HEIMEVERNET. NOREX Side 6. Spellemann Side 14. Ingen lek Side 26 NR

Transkript

1 NR HEIMEVERNET NOREX Side 6 Spellemann Side 14 Ingen lek Side 26

2 HV bladet Heimevernsbladet postboks 800 postmottak 2617 lillehammer e-post: tlf: REDAKSJONEN GIHV - GeNeRalmajoR KRIstIN lund Den 40. utveksling er gjennomført ansvarlig RedaKtØR Oberst Karl-Henrik Fossmann Den 40. utveksling med Minnesota National Guard ble gjennomført med bravur i februar. Allerede i 1974 ble den første utvekslingen gjennomført på Torpomoen i Norge og i Camp Ripley i Minnesota. Dette har blitt stående som den lengste utvekslingen det amerikanske forsvaret har med noe land. Vår felles kultur ligger til grunn for utvekslingen og hensikten har hele tiden vært å få kjennskap til hverandres våpen, utstyr og organisasjon. Ungdommene lærer grunnleggende militære ferdigheter og overlevelse under vinterforhold. Innsatsstyrker gjennomfører trening og erfaringsutveksling, som er verdifullt for vår operative tjeneste. Jubileumsutvekslingen ble gjennomført henholdsvis på Værnes i Trøndelag og i Camp Ripley, Minnesota i tiden februar. Det var svært hyggelig å kunne overrekke en stein fra Torpomoen til amerikanerne i anledning jubileet. Steinen er hard og tåler motstand - slik en soldat også må. Den er solid - som vårt vennskap. Den er varig som samarbeidet mellom våre nasjoner. Steinen symboliserer dermed vårt gode vennskap og samarbeid med vår viktigste allierte! Jeg vil takke alle som har representert HV på en utmerket måte i disse 40 årene og samtidig vil jeg uttrykke min takknemlighet til de som har organisert utvekslingene. I 2014 legges utvekslingen til forsommeren som en prøveordning. Amerikanerne vil teste fasilitetene på Porsangermoen, samtidig som de får se flere sider av Norge. Dette gir oss nye treningsmuligheter på sommerstid i Minnesota. Årets IO-runde til distriktene har gitt meg mange viktige innspill. Distriktsstabene og områdesjefer har delt sine vurderinger og anbefalinger på en meget god måte. Det er godt å se engasjerte staber og ledere som vil noe. Landsrådet for Heimevernet har også bidratt med god støtte. Dette gir meg en god følelse og en visshet om at vi skal få det beste ut av de ressursene som vi er satt til å forvalte de nærmeste årene. Heimevernets utdannings- og treningsplan er ett av de nye elementene som påvirker hele organisasjonen. Her tar jeg utgangspunkt i ressursrammen fra langtidsplanen og beskriver prinsipper for trening ned til områdenivå. Det er svært gledelig å se at over områdesoldater allerede har vært inne til trening ved inngangen til påsken. Dette vitner om en meget stor treningsaktivitet i starten av året og sikrer at alle treningsmidler benyttes effektivt resten av året. Etter påske kommer rapporten fra forsterkningsutvalget. Dette utvalget har vurdert organisering av HV, Sivilforsvaret og Politireserven, samt bruken av disse forsterkningsressursene. En av våre distriktssjefer har bidratt i arbeidet. Nå forbereder vi oss på en fornyingsprosess som ivaretar utvalgets viktige konklusjoner. RedaKtØR Siv Iren Brænd RedaKsjoNsKomIté Kommandør Lyder Karlsen Kommandør Lars Arne Aulie Oberstløytnant Nils Arne Skaret Generalsekretær Jørgen Roaldset Faste bidragsytere KommuNIKasjoNssjeF HV-stabeN Nils Arne Skaret pio HV-stabeN Ola K. Christensen webmaster HV-stabeN Geir Bøe INFoKoNsuleNt HV-stabeN Vest Tore Ellingsen pio HV-stabeN sør Rune Haarstad pio HV-stabeN NoRd Rolf Ytterstad VeRNeplIKtIG journalist Kristoffer Arnesen VeRNeplIKtIG journalist Magnus B. Danielsen VeRNeplIKtIG journalist Steffen S. Hanssen Generalinspektør for Heimevernet VeRNeplIKtIG journalist Usman Hussain 2 VeRNeplIKtIG journalist Åsmund K. Dæhlen

3 Soldater og HV-ungdom på NOREX Foto: Magnus B. Danielsen Rune Haglund Foto: Kristoffer Arnesen s 6 Den 40. utvekslingen mellom Heimevernet og Minnesota National Guard ble gjennomført februar. 117 deltagere fra hele Norge tilbrakte 14 innholdsrike dager i Camp Ripley. s 14 Rune Haglund er en engasjert HV-soldat. Hans tjeneste skiller seg ut fra mengden, siden han er dirigent for HV-02s musikkorps. Haglund har vunnet spellemannsprisen og han har turnert med en rekke kjente artister. Innhold 2. Leder 4. Livreddende innsats 6. NOREX USA 10. NOREX Norge 12. Sjefens handlefrihet 14. En ekte spellemann 16. Forvent det uventede 18. HVs utdanning og trening 20. Når pappa er i felt 22. På vei hjemover 24. Hurtiggående småbåter 26. Ingen lek 28. Vårt vinterland 30. Starten på HV-karrieren 31. Slik tester du formen 32. Tre rettar i felt 33. Kjønnsnøytral verneplikt 34. Innsats for kjendisene 36. Stahet og mestringsfølelse 40. På kryss og tvers 42. Områdesjefen har ordet 43. Troppssjefen og lagføreren 44. Generalsekretæren for landsrådet 45. Soldatrepresentanten i landsrådet 47. Heimevernsstabens planavdeling 48. Ekstratrening 49. Det er deilig å være norsk i Danmark 50. «Pensjonert datamaskin» 51. Fjell, kvikklunsj og fullmåne Øystein Hallen Foto: Privat TIM-trening på lagførerkurs Foto: Magnus Buseth Danielsen s 22 Heimevernsungdommen Øystein Hallen var 17 år da han startet sin ferd fra Lindesnes til Honningsvåg, 2500 kilometer unna. Han går mellom 13 til 60 kilometer per dag, og håper å være fremme i mai. s 30 Har du lederegenskaper? Da er Heimevernets lagførerkurs noe for deg. Det er det første kurset i rekka for å oppnå høyere grad og erfaringene fra kurset kan like godt brukes i det sivile som i Heimevernet og Forsvaret. Forside Gjennom 40 år har NOREX-utvekslingen mellom Heimevernet og Minnesota National Guard dannet vennskap over landegrensene. Men like viktig er samholdet, gleden og vennskapet som dannes mellom deltagerne. Foto: Magnus B. Danielsen Bakside Kristine Fossbakk (t.v) og Hilde Vikingsen fra Bergenhus Heimevernsdistrikt 09 sto blant annet på adgangskontrollpost da området de tilhører var inne til trening i februar. Foto: Åsmund K. Dæhlen Opplag Annonsering For priser og betingelser ta kontakt på tlf: Trykk 07 gruppen Bladet ble sendt til trykk 22. mars ansvarlig ansvarlig for Heimevernsbladets utgivelse og redaksjon: stabssjef for Heimevernsstaben. Redaksjonen påtar seg ikke ansvar for artikler og foto som sendes inn uoppfordret. tips til HV-bladet sendes til: siv.brand@hvbladet.no 3

4 Livreddende innsats TILBAKE: Rolf Werner Lauritzen fra Moss hadde englevakt og en godt trenet HV-soldat som nabo. Det reddet trolig livet hans. Tekst og foto: Børge Sandnes Rolf Werner Lauritzen fikk møte sine hjelpere foran Sea King-helikopteret som fraktet ham trygt til Ullevål sykehus. F.v.: Hans Jørgen Skukkestad (HV-01), kaptein Dag Jakobsen (helikopterpilot), Rolf Werner Lauritzen og Terje Strand (anestesilege ved Ullevål sykehus). Cathrine Bremsrud Lauritzen er ute et ærend en aprilsøndag i fjor, da hun får en telefon fra sin sønn Niclas (14) som var alene hjemme med faren, Rolf. Beskjeden hun får er at pappa har falt og ligger livløs på gulvet. Sønnen tror faren har besvimt. Cathrine ringer sin nabo, Hans Jørgen Skukkestad, som umiddelbart oppsøker naboen sammen med sin kone Nina for å se hva som har skjedd. Samtidig gjør sønnen alt riktig ved å varsle AMK samtidig som han begynner med hjertekompresjon. Vi hadde lært dette på skolen bare to uker før det skjedde, så jeg visste hva jeg skulle gjøre, forteller Niclas. Preget Da Skukkestad kom frem til naboens bolig, forstod han alvoret i situasjonen. Rolf lå på stuegulvet blågrå i ansiktet med åndedretts- og sirkulasjonssvikt. Det første som slo meg var at vi hadde kommet for sent, og at vår gode nabo var død, forklarer Skukkestad. Han er fortsatt tydelig preget av hendelsen når han tenker tilbake på opplevelsen aprildagen i fjor. Skukkestad er en hverdagshelt og menig soldat i Oslofjord HVs innsatsstyrke Polar Bear VI, som opplevde at regelmessig terping på livreddende øvelser virkelig kan redde liv. Skukkestads snarrådighet og kunnskaper var avgjørende for at Rolf lever i dag. Familiene Lauritzen og Skukkestad er invitert av distriktssjef for Oslofjord HV-distrikt 01, oberstløytnant Jon Terje Myhren for å møte besetningen ved 330-skvadronen som fraktet ham til Ullevål sykehus samt legen som behandlet ham. I tillegg ønsket Myhren å hedre soldaten sin, som viste hvor viktig kunnskap om livredning er. Samtlige av HV-01s befal var samme dag samlet til sin årlige befalssamling, og Myhren så det som en naturlig anledning å gi Skukkestad sin fortjente honnør. Det var uventet, men svært hyggelig, forteller den beskjedne hverdagshelten. Foran en fullsatt kantine ble Hans Jørgen Skukkestad trukket opp og hedret med lovord og gaver. Skremmende Skukkestad forteller at øyeblikket hvor hans kone begynte å føle puls og høre surklelyder, var fantastisk, men Skukkestad fryktet det verste. Det var kanskje en egoistisk tanke, men det føltes godt å vite at man kanskje hadde reddet livet til et medmenneske likevel var det skremmende å tenke: til hva, forklarer han, og vet at selv om livet blir reddet, kan følgene være fatale. Når legen ankommer stedet konstateres det et massivt hjerteinfarkt, og Sea King fra Rygge rekvireres for transport til Ullevål sykehus i Oslo. En uke senere våkner Lauritzen fra kunstig koma, og Skukkestads innsats regnes som avgjørende for utfallet av både AMK og behandlende lege. Merverdi Hans Jørgen er et godt eksempel på merverdien treningen i HV gir. Førstehjelp, beslutningstrening og ikke minst evne til lagarbeid er noen av de fordeler en innsatsstyrkesoldat kan dra veksler på i den sivile delen av sitt liv, på jobb som privat, forklarer Myhren. De ti minuttene det tok før ambulansen kom var dramatiske, og Skukkestad måtte ty til alle krefter for å redde livet til sin nabo. Jeg orket ikke å spise potetgull i lang tid etter dette. Lyden av knasende potetgull minnet meg for mye om lyden av knekte ribbein, forklarer han. Samtlige av Lauritzens ribbein knakk under hjertekompresjonen, men det er mindre viktig, mener legen som behandlet Lauritzen. Dette er en solskinnshistorie hvor alt skjedde etter boken, forklarer anestesilege Terje Strand ved Ullevål sykehus og lege ved 330-skvadronen på Rygge. Han berømmer sønnen som holdt hodet kaldt, ringte 113 og fulgte deres instruksjoner. De avgjørende minuttene med hjerte- og lungeredning som Skukkestad iverksatte, samtidig som hans kone Nina Skukkestad overvåket puls frem til lege og helikopter ankom stedet, var viktige handlinger, forklarer Strand. Terping Skukkestad er svært glad for opplæringen han regelmessig har fått i HV. Vi har terpet svært mye på alt fra skuddskader til hjerte- og lungeredning på øvelsene våre. Uten denne treningen, som jeg ikke har hatt siden barneskolen, tror jeg ikke det hadde gått så bra. Selv husker ikke Lauritzen mye av dramaet han sto i sentrum av. Hukommelsen hans er slettet hele tre dager før hendelsen og frem til han våknet fra koma 5. mai. Ennå sliter han med å huske elementære ting. Selv om jeg har arbeidet i Nordsjøen og fløyet helikopter flere ganger, har jeg aldri fløyet i et Sea King-helikopter, forteller han og ser bort fra turen hvor han var medisinert og svevde mellom liv og død. Pilot kaptein Dag Jakobsen som fraktet ham fra Moss til Ullevål er raskt ute: Gi meg mobilnummeret ditt, så avtaler vi en tur med meg. Våken denne gang, smiler han. HEDRET: Oberstløytnant Jon Terje Myhren (t.v.) overrakte både tursekk og jaktkniv, sammen med rosende ord, til den friluftsglade livredderen fra HV-01, Hans Jørgen Skukkestad. 4 5

5 NOREX Nora Karlstrøm fra HV-17 varmer opp til skiskyting. Skismøring på amerikansk måte. Forsvarssjef Harald Sunde og generalinspektør for Heimevernet, Kristin Lund. Langt vennskap Gjennom snart 40 år har Minnesota National Guard og Heimevernet hatt et nært samarbeid. Allerede de første dagene av NOREX-utvekslingen var samholdet i troppene på plass. Tekst: Kristoffer Arnesen En uforglemmelig opplevelse For min del har NOREX-utvekslingen kurert flyskrekk, gitt meg en opplevelse for livet og min tropp tok seieren i den 40. utvekslingen, forteller HV-ungdom Maria Müller fra HV-01. Tekst og foto: Magnus B. Danielsen og Siv Iren Brænd 117 spente kvinner og menn møtte på Værnes 12. februar, klare for å representere Norge og Heimevernet i USA. Hver og en var de plukket fra sin HV-avdeling for å lære om og styrke det militære samarbeidet mellom Norge og USA. Trivselsregler De første dagene på Værnes ble brukt til mønstring av utstyr, helsesjekk, leksjoner om bekledning og informasjon fra lege og feltprest. Heimevernsungdommene ble delt inn i tre tropper, Red, White og Blue Platoon. I USA var det hard konkurranse mellom troppene. Alle i troppen ble fort kjent, og samholdet ble bare sterkere og sterkere. Vi lagde flere trivselsregler som var med på å gjøre denne opplevelsen til noe magisk, sier Müller, og ramser opp: Sammen gjør vi hverandre gode Ha respekt for hvile Vis at du bryr deg Ha det moro Motiver andre Ha respekt for tid Innholdsrikt De amerikanske instruktørene gjorde alt de kunne for at ungdommene skulle knyttes sammen, ha det gøy og få en best mulig opplevelse i USA. Konkurranser som skiskyting, kåring av beste kamprop, pulkløp, «kreativ sengestrekk», skyting og to overnattinger i felt var noe av programmet i løpet av de to innholdsrike ukene. De norske ungdommene gjorde også sterkt inntrykk på amerikanerne. It was the Maria Müller fra HV-01 var på "Red Platoon" under utvekslingen, de gikk av med seieren i konkurransen mellom troppene. HV-ungdommene fikk sett Camp Ripley fra lufta. best experience I have ever had in my life, every single one of you guys, even from the other platoons, were some of the most down to earth well rounded people I have ever met. You all were smart, proficient, kind, enthusiastic, attentive, and the two biggest ones were how motivated you all were and how efficiently you developed as a team. I learned so much from you guys it was incredible. You guys made it easy for us as trainers, uttalte Matthew Homan, instruktør for «Red-platoon». Chinook Å fly Chinook fikk frem smilet hos de fleste, også hos Maria Müller, på tross av at hun hadde flyskrekk. Det var nervepirrende! Jeg satt meg godt til rette og strammet beltet alt jeg kunne. Jeg hadde forventet meg en helt vanlig helikoptertur, men enkelte ganger hadde vi nok 45 graders vinkel ned mot bakken, helt sykt. Enten så du trær eller blå himmel. Det var 20 minutter jeg sent vil glemme, forteller Müller med et stort smil. Vertsfamilie Besøket i et amerikansk hjem var et annet høydepunkt for HV-ungdommene. Min vertsfamilie var et eldre par som jobbet i kirken, i tillegg var far i huset historiker. Gjennom oppholdet fikk vi sett hvordan en amerikansk familie lever i hverdagen, men jeg vil ikke si det var så stor forskjell fra vår kultur. De fleste familiene satte spor i våre norske hjerter, og det ble en tårevåt avskjed, sier Müller. Det ble det også da HV-ungdommene tok farvel med hverandre etter oppholdet. 40 utvekslinger Den 40. utvekslingen har, som de 39 tidligere gitt deltagerne minner for livet. Den har forsterket vennskapet mellom USA og Norge. Ikke minst har den dannet vennskap og samhold mellom deltagerne. Den har gitt dem en motivasjon, og forhåpentligvis en lyst til å se hva mer Forsvaret har å by på. Hvem vet, kanskje ser vi igjen Marie Müller eller en av de andre HV-ungdommene i ledelsen av Forsvaret om noen år. NOREX-utvekslingen startet opp fordi amerikanerne ønsket å få kontakt med det norske Heimevernet. I 1973 ble sjefen for USNG Bureau, generalløytnant Francis S. Greenlief, invitert til Norge, og under dette besøket dukket ideen om en utveksling opp. Sammen med generalmajor i HV, Herluf Nygaard, ble de enige om at utvekslingen skulle starte allerede vinteren Dette har nå blitt stående som den lengste utvekslingen det amerikanske Forsvaret har hatt med noe land. For det norske Heimevernet er utvekslingen svært viktig for å opprettholde et godt samarbeid med vår viktigste allierte. For å markere jubileet holdt Heimevernsstaben en markering for den førtiende utvekslingen. På programmet sto blant annet omvisning på museet på Akershus Festning og HV-02s innsatsstyrke Derby holdt en demonstrasjon for å vise sine kapasiteter. Lørdag 23. februar var det bankett på festningen. Tidligere deltagere og en rekke andre gjester var invitert. Det ble holdt taler og gaver ble utdelt som et tegn på et godt samarbeid over mange år. I Camp Ripley overrakk generalinspektøren for Heimevernet, Kristin Lund og forsvarssjef Harald Sunde en «håndplukket» stein fra Torpomoen, stedet hvor den første utvekslingen fant sted, til MNG. Steinen står nå utstilt på museet i Camp Ripley. 40 YEARS OF FRIENDSHIP UNITED STATES / NORWEGIAN T R O O P R E CIP R O C A L E X C H A N G E YEARS OF UNITED STATES T R O O P R E CIP R O

6 NOREX Innsatsstyrkesoldatene trente mye i SIBO-landsbyen i Camp Ripley. Foto: Lars Ingvar Øverlien Faglig påfyll i USA I to uker har 30 norske innsatsstyrkesoldater deltatt på NOREX-utvekslingen (Norwegian exchange) i Camp Ripley, Minnesota. Tekst: Siv Iren Brænd Innsatsstyrkesoldatene er med for å få faglig påfyll og de lærer utrolig mye av de amerikanske instruktørene som har gode erfaringer fra utenlandstjeneste. Mange av dem har inntil 24 måneder både i Irak, Afghanistan og Kosovo. De har god kunnskap om blant annet IED, patruljering og operasjoner i tettbygde strøk. Utvekslingen er også en bonustur for de soldatene som står på litt ekstra for innsatsstyrken, forteller Geir Ola Blystad. Han er troppssjef for innsatstroppen under utvekslingen. Til daglig jobber han som troppssjef i innsatsstyrke Grebe, HV-05. Godt kameratskap De norske innsatsstyrkesoldatene bodde på rom med sine amerikanske instruktører under oppholdet. Stemningen blant soldatene har vært upåklagelig, og når man bor 15 soldater på samme rom blir kameratgjengen raskt skrudd sammen. I år har lagene hatt egne instruktører som har fulgt dem og de har derfor fått god og tett oppfølging, sier Blystad. Instruktørene er soldater i Minnesota National Guard, så akkurat som sine medsoldater fra Norge har de en sivil jobb i tillegg. Det har vært en god erfaringsutveksling der også amerikanerne har fått faglig utbytte, fastslår Blystad. Stridsteknikk Den første dagen på Camp Ripley gikk til presentasjonsrunder, sikkerhetsorienteringer og orientering om feltet. All trening var rettet mot en øvelse på slutten av oppholdet. Det var fokus på grunnleggende stridsteknikk så vi kunne løse oppdraget best mulig. Vi har hatt alt fra våpenleksjoner, sertifiseringsskyting og nærstridsskyting, til IED, opplæring i konvoikjøring og utvikling til strid, oppsummerer Blystad. Realistisk Øvelsen ble gjennomført i SIBO-byen i Camp Ripley. Der er det lagerbygninger, hotell, kjøpesenter, bensinstasjon, politistasjon, kirke og et leilighetsbygg med forskjellige leiligheter. Den er bygd opp som et lite lokalsamfunn. Det er kamera i hvert rom, så det nyttet ikke å slurve på stridsteknikken. I husene har de også lyd og lukt. Det er en helt annen opplevelse når du åpner døra og det lukter vondt og du hører lyder, kontra det å gå inn i et tomt bygg med bare betong, sier han. Tilbake til førstegangstjenesten Utvekslingen har vært en motivasjonsboost for deltakerne. Vi har hatt med oss mange troppssjefer, under utvekslingen har de drevet med stridsteknikk på lagsnivå som de ikke gjør ellers. Det er mange som har sagt at det er deilig å være her, og at det er litt som å komme tilbake til førstegangstjenesten siden de kan fokusere på å ta til seg læring i stedet for å lære bort selv, sier han. Ulik bakgrunn Det er få av innsatsstyrkene i Norge som virkelig kjenner hverandre på tvers av distriktsgrensene. Internt for innsatsstyrkene er det positivt at man får bekjente i de andre innsatsstyrkene. Under utvekslingen har soldatene blitt godt kjent, noe de kan dra nytte av senere, mener Blystad. To soldater fra hver innsatsstyrke deltok. Alle med ulik militær og sivil erfaring. Etter hver gjennomføring i SIBO-landsbyen ble det gitt tilbakemelding. F.v. Hans Jørgen Ruud fra HV-05, Geir Ola Blystad fra HV-05 var troppssjef for innsatstroppen og Charles Hansen fra HV-16. Foto: Magnus B. Danielsen FAKTA I 2013 er det åttende gangen innsatsstyrkesoldater deltar på NOREX-utvekslingen. Det er også med en dansk og en svensk innsatsstyrkesoldat. Innsatsstyrken får mulighet til faglig og erfaringsbasert kunnskapsutbytte, samt utdanningsorientert trening. Ansvaret for utvekslingene rullerer mellom distriktene, i år hadde Opplandske heimevernsdistrikt 05 ansvaret. Innsatsstyrken på M-4 leksjon. F.v. Dag Davidsen fra SHV, Marianne Tørressen fra HV-09 og Alv Christan Mikkelsen fra HV-03. Foto: Siv Iren Brænd 40 år med motivasjon Utvekslingen er en motivasjonsfaktor for både innsatsstyrkepersonellet og heimevernsungdommen. Jeg håper de blir motivert til å fortsette i Forsvaret, sier kontingentsjef for NOREX Tekst og foto: Magnus Danielsen Jeg ønsker at alle deltagerne tar med seg det de har lært hjem og deler erfaringene med sin avdeling, sier Per-Ivar Norman som er sjef for Opplandske heimevernsdistrikt årsmarkeringen til NOREX ble markert på en fin måte. Både gjennom arrangement i Camp Ripley og overrekkelsen av en stein fra Torpomoen leir, der den første utvekslingen fant sted. Vi hadde en flott markering på Hilton hotell i Minneapolis med 500 gjester. Deltagelsen på markeringen med forsvarssjefen, GIHV, Norges ambassadør i Washington og senatoren og guvernøren i Minnesota, understreker at det er viktig for både amerikanerne og nordmenn at utvekslingen fortsetter, forteller Norman. F.v. Kontingentsjef Per-Ivar Norman, HVU Kristine Flunes, HVU Jostein Sande og Brigadier General Worthe S. Holt. 8 9

7 NOREX Sersjant Jeremy Most tok på seg rollen som grillkonge. De amerikanske offiserene prøvde hundekjøring på Kopperå. F.v: Airman First Class Kari Giles, kaptein Georgette Rømo Danczyk, Technical Sergeant Ashley Wilkins, Specialist Linsey Williams. Vi har mye å lære av dere De amerikanske soldatene i Norge var imponert over Heimevernets vinterkurs. Og de elsket den norske maten. Tekst og foto: Kristoffer Arnesen Vi liker ikke Norge, vi elsker det! Norge er fantastisk, sier kaptein Georgette Rømo Danczyk entusiastisk. Sammen med Kari Giles, Ashley Wilkins og Linsey Williams har hun tatt seg tid til å besvare noen spørsmål. De deltar alle sammen i den førtiende utvekslingen mellom Minnesota National Guard og Heimevernet. Hvorfor elsker dere Norge? Omgivelsene her er helt nydelige. Jeg elsker hvordan solen treffer toppen av fjellene og gjør dem rosa. Det er noe man ikke ser hjemme i Minnesota, forklarer Ashley Wilkins. Vi elsker maten! All maten er fantastisk. Det er sunn og god mat, og man kan kjenne at den er naturlig. Folk her ser sunne ut også. Den norske livsstilen virker veldig sunn, følger Linsey Williams opp. Men dere er vant til snø og kulde? Vi er vant til snø og kulde fra Minnesota, men vi er ikke vant til å ha øvelser i snø og kulde, sier Kari Giles. Jeg har vært på en vinterøvelse før, forteller Georgette Danczyk. Det er tolv år siden. Vi har rett og slett ikke utstyr til det. Vi kan lære masse av dere nordmenn når det kommer til klær og utstyr om vinteren. Og vi har lært kjempemasse allerede, kun på noen få dager, det er helt fantastisk. Så dere føler dere får noe ut av utvekslingen? Absolutt. Det er mye vi kan ta med oss tilbake til Minnesota og lære bort til de hjemme. Dere har mange morsomme knep dere bruker om vinteren, sier Linsey. Har noen av dere familie fra Norge? Jeg har familie fra Stavanger som jeg skal møte under «family weekend». Jeg gleder meg veldig til å møte dem, forteller Wilkins. Jeg er faktisk både trønder og telemarking. Jeg har familie i Hegra og i Singsås. Det er fra Rømo-gården på Hegra mellomnavnet mitt kommer fra. Jeg har tre besteforeldre som kommer fra Norge. Den fjerde er fra Sverige, men det sier jeg ikke til noen, ler Rømo Danczyk. Hva vil dere si er den største forskjellen på Norge og Amerika? Jeg vil si den norske kulturen og holdningen er mye mer avslappet, fortsetter Danczyk. Jeg synes vi er mye mer anspent og vi gjør ting vanskeligere enn de trenger å være. Vi er veldig «go go go» og tillater oss aldri å slappe av. Når vi er på ferie legger vi opp en plan for hva vi skal se og gjøre. Den norske måten er mer å slappe av og gjøre det man føler for. Jeg vil heller gjøre det! Men det tror jeg er en stor forskjell, kulturelt sier Danczyk. Også er alt mye større i Amerika. Bare eplene, for eksempel. Vi fikk eple første dagen, og de var veldig små, men veldig gode. I USA er de store og stappet full av kjemikalier, legger Kari Giles til. Er det noe dere vil ta med dere tilbake til statene? Jeg tror jeg kommer til å gå mer på ski når jeg kommer tilbake, sier Ashley som forteller at hun har en hund som er svært glad i snø. Han skal få være med, så jeg tror det blir bra for oss begge! Hele dette oppholdet vil endre vintervanene mine. Jeg kommer også til å tilbringe mye mer tid ute om vinteren, for nå vet vi hvordan vi skal kle oss, forklarer Danczyk før hun avslutter med et sitat de fleste av oss har hørt før: «There s no such thing as bad weather, only bad clothes!» Soldatene var vitne til at et reinsdyr ble slaktet. Snørekjøring bak beltevogn falt i smak. Soldatene smakte på blodet fra reinsdyret

8 Sjefens handlefrihet Utrykningstroppene i Heimevernet gir områdestrukturen handlefrihet til aktive og reaktive mottiltak. Med 84 mm rekylfri kanon og 12,7mm materiellødeleggelsesrifler er de sjefens ubundne reserve. Tekst: Rune Haarstad Grafikk: Tore Ellingsen Områdestrukturen i HV er organisert i nøkkelpunktområder, utrykningsområder, objektsikringsområder samt overvåkning- og kontrollområder. Heimevernets troppetyper kan allikevel ikke sees på som enkeltstående kapasiteter. De ulike troppene slås sammen til en oppdragsorganisert avdeling i forhold til de oppdrag som skal løses, forklarer major Stein Ove Kvatningen fra Heimevernets skole- og kompetansesenter (HVSKS). Muligheten for aktive mottiltak For å gi sjefen mulighet til å utnytte den tidlige varslingen fra HVs overvåknings- og kontrolltropper til sin fordel, vil det være behov for styrker til aktive mottiltak. Dette kan innebære Isoler målet Sperr alle fluktveier så hurtig som mulig etter at målet er lokalisert. Isoleringen må komme overraskende på de som isoleres for å unngå flukt. Isoleringen skal også hindre «andre» å komme inn på det isolerte området. å forsterke objektsikringen på viktige objekter, kontrollere noe som er observert, samt reagere med maktmidler mot mistenkelig eller direkte fiendtlig virksomhet. Tropper til slike mottiltak betegnes utrykningstropper, sier major Kvatningen. Disse troppene vil være en viktig ressurs for militær sjef i en skarp situasjon. Landsdekkende kapasiteter Historisk sett har Forsvaret og Heimevernet vært innrettet mot et fiendebilde representert ved en annen stat eller nasjon. Dagens risikobilde, og risikobildet i overskuelig fremtid, kan gi oss motstandere fra miljøer basert på ideologi eller gruppetilhørighet. Disse kan slå til over hele landet, og da er det viktig at HV har utrykningstropper tilstede i alle landets fylker. Alle avdelinger i HV må kunne forholde seg til forskjellige situasjoner. Dette kan spenne fra en krisepreget situasjon hvor ingen motstander er identifisert til situasjoner hvor krigshandlinger pågår. Mobil avdeling Utrykningsområdene er mobile avdelinger. Området består av områdestab, en stabstropp og tre til fire utrykningstropper. I forhold til andre HV-områder er de forsterket med: MØR lag og 84mm lag. I tillegg har alle Heimevernets innsatsstyrker egne innsatstropper med enda større kapasitet og bedre treningsnivå. Troppens KApAsiTeTer Troppen skal være et aktivt mottiltak ved gjennomføring av objektsikring eller ved sikring av nøkkelområde. Dette innebærer: Sammen med en objektsikringsstyrke, forsterke et allerede sikret objekt med statiske vaktposter, observasjonsposter (OP) og beredskapsstyrke. Selvstendig, eller sammen med andre, gjennomføre isolering. Selvstendig kunne innbringe personell som overgir seg eller som utgjør en lav trussel. Selvstendig under alle forhold, gjennomføre bakhold og ildoverfall. Kontakt Kontakt personellet som er isolert. Personellets reaksjon avgjør videre handlemåte. Evakuer Evakuer om nødvendig sivile i området. Lokaliser målet Oppklaringslaget lokaliserer målet så tidlig som mulig. Oppklaringen må være skjult, slik at operasjonen ikke røpes. MIS ELIG VI R KS O M T 12 K EN HE En utrykningstropp fra Heimevernet har fått oppdrag å isolere og innbringe mistenkelige personer for deretter å bekrefte eller avkrefte mistenkelig virksomhet. T Oppdrag: Isolering med innbringelse 13

9 En ekte spellemann Han har vunnet spellemannsprisen og turnert med artister som Wenche Myhre og Jan Werner, men Rune Haglund er også en engasjert dirigent i HV-musikken. Tekst og foto: Kristoffer Arnesen Rune Haglund begynte å spille trompet da han var fem år. Etter det gikk det slag i slag. Jeg begynte i Kampen janitsjarorkester da jeg var 14 år, noe som er veldig tidlig, og jeg hadde vel min første profesjonelle jobb som sekstenåring. I 1985 begynte jeg i Gardemusikken, og året etter ble jeg profesjonell musiker. Bill Champlin Det var aldri noen tvil om hvilken vei Haglund skulle gå. Fra jeg spilte min første tone visste jeg at jeg skulle ha en karriere innenfor musikken. Det kunne ikke bli noe annet. Men det å være musiker er noe du lever mer for enn av. Inntektsmessig er det veldig opp og ned. Man er avhengig av å ha spillejobber hele tiden. Haglund har et rykte på seg som en av Norges fremste trompetister, og har jobbet med en rekke kjente navn. Jeg har vært på turné med Bill Champlin, og det er det desidert største jeg har vært med på. Han har jo blant annet spilt i bandet Chicago. På den turneen spilte vi i Moskva på 45-årsdagen min for 9000 mennesker. Det er antakelig det barskeste jeg har gjort, forteller han. Nasjonalt kan jo Jan Werner trekkes frem. Han turnerte jeg sammen med. Noen artister holder ofte litt avstand til resten, men Jan Werner var som en åpen bok. Han var et fantastisk menneske. En utrolig ålreit fyr, og maken til stemme tror jeg ikke vi kommer til å høre igjen her hjemme. Wenche Myhre er også en fantastisk person. Hun har jeg turnert mye med. Hun kjører turnébussen selv, bokstavelig talt, sier han lattermildt før han fortsetter. I 1997 husker jeg vi var på en lang turné med henne. Vi hadde to digre lastebiler og to andre biler. I den ene satt bandet, og i den andre satt hun og manageren hennes. Det var Wenche som kjørte! Bilen var full av ting hun hadde kjøpt på veien. Lamper og klær og masse rart som hun hadde hivd baki. Hun kjørte selv og snakket i telefonen med lokalradioer samtidig, ler han. En utrolig flott dame, altså. Noen artister kan også være skikkelige divaer, og være fæle å ha med å gjøre. Men sånn er det, litt opp og ned. HV-musikken Haglund ble overført til Heimevernet etter endt førstegangstjeneste i Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps. I 1990 ble han dirigent, og nå tilsvarer jobben han legger ned i HV-musikken en 25 prosent stilling. Så hva gjør en etablert musiker så engasjert i HV-02s musikkorps? Hovedgrunnen til at jeg er med er at jeg liker korpsmusikk, og her får jeg lov til å drive med det. I tillegg er det en veldig fin gjeng å jobbe med. Det er veldig dyktige musikere, så sluttresultatet vårt blir veldig bra. Korpset holder et veldig høyt musikalsk nivå. Og så er det givende. Vi spiller ofte for gamle krigshelter, soldater som kommer hjem fra Afghanistan og lignende. Folk du vet fortjener anerkjennelse, forklarer han. Haglund synes også det å få et avbrekk fra den vanlige musikkhverdagen er deilig. Det er en annen måte å jobbe med musikk på enn jeg vanligvis gjør. Jeg spilte for eksempel på The Voice-finalen. Da går vi bare rett inn, spiller og går ut igjen. Her har jeg et helt orkester foran meg som jeg skal få til å klinge, spille riktig og skape stemning. Det er jo det musikk handler om. Spellemannspris Haglund spilte i storbandet Oslo Groove Company tidlig på 90-tallet, noe som resulterte i tre plater. Den første plata ble belønnet med intet mindre enn en spellemannspris. Den prisen setter jeg veldig høyt, sier han, og mimrer: På den tiden var vi unge og fremadstormende, og å få den anerkjennelsen da var utrolig morsomt. Det er en vanvittig vitamininnsprøytning til å fortsette videre, fordi da vet du at du gjør noe bra. Spellemannsprisen er en pris som blir delt ut av musikere, til musikere, og er den høyeste anerkjennelsen man kan få som musiker i Norge. Jeg har vært jurymedlem i spellemannsprisen flere ganger selv, og da vet jeg at det er musikere som sitter der. Det gjør det ekstra morsomt. Hvor prisen befinner seg, har ikke Rune helt kontroll på. Vi fikk bare en av den prisen, så den går på rundgang mellom fire stykker. Jeg har hatt den på peishylla innimellom, men nå har det gått så lang tid at vi ikke har kontroll på hvem som har den og hvem sin tur det er lenger, gliser han. Familieliv Trompetisten har nå rukket å bli 47 år og har samboer og tre barn, men når man lever som frilansmusiker blir det ikke alltid like lett å få tid til familien. Det er klart at ting er annerledes. Vi får kanskje ikke feira lørdagen på lørdagen, men må ta den på mandag i stedet. Sånn er det jo. Skal man tjene til mat på bordet må man jobbe når det er jobb, og der det er jobb. Det er kanskje loddet med å være frilansmusiker, men jeg har vært veldig heldig som stort sett har hatt jobb hele tiden. Hans eldste sønn er 21 år, og nå ser også han mot en musikalsk fremtid. Han har blitt gitarist, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Han har flydd i «skjørtekantene» på meg i alle år og ble bitt av basillen. Han vil bli musiker, og det synes jeg er helt ålreit. Det er ganske artig faktisk. Han er på vei opp og fram, og for å skryte litt av ham så spilte han gitar for Alexandra Joner på innsamlingsaksjonen, forteller en stolt far. Til slutt vil han komme med noen ord til alle som ønsker seg en musikalsk karriere. Som sagt er det å være musiker noe du lever mer for enn av. Du kommer antakelig ikke til å bli Kjell Inge Røkke, men du kommer til å ha det utrolig artig på veien. Vi lever bare én gang, så hvorfor skal livet være trist? 14 15