Høringssvar til NOU 2017:15 Forslag til ny revisorlov Advokatfirmaet Strandenæs AS

Transkript

1 Finansdepartementet Oslo, Vår ref: 4011/AM Deres referanse: 17/3532 FMA PF Høringssvar til NOU 2017:15 Forslag til ny revisorlov Advokatfirmaet Strandenæs AS 1. Innledning Advokatfirmaet Strandenæs AS har betydelig erfaring innen revisjons- og regnskapsførerjus gjennom samarbeid med revisorer og regnskapsførere. Vi ser grunnleggende positivt på lovforslagene i revisorloven, men mener at det er svært viktig å se nærmere på regler om reaksjoner mot revisor. Vi vil nedenfor knytte enkelte kommentarer til endringsforslagene om reaksjonsmidler mot revisorer som overtrer regelverket. Reaksjonsmidlene skal bidra til å sikre samfunnets tillit til revisors arbeid og til revisjonsfagets utøvere. For å oppnå dette, må reaksjonene bygge på likebehandling, forutberegnelighet og klare beviskrav. 2. Utvidede reaksjonsmuligheter Advokatfirmaet Strandenæs er svært positive til at det i forslaget til ny revisorlov legges opp til flere alternative reaksjonsmuligheter ved revisors overtredelser av regelverket. Alternativene i dag er svært begrensede, spesielt med tanke på at Finanstilsynet heller ikke praktiserer tidsbegrensede tilbakekallinger. I dag er alle tilbakekallinger i utgangspunktet livsvarige. Det er imidlertid, etter vårt syn, ikke tilstrekkelig begrunnet hvorfor muligheten til å ilegge irettesettelser skal tas ut av reaksjonspanoramaet. Vi ser dette som en svært hensiktsmessig reaksjon på overtredelser av mindre alvorlig karakter.

2 3. Finanstilsynets dobbeltrolle: beslutte faglig standard og samtidig være tilsynsorgan, 3-4 Grunnleggende skal Finanstilsynet påse at revisorene holder en standard, både faglig og etisk, som gir tilstrekkelig tillit og troverdighet. Vurderingen må knyttes til en bransjenorm for revisoryrket, og den bærende normen må være at revisorens faglige og etiske skjønn er i samsvar med hva den alminnelig ansvarlige revisor oppfatter å være korrekt. Utkastet til ny revisorlov legger imidlertid opp til at Finanstilsynet skal foreta vanskelige skjønnsvurderinger. Herunder skal Finanstilsynet vurdere hvorvidt revisor «har utvist en atferd som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte», 3-4 (1) bokstav d. Normen som Finanstilsynet skal vurdere mot er ikke på noe punkt klarlagt, slik at Finanstilsynet om dette blir lovgivningen - må fylle dette uklare skjønnstema med et konkret innhold. Vi ser med bekymring på at Finanstilsynet både skal knesette faglige standarder, og operere som et tilsynsorgan i etterkant. Vi er redd for at Finanstilsynet ikke er utrustet for å utføre denne typen praktiske og konkrete vurderinger, og ikke minst at dette setter Finanstilsynet i vanskelige dobbeltroller. Finanstilsynets rolle er blant annet å øke den faglige standarden på revisorstanden, noe som skjer gjennom nyskapende krav til for eksempel dokumentasjon og rutiner. Det må kunne forutsettes at Finanstilsynet på dette område ligger i forkant av utviklingen og at de faglige krav som Finanstilsynet anbefaler og arbeider for, ligger i det absolutte toppsjikt. Reaksjonsmidler mot revisorer skal imidlertid bare anvendes der revisors handlemåte er klart klanderverdig fordi den ikke oppfyller de krav man kan stille til ordinære ansvarlige praktiserende revisorer. Problemet blir å skille mellom slik praksis faktisk er og slik Finanstilsynet ønsker at den burde være. Uansett er et vedtak om å inndra en bevilling et meget alvorlig inngrep og dette bør ikke skje på grunnlag som er utilstrekkelig definert. Det må derfor fremgå mye tydeligere i lovteksten at det Finanstilsynet skal håndheve er objektiverte krav til yrkes-utførelse, og ikke tilsynets til enhver tids oppfatning av hvordan revisjonsutførelsen skal være. Hvorvidt revisoren har overtrådt de objektive kravene til utførelsen må klart anses som et rettsanvendelsesskjønn hvor domstolen fullt ut kan prøve alle sider av vurderingen, herunder om de objektive kravene er oppfylt og hvorvidt det eventuelt skal ilegges en reaksjon. 4. Et mer uforutsigbart reaksjonssystem og dårligere rettssikkerhet Forslaget mangler også en grunnleggende gjennomgang av når og hvilke reaksjonsmulighet Finanstilsynet eventuelt skal ilegge. I henhold til 14-1 til 14-5 kan Finanstilsynet tilbakekalle godkjenning eller ilegge en sanksjon. Dette er klart å anse som et initiativskjønn og retningslinjer for når og hvor lenge de ulike reaksjonsalternativene skal ilegges mangler. 2

3 Adgangen til å ilegge reaksjoner mot revisor utvides. Uskikkethetsvurderingen er nevnt i forarbeidene 1 å skulle «øke forutberegneligheten for revisorene og redusere risikoen for vilkårlig tilbakekall». Samtidig legges det opp til at det skal foretas en vurdering av om revisoren har «utvist en atferd som gir grunnlag for å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte». De momentene som det skal vektlegges, er begrensede kun til tidligere reaksjoner, og ikke fremtidsvurdering. Eksempelvis har en revisor fått et tidligere vedtak om tilbakekall av godkjenning, og senere søker på nytt for å få godkjenning som statsautorisert revisor. Årsaken for tilbakekallet var eksempelvis av midlertidig karakter, forholdene er rettet og ingen andre forhold tilsier at revisoren ikke vil utøve yrket på en forsvarlig måte. I vurderingen av om revisoren skal få godkjenning og han er skikket, skal det legges vekt tidligere «tilbakekall av offentlig godkjenning». Tilbakekall av offentlig godkjenning er som forarbeidene 2 også beskriver av hensyn til å «hindre at uforsvarlig virksomhet kan fortsette eller for øvrig begrense virkningene av overtredelser». Realiteten av bestemmelsen er at det ikke tas vurdering basert på hvordan revisoren vil utøve yrket, men heller at han straffes for tidligere handlinger. Skikkethetsvurderingen må og bør være en vurdering av fremtidig evne til å utføre yrket. Tidligere erfaringer kan være med å belyse antatt fremtidig yrkesutøvelse, men dette må være ett moment av flere i vurderingen. Har revisoren tidligere begått gjentatt, grov økonomisk kriminalitet, vil ikke forutsetningene om nødvendig tillit være til stede for å utøve yrket. Har revisoren derimot ikke hatt tilstrekkelig timer etterutdanning, men senere oppfyller kravet, vil det ikke være grunn for å anta at revisoren er uskikket, basert på årsakene bak vedtaket. Problemet med bestemmelsen er at dette kun er listet som moment som sier noe om fortiden, og ikke hvordan dette skal vurderes. Det er ikke alltid en selvfølge at dersom en revisor har begått et pliktbrudd, så er han automatisk uskikket til å utøve yrket. Det skal gjøres en vurdering, og vår erfaring er at den vurderingen som gjøres i dag allerede er for lite inngående og dermed ikke ivaretar kravet til likebehandling av sammenlignbare tilfeller. Slik den nye bestemmelsen er lagt opp, vil vurderingen kunne bli enda mer overfladisk med de momenter som oppstilles. 5. Forberedelse og saksbehandling i klagenemnd oppsettende virkning og upartisk behandling Etter det vi kan se foreligger det ikke utkast til regler om oppsettende virkning ved påklaging av vedtak. Hovedregelen bør være at det gis oppsettende virkning, med mindre det er forhold i den konkrete sak som tilsier at vedtak som ikke er rettskraftig likevel skal tre i kraft. Dagens klagebehandling er etter vårt skjønn ikke i samsvar med de krav som bør og må stilles til godt forvaltningsarbeid i så alvorlige situasjoner. Slik vi ser det er dagens klagebehandling skjemmet av at man verken har tilstrekkelig hastighet eller nødvendig objektivitet. Det finnes flere eksempler på saker med opptil 7 års saksbehandlingstid fra klagen er sendt til klagen faktisk er blitt behandlet. 1 NOU 2017:15 s NOU 2017:15 s

4 Det må påpekes at dagens praksis i Finanstilsynet er i dårlig samsvar med krav til førsteinstansorganets befatning med klagesaker. Finanstilsynet har i flere saker inngått i lengre skriftvekslinger til forsvar og utdyping av eget vedtak og ikke begrenset seg til å vurdere om klagen medfører behov for endret vedtak i førsteinstans slik loven krever. Det er også eksempler på at nytt bevis er lagt frem av Finanstilsynet for Klagenemden. Finansdepartementet saksforbereder klager til Klagenemnden. Slik vi oppfatter det er imidlertid Finansdepartementet uten eget apparat for å vurdere faktum i slike saker. Vi ber om at det opprettes et eget organ for å saksforberede klagesakene. Finanstilsynet varsler i dag først om vedtaket, treffer vedtaket, vurderer mulig omgjøring, før de til slutt inngår i prosedering om førsteinstansvedtakets rettmessighet. Etter at vedtaket er sendt til Klagenemnden for behandling, burde ikke Finanstilsynet kommentere saken ytterligere med mindre det fremlegges nye bevis eller anførsler fra klager. Dagens situasjon er dessverre at Finanstilsynet er mye dypere involvert i klagebehandlingen noe som an svekke tillitten til Finanstilsynets upartiskhet. 6. Gebyr for behandling i klagenemnd Det oppstilles et forslag om at det skal kunne kreves dekket et gebyr for å få vedtaket behandlet i klageinstansen i forslag til 15-1 (4). I andre offentlige klageorgan betales det ikke gebyr for klagebehandlingen, herunder er klagebehandling av vedtak om avslag på eller tilbakekall av autorisasjon som helsepersonell gratis 3. Prinsippet om gratis klagebehandling har sammenheng med at klageorganet ikke skal ha noen egeninteresse i resultatet av klagebehandlingen. Klagenemnden vil her få en egeninteresse i resultatet av klagen ved at inntektene vil øke dersom vedtaket opprettholdes, mens inntektene uteblir ved omgjøring. Dersom klageren skulle vinne frem med klagen sin, vil han i tillegg kunne kreve sine sakskostnader i saken dekket. Dette skillet mellom kostnaden forbundet ved å omgjøre vedtaket eller ikke i klageorganet, vil kunne medføre at det er enda vanskeligere for en klager å få en rettferdig og upartisk saksbehandling i klageorganet, og strider med alminnelige rettssikkerhetsprinsipper. 7. Publisering 14-8 Hovedregelen når domstolen og andre forvaltningsorgan som eksempelvis skattemyndighetene og legenemnden, tar saker til behandling er at dommene og vedtakene anonymiseres. Dette burde ikke være annerledes for Finanstilsynet enn for noen andre offentlige organ. Formålet bak publiseringen er å «motvirke til brudd på regelverket og å orientere om Finanstilsynets forvaltningspraksis». Vi kan vanskelig se interessen eller nødvendigheten ved å utpeke vedkommende med navn for å oppfylle formålet bak bestemmelsen, annet enn en eventuelt interesse ved å utpeke offentlig klander. Når det i tillegg aktivt publiseres vedtak som er påklaget utgjør dette en alvorlig trussel mot rettssikkerheten til en yrkesgruppe som på forhånd allerede har gjennomgått en kontroll av vandel og egnethetsvurdering. Tapet ved medieomtale vil alltid være betydelig 3 Helsepersonellnemnda er klageorgan for lignende saker for helsepersonell 4

5 for denne yrkesgruppen, og endres vedtaket til gunst for revisoren vil publiseringen har gjort betydelig skade lenge før vedtaket er rettskraftig. Publiserte uttalelser fra Finanstilsynet vektlegges også ved sivile tvister og øvrige rettsforhold, uten at revisors kontradiksjonsmulighet er tilstrekkelig ivaretatt. En bedre og mer forutsigbar løsning for hele revisorstandarden vil være om Finanstilsynet istedenfor utgir rapporter om hvor mange og hvilke type saker de har hatt til behandling, hvilke hensyn de har lagt vekt på og hvilke reaksjoner de har valgt å gi. På denne måten vil både hensynet til å opplyse bransjen og å sikre en preventiv effekt være dekket. Med vennlig hilsen Advokatfirmaet Strandenæs AS Harald F. Strandenæs advokat MNA 5