medens børnene i virkeligheden bortsattes til no. 2. for 150 kroner, idet no. 4. selv beholdt 50 kroner af betalingen.» Hun ble dømt til fengsel på vann og brød i åtte dager. Karoline Mathilde Vennerskoug ble idømt samme straff, men ble fritatt for å betale omkostninger fordi hun hadde tilstått forbrytelsen. Aftenposten brakte følgende referat fra domsavsigelsen den 1. oktober 1901: «De Tiltalte No. 2 og 3 fortrak ikke en Mine under Domsafsigelsen, men No. 2 gjentog paa Lagmandens Forespørgsel, om de Tiltalte ønskede at udtale noget i Anledning af Dommen, sin Udtalelse fra igaar, at hun ikke kunde vedtage, da hun ikke var skyldig i Mord.» «Magre, som udsatte Børn pleier at være» Lagrettsdommen lister opp alle barna ved navn, samt navnet på deres mødre, men mødrenes navn ble ikke offentliggjort i avisene, etter at lagmannen under domsavsigelsen henstilte referentene til «at vise Hensynsfuldhed mod de ulykkelige Barnemødre.» Ifølge Morgenbladet 30. september, forklarte flere av mødrene at Anna Mathea Johansen hadde henvendt seg til dem etter at barna deres var døde, for å heve den månedlige summen. Hun påstod da at barna deres hadde det godt og var sterke og raske. Ifølge mødrenes vitnemål var de fleste barna absolutt friske og sterke da Anna fikk dem i forpleining. Men innen 14 dager var omme var de fleste av dem avgått ved døden. En eldre kone, Wilhelmine Johansen, hadde hatt et av barna til forpleining før Anna tok over. Hildora Hansens barn Arthur William avgikk ved døden samme kveld som Anna mottok ham. Wilhelmine Johansen vitnet om at gutten var absolutt kjekk, frisk og kraftig da hun ga ham fra seg og ble ganske rystet da statsadvokaten fortalte henne om guttens skjebne. Det var stor barnedødelighet i Kristiania rundt 1900, og tuberkolosen herjet. Professor Ellen Schrumpf skriver at barnedød i arbeidermiljøene på Kristianias østkant trolig ble erfart i tråd med gamle forestillinger om at mennesket ikke hadde noen innflytelse over døden: det var nedfelt en forventning om at man ikke kunne hente barnedødsfall ut av skjebnens klør. Legebesøk kostet svært mye og det hørte trolig til sjeldenhetene at lege ble tilkalt. utstedt dødsattestene ikke ble mistenksomme for å ikke ha blitt forevist barna mens de var i live. Legene, som heller ikke blir navngitt i Morgenbladet, forklarte for retten at de ikke hadde sett merker som kunne tyde på ytre vold på de døde barna og stolte derfor på pleiemødrenes påstander om at barna var døde av naturlige årsaker, som kramper, magesyke eller diaré. De sakkyndige, Professor Harbitz og cand. med. Fin Holmsen, obduserte fire barnelik, men tre av disse var kommet for langt i forråtnelsesprosessen til å fortelle noe sikkert. Det siste barneliket, som ble funnet hos Anna Mathea ved hennes arrestasjon, viste derimot tegn på kvelningsdød og hadde lungeødem og blodutredelser på lungen. Heller ikke de sakkyndige fant tegn til ytre vold på barna. Det som gjorde forholdet med de tiltaltes virksomhet så eiendommelig, forklarte de, var at nesten alle barna døde, at de døde ganske straks etter at de var kommet til dem og at de døde hele året rundt, slik at tanken på epidemi var utelukket. Professor Harbitz meddelte til sammenligning at den offisielle statistikken på mortaliteten blant utsatte, uekte pleiebarn de siste årene viste at det gjennomsnittlig var 1/3 barn av barna som døde. De sakkyndige uttalte videre at å fôre barn med skummet melk var å betrakte som vanrøkt. Det var Sunnhetskommisjonen som skulle føre tilsyn med pleiebarn som ble utsatt utenom fattigvesenet, men dette pleiehjemstilsynet var ifølge Anne-Lise Seip illusorisk. Det vakte offentlig forargelse at englemakerskene så enkelt hadde klart å unndra seg tilsyn. I Morgenbladet, to dager etter domfellelsen, skrev «Medicus» inn et leserbrev der han foreslo at likene av utsatte pleiebarn alltid skulle bli obdusert, slik at «[b]ehandlingen af disse Ulykkelige [vilde] blive bedre, og Forbrydelser, som de i disse Dage afslørede, blive sjeldnere.» Ille var det ellers at distriktslegen i Aker, Hennum, faktisk hadde vært på inspeksjon hos Anna Mathea Johansen ved et tilfelle, uten å finne noe å bemerke: «Distriktslægen fandt Forholdene der hverken verre eller bedre, end det pleier at være i den Slags Anstalter. Børnene hos hende var magre, som udsatte Børn pleier at være.» Denne opplysningen, sammenstilt med den høye dødeligheten hos utsatte barn, sier mye om forholdene disse stakkars ulykkelige måtte leve og dø under også når de ikke var i forpleining hos kaldblodige mordere. Dette kan kanskje forklare hvorfor legene som hadde DISputten 1/

16 KILDER: Helserådet, Administrasjonen, hovedarkivet. Ic, Protokoll over anmeldte døde Folkeregisteret, Gbb, Folketelling 1901, Møllergata 19. Statsarkivet i Oslo, Oslo lagdømme. Domsprotokoll nr Litteratur og trykte kilder Aftenposten, morgen :1: «Pleiemødre-Sagen.» Aftenposten, morgen :1: «Pleiemødre-Sagen.» Aftenposten, morgen :1: «Pleiemødre-Sagen.» Morgenbladet, morgen :1: «Pleiemødrene for Lagmandsretten.» Morgenbladet, morgen :1: «Pleiemødresagen.» Morgenbladet, morgen :1: «Pleiemødre-Sagen.» Morgenbladet, aften :1: «Pleiemødrene for Lagmandsret.» Morgenbladet, morgen :1: «Pleiemødre-Sagen.» Morgenbladet, aften :1: «Dommen i Pleiemødresagen.» Barne- og familiedepartementet (2004): NOU 2004: 23. Barnehjem og spesialskoler under lupen Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner Oslo: Statens forvaltningstjeneste/informasjonsforvaltning. Bergkvist, Johanne (2009): «Pleiebarnas historie.» I: Tobias. Tidsskrift for oslohistorie. Tema: Fattigdom. Bård Alsvik (red.). Oslo byarkiv, nr. 2/ Hagen, Gerd (2006): Barnevernets historie. [Lesedato ] Melvold, Erik Oluf (1998). «Pleiebarna.» Hefte 27 i serien «temahefter om byen vår» Oslo: Oslo kommune, Skoleetaten, Skoleadministrasjonen. Odelstinget (1903). Ot. Prp Ang. forslag til lov om tilsyn med pleiebørn m.v. Kristiania. Schrumpf, Ellen (2012): «En tredje vending i barndomshistorien?» I: Historisk tidsskrift. Ida Bull (red.). Universitetsforlaget, nr. 2/ 2012 Seip, Anne Lise (1994): Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk Oslo, Gyldendal norsk forlag. Nettsiden til DIS-OA Har du vært inne på nettsiden vår? Hvis ikke så er den verd et besøk. Der ligger det mye informasjon! På førstesiden blir det lagt ut nyheter, du finner aktiviteter, alle utgaver av DISputten (krever innlogging), informasjon om prosjekter og mye annet. Ta deg en tur innom! Medlemstilbud DIS-Norge har en rekke medlemstilbud som tilbys medlemmene til redusert pris. Disse finner du i DIS-butikken her: Noen av disse tilbudene (bøker) kan du få kjøpt på medlemsmøtene så benytt anledningen til å få tak i boken du ønsker deg portofritt! 16 DISputten 1/2013

17 Aktiviteter i DIS-Oslo/Akershus Slektskafé i Øvre Slottsgt 2b Den siste lørdagen i hver måned arrangerer DIS-Oslo/Akershus Slektskafé i samarbeid Norsk Slektshistorisk Forening. Disse kaféene holder til i våre lokaler i Øvre Slottsgate 2b, og det er aktiviteter i flere etasjer. I kursrommet i 1. etasje sitter folk klare til å hjelpe til med slektsprogram og andre spørsmål, i 4. etasje befinner NSF sitt lokalhistoriske bibiotek seg og i etasje 4B er det kaffe og vafler og mulighet for søkehjelp til din slektsforsking. Det er trådløst nett i lokalene så ta gjerne med deg en bærbar PC, det er også mulig å søke i databaser som det abonnereres på. Så her er mulighetene mange! Godt besøkt De siste slektskaféene har vært rikelig besøkt av likesinnede slektsforskere på jakt etter røtter, med håp om å få hjelp med søk i kilder i Norge, Sverige og USA. Det har vært hektisk i alle rom fra kursrommet i 1. etasje, i 4. etasje i biblioteket til Norsk Slektshistorisk Forening og opp i etasje 4B der kaffekoking, vafler og søkehjelp på Sverige og USA har rådet. Trondheimsdatabasen. Skifter i Salten. Svensk Slägtkalender og Svenska Âttartal. Svenska Släktkalenderns Register Kilder som kommer: Skifter i Lofoten og Vesterålen. Skifter på Helgeland. Sjøinnrullerings-journaler fra DIS-Vestfold. Vi ønsker innspill fra våre medlemmer på databaser og litteratur vi kan gå til innkjøp av, gjerne materiale flest mulig vil få nytte og glede av. Full aktivitet i kursrommet i 1. etasje Vi kan tilby: Hjelp til søk på åpne databaser; Digitalarkivet, Registreringssentralen for Historiske Data, Familysearch, Gravminner, med mere. Hjelp til bruk av slektsprogrammer, for eksempel Brothers Keeper, TMG, Legacy og Reunion. (Dette er avhengig av hvem som er til stede). Tilgang til Norsk Slektshistorisk Forenings bibliotek og bibliotekvaktenes kompetanse. Aftenpostens Arkiv. Ancestry.com, som blant annet inkluderer: «Fødte i Sverige » samt folketellinger og andre databaser fra USA og Canada. ArkivDigital med svenske kirkebøker innscannet i farger. Andre tilbud? DIS-Oslo/Akershus vil i løpet av våren 2013 få eget møterom i 4. etasje i Øvre Slottsgate 2B. Der vil våre PCer stå med databasene tilgjengelig også på dagtid, så lenge personalet på DIS-Norges kontor er til stede. Det vil kun være selvbetjening, personalet har dessverre ikke tid til å drive veiledning. Mer informasjon om dette vil komme ut til medlemmene, straks kontoret er etablert med PCer. Se for øvrig Leder i dette nummeret. Her får 2 kafébesøkende hjelp av leder Carl Birger DISputten 1/

18 Lokalgruppe DIS-Asker Skrevet av Harald Sørgaard Djupvik Harald Sørgaard Djupvik Leder i DIS-Asker Vi er lokallaget vest for byen. DIS-Asker ble stiftet i mai 2011, og begynte med regulære aktiviteter samme høst. Nedslagsfeltet vårt er primært Asker, selv om det av og til også kommer medlemmer fra både Bærum og Røyken. Pr i dag er det ca. 150 medlemmer som har poststed i Asker, og vi forsøker selvsagt å bli flere hele tiden. I den forbindelse drar vi også nytte av publisiteten rundt «Hvem tror du at du er?» og «Tore på sporet» på NRK. Møtene våre er i prinsippet åpne for alle, for derigjennom å gi oss muligheten til å verve nye medlemmer. Fra starten ble det valgt et styre på fire personer som i praksis har driftet DIS-Asker siden. Det har vært: Harald Sørgaard Djupvik, leder Terje Nordenstam, sekretær Mona Kristiansen, kasserer og Johan Frantsvaag, webansvarlig I følge vår foreløpige vedtekter, velges styremedlemmene for ett år av gangen, men fordi vi trengte tid til å kjøre oss inn og komme ordentlig i gang, ble det bestemt at alle skulle sitte hvert fall 2 år. Vi har vårt første årsmøte nå i mars, og da blir sikkert noen av styremedlemmene byttet ut. I begynnelsen hadde vi møtene våre i Foredragssalen på Biblioteket, men i fjor høst flyttet vi opp i 4. etasje i Kulturhuset i møterom 1. Det er lokaler som er midt i blinken for oss, moderne med internettilkobling og lett å komme til, midt i Asker sentrum. Vi har slektskaféer den midterste onsdagen i hver måned fra kl DIS-O/A støtter DIS-Asker med et bestemt beløp hvert år, siden vi i liten grad har egne inntekter. Lokallagene har jo som oppgave å være et tilbud til DIS-medlemmene lokalt. Det litt spesielle med DIS-Asker, er at det er svært få av medlemmene som har slektstilhørigheten sin her fra Asker. Tvert imot, de aller fleste er, enten selv eller gjennom sine foreldre, kommet flyttende hit i løpet av de siste årene. I følge gårdsinndelingen fra 1826, var det 95 gårder i Asker på den tiden, men det var altså først etter 1960 at folketallet tok seg betydelig opp. DIS-Asker er derfor ikke nødvendigvis spesialister på Asker-slektene, selv om vi selvsagt forsøker å følge opp lokale slekter så godt vi kan. Blant annet ved å koble oss til Asker og Bærum Historielag, og vi har også i mange tilfeller bedt inn foredragsholdere som har fordratt om «sin Askerslekt». På julemøte fikk vi endog tak i Jon Mamen, sønnen til Hans Chr. Mamen, som i sin tid var med å starte Asker og Bærum Historielag i Han holdt et minnerikt foredrag om faren sin og sin oppvekst som sønn av sykehuspresten på Dikemark. Nå er det slik at det selvsagt er en nær sammenheng mellom lokalhistorie og lokal slektshistorie, og jeg støtter fullt ut alle de som mener at vi er med på å skrive historien nedenfra. Vi kan kanskje være litt smalere i vår tilnærming, men i den grad slektshistorikere fyller på de biografiske dataene med å fortelle hvordan en gitt person levde med og i sin samtid, blir jo overlappingen stor. For å parafrasere H. Chr. Mamens begrunnelse for å starte Asker og Bærum historielag (se Asker og Bærum Historielag, skrift nr. I, 1956): «I et kultursamfunn er slektshistorisk granskning en nødvendighet. Det er nødvendig av hensyn til den lokale slektshistorien og av hensyn til oss selv. Slektshistorie har krav på å bli tatt vare på. Arbeidet er nødvendig for oss fordi kjennskapet til levekår og innsats i svunnen tid vil gi oss 18 DISputten 1/2013

19 perspektiv og inspirasjon. Dessuten er arbeidet med slektshistorie den festligste hobby. Det er en fritidsbeskjeftigelse som vil tiltale ungdommen og gi oss et pedagogisk hjelpemiddel i den etisk-sosiale og intellektuelle oppdragelse. For å stimulere interessen, koordinere granskningen, undervise i teknikken og publisere det samlede materiale, er en slektshistorisk forening nødvendig». Kanskje litt høytidsstemt, men ikke mindre riktig av den grunn etter min mening. Som et trekkplaster til våre slektskaféer har vi valgt en form hvor vi forsøker å få ulike foredragsholdere til å starte kaféene med et slekts- eller lokalhistorisk foredrag, for deretter å ha vanlig slektskafé den siste timen. Det ser ut til å være en form som fungerer, selv om det har variert hvor mange som har kommet hver gang. Er vi heldige kommer det opp mot 20 stykker, faller vi igjennom kommer det under 10. Noe av det mest vellykkede vi har gjort var gravminnevandringen på Asker kirkegård grundig guidet av Rosita Einarsen i fjor vår. Vi forsøkte oss også med et nybegynnerkurs, men der ser nedslagsfeltet ut til å være for lite, da kun 4 stykker melde seg på. La meg også nevnte at DIS-Asker tok på seg fadderskapet til to av Eidsvollsmennene; Frederik Motzfeldt og Jens Schow Fabricius. Det var kanskje litt krevende, men flere av medlemmene gjorde en betydelig innsats. Vi kom ikke helt i mål med Frederik Motzfeldt, men hovedgrunnen til det var nok at vi fikk det fadderskapet veldig sent i prosessen. At det var lærerikt, tror jeg nok de fleste medlemmene er enig i. Som sagt er vi lokallaget vest for byen, og fungerer på mange måter som et supplement til det tilbudet medlemmene har gjennom DIS-O/A. Reiseveien er jo ikke lengre enn at mange medlemmer godt kan benytte de tilbudene som er i Oslo. For å få til en god synergi mellom DIS-O/A og DIS-Asker tror jeg det er viktig at noen setter seg ned og ser på helheten i tilbudene til medlemmene, slik at tilbudene i størst mulig grad utfyller og ikke konkurrerer med hverandre. Dette blir ytterligere aktualisert fordi flere medlemmene fra Bærum har begynt å trekke mot Asker. Kanskje ikke så rart, siden historielaget alltid har dekket begge kommunene. Det har vi jo ingenting i mot, men noen burde tenke gjennom en plan for hvordan lagsstrukturen etter hvert skal utvikles. Bør det etableres et eget DIS-Bærum eller er DIS-Norge (les: DIS-O/A ) best tjent med å slå lagene sammen til DIS-Asker og Bærum? Det får kanskje fremtiden vise. På toppen ser du to bilder fra møte i DIS-Asker med leder Harald. Bildene er fra høsten/vinteren Til venstre DIS-Askers egen bannerup. DISputten 1/

20 Presentasjon av de nyvalgte til styret Anne-Grethe Paulseth, født i 1951 i Oslo. Arbeider til daglig som sekretær på Oslo Universitetssykehus, hvor jeg har vært siden Jeg er gift i mitt andre ekteskap, har 2 voksne sønner fra første ekteskap. Min interesse for slektesforskning begynte i 1995 da yngste sønn var på vei ut av barndomhjemmet. Mine forfedre kommer henholdsvis fra Hedmark, Oppland, Østfold, Bohuslän, Vestfold og Østre Aker. Har gått 2 slektsforskningskurs på Folkeuniversitetet, og henne som jeg visste minst om, min farfars mor, fikk jeg endelig mer informasjon om. Det sies at man skal spørre de eldste i slekta, men når de ikke har noe å fortelle får man hjelpe seg selv. Via kirkebøker, folketellinger og litt bygdebøker har jeg smått om senn fått inn 66 navn og 25 familier i min Brothers Keeperbase. Det siste er at jeg venter på brev fra Landsarkivet i Gøteborg angående forfedre i Hunnebostrand. Da jeg blir AFP-pensjonist fra høsten 2013 syntes jeg det var hyggelig å bli spurt om å være med i styret. Jeg har vært medlem av DIS-Norge siden slutten av Sissel Marit Bue Født i Oslo i Bosatt i Bærum kommune i 9 år, Oslo kommune i 29 år, Vefsn kommune i 6 år og Hattfjelldal kommune i 19 år. Bor nå i Nittedal kommune. Jewg er utdannet sykepleier og kommunalkandidat. Arbeidet som klinisk sykepleier i Oslo kommune i ca 8 år. Fagforeningsarbeid i Norsk Sykepleierforbund på heltid i 8 år. Deretter ulike lederstillinger innenfor pleie og omsorg, helse-, barnevernog sosiale tjenester i Vefsn og Hattfjelldal kommuner i 25 år. Ble i 2012 AFP-pensjonist. Har i fritiden vært opptatt med den organisatoriske delen av revy-, idrettslag- og ungdomslagsarbeid i tillegg til filateli og slektsgransking. Har i perioder sittet i styre for ulike aksjeselskap innenfor hotell- og næringsmiddelfag samt tiltaks- og vekstbedrift. Har mye slekt fra Østlandet; Akershus og Nittedal, Østfold og Rakkestad videre Buskerud og Modum. Startet så smått med slektsgransking rundt Medlem av DIS-Norge siden +/- år Er fra 2013 leder av Arbeiderbevegelsens Historielag i Akershus. Else Edvinsen Granum Jeg ble født i Oslo i 1941 og tilbragte min barndom i nærheten av Kiellands Plass og på St.Hanshaugen. I 1975 flyttet jeg til Vestby og siden har jeg blitt her. Jeg er gift på 44 året det sies å være kretsrekord for Vestby - og jeg har to voksne sønner. Inntil jeg ble pensjonist i 2006 arbeidet jeg i bank. Slektsforskning begynte jeg med for ca år siden, og er blitt helt «hekta». Jeg har nok all min slekt syd for Dovre, min mors slekt kommer fra Østerdalen og min fars familie fra Hønefoss via Sverige og Halden. I 2005 oppdaget jeg at flere i slekten hadde utvandret til Amerika og dette har resultert i flere turer «over there». Dag Anders Kjærnes Født 1961 i Østfold. Jeg har min oppvekst fra Rygge og har aner på hele Østlandet, den ene siden fra Hedmark. Den andre siden er fra Østfold og med utgangspunkt på Onsøy. Slekter i Sverige og USA inngår og i min forskning. Har drevet med slektsforskning i noen år, men først de siste årene har det tatt av og gitt noe mer en å jobbe med via andres materiale. Jeg har mitt hovedvirke i posten hvor jeg har vært siden jeg var 18. Av andre interesser så har jeg vært speider i alle år og hatt diverse roller i speidingen. I dag er det redusert til utleie av et speidersenter vi har i Nittedal. 20 DISputten 1/2013