[4] Innhold. 353 Mellom Bosporos og Brussel: Diskurser om religion og nasjon i Albania etter ateismen Cecilie Endresen

Transkript

1 [4] Innhold Forord 349 Nasjon og religion på Balkan Artikler 353 Mellom Bosporos og Brussel: Diskurser om religion og nasjon i Albania etter ateismen Cecilie Endresen 375 Flere positive men er alt negativt? Russland og hiv-epidemien Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs 397 På tvers av sosiale grenser. Utdanning av profesjonelle sosialarbeidere i Russland i perioden Victoria Tevlina Bokomtaler 419 Language, Canonization and Holy Foolishness: Studies in Postsoviet Russian Culture and the Orthodox Tradition Anmeldt av Pål Kolstø

2 422 Den ortodokse kirke Recenserad av Per-Arne Bodin 424 Poltava: krigsfångar och kulturutbyte Recenserad av Antti Sarasmo 427 Kirov-gåten. Mordet som utløste Stalins terror Anmeldt av Jens Petter Nielsen 430 Perforating the Iron Curtain. European Détente, Transatlantic Relations, and the Cold War, Recenserad av Katalin Miklóssy 433 Brussels without Muscles? Exploring the EU s Management of its Gas Relationship with Russia Anmeldt av Arild Moe 436 Kamp med förnuftet. Rysk kritik av västerländsk rationalism Anmeldt af Alex Fryszman 440 Fremtidens stormagter. BRIK erne i det globale spil: Brasilien, Rusland, Indien og Kina Recenserad av Michael Karlsson 443 Russia Lost or Found? Patterns and Trajectories Anmeldt af Mette Skak 446 Frihetskjemperen. Min far, Tsjetsjenias president Anmeldt av Julie Wilhelmsen 449 Nye bøker i Norden 453 Bidragsytere

3 Forord Nasjon og religion på Balkan I forsøkene på å komme opp med «objektive» kriterier for hvem som skal defineres inn i et nasjonalt fellesskap, trekkes ofte religion frem som et viktig attributt. Det betyr ikke nødvendigvis at man må være religiøst aktiv, ei heller for den saks skyld troende, for å inkluderes. Ernest Gellner (1983: 72) har for eksempel hevdet at for å defineres som «muslim» i Titos Jugoslavia, trengte man ikke å tro at «there is no God but God and that Mohamed is his Prophet, but you do need to have lost that faith». Religion impliserer i denne sammenheng først og fremst et kulturfellesskap: Bosnierne som krevde rett til å definere seg som muslimer (i jugoslavisk sammenheng primært oppfattet som en etnisk kategori) snakket serbokroatisk og var av slavisk avstamning, men adskilte seg fra serbere og kroater gjennom sin muslimske kulturelle bakgrunn. At religion som identitetsmarkør inneholder sprengkraft som kan trumfe andre karakteristika som felles språk eller felles historie, er ingen nyhet. Da det jugoslaviske statsprosjektet i tiden etter Josip Broz Titos død begynte å knake i sammenføyningene og det sosialistiske prosjektet ikke lenger var i stand til å holde staten samlet, var det nærliggende for de nye lederne i de ulike delrepublikkene å søke til nasjon og religion som nytt legitimeringsgrunnlag. I det tre-nasjonale Bosnia-Hercegovina fikk dette katastrofale følger, og dagens føderale statsprosjekt henger først og fremst sammen på grunn av det internasjonale samfunns motvilje mot å akseptere en statsoppløsning. Det ligger imidlertid ingen lovmessighet i de religiøse skillelinjenes sprengkraft. Ja, de kan rive en potensiell nasjon i fil-

4 350 Forord ler, men samtidig trenger vi ikke gå lenger enn til Albania for å finne en helt annen utvikling. Akkurat som Bosnia-Hercegovina er Albania fortsatt preget av grensetrekkingen mellom det øst- og vestromerske riket gjennom Balkan og den i påfølgende århundrer medfølgende grensen mellom pavekirken i Roma og patriarken i Konstantinopel. På samme måte som i Bosnia kompliserte dessuten den osmanske erobringen det religiøse bildet ytterligere. Sikre tall på fordelingen mellom de ulike trossamfunnene i Albania finnes ikke, men det synes å være enighet om at befolkningen omfatter en relativt klar sunni-muslimsk majoritet, men også betydelige katolske og ortodokse minoriteter. Mens mye er skrevet og sagt om bruk og misbruk av religion og religiøs tilhørighet i forbindelse med krigen i Bosnia, er det tilsynelatende konfliktfrie motstykket i Albania så langt understudert. Hvordan har albanerne lykkes i å unngå å slippe løs de samme destruktive og splittende krefter som på det nærmeste har revet Bosnia i filler? Cecilie Endresen har gjort et pionerarbeid med å intervjue albanske religiøse ledere for å kartlegge deres selvforståelse og oppfatning av de øvrige religiøse samfunnenes plass og rolle. Noen av svarene, men også noen av utfordringene knyttet til multikonfesjonell statsbygging, får vi i artikkelen som åpner denne utgaven av Nordisk Østforum. I tillegg bringer vi to artikler om organisering av helsevesen og sosialomsorg i Russland. Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs har sett på hvordan russiske helsemyndigheter har håndtert hiv-epidemien fra innledende fornektelse til en erkjennelse av at det raskt voksende antallet hivsmittede utgjør et alvorlig samfunnsmessig og demografisk problem. Forfatterne finner også at det russiske sivilsamfunnet, som i vestlige medier ofte avskrives som fullstendig marginalisert, i dag spiller en nøkkelrolle når det gjelder forebyggende virksomhet og forsøk på å bremse epidemien. Victoria Tevlina er også opptatt av det russiske sivilsamfunnets innsats, men tar oss mer enn hundre år tilbake i tid og ser på innsatsen veldedige organisasjoner og enkeltaktører gjorde for å dempe de sosiale omkostningene ved den storstilte industrialiseringen og urbaniseringen som fant sted i det russiske imperiet i siste halvdel av 1800-tallet. Tevlina er spesielt opptatt av forsøkene på å innføre profesjonsutdanning innenfor sosialomsorg, også dette et felt hvor ikke-statlige aktører gjorde en betydelig pionerinnsats. At myndighetene for sent forsto hvilket sprengstoff det lå i moderniseringen og ikke førte noen målrettet sosialpolitikk, er en annen historie.

5 Forord 351 Da gjenstår det bare for oss i Nordisk Østforums redaksjon å ønske alle våre lesere et godt nytt år og velkommen tilbake til nye dykk i østeuropeisk og eurasisk politikk, kultur og samfunn i året som kommer! God lesning! Redaktøren

6

7 Nordisk Østforum 24 [4] 2010: ISSN Artikler Mellom Bosporos og Brussel: Diskurser om religion og nasjon i Albania etter ateismen Cecilie Endresen Abstract: Between Bosporus and Brussels: Discourse on religion and nation in Albania after Communism The post-communist discourse on national identity in Albania reveals that Albanians have an ambivalent relationship with religion. Since the fall of particularly strict anti-religious Communism in Albania, there has been a tendency to redress negative stereotypes and to legitimate Albania s place in «Western civilisation» understood as Euro-Atlantic structures. This ambition reverberates in the rhetoric of politicians, intellectuals and, above all, in Albania s revived Muslim, Orthodox and Catholic communities. Two topics dominate the identity debate: Albania and Islam in Europe and the postulated ethnic Albanian proclivity for maintaining religious tolerance. These topics are mixed with a range of national myths, old prejudices and Communist conspiracy theories, as well as regional history, political reorientation westwards and new enemy images. The different constructions of Albanian identity show that religion does play a role, and particularly in conceptions of «Islam» versus «Christianity». Keywords: Albania, Christianity, Europe, identity, Islam, secularism Cecilie Endresen ph.d., gjen nomføringsstipendiat ved ILOS, U niversitetet i Oslo Albanere gir gjerne inntrykk av å være likegyldige hva angår religion, religionsutøvelse og religionsforskjeller, og i motsetning til flere andre land i regionen har Albania ikke opplevd noen konflikt langs religiøse skillelinjer etter kommunismens fall. Den sosioreligiøse situasjonen i den tidligere ateistiske staten er likevel svært intrikat, og religion gjør seg blant annet gjeldende i diskurser om nasjonal identitet (Maliqi 1995; Clayer 1999; Sulstarova 2006; Puto 2006; Schmitt 2008; Endresen 2010). Avviklingen av kommunistregimet i Albania, med alle de kursendringer det har medført i samfunnsliv, verdispørsmål og utenrikspolitikk, har uvegerlig ført til en rekke debatter om nasjonens forhold til omverdenen og hva det vil si å være albaner. Deler av argumen-

8 354 Cecilie Endresen tasjonen er utpreget nasjonalistisk, her forstått diskursivt, som en spesiell form for «talking, thinking, acting, and imagining collective identity and social solidarity» (Calhoun 1997: 5). Temaet «religion og albanere» er omgitt av tabu i Albania, og det fins ytterst få dybdestudier på feltet. 1 Fordommer og myter har således stort spillerom, både i akademiske sirkler og i offentlige diskurser. I denne artikkelen vil jeg derfor skissere noen hovedtrender i identitetsdebatten i Albania på 2000-tallet med henblikk på religionens rolle. Hvordan preger religion og religiøst mangfold forestillingene om hva nasjonen har vært, er og skal være? Hvordan definerer politikere, geistlige og intellektuelle det «albanske»? Hva slags oppfatninger råder om religion, politikk, inter-religiøse forhold og forholdet til utenverdenen? 2 Og ikke minst, hvordan setter religion sitt preg på retorikken? Analysen er basert på lesning av albanske medier, samt en rekke perioder med feltarbeid i ulike deler av i landet siden Tyngdepunktet er omkring 30 dybdeintervjuer på albansk med landets islamske, ortodokse og katolske elite gjennomført i perioden Jeg trekker også veksler på et hundretalls intervjuer med forskjellige representanter for albanske myndigheter, trossamfunn og andre institusjoner mellom 2003 og 2005 da jeg jobbet som politisk analytiker for European Union Monitoring Mission (EUMM) og på feltarbeid i Shkodra i forbindelse med oppdragsforskning for Vest-Balkan-seksjonen i Utenriksdepartementet (Endresen 2009). 4 Nå som for hundre år siden er det to hovedtemaer som dominerer debattene om albanernes nasjonale identitet: albanernes 1. De mest omfattende er Nathalie Clayers forskning på islam i Albania og fremveksten av albansk nasjonalisme (se f.eks. Clayer 2005), Gilles de Rappers antropologiske studier av kulturelle kategorier, mytedanning og muslimsk-kristen dynamikk på lokalnivå i Sør-Albania (f.eks. Rapper 2002, 2008) og artikkelforfatterens avhandling om det religiøse lederskapets syn på det nasjonale og på hverandre (Endresen 2010). 2. Som analytisk begrep forstår jeg religion som «an institution consisting of culturally patterned interaction with culturally postulated super-human beings» (Spiro 1966: 96). Politikk vil i artikkelen brukes i en utvidet betydning, som en form for «concerted activity among social actors, often involving stakes in particular goals» (Verdery 1999: 23). Disse målene kan inkludere «making policy, justifying actions taken, claiming authority and disputing the authority claims of others, and creating and manipulating the cultural categories within which all of those activities are pursued» (ibid). 3. For en fullstendig oversikt over intervjumaterialet, se Endresen Alle oversettelsene fra albansk er mine egne. 4. Som del av prosjektene «Religion og nasjonalisme på Vest-Balkan» og «Kotor Network on Religion in Plural Societies», Institutt for Kulturstudier, Universitetet i Oslo.

9 Mellom Bosporos og Brussel 355 forhold til Europa og islam og deres angivelig medfødte evne til samhold på tvers av religionsforskjellene. 5 På intrikat vis veves disse temaene sammen, og resultatet er en kompleks blanding av nasjonale myter, gamle fordommer, kommunistiske konspirasjonsteorier, regional historie, ideologisk og politisk nyorientering vestover og nye skremmebilder. I det følgende vil jeg gjøre rede for de viktigste trekkene i denne brokete diskursen, spesielt med henblikk på religion og nasjonale myter. Ettersom dagens debatter bærer i seg en rekke elementer fra den ideologiske tradisjonen, vil jeg først vise hvordan tanken om nasjonal enhet på tvers av religiøst mangfold har preget albansk nasjonsbygging helt siden staten ble etablert i Deretter vil jeg diskutere hvordan denne forestillingen henger sammen med tanken om «religiøs toleranse», som etter kommunismens fall har blitt et sentralt element i albansk identitetsdebatt. Jeg vil også vise hvordan de viktigste trossamfunnene tolker disse nasjonale idealene som grunnleggende trossetninger, teologisk legitimerer sekularismen som nasjonal ideologi og konstruerer albanere som et etnonasjonalt fellesskap. Avslutningsvis vil jeg presentere prokristne og pro-muslimske fremstillinger av det nasjonale og vise hvordan begge fløyer hevder å representere det beste forsvar for sekularismen som albansk ideologi. Albanerne og «den religiøse kniven» Albania er etnisk sett et av de mest homogene landene i Europa, men har fra gammelt av omfattet et stort religiøst mangfold. I motsetning til den albanske befolkningen i Kosovo og Makedonia, som er overveiende muslimsk og med kun en liten katolsk minoritet, har selve Albania store minoriteter av både ortodokse og katolske. Til de tradisjonelle trossamfunnene i landet regnes islam, som i Albania har mange forskjellige forgreninger, men hvor den viktigste gruppen er Det muslimske samfunn, 6 Albanias ortodokse autokefale kirke og Den romersk-katolske kirken. 5. Studier av forskjellige konstruksjoner av albansk identitet finnes blant annet i Clayer 2007, Schmitt 2008 og Schwandner-Sievers & Fischer De muslimske synspunktene i denne artikkelen representerer først og fremst lederskapet i Det muslimske samfunn, altså det tradisjonelle sunni-etablissementet, ulama (de muslimske lærde). Albanias islamske landskap er usedvanlig komplekst (se Clayer 1990), men i all hovedsak er det Det muslimske samfunn som representerer brorparten av Albanias muslimer og som «offisielt» representerer islam i A lbania. Det muslimske samfunn inkluderer en rekke av de mindre sufiordenene, dvs. i slamske mystikere (dervisjer). I tillegg kommer den største sufigruppen,

10 356 Cecilie Endresen Albanias religiøse landskap er med andre ord svært broket. En lang rekke religiøse nykommere på 1990-tallet, samt mer etablerte grupper av bahaier og protestanter, kompliserer bildet ytterligere. Spesielt antas evangeliske grupperinger å ha hatt en voldsom vekst, ikke minst fordi de symboliserer «Vesten», USA og kapitalisme. Systematiske studier av Albanias sosio-religiøse landskap er imidlertid nærmest ikke-eksisterende, og nyere overslag med hensyn til religiøs tilhørighet er enten ren gjetning, propaganda eller ønsketenkning. De siste pålitelige tallene for den innbyrdes fordelingen mellom trossamfunnene stammer fra perioden før kommunistregimet: I 1942 hadde Albania omkring 10 % katolikker, 20 % ortodokse kristne og 70 % muslimer (Fischer 2004: 85). Nyere anslag for muslimenes andel varierer fra 85 % (Clayer 2005) over 80 % (Erebara 2009) til 38 % (Pata 2006). 7 Likeledes finnes det anslag på 33 % kristne (Pata 2006) eller 50 % ateister. 8 En ting er imidlertid sikkert: Religion og religionsforhold både har vært og er et svært sensitivt tema i Albania. Spenningen mellom nasjonal enhet og religiøst mangfold oppfattes iblant som «den religiøse kniven» (Buxhuku 2005) i albansk kultur. Det albanske «forestilte fellesskapet» (Anderson 1991) har i over hundre år vært basert på språk og etnisitet. Religion er ofte blitt assosiert med fremmede, fiendtlige krefter og makter, noe som sår splid blant albanere. Et ofte sitert slagord har derfor vært «ikke se til kirke eller moské, albanernes religion er å være bektashiene, som i dag regnes som et uavhengig trossamfunn. I likhet med de fleste mindre sufiordenene organisert i Det muslimske samfunn, har også bektashiene en del innslag fra shia-islam og definerer seg i dag gjerne som «shia». Selv om selvforståelsen kan være en ganske annen, har imidlertid alle islamske tradisjoner på Balkan formelt sett vært regnet som tilhørende sunni-islam. Albanias muslimer regnes også vanligvis som mildest talt lunkne til religion både i teori og praksis, men dette finnes det ingen forskning på. For en drøfting av intern-islamske forskjeller, inkludert forskjeller mellom sufienes og ulamas tolkning av islam, globaliseringens påvirkning og frykten for mulig innflytelse fra wahhabisme og andre former for funda menta lis tisk islam, se Endresen Ifølge Nathalie Clayer, autoriteten på religion i Albania, har ulik demografisk utvikling i nord og sør de siste tiårene antagelig medført en nedgang i antall ortodokse og en økning av katolikker og sunnimuslimer. Sett i lys av den albanske tendensen til å underrapportere andelen muslimer (Clayer 1999), regner hun det derfor som sannsynlig at det i dag kan være omkring 85 % muslimer i Albania (Clayer 2005). 8. Disse anslagene har stort sett usikkert opphav og kan ikke alltid spores tilbake til konkrete eller pålitelige undersøkelser, men skaper likefullt stort engasjement og går igjen i forskjellige debatter om religion og albanere. Forskjellige brøker finnes i blant annet «Feja dhe statistikat fetare në Shqipëri», tilgjengelig på com/ateizem/5631-feja-dhe-statistikat-fetare-ne-shqiperi.html. Et eksempel på bruk av vilkårlige tall er tidligere president Rexhep Mejdani, som i en tale i 2006 hevdet Albania bare hadde 38,8 % muslimer, men hele 35,4 % kristne (Pata 2006).

11 Mellom Bosporos og Brussel 357 albaner!». 9 Den ideologiske kjernen i den tverreligiøse, sekulære albanske nasjonalismen som vokste frem fra slutten av 1800-tallet er forestillingen om at albanere er forbundet gjennom blod og språk og har vært dette helt siden illyrisk tid. Selv om deler av denne forestillingen har en viss historisk basis, er det først og fremst snakk om en nasjonal myte som med få avbrudd har vært dyrket frem av landets myndigheter siden Albania erklærte seg uavhengig i I motsetning til de andre nasjonene på Balkan har altså albanerne i over hundre år blitt innprentet at nasjonal og religiøs identitet er og må være fullstendig adskilt. Før, under og etter kommunisttiden har de forskjellige regimene søkt å styrke nasjonens sekulære karakter og innprente en følelse av nasjonal enhet i folket. Allerede grunnloven fra 1922 slo fast at staten ikke har noen offisiell religion, og for å unngå «politisering» har trossamfunnene vært underordnet myndighetene. Under Enver Hoxhas kommunistdiktatur ( ) ble den sekularistiske ideologien stadig mer radikalisert. I 1967 ble den ateistiske staten proklamert og fra 1976 ble det innført grunnlovsforbud mot enhver form for religionsutøvelse. For Hoxha var religion ikke bare opium for folket: Med diktatorens voksende paranoia og Albanias stadig mer isolasjonistiske nasjonalisme ble det marxistiske religionssynet blandet med tanken om at Albanias mange «fiender» utnyttet religion og religionsforskjeller for å så splid mellom albanere, gjøre dem til slaver og «suge deres blod» (Hoxha sitert i Bruce 2003: 73). Da religionsutøvelse igjen ble tillatt i 1990, var Albania på mange måter et religiøst terra nullus. Etter årtier med systematisk rasering av religiøse institusjoner og isolasjon fra omverdenen måtte landets religiøse liv bygges opp nærmest fra grunnen. Muslimske, ortodokse og katolske religionsentreprenører fra hele verden strømmet til for å hjelpe sine «ateistiske» trosbrødre. Dette blåste nytt liv i gamle konspirasjonsteorier om religion og utenlandske interesser. Albanias sosio-religiøse situasjon står således i en særstilling. 9. Strofe fra Pashko Vasas dikt O moj Shqypni, gjengitt på albansk bl.a. i Tönnes Vasas poetiske oppfordring til albanerne om å stå sammen ble skrevet omkring 1878 i forbindelse med Prizren-ligaens krav om forening av de fire albansk-bebodde vilayetene Janina, Manastir, Kosova og Shkodra under osmansk styre.

12 358 Cecilie Endresen Albania som forbilde: «Religiøs toleranse» som nasjonalt varemerke Den offentlige debatten om albanere, islam og Europa har siden forrige århundreskifte vært preget av forestillinger om «albanskhet» som grunnleggende vestlig, europeisk og tolerant, en motsats til orientalsk barbari (underforstått: islam) (Sulstarova 2006). Etter uavhengighetserklæringen i 1912 var det viktig både å få stormaktenes støtte og å legitimere albanernes plass i Europa ettersom å tvangssende «tyrkere» (dvs. muslimer, derfor også albanere) «tilbake» til Anatolia var et reelt alternativ (Clayer 2003). Allerede i 1919 fremhevet imidlertid Konstandin Çekrezi «religiøs toleranse» som den albanske nasjonens kjennetegn, et område der albanerne til og med var bedre enn de «mer avanserte delene av Europa» (Çekrezi 1919: 204). «Det mest dødelige argumentet» mot Albanias uavhengighet var en «falsk antagelse om landets muslimske majoritet» og skyldtes at «albaneren» ble forvekslet med «tyrkeren» (ibid.: 201). Mens sistnevnte «med rette anses som et uhyre som nådeløst forfølger og slakter kristne», beroliget Çekrezi de som fryktet at et uavhengig Albania ville bli en «muhammedansk, og følgelig fanatisk stat, et lite Tyrkia på Balkan» der et «knusende muslimsk flertall [vil] tyrannisere den kristne minoriteten» (ibid.): «Sannheten er at albaneren ikke er fanatisk, tvert i mot ( ) han er likegyldig i religiøse spørsmål». Han fremhevet at «den albanske muslimen» aldri har «sett seg selv som tyrker» eller glemt sin «nasjonalitet» eller sin «gamle religion»: Ingen «religionskrig har noensinne funnet sted i Albania», ettersom muslimske albanere alltid har beskyttet sine kristne brødre mot «tyrkernes brutale handlinger» (ibid.: ). At albanernes land var blitt okkupert av «fanatiske asiatiske horder» og dermed hadde måttet bytte «religion mot frihet», var dermed ikke noe dagens muslimske albanere kunne lastes for eller et argument for at de ikke skulle anerkjennes som uavhengige på lik linje med kristne nasjoner (ibid.: 201). Slike forestillinger stod sterkt i mellomkrigstiden, ble videreført under kommunismen og er fortsatt i sirkulasjon. Selv om den postkommunistiske konteksten er en ganske annen, finnes også i dag ønsket om å invertere stereotyper og forsvare albanernes legitime plass i «Europa». Både i nabolandene og i Vesten fremstilles albanere ofte som stakkarslige flyktninger eller assosieres med menneskesmugling, prostitusjon, mafia, narkohandel, korrupsjon, blodhevn eller et primitivt klansamfunn ute av stand til å styre seg selv (jf. Hall 1999: 168; Klosi 2002). I tillegg kritiserer internasjo-

13 Mellom Bosporos og Brussel 359 nale institusjoner stadig Albania for å feile på en rekke felter som økonomisk styring, rettsvesen og bekjempelse av kriminalitet og korrupsjon (Commission 2007). Selv om Albania i 2008 ble tatt opp som medlem i NATO, er det en utbredt følelse blant albanere at de ikke er gode nok eller lever opp til «europeiske standarder». Som kontrast til dette håpløse bildet fremheves forestillingen om albanerne som et forbilde for resten av verden på bakgrunn av deres unike «religiøse toleranse». Denne ideen har blitt opphøyd til en nasjonalskatt og et etnisk karaktertrekk, og påstanden om at det aldri har vært noen religionskonflikt albanere imellom har blitt et mantra. Politikere fra hele spekteret lovpriser toleransen og bruker den for alt den er verdt i internasjonal sammenheng. Et av mange eksempler var da statsminister og leder for Det demokratiske partiet, Sali Berisha, i en tale til FNs generalforsamling i 2009 uttalte at «Albania er et flerreligiøst samfunn med en ekstraordinær religiøs harmoni ( ). Vårt eksempel på religiøs harmoni og sameksistens [er] en av vår nasjons mest verdifulle åndelige arvestykker» (Berisha 2009). 10 Religiøse konstruksjoner av etnisk fellesskap Toleranseforestillingen er helt sentral i diskursen om nasjonal identitet og gjennomsyrer også retorikken og selvforståelsen til de viktigste trossamfunnene. Det religiøse lederskapet begrunner «religiøs toleranse» både teologisk og med henblikk på nasjonens beste. Samtidig kniver de om hvem av dem som egentlig representerer den mest tolerante tradisjonen, teologien og praksisen og som er best for nasjonen som helhet. Dette har bidratt til en diskurs de geistlige imellom som er særegen for Albania. 11 Muslimske, ortodokse og katolske ledere tolker «toleranse» og «harmoni» som en trossetning, og de har overlappende og humanistiske tolkninger av religiøse doktriner. Det er Guds vilje at folk med forskjellig religion skal leve sammen i fred og fordragelighet, hevder man. «Religion» oppfattes som et gode i seg selv, og de andres religioner ses i denne sammenheng som komplementære til ens egen og som alliansepartnere i kampen mot destruktiv 10. Slik retorikk vinner iblant også frem i internasjonal sammenheng, slik som da Europakommisjonen i sin statusrapport for Albania i 2007 noterte seg at landet «fortsetter å være et godt eksempel på religiøs harmoni i regionen» (Commission 2007). 11. Det er også betydelige likheter mellom islamsk og katolsk diskurs blant albanske geistlige i Kosovo og dels også i Makedonia hva konstruksjoner av «det albanske» angår, men den etniske og politiske dynamikken her er forskjellig fra den i selve Albania.

14 360 Cecilie Endresen «ateisme». Illustrerende eksempler på slike holdninger er en mufti som uttalte at «islams kjerne er religiøst samarbeid», 12 eller en katolsk sogneprest som beskrev forholdet mellom religionene som forskjellige fingre som alle må til dersom hånden som helhet skal fungere optimalt. 13 De geistlige mener at også andre religioner enn deres egen skaper gode mennesker og kan lede til frelse. Slike teologiske tolkninger er sjeldne i de monoteistiske religionene, spesielt innen kristendommen historisk sett og i moderne islams mer markante former, slik som wahhabismen. 14 Videre argumenterer de geistlige for at toleranse er en gave fra Gud, og at religion i seg selv beskytter toleranse. Det muslimske samfunns øverste leder, Selim Muça, mener for eksempel at «Albania er et unikt land der religiøs harmoni blomstrer» (Javor standard 11. februar 2006). Gjennom en rekke opphavsmyter forklarer muslimske, ortodokse og katolske ledere «religiøs toleranse, enhet og brorskap» 15 som noe albanerne «har i blodet». 16 «Våre forfedre bygde et hus grunnlagt på toleranse», sier en, «nå er det vår oppgave å opprettholde og beskytte den». 17 Systematisk konstrueres toleranse som en særskilt albansk evne, noe som skiller nasjonen fra nabofolkene: Vår nasjon har virkelig vært intelligent, en illyrisk stamme ( ) [som har] satt spor etter seg i hele verden. Det er tilfredsstillende å tilhøre de illyriske stammene. Der det er visdom, er det god forståelse ( ). I denne nasjonen har det vært visdom ( ). Det er på grunn av Guds godhet vi, muslimske og ortodokse brødre, ikke bryr oss [om religionsforskjellene]. Vi starter ikke krangler som serberen Slobodan [Milošević] gjorde, som drepte bosnjakene. Det er antihumant og antireligiøst Intervju med Bashkim Bajraktari, mufti av Shkodra, Shkodra, 9. november Intervju med Luçjan Agostini, sogneprest i Shkodra, 18. mars 2003 og 8. november Bajraktari har studert teologi i Saudi-Arabia, men den ovennevnte uttalelsen om religiøst samarbeid er ikke i samsvar med wahhabistisk islamtolkninger, som legger vekt på konflikt med religiøse andre. Agostinis uttalelse om de andre religionenes funksjonalitet er heller ikke helt i tråd med Vatikanets offisielle doktrine. Slike måter å snakke om religion og religionsforskjeller er derfor et eksempel på at all religionsfortolkning foregår i og tilpasses en sosial kontekst, i dette tilfellet den albanske. 15. Intervju med Qazim Muçi, mufti av Korça, Korça, 1. november Intervju med Bashkim Bajraktari, se fotnote Intervju med Dorjan Demetja, PR-sjef, Det muslimske samfunn, Tirana, 14. november Intervju med Qazim Muçi, se fotnote 15.

15 Mellom Bosporos og Brussel 361 Samtlige geistlige insisterer på at religionsforskjeller ikke er noe problem. «De har hatt sin religion, vi har hatt vår, sånn er det. Vi har aldri hatt noen religiøse konfrontasjoner», sier en mufti. 19 I Albania dreier det seg ikke bare om toleranse, sier en annen, «det er bedre om vi kaller det religiøs kjærlighet». 20 Samtidig er alle trossamfunnene ivrige til selv å ta mesteparten av æren for at toleranse og samhold har blitt en tradisjon og ser også seg selv som best egnet til å beskytte denne tradisjonen i det videre. Ulama argumenterer gjennomgående med islams fortreffelighet for en flerreligiøs nasjon som den albanske og viser stolt til det faktum at ikke-muslimer hadde utstrakte rettigheter i det osmanske riket på en tid da religionskrigene herjet i det kristne Europa: Vi muslimer har vært tolerante mot andre religioner. Selv om vi har vært i flertall og dette var tyrkisk i 500 år, var det aldri noen tilfeller der muslimer massakrerte kristne eller begikk noen andre unaturlige, ulovlige eller brutale handlinger mot katolikker. Forholdet har alltid vært godt. 21 Det muslimske lederskapet hevder at toleranse og forbrødring er islamske kjerneverdier og argumenterer med at Koranen (sure 2:256) lærer oss at «det ikke finnes tvang i religionen». Islamske dyder er å ta vare på hverandre og knytte bånd til andre religioner, bedyrer man. Islam er en «fredens religion», 22 og «selve ordet muslim betyr fredselsker». 23 Profetens eksempel lærer muslimer å leve i fred og fordragelighet med jøder og kristne, og religionsforskjeller verken kan eller skal bidra til sosial segregering eller rangering av menneskeverdet: Gode mennesker representerer islamske verdier, og muslimer skal være gode, moralske borgere uansett hvor de lever. Menneskene har fått ansvaret for å beskytte Guds skaperverk, og muslimer må derfor bidra til å skape et godt samfunn med gode mennesker, ikke ødelegge det. Kanskje kommer også ikke-muslimer til paradis. De som faller for å forsvare sitt folk og fedreland, blir martyrer, og da er ikke religionstilhørighet sentralt. 19. Intervju med Agim Duka, mufti av Elbasan, Elbasan, 10. november Intervju med Bashkim Çaushi, mufti av Gjirokastra ( ), Gjirokastra, 7. oktober Intervju med Faik Hoxha, mufti av Shkodra (-2003), Shkodra, 20. mars Intervju med Agim Duka, se fotnote Intervju med Dorjan Demetja, se fotnote 17.

16 362 Cecilie Endresen Ulama begrunner hvorfor muslimer og deres åndelige ledere er og må være tolerante med å vise til at Gud ikke tilhører ett spesielt trossamfunn: Det finnes bare én Gud, én himmel og ett helvete. Ettersom islam inkluderer hele skapelsen, gjenfinnes islams verdier i andre religioner. Dessuten er religiøse ledere bare vanlige dødelige. Kun Gud kjenner den hele og fulle sannheten. Religion er et forhold mellom Gud og enkeltmennesket. De muslimske ledernes teologiske, normative argumenter tilpasses den sosiale virkeligheten i et flerreligiøst samfunn. Man må for eksempel selv kunne velge hvem man skal gifte seg med, argumenterer en mufti: «Hjertet bestemmer», ikke de geistlige. 24 Ekteskap mellom muslimer og kristne er dessuten et gode fordi det skaper samhold på tvers av religionsgrensene: «Toppen av toleranse», sier en annen mufti, «er blandede ekteskap der den ene ektefellen oppdrar sitt barn i en annen religion enn sin egen». 25 Ulama ser heller ingen grunn til å ha separate gravplasser for muslimer, kristne og ateister. De kan og bør holde sammen i livet, så hvorfor skal de skilles etter døden? De kristne lederne deler i stor grad det positive synet på blandede ekteskap og gravplasser, selv om de har visse kanoniske restriksjoner på førstnevnte. I likhet med muslimene søker de i størst mulig grad å finne praktiske løsninger dersom religiøse restriksjoner skaper sosiale dilemmaer. Ettersom eneste gyldige ekteskapsinngåelse i Albania er borgerlig, unngår trossamfunnene at altfor mange slike problemer havner på deres bord. Den helhjertede støtten til tette sosiale bånd på tvers av religionsgrensene og den totale mangelen på forståelse for behovet for separate gravplasser, er sannsynligvis unikt i Europa, før som nå. Det samme er den inkluderende holdningen til de andre religionenes frelsespotensial, der altså ingen av de religiøse lederne ekskluderer muligheten for å komme til himmelen også ex ecclesia. I motsetning til ulama, fremstiller imidlertid ortodokse og katolske ledere toleranse som en typisk kristen kvalitet og sin egen kirketradisjon. Når de forklarer toleransens «dype røtter» blant albanerne, vender de stadig tilbake til «trossamfunnenes felles opphav», 26 forstått som kristendommen. Forklaringen er gjerne at «i begynnelsen var de alle kristne». 27 På grunn av den 24. Intervju med Bashkim Çaushi, se fotnote Intervju med Bashkim Bajraktari, se fotnote Intervju med Nikodim, ortodoks prest, Gjirokastra, 6. oktober Intervju med Joan Pelushi, erkebiskop av Korça, 30. oktober 2005, og Luçjan Agostini, se fotnote 13.

17 Mellom Bosporos og Brussel 363 «overflatiske konverteringen til islam» beholdt konvertittene og deres etterkommere nære bånd til kristne og kristendommen, og de forble «kristne i hjertet». 28 I hemmelighet, i det underbevisste, skal således den albanske folkesjelen ha forblitt kristen og grunnleggende upåvirket av islam. Slike ideer er, som jeg vil komme tilbake til, svært utbredt, ikke bare blant kirkelederne, men også blant lekfolk og politikere med forskjellig religiøs bakgrunn. Albania, islam og Europa Toleransediskursen henger nøye sammen med ønsket om å unngå sosial splid innad, men også om å oppnå godvilje i Vesten. Det er i sistnevnte sammenheng mange albanere (og vesteuropeere) oppfatter «islam» som et stigma. Varianter av Çekrezis historiske myter fra 1919 lever fortsatt videre i beste velgående og får stadig ny næring av dagens debatter om muslimer i Vesten, om tyrkisk EU-medlemskap, om Kosovos uavhengighet og om EU-grunnlovens eventuelle referanser til Gud og Europas kristne røtter. 29 I de postkommunistiske identitetskonstruksjonene som politikere og kristne ledere stadig reproduserer, settes Albanias «europeiskhet» systematisk i opposisjon til islam, mens den kristne tradisjonen fremheves. Et klassisk eksempel er da nåværende sosialistleder og borgermester i Tirana Edi Rama, selv med katolsk-muslimsk bakgrunn, på den internasjonale konferansen «Albanian Forum for the Alliance of Civilizations» i Tirana i 2009 snakket om «Albania med et europeisk ansikt». Foran albanske politikere, akademikere og lokale og internasjonale religiøse ledere understreket Rama viktigheten av religiøs toleranse. Han slo fast at kristendommen har eksistert i Albania i to tusen år, men at landet lenge hadde vært avskåret fra Vesten etter at de «osmanske hordene» okkuperte landet. Likevel, konkluderte Rama optimistisk, har altså albanerne en «europeisk identitet» (NTV Lajm 28. oktober 2009). Politiske, intellektuelle og religiøse diskurser i Albania flommer over av slike uttalelser (se f.eks. Maliqi 1995; Clayer 1999; Hatibi 2005; Sulstarova 2006; Schmitt 2008), og albanernes konvertering til islam forklares gjerne som et resultat av imperialistisk tvang fra tyrkiske muslimer. Et typisk eksempel er daværende 28. Intervju med Joan Pelushi, se fotnote Selv om de kristne referansene til Vatikanets og mange andres store misnøye til slutt ble forkastet i 2003, preger temaet fortsatt debatten om Albanias nasjonale verdier og forhold til omverdenen.

18 364 Cecilie Endresen president Alfred Moisius foredrag i Oxford i 2005 om albanernes tradisjonelle religiøse toleranse (Moisiu har ortodoks bakgrunn). Her hevdet han at det var feil å se albanerne som «et muslimsk folk, eller med en muslimsk majoritet», ettersom islam var en «importert» religion og knyttet til «politisk misbruk»: Islam er ikke en opprinnelig religion ( ). Islam i Albania er islam med et europeisk ansikt. Generelt er det en overflatisk form for islam ( ). Hvis du skraper, vil du finne at enhver albaner har en kristen kjerne (sitert i Tanushi 2005). På denne måten skapes et bilde av at nasjonal kultur og albanske verdier, trass i den muslimske majoritet og et halvt årtusen under islamsk styre, dypest sett er kristne. 30 De kristne røttene brukes som forklaring på alt som er positivt. Omvendt, selv om beskyldningene ofte er subtile og indirekte, spores negative fenomener på forskjellige måter tilbake til innflytelse fra islam eller muslimers handlinger. Osmansk kultur og islams innflytelse er ansvarlig for alle onder som har rammet albanerne i årenes løp, inkludert kommunisme, ateisme, korrupsjon, fattigdom og ukultur. Også «krigen mot terror» føyer seg inn i denne diskursen, slik som da daværende statsminister og sosialistleder Fatos Nano (av ortodoks bakgrunn) i 1998 lovet å bekjempe «politisk, ordinær og islamsk kriminalitet» (Koha Jonë 25. januar 1998). 31 Igjen og igjen brukes referanser til «islamsk» og «orientalsk» påvirkning som universalforklaring på albanernes problemer. Samtidig understreker de som benytter denne typen argumenter at nasjonen er i stand til å komme på rett kjøl ettersom albanerne aldri «egentlig» ble muslimske, men har bevart et kristent, vestlig potensial. 32 Kirkelederne postulerer for eksempel en form for kristen kontinuitet, for eksempel et kristent «substrat» i folket (Pelushi 2002). Nasjonens kristne forankring oppfattes som et håp for fremtiden: Kommunismens fall signaliserer en gjenopprettelse av kristendommens, og da spesielt deres egen kirkes sosiale status blant albanere. Igjen er ideen at albanernes lange kristne tradisjon forbinder albanerne med Europa, et Europa Albania atter skal vende tilbake til etter et halvt årtusen i åndelig og politisk villfar- 30. For noen eksempler, se f.eks. Simoni 2002, 2006; Massafra 2002; Mirdita 2003; Pllumi Se også Wilmart Det samme gjør frykten for påvirkning fra islamsk fundamentalisme, selv om denne frykten så langt virker betydelig overdrevet i Albanias tilfelle (Endresen 2009, 2010). 32. En proponent for en slik tankegang er forfatteren Ismail Kadare (se Kadare 2006).

19 Mellom Bosporos og Brussel 365 else under anti-albansk, falskt, «østlig» herredømme, det osmanske riket og kommunismen (Maliqi 1995). Kirkelederne omgår tilfeller av kristen aggresjon på Balkan, slik som korstogene eller kirkelig glorifisering av krig og krigsforbrytelser under oppløsningen av Jugoslavia (Čolović 2002; Perica 2002). En ortodoks erkebiskop forklarer for eksempel den serbiskortodokse kirkens voldsforherligende retorikk på 1990-tallet som et resultat av serbiske kommunisters manipulering av kirken, samtidig som han konstruerer den albanske ortodokse kirken som den mest autentiske og tolerante ortodokse kirken på Balkan (Pelushi 2004). Positive faktorer i islam eller blant muslimer forklares som et resultat av kristen påvirkning. Oppfatningen av islam som et sidespor og et svik mot «autentisk» nasjonal kultur i pro-kristne albanske diskurser har likhetstrekk med for eksempel serbiske nasjonalistiske tolkninger av bosnjakenes konvertering som en form for nasjonalt forræderi (jf. Aleksov 2005). Ett viktig punkt skiller imidlertid: Albanere, religiøse som sekulære, skiller tydelig mellom «islam», forstått som ideologi, og lokale muslimer som mennesker. Mens muslimer i serbisk nasjonalistisk diskurs gjerne fremstilles som frafalne serbere som aktivt har omfavnet fienden (tyrkerne) gjennom konvertering og dermed bevisst sveket det religiøse og nasjonale fellesskapet, er muslimer i de albanske diskursene snarere uskyldige ofre for imperialistisk politikk. I henhold til en slik tankegang har de aldri bevisst forrådt det kristne albanske fellesskapet, men snarere gjort hva som stod i deres makt for å holde på kristentroen, og den nye religionstilhørigheten ekskluderer ikke albanske muslimer fra nasjonen. 33 Albanere fremstilles som kristne, med naturlig hjem i det kristne Europa. 34 Til tross for at slike myter understreker likheten mellom muslimske og kristne albanere og slik sett kan tolkes som et uttrykk for samhørighet og fellesskapsfølelse, vekker det uvegerlig en del misnøye i muslimske kretser å bli definert som «kristne». 33. Det er imidlertid indikasjoner på at enkelte kristne albanere overhodet ikke føler noe fellesskap med sine muslimske landsmenn, og i alle fall ikke med muslimske albanere i Kosovo, men i stedet uttrykker sympati med Milošević i Kosovo-spørsmålet. Se for eksempel Rapper 2002 og Endresen For en studie av forestillingen om å vende tilbake til sitt naturlige «hjem», se Maliqi 1995.

20 366 Cecilie Endresen Anti-anti-islam Hvordan stiller Albanias muslimer seg til denne «snik-kristningen» av albanske muslimer og albansk kultur? Også her mangler vi empiriske studier, men det virker gjennomgående som om mange albanere, muslimer som kristne, er raske til å bortforklare «islam» overfor utlendinger. Flere muslimske intellektuelle tar imidlertid til motmæle mot det de oppfatter som en nasjonal allergi mot islam. Forfatteren Ervin Hatibi kritiserer for eksempel albanske politikere for å mistenkeliggjøre islam og muslimer på en irrasjonell måte (Hatibi 2005). Ved å utnytte islamfiendtlige myter forsøker de ifølge Hatibi å fremstå som pro-kristne og dermed mer politisk korrekte i Vesten. Hatibi viser for eksempel til en avis som på lederplass skrev at det var uheldig at en person med etternavnet Islami ble utnevnt til utenriksminister (Kastriot Islami var utenriksminister ) og at statsminister Berisha hadde uttalt at det albanske flagget er kristendommens flagg (Hatibi 2005: ). Å være kompromissløs mot «fundamentalisme» er også en viktig stemmesanker og et effektivt retorisk virkemiddel mot politiske motstandere, som når Berishas motstandere betegner ham som «Berisha muslimen» eller monterer et muftihodeplagg på portrettet hans for å understreke hvor «fanatisk» han er (ibid.). I Det muslimske samfunn er ulama opptatt av å forsvare den islamske tradisjonen i Albania og å distansere seg fra det de oppfatter som urettferdige anklager mot islam. Ingen identifiserer seg med muslimske «tyrkere» fra tiden før osmanenes inntog, det er den innfødte befolkningen, implisitt de kristne og før det, lokale hedninger, som er deres røtter. Overgangen til islam ses imidlertid som en naturlig, fredelig utvikling der islam forsterket alt det positive i den opprinnelige «albanske» kulturen. De muslimske lederne ser kristendommen og kirkene som oppbyggelig, qua religion. Like fullt mener de at islam best ivaretar nasjonale interesser og autentiske albanske verdier og skaper sivilisasjon. De fordømmer terrorisme, fundamentalisme og vold og også det de mener er en feilaktig og ondsinnet påstand om at slike fenomener på noen måte kan knyttes til islam. Ulama fremhever tvert imot religionens fredelige, samfunnsbyggende og liberale sider. Som kontrast til krigshandlingene i Bosnia-Hercegovina på 1990-tallet, peker for eksempel ulama på islamske restriksjoner mot å drepe sivile og husdyr eller å ødelegge eiendom. Albanere og muslimer konstrueres således som mer siviliserte, tolerante og demokratiske

21 Mellom Bosporos og Brussel 367 enn sine naboer. En uttalelse fra muftien av Korça kan eksemplifisere dette: De sier Balkan er en kruttønne. Demokrati er vanskelig å forstå, og inshallah, måtte Europa en dag bli forent som Amerikas forente stater. Men det er ikke lett for serberne å bli demokrater, eller for grekerne. Italienerne kan være demokratiske, Vesten også, spesielt dem. La serberne gjøre som de vil, en serber er en serber. 35 I likhet med ortodokse og katolske ledere fremstiller således ulama albanere og sin egen religion, og fremfor alt kombinasjonen av de to, som sivilisatoriske og fredsbevarende krefter. Et felles «albansk-islamsk» ideologisk ståsted kan parafraseres som følger: 36 «Islam betyr fred» og «islam forbyr terror». Religion skal ikke blandes med politikk, det ødelegger både religionen og politikken. Staten må, i tråd med Guds vilje og den albanske grunnloven, være sekulær. Myndighetene må ikke favorisere én religion. Politikerne har ansvar for det verdslige styret, ikke de geistlige. Kjønnssegregering er ikke nødvendig. Menn kan selvfølgelig håndhilse på kvinner. Blir en mann fristet av at kvinner ikke er tildekket, får han heller dekke til øynene sine. Gud har skapt menneskene med fri vilje, og den bør de bruke med forstand og godhet. Totalitære styresett er i strid med islam. EU, demokrati og menneskerettigheter harmonerer med islamske ideer om rettferdighet og forbrødring. Det er derfor ikke noe spesielt kristent, vestlig eller anti-islamsk ved slike institusjoner. Tvert imot, EUs krav til kandidatland er i samsvar med sharia, Guds lov: Bekjemp kriminalitet og samfunnsonder som narkotika, smugling, prostitusjon og korrupsjon. Vestens frihet, fremskritt og demokrati er beundringsverdige, og politiske institusjoner som styrker innbyggernes sikkerhet, velferd og rettigheter er god islam. Å leve i et slikt samfunn er et gode for muslimer. Vesten og USA har ikke skylden for alt som er galt i verden. Hadde det ikke vært for deres militære 35. Intervju med Qazim Muçi, se fotnote Bygger på forfatterens intervjuer med Bashkim Bajraktari (fotnote 12), Qazim Muçi (fotnote 15), Agim Duka (fotnote 19), Bashkim Çaushi (fotnote 20) og Faik Hoxha (fotnote 21).

22 368 Cecilie Endresen inngripen på Balkan, hadde neppe folkemordet på muslimer i Bosnia og Kosovo blitt stoppet. USA og Vesten er dermed albanernes og muslimenes venner. Muftier som har studert i land i Midtøsten med sterkere innflytelse fra fundamentalistisk islam, slik som Saudi-Arabia, er like orientert mot albansk tradisjon og preget av de samme nasjonalistiske teoriene om gresk-slaviske sammensvergelser som deres eldre kollegaer som har levd isolert i Albania og fått sin teologiske utdannelse der før det ble forbudt. Selv om fiendebildene til de yngre, Midtøsten-utdannede medlemmene av ulama dermed stort sett involverer andre nasjoner på Balkan og frykten for at de andre trossamfunnene ikke vil respektere skillet mellom religion og politikk, finnes det likevel en viss forskjell i årsaksforklaringene deres, idet flere innenfor denne gruppen tyr til «islamofobi»-argumentet, dvs. en idé om bevisste, samkjørte ideologiske angrep på islam, 37 for å forklare uønskede hendelser. Den forestilte fienden ses med andre ord som mer amorf og allestedsnærværende enn i de tradisjonelle forestillingene om de geopolitiske truslene fra nabolandene. Også begreper som «sionisme» og «korsfarere» antyder en viss påvirkning fra wahhabistisk retorikk, slik som når en mufti tolker serbisk nasjonalistisk vold i Kosovo og Bosnia- Hercegovina som «et moderne korstog», eller når en annen definerer påstått gresk irredentisme i Sør-Albania og diskriminering av albanske fremmedarbeidere som «sionisme». 38 I noen av ulamas konspirasjonsteorier sammenfaller dermed skillet mellom albanske muslimer og ikke-albanske kristne med en eksistensiell kamp langs religionslinjene. Like fullt er ulamas hovedfiender stort sett de samme gamle: grekerne og slaverne. Det er med andre ord ortodokse nabofolk som får skylden, ikke lokale albanere. Den største stygge ulven blant ulama i Nord- Albania er «serbisk etterretning», mens ulama i sør er mest bekymret for en gresk maktovertagelse av Sør-Albania. 39 Ulama klager også over at Hellas og EU misforstår muslimer og albanere og dermed undergraver islam, skillet mellom religion og politikk, religiøs toleranse og til syvende og sist EUs egne grunnprinsip- 37. Intervju med Agim Duka, se fotnote 19, og Bashkim Çaushi, se fotnote Intervju med Bashkim Çaushi, se fotnote Greske myndigheter har fortsatt ikke opphevet krigsloven fra 2. verdenskrig og er dermed formelt sett fortsatt i krig med Albania. Albansk side annullerte krigsloven under den siste kommunistlederen Ramiz Alias styre på slutten av 1980-tallet.

23 Mellom Bosporos og Brussel 369 per: «Europa har ikke grenser, ikke sant? Det har ikke grenser. Alle folk er brødre.» 40 Sekularismens religiøse voktere Et gjennomgående trekk ved toleransediskursen er at fokuset på albanernes naturtalent for toleranse ikke så rent sjelden etterfølges av tirader der de andre trossamfunnene beskyldes for å huse intolerante holdninger og å blande religion og politikk. Sekularismeargumentet er nemlig et typisk kjennetegn for den religiøse diskursen i Albania, der trossamfunnene konkurrer om hvem som best etterlever prinsippet om sekularisme, som forstås som en grunnleggende albansk verdi. Et typisk eksempel er når en mufti i den religiøst blandede byen Elbasan langer ut mot den lokale ortodokse kirken som han klandrer for å bryte med albanske tradisjoner og så splid ved å reise et stort kors i åssiden over byen. Plasseringen av slike religiøse symboler i det offentlige rom tolker han som et utslag av at kirken er overtatt av konspiratoriske grekere som undergraver den albanske kirkens autokefale status og krenker Albanias territorielle integritet. 41 Et slikt sekularistisk argumentasjonsmønster er gjennomgående hos alle trossamfunn, og gjenfinnes for eksempel også i debatter om Mor Teresa. 42 Etter kommunismens fall har albanske myndigheter jobbet mye for å promotere Mor Teresa som albansk nasjonalsymbol, selv om hun selv aldri gjorde noe stort poeng ut av sin albanske bakgrunn. 43 For den katolske kirken i Albania er Mor Teresa både et religiøst og et nasjonalt symbol, to sider som blant annet forenes i den typisk albanske «toleranse»-diskursen. Erkebiskopen av Shkodra hevder for eksempel at Mor Teresas «ord og liv er et eksempel på at toleranse og dialog er mulig» (Massafra 2009). Byens mufti syntes imidlertid den offentlige Mor Teresa-kulten har gått for langt og uttrykte misnøye med plasseringen av en statue av nonnen på en offentlig plass. Han 40. Intervju med Bashkim Çaushi, se fotnote Intervju med Agim Duka, se fotnote Agnesë Gonxhe Bojaxhiu, den etnisk albanske nonnen fra Skopje som ble tildelt Nobels fredspris i 1979 og i 2003 ble saligkåret av pave Johannes Paul II. 43. Bare i Tirana er for eksempel universitetsplassen, flyplassen og en rekke skoler oppkalt etter Mor Teresa. På universitetet er navnet hennes skrevet på albansk (Nënë Terezë) med store bokstaver i blomsterbedene foran hovedbygget, og ved siden av står det en stor statue av henne.for de fleste lekfolk, inkludert muslimer og ortodokse, virker både den nasjonale og religiøse kulten uproblematisk. Vanligvis omtales hun også som en helgen, selv om hun ennå ikke er kanonisert.

24 370 Cecilie Endresen påpekte at Vatikanet saligkåret Mor Teresa qua katolsk misjonær, og at statuen dermed ble en «provokasjon som truer den religiøse toleransen» (Bajraktari 2006), en form for katolsk misjonsiver og utilbørlig nærvær av religion i det offentlige rom. Det muslimske samfunnet mente også man gikk over streken da det gikk rykter om at de nye nasjonale ID-kortene skulle ha et bilde av Mor Teresa med et kors i hånden: Muslimer har ikke helgener ( ) og nekter å bære portretter av andre religioners helgener og deres distinkte symboler i lommen eller rundt nakken. Designet på ID-kortene med en katolsk helgen er et brudd på ( ) grunnloven. Regjeringen, som representerer Albanias befolkning, som har et muslimsk flertall, har ingen rett til å tvinge muslimer til å identifisere seg som kristne ( ). Vi blander oss ikke opp i regjeringens arbeid. Tvert imot, regjeringen skaper et ubehag for muslimene. Identitetskortet må være enkelt. Det bør inneholde persondata, et personlig fotografi og bilde av vårt nasjonalflagg (Keshilli 2007). Også en rekke mindre muslimske organisasjoner oppfattet IDkortene som et «angrep på Albanias religiøse toleranse» (Panorama 2. november 2007). De kritiserte dessuten tendensen til å presentere albanere som kristne i utlandet og minnet om at både den amerikanske presidenten George W. Bush og leder for Europaparlamentets delegasjon for Sørøst-Europa, Doris Pack, hadde gjort det klart at en muslimsk majoritet på ingen måte var et hinder for integrering i EU. Da Albania var en del av det osmanske riket, var islam forbundet med et stort og mektig imperium, der kristne til en viss grad var sosialt, politisk og økonomisk underlegne. I dag er forholdet snudd på hodet. Det er ikke lenger Istanbul, men de tradisjonelt kristne delene av verden albanere nå ser opp til. For å forsvare sin religion, legger derfor muslimske ledere vekt på prinsippet om å skille religion og politikk. Fra ulamas ståsted er det verken kristne røtter eller overflatisk islam som gjør albanerne rustet til å stille på linje med andre respekterte nasjoner, snarere tvert om: Sann, uforfalsket islam kurerer i seg selv samfunnsonder og skaper verdighet. Til tross for at Det muslimske samfunn sterkere enn de øvrige trossamfunnene er under innflytelse fra «counter-secularising forces» (Berger 1999), fortsetter man derfor å forsvare skillet mellom religion og politikk. Lite tyder på at ulama ønsker å re-islamisere samfunnet på noen annen måte enn gjennom et svært generelt ønske om å gjenopprette individuell moral og bekjempe sosial

25 Mellom Bosporos og Brussel 371 oppløsning og kriminalitet, en ambisjon de deler med det kristne lederskapet. Dette betyr ikke at anti-sekularistiske og mer globalt orienterte stemmer ikke eksisterer blant Albanias muslimer, men at disse er marginale eller blir institusjonelt marginalisert i Det muslimske samfunn. Gamle byrder og ny identitet De albanske diskursene skissert ovenfor er et eksempel på at religion alltid tolkes i en sosial kontekst, her en nasjonalistisk (Calhoun 1997). De viser også at en felles, sekulær nasjonalistisk diskurs opptrer i forskjellige religiøse varianter, der «islam» og «kristendom» kniver om helterollen i det nasjonale dramaet, og definisjonen av det nasjonale er en flertydig, symbolsk størrelse (Cohen 2003). Hva albanere legger i hva det vil si å være «albansk» kan variere, og religion påvirker definisjonen. Religion og forestillinger om hva religion er og bør være er også en viktig retorisk faktor. Slik er religion på flere områder en identitetsmarkør, stikk i strid med tradisjonelle albanske, nasjonale dogmer. Religion og religionsforskjeller spiller med andre ord slett ikke en ubetydelig ideologisk rolle i Albania, men det skjer på en langt mer intrikat måte enn i andre land på Balkan og i Europa for øvrig. Den postkommunistiske diskursen om nasjonal identitet har i stor grad handlet om å rettferdiggjøre landets plass i «vestlig sivilisasjon», underforstått NATO og EU. Albanernes følelse av at Vesten ikke fullt ut aksepterer islam og muslimer, er ikke tatt ut av løse luften. Flere EU-land har uttrykt motvilje mot at «muslimske» land skal opptas i unionen eller i det hele tatt regnes som europeiske. Selv om religionsargumentet ikke vant frem i EU-grunnloven, ser mange albanere ut til å ta det for gitt at et internasjonalt publikum deler slike oppfatninger. Som for hundre år siden handler derfor albansk identitetsdebatt i det nye årtusenet i stor grad om å vise «Europa» at albanere ikke er fanatiske muslimer. I dag er dette spørsmålet dessuten koblet sammen med islams image-problem i Vesten som følge av fremveksten av islamsk fundamentalisme og globale terrornettverk. Dermed føles behovet for å fortelle utenverden at albanere ikke er fanatikë, fanatiske, fortsatt stort. Det er ingen tilfeldighet at gaten forbi Det muslimske samfunns hovedkontor i Tirana, «Bulevard Xhorxh Bush», er oppkalt etter USAs forrige president Albania kan i likhet med Kosovo, med sin «Bulevard Bill Klinton», antagelig regnes som et av de mest pro-amerikanske landene i Europa.

26 372 Cecilie Endresen Tross tendensene til å gi kristendommen kulturell forrang, har ikke Albanias ellers så konfliktorienterte politikere satt de religiøse gruppene opp mot hverandre. I tillegg til at de neppe hadde hatt noe å tjene på det, ville det også vært vanskelig ettersom de religiøse skillelinjene går på kryss og tvers sosialt, geografisk og partipolitisk. Også landets religiøse lederskap har i motsetning til sine kollegaer i nabolandene utmerket seg ved å unngå demagogi (Endresen 2009). De geistlige fremstiller sin religion og tradisjon som synonyme med fellesalbanske interesser og monopoliserer positive og konstruktive trekk. Det finnes også en rekke konkrete eksempler på at de bruker sin posisjon til å mane til samhold (Endresen 2009). Den misnøyen som eksisterer trossamfunnene imellom, går gjerne ut på at de andre bryter premissene om gjensidig respekt og sekularisme. Paradoksalt nok illustrerer denne knivingen om kultur arven hvor nært de ulike religiøse samfunnene står hverandre i en albansk kontekst. Religionenes «albanskhet» anses som en garanti for at de forblir tolerante, patriotiske og apolitiske, og det er tverrreligiøs enighet om at man først og fremst er albanere og derfor må holde sammen. Vissheten om at de tilhører en flerreligiøs nasjon påvirker de teologiske tolkningene, og på mange felter ligner de ulike trossamfunnene mer på hverandre enn det globale religiøse fellesskapet de også er en del av. Litteratur Aleksov, Bojan (2005) «Adamant and Treacherous: Serbian Historians on Religious Conversions» i Pål Kolstø (red.) Myths and Boundaries in South-Eastern Europe. London: Hurst. Anderson, Benedict (1991) Imagined Communities: Refl ections on the Origins and Spread of Nationalism. London: Verso. Bajraktari, Bashkim (2006) Deklaratë e myftinisë Shkodër në lidhje me vendosjen e bustit të shenjtores katolike Nënë Tereza në ambjentet publike në Shkodër. Udha Islame (42): 1. Berger, Peter L. (1999) «The Desecularization of the World: A Global Overview» i Peter L. Berger (red.) The Desecularization of the World: Resurgent Religion and World Politics. Washington, D.C.: Eerdmans. Berisha, Sali (2009) Address of Prime Minister of Albania H.E. Sali Berisha at 64-session of UN General Assembly. Tilgjengelig på www. km.gov.al/?fq=brenda&m=shfaqart&aid=418&gj=gj2. Lesedato 4. mars Bruce, Steve (2003) Politics and Religion. Cambridge: Polity Press. Buxhuku, Gjergj (2005) Politika e thikës fetare. Shekulli 2. august.

27 Mellom Bosporos og Brussel 373 Calhoun, Craig (1997) Nationalism. Buckingham: Open University Press. Çekrezi, Konstandin (1919) Albania: Past and Present. New York, NY: The Macmillan Company. Clayer, Nathalie (1990) L Albanie, pays des derviches: les orders mystiques musulmans en Albania à l époque post-ottomane ( ). Berlin: Osteuropa-Institut der freien Universität Berlin. Clayer, Nathalie (1999) «The Issue of Conversion to Islam in the Restructuring of Albanian Politics and Identities» i Sylvie Gangloff (red.) La perception de l héritage ottoman dans les Balkans. Paris: L Harmattan. Clayer, Nathalie (2003) Der Balkan, Europa und der Islam. Tilgjengelig på Lesedato 5. juli Clayer, Nathalie (2005) Zoti në «vendin e mercedeseve». Përpjekja (20): Clayer, Nathalie (2007) Aux origines du nationalisme albanais: la naissance d une nation majoritairement musulmane en Europe. Paris: Karthala. Cohen, Anthony P. (2003) The Symbolic Construction of Community. London: Routledge. Čolović, Ivan (2002) The Politics of Symbol in Serbia. London: Hurst. Commission of the European Communities (2007) Albania 2007 Progress Report. Tilgjengelig på documents/2007/nov/albania_progress_reports_en.pdf. Lesedato 7. oktober Endresen, Cecilie (2009) «Religious diplomacy in Shkodra, Albania» i Anne Stensvold (red.) Western Balkans. The Religious Dimension. Oslo: Sypress forlag. Endresen, Cecilie (2010) Is the Albanian s Religion really «Albanianism»? Religion and Nation According to Muslim and Christian Leaders in Albania. Oslo: Faculty of Humanities, University of Oslo. Erebara, Gjergj (2009) Albania s Population 80% Muslim. BalkanInsight. Tilgjengelig på albanias-population-80-muslim. Lesedato 7. oktober Fischer, Bernd J. (2004) Shqipëria gjatë Luftës Tirana: Çabej. Hatibi, Ervin (2005) Republick of Albanania. Tirana: Ora. Kadare, Ismail (2006) Identiteti evropian i shqiptarëve. Tirana: Onufri. Keshilli i Pergjithshem i Bashkesisë Islame të Shqipërisë (2007) Deklaratë. Tilgjengelig på php?t= Lesedato 2. november Klosi, Ardian (2002) «Identitätsverständnis und konkrete Identität der Albaner». Südosteuropa Mitteilungen 42 (5 6): Maliqi, Shkëlzen (1995) Ese dhe komente: shqiptarët dhe Evropa. Përpjekja (5): Massafra, Angelo (2002) Pajtohuni me Hyjin: pesë vjet ipeshkëv në Shqipëri ( ). Shkodra: Kisha Katolike në Shqipëri.

28 Cecilie Endresen Massafra, Angelo (2009) Toleranca në bashkësi. Tilgjengelig på bashkesi.htm. Lesedato 10. august Mirdita, Rrok (2003) Për një Shqipëri me Zotin: 10 vjet arqipeshkëv në Tiranë. Tirana: Arqipeshkvia Durrës-Tiranë. Pata, Ylli (2006) Raporti i ri, shqiptarët: 38% myslimanë dhe 35% kristianë. Ish-presidenti Meidani bën të ditur raportin e përgatitur nga Oksfordi. Tilgjengelig på Lesedato 20. august Pelushi, Joan (2002) Kriptokrishtërimi në Shqipëri: një veshtrim i shkurtër historik dhe roli i tij i rëndësishmëm në substratin kulturor të shqiptarëve. Tempulli (6). Pelushi, Joan (2004) Kisha orthodokse dhe konfliktet etnike. Tempulli (9). Perica, Vjekoslav (2002) Balkan Idols: Religion and Nationalism in Yugoslav States. Oxford: Oxford University Press. Pllumi, Zef (2006) Rrno vetëm për me tregue. Shkodra: 55 publishers. Puto, Artan (2006) Fryma romantike dhe nacionaliste në debatin për «identitetin shqiptar». Përpjekja (23): Rapper, Gilles de (2002) Espace et religion: chrétiens et musulmans en Albanie du Sud. Études Balkaniques (9): Rapper, Gilles de (2008) Muslims, Christians and the Idea of «Culture» in Devoll, Southern Albania. Anthropological Notebooks 14 (2): Schmitt, Oliver J. (2008) Skënderbeu. Tirana: K&B. Schwandner-Sievers, Stephanie & Bernd J. Fischer (red.) (2002) Albanian Identities: Myth and History. London: Hurst. Simoni, Zef (2002) Drejtesia e dashunia. Shkodra: Çamaj-Pipa. Simoni, Zef (2006) Letërsia shqipe e pamë ndryshe. Shkodra: Botime françeskane. Spiro, Melford E. (1966) «Religion: Problems of Definition and Explanation» i Michael Banton (red.). Anthropological Approaches to the Study of Religion. London: Tavistock. Sulstarova, Enis (2006) Arratisje nga Lindja: orientalizmi shqiptar nga Naimi te Kadareja. Chapel Hill, NC: Globic Press. Tanushi, Darina (2005) Vlerat e fesë myslimane nuk zbehen. Gazeta Metropol 20. november. Tilgjengelig på tekst.php?idt= Lesedato 2. juli Tönnes, Bernhard (1980) Sonderfall Albanien. München: Oldenburg. Verdery, Katherine (1999) The Political Lives of Dead Bodies: Reburial and Postsocialist Change. New York, NY: Colombia University Press. Wilmart, Mickaël (2004) «Entre tolérance et concurrence. La communauté catholique et son identité dans l Albanie post-communiste». Balkanologie 8 (2):

29 Nordisk Østforum 24 [4] 2010: ISSN Flere positive men er alt negativt? Russland og hiv-epidemien Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs Aadne Aasland ph.d., forsker, NIBR Arne Backer Grønningsæter MA, forsker, Fafo Peter Meylakhs ph.d., forsker, C entre for Independent Social Research Abstract: More people are positive but is everything negative? Russia and the HIV epidemic Despite enhanced attention to HIV and AIDS among the authorities in Russia, accompanied by growing public funds to fight the epidemic, the number of HIVinfected people continues to increase. The article focuses on factors in Russian society that contribute to explaining Russia s lack of progress in curbing the epidemic. Based on interviews with a variety of actors at federal, regional and local levels, the authors examine coordination and cross-sectoral collaboration, the distribution of tasks and responsibilities between the different levels and the tension between general health promotion and targeted measures directed at the most vulnerable groups. The important role of civil society is also discussed. Stigma and discrimination in connection with HIV, which are widespread in Russian society, create obstacles for both targeting and coordination. Keywords: HIV, AIDS, Russia, civil society Mens verden for øvrig de seneste årene har sett en nedgang eller stabilisering i antall nye hiv-tilfeller, er Russland og SUS-landene det eneste større geografiske området der hiv-tallene fortsetter å stige (UNAIDS/WHO 2009). I dag regner UNAIDS (2010a) med at rundt 1,1 % av Russlands innbyggere mellom 15 og 49 år er hivsmittet. Eksakte tall er imidlertid vanskelig å fastslå siden mange av de mest utsatte gruppene ikke blir systematisk testet. Sammenlignet med land i Vesten er andelen unge blant hiv-smittede spesielt høyt. De fleste hiv-positive er narkomane som er blitt smittet gjennom bruk av infiserte sprøyter. Tidligere har åtte av ti hivsmittede oppgitt dette som smittevei. I senere år har imidlertid antallet som rapporterer seksuell smitte økt til om lag en tredjedel av de nysmittede. Det er også betydelige kjønnsforskjeller i

30 376 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs Figur 1. Utviklingen i antallet registrerte hiv-tilfeller i Russland ( ). Offisiell statistikk. (Kilde: Basert på statistikk hentet fra hjemmesiden til Det føderale aidssenteret, Antall registrerte hiv-smittede År smitte mønstre: Nesten to tredjedeler av rapporterte nysmittede kvinner er smittet gjennom seksuell kontakt, mens åtte av ti menn er blitt smittet via sprøytebruk (Avert 2010). 1 Da Russland for første gang ble konfrontert med aids på midten av 1980-tallet, var reaksjonen både fra myndigheter og befolkningen først fornektelse og bortforklaringer. Mange mente sykdommen var innført fra Vesten og at den skyldtes umoralsk 1. Kvinner utgjorde i % av de smittede, men andelen har steget kraftig de siste årene (PRCHA 2010). Økningen av seksuelt overført hiv-virus har gjort at enkelte eksperter har fryktet at hiv-epidemien kan spres fra spesielt utsatte grupper til den generelle befolkningen (se Bobrik & Twigg 2006: 10 14).

31 Flere positive men er alt negativt? 377 og forkastelig atferd. Aids ble assosiert med noen av de minst aksepterte sosiale gruppene først homofile, senere sprøytenarkomane og prostituerte og de færreste følte at sykdommen angikk dem selv. Russiske myndigheter har de senere årene vist et sterkere engasjement for å bekjempe sykdommen. Et viktig skifte skjedde da president Putin i 2003 i en tale til Føderasjonsrådet rettet søkelyset mot aidsepidemien og trusselen den representerer mot Russlands nasjonale sikkerhet. Denne talen markerte en milepæl med hensyn til å skape det nødvendige politiske rom for å bekjempe epidemien i det russiske samfunnet. I 2005 ble hiv- og aidsbekjempelse erklært som en nasjonal prioritert oppgave. Hiv og aids ble også løftet fram som ett av hovedtemaene da Russland arrangerte G8-toppmøtet i St. Petersburg i I løpet av ett år, fra 2005 til 2006, tjuedoblet myndighetene bevilgningene til hiv-relaterte tiltak, og i de påfølgende årene har budsjettet fortsatt å vokse. Samtidig ble det opprettet en statlig aidskommisjon på høyt nivå med besluttende myndighet, og et føderalt aidsprogram ( ) ble iverksatt. Internasjonale erfaringer viser entydig at hiv og aids ikke er en epidemi som kan bekjempes gjennom tradisjonelle epidemiologiske kontrolltiltak. Epidemien krever en bredere folkehelsetilnærming med en integrert innsats fra en rekke samfunnssektorer. Dette var for eksempel ett av hovedbudskapene fra Den internasjonale aidskonferansen i Wien i Her ble det understreket at forebygging, behandling, sosialpolitiske tiltak og menneskerettigheter må gå hånd i hånd for at man skal lykkes. Dette er også et viktig budskap i UNAIDS-dokumenter om forebygging av epidemien (se for eksempel UNAIDS 2010b). UNAIDS anslo i 2009 at for hver andre person som får antiretrovirale medisiner, blir fem nye smittet av hiv (UNAIDS/WHO 2009). Forebygging er med andre ord et svært viktig element innenfor hiv- og aidsarbeidet. Formålet med denne artikkelen er å diskutere om det er trekk ved det russiske samfunnet som vanskeliggjør effektive forebyggingstiltak mot utbredelsen av hiv-viruset, slik at tallet på smittede fortsetter å stige. Artikkelen belyser også betydningen av samhandling mellom og holdninger blant forskjellige aktører på ulike nivåer (føderalt, regionalt 2 og lokalt) for politikkutforming og gjennomføring av hiv-forebyggende arbeid. 2. I denne artikkelen bruker vi «region» som fellesbetegnelse på de føderale subjektene.

32 378 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs Data og metode Ved siden av bakgrunnslitteratur om hiv-situasjonen i Russland bygger artikkelen på omkring 50 kvalitative individuelle intervjuer og gruppeintervjuer med representanter for føderale, regionale og lokale myndigheter, helse- og sosialarbeidere, sivilsamfunnsorganisasjoner, internasjonale eksperter og representanter for spesielt utsatte grupper (både hiv-positive og negative) 3 gjennomført i Mens intervjuene på føderalt nivå ble gjort i Moskva, er øvrige intervjuer gjennomført i Arkhangelsk og Leningrad fylker og i St. Petersburg by. Arkhangelsk har svært lav utbredelse av hiv, mens Leningrad og St. Petersburg begge er blant de regionene i Russland som sliter med høyest andel hivsmittede i befolkningen. 5 De semi-strukturerte intervjuene og fokusgruppeintervjuene ble gjennomført av russiske og/eller norske forskere ved hjelp av en intervjuguide. De samme temaene ble dekket i alle intervjuer, men guiden inkluderte også egne spørsmål rettet mot de ulike kategoriene av informanter. Intervjuene ble tatt opp på digital opptaker, transkribert, oversatt til engelsk og kodet i programmet Open Code, en software for analyse av kvalitative intervjuer. Hiv er i Russland et kontroversielt tema, og for å sikre at informantene kunne uttale seg fritt, ble de lovet at de ikke ville bli identifisert når funnene skulle publiseres. I sitater rapporterer vi derfor kun informantenes kategori, kjønn og hvor og når intervjuet fant sted. I resten av artikkelen går vi gjennom de viktigste utfordringene Russland står overfor med hensyn til hiv-forebygging illustrert med materiale fra intervjuene. Først diskuterer vi styringsutfordringer knyttet til koordinering og samarbeid mellom ulike samfunnsaktører og mellom ulike styringsnivåer (føderalt, regionalt og lokalt). Videre drøfter vi spenningen mellom forebygging blant brede grupper versus målrettede tiltak rettet mot dem som er mest utsatte for smitte. Forebyggingsstrategier blir i stor grad 3. I prosjektet har vi konsentrert oss om sprøytenarkomane, prostituerte og menn som har sex med menn. 4. Intervjuene ble gjennomført som en del av prosjektet The Governance of HIV/AIDS Prevention in North-West Russia, finansiert av Russlandsprogrammet til Norges forskningsråd ( ) og Finlands utenriksdepartement. Samarbeidspartnere er NIBR, Fafo, Folkehelseinstituttet, Centre for Independent Social Research (St. Petersburg), Pomor universitetet og Northern State Medical University (de to siste begge Arkhangelsk). Prosjektet er beskrevet mer utførlig på prosjektets hjemmeside 5. For en oversikt over og diskusjon av regionale forskjeller i utbredelse av hiv i Russland, se Moran & Jordaan (2007). I denne artikkelen legger vi mer vekt på generelle trekk enn spesifikke forhold i de tre regionene der vi har gjennomført casestudiene.

33 Flere positive men er alt negativt? 379 påvirket av myndighetenes og hjelpeapparatets holdninger til hivepidemien og de hiv-smittede, og i et eget avsnitt diskuterer vi utbredelsen av hiv-relatert stigma og diskriminering i Russland. Til slutt tar vi opp sivilsamfunnets potensielt viktige rolle i det russiske hiv-forebyggingsarbeidet. Koordinering og tverrsektorielt samarbeid Den epidemiologiske og sosiale egenarten til hiv-epidemien har synliggjort at en ensidig medisinsk tilnærming er utilstrekkelig for å bringe den under kontroll. Vellykkede tilnærminger til epidemien er alle kjennetegnet ved en tverrsektoriell innretning der ulike ministerier samarbeider med andre statlige aktører, sivilsamfunnsorganisasjoner, det internasjonale samfunn og gjerne også privat sektor (Putzel 2004). Det største problemet med hensyn til koordinering av hiv-innsatsen i Russland synes å være at helsesystemet fortsatt er preget av den sterke spesialiseringen og vertikale innretningen det arvet fra sovjettiden (Davis & Dickinson 2004). De første forsøk på å forhindre en utbredelse av aidsepidemien fant sted mens Russland ennå var en del av Sovjetunionen og innenfor rammen av det sovjetiske helsesystemet. Dette systemet var overraskende godt skikket til å håndtere store helseutfordringer som for eksempel større epidemier og smittsomme sykdommer (Tragakes & Lessof 2003), men viste seg mindre egnet til å hanskes med et fenomen som aids. Hiv og aids ble raskt definert og etablert som et eget felt innen helsesektoren, og det ble opprettet lukkede spesialiserte aidssentre. Det medisinske personalet ved disse sentrene var isolert fra de smittede pasientene, og de fleste vegret seg for å ha direkte kontakt med aidspasienter (Kolkov 2005). Også i dag finner nesten all hiv-relatert aktivitet (testing, forebygging og behandling) både på føderalt og regionalt nivå sted på egne aidssentre. Denne organiseringen gjør at andre deler av helsesystemet ikke er forberedt på eller har kunnskap om hiv. En av våre informanter forteller at da hiv begynte å spre seg blant de sprøytenarkomane, var dette systemet ganske dårlig egnet til å utrette noe fordi det var isolert fra andre deler av helsesystemet. Annet helsepersonell visste omtrent ingenting om hiv. Det er problemet med det vertikale systemet: All ekspertise forble konsentrert Intervju med leder for russisk NGO, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

34 380 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs En slik spesialisering vanskeliggjør også integreringen med andre tilgrensende helseutfordringer. I tillegg til rehabilitering av stoffmisbrukere gjelder dette områder som tuberkulosebehandling, andre seksuelt overførbare sykdommer og mor og barn-helse. I stedet har slike spesialiserte felt en tendens til å konkurrere seg imellom om knappe ressurser (Bobrik & Twigg 2006). Våre intervjuer med russiske beslutningstakere bekrefter at hiv og aids i Russland fortsatt i stor grad blir sett på som en medisinsk utfordring og at tverrsektorielt samarbeid er mangelfullt utviklet: Jeg vil hevde at tverrsektorielt samarbeid befinner seg på spedbarnsstadiet. Og hiv/aids blir fremdeles sett på som et medisinsk problem. Det er derfor hiv- og aidsspørsmålet har forblitt et ansvarsområde for helseministeriet. 7 I dag finnes det riktignok tverrsektorielle aidskomiteer både på føderalt og regionalt nivå. Opprettelsen av disse komiteene er en følge av et sterkere russisk engasjement innenfor det internasjonale hiv- og aidsarbeidet. På føderalt nivå finnes det ikke mindre enn tre slike tverrsektorielle komiteer med ulike oppgaver og beslutningsmyndighet. Her møtes representanter fra ulike sektorer: helse, utdanning, narkotikakontroll, fengselsmyndigheter, arbeidsliv, frivillige organisasjoner etc. Imidlertid har det vist seg vanskelig å samarbeide på tvers av sektorer både fordi bevilgninger til hiv- og aidstiltak i all hovedsak blir gitt av helsemyndighetene og fordi det er en utbredt holdning i de andre sektorene at hiv og aids utelukkende er et medisinsk ansvarsområde. Representanter fra andre sektorer stiller gjerne på de obligatoriske møtene, men disse bidrar oftest kun i begrenset grad til politikkutformingen: De deltar, men deres deltakelse er, vel, de deltar når de blir presset av oss til å gjøre det. ( ) Mange av dem tenker som så: «Dette er aids, og hiv-epidemien er ansvaret til helseministeriet». Slik er det. Fortsatt er det en slik holdning. 8 Mens det er forholdsvis enkelt å identifisere hiv- og aidstiltak i helsebudsjettene, er det mye vanskeligere innenfor de øvrige ministeriene som gjennomfører tiltak mot hiv. Flere informanter 7. Intervju med hiv/aidsrådgiver i internasjonal organisasjon, russer, mann, intervjuet i Moskva, mai Intervju med ledende hiv-ekspert under helseministeriet på føderalt nivå, russisk, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

35 Flere positive men er alt negativt? 381 understreket at denne innsatsen har vært ubetydelig sett i forhold til den som skjer innenfor helsesektoren, og at det er behov for en styrket innsats fra andre samfunnsaktører: «Tverrsektorielt arbeid fungerer dårlig. ( ) Hvis andre ministerier også hadde fått finansiering og denne var fordelt mer rasjonelt, ville disse også deltatt mer aktivt.» 9 Flere av informantene gir også uttrykk for at det er svært ulike tilnærminger til aidsutfordringen innefor de ulike sektorene. Mens mange hiv- og aidseksperter innenfor helsesektoren er opptatt av å satse på og utvikle såkalte skadereduserende tiltak (harm reduction), 10 er for eksempel myndighetene innenfor narkotikakontroll tilbøyelig til å se hiv blant narkomane kun som et kriminalitetsproblem som bør møtes med straff og isolasjon. Siden helsemyndighetene står lavere i hierarkiet enn politi og øvrig ordensmakt, har sistnevnte en tendens til å få gjennomslag for sin tilnærming når det hersker motstridende syn: La oss for eksempel ta skadereduksjon. Slike programmer må bli godkjent både av helseministeriet og myndighetene for narkotikakontroll. I mange tilfeller, både på føderalt og regionalt nivå, inntar helseministeriet en nøytral posisjon inntil narkotikakontrollmyndighetene har uttalt seg. Og deres holdning til slike programmer er negativ og undertrykkende. Slik får en kriminalitetstilnærming forrang framfor en folkehelsetilnærming. 11 For en god koordinering av hiv-innsatsen er ledelse av stor betydning (Pates 2007). Flere av våre informanter framhever at personlig innflytelse eller støtte fra enkeltpersoner med politisk makt er avgjørende for at en gitt politikk skal få gjennomslag. En av våre sivilsamfunnsinformanter uttrykte det på følgende måte: Det er først og fremst snakk om personlig innflytelse, som på alle andre områder i Russland. Det samme gjelder på nasjonalt nivå. Det som skjer på hiv- og aidsfeltet på regjeringsnivå, avhenger av én person Intervju med ledende lege, Det føderale hiv/aidssenteret, mann, intervjuet i Moskva, mai Skadereduksjon er et begrep som brukes om ulike helserettede tiltak som utdeling av rene sprøyter for å forhindre at stoffbruk også fører til hiv- og hepatittsmitte. 11. Intervju med hiv/aidsrådgiver i internasjonal organisasjon, russer, mann, intervjuet i Moskva, mai Intervju med leder for russisk NGO, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

36 382 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs Flere informanter forklarte at for å få gjennomslag for et gitt tiltak, for eksempel skadereduksjonsprogrammer, må man ikke bare overbevise kolleger, men også den politiske eliten. I regionene har det stor betydning hvordan samarbeidet fungerer mellom den lokale guvernøren (eller den som er utpekt til å koordinere hivog aidspolitikken på regionalt nivå) og lederen for det regionale aidssenteret. Guvernøren kan uten videre begrunnelse og uten at han får opinionen mot seg redusere de økonomiske bidragene til aidssentrene. Lederne for aidssentrene må derfor balansere hensynet til for eksempel behovet for skadereduserende tiltak opp mot forholdet til de lokale myndighetene: Du er en underordnet. Sett at du var ledende doktor på aidssenteret, din sjef er den regionale helseministeren, den regionale helseministeren har sin sjef, guvernøren. Og hvis du klager på sjefen din, blir du en plage, og guvernøren kan bytte deg ut. 13 Forholdet mellom sentralt, regionalt og lokalt nivå Fordeling av ansvar og oppgaver mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter er et viktig tema innen hiv- og aidsforebygging. Store føderale stater opplever i denne sammenheng helt spesielle utfordringer: Samtidig som landene må utarbeide overordnede nasjonale strategier, må de også ta hensyn til ulike demografiske, kulturelle og politiske forhold i de enkelte delene av føderasjonen (Gómez 2006). Også i den russiske hiv- og aidspolitikken er det en spenning mellom innsatsen som gjøres på føderalt nivå og den som påligger regionale og lokale myndigheter. Etter Sovjetunionens oppløsning har det tidligere svært sentraliserte helsevesenet blitt kraftig desentralisert (Manning & Tikhonova 2009), og dette gjelder også på hiv- og aidsområdet. Når hiv og aids har blitt et prioritert anliggende på føderalt nivå, skulle man tro det ble vanskeligere å ignorere for ledere på lavere nivåer. Det er imidlertid ingen automatikk i at den offisielle anerkjennelsen av hiv-epidemiens alvor omsettes i politisk handling i regionene. Paradoksalt nok kan den sterke desentraliseringen av myndighet på helseområdet dermed slå negativt ut for implementeringen av den nasjonale hiv- og aidspolitikken. 13. Intervju med hiv/aids-rådgiver i internasjonal organisasjon, russer, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

37 Flere positive men er alt negativt? 383 Drift av sykehus og regionale aidssentre påligger for eksempel de regionale myndighetene. Lovgivningen for øvrig er imidlertid vag når det gjelder å skille mellom ansvarsområder på de ulike nivåene (Danishevski et al. 2006), og helseministeren har kun begrenset mulighet til å påvirke hiv- og aidspolitikken på regionalt nivå. De regionale myndigheters håndtering av hiv- og aidsutfordringen er derfor viktig: Greit, det er en føderal aidslov, det er en lov, den må følges, uten tvil. Men flertallet av andre dokumenter, hvis ikke alle, er kun anbefalinger. Det er opp til regionale myndigheter om man vil følge dem. Det kan være betydelig regional variasjon. Selvsagt er regionale myndigheter oppmerksomme på mange av anbefalingene. Tjenestene som tilbys er basert på slike anbefalinger. Men i virkeligheten blir mange av anbefalingene stående urørt på hylla. Ingen leser dem, og innsatsen forblir som den har vært. 14 De fleste av våre informanter både blant føderale og regionale myndigheter så vel som russiske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner påpeker store regionale forskjeller med hensyn til hiv- og aidstiltak. Noen understreker imidlertid at dette også kan være positivt: I praksis er det veldig stor frihet for den enkelte region til å formulere sin egen politikk for hiv-forebygging. Man må ta hensyn til spesifikke trekk ved de enkelte regionene ( ), det kan ikke lages en politikk for hele landet. 15 Så langt har det meste av opptrappingen av hiv-innsatsen i Russland skjedd innenfor rammen av de føderale budsjettene, og først og fremst i forbindelse med det nasjonale helseprogrammet Zdorovje, som ble initiert av president Putin i 2006, og som skal avsluttes i inneværende år. Det finnes også et «Målrettet program for å forebygge og bekjempe sosialt viktige sykdommer » med et eget underprogram viet kampen mot hiv og aids (TPAA 2006). Den føderale innsatsen går først og fremst til behandling av hiv-smittede, diagnostisering og overvåkning. Direkte forebyggende tiltak får derimot begrenset støtte: I 2006 ble for eksempel kun 8 % av føderale hiv- og aidsmidler allokert til forebyggings- og utdanningstiltak (Lussier & McCullaugh 14. Intervju med leder for russisk NGO, mann, intervjuet i Moskva, mai Intervju med ledende hiv-ekspert under helseministeriet på føderalt nivå, russisk, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

38 384 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs 2009). 16 En slik fordeling er imidlertid ikke ulik den man finner i en rekke andre land, særlig etter at det ble allmenn tilgang til antiretrovirale medisiner. 17 Den økte innsatsen på føderalt nivå har inntil videre ikke blitt fulgt opp med tilsvarende økning i regionale og lokale budsjetter. Med omfattende helseutfordringer og lite kunnskap om epidemien på alle samfunnsnivåer har hiv og aids lett for å komme langt ned på listen over prioriterte oppgaver på regionalt og lokalt nivå. Mange lener seg på den økte føderale innsatsen, som dekker mye av behovet for medisiner til de som er hiv-smittet. Heller ikke når det gjelder forebyggingsprogrammer har regio nale myndigheter vært spesielt aktive. Det er riktignok store regio nale forskjeller (Lussier & McCullaugh 2009), men i det store og hele prioriteres ikke forebygging verken på regionalt eller lokalt nivå: Hovedproblemet er mangelfull finansiering av, og dårlig kvalitet på, forebyggende arbeid. ( ) Vi har regioner og vi har kommuner, hver med sine budsjetter. Vi vil først se en endring når regionene og kommunene begynner å allokere midler til aidsforebygging. Det skjer ikke i dag, nesten ingen steder. 18 Det er regionale myndigheter som bestemmer hvilke forebyggingsprogrammer som skal tillates. Sprøytebytteprogrammer er for eksempel kun tillatt i om lag halvparten av Russlands regioner. Regionale myndigheter kan også sette ned foten for programmer finansiert av internasjonale donorer. Innrettingen av hiv-forebyggingen: Målrettet innsats eller generelle helsefremmende tiltak? I mange land har diskusjonene om forebygging av hiv-smitte pendlet mellom fokus på tiltak rettet mot særlig utsatte grupper på den ene siden og tiltak rettet mot den allmenne befolkningen på den 16. Innenfor helseprogrammet Zdorovje går nærmere 60 % av tiltakene rettet mot å bekjempe hiv, hepatitt B og hepatitt C (i 2009: 9,3 milliarder rubler) til behandling av smittede og syke. Diagnostisering og overvåkning utgjorde 37 % av budsjettet, mens bare 4 % var avsatt til forebygging. Det må imidlertid bemerkes at summen brukt til forebygging ble doblet fra 2008 til 2009 (fra 200 til 400 millioner rubler). Tall fra Rospotrebnadzor lastet ned fra Man kan ikke skille skarpt mellom behandling og forebygging. Det er enighet om at behandling med antiretrovirale legemidler også bidrar til forebygging fordi det gjør den enkelte hiv-smittede mindre smittsom. 18. Ledende lege, Det føderale hiv/aidssenteret, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

39 Flere positive men er alt negativt? 385 andre. Allmennrettede tiltak mot hiv er viktige for å spre kunnskap om hvordan hiv smitter og hvordan man kan beskytte seg, samt for å redusere stigma og diskriminering av sårbare grupper. Internasjonale erfaringer tilsier imidlertid at skal man redusere hiv-tallene, må man balansere den allmenne innretningen med målrettede tiltak mot de mest sårbare gruppene. I Russland, hvor så lite av finansieringen av hiv-tiltak går til forebygging, blir det desto viktigere hvordan den begrensede innsatsen innrettes. På spørsmål om tiltakene først og fremst er rettet mot den generelle befolkningen eller mot spesielle målgrupper, svarte nesten alle informantene uavhengig av ståsted at det er den generelle befolkingen som blir prioritert. Disse tiltakene består gjerne i mediekampanjer eller tiltak rettet mot ungdom, som for eksempel konserter med innslag av informasjonsvirksomhet. Effekten av slike kampanjer har ikke vært evaluert, men for de mest utsatte gruppene ser de ut til å ha liten relevans (Meylakhs et al. 2010). Når det gjelder forebygging innen utdanningssektoren, er det de siste årene blitt utvist sterkere press fra konservative foreldregrupper og den russisk-ortodokse kirken. Det har vært tilfeller der mer eksplisitt seksualundervisning, for eksempel når det gjelder hvordan man kan beskytte seg mot hiv-smitte, er blitt tatt ut av skolenes læreplaner etter slikt press: Når det gjelder hiv og aids, reises det spørsmål om man skal kunne snakke om dette i skolen i det hele tatt før barna er 18 år. (. ) På den ene siden har vi interesseorganisasjoner som sier: «La oss snakke om kondomer på skolen. Barn dør og vi må redde dem». På den annen side har vi et antall foreldreorganisasjoner og religiøse organisasjoner som sier: «Snakk kun om avholdenhet og familieverdier, ingenting annet». Og her er vi vi forsøker å finne en gylden middelvei. 19 Målrettede tiltak mot de mest utsatte gruppene er mangelvare i Russland: Det er svært få forebyggingstiltak rettet mot prostituerte, og tiltak rettet mot menn som har sex med menn er nærmest ikke-eksisterende. Spesielt alarmerende er imidlertid mangelen på tiltak rettet mot sprøytenarkomane som jo utgjør hoveddelen av de smittede. En NGO-leder sa det på denne måten da han ble bedt om å kommentere årsakene til mangelen på slike tiltak: 19. Ledende beslutningstaker innen hiv-forebyggingsarbeid i russiske skoler, utdanningsministeriet, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

40 386 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs Faktisk er det svært få fordomsfrie beslutningstakere som støtter hivforebygging blant sårbare grupper. Dette er i virkeligheten et svært sensitivt tema. Å dele ut sprøyter og kondomer er kontroversielt. Det finnes mange politisk korrekte innsatsområder, for eksempel innsats mot ungdom. Dette er mye mindre sensitivt. Derfor brukes mesteparten av midlene som skal gå til forebygging som i utgangspunktet er svært små til politisk korrekte mediekampanjer. ( ) Dette innebærer en stor risiko for de sårbare gruppene, fordi disse får støtte gjennom uforutsigbare, internasjonale finansieringskilder. 20 Metadon og annen substitusjonsbehandling som blir foreskrevet ved opioidavhengighet er forbudt i Russland. Andre skadereduksjonsprogrammer, som for eksempel programmer for sprøytebytte, fortsetter å være svært kontroversielle. Med anslagsvis nesten 2 millioner injiserende sprøytebrukere hadde Russland i 2008 kun 69 programmer for innbytte av brukte eller utdeling av rene sprøyter (IHRDP 2008). En fersk rapport viser at andelen sprøytenarkomane som er dekket av forebyggingsprogrammer mot hiv gikk ned fra 24 % i 2007 til 14 % i 2009 (Kononova 2010). Mens myndighetene finansierte 15 slike programmer i 2006, hadde de kuttet til 3 programmer i 2007 (Avert 2010), og i dag er det ingen statlig finansierte sprøytebytteprogrammer tilbake. De programmene som fortsatt eksisterer er finansiert av Det globale fondet for bekjempelse av aids, malaria og tuberkulose (heretter GF) eller ikke-statlige finansieringskilder. De internasjonalt finansierte NGOene rapporterer om problemer med å implementere skadereduserende tiltak i regionene. En bred tilnærming til hiv-forebygging på regionalt nivå er avhengig av et aktivt samspill mellom statlige aktører, frivillige organisasjoner og lokale aktører. Uenighet mellom myndighetene og enkelte organisasjoner om nytten og ønskeligheten av å iverksette skadereduserende tiltak viser imidlertid hvor komplisert dette samspillet er. Og selv i regioner der skadereduksjonsprogrammer tolereres, er det kun et mindretall av sprøytebrukerne som har tilgang til disse. De fleste narkomane i Russland får kun tilbud om behandling på såkalte narkologiske sentre der avrusning og psykoterapi står sentralt. Mange av våre informanter stiller spørsmålstegn rundt kvaliteten på behandlingen, og tilbakefallsprosenten er høy: Intervju med leder for russisk NGO, mann, intervjuet i Moskva, mai Dette støttes av en forholdsvis ny studie som fant at mer enn halvparten var tilbake i misbruk allerede en måned etter at behandlingen var avsluttet, og hele 95 % innen det hadde gått et år (IHRDP 2008).

41 Flere positive men er alt negativt? 387 Vi har ikke et effektivt system for å hjelpe narkomane. Vi mangler programmer for denne typen behandling og rehabilitering. Det finnes knapt rehabilitering av narkomane i Russland, kun noen få sentre. De er veldig små og har liten kapasitet. Det er [generelt] ingen anerkjennelse av dette problemet på regionalt nivå, selv om noen regioner er bedre enn andre. 22 Siden Russland har beveget seg fra å være et lavinntekts- til et mellominntektsland, er det strengt tatt ikke lenger berettiget til å motta støtte fra GF; tvert imot er landet nå blitt en bidragsyter til fondet. Russiske NGOer som tidligere hadde arbeidet med GF-finansierte programmer, var blitt forespeilet av russiske helsemyndigheter at programmene ville fortsette også etter prosjektperiodenes utløp, men med russisk finansiering (Blagotvoritel nyj sajt 2010). Det vakte derfor stor oppstand da helse- og sosialminister Tatjana Golikova sommeren 2009 uttalte at russiske myndigheter ikke ville prioritere målrettede skadereduksjonsprogrammer, men heller konsentrere innsatsen om generelle helsefremmende tiltak for å forebygge aids. Med forespeilet utfasing av GF-programmene så framtiden for skadereduksjonsprogrammer med ett dyster ut (Hungarian Civil Liberties Union 2009). Samme høst fattet GFs styre en beslutning om at man til tross for Russlands status som mellominntektsland ville fortsette å finansiere skadereduksjonsprogrammer i Russland fram til 2011 og at man ville revurdere sin policy med hensyn til tildelingskriterier i løpet av 2010 (Global Fund 2009). En avgjørelse er ventet i oktober Uavhengig av hva GF beslutter, ser det uansett ut til at de sannsynligvis viktigste tiltakene med tanke på å forebygge hiv i Russland også i det videre vil fortsette å avhenge av internasjonal finansiering. Holdninger til hiv og hiv-smittede Holdninger til hiv og til hiv-smittede er med på å påvirke hiv-politikken. At hiv-smitte er forbundet med stigma, er derfor til hinder for effektiv forebygging av hiv og aids. Videre er det også slik at jo større stigma som er forbundet med hiv, jo mer vil folk med risikoatferd unngå å teste seg, og mange vil kvie seg for å oppsøke nødvendige helsetjenester. Mange unnlater å fortelle andre, også seksuelle partnere eller folk de deler sprøyter med, om sin hiv-status. Stigma virker også inn på livskvalitet og den psykiske velferden til dem som er smittet (Abel et al. 2004). For at folkehel- 22. Intervju med hiv/aids-rådgiver, internasjonal NGO, kvinne, intervjuet i Moskva, mai 2008.

42 388 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs sestrategier for forebygging og behandling skal være effektive, er det derfor viktig at man forstår den kulturelle konteksten der slikt stigma oppstår (Goldin 1994). Tidligere studier av hiv-relatert stigma har vist at med hensyn til utbredelsen av slikt stigma, er Russland ikke så forskjellig fra andre industriland som befinner seg i en tidlig fase av epidemien (Balabanova et al. 2006). Befolkningen bebreider gjerne dem som er hiv-smittet for umoralsk atferd, enten dette er sprøytebruk, seksuelt promiskuøs atferd eller homoseksuelle handlinger. Hiv blir av mange sett på som en velfortjent straff, og det er ikke uvanlig å mene at de smittede bare har seg selv å skylde. Folk skiller imidlertid gjerne mellom dem som de mener kan bebreides for sin atferd og dem som er «uskyldig» smittet (gjennom blodoverføringer, smitte fra utro partner, mor til barn-smitte, eller lignende) (ibid.). Mange av våre informanter (representanter for helsemyndigheter og russiske og internasjonale hiv- og aidseksperter) oppga stigma og diskriminering av marginaliserte grupper som ett av de største hindre for en effektiv hiv-forebygging i Russland. Flere understreker at stigma og diskriminering av hiv-positive gjennomsyrer alle samfunnslag, fra den føderale regjeringen til den vanlige mann og kvinne. Dette fører til at hiv til tross for mange fine ord og taler ikke blir høyt prioritert, og særlig ikke slike tiltak som omfatter de mest utsatte gruppene. Når holdningene til narkomane og andre spesielt utsatte grupper er preget av skepsis eller likegyldighet, bidrar dette til at aidsekspertene, som gjerne støtter mer integrerte tilnærminger, får lite gjennomslag. Mange informanter hevdet at slike negative holdninger til de mest sårbare gruppene også er alminnelig i helsevesenet og, som det ble sagt av en høytstående informant innen det russiske helsesystemet: «Leger og sykepleiere vil ikke anstrenge seg for å yte tjenester til sprøytenarkomane». 23 Med knappe offentlige ressurser er det en utbredt oppfatning at man bør prioritere allmennbefolkningen og ikke dem som har en «selvforskyldt» sykdom. Våre intervjuer med hiv-positive i Nordvest-Russland gir imidlertid et mer nyansert bilde av deres egen opplevelse av stigma og diskriminering enn det man kunne forvente. De fleste opplever at de menneskene de forholder seg til i helsevesenet (i hovedsak medisinsk personell ved de regionale aidssentrene) behandler dem 23. Intervju med ledende hiv-ekspert under helse- og omsorgsministeriet på føderalt nivå, russisk, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

43 Flere positive men er alt negativt? 389 med respekt og integritet. Mange hiv-positive har et sterkt personlig forhold til de ansatte på aidssentrene og opplever at de får både den støtte og behandling de trenger. Riktignok er de færreste fornøyd med den informasjon og støtte de fikk da de ble informert om sin hiv-status, men flere tilskriver dette sjokket de fikk da de ble informert om at de var hiv-positive og at de på det tidspunkt uansett ville vært lite lydhøre for slik informasjon. Noen av informantene har opplevd stigma og diskriminering når de har brukt mer allment innrettede helsetjenester. I slike helseinstitusjoner vil de ansatte typisk ha liten erfaring med hiv og aids og hvordan en skal forholde seg til hiv-positive (Bobrik & Twigg 2006). Forholdsvis mange, både hiv-positive og andre blant de spesielt utsatte gruppene, har opplevd diskriminering av politi og andre representanter for ordensmakten, som for eksempel fengselsvesenet: «Og der, i [navn på fengsel], fikk ikke hivpositive tannbehandling. Det var ingen regel som var sånn, det bare skjedde ikke. Folk hadde de forferdeligste tannlidelser.» 24 Mange av de hiv-positive sprøytebrukerne har opplevd diskriminering som først og fremst er relatert til at de er narkomane, ikke deres hiv-status. Flere av opplevelsene som ble formidlet var brutale. Det er for eksempel ikke uvanlig at sprøytenarkomane blir trakassert av politiet utenfor steder der de kan få utdelt rene sprøyter. Slik opptreden fra politiets side kan underminere skadereduksjonsprogrammene. Mange av våre hiv-smittede informanter forteller om skam og selvbebreidelse over å ha blitt smittet og over de handlinger som førte til smitten. De fleste formidler imidlertid at denne skammen var sterkest til stede den første tiden etter at de fikk hiv-diagnosen, og har avtatt etter hvert: I begynnelsen bebreidet jeg meg selv. Jeg bebreidet meg for at jeg var tankeløs, for at jeg var så dum og at dette hendte. Vel, nå bebreider jeg i hvert fall ikke meg selv lenger. Jeg mener, det har gått over. 25 Veldig få er helt åpne om sin hiv-status; her skiller ikke Russland seg så mye fra andre land. De fleste har likevel et lite nettverk av folk som kjenner til at de er hiv-positive, ofte en partner, nære familiemedlemmer eller venner. Svært få rapporterer tilfeller der de er blitt utstøtt eller diskriminert av sine nærmeste på grunn av 24. Intervju med hiv-positiv sprøytebruker, mann, intervjuet i Arkhangelsk, mai Intervju med hiv-positiv sprøytebruker, kvinne, intervjuet i St. Petersburg, oktober 2009.

44 390 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs at de er hiv-smittet. Tvert imot ga mange uttrykk for at de hadde møtt mye omsorg og støtte fra dem som står dem nærmest. Sivilsamfunnets rolle Enkelte vil hevde at manglende utvikling av sivilsamfunnet i Russland kan forklares med at landet ikke har noen tradisjon for påvirkning nedenfra. Det gamle kommunistiske systemet kollapset ovenfra, og med et, riktignok omstridt, unntak på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, har ikke sivilsamfunnet i Russland vist kraft til å utfordre landets maktstrukturer i vesentlig grad (Evans et al. 2005). Andre utfordrer tanken om at historiske forhold skal være til hinder for betydelige samfunnsendringer, herunder utviklingen av et levedyktig sivilsamfunn. Disse vektlegger ofte at det er forhold i samtiden som hindrer utvik lingen av et sterkt sivilsamfunn i Russland, slik som for eksempel fattigdom, økende sosial ulikhet og krisen i helsesektoren, så vel som spesifikke sider knyttet til regimet (Nemyria 2002). Et fellestrekk for begge disse tilnærmingene er et relativt negativt syn på sivilsamfunnets bidrag når det gjelder å forme den russiske samfunnsutviklingen. Når UNAIDS og andre internasjonale organisasjoner understreker viktigheten av bidrag fra sivilsamfunnet for å bekjempe hiv og aids, skulle man derfor kanskje tro at Russland ligger dårlig an i så måte. I en populærvitenskapelig artikkel i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet skrev imidlertid Hannah Brown i 2006 om hiv-situasjonen i Russland under overskriften «Russlands blomstrende sivilsamfunn holder nøkkelen til hiv» (Brown 2006). Her framhevet hun nettopp hvor viktig sivilsamfunnet i Russland har vært for å sette hiv og aids på dagsordenen. Det kan synes som et paradoks at det kan eksistere et «blomstrende» sivilsamfunn akkurat på hiv-området, mens landet samtidig har sett en negativ utvikling for sivilsamfunnsorganisasjonene under ett. Våre intervjuer med nøkkelpersoner innen hiv- og aidsfeltet i Russland bekrefter imidlertid både at sivilsamfunnet på dette området er høyst levedyktig og at russiske myndigheter må ta hensyn til sivilsamfunnets innspill når de skal utforme hiv- og aidspolitikk. Mens rollen til øvrige internasjonale organisasjoner blir nedtonet, understreker et stort flertall av informantene GFs betydning for russisk hiv- og aidsforebyggende arbeid. GF-bevilgningene er i stor grad rettet mot de mest

45 Flere positive men er alt negativt? 391 utsatte gruppene, og det er russiske sivilsamfunnsaktører som er forvaltere av disse midlene. Russiske myndigheter var i utgangspunktet skeptiske til at russiske sivilsamfunnsorganisasjoner skulle forvalte så betydelige beløp på hiv- og aidsfeltet, og GF legger vanligvis stor vekt på å samarbeide med myndighetene i sin tildelingspolitikk. Det er derfor verdt å merke seg at Russland er ett av de land der GF har gått imot anbefalinger fra stedlige myndigheter om hvilke prosjekter som skal gis støtte. Etter at prosjektene først var innvilget støtte, har imidlertid russiske myndigheter valgt å sam arbeide med de aktuelle sivilsamfunnsorganisasjonene. Hva kan være grunnen til at sivilsamfunnsorganisasjoner står sterkere innenfor hiv- og aidsfeltet enn på andre samfunnsområder? En av grunnene er trolig at helsesektoren, til tross for økte føderale bevilgninger, er underfinansiert i mange regioner. Sivilsamfunnsorganisasjoner med ekstern finansiering kan derfor bidra med betydelige ressurser. Mange i utgangspunktet skeptiske representanter for regionale myndigheter har innledet samarbeid med disse organisasjonene fordi de har sett mulighetene for bevilgninger til lokal helseinnsats. En av våre sivilsamfunnsinformanter sa følgende: «NGOer [på feltet] er sterke fordi vi har penger». 26 En annen grunn til sivilsamfunnets sterke stilling på dette området kan være at det, til tross for en del kontroversielle spørsmål knyttet til forebyggingsstrategier, ikke er et område som truer etablerte maktstrukturer. Å bedre helseforholdene er en nasjonal prioritering, og internasjonale bidrag er dermed mindre utsatt for mistenkeliggjøring fra myndighetenes side sammenlignet med for eksempel aktiviteter knyttet til menneskerettighetssituasjonen eller politiske prosesser. Ved å fokusere på organisasjoner som opererer innenfor områder som oppleves som truende av landets maktstrukturer, presenterer etter vår mening vestlig analyse av utviklingen innenfor det russiske sivilsamfunnet et for pessimistisk bilde. Det er ingen tvil om at sivilsamfunnsorganisasjonene er blitt mer profesjonelle i løpet av de årene de har arbeidet med hiv og aids. En viktig faktor for å oppnå suksess er at man tar hensyn til kontekstuelle forhold. En sentral sivilsamfunnsaktør som koordinerer et større GF-prosjekt, kom med følgende betraktning: 26 Intervju med leder for russisk NGO, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

46 392 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs Min erfaring er at det er fullstendig nytteløst å arbeide med dem som ikke er engasjert på feltet. Jeg har sett en masse internasjonale prosjekter der donorene kommer, drar igjen, og det er ikke noe igjen etter dem. Kun fordi de har valgt feil samarbeidspartnere og ønsker å være hyggelige mot dem ( ) det fungerer ikke her i Russland. Vår suksess kommer av at vi ikke arbeider på den måten. Vi har valgt å samarbeide med mennesker som vil ha endring og som vil bidra til slik endring. Vi ser resultater. ( ) Vi har valgt en annen framgangsmåte i vårt arbeid med regionene enn mange andre NGOer. Vi har alltid vært litt dominerende. Vi behandler [de ansvarlige i regionene] ikke som våre likemenn, det er ikke måten man bør arbeide i Russland. ( ) Du må identifisere en person som kan ta beslutninger, og du må stille klare betingelser. Her er det vi kan gi deg: penger, ressurser, opplæring. Her er det vi forventer fra deg: sprøyte bytte pro gram mer. Og dersom du ikke følger opp, så avslutter vi samarbeidet. Dette er et språk de forstår. Det blir ikke tatt som en fornærmelse her i Russland. 27 Samtidig som sivilsamfunnet er forholdsvis sterkt på hiv-feltet i Russland, bør man likevel ikke overdrive dets rolle. For det første er det store regionale forskjeller; i mange regioner er det både svært få sivilsamfunnsaktører på området og liten aktivitet blant de få som tross alt eksisterer. I en rekke regioner har også lokale myndigheter valgt å ikke samarbeide med sivilsamfunnsaktører, noe de sistnevnte er helt avhengige av for å kunne påvirke situasjonen. For det andre er det viktig å merke seg at organisasjonene fremdeles tross alt bare dekker en liten andel av de mest utsatte gruppene med forebyggingstiltak. Selv om sivilsamfunnsorganisasjoner sannsynligvis har bidratt til å spre mer pragmatiske holdninger med hensyn til skadereduksjonsprogrammer, har de dessuten i liten grad utfordret myndighetenes motstand mot metadon og annen substitusjonsterapi. Videre er det fremdeles uvisst hva som vil skje når støtten fra de store GF-programmene opphører. Som nevnt over, tyder utviklingen på at russiske sivilsamfunnsorganisasjoner fortsatt må stole på internasjonale donorer, først og fremst GF, for å kunne videreføre kontroversielle og helt nødvendige forebyggingstiltak rettet mot sårbare grupper. 27. Intervju med leder for russisk NGO, mann, intervjuet i Moskva, mai 2008.

47 Flere positive men er alt negativt? 393 Konklusjon I denne artikkelen har vi diskutert forhold som bidrar til økningen i hiv-smitte i Russland. En segmentert institusjonell struktur vanskeliggjør en folkehelsetilnærming, idet sistnevnte forutsetter at det gjøres en integrert tverrsektoriell innsats mot hiv-epidemien både innenfor helsetjenesten så vel som i samspill med utdanningssystem og andre berørte samfunnsområder. Ansvarsfordelingen mellom det føderale, regionale og lokale nivået er uavklart, og på regionalt nivå er man avhengig av beslutningstakere som ikke nødvendigvis verken har hiv høyt på sin dagsorden eller kunnskap om effektiv hiv-forebygging. Diagnostisering, overvåkning og behandling blir fremdeles prioritert framfor forebygging, og forebyggingstiltakene er også lite målrettede mot spesielt utsatte grupper. Disse forholdene må sees i sammenheng med en utbredt skepsis i alle lag av befolkningen mot de sosiale grupper som er spesielt utsatt for smitte. Vi har imidlertid også pekt på sider ved utviklingen som bidrar til å begrense spredningen av hiv-viruset i Russland. Økt synlighet og innsats på føderalt nivå har gjort det vanskeligere for ledere på lavere nivåer å ignorere sykdommen. Videre har sivilsamfunnet, særlig gjennom flere større prosjekter støttet av GF, gjennomført viktige prosjekter på hiv- og aidsfeltet, kanskje et paradoks med tanke på sivilsamfunnets utsatte stilling i dagens Russland. Som det går fram av diskusjonen over, står imidlertid Russland overfor store utfordringer når det gjelder å redusere hiv-spredningen. Innføring av et bedre behandlingstilbud for hiv-smittede, som Russland i stor grad har implementert, hjelper bare i begrenset grad så lenge tallet på nysmittede fortsetter å øke. Det siste året har økningen i hiv-tallene i det tidligere Sovjetunionen kommet mye høyere på den internasjonale dagsorden. Situasjonen i disse landene ble løftet fram som ett av hovedtemaene på Den internasjonale aidskonferansen i Wien i juli Særlig rettes det større oppmerksomhet mot landene som har en høy andel smittede blant sprøytemisbrukere. Konferansens slutterklæring, Wien-deklarasjonen, 28 oppfordrer til en mer erfaringsbasert narkotikapolitikk der skadereduksjon blir vektlagt framfor ensidig bruk av straff. Lite tyder imidlertid på at Russland vil bøye av for internasjonalt press, og eventuelle endringer vil sannsynligvis først inntreffe når ledende politikere innad i Russland virkelig går 28. Wien-deklarasjonen kan lastes ned fra og Den internasjonale aidskonferansens hjemmeside finnes på (lesedato 20. september 2010).

48 394 Aadne Aasland, Arne Backer Grønningsæter og Peter Meylakhs inn for dem. Våre intervjuer viser at mer målrettet forebyggingsarbeid finner støtte både blant sentrale aktører i helsesystemet og i sivilsamfunnet, men at disse aktørene ikke har tilstrekkelig innflytelse til å få gjennomslag for sitt syn i dagens Russland. Litteratur Abel, Elizabeth, Lynn Rew, Eva-Maria Gartner & Carol L. Deville (2004) Cognitive Reorganization and Stigmatization among Persons with HIV. Journal of Advanced Nursing 47 (5): Avert (2010) HIV and AIDS in Russia, Eastern Europe & Central Asia. Tilgjengelig på Lesedato 20. september Balabanova, Yanina, Richard Coker, Rifat Atun & Francis Drobniewski (2006) Stigma and HIV Infection in Russia. AIDS Care 18 (7): Blagotvoritel nyj sajt ANTI SPID (2010) Federal nyj bjudzjet v godakh vydelit na bor bu i profi laktiku SPIDa svysje 30 mlrd rublej. Tilgjengelig på Lesedato 20. september Bobrik, Alexey & Judyth L. Twigg (2006) «HIV/AIDS in Russia» i Judyth L. Twigg (red.) HIV/AIDS in Russia and Eurasia. New York, NY: Palgrave Macmillan (1 40). Brown, Hannah (2006) Russia s Blossoming Civil Society Holds the Key to HIV. The Lancet 368 (9534): Danishevski, Kirill, Dina Balabanova, Martin McKee & Sara Atkinson (2006) The Fragmentary Federation: Experiences with the Decentralized Health System in Russia. Health Policy and Planning 21 (3): Davis, Christopher & Ben Dickinson (2004) Priorities, Government Institutions and Foreign Assistance in the Fight against HIV/AIDS in Russia. Public Administration and Development 24 (1): Evans, Alfred B.jr., Laura A. Henry & Lisa McIntosh Sundstrom (red.) (2005) Russian Civil Society: A Critical Assessment. Armonk, NY: M.E. Sharpe. Global Fund (2009) Global Fund to Provide $24 Million of New Funding to Fight HIV/AIDS in Russia. Tilgjengelig på en/pressreleases/?pr=pr_ Lesedato 20. september Goldin, C. S. (1994) Stigmatization and AIDS: Critical Issues in Public Health. Social Science and Medicine 39 (9): Gómez, Eduardo G. (2006) The Politics of Government Response to HIV/AIDS in Russia and Brazil: Historical Institutions, Culture, and State Capacity. Harvard Initiative for Global Health Working Paper Series (4).

49 Flere positive men er alt negativt? 395 Hungarian Civil Liberties Union (2009) Offi cially Neglected. Tilgjengelig på Lesedato 20. september IHRDP (2008) Harm Reduction Developments New York, NY: International Harm Reduction Development Program of the Open Society Institute. Kolkov, V.V. (2005) HIV/AIDS in Russia: Alarming Signs. Russian Politics and Law 43 (1): Kononova, Svetlana (2010) Impalpable Danger. Global Business Coalition on HIV/AIDS, Tuberculosis and Malaria. Tilgjengelig på Lesedato 29. september Lussier, Danielle N. & Marcy E. McCullaugh (2009) Epidemic Breakpoint: Confronting HIV/AIDS in Russia s Regions. Problems of Post- Communism 56 (1): Manning, Nick P. & Nataliya Tikhonova (red.) (2009) Health and Health Care in the New Russia. Surrey: Ashgate. Meylakhs, Peter, Aadne Aasland & Arne B. Grønningsæter (2010) Drug Users Perceptions of HIV Prevention Programmes in North-West Russia. Presentasjon på XVIII International AIDS Conference, Wien. Abstract tilgjengelig på aspx?aid= Lesedato 20. september Moran, Dominique & Jacob A. Jordaan (2007) HIV/AIDS in Russia: Determinants of Regional Prevalence. International Journal of Health Geographics 6 (22): 2 9. Nemyria, Hryhoriy (2002) «Civil Society in Russia» i Janusz Bugajski (red.) Toward an Understanding of Russia: New European Perspectives. New York, NY: Council of Foreign Relations (13 26). Pates, Michale (2007) Engendering Bold Leadership against HIV/AIDS. HIV/AIDS Policy and Law Review 12 (1): PRCHA (2010) Affected Populations. Tilgjengelig på bestpractices/index.php?id=77. Lesedato 20. september Putzel, James (2004) Public Policy Responses to HIV/AIDS in Africa. Genève: United Nations. TPAA (2006) O finansirovanii mer po profilaktike i borb be s VITSJ/ S PIDom v Rossii. Informatsionnyj bjulleten 3 (7): 1 14 Tragakes, Ellie & Suszy Lessof (2003) Health Care Systems in Transition: Russian Federation. København: WHO Regional Office for Europe. UNAIDS/WHO (2009) AIDS Epidemic Update Genève: UNAIDS. UNAIDS (2010a) Russian Federation. Tilgjengelig på org/en/countryresponses/countries/russian_federation. Lesedato 20. september UNAIDS (2010b) Joint Action for Results. UNAIDS Outcome Framework Tilgjengelig på Lesedato 20. september 2010.

50

51 Nordisk Østforum 24 [4] 2010: ISSN På tvers av sosiale grenser Utdanning av profesjonelle sosialarbeidere i Russland i perioden Victoria Tevlina Abstract: Across Social Divides: Training of Professional Social Workers in Russia, The article examines in a context of social-economic and political conditions the emergence of an embryonic system of professional training within the field of social services in Russia in the period 1840 to Because of widespread poverty and increasing migration due to overpopulation in rural areas and incipient industrialization, there was a growing need for training in and professionalization of social assistance. Based on archival studies, the author analyses the role of representatives of the state, as well as of various philanthropic, pedagogical-educational and scientific associations and societies, in the formation of courses and professional training. It is found that it was nationwide charities that first attempted to introduce more professional training. Up to the revolution, due to the lack of a clearly formulated social policy, the state did not actively coordinate the various efforts or regulate the profession. Nevertheless, significant and valuable experience that came to play an important role in the further development of the field was accumulated during this period. Keywords: charities, Russia, professionalization, social work, training Victoria Tevlina seniorforsker ved Barents instituttet Profesjonsutdanning for sosialarbeidere ble først etablert i Russland for mindre enn 20 år siden. Det finnes imidlertid en rik historisk erfaring med utdanning av spesialister innenfor sosialomsorg i perioden frem til Oktoberrevolusjonen. I en periode hvor dette feltet igjen preges av administrativ og undervisningsmessig reform, kan det være nyttig å se på hvilke erfaringer man den gang høstet. Historien om hvordan «sosialarbeid» oppstod som profesjon i Russland i andre halvdel av 1800-tallet har først i den senere tid blitt gjenstand for forskning, men ved å studere utviklingen av utdanningstilbudet innenfor dette feltet, lærer vi ikke bare mer om hva som ble ansett som viktig kunnskap eller hvilke

52 398 Victoria Tevlina behov samfunnet prioriterte, vi får også en dypere forståelse av dynamikken i utviklingen av den sosiale sfære generelt. Artikkelen setter utviklingen av utdanningstilbudet inn i sin økonomiske, politiske og juridiske kontekst innføringen av en moderne markedsøkonomi i perioden mellom 1860 og Oktoberrevolusjonen, en kontekst som aktualiserte etablering av ulike institusjoner for sosialomsorg og profesjonalisering av de ansatte i disse institusjonene. Den viser hvordan de store veldedighetsorganisasjonene førte an i utdanningen av «sosialarbeidere», men også at individuelle frivillige organisasjoner og lokale selvstyreorganer (zemstvoene) deltok aktivt i utformingen av «sosiale» profesjoner og bidro til å få utdanningen opp på et profesjonelt nivå. Samtidig gjorde fraværet av en målrettet sosialpolitikk og den langsomme utviklingen av lovverket på dette området at det manglet en sentral koordinering av utdanningen og en klargjøring av hvilke kvalifikasjoner som var nødvendige. Grunnleggende begreper Profesjonen «sosialarbeider» har i lang tid eksistert i ulike former og under forskjellige betegnelser, men til tross for at begrepet «sosialarbeider» dukket opp på 1800-tallet, var det først på 1900-tallet at det ble en etablert profesjonsbetegnelse. En definisjon av profesjonen ble vedtatt av Den internasjonale føderasjon av sosialarbeidere (IFSW) i Montreal, Canada, i juli 2000: «The social work profession draws on theories of human development and behaviour and social systems to analyse complex situations and to facilitate individual, organisational, social and cultural changes». 1 Til tross for at begrepene «sosialarbeid» og «sosialarbeider» ikke eksisterte i russisk språkbruk og selve profesjonen heller ikke fantes i Russland før 1991, hadde det allerede på slutten av 1800-tallet dukket opp yrkesbetegnelser som for eksempel «barnehjemsbestyrerinne» eller «pleierske», og det fantes også volontører (frivillige) innen veldedige organisasjoner som i praksis utførte de samme funksjoner som en sosialarbeider. Fra 1840-tallet og fremover vokste det frem nettverk av foreninger for barmhjertighetssøstre (og også barmhjertighetsbrødre) i Russlands guvernementer (fylker), som sørget for pleie og hjelp til pasienter. Etter gjennomføringen av en reform av det lokale selvstyret (den 1. Definisjonen er gjengitt på IFSWs hjemmeside på

53 På tvers av sosiale grenser 399 såkalte zemstvo-reformen) i 1864 kunne man også gjerne brukt betegnelsen sosialarbeider om arbeidet som ble utført av dem zemstvoene ga i oppdrag å ta seg av blinde, fattige, foreldreløse barn og hjemløse eldre mennesker, så vel som om den nye gruppen av zemstvo-leger og zemstvo-lærere. Viktige kilder om sosialarbeid i Russland Det finnes et stort arkivmateriale som gjør det mulig å studere utviklingen av et utdanningssystem for sosialarbeid i Russland på 1800-tallet i detalj. 2 Forfatteren har lokalisert 720 saker fordelt på 66 samlinger i 11 ulike arkiver. De viktigste samlingene finnes i føderale arkiv som oppbevarer dokumenter fra etater, institusjoner og organisasjoner i Det russiske imperiet. I Det russiske statlige historiske arkiv (RGIA) i St. Petersburg er det minst 20 arkivfond som inneholder kilder som omhandler veldedighetsbevegelsens virksomhet i annen halvdel av 1800-tallet, inkludert forsøkene på å organisere opplæring for spesialister. Fond 1286 (Innenriksministeriet), fond 1282 (Innenriksministerens kanselli) og i særdeleshet fond 1287 (Innenriksministeriets økonomiavdeling) inneholder vedtekter og statutter for en rekke veldedige organisasjoner hvor det også fremgår hvilke oppgaver de hadde når det gjaldt opplæring. Fond 759 inneholder dokumenter om virksomheten til det store antall veldedige organisasjoner og institusjoner som var underlagt Etaten for keiserinne Marijas institusjoner. I tillegg finnes opplysninger om opplæringsvirksomheten til en rekke komiteer og selskaper i arkivfond 769 (Innenriksministeriets forsorgskomité for hjemløse barn), 765 (Forsorg for døvstumme), 767 (Fondet for det allrussiske formynderråd for beskyttelse av mor og barn) og 760 (Formynderrådet for offentlige forsorgsinstitusjoner i St. Petersburg). I Den russiske føderasjons statlige arkiv (GARF) i Moskva finnes rapporter om veldedighetsorganisasjoner i 16 ulike arkivfond. I rapportene beskrives arbeidet disse organisasjonene la ned for å utdanne kvalifisert personell som kunne yte hjelp til de dårligst stilte lag av befolkningen. På regionalt nivå er det mer begrenset materiale, men i Det statlige arkiv for Arkhangelsk oblast (GAAO) finnes for eksempel i fond 43 dokumenter fra Arkhangelsks departement for offentlig 2. Artikkelen er for en stor del basert på forfatterens tidligere forskning innenfor dette feltet (se for eksempel Tevlina 2004, 2008a, 2008b), og materialet presenters her i komprimert form.

54 400 Victoria Tevlina forsorg. Dette gjør det mulig å studere hvordan det offentlige systemet for sosialhjelp og utdanning innenfor dette feltet ble utøvd i regionene. Når det gjelder øvrige kilder, utgjør saksbehandlingsdokumenter en viktig innfallsport til ny kunnskap. Vedtekter og rapporter fra veldedighetsorganisasjoner og sosiale institusjoner er en annen viktig kilde. En tredje gruppe er publiserte resolusjoner, vedtak og deltakerlister fra mer enn 50 internasjonale, allrussiske og regionale kongresser og konferanser om sosiale spørsmål (offentlig og privat forsorg, sosial pedagogikk osv.) avholdt i siste halvdel av 1800-tallet og de første årene rett etter århundreskiftet (Tevlina 2004: kap. 1) Tidligere forskning Som allerede nevnt har opprettelsen og utviklingen av et undervisningssystem for sosialarbeidere i Russland inntil nylig ikke vært gjenstand for forskning. Sosialarbeid og dets historie ble ganske enkelt ikke ansett som et eget forskningsfelt. Det finnes allikevel en del studier og tidligere litteratur som man kan trekke veksler på. Parallelt med at man i andre halvdel av 1800-tallet begynte å reformere forsorgssystemet, ble det stilt spørsmål om hvordan man kunne effektivisere systemet gjennom økt spesialisering (se f.eks. Nikolskij 1876; Isajev 1880). Jevgenij Karnovitsj (1865) og Aleksandr Levental (1874) pekte på problemer knyttet til mangelen på spesialisert personale som kunne drive sosialomsorg på en faglig forsvarlig måte. Andre viste til nødvendigheten av å utvikle en profesjonell tilnærming til sosialarbeid (Voskobojnikov 1894; Iljinskij 1900). Russiske forskere tok også til orde for å trekke på erfaringene man hadde gjort i vesteuropeiske land, primært Frankrike, England og Tyskland (se f.eks. Vejsberg 1909). Et bidrag som utmerker seg i denne sammenheng er Pavel Georgievskijs komparative studie (1894) av erfaringene med utdanning av spesialister innen sosialomsorg i Russland og i utlandet. Også overprokurator for Den hellige synode, Konstantin Pobedonostsev, og formannen for Det allrussiske forbund av institusjoner, selskaper og ledere innen offentlig og privat forsorg, Sergej Gogel, vektla nødvendigheten av å utdanne personale innen sosialomsorg som en integrert del av sosialpolitikken (se Pobedonostsev 1898; Gogel 1913). Ved overgangen til 1900-tallet ble det utgitt flere samleverk der det ble gjort forsøk på å analysere erfaringer med russisk vel-

55 På tvers av sosiale grenser 401 dedighetsarbeid de foregående tiårene, inkludert utdanning av personale og erfaringer med kurs/skoler opprettet i tilknytning til barnehjem, oppdragelsesanstalter og sykehus (se f.eks. Blagotvoritelnye utsjrezjdenija 1900; Lykosjin 1901). Også aktiviteten til zemstvoene innenfor sosialomsorg, herunder opprettelsen av feltskjærskoler og lærerskoler (Veselovskij ), og erfaringen med utdanning av spesialister innen sosialarbeid i utlandet (Aderkas 1906) ble analysert. Om vi så beveger oss hundre år frem i tid, la demokratiseringsprosessen i Russland på 1990-tallet til rette for en ny fortolkning av russisk historie og samtid. Det var også av stor betydning at yrket sosialarbeider i 1991 oppnådde offentlig godkjennelse og at det ble vedtatt et system for utdanning av sosialarbeidere. Samlet sett førte dette til at spørsmål forbundet med sosialomsorgens historie etter en lang sovjetisk pause, igjen ble gjenstand for en rekke forskeres oppmerksomhet (jf. Karelovaja & Zjukov 2001). Ny forskning har bl.a. tatt for seg det medisinske og sosiale arbeidet som ble utført av zemstvo-leger, feltskjærere, velgjørere og statstjenestemenn i Russland (Blokhina 1997; Sidorov & Vjazmin 1998; Martynenko 1999). Også flere utenlandske forskere har de siste 40 årene bidratt med ny innsikt i studiet av sosiale problemer i Russland (se f.eks. Madison 1968; Lindenmeyr 1990; Ransel 2000). De har studert utviklingen av den sosiale sfære og påpekt de politisk betingede begrensningene den har utviklet seg under, men har praktisk talt ikke analysert utdanningssituasjonen eller hvilken rolle profesjonelt personale spiller når det gjelder å yte sosialhjelp. 3 Forskere både i før- og postsovjetisk tid har med andre ord vært interessert i den viktige rollen personalet spiller innenfor sosialomsorg og kommet med praktiske anbefalinger om hvordan utdanningen burde organiseres. Den historiske konteksten har imidlertid ikke blitt viet særlig oppmerksomhet. Kontekst: sosial mobilitet og økt behov for sosialhjelp Rask industrialisering, økt urbanisering og pengeøkonomiens innmarsj på landsbygda bidro til å aktualisere spørsmålet om organiseringen av sosialomsorg i Russland i annen halvdel av 3. Samtidig er det verdt å merke seg at det i Vesten i løpet av de siste hundre år har dannet seg egne tradisjoner for forskning på utdanningssystemet for sosialarbeidere (jf. Brauns & Kramer 1988; Williams 1989; Parton 1994; Dominelli 1996: ).

56 402 Victoria Tevlina 1800-tallet. Moderniseringsprosessen og omleggingen av økonomien forsterket de sosiale spenningene. Det store antall bønder som flyttet til byene førte til en ny lagdeling av samfunnet, og den fattigslige tilværelsen som var blitt storparten av befolkningen til del både på landsbygda og i byene, gjorde deres sosiale posisjon svært utsatt. Verst var det for foreldreløse barn, barn av fattige foreldre og familier med lavt inntektsnivå, men også eldre, uføre og krigsinvalider led under materielle mangler og hadde behov for psykologisk støtte. I annen halvdel av 1800-tallet forgikk det en livlig diskusjon om hvem som skulle organisere forsorgen under de nye samfunnsforholdene var det staten, selvstyreorganer i byene og på landet (zemstvoene), offentlige forbund eller private velgjørere? I aviser og tidsskrifter, så vel som i en rekke vitenskapelige verk om sosialomsorg ble det stadig tatt til orde for å desentralisere forsorgen. Mange mente at myndighetene alt hadde demonstrert at de ikke var i stand til å gjennomføre universelle tiltak for å bistå hjelpetrengende, og at de heller ikke ville være i stand til å hanskes med de sosiale utfordringene som moderniseringsprosessene førte med seg (Georgievskij 1894; Maksimov 1903). Det ville bare være mulig å forbedre situasjonen hvis veldedighetsorganisasjoner og zemstvoene tok føringen, hevdet man. 4 Diskusjonene bidro til at myndighetene inntok en mer fleksibel tilnærming til hvordan sosialomsorgen skulle organiseres. Aleksandr II ( ), Aleksandr III ( ) og Nikolaj II ( ) måtte erkjenne veldedighetssektorens store betydning, og i 1862 ble begrensningene på å etablere frivillige, veldedige organisasjoner opphevet. Det ble også innført lover som styrket ikkestatlige veldedige organisasjoners og zemstvoenes rolle i sosialomsorgen, og det ble introdusert skattelette for de mest aktive organisasjonene og privatpersonene. Samtidig ble flere store forbund og ulike sosiale institusjoner satt under keiserfamiliens høye beskyttelse både i form av moralsk og finansiell støtte. Alle disse tiltakene førte til en rask vekst i veldedighetsarbeidet i Russland: Mens det i 1861 var kun 8 aktive veldedige organisasjoner, var antallet i 1900 steget til ikke mindre enn (Kholostova 1997: 122). 4. De lokale selvstyreorganene organiserte offentlig forsorg for lokalt inndrevne skattepenger og mottok bare mindre bevilgninger fra statskassen. Det var derfor ønskelig at også private velgjørere deltok i organiseringen og finansieringen av sosial virksomhet (Tevlina 2008a: ).

57 På tvers av sosiale grenser 403 Samtidig meldte spørsmålet seg om hvem som i praksis skulle utføre arbeidet. Man trengte folk som var spesialutdannet for å drive sosialarbeid, men det fantes ikke noe utdanningstilbud. I det følgende skal vi kort presentere noen av de viktigste frivillige organisasjonene som førte an i arbeidet med profesjonaliseringen av sosialarbeidere i Russland. Sentrale aktører Etaten for keiserinne Marijas institusjoner De første forsøkene på å utdanne spesialister innen sosialomsorg skjedde innenfor Etaten for keiserinne Marijas institusjoner, en struktur som omfattet et konglomerat av forskjellige veldedige institusjoner, formynderorganisasjoner, selskaper og oppdragelsesanstalter. Etaten var oppkalt etter Pavel Is hustru, keiserinne Marija Fjodorovna, som var beskytter for sosiale institusjoner under sin manns korte regjeringstid ( ), men som også fortsatte arbeidet i mange år etter sin manns død. Etaten inkluderte fra starten av flere veldedige organisasjoner, slik som Den keiserlige patriotiske kvinneforening og Moskvadamenes fattigforsorg, men også sosiale institusjoner som drev med legehjelp, forsorg for barn og voksne samt utdanning for kvinner. Etaten utviklet seg til å bli en av de mest innflytelsesrike og erfarne veldedighetsorganisasjonene i Russland, og hadde dermed også gode forutsetninger for å organisere opplæring i prinsippene for profesjonell sosialomsorg. En fornyer og initiativtaker innenfor profesjonaliseringsbevegelsen var baron Aleksandr Sjtiglits. Han grunnla, finansierte og var formynder for et av de beste barnehjemmene i Russland, Baron Sjtiglits Mønsterbarnehjem i St. Petersburg, som ble etablert i 1837 og var underlagt Etaten for keiserinne Marijas institusjoner. Et år etter åpningen henvendte Sjtiglits seg til Nikolaj I med en ansøkning om tillatelse til å organisere undervisning (Blagotvoritelnye utsjrezjdenija 1912: 14 15), og med støtte fra keiserinne Aleksandra Fjodorovna fikk han tillatelse til å organisere kurs for barnehjemsbestyrerinner. Den første formynderinnen for barnehjemmet, grevinne Julija Stroganova, ytte en uvurderlig innsats i arbeidet med å utvikle de nødvendige kursene. Den første gruppen av kursdeltagere bestod av omkring 100 personer, først og fremst barn av håndverkere, lavere offiserer og et mindre antall pensjonerte embetsmenn. I perioden fikk 815 personer opplæring her. Det

58 404 Victoria Tevlina store flertall fikk jobb som bestyrerinner ved ulike barnehjem, de øvrige fikk stillinger som assisterende bestyrerinner. I 1865 trakk Sjtiglits seg tilbake fra aktivt veldedighetsarbeid, noe som førte til at antallet utdanningsplasser ble kuttet kraftig. Barnehjemmet fortsatte imidlertid å eksistere frem til 1917 med midler gitt av Sjtiglits, hans familie, kolleger og venner, og det ble fortsatt gitt grunnleggende opplæring i sosialpedagogisk arbeid (Tevlina 2008a: ). Andre institusjoner fulgte i Mønsterbarnehjemmets fotspor. For eksempel ble det første pikegymnaset med pedagogikkklasser og -kurs åpnet ved St. Petersburg oppdragelsesanstalt (Institutt for foreldreløse) i Storfyrst Konstantin Konstantinovitsj, gymnasets høye beskytter, bestemte i 1903 at kursvirksomheten skulle omdannes til en høyere utdanningsinstitusjon Pedagogisk institutt for kvinner. Instituttet uteksaminerte både pedagoger og lærere i pedagogikk, og sosialpedagogiske fag var en fast bestanddel av opplæringen. Ved det tilknyttede pikegymnaset kunne disse kvinnene utvikle praktiske kunnskaper og ferdigheter. En ny milepæl i utviklingen av utdanning for sosialarbeidere ble nådd etter initiativ av Russlands siste keiserinne, Aleksandra Fjodorovna, Nikolaj IIs hustru (ikke å forveksle med Nikolaj I s hustru, som også het Aleksandra Fjodorovna). Initiativet gikk ut på å opprette en utdanning i to trinn for barnehjemsbestyrerinner og deres assistenter ved Stroganovs hjem for foreldreløse. Første trinn skulle bestå av fire års studier ved en pedagogisk eller medisinsk skole, deretter skulle man i løpet av de neste fem år gjennomgå kurs innen ulike sosialfaglige retninger. De som ble uteksaminert hadde rett til å arbeide innenfor to profesjoner som barnehjemsbestyrerinner og som lærerinner for de første klassetrinnene i skolen, og studier viser at praktisk talt alle som fikk opplæring ved hjemmet gikk inn i stillinger som barnehjemsbestyrerinner eller assisterende bestyrerinner ved barnehjem. Samlet sett ble det i perioden opprettet kurs eller skoler med opplæring i sosialhjelp ved fem store veldedighetsinstitusjoner tilknyttet Etaten for keiserinne Marijas institusjoner. Beregninger viser at disse institusjonene utdannet omkring 3000 spesialister med grunnleggende kunnskaper og ferdigheter innenfor sosialarbeid. Kvaliteten på kursene var relativt høy, noe som skyldtes at organisatorene fikk økonomisk og moralsk støtte fra fremtredende personer, inkludert den keiserlige familie. Det var dessuten av betydning at opplæringen foregikk innenfor institu-

59 På tvers av sosiale grenser 405 sjoner som allerede hadde lang erfaring og kunne vise til gode resultater. Utdanningen var basert på en grunnleggende forståelse av hvor viktig det er å yte sosialpedagogisk og psykologisk hjelp til barn og unge som er utsatt for omsorgssvikt, og institusjonene la stor vekt på å bevisstgjøre de nye spesialistene. Etter at de hadde avsluttet sine kurs og selv ervervet solide kunnskaper, fikk kursdeltagerne arbeid i sosiale institusjoner og begynte selv å spre sin profesjonelle kunnskap videre. I pakt med tidens krav var den ovennevnte opplæringen i hovedsak innrettet mot at kursdeltakerne/elevene skulle tilegne seg praktiske ferdigheter i å yte hjelp i konkrete situasjoner. Det ble imidlertid stadig mer åpenbart at det var nødvendig også å utvikle kompetanse når det gjaldt sosialpsykologiske, rettslige og sosialmedisinske aspekter. Slik opplæring ble forsøkt organisert av en gruppe ildsjeler innenfor Det keiserlige filantropiske selskap og Det russiske røde kors. Det keiserlige filantropiske selskap Det keiserlige filantropiske selskap, grunnlagt 1816, disponerte rundt midten av århundret et budsjett på over 1 million rubler, noe som på den tiden var en enorm sum. Selskapet understøttet etter hvert sosiale institusjoner over hele Russland, og finansierte både mer tidsbegrensede og permanente omsorgstiltak. Den første kategorien omfattet tilsyn med syke i hjemmene, arbeid i psykiatriske sykehus, nattherberger og suppekjøkken, den andre drift av aldershjem og gratis/subsidierte boliger (Golubev 1991: 79 80). Selskapets medlemmer ga et betydelig bidrag til utviklingen av personal- og utdanningspolitikken gjennom sine studier av andre lands erfaringer innenfor veldedighetssektoren. På grunnlag av innkjøpt utenlandsk litteratur og utdanningsprogrammer samt korrespondanse med utenlandske aktører, utviklet de egne programmer for opplæring i hvordan man skulle organisere sykehus og institusjoner som yter sosial og medisinsk hjelp til nødstilte. Det viktigste fokuset for arbeidet til Det keiserlige filantropiske selskap var sosialmedisinsk arbeid. Fra midten av 1800-tallet ble det etablert en rekke organisasjoner innenfor dette feltet innen rammen av selskapet. En av disse var Sturdza-samfunnet for barmhjertighetssøstre, etablert i Odessa i 1846 under ledelse av Aleksandr Sturdza. Samfunnet drev et aldershjem der barmhjertighetsøstre ytte gratis sosialmedisinsk hjelp. Samfunnet var

60 406 Victoria Tevlina også en av de første organisasjonene som gikk inn for at kvinner skulle opplæres til ikke bare å yte hjelp, men også pleie med utgangspunkt i kristen barmhjertighet. Opplæringen varte i noen måneder, og etter avsluttet kurs fikk elevene et diplom og yrkestittelen barmhjertighetssøster. Kursene fortsatte helt frem til begynnelsen av 1900-tallet og ga grunnleggende opplæring til omlag personer (Otsjerk 1913: 6 7). I løpet av en 30-årsperiode utdannet institusjonene under Det filantropiske selskap et sted mellom 1100 og 1500 personer i hva man kan kalle grunnleggende sosialarbeid (Tevlina 2004: kap. 2). Opplæringen omfattet sykepleie samt psykologisk støtte til de syke og innføring i hvordan man skulle trekke familie og slektninger inn i rehabiliteringsprosessen. Det russiske Røde Kors Det russiske selskap for forsorg for sårede og syke militære, grunnlagt i 1867 og i 1876 omdøpt til Det russiske Røde Kors, inntok en spesiell plass blant veldedighetsorganisasjonene. Fra grunnleg gelsen av stod keiserinne Marija Aleksandrovna, Aleksandr IIs hustru, som selskapets høye beskytter, men også en rekke andre medlemmer av den keiserlige familie og fremtredende statlige aktører sluttet opp om selskapet. Selskapets formål var å yte medisinsk og sosialpsykologisk hjelp i ekstraordinære situasjoner (ikke bare i krig, men også i forbindelse med jordskjelv, epidemier osv.) og ellers bistå regionale myndigheter i sosialforsorg. På hvert administrativt nivå, fra uezd (tilsvarende kommune) og oppover, ble det dannet lokale avdelinger av Det russiske Røde Kors, som i sin tur inngikk i Det internasjonale Røde Kors. En kjerneoppgave for Det russiske Røde Kors var utdanning. Organisasjonen bygde videre på undervisning som hadde blitt startet opp i regi av ulike samfunn av barmhjertighetssøstre. I 1854, i forbindelse med Krim-krigen, var for eksempel Det hellige kors samfunn av barmhjertighetssøstre blitt opprettet for å hjelpe sårede og lemlestede soldater. Under ledelse av kirurgen Nikolaj Pirogov utdannet samfunnet barmhjertighetssøstre som skulle yte hjelp til sårede på slagmarken og pleie dem i hospitaler og invalidehjem. Pirogov støttet ideen om «nødvendigheten av kvinners hjelp til de sårede, deres varme medfølelse og evne til å oppmuntre pasientene til å utholde lidelser» (Pirogov 1950: ), men selv om utdanningen holdt et faglig høyt nivå, var antallet uteksaminerte barmhjertighetssøstre på ingen måte nok

61 På tvers av sosiale grenser 407 til å dekke behovet: Fra 1854 til 1880 ble det ikke utdannet mer enn 140 søstre, dvs. i gjennomsnitt fem i året. På grunnlag av de studiemetodene og den praksis som barmhjertighetssøstrene hadde etablert, satte Det russiske røde kors i gang med å utvikle sitt eget nettverk av kristne frivillige kvinneforeninger og barmhjertighetssøstre i de fleste guvernementer (fylker). Denne aktiviteten ble lagt merke til av organene som var involvert i forsorgen, og det ser ut til at statlige myndigheter gradvis erkjente nødvendigheten av spesialiserte kunnskaper på dette feltet og av å støtte organisasjoner som drev med slik utdanning, først og fremst Røde kors. Som en rådgiver i innenriksdepartementet bemerket: «Etter krigen og hungersnøden i , som begge ble ledsaget av difteri- og kolera epidemier, ble det skapt en bevissthet om den nytte en erfaren og velutdannet barmhjertighetssøster fra Røde kors-foreningene kunne gjøre for seg i sykehus på landsbygda og i byene» (Otsjerk 1913: 6 7). Alle Røde kors-søstrene fulgte et eget opplæringsopplegg hvor teoretiske og praktiske øvelser var tett knyttet sammen. Utdannelsen var delt inn i tre nivåer. Første trinn bestod i to års praktisk arbeid på sykehus, barnehjem eller nattherberger hvor elevene fikk vise om de var egnet til å arbeide med pasienter og gi uegennyttig støtte til trengende mennesker. Etter å ha blitt testet og godkjent av undervisningsleder, ble elevene tatt opp som barmhjertighetssøstre. I den egenskap arbeidet de deretter i 5 6 år og gjennomgikk parallelt med praksis teoretisk kursing. Programmet bestod av fag av medisinsk karakter, og det satte søstrene i stand til å yte førstehjelp før lege kunne komme til (Ottsjet po podgotovke 1914). I tillegg inneholdt programmet 5 7 disipliner av sosial og religiøs karakter. I denne perioden forsøkte innenriksministeriet å få innført at det skulle ansettes en barmhjertighetssøster ved hvert eneste uezd-sykehus («kommunale sykehus») i Russland. Mange guvernører nektet imidlertid å bytte ut de eksisterende pleierne med barmhjertighetssøstre. Etter guvernementsmyndighetenes mening kostet en barmhjertighetssøster tre ganger mer enn de øvrige pleierskene, kjøkkenpikene og vaskekonene ved sykehuset til sammen. 5 Trass i motstand utviklet imidlertid barmhjertighetssøsterbevegelsen seg videre, høstet offentlig anerkjennelse og ble 5. Se for eksempel argumentasjonen til guvernøren i Arkhangelsk, Nikolaj Ignatjev, Det statlige arkiv for Arkhangelsk oblast (GAAO), fond 43, op. 2, d. 1321, l. l 5.

62 408 Victoria Tevlina stadig mer profesjonell. Antallet barmhjertighetssøstersamfunn økte også gradvis: Før 1877 var det fem, ti år senere var det 14, og ved inngangen til første verdenskrig var det registrert mer enn 100. Omkring 3000 barmhjertighetssøstre var i arbeid på dette tidspunkt (Ottsjet po podgotovke 1914: 10 12). Fra 1860 og frem til første verdenskrig ble det utdannet totalt omkring 7000 søstre innenfor dette systemet (dvs. i gjennomsnitt 130 i året) (Tevlina 2008a: 310). I løpet av nesten fem års utdanning tilegnet de seg både teoretisk og praktisk kunnskap om hvordan yte hjelp til alvorlig syke barn, invalide og gamle, og barmhjertighetssøstrene var på mange måter sosialmedisinske pionerer i Russland. Sammen med de øvrige frivillige organisasjonene nevnt over bidro Røde kors dermed sterkt til prosessen med å profesjonalisere sosialarbeid i Russland. Individuelle organisasjoners rolle Det fantes også svært aktive veldedighetsorganisasjoner som ikke inngikk i de store filantropiske sammenslutningene. Også disse gjorde praktiske erfaringer med sosialhjelpsarbeid som ledet dem inn på utdanningsvirksomhet. Slike selskaper hadde blitt stiftet av samfunnsbevisste aktører og aktivister både i hovedstaden og ute i guvernementene. Blant de første slike organisasjonene var Nikolajev-Tsjesmensk militære pleiehjem i St. Petersburg. Etter at general Rodion G rinvald ble utnevnt til direktør her i 1853, gjennomgikk man først den indre strukturen og sammensetningen av personalet, deretter begynte man å holde daglige seminarer for personalet om spørsmål knyttet til arbeidet med pasientene og deres slektninger (Lykosjin 1901: ). I 1855 ble det opprettet en skole for pleiepersonale ved den tidligere omtalte St. Petersburg oppdragelsesanstalt. De som ble uteksaminert her skulle kunne pleie, gi psykologisk støtte og hjelpe trengende til å tilpasse seg sosialt i hverdagslivet (Zjurnal Ministerstva Narodnogo Prosvesjtsjenija desember 1859: 165). I årene utviklet Pernov-Felinskij- selskapet kurs for å gi opplæring til døvstumme ved Rigas blinde institutt, og på tampen av århundret dukket det opp en rekke kurs og skoler som utdannet profesjonelt personale for sosialhjelp til trengende mennesker. Det er verdt å merke seg at slike initiativ var med på å forme utdanningssystemet i sin helhet, både på mellomnivå og innen høyere utdanning, og i særdeleshet for kvinner. I en tid hvor det vokste frem et sterkere krav om rett til utdanning for den kvin-

63 På tvers av sosiale grenser 409 nelige del av befolkningen, 6 ble det i perioden etter Aleksandr IIs reformer etablert en rekke nye kurs og skoler hvor det i hovedsak var kvinner som studerte. På dette tidspunkt var undervisning relatert til sosialarbeid praktisk talt fraværende i læreplanene ikke bare ved medisinske fakulteter ved universitetene og ved medisinske skoler, men også ved de humanistiske fakultetene og pedagogiske kurs. Denne mangelen forsøkte de ikke-statlige veldedighetsorganisasjonene å bøte på. De stod nærmere det levde livet, nærmere befolkningens sosiale behov. I stedet for å gå den lange veien og kjempe for å få innført sosialarbeid som en egen utdanning i programmene til de statlige utdanningsinstitusjonene, opprettet de sine egne kurs for å utdanne spesialister. Nye tilnærmingsmåter I løpet av andre havdel av 1800-tallet ble det gjort forsøk på å definere profesjonen «sosialarbeid» og nedfelle denne i lovverket. I juridiske betenkninger, utarbeidet av Kommisjonen for gjennomgang av lovgivning om offentlig forsorg i , ble det i tillegg til forslag om gjennomgang av styringen av veldedige organisasjoner beskrevet kategorier av sosialarbeid og krav til kvalifisering (Pobedonostsev 1898: 10 15; Konstantin Karlovitsj 1915: 441). I statuttene til veldedighetsorganisasjonene begynte man også å bruke kategorier som medlidenhetssøster, barmhjertighetssøster og barmhjertighetsbror, fullmektiger for forsorgsspørsmål og så videre. I statuttene til St. Petersburg hjem for enker, vedtatt i 1850, het det for eksempel at: «Enker som ønsker å vie seg til pleie av pasienter, utgjør innen hjemmet kategorien medlidenhetssøster, og må gjennomgå testing innen en viss periode» (Lykosjin 1901: 276). Den gradvise utviklingen av profesjoner og profesjonsbasert utdanning skjedde imidlertid uten lovfestet status for profesjonelle sosialarbeidere. Heller ikke de veldedige organisasjonene opererte hjemlet i statlig lovgivning. Først i 1896 ble det innført en ordning hvor lokale myndigheter behandlet søknader om å etablere veldedige og andre ikke-statlige organisasjoner. Året etter fikk innenriksministeriet ansvar for å gjennomgå statutter og godkjenne nyetableringer (Zjukov 2001: 175). 6. På 1800-tallet kunne kvinner kun få høyere utdanning i Sveits. Av 152 utenlandske kvinnelige studenter ved Universitetet i Zürichi 1865 var 145 fra Russland (Zjukov 2001: 166).

64 410 Victoria Tevlina Inntil Ministeriet for statlig forsorg ble opprettet våren 1917, hadde byråkratene i innenriksministeriet ansvar for å overse virksomheten til veldedighetsorganisasjonene. 7 Det var imidlertid liten aktiv innblanding fra sentralt nivå i det sosiale arbeidet og tilhørende utdanningsvirksomhet. I forbindelse med desentraliseringspolitikken på dette området ble overoppsynet med virksomheten overlatt til regionale institusjoner. Dette er forklaringen på at statlige myndighetsorganer ikke førte noe sentralt register over spesialister, deres utdanningsnivå, ansettelsesforhold, metoder og teknikker i opplæringen og så videre. Staten førte heller ikke noen målrettet sosialpolitikk, men overlot dette feltet til andre samfunnsaktører. Det innebar at det verken ble formalisert statlige kriterier for yrkestittelen «sosialarbeider» eller at sosialarbeid ble en egen utdanningsretning, men også at det oppstod en systemkrise, inkludert en tillitskrise overfor myndighetene, som endte med de sosiale eksplosjonene på begynnelsen av 1900-t allet. De lokale selvstyreorganers rolle I perioden hadde zemstvoene ansvar for saker som gjaldt utviklingen innen helse, utdanning, sosialhjelp, veier osv. i de fleste av Russlands guvernementer. Disse organene opparbeidet dermed en betydelig erfaring i å løse oppgaver forbundet med opplæring av personale. Det har blitt hevdet at datidens zemstvo-leger var det nærmeste vi kommer dagens profesjonelle sosialarbeidere (Mitskevitsj 1941: 63 64). Ved universiteter og legeutdanninger bestod to tredeler av undervisningen av medisinske fag, mens grunnleggende sosialarbeid bare ble tilbudt fragmentarisk innenfor rammen av kurs i religionskunnskap, pasientpleie og psykologi. Mesteparten av kunnskapen og ferdighetene innenfor sosialarbeid tilegnet derfor medisinerne seg gjennom praksis, i forbindelse med at de i tillegg til de medisinske problemene også ofte måtte løse sosialpsykologiske og sosiale hverdagsutfordringer for pasientene. De aktuelle livsvilkår på stedet tvang legene til spontant å organisere både medisinsk hjelp og sosialhjelp rundt omkring i guvernementene. Og legenes anstrengelser gav resultater. I Moskva-guvernementet dukket det for eksempel opp hjem for kronisk syke og for forel- 7. Statlige midler til fattigforsorg ble imidlertid fordelt og kontrollert av Finansministeriet.

65 På tvers av sosiale grenser 411 dreløse, grunnlagt på initiativ av en av de mange kongressene av zemstvo-leger. For å kunne utdanne et tilstrekkelig antall feltskjærere, tillot Innenriksministeriet, som hadde ansvar for helsevesenet, at hospitanter ble innrullert ved feltskjærskolene til Kontorene for offentlig forsorg. Lignende skoler ble også åpnet i tilknytning til flere sykehus. Fra 1867 fikk zemstvoene rett til å organisere egne feltskjærskoler. Innen 1905 hadde 21 zemstvoer benyttet anledningen til å åpne slike skoler, og det offisielle antallet studenter var hele 2600 (Levit 1974: 149). I en tale til Den 4. internasjonale kongress for spørsmål innen offentlig og privat forsorg i 1910 bemerket viseinnenriksminister I. Petrov at legens oppgaver blir stadig videre, han støter på hele det liv som omgir oss når han skal ivareta [oppgavene sine], de fleste sykdommer har sitt utspring i livsvilkårene som omgir oss. Legen må kjempe mot disse, endre dem og gjøre dem enklere. For å bistå det medisinske personalet må det opprettes en stor kontingent medlidenhetssøstre og pleiersker som er i stand til å ivareta grunnleggende sanitære behov og oppfylle kravene til vitenskapelig medisin ved sykeleiet (Kursy 1913: 10 11). Zemstvoene spilte også en viktig rolle når det gjaldt utviklingen av utdanningstilbudet. I perioden ble det opprettet 12 lærerseminarer på initiativ av ulike zemstvoer, i 1910 hadde antallet vokst til 45. Frem til 1917 sørget zemstvoene for at det ble utdannet ca lærere (Gerasimenko 1990: 45). Opplæringen av zemstvo-lærere hadde som formål å utdanne spesialister som kunne undervise i skolene. Men siden lærerne i sitt arbeid stadig kom i kontakt med elevens hverdagsproblemer, måtte de også ofte drive sosialpedagogisk virksomhet. Lærerkurset var toårig med fokus på naturvitenskap, filosofi, psykologi og historie. Men det var også et kurs i opplæring av elever utenfor skolen og i forsorg. Mot slutten av 1800-tallet avtegnet det seg et stadig klarere bilde av det teoretiske grunnlaget for lærernes sosialpedagogiske virksomhet. Utgivelsen av mer enn 300 russiske pedagogiske og psykologiske tidsskrifter vitner om dette. Her ble det trykket vitenskapelige artikler og utvekslet erfaringer fra ulike organisasjoner. Noen viktige eksempler på slike tidsskrifter var Den russiske skole (Russkaja sjkola), Undervisningsministeriets tidsskrift (Zjurnal Ministerstva Narodnogo Prosvesjtsjenija), Oppdragelsesmeddelelser (Vestnik vospitanija), Psykologi og barn (Psikhologija i deti) og Psykologisk revy (Psikhologitsjeskoje obozrenije).

66 412 Victoria Tevlina Opptakter til en offentlig dialog Som beskrevet over, oppstod de første kursene innen sosialhjelp spontant og uorganisert. Snart kunne man imidlertid registrere tegn på større grad av samordning, også i allrussisk målestokk. Den før omtalte Kommisjonen for gjennomgang av lovgivning om offentlig forsorg forsøkte på slutten av 1800-tallet å rydde opp i organiseringen av utdanningstilbudet. 8 I lovforslag som ble forelagt Nikolaj II ble det pekt på hvilke kunnskaper og kvalifikasjoner de ansatte burde ha (Pobedonostsev 1898: 10 15). Disse forslagene ble imidlertid ikke fulgt opp på en adekvat måte. Medlemmer i Moskva bys veldedighetsråd forsøkte på sin side å ta opp personalspørsmålet i forbindelse med Den allrussiske kongress for spørsmål om offentlig forsorg i Innenriksministeriet forbød imidlertid å avholde kongressen fordi det var «ytterst lite ønskelig å samle representanter fra hele landet for å diskutere et harmløst spørsmål, da det kunne komme til å oppstå politiske diskusjoner». 9 Forbudet illustrerer frykten for at intelligentsiaen og næringslivsrepresentanter skulle utvise for stor selvstendig aktivitet. I en periode med økonomisk krise ( ), Den russisk-japanske krig ( ) og voksende opposisjonelle stemninger forsøkte myndighetene å hindre de progressive kreftene å samle seg til kamp mot tsarismen. Myndighetene var åpenbart mer opptatt av politisk kontroll og økonomisk stabilitet enn av de sosiale problemene som størsteparten av landets befolkning opplevde i siste halvdel av 1800-tallet og de første årene av det nye århundret. Det forklarer hvorfor den russiske regjeringen nøyde seg med å føre en deklarativ politikk med hensyn til sosiale problemer, samtidig som den forsvarte sitt monopol på å diskutere de samme problemene. På den annen side var det kanskje ikke uventet at russiske myndigheter i likhet med myndighetene i en rekke andre europeiske land ikke «rakk over» eller kunne løse alle fattigdomsrelaterte problemer og sosiale utfordringer i en periode da det foregikk en hektisk modernisering av økonomien. Bildet endret seg imidlertid etter krigen med Japan og den russiske revolusjonen Heretter spilte offentlige myndigheter og andre relevante institusjoner en mye viktigere rolle. Russland var på denne tiden en integrert del av det internasjonale samfunn, hvor det foregikk et aktivt arbeid med å organisere sosi- 8 For flere detaljer om kommisjonens arbeid, se Di-Senji 1910: Det russiske statlige historiske arkiv (RGIA), fond 1287, op. 19, d.2461, l.1 2.

67 På tvers av sosiale grenser 413 alhjelp under de nye rammevilkårene av industrialisering og rask urbanisering (Tevlina 2008b: ). Russland var representert på en rekke internasjonale kongresser og besluttet å implementere vedtakene som ble fattet på disse. Fem internasjonale kongresser knyttet til ulike aspekter av offentlig og privat forsorg (for eksempel ungdomskriminalitet, barnedødelighet, eller hjelp til utenlandske borgere) fant sted i Europa i perioden Det var imidlertid først etter 1905, parallelt med at holdningen til organisering av sosialhjelp begynte å bli mer positiv, at man på internasjonalt nivå, og med full russisk deltakelse, begynte å behandle spørsmål knyttet til opplæring innen sosialarbeid. Man forstod at for å vedlikeholde det som allerede var oppnådd, var det nødvendig å perfeksjonere systemet, utveksle erfaringer og trekke inn nye grupper av aktører. Russlands internasjonale integrasjon på dette området skjedde hovedsakelig ved hjelp av frivillige veldedighetsaktører og i mindre utstrekning gjennom regjeringsrepresentanter. Men også representanter for myndighetene deltok i noen grad, og begge grupper søkte å utnytte de gode mulighetene som forelå for å lære av andres erfaringer og å begynne å gå i takt med resten av Europa. Konklusjon Frem mot 1905, i en periode med aktive reformprosesser i alle samfunnssfærer, lyktes med andre ord Russland å legge et visst grunnlag for spesialisert utdanning i sosialarbeid. Mens det i 1861 hadde eksistert kun 6 kurs der man gav grunnleggende utdanning til personale som kunne yte sosialhjelp, fantes det rett etter århundreskiftet omkring 200. Antallet studenter hadde steget tilsvarende: fra 150 kursdeltakere i 1861 til i Fra de første spede spirer på 1840-tallet foregikk prosessen med å etablere et fungerende utdanningssystem på dette området hovedsakelig langs to akser, en pedagogisk og en medisinsk. Gjennom prosessen, og i takt med erkjennelsen av et samfunnsbehov, vokste det frem en ny profesjonell utdanning: spesialisert opplæring av folk for arbeid i sosiale tjenester og institusjoner, folk som kunne forene de ovennevnte opplæringsområdene og derigjennom løse sosiale problemer mer effektivt. En bestemt modell for utdanning innenfor sosialarbeid begynte å ta form. Den kan karakteriseres på følgende måte: De som ble rekruttert var hovedsakelig unge piker og kvinner som

68 414 Victoria Tevlina jobbet ved sykehus, hjem, hospitser og lignende, eller også kvinner som ønsket å arbeide slike steder fordi de selv hadde gjennomlevd vanskeligheter og således var i stand til å dra nytte av sin egen livserfaring. I tillegg fantes også noen russiske og utenlandske filantroper, medlemmer i veldedighetsforeninger (medisinske, sosiale og samfunnspedagogiske), samt zemstvo-leger, zemstvo - lærere og zemstvo-fullmektiger i forsorgsspørsmål blant elevene. Opplæringen var praksisnær, men med teoretisk fordypning, og kombinerte i de fleste tilfeller elementer av religiøs velgjørenhet med en verdslig tilnærming (for eksempel ble det bygget kirker i alle barnehjem som organiserte slike kurs, og det ble lagt inn religiøse emner i opplæringsprogrammet). Det var de store landsomfattende frivillige organisasjonene som først lanserte tanken om at det var nødvendig med spesialutdanning innenfor offentlig forsorg, og deres virksomhet ble til en viss grad understøttet av staten. Individuelle velgjørere og beskyttere underholdt og støttet med egne midler veldedige organisasjoner og institusjoner, mens stillingene som bestyrere, direktører og beskyttere som regel ble fylt av statlige embetsmenn av forskjellig rang og av representanter for adel og kjøpmannsstand. Gradvis ble det lagt større vekt på den sosialt orienterte virksomheten i regi av bydumaene, zemstvoene og en rekke statlige sosiale institusjoner. Dette bidro til å legge grunnlag for utviklingen av et utdanningstilbud i form av kurs og programmer. Sosialhjelpsarbeidet hadde imidlertid ennå ikke fått et tilstrekkelig teoretisk fundament og var ikke utviklet som profesjon. For å få til dette var det ikke nok med individuelle initiativ fra aktivister innenfor veldedighetsorganisasjonene, også politikere og embetsmenn på statlig nivå måtte trekkes aktivt inn. Og det skjedde ikke. Den offisielle forklaringen var at sosialhjelp hadde en tverrfaglig karakter og at det ikke var avklart hvilken plass den skulle ha i systemet av statlig og offentlig forsorg. Det skortet fortsatt på erfaring med å løse praktiske problemer i opplæringen, og utviklingen av sosiallovgivningen gikk svært sakte fremover. Allikevel, selv om opplæringen og utdanningen innenfor sosialhjelp ennå ikke var profesjons- og forskningsbasert, la man i perioden fra 1840-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet et grunnlag som skulle spille en ikke ubetydelig rolle for den videre utviklingen av sosial virksomhet. Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng

69 På tvers av sosiale grenser 415 Litteratur Aderkas, O.K. (1906) Vedomstvo detskikh prijutov i ego zadatsji. Tsjetvertyj mezjdunarodnyj kongress po voprosam obsjtsjestvennogo i tsjastnogo prizrenija v Milane. St. Petersburg: Tipografija V. Kirsjbauma. Blagotvoritelnye utsjrezjdenija Rossii (1912) St. Petersburg: Tipografija Imperatorskogo utsjilisjtsja glukhonemykh. Blagotvoritelnye utsjrezjdenija Rossijskoj Imperii (1900) Bind 1. St. Petersburg: Tipografija sankt-peterburgskogo aktsionernogo obsjestva petsjatnogo dela v Rossii Je. Jevdokimova. Blokhina, N.N. (1997) Moskovskie obsjtsjiny sester miloserdija v XIX natsjale XX vv. Problemy sotsialnoj gigieny i istorija meditsiny (5): Brauns, H.J. & D. Kramer (1988) Social Work Education in Europe: A Comprehensive Description of Social Work Education in 21 European Countries. Frankfurt: Deutsche Verein für Offentliche und Private Fürsorge. Di-Senji, N.K. (1910) «K voprosu o peresmotre dejstvujusjtsjego zakonodatelstva ob obsjtsjestvennom prizrenii (obzor zakonoprojektov ob organizatsii prizrenija bednykh)» i Trudy I-ogo sezda russkih dejatelej po obsjtsjesvennomu i tsjastnomu prizreniju. St. Petersburg: Tipografija I.V. Leonjeva. Dominelli, L. (1996) The Future of Social Work Education: Beyond the State of the Art. Scandinavian Journal of Social Welfare 5 (3): Georgievskij, P.I. (1894) Prizrenie bednykh i blagotvoritelnost. St. Petersburg: Tipografija Morskogo Ministerstva v Glavnom Admiralitejstve. Gerasimenko, G.A. (1990) Zemskoe samoupravlenie v Rossii. Moskva: Nauka. Gogel, S.K. (1913) Podgotovlenie k blagotvoritelnosti. St. Petersburg: Trudovaja pomosjtsj (4): Golubev, V.V. (1991) V polzu bednykh. Rodina (3): Iljinskij, V. (1900) Blagotvoritelnostv Rossii. Istorija i nastojasjtsjee polozjenie. St. Petersburg: Imperatorskoe Tsjelovekoljubivoe obsjestvo. Isajev, A.K. (1880) K voprosu o khozjajstvennom znatsjenii blagotvoritelnosti. Juriditsjeskij vestnik (12). Karelova, G.N & V.I. Zjukov (red.) (2001) 300 let. Istorija rossijskikh sotsialnykh sluzjb. Khronograf. Moskva: MGSU. Karnovitsj, Je.P. (1865) O razvitii zjenskogo truda v Peterburge. St. Petersburg: Publitsjnye tsjtenija. Kholostova, Je.A. (red.) (1997) Slovar-spravotsjnik po sotsialnoj rabote. Moskva: Jurist. Konstantin Karlovitsj Grot kak gosudarstvennyj i obsjtsjestvennyj dejatel (12 janvarja oktobrja 1897). Materialy dlja biografi i i kharakteristiki (1915) Bind 1 2. Petrograd: Popetsjitelstvo imp. Marii Aleksandrovny o slepykh.

70 416 Victoria Tevlina Kursy dlja podgotovki zavedujusjtsjikh prijutskimi zavedenijami, utsjrezjdennye Romanovskim komitetom (1913). St. Petersburg: Tipografija Br. V. i I. Linnik. Levental, A. (1874) Ottsjet o poezdke v Sankt-Peterburg i za granitsu po porutsjeniju Moskovskoj gorodskoj dumy. Moskva: Tipografija V.V. Islepjev. Levit, M.M. (1974) Stanovlenie obsjtsjestvennoj meditsiny v Rossii. Moskva: Meditsina. Lindenmeyr, A. (1990) Voluntary Associations and the Russian Autocracy: The Case of Private Charity. The Carl Beck Papers in Russian and East European Studies (807). Pittsburgh, PA: University of Pittsburgh. Lykosjin, P.I. (red.) (1901) Blagotvoritelnaja Rossija: Istorija gosudarstvennoj, obsjtsjestvennoj i tsjastnoj blagotvoritelnosti. Bind 1. St. Petersburg: Imeretinskaija i Lykosjin. Madison, B. Q. (1968) Social Welfare in the Soviet Union. Stanford, CA: Stanford University Press. Maksimov, Je.D. (1903) Osobye blagotvoritelnye vedomstva i utsjrezjdenija. St. Petersburg: Gosudarstvennaja tipografija. Martynenko, A.V. (1999) Mediko-sotsialnaja rabota: teorija, tekhnologija, obrazovanie. Moskva: Nauka. Mitskevitsj, S. (1941) Zapiska vratsja-obsjtsjestvennika ( ). Moskva: Medgiz. Nikolskij, N.A. (1876) Ob obsjtsjestvennoj blagotvoritelnosti i ee organakh prikhodskikh popetsjitelstvakh. Moskva: Universitetskaja tipografija. Otsjerk vozniknovenija i dejatelnosti ROKK (1913). St. Petersburg: Rossijskoe obsjtsjestva Krasnogo Kresta. Ottsjet po podgotovke sester Rossijskogo obsjtsjestva Krasnogo Kresta (1914) St. Petersburg: Rossijskoe obsjtsjestva Krasnogo Kresta. Parton, N. (1994) «Problematics of Government». (Post) Modernity and Social Work. British Journal of Social Work 24 (1): Pirogov, N.I. (1950) Sevastopolskie pisma i vospominanija. Moskva: Izdatelstvo Akademii Nauk SSSR. Pobedonostsev, K.P (1898) Organizatsija obsjtsjestvennogo prizrenija v Rossii. St. Petersburg. Ransel, D.L. (2000) Village Mothers. Three Generations of Change in Russia and Tataria. Indiana, IN: Indiana University Press. Sidorov, P.I. & A.M. Vjazmin (1998) Zdravookhranenie Severa: medikosotsialnye problemy razvitija. Arkhangelsk: Izdatelstvo Arkhangelskoj gosudarstvennoj meditsinskoj akademii. Tevlina, V.V. (2004) Istoritsjeskij opyt podgotovki spetsialistov v oblasti sotsialnoj raboty v Rossii. Vtoraja polovina XIX XX vv. Doktorskaja dissertatsija. Arkhangelsk: Pomorskij universitet g. Arkhangelska.

71 På tvers av sosiale grenser 417 Tevlina, V.V. (2008a) Formation of an Educational and Training System for Social Work in the Russian Empire, 1860s to the early 1900s. Social History 33 (3): Trudy Isjezda russkikh dejatelej po obsjtsjestvennomu i tsjastnomu prizreniju. St. Petersburg: Tipografija I.V. Leonjeva, 1910 ( ). Tevlina, V.V. (2008b) Rossijskaja imperija i Zapad: integratsija sotsialnoj politiki. Arkhangelsk: Solti. Vejsberg, M. (1909) Znatsjenia Armii Spasenija v dele privletsjenija zjenskikh dobrozjelatelnits k obsjtsjestvennoj dejatelnosti. St. Petersburg: Tipografija A.S. Suvorina. Veselovskij, B.B. ( ) Istorija zemstva za 40 let. Bind 1. St. Petersburg: Izdatelstvo O.N. Popovoj. Voskobojnikov, N.Ja. (1894) Materialy po istorii prizrenija bednykh i neiimusjtsjikh v Rossii. St. Petersburg: Sobranyj iz Turemnogo vestnika. Williams, F. (1989) Social Policy: A Critical Introduction. Cambridge: Policy Press. Zjukov, V.I. (2001) Rossijskoe obrazovanie: istoki, traditsii, problemy. Moskva: MGSU Sojuz.

72

73 Bokomtaler Language, Canonization and Holy Foolishness: Studies in Postsoviet Russian Culture and the Orthodox Tradition Per-Arne Bodin Stockholm Slavic Studies 38 Stockholm: Stockholm University sider. ISBN Anmeldt av Pål Kolstø [professor, ILOS, Universitetet i Oslo] Blant nordiske Russland-forskere er Per-Arne Bodin utvilsomt den som har beskjeftiget seg mest med den russisk-ortodokse kirkes moderne kulturhistorie. Bodin har skrevet flere populære oversikts- og innføringsverker og også flere spesialiserte studier om dette emnet. Den boken som skal anmeldes her, byr på lærd, original forskning, men er samtidig så lite teknisk i formen og krever så lite forkunnskaper at den med utbytte også kan leses av dem som kjenner Bodins forfatterskap i første rekke gjennom hans mer populære tekster. Mens Bodin tidligere mest har skrevet om tsartiden og sovjetepoken, har han med denne boken tatt steget inn i den postsovjetiske virkelighet. Boken pretenderer ikke på noen måte å gi en fyllestgjørende sammenhengende fremstiling av den russiske kirkes historie siden 1991, men er i stedet, slik tittelen også annonserer, konsentrert om tre avgrensede tematikker: språk, kanoniseringer og tradisjonen med gudsdårer (jurodivye). Dette kan nok fortone seg som perifere, «sære» emner, men det viser seg at de er vel egnet til å kaste lys over viktige sider ved russisk-ortodoks men-

74 420 Bokomtaler talitet og kirkevirkelighet. Alle tre er kontroversielle emner, og dermed kan Bodin med sine utvalgte dybdeboringer få belyst de til dels sterke spenningene og motsetningene som finnes innenfor den russisk-ortodokse kirke. Språkdebatten dreier seg i første rekke om det er ønskelig å bruke russisk heller enn kirkeslavisk som liturgisk språk (i dag brukes russisk kun i prekenen). Kontroversen går mellom tradisjonalister, som vil beholde alt som det alltid har vært, og de som mener at det må være viktigere at russere som søker til kirke forstår det som blir sagt og gjort der. En del av de argumentene som blir båret til torgs, påpeker Bodin, er lettere «absurde», som at kirkeslavisk er egnet til å kurere stamming! Slike påstander gir mistanke om at enkelte av debattantene har startet med konklusjonen og ikke akkurat har gått inn i diskusjonen med et åpent sinn. I kapitlene om kanonisering påpeker Bodin at antallet personer som er blitt helgenkåret av den russiske kirke, har skutt i været de siste tiårene. Især utgjør de såkalte «nye martyrene» de som led for sin tro under kommunistregimet et stort antall. Bodin anlegger ikke noe konfesjonelt-komparativt perspektiv i sin bok, men hadde han gjort det, kunne han minnet om at en akselererende kanoniseringsfrekvens ikke er spesielt for den russiske kirke: Også i den katolske kirke under pave Johannes Paul II gikk det en viss inflasjon i helgenkåringene. En av de nye russiske helgenene er en av Katarina den stores admiraler, Fjodor Usjakov, som angivelig var en meget from mann. Viktigere enn hans trosiver var det nok likevel at han vant viktige sjøslag over de vantro tyrkerne og slik styrket Russlands makt til sjøs, og kanoniseringen av ham bidrar dermed til den patriotiske oppdragelse av russerne. Bodin bruker likevel mest tid på noen kvasikanoniseringer som kirken ikke godkjenner, så som forsøkene på å fremstille både Josef Stalin og en enkel russisk soldat fra den første Tsjetsjeniakrig, Jevgenij Rodionov, som hellige menn. Dette er merkesaker for små grupper i kirkens ytterkant, og selv om jeg leste om disse sakene med stor interesse, ser jeg likevel en fare i at et for sterkt fokus på slike merkverdigheter ikke minst den nye «St. Josef» lett kan komme til å fremstille den russiske ortodoksi som mer «absurd» enn den er. Kapitlene om gudsdårer behandler først dette fenomenet i et bredt historisk perspektiv for så å zoome inn på en av de nyeste og mest populære helgenene innenfor denne kategorien, den hellige Ksenia av St. Petersburg. Da hennes soldatektemann døde, ikledde hun seg hans uniform mens hun hevdet at han levde videre og hun

75 Bokomtaler 421 selv var død. Var hun blitt gal? Nei, mener de russiske troende, det var et profetisk vitnesbyrd. Bodin analyserer dette i lys av postmoderne queer theory-kategorier om kjønnsidentitet og påviser at også andre ortodokse helgener overskred kjønnskategoriene. Et av de siste kapitlene i boken ser på et sammenstøt mellom troende og ikke-troende i Russland snarere enn på indrekirkelige kontroverser, nemlig konflikten rundt en utstilling av religionskritisk kunst, «Fare religion!» som ble vist i Moskva i Utstillingen ble ramponert av illsinte ortodokse troende, men i stedet for at vandalene ble straffet, ble arrangørene av utstillingen bøtelagt for å ha forbrutt seg mot grunnlovens forbud mot oppvigling til religiøst hat. Ved å presentere ulike «diskurser» om denne hendelsen en religiøs, en juridisk og en menneskerettighetsdiskurs anlegger Bodin tre tolkningsrammer som viser hvordan kirkens stilling i det russiske samfunnet i dag oppfattes og fremstilles på vidt forskjellige måter av ulike grupper. Det diskurs-begrepet Bodin anvender, er Foucault-inspirert, og Bodin mener at poststrukturalistisk og postmodernistisk teori har mye å tilføre studiet av dagens russiske virkelighet. Postmodernisme er en nokså kontroversiell og til dels problematisk analysemetode, og noen som leser denne anmeldelsen, vil nå kanskje bestemme seg for at de slett ikke vil lese boken. Det gjør de i så fall dumt i. Den postmodernismen vi møter hos Bodin, er ikke på noen måte påtrengende eller virkelighetsoppløsende. Bodins bok er basert på grundig lesning av sekundærlitteratur og primærkilder (i den siste kategorien er svært mye hentet fra internett). Alle russiske sitater er gjengitt både på russisk/kirkeslavisk og i engelsk oversettelse. Ikke minst når det dreier seg om dikt og liturgiske tekster, er det fint å få det på to språk, og oversettelsene av ofte snirklete tekster er meget elegante. Bare ved én enkelt anledning, så vidt jeg har kunnet konstatere, har det gått for fort i svingene: Ved utstillingen «Fare religion!» skal en av kunstnerne ifølge Bodin ha laget en kopi av en ortodoks kirke ved å sette sammen vannflasker «water bottles». Man kan lure på hva som er så provoserende ved dét, men alt tyder på at kunstverket var laget av vodkaflasker (vodotsjnye butylki) (s. 269). Jeg ser frem til flere bøker i samme sjanger fra Bodins hånd. Men hvis det er lov å fremsette et ønskemål: Neste gang kunne jeg tenke meg en bok med sterkere fokus på offisiell, mainstream ortodoksi, og litt mindre på randfenomenene, om de enn er aldri så interessante. Helt til slutt: Illustrasjonene er helt fantastiske, i skarpe, glansede fargebilder.

76 422 Bokomtaler Den ortodokse kirke Per Bjørnar Grande Kristiansand: Høyskoleforlaget sidor. ISBN Recenserad av Per-Arne Bodin [professor, Slaviska institutionen, Stockholms universitet] När man skriver läroböcker i teologi och religionsvetenskap i Västeuropa brukar den ortodoxa kyrkan ofta bli styvmoderligt behandlad eller inte få någon plats alls. Därför bör man välkomna ett sådant initiativ som Per Bjørnar Grandes nyutkomna bok Den ortodokse kirke, som är en drygt tvåhundrasidig introduktion i ämnet kanske framför allt för universitetsbruk men också, som det framgår av baksidestexten, skriven för alla som är intresserade av att veta mer om den ortodoxa kyrkan. Boken är indelad i sju kapitel som vardera behandlar historia, organisation, lära och liturgi, etik, centrala tankar, de ryska författarna och den ortodoxa kyrkan och den ortodoxa kyrkans förhållande till andra samfund. Den vill famna ett mycket vitt fält som inte bara omfattar den ortodoxa kyrkan utan också dess historiska sammanhang. Författaren lägger sig därtill vinn om att inte bara berätta om vad olika historiska gestalter betytt för den ortodoxa kyrkan utan också kort avhandla deras biografier. Grande hänvisar ofta i sin bok till ett närmast klassiskt verk om den ortodoxa kyrkan, Timothy Wares The Orthodox Church (1963), som finns i svensk översättning men uppenbarligen inte på norska. Det hade varit intressant att lyssna till förlagets övervägande att välja att ge ut Grandes bok och inte översätta Wares bok med samma titel, som redan existerar. Däremot tycks Grande inte känna till motsvarande klassiker på svenska, Christofer Klassons Ortodoxa kyrkan (1973) eller den kända danska boken av Arne Bugge Moskva det tredje Rom: den ortodokse kirke i Rusland (1970). Boken hinner ta upp de flesta spörsmål man kan tänka sig när det gäller ortodoxa kyrkan: alltifrån pelarhelgon till intrikata frågor om kyrkoorganisation. Många av frågorna är av existentiell art, som den kristnes förhållande till rikedom eller möjligheten att få kunskap om gudomliga ting. Det är bra att sådana frågor lyfts fram. Samtidigt vill Grande säga något om allt vad gäller ortodoxa kyrkan, och boken blir därför också ofokuserad. Den är också fylld av mer eller mindre oviktiga detaljer och ett osvikligt intresse

77 Bokomtaler 423 (som man annars bara finner hos guider) för exakta mått, vikter och längder. Det är så mycket fakta att författaren glömmer vad han sagt och förklarar samma begrepp gång på gång. Apofatisk teologi eller skillnaden mellan Guds väsen och energier förklaras till exempel gång på gång i ungefär samma ordalag. Boken har för litet av minne, varje stycke står för sig och relateras inte till någon helhet, utom den helhet som är titeln på hela boken. Bokens fakta förefaller i stort sett vara korrekta, men den ger ett intryck av ett för stort antal läsefrukter. Det är ju ingen synd i sig, en författare kan omöjligen ha djupa kunskaper om alla områden, men i denna bok staplas detaljkunskaper på varandra utan att författaren alltid ger sig tid att reflektera. Fel av olika slag blir här ändå oundvikliga: Det står till exempel i boken att präster blev mördade under Chrusjtjovtiden. Vad som framgår av den källa som anges är att det fram till och med Chrusjtjovtiden hade mördats präster i landet. Det är också det en ohygglig siffra av martyrium. Boken skulle ha vunnit på ett större grepp och en säkrare problematisering av ämnet. Rena talspråksvändningar finns kanske för att författaren tror att han kan locka ungdomar med dem. Kyrkofäderna får tala engelska och ibland görs inga försök att översätta citat eller boktitlar till norska. Dionysios Areopagita har naturligtvis inte skrivit någon bok som heter Mystical Theology, det har han bara gjort i ett engelskt sammanhang. Det finns i boken samtidigt massor av goda och tänkvärda iakttagelser om den ortodoxa kyrkan. Låt mig bara nämna två: Många läsare av Dostojevskij och Tolstoj har genom dem blivit intresserade av det ortodoxa arvet, påpekar Grande. Så är det nog helt klart. Man kan här tillägga att ingen av dem var särskilt typiskt ortodox, Tolstoj blev ju till och med bannlyst av den ryska ortodoxa kyrkan, en bannlysning som också berättas om i boken. Dostojevskijs kristendom, som den framgår i hans romaner, är kanske inte heller så ortodox: Arvsynden är enligt ortodoxt synsätt inte så mycket fråga om en inneboende syndfullhet som frågan om vår dödlighet, påpekar Grande. Det ger egentligen en helt annan människosyn än den som vi är vana vid från vår kristna tradition. Mycket kan kritiseras i denna bok, en del kan irritera läsaren. Vad som däremot inte kan frånkännas författaren är en stor vetgirighet när det gäller ämnet och ett försök att nästan encyklopediskt ta sig an det. Läsaren kan få besked om mycket, vilket ju är en av uppgifterna med en introduktion. Vad som också lyser igenom är nog också en sann kärlek till den ortodoxa traditionen.

78 424 Bokomtaler Poltava: krigsfångar och kulturutbyte Lena Jonson & Tamara Torstendahl Salytjeva (red.) Malmö: Atlantis sidor. ISBN Recenserad av Antti Sarasmo [doktorand, Historiska institutionen, Tammerfors universitet] Det är sällan man ser en lika träffande omslagsbild på en bok som på verket Poltava: krigsfångar och kulturutbyte, vars pärm pryds av ett fragment från en gravyr av A.F. Zubov från år På bilden marscherar svenska krigsfångar i Peter den stores segertåg i Moskva år Peter den store har vunnit över Karl XII vid Poltava och den svenska armén har kapitulerat för ryssarna. Marschen genom gatorna i Moskva var sista gången karolinerna visade sig för världen. Efter detta försvann de i historiens dunkel. Om detta dunkel berättar boken Poltava: krigsfångar och kulturutbyte. Vad hände efter det som avbildades på pärmbilden? Hur gick det för de svenska krigsfångarna? Boken är indelad i fyra tematiska sektioner med de svenska krigsfångarna i Ryssland som naturligt huvudtema. Artiklarna i den första sektionen,»de svenska fångarna», är intressant nog alla skrivna av ryska forskare. Lösningen tillför ett nytt perspektiv. De svenska krigsfångarnas dagböcker och brev som skrivits i fångenskapen är en viktig historisk källa och utgör ett omfattande och sällsynt samtidsmaterial om vardagen i Sibirien i början av 1700-talet. Med utgångspunkt i dagböckerna presenterar Galina Sjebaldina krigsfångarnas, främst officerarnas, vardag och relationer till den lokala förvaltningen på förvisningsorten. Sibirien lämpade sig utmärkt som placeringsort för krigsfångar, eftersom redan de stora geografiska avstånden i praktiken gjorde det omöjligt att fly. Levebrödet var det största problemet för krigsfångarna, i synnerhet för officerarna. De meniga blev i allmänhet satta i kroppsarbete och utfodrades på samma sätt som den övriga arbetskraften, men officerarna måste själva förtjäna sitt uppehälle och penningförsändelser från hemlandet dröjde länge på vägen. De skickligaste försörjde sig som hantverkare och hjälpte de vapenbröder som låg illa till. Endast några svenska officerare övergick i rysk tjänst, trots att det inom krigarståndet var rätt vanligt att man under sin karriär tjänade flera furstar och i flera arméer. Karolinerna hade uppenbarligen en annorlunda uppfattning om sin roll,

79 Bokomtaler 425 och valde hellre fattigdom än det de uppfattade som»förräderi mot konung och fosterland». Jevgenij Rytjalovskij beskriver i sin artikel kulturkrockarna: Hur svårt det var för svenskarna att anpassa sig till den ryska livsformen och hur den lokala ryska förvaltningen å sin sida hade svårt att förstå motiven bakom svenskarnas beteende. Sådana kulturkrockar till trots, valde en del svenskar att bli kvar i Ryssland efter freden i Nystad år Andrej Demkin skriver om dem som inte återvände hem. En del var officerare som hade övergått i tsarens tjänst, och många meniga soldater hade fått en ställning som hantverkarmästare och bildat familj. De stannade frivilligt kvar i sitt nya hemland. Barn som blev bortförda från Finland under Stora ofreden gick det mest tragiska ödet till mötes. De blev livegna, och livegna återbördades inte längre till Finland. Aleksandr Vytjuzjganin och Anna Nedospasova belyser i sina artiklar den kulturtradition som svenskarna bidrog med och som syntes i såväl arkitektur och gatunamn som i instrumentalmusikens utveckling. I det inre Ryssland spred musikerna ur den svenska armén influenser från den nya europeiska musiken i betydligt högre grad än förr. Orkestrar som bestod av svenska krigsfångar var en viktig faktor i den nya instrumentalmusikens genombrott. Sankt Petersburgs uppkomst behandlas i artiklarna av Jekaterina Boltunova, Jekaterina Andrejeva och Tatjana Bazarova. Peter den store ville att staden skulle bli en västerländsk huvudstad, och man använde sig av utländska arkitekter och förebilder, också Stockholm, i fråga om byggnadsstilarna och det tekniska kunnandet i att bygga vid vatten. I byggarbetskraften ingick svenska krigsfångar, även om största delen var ryssar. Dessutom var de första kartorna över området svenska där hade ju tidigare funnits en svensk fästning och bosättning. Krigsfångarna ritade också kartor och under kriget bedrev svenskarna rekognoscering längs Nevafloden. Kunskapen om Sankt Petersburgs tidigaste historia vilar i hög grad på svenskt material. Håkan Jorikson och Ulla Birgegård belyser i sina respektive artiklar de ryska krigsfångarnas ställning i Sverige. Med undantag för några adliga fångar som hade det något bättre var livet för de ryska fångarna på Visingsö tungt och kargt. Behandlingen av de ryska fångarna speglades uppenbart i hur de svenska krigsfångarna behandlades i Ryssland. På båda sidorna orsakade förvaltningens likgiltighet onödigt lidande. Enligt Claes Peterson skulle tsar Peter den store gärna ha moderniserat sitt rike med Sverige som förebild, eftersom Sve-

80 426 Bokomtaler rige var ett effektivt styrt enväldigt rike. Försöket misslyckades därför att Ryssland inte hade den ämbetsmannakår som behövdes för en förvaltningsapparat enligt svensk modell. Ett annat hinder utgjordes av den svaga lokalförvaltningen. Till skillnad från Sverige hade Ryssland inte en lokal förvaltningskultur som förmådde genomföra direktiv på order av de olika organen inom centralförvaltningen. Lars Ericson Wolke och Pavel Krotov skriver om Peter den stores militära reformer och om svensk påverkan. Den svenska armén stod som förebild i den meningen att den ryska armén hade reformerats med avsikten att besegra Sverige i fält. Den svenska armén kunde med blanka vapen göra en offensiv som vanligtvis avgjorde slaget. Ryssland kontrade med att satsa på artilleriet och infanteriets eldkraft. Kartor är nödvändiga vid krigföring, och Ulla Ehrensvärd visar hur kartornas uppgifter samlades och hurdana kartor som ritades på både den ryska och den svenska sidan. Imagebygge är heller inget nytt, visar det sig. I Michail Ljustrovs artikel om rysk och svensk krigspanegyrik lyfts talande exempel på den tidens krigstida retorik och propaganda fram. De fyra artiklarna i den sista tematiska sektionen behandlar Poltavas betydelse för svenskarna, något som också Rolf Torstendahl tar upp i introduktionskapitlet. Åsa Karlsson skriver om ekonomins störtdykning efter nederlaget i och med de ökade militära kostnaderna för att sätta upp en ny armé. Björn Asker belyser den svenska synen på fienden, det vill säga uppfattningen om Peter den stores Ryssland. Gunnar Åselius analyserar myten om Poltava och hur ett allt mer heroiskt svenskt förflutet byggdes upp i början av 1900-talet. Till slut presenterar Marie Lennersand och Ulf Söderberg de svenska arkivens Poltavarelaterade källmaterial. Poltava: krigsfångar och kulturutbyte är en mycket intressant bok. Det är en viktig bok därför att den lyfter fram det som vanligen glöms bort i historieskrivningen. Vi känner alla till slaget vid Poltava, men det ägnas sällan tid att skriva om hur det gick med dem som togs tillfånga efter striden. Bokens största brist ligger i att den är en artikelsamling. Artiklarna kopplas inte till varandra, och vilken artikel som helst skulle kunna lyftas ut och ersättas av en annan utan att strukturen blev lidande. Denna splittring påverkar läsbarheten. Boken saknar ett kapitel som skulle presentera sammanhanget och ge den oinsatta läsaren bakgrundsinformation. En av skribenterna beskriver antalet svenskar som deltog i byggnadsarbete, en annan skriver om dem som tog värvning. Var de många eller få? Utan bakgrundsinformation kan läsaren inte veta.

81 Bokomtaler 427 Som finländare kan jag inte låta bli att påpeka att stormakten Sverige var ett mera omfattande område än det nuvarande Sverige. Till exempel ockuperades halva riket under Stora nordiska kriget. Stormaktens ekonomi var dock beroende av skatteintäkter från hela riket, så det är inte överraskande att den resterande halvans resurser började sina efter Poltava. Artiklarna i Poltava: krigsfångar och kulturutbyte spänner över ett så brett område att det skulle krävas flera experter för att kunna bedöma dem. De är dock alla mycket allmänbildande och intressant läsning, och det finns knappast en läsare som inte skulle lära sig något nytt av dem. Kirov-gåten. Mordet som utløste Stalins terror Åsmund Egge Oslo: Unipub sider. ISBN Anmeldt av Jens Petter Nielsen [professor ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø] Den 1. desember 1934 kl ble det løsnet skudd i Smolnyj, bolsjevikenes gamle revolusjonshovedkvarter fra 1917, nå kommunistpartiets hovedkvarter i Leningrad. Da partifunksjonærene sprang ut av sine kontorer, fant de Leningrads partisjef Sergej Kirov blødende på gulvet, og ved siden av ham attentatmannen som var bevisstløs etter å ha forsøkt å skyte seg selv. Kirov ble båret inn på sitt kontor, der han utåndet på sofaen. Mordet på Kirov er ofte blitt fremstilt som opptakten til 1930-tallets store utrenskninger i Sovjetunionen. Isaac Deutscher skriver i sin Stalin-biografi (1949) at mordet på Kirov fikk Stalin til å trekke «den konklusjon at tiden for kvasi-liberale konsesjoner var over. Han ville nå slå til dypere og hardere». For noen måneder siden forelå boka Kirov-gåten. Mordet som utløste Stalins terror, skrevet av Åsmund Egge, professor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo. Det er en meget grundig drøfting av omstendighetene rundt det som er blitt kalt «århundrets mord». Et lukket samfunn som det stalinistiske var et veritabelt drivhus for rykter, spekulasjoner og konspirasjonsteorier, og slike grodde raskt opp rundt Kirovs død. Senere fant de veien til vestlige historikere, som faktisk talt

82 428 Bokomtaler ikke hadde andre kilder å forholde seg til. Åpningen av de russiske arkivene etter Sovjetunionens sammenbrudd har gitt historikerne et sikrere grunnlag for å avgjøre hva som egentlig skjedde. Egge har gjennomgått de nye kildene, og i Kirov-gåten underkaster han de gamle teoriene om mordet på Kirov en streng kildekritisk granskning og prøver å bringe på det rene hva vi egentlig har av sikker kunnskap om denne saken. Mordet på Kirov har en historikk som minner om Riksdagsbrannen i Berlin 27. februar Hitler mente at brannen var opptakten til en kommunistisk revolusjon og bad president Paul von Hindenburg om ekstraordinære fullmakter til å bekjempe den. Riksdagsbrannen gav dermed Hitler påskudd til å etablere sitt diktatur. På samme måte fikk Stalin etter mordet på Kirov halvannet år senere vedtatt «Kirov-loven» som satte tilside normale rettsprosedyrer i kampen mot regimets «fiender», som Stalin definerte som de gamle opposisjonelle fra 1920-tallet. NKVD (det hemmelige politi) fikk fullmakt til å arrestere terrormistenkte, stille dem for et hemmelig tribunal in absentia uten rett til forsvar eller anke og henrette dem straks. Riksdagsbrannen i Berlin kom så beleilig for Hitler at det var lett å mistenke nasjonalsosialistene for selv å stå bak. Men historikerne har ikke funnet bekreftelse på en slik teori. Vi står da tilbake med at brannen etter alt å dømme var verket til én enkelt person en sinnsforvirret nederlender ved navn Marinus van der Lubbe som opererte alene. På samme måte har det vært en utbredt oppfatning at Stalin selv planla og gav ordre til mordet på Kirov. Angivelig utfordret Kirov hans posisjon som partisjef og ble støttet av deler av partiet som ønsket en mer liberal politikk. Nikita Khrusjtsjovs «hemmelige» tale på partikongressen i 1956, der en sovjetisk leder for første gang tok bladet fra munnen og kritiserte Stalins maktmisbruk, hadde stor betydning for at denne forestillingen slo rot. Khrusjtsjov gikk langt i å antyde at mordet på Kirov var Stalins verk. Men verken de sovjetiske kommisjonene som i sin tid undersøkte saken eller historikerne har senere klart å frembringe «the smoking gun» som udiskutabelt knytter Stalin til mordet. Spørsmålet om Stalins rolle er også hovedsaken i Egges bok. Forfatteren går systematisk gjennom kildematerialet og kommer til at det faktisk ikke er grunn til å tro at Stalin eller NKVD var innblandet. Drapsmannen, Leonid Nikolajev, opererte alene. Andre historikere har argumentert for det samme, men ikke så overbevisende som Egge. Nyere forskning har heller ikke bekreftet bildet

83 Bokomtaler 429 av Kirov som en leder som stod i opposisjon til Stalin. Han hadde kanskje sine tvil vedrørende måten jordbrukskollektiviseringen ble gjennomført på, men i det store og hele var han hundre prosent lojal overfor Stalin. Som politiker var han heller ikke av det format at han var noe alternativ til Stalin. Dermed er Stalins eventuelle motiver for å drepe ham svekket. Det eneste punktet som ennå må karakteriseres som mistenkelig er at sjefen for Kirovs livvakt, som ikke hadde vært i stand til å beskytte ham, dagen etter attentatet døde i en bilulykke der ingen andre ble skadet. Han var da på vei til avhør (!). Dette er en hendelse som må karakteriseres som mistenkelig. Men historikerne har mer eller mindre forsont seg med at det faktisk var en ulykke. Egge konkluderer sin undersøkelse med at påstanden om at Stalin var implisert i mordet på Kirov, ikke er annet enn «en konspirasjonsteori uten basis i dokumenterbare fakta» (s. 266). Når så mange likevel har godtatt denne påstanden, skyldes det ifølge forfatteren ikke bare at historikerne tidligere manglet kildemateriale, men også at saken var så sterkt politisert. I Sovjetunionen brukte Khrusjtsjov mordet på Kirov i sitt oppgjør med sine rivaler i maktkampen etter Stalins død, og i vest passet denne teorien godt inn i den kalde krigens mentale klima. Det førte til at vanlige kildekritiske prinsipper ble satt til side. En tredje faktor burde kanskje vært nevnt, nemlig Stalins rulleblad. Stalin kom jo under Den store terror ( ) til å drepe mange tusen ledende kommunister i Sovjetunionen på falske premisser (ved å tvinge dem til å tilstå forbrytelser de ikke hadde begått). Da var det nærliggende å tro at han også ville vært i stand til å organisere mordet på Kirov. Man kan spørre om det er bryet verdt å legge ned så mye arbeid i å frikjenne Stalin for et enkelt mord, når han var skyldig i så mange andre? Var spørsmålet om Kirovs morder så viktig? «In the end it does not matter for our overall understanding of Soviet history», skriver Matthew Lenoe, en annen ekspert på dette temaet. Det avgjørende var at mordet fant sted og at Stalin valgte å utnytte Kirovs død i oppgjøret med partiets gamle garde. Egge har likevel rett i at spørsmålet om Kirovs morder er viktig for forståelsen av drivkreftene bak terroren som fulgte. Hvis det ble sannsynliggjort at Stalin stod bak Kirovs død, ville det være lettere å argumentere for at Stalin på forhånd hadde bestemt seg for å gjennomføre omfattende politiske utrenskninger at han hadde en «master plan» for Den store terror. Og hvis han ikke var skyldig, var det kanskje nettopp attentatet som skremte ham og fikk ham til å bestemme seg for å ta et blodig oppgjør med «sine fiender».

84 430 Bokomtaler Likevel kan man knapt si at det går en rett linje fra mordet på Kirov til Den store terror. Det er snarere tale om «a twisted road». Rundt midten av 1935 stilnet nemlig terroren etter Kirov-mordet av, og Anna Akhmatova kalte tiden som fulgte for en «vegeterende» periode i Stalin-tiden. Det er et faktum at NKVD foretok færre arrestasjoner i 1935 enn i noe annet år siden 1929, og i 1936 var det enda færre. Noen har tolket dette som en indikasjon på at Stalin kanskje hadde slått seg til ro med de repressive tiltakene som ble gjennomført etter mordet på Kirov at han ennå ikke hadde bestemt seg for Den store terror. Perforating the Iron Curtain. European Détente, Transatlantic Relations, and the Cold War, Poul Villaume & Odd Arne Westad (red.) København: Museum Tusculanum Press sidor. ISBN Recenserad av Katalin Miklóssy [docent, forskare, Aleksanteri-institutet, Helsingfors] Då det kommunistiska samhällssystemet bröt samman i Östeuropa för tjugo år sedan, uppstod stora förväntningar bland historikerna om att det skulle bli möjligt att uppnå en genomgående förståelse av tiden för kalla kriget. På 1990-talet öppnades arkiven i öst och ny information blev tillgänglig om händelser som hittills endast hade kunnat undersökas utifrån. Det nya materialet genererade dock endast sällan ny kunskap eftersom angreppssätten och forskningsfrågorna förblev fångna i de gamla tänkesätten. Historikerna är också en produkt av sina samhällen, och under kalla kriget socialiserades de in i en svartvit världsbild och fick sin utbildning i ett alldeles annat samhällsklimat talets tolkningar präglades starkt av myten om den heroiska västvärlden, enligt vilken det kalla krigets slut berodde på den rättvisa västvärldens och i synnerhet USA:s oundvikliga seger. Det var först mot slutet av decenniet som forskningen gradvis och långsamt blev mångsidigare. Trots detta präglades angreppssätten fortfarande av diplomatins, säkerhetens och de politiska beslutsprocessernas perspektiv, och grundtanken var att det kalla kriget främst handlade om konfrontation och konflikt. Nya synsätt vann insteg på 2000-talet, i synnerhet i analyser av

85 Bokomtaler 431 ekonomiska relationer, bredare samhällsfrågor och kulturforskning, något som också påverkade historieforskningen. Det kalla kriget började ses inte bara som en period av motsättningar mellan öst och väst, utan också i allt högre grad som en växelverkan mellan olika stater, en växelverkan som järnridån inte kunde förhindra. Poul Villaume och Odd Arne Westad hör båda till förnyarna inom forskningen på kalla kriget, och deras nya bok har en fräsch approach. Perforating the Iron Curtain baserar sig på föredrag som hölls vid konferensen»copenhagen Cold War Conference 2007» som ordnades av Köpenhamns universitet. Föredragen fokuserade på att skingra motsättningarna mellan öst och väst, vilket också framkommer av bokens titel. I bokens centrum står détente, avspänningen, som skapade nya kanaler för dialogen mellan öst och väst. Ett centralt argument är att den period av avspänning som började på 1960-talet huvudsakligen stödde sig på tre element. För det första var olika kontakter mellan öst och väst oundvikliga, eftersom båda sidorna hade behov av det ekonomiskt och det därmed var en naturlig utveckling. För det andra skulle détenten inte ha lyckats om inte Västtyskland hade ändrat attityd och accepterat gränsdragningarna efter andra världskriget samt beslutat att integrera sig allt mer i det samfund som de västeuropeiska staterna utgjorde. För det tredje gjorde den starka alliansen mellan Västtyskland och USA en allians som framhävde de snabba amerikanska teknologiska framstegen, en hög levnadsstandard och den europeiska välfärdsmodellen att väst framstod som allt mer lockande i östeuropeiska ögon. Arenan som granskas är Europa. Även om västperspektivet beaktar USA:s centrala roll, är ändå de europeiska staterna de huvudsakliga aktörerna. Detta balanserar på ett uppiggande sätt den traditionella kallakrigsforskningen som fokuserar på relationerna mellan supermakterna. Boken är utmärkt redigerad och de tolv artiklarna bildar en enhetlig helhet trots att de behandlar många olika teman. Vid sidan av traditionella undersökningar innehåller boken också memoarer skrivna av diplomaten Skjold G. Mellbin, som ledde den danska delegationen under KSSE-förhandlingarna och uppföljningskonferenserna Mellbins livfulla skildring är inte bara ett intressant tillägg, utan kunde rentav utgöra material för framtida forskning. Eftersom det är omöjligt av utrymmesskäl att här ta upp alla tolv artiklar i boken, nöjer jag mig med att granska de mest betydelsefulla nya forskningsöppningarna.

86 432 Bokomtaler Wilfried Loth bidrar med ett fräscht perspektiv och analyserar de begrepp som definierar kallakrigsforskningen. Begreppen formulerar kärnfrågorna kring forskningsobjektet och även de tankemönster som ligger bakom dem och är därmed tidsbundna. Man måste alltså på nytt granska begreppens innehåll och deras innebörd, och ifrågasätta deras ändamålsenlighet som verktyg för nya tolkningar. Loth tar också upp betydelsen av föreställningar och rädslor som faktorer som formar händelser och beslut; ett område som forskningen ännu inte ägnat tillräcklig uppmärksamhet. Wanda Jarzabek beskriver i sitt bidrag hur Polens ledning utnyttjade KSSE-processen till att åstadkomma ett avtal med Västtyskland där Polens västra gräns skulle tryggas även om Tyskland enades. Det är en överraskande framgångssaga, med rådiga ledare som drev Polens nationella intressen huvudsakligen genom att manipulera de övriga östblocksstaterna till att sluta upp bakom dem. Polen lyckades åstadkomma en enad front i frågan trots att de andra staterna ursprungligen var motsträviga. Jarzabek belyser på ett utmärkt sätt hur länderna i östblocket hade mycket mer svängrum än vad som tidigare antagits i förhållande till Sovjetunionen, och att detta svängrum utnyttjades på många och uppfinningsrika sätt. Till de mest fascinerande bidragen torde höra Sarah B. Snyders artikel, som lyfter fram hur människorättsorganisationer på gräsrotsnivå påverkade olika politiska processer. I KSSE:s kölvatten uppstod ett nätverk av Helsingforsgrupper som på 1970-talet snabbt spred sig från väst till oppositionskretsarna i öst och skapade en ny kanal längs vilken nya idéer och västerländska uppfattningar om mänskliga rättigheter kunde spridas i öst. Genom nätverken fick deklarationerna om mänskliga rättigheter som hade utfärdats på hög nivå en praktisk betydelse, eftersom nätverken lyfte upp brotten mot de mänskliga rättigheterna på den internationella politikens agenda. Dessutom förmedlade nätverken information om människorättsläget i öst och kunde enligt Snyder på så sätt påverka utformningen av USA:s politiska linje. Bent Boel har samma approach i sin granskning av icke-statliga nätverk och analyserar détenten nerifrån uppåt. Kapitlet behandlar de franska vänsterintellektuellas inställning till dissidenterna i öst. Boel har valt ett roligt, men kritiskt sätt att gå igenom olika tolkningar av, myter om och förklaringar till hur den franska vänstern började intressera sig för Östeuropas oppositionsrörelser och varför det skedde först på 1970-talet. Som en smärre kritik kan framföras att största delen av bokens

87 Bokomtaler 433 bidrag fortfarande fokuserar på statsnivå. Det finns redan ingående och rentav detaljerade kunskaper om processerna på denna nivå. Vi vet mycket mindre om de underordnade organisationerna, företagen och de enskilda människorna och vilka möjligheter det fanns på mellan- och mikronivå att påverka aktörer på statsnivå. I den mån individer framträder, är de huvudsakligen ledarfigurer inom den styrande eliten, vilket i och för sig ger en mångsidigare bild av de hittills ansiktslösa beslutsprocesserna som ofta beskrivits enligt modellen»kreml reagerade så här» eller»warszawa gjorde så här»,»bonn motsatte sig» och så vidare. Även denna bok innehåller dock exempel på sådant inexakt språkbruk. En annan anmärkning gäller bokens grundpremiss, som fortfarande utgår från det hjältemodiga väst. Öst ses som en passiv aktör som reagerar på påtryckningar från väst. Upplägget framhäver betydelsen av västs handlingar för Östeuropas utveckling, och därmed sker både en förenkling och en betydande undervärdering av utgångspunkterna för och dynamiken i östblockets inre förändring. Inom kallakrigsforskningen är uppfattningen om östblocket fortfarande bristfällig. Man analyserar antingen dissidenternas och oppositionens roll som utövare av påtryckning eller det kommunistiska beslutsfattandets struktur, som beskrivs som monolitiskt och dömt till undergång. Det behövs dock ett nytt angreppssätt också i förhållande till statssocialismen, där umgänget mellan makthavarna och folket var betydligt mer komplext än vad nutida tolkningar ger vid handen. Endast genom en mångsidigare bild av öst kan vi förstå växelverkan mellan öst och väst under kalla kriget. Brussels without Muscles? Exploring the EU s Management of its Gas Relationship with Russia David Harriman FOI-R-6929-SE Stockholm: FOI sider. ISSN Anmeldt av Arild Moe [assisterende direktør og seniorforsker, Fridtjof Nansens Institutt] Det svenske Totalförsvarets forskningsinstitut (FOI) har utgitt en rekke studier av russisk politikk med energi som hovedtema. I det

88 434 Bokomtaler nyeste tilskuddet, Brussels without Muscles, dreier det seg fortsatt om Russland og energi, men blikket er denne gang primært rettet mot hva som foregår og ikke foregår i Brussel i dette henseende. Det overordnede forskningsspørsmålet for rapporten er hvilke faktorer som kan forklare EUs begrensede politiske kapasitet i gassforbindelsene med Russland. David Harriman diskuterer altså ikke hvorvidt EU har begrenset kapasitet, men tar utgangspunkt i en negativ beskrivelse av EU på dette området. Noen vil være uenig i et slikt premiss, men de fleste vil nok mene at han peker på en reell utfordring. Harriman er spesielt opptatt av hvordan EU har forholdt seg til planene om utbygging av tre nye gassrørledninger til Europa, henholdsvis Nord Stream, South Stream og Nabucco. Ledningen under Østersjøen, som etter hvert fikk navnet Nord Stream, er nå under bygging. Prosjektet har forårsaket splittelse innad i EU. De baltiske statene og Polen har vært sterkt imot fordi de har fryktet at en slik ledning vil isolere dem fra resten av Europa, i motsetning til en løsning hvor gassen går i transitt gjennom disse landene. Hvis Russland ikke er avhengig av transitt, kan gassforsyninger brukes som et politisk pressmiddel i forhold til disse landene uten at det får konsekvenser for de større og viktigere kundene lenger vest. Polen og de baltiske statene mener altså at de får redusert energisikkerhet. Sett fra russisk side og også i stor grad fra tysk bidrar imidlertid ledningen til å øke energisikkerheten, fordi mulige komplikasjoner i transittleddet kan elimineres. Konkurransen mellom de to prosjektene South Stream (via russisk territorium, under Svartehavet og inn på Balkan) og Nabucco (fra Kaspi-regionen via Tyrkia til Balkan) har enda større geopolitiske implikasjoner enn Nord Stream. Realisering av South Stream vil innebære at Svartehavs- og Kaspiregionen i sterkere grad knyttes til eller også reintegreres med Russland. Nabucco vil ha motsatt effekt i det disse regionene vil bli knyttet nærmere til Europa og man vil redusere avhengigheten av Russland. Harriman mener at sistnevnte også vil gjøre det enklere å promotere politiske og økonomiske reformer i regionen og snakker til og med om «extending the EU s common market into the area», noe som kanskje er å trekke implikasjonene vel langt. Europakommisjonen har forsøkt å gjøre Nabucco til et felleseuropeisk energiforsyningsprosjekt, men også her ser man at medlemslandene har avvikende interesser: Ungarn, Italia og Slovenia har alle inngått bilaterale intensjonsavtaler med Russland om leveranser via South Stream.

89 Bokomtaler 435 EUs energipolitikk er primært en energimarkedspolitikk. Målet har vært å øke konkurransen mellom energileverandører og å fjerne hindre for overføring av energi internt mellom medlemslandene. EU har hatt mindre å si når det gjelder energiforsyninger. På dette området har medlemsstatene beholdt kompetansen selv, og noe av Harrimans anliggende er å vise at de store medlemmene foretrekker bilaterale avtaler med Russland fremfor å knytte russiske gassleveranser opp mot en felles europeisk politikk. Hvordan kan så EUs begrensede politiske kapasitet forklares? Forfatteren legger vekt på «value incompatibility» mellom Europa og Russland: Avtaler kan inngås, men grunntenkningen er forskjellig. EU bygger på markedsliberalisering, transparens og konkurranse. Et rettslig rammeverk (WTO og Energicharteret) ses som et viktig grunnlag for utvikling av et effektivt samarbeid. På russisk side betraktes slike rammeverk med mistenksomhet fordi de innskrenker nasjonal autonomi og øker avhengigheten av andre stater. Samtidig nyter russiske investorer og selskaper godt av den beskyttelsen som et fungerende rettssamfunn gir dem for operasjoner i Europa, uten at Russland er villig til å gi utenlandske selskaper den samme beskyttelse og tilgang til russiske markeder. Der er det stadig behov for goodwill fra den russiske stats side for å få ting til. En slik situasjon er ikke nødvendigvis økonomisk gunstig for Russland, men den er fordelaktig for korrupte private, russiske interesser. Et sentralt poeng hos Harriman er at EUs tilnærming, basert på rettslige rammer og en komplisert beslutningsprosess, ikke er egnet i møtet med en realpolitisk aktør som Russland, som kan handle raskere og har få interne begrensninger. Innenfor gassfeltet kompliseres bildet ytterligere ved at EUs «gasspolitikk» er spredt på flere direktorater med dårlig koordinering. Det er også et betydelig skille mellom EU og Russland i synet på det «europeiske nabolag», det vil si Kaukasus og Ukraina. EU ønsker å stabilisere utviklingen i disse landene og skape en demokratisk buffersone. Russland ser det som viktig å utvikle de samme landene som en buffersone den andre veien. Landene er ikke bare viktige sikkerhetspolitisk for Russland, men også som markeder for russisk eksport. Den helt grunnleggende forskjellen ligger imidlertid i synet på gjensidig avhengighet. Mens den rådende oppfatning i vest er at et samarbeid vil gagne begge parter, er fortsatt Russland dominert av null-sum-tenking: Den enes gevinst er den andres tap. Harrimans rapport gir mange interessante perspektiver på gassforbindelsene mellom Europa og Russland, men også på det

90 436 Bokomtaler generelle forholdet mellom disse aktørene. Til tider kan den imidlertid virke unødig normativ policyanbefalingene kunne med fordel vært skilt ut i et separat kapittel. Det er ikke tvil om at betydelig engstelse i forhold til russisk gasseksport ligger i bunn av analysen. Da er det problematisk at denne engstelsen ikke er bedre utdypet. Flere steder pekes det på Russlands avhengighet av inntektene fra gasseksport, men uten at det settes inn i en samlet diskusjon av utfordringene for Europa. Russland fremstår dermed som en sterkere aktør i gassmarkedet enn det etter mitt syn er grunn for å hevde. I dag vurderes avhengighet av russisk gass mye mer kritisk enn for få år tilbake, noe som delvis skyldes en russisk politikk basert på et inflatert selvbilde (jf. Ukraina 2006 og diverse provoserende uttalelser fra Putin i samme periode). En aktiv politikk for å redusere europeisk sårbarhet er iverksatt eller under utvikling, herunder utvikling av større substitusjonsmuligheter og forsyninger fra andre gassleverandører (særlig LNG). Samtidig utgjør redusert forbruk på grunn av økonomiske nedgangstider og sterkt press på prisene som følge av økt tilgang på gass store utfordringer for russisk gassindustri. Allikevel gjenstår det faktum at Russland fortsatt vil spille en hovedrolle i europeisk gassforsyning. Men omgivelsene endrer seg altså, og det kan bety at vilkårene for mer likeverdig samarbeid, som Harriman etterlyser, blir bedre i årene fremover. Kamp med förnuftet. Rysk kritik av västerländsk rationalism Elena Namli Skellefteå: Artos & Norma bokförlag sider. ISBN Anmeldt af Alex Fryszman [ekstern lektor, ToRS, Københavns Universitet] Elena Namlis nye bog Kamp med förnuftet. Rysk kritik av västerländsk rationalism fortjener såvel forskernes som de studerendes opmærksomhed alene i kraft af Namlis logisk sammenhængende og nuancerede analyser, hvor russisk kritik af fornuften anskues som både et kulturelt og filosofisk fænomen. Næppe overraskende indleder hun med Fjodor Tjuttjevs ofte citerede digt om Ruslands særlige gestalt, som kun kan nås ved troens kraft, men ikke kan begribes ved fornuftens»almindelige alen«. Forestillingen om

91 Bokomtaler 437 Ruslands unikke vej er aldrig ophørt med at fascinere alle, som ytrer sig om russisk kultur, men bliver sjældent til genstand for en nøgtern kulturanalyse. I sin bog anlægger Namli imidlertid et usædvanligt fænomenologisk og ikke mindst moralfilosofisk perspektiv på den russiske kritik af den vesterlandske fornuft. Bogen er bygget op omkring en trefoldig perspektivering af problemfeltet med udgangspunkt i Fjodor Dostojevskijs, Lev Sjestovs og Mikhail Bakhtins ulige konstruktioner af fornuftbegrebet og deraf følgende forskellige, men ikke desto mindre beslægtede modeller for kritik af rationalismen. Disse analyseres hver for sig i bogens tre første kapitler, der konsekvent fører til en sammenfatning og uddybet problematisering. I bogens to sidste, henholdsvis sammenlignende og perspektiverende kapitler drager forskeren nuancerede skillelinjer mellem de tre alternativer til rationalismen og gennemfører en kritisk vurdering af de respektive forslag til en»ikke rationalistisk etik«. Udgangspunktet er Dostojevskijs brede begreb om fornuften som en kontrollerende og manipulerende indstilling til livet, men også en livspraksis og strategi, der bliver aktualiseret på det sociale, filosofiske, videnskabelige og økonomiske niveau. Dostojevskij gestalter»rationalisten«som en position, der tilsigter kontrol og social orden, men er blind over for det, som fornuften ikke behersker, dvs. lidelsen og en selvopofrende handling. Til forskel fra Dostojevskij angriber begge hans prominente fortolkere primært den filosofiske rationalisme. Hos Sjestov bliver Dostojevskijs kritik af fornuften som livspraksis til en radikal filosofisk kritik af den vesterlandske teologiske og filosofiske tradition. Ifølge Sjestov er den indrettet på at søge»en fast grund under fødderne«, hvorfor den sjældent formår at artikulere troens og lidelsens tragiske erfaringer. Med sit koncept om»grundløsheden«følger Sjestov i Dostojevskijs spor, men læser ham selektivt ved at fremdyrke»kælderdybets«negative gestalter og negligere romandigterens religiøse protagonister (Aljosja Karamazov). På denne baggrund introduceres Bakhtin som den mest konstruktive kritiker af fornuften, der med sit fænomenologiske udgangspunkt i den personlige, ansvarlige handling stiller skarpt ind på den rationale etiks begrænsninger. Bogen forbinder to traditionelt adskilte problemstillinger: den filosofiske opposition mod rationalismen og spørgsmålet om russisk identitet. Som Namli påpeger i indledningen, findes der en russisk»kulturel konsensus«som forudsætter, at Vesten er»rationalistisk», at Rusland ikke er det, samt at rationalismen er noget

92 438 Bokomtaler som skal og bør overvindes. En forestilling om, at en vedholdende resistens mod rationalismen er indbygget i den russiske kultur, mentalitetshistorie og tanketradition hører til de kulturelle stereotyper som vanskeligt lader sig analysere og endnu vanskeligere nedbryde. Et indlysende problem ligger for eksempel i aktualiseringen af den russiske kulturfilosofiske arv, hvor opgøret med den vestlige rationalisme ofte opererer med hierarkiserende binære oppositioner og let udarter sig til en aksiologisk konstruktion af den russiske kulturs forrang og overlegenhed over den vesteuropæiske rationalitet. Dostojevskijs publicistik frembyder det mest berømte eksempel på, hvorledes kritikken af den vestlige fornuft udarter sig til generaliserende sortmaleri. I sin generalisering af den vestlige kultur konstruerer Dostojevskij noget der står i modsætning til det, der sættes som karakteristik for russisk kultur. Bogens analyse af Brødrene Karamazov viser, at heller ikke i romandigtningen holder Dostojevskij sin skepsis over for fornuften klar af nationalistiske overtoner. Dostojevskijs centrale alternativ til den vestlige rationalisme selvopofrelsens ideal gestaltes i romanen som en specifik»russisk«værdi med rod i den ortodokse tradition. På dette punkt drager Namli en markant skillelinje mellem romandigterens nationalistiske konstruktion af Ruslands idealiserede selvforståelse over for Vesten og hans konstruktive etiske kritik af rationalismen som en normativ livsindstilling, der ignorerer lidelsen. Findes der en kulturel grænse mellem rationalisme og ikkerationalisme? Den postkoloniale kulturteori har i sin tid insisteret på de»alternative epistemologier«. Den russiske forestilling om vestlig rationalisme kan i overensstemmelse hermed passende beskrives som en occidentalistisk konstruktion. Namli definerer den som en konstruktion, der er opstået»som et resultat av ett möte mellan Ryslland och dess andre, Väst«(s. 15). Det russiske billede af sig selv bliver ifølge hende bygget op i et dobbelt perspektiv, som på den ene side anvender en vesterlandsk tanketradition, men på den anden side stiller sig»uden for«denne tradition. Dette»utanförperspektiv«kalder forskeren for en af bogens centrale metodologiske præmisser og et fælles udgangspunkt for både Dostojevskij og hans prominente fortolkere Sjestov og Bakhtin (s. 253). Namli refererer ikke eksplicit til den nyere kulturteori, men henviser implicit til den ved at diskutere»västerländsk rationalism«som en diskurs- og tanketype, der konstruerer russisk identitet (jf. s ). Hendes

93 Bokomtaler 439 argumentation og begrebsapparat kan synes at lægge op til en mere historiserende analyse af»utanförperpektivet«i russisk filosofi, og personlig beklager jeg lidt, at bogens centrale moralfilosofiske anliggende overskygger ansatser til et spændende kulturperspektiv på russisk filosofisk diskurs. Der kan desuden opstå tvivl om Namlis kriterier for at vælge bestemte referencer fra den russiske idétradition (som Fjodor Tjuttjev og Lev Karsavin) frem for andre, der historisk set nok er mere væsentlige for både»det dobbelte perspektiv«og for hendes redegørelse for Dostojevskijs kritik af den vesterlandske tradition. Bogen har for eksempel ingen referencer til slavofilerne, hvis opfindelse var en alternativ konfessionel diskurs, som kombinerer den russiske ortodokse tradition med inspiration fra den romantiske bevægelses filosofiske opgør med Oplysningen. De slavofile tænkere og digtere i det 19. århundrede har med et afsæt i tysk romantik skabt den mest virksomme grundformel for eftertidens occidentalistiske forestillingskompleks, der har præget flere generationer russiske intellektuelle og deres kritik af den vesterlandske rationalitets destruktive konsekvenser. Med Isaiah Berlins bestemmelse kan man tale om Mod-oplysningen, med dertil hørende forestillinger om den nationale kulturs irrationelle egenart og længsel (af utopisk eller nostalgisk karakter) efter autencitet, særegenhed og unik identitet. I Rusland, som ikke har gennemlevet Oplysningens idediskussion, har den filosofiske opposition mod rationalismen givet sig udtryk i det oplagte angrebsmål: Immanuel Kants moralfilosofiske projekt. Namli diskuterer Kant som en fælles»modstander«for Dostojevskij, Sjestov og Bakhtin. De tre tænkere ser rationalismens destruktive potentiale dels i den sociale vilje til orden og kontrol, dels i den moralfilosofiske fordring om normativ etik. Bogens fremstilling af tre forskellige versioner af den russiske Kant-kritik er således relevant, overbevisende og kompetent, men lægger op til filosofisk, snarere end kulturhistorisk problematik. Bogens fremgangsmåde indebærer et fokus på de filosofiske og teologiske positioner under en behørig abstraktion fra den litterært og kulturvidenskabeligt relevante problematik omkring de genremæssigigt forskellige diskurser: romangenren (in casu Dostojevskijs Brødrene Karamazov), den filosofiske og litteraturkritiske essayistik (Sjestovs produktion) og fragmenter af et akademisk projekt til en afhandling om etikken (Bakhtins tidlige filosofiske tekster). Af biografiske grunde er det desuden ikke uden videre korrekt at behandle Sjestov der er og gerne vil være autodidakt

94 440 Bokomtaler som akademisk skolet filosof og læse hans skrifter som akademiske afhandlinger (s. 32, 40). Mine kritiske indvendinger vedrører imidlertid hverken bogens metode, substans, eller konkrete analyser, men snarere udeladelser og generaliserende konklusioner. Namlis bestemmelse af Dostojevskijs filosofiske position rejser spørgsmål om Bakhtins centrale begreb om polyfonien, som stort set glimrer ved sit fravær mest påfaldende i bogens behandling af Bakhtins Dostojevskijs poetik. Forskerens eksplicitte tilslutning til Anatolij Lunatjarskijs afvisning af problemet (s. 262) er næppe tilstrækkeligt som et videnskabeligt argument og kunne med fordel blive erstattet med referencer til nyere forskning. Endelig er det tvivlsomt, om Bakhtins fænomenologi kan betegnes som»en utveckling och en konkretisering av Dostojevskijs berömda tes om allas skuld för alt«(s. 249). Bakhtins religionsfilosofiske motiver gør ham ikke til en»kristen filosof«, og spørgsmålet om Bakhtins filosofi kan betegnes som»kristen«, eller hvorvidt Dostojevskij har påvirket Bakhtins filosofiske tænkning står efter min mening til diskussion. Bakhtins tidlige fænomenologiske skrifter refererer stort set ikke til Dostojevskij og forekommer upåvirkede af hans romandigtning. Bogens indiskutable styrke ligger efter min mening i de nuancerede analyser, som logisk fører til en kritisk problematisering og vurdering af det konstruktive potentiale i den russiske kritik af rationalismen. Der er ingen tvivl om, at Namli med sin bog giver et imponerende og værdifuldt bidrag til studier i tre spændende og kontroversielle filosofiske tænkere. Fremtidens stormagter. BRIK erne i det globale spil: Brasilien, Rusland, Indien og Kina Steen Fryba Christensen, Jørgen Dige Pedersen, Mette Skak, Stig Thøgersen & Clemens Stubbe Østergaard Århus: Aarhus Universitetsforlag sidor. ISBN Recenserad av Michael Karlsson [docent i statsvetenskap, Södertörns högskola] Det är en vanlig föreställning att BRIK-länderna Brasilien, Ryssland, Indien och Kina håller på att växa fram som fyra maktcentra i den nya globaliserade världsordningen. Trots att länderna

95 Bokomtaler 441 är mycket olika inbördes så har de ett gemensamt strategiskt intresse: att göra världen mer multipolär, men utan att äventyra den storpolitiska stabiliteten och den öppna, tillväxtfrämjande världsekonomin. Om denna spännande utveckling har ett danskt forskarlag vid Aarhus Universitet nu gett ut en bok med titeln Fremtidens stormagter. BRIK erne i det globale spil. Boken söker svar på både en empirisk fråga Hur har BRIK-länderna tagit sig an sin egen globalisering? och en teoretisk fråga Vilka teoretiska modeller för länders utveckling och globalisering passar in på dem? Med termen globalisering avser författarna främst BRIK-ländernas politik för att öppna sina ekonomier mot omvärlden. I det första kapitlet, som är skrivit av bokens huvudredaktör Mette Skak, görs en genomgång av BRIK-begreppet och olika globaliseringsstrategier. Att döma av litteraturen finns åtminstone sju gemensamma drag för BRIK-länderna: de är befolkningsmässigt och geografiskt mycket stora ekonomier; de uppvisar långvarig hög BNP-tillväxt; de har mycket stora medelklasser; de har öppna, exportinriktade ekonomier; de har en inbördes arbetsfördelning; de är stormakter (både i traditionell och i icke-traditionell mening); och de praktiserar en statligt styrd globalisering. Gemensamt är också att de idag alla brottas med frågan om hur de under den ekonomiska globaliseringen, och under hård konkurrens från andra stater, bäst säkrar eller ökar sin levnadsstandard. Enligt Skak väljer BRIK-länderna i princip mellan fyra huvudstrategier: att skapa stora regionala marknader, att bedriva selektiv integration, att eftersträva hegemoni (det vill säga att underlägga sig konkurrenterna) eller att agera i enlighet med utvecklingsstatens principer. De senare innebär att staten träder fram som en autonom aktör och i ett nära samspel med näringsliv och samhälle verkar för landets utveckling. Huvuddelen av boken ägnas därefter åt djupstudier författade av särskilda landspecialister: Steen Fryba Christensen (Brasilien), Mette Skak (Ryssland), Jørgen Dige Pedersen (Indien) och Stig Thøgersen och Clemens Stubbe Østergaard (Kina). Kapitlen är mycket innehållsrika (cirka sidor vardera) och förenar gedigna specialkunskaper med systematiska återkopplingar till den gemensamma teoretiska ramen. Utan anspråk på att sammanfatta resultaten finns det dock några generella intryck som förtjänar att lyftas fram. För det första förefaller BRIK vara mycket gångbart som analytiskt begrepp. Även om länderna uppfyller de sju kriterierna olika väl jämför till exempel storleken på Kinas befolkning och

96 442 Bokomtaler ekonomi eller på Rysslands ensidiga exportstruktur (stor råvarudominans) och krympande befolkning så tillämpas det utan problem i samtliga länderstudier. För det andra har subjektiva självbilder och världsbilder en viss betydelse för att förstå BRIK-ländernas politik. Detta visar sig särskilt i fallet Ryssland där den subjektiva identiteten som stormakt existerar i skuggan av Sovjetunionens sammanbrott och djupa inhemska politiska, ekonomiska och sociala problem (s. 117). Resultatet har blivit en utrikespolitik präglad av kolonial paternalism i närområdet och pragmatisk globalisering gentemot övriga världen (s. 155). Ett annat exempel kan hämtas från den kinesiska diskursen där uttrycket»ett tveeggat svärd», som används som en metafor för globaliseringens positiva och negativa verkningar (s. 241), avsätter spår i en mer selektiv integrationsstrategi. För det tredje är BRIK-länderna idag alla konkurrensstater i den globaliserade ekonomin, men strategin för att ta sig dit har varit olika. Indien har hela tiden varit en utvecklingsstat där staten navigerat flexibelt och på ett ordnat sätt styrt politiken från alliansfrihet och självtillit till en alltmer marknadsorienterad ekonomi med sikte på stormaktsställning. Kina lade fast utvecklingsstatens strategi redan för 30 år sedan och har alltsedan dess arbetat aktivt på att dra fördel av globaliseringen, men på ett selektivt sätt. I Brasilien och Ryssland, å andra sidan, har utvecklingsstatens principer lagts fast först senare. Här har statens roll förändrats från att vara ganska tillbakahållen under 1990-talet, då den ekonomiska politiken präglades av stor öppenhet, till att bli alltmer aktiv och styrande från början av 2000-talet. För det fjärde påverkas den konkreta utformningen av BRIKländernas globaliseringsstrategier av ett samspel mellan nationella, regionala och globala förhållanden. Ett begrepp som försöker fånga en del av denna dynamik och som återkommer i flera av analyserna, särskilt av de två mer renodlade utvecklingsländerna Brasilien och Indien, är»embeddedness». Härmed understryks vikten av att utvecklingsstaten förankrar sin politik för den ekonomiska globaliseringen på hemmaplan, det vill säga i det omgivande samhället. Denna aspekt tycks också ha haft en viss betydelse i samband med Kinas reformer för»det harmoniska samfundet» (s. 233), som mycket har syftat till att hantera de negativa följderna av den kraftiga tillväxt som följt i globaliseringens spår. Läsare kan förvänta sig stor behållning av specialisternas analyser av sina respektive länder. För mer teoretiskt nyfikna personer förtas läsvärdet något av det abrupta slutet (en tre sidor lång

97 Bokomtaler 443 efterskrift på temat från G8 till G20). Efter fyra omfångsrika empiriska studier, tillsammans över 200 sidor, så hade det varit befogat med en ordentlig avslutning där frågeställningarna besvaras och övergripande slutsatser diskuteras. Vilka slutsatser kan vi dra om BRIK-begreppets relevans och de teoretiska modellernas användbarhet? Vidare saknas en återkoppling till bokens tre budskap: BRIK är avgörande och dynamiska brickor i det globala spelet, BRIK återuppfinner staten som förvaltare av de enskilda ländernas globalisering, och BRIK-ländernas särprägel som stormakter utmanar gamla föreställningar om stormakter (s. 62). Talar resultaten entydigt för dessa budskap? Mitt eget intryck av fallstudierna (möjligen med undantag för Kina) är att framför allt det första budskapet är en relativt öppen fråga. Med detta sagt, vill jag avsluta med att understryka bokens bidrag till förståelsen av den nuvarande världsordningen. Det är en lärorik bok som också inspirerar till vidare läsning om fyra stater som mycket väl kan bli framtidens stormakter. Russia Lost or Found? Patterns and Trajectories Hiski Haukkala & Sinikukka Saari (red.) Helsinki: Edita/Ministry for Foreign Affairs sider. ISBN Anmeldt af Mette Skak [ph.d., lektor på Institut for Statskundskab, Aarhus Universitet] Russia Lost or Found? er en antologi, der bygger på indlæg fra en konference afholdt i Helsinki juni Som altid med antologier er det en polyfon læseoplevelse, men helheden er ikke nogen dårlig Ruslandsanalyse. Bagsideteksten markedsfører den i afstandtagen fra klicheen om Rusland som ubegribelig, som en gåde. I stedet betones historien og nutidens udfordringer som kilder til rationelt at forstå Ruslands adfærd. Det drejer sig om at identificere tilbagevendende mønstre og fremtidige udviklingsoptioner for Rusland og drøfte deres relevans for Europa. Ruslands fremtid som europæisk stat»i en stadig mere turbulent verden«anses for den givne kontekst. Så vidt bagsideteksten. Lige siden Henrikki Heikkas formidable Beyond the Cult of the Offensive (2000) har denne anmelder beundret finsk Rus-

98 444 Bokomtaler landsforskning som særlig indsigtsfuld, saglig og velunderbygget. Lever dette bidrag så op til mine tårnhøje forventninger? Ja, delvis. Første halvdel af bogen er lidt tam, selv om ikke-finnen Robert Legvold og Timo Vihavainen har tankevækkende iagttagelser. Arkady Moshes peger ligeledes ganske rammende på kommercialiseringen af Ruslands udenrigspolitik som forklaringen på Kremls manglende greb om SNG-naboerne. Men der, hvor analysen for alvor kommer op at flyve, er i Markku Kivinens kapitel om udfordringer for den russiske samfundsudvikling. Han taler frejdigt om netop en finsk approach til Ruslandsforskning som en, der betoner valg og handlende subjekt (agency) og opregner fire udslagsgivende udfordringer, som Rusland må tage stilling til: Rusland må diversificere landets økonomiske struktur; beslutte, om man ønsker en demokratisk udvikling; vælge en velfærdsmodel; og beslutte sig for en udenrigspolitisk grundorientering (Vest eller Øst). Vedrørende det første eksistentielle valg argumenterer Kivinen ved at henvise til Finlands eksempel: Her var det noget så lavteknologisk som skovindustrien, der gjorde sig til motor for Finlands omsving til højteknologi. Underforstået: Der er ikke på forhånd noget, der udelukker, at Ruslands olie- og gasmastodonter kunne tage på sig at være inkubatorer for nye højteknologiske industrier i Rusland. Om de så kan sætte sig ud over silovik ernes grådige opportunisme er en anden sag. Men det er velgørende med dette fordomsfrie syn på hvordan Rusland kunne friste sig fri af sin ressourceforbandelse. Kun 1,6 % af arbejdsstyrken i Rusland er i nutiden ansat i energisektoren. Analysen af det andet punkt peger på, at orden i den grad er blevet et plusord for den menige russiske befolkning, at det nu fremstår som det russiske civilsamfunds operationelle religion side om side med den ortodokse tro. Der er massedemokrati i betydningen svage, uorganiserede sociale klasser, hvad i praksis betyder et elitært demokrati hvilende på en autoritær politisk kultur, mener Kivinen. For så vidt er det et stabilt politisk system, men systemets iboende tendens til at overdrive kontrolfunktionen kan true dets stabilitet. Man kan her kritisere Kivinen for ikke at præcisere hvorfor det er vigtigt altså anderledes holdbart end den nuværende russiske model at vælge demokrati, nemlig for at have mekanismer til at korrigere fejl på fredelig vis og derigennem optimere samfundsudviklingen. Nogle vil nok finde det præmaturt at gøre opbygningen af en velfærdsstat til et strategisk valg, som Rusland må træffe allerede nu.

99 Bokomtaler 445 Men Kivinen går frisk til sagen og viser i figur 1 (s. 120) det fiskale»window of opportunity«, som Rusland havde fra 2006 grundet opbygningen af stabiliseringsfonde og afviklingen af udlandsgælden. I stedet for etnocentrisk at insistere på en nordisk velfærdsstat peger hans klasseanalyse af Putin-æraen med en stærkt ekspanderende russisk middelklasse på en liberal velfærdsstat, altså brugerbetaling af velfærdsydelserne. Kivinen betragter Putins»reforma l got«af januar 2005 som et af hans vigtigste initiativer og gør det klart, at det slet ikke var det råliberale overraskelsesangreb, som man dengang fik indtryk af. Han ser de såkaldte nationale projekter som et korrektiv til den ineffektive, korrupte russiske velfærdsstat sammen med den omsiggribende lokale russiske velgørenhedsaktivisme ofte drevet af kvindelige ildsjæle. Analysen af dette punkt munder ud i en anbefaling af, at Norden og Rusland går i indbyrdes dialog om russisk velfærdsstatspolitik. Problemet er nemlig den trussel, som Ruslands kombination af svagt samfund og stærk stat indebærer for naboerne, understreger Kivinen. Dermed er vi ovre i Ruslands fjerde og sidste eksistentielle valg. Herom siger Kivinen tillige, at det er Vestens udfordring at fredeliggøre Rusland. Desværre har EU mistet nogle af sine påvirkningsmuligheder, for russerne anser EU for at være en magt for nedadgående, hedder det andetsteds. Her bliver Kivinen dog lidt forblommet:»we should use a multilevel approach when analysing Russia ( ) the perspective should be based on a common understanding of everyday security and welfare«. Hvad fremstår som metodeforskrifter er i virkeligheden politiske påbud, der desværre ikke konkretiseres nærmere. Bortset fra det står vi her med et af bogens mest spændende bidrag. Principielt gælder det også Soili Nystén-Haaralas kapitel med titlen»institutions Matter«. Som titlen antyder, er analysen inspireret af Douglass North og New Institutional Economics og definerer institutioner som formelle og uformelle spilleregler. Argumentet lyder, at 1990 ernes ureflekterede chokterapi forstærkede den russiske disrespekt for loven = de formelle institutioner. Nystén-Haarala underbygger argumentet med data om nomenklaturaens smarte overtagelser af statslige aktiver i de forskellige officielle privatiseringsrunder. Nok engang fremhæves den finske skovindustris globale virksomheder med deres bredere horisont som mulige allierede, her både i kampen for et vist socialt sikkerhedsnet og mod korruptionen i Rusland. Hvor etnocentrisk det end kan lyde, tror jeg faktisk, at tesen om de finske virksomheder som forandrende kraft i de russiske

100 446 Bokomtaler lokalsamfund er holdbar nok. Generelt synes det nemlig at gælde for alle socialt ansvarlige virksomheder fra Vesten, eksempelvis den danske tyggegummigigant Dandy, da den skulle slå rod i Rusland. Der hvor kæden springer af, er i selve chokterapiargumentet, som man gang på gang ser fremført. Læser man Stephen Kotkins fremragende analyse af årene i bogen Armageddon Averted (2001) bliver det klart, at chokterapien var en aldeles livsnødvendig brandslukning midt i et inferno af spontane og i forvejen lyssky»privatiseringer«som det russiske folkevid kaldte for»prikhvatizatsija«(ragen til sig). Bortset fra det og bortset fra sjuskefejl med figur- og tabelnumre samt stavningen af navne (Levgold osv.) er det bestemt en inspirerende bog, der munder ud i håbet om, at Rusland nu vil gennemføre en ny perestrojka af både sin økonomiske struktur og folkesundheden. Frihetskjemperen. Min far, Tsjetsjenias president Anzor Maskhadov Oslo: Spartacus 200 sider. ISBN Anmeldt av Julie Wilhelmsen [forsker, Avdeling for Russland og Eurasia, NUPI] For hver dag som går gjør nyheter om uro og vold i Nord-Kaukasus seg stadig mer gjeldende i russisk presse. Ja, til og med i norske aviser blir vi presentert for muligheten for at krigen i Tsjetsjenia likevel ikke er over. Den dominerende, nokså endimensjonale versjonen av årsaken til dette er at radikal islam er i fremvekst i dette området. Det de fleste fremstillinger unngår å spørre om, er hvorfor den tsjetsjenske separatistbevegelsen havnet på dette sporet. For den som ønsker å forstå dette, er Anzor Maskhadovs beretning om sin avdøde far, Aslan Maskhadov, Tsjetsjenias eneste demokratisk valgte president, et godt sted å begynne. Bildet av Maskhadovs døde kropp som ble presentert som et krigstrofé på russiske tv-skjermer i februar 2005, burde kanskje snarere ha stått som symbol på forspilte sjanser til en forhandlet løsning på konflikten. Boken gir selvfølgelig en ensidig og overdrevet positiv fremstilling av Aslan Maskhadov, noe annet er ikke å vente. Slik sett står den trygt i en tsjetsjensk tradisjon hvor krigshelter dyrkes og

101 Bokomtaler 447 forherliges. Likevel tror jeg kjernen i portrettet av Maskhadov, hvis man skreller vekk superlativene, stemmer ganske bra med den Maskhadov faktisk var. I det vell av informasjon og desinformasjon om de ulike parters helter og djevler jeg har vært gjennom når det gjelder Tsjetsjenia-konflikten, har det ofte syntes umulig å avgjøre hvilke versjoner som er mest sannferdige. Når det gjelder Maskhadov, har jeg imidlertid aldri funnet fullt ut troverdig informasjon som undergraver inntrykket av ham som en ubendig separatist, en troende, men moderat muslim og en profesjonell militær som aldri sanksjonerte terror som metode. Jeg tror også hans siste, desperate forsøk på å innføre ensidig våpenhvile og innlede forhandlinger med russiske myndigheter like før han ble drept, var genuint ment. Tragedien, som hans sønns skildring indirekte hinter til, er at Maskhadovs posisjon har blitt fullstendig marginalisert blant de militante grupperingene i Nord-Kaukasus. At russiske myndigheters håndtering av konflikten har medvirket sterkt til dette, er det ingen tvil om. Massive overgrep fra russiske soldaters side har bidratt til radikalisering, samtidig som Putins politikk under den andre Tsjetsjenia-krig konsekvent tok sikte på å undergrave de moderates posisjon på tsjetsjensk side. Anzor Maskhadov gir en troverdig beskrivelse av sistnevnte prosess: Han har hele veien har vært tett på hendelsene og dokumenterer dem så godt han kan. Sannsynligvis bedre enn hva noen annen kan. Likevel mangler fremstillingen som sådan en mer balansert vurdering av hvorfor det har gått så galt. Det står ikke til troende at absolutt alt ondt har sitt opphav i Russland. Når man leser boken kan det virke som om det tsjetsjenske folks lidelser og den selvstendighet det påstås at Tsjetsjenia derfor må innrømmes, nødvendiggjør en ensidig demonisering av Russland og hvitvasking av forbrytelser i egne rekker. Fremstillingen hadde vært mer overbevisende dersom Anzor Maskhadov hadde våget å rette et kritisk lys mot sin fars svakheter og feiltrinn, og ikke minst mot de særdeles grove overtramp farens våpenbrødre har begått. Boken tar oss gjennom hele Anzors liv med sin far; fra han ble født i Det fjernøstlige militærdistrikt, gjennom familiens flerårige stasjonering i Ungarn og Litauen, gjennom år som farens livvakt under den første Tsjetsjenia-krig og i mellomkrigstiden frem til fjernkontakt fra eksil under den andre Tsjetsjenia-krig. Med en ny russisk praksis for å kidnappe krigernes slektninger ble det for farlig for Maskhadovs nærmeste familie å bli værende i Tsjetsjenia. Atskillelsen ble total da russiske myndigheter i tråd

102 448 Bokomtaler med ny terrorlovgivning nektet å utlevere farens lik slik at han kunne begraves forskriftmessig i sine forfedres jord i henhold til tsjetsjensk skikk. Denne biografiske skildringens hovedanliggende er å synliggjøre russisk terror og tilbakevise påstanden om at Maskhadov var en terrorist å normalisere og anstendiggjøre hans person. Samtidig gir den oss, kanskje utilsiktet, innsikt i tsjetsjenernes annerledeshet. En tsjetsjensk far nyter en respekt en norsk far aldri vil kunne oppnå. Det er en relasjon preget av omsorg, men også av nærmest total lojalitet og lydighet. Sistnevnte er kanskje trekk vi har lite til overs for, men det gir tsjetsjenerne svært gode forutsetninger for å kunne føre en felles motstandskamp. Dertil er det en kultur med svært stor overlevelsesevne. På samme måte som for eksempel jødene har hegnet om sin identitet og sine skikker under ethvert styre, har tsjetsjenerne under russisk overherredømme og sovjetregime bevart sin egenart. Dette illustrerer Maskhadovs beretning ganske godt. Ikke minst er altså boken som antropologisk kilde et varsel om at «konflikt» kommer til å være overskriften i forholdet mellom Russland og Tsjetsjenia også i fremtiden. Anzor Maskhadovs beretning er selvfølgelig ikke nødvendigvis representativ for den jevne tsjetsjener. Likevel er det sannsynlig at også den moderate tsjetsjenske majoriteten i fremtiden vil kunne mobiliseres til ny kamp mot russisk overherredømme: Slik fremstillingen i boken vitner om, er tsjetsjensk identitet spunnet rundt et knippe konsepter nedarvet gjennom flere hundre år, reartikulert og fornyet og i stadig forandring, men likevel med en konstant kjerne. Gjennomgangstemaet er tsjetsjenerne som et pint, men utvalgt folk, bestemt til å leve på tsjetsjensk jord etter sine egne skikker. Veien frem til dette målet har alltid gått gjennom kamp og krig. Alle tsjetsjenske helter er profesjonelle krigere: sjeik Mansur i det attende århundre, imam Sjamil i det nittende og Aslan Maskhadov i det tjuende. Kampen de kjemper fremstilles som en defensiv kamp mot et Russland som er annerledes i en så radikal forstand at man umulig kan dele hus. At det dramaet hele Aslan Maskhadovs liv handlet om ikke er slutt, kan vi være ganske sikre på.

103 Nye bøker i Norden DANMARK Bowden, Rob & Gayla Ransome Rusland Verden i fokus Holte: Flachs s. ISBN Fedorova, Tatiana S., Peter Ulf Møller, Viktor G. Sedov & Carol L. Urness The Journal of Midshipman Chaplin. A Record of Bering s First Kamchatka Expedition Århus: Aarhus Universitetsforlag s. ISBN Rosen, Jerome Environment and Health Performance Review: Serbia København: World Health Organization Europe s. [uden ISBN] Ruutu, Katja, Aleksander Panfilo & Päivi Karhunen Cultural Industries in Russia: Northern Dimension Partnership on Culture TemaNord 2009: 590 København: Nordisk Ministerråd s. ISBN FINLAND Aromaa, Kauko, Minna Viuhko, Martti Lehti, Aleksey Taybakov, Petr Klemetshov, Pavel Demin & Roman Tumanov Corruption on the Finnish- Russian Border: Experiences and Observations of Finish and Russian Civil Servants and Businesspersons on Corruption on the Border between Finland and Russia European Institute for Crime Prevention and Control Publication Series (61) Helsinki: HEUNI s. ISBN

104 450 Nye bøker i Norden Dyrbye, Martin, Ilkka Mäkinen, Tiu Reimo & Magnus Torstensson (red.) Library Spirit in the Nordic and Baltic Countries: Historical Perspectives Tampere: Hibolire s. ISBN Hull Kristensen, Peer & Kari Lilja (red.) New Modes of Globalizing: Experimental Forms of Economic Organization and Enabling Welfare Institutions: Lessons From the Nordic Countries and Slovenia Helsinki: Helsinki School of Economics s. ISBN Kahla,Elina (red.) The Unlimited Gaze: Essays in Honour of Professor Natalia Baschmakoff Aleksanteri Series 2/2009 Helsinki: Aleksanteri Institute s. ISBN Kangaspuro, Markku, Jouko Nikula & Ivor Stodolsky (red.) Perestroika. Process and Consequences Helsinki: Finish Litterature Society s. ISBN Oittinen, Vesa (red.) Aleksandr Bogdanov Revisited Aleksanteri Series 1/2009 Helsinki: Aleksanteri Institute s. ISBN Šušnjara, Snježana Special Education Contained in Educational Magazines and School Practice in Bosnia and Herzegovina and Croatia, Joensuun yliopiston kasvatustieteellisiä julkaisuja (134) Joensuu: Joensuun yliopisto s. ISBN NORGE Bergsmo, Morten, Kjetil Helvig, Ilia Utmelidze & Gorana Žagovec The Backlog of Core International Crimes Case Files in Bosnia and Herzegovina FICHL Publication Series (3) Oslo: Forum for International Criminal and Humanitarian Law/PRIO s. ISBN Harris, Steven Two Lessons in Modernism: What the Architectural Review and America s Mass Media Taught Soviet Architects about the West Trondheim Studies on East European Cultures & Societies (31) Trondheim: Program on East European Cultures and Societies 93 s. ISSN Nesset, Tore Russiskstudentens beste venn. Elementær innføring i kasuslære Oslo: Novus Forlag s. ISBN

105 Nye bøker i Norden 451 Nilsen, Norvald Macedonia: Enemies Sharing A Common Culture Bodø: Licentia s. ISBN SVERIGE Bertil Nygren, Bo Huldt, Patrik Ahlgren, Pekka Sivonen & Susanna Huldt (red.) Russia on Our Minds: Russian Security Policy and Northern Europe Strategic Yearbook Stockholm: National Defence College s. ISBN Kantor, Ana (red.) Examining the Possibilities for Security Sector Reform: the Role of International Police in Peace Support Operations: Lessons from Bosnia and Herzegovina, Kosovo, East Timor, Liberia and Afghanistan Stockholm: Swedish National Defence College s. ISBN Kragh, Martin Exit and Voice Dynamics: An Empirical Study of the Soviet Labour Market, s Stockholm: Economic Research Institute, Stockholm School of Economics (EFI) s. [uten ISBN] Könönen, Maija & Juhani Nuorluoto (red.) Europe Evropa: Cross-cultural Dialogue between the West, Russia and Southeastern Europe Studia Multiethnica Upsaliensia (18) Uppsala: Acta Universitatis Uppsaliensis s. ISBN Larssen, Urban Call for Protection: Situating Journalists in Post-cold War Romania in a Global Media Development Discourse Stockholm Studies in Social Anthropology, N.S. (3) Stockholm: Visby: Acta Universitatis Stockholmiensis s. ISBN Oxenstierna, Susanne Russia in Perspective: Scenarios of Russia s Economic Future 10 to 20 Years Ahead Stockholm: Swedish Defence Research Agency (FOI) s. ISSN Shmulyar Gréen, Oksana Entrepreneurship in Russia: Western Ideas in Russian Translation Göteborg: Göteborg Studies in Sociology (40) 432 s. ISBN

106

107 Bidragsytere Per-Arne Bodin (f. 1949) är professor i slaviska språk med litterär inriktning vid Stockholms universitet. Han ägnar sig i sin forskning framför allt åt den ortodoxa traditionens betydelse i den nyaste ryska kulturen och litteraturen. Andra intresseområden är polsk och ukrainsk kultur. Hans senast utkomna böcker: Language, Canonization and Holy Foolishness: Studies in Postsoviet Russian Culture and the Orthodox Tradition (2009) och Skruden och nakenheten: essäer om Ryssland (2009). E-post: pab@slav.su.se Cecilie Endresen (f. 1974), ph.d., er gjennomføringsstsipendiat ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo. Utvalgte publikasjoner: Is the Albanian s Religion Really «Albanianism»? Religion and Nation According to Muslim and Christian Leaders in Albania (2010), «Do not look to church and mosque? Albania s post-communist clergy on nation and religion» i Oliver Schmitt (red.) Religion und Gesellschaft im albanischsprachigen Südosteuropa (2010) og «Religious Diplomacy in Shkodra, Albania» i Anne Stensvold (red.) Western Balkans. The Religious Dimension (2009). E-post: cecilie.endresen@ilos.uio.no Alex Fryszman (f. 1950), cand. mag. i russisk filologi og religion, arbejder på en doktorafhandling om Bakhtin og Sjestov, er ekstern lektor ved Institut for Tværkulturelle og Regionale S tudier

108 454 Bidragsytere (ToRS), Københavns Universitet. Hans publikationer inkluderer blandt annet:»kierkegaard and Dostoyevsky Seen Through Bakhtin s Prism«i Kierkegaardiana 18 (1996),»Den andens stemme. Mikhail Bakhtin og Søren Kierkegaard med særligt henblik på subjektivitetens problem«i N. Møller A ndersen og J. Lundquist (red.) Smuthuller perspektiver i dansk Bakhtin-forskning (2003) og»den ansvarlige pseudonymitet. Kierkegaards indflydelse på Bakhtins etik i 1920ernes filosofiske kontekst«i H.V. Holm og T. Skorgen (red.) Dialogens tenker. Nordiske perspektiver på Bakhtin (2006). E-post: alfrys@hum.ku.dk Arne Backer Grønningsæter (f. 1951), M.A., er forsker ved Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning (Fafo). Utvalgte publikasjoner: HIV/AIDS, the disability grant and ARV adherence Summary report. Fafo-report 2010:28 (sm.m. M.M. de Paoli og E. Mills), Living with HIV in Norway Fafo-report 2009:43 (sm.m. R. Mandal, B.R. Nuland og H. Haug) og «My work is exciting Social workers in Estonia and Norway» (sm.m. R. Kiik) i European Journal of Social Work (1/2009). E-post: arne.groenningsaeter@fafo.no Michael Karlsson (f. 1960) är docent i statsvetenskap vid Södertörns högskola. Utvalda publikationer:» An Institution is Born : The Formation of a Lithuanian Counter-Terrorism Institution after 9/11» i Cooperation and Confl ict (1/2009),»Power Disparity and Epistemic Communities: The Paldiski Case» i Olav F. Knudsen (red.) Security Strategies, Power Disparity and Identity: The Baltic Sea Region (2007) och»epistemic Communities and Cooperative Security: The Case of Communicable Disease Control in the Baltic Sea Region» i Journal of International and Area Studies (1/2004). E-post: michael.karlsson@sh.se Pål Kolstø (f. 1953), dr.philos., er professor i Russlandstudier ved Universitetet i Oslo. Han har arbeidet mye med russisk kulturhistorie, idéhistorie og kirkehistorie. Doktorgrad om Tolstojs forhold til den russisk-ortodokse kirke (Sannhet i løgn: Tolstoj og den ortodokse kirke, 1995). Siste bok på norsk er Russland: Folket,

109 Bidragsytere 455 Historien, Politikken, Kulturen (2008), siste internasjonale publikasjon er Media Discourse and the Yugoslav Confl icts: Presentations of Self and Other (redaktør, 2009). E-post: Peter Meylakhs (f. 1972) er forsker ved Centre for Independent Social Research, St. Petersburg. Utvalgte publikasjoner: Symbiotic Goals and the Prevention of Blood-Borne Viruses among Injection Drug Users. Substance Use and Misuse (sm.m. S.R. Friedman, M. Sandoval, P. Mateu-Gelabert og D.C. Des Jarlais; under utgivelse), «Drugs and Symbolic Pollution: The Work of Cultural Logic in the Russian Press» i Cultural Sociology (3/2009) og «The Discourse of the Press and the Press of Discourse. Constructing the Drug Problem in the Russian Media» i Chas Critcher (red.) Critical Readings: Moral Panics and the Media (2006). E-post: peter.meylakhs@gmail.com Katalin Miklóssy, dosent, er professor II og forsker ved Aleksanteriinstituttet, Helsingfors universitet, og leder av den internasjonale forskergruppen Competition in Socialist Society. Hennes spesialområde er de ulike aspektene ved reformene i Øst blokk landene. Hennes siste utgivelser inkluderer Reassessing Cold War Europe (red. s.m. Sari Autio-Sarasmo, 2010), The East and the Idea of Europe (red. s.m. Pekka Korhonen 2010) og «Khrushchevism After Khrushchev: the Rise of National Interest in the Eastern Bloc» i Khrushchev in the Kremlin (2010). E-post: katalin.miklossy@helsinki.fi Arild Moe (f. 1955), cand. polit., er seniorforsker og assisterende direktør ved Fridtjof Nansens Institutt. Han arbeider særlig med russisk energipolitikk og leder forskningsprogrammet RussCasp hvor FNI, NUPI og Econ Pöyry er konsortiepartnere. Hans nyeste artikler er «Oil Exploration in Russia: Prospects for Reforming a Crucial Sector» (med Valery Kryukov) i Eurasian Geography and Economics (3/2010) og «Northern Offshore Oil and Gas Resources: Policy Challenges and Approaches» (med Elana W ilson Rowe) i Elena Wilson Rowe (red.) Russia and the North (2009). E-post: arild.moe@fni.no

110 456 Bidragsytere Jens Petter Nielsen (f. 1949), cand.philol., er professor i historie/ nordområdestudier ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Utvalgte nye publikasjoner: «Russkaja ugroza na severe Jevropy i Nojabrskij dogovor 1855g» i Rossijskaja istorija (3/2009), «Predstavlenie o Rossii v Evrope i Norvegii v XIX veke» i Rossija i mir: Istorija, mezjdunarodnye otnosjenija, nauka i obrazovanie (2009) og «Svimmel av medgang. Stalins Russland sett gjennom Pavel Miljukovs briller» i Nordisk Østforum (2/2009). E-post: jens.petter.nielsen@uit.no Antti Sarasmo (f. 1955) är doktorand vid Historiska institutionen, Tammerfors universitet. E-post: antti.sarasmo@mfe.fi Mette Skak (f. 1956), ph.d., er lektor på Institut for Statskundskab, Aarhus Universitet. Har skrevet From Empire to Anarchy. Postcommunist Foreign Policy and International Relations, (1996), er redaktør og medforfatter til Fremtidens stormagter. BRIK erne i det globale spil. Brasilien, Rusland, Indien og Kina (2010). Har tillige skrevet mange artikler, fx»ruslands globalisering: hvor dybt stikker den?«i Nordisk Østforum (4/2007). E-post: MSK@ps.au.dk Victoria Tevlina (f. 1967), doktor (doktor nauk) i historie, er senior forsker ved Barentsinstituttet, Universitetet i Tromsø. Seneste publikasjoner inkluderer: «Formation of an Educational and Training System for Social Work in the Russian Empire, 1860s to the early 1900s» i Social History (3/2008) og Rossijskaja imperija i Zapad: integratsija sotsialnoj politiki (2008). E-post: victoria@barinst.no Julie Wilhelmsen (f. 1969), cand.philol. i statsvitenskap, er forsker ved Avdeling for Russland og Eurasia, NUPI. Utvalgte publikasjoner: Chechen Scholars on Chechnya. NUPI rapport (red. sm.m. Erika Fatland; 2010), «Islamism in Azerbaijan: How Potent?» i Studies in Confl ict and Terrorism (8/2009) og «Be tween a Rock

111 Bidragsytere 457 and a Hard Place The Islamisation of the Chechen Seperatist Movement» i Europe-Asia Studies (1/2005). E-post: Julie.Wilhelmsen@nupi.no Aadne Aasland (f. 1964), ph.d., er forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Utvalgte publikasjoner: «Russisk migrasjonspolitikk som balansekunst» (sm. m. Mikkel Berg) i Nordisk Øst-forum (2/2009), «Assessing the Northern Dimension Partnership in Public Health and Social Well-being» i Paami Alto et. al. (red.) The New Northern Dimension of the European Neighbour hood (2008) og Health and Social Affairs in Norway and Russia: The Cooperation Evaluated (sm.m. Jørn Holm-Hansen og Larisa S. Malik 2007). E-post: aadne.aasland@nibr.no

112