Regional apati. Erling Fossen

Transkript

1 Erling Fossen Regional apati Den store våte drømmen for politikerne i distriktene er å få sin mann i samferdselskomiteen på Stortinget. Da drysser det asfalt, firefeltere, broer og tunneler tilbake til fylket. Andre drømmer har de ikke. I perioden 22. august til 3. september i år arrangerte InterCity 12 politiske barer i 12 forskjellige byer i Sør-Norge under overskriften «Hele folket på bar 2005». Å reise nærmere 350 mil på kryss og tvers i Norge etter at første skoledag er begynt og alle turistene er dratt hjem, er en selsom opplevelse. De første drag av høst sender både gubbe, kjerring og unger innendørs til deres suburbiaparadis der det gode liv leves innenfor husets fire vegger eller under en varmelampe på verandaen. På landeveien møter du bare noen trailere i ny og ne, og det er nesten så du lengter etter at en elg skal hoppe ut av skauen og opp på bilpanseret, da blir det i hvert fall litt action. Ingen offentlig samtale I byene møter du gågater så tomme at du må være paranoid hvis du tror noen går bak deg. Det offentlige rom er ikke bare tomt, men også åndsforlatt. Noen forelskede par drister seg til en kaffe latte på et tomt utested i lønnlig håp om å være urbane, mens selv fyllikene sitter med sløret blikk og tenker fram mot neste sommer når fremmede får livet til å spire igjen. Ingen stemmer høres. Den offentlige samtale er forstummet. Norsk politikk når tv-studioenes rødlys er slått av og Siv Jensen har gått til frisøren sin og Jens Stoltenberg har tatt på seg den lite kledelige sykkelhjelmen og reist til sine venner grantrærne, er tilsvarende åndsforlatt. Innbyggerne er rapende fornøyde med sin konsumenttilværelse, og politikk er for folket bare tv-sendte overføringer av de kjente og kjære politikertrynene, som er like beroligende på smuglerspritfrynsete nerver som valium. Bare når partilederne fyker over landet like fort som pesten sprer seg, og deler ut roser og sukkertøy, er det ansamlinger av menneskemengder i valgbodene eller på partimøtene. Regionene har bare én drøm De politiske partiene pleide å være folkebevegelser. Nå er det bare Elkjøp som er det. Grunnplanet i partiene er smuldret bort, og valgkamp i distriktene handler i høy grad om å skaffe seg besøk fra sentralapparatet eller lokke folk til arrangementer ved å ha opptredener av lokale eller nasjonale popstjerner. Man møter regionale politikere, 26 representanter fra det kommende Stortinget var med på våre debatter, i tillegg til et dusin ordførere/eksordførere og flere fylkesordførere, som bare sjelden opptrer i medienes søkelys, og som forgjeves prøver å lære seg partiboka utenat slik at de vet hva de skal mene. Og hvor debatten eller samtalen forstummer hvis den dreies mot temaer som er utenfor rekkevidde av partiprogrammet. Norge utenfor Oslo er skrale saker. Det er blitt sagt at fornyelse alltid må komme fra de undertrykte, fra periferien, fordi den har en egeninteresse av å omgjøre avmakt til motmakt. I Norge er det stikk motsatt. Oljepengene

2 46 samtiden skaper en pervers rikdom på sentralt hold, mens den lokale kommuneøkonomien stadig må strammes inn. Derfor oppstår det en særegen klientøkonomi som gjør at mange lokale rådmenn og politikere bruker tid på å pønske ut stadig mer avanserte elendighetsbeskrivelser for å utløse større overføringer fra staten. Periferien blir stadig mer perifer, og hatet mot Oslo øker dag for dag. Innbyggerne opplever det paradoksale at selv om de hater sin klienttilværelse, er deres eneste drøm å havne på en post i statsbudsjettet. Deles Norge i fem? Norgeskartet skal tegnes på nytt. Ikke bare fordi regionsforskere på ulike høyskoler skal ha noe å gjøre, men fordi globalisering av økonomien og endring av produksjonskreftene krever en ny politisk organisering. I 2030 ventes oljeinntektene å være på under to prosent av bruttonasjonalproduktet. Innen da må Norge gjøre som de andre europeiske landene og bygge opp en sterk kunnskapsbasert fastlandsøkonomi. Oljen er blitt en forbannelse som gjør at norsk økonomi mer og mer ligner på økonomien i en bananrepublikk. Den unike tilgangen på råvarer og naturressurser gjør at Norge har fått det økonomene kaller et «bulksyndrom». Vi selger råvarer i bulk og på paller og lar all videreforedling og verdiskaping skje hos mottakerlandene. Fastlandsøkonomien i mange fylker er derfor særdeles skral, og avhengig av rikelig med tilførsel fra gjødselssprederen til den rike staten. Alle partiene er samstemte i at fylkeskommunen skal bort. Høyre og Frp vil ha to forvaltningsnivåer bestående av store og sterke byregionkommuner og en sterk stat, mens de rød-grønne har forpliktet seg til å jobbe for et sterkt folkevalgt regionalt nivå bestående av fem til ni regioner. Men en debatturné til de største byene og deres omland har drept all tro på en regional reform. I Ålesund sa fylkesordfører for Møre og Romsdal, Jon Aasen (Ap), at fylkene kom til å bestå i uoverskuelig framtid. SVs representanter på turneen repeterte det samme mantraet om at alle former for sammenslåing, både på kommune- og fylkesnivå, må skje frivillig, og da vet vi hva som kommer til å skje: ingenting. Selv i Bergen, arnestedet for den vestlandske separatismen, finnes det ingen sterke agenter for regionalisering. Den samlingen av Vestlandet som bedrives innenfor Vestlandsrådet har ingen andre enn de som jobber i de berørte fylkeskommunene tro på. Fylkesordfører og senterpartist Nils R. Sandal i Sogn og Fjordane er redd for at fylket hans kommer dårlig ut av en samlet vestlandsregion fordi fylket ikke har store bydannelser, og støtter et forslag om en egen region bestående av bare Møre og Romsdal og hans eget fylke. Møre og Romsdal er delt på midten. For eksempel ser flertallet av sunnmøringene til Bergen, mens nesten en tredel ser til Trondheim, og mange patrioter på høyresiden ser på Sunnmøre som en egen enhet som skal være seg selv nok. I Agder-fylkene og i Trøndelag, som jo har en felles regional identitet knyttet til sørlendingen og trønderen, er motstanden mot sammenslåing massiv i de to fylkene som står svakest; nemlig Aust-Agder og Nord-Trøndelag. Når fylkesordfører Tore Sandvik i Sør- Trøndelag skryter av «Kreative Trøndelag» og skal gjøre Trøndelag til den mest kreative regionen i Europa, har han ingen i Nord- Trøndelag med på laget. Tilsvarende i Aust- Agder. På vårt turnestopp i Arendal kom det klart fram at det er redselen for at Arendal skal miste alle sine offentlige arbeidsplasser til sørlandshovedstaden Kristiansand som styrer. Arendal har mistet tollkontoret sitt, til og med politimesteren sitter nå i Kristiansand. Hva gjør det med en bys selvrespekt når den ikke engang har egen politimester? Finnes sunnmøringen? Da diplomaten Sverre Jervell i sin tid startet regionaliseringsdebatten i Arbeiderpartiet med boka Norge foran oppbruddet (Europaprogrammet 1998), reiste han land og strand rundt og oppildnet regionene med en slags

3 samtiden nasjonalisme-argumentasjon. Regionene skulle svulme over av patriotisme på grunn av sin historiske storhet. Alle større regioner har en eller annen historie nedfelt i Snorres kongesagaer om en vikingkonge som har barka sammen med en eller annen høvding. Men alle forsøkene på å gjenreise de historiske regionene har spilt fallitt. Riktignok prøvde ordfører Arve Tonning (H) i Ålesund seg med en påstand på vårt debattmøte i byen, om at sunnmøringen nærmest er en høyerestående rase enn romsdalingen og nordmøringen, men uttalelsen ble møtt med hoderysting av salen (som i rettferdighetens navn må sies besto av en stor overvekt med Arbeiderpartifolk). Den økende mobiliteten, og globalisering av økonomien, gjør at slike Blut und Bodenidentiteter faller platt til jorda. Selv på Sunnmøre, der helten har vært den driftige gründeren uten folkeskole som gjør penger der andre bare ser gråstein. Agnar Mykle skriver i Rubicon at «sunnmøringen lever av det han fanger. Får han lyr, spiser han lyr. Får han brosme, spiser han brosme. Du kainn spiker en sunnmøring på flate fjøsveggen jaggu lev en og bli feit!» Men den mannlige gründeren med bare livets skole som utdanning er også redusert til minner om en fjern fortid. Riktignok lever Jens Petter Ekornes ennå som et levende bevis på den sunnmørske gründeren, men etterveksten er like tynn som han selv. Regionen sliter med å holde på den høyt utdannede arbeidskraften sin, de sliter med å skape nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser, og Ålesund er akkurat som andre norske byer blitt en avindustrialisert serviceby med et åndsforlatt sentrum. Hadde det ikke vært for den særpregede jugendarkitekturen i sentrum, ligner også Ålesund på en hvilken som helst annen norsk småby. Innbyggerne opplever det paradoksale at selv om de hater sin klienttilværelse, er deres eneste drøm å havne på en post i statsbudsjettet. Er kultursatsing den nye industrien? I den debatterende offentligheten i Oslo er det mer eller mindre slått fast at kulturnæringene er det som skal skape nye arbeidsplasser når industrien er borte. Anført av den amerikanske professoren Richard Florida og upresise påstander om at «kulturbaserte næringer er de raskest voksende i verden», skal kulturnæringene ekspandere vilt i alle retninger. Men denne myten blir fort torpedert i møtet med både forskningen og distriktene. «Kan vi leve av kultur?» var temaet på debattmøtet i Moss, og der kunne forsker Tone Haraldsen slå fast at kulturnæringene i Norge omsetter for ca. 30 milliarder, men at næringene ikke vokser hurtigere enn andre næringer. Hun torpederte også myten om at et attraktivt kulturtilbud tiltrekker seg de høyt utdannede kunnskapsarbeiderne, da hun pekte på at det ikke finnes noen empiri som sier at byer med spennende kulturtilbud skaper flere jobber enn andre, mer tradisjonelle byer. Du skal ikke lenger enn fem mil fra Oslo sentrum før denne myten om kultur som næring blir torpedert. I Moss er redselen for å bli som Bærum altså en avindustrialisert soveby som snylter på Oslo så sterk at nesten

4 48 samtiden hele bykjernen fremdeles er okkupert av cellulosegiganten Peterson. Bedriften båndlegger de mest attraktive sentrumsarealene, produserer det eneste Moss er kjent for, Mosselukta, og sørger for at reisende med jernbanen til Moss må passere gjennom sagflishauger og nedslitte og schtøgge omgivelser. Ikke går Peterson med overskudd heller. Men tar du Peterson fra mossingene, dør byen. Det hjelper lite at samtidsfestivalen Momentum er her, eller at en av verdens fremste designere, Einar Hareide, har etablert sin egen designmølle her. Det teller ikke. Hareide Designmill har ingen kunder fra Mosse-regionen, og Hareides ønske om å opprette en egen industridesignerlinje slik at det blir et kreativt miljø i byen, blir ikke bønnhørt. Politikerne i og fra Moss, inkludert stortingsrepresentant May Aasen (SV), har ikke tro på at byen klarer å lage nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser, og da vender de seg heller mot de industriarbeidsplassene man har og slår ring om dem. Industrifetisjismen står kanskje enda sterkere på Haugalandet med Haugesund som regionsentrum. Denne regionen har over 20 prosent sysselsatt i den tradisjonelle industrien. Her er virkelig ikke fokuset hvordan Haugesund kan henge seg på når nabobyen Stavanger blir europeisk kulturhovedstad i Å ruste opp den kulturelle infrastrukturen for å få en mer differensiert næringsstruktur, kommer helt i bakgrunnen av kravet om lavere kraftpris til industrien der. Bak dette kravet står samtlige partier fra SV til Frp. Haugalandregionens selvforståelse er uløselig knyttet til industriarbeideren i blå kjeledress. Leve av hva? InterCity-turneen avsluttet i Larvik med ganske enkelt å spørre:«hva skal vi leve av i framtiden?». Nærheten til Skien/Porsgrunn og Union gjorde det naturlig å spørre om hva det er å bråke for at noen industriarbeidere mister jobben sin. Der innledet jeg med å fortelle historier fra de industristedene jeg har besøkt, blant annet tidligere Myrens Mek. Verksted i Oslo, og smelteverkene i Sauda og Odda. Skiftordningen gjør at folk får søvnproblemer og må ha medisiner. Mange blir uføretrygdet og/eller alkoholisert. Hvorfor er det så viktig for norske politikere å bevare disse primitive mannlige stammefellesskapene som banker opp fremmede som setter seg på deres faste plass i kantina? Det er også åpenbart at høykostlandet Norge ikke skal leve av enkel industriproduksjon, avsluttet jeg min innledning. Utfordringen ble ikke fulgt opp. Selv Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen, som gjennom sitt virke har tatt til orde for å synliggjøre de store ideologiske forskjellene mellom høyre- og venstresiden, hørtes ut som en hvilken som helst SV-politiker da han spakt sa at han var for å bevare Union fordi konsernledelsen hadde opptrådt så arrogant. Arbeiderpartiets eks-statsråd og førstekandidat i Vestfold Ap, Dag Terje Andersen, kunne tørt konstatere at i Union-saken hadde næringsminister Børge Brende plutselig søkt sommerjobb som sosialdemokrat. I valgkampen er vi alle industrifetisjister som heller vil fokusere på hvordan vi skal redde allerede dødsdømte arbeidsplasser for ufaglærte, framfor å skape nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser. Småkonge-mentalitet På Hamar innledet ordfører Einar Busterud (By- og bygdelista) med å trekke fram småbyenes småkongementalitet som en av årsakene til at alt går galt med innlandet. Politikerne sitter på toppen i hver sin småby, og kjemper for harde livet for å vinne utallige lokaliseringsstrider. Både på samferdselssiden og mellom høyskoleavdelingene er det bortimot umulig å få til et samarbeid. I innlandet vil man veldig gjerne lage et innlandsuniversitet, men de blir ikke enige om hvilke tunge utdanninger det skal satses på og hvor de skal ligge. Dermed lider hele høyskolemiljøet, både i Hamar, Elverum, Lillehammer og Gjøvik. Tilsvarende er det på Møre-kysten, der sterke krefter vil lage et Møreuniversitet og formali-

5 samtiden sere samarbeidet mellom høgskolene i Volda, Ålesund og Molde. Men uten hell. Som alltid er det den parten som tror seg svakest som trekker seg. Akkurat som i Arendal, der skepsisen er stor mot planene for et Agder-universitet fordi alle tror at alt vil bli lokalisert til Kristiansand. Småkonge-mentaliteten gjør det vanskelig å få koordinert selv den enkleste samferdsel byene imellom. Alle politikerne vil ha firefelter til Oslo for å komme seg dit det skjer, mens kommunikasjonen på tvers i fylket er underutviklet. I Vestfold er det særdeles liten kommunikasjon mellom de fire byene; Horten, Tønsberg, Larvik og Sandefjord. Det tar like lang tid å reise E 18 fra Drammen til Tønsberg, som fra Tønsberg til Sandefjord. For enten må man kjøre et stykke for å komme seg på E 18 eller kjøre en særdeles kronglete gammelvei. Men også innbyggerne i de ulike byene nærmest skryter av at de aldri drar til nabobyen, men at de heller drar til Oslo. Alle byene har også sin egen avis. Østlandsposten dekker bare det som skjer innenfor Larviks kommunegrenser. Sandefjord Blad dekker bare Sandefjord og omegn, mens Tønsbergs Blad er avisa for Tønsberg og omegn. Mangelen på regionalt samarbeid mellom byer innenfor et fylke eller to nabofylker er påfallende. I Vestfold fabler mange fremtredende politikere, inkludert den populære fylkesordfører Anne R. Pedersen (Ap), om å bli selve vikingefylket. Men på vår debatt i Sandefjord gikk det fram at det ikke er oppnådd enighet om hvilke byer eller steder som skal få lokalisert vikingemuseene og alle de institusjoner og bygninger som følger av en slik ekspansiv reiselivssatsing. Hjerneflukt Professor Eirik Vatne ved Norges Handelshøyskole i Bergen kom nylig med boka Storbyene i kunnskapsøkonomien (Spartacus 2005). I boka undersøker han vekstbetingelsene for de nye næringene og konkluderer med at Oslo er den store magneten for disse. Oslo opplever massiv braingain, mens de andre storbyene opplever tilsvarende braindrain. Boka førte til oppslag i både Adresseavisen og Bergens Tidende, som snakket om hjerneflukt. Opp til to tredeler av de høyt utdannede drar til Oslo etter endt studietid. Braindrain var da naturligvis temaene for InterCity i både Trondheim og Bergen. I Trondheim er problemet at byen har mange teknologer, men det er også alt den har. Byen mangler et innovasjonssystem som er nødvendig for å kommersialisere gode ideer. Dermed får ikke Trondheims-regionen benyttet sitt nyskapingspotensial fullt ut. I Bergen er hovedproblemet at de personene og miljøene som har risikovillig kapital investerer i eiendom fremfor nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser. Selvskryt i Bergen Det rare er at politikerne i disse byene ikke tar dette alvoret inn over seg. I Trondheim skjønte ikke påtroppende stortingsrepresentant Eva K. Hansen (Ap) spørsmålet fordi byen hadde jo så mange fine festivaler. I Bergen sa professor Frank Aarebrot at Bergen skulle være stolt over at byen eksporterte så mye fin hodekraft til resten av Norge, og forresten så skjedde all verdiskapningen på Vestlandet, og i Oslo fløtta vi bare papir. Paneldeltakerne i Bergen brukte mesteparten av tiden sin til å si at tilstanden i Bergen aldri har vært bedre, og at ingen skal komme fra Oslo og fortelle oss sannheten. Det ble en rar debatt som politisk redaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende oppsummerte slik: «Bergen er den storbyen i Norge som skaper færrest nye kunnskapsarbeidsplasser. Det kan da ikke være Erling Fossen sin skyld.» Trine Eilertsen påsto i artikkelen at minst elleve av hennes høyt utdannede venner gjerne «kommer tilbake i morgen hvis de finner en spennende jobb her» og avslutter med et hjertesukk om at det hersker «en lammende form for enighet som har vært fellesnevneren for fallet til større riker enn lille

6 50 samtiden Bergen». For Eilertsen er det de ugjennomtrengelige herrenettverkene og en tilsvarende dannet debattkultur, preget av folk som er livredde for å tråkke folk på tærne, som er Bergens hovedproblem. Temperaturen er høy når barbiebein og krigsseilermonumentetet på Torgalmenningen debatteres, men når Bergens og regionens framtid skal diskuteres, kommer det bare en unison klagesang om «dårlige rammebetingelser». Alle forsøk på å debattere hjerneflukt på denne turneen falt til jorden. I Ålesund avfeide Fremskrittspartiets toppkandidat Harald Nesvik, populært kalt Nesquick, hjerneflukten fra Sunnmøre med å si at han ikke skjønte problemet, for de som var igjen hadde da hjerne de også? For Frp er ikke braindrain noe problem fordi deres velgere er blant de lavest utdannede av alle partiene, men for Sunnmøre er det et problem. Eller for å sette det på spissen: For alle byer i Norge utenom Oslo er det et problem. Oslosuget Den norske befolkningen er nærmest i fritt fall, sørover og inn til byene. De store taperne er Nord-Norge, fylker uten store byer (for eksempel Sogn og Fjordane) og de to innlandsfylkene. Snart bor 90 prosent av den norske befolkningen en mil eller mindre fra kysten, og en utvidet Oslo-region nærmer seg to millioner; altså nærmere 40 prosent av befolkningen. De underliggende bevegelsesmønstrene er nærmest entydige. Nær halvparten av alle kommuner i Norge opplever fraflytting. Mindre steder i distriktene mister ungdom som drar til byene for å studere, og bare noen av dem kommer tilbake når de får barn. Men for mange av de høyt utdannede finnes det bare ett alternativ i Norge der de får brukt sin utdannelse: Oslo. Det byene må ta inn over seg er at kunnskapsbaserte arbeidsplasser er deterritorialisert. Det desentraliserte bosettingsmønsteret vårt oppsto som følge av at produktivkreftene organiserte seg der naturressursene lettest kunne utvinnes. Den stadig mer deterritorialiserte produksjonen skaper sentrifugalkrefter som ikke engang stoppes av landegrenser. Den økende mobiliteten på tvers av kommune- og fylkesgrenser er ikke unik. Snart er det norske studenter som studerer i utlandet. Mange av dem kommer aldri tilbake. Og hvis de kommer tilbake bosetter de seg nesten uten unntak i Oslo-regionen; som er den norske regionen som ligner mest på tilsvarende storbyregioner i utlandet. En av årsakene til dette er den sterke sentralmakten som styres av Stortinget og byråkratene i regjeringskvartalet. Som Frank Aarebrot formulerte det på debattmøtet i Bergen:«Norge er det eneste landet i Europa som ikke har grunnlovsfestet lokalt selvstyre.» Når forvaltningen er så sentralisert vil dette føre til at næringslivet også sentraliseres fordi nærheten til beslutningstakerne er avgjørende. For å bøte på dette demokratiske underskuddet er det helt nødvendig å desentralisere mange av de politiske virkemidlene. Men nesten alle politikerne i samtlige av våre debattpaneler ble fryktelig utydelig når de skulle lage et program for regional motmakt. Lengst gikk Aust-Agder SVs toppkandidat, Jens Jacob Aasbø, som tok til orde for å legge ned Kulturdepartementet og legge disse oppgavene til regionene. Forslaget var så interessant at jeg konfronterte de andre SV-politikerne på turneen, men ingen var villig til å gå så langt. Lokal beskatningsrett ble drøftet, men heller ikke her ble det noen regional enighet. Kulturlivet i Stavanger så gjerne at det ble bygget opp sterke regionale avdelinger av Kulturrådet, men ingen turte å forfølge tanken om at Norsk kulturråd også blir lagt ned og lagt til regionene. Fyrtårnet Stavanger Det er alltid en befrielse å komme til Stavanger. Byen som besto av en endeløs rekke med bedehus helt fram til 1950 har vært flink til å nyttiggjøre seg at Arne Rettedal & co klarte å gjøre byen til oljehovedstaden på 70-tallet på

7 samtiden bekostning av Bergen. Et åpent sår som Bergen fremdeles slikker på. Stavanger har som eneste by i Norge snudd halvsvenskene på Østlandet og i Oslo ryggen, og har blikket vendt mot verden. Anført av den populære ordføreren Leif Johan Sevland lages det regionale utviklingsstrategier som alle bybyggerne i Stavanger-regionen lojalt slutter opp om. Byen var den første av de norske byene som åpnet Brussel-kontor. Da Leif Johan Sevland sammen med sin Sandnes-ordførerkollega la fram søknaden om å bli europeisk kulturhovedstad på Smuget for noen år tilbake, sa han at søknaden bare var et påskudd for å ruste opp den kulturelle infrastrukturen. De ville utvikle et ambisiøst førbruksprogram, selve kulturåret skulle selvfølgelig markeres, men det viktigste var å få på plass et tilsvarende ambisiøst etterbruksprogram. I Oslo kalles den politikken Høyre i Stavanger fører for høyrekommunisme. Og Rogalandsbenken er en av de som fungerer best på Stortinget. Kanskje det var derfor Høyres toppkandidat i fylket, Bent Høie, kunne sitte på sin barkrakk på Tango Bar i Stavanger ved siden av SVs toppkandidat Hallgeir Langeland og begge tok sin broderlige ære for at de fikk staten til å skyte inn 100 millioner til kulturåret, mens Bergen fikk skarve 30 millioner da de var kulturby for noen år siden. Ole Brumm-syndromet Mye av politikerforakten som er oppstått skyldes rett og slett at ingen av politikerne tør prioritere. Som ordfører i Hamar, Einar Busterud, sa det på møtet i Hamar: «Politikerne sprer pålegget så tynt utover skiva at det er umulig å se om det er ost eller syltetøy.» Særlig i valgår er det fristende for de lokale partiene å gi alle høylytte særinteressegrupper litt av kaka. I Telemark går Høyre inn for å redde Union selv om Høyres tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen nærmest skrøt av Høyres næringsnøytralitet, og sa at han ikke hadde noen verktøy i verktøykassa si. I Rogaland betyr dette for eksempel at Rogaland SV er for nettolønnsordningen for sjøfolk, mens SV har landsmøtevedtak på at de ikke støtter denne ordningen. I Møre og Romsdal fører det til at ingen i Arbeiderpartiet er for den regionaliseringen som Ap har varslet. Fordi fylket er skrudd sammen med tre lokale identiteter med hver sin regionshovedstad; Sunnmøre-Ålesund, Romsdal-Molde og Nordmøre- Kristiansund og alle delene vil hver til sitt, kan ikke Møre og Romsdal Ap stå for en oppsplitting av fylket. Valgkampens rødlys er slukket. Arbeiderpartiet ble den store vinneren. Ikke fordi partiet har de beste sakene, men fordi folk i urolige tider alltid vender seg mot tradisjonsbæreren. SV gjorde tilsvarende et dårlig valg fordi valgkampen kom til å handle om mer enn bare skole og den kulturelle skolesekken. Livet på landeveien er over også for oss. Men store optimister på vegne av nasjonen er det umulig å bli etter å ha tilbrakt to uker på den norske landeveien. Det var vel først da vi hadde brukt åtte timer på å kjøre rundt 30 mil fra Ålesund til Bergen, inkludert fire ferjer, at vi skjønte at Norge ikke er skrudd sammen ennå. Og at globaliseringens sentrifugalkraft gjør at nasjonen kanskje aldri kommer til å bli det heller.