Herschel & Planck. klare til oppskyting. Kollisjon mellom to satellitter. Vanguard. - del 5. Russland vil bygge ny romstasjon

Transkript

1 Herschel & Planck klare til oppskyting Kollisjon mellom to satellitter Vanguard - del 5 Russland vil bygge ny romstasjon RomfaRt Omslag indd :24:46

2 IinnholdnniIhold Innhold Utgis av: Norsk Astronautisk Forening Postboks 52 Blindern 0313 Oslo Årgang: 39 - Nr. 149 (Nr ) Ved Kennedy Space Center ferdigstiller en kran konstruksjonen til et av tårnene i lynavledersystemet til Constelation-programmet. Redaktør: Per Arne Marthinsen Redaksjonsmedarbeidere: Per Olav Sanner Øyvind Guldbrandsen Sideutlegg: Per Arne Marthinsen Redaktør, Romfart Ekspress: Ragnar Thorbjørnsen eromfart / Erik Tronstad Robotarmen Dextre, bygget av den canadiske romorganisasjonen, har «armer» ikke mindre enn 281 cm lange. Disse kan feste verktøy som en del av sine «fingre». Annonseansvarlig: Per Arne Marthinsen redaksjonen@romfart.no Annonsering: Priser: A6 Kr. 450, A5 Kr. 900, A4 (helside) kr. 1200, A3 (tosiders) kr Priser for farger, annonser i flere utgaver, kontakt annonseansvarlig. Kontakt: Telefon: e-post: naf@romfart.no Internett: Redaksjonen@romfart.no Bank kontonr Organisasjonsnr: ESA sitt Aurora-program er et program etablert i 2001 for fremtidig utforskning av solsystemet ved hjelp av roboter og bemannede ferder. (ESA) Trykk: Bedriftstrykkeriet AS Tvetenveien 162, 0671 Oslo Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år Opplag : 900 ISSN ROMFART Untitled , 08:58

3 Innhold Fragment fra Cosmos 2251 er langt fler og mer spredt enn fra Iridium 33. Søplet etter Cosmos 2251 sprer seg fra en høyde på 198km til 1689km, hvor Iridium 33 bare har spredt seg i en høyde av 582km til 1262km Se side: 13 Romfart nr Romfartsnytt Side 4-23 Trafikkstyring i det ytre rom Side 24 Intervju med Scott Parazynski Side 26 Romhistorie Side Herschel/Planck klar for Frank Guyana Side 36 ISRO, den indiske romforskningsorganisasjonen, har nettopp frigjort en illustasjon av kapselen og bæreraketten som de planlegger å utvikle for nasjonens første uavhengige bemannede ferd i bane rundt Jorden. Se side: 19 Abonnement på Romfart / medlemskap i Norsk Astronautisk Forening. ( Abonnement på Romfart følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening, som også inkluderer nyhetsbulletinen Romfart Ekspress, nyhetsmeldingene eromfart (pr. e-post) og innbydelser til foreningens møter, foredrag, arrangementer og ekskusjoner. Satser: Personlige medlemmer: kr. 195,- per år. Gruppemedlemmer (info i tre eks.): kr. 370,- Opphavsrett: Artikler, innlegg og bilder kan gjengis kun etter skriftelig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger, og er ikke nødvendigvis å oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra bladet blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 1) Oppgi følgende: Gjengitt fra /Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel, artikkelforfatteren(e)s navn, Utgitt av Norsk Astronautisk Forening. 2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen. Forsidebildet: Herscehl vil bringe med seg det største teleskopet som noen gang er sendt ut i rommet. Fra et punkt i rommet som kalles det 2. Lagrange- punktet, L 2, vil speilet på 3,5 meter i diameter samle langebølgede infrarød stråling fra noe av det kaldeste og det mest fjerne punktet i universet. Oppskytingen var satt til 16. april 2009, men er utsatt inntil videre. Etter en reise på seks dager vil Herschel komme inn i sin bane rundt L 2, omtrent 1,5 millioner km fra Jorden, på Jordens nattside. Baksidebilde: Planck er Europas første romprosjekt hvor den kosmiske bakgrunnsstrålingen skal undersøkes. Kosmisk bakgrunnsstråling som stammer fra Big Bang, universets fødsel. 3 Untitled , 08:58

4 ROMFARTSNYTT Historiske Bilder Russland vil bygge en ny romstasjon Syncom NASA begynte utviklingen av en nye kommunikasjonssatellitt i Bygget på hypotesen om at geosynkrone satellitter, som går i en banehøyde på km over Jorden, gir den beste plassen fordi denne banehøyden sammenfaller med jordrotasjonen og som gjør at det ser ut som om den står i samme posisjon hele tiden. Bare17 måneder etter utviklingen, skjøt NASA opp Syncom 1, men den stoppet å sende signaler bare noen få sekunder før den nådde sin planlagte bane. Fem måneder senere skjøt NASA opp Syncom ll, som viste hvilken nytte en kunne ha av systemet. Den neste Syncom satellitten overførte levende lyd og bilder fra olympiaden i Tokia 1964 til områder i Nord Amerika og Europa. Mercury-Atlas 9 (MA-9) på oppskytingsrampe 14. Ferden var med astronaut Gordon Cooper i mai Den russiske romorganisasjonen Roskosmos har gjort det kjent at de vil drive lobbyvirksomhet overfor regjeringen i Moskva for et forslag om en ny romstasjon i lav jordbane. Romorganisasjonen har også uttrykt et ønske om å utvide levetiden til Den internasjonale romstasjonen (ISS) til 2020, mot planlagt Å bygge en russisk romstasjon er tenkt som en hjelp til å komme videre ut i rommet med bemannet romfart, som til Mars en gang i fremtiden. ISS har den siste tiden vært et hett tema av flere grunner. Konstruksjonen ligger etter skjema med minst fem år, mest på grunn av Columbia-ulykken i 2003, men også en del finansproblemer hos den russiske romorganiasjonen. Til tross for disse problemene var ISS 76 % ferdig i juli 2008, og er beregnet ferdig i Pr. i dag er ISS planlagt å gå i pensjon i Det vil si at perioden der ISS forskningspotensiale er maksimalt bare vil vare i fem år. Tanken på å kvitte seg med ISS så tidlig, har ført til spekulasjoner for alternativt bruk. Én av disse spekulasjonene har gått ut på å omforme ISS til et internasjonalt romskip og utstyre den med raketter som kan sende den til Månen eller Mars, hvor den kan fungere som moderfartøy for planetariske aktiviteter. Sannsynligheten for at denne fantasifulle tanken blir realisert er liten. Det ser ut som om Roskosmos har gjort sine tanker om hele situasjonen ved å bekjentgjøre at de ønsker å samle støtte for en utvidelse av levetiden til ISS og starte konstruksjonen av en russisk erstatning. Dette som ryggraden til Roskosmos ambisjoner om å etablere en base på Månen, for Fra lav jordbane til Mars eller vil Den internasjonale romstasjonen (ISS) lide samme skjebne som romstasjonen Mir gjorde i 2001? derfra å sende en bemannet ferd til Mars. Roskosmos er ofte blitt kritisert for å ha ambisjoner som langt overstiger organisasjonens økonomiske rammer, men dette er et interessant forslag. Den største hindringen, bortsett fra pengene, blir å overbevise de andre ISSpartnerne om å fortsatt bevilge penger til ISS frem til Ideen om å ha en russisk romstasjon er ikke vanskelig å forstå. Roskosmos har tross alt erfaring med konstruksjon av flere romstasjoner, samt det å leve og oppholde seg om bord. De har også et eksisterende oppskytingssystem. Om stasjonen vil bli virkelighet etter 2020 gjenstår å se. 4 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:00

5 ROMFARTSNYTT STS-125 Den neste store planetferden Illustrasjon på hvordan en tenker seg at en slik ferd vil se ut. (NASA) I et møte mellom NASA og ESA i februar 2009 ble det bestemt at organisasjonene skal samarbeide om det som vil bli det neste store flaggskipet for utforskning av de ytre planetene. En ferd til Jupiter og dens fire største måner vil bli hovedmålet, mens NASA og ESA fortsetter å planlegge en annen, potensiell ferd til Saturns største måner Titan og Enceladus. Jupiter-systemferden vil bruke to banesonder til å gjennomføre detaljerte studier av den gigantiske gassplaneten og månene Io, Europa, Ganymedes og Callisto. NASA vil bygge den ene banesonden, foreløpig døpt Jupiter Europa. ESA vil bygge den andre banesonden, som til å begynne med har fått navnet Jupiter Ganymedes. Disse vil bli skutt opp i 2020 med to separate bæreraketter fra forskjellige oppskytingssteder. Banesondene vil nå Jupiter-systemet i 2026 og utføre minst tre år med forskning. Europa har en overflate av is, og vitenskapsfolk mener den kan ha et hav av vann under isen som kan inneholde liv. Ganymedes, den største månen i Solsystemet, er den eneste månen som er kjent for å ha et egen-generert magnetisk felt, og er antatt å ha en dyp sjø under isen. Vitenskapsfolk har lenge prøvd å forstå årsaken til dette magnetiske feltet. Callistos overflate har ekstremt mange gamle kratre som tyder på at overflaten ble dannet tidlig i Solsystemets historie. Månen Io har de mest aktive vulkanene i Solsystemet. Beslutningen om dette samarbeidet er en vinn-vinnsituasjon for begge organisasjonene. Den fremtidige Titan Saturn-systemferden vil bestå av en banesonde fra NASA og en lander og en forskningsballong fra ESA. Disse ferdene kan til slutt hjelpe oss å forstå hvordan vårt Solsystem ble formet og om liv eksisterer andre steder i Universet. Titan: Den ble oppdaget i 1655 av astronomen Christiaan Huygens. Det er den største månen i bane runt Saturn o gden nest største månen i solsystemt med en diameter på 5151km. Enceladus: Den ble oppdaget i 1789 av William Herschel. Den er 504km i diameter og går i en bane km over sentetert til Saturn. Helt frem til de to Voyager romfartøyene passerte nær Enceladus tidlig på 1980-tallet, var det veldig lite en visste om denne lille månen. Bilde av Hubble romteleskop tatt fra romfergen. (NASA) Den siste romfergeferden til romteleskopet Hubble, STS-125, ser stadig ut til å bli utsatt. Ferden ble forsinket på grunn av stormen Ike i 2008, og igjen da en datahåndteringsprosessor om bord i Hubble feilet. Nå kan ferden bli for risikabel for både romfartøyet og astronautene på grunn av kollisjonen mellom en Iridiumsatellitt og den inaktive russiske kommunikasjonssatellitten Kosmos februar Det kan hende at det nå er for mye søppel som flyter rundt i nærheten av banen til Hubble. Uten denne service-ferden, som nå er planlagt til mai 2009, vil ikke romteleskopet 5 Untitled , 09:00

6 ROMFARTSNYTT ha mer enn ett eller to år igjen. Astronautene som utfører reparasjonene vil derimot være langt mer utsatt enn både romfergen og romteleskopet. Ikke mindre enn fem romvandringer er planlagt under ferden for å erstatte teleskopets batterier og gyroskoper, installere nye vitenskapelige instrumenter, inkludert et nytt kamera, og erstatte noe av det termiske isolasjonsmaterialet. Hubble har en høyere bane enn Den internasjonale romstasjonen (ISS), nærmere skyen av søppel fra satellittkollisjonen. Selv før kollisjonen betraktet NASA ferden som ganske risikabel. Muligheten for en katastrofe i Hubbles bane er beregnet til 1 til 185, hvor NASA har satt grensen til 1 til 200. Altså på kanten av det akseptable. Annet søppel er også fra det som skjedde med den kinesiske nedskytingen av en egen satellitt i januar Avgjørelsen om det blir en redningsferd eller ikke vil bli tatt en gang i mars. 62 milliarder dollar på romprogrammer i 2008 I 2008 brukte verdens regjeringer ikke mindre enn 62 milliarder dollar på sine romprogrammer. Deres satellittprogrammer er antatt å øke med 38% i forhold til de tidligere årene. Romprogrammet vil øke med 4,5% per år til 2012, da totalsummen er er antatt å komme opp i 70 milliarder dollar. Bemannet romfart representerer den største budsjettposten i disse 70 milliardene. Ikke mindre enn 11,6 milliarder ble investert i 2007, en økning på 6% fra romprogram. I årene som kommer kan disse nye landene bidra betraktelig med nye muligheter innen utforskning av rommet. Den første bølgen av programmer, som gjerne har vært lavkostprosjekter som for eksempel jordobservasjon, er blitt etterfulgt av en ny generasjon programmer, som regel satellittkommunikasjon. Nigeria og Thailand var blant de første som gjorde dette, og land som Venezuela og Angola fulgte etter. Deep Space 1 Skutt opp 24. oktober 1998 på toppen av en Atlas bærerakett med en masse på 486,32kg (inkludert drivstoff). Hensikten med ferden var å teste 12 avanserte teknologier, inkludert en ionemotor for å minske kostnaden og rissikoen til fremtidige ferder. Den lyktes med sine oppgaver og gjennomførte en forbiflygning av asterioden Braille og kometen Borrelly. Romteleskopet Kepler skal se etter en jordliknende planet i bane rundt en stjerne som likner på Solen. Kepler vil bare «se» stjernene som små prikker og skal bare måle lysvariasjoner fra dem. (NASA) Utviklingen av regjeringers romprogram blir drevet av veksten i de respektive lands forpliktelser til romprosjekter. I 2008 var det cirka 40 land som hadde et romprogram, dobbelt så mange som for 10 år siden. Nye ledere i India og Kina har nådd målet med å utvikle en ny generasjon av systemorienterte applikasjoner for romforskning og bemannede ferder, som tidligere var forbeholdt de etablerte regjeringers FINANSKRISEN Regjeringsstyrte romprogrammer har som regel et langsiktig nasjonalt perspektiv som ikke blir så lett påvirket av kortvarige økonomiske nedturer. Derimot kan det være vanskelig å få med seg private investorer til prosjekter av mer folkelig karakter. Muligheter gjennom programtyper og applikasjoner De sivile romprogrammene har for øyeblikket nytte av hoveddelen av 6 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:00

7 ROMFARTSNYTT de pengene som de 40 landene bruker, 33 milliarder dollar. Til sammenligning har ti land investert i forsvarsrelaterte romprogrammer for ikke mindre enn 29 milliarder dollar. Amerika står for 95 % av dette. På verdensbasis vil kostnadene til militære programmer ta igjen utgiftene til sivile programmer i løpet av de neste fem årene. Forsvarsbudsjetter har uansett en tendens til bare å øke. Satellittrelaterte applikasjoner er kostnadsdrivende i regjeringer verden over. Jordobservasjonssatellitter dominerer applikasjonene. Regjeringene brukte 6,7 milliarder dollar, som er 20% mer enn sikkerhetsgraderte satellitter. Lavkostsatellitter har jordobservasjon som den mest prioriterte applikasjonen for et antall land, spesielt for nye programmer. Det er sterk vekst også i sivile programmer, men utgiftene til forsvars- og sikkerhetsprogrammer vil høyst sannsynlig stabilisere seg. Investeringer i satellittkommunikasjonsprogrammer har hatt en stabil økning. 6,6 milliarder dollar ble brukt i 2008, både til klassifiserte og ikkeklassifiserte forsvars- og sivile programmer. Totalt er128 satellitter planlagt skutt opp i det neste tiåret, og dette er drevet av forsvarsektoren så vel som av prosjekter i utviklingslandene. Satellittnavigasjon har vært den raskest voksende applikasjonen i Ikke mindre enn 2,6 milliarder dollar er brukt til dette. I tillegg til neste generasjon av GPS, som blir utviklet i USA, Europa, Russland, Kina, India og Japan, blir det investert i et nye satellittnavigasjonssystemer som kan øke utgiftene til 3 milliarder dollar i satellitter er planlagt skutt opp mellom 2008 og 2017, over det dobbelte av antallet som ble skutt opp det siste tiåret. Bemannet romfart representerer totalt den største enkeltposten på rombudsjettene verden over med sine 11,6 milliarder i Dette skyldes for en stor del de amerikanske og russiske bemannede romprogrammene som støtter Den internasjonale romstasjonen (ISS), men også programmene i India og Kina. Alle amerikanske romprogrammer er under revurdering, men det er antatt at en vil støtte NASAs utvikling av Constellationprogrammet. nettopp at forventningene og kravene var for store til NASA. NASA bør fortsette samarbeidet med Europa innen Buzz Aldrin - Gemini 12, 1966 utviklingen av mannskap og fraktefartøy. Spesielt det med å frakte nyttelast tilbake til Jorden. I dag er det bare romfergen som kan ta med seg nevneverdig nyttelast tilbake til Jorden. De andre alternativene brenner opp på veien gjennom atmosfæren. En ny visjon for mennesker i rommet En forskningsgruppe ledet av Massachusetts Institute of Technology (MIT) har levert den mest omfattende og uavhengige rapporten om fremtiden til den amerikanske nasjonens bemannede romprogram på mange år. Den har fått navnet The future of human spaceflight. Rapporten anbefaler å sette høyere mål for mennesker i rommet, fokusert på forskning, og samtidig utvide samarbeidet med andre nasjoner, spesielt Kina og India, samt med privat industri. Samarbeidet med Kina kan skje i en serie av mindre steg for å bygge opp tilliten landene imellom. Et annet viktig punkt er at omverden har hatt for store forventninger til NASA, tatt i betraktning de økonomiske begrensningene NASA har hatt de siste årene. Organisasjonen har vært tvunget til å gjøre for mye med for lite. Noe av grunnen til både Challenger-ulykken i 1986 og Columbia-ulykken i 2003 var Luftslusen Quest i ferd med å bli montert på styrbord side av Node 1 på Den internasjonale romstasjonen (ISS). (NASA) Rapporten sier også noe om Den internasjonale romstasjonen (ISS). Her bør NASA ha en plan for å utnytte denne helt frem til 2020 til forskning og teknologiutvikling som kan støtte utforskning av Månen og de kommende ferdene 7 Untitled , 09:01

8 ROMFARTSNYTT til Mars. En ny politikk for bemannet romfart bør balanseres mellom Månen, Mars og andre destinasjoner på en klar måte. En ny politikk bør også ta en gjennomgang av Constellationprogrammet (erstatningen av romfergen og den planlagte returen til Månen) for å sikre kompatibilitet med langtidsferder. Konklusjonen til rapporten er at USA i langt større grad bør satse stort, og ikke være tilbakeholdent i sine visjoner. Historiske Bilder Ionosfæren er ikke der den burde være Den amerikanske romorganisasjonen NASA sier den har oppdaget at grensen mellom Jordens øvre atmosfære og rommet har beveget seg ned til uvanlig lav høyde. Funnet ble gjort av et av NASAs instrumenter om bord i et av det amerikanske luftforsvarets satellitter, som ble skutt opp i april Instrumentet, inkludert ioneog nøytralsensorer, gjør målinger av variasjonene i nøytral- og ionetettheten og -driften, som kan resultere i forstyrrelser i navigasjons- og kommunikasjonssignaler. Den første oppdagelsen var at ionosfæren ikke var der den var antatt å være. I de første månedene satellitten var i drift var overgangen mellom ionosfæren og rommet omtrent i en høyde av 418 km om natten og så vidt over 805 km om dagen. Disse høydene var, ifølge NASA, spesielt lave sammenlignet med mer typiske verdier som 644 km om natten og 966 km om dagen. Oppdagelsen i ettertid var at satellitten, som ble skutt opp under det stilleste solminimum siden romalderen begynte, gir en unik mulighet til å studere forbindelsen mellom Solens interne dynamikk og responsen til rommet rundt Jorden. 15. desember 1965 ble dette bildet tatt som viser Gemini 7 observert fra Gemini 6 under det første møte mellom to romfartøy i bane rundt Jorden. Solen og Jorden med Jordens magnetfelt tegnet inn. Sola kaster ut partikler som treffer magnetfeltet og atmosfæren vår. Skylab 4 kommandør Gerald Carr ballanserer astronaut William Pogue på sin finger i mikrogravitasjon. En illustrasjon av satellitten C/NOFS i bane rundt jorda. (Illustrasjon: NASA) 8 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:01

9 ROMFARTSNYTT Fjerning av romsøppel: Jakten fortsetter Det amerikanske magasinet Launchspace har mottatt omtrent 100 ideer og forslag til hvordan en best kan rense opp i romsøppel. Mange av disse forslagene er riktignok ikke gjennomførbare på grunn av de fysiske lovene. Mange forslag vil koste for mye sammenlignet med andre tilnærminger til problemet. Det er interessant og instruktivt er at søppelet som da eventuelt treffer et romfartøy vil være så smått at risikoen for skader kan reduseres og forebygges gjennom bruk av riktig beskyttelse rundt romfartøyet. Men det er én ulempe: Mengden søppel i bane vil øke. Dersom et stort stykke søppel ble redusert til mikroskopiske partikler, kan det til slutt bli en stor sky av metallstøv svevende i Illustrasjon på hvordan romsøppel legger seg som et teppe rundt Jorden. rommet nær Jorden. Støvskyen kan påvirke sensorer i satellitter, så som teleskoper og navigasjonssystemer. Metallpartikler vil spre sollyset, hvilket kan distrahere sensorene, men kan også skape en hinne på linsene. Støvet kan danne belegg eller lage fordypninger i solcellepaneler, og dermed redusere virkningsgraden. Det er også noen andre hensyn å ta: Å bruke satellitter til å fokusere energi for å ødelegge søppel, åpner også for å bruke satellitten til å ødelegge andre satellitter. Teknologien kan kategoriseres som romvåpen, noe som politisk er meget sensitivt. Selv om det ikke er laget en avtale om dette, så er det gjort noen forsøk på å lage et forbud. Uansett, dersom vi antar at dette ikke er tilfelle, bekymrer likevel kostnadene og kompleksiteten. Hvis vi tar utgangspunkt i at det finnes stykker farlig søppel i jordbane og antar at det vil kreve 10 dager å finne og 10 dager å ødelegge hvert stykke, vil det ta 30 år å få redusert søppelet til støv. Denne metoden ser ikke særlig lovende ut. Men spørsmålet er: Kan vi redusere søppelet uten å utplassere våpen i rommet? Dette er noe en ikke ønsker, men kan det unngås for å rense opp? Fremtiden vil bli dyster for kommende satellitter og romfartøyer dersom ikke noe gjøres. å nevne en av de tilsynelatende gode ideene som et eksempel på hvordan kompleksitet kommer inn i bildet og kan oppveie fordelene. En idé er å bruke et stort antall speil eller linser som vil konsentrere Solens stråler på de individuelle søppel-enhetene. Solenergien vil da smelte søppelet og få det til å fordampe. Denne metoden kan redusere størrelsen på enhetene, men øke det totale antallet av enheter i bane. Den underliggende fordelen Long Duration Exposure Faclility, LDEF, ble satt ut av romfergen Challenger, STS-41-C i 1984 og hentet ned med romfergen Columbia januar 1990, etter 68 måneder i rommet. 9 Untitled , 09:01

10 ROMFARTSNYTT Russlands oppskytingstakt i 2009 Reparasjon av satellitter i bane Illustrasjonen viser romfartøyet DARPAs Orbitel Express i bane sammen med ASTRO service romfartøy til venstre, klar til å gjennomføre en sammenkobling og deretter reparasjon. Forskere ved det canadiske Queens University utvikler et nytt robotsystem som skal kunne gi service til mer enn 8000 satellitter i bane rundt Jorden. Når satellitter får tekniske problemer eller går tom for drivstoff, går de over fra å være til nytte til å forsøple jordbane. Satellitten som er flere tusen kilometer ute i rommet er utenfor rekkevidde av en bemannet reparasjonsferd. Universitetets løsning på problemet er utvikling av programvare som vil gjøre romfartøyet Autonomous Space Servicing Vehicle (ASSV) i stand til å gripe tak i den skadede satellitten i bane og ta den inn til reparasjon. Når den er på plass, vil man ved hjelp av fjernstyring fra bakken kunne reparere satellitten. Arbeidet med prosjektet gjøres i samarbeid med MacDonald- Dettweiler Associates, som tidligere bygget Canada-armen som brukes om bord i den amerikanske romfergen og Den internasjonale romstasjonen (ISS). Computer-syn er den tekniske hovedutfordringen for å kunne gripe tak i satellitten. Siden disse satellittene går i geostasjonær bane, er hastigheten synkron med jordrotasjonen. Robotsystemet må først gjenkjenne satellitten, deretter bestemme dens bevegelser og så tilpasse seg satellittens bevegelser for å gripe tak i den. På grunn av det sterke lyset i rommet har vanlige videokameraer sin begrensning. Den foretrukne sensoren er i form av en lysbasert radar kalt Light Detection and Ranging (LIDAR), som gir et sett av 3D-punkter som nøyaktig måler overflategeometrien til satellitten. Forskningsteamet har utviklet programvare som tillater et slikt system å identifisere en satellitt, bestemme posisjonen og til slutt nærme seg den i sann tid. Et LIDAR-system består av en laser avstandsmåler reflektert på et roterende speil. Laseren skanner rundt stedet som blir digitalisert i én eller to dimensjoner, og samler avstandsmålingene ved en spesiell vinkel. Den russiske romorganisasjonen Roskosmos planlegger å skyte opp 39 nyttelaster fra Baikonur og Plesetsk i Fire bemannede Sojuz-fartøyer og fem ubemannede Progressfartøyer vil sendt opp fra Baikonur, Kazakhstan, til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Den vil i løpet av 2009 få et mannskap på seks. Ulike raketter vil skyte opp to Ekspres kommunikasjonssatellitter, to navigasjonssatellitter i Glonass-systemet, 17 kommunikasjonssatellitter, to værog havsatellitter, en nødsatellitt og til slutt seks astrofysiske satellitter for studier av planeter i vårt Solsystem. Glonass-nettverket vil økes til 30 satellitter innen Slutt på turister på Den internasjonale romstasjonen Etter 2009 vil det ikke være mulig å kjøpe seg en billett til Den internasjonale romstasjonen (ISS) ettersom mannskapet økes fra tre til seks personer i år. De siste kommersielle ferdene finner sted i mars 2009 med den amerikanske passasjeren Charles Simoniy, som skal på sin andre tur til ISS, og en person fra Kazakhstan i oktober Ingen ferder i 2009 vil bli kansellert på grunn av den finansielle krisen verden over. 10 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:01

11 ROMFARTSNYTT Den internasjonale romstasjonen NASA har kansellert en baneheving av Den internasjonale romstasjonen (ISS) som var planlagt utført 4. februar Grunnen var at det var mistanke om strukturelle skader etter en tilsvarende operasjon i januar, noe som kunne redusere levetiden til ISS. 14. januar ble motorene i den russiske modulen Zvezda avfyrt i 2 minutter og 22,4 sekunder. Motorene bråstoppet istedenfor å skrus langsomt av, hvilket forårsaket større strukturelle vibrasjoner enn vanlig. De ekstra vibrasjonene kan ha forårsaket skader som igjen kan påvirke levetiden til romstasjonen. Hver gang en starter en vibrasjon i romstasjonen kan dette potensielt ha implikasjoner også for solcellepanelene og forbindelsen mellom delene av romstasjonen. Den kansellerte banehevingen skulle bringe romstasjonen til en bedre posisjon for sammenkoblingen med det russiske fraktefartøyet Progress M- 66, hvor oppskytingen var satt til 9. februar og sammenkoblingen med ISS til 13. februar. Endringen som Zvedza ble gjort av NASA vil ikke påvirke verken Progress-fartøyet eller romfergeferd STS-119 (i skrivende stund utsatt til tidligst 12. mars). Etter den uheldige avslutningen på motoreavfyringen til Zvedza, ble det rapportert at solcellpanelene begynte å svinge frem og tilbake og at et internkamera viste bilder av utstyr og kabler også svingende frem og tilbake. ISS er bygget med ekstra strukturell styrke, og alle målinger som er gjort er for å forvisse seg om at en ikke har spist seg inn i marginene til strukturen. NASA måtte også forsikre seg om at en slik bråstopp av Zvezda-motorene ikke vil gjenta seg. Russiske ingeniører som er ansvarlige for Zvezda har funnet årsaken til hendelsen. En feil i parametrene som ble sendt opp til kontrollsystemet til Zvezdas motorer forårsaket bråstoppen. ISS vil også i mars trenge en baneheving for å ta i mot Sojuz TMA-14, som har med seg to nye astronauter og den amerikanske romturisten Charles Simonyi. Rakettdysene om bord ISS blir også brukt til styre unna eventuelt søppel som kommer inn i samme bane som kan punktere stasjonens trykksatte moduler. LCROSS klar til å treffe Månen Tidlig i februar 2009 sendte NASA et romfartøy konstruert for å banke Månen fra California til Kennedy-romsenteret som første steg før den planlagte oppskytingen 24. april. Lunar Crater Observation and Sensing Satellite (LCROSS) vil følge med til Månen om bord sammen med Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO). Banemodulen har med seg et knippe instrumenter for temperaturmålinger og studier av effekten av stråling på måneoverflaten, men også for å finne en bra landingsplass for fremtidige måneferder. I tillegg kommer andre vitenskapelige oppdrag. Det er lenge siden noen har laget et stort krater på Månen. Krateret er beregnet til å bli 4,5 m dypt og 30 m bredt når rakettmotorene til LCROSS treffer måneoverflaten. Hele pakken vil bruke fire dager på vei til Månen, og vil deretter gå i bane rundt denne i flere måneder på leting etter det beste stedet å krasjlande. Rundt 1. august vil LCROSS nærme seg Månen i to omganger. Først vil den tenne sine fire raketter for å skille seg fra banemodulen. Deretter vil den kvitte seg med rakettmotorene som sendes ned mot Månen med en hastighet på 9000 km/t. Målet er kratre i den permanente skyggen på Månens nordpol hvor det er mest sannsynlig at vannis kan befinne seg under overflaten. Sammenstøtet vil kunne slynge ut 220 t masse fra overflaten. Noe av dette vil bli slengt ut minst 50 km fra nedslagspunktet, hvilket vil kunne observeres med teleskop fra Jorden. LCROSS vil selv fly gjennom eksosstrålen på kollisjonskurs med måneoverflaten for å sende informasjon tilbake til Jorden inntil det øyeblikket den dør hen. LRO 11 Untitled , 09:01

12 ROMFARTSNYTT Jakten på RLV-drømmen Illustrasjon på hvordan en tenker seg Lunar Reconnaissance Orbiter og LCROSS frigjør seg fra hverandre. (NASA) vil overvåke det hele sammen med den indiske sonden Chandrayaan- 1, Japans Kaguya og mange teleskoper her på Jorden. Antydning om at det kan være vannis på Månen ble sendt tilbake til Jorden allerede i 1994, da romfartøyet Clementine oppdaget hydrogensignaler ved Månens poler. Dataene avslørte ikke hvorvidt det var vannis eller andre hydrogenbærende sammensetninger. LCROSS er den tredje ferden med Månens overflate som mål det siste tiåret. Indias egen månesonde Aditya ble sluppet ned fra Chandrayaan-1 i oktober Målet var å analysere månestøv, spesielt med tanke på helium 3, en isotop man sjelden finner på Jorden, men som kan inneholde det man trenger for energiproduksjon på Månen. LCROSS vil gjennomføre den første endelige utforskningen av vannis i de permanent skyggefulle kratrene. Her vil eventuell vannis ikke ha fordampet gjennom Månens historie. LCROSS bruker kommersielt tilgjengelig teknologi for en del av programvaren og for noen av de vitenskapelige instrumentene. Dersom en skulle finne vannis på Månen, vil dette være viktig med tanke på videre reiser ut i rommet, som til Mars. Siden Månens gravitasjonskraft bare er 1/6 av Jordens, vil en kunne bruke langt mindre raketter til å reise samme distanse som om en skulle reise fra Jorden. Hydrogen fra Månens overflate kan da også bli brukt som rakettdrivstoff, noe som vil redusere kostnadene ved utforskning av rommet. Den amerikanske Federal Aviation Administration (FAA) har registrert planer for 23 aktive og sammenfallende kommersielle gjenbrukbare romfartøy, RLV, i USA. Noen av disse har kommet langt i utviklingen og utvikles av selskaper som har vært lenge i romindustrien. Andre selskaper utvikler utstyr av denne kategori for første gang. Fellesnevneren for selskapene er at det bare vil være en brøkdel av dem som får fartøyene sine opp fra tegnebrettet. Til tross for disse oddsene, fortsetter utviklingen av gjenbrukbare romfartøy hovedsakelig på grunn av lovnaden om å redusere kostnadene ved å komme ut i rommet. Det er ikke bare bare å utvikle slike romfartøy det ligger en teknologisk og økonomisk utfordring i et slikt prosjekt. Å operere et gjenbrukbart romfartøy krever enormt med hensyn til oppskyting, tilbakevending og landing, samt at det skal gjøres gjentatte ganger gjennom romfartøyets levetid. Noe av den samme tanken hadde NASA da organisasjonen utviklet romfergen. Det ble ikke som tenkt. Anta at en RLV blir satt på bakken etter et antall ferder. Siden det sannsynligvis ikke blir noen masseproduksjon av et slikt romfartøy, vil det bli liten optimalisering uten en økning i produksjonen. Derfor vil det ikke bli så billig som en skulle tro å erstatte en RLV. Sjansen for at den første RLV vil være lønnsom er liten. På den andre siden: Dersom kundebasen er betydelig og en har en pålitelig RLV, kan det være at det likevel blir lønnsomt. For øyeblikket viser romturisme seg som noe av det mest lovende innen kommersiell romfart. SpaceDev er et selskap som 12 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:01

13 ROMFARTSNYTT ønsker å utvikle en RLV. Det utvikler romfartøyet Dream Chaser i håp om å komme inn på dette markedet. Romfartøyet er konstruert for å kunne frakte ni personer, og en ser for seg at den vil komme ut en gang etter Bæreraketten er planlagt å være en Atlas 5. Dream Chaser var en av finalistene i den opprinnelige runden NASA hadde om Commercial Orbital Transportation Services (COTS). En annen konkurrent var Benson Space Co. Selskapets opprinnelige plan var å operere en suborbital versjon av Dream Chaser. I mai 2007 kom selskapet opp med et nytt konsept. Romfartøyet er løselig basert på flere tidligere amerikanske fly og rakettfly som X-2, X-15 og T-38. Benson Space Co. tror at deres romfartøy vil bli billigere å bygge enn tidligere konstruksjoner, noe som gjør at det visstnok kan komme i kommersiell i drift så tidlig som i år. Sannsynligheten taler likevel for det ikke blir før Washington-selskapet Blue Origin prøver også å komme inn på dette markedet med sin RLV New Shepard, hvis navn refererer til den første amerikaneren i rommet. Den er inspirert av det eksperimentelle fartøyet DC-X fra begynnelsen av 1990-tallet. Romfartøyet vil bestå av en kapsel som kan ta tre eller flere personer montert på toppen av en bærerakett. Det er planlagt å lage flere prototyper som vil bli skutt opp i fra selskapets oppskytingsbase i Texas. Man venter å begynne de første testoppskytingen en gang i Et annet selskap, Rocketplane Global, utviklet det suborbitale romfartøyet Rocketplane XP. En ny konstruksjon ble presentert i Tidligere konstruksjon var basert på flykroppen til et Learjet-fly. Den er nå erstattet av en lengre flykropp, slik at det skal være plass til fem passasjerer og en pilot. Selskapet antar at de første SpaceDev presenterte deres drømmefly i juni (Jennifer Harrington) testferdene vil skje i 2010, avhengig av om det får nok kapital for å fullføre utviklingen. Selskapet som leder dette kappløpet er Virgin Galatic, med SpaceShipOne og den senere SpaceShipTwo. Mer enn 250 personer har reservert plass, og mer enn har meldt sin interesse for en suborbital ferd. Som det ser ut nå, burde Virgin Galatic ha kundebasen som er nødvendig for at SpaceShipTwo skal kunne lykkes. Det første operasjonelle året er det beregnet å gjennomføre ikke mindre enn 50 ferder. To satellitter kolliderte i bane rundt Jorden En kollisjon mellom to satellitter er ikke noe som skjer så ofte. 10. februar kolliderte den amerikanske kommunikasjonssatellitten Iridium 33 med den inaktive, russiske satellitten Kosmos Ulykken skjedde over den nordlige delen av Sibir. Det har vært tre andre kollisjoner mellom det som blir kalt katalogobjekter, men de objektene har vært langt mindre enn disse satellittene. Det er en viss fare for at vrakrestene kan treffe Den internasjonale romstasjonen (ISS), selv om ISS befinner seg i en bane med høyde på 450 km. Vrakrestene etter en slik kollisjon blir både skjøvet oppover og nedover. Noe av vrakrestene er allerede registrert nede i banen til ISS, men det er usikkert om de vil være til skade for ISS og andre militære eller sivile satellitter. Kollisjonen skjedde i en høyde på 790 km, og det amerikanske overvåkingsnettverket registrerte ikke mindre enn 600 vrakrester fra begge satellittene. Den 16 år gamle russiske satellitten, en kommunikasjons- og relésatellitt skutt opp i 1993, har sannsynligvis ikke vært operativ de 10 siste årene. Vrakrestene fortsetter langs de respektive banene de hadde før sammenstøtet. (Se YouTube for 13 Untitled , 09:01

14 ROMFARTSNYTT illustrasjon.) United States Strategic Command (USSTRATCOM) holder øye med omtrent objekter i rommet. USSTRATCOM har registrert alle objektene fra kollisjonen. Hvorfor skjedde ulykken? Disse banene, og andre baner i rommet, er uten trafikk-kontroll, så det er ingen universell måte å vite hva som kommer i din retning. Ved siden av dette så blir satellittene påvirket av elektromagnetisk stråling fra Solen og gravitasjonskrefter fra Månen og Jorden. Iridium-systemet består av 66 satellitter, samt noen reserver. Disse brukes til satellitt-telefoni verden over. Satellittene har en vekt på rundt 675 kg, og banevinkelen r på 86,4º i forhold til ekvator. Det ble sendt opp 95 Iridium-satellitter i perioden 1997 til Mange av disse har feilet gjennom årene. Resultatet av kollisjonen vil etter hvert være at søppelet til slutt blir trukket ned mot atmosfæren og brenner opp. To inntakte satellitter i sirkulær bane kolliderte 790 km over Sibiria den 10.februar. Dette har skapt mye ny søppel i rommet som kan være til stor skade for andre romfartøy. 14 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:02

15 ROMFARTSNYTT Cassini setter på reservemotorene I samme stil som Scotty i science fiction-serien Star Trek finjusterer romskipet Enterprise, utfører ingeniørene det samme for Saturnsonden Cassini, som må koble inn reservedysene etter at det er oppdaget en reduksjon av ytelsen etter 11 års bruk. Rakettdysene brukes til små korreksjoner for å holde romfartøyet på rett kurs og til stillingskontroll. I midten av mars 2009 vil et sett på åtte rakettdyser, beskrevet som Del A, bli skiftet over til reserven og tilsvarende dyser, kalt Del B. Alle undersystemer har reservesystemer til bruk i slike situasjoner. Dette er bare andre gang i løpet av de 11 årene Cassini har vært i rommet at det har vært nødvendig å koble over til et reservesystem. Cassinis drivstoffingeniører, sammen med leverandørene av drivstoffsystemet, begynte å se en lavere ytelse fra en rakettdyse i Del A i oktober 2008, og nylig så de det samme i Del B. Midten av mars er bedømt som det mest praktiske tidspunktet for å bytte. Dette har gitt tid til testing og nødvendige forberedelser til overføring av nødvendig programvare til Cassini. Tidspunktet er også valgt fordi det da ikke blir utført viktige vitenskapelige observasjoner der data kan gå tapt. Det er også en tid hvor det ikke er nødvendig å utføre navigasjonsmanøvre for å holde romfartøyet i riktig bane. Is på Månen eller ikke? Det er spørsmålet. Det har lenge vært antatt at vannis kan være gjemt i dype, mørke kratre ved Månens poler. I oktober 2008 tok Japans romfartøy Kaguya en titt på innsiden av Shackleton-krateret på Månens sydpol, og så ingen ting som tydet på at det fantes vannis på dette stedet en dårlig nyhet med tanke på fremtidig kolonisering av Månen. Så hva vil da skje med fremtidige kolonier på Månen? I 1994 utførte det amerikanske romfartøyet Clementine et eksperiment som innebar å sende radiosignaler fra romfartøyet ned til Månens poler. Det reflekterte signalet ble så mottatt av antennene til Deep Space Network her på Jorden. Forskere tolket informasjonen fra signalene dithen at det er flyktig is på Månens overflate, høyst sannsynlig vannis. Nå ble dette kommentert etter at et tilsvarende eksperiment ble gjennomført ved å bruke 15 Untitled , 09:02

16 ROMFARTSNYTT radioteleskopet Arecibo i Puerto Rico. Denne gangen ble radiosignalene reflektert fra områder på Månen som lå badet i sollys, hvor det skulle være umulig for vannis å eksistere. Tilsvarende resultater fra Clementine ble også funnet. I 1998 fikk man også blandede resulater med Lunar Prospector. Ved å bruke romfartøyets nøytronspektrometer oppdaget man store mengder vann, som NASA anslo til å utgjøre rundt tre milliarder tonn med vannis på eller rett under måneoverflaten ved polregionene. Ferden til Lunar Prospector sluttet i 1999, da den med vilje ble styrt ned mot Månens overflate og krasjet i et krater ved sydpolen. Dette ble gjort i håp om at det ville ble slengt opp en søyle med materiale som kunne analyseres fra Jorden for å se om det fantes vannis eller ikke. Dessverre ble det ikke oppdaget vann. En tilsvarende ferd med Lunar Reconnaissance Orbiter er planlagt til april Skjebnen til dette romfartøyet vil bli den samme som for Lunar Prospector i Ved hjelp av Kaguya vil forskerne få mulighet til å se nærmere på Shackleton-krateret, det mest sannsynlige stedet hvor det kan være vannis i skygge for Solen. Ettersom det ikke er nevneverdig atmosfære på Månen, kan ikke sollyset bli spredt utover krateret for å lyse opp overflaten. Riktignok har vitenskapsfolk tatt bilder under Månens midtsommer når nok lys blir spredt fra kraterets indre vegger. Det var nok til lyse opp de mørke områdene nede i krateret. Selv om det er veldig kaldt på innsiden av krateret (-183 ºC) ideelle forhold for å bevare is er det ingen bevis for at det er noen form for vannis på overflaten i det hele tatt. Ikke særlig lovende for fremtidige kolonister, med tanke på lengre opphold og reiser videre ut i rommet med Månen som base. Kaguya Lunar Prospector Clementine PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:02

17 ROMFARTSNYTT Chandrayaan-1 røntgenspektrometer (C1XS) Den indiske månesonden Chandrayaan-1s røntgenspektrometer (C1XS) er et felles prosjekt mellom England og India, og har detektert den første røntgensignatur fra Månen. Dette er første steg i oppdraget til å bli kjent med opprinnelsen til og utviklingen av Månen ved å kartlegge overflatens sammensetning. I desember 2008 oppdaget Chandrayaan-1 røntgensignaler nær landingsområdene til Apollofartøyene fra og 1970-tallet. Solflekkene som forårsaket røntgenstrålingen var ytterst svak, omtrent 20 ganger mindre enn C1XS var konstruert for å kunne måle. Røntgenspektrometeret samlet tre minutter med data fra Månen fra utbruddet på Solen startet til observasjonene ble avsluttet. Signalene røper røntgenavtrykket fra en del av Månens overflate. Ettersom ferden fortsetter vil C1XS sette sammen et komplett bilde av ingrediensene i Månens overflate, vårt åttende kontinent. Til tross for den begrensede datamengden har C1XS identifisert de kjemiske komponentene i dette området av Månen. Det sofistikerte instrumentet vil ikke bare hjelpe oss til å forstå opprinnelsen til Jord-Måne-systemet, men vil også sikre at England spiller en viktig rolle i internasjonal romvirksomhet. Chandrayaan-1 er den første måneferden til Indian Space Research Organization (ISRO). For at romfartøyet skal kunne oppnå sine vitenskapelige mål med å kartlegge grunnstoffene på Månen, er det nødvendig at Solen genererer mange røntgenutbrudd. For øyeblikket er solaktiviteten liten, men den er antatt å øke fra tidlig i Ettersom instrumentene har vist seg å være langt mer følsomme enn antatt, vil man også ved svakere røntgenutbrudd kunne høste verdifull kunnskap. Oppskytingt 22. oktober 2008 fra Sriharikota omtrent 80 km nord for Chennal i India. Chandrayaan-1 og innfelt spektrometeret C1XS. Ferdens varighet er to år. (ESA) Kennedy Space Center klar for integrering av Orion romfartøyet Etter to års komplett renovering er avdelingen High Bay Facility i Operations and Checkoutbygningen ved Kennedyromsenteret (KSC) klar til å bli innredet for bygging av det nye Orion-fartøyet. Orion er flaggskipet i det kommende måneprogrammet til NASA. Bygningen, som er fra 1964, har en stolt historie helt tilbake til Apollo-programmet. I 2007, da avdelingen var ferdig med å støtte klargjøringen av elementer til Den internasjonale romstasjonen (ISS), har betydelig oppgradering vært planlagt for å kunne støtte fremtidige, bemannede ferder. Staten Florida, selskapet Lockheed Martin og NASA har forpliktet seg til å investere mer enn 55 millioner dollar for å skape en moderne bygning. Det beste ved oppgraderingen er at all montering nå kan foregå på ett sted. Det er første gang for NASA og bemannet romfart at noe slikt skjer. Denne løsningen sparer enormt med tid og kostnader i forbindelse med oppskytingen. Mens man tidligere måtte kontrollere et romfartøy både før forsendelse fra fabrikken og etter ankomst ved KSC, kan man nøye seg med en kontroll på KSC siden fartøyets hovedelementer skal monteres sammen der. Prosjektet har gitt over 230 nye arbeidsplasser i Florida. Romfartøyet Orion er et komplekst stykke ingeniørkunst. Constellation-programmet omfatter romfartøyer og bakkesystemer som vil bringe astronauter til ISS, tilbake til Månen og kanskje en gang til Mars. Den første testen av Orion med astronauter om bord er planlagt til en gang i Untitled , 09:02

18 ROMFARTSNYTT Siste ord om Columbiaulykken? NASAs Orion-program skal ta hensyn til det som ble funnet av etterforskningsgruppen for hendelsen med Columbia-ulykken i februar Dette for å kunne bedre muligheten for at mannskapet om bord i det nye romfartøyet skal kunne overleve en nødsituasjon. 30. desember 2008 Mannskapet om bord STS-107 den skjebnedagen i februar (NASA) offentliggjorde NASA en 400- siders rapport fra Spacecraft Crew Survival Integrated Investigation Team, nesten seks år etter den tragiske Columbia-ulykken. Ulykkesteamet begynte arbeidet allerede høsten Anbefalinger vedrørende trykkdrakter og plassering av seter er et av hovedelementene i rapporten. Gruppen har brukt mye tid på å diskutere dette med de ansvarlige for konstruksjonen. Da romfergen Columbia gikk inn i atmosfæren skjebnedagen i februar 2003, hadde astronautene på seg sine trykkdrakter, kalt Advanced Crew Escape System (ACES), en videreutviklet utgave av draktene som ble brukt etter Challengerulykken i Under tilbakevendingen med Columbia hadde én astronaut ikke på seg hjelmen, og de andre hadde visiret oppe, hvilket var vanlig. Konstruksjonen av ACES tillater ikke at man har visiret nede under hele tilbakevendingen. Enkelte hadde ikke på seg hanskene fordi det forhindret dem å utføre normale oppgaver. Etter at romfergen kom ut av kontroll, som et resultat av skaden på den venstre vingen (se Romfart nr. 1/2003), hadde astronautene cirka 40 s på seg til å reagere før trykket i kabinen ble borte og de mistet bevisstheten. Astronautene hadde trent på nødsituasjoner, så de prøvde å få kontroll over romfergen istedenfor å få på seg draktene. Rapporten fastslår at astronautene gjorde alt riktig under hendelsen. Så fort trykket i kabinen begynte å falle, hadde ikke astronautene noen mulighet til å få ned visiret, selv de som ellers hadde alle delene av trykkdrakten på seg. Mens luftens revitaliseringssystem i ACESdrakten krevde manuell aktivering, vil det tilsvarende systemet for drakten i Orionfartøyet være automatisk. Sikkerhetsselene til astronautene om bord i Columbia låste seg heller ikke, slik at overkroppene deres ikke var låst til setet. Dette gjorde at astronautene falt ut av setene sine da romfergen begynte å rotere ukontrollert. De var antagelig allerede bevisstløse eller døde da dette skjedde. Fremtidige drakter og seter bør bli integrert på en slik måte at aktivering av sikkerhetsutstyr under uforutsette situasjoner ikke kommer i konflikt med de operasjonelle oppgavene. Dette selv om ingen sikkerhetssystemer kunne ha reddet besetningen om bord i Columbia etter at kabinen gikk i oppløsning. Fremtidige romfartøyer bør være konstruert slik at besetningen skal ha mulighet til å overleve. Rapporten, den siste som NASA har tenkt å frigjøre om Columbia-ulykken, var ferdig i desember Du finner hele rapporten på reports. Benskjørhet Astronauter som oppholder seg lenge om bord i romstasjonen mister betydelig styrke i benstrukturen. De kan derfor være utsatt for benbrudd senere i livet. I studier av 13 astronauter som har et opphold mellom fire og seks måneder om bord Den internasjonale romstasjonen (ISS) er det funnet at benstrukturen i snitt reduseres med 14 %. Tre astronauter opplevde et tap på %, det samme som hos eldre kvinner osteoporose (benskjørhet). Resultatet er skremmende fordi reduksjonen er høyere enn det som tidligere er målt, riktignok med mindre pålitelige instrumenter. Så lenge som det har vært astronauter, har forskere undret seg på hvorfor mikrogravitasjonsmiljøet gjør benstrukturen skjør. Tidligere studier så på tettheten av benstrukturens mineraler, mens de siste studiene er de første til å måle benstyrken. Reduksjonen i benstyrken er målt til mellom 0,6 og 5 % for hver måned en oppholder seg om bord i ISS. Dette er langt høyere enn tidligere målinger, som lå på mellom 0,4 og 1,8 %. Normalt foretas målingene enten i ryggsøylen eller hoftebena. Hoftebena har vist det største tapet 18 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:04

19 ROMFARTSNYTT ved opphold i rommet. Får man brist i hoftebena, må man gjennom et sykehusopphold med operasjon for å bli bra. Forskningen fortsetter for å finne en løsning på problemet, spesielt med tanke på lengre opphold enn fire til seks måneder. India planlegger bemannet ferd med assistanse fra den russiske romorganisasjonen Kapselen vil bli konstruert for tre personer, men den første ferden på syv dager vil bare ha med seg to astronauter. Den vil etterhvert bli oppgradert med en møte og sammenkoblingsenhet. Dette programmet er antatt å koste rundt 2 milliarder dollar over en periode på åtte år. Det opprinnelige prosjektet ble første gang foreslått i 2006 til den indiske regjeringen. Den nødvendige infrastrukturen vil kreve en ny oppskytingsplattform, dette sammen med et treningssenter for astronauter som vil bli plassert i Bangalore. Som en forløper til dette prosjektet, sendte ISRO opp en 550kg tung romkapsel i januar 2007 som en demonstrasjon på at de kunne utvikle varmebestandig av et redningssystem, en manipulatorarm, oppholdsystemer og ferdkontrollsystemer må utvikles før ferden kan begynne. Bæreraketten, en modifisert versjon av ISRO`s Geosynchrpnous Satellite Launch Vehicle (GSLV) Mark 2, er under utvikling. Den vil bruke en lokalt utviklet crygenic motor for det øverste trinnet. Mark 1 varianten bruker en russisk motor til det samme. Den første testoppskytingen av Mark 2 er planlagt Samarbeidet mellom India og Russland om dette prosjektet ble underskrevet 5. desember En indisk astronaut vil være med et Sojuz-romfartøy en gang i Russland og Inda har en lang historie om romfartssamarbeid. I 1984 ble astronauten Rakesh Sharma den første indier til å være Den indiske romforskningsorganisasjonen (ISRO) har nettopp frigjort en illustrasjon av kapselen og bæreraketten som de planlegger å utvikle for nasjonens første uavhengige bemannede ferd i bane rundt Jorden. Planlagt til Kapselen skal kunne ta tre astronauter, men den første ferden vil bare ha to om bord. Bæreraketten vil være en variant av ISRO`s planlagte Mark 2 som vil ha den nødvendige sikkerhet og pålitelighet for å kunne skyte opp et mannskap. Den indiske romforskningsorganisasjonen (ISRO), med hjelp av russerne, håper å kunne være blant de nasjonene som sender opp astronauter en gang i Jomfruturen med den tre tonn tunge romkapselen vil være en autonom ferd i en høyde på 400 km og ha en varighet på syv dager. materiale til bruk under kapselen under tilbakevendingen gjennom Jordens atmosfære. Ikke bare skal det utvikles en bemannet kapsel, men det kreves også at den bæreraketten de utvikler også skal kunne bringe med seg romkapselen med personer om bord. Dette ved siden med om bord i romstasjonen Saljut 7 etter en oppskyting med en Sojuz kapsel. India kan da bli den fjerde nasjonen til å sende opp astrauter i bane rundt Jorden. Kina ble nummer tre med Russland og USA som hendholdsvis 1 og Untitled , 09:04

20 ROMFARTSNYTT Den perfekte solstormen kan ødelegge Jorden MRO i sikkerhetsmodus En ny studie fra USAs National Academy of Sciences spår dystre utsikter for Jorden i tilfelle den verst tenkelige solstormen. Det vil bli store skader på kraftforsyning og kommunikasjonssystemer som potensielt vil føre til at regjeringer mister kontroll med situasjonen. Spådommen er basert på solstormen som fant sted i 1859, hvor telegraflinjene kortsluttet i USA og Europa og skapte store branner. Det var muligens den verste solstormen på over 200 år i følge en ny studie. Med dagens teknologi og satellitter i bane rundt Jorden vil katastrofen være av en helt annen dimensjon ved en tilsvarende solstorm. Når Solen er i den aktive delen av sin 11-års-syklus, kan den forårsake kraftfulle, magnetiske stormer som kan sette satellitter ut av drift, true astronauters sikkerhet og forstyrre kommunikasjon her på Jorden. Den verste stormen kan smelte transformatorstasjoner ved indusert strøm, og slik ta ned hele strømnettet. Moderne kraftnettverk er så sammenkoblet at en stor solstorm, som er antatt å forekomme omtrent en gang hvert 100. år, kan skape en kaskade av feil som kan spre seg over hele landet. I USA alene må en regne med at 130 millioner mennesker vil bli berørt. Dette vil også påvirke annen vital infrastruktur. Det vil ta måneder å fikse problemene. Banker vil slutte å fungere, og handelen med andre land kan også komme til å stoppe opp. Dagens bankkrise blir kan hende bare for småtterier å regne sammenlignet med en slik hendelse. Enten det er en jordisk storm eller en solstorm, kan resultatet bli det samme for et moderne samfunn som er helt avhengig av teknologi. I 1989 sendte Solen ut en voldsom storm som slo ut kraftforsyningen i hele Quebec i Canada. I 2003 forekom det ikke mindre enn ti store utbrudd på Solen over en toukers-periode. Disse utbruddene greide å slå ut satellitter i bane rundt Jorden, og satte deler av et instrument ut av spill på en satellitt i bane rundt Mars. Målet er nå å få bedre prognosemuligheter ettersom neste solstorm er ventet rundt Solen er for øyeblikket inne i en stille periode, men den kan allikevel kunne komme til å våkne til liv når som helst. Uten en handlingsplan for å beskytte teknologien, vil samfunnet være meget sårbart for slike hendelser i fremtiden. Mars-romfartøyet Mars Reconnaissance Orbiter koblet ned og startet opp sin datamaskin mandag 23. februar og satte seg selv dermed i en begrenset aktiv status. Dette er det samme som om at elektronikken om bord i MRO skulle vært truffet av kosmisk stråling. Dette er femte gangen siden august 2005 at romfartøyet har satt seg selv i slik sikkerhetsmodus. Symptomene fra denne hendelsen passer ikke noen av de tidligere sikkerhets-modi. Romfartøyet vil bli satt til normal operasjon på en forsiktig måte. Denne prosessen vil ta flere dager mens romfartøyet kommuniserer med kontrollteamet på Jorden. Batteriene er ladet og solcellepanelene genererer nok elektrisitet. Den opprinnelige årsaken kan være et øyeblikk med overbelastning. Hendelsen varte mellom 200 nanosekunder og 41 sekunder. Dette leder ingeniørene til en mulig konklusjon som at kosmisk stråling kan ha forårsaket en feilaktig spenningsmåling som varte i ni mikrosekunder, nok tid til å gi et signal for å starte datamaskinen på nytt. Mars Reconnaissance Orbiter på sin ferd over Mars - overflaten. 20 PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:04

21 ROMFARTSNYTT Roboter kan være med og forberede kommende opphold på Månen. En ny type måneroboter er under utvikling som kan hjelpe til med å forberede plasser på Månen hvor det kan settes opp boplasser for astronauter en gang etter Med overvåket autonomi vil små roboter, på størrelse med små gressklippere og en vekt på 300 kg eller mindre, kunne forberede en oppholdsplass på mindre enn seks måneder. Ved å bruke slike små roboter som et alternativ til å sende store anleggsmaskiner til Månen, vil NASA har en mindre utfordring med å forberede disse boplassene enn om de skulle sende store anleggsmaskiner. Landingsstedet for anleggsmaskinene bør være i nærheten av plassene hvor det skal settes opp oppholdsmoduler og laboratorier. Dersom plassene rundt modulene ikke blir preparert, vil hver rakett som lander og tar av virvle opp mye overflatestøv. Siden det ikke er noen nevneverdig atmosfære på Månen, vil støvet sandblåse oppholds- og laboratoriemodulene. For å forhindre dette, kan man enten lage en grøft rundt landingsstedet eller preparere en hard overflate. Til det første alternativet mener forskerne at det vil greie seg med to kjøretøyer, hvert med en vekt på cirka 150 kg. Arbeidet er antatt å ta rundt seks måneder. Det andre alternativet, å preparere en hard overflate, kan gjøres ved å fjerne sandkorn og steiner fra overflaten. Utviklingen av robotene gjøres av selskapet Astrobotic Technology og Carnegie Mellon University i USA. De håper å vinne Google Lunar X Prize, som kan gi dem 20 millioner dollar ved at de besøker Apollo 11s landingsplass og overfører HD-video til Jorden. De håper å kunne sende opp et kjøretøy i desember Kjøretøyet har allerede gjennomgått tester i flere måneder. Små roboter på størrelse med kressklippere som en sitter på, kan være med på å forberede sikker landing for de kommende bosetterne på Månen. Kina planlegger romstasjon med moduloppskyting i 2010 Kina vil skyte opp en rom-modul i slutten av 2010 og utføre nasjonens første sammenkobling i rommet i Dette som første mål i byggingen av en større romstasjon nærmere Modulen, som er døpt Tiangong-1, eller Det himmelske palass, er planlagt skutt opp i Romfartøyet Shenzhou 8 (ubemannet) vil koble seg sammen med den tidlig året etter. Modulen er tenkt å være en sikker havn for kinesiske astronauter og for å kunne utføre vitenskapelig forskning i mikrogravitasjon. Modulen er antatt å veie 8,5 t, og den vil kunne utføre operasjoner uten at den er bemannet. Sammenkoblingen i 2011 vil bli styrt fra bakken, og astronauter vil Modell av den nye modulen til den kommende romstasjonen. Som et testfartøy vil den ha et opphold på to år i rommet. ikke være involvert. Shenzhou 9 og 10 vil derimot være bemannet, og koble seg til Tiangong-1 i løpet av de par årene modulen tenkes å være i bruk. Etter at Shenzhou 8- ferden er gjennomført, håper kineserne på å starte masseproduksjon av Shenzhouromfartøyet, som de skal bruke til å frakte astronauter til og fra den kommende romstasjonen. Kineserne har antydet at modulene Tiangong-2 og -3 vil bli skutt opp før 2015, men det virker ikke sannsynlig at de vil bli koblet sammen med hverandre. Trolig vil de hver for seg tjene som baser for å teste sammenkoblings- og romstasjonsteknologi. 21 Untitled , 09:04

22 ROMFARTSNYTT Kan testferd nummer 2 med Ares 1-X korte inn 5-års-gapet? Omtrent 400 millioner dollar ekstra er blitt tilgjengelige for NASAs bemannede romferder, og det er nå snakk om å bruke disse pengene til en ny testferd for Ares 1-X. Den første testferden med neste generasjons bærerakett er planlagt sommeren Med den ekstra bevilgningen kom muligheten for en ekstra testferd, kalt Ares 1-X prime. I satsingen på å få Amerika tilbake til Månen innen 2020 kan disse pengene bidra til på redusere gapet mellom siste romfergeferd i 2010 og første oppskyting i Constellationprogrammet i Dette gapet på 5 år har lenge vært et politisk problem for perioden mellom pensjoneringen av romfergen og Constalation-programmet. I denne tiden er Amerika avhengig av russerne for å komme til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Detaljer må bearbeides for å finne ut hvordan man best kan bruke disse ekstra pengene. Det er å håpe at 1 milliard dollar som er tiltenkt NASA som en stimuleringspakke kan sikre 7000 arbeidsplasser. Pengene som investeres i bemannet romfart kan også være med på å fremme teknologiske fremskritt, som å få Constellation-programmet raskere fremover. Med en testferd nummer 2 etter Ares 1-X øker muligheten for at programmet er klart for første bemannede ferd i PER ARNE MARTHINSEN Untitled , 09:04

23 ROMFARTSNYTT Er dødelige asteroider låst fast i Jordens Lagrange-punkter? To romsonder som ble skutt opp i 2006 for å studere masseutsendelse fra Solens korona, får snart en helt ny ekstraoppgave. For øyeblikket er sondene Solar Terrestrial Relations Observatory (STEREO) på vei i ulike retninger langs Jordens bane, den ene fremover og den andre bakover. Sondenes hovedoppgave er å utføre stereoskopiske studier av soloverflaten fra to posisjoner. STEREO-sondene beveger seg for øyeblikket vekk fra Jorden, og nærmer seg et gravitasjonskreftenes ingenmannsland. Sondene vil om ikke lenge kom inn i Jord-Solsystemets Lagrange-punkter L 4 og L 5 og der jakte på noen lumske, klumpete steiner. Lagrange-punktene er et planetarisk system av øyer med stabil gravitasjon. De er områder i rommet hvor gravitasjonen fra to faste legemer utligner hverandre. De to første Lagrange-punktene i Jord-Sol-systemet er ganske opplagte. L 1 -punktet er plassert direkte mellom Jorden og Solen, omtrent 1,5 millioner km fra Jordens overflate. L 2 er plassert i omtrent samme avstand fra Jorden, men på motsatt side Jorden. Punktet ligger derfor konstant i Jordens skygge. L 3 er på motsatt siden av Solen sett fra Jorden, omtrent 1 AU fra Solen. Så begynner det å bli litt rart: L 4 og L 5 er plassert 60º foran og 60º bak Jorden i dens bane. Dette er de mest stabile gravitasjonspunktene, men også steder hvor rester fra Solsystemets tilblivelse kan ligge på lur. Selv om L 1 ofte betraktes som det mest stabile punktet, må satellitter der utføre avanserte banejusteringer for å holde seg på plass. Gjør de ikke dette, vil den skjøre balansen bli borte, og de vil komme bort fra L 1. L 4 og L 5 er de mest stabile punktene, balansert gjennom et komplisert system av konkurrerende gravitasjonelle komponenter fra Jorden til Solen. Det er mulig at disse to regionene har fanget klumper av stein og støv gjennom hele utviklingen av Solsystemet, hvilket gjør dem interessante. Det er et faktum at andre planeter i Solsystemet har disse øyene med stille gravitasjon. Asteroider er blitt observert i L 4 og L 5 langs Jupiters bane, og kalles trojanere. Har Jorden en sverm av asteroider i sine L 4 - og L 5 -punkter? Vitenskapsfolk tror dette er mulig, men ingen asteroider er hittil blitt observert. Selv om det er millioner av kilometer mellom L 4 og L 5, kan de bare bli observert ved daggry og ved tusmørke. Muligheten for å observere store asteroider reduseres raskt ettersom Solen spiser dem opp. Så den beste måten å finne ut av dette på er å la STEREO-sondene se hva som ligger der og venter på å bli oppdaget når de likevel passerer L 4 og L 5. Det er bare å håpe at STEREO ikke treffer en masse ansamlinger av steiner, for det kan være ganske mange av den der ute. STEREO vil studere Solen fra to forskjellige punktert i rommet. (NASA) 23 Untitled , 09:04