HJEMME BRA BORTE BEST?

Transkript

1 HJEMME BRA BORTE BEST? Fysisk bomiljø for personer med demens i heldøgns pleie Erlend Bleken Avdeling for Design Møbel, rom og interiør Kunsthøgskolen i Bergen - Mars 2011

2 Sammendrag SAMMENDRAG Mange opplever at eldre på pleiehjem har en understimulert hverdag. Til tross for små avdelinger med eget rom og romslig bad, tilpasset personer med demens, så lever mange eldre et stillesittende, passivt og monotont liv. De oppvartes i stedet for å delta. Grunnleggende behov med hensyn til bolig og stell synes godt ivaretatt, men er dette tilstrekkelig for å skape trivsel? Hvordan kan man skape en omgivelse som bidrar til en mer aktiv og stimulerende hverdag for de eldre slik at de får en mer verdig alderdom? I løpet av prosjektet har jeg oppdaget steder som er annerledes, med mye mer dynamikk, liv og kontakt. Jeg har fokusert på de fysiske rammene som de eldre skal bo i. Den påvirker hvilken grad av autonomi, bevegelsesfrihet og variasjon de eldre tillates å leve med. Omgivelsene skaper i ulik grad muligheter for samvær og aktivitet. Jeg har prøvd å skape et miljø som erstatter det stillesittende livet på «stuen» med et sted for mer bevegelse, sansning og engasjement. En omgivelse som er romslig og fri, med mange tilbud og gjøremål for enhver smak. Målet er å skape trivsel og velvære gjennom en variert og stimulerende hverdag sammen med andre i trygge, sikre og estetiske omgivelser. Jeg har sett på det helhetlige tilbudet i et større pleiehjemskonsept med 80 beboere og senterfunksjoner. Sentralt er bo-miljøet i to etasjer med et stort atrium i midten for fri bevegelse i et stimulerende grønt miljø. Hver etasje har fire «tun» for tilhørighet og trygghet. Hvert tun har egen «stue» og kombinert spisesal/aktivitetsrom. Bomiljøet er sikkert, oversiktlig og barrierefritt. Fellesarealene omfatter; peisestue, filmrom, trimrom, drivhus og hage. Dette er varierte muligheter for opphold, aktiviteter og samvær. I det separate servicebygget ligger kultursal, café, helsetjenester, spa, frisør, administrasjon, frivillighetssentral, dagstuer m.m. Med 80 beboere oppnås stordriftsfordeler; differensiert bemanning, geriatrisk fagmiljø, eget vaskeri og storkjøkken. Det vil også avlaste pleierne i forhold til praktiske oppgaver og dermed gi mer tid til kontakt med beboerne. «Dagen i dag kan bli vår beste dag» Erik Bye Et estetisk, lyst og fritt bomiljø er etterstrebet med tilgang til natur og utsikt. Fremmed institusjonspreg med lange korridorer er forsøkt erstattet med en mer variert, hjemlig og sanselig atmosfære.

3 Innhold INNHOLD INNLEDNING 6 BESTEFAR 6 RELEVANS 6 BAKGRUNN 8 MÅLSETTING OG MÅLGRUPPE 9 PROBLEMSTILLING 9 MIN MOTIVASJON 10 PLAN FOR PROSJEKTET 10 UNDERSØKELSER & ANALYSE 14 METODE 14 DEMENS = SYKDOM 14 PSYKOSOSIALT MILJØ 19 «SYKEHJEM VED BERGEN» 21 RETTIGHETER OG BEHOV 28 LØSNINGER FRA ANDRE PLEIEHJEM 31 SONJATUN TROMS 31 MARJORIE DOYLE ROCKWELL CENTER 35 TILRETTELAGT BOMILJØ 52 BEMANNING OG KOMMUNALE TILBUD 52 FRIVILLIGE OG FAMILIE 56 HJEM VS. INSTITUSJON 57 MILJØPSYKOLOGI 58 HAGE OG FRILUFT 63 UNIVERSELL UTFORMING 65 DAGSLYS OG SOLLYS 68 BELYSNING 70 FARGER OG KONTRASTER 70 LYDMILJØ 74 GULV 75 MØBLER OG INNREDNING 77 RETNINGSLINJER 81 OPPSUMMERING 84 OVERORDNEDE VALG 86 DESIGN STRATEGI 90 MÅLGRUPPE OG BEHOV 90 JEG VIL 90 FUNN OG UTFORDRINGER 91 HOVEDMÅL 92 FOKUSOMRÅDER OG AVGRENSNINGER 93 METODE 93 PRAKTISK PROSJEKT 96 OVERORDNET LØSNINGSKONSEPT 96 PLANLØSNING FOR ET TUN 108 KONSEPT 108 STUEN 111 INDRE ATRIUM 114 BYGGET UTENFRA 115 VURDERING AV LØSNINGEN 118 ROMPROGRAM 122 SERVICEBYGG 122 BOMILJØET 123 REFERANSER 128

4 Forord FORORD Under arbeidet med prosjektet, som omfattet en studietur til USA sponset av Nasjonalt Kompetansesenter for Aldring og Helse, fikk jeg kontakt med en rekke mennesker som har delt av sin kunnskap med meg. Jeg vil gjerne takke Sidsel Bjørneby, Marit G. Blom, Robin Dessel, Knut Engedal, Thyra Frank, Penelope Garner, Eva Maria Lim, Lise Næss, Stein Husebø, Torhild Holthe, Manuel Ocana, Åse Ribe, Lynn Young, John Zeisel m.fl. En særlig takk til veileder Eli-Kirstin Eide for engasjement og innspill underveis i prosjektet. Takk også til klassekamerater og fagstaben ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg har fått god hjelp fra bibliotekene ved Kunsthøgskolen I Bergen, University of Stirling og Nasjonalt Kompetansesenter for Aldring og Helse. Firmaet CAD Quality lot meg bruke deres bibliotek for Revit Architecture gratis. Jeg fikk også låne et PNY grafikkort fra firmaet Komplett.no i prosjektperioden. En rekke personer har bidratt i prosjektet. En spesiell takk til Astrid Gjerde, Erik Oen Lie, Jørgen Håland, Per Mo, Adele Sætre Bleken og Dag Gjerde. Jeg har opplevde prosjektet som viktig og meningsfylt å jobbe med. Det har vært en lærerik periode, hvor jeg endte opp et annet sted enn jeg på forhånd hadde tenkt. Jeg håper jeg har kommet frem til noe som kan være til nytte, og som kan bidra til at eldre med demens kan få en bedre hverdag når de må på på pleiehjem. Bergen, 14.april 2011

5 INNLEDNING 6 BESTEFAR 6 RELEVANS 6 BAKGRUNN 8 MÅLSETTING OG MÅLGRUPPE 9 PROBLEMSTILLING 9 MIN MOTIVASJON 10 PLAN FOR PROSJEKTET 10 Her beskrives tema for oppgaven, min motivasjon og temaets relevans. Dette leder frem til problemstillingen for prosjektet og en målgruppe for min designløsning.

6 Innledning INNLEDNING BESTEFAR Min bestefar hadde Parkinson. Han bodde hjemme hos min yngste onkel i mange år i huset han hadde bygget selv, blant høye fjell og en vakker fjord i Sykkylven på Sunnmøre. Etterhvert ble han så pleietrengende at han måtte på sykehjemmet. Jeg jobbet på den tiden i Oslo. Siste gangen jeg besøkte ham var han blitt veldig redusert, han var utmagret, og lå på et mørkt rom med gardinene trukket for, uten utsikt til fjella omkring. Mentalt var han helt tilstede, og selv om språket var forsvunnet så smilte han og var glad for å se oss. Det var vondt å se hvor raskt han hadde blitt svekket på sykehjemmet. Han døde en måned senere. Demens Det er vanskelig å forestille seg hvordan demens oppleves. Jeg lurer på hvordan jeg selv ville likt å ha det rundt meg dersom jeg; ikke kjente igjen mitt eget speilbilde, min egen kone, barna mine ikke visste hva jeg heter eller hva jeg har drevet med i livet...ikke fant frem til rommet mitt...liker å gå, men går meg bort...allerede har glemt det som skjedde nettopp...ikke verbalt kan gi uttrykk for hva jeg ønsker, om jeg har det bra eller dårlig...mister «sperrer» og er aggressiv eller sier upassende ting til andre...føler meg utrygg...vet ikke når Demens rammer hukommelsen. jeg må på toalettet eller hva et toalett er...vil hjem stadig vekk til barna mine som er 1 og 3 år gamle...klarer ikke lage mat...glemmer komfyren...hvor er jeg?...hvem er jeg?...hva gjør jeg her? I hvilken grad kan de fysiske omgivelsene bidra til at demensrammede kan ha det godt på hjem? RELEVANS Eldreomsorg har fokus politisk og i media; manglende utbygging og sykehjemskøer; Noen spørsmål jeg stilte meg Hvordan kan man skape miljøer der de eldre i større grad kan beholde funksjonen i stedet for å svinne hen? Hvordan kan man motvirke apati og passivitet og bringe inn mer liv og dynamikk? Bringe fram smilet, kontakten og den ivaretagende atmosfæren? Hvordan ville jeg like at min bestefar skulle bo? Hvor ville jeg likt å komme på besøk? Kan man tenke seg et sted der de eldre trives og er vitale og levende? 6

7 Innledning underbemanning, slitasje og kritikkverdige forhold; samfunnskostnad og økonomisk bærekraft. Dans med instruktør på Hearthstone Manhattan. Eldrebølgen er i anmarsj. Høy levealder og store barnekull vil gjøre at antall personer med demens vil fordobles de neste 35 år. I Demensplan 2015 (Regjeringen, 2006b), som er regjeringens strategi for å styrke demensomsorgen, er målsettingen å skape nye sykehjemsplasser eller heldøgns omsorgsboliger innen Alt som bygges eller ombygges kreves nå tilrettelagt for demens, en sykdom som ca. 80 % av alle på pleiehjem lider av. I Norge er omlag berørt av demens. Det er vanskelig å overlate sine avhengige og sårbare foreldre til andre, men ofte er dette nødvendig for ikke selv å bli utbrent. Familiene ønsker at eldre skal ha det godt på hjem, men alle får nok ikke et verdig pleietilbud (Lykkenborg, 2009). I norske institusjoner synes grunnleggende behov med hensyn på bolig og stell å være godt ivaretatt, men er dette tilstrekkelig for å skape trivsel? Mange jeg har snakket med opplever at deres gamle blir sittende passive og uvirksomme i en understimulert hverdag når de kommer på hjem. Målet med Demensplan 2015 er at den enkelte skal oppleve livskvalitet, trygghet og mening i hverdagen, på tross av alvorlig 7

8 Innledning sykdom og funksjonssvikt. For å oppnå dette må tjenestens, også boligenes arkitektur og utforming tilpasses deres behov. 1 Hvilke faktorer bidrar til god livskvalitet og en meningsfull hverdag på hjem? Og hva gjør at noen pleiehjem lykkes bedre enn andre? BAKGRUNN Eldreomsorgen i Norge I Norge er eldreomsorg et offentlig ansvar, en ordning som springer ut fra ideen om velferdsstaten og muliggjøres av vår velstand. Eldrebølgen tatt i betraktning så vil den norske modellen for eldreomsorg neppe være økonomisk bærekraftig i fremtiden (Tepfers, 2010). Graden av offentlig finansiering er også eksepsjonell i Norge. I land som Finland og England er pleiehjemsplass i all hovedsak 1. Kari Henriksens foredrag i Stavanger i mars Statssekretær i Helse- og Omsorgsdepartementet. 2. Kari Henriksens foredrag i Stavanger i mars Statssekretær i Helse- og Omsorgsdepartementet. 3. Fra foredrag av Anders Kvale Havig (NOVA) under hero.uio.no/konferanse.html. 4. Kilde: foredrag ved Åse Ribe. Husbankens fagdag i Skien. Oktober privatfinansiert. Eldreomsorg som fellesansvar er en del av det moderne prosjekt. I tidligere tider, i bondesamfunnet, var tradisjonen at de gamle bodde i kårstuen og ble forsørget av den eldste sønnen nå han overtok garden. Eldreomsorg var i hovedsak et familiært ansvar. Omsorgsutfordringene fremover er store. I 2006 hadde nesten personer i Norge demens. Frem mot 2040 antar man at dette nesten vil fordobles. I 2030 vil man behøve flere omsorgsarbeidere. Bygge- og driftskostnader er store. Den kan koste opptil tre millioner kroner å bygge en sykehjemsplass i de store byene (Meyer, 2010). I 2006 var driftsutgiftene for sykehjem på ca. 30 mrd. 2 Å drive en sykehjemsplass for en person med demens koster kommunene om lag 1 million i året. Egenandelen er på kun 15 til 20 %. 3 Husbankens rolle Kommunene får nå ,- i tilskudd for hver nye sykehjemsplass de bygger. Husbanken forvalter investeringstilskuddet og stiller tre krav for å skape et demensvennlig bomiljø; (1) små bogrupper (6-8 personer), (2) fellesareal/ aktivitetsrom, (3) tilgang til utearealer. 4 Viktigst er kravet om mindre bogrupper, ut fra den rådende oppfatning om at demensrammede har det best i små og skjermede bomiljøer, den såkalte «Smått er godt»-modellen. De lange innestengte korridorene og sterile sykehusliknende omgivelsene skal erstattes med et trivelig bomiljø tilpasset demensrammedes spesielle behov. «Små sykehjemsavdelinger og bokollektiv med aktivitetsrom og utgang til hagen er bedre enn gammeldagse sykehjem med store avdelinger i flere etasjer og dør ut i en lang korridor» Statsråden i Helse- og Omsorgsdepartementet, Demens og fysisk bomiljø Demens er en dødelig aldersrelatert hjernesykdom, som gir kognitiv svikt med tap av mental funksjonsevne på en rekke områder; 2008 hukommelse, ferdigheter, orienteringsevne, evnen til å lære og forstå, språk. Daglige gjøremål som matlaging, hygiene, stell, innkjøp, finne veien blir gjerne vanskelig. Gradvis blir man avhengig av andre for å klare seg i det daglige. Personer med demens blir fort utrygge og stresses lett av ulike stimuli, for eksempel lyd,

9 Innledning lys, mange mennesker og om det er mye som skjer. Trygge, rolige og forutsigelige omgivelser er derfor helt sentralt. Et bomiljø for demensrammede må tilpasses deres særskilte behov knyttet til kognitiv svikt. Noen må passes på og mange er «vandrere» som kan gå langt avgårde uten å finne veien tilbake. Samtidig bør bomiljøet ha kvaliteter som de fleste tar for gitt; fri bevegelse ute og inne, lage seg mat, trekke seg tilbake, søke fellesskap, dra på café. For noen vil slike aktiviteter kreve assistanse. Har fellesskapet milder til å betale for det? Kan personer med demens gis mulighet til å være mer frie og aktive, for eksempel gjennom innsats fra frivillige, pårørende, skoleungdom m.fl.? Tekniske løsninger kan bidra til å avlaste pleie- og tilsynsbehovet samt å forenkle de demensrammedes hverdag. For eksempel kan alarmer sendes til personalet ved hendelser som; fall, inkontinens, forlater sengen om natten, gått utenfor «sikkert område» m.v. MÅLSETTING OG MÅLGRUPPE I denne oppgaven vil jeg se på bomiljøer for eldre med demens som ikke kan bo hjemme lenger og som trenger tilsyn hele døgnet. Jeg vil undersøke hvordan man kan skape en god boog pleieomgivelse for denne gruppen som gir trivsel og velvære i hverdagen. Et ivaretagend e miljø som skaper gode opplevelser her og nå. En trygg og inspirerende atmosfære, som innbyr til bevegelse og aktivitet. Et sted som venner og pårørende har lyst å besøke og hvor de kan gjøre ting sammen. Et sted med tilgang til naturen, årstidene, sol, vær, vind og frisk luft. Et sted der eldre med demens kan trives og leve med verdighet de siste årene av livet. Fokus vil være på et demenstilrettelagt botilbud med såkalt «heldøgns tilsyn». Dette er et kommunalt lovpålagt omsorgstilbud som er behovsprøvd gjennom lege. Husbanken gir investeringstilskudd til to slike boformer; i sykehjem eller bokollektiv i omsorgsbolig begge i form av små enheter med få beboere. Jeg har valgt å fokusere på sykehjem, såkalt «skjermet enhet». Potensialet for et godt pleieog botilbud synes størst i denne modellen, med delt husholdning, mulighet for rikere fellestilbud og tilgang på fagkompetanse. «Skjermet enhet» er hjemlet for 4-12 beboere, men jeg vil forholde meg fritt i forhold til dette kravet. 5 Målgruppen vil ikke omfatte personer med store atferdsproblemer eller store psykiske problemer. Disse har ofte eget tilbud gjennom «forsterket skjermet enhet» i kommunene. Jeg vil heller ikke se på yngre med demens. De har et raskere sykdomsforløp og vil trolig heller ikke føle seg hjemme blant eldre. PROBLEMSTILLING «Hvordan kan man skape et fysisk bomiljø som bidrar til økt livskvalitet for personer med demens med behov for heldøgns pleie?» BEGREPER Jeg vil bruke ordet pleiehjem istedenfor sykehjem, fordi dette gir bedre assosiasjoner. Betegnelsen «pleiere» inkluderer alle som har med den daglige pleie å gjøre i pleiehjem; sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere og ufaglærte. 5. Se «Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie» (HOD, 1988). 9

10 Innledning Verdighet «La ikke mennesker måtte beskytte sin verdighet. La deres verdighet beskytte dem» R. W. Emerson Verdighet 6 kan være et vanskelig begrep å definere, for de fleste er det noe usynlig og språkløst. Det er først når livet blir marginalisert og basale forventninger til behandling eller livsvilkår at spørsmål vedrørende verdighet blir aktuelle. Verdighet har å gjøre med grunnleggende menneskelige rettigheter og forutsetninger for anstendige livsforhold. «Det onde, er fraværet av det gode» Leo Tolstoj Livskvalitet, velvære og trivsel Disse begrepene er overlappende og vil bli brukt om hverandre. Når man opplever velvære trives man, og da har man høy livskvalitet. Livskvalitet har med menneskelige behov å gjøre. Personlighet og interesser er viktige for å skape velvære for en gitt person, men det er også universelle menneskelige behov knyttet til velvære. MIN MOTIVASJON PLAN FOR PROSJEKTET Jeg vil først sette meg inn i problemområdet gjennom ulike undersøkelser (kapittel 2). Basert på analyse og opparbeidet innsikt vil jeg sette opp hvilke kriterier en god løsning bør tilfredsstille (kapittel 3). Gjennom det praktiske prosjektet vil jeg så utarbeide utvalgte deler av en løsning som tilfredsstiller disse kriteriene (kapittel 4). Tilslutt vil jeg vurdere løsningen i forhold til problemstillingen og kriteriene (kapittel 5). Professor Stein Husebø sier; «Den uten tvil største gruppen marginaliserte i vårt rike land er de gamle. Når aldring møter sykdom og kognitiv svikt. Når stolte mennesker som snart har hele livet bak seg, ikke lenger kan klare seg selv, treffe egne valg eller forsvare sin verdighet...det er et paradoks at aldri har samfunnet brukt så mye ressurser på pleie og omsorg for gamle. Aldri har ensomhet, omsorgssvikt og krenkelse av verdighet hos gamle vært så omfattende...en hovedløsning må være frivillig innsats, hvor vi i praksis viser at vi bryr oss». 10 Blant de prosjektene jeg har likt best på Kunsthøgskolen i Bergen har vært hvor vi har kunnet tenke nytt i forhold til etablerte institusjoner, som skole, kulturhus, sykehus m.v. I mitt tidligere yrke som systemutvikler jobbet jeg mye med kartlegging av brukerbehov for å lage dataløsninger basert på disse. Jeg håper å kunne dra nytte av denne erfaringen i prosjektet for å skape gode løsninger på behovene som avdekkes. Oppgaven oppleves samfunnsnyttig og personlig ville det gi en god følelse om jeg kunne bidra til å skape gode bomiljøer for eldre på pleiehjem. 6. Informasjonen her er hentet fra Stein og Bettina Husebø (2009) sin kronikk «Verdighet» i Bergens Tidende 25/

11 UNDERSØKELSER & ANALYSE 14 METODE 14 DEMENS = SYKDOM 14 PSYKOSOSIALT MILJØ 19 «SYKEHJEM VED BERGEN» 21 RETTIGHETER OG BEHOV 28 LØSNINGER FRA ANDRE PLEIEHJEM 31 SONJATUN TROMS 31 MARJORIE DOYLE ROCKWELL CENTER 35 TILRETTELAGT BOMILJØ 52 BEMANNING OG KOMMUNALE TILBUD 52 FRIVILLIGE OG FAMILIE 56 HJEM VS. INSTITUSJON 57 MILJØPSYKOLOGI 58 HAGE OG FRILUFT 63 UNIVERSELL UTFORMING 65 DAGSLYS OG SOLLYS 68 BELYSNING 70 FARGER OG KONTRASTER 70 LYDMILJØ 74 GULV 75 MØBLER OG INNREDNING 77 RETNINGSLINJER 81 OPPSUMMERING 84 OVERORDNEDE VALG 86 I undersøkelsesfasen har jeg besøkt pleiehjem i inn- og utland, snakket med fagfolk og lest for å finne ut hva som bidrar til trivsel for demensrammede på pleiehjem.

12 UNDERSØKELSER & ANALYSE Målet med undersøkelsene er å få innsikt og forståelse slik at jeg kan skape en god løsning på brukernes behov. METODE Jeg valgte å bruke kvalitativ metode. Et grunnleggende problem er at personer med demens i liten grad er stand til å artikulere sine ønsker. Behov er derfor innhentet fra andre kilder enn hovedbrukerne. Fokusert har vært på å besøke pleiehjem og snakke med pleiere, bestyrere, leger, forskere og andre fagfolk. Gjennom deltakende observasjon har jeg prøvd å forstå hvordan demensrammede i heldøgns tilsyn lever og har det. Jeg har også hentet kunnskap fra forskning, bøker og andre skriftlige kilder. DEMENS = SYKDOM Boken «The Simplicity of Dementia» er skrevet av den nederlandske psykogerontologen Huub Buijssen (1999). Hans far hadde demens og han mener vi bedre kan forstå og interagere med personen med demens gjennom «de to lovene for demens». Jeg vil gjengi 14 hovedpunktene fra boken. Inntil for kort tid siden trodde man personer med demens var håpløse tilfeller, at de var gale, og at senilitet var en mental sykdom. Det er fortsatt sosialt stigma knyttet til demens og den alminnelige forståelsen av demens er begrenset. Forskningsmessig vet man at det er hjernecellene som blir syke, de svinner hen, mister forbindelser og dør. Etter 10 år kan så mye som 40 % av hjernemassen være borte. Hjernen skades gradvis, og man får problemer på de fleste livsområder; kommunikasjon, evnen til å klare seg selv, endringer i humør og oppførsel. Tilslutt trenger man hjelp til alt og alt man har lært er borte. Det er mange typer demens. Alzheimers (50 %) og vaskulær demens (15 %) eller kombinasjoner av disse (15 %) utgjør de største gruppene. Vaskulær demens skyldes slag. Årsaken til demens er ukjent, og det finnes ingen behandling mot sykdommen. Genetiske faktorer knyttet til aldring må spille inn, fordi så mange som 1 av 5 over 85 får demens. Ulike faktorer er vist å ha innvirkning; arv, virus, stress, røyking, hodetraume, B12-mangel og høyt blodtrykk. Den første loven - mister evnen til å huske Hukommelsestap er alltid sentralt i demens. Overføringen av inntrykk mellom korttidsminnet og langtidsminnet brytes nesten helt. Dermed blir den nære fortid et sort hull, han kan ikke huske det han opplevde for 30 sekunder siden. Dette er en enorm funksjonshemming og det meste av det vi tar for gitt blir vanskelig. De nærmeste synes han begynner å oppføre seg uforståelig; gjentar samme spørsmål hele tiden, husker ikke nylige hendelser eller personer. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det oppleves å miste hukommelsen. Alt «glipper», og verden oppleves som ny og ukjent hvert 30. sekund. Øyeblikket gjelder. Allikevel, selv om man ikke husker fakta og hendelser så vil følelser og stemninger sitte i lenger. 1 Typisk i første fase er at man mister tid- og stedsorientering. Han går seg vill fordi han ikke husker orienteringspunkter. Han spør hva klokken er, hvilken dag det er, leter stadig etter tingene sine. Innlæring av ny kunnskap er stort sett umulig, selv om noe kan feste seg ved mange repetisjoner. 1. Kilde er Penelope Garner, som står bak SPECALmetoden. Se specal.co.uk.

13 Planlegging blir vanskelig siden han glemmer sine intensjoner, og dermed forsvinner også fremtiden. Han blir passiv og prøver å unngå nye situasjoner for å slippe skam og nye nederlag. Han klarer stadig mindre og blir gradvis mer avhengig. Snart slipper han ikke sin ledsager av syne. Klyngende adferd er krevende for pleiere og pårørende, men personen med demens føler han har gått seg bort, han er forvirret og forstår ikke hva som skjer med ham. Derfor trenger han en som har oversikt og kan lese kartet. Aktivisering kan motvirke klyngende adferd. Den andre loven - tidligere minner spises opp I den første fasen vil han fortsatt huske tidligere hendelser i livet meget godt, men etterhvert vil sykdommen også angripe langtidsminnet. Først forsvinner de siste «opptakene», de fra rett før han fikk sykdommen. Så spises minnene opp kronologisk mot fødselen. I siste fase er det kun tidlig barndom som huskes. Viktige hendelser med stor emosjonalitet beholdes lengst. «hjem». Skikkelser fra tidligere i livet bringes til live, for eksempel foreldrene. Han lever i fortiden, men tror det er nåtid. Gapet mellom hans verden og de andres verden skaper store frustrasjoner og uoverkommelige utfordringer. «Hvor er jeg? Hvor er barna mine? Hvem er du? Jeg vil hjem.» Mange prøver å realitetsorientere personen med demens, men interaksjonen går oftest enklere om han får leve i «sin tid». Etterhvert som språket forsvinner blir han mer sensitiv på atmosfæren rundt seg, på kroppsspråk, ansiktsuttrykk, stemme og holdning. Han er nå avhengig av pleierne. Vil Demens kan skape engstelse og forvirring. de ham vel? I så fall kan han slappe av. Om han ikke stoler på dem, kommer engstelsen. Mistenksomhet er vanlig. Sansene mottar, som alltid, informasjon, men prosesseringen går mye saktere og evnen til å forstå reduseres. Tankeevnen svekkes i forhold til å resonnere logisk og til å løse problemer. Dette skaper en tendens til tilbaketrekning, hvor man søker tilflukt i seg selv, lukker øynene, døser og sover store deler av dagen. Ferdigheter forsvinner; lage kaffe, slå på tv m.m. Etterhvert trenger han hjelp til det meste; Han glemmer kanskje at han er pensjonert og prøver fortsatt å gå på jobb. Hans eget hus oppleves ikke som hans og han vil hele tiden 15

14 Demens har konsekvenser for selvfølelse, mestring og identitet. normal reaksjon, et sunt forsøk på å gjenvinne kontroll over livet. Kommunikasjon og kontakt innkjøp, lage mat, velge klær, kle på seg, vaske seg og gå på toalettet. Senere vil han bli inkontinent; først urin, så avføring. Han vil bli mer og mer som et barn. Tillærte ferdigheter går i glemmeboken, for eksempel riktig oppførsel. Han søler mat, spiser med fingrene, krangler og urinerer hvor det passer seg. Et dramatisk øyeblikk er når han ikke husker sin egen partner, og deretter heller ikke sine egne barn. Så vil han heller ikke gjenkjenne seg selv i speilet; «der er min far». Sykdommen rammer ulikt. Personligheten kan 16 endres til det verre eller til det bedre. Noen blir milde, trivelige og får færre skarpe kanter. Tidligere karaktertrekk intensiveres. Kvinner preges gjerne av omsorg, mens menn kan bli mer aggressive. Noen kan føle seg tilfreds i en varm atmosfære, mens andre preges mer av angst og uro. Hukommelse skaper oss og gir identitet, men gradvis mister den demensrammede seg selv og sin trygge virkelighet. De uforståelige forandringene i ham vekker uro og forvirring. Han kjenner frykten for forfall, hjelpeløshet og avhengighet. Det han prøver å få til går på tverke. Alt går i mot ham. Aggresjon er en Språket vil også gradvis forsvinne. Han begynner å lete etter ord. Det blir vanskelig å uttrykke ideer, behov og følelser. Han mister tråden i samtaler fordi starten av setningen er allerede glemt. Etter hvert faller han utenfor sosialt og blir dermed fort en «ikke-person» i Kitwood sin språkbruk - en person som ikke lenger «regnes med» på samme måte (Kitwood, 1997). Tapet av sosiale status og respekt bidrar til isolasjon og ensomhet. I følge psykogerontolog Lise Næss er depresjon en hoveddiagnose hos personer med demens i sykehjem. De har tapt så mye; jobb, helse, partner, hjemmet, seg selv, sine evner. Å være aktiv, deltakende og gjøre andre ting er til god hjelp mot depresjon, i tillegg til kontakt. Man bør heller ikke motsi eller korrigere, de «lever» gjerne i en annen tid og virkelighet. Spørsmål om nylige hendelser er bortkastet og gir nederlagsfølelse. Samtaler bør kobles til personens livshistorie og interesser, på ting som vekker glede og gode minner. Vandring er et vanlig problem. De forsvinner ut av

15 huset, og noen går helt til de er utmattet. Mange søker et annet sted, for dette er ikke «hjemme». Demensrammede får ofte en energi som de må få utløp for. Noen blir også meget rastløse, kanskje pga. indre uro og engstelse. Gjennom trim og bevegelse kan de få brent av energi og frigjøre uro og anspenthet. Nattlig aktivitet er et annet problem. Mange med demens er oppe om natten, går ut av sengen, vandrer rundt i huset. Det kan skyldes at de ikke vet at det er natt. En hverdag preget av søvn, døsing og inaktivitet vil gi overskudd om natten. Buijssen anbefaler derfor en aktiv hverdag med faste vekke- og leggetider. Det anbefales et enkelt og ryddig miljø og en oversiktlig omgivelse hvor han kan ta inn alt i et blikk og se det som er viktig for ham. Et miljø med for mye som skjer er mentalt krevende og skaper forvirring og uro, gjerne forsinket. Hverdagene bør ha en lik og strukturert rutine. det er mentalt for krevende. De er heller ikke lette å aktivisere; svekket konsentrasjonsevne, vanskelig for å forstå instrukser, forstår ikke hva som skjer, mistet mange ferdigheter. Det er allikevel viktig at de føler mestring. Det styrker selvfølelsen og gir følelse av kontroll på livet. Aktivitet skaper også en arena for fellesskap, kontakt, glede og stimuli. De svinner ikke hen i passivitet, søvn og tilbaketrekning. Buijssen gir følgende råd for å holde personen engasjert og aktiv. Pleierne må ta initiativ og sørge for at aktiviteter legges til tider på dagen Verden er som ny hvert 30 sekund. Nye inntrykk lagres ikke i langtidsminnet. hvor de har mest energi og våkenhet. Fokus bør være på det de kan få til, ikke på resultat. Gjøre ting de liker å gjøre. Ha varierte aktiviteter pga. dårlig konsentrasjonsevn. Ha minst mulig støy og distraksjon. Om noen blir rastløse så bør man stoppe og ta en pause. Hans råd er; gjør ting sammen, gi dem tid og ikke overta. 2 Buijssen nevner endel aktiviteter for de med demens. Husholdning: vaske, vanne, brette klær, dekke på, tørke støv. Hagen: plante, luke, vanne, plukke blomster, klippe gress. Håndverk: sy, lage mønster og collage. Musikk: spille favorittsanger, synge, dra på konsert. Minner: se på bilder, Aktivitet Mennesker med demens tar ikke initiativ selv, 2. Prosessering kan ta opptil 5 ganger så lang tid ved demens. 17

16 En omgivelse med særpreg og kjennemerker letter orienteringsevnen. Her fra Boller Slot. 2. Et bomiljø med «hjemlige» virkemidler uten institusjonspreg. Boller Slot i Danmark. 3. Varmt og menneskelig miljø på Pleiehjemmet Lotte i København. se filmer. Fritid: gå, biltur, danse, trim på stol, lydbok, puslespill. Diverse: «people watching», dra på pub og ta en øl med familien, kjæledyr. Hva bør gjøres? I forhold til en forvirret og engstelig indre verden, vil et enkelt, lett-forståelig og trygt miljø kunne virke beroligende og samlende. Det å kunne se andre og være sammen med andre motvirker ensomhet og depresjon, og omgivelsen bør være inkluderende og tilrettelegges for samvær og kontakt. Små og 18

17 skjermede oppholdssteder vil redusere stress i forhold til støy og at det skjer for mye. «Out of sight out of mind» Om man kunne gjøre «alt» som er relevant synlig ville en person med demens kunne fungert bedre. Et oversiktlig miljø hvor tilbud og funksjoner er tilgjengelige for synssansen er derfor viktig. Dette ville bidra til å kompensere for manglende hukommelse. Det er også viktig å gi særpreg til ulike steder i omgivelsen slik at de lettere kan gjenkjennes. Det blir viktig å tilrettelegge for aktiviteter for å motvirke depresjon og soving på dagtid. Gjennom fellesaktiviteter får man samtidig en arena for sosial kontakt og fellesskap. Omgivelsen må også gi mulighet for fysisk aktivitet, for dem som har behov for å brenne av energi. Jeg tenker meg en innendørs vandreløype hvor de kan «gå og gå» uten å møte stengsler. Ulike rom og tilbud underveis som «fanger» beboeren vil gi variasjon og opplevelser. Det er vanlig praksis at beboere selv innreder sine rom. Her kan de ha kjente og kjære ting, bilder av familie og seg selv. Dette frisker opp hukommelsen og gir identitet. Et gjenkjennelig bomiljø spiller på hans gjenværende hukommelse og kan bedre funksjonsevnen og fremme trivsel. Det kan være verre å få fellesområdene i et større bomiljø til å likne et hjem med fellesrom og servicefunksjoner. Her må behovet for oversiktlighet og enkel orientering prioriteres. En mulighet er å spille på andre deler av deres erfaringsbakgrunn, for eksempel ved å benytte metaforen «hotell», som også vil være gjenkjennelige for de fleste. Personer med demens anerkjenner ofte ikke pleiehjemmet som sitt hjem, og vil bort derifra. Penelope Garner (James, 2008) anbefaler skape illusjonen om at de bor på et hotell. Et hotell-liknende miljø vil nok uansett oppleves mer alminnelig enn mange typiske institusjonspregede sykehjemsmiljøer. PSYKOSOSIALT MILJØ Man antar at emosjonelle ressurser bevares langt ut i sykdomsforløpet, siden disse senterne sitter dypest i hjernen. Mennesker med demens oppfatter stemning og ansiktsuttrykk og merker godt hvordan andre møter dem og om de blir behandlet med vennlighet og respekt. Holdningene i pleiemiljøet er derfor av stor viktighet når det gjelder trivsel. Pleiehjemmet Lotte i København viser hvor mye respekt og involvering betyr. Her lever personalet ute blant beboerne alle er en stor familie. Professor og psykolog ved Bradford universitet i England, Tom Kitwood, utviklet pleiefilosofien «Person Centered Care» (PCC), hvor målet er å møte de grunnleggende menneskelige behovene for Kjærlighet, Identitet, Velvære, Inkludering, Tilknytning og Sysselsetting (Kitwood, 1997). Kitwood observerte pleiemiljøer som depersonaliserte, dehumaniserte og ugyldiggjorde sine beboere. Han utviklet fire sentrale prinsipper for pleie; (1) Verdsett hele personen, (2) Behandle beboerne som individer, (3) Se verden fra personens perspektiv, (4) Skap et positivt sosialt miljø hvor personen kan erfare velvære. Han mente at det psykososiale miljø må påvirkes slik at det er mest hensiktsmessig for mennesket med demens. De grunnleggende psykologiske behov hos mennesker med demens er i følge Kitwood: å få trøst i form av ømhet og nærhet og å få lindring av smerte, engstelse og sorg. 19

18 å føle seg trygg og beroliget, ved det å være nær et annet menneske. å knytte forbindelse, som gjør at man føler seg sikker. å ha tilgang til et menneske med oversikt, når verden blir kaotisk for personen med demens. å føle tilhørighet til en gruppe og være del av en større sammenheng. å ha en meningsfull beskjeftigelse, hvor han kan bruke ressurser og krefter fra egen livshistorie. å ha en identitet, dvs. å vite hvem han er og å kunne formidle sin livshistorie. Når disse behovene blir dekket over lenger tid skapes en trygghet som gjør det mulig for personen med demens å beholde sine ressurser over tid og å opparbeide selvtillit slik at han våger å leve som et sosialt vesen og inngå i livsbekreftende relasjoner. At utgangspunktet alltid er personens ønsker og behov. At personens ferdigheter, kunnskap og initiativ alltid tas i bruk. At personen får mulighet til å gjøre det han gjerne selv vil. At personen gis mulighet til spontanitet og selvuttrykkelse. At personen får sanselige opplevelser. At personen opplever høydepunkter i hverdagen. Grunnleggende menneskelige behov for nærhet, respekt og tilhørighet må dekkes for å skape trygghet og trivsel. At personen får mulighet til å slappe af. Hva bør gjøres? En god pleiekultur med nærværende og empatiske medarbeidere som behandler de eldre med respekt er nok tross alt den viktigste faktoren for å skape velvære og trivsel. Allikevel, hvilke konsekvenser har Kitwoods teorier for det fysiske bomiljøet? Han gir faktisk en del føringer på dette selv om han primært er opptatt av det psykososiale miljø. Særlig vektlegger han Demensomsorgen skal også sikre et trygt og godt miljø, slik at personen får størst mulig utbytte af sine ressurser og trives som sosialt vesen. Her mener Kitwood at følgende må ivaretas: 20

19 respekten for individets ønsker og livshistorie slik at beboerne får drive med det de kan, ønsker og liker. Nærhet til andre, trygghet og tilhørighet til en gruppe kan også understøttes gjennom organiseringen av det fysiske miljø. Identitetsfremmende elementer som påminner om hvem man er og ens egen livshistorie kan også gis plass i miljøet. Ikke minst synes det viktig å tilrettelegge for ulike typer meningsfulle gjøremål, med valgfrihet ut fra evner og interesser. Personalet må ta rollen som støttespillere som hjelper beboerne til deltakelse og mestring ut fra deres ressurser og behov. Typisk planløsning for pleiehjemsbyggeri i Norge. Ingen vandresløyfe. Lukkede korridorer. Få oppholdssteder. Når det gjelder spontanitet og selvuttrykkelse (musikkterapi, dans); stimulering av sanser (være ute, bevegelse, musikk); høydepunkter i dagen (kaffekos, kjæledyr, frisør); avslapning og rekreasjon (spa, film) - så kan alt dette tilrettelegges for i det fysiske miljø. «SYKEHJEM VED BERGEN» Jeg har besøkt over 20 pleiehjem i Norge, Danmark, Finland og USA. De fleste har vært korte besøk med omvisning og samtaler med ledere og ansatte. Noen steder har jeg oppholdt meg lenger for «deltakende observasjon». Etter hvert danner man seg raskt et inntrykk av hvordan folk har det på stedene man besøker. To av stedene var særlig retningsgivende for prosjektet. Disse vil jeg beskrive i detalj. I tillegg vil jeg utfylle med funn fra andre institusjoner. Fotografering av beboere forfra er ikke lov uten samtykke, og mye kan derfor ikke dokumenteres visuelt. Jeg besøkte et sykehjem i Bergen i fjor påske og oppholdt meg der nesten en hel dag. 4 Det er åtte beboere her. Alle har demens, og alle er kvinner. Planløsningen har to fellesrom i midten «stuen» og kombinert kjøkken/spisesal (se figur). På hver side av fellesrommene ligger beboerrommene. Kontoret er plassert ved siden av kjøkkenet. Lager/skyllerom/vaskerom/toalett ligger nede ved inngangen. Alt er forbundet med en lang korridor. Dagen på pleiehjemmet Jeg sitter inne på kjøkkenet under frokosten. To trenger hjelp til mating. Noen virker litt brydd og 4. Navnet på stedet er ikke oppgitt av personvernhensyn. 21

20 ser nedover genseren sin for å se om de har sølt. Jeg sitter på stuen under de andre måltidene. Det virker ikke som om noen har blitt venner her. Beboerne snakker ikke sammen, de sitter og ser tause på hverandre over stuebordet. En fornem gammel bergensdame irriterer seg over at en annen drar en stuestol inn på kjøkkenet, og hun sørger for å få den tilbake der den hører hjemme. En dame er språkløs, men hun er veldig tilstede og får med seg alt som skjer. En annen har psykiske problemer. Hun sitter mye for seg selv når hun er i stuen og går ofte inn på rommet sitt. 1. Lang korridorer med institusjonspreget og sterilt uttrykk. Forkskriftskrav gir mange fremmede elementer. 2. Dør til hagen i enden av korridoren. Stengt og dekket med folie. 3. Medisinering er vanlig ved rastløshet, uro og depresjoner - såkalt problemadferd

21 «Astrid» (87) er litt gretten og treg tidlig på dagen, men utover ettermiddag begynner hun å livne til. Mens jeg er i korridoren og tar bilder, kommer hun gående og tar hånden min. Vi går frem og tilbake i korridoren mange ganger. Flere ganger stopper hun og ser opp på meg (hun er liten og krokrygget) og sier med et smil; «Fint eg traff deg». Det er dører i hver ende av korridoren, men begge er stengt. Vi går frem og tilbake i korridoren kanskje 10 ganger. Hver gang vi kommer til en av dørene, ser hun først på meg, så på håndtaket - jeg tar så i håndtaket, men døren er stengt. Hun vil tydeligvis ut. Det er heller ikke mulig å se ut, glassfeltene på døren er dekket med ugjennomsiktig folie. Trolig for å gi folk mindre trang til å gå ut. Denne opplevelsen gjør inntrykk. Jeg tenker at det er altfor begrenset og innestengt her. Det trengs større og friere arealer å bevege seg på med god utsikt til omgivelsene. Det finnes mange med demens som Astrid, som er friske kroppslig sett og med stort vandrebehov. En dame er veldig urolig og rastløs. Hun går personalet på nervene, følger etter dem, maser og stiller urolige spørsmål hele tiden; «Det er ikke her jeg bor» «Jeg skal snart hjem», «Kommer ikke søstra mi snart?». Det er vondt å se hvor bekymret hun er. Hun skaper uro og misstemning. Jeg kjenner det i magen. Personalet sier at noen ganger står hun ved inngangsdøren og venter på dem klokka halv åtte når de kommer på jobb. Utpå dagen spør de om hun ikke vil ha noe for å roe seg litt. Hun får en tablett og går på rommet sitt og sover noen timer. Senere er hun roligere; synger noen sanger med en pleier og glemmer de engstelige spørsmålene for en stund. Hvordan kunne man beroliget henne og gitt gode forklaringer på hva hun gjorde her på et, for henne, helt ukjent sted. Man sitter rundt det store runde bordet i stuen stort sett hele dagen. Monotonien brytes av måltidene. Middagen er plastpakket og kommer ukesvis fra eksternt storkjøkken. Måltidet er fort unnagjort. Så er det tilbake på stuen. Det skjer ikke så mye i løpet av dagen. De tar heller ikke selv initiativ til noe, annet enn kanskje å gå litt. Hva kan man egentlig ta seg til her? «Mens vi venter på Godot» Pleierne er opptatt med matlaging, husarbeid og stell. Innimellom setter de seg ned blant beboerne. Det spilles musikk. Det synges sanger. Men hva skal man snakke om? Og hva kan man gjøre sammen? Plutselig kaster noen en ballong inn i gruppen. Folk livner til, ballongen slås frem og tilbake over bordet. Overraskende stor treffsikkerhet og kjappe reflekser! Ingen var ute i hagen i løpet av dagen. Kanskje mangler pleierne tid, kanskje tenker ingen på det som en mulighet. Damen uten språk får besøk på ettermiddagen. De sitter i en sofagruppe nede ved vinduet. Stemningen blir bedre i hele gruppen. På kvelden tas en flaske portvin fram og det serveres kake. Det er rolig stemning og mørkt ute. Jeg sier takk for meg og drar hjemover. Inntrykk fysisk bomiljø Innemiljøet er institusjonspreget. Grå linoleum på alle gulv for enkelt renhold. Tyngende og innestengte korridorer med lav takhøyde og lite dagslys. Ensformige veggflater i malt strie. Skarpe farger på lister og dører. Skilt og utstyr i fbm. brann- og rømningskrav. Spisesalen gir et relativt sterilt og kjølig inntrykk i både vegg, tak og gulvflater på tross av de påskefargede gardinene. Kjøkkenet er i samme rom som spisesalen. Kjøleskap og maskiner preger miljøet, og det blir mye trafikk og støy i fbm. matlaging, pådekking og oppvask. Dette gjør kjøkkenet uegnet som et alternativt oppholdsrom eller aktivitetsrom. Det er heller ikke tilrettelagt godt for at beboerne kan delta i matlagingen. 23

22 1. Plastpakket middagsmat som leveres ukesvis fra eksternt storkjøkken. 2. Personalet tar seg av alle praktiske oppgaver; vask av tøy, renhold, matlaging. Stuen er stor og romslig. Det er bilder på veggene og planter. En mediebenk gir mulighet for musikk, TV og DVD. Det er også en bokhylle. Taklampene er upersonlige. Sofakroken er et lyspunkt; teppe med særpreg, lyst og åpent, nærhet til vinduer og et lavt blomsterbrett. Merkelig at ingen sitter her i løpet av dagen. Det er direkte utgang fra stuen til en delvis innbygget terrasse. Terrassen virker litt trang. Utenfor er det en romslig og sikker vandrehage med asfaltdekke og gjerder omkring. Det er en katt i hagen, den går visst på omgang mellom enhetene

23 I beboerrommene er det både egne møbler og møbler fra pleiehjemmet. En systemlist over sengen gir sykehuspreg. Badet har ensfargede fliser og er litt for trangt på ene siden av toalettet til at to pleiere kan jobbe der. Løsningen med skyvedør er godt likt av personalet. Gåstol er vanskelig å bruke på badegulvet pga. dype fuger mellom flisene. Det er pasientskinne i taket, men ikke alle pleiehjem har dette. Det er viktig at sengen kan svinges ut fra veggen slik at det kan stå en person på hver side. Det er ikke verandadør til hagen. Det ville trolig kreve for mye tilsyn om de demensrammede skulle kunne gå rett ut i hagen fra rommet sitt. 1. Lager for sengetøy, håndklær, bleier m.m. 2. Spiserom i tilkytning til kjøkken. Linoleum på gulv. 1 Det var mye møbler i «institusjonstreslaget» bøk, både på fellesrom og beboerrom. Hva kunne bidratt til å øke livskvaliteten her? For det første så er det ingenting å ta seg til. Hverdagen blir veldig stillesittende og begivenhetsløs. Et annet spørsmål er hvorfor de er så innestengt i boenheten sin, hvorfor får de ikke gå fritt omkring og ha et mye større areal å bevege seg på? Dagen veksler mellom stuen og spisesalen. Ingen ser ut til å ville sitte på rommet, de sitter i stuen. Jeg lurer på hvorfor? Er det fordi det føler seg ensomme eller urolige 2 25

24 på rommet, eller fordi de føler at pleierne helst ønsker at de skal være på stuen? Å sitte på rommet langt borte i korridoren gir også lite eller ingen kontakt med fellesskapet. Antall oppholdssteder er svært begrenset. Man har ikke så mye annet valg enn å sitte på stuen. Jeg tror de fleste raskt ville «gått på veggen» om de måtte bo her noen tid. Hvor er interaksjonen og dynamikken? Folk bor her, men lever de her? De synes å være på oppbevaring. I fagmiljøet 5 kalles en slik organisering for «fjøsmodellen» - en rekke båser på rad og rekke omkring en midtgang. En økonomisk planløsning som gir effektiv drift, men hva med beboernes behov for bevegelse og aktivitet i hverdagen? Beboerne sitter mye innendørs og bomiljøet er veldig institusjonspreget. Det minner ikke så mye om et hjem her. Møblene er annerledes. Gulvbelegg, farger, lamper, vegger og dekor er fremmed. På tross av godt stell og regelmessige målltider er det vanskelig å se hvordan folk kan føle seg hjemme her. Omgivelsen virker ensformig, kald og upersonlig. Det er lite som 1 1.Kjøkken med oppvaskmaskin. Her tilberedes all mat for bogruppen. 2. Stue med linoleum, systemhimling og hvite vegger. Møbler i bøk. Åpen mot korridor. 3. Mediabenk med TV, DVD-spiller og musikkanlegg. Bokhylle. 4. Trivelig sofakrok med lave vinduer, teppe, planter og godt med dagslys. 5. Terrasse for sommerbruk. 6. Stort hageområde. Gangstier med asfalt. Inngjerdet. 5. Hørt på Husbankens fagdag i Skien Oktober

25

26 stimulerer sansene; for eksempel i form av materialer, lys, farger, natur og formgivning. Takhøyden og innestengtheten virker tyngende. Bomiljøet preges av rasjonalitet, drift, hygiene og forskriftsmessig standard. Myrvold (2004) påpeker at funksjonene i et bomiljø gir viktige signaler om frihet, valgmulighet og selvstendighet. Hun sier «Det er viktig å tenke over at de eldre, når de flytter, ofte flytter fra et hjem som har vært deres bolig lenge. De har som regel vært vant til å klare seg selv, og har hatt mulighet til - i sitt eget hjem - å oppholde seg i, bruke og disponere differensierte og ofte adskilte soner. Soverom å sove i, kjøkken til å lage mat, spiseplass, stue, bad og videre.» Mot en slik bakgrunn blir livet i institusjon fort fattig. Kan man gå rundt hvor man vil? Oppholde seg ulike steder? Lage seg mat om man vil? Drive med det man liker? Livet kan bli veldig begrenset. Jeg ønsker å bidra til at de eldre skal få oppleve noe av den autonomi og frihet de er vant til fra 6. Pasient frøs i hjel mens nattevaktene var inne på Facebook. artikkel.php?artid= et langt liv i eget hjem, med mangfoldige tilbud, differensierte soner for aktivitet og opphold. Mulighet for både deltakelse og tilbaketrekning. RETTIGHETER OG BEHOV Etter opplevelsen med «Astrid» ble jeg opptatt av hvilke rettigheter eldre har i forhold til bomiljø og pleietilbud. Hvor innelåst er det nødvendig at de må leve? Hvor mye frihet kan man gi? Pleiernes dilemma er at de må ivareta sikkerhet- Derfor ønskes oversikt over beboerne. Problemet er reelt, eldre på sykehjem har frosset i hjel etter å ha gått ubemerket ut med for lite klær 6. Professor Stein Husebø fortalte om en episode fra Bergen Røde Kors Sykehjem. To gamle damer rømte fra sykehjemmet. Man fant dem igjen på en café inne i byen. Først hadde de besøkt graven til den enes mann. Husebø sier at i sør-europa går de med demens fritt rundt i byene, klimaet tillater det. Enkelte land har egne «demenskommuner», hvor alle hjelper de som har egen «demensmerkelapp» på seg. Husebø sier han ville åpnet de stengte dørene og sluppet folk mer fri på sykehjemmet, og heller låst om kvelden og på natten. Han tror de eldre kan benytte både trapp og heis. En slik 1. Privat rom med sykehusseng. Institusjonsmøbler. Lite hjemlig preg. 2.Rommets andre side. Med egne møbler. 3.Toalett. Hvite fliser. Lite kontrast. 4. Håndvask med speil. Hylle skaper trang situasjon for pleierne. 1 28

27 løsning krever at personale kan vise beboerne veien tilbake. Autonomi er en sentral etisk menneskerett; å kunne følge sin egen indre lovmessighet uten påvirkning utenfra, det vil si retten til å gjøre egen valg og bestemme over forhold som gjelder en selv. Men hva vil de eldre selv? Det vet de ofte ikke selv eller de kan ikke gi uttrykk for det. Derfor, sier Husebø, må man lese hva de trenger og tolke dem ut fra kjennskap til livshistorien. Hvilke rettigheter har man som gammel på institusjon? Legalitet er et av de viktigste prinsippene i rettssystemet: «Ingen kan gripe

28 Astrid». Stort behov for å gå. Ville ut, men døren er stengt. Utgangsdører bør nok også kunne stenges på natt slik at folk ikke går ut i hagen med for lite klær. I FNs eldrerettigheter 8 er det 18 klausuler som skal sikre eldre uavhengighet, deltakelse, omsorg, selvrealisering og verdighet. Frihet til å gå hvor man vil og gjøre det man vil anses som grunnleggende menneskelige rettigheter. Løsningen bør ivareta beboernes autonomi i så stor grad som mulig gjennom større grad av valgfrihet og muligheter ut fra den enkeltes ønsker. inn overfor borgerne mot deres vilje - med tvang, maktbruk, begrensende tiltak, herunder beskyttelsestiltak, frata dem rettigheter, eller nedlegge forbud, hvis det ikke foreligger uttrykkelig hjemmel for dette i lov». Pasientrettighetsloven setter strenge vilkår for å benytte tvang. 7 Bevegelseshemmende tiltak, som å låse dører, er for eksempel ikke lov uten at det er fattet eget vedtak om dette av ansvarlige myndigheter. Dersom en person med demens vil ut så er det faktisk ikke lov å hindre ham i dette dersom eget vedtak ikke er gjort. Diskusjon 30 Det er ikke lov å stenge utgangsdørene til en bogruppe i et sykehjem. Hvordan skal man så hindre at de eldre forsvinner ut i nærmiljøet? Det vil også være krevende for bemanningen å skulle passe på folk hele tiden. Sporingsteknologi kunne trolig benyttes for å gi mer mulighet for fri bevegelse i større områder, samtidig som personalet hadde oversikt. I min løsning ønsker jeg å gi mest mulig bevegelsesfrihet innendørs og unngå barrierer og stengte dører. For å ivareta sikkerheten må det være stengsler ved de ytre grensene av eiendommen, for eksempel i form av et høyt nok gjerde og en port med adgangskontroll. 7. Pasientrettighetsloven gir rom for tvangstiltak og tvangsmessig tilbakeholdelse. Dette kan kun skje dersom; personen er i helseinstitusjon; tiltaket står i forhold til helsehjelpen; tiltaket er nødvendig; personen mangler samtykkekompetanse; personen motsetter seg helsehjelp; en unnlatelse av tiltaket vil medføre vesentlig helseskade; tillitsskapende tiltak har vært forsøkt. Kilde: Ellisiv Hegna ved Helsetilsynet hos fylkesmannen i Buskerud Byråd i Oslo, Sylvi Listhaug: «Byrådet er opptatt av at beboerne i sykehjemmene så lang som mulig skal få anledning til å leve slik de levde før de kom til sykehjemmet. Pleiehjemmet Lotte i København har gode erfaringer med å arbeide med utgangspunkt i beboernes ønsker og ressurser. 10. Erling Haugen sier at det fortsatt bygges mye etter «fjøsmodellen» i Norge og mener en årsak kan være at det fokuseres for mye på pris i prosjektene.

29 LØSNINGER FRA ANDRE PLEIEHJEM Her vil jeg vise gode løsninger fra en del av de andre stedene jeg har besøkt. Eplehagen bofellesskap i Sarpsborg. Her har de separat TV-stue i tilknytning til oppholdsrommet. Dette ga mulighet for å dele opp beboerne, samtidig som TV en ikke forstyrret de som ville ha det mer stille og rolig. Thyra Frank, leder av Lottehjemmet i København. Hun jobber for å minske papirarbeid for å gi mer kontakt med beboerne. Og bruker ledige midler på å skape et estetisk innemiljø. Løvåsen Sykehjem i Bergen. Her har de en egen hagestue som er delt mellom to avdelinger. Dette gir flere oppholdssoner og mer areal å bevege seg på. Hagestuen fungerer også som en portal til terrassen utenfor. Lottehjemmet i København. Her har de klart å skape et trivelig miljø som man umiddelbart føler seg vel i. Det er et verdig og flott interiør uten institusjonspreg og med egen huskatt. Tregulv, flotte lamper, stor takhøyde, duk på bordene, stearinlys og gardiner. Kos og hygge, med rom for forskjellighet, og for å ta seg en røyk eller en dram. Personalet har tid til beboerne og viser mye omsorg og respekt. Kontorarbeid er skåret ned til et minimum. Manglerudhjemmet i Oslo jobber etter Lotte-modellen. 9 Fjell Sjukeheim i Straume. Her er det flere gode løsninger. En vandresløyfe omkring en serviceøy i midten (kjøkken, lager, skyllerom) og kjøkken avskjermet fra spisestuen. Takvinduer gir rikelig med dagslys ned i korridorene. De skulle nok hatt et oppholdsrom ekstra for å kunne skille noen av beboerne som tydelig gikk hverandre på nervene. Fantoft omsorgssenter i Bergen. Her er de fornøyd med den store takhøyden i stuen i andre etasje. Vigs Ängar i Skåne i Sverige. Tegnet etter antroposofiske prinsipper av arkitekten Lillemor Husberg. Det er lagt vekt på naturmaterialer, dagslys, kontakt med omgivelsene, og et enkelt og alminnelig miljø. SONJATUN TROMS Husbankens fagfolk vektlegger en god planløsning for å skape et godt bomiljø for personer med demens. «Sonjatun Omsorgssenter I» i Troms ble bygget i 1998 og representerer en rekke forbedringer sammenliknet med «fjøsmodellen» 10. Sonjatun fremheves av Husbanken (2009) og Holthe (2002) som et av de beste eksemplene 31

30

31 5 1. Eplehagen i Sarpsborg. Adskilt TVstue og oppholdsrom. 2. Løvåsen Sykehjem i Bergen. Delt hagestue mellom to boenheter. Gir mer variasjon mhp. mennesker og oppholdssteder. 3. Staselig interiør i spisestuen på Lottehjemmet. 4. Hjemmekoselig i stuen på Lottehjemmet. 5. Huskatten på Lottehjemmet. 6. Folksomt i gangen på Lottehjemmet. i Norge på demensvennlig bomiljø. Sonjatun er tegnet av arkitekten Erling Haugen. 11 Tidligere hadde han tegnet Øvstunshagen Bogruppe i Årdal basert på sine erfaringer med moren, som hadde demens. Målsettingene for Sonjatun I var; fokus på brukerne og deres opplevelser og behov; bostedgjøring istf. sykehuspreg; redusere og gjemme institusjons- og serviceelementer; et forenklet, banalt og oversiktlig bomiljø; gjøre ting synlig; ha åpne fellesarealer og soner for aktivitet; prøve å unngå korridorer; skape frihetsfølelse og trygghet både inne og ute. Planløsningen har en rekke kvaliteter; man møter aldri en lukket dør; stuen har vinduer til tre sider; kjøkkenet er tilrettelagt slik at beboerne kan delta; det er små «lommer» i miljøet for aktivitet (gym, piano) eller å sitte; en «anonym» serviceøy med avrundet form ligger i midten av en sirkulær vandreløype; hagen er sentralt plassert og lett tilgjengelig med vandresløyfer og sikker inngjerding. 11. Opplysningene her tar utgangspunkt i Erling Haugen sitt foredrag på Husbankens fagdag i Skien 12. oktober i

32

33 4 1. Takvinduer og skråtak i korridoren på Fjell Sjukeheim i Straume. 2. God takhøyde i «storstua» på Kolstihagen Sykehjem. «Uplights» gir god belysning uten blending. 3. Sonjatun I. Et foregangsprosjekt når det gjelder demensvennlig design. 4. Planløsning for Sonjatun I. 5. «Serviceøy» med vandresløyfe omkring. Sonjatun. Beboerrommene har sovealkove og kan slås samme for bruk av par. I neste byggetrinn, Sonjatun II (2000), hadde man i tillegg fokus på; sansehage; romslige beboerrom (rom 24m2, bad 6m2); delt fellesrom mellom de to bogruppene; usentral plassering av inngangsdør og forstyrrende inn/ut-trafikk. Jeg synes mye av det som er etablert gjennom Sonjatun-prosjektene er verdt å bringe videre; bostedgjøring; kamuflering av servicefunksjoner; sirkulære vandresløyfer inne og ute; reduksjon av trafikkarealer (korridorer); skjerming mot inn/ut-trafikk; flere soner for opphold og aktivitet; deling av fellesrom mellom flere bogrupper; stue med vidt utsyn og mye dagslys; tilgjengelig og trygg hage; fokus på brukerne og deres hverdagsliv. MARJORIE DOYLE ROCKWELL CENTER 5 Et reisestipend fra Aldring og Helse muliggjorde en studiereise til USA. Marjorie Doyle Rockwell Center (MDRC) ligger i Cohoes nord i staten New York. De hadde latt seg inspirere av et pleiehjem i Nederland hvor beboerne gikk fritt innendørs i en kvadratisk 35

34 vandresløyfe. Jeg vil beskrive MDRC slik det opprinnelig var bygget for 42 beboere. 12 Bygget har kun en etasje. Det er inndelt i to «hus», Blue House og Green House. Hvert hus har 21 beboere og består av to fløyer med boenheter som er forbundet med et kjøkken. Mellom de to «husene» ligger ulike fellesrom; storstue, peisestue, aktivitetsrom og skjermet spiserom. Man kan gå rundt fellesarealet i en vandresløyfe. Det er ingen stengsler innendørs her, beboerne kan gå hvor de vil. Til forskjell fra den norske modellen er opphold her privatfinansiert Kultursalen på Hebrew Home. 2. Planløsningen ved Marjorie Doyle Rockwell Centre. Administrasjonsdelen (gul) er stengt for beboerne. Adm., storkjøkken, dagstue Storstue, vandreområde Blue House Green House

35 Kriterier for innflytting Lederen her, Lynn Young, sier at dette er et såkalt «assisted living facility», som passer for en mellomfase av demens. For å få plass her kreves at man; kan bevege seg omkring på egenhånd (gjerne med gåstol); kan utføre dagligaktiviteter, som å kle på seg eller spise selv med noe assistanse. Blir man aggressiv med mange mennesker rundt seg egner man seg ikke for å bo her. Mange bor her til langt inn i de senere stadier av sykdommen, og noen til de dør. Når pleiebehovet blir for stort overflyttes man til et «nursing home» med høyere pleiegrad. Dette blir typisk aktuelt når de slutter å spise selv og må mates eller de har en grad av inkontinens som er uhåndterbar. En sjelden gang utvikler også beboerne atferdsproblemer, som krever et mindre bomiljø eller et sted med mer bemanning. Ulike soner Det er sang i det store fellesrommet, «The Big Room», når jeg kommer inn. Jeg ankom gjennom servicesenteret hvor administrasjon, dagavdeling, storkjøkken og andre tjenester ligger. Alle hovedmåltider lages i det eksterne kjøkkenet og bringes inn i bomiljøet. Selve inngangsdøren til bomiljøet går i ett med veggen og åpnes ved å trykke en kode. Her inne går folk fritt omkring. Storstua er en åpen sone som brukes til fellesaktiviteter, fester og arrangementer. Langs vandrearealet er det mange små soner; sittekroker, tekjøkken, små Storkjøkkenet ved Marjorie Doyle Rockwell Center. Maten trilles ut til små anretningskjøkken i bomiljøet. aktivitetsrom, et eget avskjermet spiserom. Her kan beboerne trekke seg tilbake til roligere områder. Lynn sier at mange oppholdssteder og stort areal skaper mer arbeid for betjeningen, men at beboerne får det bedre gjennom flere muligheter og mer variasjon. Lynn opplyser at i senere faser foretrekker demensrammede å være i mindre rom. Svekket evne til å prosessere stimuli i tillegg til sviktende selvregulering gjør at de fort bygger opp angst. Det kan føre til atferdsproblemer; rope, slå eller agitert tilstand. Det er et hjemlig og trivelig preg her som 12. Senere er det bygget på en ekstra fløy for 10 beboere. Dette har medført problemer med blindvei som krever mye omdirigering. 13. Det koster 6100 dollar pr. mnd. for et enkeltrom, dvs. ca ,- etter dagens valutakurs. 37

36 minner om et hotell eller et pensjonat. Vinduene ser normale ut med gardiner og sprosser. Det er utsikt til mange kanter og rikelig med dagslys, også fra takåpninger. Mange steder er det teppe på gulvene og møblene ser komfortable ut. Jeg forbauses over at ingen sitter passive og uvirksomme her. Alle synes engasjert i noe og opptatt med sitt. Mange går «tur» inne i bomiljøet. Underveis er det ofte interaksjoner med personalet noen raske kommentarer, et klapp på skulderen. 1. Liten sittegruppe ved MDRC. Tepper på gulvet. Hjemlig stil. 2. Peisestuen ved MDRC. Hotellliknende atmosfære. Dagslys fra takvinduer. 3. Alminnelige vinduer og gardiner ved MDRC. 4. Malegruppe ved Hebrew Home i et av fellesrommene på bakkeplan. Hagen er lett tilgjengelig og er innbydende, men jeg ser ingen som bruker den selv om det er en varm dag. Hvorfor? Lynn sier at beboerne ikke bruker hagen så mye fordi et åpent, større areal kan virke skremmende. De liker heller ikke å gå for langt unna det som er trygt og kjent. De frykter at de ikke vil finne tilbake. 1 MDRC har aktivitetsprogram alle dager i uken, og det legges vekt på meningsfulle og persontilpassede aktiviteter. To ansatte driver aktivitetene. Livshistorie og interesser brukes for å finne aktiviteter som passer den enkelte. Filosofien som ligger bak deres fokus på aktivisering heter «the concept of engagement» og går ut på at beboerne finner mening og glede ved å engasjere seg i gjøremål de interesserer seg for. De har samarbeidet med Erin Bonitto, 2 38

37 en anerkjent spesialist fra Cap Gemini i USA, og bruker hennes «Life Enrichment» program. Personalet læres opp til å fange opp når noen trenger en avledning; enten de ser forvirret eller engstelige ut eller begynner å bli aggressive. Lynn fremhever at mange beboere gir rom for en annen bemanning enn på mindre steder. De har egen sykepleier, administrasjonspersonale, egne beboerassistenter, to miljøterapeuter og egne kokker på stedet. 3 Hovedinntrykket er at det er en rolig og god stemning her. Folk vandrer fritt omkring i et stort areal, og de har mange steder de kan oppholde seg. Miljøet innendørs har en tiltalende ikke-institusjonell stil. Slektninger kommer og går. Personalet har tid til beboerne og virker omsorgsfulle og nærværende. Ikke minst er det dynamikk og liv her. Jeg tenker at her har folk det bra. Det er tydelig at de trives. Tanker etter besøket ved MDRC 4 Det viktigste for meg var å se at det fantes alternativer til det passiviserte livet i mange norske pleiehjem. Hva skyldtes den store forskjellen? De viktigste faktorene tror jeg er; den store omgivelsen der man kan gå fritt omkring med varierte oppholdssoner 39

38 og tilbud; et tilrettelagt og persontilpasset aktivitetsopplegg som engasjerer; et bedre pleietilbud gjennom sammensatt bemanning og dedikerte «Resident Assistants» (støttekontakter) med tid til beboerne. Det er åpenbart mange fordeler ved å ha mange beboere slik som på MDRC. Fellesarealene kan bygges større for mer bevegelsesfrihet, flere oppholdssoner og flere aktivitetstilbud. Stordriftsfordeler gjør det mulig å ha et eksternt kjøkken, som avlaster pleierne og gir mer tid til beboerne. Stedet er tilpasset en mellomfase av demens, og mange av de jeg har sett på pleiehjem passer i denne kategorien. Kroppen er frisk, og de liker å bevege seg. Denne gruppen vil få betraktelig økt livskvalitet ved å få mer bevegelsesfrihet og en engasjert hverdag i et sosialt miljø. En mulig løsning? Jeg kunne nå se for meg en løsning jeg hadde tro på. På toget på vei tilbake mot Manhattan noterer jeg : «Blir løsningen slik: Et sted å leve! Aktivitetsbasert, 40 beboere, vandresløyfer, tepper, varierte breakout spaces, mindre rom for senere faser, flere nabolag?, tverrfaglig 40 bemanning, separat service-bygg med storkjøkken og administrasjon, små enkeltrom (forhåndsbygde moduler?), noen dobbeltrom, lett tilgang til hagen, pårørendeleiligheter?, samfunnslokale (på utsiden?)». Hebrew Home Inntrykket fra MDRC forsterket seg på Hebrew Home som ligger i Riverdale nord for Manhattan. De har også hovedfokus på aktiviteter. Mottoet er «Keep people engaged (not all the time)». Her bor det 868 personer fordelt på 5 bygg. De med kognitiv svikt bor i egne tilpassede miljøer. Aktivitetsprogram står også i fokus her. I en av etasjene er det hele 92 beboere. Det er et relativt nystartet eksperiment hvor de har slått sammen to avdelinger. Etasjen er stor, formet som et kvadrat, og man kan gå rundt det hele. De satser på hjemlig preg og bruker kunst på veggene. Miljøet er terapi i seg selv, sier Robin Dessel, som viser meg rundt. Hun er faglig leder på «Memory Care» og har jobbet 33 år med demensrammede. På denne etasjen har de egen kunstterapeut, lege og ernæringsfysiolog. I dag er en barneskoleklasse på besøk, som deltar i aktiviteter med de gamle. Det er ofte parallelle aktiviteter slik at folk kan velge hva de har lyst å være med på. Robin sier at utover i sykdommen så reduseres den kognitive prosesseringskapasiteten og dermed blir fryktfaktoren også mindre, derfor går det bra å ha så mange samlet på et gulv. Jeg spør om folk finner rommet sitt her? Det er ikke så viktig sier hun, de vil spørre noen om veien. Også her virker folk engasjerte og travle med sitt. To damer går og prater sammen i korridoren. Det er en TV-sone i den ene korridoren. Her sitter det ganske mange. Noen av dem ser litt søkende ut. Robin sier at et så stort miljø fungerer for noen, men ikke for alle. De som overveldes overføres til en mindre «setting». Hun fremholder viktigheten av nok «living space» for at folk skal trives. Dersom man bygger for smått så fratar man folk «real world experiences», sier hun. Mangfold er nødvendig. I små omgivelser vil folk lettere gå hverandre på nervene. Rundt om i miljøet har de små «breakout spaces», dette gir variasjon når det gjelder oppholdssted og brukes også av familier på besøk. De har kontorpulter ute i omgivelsen i stedet for vaktrom. Vi besøker noen nylig bygde enheter (2007) med 42 beboere pr. etasje. Hver etasje er delt i to «husholdninger», som har hvert sitt spiserom. Middag lages på storkjøkken. Her har de tenkt hotell i utformingen av interiøret.

39 Robin sier at man må unngå institusjonspreg, men alt må ikke nødvendigvis være lite, koselig og som et hjem heller «also go bold and big and modern». Ikke minst med tanke på «baby boomer» generasjonen, som nå kommer. Hun råder meg til å satse på fellesområdene. De er ensomme nok, sier hun, derfor bør man ikke lage privatrommet deres for attraktivt. Sosial interaksjon er den beste måten å opprettholde hjernens funksjon på, og de trenger samvær med andre og fellesaktiviteter. Alene på rommet vil de «fade away», sier hun. Av fellesrom nevnes; spisestue, oppholdsrom, aktivitetsrom, terrasse, steder for rekreasjon. De har også prøvd alternative terapiformer her; yoga, kjæledyr, kunst, massasje, aromaterapi. Det ga bedre søvn og reduksjon i adferdsproblemer. 1. Skoleklasse på besøk ved en av bogruppene på Hebrew Home. Ballonglek i peisestuen. 2. To av beboerne har funnet hverandre og går tur i korridorene på Hebrew Home. 1 Hun anbefaler å legge til rette for et normalt dagligliv, for eksempel muligheten til trene og å være utendørs. Et opphold på terrassen gjør folk gladere og sunnere og gir opplevelser og sanseinntrykk. Dessuten trenger de mobilitet, det er mot deres natur å sitte stille, de trenger å få brent av energi. Miljøet må være barriere-fritt slik at ingenting stopper dem, og de kan gå og gå og alltid komme tilbake til utgangspunktet. 2 41

40 De har tepper i mange av områdene. Hun anbefaler lyse tepper i «moderate» farger. Fall reduseres betraktelig med tepper. Man sklir ikke og unngår gjenskinn. Teppene vaskes ukentlig av en stillegående maskin. De bruker tradisjonelt vinylgulv i spiseområdene og i soner med mye trafikk. 1. TV-sone langs en av korridorene ved Hebrew Home. 2. Sittegruppe med utsikt mot Hudson River. Det var et forfriskende besøk. Robin er en kunnskapsrik fagperson, og de har mye erfaring i dette miljøet. Det virker som mye kan fungere når det gjelder atmosfæren i innemiljøet. Det må ikke nødvendigvis se ut som i et hjem, så lenge det er gjenkjennelig, trivelig og ikkeinstitusjonelt. 1 Hearthstone Manhattan Jeg besøkte også Hearthstone på Manhattan, drevet av organisasjonen som ledes av John Zeisel. 14 Her bor 29 personer med demens i 7. etasje i en høyblokk midt i New York City. Lokalene er langt fra ideelle, men det ser allikevel ut som om beboerne har det bra her. Det er ingen vandresløyfe her fordi korridoren er U-formet, så de har en person stasjonert i gangen som tar seg av «redirection». De oppmuntrer allikevel beboerne til å gå. Hearthstone har et omfattende 2 42

41 aktivitetsprogrammed tre parallelle aktiviteter i tre ulike rom; peisestuen, spisestuen og mediarommet. Dette gir brukerne muligheten til å velge, et helt sentral aspekt ved tilnærmingen her. Dette opplevde jeg selv flere ganger. Mens vi gikk rundt fikk beboerne forslag, for eksempel «John, det er te i kjøkkenet, blir du med?». Det fokuseres på meningsfulle aktiviteter som engasjerer. Montessori-filosofien ligger til grunn; prosessen anses som viktigere enn resultatet. De drar nytte av et kunstnerisk og behjelpelig nabolag. Under mitt besøk var det både danseinstruktører og en pianolærer innom. Og Jodie Berman, som viste meg rundt, er kunstutdannet. Jeg spør hva beboerne liker best å drive med? Hun sier; lesegrupper (stor tekst), picnic, tango, bake, halloween, marionetteteater, julliard, dyr, danse, musikk, teater, reminiscens (minnes), male selv, felles sang og enhver form for sosial interaksjon. 1. Hotell-atmosfære i en av de nye avdelingene ved Hebrew Home. Merk kulørtoneforskjell mellom teppene. 2. Arbeidspult for personalet ute i bomiljøet. For å unngå at de ansatte oppholder seg på vaktrom. 1 Til forskjell fra de andre stedene jeg besøkte så bor folk her til sent i sykdomsforløpet. Helt mot slutten av livet overføres de til hospice. 14. John Zeisel er forfatter av boken «I m Still Here». 2 43

42 Jodie sier at i senere faser trenger de mer støtte, og et miljø som er avslappet, rolig og mindre stimulerende. Aromaterapi og taktile stimuli brukes i senere faser. John Zeisel sier i boken «I m still here» at et bomiljø for demensrammede bør ha minst 25 beboere. Det gir mer mangfold og valgmuligheter for den enkelte. Jodie sier at i deres tilnærming er det å gi reelle valgmuligheter og å være i aktivitet, samtidig som man er sosialt deltakende, det essensielle. ENGASJERT HVERDAG (MILJØBEHANDLING) 1 Etter å ha vært i USA ble det klart at en engasjert hverdag med tilrettelagte aktiviteter i et godt psykososialt miljø gir velvære og trivsel for personer med demens. Jeg fant ut at dette også har fokus i Norge, under navnet miljøbehandling. Det satses, blant annet gjennom Helsedirektoratets 3-årige program for miljøbehandling i demensomsorgen. 15 «Å gi god omsorg forutsetter at man bygger på enkeltmenneskets historie for å få kunnskap om hva som gir mening og livsinnhold for den enkelte. Regjeringen vil gjennom miljøtera- 44 peutiske tiltak og tilrettelegging av kultur og aktivitetstilbud, stimulere til økt livskvalitet.» Demensplan Programmet ledes av Anne Marie Mork Rokstad, stipendiat ved Aldring og Helse. 16. Kilde: Jesper Mogensen, Unit for Cognitive Neuroscience, Københavns Universitet. Foredrag ved Demensdagene i København, mai watch?v=pf2mq1t9dcs. Miljøbehandling for demensrammede har som målsetting å sette den enkelte i stand til å bruke sine ressurser maksimalt og bidra til å opprettholde selvstendighet så lenge som mulig. Det er snakk om en variert og aktivtetsrettet form for behandling og rehabilitering for å bedre eller vedlikeholde kognitive, sosiale og praktiske ferdigheter. Man vet nå at hjernen er formbar gjennom hele livet, og at nye nevronforbindelser og hjerneceller skapes hele tiden, selv hos demensrammede 16. Nyere forskning viser at fysisk aktivitet bidrar til at flere nerveceller

43 2 1. Hearthstone Manhattan ligger i en høyblokk kort vei fra Central Park i New York City. 2. På Hearthstone Manhattan er det daglig aktivitetsprogram fra morgen til kveld, gjerne med tre aktiviteter i parallell. 3. Det er mye kunst på veggene. Hearthstone har forsket på hvilke bilder som mennesker med demens responderer best på. Bildet er «Migrant Mother» av Dorothea Lang. skapes, og at de holder seg levende lenger. Derfor er det særlig viktig for demensrammede å være både fysisk og mentalt aktive. Desto mer stimulering fysisk og mentalt, desto mer styrkes hjernen og desto lenger beholdes funksjonsevnen. «Use it or loose it». Merevale House (UK) Jeg vil anbefale alle å se BBC-programmet «Can Gerry Robinson fix dementia care» 17. Det gjør inntrykk å se hvor dårlig eldre ivaretas i enkelte engelske pleiehjem. De eldre overlates mye til seg selv, sitter passive store deler av dagen, sover og er apatiske. Det er roping, banning og negativitet. Men programmet viser et unntak, Merevale House. Her virker beboerne fornøyde, de er oppegående og deltakende. Det er interaksjon og smil. Det ser ut som om de koser seg. 3 Hva gjør Merevale House annerledes? Forskjellen ligger i pleiemodellen de benytter «active co-existence». Alt er bygget opp omkring å involvere beboerne i daglige aktiviteter. De er som en «utvidet storfamilie» som lever og jobber sammen. Beboerne tror de er med å drive stedet. Det går på matlaging, stryking av tøy, vasking, vedlikehold etc. Det bor 14 eldre her, og alle hjelper til. De legger 45

44 vekt på en hjemlig og koselig atmosfære i bomiljøet. De ansetter helst folk som kan «feel it», som skaper kontakt med beboerne på et følelsesmessig plan. Atferdsproblemer ses på som «expressions» - uttrykk for frustrasjon eller udekte behov. Når man ser programmet er det åpenbart at fremgangsmåten fungerer. Beboerne trives og holder seg oppegående gjennom deltakelse i hverdagslige gjøremål. 1. Korridoren ved Hearthstone Manhattan. Tepper på gulvene. 2. En beboer er med og baker kake ved Hearthstone. Ulike typer miljøbehandling Begrepet miljøbehandling favner vidt. I Norge skal man gjennom «Den kulturelle spaserstokken» sørge for at «eldre får et Bråta Bo og Servicesenter, Kolstihagen sykehjem, Lyngbøtunet. 19. Fra Oslo kommunes nettsider, artiklene under Helse- og velferdsetaten Miljøbehandling. 20. Fra «Fysisk aktivitet og trening av skrøpelige eldre» av Anna Lejerstedt og Therese Brovold ved Ullevål universitetssykehus. 21. Fra «Musikk for demensrammede» av Tone Sæther Kvamme ved Norges Musikkhøgskole. 22. Fra «Erindring som metode» av Randi L. Olstad. ved Paulus Sykehjem i Oslo. 23. Fra nettsidene til vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Lillehammer. 2 46

45 tilpasset kulturtilbud på arenaer der de eldre befinner seg i dagliglivet» (regjeringen.no). Flere pleiehjem 18 sier de setter stor pris på å ha en «storstue» hvor de kan samle beboere, ansatte og pårørende for kulturarrangementer, konserter, fester m.m. Gjennom miljøbehandling håper man å kunne dempe angst og uro hos beboerne slik at det blir mindre behov for medisinering og mindre grad av atferdsproblemer. Her beskrives ulike miljøtiltak som har fokus i Norge. 19 Fysisk trening. Målrettet trening gir mange fordeler for eldre. Faren for fall kan reduseres ved å trene balanse, muskelstyrke og gangfunksjon. Det blir også enklere å reise seg. Bedret bevegelighet gjør det f.eks. enklere å kle av og på seg. Trening gir mer energi og utholdenhet i hverdagen. Det har også positiv virkning på inkontinens, søvn, uro og aggressivitet. Gruppetrening er effektivt bemanningsmessig og stimulerer også sosialt. Å opprettholde evnen til å gå er essensielt for livskvalitet, utfoldelse og autonomi. Organisert trening og arealer ute og inne, tilrettelagt for bevegelse, er derfor viktig. 20 Musikkterapi. Dans. Når eldre med demens får høre den rette musikken, så skjer det ofte store positive forandringer. Folk som har sittet og halvsovet på stuene får liv i øynene og deltar med sang, bevegelse, dans og ord. De husker sanger fra de var barn. Musikk bringer fram følelser og personen «bak» sykdommen kan komme frem og identiteten styrkes. Musikk aktiverer hjernen på mange vis og virker vitaliserende, særlig i kombinasjon med dans og bevegelse. Musikk kan åpne «vinduer» for kontakt med den skadede hjernen og hjelpe personen til å uttrykke seg. 21 Erindringsarbeid/reminiscens. Dette utføres en-til-en eller i mindre grupper.man velger gjerne et tema som de eldre kan kjenne seg igjen i fra fortiden, og som de har gode minner knyttet til. Alderdommen innebærer for de fleste store tapsopplevelser, og det å dele de gode minnene fra livet skaper gode følelser. 22 Sansehager. Det har vært satset mye på å lage sanserike hager i norske institusjoner de senere år. Blant annet har Aldring og Helse skrevet bøker om dette (Berentsen, 2007). Tverrfaglighet «En sterkere satsing på kultur, aktivitet og trivselstiltak vil kreve større tverrfaglig bredde, med økt vekt på blant annet sosialpedagogikk, ergoterapi, fysioterapi og sosialt arbeid» 47 Demensplan 2015 Det er få vernepleiere i eldreomsorgen, og mange pleiehjemsbestyrere jeg har snakket med ønsker seg slik kompetanse. Sentralt i vernepleierutdanningen er å bidra til livskvalitet hos funksjonshemmede gjennom deltakelse og mestring. 23 Det fokuseres på personens muligheter og ressurser for å skape mestring og suksessfølelse fremfor å fokusere på sykdom og alt det som ikke fungerer. Tilrettelegging skjer på brukernes premisser, slik at de får delta i aktiviteter de liker. Det må gis tid nok; for eksempel til å vaske seg selv og kle på seg selv om morgenen. Personalets primære oppgave er slik sett å gi støtte til beboerne slik at de lykkes med sine gjøremål, ikke at de skal få gjort unna sine praktiske oppgaver. Her synes mye av dilemmaet i dagens pleiekultur å ligge; fokus er på å utføre de praktiske oppgavene fremfor å la beboerne delta. På sikt bidrar dette til at beboerne passiviseres, blir stadig mindre selvhjulpne og vennes til å oppvartes fremfor å bidra. Stortingsmelding 25, «Mestring, muligheter og mening», setter fokus på dette i forhold til fremtidens omsorgsutfordringer, nemlig å skape livskvalitet

46 1. Merevale House sett utenfra. 2. Aktiviteter for enhver smak. 3. Musikkterapi ved Røde Kors Sykehjem i Bergen. gjennom deltakelse og mestring basert på et tilpasset tilbud i forhold til den enkeltes ressurser, muligheter og interesser. Man har erkjent at gode fysiske boforhold ikke er tilstrekkelig for å skape velvære hos de omsorgstrengende. 1 Mange av de stedene jeg har besøkt har avskaffet ordningen med å ha egen aktivitør, som var mer vanlig på de gamle og store sykehjemmene. Mange savner aktivitøren og aktivitetsstuen, men i «smått er godt»- modellen hvor det typisk er tre pleiere på dagskift, forventes det at disse skal ta seg av

47 alle praktiske oppgaver (mat, stell, vask og annet husarbeid) i tillegg til et aktivitetsopplegg. Dette fungerer sjelden på de stedene jeg har besøkt. Pleierne har i mange tilfeller lite opplæring i aktivisering og brukerinvolvering. Dermed blir de eldre sittende uvirksomme. «Keeping busy» Et av de miljøene som har lengst erfaring med en aktivitetsbasert pleiemodell er Alzheimer s Care Center (ACC) som ligger i Gardiner i Maine i USA. De startet i 1988, og deres tilnærming er beskrevet av Dowling (1995) i boka «Keeping Busy». De har 28 beboere i en tidlig/middels fase av sykdommen, som bor i et hjemlig, barrierefritt miljø med innendørs vandrestier, ulike aktivitetsrom og tilrettelagt hage. De har et kontinuerlig aktivitetsprogram fra 08 til 20 hver dag, med parallelle aktiviteter for individuell preferanser og ulike gruppestørrelser: en-til-en, liten gruppe og stor gruppe. «Time flies when you re busy.then you don t get nervous» Millie, i boken «Keeping Busy» De mener at sysselsetting er nøkkelen til velvære for demensrammede, det skaper ro og en følelse av «purpose». Man bør ikke overlate dem til å «drive med sine egne ting», da bygger det seg fort opp uro som kan ende i sinne og angst. De definerer aktivitet som «alt en person gjør», dvs. å kle på seg, gå en tur, se på TV, spise, snakke. En retningslinje blant personalet er «Enable me, don t do for me» og «Don t rush me» de prøver å involvere beboerne i alle daglige gjøremål. Ting de kjenner fra før fungerer best - «nothing new». Beboerne bør være engasjert med noe minst hver halvtime. Mange mister fort fokus, derfor regner de deltakelse i 15. minutter som bra, og man kan da ha en liten pause, for eksempel ta noe å drikke, gå en tur eller besøke toalettet (hver 2. time). Et konsist og forutsigelig program skaper trygghet og mestringsevne, gjerne de samme aktivitetene dag etter dag. Det er fokus på å gi beboerne valg i hverdagen. Valgfrihet gir følelsen av kontroll og påvirkningskraft og gir uavhengighetsfølelse. Følgende aktiviteter har vist seg å fungere best. Gruppeaktivitet. Det viser seg at mange føler seg tryggere og trives bedre i en gruppesammenheng enn i individuell opplegg. Gruppeaktivitet er også ressursbesparende. Verbale evner. De vektlegger å bevare språk gjennom ordspill, samtale, minner etc. Humor. Kjente vitser og filmer. Underholdning. Aktiviteter rundt bordet. De mest vellykkede aktivitetene er knyttet til daglige og meningsfulle gjøremål der beboerne føler de bidrar og lykkes, for eksempel kutte grønnsaker, brette tøy osv. Trening. Det er daglig trening på morgenen, slik at de er opplagt til mental aktivitet senere på dagen. Musikk. Musikk kan være magisk for demensrammede. De bruker dette i ulike sammenhenger; aktivitetsprogram (synge sammen), underholdning (konserter), individtilpasset (favorittmusikken), bakgrunnsmusikk (skape god stemning i oppholdsrommet). Male og tegne. De fant ut at det å male med farger og pensel ga dramatiske resultater for mange. Film og TV. Bruk av alderstilpassede filmer og TV-serier kan engasjere og skape god stemning. 49

48 Matlaging. Dette er velkjente aktiviteter som de fleste kan mestre («autopilot»). Hagearbeid. Å komme seg ut og nyte naturen er terapi i seg selv. I tillegg benytter de hortikultur, med blomster og urter, for lukt og sanseterapi. Kjæledyr. Dyr fremkaller alltid smil og gode følelser. Katt og hund fungerer best. Både fastboende dyr og besøksdyr. 24 Sanser og stimulering Mangel på sanseinntrykk kan føre til apati. 25 Den verste form for understimulering er mangel på bevegelse, som kan føre til psykose etter kun få dager, selv for friske. Derfor er stimulering av berøringssans, muskel- og leddsans og balanse- og bevegelsessans viktig for å opprettholde rørlighet, motorikk, kroppsfølelse og ro. 24. Når det gjelder bruk av kjæledyr så har man i Danmark hatt gode resultater med «robotkjæledyr», som selen Paro. Det oppstår en relasjon mellom Paro og de gamle, de klapper ham og følelser utveksles. 25. Kilde: «Sansestimulering» av Vibeke Hasselø ved Vardåsen alderspsykiatrisk avdeling. 26. Fra helsedirektoratet.no. 50 Passiviserte personer med demens motiveres gjennom sansning og bevegelse. Hjernens våkenhet økes gjennom sansning av lyd, lys, bevegelse, berøring og lukt. Overstimulering eller for mange inntrykk på en gang kan gi angst og uro. Musikk, massasje, aromaterapi og varme forebygger uro effektivt. Mange med demens kvier seg for å dusje, det kanskyldes lyden fra vannet, men også at de kvier seg for «forandring»; det å kle av seg og bli kald eller det å føle vannet mot kroppen. I Japan er man opptatt av å gi bad og massasje til sine eldre i institusjon. Dette gir kroppskontakt og følelse av omsorg, samtidig som det virker samlende og beroligende. Det varme vannet gir velvære i seg selv. Det har vært frittstående massasje-badekar på en del av stedene jeg har besøkt, som regel plassert i et innestengt rom uten vinduer. De brukes lite. Jeg tror allikevel at med en mer trivelig SPA-omgivelse, så ville de eldre sette pris på denne typen sansestimulering. Hva bør gjøres? Jeg har gjennom undersøkelsen sett at det å skape en aktiv og engasjert hverdag for beboerne er en sikker framgangsmåte for å skape høye grad av livskvalitet for personer med demens. I løsningen vil jeg derfor skape et rikholdig miljø med mange muligheter for aktivitet der de eldre kan ta seg selv i bruk og delta i et fellesskap. «Regjeringen legger vekt på kultur, aktivitet og trivsel som helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud»...aktiv omsorg beskrives som en hovedstrategi for framtidas omsorgstjenester. (Omsorgsplan 2015) Det synes som om flere veier kan føre frem. Enten gjennom et tilrettelagt aktivitetsprogram, som på Hearthstone, eller gjennom deltakelse i hverdagsaktivitetene, som på Merevale House. Jeg ønsker mulighet for begge deler. Målet er variert stimulering både fysisk og mentalt slik at evner og ferdigheter bevares lengst mulig. Da vil man i større grad kunne forbli selvhjulpen, noe som er positivt i forhold til livsutfoldelse, livskvalitet og følelse av verdighet. «Mennesket med demenssykdom har, som alle andre, behov for å oppleve og bruke seg selv.» Mette Søndergaard, forfatter Deltakelse i hverdagsaktiviteter er meningsfullt, og jeg ønsker er spiserom hvor beboerne også kan delta i matlaging. Gjennom

49 flerbruk kan rommet også brukes til andre aktiviteter som dans, maling, brette tøy m.m. Jeg ønsker et sted med ulike livsberikende tilbud og muligheter; massasje, spa, velvære, habilitering, musikkterapi, kultur, fest, bar, film, dyr, sang, lesning, spill, dra på tur. Hygge og kos. Noen aktiviteter bør også være rettet mot menn, siden de er i mindretall på sykehjem, for eksempel verksted, biljard, boccia-bane o.l. 1. Robotselen Paro skaper kontakt. 2. Massasjebad av denne typen har lett for å stå ubrukt på norske sykehjem. Hjernen og kroppen er avhengig av bruk og stimulering for å fungere slik de skal. Bevegelse og fysisk trening er særlig viktig for en gammel kropp og en sykdomsrammet hjerne. Hele sanseapparatet tas i bruk når vi beveger oss og det er viktig å gi mulighet for fysisk trening. Miljøet må oppmuntre til bevegelse gjennom store, åpne og attraktive områder. 1 «Det er klare sammenhenger mellom fysisk aktivitet og god helse og funksjonsdyktighet for eldre. Fysisk aktivitet gir bla. bedring av en rekke kognitive funksjoner, reduksjon av depressive symptomer og en bedring av generelt velvære» Helsedirektoratet

50 Sansene er vår kontaktflate mot verden omkring oss, og det vi sanser påvirker følelser og velvære. Romlige virkemidler kan brukes bevisst for å skape et godt sansemiljø for personer med demens; en omgivelse som gir rike og varierte stimuli til sansene, uten at det skaper stress i en svekket hjerne. Forhold i bomiljøet som lys, farger, volum, materialer, lukt, utsikt, natur påvirker grunnleggende fysiologiske forhold som våkenhet, ro, trygghet og stressnivå gjennom sansene. TILRETTELAGT BOMILJØ Her vil jeg se videre på hvordan fysisk bomiljø best kan tilrettelegges slik at eldre med demens kan trives på pleiehjem. BEMANNING OG KOMMUNALE TILBUD dagstue. Det kan være en stor påkjenning for ektefeller og pårørende å ha omsorgsansvaret og mange sliter seg ut. Personer med demens vil etterhvert kreve tilsyn, for eksempel for å unngå at kokeplater blir stående på eller at de går ut og ikke finner veien hjem. Avlastningsleiligheter er et annet tilbud for familier som trenger avlastning i en tidsbegrenset periode. Kommunal omsorgskjede baserer seg på at pleiebehovet er ulikt i ulike stadier av demenssykdommen og at bo- og pleietilbud må tilpasses deretter. I den såkalte Bergers skala deles utviklingen av en demenssykdom i seks 1. Estetisk omgivelse for bad og velvære ved Vigs Ângar i Sverige. trinn på bakgrunn av personens funksjonsevne i løpet av en års utvikling. 28 I. Klarer seg selv. Glemsom og avbryter ofte aktiviteter i dagliglivet. II. Kan utføre vanlige aktiviteter, men pasienten blir ofte forvirret. III. Kan klare seg i kjente omgivelser og situasjoner, men hukommelsesproblemene er store. Pasienten trenger påminnelse og er ofte initiativløs. Demensplan 2015 har tre hovedsatsingsområder; utbygging av flere tilpassede boliger, styrking av dagaktivitetstilbud og økt kunnskap og kompetanse. 27 De færreste ønsker å komme på pleiehjem, og i Norge legger man opp til at demensrammede kan bo hjemme så lenge som mulig gjennom avlastningstilbud som hjemmehjelp og 1 52

51 IV. Pasienten har handlingssvikt og språkvansker. V. Kan ikke kommunisere verbalt på en meningsfull måte. VI. Motoriske funksjoner er betydelig nedsatt, og pasienten må derfor ofte sitte i en stol eller ligge til sengs. I fase I og II settes hjemmebasert omsorg og dagtilbud inn. I fase II til III vurderes bokollektiv, mens det fra fase IV og ut er nødvendig med døgnkontinuerlig omsorg. I alle fasene er det nødvendig at bygningene er tilrettelagte slik at de ikke bidrar til å forverre pasientenes forvirring. I Demensplan 2015 er dagtilbud for hjemmeboende med demens et satsningsområde. «Utbygging av hjemmetjenester og dagaktivitetstilbud vil bli helt avgjørende for samspillet med familie og lokalsamfunn, og vil i mange tilfeller kunne utsette institusjonsinnleggelse gi den enkelte et tilbud å gå til på dagtid, som kan fungere aktiviserende og stimulerende, gi gode opplevelser og gode hverdager». Med basis i dette vil jeg ha et dagtilbud i løsningen. Disse vil dra nytte av fagkompetansen på stedet og kan delta i tilbud på lik linje med de Boccia - sosial utendørsaktivitet. faste beboerne. Jeg vil også tilby avlastningstilbud i form av avlastningsleiligheter som drives av hjemmepleien. Det permanente botilbudet for de som trenger heldøgns tilsyn vil tilsvare tilbudet om «skjermet enhet». Eldresenter er ikke et lovpålagt tilbud, men allikevel vanlig i mange kommuner. Jeg ønsker å lage en møteplass for de eldre i lokalsamfunnet hvor de kan treffes, spise og være med i aktiviteter. De kan også benytte seg av lege, sentertilbud, rehabiliteringstilbud m.m. 27. I 2006 kom «Stortingsmelding 25» (Regjeringen, 2006a) om fremtidens omsorgstjenester. På bakgrunn av denne ble «Omsorgsplan 2015» (Regjeringen, 2006b) utarbeidet, som gir konkrete tiltak fram mot «Demensplan 2015 Den gode dagen» (Regjeringen, 2006b) er en egen delplan for styrking av demensomsorgen og er utarbeidet på bakgrunn av rapporten «Glemsk, men ikke glemt» (Helsedirektoratet, 2007). 28. Kilde: helsedirektoratet.no. 53

52 Bråta Bo- og servicesenter er et godt eksempel på et sted med ulike botilbud. De tilbyr serviceboliger, bofellesskap, somatiske sykehjemsplasser og «skjermede enheter» for demens. Unikt er også de mange sentertilbudene som svømmehall, fysioterapeut, bar og café. Det satses mye på kultur og arrangementer, som fasiliteres gjennom egen kulturkoordinator. Sykehjemmet ses ikke som en isolert enhet, men som en integrert del av lokalsamfunnet, med tilbud som er åpne for alle å bruke. Jeg ønsker på samme måte å lage et sted som også kan brukes av lokalsamfunnet. Den kommunale omsorgskjeden - tilbud tilpasset sykdomsfase. Basert på Bergers skala. Tilrettelagt botilbud for demens Rammene for dagens utbygging av botilbud med heldøgns pleie er lagt i Omsorgsplan 2015: «Samtidig bør alt nytt som bygges og moderniseres med finansiering gjennom Husbankens nye tilskuddsordning til sykehjem og omsorgsboliger, bygges slik at det er tilpasset mennesker med demens. Da er små bokollektiv og avdelinger med aktivitetsmuligheter og direkte tilgang til tilrettelagte uteareal bedre enn gammeldagse institusjoner i mange etasjer med store avdelinger og lange korridorer.» Små enheter har blitt enerådende i Norge, og det er få som stiller spørsmål ved dem. 54 «Optimale rammebetingelser er små bogrupper i et oversiktlig fysisk miljø med relativt få beboere (seks til åtte personer) og et stabilt personale med nødvendig kompetanse» Helsedirektoratet (2007) Allikevel, enkelte sykehjem jeg har besøkt har valgt å «slå sammen» sine små bogrupper til større enheter. Ved Løvåsen Sykehjem i Bergen har man i en av etasjene åpnet dørene mellom tre enheter, hver på åtte beboere. Personalressursene strekker ikke til på de små enhetene. Beboerne får også mer areal å bevege seg på. Jeg snakket med en erfaren pleier der, hun virket stresset. Hun savner tiden fra Fyllingsdalen sykehjem som nå er under ombygging. Der hadde de 26 beboere pr. etasje oppdelt i tre «brukergrupper» med hvert sitt oppholdsrom; vaktrom, spiserom og stuen. Hun syntes ikke korridorene var noe problem. De hadde mye mer nærhet til «brukerne» der, sier hun, nå er de opphengt i praktisk arbeid. Det var det også storkjøkken og ekstern aktivitetsstue med egen aktivitør. På Kolstihagen Sykehjem har de også åpnet opp

53 mellom tre mindre bogrupper og fått 30 beboere på ett gulv. Beboerne får mer plass til å bevege seg fritt, de blir ikke så trett av hverandre, og de får en ekstra stue i midten som alle kan bruke. I tillegg blir det et bedre pleiefaglig pleietilbud og mer overkommelig i forhold til nattbemanning. Hva bør gjøres? Det virker som om små skjermede enheter fort blir for begrenset i forhold til bevegelsesfrihet og fellesarealer, i tillegg til at bemanningen ikke strekker til. Eksemplene viser at mange ser fordeler ved å kombinere tryggheten og omsorgen i den mindre boenheten med tilbudene, friheten og variasjonen som et større miljø med flere mennesker gir. Jeg vil legge opp til en løsning der mindre bogrupper kan dele på fellesarealer og fellestilbud, slik at alle får en rikere hverdag og driften kan bli mer effektiv. Tverrfaglighet, habilitering og opplæring «En sterkere satsing på kultur, aktivitet og trivselstiltak vil kreve større tverrfaglig bredde, med økt vekt på blant annet sosialpedagogikk, ergoterapi, fysioterapi og sosialt arbeid» Demensplan 2015 Aldringsprosessen starter allerede når man er 30. Gradvis svekkes man både mentalt og kroppslig. Hørsel og syn blir dårligere, stressterskelen blir lavere og man kan bli mer sensitiv på lyder. Kroppen blir stivere og det blir vanskeligere å gå. På pleiehjem bruker mange gåstol for å kompensere for dårlig balanse og for å føle seg trygge. Noen trenger rullestol. I høy alder vil man få ulike sykdommer og plager, bestemt av livsstil og gener. På pleiehjem er det ikke uvanlig med 5-6 diagnoser i tillegg til demens. Mange eldre mister gradvis muskelstyrke i rygg slik at de ikke klarer å sitte oppreist, det har jeg Aktivitetsstua ved Bråta Bo- og Aktivitetssenter. Bråta Bo har ulike kommunale bo- og omsorgstilbud. I tillegg er det sentertilbud som er åpne for lokalbefolkningen. selv sett på steder jeg har besøkt. Det kan også være vanskelig å komme ut og inn av stoler på grunn av manglende armstyrke. Det er derfor viktig at de eldre får tilbud om målrettet og proaktiv trening fra fagpersonell slik at de kan være selvhjulpne lengst mulig. Konsekvensen av å bli sengeliggende eller rullestolbruker er redusert livskvalitet, og et mye større pleiebehov. 28. I hht. «Forskrift om habilitering og rehabilitering» (FOR nr. 765.) og Kommunehelsehelsetjenesteloven. 55

54 Kommunene er faktisk lovpålagt 28 å tilby tverrfaglig fagpersonell i sykehjem som kan tilrettelegge miljøet og skaffe hjelpemidler slik at beboerne oppnår best mulig funksjonsevne, selvstendighet og deltakelse, sosialt og i samfunnet. Videre sier Verdighetsgarantien (Lovdata, 2010) at det kommunale tjenestetilbudet skal ivareta: «Å bevare eller øke sin mulighet til å fungere i hverdagen. Omsorgen skal bidra til habilitering og rehabilitering». 29 De eldre har på grunn av alderssvekkelser stort behov for habilitering og tilrettelegging. Jeg vil legge til rette for dette i løsningen ved å ha tilgang til ulike fagressurser i miljøet; geriatrisk lege, sykepleier og psykolog, samt fysioterapeut og ergoterapeut. Tilbudene bør også være tilgjengelige for lokalbefolkningen. Omsorgsplan 2015 har som målsetting; «De nærmeste skal også nås gjennom egne samtalegrupper og pårørendeskoler i samarbeid 29. Habilitering og rehabilitering skal bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne får muligheter til deltagelse i samfunnet på egne premisser. Fra helsedirektoratet.no. 56 med frivillige organisasjoner. Samtidig satses det på å gi alle ansatte i den kommunale helse- og sosialtjenesten nødvendig kunnskap gjennom ulike opplæringstiltak». Løsningen bør derfor ha lokaler for undervisning og opplæring av medarbeidere. De samme lokalene kan også benyttes til pårørendeskole og selvhjelpsgrupper. FRIVILLIGE OG FAMILIE «Samfunnet står overfor krevende omsorgsutfordringer de neste tiårene. De kan ikke overlates til helse- og sosialtjenesten alene, men må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer, og ved å støtte og utvikle det frivillige engasjementet fra familie og lokalsamfunnet, organisasjoner og virksomheter» Stortingsmelding 25, pkt. 2.4, s.10 Eldrebølgen og lave oljeinntekter vil trolig sette den norske velferdsstaten under press. Dette kan tvinge fram en nedtrapping i pleietilbudet for eldre. Allerede i dag er kommuneøkonomien presset. Fremover kan innsats fra frivillige og pårørende bli et viktig virkemiddel for å sikre en verdig eldreomsorg. Løsningen bør ta høyde for dette ved å skape et attraktivt sted for frivillige og familie. Det bør være en egen frivillighetskoordinator, Røde Kors sykehjem i Bergen har dette, med tilhørende møtelokaler. Det bør tilrettelegges med rom og fasiliteter slik at ulike lag og personer kan stå for aktiviteter. Hvordan skape et sted som er attraktiv å besøke for familie og venner? For et kveldsbesøk bør man kunne sitte avskjermet fra de andre beboerne, et sted å slappe av og se på TV. Det bør være tilgang til kjøkken for tilberedning av småretter og kaffe. Også en hylle i et kjøleskap slik at man kan legge igjen mat og en flaske vin til mor. For lenger besøk, for eksempel over en helg, bør det være tilbud om besøksleiligheter. Attraktivt om man bor utenbys. Det bør også være tilbud for fellesskap og samvær; café, bibliotek. Et arbeidsrom med internett slik at man kan arbeide noen timer mens mor sover. Det bør også være noe for barn; lekerom, sandkasser, dataspill, sykler, tråbiler, husker.

55 1 1. Rehabilitering ved Kolstihagen sykehjem. 2. Rullator for utebruk. 3. Fysisk aktivitet holder kroppen i form. HJEM VS. INSTITUSJON De fleste eldre ønsker å bo hjemme lengst mulig. Der har de sine kjente og kjære ting. De kjenner hver en krok. Der kan de leve som de ønsker uten at andre forstyrrer eller blander seg inn. Kontrasten mellom det et hjem har å tilby og det en institusjon tilbyr kan være enorm. Hjemme har man kjente møbler og ting fra et langt liv, man har innredet det slik man liker det. De er nærhet til familie, omsorg og gode følelser, blomster, hage, katt, mange rom for ulike gjøremål, frihet til å bevege seg

56 På pleiehjem er livet mye mer begrenset; lite frihet, låste dører, på oppbevaring, få steder å være, lite å gjøre, man bor blant fremmede, lite følelsesmessig støtte, man mangler et nabolag, omgivelsene er polerte og fremmedartede. Et pleiehjem bør etterstrebe å tilby det meste av det et hjem kan tilby i form av kontakt, frihet, atmosfære, aktiviteter og trivsel. Det må føles naturlig for folk å komme på besøk. Det må innby til hverdagslige aktiviteter som å gå, være ute, snakke med andre, lage mat, spise sammen, lese avisen, se ut av vinduet, se på TV, høre musikk m.v. For mer fullverdige liv og meningsfulle dager. Hvordan lar omgivelsene oss få leve? Hva innbyr de til av aktivitet, fellesskap og glede? Jeg vil prøve å tilrettelegge for et normalt og rikt hverdagsliv i boomgivelsen. Flere har fortalt at personer med demens fungerer best i et miljø som er kjent for dem og at funksjonsevnen derfor svekkes når de flytter hjemmefra. Særlig vil bruk av innredning og gjenstander som de kjenner fra bomiljøer tidligere i livet gjøre at de kan ta i bruk gjenværende «automatiske» ferdigheter. Hva som oppleves hjemlig og kjent er høyst individuelt siden alle har bodd i ulike hjem. Det vil også avhenge av forhold som hvor de «er» i sin fortid, sosial klasse, livsstil, smak, 58 oppvekststed og alder. Hvor viktig er et gjenkjennelig miljø for trivsel og fungeringsevne? Mine undersøkelser tyder på at flere innredningsstiler kan fungere; et hotelliknende miljø som på Hebrew Home eller en gammel slottsomgivelse som på Boller Slot. Det viktige er kanskje å tilby et miljø som gir hjemlige assosiasjoner, med alminnelige og gjenkjennelig elementer som likner det man bruker i private hjem. For eksempel i forhold til gardiner, stoler, bord, bilder og gulv- og veggmaterialer. Det viktigste synes å være å unngå et typisk institusjonspreget miljø. Spesielt for pleiehjem er at de er plassert i høyeste risikoklasse 6 når det gjelder rømningskrav, dette er fordi beboerne ikke kan bringe seg selv i sikkerhet ved brann. Dette stiller mange krav til branndører, merking av rømningsveier, brannvarslere og utstyr som gir bomiljøet et institusjonelt preg. I USA hadde man klart å skape miljøer dere dette var mye mindre fremtredende og jeg vil benytte samme strategi slik at bomiljøet ikke blir så fremmedartet. Jeg ønsker at beboerne kan innrede i sin egen stil på rommet sitt. Ellers i miljøet vil jeg prioritere å skape variasjon og atmosfære gjennom bruk av farger, materialer, form og liknende. Erfaringene fra Ulseth sykehjem utenfor Bergen viser at et mer moderne og fargesatt miljø også fungerer for personer med demens. MILJØPSYKOLOGI Miljøpsykologi ser på hvordan omgivelsene påvirker mennesket. Man har funnet at det fysiske miljøet kan ha stor betydning for helse og velvære. Det er en trend i USA å bruke såkalt evidensbasert design (EBD), dvs. kunnskap basert på forskning, innen helse- og omsorgsarkitektur for å skape miljøer som gir redusert stress, økt velvære og raskere helbreding. Ved St. Olavs Hospital i Trondheim har man latt seg inspirere blant annet av EBD for å skape et sykehus som setter pasientens behov og opplevelse i sentrum, et sted der man føler seg velkommen og ivaretatt. Sjefsarkitekten Ragnhild Aslaksen (Arkitektnytt, 2005) er opptatt av at mennesker trenger et avgrenset rom for trygghet og privatliv, hvor man kan slappe av og kontrollere omgivelsene, også når man er på sykehus. De har jobbet mye med å avskaffe korridorer og har innført «tun», som består av

57 Forskjellen mellom å bo hjemme og på institusjon kan være dramatisk. 2. I hvilken grad kan man sette sitt eget preg på omgivelsene i institusjon? 3. Bidrar gamle møbler til trivsel og økt fungering på pleiehjem? 2 59

58 1. Privatrom med karakter på Boller Slot i Danmark. 2. Institusjonspreget bomiljø på Røde Kors sykehjem i Bergen. klynger av privatrom. Bifunksjoner er «gjemt» mellom tunene. Hun er opptatt av å skape gode rom for mennesker i en sårbar situasjon; romslighet, utsikt, mye dagslys, tilgang på sol og utearealer og mye grønt. 1 På St. Olavs har man prøvd å dempe sykehuspreget og å skape et normalisert miljø. De bruker så mye tre som mulig innendørs; på gulv, vegger og i innredning, for eksempel i skranker. Tilreisende arkitekter er målløse over bruken av tre og naturmaterialer. I tillegg har alle romforløp såkalte «miljøvegger»; flater som er frie for installasjoner, forbeholdt fargesetting eller utsmykking. Aslaksen er opptatt av skjønnhet og estetiske omgivelser og bruker utsmykning, materialitet og sanselighet som virkemidler - «visuelle vitaminer som hun kaller det. Det er mye naturbilder, også på geriatrisk avdeling, gjerne i størrelse 3x4 meter. Det skaper en frisk og inspirerende stemning. «Visuelt og sansemessig er det viktig med livgivende elementer, dagslys, utsikt til natur, bilder av natur, blomster og grønne planter, fisk, fugler, rennende vann, bruk av naturmaterialer etc.» Ragnhild Aslaksen 2 60

59 Birgit Cold (Gjengedal, 2009) mener det er direkte sammenheng mellom estetisk kvalitet og menneskers opplevelse av velvære. Man har studert hvilke omgivelser folk foretrekker. Orden. Gir følelse av trygghet og kontroll. Rot, monotoni og innestengthet virker negativt. 1. Forskrifter i forhold til brann og rømning preger miljøet i de fleste pleiehjem. 2. Naturbilder frisker opp. Her fra Ulseth sykehjem. Moderat kompleksitet. Omgivelsen skal stimulere oss uten at vi kjeder oss eller forvirres. Høy visuell kompleksitet - sterke farger, krevende mønstre, rotete innredning - virker stressende. 1 Åpenhet. Dagslys, utsyn og oversikt gir følelse av kontroll, trygghet og frihet. Forståelige omgivelser gir oss lyst til å utforske dem. Naturens virkning Naturen er menneskets naturlige habitat hvor vi har utviklet oss som art gjennom millioner av år. Vi er trolig disponert for å reagere positivt på naturen, den er vårt «eldste hjem», et sted hvor vi slapper av og restituerer oss. Naturen er en evig, levende kraft. Den virker avstressende og rekreerende. Naturen er variert, sammensatt 2 61

60 1. «Falling Water» av Frank Lloyd Wright er integrert i naturen, og ligger over en liten elv. 2. Bruk av trematerialer i vegger og innredning på St. Olavs Hospital imponerer internasjonalt. og skiftende med hensyn på former, flater, farger, lys og temperatur. Naturen betyr bevegelsesfrihet og sanseinntrykk. Roger Ulrich viste i sin klassiske studie fra 1984 at pasienter med utsikt til natur fikk en rekke fordeler fremfor pasienter som ikke hadde det; kortere liggetid, mindre medikamentbruk, færre klager. Senere forskning har vist at natur har en rekke positive effekter; reduksjon av negative følelser som sinne, angst, frustrasjon; reduksjon av stress; raskere mental gjenhenting Menneskets «arkaiske» drømmested er den frodige bekkedalen; åpen slette med trær omkring og en rennende elv. Den åpne sletten gir oversikt. Trærne gir skjul og trygghet. Vannet og vegetasjonen er livgivende. Vi trives i oversiktlige og trygge miljøer og med natur rundt oss. Pallasmaa (2005) mener at underbevisste aspekter som engstelser, frykt, ønsker og håp er avgjørende for vår opplevelse av velvære i rom. «Biophilic design» er en ny retning som bringer natur og naturelementer i 30. Fra foredrag av Tina Bringslimark på KHiB høsten

61 det bygde miljø for å skape rekreerende miljøer. Tilgang til natur kan bety mye. Boller Slot i Danmark er et sted for de «tyngste» tilfellene av demens. Hit kommer de med uhåndterlige atferdsproblemer, som andre institusjoner har gitt opp. Det gamle slottet ligger i naturskjønne omgivelser og har 19 beboere. Det er romslig og fritt innendørs. Daglig går man tur med beboerne i den store parken utenfor. Allerede etter tre til fire dager begynner de å roe seg og snart trives de godt med å bo her. Maggie s i London Maggie s Cancer Caring Center i London er et godt eksempel på integrering av planter og naturelementer innendørs. På tross av at vegger og gulv er i polert betong har man klart å skape et lunt og ivaretagende miljø for kreftrammede mennesker i en sårbar situasjon. Planter er integrert gjennomgående i hele miljøet. Små hager er anlagt i glassbokser. Masse dagslys slipper inn, blant annet gjennom spalter i det overliggende taket. Interiøret er delikat; valget av møbler og stoffer, fargesammensetningen og utsmykningen. Rommene er avgrensede og passe store - tilrettelagt for varierte aktiviteter og sosial kontakt. Hva bør gjøres? Det er utvilsomt at omgivelsene inne og i naturen påvirker oss. Jeg vil prøve å skape et estetisk innemiljø som er ryddig, oversiktlig og enkelt. Jeg vil dra nytte av erfaringene fra Maggie s og St. Olavs og bringe natur og naturelementer inn, for eksempel i form av planter, trær eller naturbilder. Dette kan også gi lettere tilgang til berikende naturopplevelser for demensrammede, som gjerne ikke går ut på egen hånd. Naturmaterialer har en egen appell til mennesker, og jeg vil bruke tre innendørs. Stedet må ha god utsikt til omliggende natur, det gir rekreasjon i seg selv. Vi tar inn rom gjennom sansene og det skaper ulike stemninger i oss; trygt, lunt, inspirerende, beroligende, stimulerende. Jeg ønsker å bruke naturelementer sammen med romlige virkemidler som lys, farger, materialer og form for å skape en atmosfære som understøtter rommets hensikt og beboernes behov. HAGE OG FRILUFT De fleste pleiehjem jeg har vært på har hatt hage utenfor og vi har tidligere sett hvor viktig det er for de eldre å komme ut for bevegelse og sansestimuli. I tillegg er det å se natur eller å være ute i naturen en kilde til helse og velvære i seg selv. I Norge har det vært satset mye på å lage sansehager i pleieinstitusjoner for personer med demens. Dette er spesielt trygge og tilrettelagte hager med lett tilgjengelighet. 31 Målet er å ta i bruk alle sansene, og at hele kroppen skal brukes i hagen. Hagen skal oppleves gjennom å høre, å lukte, se, føle, smake og berøre. Mange er vant til hage fra sine egne private hjem, og muligheten for å være ute i hagen gir berikelse og glede. Ut fra min erfaring virker det som om sansehagene ikke er så mye i bruk som de kunne vært. Av ulike grunner kan det, som vi har diskutert tidligere, være et tiltak for demensrammede å komme seg ut. Demens medfører også mangel på tiltaksevne, derfor må noen ta initiativ man må ha med seg noen. 31. Fra «Hva er en sansehage?» av Tanja C. B. Andresen, Hageselskapet. 63

62 På St. Olavs Hospital benyttes naturbilder, helt opp i 3x4 meter. 2. Sou Fujimoto bringer skogen inn i sitt «House-N». 3. Boller Slot er omgitt av vollgrav - og en stor park. 4.Den frodige bekkedalen - menneskets foretrukne habitat? Trygghet, oversikt, vann, mat. 2 64

63 fremkommelig og skånsomt ved fall. Det må være steder å sitte og hvile underveis. Dette har pleierne ofte ikke tid til, og det er lett for at beboerne blir sittende inne. Man ønsker kanskje heller ikke at de skal gå ut på egenhånd for å unngå at de vandrer ut av området eller at de faller og skader seg. Hva bør gjøres? Natur og uteliv har en rekke positive virkninger og det må tilrettelegges med attraktive og sikre uteområder for bevegelse og tilgang på natur, vær, vind sol og sanseinntrykk. Hagen bør tilrettelegges 4 for ulike typer aktiviteter og samvær; sommerfester, grilling, sitte og nyte været, rake løv, hagestell, leke med oldebarna osv. Hage bør være slik at de eldre kan klare seg uten assistent og finne tilbake selv. Det bør være en tydelig vandresti som går i sløyfe og leder dem tilbake til utgangspunktet. Et omsluttende gjerde eller en hekk for sikkerhet. Grus er mye brukt som dekke, men kan være vanskelig fremkommelig med gåstol og rullestol. Jeg ser for meg et mykere plastdekke tilsvarende det på friidrettsbaner; lett Uteklær må være lett tilgjengelig. På Blidensol sykehjem i Stavanger henger varmedressene klare. Det bør også være en bod med redskaper for å klippe hekk, rake løv, plante, luke og lage buketter. Og en kjøkkenhage for bruk på sommertid. I tillegg ønsker jeg en slags vinterhage innendørs, gjerne med trær, et stort område for rekreasjon og bevegelse også på vinterstid. Eldre er sensitive for temperatur og kan derfor ha vanskelig for å komme seg ut. Et innendørs drivhus, med blomster og urter for opplevelse av farge og lukt, ville også være et helårssted for aktivitet og sansestimulering. UNIVERSELL UTFORMING Universell uforming er en helhetlig tilnærming for å tilrettelegge bygg, omgivelser og produkter slik at de kan brukes av flest mulig - «design for alle». Prinsippene tar utgangspunkt i personer med nedsatt funksjonsevne; syns-, hørsels, orienterings-, bevegelses- og miljøhemmede. Det kan gjelde grupper som astmatikere, eldre, rullestolbrukere, de med lesevansker og kognitivt svekkede. Universell utforming innebærer tilrettelegging med hensyn på 65

64 1 66

65 1. Maggie s Cancer Caring Centre i London. Tegnet av Richard Rogers. Tekstiler, farger, utsmykning, planter og tre mykner opp i forhold til den polerte betongen i vegger, tak og gulv. Planter er integrert ute og inne. 2.Fra det privatdrevne pleiehjemmet Esperi Tilkka i Helsinki. 3. Sittegruppe i stuen på Esperi Tillka. 2 lydmiljø, lysmiljø, fremkommelighet, merking, orientering, tydelighet, godt inneklima m.m. Design for eldre vil i stor grad si å fokusere på et universelt utformet miljø. Dette tar hensyn til typiske alderssvekkelser og bidrar til at eldre kan være mer selvhjulpne på tross av sine funksjonsnedsettelser, f.eks. i forhold til fremkommelighet ved bruk av gåstol eller orienteringsevne ved svekket syn eller hørsel. De vil hemmes mindre av sine fysiske og psykiske begrensninger, noe som vil lette hverdagen og bidra til mestringsfølelse, utfoldelse og trivsel. Jeg vil bruke universell utforming for å skape et eldrevennlig miljø (SBE, 2010). Ved demens øker sjansen for fall. Det er derfor viktig med god belysning og å unngå terskler. Man kan også begrense fallskader ved å ha avrundede kanter på møbler og innredning. Bruk av mykere materialer, for eksempel i forkant av trappetrinn, vil også hjelpe. Trappetrinn, søyler og vinduer må gjøres synlige. Lave vinduer bør unngås fordi beboerne ofte prøver å gå ut «gjennom vinduene». 3 Fokus innen universell utforming er primært på funksjonelle og ikke på estetiske kvaliteter. Allikevel, universell utforming retter seg også mot mennesker som har fått sanser eller 67

66 1. «Hip hip hurra! Kunstnerfest på Skagen» En hage stimulerer alle sansene. kognitive ressurser nedsatt. Og mennesker opplever rom og arkitektur gjennom alle sine sanser; vi hører, berører, ser, føler og beveger oss i rom. Vi registrerer lyd, lys, temperatur, fuktighet, lukt, tekstur, farger, form, overflate, og størrelse. Derfor er det også viktig å skape multi-sensoriske rom for alle sansene, både for å kompensere for nedsatt funksjonsevne, men også for å gi berikelse og stimuli til alle sansene. 32 DAGSLYS OG SOLLYS 1 Hobday (2007) fremhever betydningen av tilstrekkelig dagslys og sollys for helse og velvære. Lys påvirker blant annet hormonproduksjon og stoffskifte som igjen styrer søvn, energinivå og humør. Den ultrafiolette delen av sollyset er antibakterielt og anti-inflammatorisk og hjelper å holde folk friske. Varmen fra sollyset gir velvære i seg selv. Hobday mener at et høyt lysnivå er nødvendig for å fremme helse og velvære, mye høyere enn det som kreves for eksempel for å lese. 32. Inspirert av Camilla Ryhl sitt kurs i universell utforming ved KHiB Av Peder Severin Krøyer (1888). Mennesker trives i naturen. 68

67 Vitamin D produseres i huden ved direkte sollys og styrker immunforsvar, benbygning og muskelstyrke. Det er UV-strålingen i sollyset som har effekt. Mangel på vitamin D kan lett utvikle seg hos eldre fordi de sitter mye inne. I bygg og lukkede innemiljøer er derfor særlig viktig å bringe inn lys, helst i form af sterkt og fullspektret sollys. 1. Å gå ute gir opplevelser og stimulerer kropp og sanser. 2. Hagearbeid gir glede for mange. 3. Lave vinduer fungerer dårlig for eldre med demens. Et vanlig problem hos demensrammede er at de ikke vet hvilken tid på døgnet det er, og nattevandring er utbredt. Vår biologiske klokke trenger en viss mengde lys for å «resette» seg. Innemiljøet på pleiehjem er ofte lyssvakt og

68 folk sitter mye inne. Professor Knut Engedal sier at det er gjort forsøk i norske pleiehjem med økt daglig eksponering for kraftig lys. Dette ga sterkt forbedret døgnrytme og mindre nattevandring. I gammel byggeskikk ble hus plassert slik at man fikk maksimalt ut av sollyset. Man hentet livgivende varme inn fra sør og beskyttet seg mot solløse kulden mot nord. Oppholdsrom bør som minimum ha noen sydvendte vinduer slik at nok sol og dagslys kommer inn (Hobday, 2007). Tilgang til sol og nok dagslys er viktig for hygiene, helse, orienteringsevne og velvære. Jeg vil derfor skape en løsning som bringer inn mye dagslys til innemiljøet, og som har sydvendt stue. Jeg vil forsøke å unngå en nordvendt stue. Dette vil gi lite sol og bli for mørkt og kaldt. Det må også være gode muligheter for direkte sollys, i form av uteområder og terrasser. I enkelte solvendte soner vil jeg ha spesialvinduer som slipper gjennom UV-strålene, slik at beboerne kan få de helsebringende delene av sollyset selv om de sitter innendørs. Et sydvendt «solarium», som på Alvaar Altos tuberkulosesanatorium i 70 Paimio, kan også være aktuelt. BELYSNING Vi får 80% av all informasjon gjennom synet. 34 Å se gjør at vi kan tolke og forstå omgivelsene. Ryddige og enkle omgivelser er bra for kognitivt svekkede. Lys og skygge forteller om form og rom, og er viktig for orientering, stemning og detaljsyn. Ved å øke kontrast mellom ulike flater økes dybdesynet og omgivelsen blir mer forståelig. God lyssetting kan forebygge fallulykker. Oppfattelsen av rom påvirkes av mange faktorer; lysfordeling, skygger, reflekser og glans, lysnivå, lysfarge, blending og fargegjengivelse. En god lyssetting må ta hensyn til alle disse. En 80-åring kan trenge opptil 5 ganger så mye lys til detaljsynet som yngre. Det har vist seg at det er nok å øke lysstyrken to til tre ganger for å understøtte detaljsynet. Blending er et stort problem for eldre og skyldes forringelser i øyet. Blending svekker synsevnen, det er ubehagelig og bør derfor unngås helt. Valg av farger og materialer i forhold til blankhet og lyshet påvirker blending. Blanke og lyse flater som gir gjenskinn bør unngås i områder med mye lys. Gjenskinn, for eksempel i bonet linoleum, kan tolkes som vann eller glatt, og beboerne våger ikke gå inn på området. Skjerming av vindusflater mot direkte sol og gjenskinn må være mulig. Indirekte belysning bør etterstrebes for å unngå blending. På Kolstihagen sykehjem har de supplert med uplights for å øke lysstyrken i korridorer, trappeganger og oppholdsrom. FARGER OG KONTRASTER Farger påvirker oss og skaper assosiasjoner og stemninger. Et godt fargemiljø er viktig for at mennesker skal trives. Fargesmak kan være høyst individuell, men påvirkes også av faktorer som alder, kultur, kjønn og sosial klasse. Farger kommuniserer; psykologisk, kulturelt og i naturen. Farger kan symbolisere følelser; kjærlighet, glede, sorg, «feeling blue», håp. Likeledes kan hvitt symbolisere død og rødt kan symbolisere kjærlighet - avhengig av kultur. 34. Kilde i dette kapitlet: Myrvold (2004)

69 Naturen påvirker oss følelsesmessig, stemmer oss og gir ro og rekreasjon. Estetiske opplevelser har sin rot i naturen og menneskets fargesans er skapt i samvirke med naturen gjennom evolusjonen. Det er trolig derfor fargene i naturen nesten alltid oppfattes som «riktige», de skurrer sjelden. Når vi er ute i naturen kan fargesammensetningene være svært nyanserike. Allikevel oppleves fargene i naturen sjelden overveldende eller stressende. 1. Alvar Aalto sitt tuberkulosesanatorium i Paimio. Sydvendt solarium i toppetasjen. 2. Bruk av «uplights» for å gi blendingsfritt lys. Kolstihagen sykehjem. 3. Naturens fargenyeanser er sammensatte, men «skurrer» sjelden. I dette prosjektet vil jeg utarbeide fargesammensetninger med utgangspunkt i naturmotiver. Fargene skal bidra til å skape

70 en atmosfære som samsvarer med rommets bruksformål og hensikt. For eksempel kan 1. Frisk fargebruk på Ulseth sykehjem utenfor Bergen. man i et aktivitetsrom velge en fargepalett som formidler aktivitet, liv, optimisme og glede. Ulike atmosfærer i ulike soner vil også gi variasjon i bomiljøet. En god lyssetting er viktig for at fargene skal oppfattes. Erfaringene fra Ulseth sykehjem i Bergen 35 viser at personer med demens trives med friske farger rundt seg. Man har ikke merket økt stress eller uro hos de som bor der. Noe av utsmykningen på Ulseth har også relativt krevende fargesammensetninger. Tidligere ville man trodd at dette kunne gi uro hos personer med demens. Farger kan brukes som støtte og stimuli i pleiemiljø. Helle Wijk sin forskning viser at demensrammede sin fargeoppfatning er godt best, mens de liker brunt minst. Wijk påpeker at disse resultatene vanskelig kan brukes for å fargesette et miljø. Et viktig funn er god kontrastfølsomhet. Eldre 1 2. Sammensatt fargemønster i utsmykningen på Ulseth. 3. Kontrastfarger på rekkverk og trappenese. Dementia Services Development Centre, University of Stirling i Skottland. 4. NCS nyansetrekant. Viser fargenyansene for en gitt kulørtone langs aksene sorthet (S), hvithet (W) og kulørthet (C). 5. NCS fargesirkel. Viser kulørtonene fordelt mellom de fire primærfargene gul, rød, grønn og blå. bevart opp i høye alder, nesten like bra som hos skiller godt mellom nærliggende fargenyanser, jevngamle eldre uten demens. 36 Personer med særlig når de har lyshetsforskjeller demens har fortsatt preferanser når det gjelder (luminanskontrast). farger, og de liker fargene grønt, blått og rødt Bruk av kun farge som middel til gjenkjenning 35. Samtale med Ruth Berit Vik i Bergen Kommune. 36. Fra Wijk (2001) samt Helle Wijks kapittel i boken Anter (2006). fungerer ikke så bra for målgruppen. Kombinasjonen av form med farge gir sterkere grad av gjenkjenning. Eldre kan også identifisere de fleste primær- og 72

71

72 1. Kjøkken adskilt fra spise- og oppholdsrom på Fjell sjukeheim. Gunstig i forhold til støy. det mønstret tapet mange steder uten at det ga problemer for beboerne. Natural Color System (NCS) kan beskrive 10 millioner farger. En farge bestemmes ut fra sin kulørtone (plassering på faresirkel), kulørthet (mengden av fargepigment) og graden av sorthet (hvor mye sort/hvitt det er i fargen). For en gitt kulørtone finnes mange fargenyanser, som bestemmes av kulørthetsgraden og svarthetsgraden. Nyansene visualiseres i en såkalt nyansetrekant. LYDMILJØ sekundærfarger. Dette kan man bruke som informasjonsbærere i miljøet, for eksempel ved å la alle toalettdører være røde. Demensrammede vil ha stor nytte av et tydelig miljø. Ved å skape lyshetsforskjell for eksempel mellom bord og tallerken eller lysbryter og vegg vil omgivelsen bli lettere å tolke for personer med demens. En kontrast som er for svak gir utydelighet, mens for sterke kontraster kan gi ubehag. I TEK 10 (SBE, 2010) settes det nå krav til luminanskontraster (C) i bygg, for eksempel skal en dør ha C=0,4 i forhold til vegg. 74 Rommets form og avgrensninger kan markeres ved hjelp av luminanskontrast slik at dybdesynet styrkes. Blindeforbundet anbefaler C=0,2 mellom gulv og vegg. Møbler, innredning og andre elementer kan på samme måte fargesettes slik at de avtegner seg fra omgivelsene. I dette prosjektet vil jeg fargesette med lyshetsforskjeller slik at miljøet blir tydeligere og lettere å tolke. Når det gjelder mønstre så trenger man ikke benytte ensfargede flater, for eksempel på gulv, vegger og gardiner. Men mønstre må heller ikke være for visuelt krevende. På Boller Slot var Et godt lydmiljø bidrar til å minske uro og agitasjon hos demensrammede. De har gjerne lavere stressterskel og langsommere prosessering av inntrykk. I tillegg gjør kognitiv svikt at fortolkning og språkforståelse svekkes. Et godt lydmiljø er avhengig av et høyt signal/ 37. Det finnes stillegående maskiner som vasker og støvsuger vinyltepper. 38. Kortluggede ulltepper vil heller ikke gi fra seg eller virvle opp mye støv, men er ikke like egnet som vinyltepper i soner med søl, spising, utesko og mye trafikk.

73 støy-forhold (HLF, 2010). Det vil si at lyden man vil høre, «signalet», er sterkt i forhold til den uvedkommende lyden, «støyen», som man ikke vil høre. Signalet er typisk en persons stemme, musikk, fottrinn o.l. Støyen består av alt det en ikke trenger å høre, det kan være andres stemmer, maskiner, trafikk, ventilasjon. Mye støy, det vil si et lavt signal/støy-forhold, vil virke stressende og forvirrende. Lydkvalitet i et rom bestemmes av etterklangstiden; tiden det tar før en lyd i rommet dør ut. Dersom en lyd varer lenge vil det gi mye uvedkommende lyd i rommet som oppfattes som støy. Det er gjerne lang etterklangstid i et rom med harde og parallelle flater; lydbølgene blir ikke absorbert og «lever» derfor lenge før de dør ut. Man må sørge for å absorbere lyden for å gi kortere etterklangstid. Dette vil gi bedre romakustikk. Ved kognitiv svikt er dette viktig for å kunne oppfatte og forstå det som sies og det som skjer rundt en. Det er mange måter å redusere støy på: Mineralullsplater. I følge firmaet BS Akustikk er mineralullsplater det mest effektive til lydabsorbering og brukes mye i akustisk himling. Systemhimlinger gir fort institusjonspreg, men akustiske plater kan også brukes i vegg, for eksempel montert bak en rad med trespiler. Platene kan også dekkes med tekstiler eller andre egnede materialer for å oppnå ønsket overflate og farge. I rom med mye samtale har man gjerne lydabsorberende felter i hodehøyde for å absorbere tale. Tekstiler. Stoppede møbler, romdelere, gardiner, tepper og liknende absorberer også lyd. Støykilder. En uheldig løsning jeg har sett mange steder er at kjøkken ikke er adskilt lydmessig fra oppholdsrom. Dette gir støy i forbindelse med tilberedning av mat, pådekking og oppvask. På Fjell Sjukeheim var kjøkkenet separert fra stuen med vegg og to svingdører. Dette ga god skjerming. Foldevegg mellom kjøkken og stue er også vanlig. Støy fra heis, trapper og trafikkerte soner kan reduseres ved å plassere dem tilstrekkelig langt unna oppholdssoner eller gjennom skjerming. Et godt lydmiljø har mye å si for trivselen til personer med demens. Man må prøve å begrense støy så mye som mulig. Lyder fra stoler som flyttes og klirrende bestikk oppleves slitsomt. Det gjør også bakgrunnsstøy fra vifter og ventilasjon. Mange har nevnt at de ønsker bedre lydisolasjon til beboerrom, fordi noen roper om natten og holder de andre våkne. GULV De fleste norske pleiehjem jeg har besøkt benytter linoleum eller vinylbelegg på gulv. Dette gir et fremmed og institusjonelt preg. Kravet til hygiene og enkelt renhold er styrende. Bruken av tepper i USA ga et dempet og behagelig lydmiljø som bidro til trivsel. Tepper er lite brukt i Norge. Man ønsker enkelt renhold, for eksempel ved søl og inkontinens. Bruk av tepper i institusjon forhindres også av Astma og Allergi Forbundet (AAF). De anbefaler glatte og vaskbare gulvflater. AAF godtar ikke vinyltepper, på tross av at disse er godkjent for astmatikere i mange andre land. Vinyltepper har plastfibre som er vann- og smussavstøtende og avgir ikke støv. Teppene er derfor enkle å renholde. 37 Vinyltepper fungerer faktisk som støvsamlere, mens på glatte gulvflater så vil støvet legge seg oppå gulvet og virvles opp når noen går forbi. 38 Teppene er også fremkommelige mhp. rullestol. Mørke gulv kan oppfattes som avgrunner, og mørke fliser på baderom er ingen god ide. Et annet problem er at overganger i et gulv kan 75

74 1. Vinyltepper tåler mye rengjøring og slitasje samtidige som de er gunstige mhp. allergi. 2. Tregulv gir hjemlig preg. 3. Skifer-fliser på Ulseth sykehjem. oppfattes en barriere, som de ikke vil passere. Tregulv assosieres med hygge, hjemlighet, kvalitet og kultur. Tregulv er lite brukt i norske pleiehjem pga. inkontinens og søl. Jeg kontaktet Gulvspesialisten i Bergen for å høre om tregulv kunne egne seg i pleiehjem. De mente det ikke skulle være noe problem. 1 Heltregulv anbefales fremfor parkett fordi det er mer massivt og derfor gir mindre trinnlyd. I tillegg hellimes tregulvet med et elastisk lim på undersiden når det legges, som også reduserer trinnlyden

75 De bruker heltre eik som tåler vann mye bedre enn bøk og lønn. Denne typen gulv er benyttet på nitti prosent av alle restauranter og skjenkesteder i Bergen. På Studentsenteret har de lagt mye eik i spiseområdene, og på flyplassen benyttes også oljet eik. Gulvet behandles med såkalt hardvoksolje fra OSMO. Voksen herder og legger seg på overflaten slik at vann og søl ikke trekker ned i gulvet. De sier at et oljet gulv krever mindre vedlikehold enn et lakket gulv, som fort blir ripete og ofte må slipes helt ned. Det brukes spesialvaskemiddel for oljede gulv, som gir næring til gulvet. Ellers så rengjøres de med støvsuging og tørrmopping. Heltre eikegulv finnes i bredder på 12, 16, 14 og opp til 22 cm. Et annet aktuelt materiale er fliser og naturstein. Det er mye brukt på baderom, i inngangsområder, på terrasser, i vinterhager og kanskje på kjøkkengulv. Fliser bør ikke bli for glatte dersom de blir fuktige. Matte fliser er også 39. Teppefliser fungerer som «Post-it» lapper og har et lim som gjør dem enkle ta opp. å foretrekke pga. mindre gjenskinn. Hva bør gjøres? Jeg ønsker å ha muligheten for variert bruk av gulvbelegg i ulike soner ut fra faktorer som atmosfære og akustikk. Bruksmåten er også styrende, i områder med mye slitasje kan tregulv være uegnet, og i områder med mye søl, for eksempel på aktivitetsrom og kjøkken, er tepper lite egnet. En viktig konsekvens av Helle Wijk sin forskning er at grunnen til at eldre med demens opplever «barrierer» i gulv er stor luminanskontrast. Dette betyr at man kan ha varierte gulv i ulike materialer og kulørtoner så lenge lyshetsforskjellen ikke blir for stor. Krevende mønster og skarpe farger bør unngås. Jeg ønsker å bruke vinyltepper i utvalgte områder. Vevde vinyltepper ser tekstile ut og er lette å renholde. Tepper bidrar til et godt lydmiljø. Tepper medfører færre fall og gir ikke gjenskinn. Teppefliser er et alternativ som gjør det enkelt å bytte ut eller dyprense områder der det har vært «uhell». 39 trinnlyd og føles mykere å gå på enn linoleum, samtidig som de tåler mye slitasje. Ulseth Sykehjem er et eksempel på variert bruk av gulvmaterialer. Her har de benyttet både tregulv, fliser og linoleum. MØBLER OG INNREDNING Jeg besøkte Kinnarps i Bergen, som blant annet leverer møbler fra Helland, Norges største produsent til institusjonsmarkedet. De sier at møbler med metall og plast er lite egnet for eldre. Markedet ønsker møbler med tre og tekstiler. Det er mye inkontinens på pleiehjem og mange av beboerne går med bleier. Det blir ofte fukt i stoler og sofaer. Hygienetrekk i mikrofiber er etterspurt, det trekker ikke vann, misfarges ikke og kan tørkes av med klut. En avtakbar urinduk brukes også, for eksempel under et setetrekk. De færreste ønsker ullstoff, det tar flekker og krymper i vask. Generelt ønsker eldre høye stoler. Dersom stolene er for lave vil de pga. svekket styrke ha vanskelig for å komme ned i og ut av stolen. Det er også viktig med god støtte i armlener, gjerne med gode gripemuligheter. Gummigulv kan også være aktuelt. De gir lite Spisestoler kommer med og uten armlener. 77

76 Mange foretrekker hjul på frambeina slik at de eldre enklere kan skyves inntil spisebordet. Det er mye tung håndtering. Ofte forflyttes beboerne fra rullestol til spisestol i forbindelse med måltidene. Håndtak på toppen av stolryggen er vanlig og gir mindre slitasje. Spisestoler kan kjøpes i ulike høyder, gjerne mellom 44 og 48 cm, for bedre persontilpasning. 1. Tregulv på Ulseth sykehjem. 2. Spisestol med hjul på frambeina. 3. «Egget» av Arne Jacobsen. Den omsluttende formen gir skjerming og trygghet. 4. Elektrisk hvilestol med oppreisningsfunksjon. Lenestoler finnes i mange varianter og gjerne i tre ulike rygghøyder. De fleste har ryggregulering og noen har innebygget benstøtte i tillegg. De avanserte variantene har elektrisk regulering og oen har oppreisningsfunksjon. Det kreves ofte to personer for å få en immobil beboer ut av en stol. For noen brukes belte slik at de ikke skal falle ut av stolen eller falle sammen i ryggen. 40 Man får også stoler med nedfellbare armlener og sklibrett for enklere sideforflytning mellom rullestol og lenestol. Spisebrett til å montere på armlenene er også vanlig. Det er heller ikke Dette er for øvrig et bevegelseshemmende tiltak, som anses som tvang etter loven, og som derfor krever eget vedtak før det kan iverksettes. 3 78

77 3 uvanlig at beboere har sine egne lenestoler på stuen, som de har tatt med seg hjemmefra. Hva bør gjøres? Jeg vil legge opp til at beboerne møblerer sine egne rom. I spisesituasjonen vil jeg legge opp til små bord for tre til fire personer. Dette har fungert bra mange steder jeg har vært. Jeg tror at teknologien etter hvert kunne bidra til en mer verdig hverdag for de eldre for eksempel ved at man hadde sensorer i stolene eller i bleiene som sendte en alarm til pleierne dersom det ble fukt. 4 79

78 Når det gjelder sofaer så kan det være en ide å ha muligheten for et (nedfellbart) armlene mellom hver sitteplass, slik at man enklere kan komme seg opp på egenhånd. Ellers så tror jeg små sittegrupper for to og to personer rundt om i miljøet kan bidra til trivsel. Personer med demens kan overveldes av for mange mennesker og det å kunne sitte sammen med en annen person gir følelse av nærhet og trygghet. 1. Planløsning med korridor (Husbanken, 2009). 2. Planløsning i vinkel. 3. Klyngeformet planløsning. Jeg ønsker meg møbler med lite institusjonspreg, men slike møbler for eldre kan være vanskelig å finne. Gjerne med tre i møblene, men helst ikke bøk. Bordplater måtte gjerne være i tre i stedet for plastlaminat for en mer solid og hjemlig følelse. Hardvoksolje er å foretrekke fremfor blanke og lakkerte flater. 1 Stoler med høye og omsluttende rygger, av typen «Egget» kan bidra til trygghet og avslapning ved å danne et avgrenset og personlig rom. Slike møbler skjermer også mot stressende lyd- og synsinntrykk. Jeg ønsker også å bruke møbler som et romlig virkemiddel gjennom fargevalg, materialvalg og form. 2 80

79 RETNINGSLINJER Det er etter hvert skrevet mye om retningslinjer for tilrettelegging av fysisk bomiljø for personer med demens. Noe av litteraturen er basert på akademisk forskning med strenge krav til etterprøvbarhet og evidens. Andre retningslinjer er basert på erfaring og praksis. Det vil bli for omfattende å skulle redegjøre for hele dette feltet. Jeg har i mine undersøkelser primært tatt utgangspunkt i det jeg har observert på pleiehjem og det folk har fortalt om hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg vil allikevel redegjøre for noen av de retningslinjene som er nevnt i litteraturen. Husbanken Husbanken er en grunnleggende premissleverandør for utbyggingen av pleiehjemsplasser i Norge siden de forvalter investeringstilskuddet til kommunene. Husbanken kan avslå tilskudd til prosjekter som er av dårlig kvalitet eller under standard. I veilederen «Rom for trygghet og omsorg» gir de en rekke råd og eksempler når det gjelder utforming av bomiljø for eldre med demens (Husbanken, 2009). Et grunnleggende premiss er at man ikke blander personer med demens med mentalt friske pleietrengende eldre. Et overordnet krav er at nybygg skal være funksjonelt og et godt hjem som gir rammen om et verdig liv. Alle sykehjem skal tilpasses eldre med kognitiv svikt i tråd med Demensplan 2015; små avdelinger for 6 til 8 personer med aktivitetsmuligheter og tilpasset uteareal. Alt skal utformes universelt og omgivelseskvaliteter som utsikt, oversikt, enerom og uteområder betones. En trygg og estetisk omgivelse med utsmykning og hjemlig atmosfære anbefales. Sykehjemmene er en omfattende og sammensatt arena for tjenesteyting og må fremover tilrettelegges for et mer aktivt omsorgskonsept; trivsel, kultur og opplevelser. Det må også planlegges for aktiviteter og hverdagsliv som gir mening innhold og trygghet. Botilbudet bør gi stor grad av fellesskap. Med demens følger svikt i hukommelse og dårligere evne til å bearbeide informasjon. Dette kan gi desorientering og inaktivitet. Grunnleggende i demensvennlig design er derfor å gjøre omgivelsene enkle og forståelige slik at personen med demens kan tolke dem på tross av kognitiv svikt. For å gi best mulig mestring må kravene fra omgivelsene senkes gjennom forenkling og reduksjon av informasjon slik at det er trygt og enkelt å finne fram. Gjenkjenning gir trygghet, og holdepunkter som bilder, utsikt, gjenstander eller farger gir støtte til å finne fram. Avgrensede arealer med vandremuligheter som ikke ender i en lukket dør er helt grunnleggende. Utgangsdører får fort mye oppmerksomhet og bør «skjules». Planprinsippet er avgjørende for hvor lett det er å finne fram 41, se figurer. Korridorløsninger gir dårlige vandremuligheter. Vinkelløsning gir lite korridorareal. Klyngeløsningen skaper mulighet for en god vandrerute. Det må være få veivalg, korte kommunikasjonslinjer, synlige mål og kort vei til fellesarealer. Personer med demens ønsker erfaringsmessig å oppholde seg i nærheten av personalet. Derfor bør vaskerom og kontor ligge så nær fellesrommene som mulig slik at beboerne føler trygghet samtidig som personalet har oversikt i forhold til behov for bistand. Det bør være toalett nær fellesområder. Kjøkken og stue bør kunne adskilles. Gjennomgangstrafikk i stuen bør unngås. Ved større grupper må fellesareal kunne avdeles. 41. Fra Husbanken (2009) sin veileder side

80 I direkte tilknytning til fellesrom bør det være uteareal hvor beboerne kan gå uten følge og uten fare for å gå seg bort, gjerne avgrenset av gjerde, hekk eller atrium. Gangveier bør legges i sløyfe slik at man kommer tilbake der man startet. Sansehager gir stimulering av alle sansene. Klyngeformet planløsning. Det må også sikres et godt arbeidsmiljø i hht. arbeidsmiljøloven for de ansatte med kontor, garderobe, dusj, wc og spiserom. Pauser skal kunne tas atskilt fra tjenestemottakere. Sove/hvilerom kan være aktuelt for nattbemanningen. I privat boenhet vil innredning med egne møbler og ting gjøre at man føler seg mer hjemme. Det skal være plass til; skap for klær og utstyr; møbel for tv, bilder og bøker; to lenestoler og et bord. Arealet skal være minst være 28 kvadratmeter. Det må være plass til hjelpemidler. Det må være nok plass rundt seng og toalett til at to personer kan jobbe der. Dimensjoneringskravene er; 90 cm på hver side av toalett; 1,5 meter på hver side og i forkant av seng når den står i pleiestilling; betjeningshøyde på skap mellom 40 cm til 135 cm; snuareal for rullestol på 1,5; minimum dør- og passasjebredde på 90 cm; sengemål er 2,2 x 1 m. Andre anbefalinger; terskelfritt eller maks 1,5 cm høye terskler; bygge balkonger o.l. for sikthøyde på 1,25 m for folk i rullestol; 82 korridorbredde på 1,8 m for at to i rullestol kan passere hverandre. Jeg vil benytte Husbankens dimensjoneringskrav med noen unntak. Jeg har i tråd med anbefalingene fra Robin Dessel m.fl. valgt å prioritere fellesarealer fremfor størrelse på beboerrom. Jeg vil bygge for snusirkel på den ene siden av seng i pleiestilling og ikke i forkant av sengen. Dette tror jeg vil holde dersom sengen kan trilles. Jeg vil også benytte de plasseffektive løsningene fra Bano som tillater mindre areal på baderom. I m still here John Zeisel, forfatteren av boka «I m still here», har en PhD i sosiologi og var i 10 år «Loeb Fellow» innen Environmental Design ved Harvard University. Han er grunnlegger av Hearthstone Alzheimer Care som nå har seks pleiehjem i USA. Zeisel har over 15 års erfaring med drift og tilrettelegging av bomiljø for personer med demens. Han er opptatt av ikkemedisinske pleiemetoder, og den terapeutiske effekten av et godt designet fysisk bomiljø. Han mener at problemer knyttet til «de fire

81 A ene» - angst, aggresjon, agitasjon og apati - er sekundære symptomer og ikke karakteristikker ved sykdommen i seg selv. Demens er en sykdom som ikke kan kureres, men den kan i følge Zeisel behandles og reduseres gjennom tre typer tiltak; (1) det sosiale miljø, (2) det fysiske miljø og (3) medisinsk. Sosiale relasjoner er helt essensielt å bli sett, respektert og delta i en gruppe. Et bomiljø med følgende karakteristikker vil understøtte personens uavhengighet og skape velvære: 1. Privatliv. Personlige gjenstander. Gjenkjennelig. Eget territorium. Steder å slappe av og få besøk. 2. Hjemmeliknende. Ikke for store rom. Antiinstitusjonelt. Gardiner. Bilder på veggene. 3. Vandrestier. Åpenhet og visuelle siktlinjer. Peilemerker for orientering. «Destinations» underveis. 4. Fellesområder. Variasjon. Samvær med andre. Ulike aktiviteter. Ulike atmosfærer. 5. Utgangskontroll. Sikre områder. Beboerne føler seg trygge. Personalet kan slappe av. Gjerde. Stimulere sanser. Det er tydelig at Zeisel sin oppskrift fungerer. Beboerne på Hearthstone Manhattan virket fornøyde og jeg så ikke atferdsproblemer mens jeg var der. Forskning Det er gjort en del akademisk forskning på fysisk bomiljø for demensrammede. I den senere tid er det i Norge gjort to interessante litteraturgjennomganger av foreliggende forskning på feltet. I Bergland (2011) fant man frem til 15 oversiktsartikler med akseptabel kvalitet. Hovedfokus i forskningen så langt har vært på faktorer i de fysiske omgivelsene som bidrar til å redusere utfordrende adferd. Få studier vektlegger bruk av positive stimuli og faktorer som kan bidra til trivsel og velvære. Det konkluderes med at det vitenskapelige grunnlaget for tiltakene innenfor demensvennlig design er svakt, og at det fremover er behov for studier som fokuserer på hvordan det fysiske miljøet kan brukes for å skape trivsel og velvære for personer med demens. tilsvarende gjennomgang og presiserer at resultatene må tolkes med forsiktighet på grunn av svakt vitenskapelig grunnlag i de foreliggende studiene. Studiene viste at forhold knyttet til fysiske omgivelser har gitt bedring for personer med demens på fire hovedområder: nivå på dagligfunksjoner, adferdsforstyrrelser, positiv adferd og livskvalitet. Små, tilrettelagte enheter har gunstig effekt. Det er en fordel med segregering etter grad av kognitiv svikt. Fellesarealer med særpreg, større variasjon, færre flerbruksrom og mindre fortetning ga mindre kognitivt stress, depresjon og sosial isolasjon. De to norske undersøkelsene viser at mer forskning er nødvendig for å få et sterkere vitenskapelig grunnlag ved utformingen av bomiljø. Det meste av forskningen ser ut til å ha fokusert på problematferd i mer tradisjonelle institusjonsmiljøer. Mulighetene i og effekten av andre typer miljøer, som fokuserer på livskvalitet, synes ikke å være godt fanget opp. Det er verdt å merke seg at en trygg og mindre bogruppe gir gunstig effekt. Men de positive virkningene av samtidig å kunne ha et større «nabolag» - med mer frihet, variasjon og tilbud er ikke omtalt. 6. Hage. Fri tilgang. Dagslys. Biologisk klokke. Kunnskapssenteret (2009) har gjort en 83

82 OPPSUMMERING Undersøkelsene har vist at et tilfredsstillende bomiljø for personer med demens i institusjon stiller mange krav. På den ene side ønsker man å ivareta den variasjon, atmosfære og frihet som de er vant med fra sine egne hjem. På den andre side gjør pleiebehov, alderssvekkelser og tilleggsdiagnoser at det også må tilrettelegges for personale og servicefunksjoner i miljøet. Institusjoner prioriterer gjerne behov knyttet til økonomi, forskrifter, funksjoner, effektivitet og renhold fremfor beboernes behov for hjemlighet og trivsel. Resultatet blir kjølige institusjonspregede bomiljøer med linoleum på gulvene og hvitmalt strie på veggene. Hensynet til økonomi skaper ufrie og innestengte løsninger med få muligheter. Forskning har vist at personer med demens trenger å stimuleres både mentalt og fysisk for at hjernen skal styrkes og beholde sin funksjonsevne lengst mulig. Derfor er det viktig at miljøet gir rike muligheter for bevegelse, varierte aktiviteter, fysisk trening og kontakt med naturen for sansemessig, kroppslig, mental og sosial stimulering. På tross av at boligkvalitet og pleie er godt ivaretatt i norske pleiehjem, er ikke dette 84 tilstrekkelig for å skape trivsel. Hverdagen er gjerne passiv og stillesittende og beboerne har lite å ta seg til. Derfor var det godt å se at det finnes alternativer. I USA opplevde jeg steder hvor det var dynamikk, liv, aktivitet, interaksjon og bevegelse. Folk trivdes. Nøkkelen syntes å være aktivisering. Eldre med demens har ofte handlingssvikt og mister initiativ. Derfor trenger de tilrettelegging av aktiviteter for å få tatt seg selv i bruk. Ulike fremgangsmåter kan fungere, men alle synes å ha det til felles at man må tilrettelegge for en engasjert hverdag i et sosialt miljø. Dette stemmer også bra med Stortingsmelding 25 som vektlegger «aktiv omsorg» som et viktig satsningsområde for å skape en mest mulig aktiv og meningsfull tilværelse for brukere i fellesskap med andre. En engasjert hverdag med meningsfulle gjøremål i et sosialt og trygt miljø gir velvære for personer med demens. Det fysiske miljø må tilrettelegges med ulike arenaer og tilbud slik at de eldre kan engasjere seg i ting de liker og bidra i huslige gjøremål. Det har også vist seg gunstig å tilpasse botilbud etter funksjonsnivå og sykdomsstadium. En pleiemodell med målsetting å holde beboerne engasjerte passer best for en mellomfase av demens, for de som fortsatt er rørlige og relativt selvhjulpne, men allikevel trenger heldøgns tilsyn og bistand for å klare seg i hverdagen. Antall personer man bygger et miljø for kan ha stor innvirkning på hvilket hverdagsliv man kan tilby. Bomiljøet i små enheter (6-10 personer) blir ofte innestengte og begrenset. Å bygge for flere mennesker gir mulighet for større områder å bevege seg på, flere oppholdssteder, rikere tilbud og flere fellesområder som gir mer variasjon og valgfrihet for beboerne. Et større miljø gir også stordriftsfordeler og effektivisering slik at man har råd til eget aktivitetspersonale. Norske pleiehjem med små autonome enheter synes ikke å ha økonomi til dette. Stordrift kan også avlaste pleierne i forhold til praktiske oppgaver. Dette åpner for mer tid med beboerne. Jeg ønsker å lage et miljø med relativt mange beboere, slik jeg så det i USA, da dette synes best for å kunne gjennomføre en aktivitetsorientert pleiemodell. Et stort miljø gir bedre muligheter for bevegelse, opphold og fellestilbud enn i små enheter. Forskning og erfaringer i Norge viser at mindre bomiljøer har gunstige effekter, siden personer

83 med demens ofte også trenger trygge og skjermede omgivelser for å begrense stimuli og stress. Jeg vil se om det er mulig å kombinere friheten og tilbudet i et stort miljø med trygghet en og skjermingen i en mindre bogruppe. Eldre med demens ofte har flere tilleggsdiagnoser og alderssvekkelser. Depresjon er vanlig. De har komplekse behov i forhold helse, habilitering, hjelpemidler og tilrettelegging. Det må derfor være tilbud og fagmiljø som tar seg av dette. Avlastningstilbud til hjemmeboende med demens i form av dagstuetilbud og avlastningsleiligheter hører hjemme på et slikt senter. Demensplan 2015 prioriterer kompetanseheving både for personale og pårørende og fasiliteter for kurs og grupper bør inkluderes. Eldresenter i tilknytning til pleiehjem har gitt gode erfaringer. Sentertilbud som SPA, café, kultursal, velvære, frisør, fysioterapi o.l. kan brukes av beboere, eldre og lokalbefolkning og bidra til å skape et levende sted. En tilrettelegging som gjør stedet attraktivt for frivillige og pårørende vil kunne gi mange fordeler. Løsningen ved Marjorie Doyle Rockwell Center i USA med å skille administrasjon, drift, kjøkken, vaskeri o.l. fra beboernes bomiljø har vist seg å ha god effekt fordi et anti-institusjonelt og alminnelig bomiljø er viktig for at de eldre skal føle seg hjemme. «Fremmede» elementer knyttet til pleie, personale og forskrifter bør i størst mulig grad være usynlige i bomiljøet. Miljøet må tilpasses for beboernes særskilte behov knyttet til kognitiv svikt. Brukerne har lav stressterskel og redusert evne til kognitiv prosessering noe som fordrer en trygg, enkel og lett-forståelig omgivelse hvor stresskilder i form av støy og visuelle forstyrrelser må minimaliseres. De demensrammedes primære problem er hukommelsen og visuell tilgjengelighet blir viktig for at de skal vite hva som «finnes», og at de klarer å orientere seg. Siden vurderingsevnen er svekket må sikkerhet ivaretas på mange plan. Risikoen for å skade seg må minimaliseres og man må ha sikre uteområder og vandreområder. Det bør også være oversiktlig slik at personalet ser om noen trenger bistand. En god vandrerute uten blindgater som bringer en tilbake til utgangspunktet er essensielt. En intelligent bomomgivelse med bruk av teknologi og automatisering kunne være til stor støtte og avlastning for alle aktører; demensrammede, pleierne, familie, nattevakter m.m. Det finnes ulike løsninger som bidrar til mer verdighet og trygghet for beboerne. Et fritt og åpent bomiljø med mange beboere og muligheter vil dra stor nytte av et sporingssystem, der man raskt kan se, på et nettbrett eller liknende, hvor de ulike beboerne er. Det kan gis alarmer ved ulike situasjoner, for eksempel når en beboer går ut på egenhånd eller inn på en annen beboers rom. En god rettesnor i utformingen av et demensvennlig miljø er bevisstheten om at dette faktisk skal være deres hjem i flere år. Og det bør tilstrebes kvaliteter som et hjem typisk har i forhold til frihet, muligheter, privatliv og et variert hverdagsliv. Mulighet for å delta eller trekke seg tilbake. Flere steder å oppholde seg. Velge hvem man vil sitte sammen med. Steder å være når man får besøk. Valgfrihet og mulighet til å dyrke egne interesser vil bidra til at man føler seg mer hjemme. Sanser og omgivelser påvirker helse og trivsel. Tilgang på sollys, utsikt, natur og utendørsliv gir rekreasjon og velvære. Et estetisk og sanselig bomiljø har positiv effekt og bidrar til å skape atmosfære og trivsel gjennom romlige virkemidler som farger og materialer, møbler, utsmykning, naturelementer, lys, åpenhet og enkelhet. En mer boliggjort omgivelse gjør at 85

84 man enklere kan føle seg trygg og komfortabel. Personer med demens trenger som alle andre å bruke seg selv for å trives og å holde seg vitale. Undersøkelsene har vist at fysisk bomiljø kan gi viktige bidrag når det gjelder bedret fungering og trivsel. Essensielt er å legge til rette for et aktivt og stimulerende hverdagsliv i et trygt og sosialt miljø. Og miljøet må motkjempe det innestengte og tilrettelegge for mest mulig autonomi og frihet; til å bevege seg, til å sanse, til å oppleve, til å engasjere seg i det man finner interessant. OVERORDNEDE VALG Med basis i undersøkelsene vil jeg satse på et større miljø i likhet med det jeg så på MDRC i USA med 40 beboere. Jeg ønsker å ha to slike «nabolag» slik at hele stedet får 80 beboere. Da vil man dra nytte av stordriftsfordeler, med eksternt storkjøkken, vaskeri etc. Middag og annen varmmat bør leveres fra storkjøkken på stedet. Jeg vil også ha senterfunksjoner som kan brukes av beboere i følge med pleiere eller andre, lokalbefolkning og de på dagtilbud. Senteret skal ligge separat fra bomiljøet, og skal også inneholde administrasjon, fagmiljø, garderober, 86 storstue, café, drift, dagstue, avlastning, frivillige, velværetjenester m.m. Jeg ønsker at bomiljøet skal tilrettelegges slik at de eldre kan ha en aktiv hverdag med varierte tilbud og et tilrettelagt aktivitetsprogram. Deltakelse i hverdagsaktiviteter skal også prioriteres. Det skal være et stort indre vandreområde som alle kan bruke og hage med ulike tilbud. Hvert nabolag skal deles i mindre grupper, à 10 personer, og hvert slikt «tun» skal ha egen stue og eget besøksrom for pårørende. Det skal også være spiserom/aktivitetsrom som deles med nabotunet. Dette gir stueforandring. Et gjentagende problem er at eldre på pleiehjem hele tiden vil «hjem». Jeg tror det er viktig å ikke prøve å innbille dem at de er hjemme når de er på pleiehjemmet. Det er bedre å skape en illusjon om at de er på hotell, rehabilitering, ferieopphold, pensjonat el.l. Så lenge forklaringer fungerer på 24-timers basis så holder det, for neste dag vil verden allikevel oppleves som ny, og de husker ikke forklaringene fra i går. Ved å skape illusjonen om et temporært opphold kan man også benytte lærdommen fra Merevale House i England ved å la beboerne tro at de er med og driver stedet. Dette gir en utmerket basis for å engasjere beboerne i hverdagsaktiviteter. Jeg vil fokusere på et prinsipielt konsept som i praksis kan bygges hvor som helst med stor nok tomt. Jeg har derfor ikke valgt noen konkret lokalisering for prosjektet utover at det skal være for norske forhold.

85 DESIGN STRATEGI 90 MÅLGRUPPE OG BEHOV 90 JEG VIL 90 FUNN OG UTFORDRINGER 91 HOVEDMÅL 92 FOKUSOMRÅDER OG AVGRENSNINGER 93 METODE 93 Her spesifiseres kriterier og mål som skal være retningsgivende for utformingen av den praktiske løsningen.

86 Design strategi DESIGN STRATEGI Undersøkelsene og analysene jeg har gjort danner grunnlaget for prosjektets strategi. I strategien vil jeg sette opp hvilke kvaliteter jeg ønsker at løsningen skal ha og bruke dette som rettesnor for det praktiske prosjektet. Jeg vil også si noe om; behov og utfordringer som undersøkelsene har avdekket; min visjon for løsningen; hovedmål for løsningen; ulike kriterier en god løsning bør tilfredsstille. Tilslutt vil jeg velge ut hvilke deler av helhetsløsningen som skal utvikles videre i det praktiske prosjektet. «En ideologi om en beboerfokusert institusjon, basert på forståelse av mennesket og på beboernes behov og perspektiv. Oversette dette i noen visjoner og utforme retningslinjer basert på forskningsresultater, fagfolk, erfaring, men også intuitivt og avveie for å finne ut hva som virkelig er noe å holde fast ved. Motsetninger.» Ragnhild Aslaksen, sjefsarkitekt St. Olavs MÅLGRUPPE OG BEHOV 90 Hospital Målgruppen er eldre med demens, som ikke lenger kan bo hjemme, men hvor aktiviteter og sosial, kulturell og fysisk stimulering fortsatt gir meningsfulle resultater. De må også være relativt friske og rørlige kroppslig sett, kunne utføre store deler av personlig pleie selv og delta i aktiviteter. Unge med demens faller utenfor målgruppen. Personer med demens har som alle andre grunnleggende menneskelige behov i forhold til sosial kontakt, følelsesmessig støtte, respekt, tilhørighet og meningsfull beskjeftigelse. I tillegg har de en del spesifikke behov relatert til selve demenssykdommen og høy alder. Hjelp og støtte. De er sterkt funksjonshemmede pga. kognitiv svikt og er derfor avhengige av støtte fra andre for å klare seg i hverdagen. Sosiale relasjoner. De er sårbare pga. sin sykdom, mister sitt nettverk og faller utenfor sosialt. Depresjon er en vanlig tilleggsdiagnose. De er derfor avhengige av sosiale relasjoner; kontakt, samvær, tilhørighet og fellesskap. Sysselsetting. De mister initiativ og ferdigheter og blir gjerne sittende uvirksomme. De trenger derfor tilrettelegging av ulike gjøremål for å være sysselsatt i hverdagen. Tilrettelagt miljø. De har behov for særskilte tilrettelegginger av miljøet pga. demenssykdommen og alderssvekkelser. Grunnleggende bokvaliteter. De har behov for et bomiljø med grunnleggende rettigheter og bokvaliteter som vi tar for gitt; mulighet for bevegelse, autonomi, variasjon, trivelige omgivelser. Alle kvaliteter som et hjem representerer. Nøkkelord: verdighet, frihet, autonomi, aktivitet, engasjement, deltakelse, bevegelse, mestring, sanser, stimuli, natur, selvhjelp, trygghet, trivsel, hygge, hjem, ro, samvær, kontakt, respekt, holdt av, pleie, omsorg, godt i øyeblikket. JEG VIL Personer med demens er i liten grad i stand til å uttrykke verbalt hva de selv ønsker eller trenger. Hva ville drømmestedet for en med demens være? Jeg prøvde å sette meg i en gammel dames sted. Her er hennes ønskeliste. respekteres og tas på alvor, og at mine ønsker tas hensyn til være ute når jeg vil, ha noen med meg, nyte

87 Design strategi solen, kjenne været føle meg trygg, gå hvor jeg vil, bevege meg, se meg omkring, følge med, ha utsikt 1. Kartlegging av brukernes behov. Fra kreativ workshop med Anthony Quinn ved KHiB. holde meg frisk og i form, ha variasjon, frihet og kunne bevege meg fritt ta meg en kopp kaffe eller en matbit når jeg vil spise den mat jeg vil og være med og lage den omgis av mennesker som forstår meg, bryr seg og hjelper meg der jeg kommer til kort 1 se andre, være sammen med andre, føle tryggheten i fellesskapet gjøre ting jeg liker og som jeg mestrer, føle at jeg bidrar og fortsatt har en plass kose meg og ha det gøy; danse, høre musikk, se film, fest, ta litt vin, høre nyheter, plukke blomster, pynte meg, stelle hår og negler, få massasje, ta et bad, se på bilder fra gamle dager dra på tur; til byen, gå på café, handle, komme meg vekk, se noe annet få besøk av familien og de som bryr seg om meg, gå tur sammen, se oldebarna leke, spise sammen. få beroligende svar på spørsmålene mine og alt som ikke stemmer med min virkelighetsoppfatning forstå hvor jeg er og hvorfor jeg er her ha det trygt og trivelig rundt meg, finne fram til mitt eget rom, ha mine egne ting trekke meg tilbake når jeg trenger ro og fred, kunne se andre selv om jeg sitter alene slippe å forholde meg til ting som er uvedkommende for min livssfære FUNN OG UTFORDRINGER Undersøkelsene avdekket endel funn for videre arbeid: Passivisert tilværelse. Kjedsomhet, monotoni, stillesittende, venting, søvn, apati. Ingenting å gjøre. Livet overtas. Oppvartes istedenfor å delta og bidra. Får ikke brukt seg selv. 91

88 Design strategi Raskt forfall. Mangel på mening og formål i hverdagen. Mangel på kontakt og involvering. Ensomhet. Personalet er opptatt med stell og husarbeid. Lite involvering med beboerne. Fokus på praktiske oppgavene - pleie, mat og stell - fremfor mennesket, kontakt, deltakelse og mestring. Mange har sjelden besøk fra venner og pårørende. Lite variasjon og muligheter. Kommer sjelden ut eller vekk. Lite som skjer. Få muligheter. De samme åtte personene året rundt. Få oppholdssteder. Lite mulighet til å bevege seg fritt omkring, bruke kroppen, sanse og oppleve. Understimulert. Bevegelsesfrihet. Lite areal å bevege seg på. Vanskelig å komme ut. Barrierer og stengte dører. Ufritt og innestengt. Lukkede korridorer, lav takhøyde, lite lys, tyngsel. «Fanget» på stuen ingen steder å gå. Få steder å oppholde seg. Oppbevaring «fjøsmodel». Fremmed omgivelse. Institusjonspreget. Hygiene- og forskriftsfokus. Fremmed og kjølig atmosfære fremfor hjemlig og gjenkjennelig 92 atmosfære. Sansefattig omgivelse. Korridorer og stengsler fremfor trivsel, hjemlighet, åpenhet, lys og natur. HOVEDMÅL «Vi lever inte før att bo. Vi bor før att leva. Det viktiga med hur vi bor ær hur det låter oss leva, hur det påverkar raden av vardagar som lagrar sig till våra liv.» Hvordan oppnå livskvalitet for personer Rita Liljestrøm med demens? Undersøkelsene har vist at «Beboerne trives dersom de er engasjerte i sin egen hverdag». Mitt hovedmål vil derfor være å skape en omgivelse der beboerne kan være aktive og engasjerte i et sosialt miljø gjennom deltakelse i varierte og meningsfulle aktiviteter og tilbud tilpasset individuelle behov og interesser. I tillegg til dette hovedmålet vil jeg også at løsningen skal ivareta de mest sentrale funnene og brukerbehovene avdekket i undersøkelsesfasen. Jeg ønsker å skape verdige boforhold ved å tilrettelegge det fysiske bomiljøet slik at følgende hovedmål ivaretas. Grunnleggende bokvaliteter Sikre grunnleggende kvaliteter knyttet til bevegelsesfrihet, variasjon, ulike oppholdssteder, valgfrihet og autonomi, åpenhet, dagslys, estetisk atmosfære. Privatliv, skjerming, ro, trygghet. Universelt utformet, demensvennlig miljø. Stimulering «Use it or loose it». Variert stimulering av hele mennesket fysisk, mentalt, sosialt og kulturelt. Trening, bevegelse. Stimulere sanser gjennom omgivelser og natur. Velvære. SPA. Miljøbehandling. Musikk. Dans. Holde hjernen og kroppen i trim og bevare funksjon. Engasjert hverdag Tilrettelagte aktiviteter og tilbud for en engasjert og deltakende hverdag. Meningsfulle gjøremål knyttet til dagliglivet. Livsberikende aktiviteter. Rom for individuelle ønsker og interesser. Fellesaktiviteter. Miljøbehandling. Bruke seg selv. Hindre passivisering og forfall. Sosialt Et sosialt og trygt miljø. Samvær. Kontakt, støtte og omsorg. Tilhørighet og deltakelse. Gjøre ting sammen. Bidra. Tilrettelegge for

89 Design strategi besøk og familie. Små grupper og store grupper. FOKUSOMRÅDER OG AVGRENSNINGER For å vise noen av de ønskede kvalitetene i løsningen har jeg gjort prioriteringer i fht. hva som skal utvikles i praktisk prosjekt. Overordnet løsningskonsept. Hovedfokus i prosjektet vil være å jobbe fram et overordnet løsningskonsept som ivaretar alle de kvaliteter, tilbud og funksjoner som skal inn i pleiehjemskonseptet. Det vil utvikles et romprogram (se vedlegg) over ønskede funksjoner. Dette danner grunnlaget for å finne fram til en egnet organisering og planløsning. Servicebygget. Jeg vil utvikle planløsninger for fellesfunksjoner og fellestilbud som skal ligge i det separate servicesenteret. Dette vil vises gjennom en arealplan over første etasje, hvor de mest sentrale funksjonene ligger. Innholdet i de øvrige etasjene vil kun beskrives tekstlig. Bomiljøet. Jeg vil designe en overordnet løsning for bomiljøet for 80 personer. Gjennom arealplaner vil jeg vise disponeringen av bomiljøet, fellesrommene og de fire tunene. Den ytre hagen vil ikke detaljeres. Tunet. Jeg vil løse den primære bogruppen, tunet, som består av 10 beboerrom, stue, kontor for teamleder, besøksrom, spisestue og ulike servicefunksjoner. Dette vil vises i form av detaljert planløsning med møblering. Stue. Jeg ønsker å vise hvordan rom kan formgis gjennom bruk av virkemidler som belysning, farger, materialer, taktilitet, natur og møbler. For å stimulere sansene. Jeg har valgt å løse stuen romlig, det mest brukte fellesrommet i bogruppen, og vil visualisere dette gjennom oppriss og perspektiv. Atmosfære, farger, materialer og produkter vil vises gjennom collage. Beboerrom. Selv om beboerrom stort sett er tilfredsstillende løst i nyere pleiehjem med god plass og store bad vil jeg allikevel vise noen mulige forbedringer som kan bidra til økt bokvalitet. Indre atrium. Jeg vil vise hvordan deler av det indre atriet kan utvikles som et åpent vandreareal med grønne innslag. Avgrensninger Prosjektet vil ha fokus på en ideell og prinsipiell løsning fremfor økonomisk realisme. Byggets arkitektur og utvendige utseende vil ikke være fokus. METODE Først vil jeg finne et overordnet løsningskonsept som kan organisere de funksjoner som skal inn i pleiehjemmet. Så vil jeg utvikle et romprogram. Basert på dette vil jeg lage arealplaner som organiserer alle funksjoner på en hensiktsmessig måte. Så vil jeg utarbeide en planløsning for bomiljøet som tilfredsstiller hovedmålsettingene mine. Underveis vil jeg prøve ut ideene mine på fagfolk, medstudenter og veileder. Jeg vil primært bruke skisser for å finne overordnet konsept og planløsning. Prosjektet vil tegnes opp i egnet dataverktøy. Jeg vil benytte ulike romlige virkemidler som innredning, form, lys, farger og materialer for å skape sanselige og varierte atmosfærer i et trivelig og stress-redusert miljø. 93

90 PRAKTISK PROSJEKT 96 OVERORDNET LØSNINGSKONSEPT 96 PLANLØSNING FOR ET TUN 108 KONSEPT 108 STUEN 111 INDRE ATRIUM 114 BYGGET UTENFRA 115 Her beskrives prosessen frem mot en løsning på problemstillingen og hovedmålsettingene.

91 Praktisk prosjekt PRAKTISK PROSJEKT I det praktiske prosjektet har hovedfokuset vært å prøve å finne fram til en helhetlig løsning som kunne tilfredsstille de behov og føringer som ble avdekket i undersøkelsesfasen. OVERORDNET LØSNINGSKONSEPT Det tok tid å få modnet ideene omkring hvilke løsningskonsept som kunne fungere. Tankene jeg hadde ble hele tiden prøvd ut mot det jeg leste, stedene jeg besøkte og dem jeg snakket med der. Jeg var tidlig inne på tanken om å ha et stort areal utendørs for vandring og med ulike tilbud. Ideen om å ha senterfunksjoner og noe for lokalbefolkning dukket også tidlig opp, i forbindelse med at jeg besøkte Bråta Bo og servicesenter høsten Jeg var lenge inne på den norske modellen med små enheter, men klarte ikke helt å kombinere den med ønsket om et stort vandreal og rikere fellestilbud. Det var først etter besøket i USA at jeg bestemte meg for et stort nabolag på personer med mange fellesfunksjoner for ulike aktiviteter. Jeg var inne på ulike konsepter og så på ulike måter å organisere mennesker og små samfunn på; det trygge klosteret med den indre hagen; tun fra bondesamfunn og Tidlig skisse. Ni beboere. Stue mot syd. Vandresti ute med vann, trær og dyr. 2.Vandresløyfe inne med soner for aktivitet og opphold underveis. 3. Flere etasjer med hage i midten. Parkering i kjeller. 4. Bogruppe med 8 personer. Delt hage/ terasse og kontor med naboavdeling. 5. Flere bogrupper i to etasjer. Forskjøvet for mer sol. Vandresløyfe. 6. Klosteret - et trygt og velorganisert samfunn. 7. Cruiseskip med åpent atrium i midten. 8. Ringtunet fra vikingtid. Kontakt og trygghet. 9. Gate fra middelalderen. Mange mennesker på lite areal. Fellesområder

92 Praktisk prosjekt

93 Praktisk prosjekt Hus i Buzen i Japan av Suppose Design Office. Glass i tak mellom rommodulene. 2. Fra Alhambra i Grenada, Spania. Hage, skygge, sol, lys og vann. 3. Tre innendørs i Bella Center, København. 4. Romersk atrium. Åpning i taket. 5. Pantheon i Roma. 6. High Line Park i New York City. vikingtid; «gata» med boenheter på hver side og fellesområdet i midten; det romerske atrium med dagslys, rekreasjon og trygghet; «cruiseskipet» med flere etasjer omkring et åpent atrium og fellestilbud på grunnplanet. Jeg lot meg inspirere av tanken om et indre, grønt atrium med godt med dagslys ovenfra. Jeg prøvde en løsning med 30 boenheter og ulike fellestilbud langs en åpen «gate» i midten. Solarium mot syd med tilgang på sol. Hage utenfor med vandresti og ulike tilbud. Jeg tenkte to slike 30-personers boenheter ved siden av hverandre med et felles servicebygg mot nord. 2 5 Jeg diskuterte gate-løsningen med Lise Næss, men hun ga innspill om at det ville bli for store avstander til oppholdsrom i en slik løsning, og at det ville være utfordrende å få til en god turnusordning. Jeg prøvde så å korte ned avstanden ved å ha flere rader av beboerrom omkring et indre atrium. I samråd med veileder ble vi enig om at utsikten ville bli for begrenset for de rommene som hadde utsikt inn mot atriet

94 Praktisk prosjekt beboerrom organisert som en gate. Fellestilbud mot nord og syd. Vandring i midten. Ble for store avstander og for lite samlende. 2. Mer kompakt variant av gateorganiseringen. Lite utsikt for de som har rom vendt inn mot midten. 3. Gate-organiseringen i 3D. 4. Åtte-talls vandresløyfe. Fellestilbud også i midten. 5. To nabolag (gater) ved siden av hverandre med glassoverbygget hage i mellom. Senterfunksjoner i eget bygg mot nord

95 Praktisk prosjekt Manuel Ocanas prisbelønte pleiehjem Santa Rita på Menorca for 68 beboere 1 er det grunn til å feste seg ved. Konseptet er barrierefritt og eksepsjonelt i sin variasjon, åpenhet og frihet. Det er mange fellestilbud og oppholdssoner spredt omkring på et stort åpent gulv. Beboerrommene er organisert i et sammenhengende organisk bånd omkring en åpen indre hage. Alle beboerrom har to dører, en til hagen og en til innemiljøet. Byggets firkantede ytre perimeter er lukket og gir en sikker ytre barriere. 2 Det er bygget i kun en etasje med god takhøyde og rikelig lysinnslipp. Det er nok ikke helt demenstilpasset med 1. Aquaterapi ved Santa Rita. 2. Santa Rita sett fra luften. Åpen hage i midten med direkte tilgang fra alle beboerrom. 3. Frie og grønne vandrearealer på Santa Rita. 4. Plantegningen av Santa Rita. De fargelagte områdene viser hvor det er planter og blomster

96 Praktisk prosjekt gjenskinn i gulvene og en litt industriell atmosfære. Fellestilbudene inkluderer; sosiokulturell sal, sted for miljøbehandling, rom for vannterapi, flere sittegrupper, felles indre hage, åpent spiseområde, fysioterapi, lege m.m. Jeg prøvde å videreføre Santa Ritas åpenhet, bevegelsesfrihet, utendørskontakt og varierte tilbud med mindre bogrupper for trygghet og skjerming. Jeg likte også en løsning i ett plan med direkte tilgang til hage fra rommene. I skisseprosessen var jeg nå innom mange ulike måter å organisere på. Det var særlig utfordrende å finne en løsning som ga et stort vandreareal i midten samtidig som hver bogruppe fikk en sydvendt stue og beboerrom med utsikt utover. Jeg ønsket mye dagslys inn i bomiljøet og innendørs hage. Føringen med stordriftsfordeler eksternt storkjøkken, vaskeri etc. lå også inne. Jeg ønsket å dele kjøkken/ spisestue/aktivitetsrom mellom to enheter for effektivisering og variasjon. 1. Ca. 30% av beboerne har demens i følge Manuel Ocana. 2. Jeg vil anbefale alle å se videoen «Charmed Life» fra Santa Rita:

97 Praktisk prosjekt : Bomiljø for 30. Triangulært atrium i midten. 2. Boenheter i bånd med fellesrom i mellom. 3. Femarmet organisering av bomiljøet. Vakkert, men for nordvendt. 4. Organisk organisering av beboerrenheter og fellesarealer. 5. Organisering inspirert av afrikanske stammesamfunn med frittstående «hytter». 6. En mer tradisjonell og «firkantet» organisering. Atrium med vandreareal og fellesrom. 7. Oppdeling i mindre bogrupper. En mer samlende effekt. Kortere vei til fellesrom. 8. En «firkantet» variant av tunorganiseringen. 9. Sirkulær organisering av flere tun. 10. Jeg bestemte meg for to etasjer. 102

98 Praktisk prosjekt Romprogrammet og ønskede funksjoner ble organisert etter eldresenter, fellesrom, tun, privatrom, ute/ hage, pleie/stell,, drift/ adm etc Jeg utviklet et romprogram (se vedlegg) for å få med nødvendige funksjoner videre i prosessen. Jeg gjorde et valg om å bygge i to etasjer for å gjøre prosjektet mindre arealkrevende og mer økonomisk realistisk. To etasjer er ikke ideelt for mennesker med demens, men det gir mulighet for bl.a. stordriftsfordeler og større fellesarealer og flere tilbud. Man får bedre utsikt i andre etasje, og mange vil sikkert sette pris på dette. Trapper gjør at de eldre kan bevare sin kinestetiske sans og er en vitaliserende utfordring i hverdagen dette så jeg blant annet på Pleiehjemmet Lotte. De to etasjene vil oppleves forskjellige på grunn av; det er hage i atriet nede mens det er åpningen i midten oppe med rekkverk omkring; man ser trestammer nede og trekroner oppe; avstanden til glasstaket skaper ulike lysforhold oppe og nede. Dette gir etasjene ulik karakter og gjør det lettere for beboerne å vite hvilken etasje de er i. Det er også viktig for beboerne å kunne besøke den andre etasjen for mer variasjon og stimuli. Løsningen jeg etter hvert kom frem til består av et to-etasjes bomiljø med 40 beboere i hver etasje. I midten er et åpent atrium med glasstak over og vandrestier i et grønt og stimulerende 103

99 Praktisk prosjekt miljø. Etasjene er inndelt fire «tun» med 10 beboere. Hvert tun har sin egen «stue», kontor, besøksrom og servicefunksjoner. Alle stuer har sydvendte vinduer og tilhørende terrasse. Et større flerbruksrom for bespisning og aktiviteter deles mellom to tun. Mot syd er det fellestilbud som solterrasse, peisestue, mediarom og drivhus. Det er lagt vekt på en oversiktlig og barrierefri omgivelse med tilbud og soner for aktivitet og samvær. Beboerrommene er organisert i halvsirkel, slik at beboerne kan se inn mot det felles «tunet» fra stuen i sitt eget private rom. Dette bidrar til trygghet og tilhørighet. Skisse over servicebyggets første etasje. Stor kulturstue/ café/restaurant i midten som er åpen til tak. Adkomst mot nord og inngang på to sider. Tre etasjer. Hagen er lett tilgjengelig og har trygge vandresløyfer og sikkerhet form av omsluttende gjerde/hekk. Her ligger også hundehus, kjøkkenhage, sykkelgarasje (tandem), grill m.m. I et separat servicebygg legges storstue, café, helse- og rehabiliteringstjenester, spa, frisør, garderober m.m. for bruk av både beboere og lokalbefolkning. Her ligger også administrasjon, frivillighetssentral, dagstuer og storkjøkken. I kjelleren er det parkering, boder og vaskeri. Med 80 beboere oppnås stordriftsfordeler som gir mulighet for mer differensiert bemanning, geriatrisk fagmiljø, storkjøkken 104 og et mer rikholdig og variert miljø når det gjelder oppholdssoner, tilbud og aktiviteter. Det vil bidra til å avlaste pleierne i forhold til praktiske oppgaver og dermed frigi tid til aktivisering og beboerkontakt. Lynn Young ved MDRC ga følgende kommentar til løsningen: «I love seeing the drawing and hearing what you have determined to be the plan. I think you are on to some great ideas and insight.» Og videre... «the separate administration and area where folks can travel for appointments, a meal «away from home», etc...so that residents feel that they get out in the community but aren t required to out into the larger community which can be intimidating. You also have captured lots of free space and open area while keeping the living compartments cozy and manageable.» Eva Maria Lim, leder på Kolstihagen Sykehjem, ga også innspill på planløsningen. Hun ønsket bl.a. et eget kontor for team-lederen, hvor man også kunne ha møte med pårørende, vaktskifte m.m. Hun hadde også mange innspill til hvordan man kunne tilrettelegge hagen

100 Praktisk prosjekt Det endelige planutkastet med fire tun og atrium. Spisestuer/kjøkken sentralt plassert. Servicebygg mot nord. 105

101 Praktisk prosjekt

102 Praktisk prosjekt Innspill fra Eva Maria Lim. 2. ID-tavle utenfor beboerrom på Hearthstone Manhattan. 3. Planutkast etter innspill fra Eva M. Lim. 4. Prefabrikert rommodul. Skråtak gir ekstra lysinnslipp. To-veis garderobeskap. Glassboks over baderom for mer lys. 5. Universell utforming av beboerrom. 6. Prinsippskisse beboerrom. Benk. 7. Stor takhøyde og lysinnslipp over modul. 8. Tanker om grønt, blomster, utsikt og sitteplasser langs tunets yttervegger. 9. Forskyvning av rom bryter monotoni. 10. Skråtak på beboerrom. 11. En veranda med blomster og benk utenfor hvert rom. 12. Dør med særpreg for gjenkjenning. 107