Primitive tider. 2007/ årgang

Transkript

1 10 Primitive tider 2007/ årgang

2 Primitive tider utgis av Anne Lene Melheim (red.), Gro Anita Bårdseth, Lars Erik Gjerpe, Zanette Tsigaridas Glørstad, Tom Heibreen, Anja Mansrud og Ingunn Marit Røstad. ISSN Postadresse: Primitive tider Postboks 7009, St. Olavs plass 0130 Oslo E-post: / Internett: Grafisk utforming: Tom Heibreen Trykk: Nordberg Trykk Primitive tider. Ettertrykk for mangfoldiggjøring kun etter avtale med redaksjonen. Forfatterveiledning Manuskriptet leveres i papirutgave (linje avstand 1½), og digitalt i Word-, men helst i RTF-format. Unngå «fancy» formattering da det bare medfører ekstraarbeid ved oppsettet. Litteraturreferanser settes manuelt, dvs. Endnote-referanser o.l. godtas ikke. Redaksjonen vil kommentere artikkelen og sende den i retur til forfatteren. Manuskriptet må derfor være merket med fullstendig adresse. Alle foto, tegninger og tabeller må følge med manuskriptet. Illustrasjoner skal nummereres med arabiske tall (figur 1, figur 2, osv.), tabeller nummeres med romertall (tabell I, tabell II, osv.). Alle figurer, illustrasjoner og tabeller skal ha undertekst. Artikler som fyller mer enn 15 trykte sider inkludert illustrasjoner, tabeller, summary og litteratur, vil bare unntaksvis bli antatt. Artiklene kan være på norsk, nynorsk, svensk eller dansk. Det skal være et sammendrag på engelsk (maksimum 300 ord), som leveres sammen med resten av manuskriptet, helst ferdig oversatt. Redaksjonen forbeholder seg retten til å foreta en siste korrektur/justering av artikkeltekst og summary før trykking. Bokanmeldelser og debattinnlegg har ikke summary. Illustrasjonstekstene skal stå sist i manus. Illustrasjoner og tabeller merkes med bløt blyant eller med trykket etikett på baksiden med figurnummer og forfatterens navn. Foto og illustrasjoner vil som hovedregel bli gjengitt i svart/hvitt (gråtoner), eller som strektegninger (line art). Bildene skal være av god kvalitet, skarpe og med normal kontrast. Prøv å unngå illustrasjoner med mange små detaljer. Digitale bilder skal ha høy oppløsning (350+ dpi for farger/gråtoner, 600+ dpi for line art/bw). Bildene skal ikke settes inn i manus, men husk å merke av hvor i teksten figurer og tabeller ønskes plassert. Hensynet til oppsettet vil likevel avgjøre deres endelige plassering. Rettigheter for bruk av illustrasjoner/ kart må være innhentet på forhånd. For litteraturhenvisninger følger Primitive tider Harvard-systemet. Litteraturhenvisninger angis i manuskriptet med forfatters etternavn, årstall og sidetall, f.eks. (Shetelig 1922:25). Referanse til mer enn én side skrives fullt ut (f.eks , ikke 25f). Litteraturlisten settes til slutt i artikkelen under overskriften: Litteratur. Navn på monografi og tidsskrift skal kursiveres. Hvis det er en monografi som er utkommet i en serie (f.eks. Universitetets Oldsaksamlings Varia), er det tittelen på avhandlingen og ikke serien som skal kursiveres. Artikler skal ha sidehenvisning. Litteraturlisten skal kun inneholde referert litteratur. Eksempler: Shetelig, H. 1910: En ældre jernalders gaard på Jæderen. Bergen Museum Aarbok 1909 no. 5, s Bergen. Shetelig, H. 1922: Primitive Tider i Norge. En oversikt over stenalderen. Grieg Forlag. Bergen. En mer omfattende forfatterveiledning finnes på våre nettsider. Vår oppfordring er at du leser og følger den, da sparer du redaksjonen og deg selv for mye ekstraarbeid!

3 INNHOLD FORORD... 5 Wenche... 6 Grav, kult og hall i folkevandringstid og merovingertid på Sande i Farsund k., Vest-Agder... 7 Wenche Helliksen Lund Bibliografi for Wenche Helliksen Lund Gamle og nye europeere og deres kultur: Om konstruksjon av kulturell kontinuitet Herdis Hølleland Treperiodesystemets konstruksjon tolket i sammenheng med sekulariseringen og vitenskapeliggjøringen av samfunnet i første halvdel av det nittende århundre Lars Morten Fuglevik Blestertufter Ole Tveiten Kulturhistorisk forskning, kulturminnevernforskning og forvaltning av automatisk freda kulturminner i Norge Ingunn Holm Forskning og forvaltning:håndteringen av et arkeologisk massemateriale Hilde S. Frydenberg DEBATT: Kommentar til : «Forskning og forvaltning: Håndtering av et arkeologisk massemateriale» Kjersti Marie Ellewsen Stefan Larsson Silje Opdahl Petter B. Molaug Hilde S. Frydenberg: Kommentar til kommentarene SEMINAR: Primitive tider 10 år En nisses tale for akademiet Håkon Glørstad Arkeologi er også antropologi. En personlig tilnærming Ingrid Fuglestvedt Om tidsskrifter, faghistorie og passive (?) fiskeredskap Hein B. Bjerck Scandinavian archaeology :an emigrant's view Neil Price Fra form og stil til situert materialitet:arkeologenes dans med den materielle kultur Charlotte Damm Fra test via tegn og tekst til ting? Eller: Pimp my site? Brit Solli Forts. neste side: 3

4 Primitivetider 2007/ årgang BOKANMELDELSER: Inger Storli: Hålogaland før rikssamlingen.politiske prosesser i perioden e.kr Niall John Oma Armstrong Frans-Arne Stylegar: Norges terskel, Europas port. Kristiansand fra istid til sagatid Hulda Brastad Bernhardt Mats Burström: Samtidsarkeologi. Introduktion till ett forskningsfält Atle Omland Torstein Arisholm, Knut Paasche og Trine Lise Wahl (red.) Klink og seil. Festskrift til Arne Emil Christensen.Norsk sjøfartsmuseum og Kulturhistorisk museum Tori Falck Joakim Goldhahn & Terje Østigård: Rituelle spesialister i bronse- og jernalderen Ørjan Engedal Dagfinn Skre (red.): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Even Ballangrud Andersen 4

5 Kjære leser! Vi feirer Primitive tiders 10-årsjubileum med et tykt og rikt dobbeltnummer, som blant mye annet inneholder foredragene fra jubileumsseminaret 7. desember Nylig mottok vi den triste meldingen om Wenche Helliksen Lunds bortgang. Sammen med Jostein Bergstøl og Håkon Glørstad grunnla Wenche Primitive tider i Wenche ble bare 47 år, men innsatsen hennes og engasjementet for arkeologien vil følge oss inn i framtiden. Ikke bare var Wenche en svært dyktig feltarkeolog, hun var også en glitrende formidler. Hun var levende opptatt av landskap og kulturminner, og sterkt engasjert i faghistorie og teori. Blant milepælene i hennes arkeologiske liv kan nevnes magistergradsavhandlingen «Evolusjonisme i norsk arkeologi» og publikasjonen fra Gardermoprosjektet «Gård og utmark på Romerike». Wenches interesse for bosetningshistorie kommer ikke minst fram i artikkelen om de sensasjonelle funnene fra Sande, som står på trykk i dette nummeret. Samtidig publiserer vi hennes bibliografi. Det er en trøst å kunne konstatere at mange av målene Wenche var med å sette for Primitive tider er nådd. En viktig inspirasjonskilde ved oppstarten var kritikken som preget arkeologifaget på og 1990-tallet, og de engasjerte debattene om forskning, formidling og forvaltning som den medførte. Primitive tider skulle være et levende forum for en ny generasjon arkeologer, hvor upolerte meninger kunne komme på trykk. Et annet uttalt mål var å vise forskning som produksjon. Primitive tider skulle med andre ord være et tidsskriftet i stadig forandring. Etter 10 år er Primitive tider blitt et etablert fagtidsskrift. Ambisjonen om å stadig ta oppgjør med vårt eget fag står imidlertid fast. Med seminaret «Tilbake til tingene? Arkeologien inn i det 21. århundre» oppfordret vi til selvrefleksjon og visjon. Vi ba seks foredragsholdere om å stille diagnose på arkeologien i tiåret , og stake ut noen retninger for framtidens arkeologi. Resultatene kan du lese om i årets temadel. Også de andre artiklene i dette nummeret viser hvor viktig det fortsatt er med nye, kritiske blikk på faghistorie, forvaltningspolitikk og formidling. Selvsagt har vi også debatt. Årets handler om strategier for utvelgelse og håndtering av massemateriale, noe som med økt utgravningstakt og fulle magasiner er et svært aktuelt spørsmål. Vi bringer som vanlig også friske og engasjerte bokanmeldelser. Tusen takk til alle som har bidratt til jubileumsnummeret og et minnerikt seminar! 5

6 Primitivetider 2007/ årgang Wenche Wenche på feltarbeid på Sande, Farsund. Utgravningsfeltene og Åptafjorden i bakgrunnen. Foto: Per Kr. Danielsen/ Farsunds Avis 6

7 Grav, kult og hall i folkevandringstid og merovingertid på Sande i Farsund k., Vest-Agder Wenche Helliksen Lund Fornminneseksjonen, Kulturhistorisk museum I 2005 og 2006 undersøkte Kulturhistorisk museum fire graver fra romertid og folkevandringstid i en overpløyd gravhaug på Sande i Farsund kommune. Den ene graven viste seg å være en rik kvinnegrav fra folkevandringstid med gjenstander som er dekorert med dyreornamentikk i stil 1. Foruten gravene ble det undersøkt båtnaust og hus som viser at plassen var i bruk fra romertid, men spesielt yngre jernalder er godt representert i materialet. Et av husene fra merovingertid utmerker seg ved sin plassering på gården. Det ligger kant i kant med gravhaugen. Utover funnene fra Sande kjennes ikke bebyggelse fra merovingertid i Vest-Agder. Et av de svært få gravfunnene fra merovingertid, en jernøks, og et mulig depotfunn fra folkevandringstid, en spiralring av gull, er tidligere funnet på Sande. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at Sande kan ha vært et sentralt sted og knutepunkt for ferdsel i folkevandringstid og merovingertid. Sentrumsdannelser og dyreornamentikk Bjørn Myhre (1987) argumenterer for en inndeling av Sør- og Vest-Norge i flere store økonomiske og politiske enheter i yngre romertid og folkevandringstid. Et sentralsted kan skilles ut ved funn av storhauger med en diameter på minst 25 meter, våpengraver og tilhørende rike importvarer i form av gull, bronsekjeler og romerske glass. Langs kysten er ni sentra markert ved konsentrasjoner av rike graver og prestisjegjenstander, samt monumenter av militær karakter som bygdeborger og store båtnaust. Vikingtidens gravfunn har samme distribusjon som funnene fra yngre romertid og folkevandringstid (Larsen 1978). Disse sentralområdene sammenfaller med de politiske og administrative sentra nevnt i de tidlige historiske dokumenter fra sen vikingtid og tidlig middelalder. De fleste sentra kan ha eksistert samtidig som politiske enheter i den tidlige fasen, men sentralisering av makt ser ut til å utvikle seg i løpet av 400- og 500-tallet. Spesielt Jæren og Lista vokser seg sterkere i løpet av folkevandringstid. På grunnlag av distribusjon av gjenstander fra folkevandringstid som er dekorert med dyreornamentikk i Nydamstil og Stil 1 kommer Siv Kristoffersen (2000) fram til et tilsvarende resultat. Hovedområde for utbredelsen av gjenstander med dyreornamentikk i Norge er kystfylkene fra Vestfold til Sogn og Fjordane, med en konsentrasjon av funn med relieffornamentikk i Sørvest-Norge, 15 i Vest-Agder og 32 i Rogaland (Kristoffersen 2000:150, fig. 3:87). Det er praktgjenstander av gull og forgylt sølv og bronse av høy håndverksmessig kvalitet. Særlig i Sørvest-Norge er arbeidenes kvalitet fremragende, også i europeisk sammenheng. Kristoffersen argumenterer for at dyreornamentikken spilte en sentral rolle i konstruksjon av sosial identitet og formingen av politiske enheter i folkevandringstid. Videre at et eget ornamentfellesskap utvikles i løpet av den seneste fasen av folkevandringstid i Sørvest-Norge. I Vest-Agder kommer åtte funn fra innlandet, opp i dalene, og syv funn fra kys- 7

8 Primitivetider ten, i en konsentrasjon på Lista. I tillegg må vi regne med dette nyoppdagete rike gravfunnet fra Sande i Herad, som ligger på overgangen mellom kyst og innland. Dyreornamentikken på Sandespennen og de andre gjenstandene fra graven kan underbygge at stedet hadde sentrumsfunksjon i folkevandringstid. Vei, landskap og kontroll Landskapet ved Sande domineres av Åptafjorden som er omkranset av bratte fjell. Bare enkelte steder, som på Sande, er det flatere partier ved fjorden med bunnmoreneavsetninger som egner seg for jordbruk. Gården Sande ligger under den dominerende Sandsknuden og er en del av et eid, «Briseidet», som går fra Åptafjorden over til brakkvannsfjorden Framvaren på det indre Lista. Tidligere var Sande et viktig ferdselsknutepunkt langs den indre farleden mellom Lyngdalsfjorden og Feda- og Listafjorden (Rudjord 1977). Denne 2007/ årgang ruta sparte de reisende for den farlige ferden over åpent hav rundt Lista. Også i jernalderen gikk trafikken over eidene og gjennom fjordsystemene (Stylegar 1999). Det bringer ferdsel og fast bosetning mye nærmere hverandre enn det som er tilfelle i middelalder og nyere tid hvor hovedferdselen har foregått i den ytre skjærgården. Flere fornminner ligger langs den indre farled mellom Lyngdalsfjorden og Feda- og Listafjorden der ferdselen må ha gått i forhistorisk tid. Rutas betydning i forhistorisk tid understrekes ved at den er markert med såkalte kystrøyser (Knudsen 2003) og langs ferdselsveien ligger det gravfelt på gårdene Log, Briseid og Sande. På Salslottet ved Sigersvoll, der omlastingen må ha foregått, ligger det en bygdeborg fra folkevandringstid (Gjessing 1925:54). På Briseid, like syd for Sande, sto det en kirke i middelalder. Briseid kirke er nevnt i et biskopbrev fra 1328, og kirka hadde egen prest fram til reformasjonen. Figur 1: I forgrunnen sees utgravningsfeltet på Sande. I bakgrunnen Framvaren på det indre Lista. Foto Tom Heibreen, Kulturhistorisk museum. 8

9 Wenche Helliksen Lund Tilknytningen både til gården og til de omkringliggende områdene samt plasseringen på små høydedrag og ved kommunikasjonslinjer, antyder at meningen med disse anleggene har vært å overstige gårdsnivået og skape virkninger både overfor andre nærmiljø og folk som dro gjennom området (Bukkemoen 2007:217). Veier og monumenter samt landformer deler landskapet inn i en fysisk og kognitiv orden som strukturerer og tjener som basis for det sosiale rom (Tilley 1994; 1999). Veier er derfor ikke unndratt sosial kontroll. Storhauger og anlegg med gull og relieffornerte gjenstander lå ofte nær det gamle veinettet (Kristoffersen 2000:179). Ferdsel har inngått som en del av det monumentale landskapet ved at veiene har ledet fra anlegg til anlegg og fra et bebyggelsesområde til et annet. Kontroll over strategiske punkter på veien kan være et middel for dominans og kontroll over Grav, kult og hall menneskene (Tilley 1994:11,30). Det er grunnlag for å hevde at Sande representerer et slikt kontrollpunkt. Grav og gård på Sande Gravhaugen på Sande ligger på en dyrket strandterrasse med vid utsikt over Åptajorden i øst og Sande- og Briseidgårdene i vest og er den eneste som er igjen av et større gravfelt. Den overpløyde haugens diameter kunne på grunnlag av grøftene beregnes til minst 15 meter, men hvor høy den har vært finnes det ingen opplysninger om. I haugen ble det funnet en stor nedskåret kiste, som lå orientert nord-syd. Om graven opprinnelig har vært dekt med steinheller ble det ikke funnet spor etter, men funn av heller i forbindelse med nydyrking på 50-tallet gjør det sannsynlig. Gravene ble fra midten og slutten av eldre Figur 2: Kartet viser Sandes sentrale beliggenhet langs den indre farleden mellom Lyngdalsfjorden og Listafjorden/ Fedafjorden, samt utbredelse av storhauger med diameter 25m+, importerte glassbegre og skår av kontinentalromerske bronsekjeler, rike gullfunn, andre gullfunn (fingerringer og betalingsgull), draktutstyr av sølv og gull, etter Stylegar Kart: Lars Gustavsen, Kulturhistorisk museum. 9

10 Primitivetider per. På bøylens rot skyter to hestelignende hoder ut og ned. På hver sideflik på foten er det en enfacemaske. Sidefeltet er som på platen og bøylen dekt av båndformede kropper. På nedre flik er det en en-facemaske med tresidig felt rammet inn av lister, som kan oppfattes som et ansikt med hjelm med nesebeskytter som gir assosiasjoner til et krigermiljø. På spennens bakside er festeanordningen og brikkevevd tekstil bevart. Relieffspennen fra Sande er unik, men det finnes allikevel likhetstrekk med flere spenner fra Sørvest-Norge. Spennen har struktur og form som en bronsespenne fra Jæren (Nissen Meyer 1935: fig. 9 og Sjøvold 1993: pl. 5, N39), men Sande-spennen er av langt høyere kvalitet. Den har også fellestrekk med en spenne fra Hauge og en relieffspenne av forgylt sølv fra Hægebostad-Ødegården på Lindesnes i Vest-Agder, som begge har lignende fuglehoder (Kristoffersen 2000:282, pl. 11). Begge spennene er fra seneste fase av folkevandringstid. Paralleller sees også i andre funn fra Vest-Agder, som den store relieffknappen av forgylt sølv fra Ågedal i Bjelland i Audnedal kommune, funnet i en grav datert til sen folkevandringstid (Kristoffersen 2000: pl. 7:6), samt den største av Trygslandsspennene fra Bjelland (Kristoffersen 2000: pl. 6:1; 2003:137, fig. 3). I Sande-graven ble det også funnet to småspenner i forgylt sølv med relieffdekor som har form nærmest som to små relieffspenner. De har sirkelrund plate, en bred bøyle med langsgående furer og tresidig fot. Spennene er svært like en småspenne av forgylt bronse med relieffdekor fra Grindheim, Etne i Hordaland som trolig skal dateres til sen folkevandringstid (jf. Kristoffersen 2000: pl. 26-4). Det ble i Sande-graven videre funnet to hektespenner av kobberlegering med tre relieffknapper av forgylt sølv på hver plate, til sammen fem små og en stor knapp. De små knappene har profilert sidekant og nedsenket dekorfelt dekt av båndformet kropp i høyt relieff. De store knappene har profilert sidekant og dekorfeltet av en forhøyet, i profil trekantet/ tretagget stjerne. Også på hektespennene er fragmenter av pels og brikkevevd tekstil bevart. Dyreornamentikken ble utviklet i Skandinajernalder oftere plassert på innmarka, gjerne i nærheten av husene, mens det tidligere var et klarere skille mellom plasseringen av graver og bosetning. Fra romertid og folkevandringstid ble det vanlig praksis å begrave forfedre på tunet (eks. Myhre 1972, Børsheim og Soltvedt 2002). Et romlig og meningsbærende forhold ble slik etablert mellom gård og forfedre, og mellom den døde og etterkommerne. I tillegg til å vise til arv, kan forholdet ha vært uttrykk for eiendomsrett (Zachrisson 1994, Skre 1998: ). I yngre romertid og folkevandringstid øker bruken av gravfelt, samtidig som enkelte hauger skiller seg ut og legges med markert avstand fra andre anlegg (Bukkemoen 2007:182). Spredningen i beliggenhet tyder på at den rituelle praksis kan finne sted på et utall steder. Gravanlegg med høystatus- og identitetsmarkering ligger ofte alene, eller noe tilbaketrukket fra andre anlegg. Anleggene ligger ofte på markerte punkter nær gården, gjerne trukket ned mot vannkanten som i tilfelle med den «nyoppdagede» gravhaugen på Sande. Praktgjenstander med dyreornamentikk Sentralt i haugen på Sande ble det funnet en skjelettbegravelse med praktgjenstander av forgylt sølv dekorert i dyreornamentikk i Stil I av høy håndverksmessig kvalitet; en relieffspenne, to småspenner med relieffdekor og to hektespenner med relieffknapper (C.55731). Andre funn i graven er en sølvring, skår av gult glass, som kan være fra et importert glassbeger, en nøkkelring med nøkkel og en kniv, et vevsverd, tre perler, et spannformet kar med jernhank og to spinnehjul. Relieffspennen har rektangulær plate med bord og hovedfelt skilt ved en kraftig list med nielloinnlegg. Borden er bygget opp av enfacemasker. Diagonalt i alle hjørner står et fritt modellert fuglelignende hode opp fra selve spenneflaten. På spennens flate ligger dyr og menneskefigurer filtrert inn i hverandre. Figurene har båndformede kropper i høyt relieff. Hovedfeltet har et kvadratisk midtfelt skilt ut av en list. Bøylen er delt i to ved en bred og kraftig list. På begge sider er flaten dekt av båndformede krop- 2007/ årgang 10

11 Wenche Helliksen Lund Grav, kult og hall Figur 3: Relieffspenne i stil I fra Sande. Foto: Kjersti Ellewsen, Kulturhistorisk museum. 11

12 Primitivetider via innenfor krigerelitens miljø og under inspirasjon av senromersk metallhåndverk. På slutten av 400-tallet utvikles en selvstendig germansk ornamentstil der dyret ble det dominerende motivet, dvs. stil 1. Stil 1 har sin rikeste utfoldelse i Vest-Skandinavia, og Vest-Agder er som nevnt et kjerneområde for rike funn fra denne perioden. Ornamentikken er knyttet til et sosialt fremstående miljø og forekom i sentrale individers eller slekters begravelse. Dyrestilen er tolket inn i sosiale og politiske prosesser i jernaldersamfunnet, og satt i sammenheng med religiøse forestillinger (Hedeager 1999a; 1999b) som knyttes spesielt til kvinnerollen (Kristoffersen 2000). Det er et sammenfall mellom relieffornamentikk og gull i gravene tidlig i folkevandringstid. I sluttfasen av folkevandringstid øker relieffspennene i antall og dominerer sterkere enn tidligere. Økning i relieffknapper er et annet markant trekk. Funnmengden øker kraftig og tredjeparten av gravene innholder gull. Det ser ut til å være en viss korrelasjon mellom utviklingen mot større variasjon i rikdommen uttrykt i gravene og større variasjon i relieffspennenes kvalitet og størrelse (Kristoffersen 2000:105). Den 16,8 cm lange relieffspennen av forgylt sølv fra Sande, er den lengste spennen som er funnet i Sørvest-Norge, hvis vi ser bort fra den praktfulle relieffspennen av forgylt sølv fra Hauge i Klepp i Rogaland som mangler nedre flik og opprinnelig må ha vært lenger enn 16 cm (Kristoffersen 2000:315, pl. 21). Både utformingen av Sande-spennen og det rike utstyret i graven viser at vi her har å gjøre med et individ fra et høyt, politisk dominerende, sosialt sjikt. Nøkkel og vevsverd Dyreornamentikken ble gitt mening ut fra de gjenstander den forekom på, som sverd eller spenner, de kombinasjonene gjenstanden inngikk i, blant annet med nøkler eller vekter, og ut fra de kontekster de fungerte i (Kristoffersen 2000). Det er variasjoner i kombinasjonen av relieffspenner, nøkler og vevsverd. I Sørvest-Norge finnes det bare tre graver hvor alle de tre gjenstandsgruppene er kombinert, medregnet Sande-graven. De 2007/ årgang to andre gravene, fra Lunde på Lista og Ågedal i Bjelland i Audnedal, er også rikt utstyrt med gull og importerte gjenstander (Straume 1987: pl 47, Kristoffersen 2000: pl.12 og 7). De eldste nøklene dukker opp i graver i folkevandringstid i Norden. En gjennomgang av Kulturhistorisk museums tilvekster og databaser viser at av 38 nøkler som kan dateres til eldre jernalder, er syv nøkler av bronse eller bronselegering (Aannestad 2004:70). Der det kan bestemmes, er nøkler av bronse alltid funnet i kvinnerelaterte graver (Kristoffersen 2000:116). Kvinnegravene med nøkler av bronse må karakteriseres som spesielt rike siden de også inneholder praktspenner med relieffornamentikk. Mangelen på bruksspor tyder på at nøklene i folkevandringstid trolig har hatt en ren symbolfunksjon (Aannestad 2004:73). Nøkkelens symbolske kraft er godt kjent fra skriftlige kilder i tidlig middelalder. Middelalderkildene nevner nøkkelen som et viktig rettssymbol og middelalderens rettssymboler har sannsynligvis røtter tilbake i germansk sedvane. I tillegg til sedvane har gjerne rettssymboler i middelalderen magiske aspekter som er med på å gi symbolet legitimitet og gjennomslagskraft (Aannestad 2004:76). Nøkkelen har fungert som et konkret materielt uttrykk for den abstrakte eiendomsretten (Carlsson 1969). Ut i fra middelalderens skriftlige kilder kan man trekke slutningen at nøklene som symbol på makt og eiendomsrett generelt og hustru/husfrurolle spesielt var etablert i det norrøne samfunnet allerede i jernalder (Aannestad 2004:79). Mye tyder på at det å bære nøkler har vært en fellesgermansk tradisjon tilbake i folkevandringstid (Kristoffersen 2000: ). Gjennom nøklene er ansvar og makt utledet. De relaterte seg til ansvar på gården, ofte storgården, for alt som kunne låses i kister og skrin. Ved overgangsritualer som for eksempel bryllup og begravelse, kan både nøkler og vevsverd ha fungert som attributter. Vevsverdet kan ha tilført elementer til den sosiale identiteten «husfrue» (Kristoffersen 2000:135). På samme måte som andre tekstilredskaper, for eksempel spinnehjul (Hofseth 1990:112), tolkes vevsverdene inn i kultiske sammenhenger (Enright 1990, 12

13 Wenche Helliksen Lund Grav, kult og hall Figur 4: Nøkkel i bronse fra Sande. Foto: Tom Heibreen, Kulturhistorisk museum. Hjørungdal 1989). Gjennom metaforbruk med utspring i spinning og veving, har de vært knyttet til skjebnetro og profetier. I germansk og indoeuropeisk kultur har evnen til å «se» inn i framtiden vært knyttet til kvinner (Kristoffersen 2000:137 med referanser). I germansk kultur understrekes dette av kvinnenes nære tilknytning til begrepene tid og død i fornnordiske myter. Depotfunn på Sande? På Herad prestegård rett vest for gården Sande er det funnet en spiralring av gull med tre omganger, som veier 5,3 gram. Den er i likhet med et annet depotfunn på Lista, Jåtog i Vanse, funnet i nærheten av flere gravhauger (Wiker 2000:161). Depotfunn er ofte lokalisert til storgårdene. Om spiralringen representerer et gravfunn eller depot er vanskelig å avgjøre, men funnomstendighetene antyder at det kan være et depotfunn. Ringen ble funnet i 1876 ved graving i en nyanlagt hage uten at annet ble iakttatt på stedet. Folkevandringstidens depoter inneholder gullgjenstander med høy materiell og symbolsk verdi, hovedsakelig brakteater, munnblikk, arm-, halsog fingerringer, spiralringer og gullperler, hvorav spiralringer og brakteater er de vanligste typene (Hedeager 1992:71; 2003:150, Ryste 2005:15). I folkevandringstid er flere ulike depotkategorier (entypedepoter, enkeltfunn og kombinasjonsdepoter) representert både i våte og tørre kontekster. Både gjenstander som er funnet enkeltvis og større sammensatte depoter har blitt deponert i eller ved haug, røys eller grav i folkevandringstid (Ryste 2005:58-62). Fra Vest-Agder er det kjent åtte depotfunn (jf. Ryste 2005: appendiks 1 og 3). Spiralringer er funnet i tre kombinasjonsdepoter og et enkeltfunn foruten det på på Sande. Siden de eldste daterbare edelmetalldepotene med spiralringer synes å tilhøre 500-tallet, regnes nedleggelser av udatert gull alene også innenfor samme tradisjon og periode (Hedeager 1992:47 note 2, Ryste 2005:21, Bukkemoen 2007:194). Systematikk og regelmessighet i depotenes innhold vitner om at det har eksistert normer for depotenes sammensetning, og antyder at depotene av edelmetall representerer rituelle nedleggelser (Hedeager 1992:81; 1991:204). Slik kan deponering av edelmetaller forstås som ritualer knyttet til eliten og dennes ideologiske og sosiale strategier i folkevandringstid. Elitens kontroll over deponeringsritualene kan sees som muliggjort gjennom en desentralisert kultorganisasjon, der kultaktiviteter kunne organiseres på ulike maktnivåer. Funnet av en gullspiralring antyder slikt sett tilstedeværelse av en elite på Sande. Hus fra merovingertid Vest for og kant i kant med gravhaugen lå det et treskipet langhus av monumentale dimensjoner. Et ildsted som lå sentralt plassert i huset, er datert til AD To takbærende stolper, samt en kraftig veggstolpe er datert til yngre jernalder, henholdsvis AD , AD og AD En kokegrop som ut i fra stratigrafiske forhold er eldre enn den ene daterte takbærende stolpen, har en yngre datering enn forventet: AD Det er vanskelig å si hvordan vi skal tolke dette, men en samlet vur- 13

14 Primitivetider dering av dateringene kan tyde på at det har vært bebyggelse her innenfor perioden e.kr., kanskje så tidlig som 500-tallet. Det er derfor en mulighet for at bygningen ble reist samtidig eller rett etter haugen ble bygd. Ca. 80 meter nordvest for dette ble det funnet ennå et hus fra merovingertid. Det var et treskipet langhus med rett gavl. Et sentralt plassert ildsted er her datert til merovingertid: AD Mange stolpehull i området syd for huset tyder på at det har vært flere hus i området, men de lot seg ikke definere og avgrense. Sannsynligvis strekker bosetningsområdet seg mot vest og inn i et område som ikke ble undersøkt. Først de senere årene er det funnet hus fra merovingertid i Norge. Selv om funnene fortsatt er få, tyder de på at husene i hovedsak har samme karakter som i romertid og folkevandringstid. Foreløpig er det bare utført få utgravninger på historisk kjente gårdstun, men resultatene tyder på at merovingertidens gårdsbebyggelse i første rekke kan gjenfinnes på slike steder og at bebyggelsen ble konsentrert til færre gårder. Det stemmer også med utbredelsen av denne periodens gravminner og gravfunn som først og fremst er kommet for dagen på disse gårdene (Gudesen 1980, Myhre 2002, Skre 1998). I Rogaland er store flateavdekkende utgravninger gjennomført på storgårdene Sørebø i Rennesøy og Husabø (Skeie) og Gausel i Stavanger. Det er funnet et treskipet hus fra 600/700-tallet nær middelalderkirken på Sørebø (Hemdorff 1995:184), og flere treskipete hus fra merovingertid på Husabø (Tsigaridas 1997). Undersøkelsene på Gausel har påvist to eller tre gårder her i merovingertid (Børsheim og Soltvedt 2002: ). Også på Østlandet er det funnet enkelte merovingertidshus, for eksempel på storgårdene Åker på Hedemarken og Garder i Ullensaker i Akershus. Omkring tunet på Åker ble det påvist bygningsspor fra en lang periode som strekker seg fra romertid til vikingtid. På 700-tallet ble det bygd et treskipet hus, som kort tid etterpå ble utvidet og forlenget (Pilø 2005). Rett ved gårdstunet på Garder ble det funnet et lite treskipet hus fra merovingertid og et enskipet hus fra vikingtid (Helliksen 1997; 2001). I vestre kant av det monumentale gravfeltet på Borre i 2007/ årgang Vestfold er det også funnet sikre indikasjoner på en hustuft fra merovingertid (Myhre 1992). Vi ser en generell tendens til sentralisering av bebyggelsen i denne perioden. Naust Når det gjelder båtnaustene på Sande tyder dateringene på aktiviteter fra romertid, men det er overgangen mellom eldre og yngre jernalder og yngre jernalder som dominerer. Naustene kan ha vært inntil 35 meter lange. Bredden på inngangen til det ene naustet, som består av takbærende stolper, er 5,5 meter. Funnmaterialet består av nagler, slagg og keramikk. Materialet er karakteristisk for funn fra andre undersøkte båtnaust i Sørvest-Norge (Rolfsen 1974, Myhre 1977, Grimm 2006). Det ene naustet ligger 20 meter vest for og parallelt med den monumentale bygningen. Det skiller seg ut fra de to andre naustene som har en annen orientering og ligger med åpningen vendt mot fjorden. Perry Rolfsens (1974) hypotese er at naust som er lange i forhold til bredden er fra eldre jernalder, mens naust som er både lange og brede er fra yngre jernalder og middelalder. Bjørn Myhre har bygd videre på Rolfsens undersøkelser. Hans hypotese er at naustenes distribusjon kan si noe om endring i maritim og politisk organisasjon fra romertid til middelalder. Stornaust fra romertid og folkevandringstid er knyttet til politiske og økonomiske sentra, mens middelalderens stornaust er jevnt fordelt i overensstemmelse med skipsreidene langs kysten (Myhre 1985:49-56). Naustfunnene på Sande kan derfor støtte opp om en tolkning av stedet som et sentrum. Sannsynligvis hadde båtnaustene flere funksjoner (Grimm 2002; 2006). De ble brukt til å oppbevare krigs- og handelsskip, som arbeidsplass, oppbevaringsrom for maritimt utstyr, og kanskje også handelsvarer, og ved spesielle anledninger som temporær festsal. Kulthus, hall eller bolighus? Fra 200-tallet ble det mer vanlig at gården besto av to hus; en hovedbygning og en bygning ofte 14

15 Wenche Helliksen Lund Grav, kult og hall Figur 5: Kvinnegrav fra folkevandringstid, graver fra romertid, samt Hus III med dateringer av ildsted, stolpehull og kokegrop, er markert på planen. Kart: Lars Gustavsen, Kulturhistorisk museum. brukt til lager og håndverk. På 300-tallet ble et tredje hus, hallen, introdusert på de store gårdene (Herschend 1993: ). Bygningen utmerker seg ved sin plassering på gården. Ildstedene i bygningen er ikke benyttet til matlaging eller håndverk, og gjenstandsmaterialet som er funnet i hallen skiller seg fra boligdelen i hovedhuset. Funnmaterialet domineres av eksklusive gjenstander som glassbegre og importert keramikk. Et annet viktig trekk er at bygningen består av et stort rom med et minimum av stolper. Hallen var ikke så strengt regulert i utformingen som hovedhusene fra samme periode. Som oftest er hallen et hus, men i noen tilfeller, som Borg i Lofoten, er det et eget rom (Munch 1991). Hallen ga eieren av en stor gård muligheten for å skille ut deler av det sosiale liv fra den umiddelbare kontakt med det kollektive hovedhuset. Selv om eksemplene er få, viser de at hallen allerede var et rom for lederskap, økonomisk så vel som militært, på 400-tallet. Trond Løken (2001) mener at det allerede omkring Kr.f. etableres et stratifisert samfunn som har hatt behov for et offentlig rom hvor oppgaver knyttet til ledelse, avtale og religion kunne foregå. På grunnlag av historiske og arkeologiske kilder argumenterer han for at hallen som politisk og religiøst rom er etablert allerede omkring Kr.f. Han argumenterer for at det på Forsand i Rogaland i yngre førromersk jernalder og eldre romertid finnes en gruppe bygninger hvor særskilte aktiviteter har foregått. Disse bygningene kjennetegnes av et uttrukket stolpepar ved midten. Tilsvarende fenomen kjennes fra andre steder i Rogaland og fra Øst-Norge på samme tid (Gustafson 2005). I yngre romertid og folkevandringstid har gårdens hovedhus på Forsand et stort sentralt rom som kan ha hatt hallfunksjoner. I denne perioden utmerker én av gårder på Forsand seg med et ekstra stort hus med spesiell konstruksjon, i tillegg til de to vanlige gårdshusene. Løken tolker dette huset som en separat 15

16 Primitivetider hallbygning, tilknyttet en ledende familie eller gårdsenhet. I et ustabilt samfunn uten noen form for sentral offentlig makt, som i det førkristne Skandinavia, var de viktigste institusjonene hjemmet, hallen og tinget (Hedeager 2004:107). Det var her de sosiale og rettslige forhandlinger fant sted. Gården kan således oppfattes som en økonomisk, sosial, rettslig og kosmologisk enhet som definerer forskjellige måter for individene å strukturere eller ordne verden. Det er vanlig å anta at kultiske handlinger i førkristen tid ble utført på gårdene, med felles kultfester på storgårdene (Olsen 1966; Steinsland 1985). Husfruens posisjon på de større gårdene gjør det rimelig å anta at hun kan ha deltatt i slike handlinger (Kristoffersen 2000:138 med referanser). Forfedrekulten, som er et uttrykk for at ætten omfattet både døde og levende medlemmer, var et sterkt element i det førkristne samfunnet (Steinsland 1995:20). De døde ble oppfattet som innehavere av viktig esoterisk visdom, og man kunne kommunisere med dem gjennom seid og andre religiøse teknikker (Bukkemoen 2007:219 med referanser). Dette tyder på at ritualer ved gravhaugen kunne skape en «åpning» for kontakt med andre sfærer. Forekomsten av sekundære begravelser kan tolkes som at denne kontakten foregikk over tid og kunne videreføres eller revitaliseres. Da kvinnen på Sande ble gravlagt var plassen allerede tatt i bruk. Det ble funnet to beskjedent utstyrte graver, begge C-14 datert til romertid. Plasseringen av den ene graven fra yngre romertid under gravhaugens fotgrøft tyder på at gravplassen ble tatt i bruk før haugen og senere bygningen ble reist. Noen funn gjort i forbindelse med utgravningen av den rike kvinnegraven, men cm høyere opp enn de øvrige funnene, er tolket som en sekundærbegravelse fra folkevandringstid. Konstruksjonen av nye anlegg vil bekrefte betydningen av de eldre anleggene og således binde fortid til samtid. Innen en kultur hvor handlingsaspektet sto sentralt i formidlingen av mening, må det ha vært viktig at de kollektive minnene og mytene fikk feste i landskapet (Bukkemoen 2007:204). Gravplassen utgjør et sted hvor nærheten til forfedre og de kosmologiske 2007/ årgang opphavskreftene er mest tydelig, og kan dermed tolkes som en kultplass tilknyttet forfedredyrkelsen (Kaliff 1997:69). På tilsvarende måte kan forekomsten av gravhauger som ligger over eldre hus eller helt inntil samtidige hus tolkes, slik det blant annet er å finne på Ullandhaug i Stavanger (Myhre 1980) og på Modvo i Sogn (Kristoffersen 1993:201). På Modvo var det de eldste anleggene som hadde en slik plassering. Kristoffersen (1993:201) tolker relasjonen som en forsegling av forholdet mellom slekten og den jorden de har slått seg ned på, ved at den første som døde på den nye gården ble gravlagt tett på huset. Det finnes også eksempler hvor bygninger er reist over eldre gravanlegg. Undersøkelsen av en hallbygning fra vikingtid på Huseby i Kaupang, Vestfold, viser at en gravhaug fra 300- eller 400-tallet ble ødelagt da plattformen til bygningen ble reist (Skre 2007: ). Et annet eksempel er hallbygningen på Borg i Lofoten, som ble reist over to graver fra eldre jernalder (Holand og Hood 2003: ). Et tredje eksempel er som nevnt Sande, hvor bygningen ble reist inntil gravhaugen. Men hvorfor ble bygningen lagt rett inntil haugen, og hvilke intensjoner og handlinger ligger bak plasseringen av haugen her? Bygningen må ha utmerket seg med sin monumentale plassering på gården. Uansett bygningenes funksjon, må innseilinga opp Åptafjorden inn til storgården Sande ha vært et syn for de reisende med monumentale gravhauger, hus og naust som lå rett ved vannkanten. Ved Hvesager nær Vejle og Stepping Mølle i Danmark, har det som på Sande lykkes å påvise sammenheng mellom begravelser på «høvdingsnivå» og «høvdinggården» (Mikkelsen 1991:146, Ethelberg 1995:119). Det viser seg at den gården som en slik leder har bodd på, ikke ligger i tilknytning til den vanlige bebyggelsen. Gården har vært minst dobbelt så stor som de fleste gårder i området, og en liten gård har i flere tilfeller vært anlagt meter fra høvdinggården. Selv om bebyggelsen her er eldre enn på Sande, er det klare likheter i bebyggelsesmønsteret. Dateringer tyder på at det kan ha vært bebyggelse på Sande fra romertid, men flertallet av dateringene både av bygningsmassen og koke- 16

17 Wenche Helliksen Lund groper tyder på størst aktivitet i yngre jernalder. Den øvrige bebyggelsen som er påvist på Sande ligger ca. 30 til 80 meter vest og nord for gravhaugen og de monumentale bygningene. Også dette gir grunnlag for å hevde at det dreier seg om en gård med spesielle funksjoner, som har tilhørt et øvre samfunnnsjikt. Et nettverk av rike bygder Grav, kult og hall Som vi har sett kan sentralsteder fra eldre jernalder skilles ut på grunnlag av storhauger, våpengraver og tilhørende rike importvarer, samt praktgjenstander med dyreornamentikk av gull og forgylt sølv og bronse. I Vest-Agder har den største samlingen av rike gravfunn fra yngre romertid fremkommet på Lunde på Lista, og funnkonsentrasjonen omkring Lundevågen har fått flere forskere til å foreslå at det har ligget en anløpsplass i området i yngre romertid og folkevandringstid (Grieg 1938, Slomann 1961, Stylegar 2006: ). En mulig anløpsplass av lignende type kjennes også fra Spangereid på Lindesnes (Stylegar og Grimm 2005). Lista har et stort potensial når det gjelder jordbruk. Det har en svært god strategisk beliggenhet med havn før det åpne, farlige havstykket, og ligger strategisk til i forhold til kontroll av innseilingen mot Lyngdalens munning (Kristoffersen 2000:177). Således har Lista et ressursmessig og strategisk potensial til å fungere som et maktpolitisk tyngdepunkt. Kommunikasjonsmessig ligger altså Lunde med Lundevågen på Lista strategisk. Vurdert ut fra funn og fornminner kan som nevnt Lundevågen ha vært en viktig havn på østsiden av Lista. Plasser som opptrer som maktsentra og stormannsgårder, er gjerne knyttet til «flaskehalser» langs leden (Stylegar 1999: ). Det var steder der farlige og spesielt utsatte havstrekninger gjorde skipsleden særlig trang. De høvdinger som satt her kontrollerte ferdsel på sjøveien mellom øst og vest, og mellom kyst og innland. Sande ligger sentralt plassert i den indre farled og mellom kyst og innland med tilgang til rike ressurser. Rike funn kjennetegner innlandsbygdene i Vest-Agder (Slomann 1986). I 400-årene er det Lyngdal som peker seg ut, og i begynnelsen av 500-årene kulminerer det i praktfunn som dem fra Snartemo i Hægebostad (Hougen 1935; Kristoffersen 2000; Rolfsen og Stylegar 2003). Imidlertid ligger Lista i kontrollposisjon i forhold til innløpet til Lyngdalsfjorden, og Sande kan ha spilt en sentral rolle i dette nettverket av rike bygder fra kysten til innlandet. Gjennom store deler av eldre jernalder har Lista et rikt funnmateriale, og senere understrekes områdets sentrale rolle innenfor et større område av at det har gitt navn til syslet som utgjorde de vestre deler av Vest-Agder. Fra merovingertid er det kun kjent 16 gravfunn fra Vest-Agder, men halvparten kommer fra Lista og Herad (Gudesen 1980:214). Sammen med husfunn på Sande peker det mot at Lista med Sande i Herad fortsatt har spilt en sentral rolle i regionen i merovingertiden, og fortsatt har vært en viktig økonomisk, politisk og kulturell enhet. Summary Graves, cults and a chieftain s hall in Iron Age Sande. During the excavations of carried out at Sande near Farsund in Vest-Agder, a burial mound, two three-aisled longhouses from the Late Iron age (7th 10th c.) and two large boathouses from the 3rd 10th century were unearthed and investigated. In the burial mound were found four graves from the Roman Iron Age and the Migration Period. One was the richly furnished grave of a woman from the 6th century. Sande was located in a good position to control the traffic along the costal «highway». The large boathouses reflect a centralised maritime organisation under the command of chieftains. A possible hall building from the Merovingian Period suggests the presence of a pagan cult. Finds and sites indicate that there was continuity in regard to the central function of the farmstead. Litteratur Bukkemoen, G. 2007: Alt har sin plass. Stedsidentitet og sosial diskurs på Jæren i eldre jernalder. I: Hedeager, L. (red.): Sjøreiser og stedsidentitet. Jæren/Lista i bronsealder og eldre jernalder. Oslo Arkeologiske Serie 8. Universitetet i Oslo, s Børsheim, R. L. og Soltvedt, E.-C. 2002: GAUSEL utgravningene AmS-Varia 39. Arkeologisk museum i Stavanger. Carlsson, L. 1969: Rättssymbolik. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder XIV, s Enright, M. 1990: The Goddess who weaves. Some iconographic Aspects of Bracteates of the Füstenberg 17

18 Primitivetider Type. Frühmittelalterliche Studien 24, s Ethelberg, P. 1995: The Chieftains Farms of the Over Jerstal Group. Journal of Danish Archaeology 11 ( ), s Gjessing, H. 1925: Vest-Agder i forhistorisk tid. Norske bygder, Vest-Agder I. Bergen. Grieg, S. 1939: Listas jernalder. Bidrag til Vest-Agders eldste kulturhistorie. Universitetets Oldsaksamlings skrifter. Bind. 1. Oslo. Grimm, O. 2002: The military context of Norwegian boathouses (AD1-1500). I: Jørgensen, A. N. et al. (red.): Maritime Warfare in Northern Europe. International Research Seminar, Danish National Museum. København, s : Großbootshaus - Zentrum und Herrschaft: Zentralplatzforschung in der nordeuropäischen Archäologie ( Jahrhundert). Ergänzungsbände zum Reallexikon der germanischen Altertumskunde 52. Walter de Gruyter. Berlin. Gudesen, H. G. 1980: Merovingertiden i Øst-Norge. Kronologi, kulturmønstre og tradisjonsforløp. Universitetets Oldsaksamling Varia 2. Oslo. Gustafson, L. 2005: Hvor gammelt er huset? Om datering av langhusene på Veien, Ringerike. I: Høgestøl, M. et al. (red.): Konstruksjonsspor og byggeskikk. Maskinell flateavdekking metodikk, tolkning og forvatning. Arkeologisk museum i Stavanger, s Hedeager, L. 1991: Gulddepotene fra ældre germanertid forsøk på en tolkning. I: Fabech, C. og J. Ringtved (red.): Samfunnsorganisation og Regional Variation. Norden i Romersk Jernalder og Folkevandringstid. Jydsk arkæologisk selskab Skrifter XXVII. Højberg, s : Danmarks jernalder. Mellom stamme og stat. Aarhus Universitetsforlag. 1999a: Skandinavisk dyreornamentikk. Symbolsk repræsentation af en førkristen kosmologi. I: Fuglestvedt, I., T. Gansum og A. Opedal (red.): Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen. AmSrapport 11A. Stavanger, s b: Skygger av en annen virkelighet. Pax. Oslo. 2003: Kognitiv topografi: ædelmetaldepoter i landskapet. I: Rolfsen, P. og F.-A. Stylegar (red.): Snartemofunnene i nytt lys. Universitetets kulturhistoriske museer. Skrifter nr. 2. Oslo, s : Åsgård rekonstruert? I: Melheim, L. Hedeager, L. og K. Oma (red.): Mellom himmel og jord. Foredrag fra et seminar om religionsarkeologi Isegran 31. januar 2. februar Oslo Arkeologiske Serie 2. Universitetet i Oslo, s Helliksen, W. 1997: Gård og utmark på Romerike 1100 f.kr e.kr. Universitetets Oldsaksamling Varia 45. Oslo. 2001: Farms in Transition. A Study of Settlement Patterns in Eastern Norway, 300 BC AD I: Brandt, J.R. og L. Karlsson (red.): From Huts to Houses. Transformations of Ancient Societies. Proceedings of an international Seminar organized by the Norwegian 2007/ årgang and Swedish Institutes in Rome, September Skrifter utgivna av Svenska institutet i Rom 4, vol. 56/ Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia, vol. 13. Stockholmt, s Hemdorff, O. 1995: Spor etter hus i eldre og yngre jernalder. I: Høgestøl, M. (red.): Arkeologiske undersøkelser i Rennesøy kommune, Rogaland, Sørvest-Norge. AmS- Varia 23, Arkeologisk museum i Stavanger, s Herschend, F. 1993: The Origin of the Hall in Southern Scandinavia. Tor 25 (1993), s Hjørungdal, T. 1989: Noen aspekter på tolkning av gravgodset i eldre jernalder: kan gravgods belyse kult? Arkeologi och religion: rapport från arkeologidagarna januari Report series, bind nr. 34. Lund universitet, Arkeologiska institutionen, s Hofseth, E.H. 1990: Spinnesiden et uttrykk bare for flittige hender? Viking LIII (1990), s Holand, I. og Hood, J. S.R. 2003: Graves below Borg I:1. I: Munch, G. S., Johansen, O. S. and E. Roesdahl (red.): Borg in Lofoten. A chieftains farm in North Norway. Arkeologisk Skriftserie 1. Tapir academic press, s Hougen, B. 1967: The Migration style of ornament in Norway. 2. opplag. Universitetets Oldsaksamling. Oslo. Kaliff, A. 1997: Grav och kultplats. Eskatologiska föreställningar under yngre bronsålder och eldre järnålder i Östergötland. Aun. 24. Uppsala. Knudsen, L. 2003: «( ) at vove sin Person om Næsset ( )». Det maritime kulturlandskapet mellom Lindesnes og Lista. Hovedfagsavhandling i nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo, IAKK. Kristoffersen, S. 1993: Gård og gjenstandsmateriale sosial sammenheng og økonomisk struktur. I: Solberg, B. (red.): Minneskrift til Egil Bakka. Arkeologiske skrifter 7. Universitetet i Bergen, s : Sverd og spenne. Dyreornamentikk og sosial kontekst. Studia Humanitatis Bergensia. Høyskoleforlaget. 2003: Ting og tid et eksempel fra Trygsland i Vest-Agder. I: Rolfsen, P. og F.-A. Stylegar (red.): Snartemofunnene i nytt lys. Universitetets kulturhistoriske museer. Skrifter nr. 2. Oslo, s Larsen, J. H. 1978: Utskyldriket arkeologisk drøfting av en historisk hypotese. Upublisert magistergradsavhandling i nordisk arkeologi. Universitetet i Oslo. Løken, T. 2001: Oppkomsten av den germanske hallen Hall og sal i eldre jernalder i Rogaland. Viking LXIV (2001), s Mikkelsen, D. K. 1991: To ryttergraver fra ældre romersk jernalder den ene med tilhørende bebyggelse. Kuml , s Munch, G. Stamsø 1991: Hus og hall. En høvdinggård på Borg i Lofoten. Red. G. Steinsland, U. Drobin, J. Pentikäinen og P. Meulengracht-Sørensen. Nordisk hedendom. Et symposium. Odense universitetsforlag, s Myhre, B. 1972: Funn, fornminner og ødegårder. Jernalderens bosetning i Høyland fjellbygd. Stavanger 18

19 Wenche Helliksen Lund museums skrifter. Bind 7. Stavanger. 1977: Nausttuft fra eldre jernalder på Stend i Fana. Nausttuftene som kilde til kunnskap om bygningskonstruksjon, bosetning og samfunnsforhold. Viking XL (1976), s Oslo. 1980: Gårdsanlegget på Ullandhaug. Gårdshus i jernalder og tidlig middelalder i Sørvest-Norge AmSskrifter Bind 4. Stavanger. 1985: Boathouses as Indicators of Political Organization. Norwegian Archaeological Review 18, s : Chieftains graves and chiefdom territories in South Norway in the Migration Period. Studien zur Sachsenforschung 6, s : Borre et merovingertidssenter i Øst-Norge. I: Mikkelsen, E. og Larsen, J.H. (red.): Økonomiske og politiske sentra i Norden ca e.kr. Universitetets oldsaksamling skrifter 13, Oslo, s : Norges Landbrukshistorie I f.kr e.kr. Jorda blir levevei. Del I. Det norske samlaget. Oslo. Nissen Meyer, E. 1935: Relieffspenner i Norden. Bergen Museums Årbok 1934, Historisk-antikvarisk rekke nr. 4. Bergen. Olsen, O. 1966: Hørg, hov og kirke. Historiske og arkæologiske vikingetidsstudier. København. Pilø, L. 2005: Bosted Urgård Enkeltgård. En analyse av premissene i den norske bosetningshistoriske forskningstradisjon på bakgrunn av bebyggelsesarkeologisk fektarbeid på Hedemarken. Oslo Arkeologiske Serie 3. Universitetet i Oslo. Rolfsen, P. 1974: Båtnaust på Jærkysten. Stavanger museums skrifter nr. 8. Stavanger. Rolfsen, P. og Stylegar, F.-A (red.): Snartemofunnene i nytt lys. Universitetets kulturhistoriske museer Skrifter nr. 2. Rudjord, K. 1977: Herad. Bygda mellom fjorder og fjell. Farsund kommune Ryste, B. 2005: Edelmetalldepotene fra folkevandringstid og vikingtid i Norge. Gull og sølv i kontekst. Upublisert hovedoppgave i nordisk arkeologi, IAKH. Det humanististiske fakultet. Universitetet i Oslo. Sjøvold, T. 1993: The Scandinavian Relief Brooches of the Migration Period. An Attempt at a new classification. Norske Oldfunn XV. Oslo. Skre, D. 1998: Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike e.kr. Acta Humaniora 32. University of Oslo. Scandinavian university press. Universitetsforlaget. 2007: Excavations of the Hall at Huseby. I: Skre, D. (red.): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series 1. Norske Oldfunn XXII, s Slomann, W. 1961: Buckelurnen aus der Völkerwanderungszeit in Norwegen. Die Kunde, Zeitschrift für Ur- und Frühgeschichte. Neue Folge 12, s Hannover. 1986: Bosetning og bosetningsproblemer i Sydvest- Norge. Hjemlig tradisjon og fremmede innslag i norsk Grav, kult og hall jernalder. Universitetets Oldsaksamling Skrifter. Ny rekke nr. 6, 1986, s Tidligere trykt i Stavanger Museums Årbok Steinsland, G. 1985: Kvinner og kult. I Kvinnearbeid i Norden fra vikingtid til reformasjonen: Foredrag fra det nordiske kvinnehistoriske seminar i Bergen august Bergen, s : Hvordan ble hedendommen utfordret og påvirket av kristendommen? I: Lidén, H. E. (red.): Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Universitetsforlaget. Oslo, Straume, E. 1987: Gläser mit Facettenschliff aus Skandinavichen Gräbern des 4. und 5. Jahrhunderts, Ch. Institutt for sammenlignende kulturforskning. Serie B: Skrifter LXXIII. Oslo. Stylegar, F.-A. 1999: Hovedgårder, stormenn og landnåm. I: Vea, M.S. og H.R. Naley (red.): Fiender og forbundsfeller. Regionale kontakt gjennom historien. Karmøyseminaret Stavanger, s : Vest-Agder. I: Hedeager, L. og E. Østmo (red.): Norsk arkeologisk leksikon. Pax Forlag. Oslo, Stylegar, F.-A. og Grimm, O. 2005: Das südnorwegische Spangereid. Ein Beitrag zur Diskussion archäeologischer Zentralplätze und norwegischer ringförmiger Anlagen. Offa. Berichte und Mitteilungen zur Urgeschichte, Frühgeschichte und Mittelalterarchäologie. Band 59/60, 2002/03, s Tilley, C. 1994: A Phenomenology of Landscape. Places, Paths and Monuments. Berg publisher. Oxford. 1999: Metaphor and material culture. Blackwell publishers. Oxford. Tsigaridas, Z. 1997: Undersøkelsene på Skeie, Hundvåg en storgård fra yngre jernalder? Fra hauk ok heidni 1997 (4), s Wiker, G. 2000: Gullbrakteatene i dialog med naturkreftene. Ideologi og endring sett i lys av de skandinaviske brakteatnedleggelsene. Upublisert hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi. IAKK. Det historisk-filosofiske fakultet. Universitetet i Oslo. Zachrisson, T. 1994: The Odal and its manifestations in the Landscape. Current Swedish Archaeology 2, s Aannestad, H.L. 2004: En nøkkel til kunnskap om kvinneroller i jernalder. Viking LXVII (2004), s

20 Primitivetider 2007/ årgang Bibliografi for Wenche Helliksen Lund * 1987: Vikingskip som symbol. Nicolay 1987 (1), s Oslo. Sammen med B. Amundsen, T. Eriksen, L. Forseth og S. Welinder. 1993: A.W. Brøggers idéer (?). Norsk arkeologi og europeiske trender på begynnelsen av tallet. Universitetets Oldsaksamling Årbok 1991/1992, s Oslo. 1993: Typologi kultur kulturtypologi. Belyst med utgangspunkt i diskusjonen om «Den arktiske steinalder i Norge» Viking 56 (1993), s Oslo. 1993: Trekk fra Oslos forhistorie. Medlemsblad for Vinderen Historielag 6 (2/1993), s Laget, Oslo. 1994: Byutvikling og vareutveksling i yngre jernalder i Norden. Teorier og kildemateriale. Viking 57 (1994), s Oslo. 1995: Grav og boplass fra forhistorisk tid på Romerike. Kommunalteknikk 11/1995, s Norsk kommunalteknisk forening, Oslo. 1996: Evolusjonisme i norsk arkeologi. Diskutert med utgangspunkt i A.W. Brøggers hovedverk Universitetets Oldsaksamlings Varia nr. 37. Oslo. 1996: Kvinnegrav fra eldre romertid; ardpløyd åker og hus. Viking 59 (1996), s Oslo. 1997: Culture in Time and Space. Ingvald Martin Undset His Position in Norwegian and European Archaeology. Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia. Series altera in 8, vol. 9, s Institutum Romanum Norvegiae, Roma. 1997: Gård og utmark på Romerike 1100 f.kr e.kr. Gardermoprosjektet. Universitetets Oldsaksamlings Varia nr. 45. Oslo. 1997: 300kV-I Øyberget Vågåmo. Konsekvensutredning for kulturminner og kulturmiljø. Justerte alternativer. NIKU Oppdragsmelding 053. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo. 1998: Gård og gravfelt fra jernalder og middelalder på Garder. Middelalderen på Romerike. Romerike Historielag Årbok 19 (1998), s Skedsmo. 1998: Gjerstad kirkegård, Gjerstad kommune i Aust-Agder. Mindre arkeologiske overvåkninger og undersøkelser i tilknytning til middelalderkirker og -kirkegårder i Agder, Telemark og Vestfold, NIKU oppdragsmelding 069, s Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo. 1999: Farms in Transition. A Study of Settlement Patterns in Eastern Norway, 300 BC 1200 AD. I: G. Gundhus, E. Seip og E. Ulriksen (red.): NIKU Kulturminneforskningens mangfold. NIKU Temahefte 31, s Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo. 1999: If you can measure a Fly, why not a Cultural Monument? Monitoring Cultural Monuments and Sites, a Preliminary Approach. NIKU Kulturminneforskningens mangfold. NIKU Temahefte 31, s Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo. Sammen med B. Skar og M-L. B. Sollund. 2000: Utvikling av Bergkunstdatabasen. I: A-S. Hygen (red.): Fire år med Bergkunstprosjektet Riksantikvarens Bergkunstprosjekt Sikring av bergkunst