ikke Stikka Tema: SVART PÅ HVITT OM INCEST NR

Transkript

1 ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE NR UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST OSLO Tema: SVART PÅ HVITT OM INCEST 1

2 Innhold Noen ord til ettertanke Av daglig leder Kari Engen Sørensen Dikt: Venteværelse Hva som skjer i kroppen når man blir krenket Av Anna Luise Kirkengen Hva skjer i kroppen når man blir krenket? Av anonym Kvinnelige overgripere Thore Langfeldts foredrag gjengitt av Heidi Andersen Kvinnelige overgripere et tabu ogsås blant incest-utsatt Av Heidi Andersen Juridiske innfallsvinkler til incest Rikke Lassens foredrag gjengitt av Heidi Andersen Inntrykk fra kongressen En bildekavalkade Jeg orker ikke si så mye når mamma er der, jeg må passe på henne. Jeg bør tåle å høre hva min datter har opplevd, men det er så tøft og vanskelig Av Trude Barstad Forebygging av incest og seksuelle overgrep Av Marianne Lind Erfaringer fra et tverretatlig konsultasjonsteam Av Are Evang og Lene Sivertsen Ser du meg doktor? Hører du meg? Av Eli Berg Dikt: Skigard Min dag på kongressen Av Anne-Grethe Herland Bearbeiding Av Kine Pretorius 5 på kongressen Av M.K En kongress ser dagens lys Av Taina Berg Utheim Selvgjort er velgjort Av Amina Benattou Filmsnuttene Av Hanne Køllersen Neste nummer av Ikke Stikka' s. 4 s. 6 s. 8 s. 12 s. 16 s. 18 s. 20 s. 22 s. 24 s. 28 s. 32 s. 34 s. 44 s. 46 s. 48 s. 52 s. 54 s. 55 s. 56 s ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE Redaktør: Hanne Køllersen Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Besøksadresse: Youngstorget 5 (inng. Torggt.) Telefon: Telefaks: Opplag: 5000 Abonnement: Gratis Trykkeri: Møklegaards Trykkeri ISSN: Layout: Siste Skrik Kommunikasjon

3 Redaktør k Av Hanne Køllersen Kunnskap gir mot til å se og trygghet til å handle er tittelen på NKVTS rapport nr I denne rapporten stilles det spørsmål ved omfanget og kvaliteten på undervisningen ved norske høyskoler. Rapporten dokumenterer at lærere, førskolelærere og barnevernspedagoger ikke føler de har nok kompetanse på området vold og overgrep mot barn. En av hovedmålsetningene til Støttesenter mot Incest Oslo er å synliggjøre og motarbeide de forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder seksuelle overgrep mot barn. 15. og 16. oktober i år skapte vi oss en unik mulighet til å formidle viktig kunnskap til nesten 200 deltagere på kongressen Svart på hvitt om incest. To hele dager om tema incest og de konsekvensene det bærer med seg. Som en del av vår målsetning, jobber vi for at alle skoler og høyskoler i Norge med utdanning innen helse og sosialfag, universiteter med medisinske fag, jus og psykologi osv skal ha tema incest og seksuelle overgrep på studieplanen. Derfor var det svært gledelig at Barneog likestillingsminister Anniken Huitfeldt åpnet kongressen med å trekke frem viktigheten av å få undervisning om incest og seksuelle overgrep inn på skolene i Norge og at dette må settes i system så fort som mulig. Vi er glad for at hun vil være med oss å synliggjøre og motarbeide incest. Den svarte dagen Etter Anniken Huitfeldts offisielle åpning av kongressen tok støttesenterets initiativtager Marianne Lind deltagerne med på en historisk reise tilbake til støttesenterets spede begynnelse. Mye har skjedd siden 1986 da hun og Inger Gilje startet opp med to rom på Grønland. Første foredragsholder var Anna Luise Kirkengen. Hun snakket om hva som skjer i kroppen når man blir krenket. Vold og overgrep ødelegger helt ned på cellenivå og kan føre til somatisk sykdom flere år etter selve overgrepet. Flere studier dokumenterer dette. Den feministiske overgrepsdiskurs inkluderer ikke kvinner fortsatte Thore Langfeldt etter lunsj. I sitt foredrag om kvinnelige overgripere trakk han frem hvor stor forskjell det er i antall dømte kvinnelige overgripere i Norge kontra USA og Storbritannia. I disse landene begås det ikke flere overgrep av kvinner enn i Norge, men flere blir allikevel dømt. Rikke Lassen fremhevet hvor viktig det er at vi lærer ungdom hvor grensene går for seksuell trakassering. Det er tendens blant ungdom i dag med grenseoverskridende atferd som eksempel det å klype og klå. Det er ikke greit å klype en annen i rumpa med mindre de spesielt har gitt tillatelse til dette poengterte Lassen. Det er rett og slett straffbart. Trude Barstad ble dessverre avskåret med for liten tid da hun skulle fortelle om støttesenterets tilbud til barn, unge og pårørende, derfor er det flott at vi kan presentere hele hennes foredrag i dette nummeret. Den hvite dagen Marianne Lind åpnet den hvite dagen med tema forebygging. Hun la vekt på hvor viktig det er at vi forstår hva incest og seksuelle overgrep gjør med et menneske før vi kan tenke forebygging. Lene Sivertsen og Are Evang fulgte opp med en presentasjon av Tromsøteamet. Et tverrfaglig kosultasjonsteam som har fungert godt i vanskelige vold- og overgrepssaker i helseregion nord. Aldri har jeg gjort så mye nytte for meg som lege som etter at jeg begynte å holde munn. sa foredragsholder Eli Berg. Hun forteller at hun etter flere år med frustrasjon over at pasientene hennes ikke ble bedre, valgte å gi pasientene tid og rom for å kjenne ordentlig godt etter selv og fortelle fra sin historie. Støttesenterets Kine Pretorius avsluttet kongressen, dessverre med alt for liten tid, om tema bearbeiding. Lenger bak i bladet kan dere lese hennes foredrag. For de av dere som er opptatt av tema bearbeiding kan jeg røpe at Kine kommer med en lengre artikkel om dette tema i neste nummer. Til slutt Ikke Stikka' har blitt til i rekordfart denne høsten. Takket være ivrige skribenter og rause foredragsholdere klarer vi nå å gi ut bladet før jul. Vi vil så gjerne formidle innholdet på kongressen til flest mulige mottagere. Vi vet det er mange som gjerne skulle vært til stede, men som ikke fikk anledning. Derfor håper vi dette bladet kan være til glede for mange. GOD JUL OG GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN! 3

4 v Noen ord til ettertanke k Av Kari Engen Sørensen, daglig leder ved Støttesenter mot Incest Oslo. Jeg har på nært hold vært vitne til og selv engasjert i den mengden arbeid som er nedlagt for å få arrangert en to dagers kongress. Det er fem år siden forrige gang Støttesenter mot Incest Oslo arrangerte kongress og da var det kun en av dagens arrangører, Taina, som var med. Vi andre tre i informasjonsgruppa på støttesenteret, Hanne, Amina og undertegnede har ingen tidligere erfaring fra lignende arrangement. Vi var alle fire innstilt på å levere kvalitet. Jeg tror vi med sikkerhet kan si at vi oppnådde dette hvis vi legger evalueringene fra deltagere og kollegaer til grunn. Det er svært hyggelig å registrere alle gode tilbakemeldinger. Vi er i tillegg svært takknemlige for konstruktive tilbakemeldinger på forbedringspunkter. Programmet var litt for stramt. Noen av foredragene kunne vært lengre. Noen etterlyser mer konkrete råd. Vi håper dette nummeret av Ikke Stikka' kan fylle inn noen hull hos deltagerne og vi vil forsøke å gjengi foredragene så langt vi kan for de som ikke hadde anledning til å delta. Jeg har registrert at mange ansatte i skole, barnehage, helseinstitusjoner og barnevern har hatt problemer med å prioritere / få lov til å delta på kongressen. Denne problemstillingen kjenner jeg igjen etter 25 års erfaring som sykepleier i offentlige virksomheter. Mange har brukt sine fridager for å kunne delta. Samtidig ser vi at behovet for kunnskap er stort der ute. Noen trenger basiskunnskap, mens andre ønsker mere kunnskap rettet mot nyere forskning. På støttesenteret vil vi i fremtiden drøfte hvordan vi best kan tilrettelegge for kunnskapsformidling ut til skoler, større utdanningsinstitusjoner og behandlingsapparatet. Mye av basiskunnskapen kan sikkert formidles på fagdager i støttesenterets lokaler. Dette har vi veldig god erfaring med fra tidligere og vi tenker en fagdag kan være mer tilgjengelig for folk enn en to dagers kongress. Det er for tidlig å si noe om muligheten for fremtidige kongresser. Kanskje blir temaene mer rettet mot de som allerede kan en del om incest og seksuelle overgrep mot barn. Vi registrerer heldigvis at mange er opptatt av temaet og ønsker å lære mer. Kanskje kan en fremtidig kongress være et samarbeidsprosjekt mellom andre aktører og oss, eksempelvis utdanningsinstitusjoner eller andre organisasjoner som jobber med samme problematikken. Frivillig innsats /selvhjelp I forkant av kongressen gikk det ut en forespørsel til brukere av støttesenteret om noen kunne tenke seg å være frivillige medhjelpere før, under og etter kongressen. Responsen var overveldende. Ni brukere av støttesenteret meldte seg. Vi ble i fellesskap enige om hvilke oppgaver som skulle gjøres og fordelte de mellom oss etter lystprinsippet. Dagen før kongressen ble kongressmaterialet klargjort og pakket. Tidlig morgen den 15.oktober var alle kongressvertinnene klare. Første oppgave var å bære alt kongressmaterialet over til den andre siden av Youngstorget, til Folkets Hus. Godt at veien var kort, for det var mye å bære. Vi rigget opp informasjonsstanden 4

5 «Vi har fått mange gode tilbakemeldinger på at de frivillige klarte å skape en god og vennlig atmosfære gjennom de to dagene.» og våre nye bannere. Mottoet Incest skal tales hjel ikke ties i hjel skulle synes i hele Folkets Hus. Vår stand ble flittig besøkt. Kongressvertinnene svarte på spørsmål og tok opp bestillinger på diverse informasjonsmateriell. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger på at de frivillige klarte å skape en god og vennlig atmosfære gjennom de to dagene. I tillegg til stand hadde brukere fra støttesenteret en egen utstilling. Verkene som ble stilt ut var gripende og talende. De gav et sterkt inntrykk av vanskelige oppvekster og barndom. Jeg ønsker å rette en spesiell takk til dere alle som ville være synlige på denne måten. En stor takk til Else-Gro som hadde ansvaret for utstillingen. Hun er kunst- og uttrykksterapeut og bruker denne kompetansen daglig på senteret. Kreativitet er et godt hjelpemiddel til å klare å uttrykke vanskelige følelser og tanker. I tillegg til stand fra støttesenteret hadde Sarita Skagnes og Monica Bakke hver sin stand der de solgte sine bøker om tema vold og overgrep. To brukere hadde forberedt bidrag som ble fremført på scenen. Dette var sterkt og gripende. Det krever stort mot å stå frem på denne måten. Vårt viktige budskap er fortsatt i 2008 avhengig av at noen tør å etterleve mottoet Incest skal tales i hjel. Så jeg retter en stor og varm takk til dere begge. Kulturelle innslag Vi hadde en ide om at dagene måtte krydres med avkoblende innslag. Derfor var det viktig for oss å ha et variert kulturelt program. Kongressen ble åpnet med nydelig sang fra et barnekor fra Eikenga barneskole i Bærum. En meget fin start på de to dagene. Før og etter lunsj fikk vi høre egenprodusert musikk fra to medlemmer av The Lady Writers. Dette klang vakkert. Dag en ble avsluttet med et fantastisk danseshow av tre unge mannlige utøvere. Kongressens andre dag ble åpnet av en afrikansk trommegruppe. Godt å få litt rytme inn i kroppen før nok en dag i stillesittende tilstand. Dagen ble avsluttet med nydelig sang av Kari Gjærum. Jeg tror jeg snakker for de fleste når jeg sier at dette var kjærkommen avkobling. Til slutt Jeg vil rette en meget stor takk til alle som deltok med frivillig innsats. De ansatte hadde ikke hatt mulighet til å oppleve kongressen på første benk uten dere. Støttesenteret mot Incest Oslo er og forblir et selvhjelpsenter hvor vi hele tiden skal legge til rette for og motivere til egenutvikling. Det er helt naturlig for oss med aktiv deltakelse fra brukerne. Graden av deltakelse bestemmes av den enkelte. Alle var enige om at vi hadde nytt godt av fellesskapet og gleden ved å gjøre ting sammen. Jeg som daglig leder er blitt en flott erfaring rikere. Den tar jeg med meg til videre strategisk tenkning og planlegging. Støttesenter mot Incest Oslo har holdt sin andre store kongress med suksess. Ansatte og brukere bør være kjempe stolte. Skal vi tro Barne- og likestillingsministeren så skal vi i fremtiden ha et stort fokus på kunnskapsheving. Dette gleder vi oss til. Vi står rustet. Jeg vil til slutt rette en stor takk til Hanne, Taina og Amina for godt utført arbeid. Vi klarte det! 5

6 Venteværelse! k Av Anne Lise w FOTO: SCANPIX Venteværelse, Et vondt sted, stor sårbarhet. Hva venter bak en dør, har noen tid hva vil de si? De har stor makt, føler meg så liten. Venteværelse, et læringssted. en øvelse i å si til meg selv: De er her for meg, Jeg er viktig og har verdi uansett hva de vil si Venteværelse, kan det bli godt? Ikke åpne sår, men være med å lege. En drøm så stor å få kjenne en fred. Ingen vil ta meg, døren skjuler min advokat. Venteværelse, Forværelse til en hjelper. Ikke alltid følt det slik. Jeg er veldig sterk, men møtt mange svik. Unødige sår har krevd mer enn de jeg ba om time for. 6

7 7

8 Hva som skjer i kroppen når man blir krenket k "Jeg har i snart 20 år arbeidet med å forstå sammenhengene mellom vonde og vanskelige erfaringer i barndommen og sykdom i voksenlivet. Arbeidet mitt springer ut av daglige møter med syke og lidende mennesker gjennom 30 år. Av Anna Luise Kirkengen, professor II i allmennmedisin og seniorforsker. Foto: siri Lindstad I mine forsøk på å forstå deres ofte kompliserte sykdomstilstander og omfattende sykdomshistorier, oppdaget jeg de krenkede barna som disse voksne hadde vært. Når jeg sier oppdaget, er det faktisk sant. Min medisinutdanning forberedte meg ikke på at slike voksne fantes og at vonde og vanskelige barndomserfaringer kunne medføre sykdom årtier etter. Lektorene i psykiatri antydet noe slikt, men da mer som at visse typer hendelser kunne forsterke en medfødt sårbarhet hos enkelte barn. Ingen snakket om at vond og vanskelig erfaring kunne resultere i det som medisinen klassifiserer som somatisk sykdom, altså kroppslige lidelser til forskjell fra mentale. Egentlig var det underlig. Europa var på den tiden full av unge voksne som var skadede barn fordi de hadde opplevd en grusom krig, de hadde vært vitne til og hadde tatt skade av fryktelige hendelser. Kanskje måtte man kollektivt bare tro på at tiden leger alle sår, at barn glemmer og at alle måtte se fremover. Men det er også underlig av en annen grunn: medisinfaget var jo forlengst klar over at visse typer mangel- eller feilernæring fører til sykdom. Denne kunnskapen var selvsagt knyttet til mat, giftstoffer, boligforhold og liknende. Man så simpelthen ikke at det fantes en annen type langsomt virkende helsefare, nemlig for lite av det som nærer, slik som trygghet, omsorg, forutsigbarhet, tillit, anerkjennelse og respekt, og for mye av det som tærer, slik som misbruk, mishandling, vanskjøtsel, utrygghet, avvisning, redsel og smerte, med andre ord: helsefarene som følger med det jeg kaller barndomsforgiftning. Det jeg møtte hos mine voksne pasienter var bokstavelig følgene av barndomsforgiftning. Den kunne ha ulike, men svært spesifikke opphav og kontekster. Den første, og antakelig en av de heftigste kilder til barndomsforgiftning som jeg så meg konfrontert med hos mange av mine kvinnelige pasienter, var seksuell overgrepserfaring. Følgene av seksuelle overgrep i 8

9 «Min medisinutdanning forberedte meg ikke på at slike voksne fantes og at vonde og vanskelige barndomserfaringer kunne medføre sykdom årtier etter.» barndommen, særlig med henblikk på helse, ble mitt forskningstema i slutten av 1980årene. Analysen av slike følger ble til min avhandling i 1998 og til en bok med tittelen Inscribed Bodies (Innskrevne kropper). Med det ville jeg uttrykke to sentrale forhold som jeg til da hadde skjønt gjennom min forskning. For det første at seksuelle krenkelser skrives inn i den biografiske kroppen, det vil si i den enkelte misbruktes levde kropp. Og jeg kunne faktisk ha brukt et enda sterkere bilde: innskriftene formelig etses inn, så dypt og varig virker de. For det andre at krenkede kropper innskrives i samfunnshistorien om forhold knyttet til krig, hevn, makt, avmakt og hat. Og frem for alt: Skam. Siden da har jeg samlet en omfattende dokumentasjon for sammenhengene mellom overgrepserfaring generelt - på den ene siden - og ulike helseproblemer på den andre. Den best dokumenterte konsekvensen er selvforakt som kommer til uttrykk i et vidt spekter av selvdestruktivitet, altså ulike angrep på seg selv. Spekteret omfatter åpenbare former slik som selvskading inntil selvmord. Selvmord kan skje fort ved at man tar sitt eget liv på dramatiske og raskt virkende måter. Men selvmord kan også foregå langsomt gjennom langvarig inntak av toksiske stoffer i høye doser, slik som alkohol, nikotin, narkotika eller berusende og døyvende medikamenter. Selvdestruktivitet kan også skje i tildekkede former. Disse kan enten handle om at kroppen angriper sitt eget vev ved å danne antistoffer mot seg selv, for å si det slik, altså såkalt auto-immune sykdommer. Denne sykgjørende kraften bunner i inflammasjon, det vil si betennelse. Tildekket ødeleggelse av egen kropp kan også skje ved at kroppens medfødte og ervervede beskytterceller mot bakterier eller virus svekkes. Denne sykgjørende prosessen heter infeksjon. Dessuten blir ødeleggelse mulig ved at de av kroppens celler som skal uskadeliggjøre skadede celler, de såkalte naturlige drapscellene, svekkes. Denne sykgjørende veien fremmer invasjon, det betyr uhemmet vekst av avvikende celler, hvilket i sin verste form kan bety utvikling av kreft. I de siste ti år har stadig flere studier påvist sterke sammenhenger mellom, på den ene siden, ulike former for tidlig krenkelse, og på den andre siden, økt sannsynlighet for senere sykdom og for tidlig død. Disse studiene belegger at lidelsen som følger med kompleks traumatisering i aller høyeste grad involverer kroppen. Derfor representerer vond og vanskelig erfaring en sentral utfordring av medisinens teoretiske basis. Den overskrider nemlig medisinfagets to-delte grunnstruktur. Med andre ord: det handler om at erfaring berører substansen. Menneskelig erfaring preger og påvirker både sinnet og kroppen. Derved overskrider den ikke bare skillet mellom den psykiatriske og den somatiske medisinen. Den overskrider i tillegg skillelinjene mellom de medisinske spesialiteter. Lidelsen som resulterer av kompleks traumatisering speiler nemlig sin kilde: den er like kompleks. Det 9

10 betyr i den kliniske praksis at den frembringer så sammensatte bilder av smerte og feilfunksjon, at disse ikke lar seg gripe med medisinens tradisjonelle redskap, nemlig de store systemene for klassifikasjon av mentale sykdommer på den ene siden og kroppslige sykdommer på den andre." Red. anm.: Du kan lese mer om Anna Luises erfaringer som lege i boken Forstyrret barn forstyrret liv (utgitt i 2007 på Emilia forlag). Denne boken er så interessant og engasjerende at du ikke klarer å legge den fra deg, og den er skrevet i en form som gjør at du som leser kommer raskt inn i en god leserytme. Jeg bruker vanligvis lang tid jeg på å lese bøker, men denne gjorde jeg ferdig på èn ettermiddag og det sier mye. Ønsker du litt mer utfyllende lesning om emnet kan du lese Anna Luises bok Forstyrret barn forstyrret liv (utgitt i 2005 på universitetsforlaget). 10

11 Av CAMILLA CECILIE RØREN 11

12 Hva skjer i kroppen når man blir krenket? k Om dette tema kunne jeg skrive uten stopp. Og jo mer jeg hadde skrevet, jo friskere ville jeg blitt. Hvorfor? Av Anonym w Foto: Scanpix og Sxc.hu Fordi ordene vil ut til åpne ører. JEG VET NÅ at det finnes en verden der ute som spør etter vår spisskompetanse hva krenkelse angår. Vi rommer en sjel som gråter våre liv. Vi danser, ler, smiler og har godt humør. Vi greier brasene. Men understrømmene i vårt blod er grumset og hindres i omløpet grunnet forkalkning. Uten å ville det, forråtner vi oss selv. Fordi grumset ikke får utløp. Jeg var en redd liten jente allerede før overgrepet, og jeg skimter en bok full av noveller som omhandler begrepet krenkelse. Så lite vet jeg om meg selv og de krenkelser jeg har vært utsatt for at jeg ser en hengemyr innhyllet av tåke. Jeg våger bare gå ett skritt ad gangen. Og hvert skritt må føles frem, for ikke å forsvinne i kvelende mørke. En liten jente knuses og brytes ned til under overlevelsesoverflaten av en uhyrlig overmakt. Slik tordivler og kanskje andre levende vesener ruller seg over på rygg og spiller død, slik handlet hun instinktsmessig. Kanskje hadde hun allerede overgitt seg til døden. Og da var det jo best å fri seg fra tortur og maktesløshet fortest mulig. Der fantes ingen mamma, ingen mennesker som kom henne til unnsetning. Der fantes intet annet enn et forstenet barn. Når du er en dukke, med defekt kropp og sprekker i ansiktet, da forundres du over at øynene stirrer ut i intet, ikke sant? Dukken har ikke forstått noen ting. Blikket hennes er som før hun ble ødelagt. Du kan finne henne på en søppelhaug. En arm strekker 12

13 13

14 «Nå ser jeg for meg eventyret om prinsen, som vekket Tornerose opp fra hundre års søvn.» k seg ut av skrotet. Men blikket er inntakt. Hun ser uten å se. Hun fryser ikke, hun skades ikke mer. Mamma passet på at jeg ba aftenbønn. Det var hennes pliktarv. Jeg ble sendt til søndagsskolen. Der fikk jeg stjerne i frammøteboka. Jeg var veldig sjenert og det hele var en plage. Men jeg lærte noe veldig viktig: GUD HØRER ALLE BØNNER. Jeg stolte ikke særlig på voksne. Så redd som jeg var av vesen våget jeg ikke engang spørre om noe, og dermed kunne jeg heller ikke få eventuelle ønsker eller bønner oppfylt. Min redning skulle bli Gud. Jeg ba om å få dø. Om jeg kunne sovne for siste gang og aldri våkne mer. Kunne jeg bare få slippe å våkne til ny dag skulle alt bli bra. Men slik menneskene sviktet, slik sviktet selveste Gud. Men allerede som liten jente ga jeg ikke så fort opp. Mamma hadde fortalt meg at da hun var liten, hadde hun vært pappas jente og han var glad i hester. Det var tydelig at mamma hadde vært veldig glad i et lite føll som de hadde hatt på gården. Jeg ga Gud en ny sjanse. Kunne jeg i det minste få våkne som et føll? Gud hører alle bønner, og jeg gledet meg til å styrte vrinskende inn på gårdsplassen, vise meg for mamma så småstein føk til alle kanter rundt de små hovene mine. Men jeg våknet aldri som verken hest eller føll. Nå hadde jeg ingen å stole på, verken Gud eller mennesker. Våget jeg å puste under oppveksten? Jeg var en skygge av meg selv. Bøyde hodet og smilte DERSOM JEG MÅTTE stå i et møte med folk. Men som sagt, vil livet leve så finnes lagnad. Jeg hadde Pus. Pus var alltid på mitt parti, og Pus lærte meg om betingelsesløs hengivenhet uten at jeg skjønte meg på sånt noe. Når Pus rullet seg rundt på ryggen og ga meg fullstendig tillit til at jeg fikk kosestryke den på magen om att og om att uten en flik av frykt, da kjente jeg noe stort og viktig i meg. Pus hørte alle mine bønner og smøg seg kjælent rundt meg, sviktet aldri Jeg skjønte ikke at jeg var krenket da jeg vokste opp, og jeg var voksen i mange år før ting begynte å bevisstgjøres. Riktignok var jeg ofte forkjølet, så ofte at jeg ble vaksinert. Hvilket gjorde meg veldig syk. Jeg hadde også store verkesvulster rundt på kroppen. Hadde jeg verkebyll i benet, låret, hoften etc. kunne jeg ikke gå grunnet smerter. I tenårene fikk jeg kjøttkake utseende hud i ansiktet grunnet kviser. Jeg var ekstremt nærsynt. Alt dette har sin naturlige grunn, ser jeg nå. Men den gang var det bare sånn det var. Før jeg kom til bevissthet på tidlige krenkelser, hadde jeg mange tøffe fluktmekanismer. Jeg ble alltid jaget av noe. Dette noe så jeg på som handlekraft: Det som ikke går, det går. Dermed tok jeg den ene utenkelige utdannelsen etter den andre. Og jeg arbeidet kroppslig, hardere enn en godt rustet mann. Deretter foretok jeg reiser, så farlig som jeg kunne. Å være alene hvit kvinne blant bare svarte menn det var herlig spenningsfylt. Etter en del år uten å puste begynte den kroppslige helsen å gi signaler. Først fem år med infeksjonssykdommer. Så brakk ryggen, det vil si en skive sprakk. Dermed gikk jeg inn i et mønster av tidvis invaliditet, som aldri har blitt bedre. Muskel- og skjelettplager skapte søvnproblem. Reumatisme snek seg inn. Fibromyalgi. Og annet som jeg ikke nevner nå. Av en merkelig grunn trodde jeg på at jeg skulle få hjelp som hjalp av helsevesenet. Som om de trygdepenger jeg hadde innbetalt skulle gi en slags tilbakeytelse? Tvert imot. Jeg ble mer og mer deprimert etter hvert forsøk på å ivareta meg selv via helsevesenet. Jeg gikk konstant i dødsproblematikk. De mest vanvittige torturscener filmet seg inne i meg. I mange år. Jeg kan påstå at det som utspilte seg 14

15 aldri har vært i mine tanker eller fantasier. Fra hvor i all verden oppstår disse skrekkscenerier? Dette er hemmelige senvirkninger som har ligget skjult i den lille jenta. Skallet er etset vekk etter årevis av tvangsevakuering og torturens pinsler får fritt leide på den blodige slagmark. Jeg er voksen nå, og Pus kan ikke hjelpe. Mitt liv har vært svart/hvitt. Døden har vært min nærmeste pårørende, men jeg har greid å lure meg unna via utfordringer mer krevende enn hva jeg egentlig maktet. Det som ikke går, det går. Men i min iver etter å orke livets fortsettelse ved å søke forståelse i helsevesenet, da jeg fikk for mange plager, det førte meg bare nedover og nedover i depresjonen. Likevel: En ting har jeg likevel visst et sted i meg: Om jeg bare får oppleve ett eneste menneske (utenfor SMI Oslo) som utviser en ærlig og sannferdig forståelse av hva krenkelser tar av liv fra et livslangt liv, da vil jeg vinne tilbake den tillit Pus ga meg som barn. Og en dag står hun der, Anna Louise Kirkengen, som en medisin for meg. Inn gjennom lyttesansen og videre ned gjennom kroppens celler som en renselse. Thank heaven. Nå ser jeg for meg eventyret om prinsen, som vekket Tornerose opp fra hundre års søvn. 15

16 Kvinnelige overgripere v/thore Langfeldt k Thore Langfeldt er ansatt ved IKST (Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi). Dette er Nordens største sexologiske klinikk. Her tar man i mot både overgripere og utsatte. Langfeldt kan fortelle at både menn, kvinner og barn begår seksuelle overgrep. Men det finnes ingen empiriske data på antall kvinner. Man antar likevel at minst ¼ av overgrepene begås av kvinner. Av Heidi Andersen w FOTO: HANNE KØLLERSEN Kvinnelige overgripere er noe man gjerne ikke snakker om. Man snakker i utgangspunktet ikke om incest og seksuelle overgrep heller. Det er fortsatt et av vårt samfunns største tabu. Når det i tillegg er snakk om kvinnelige overgripere, blir det dobbelt tabu. Det er så flott at temaet endelig settes på agendaen. Hvorfor blir ikke kvinnelige overgripere synlige? Langfeldt kan fortelle at kvinner som begår overgrep, ikke oppsøker hjelpeapparatet. De får lite støtte fra feministene, og føler ofte ekstra skam. Noen vet kanskje ikke at det de gjør er overgrep. I tillegg gjemmer noen seg bak utsagnene; Menn er monstre, menn er ekle griser. Kvinnelige overgripere blir sjelden dømt. Norge er ekstreme i så henseende. I England og USA er det mer moralisme enn feminisme og i disse landene blir kvinner oftere dømt for overgrep. Dette preger også synet på kvinnelige overgripere. Den feministiske overgrepsdiskurs inkluderer ikke kvinner. (Tore Langfeldt) Det finnes dessverre også en oppfatning av at kvinner ikke begår overgrep. Ut fra psykologien fortalte Langfeldt at man kan forsvare kvinnene med at de ikke har noen egen seksualitet, men ledes av menn. Man opplever ofte at det er vanskelig å avsløre kvinnelige overgripere. Og som Langfeldt så frimodig selv sier: Kvinner som er seksuelt opphissede kan ikke avsløres. De har ikke ståpikk! Allikevel forteller flere av pasientene om overgrep utført av kvinner. En del av overgriperne som kommer til behandling på IKST er selv utsatt for seksuelle overgrep. Han anslår at ca. 50 % av menn som begår voldtekt, selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. De fleste av disse har vært utsatt for overgrep av mødre og kvinner. Direkte og indirekte overgrep Langfeldt skiller mellom direkte, indirekte og psykologisk overgrep. Direkte overgrep kan være at moren onanerer eller har samleie med barnet. Indirekte overgrep kan være at mor vasker piken i skjeden, eller at mor onanerer gutten når hun vasker han. En form for psykologisk overgrep kan være overdreven opptatthet av barnets seksualitet. Det hersker ingen tvil om at både direkte og indirekte overgrep er svært skadelig for barnet. Menn og kvinners seksualitet Ingen kvinner kommer med overgrepsproblematikk som primær problem i motsetning til menn. (Tore Langfeldt) Langfeldt sammenligner mannen og kvinnens seksualitet. Når mannen er kåt, er dette synlig og avsløres av andre. Når kvinnen er kåt, kan det ikke avsløres. Noen blir likevel avslørt på grunn av 16

17 «Den feministiske overgrepsdiskurs inkluderer ikke kvinner.» konkrete seksuelle handlinger. Han hevder videre at vi lever i et samfunn som er redd for ereksjon, og han er motstander av den strenge sensuren i Norge. Det er tydelig at denne mannen har tenkt å provosere salen. Inntrykket er da også at han klarer det. Han hevder også at vi må passe på at angst for mistanke om overgrep ikke fører til at kvinner blir redde for nærkontakt med barna, at kvinner blir redde for nakenhet sammen med egne barn. Nakenhet må ikke bli et tabu i samfunnet vårt. Det er også fare for at kvinnene blir redde for barnas naturlige seksuelle utspill og lek. Vi må altså søke å balansere dette. På barnas premisser Man må ha fokus på kvinnelige (og mannlige naturligvis!) overgripere. Men vi må ikke overfokusere på en sånn måte at det skaper hysteri. Det har jeg selv sett i etterkant av Bjugnsaken. Jeg har mannlige venner som jobber som førskolelærere. De er nå blitt redd for å ta barna på fanget, fordi det kan misoppfattes. Barn trenger nærhet og omsorg, men de trenger SUNN nærhet og omsorg, på barnas premisser. Omsorgen skal ikke være basert på den voksnes behov! Barn trenger både kvinnelige og mannlige forbilder. Vi må ikke bli så redde at vi tar fra barna muligheten til å ha nærkontakt med begge kjønn, men altså: Nærhet og omsorg på barnets premisser! Langfeldt klarer å skape et fascinerende foredrag, og kombinerer humor og alvor på en balansert måte. Han setter fokus på et tema som jeg håper vil bli tatt opp ved senere anledninger også. Både for utsatte og overgriperes skyld. Avslutningsvis tar jeg med et av hans eksempler, som var til stor underholdning for deltagerne i salen: Man kan enkelt avsløre at en mann er opphisset. Han har tenkt tanken om at man kunne sette røde lys på hodet på alle kvinner, som blinket rødt når de ble opphisset. Det kunne blitt et interessant syn ute på gata. 17

18 Kvinnelige overgripere et tabu også blant incestutsatte? k Mørketallene for kvinnelige overgripere er store. Andelen kvinner som søker hjelp for denne problematikken, er lav. Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at en kvinne kan være overgriper? Av Heidi Andersen w Foto: M.K. Kan mor, bestemor eller tante begå overgrep? Svaret er ja. Selvsagt kan de det! Hvorfor skulle kvinner være bedre enn menn på dette området? Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at en kvinne kan forgripe seg på egne eller andres barn? Kvinner har ofte mest kontakt med barna. Det er som regel kvinnene som tar seg av de daglige oppgavene med stell, skift osv. Kvinnene er tradisjonelt de som tar i mot barna når de kommer hjem fra skole, trening og fritidsaktiviteter. Kvinner kan da ikke gjøre noe så grusomt mot egne eller andres barn? Kan de ikke? Hvorfor kan de ikke det? Kvinner har samme behov for seksuell tilfredsstillelse som menn, men det foregår ofte i det skjulte. Deres behov er gjerne mer tildekket enn mannens. Tradisjonelt tenker vi da også på overgriper som en mann. Det er menn vi hører om i media. Det er menn vi omtaler som ekle griser, perverse svin osv. Hvilke ord har vi for kvinnen? Har vi noen? Kvinner skal ikke begå overgrep. Det skal heller ikke menn. Men mannlige overgripere omtales i media. Kvinnelige overgripere er farlige, enda farligere enn menn. Det skal stort mot til for å melde fra om mistanke om incest, selv om enhver har meldeplikt ut fra norsk lovgivning. Det skal enda større mot til å melde mistanke om incest, utført av en kvinne. Vi tror så godt om kvinnen. Vi tror for godt om kvinnen og unnskylder henne. Dermed kan hun fortsette sine overgrep i det skjulte, og får ofte holde på mye lenger enn mannlige overgripere. Ofre for kvinnelige overgripere dobbel skam? Man vet at mange incestutsatte sliter med både skyld- og skamfølelse. Det er naturlig å tenke seg at dette kan henge sammen med fortielse. Barnet søker å finne en forklaring: Det var min skyld. Jeg er jo så umulig. Jeg er jo så håpløs. Jeg gjør ikke nok hjemme. Jeg er ikke flink nok på skolen.. Hvis jeg bare.., så blir alt bra. Jeg er selv offer for en kvinnelig overgriper. Det er en ensom tilværelse. Hvorfor snakkes det ikke om kvinnelige overgripere? Hvorfor forskes det ikke mer på disse kvinnene? Hva kunne dybdeintervju og forskning fortalt oss om disse kvinnene? Er de alvorlig psykisk syke? Finnes det kvinnelige pedofile? Hvis ja, hvorfor er de usynlige? Hvorfor begår kvinner overgrep? Er det misforstått omsorg? Er det veloverveide, planlagte handlinger? Forstår kvinnene at de begår overgrep? Hvorfor snakker ikke incestutsatte om at de er utsatt for kvinnelig(e) overgriper(e)? Ligger det en dobbelt skam der? Fordi det ikke snakkes om? Fordi det er et dobbelt tabu? Hva kan incestutsatte selv gjøre for å få temaet på agendaen? Hvorfor tør vi ikke snakke om det? Se! Vi må åpne øynene! Vi må våge å se at noen kvinner faktisk begår alvorlige overgrep mot egne og andres barn! Vi må våge å melde fra! Vi må våge å snakke om det! Og de som er utsatt av kvinner, må våge å snakke. Det må skapes arenaer hvor man våger å sette ord på dette vanskelige, men viktige temaet. Ved å snakke om det, senker vi murene. Vi setter ord på det som er så vanskelig. Kanskje kan det også hjelpe kvinnelige 18

19 «Husk: Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel! Det er viktigere enn noensinne!» overgripere til å se at det de gjør er galt. Jeg tror ikke vi kan redde verden, men kanskje åpenhet kan redde noen barn. Og hvis ett barn reddes ut av overgrep, er det ikke verdt det da? Åpenhet bidrar også til å redusere den utsattes opplevelse av å være den eneste. Jeg følte i lang tid at jeg var den eneste incestutsatte som var utsatt av en kvinne. Det viser seg etter hvert at vi er flere, selv om det er vanskelig å finne hverandre. Nettopp fordi vi ikke snakker. Forsøk å sette ord på det! Snakk om det! Søk fellesskap der du kan møte andre! Og media må trekke opp nisselua og se realiteten i øynene: Overgripere er ikke ensbetydende med mann. Overgripere er ikke ensbetydende med gammel, ekkel gris. Overgripere kan være både menn og kvinner. Hvis noen, etter å ha lest dette, ønsker kontakt med meg, kan Ikke Stikka' formidle kontakt med meg. Ikke gå alene med skammen. Husk: Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel! Det er viktigere enn noensinne! 19

20 Juridiske innfallsvinkler til incest /v Rikke Lassen k Den svarte dagen følges opp med litt jus. Altfor ofte opplever man at man ikke helt vet hvilke rettigheter man har og hvilke plikter man har. Av Heidi Andersen Hva sier lovverket om seksuelle overgrep? Den juridiske definisjonen av et seksuelt overgrep finner vi i straffelovens kapittel 19 om seksualforbrytelser: Enhver seksuell omgang med, eller handling overfor, barn under 16 år er straffbar. Det er egne og skjerpende bestemmelser der overgriper er slektning eller en som har et omsorgsansvar, eller en den unge står i et avhengighetsforhold til. Det er også viktig å være klar over at etter fylte 16 år, rammes fortsatt seksualitet i relasjon mellom familiemedlemmer eller i andre typer avhengighetsforhold. Tydelige voksne overfor barn og ungdom Lassen påpeker at vi som voksne må tydeliggjøre hva som er en seksuelt krenkende handling helt ned i barne- og ungdomsmiljøer. Ungdom må gjøres oppmerksom på at seksualisert atferd mot den andres ønske, faktisk er straffbart. Mange ungdom blir overrasket når de blir konfrontert med dette. De tenker ikke over hva de gjør, og mange lærer dette via internett, multimedia, venner osv. Informasjonskanalene er mange. Dessverre gir mange av disse kanalene feil informasjon. Derfor er det så viktig at tydelige voksne forteller barn og ungdom hvor grensene går. Hvilket lovverk i Norge kan beskytte barn? Jeg har allerede vært innom straffeloven. I tillegg skal barn beskyttes av Straffeprosessloven, Lov om Barnevernstjenester og Lov om foreldre og barn. Lov om barnevernstjenester blir spesielt viktig i møte med incestproblematikk. Meldeplikt Lassen bruker, forståelig nok, mye tid på å omtale meldeplikten. det kreves ikke at den som skal gi opplysningene har sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men vedkommende må ha noe mer enn en vag mistanke. (Rikke Lassen) Meldeplikten skal bidra til at flere melder fra. Det viser seg likevel at mange ikke gjør det. Mange incestutsatte opplever at de kjemper en ensom kamp. Noen må ha visst det. Noen må ha sett. Var jeg så lite verdt at det ikke var noe poeng å gripe inn? Disse spørsmålene har mange incestutsatte stilt seg. Og spørsmålet blir hengende der. Hva er det som gjør at mennesker ikke griper inn når de har mistanke om incest/seksuelle overgrep? Alle er enige om at barn må beskyttes mot overgrep fra nærstående (og andre). Men det viser seg likevel at mange vegrer seg mot å gripe inn. Privatlivets fred står sterkt. Det er likevel viktig å være klar over at det er barneverntjenesten/ politiet som har ansvaret for å finne ut om noe har skjedd/ hva som har skjedd IKKE bekymringsmelder. 20

21 Utvikling i norsk rett Er det mulig å få dømt en overgriper? Det er et kjent prinsipp i norsk rettsvesen at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en blir uskyldig dømt. Dette bidrar til at det blir enda vanskeligere å få overgripere dømt etter norsk lov. Tradisjonelt er det slik i norsk rett at den som påstår at noen har gjort noe galt, har bevisbyrden; vedkommende må føre bevis for at det er slik. Jo mer alvorlig påstanden som fremsettes er, jo strengere er bevisbyrden. Disse dommene er sett på som særlig inkriminerende og belastende. Det betyr i praksis at det er svært vanskelig å få dom i incest/overgrepssaker. Beviskravet i strafferetten er at det må anses bevist hevet over enhver rimelig tvil. Beviskravet i sivilretten er at det må foreligge sannsynlighetsovervekt. Det problematiske er å vite om barn har vært utsatt for overgrep, når ord står mot ord, og foreldre er i konflikt. Beskyttelse av barnet er vanskeligere jo nærmere antatt overgriper er, og særlig der personen har rett til omsorg eller samvær med barnet. Lassen understreker at vi må ta i bruk flere lover enn straffeloven for å kunne beskytte barnet mest og best mulig. I forbindelse med endringer i Lov om barn og foreldre i 2006 ble det bestemt at domstolene nå skal ta hensyn til at barnet ikke må utsettes for noen form for overgrep ( 43 og 48). I forarbeidene er overgrep definert som både fysiske, psykiske og seksuelle, og det kommer tydelig fram at det er et overgrep mot barnet hvis det er vitne til vold mot en nærstående eller omsorgsperson. Man har konkludert med at tvil om faktum ikke lenger skal gå på bekostning av barnets sikkerhet. Konklusjonen må derfor bli at vi i Norge i dag har fått et styrket lovverk, et lovverk som skal sikre barns rettigheter. Det som er viktig framover, er å fortsette å arbeide for at norsk lovgivning ivaretar den svake part; i denne sammenheng barnet. Videre er det viktig at den enkelte tar ansvar og våger å se det de ser, og at de setter ord på det. Vi må vise forståelse og respekt for domstolens arbeidsform; domstolen hører ikke det vi ikke sier, og ser ikke det vi ikke viser den. 21

22 22 Inntrykk fra kongressen

23 Foto: Hanne Køllersen, g.m.b og amina benattou 23

24 «Jeg orker ikke si så mye når mamma er der, jeg må passe på henne.» «Jeg bør tåle å høre hva min datter har opplevd, men det er så tøft og vanskelig.» k Sitatene over er fra en mor og en jente som har vært i kontakt med Støttesenter mot Incest Oslo. Det er vanskelig både for mødre og døtre å snakke om overgrepene. Det er tøft å snakke med utenforstående, men for de fleste er det enda verre å snakke direkte med hverandre. Det oppstår mye usikkerhet og redsel for å såre den andre part. Av Trude Barstad, seniorkonsulent Støttesenter mot Incest Oslo Foto: sxc.hu og hanne køllersen Tilbud til pårørende Senteret har tilbud til alle typer pårørende til incestutsatte barn og voksne kvinner. Vi åpner nå også tilbud for incestutsatte gutter i alderen år. De gruppene vi har mest kontakt med i dag er mødre og ungjenter i alderen år, så i hovedsak vil jeg snakke mest om disse gruppene. Mødrene som kommer til SMI Oslo har barn i alle aldere. Vi kan grovt dele gruppen i tre. Mødre til barn på null til tolv år, mødre til ungdom og mødre til voksne incestutsatte (kvinnelige utsatte, noen få voksne menn). I mødregruppen til de yngste barna er det også flere som har utsatte gutter, selv om majoriteten per i dag er utsatte jenter. I gruppen med ungdom er det utsatte jenter som dominerer. Uansett alder på barna tar foresatte kontakt for å få råd og støtte i forhold til det å være mamma til et incestutsatt barn. Hva trenger de? Mødrene trenger å bruke tid på å forstå og ta inn over seg at overgrep har skjedd. De trenger noen å snakke med og de trenger å møte forståelse der de er. Det er ofte en lengre prosess som tar tid. Vi på støttesenteret er åpne for at det tar tid og at mødre og andre foresatte kan være brukere så lenge de selv har behov for det. Noen bruker oss i en periode og flere tar kontakt igjen på et senere tidspunkt når noe oppstår i familien eller med barnet, som er vanskelig. I den åpne mødregruppa opplever vi at mødre kommer igjen flere år etter første gang de tok kontakt. Livet har endret seg og er for noen bedre, andre igjen har fått det verre. Da føles det godt å komme et sted hvor de kan snakke om det de sliter med som familie eller andre mener de bør være ferdig med. Våre tilbud er samtaler alene, sammen med barna eller andre familiemedlemmer, forskjellige gruppetilbud, kurs og følge i hjelpeapparatet. Mange ønsker også råd og hjelp til å kontakte psykolog, advokat, barnevern eller andre. Hadde det ikke vært for dere på Støttesenteret hadde jeg vært innlagt i dag! (Mor til to jenter 12 og 15 år. ) 24

25 Moren som sier dette har fortalt oss at hun gjennom å bruke flere type tilbud på senteret har blitt styrket til å stå i en tøff hverdag med mange utfordringer og flere straffesaker. Gjennom samtaler, gruppetilbud og kurs sammen med andre foresatte/ mødre mener hun å ha fått en større innsikt og forståelse for incestproblematikken. Samtidig som hun har et sted hvor hun bare kan være seg selv og slippe masken. Den utsatte Den ene siden av meg er den alle ser, blid, vanlig og full av de riktige fargene. Den andre siden er helt sort og jeg kjenner at den spiser meg opp innenfra. Ingen ser den, for jeg tør ikke helt slippe den ut. Da blir jeg så redd og liten. (Utsatt jente 15 år) Denne beskrivelsen av seg selv og sin indre kamp kommer fra en jente på femten år. Hun er en av mange som har hatt kontakt med SMI Oslo. Jenter som benytter seg av senterets tilbud er fra hele landet. De har ulik behov når de tar kontakt. Noen tar kontakt selv, noen kommer via hjelpeapparatet, sammen med foreldre, lærer, helsesøster eller andre. Kontakten med oss er basert på frivillighet og ønsket om å ta kontakt må komme fra jenta selv. Senterets tilbud til jenter mellom år er samtaler, alene eller sammen med familie, kjæreste, eller noen fra hjelpeapparatet. I de senere årene er også e-post og ikke minst sms blitt et viktig møtepunkt mellom SMI Oslo og jenter i denne alderen. Mange jenter har og deltar også nå i ungdomsgruppe. Flere av jentene deltar også i prosjekter hvor vi samarbeider med andre organisasjoner. Jeg er et menneske jeg også da, selv om jeg selvskader meg. De kan vel behandle meg som et menneske! ( Utsatt jente 17 år) Dette utsagnet kom fra en fortvilet jente som kutter seg mye og som hadde sydd syv sting uten bedøvelse. Selvskading er tema for mange, men det er mange og sammensatte tema og problemstillinger som kommer frem i samtaler og grupper. Tema som identitet, jeg og kroppen min, hva forteller jeg til hvem og når, kjærester, seksualitet, ønske om 25

26 å dø, orke å leve, skyld, skam, tilhørighet, bo på institusjon, avhengighet til barnevernet, hva er jeg verdt, hva skyldes overgrepene og hva er vanlige ungdomsproblem. Men for å kunne dele så dype og viktige temaer når du er ungdom og incestutsatt er tillit til den/de du skal snakke med avgjørende. Tillit tar tid! Jeg er liksom en ting, en pakke som blir sendt videre i et system. På lappen står det: Ikke retur! ( Jente 15 år.) Hun sa dette i samtale en gang etter flyttinger rundt i institusjoner. Når vi vet at tillit tar tid så er det trist det denne femtenåringen forteller. Flytte fra sted til sted. Først fra familien hvor hun ble utsatt for incest, så videre fra institusjon til institusjon. Kengubarnprosjektet Støttesenter mot Incest Oslo møter mange voksne incestutsatte kvinner som sliter med forholdet til familie og spesielt forholdet til mor. Drømmen om den gode mor som ser og forstår er et sårt og vanskelig tema. Altfor mange utsatte sliter mye på grunn av brutte familieforhold. Med bakgrunn i de voksne kvinnenes erfaringer startet vi høsten 2004 et internt prosjekt kalt Kengubarn. Kenguruenes fantastiske lomme, hvor kengurubarnet kan veksle mellom trygghet hos mor og utforskning av livet, ble et godt bilde for prosjektet. Vi som arbeider med barn/ungdom og foresatte så for oss en mulighet til å jobbe mer systematisk enn tidligere. Prosjektets hovedmålsetning var todelt: Det ene var å bedre senterets tilbud for utsatte barn 0-18 år og foresatte internt, og det andre var kunnskapsformidling til de som møter målgruppene. Delmål for prosjektet: Gi et variert tilbud som kan styrke /opprettholde forholdet mellom barn og foresatte. Øke kunnskap om incest til elever, foresatte og hjelpeapparatet. SMI får en unik mulighet til å skape kontakt/samarbeid utad. SMI får et helhetlig tilbud til målgruppene. I desember 2004 startet vi opp med en helg (lørdag og søndag) i støttesenterets lokaler, hvor vi inviterte mødre og jenter år. Både mødre og jenter kunne delta sammen med sin mor/datter eller komme alene. I samarbeid med KIK (Kvinner i Kamp) ble det avholdt selvforsvarkurs. En dag for jentene og en dag for mødrene. Tema her var grenser, både med øvelser og diskusjoner med erfarne instruktører. Etter den første helgen har vi hatt to turer hvor vi har reist bort fra fredag til søndag og en helgesamling på støttesenteret med nytt selvforsvarkurs. Noen har deltatt på alle samlingene og nye har kommet til. Noen tema som har blitt diskutert på samlinger er: Rettssaker hvor noen er ferdig med saker og hvor flere er blitt dømt, mens andre venter på at sakene skal berammes/ gjennomføres. Her kommer det opp mye fortvilelse i forhold til lang ventetid før saker kommer opp og videre anke på fengselsstraff. Redsel for fremtiden når noen ikke klarer å gjennomføre grunnskolen, komme inn på videregående på særskilt grunnlag, ekstraundervisning som mange ikke får, skulking, konsentrasjonsproblem og hvordan skal jeg klare å fungere i en jobb eller ellers i samfunnet når jeg sliter med så mye. Søsken til de utsatte jentene som sliter på skolen, sliter med å tro på det søsteren forteller, de utsatte jentene som er rasende på sine søsken fordi de har kontakt med overgriper eller som bare er lik overgriper å se til. Dette har jeg venta på så lenge. DET å få møte dere (Utsatt jente 13 år.) Hun hadde gått i samtale med ansatt en tid og fikk nå muligheten til å møte andre utsatte jenter. Så rørende og flott å se min datter kose seg sammen med andre jenter. Fantastisk helg. Spennende med selvforsvar, så godt å få tid til å snakke sammen over tid med andre mødre (Mor til utsatt jente) Samlingene har vært med på å styrke bånd og vennskap mellom jentene. Tilliten har økt og de våger å snakke med hverandre om ting som er vanskelig. De utfordrer hverandre på oppførsel, utsagn og virkeligheten. Vi våger å si at disse jentene har utviklet et nærere og spesielt dypt vennskap enn hva jenter i denne alderen oftest har. De forteller hverandre hemmeligheter både om overgrepene og hvordan de har hatt det og ikke minst hvordan de har det nå. Noen av jentene har ikke hatt med mødre av forskjellige årsaker. Selv om det til tider også kan være sårt og trist, så er det også godt for de å se at mødre kan stille opp. De av jentene som hadde med mødre og kanskje har et ambivalent forhold til sin mor, får et innblikk i hvordan det ikke er å ha en mor med. De kan også se verdien av det å ha en mor, selv om de opplever at mor til tider ikke forstår noen ting. 26

27 Fellesskap Det er vondt å høre historiene til jentene, men godt å se min datter sammen med de andre incestutsatte jentene. Det gir meg håp. (Mor til utsatt jente) Å være mor til en utsatt tenåring som sliter med seinvirkninger etter overgrep er krevende. Da er det fantastisk å være et sted der du ser din datter hygge seg sammen med andre jenter. Jentene sliter med kontakt i mange sammenhenger og de mødrene som er med her står på så godt de kan for å få til en best mulig hverdag og enda bedre fremtid. Fellesskapet med andre mødre er godt i den situasjonen de er i. De deler erfaringer og utfordrer også hverandre. Som gruppe er de på ulike ståsted og har ulike utgangspunkt, men det gjør også at de kan gi hverandre råd og støtte. Det er spennende å se fra første samling til siste helgen nå i høst hvor nye mødre kommer inn og de som har deltatt flere ganger kan gi nye masse håp om fremtiden. som vi jobber med lignende tilbud for foresatte til barn og foresatte i andre aldersgrupper. Avslutningsvis vil jeg si til deg som leser: Barna og ungdommene forteller noe som er svært vanskelig å fortelle. De er nær i sin historie i tid og tanker. De er også nær livet i sin ungdommelighet og sårbarhet. Det innebærer å vise respekt og forsiktighet, men ikke være unnvikende og redde. Jentene har vist at de tåler mye, de har overlevd og har et indre ønske om livet. For oss blir det da å vise oss tilliten verdig, og forsøke å være en trygg og god voksenrepresentant. Det er fint å se mamma sammen med de andre mødrene, hun trenger å snakke med noen hun og. Og da trenger jeg ikke å passe sånn på henne. (Utsatt jente) Kontakt med hjelpeapparatet Prosjektet har også gitt oss en unik mulighet til å komme ut i hjelpeapparatet. Vi har fått mer direkte kontakt med barnevernskontorer, familieavdeling, samarbeidsmøter med skoler, BUP, PPT, hatt flere veiledningsoppdrag fra hjelpeapparat/barnehage/skoler og deltatt som støtte i rettssaker. Prosjektet har vært en stor suksess og går nå over til å inngå i de faste tilbudene på senteret samtidig 27

28 Forebygging av seksuelle overgrep mot barn k Av Marianne Lind, Kriminolog, gestaltteraput og initiativtaker av Støttesenter mot incest Oslo Foto: sxc.hu og hanne køllersen Hva gjør det med et barn - en ungdom - et voksent menneske å få sin oppvekst rammet inn av dette som vi kaller incest? Jeg tenker at for å velge å prioritere forebygging, må vi først se, ta inn over oss og tillate oss å bli berørte av dette vi ønsker å forebygge. Erfaringen viser at det ellers blir så lett å velge bort omdefinere eller se i en annen retning. Jeg er gestaltterapeut. En av gestaltteoriens grunnleggende prinsipper er: Først må du akseptere det som er her og nå. Deretter kan endring skje! Det høres så sant og enkelt nesten banalt ut. Men det er uendelig smertefullt. Hvilken identitet får et barn utsatt for incest? Et incestutsatt barn blir utsatt for overgrep 24 timer i døgnet hver dag. Ikke fordi overgrepene faktisk skjer kontinuerlig, kanskje blir det med denne ene gangen. Men fordi overgrepene HAR skjedd EN gang, så vet barnet ALDRI om eller når det skal skje igjen. Vi som har vært utsatt for incest eller seksuelle overgrep av en tillitsperson, kaller dette den ordløse forbrytelse. Det var aldri noen som satte ord på det ubegripelige som skjedde. Det var ingen å gå til med de ordene du ikke en gang hadde. Så lenge ordene ikke finnes, kan ikke erfaringene få utløp. De blir sittende fast dypt inne som en evig varselstrekant 24 timer i døgnet. Som resultat begynner avmakt og maktesløshet å dominere. Når kilden til trygghet og beskyttelse også er kilden til misbruk og utrygghet, dannes et klima preget av angst. Kjærlighet og hat veves inn i hverandre og FORVIRRING kommer inn i barnets liv. Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor gjør denne voksne dette mot meg? Hva har jeg gjort som må tåle dette? Hva er det som er galt med meg? HVORFOR?? Forvirring skaper uttrygghet. Både barn og voksne søker svar for å komme ut av den uttrygghet som forvirring skaper. For barn er det en del av det å lære, en del av det å forstå og få erfaring, det å vokse opp. Barnehager, skole og voksne hjelper barn til å finne ordene, svarene, å finne mening. Men når svarene du gis, de ordene du får, ikke stemmer med den virkeligheten du opplever? Når det ikke finnes noen som setter ord på, som lytter eller forklarer? Da må barnet søke svar på forvirringen hos seg selv; hvorfor skjer dette? Og i sin ensomme søken finner barnet svaret i seg selv. Det må være noe med meg, noe i meg, noe jeg har gjort som gjør at jeg utsettes for dette. Det må være fordi jeg er slem. Det må være fordi jeg er stygg. Det må være fordi jeg er dum. Det er MIN SKYLD! Det er ikke et behagelig svar. Men det er allikevel så forferdelig mye bedre fordi det ER ET SVAR: videre er det et svar som gir mulighet til å gjøre noe med situasjonen: bare jeg blir snillere, bedre, flinkere eller penere kommer overgrepene til å opphøre bare jeg forsøker hardt nok!!! Og det beste av alt forvirringen forsvinner. Det er fordi jeg er dum og slem det er min skyld. Det blir ikke vanskelig å få bekreftet dette svaret. Det er fordi jeg er dårlig på skolen det er min skyld. Det er fordi jeg ikke har noen venner fordi jeg bare blir mobbet det er min skyld. Det er fordi jeg har vondt i magen og ikke orker å spise opp maten min det er min skyld. Det er fordi jeg tisser i sengen eller skriker i søvne det er min skyld. 28

29 Og senere i pubertet og ungdomstid: Det er fordi jeg stjeler penger hjemme det er min skyld. Det er fordi jeg drikker alkohol, bruker narkotika, ikke gjør lekser, skulker skolen, ikke kommer hjem når jeg skal det er min skyld. Det er fordi jeg er seksuelt sammen med andre, fordi jeg gir blaffen i prevensjon, fordi jeg vet at dette egentlig er galt men ikke klarer å si nei eller la vær det er min skyld. DET ER MIN SKYLD barnet gjør dette til en sannhet og fortsetter å bevise dette som en sannhet år etter år etter år. Og få er de protesterende voksne stemmer barnet eller ungdommen møter på denne destruksjonens vei mot sin voksne plass i samfunnet snarere tvert i mot. Men inn i voksenrollen kommer vi enten vi vil eller ikke som en slags mutasjoner: redde sårete barn i voksne kropper med solide masker som beskytter oss mot nærhet som sårer. Eller med proffe roller som beskytter mot kjærlighet som svikter. Og alltid med en evig betent byll som heter MISTRO. For vi har lært at ingenting er slik som det gir seg ut for å være. Derfor; vær på vakt teste, teste, teste alt og alle som kommer i min nærhet, alt som kan true min hardt tilegnede kontroll over livet. Holdningsskapende arbeid og undervisning rundt kropp, seksualitet og seksuelle overgrep Alle barn og unge er i utgangspunktet en risikogruppe fordi de nødvendigvis står i et avmaktforhold til voksne. Primærforebygging tar sikte på å formidle budskap til definerte grupper, som ikke er utsatt for seksuelle overgrep, men som er i risikogruppen. De forebyggende tiltak ønsker å avverge at det uønskede skjer. Det handler om holdningsskapende arbeid blant barn og ungdom Målet er todelt. Man ønsker både å begrense antall nye overgrep, og man ønsker å øke muligheten for at barn og ungdom våger å si fra så snart det foreligger grenseoverskridende atferd eller rene overgrep. Hva trenger barn undervisning om: 1. Kunnskap om kropp, utvikling og seksualitet. 2. Følelser og holdninger knyttet til egen kropp og seksualitet. 3. Respekt for andre. Hva er ok i møte med andre og hva er ikke ok? 4. Seksuelle overgrep. Hva er det som er normal seksuell utprøving eller lek og hva er det som ikke er det. Hvor går grensen? Hvem har rett til å definere grensen? Det dreier seg igjen om at barn og unge må våge å stole på, og leve etter egen magefølelse når de føler ting ikke stemmer. 5. Et språk for å kunne formidle hva det er som skjer og erfaring med å snakke om dette vanskelige temaet med voksne. Hvordan skal barnet si fra om det som er vanskelig og uforståelig hvis det aldri har snakket om det med trygge voksne? 6. Hvor det er hjelp å få? Hvor kan barn eller unge henvende seg for å få hjelp? Skal denne undervisningen ha noen effekt, må barn og ungdom få veiledning i hvordan og hvor de kan søke hjelp. Barn trenger å kjenne ordene og få lov til å snakke om kroppen. Vi kan hjelpe barnet til å få et positivt og godt forhold til kropp og nærhet. Det handler ikke bare om å lære barn forskjellen på gode og dårlige hemmeligheter. Vi må også snakke med barna om gode og vonde berøringer. (M.W.Aasland) Beskytte hvem? Ser du det lille barnet? Vil du se? Orker du se? Kanskje er det ikke slik du tror. Kanskje er det bare fantasi, Kanskje går det over snart. Kanskje er det best å overse. Kanskje er det best å vente. Best for hvem? AV Unni Wenche Lindberg w Foto: Sxc.hu 29

30 For å drive holdningsskapende arbeid og undervise barn og unge om seksuelle overgrep, trenger vi voksne som har kunnskap om samtaler med barn, som har kunnskap på området incest og seksuelle overgrep, og ikke minst, som er trygge i å formidle denne kunnskapen. Hva trenger et barn eller en ungdom som er blitt utsatt for overgrep? Holdningsskapende arbeid og undervisning blant barn og unge er dessverre ikke nok der barnet står i den fastlåste situasjonen det er å bli misbrukt seksuelt. I en slik situasjon trenger barnet noen å gå til, et voksent menneske som tar ansvaret for at overgrep opphører. Barnet søker å få informasjon og støtte til å forstå egne opplevelser. Hvis du skal prate med barn om det de er bekymret for, må du hjelpe det i gang med å fortelle. Barnet må føle seg 100 % trygg før det forteller noe. Barnet skal kunne forvente at den voksne innehar kunnskap som kan bedre barnets forståelse i sin situasjon. En del av denne kunnskapen handler om å kunne samtale med barn om vanskelige tema. En god samtale trenger gjensidig grunnforståelse av sammenhengen den foregår i for å kunne fungere (Øvereide). Mangler denne grunnforståelsen kan barnets forventninger falle sammen og barnet slutter å snakke og avviser den voksne. Sekundærforebygging vil si å benytte metoder som skal hindre bl.a. skader som allerede har inntruffet til å gi en negativ konsekvens. For å drive aktiv sekundær forebygging kreves det kunnskap blant personell som jobber med barn og unge; som ansatte i barnehager og daghjem, helsepersonell, barn- og ungdomsarbeidere, lærere, politi for å nevne noen yrkesgrupper. Forebygging av seksuelle overgrep mot barn er de voksnes ansvar, ikke barnas! Vi må ikke legge ansvaret på barna ved for eksempel å forvente at de skal forstå hva som skjer og si nei. Hva trenger voksne som er i kontakt med barn og unge kunnskap om? 1. Barns seksuelle utvikling og forskjellen mellom lek og overgrep. 2. Seksuelle overgrep som fenomen. 3. Konkrete fremgangsmåter ved mistanker om overgrep. 4. Viktige lover og regler som gjelder i tillegg til hvilket juridisk ansvar den enkelte har. 5. Hva som finnes av samarbeidspartnere og ressurspersoner. 6. Hvor de skal henvende seg ved mistanke om overgrep. 7. Hvordan man snakker med barn generelt om seksuelle overgrep og spesielt når mistanke foreligger. 8. Ikke minst trengs en forståelse av hvor store senskadene blir når ingenting gjøres. Terapeutisk behandling av barn og unge med overgrepstraumer Det bør være en automatikk og selvfølge at det står et terapeutisk tilbud og venter når seksuelle overgrep oppdages. Skal det være mulig å gjenreise tillit og trygghet som ved overgrep så grovt er blitt misbrukt, må barnet raskt få mulighet til å treffe trygge voksne innenfor en terapeutisk ramme. Det er i dag nok forskning som viser at konsekvensene kan bli katastrofale om intet terapeutisk tilbud er å oppdrive. Det handler da ikke bare om alvorlige senskader den misbrukte må slite med langt opp i voksen alder. Dessverre er det også slik at en stor prosentdel av dem som forgriper seg på barn selv har en svært ung alder. Å møte overgrepsutsatte barn så tidlig som mulig etter avdekkingen med et godt fungerende terapeutisk tilbud, vil derfor være en god forebyggende strategi for å unngå at noen av disse barna utvikler overgriperadferd selv. I denne sammenheng vil jeg bare nevne at både straff og behandling av overgripere generelt for å stoppe overgripende adferd er en viktig del av en forebyggende helhet. Obligatorisk undervisning om seksuelle overgrep mot barn Støttesenter mot Incest-Oslo har i mange år nå sett det som en viktig forebyggende faktor at det innføres obligatorisk undervisning om temaet incest og seksuelle overgrep innenfor alle helsefaglige utdannelser, sosialfaglige utdannelser, alle lærer- og førskolelærerutdannelser i tillegg til juridisk personell og politi. Får for eksempel helsesøster eller lærer kunnskap om skadevirkningene, kan det føre til at hun/han velger å prioritere tema i sitt forebyggende arbeid i skolen. Tverrfaglig Samarbeid Hva er det som gjør at vi ikke har faste brannøvelser for å skjerpe beredskapen om et overgrep eller en mistanke skulle foreligge? Hva gjør vi om så skjer? Hvor tar vi kontakt? Hvem tar vi kontakt med? Hvor kan vi søke råd og veiledning? Hvem er det egentlig som skal gjøre hva? På åttitallet ble det opprettet såkalte Seksuelle Overgreps-team over hele landet bestående av et uvalg relevante fagpersoner med kunnskap og interesse innen feltet. Disse møttes jevnlig, tok imot mistankesaker til anonym drøfting og stilte 30

31 sin ekspertise til rådighet for veiledning og konkrete råd. Teamene øker sannsynligheten for at mistankesaker blir grepet fatt i rett og slett fordi det er et konkret sted å henvende seg og drøfte. I tillegg øker det sannsynligheten for oppklaring og konkret hjelp fordi et fagpanel raskt får presentert saken til vurdering. Noen steder i landet eksisterer slike team fremdeles og fungerer godt. Der så ikke er tilfelle er det mulig å tenke seg at naturlige samarbeidspartnere dannet en type beredskapsteam eller rett og slett kom sammen for å drøfte hva gjør vi og hvem gjør hva om det verste skulle skje. M. Markholm beskriver et eksempel på godt samarbeid i sin oppgave: Et barn fikk konstatert kjønnsvorter i munnhulen ved et tannlegebesøk. Barnet var 8 år. I dette tilfellet gikk barnet på en skole hvor helsepersonell og lærere hadde godt samarbeid. Tannlegen kontaktet helsesøster og helsesøster gikk videre med saken etter å ha fått den kunnskapen hun trengte via et incestsenter. Seksuelt overgrepsforebyggende program rettet mot barn Et viktig prinsipp er at forebygging er den voksnes, den ansvarliges plikt. Plikten ligger ikke hos den som er sårbar, enten generelt, eller i en bestemt livssituasjon. Det er ikke barnets ansvar å sette grenser, uansett omstendighet så er dette den voksnes ansvar. Trygg og sterk og Det er min kropp er kanskje de mest kjente programmene som er blitt brukt i Norge av overgrepsforebyggende programmer rettet mot barn. Målet var at barnet skulle lære å verne seg selv mot overgrep. Både fagfolk og Departementet har påpekt at det er stor usikkerhet rundt nytteverdien av programmene. De stiller samtidig etiske spørsmål ved slike opplæringsprogram, blant annet at barn som opplever eller har opplevd overgrep, kan risikere å føle større skyld og ansvarsfølelse for at de har vært utsatt for overgrep. Kunnskap alene er ikke nok til å hindre overgrep. Kunnskap må gjøre barna i stand til å handle. Det er tvilsomt om den kunnskap barna får vil kunne anvendes til å hindre overgrep. Man har lett for å glemme at barnet tross alt er den svake part i et forhold hvor det foretas overgrep. (Svein Mossige & Marte Førland, Forskning nr ) Mot til å handle Til syvende og sist er MOT likevel grunnsteinen i alt forebyggende arbeid. Det handler om mot til å satse ressurser på forebyggende arbeid enten det er på høyt politisk nivå eller i den enkelte skole eller barnehage. Det krever mot å sette seg inn i feltet seksuelle overgrep mot barn og å våge å se i øynene at dette finnes på egen arbeidsplass eller i eget nærmiljø. Videre kreves det mot til å se seksuelle overgrep og gjøre noe med det du mistenker. Ikke minst kreves det mot til å handle for å stanse overgrep og støtte utsatte. En viktig del av forebygging er å synliggjøre hvilket omfang og hvilke enorme skadevirkninger seksuelle overgrep mot barn har. En synliggjøring der fagfolk og ikke minst overgrepsutsatte selv står frem, slik at andre utsatte får se at det går an å snakke om dette. De får videre beskrevet en virkelighet de trodde de var alene om, og de ser tydeligere enn før at dette kan ramme hvem som helst. Litteraturliste: Barne- og Familiedepartementet (2005) Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn Q-1085 R. Førsvoll: Fra synd, fra sorg, fra fare. Seksuelle overgrep i kirke og samfunn. Verbum forlag Per Isdal, Meningen med volden, 2000, Kommuneforlaget ISBN Kvam: Seksuelle overgrep mot barn. Universitetsforlaget, Oslo 2001 H. Leira: fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Om arbeid med barn som har erfart vold i familien. Tidsskrift for norsk psykologforening1990, 27 M. Markholm: Det uskyldige barnet Forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Bachelor i sykepleie. Høgskolen i Vestfold Unni Wenche Lindberg & Bodil von Schanz: Vet du hva det koster? Konsekvenser av seksuelle overgrep, Emilia forlag, ISBN: S. Søftestad: Seksuelle overgrep. Fra privat avmakt til tverrfaglig handlekraft. Universitetsforlaget 2005 G. Talsethagen: Barnevernet og incestsaker. En undersøkelse av hva barnevernet trenger for å beskytte barn mot seksuelle overgrep. Støttesenter mot Incest-Oslo & Redd Barna 2005 M. Wiede Aasland:..si det til noen.. En bok om seksuelle overgrep mot barn og unge. Høgskoleforlaget as

32 Erfaringer fra et tverretatlig konsultasjonsteam k Prosjekt Støtte til seksuelt misbrukte barn var et prosjekt som i utgangspunktet fikk midler fra helsetilsynet. Det skulle styrke offentlige tjenester i arbeidet for å forebygge seksuelle overgrep mot barn og unge. Av Are Evang og Lene Sivertsen w Foto: G.M.B. Prosjektet var i alle 5 helseregionene, og det var mulig å søke prosjektmidler.i Helseregion Nord fikk vi en hel prosjektlederstilling, og midlene ble brukt til å opprette konsultasjonsteamet (heretter teamet) i Teamet skulle drive med kompetanseheving for 1. og 2. linjetjenestene, og fram til 2003 var det ett team i Bodø og ett i Tromsø. I starten var følgende etater og instanser med i teamet: Politi, Barnevern, BUP, Barnelege og Helsesøstertjenesten. Disse skulle bistå fagmiljøet i Helseregion nord i saker hvor man har mistanke om, eller var i ferd med å avdekke seksuelle overgrep mot barn og unge, vold i nære relasjoner og omsorgssvikt. Teamet hadde sin første konsultasjon i mars I dag er sammensetningen endret, teamet er blitt utvidet til å ha med flere instanser. Barne- og ungdomspsykiatrien, Helsesøstertjenesten, Barnemedisin, Politi ved familievoldskoordinator, Kommunalt barnevern, Fagteam Bufetat, Familievernkontoret, Krisesenter, Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep, Overgrepsmottaket ved legevakta, Fagteam seksuelle overgrep og familievold (RVTS), Fagteam flyktningehelse (RVTS) og Fagteam forebygging av sjølmord (RVTS). Størrelsen på teamet er noe vi ser på som en av dets største styrker. Rådsøkere kommer og får råd og veiledning rett fra kilden, ikke via omveier. Anonymisering av saker Tverrfagligheten er en stor styrke sammenlignet med mange andre typer veiledning. Hver og en instans kan gi råd/refleksjoner fra sitt perspektiv. I løpet av alle disse årene har vi erfart at faste møtetidspunkt er viktig. Dette bidrar til tilgjengelighet og forpliktelse. Vi møtes en halv dag hver uke for å gi konsultasjoner som varer fra 45 min til 1 time. Dette har vi kommet fram til at er det beste tidspunktet etter å ha prøvd forskjellige måter å løse det på. Denne tidsavgrensningen bidrar til at man holder fokus, og at man er konkrete. Dersom det er for liten tid kan rådsøker komme igjen ved en senere anledning. Sakene meldes og forbredes på forhånd av rådsøker. Anonymisering er viktig for at vi skal kunne jobbe etter denne konsultasjonsmodellen. For det første er det en forutsetning for at for eksempel politi, men også andre profesjoner kan høre om saker uten å bli forpliktet til å gjøre tiltak. For det andre er det en forutsetning for at fagpersoner kan søke konsultasjon uten å bryte taushetsplikten. Ofte krever det en god del arbeid å anonymisere og endre sentrale kjennetegn ved en sak. Tar ikke over ansvaret Måten vi jobber på under selve konsultasjonen er at rådsøker har blitt forberedt på å skulle legge fram en anonymisert versjon av saken. Vi lar rådsøker legge saken sin fram muntlig, hvoretter vi i teamet kommer med utfyllende spørsmål. Dette for at alle teamets medlemmer skal ha nok bakgrunnsstoff til å komme med sine refleksjoner. Etter denne delen reflekterer teamet over saken. Vi diskuterer den og det er ikke alltid vi har et entydig råd/ 32

33 veiledning å konkludere med. Rådsøker får da muligheten til en ny runde med spørsmål som temaet får mulighet til å svare på. Tilslutt så oppsummerer rådsøker hva teamet har sagt. Teamet tar ikke over ansvar i sakene. Det er opp til rådsøker om rådene følges eller ikke. Noe som igjen kan være frustrerende for oss i teamet. Vi aner ikke om rådsøker faktisk følger rådene vi gir... Vi er til for hele hjelpeapparatet i vid forstand: barnehager, skoler, barneverntjeneste og andre deler av kommunehelsetjenesten, institusjoner, Fastleger, helsesøstre, BUP, VOP osv. Men ikke for privatpersoner / involverte i saken. Vi ligger nå på ca 60 saker i året i gjennomsnitt. I de aller fleste sakene vi får inn er det flere unger involvert. I løpet av årene har vi hatt ca 450 saker, og det har vært ca 700 barn involvert i disse. Vi startet med å registrere saker som handlet om unge overgriper i 2003, og vi har hatt ca 100 unge. I slike saker så tar vi hensyn til alle barnas behov, både utsatt og overgriper. Alderen på overgriper er mellom 7 og 17 år. Internasjonal forskning støtter våre funn ved at ca 30 % av sakene handler om oppfølging etter avdekking, behandling av senvirkninger, psykoedukative tiltak i skole/ barnehage/institusjon. I prinsippet tar teamet alle saker der barn er involvert og der det er mistanke om, eller avdekket vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt, kjønnslemlestelse. Tilbakemeldinger Erfaringer fra rådsøker er at de får hjelp til å sortere saken, det skaper trygghet til å handle, man får økt kompetanse til bruk i aktuelle og senere saker, en bevisstgjøring av hjelperne, økt fokus på egne rutiner, støtte til ensomme fagpersoner, letter og bedrer tverrfaglig samarbeid samt at rådsøker opplever å få konkrete råd. Et godt samarbeidende hjelpeapparat vil gjøre livet til barna som trenger voksne handlende mennesker mye enklere. Dersom vi vet hva vi skal gjøre når vi skal gjøre det, så vil barna slippe ekstrabelastninger. Barna fortjener et oppdatert, ansvarsfullt handlende hjelpeapparat. Det er viktig for barna at voksne faktisk klarer å forstå signalene de gir ut til oss, og at vi viser dem at det nytter å si ifra. Altfor mange barn har i altfor mange år prøvd å si ifra, og blitt møtt av et handlingslammet hjelpeapparat av forskjellige årsaker. Et samhandlende hjelpeapparat vil sikre at saksgangen ikke blir et nytt overgrep for barna, de rette personene gjør de rette tingene til rett tid. En enkel måte å få dette til på er å spørre andre deler av hjelpeapparatet hva de faktisk gjør. Gjennom tverrfaglig samarbeid vil vi ha en mulighet til å gi disse barna den rette hjelpen. 33

34 SER DU MEG, DOKTOR? HØRER DU MEG? k Konsentrat av foredrag på konferansen Svart på hvitt om incest i Oslo i oktober Av Eli Berg w Foto Carina Falch, sxc.hu og hanne køllersen Bakgrunn Jeg har vært allmennpraktiserende lege siden 1975, 25 år i en og samme befolkning, noe som gjorde det mulig å møte opptil fem generasjoner av enkelte familier, - de eldste da jeg kom og de yngste da jeg dro. Så har jeg vel seks år på Universitetet i Tromsø, hvor jeg blant annet har forsvart en avhandling jeg har kalt Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege, seinere omarbeidet og utgitt som bok på Gyldendal med samme tittel (1). For tiden er jeg ansatt på Senter for helsefremmende arbeid på Akershus Universitetssykehus, Ahus, hvor jeg blant annet følger to større avdelinger før, under og etter innflytting i et stort, nytt, omorganisert og høyteknologisk avansert sykehus. Hvordan går det med leger, hjelpepleiere og sykepleiere og dermed pasienter og pårørende - i denne radikale endringen av rammene for medisinsk hjelp og omsorg? Stikkord: åpen arkitektur, ingen vaktrom og stillerapport for pleierne, kontorlandskap for legene, for bare å nevne noe. Hvordan vil det gå med de helt nødvendige dialogene, lurer jeg blant annet på? Sliten og frustrert For en del år siden var jeg sliten og oppgitt i jobben som allmennpraktiker. Altfor mange ble dårlig hjulpet av meg - og det øvrige helsevesenet. Flere pasienter kom igjen og igjen med de samme eller stadig nye plager, og det til tross for at de hadde gått hele lysløypa innenfor primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Noen ganger kunne det også se ut til at de fikk enda mer helseplager av disse rundgangene i systemet. Og samtidig kjente jeg det som jeg selv sto i spagaten. Jeg visste noe som menneske, mens faget fortalte meg noe annet om sammenhengene mellom levd liv og det å få helseproblemer. Dette ble etter hvert et stort etisk dilemma for meg. Jeg kunne ikke fortsette som før i et yrke som til og med noen ganger kunne være til skade for pasienter. Jeg kom til at enten måtte jeg slutte som lege, eller så måtte jeg utfordre meg selv og faget. Jeg valgte det siste. Flere hadde utfordret meg Det var ikke bare mine egne livserfaringer og de norske pasientene som utfordret meg i disse årene. Over tid hadde vi fått mange flyktninger som soknet til vårt legesenter, - bare i min egen praksis hadde jeg rundt 400 personer fra ulike kulturer. Det var krevende de første årene før vi fikk på plass en tolketjeneste. Men etter hvert ble det svært utfordrende og spennende når flere og flere lærte seg norsk - utfordrende ikke minst i forhold til medisinsk forståelse og praksis. Hvordan tenkte de da de ble syke i hjemlandet? Hvilken hjelp kunne de få og ut fra hvilken forståelse av sykdom? Det ble aktuelt å tenke at det er flere veier til Roma. 34

35 «Og sist torsdag ble hun plutselig klar over at hun ikke hadde vondt i kroppen lenger.» 35

36 Og det som kanskje aller mest satte mitt faglige fundament på prøve var noen erfaringer jeg hadde på helsestasjonen for mer enn 20 år siden. Jeg har kalt henne Silje, ei kvikk lita 3-åring med skarpt blikk og et modent språk. Tante i barnehagen ba om en vurdering av Silje. De lurte på om noen hadde tuklet med henne. Helsesøster og jeg var ikke forberedt i det hele tatt på det som møtte oss. Vi var slitne etter en lang dag med mange barn, men skulle altså møte Silje før vi gikk hjem. «Hva om vi gjorde en reise tilbake til hjemplassen han hadde rømt fra nær 30 år tidligere?» Silje brukte fortsatt bleier. Vi la henne på stellebenken, hvorpå beina hennes falt passivt ut til siden da vi begynte å løsne bleia. Ikke putte noe der! Store, redde øyne spikret meg fast. Hendene hennes kom lynraskt fram og la seg over underlivet. Ikke putte noe der! gjentok hun to ganger. Akutte, stygge skader. Jeg mistet munn og mæle, kjente klump i halsen, og et sinne sprengte i brystet. Hva i all verden har de gjort meg deg, stakkars unge! Men det kom ikke en lyd fra meg. Jeg fikk ikke engang spurt om hvem som putter noe der". En slektning fikk to år i fengsel, men først etter at saken kom opp for annen gang. De medisinsk sakkyndige i retten forsto ikke i første omgang hva som hadde skjedd med Silje. De trodde oss ikke. Nylig har jeg vært i en gjenopptakelse av saken altså etter 20 år. En pensjonert jurist ønsker nok å få frikjent mange av dem som han var med på å dømme for overgrep på tallet. Men denne saken vant han ikke fram i. Til det var situasjonen altfor åpenbar også for dommerne. Det ble et før og etter denne dagen på 1980-tallet for mitt 36

37 vedkommende. Vel hadde jeg lest Herbjørg Wassmos bøker om Tora. Men at barn kunne oppleve slikt i vår kommune -. Det ble mange saker for oss etter hvert. Og jeg begynte å lure mer og mer på hva slike tidlige, destruktive barndomserfaringer kunne gjøre med et menneske. Når de som skulle beskytte ikke var til å stole på, hvordan ble det da mulig å ha en tiltro til tilværelsen? Filosofen Knud Eiler Løgstrup har sagt vesentlige ting om den tilliten vi er født inn i verden med, om tillit som en av de spontane livsytringer (2). Men så ble tilliten brutt -. Det ble etter hvert viktig for meg å spørre alle mine pasienter med psykose-erfaring om hva de tenkte om egen sykdomsutvikling. Den gangen var det ikke vanlig å spørre om slikt. Og ikke overraskende: Ingen av dem hadde tidligere blitt spurt om dette hva de selv tenkte. Og alle så nær som en yngre mann fortalte om overgrepserfaringer som det som satte i gang det hele, slik de altså selv så sin egen sykehistorie. I dagens psykiatri spør de om overgrep eller krenkelser, men oftest kun for å registrere og diagnostisere. Ikke for å gå med pasientene inn i disse fortellingene slik at disse nettopp kan bli historie og ikke måtte bæres i kroppen videre i livet. Utfordring av faget medisin og meg selv To forhold vaket i mitt lille hav av uro over faget medisin og min egen medisinske praksis: Det måtte være en nærmere sammenheng mellom livserfaringen og sykdomsutvikling, sykdom som uttrykk for en relasjonell smerte. Og Jeg ønsket å møte folk litt annerledes enn det faget kalte å være profesjonell, den utenforstående som ikke må involvere seg, - i alle fall ikke for mye. Men samtidig ville jeg ikke være en sjarlatan, - jeg kunne jo ikke bare eksperimentere med folk heller -. Jeg fikk ideen om å invitere en klinisk psykolog jeg kjente, Bjørn Angvik, en åpen og nysgjerrig herre som var glad i mennesker. Om han kunne tenke seg å sitte flue på veggen i konsultasjoner hos meg? Han var umiddelbart positiv. Anna En av dem vi møtte felles var Anna, som jeg hadde kjent noen år. I utgangspunktet ei positiv og aktiv gladjente i årene. Men hun hadde blitt mer og mer plaget av en rekke tilstander de siste årene: astma, vondt over alt i kroppen, migrene, utallige infeksjoner i lunger og urinveier, et blodtrykk helt ute av lage og en fortvilelse inntil et ønske om å forlate denne verden. Vi hadde snakket om livet hennes ved flere anledninger. Grei barndom. Strengt, men noe er det jo i alle familier. Hun var fortvilet en periode da mannen forlot henne for en del år tilbake. Men hun ble stolt og glad etter hvert over å ha tatt utdannelse som godt voksen. Barn og barnebarn var også en stor glede for henne. Men nå var det altså full stopp fortalte Anna i langsom stakkato og med lukkede øyne, grågusten, blek og med svært tung pust. Nå vet jeg virkelig ikke hvordan jeg skal kunne hjelpe deg, var min oppgitte respons. Jeg satt og forsøkte å samle trådene i det hun hadde fortalt over de siste årene. Om hun kunne bære på en ubearbeidet sorg? Hun trodde ikke det. Men hva om vi fikk en 37

38 psykolog jeg kjente til å bli med i en time? Men hun var da ingen psykiatrisk pasient! Nei, men nå var det jeg som trengte hjelp for å komme videre. Det var greit. Kanskje han kunne finne ut hva slags person hun var. Bjørn Angvik og jeg var enige om én eneste ting før vi startet opp: Vi gir fra oss kontroll og ser hva som skjer, vel vitende om at den som har skoen på, vet hvor den trykker. Kanskje vi kunne hjelpe til med å få løsnet lissene? Vi satte av en klokketime. Vi anså hverandre som co-terapeuter. Anna kom. Timen brukte hun til å fortelle et konsentrat av erfaringene sine så langt. Hun kom igjen etter noen uker og fortsatte høyttenkningen sin. Begge ganger ble hun utfordret på egne utsagn og måtte presisere seg fram til en tydelighet både for seg selv og for oss. Den tredje timen var hun ikke til å kjenne igjen. Hun kom rak i ryggen og lett til beins, med frisk hudfarge, åpent blikk og ikke antydning til tung pust. Vi fikk nok litt hakeslepp, vi terapeutene, og sa bare fortell! Og det gjorde hun, om hvordan hun bevisst hadde tenkt at nå fikk hun gripe sjansen og kjenne etter i eget liv. Jeg hadde antydet sorg. Og det var jo det hun bar på. Mye sorg over at hun fikk altfor mye ansvar tidlig i livet med syk mor og syk søster og en far som nok ikke hadde støttet henne så mye som hun hadde ønsket å huske at han gjorde. Hun hadde stått på for alle andre hele livet, men ikke blitt ivaretatt selv. Det var mye sorg som måtte få utløp da hun etter hvert greide å gå turer i skogen. Mange tårer og mye sinne. Hun hadde sluttet med blodtrykksmedisinene. Blodtrykket var helt normalt hun hadde sjekket det på jobben (arbeid i helsevesenet). Hun brukte ikke tabletter verken for søvn, nerver, depresjon eller smerter. Ikke hadde hun hatt noen infeksjoner heller. Forebyggende medisin for astma hadde hun fortsatt med, men trodde kanskje ikke hun trengte dem heller. Og sist torsdag ble hun plutselig klar over at hun ikke hadde vondt i kroppen lenger. Også etter alle disse årene! Var det ikke fibromyalgi vi hadde kalt det? Nå ville hun prøve seg i jobb igjen. Endring av praksis Bjørn Angvik og jeg var ikke vant til en slik dramatisk tilfriskning hos pasienter og så etter bare to klokketimer! Så de pasientene jeg følte at jeg ikke kunne hjelpe godt fikk heretter forespørsel om Bjørn Angvik kunne få bli med et par - tre ganger i møtene våre. Etter fire år hadde vi samarbeidet med 30 personer. Alle gjorde noen viktige valg i livene sine underveis, og mange karakteriserte seg selv som friske. To til fire samtaler var alt de trengte. Og dette var altså pasienter som hadde gått hos meg «Jeg hadde antydet sorg. Og det var jo det hun bar på.» i lang tid og hvor jeg hadde følt at jeg kom til kort. Parallelt med de gode erfaringene vi gjorde gjennom dette, endret jeg min egen praksis. Timelisten forandret jeg slik at jeg hver dag hadde muligheter for to litt lengre konsultasjoner, såkalte dobbeltimer eller samtaletimer: nummer to om morgenen og den første etter lunsj. Og i stedet for å ha et ideal om raskest mulig diagnose, sa jeg til meg selv at still åpen!. Enhver pasient ble ønsket velkommen med en eller annen gest som jeg håpet ville si dem at plassen er din. Så satt jeg rett overfor vedkommende, søkte øyenkontakt og avbrøt ikke underveis i fortellingene. Jeg holdt meg altså ikke fast i tastaturet og lette etter pasienten i skjermen. Vivian Var i årsalderen og var sjelden hos lege. Nå hadde hun fått en akutt-time pga. brystsmerter. Hmm, ung kvinne, frisk familie, brystsmerter det smaker av muskelspenninger og ikke noe med hjertet i alle fall. Men til side med mine fordommer, still åpen, tenkte jeg. Så jeg ga henne plassen og lyttet til fortellingen. Nå var hun redd, hun trodde hun hadde fått kreft, - det var nesten så hun ikke våget å si ordet og holdt hånden for munnen. Hun hadde så sterke smerter i begge brystene, og verst var det om natta. Hun kunne ikke ha armene inntil kroppen, så ømme var puppene. På mange måter lignet det smertene like før melka kommer like etter en fødsel. Om jeg forsto? Joda. Tømningsrefleksen. Nå ville hun ha en mammografi og en senkning i alle fall. Vi ble sittende og se på hverandre. Så fornemmer jeg at hun ikke ser på meg lenger, selv om blikket er rettet mot meg. Det er som hun ser et annet sted. Og jeg tenker at hold munn, her foregår det noe viktig antagelig! Så kommer det: Nå husker hun når det startet. Om jeg hadde sett disse forferdelige TV-bildene fra Kosovokrigen, barna, kvinnene, de gamle. (Dette var i 1999.) Grusomt. Og hun ville så gjerne kunnet hjelpe. Men hvordan skulle det være mulig 38

39 her hun satt med små barn langt mot nord? En lang pause igjen. Så kommer et resonnement som imponerte meg: Hun som kvinne ønsker å hjelpe hvordan hjelper kvinner? jo, ofte med mat og hva er mer kvinnelig mat enn brystmelk? Men kan kroppen min virkelig reagere slik? Hun hadde jo tenkt på egne barn, hvor heldige de var som vokste opp i fredlige Norge. Etter nok en pause i samtalen ler hun: dette er ikke kreft. Jeg ser det nå. Men om jeg ville undersøke henne helt for sikkerhets skyld? Ingen knuter, og hun forlater kontoret etter minutter og blir kvitt smertene i løpet av et par dager. Ingen senkning og ingen mammografi. Hun hadde funnet en følgeriktighet. En gang tidligere trengte hun også bare en eneste konsultasjon for å komme ut av en stor plage, den gangen angst for å kjøre bil. Hun fikk reflektere over egen situasjon og ble utfordret til tydelighet for både seg selv og meg. Og det var mange flere Ved å stille åpen for fortellingene og ikke avbryte med egne spørsmål før det hele var uttømt og litt til, så erfarte jeg at det ikke tok lang tid, tvert om. Folk har jo tenkt mye før de går til legen. Det gjelder at de kan få være i sin egen fortelling og legge alle kort på bordet, som Vivian sa ved en seinere anledning. Så kunne det være aktuelt å utfordre fortellingene, at pasientene fikk søke seg fram til det som kanskje smertet aller mest. Og da hendte det rett så ofte at det kom helt andre beretninger etter hvert, fortellinger som kanskje aldri hadde fått ord, enten fordi de ikke hadde ord, det var kanskje heller ingen å fortelle til eller at de man snakket med ikke ville høre eller tro på det de hørte. Følgen ble at Jeg brukte nok litt lenger tid «Jeg blir rammet av noe jeg ikke er forberedt på, en godhet for denne verstingen, et menneskelig fellesskap i en sårbarhet som vi alle har, et grunnleggende behov for å bli tatt imot.» på hver pasient sammenlignet med tidligere, men ventetiden i praksisen gikk ned fra seks til to uker over noen måneder. Folk trengte mindre kontakt rett og slett. Jeg tok færre prøver, henviste sjeldnere til sykehuset, og mange medisiner ble satt til side. Og jeg selv gikk over fra å være en dypt frustrert lege til å glede meg til hver arbeidsdag. Dette var spennende! Dem vi ikke liker Hva med dem vi som leger strever med å møte? Jeg må fortelle om Nilsen. Han er diger! Og han er ikke god. Har han helt litt innpå, er det aktuelt for folk å gå over på den andre siden av gata. Flere koner og samboere har forlatt ham, og barna har han ikke besøksrett til lenger. Han er en dyktig håndverker og har mye å gjøre også i det svarte markedet. Jeg har kjent ham i mange, mange år. Ryggen har vært verst og umulig å lindre mange ganger på tross av både sykemeldinger og maksimal innsats fra spesialisthelsetjenesten. Nå er han innom igjen. Det kommer en iskulde inn i rommet med Nilsen, den kjennes i hele meg. Om blikk kunne drepe. Denne dagen setter jeg meg rett overfor ham og søker blikkontakt for første gang. Han har omsider greid å komme seg ned i pasientstolen, svetten renner og han er rødflammet i ansiktet og på halsen. Denne jævla ryggen. Og dette jævla helsevesenet som ikke kan hjelpe ham. Nå må han i all fall få en sykemelding. Nylig har det nådd meg at han har skrytt i fylla over hvor lett det er å lure disse dumme doktorene. Men dette til side. Møt ham åpent, tenker jeg. Plutselig er det som jeg ser et helt liv foran meg, et liv jeg ikke kjenner - fordi jeg aldri har interessert meg for det. Hvem er Nilsen? Hvordan hadde han det som barn? Jeg blir rammet av noe jeg ikke er forberedt på, en godhet for denne verstingen, et menneskelig fellesskap i en sårbarhet som vi alle har, et grunnleggende behov for å bli tatt imot. Slike tanker raser gjennom hodet mitt der og da i løpet av et lite sekund. Noe skjer. Nilsen senker skuldrene, han glir dypere ned i stolen, slipper pusten, tårene renner. Han er så redd! Samboeren har forlatt ham, det er hun som eier leiligheten. Jobben i firmaet er gått fløyten. Fylla. Og det aller verste: Han holdt på å drepe en mann i helga, det var nære på. Isen var smeltet. Forskning Det ble etter noen år klart for meg at jeg måtte prøve å forstå mer av de radikale endringene som skjedde i praksisen min. Det første jeg ville ta fatt på var å utfordre den faglige forståelsen. Kunne det være en nærmere tilknytning mellom livserfaringen og utviklingen av sykdom? Jeg hadde fått et allmennpraktikerstipend ved universitetet i Oslo. 39

40 Men akademiets ideer om prosjektoppbygging kjentes ikke relevant. Så fikk jeg tanken om å gjøre en reise, en konkret tilbakereise sammen med en pasient. Det var en mann i slutten av 40-årene som hadde en rekke helseplager, som urinsyregikt og astma, migrene, høyt blodtrykk og fedme med begynnende diabetes, periodevis knuterosen og en dyp fortvilelse inntil et ønske om å gå opp i kosmos. «Hva i møtet mellom pasient og lege er det vesentlige for at en konsultasjon skal bli helsefremmende? Og hva kan være destruktivt?» Jeg har kalt ham Birger. Trekantsamtale med Bjørn Angvik hadde hjulpet ham ut av voldsomme mareritt, men fortsatt var han svært sliten og nedkjørt uten helt å kunne skjønne hvorfor. Hva om vi gjorde en reise tilbake til hjemplassen han hadde rømt fra nær 30 år tidligere? Det ante meg noen fortellinger om en oppvekst som ikke hadde vært så grei som han kanskje forsøkte å fortelle i samtalene på kontoret. Han takket ja. Og jeg fikk anledning til å bli med ham tilbake til en livsfortelling så destruktiv og mager på omsorg og stimulans. Han fant seg selv igjen i terrenget, enten det var nede i fjæra eller oppe i fjellet, om det var lyder og lukter eller lysforholdene gjennom døgnet. Et vell av fortellinger fikk ord for første gang. Han fikk godhet for smårollingen som var budt så magre kår. Han stampet foten i bakken og bannet og ble forskrekket umiddelbart. Han pleide da ikke å banne. Men foreldrene skulle ikke hatt barn, de evnet nok verken å respektere ham eller nære ham på noen måte. Nei, farlige hadde de vært for ham. Det gikk mot vinter da vi gjestet bygda hans. Men selv gikk han inn i en ny vår. Han fikk satt av seg en svært tung bør i hjembygda. I stedet begynte han å fylle seg selv helt til fingertuppene. Og i forlengelsen svinger han nå penslene. Fra å oppfatte seg selv som et svart skjørt som kan brukes ved alle anledninger eller 40

41 en dørmatte som andre kan tråkke skitten av på, er han nå en habil bildende kunstner. Og astmaen? Begynner det å kile i halsen, så tenker han: Hva står jeg nå oppe i? Er det noen som vil spise på meg? Et nei jeg skulle ha sagt? Han er sitt eget kriseteam, som han uttrykker det. Og de øvrige lidelsene? Han karakteriserer seg selv som frisk. Han er helt klar på at kroppen hans sier ifra på flere måter når det kjerver seg til i livet. Tilbakereisen og beretningene underveis er spennende. Ikke minst hvilken logikk eller følgeriktighet han selv ser etter hvert som ulike symptomer og plager melder seg underveis i terrenget. Dette kan studeres nærmere i boka Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege. Tilbakereisen utgjør en stor del av feltarbeidet mitt. Krenkelseserfaringer er ingen dødsdom I dag, mange år seinere, er det rikelig med dokumentasjon på at livserfaringen har stor betydning for sykdomsutvikling. Noen av dere kjenner kanskje den store studien som ledes av Vincent Felitti: ACE-studien, Adverse childhood experiences (3), hvor voksne mennesker er spurt om negative barndomserfaringer. Forskerne kan til fulle vise hvordan krenkelse gjør krank, og hvordan dette er langt mer bestemmende for helsa som voksen enn noen av de tradisjonelle risikofaktorene som medisinfaget forholder seg til. Det må også nevnes at professor i allmennmedisin i Norge, Anna Luise Kirkengen, har gjort og gjør et betydelig arbeid nettopp i forhold til sammenhengen mellom krenkelseserfaringer og utvikling av sykdom. En av hennes bøker har tittelen Hvordan krenkede barn blir syke voksne (4). Den er lesverdig. Men, som nevnt ovenfor: krenkelseserfaringer er ingen dødsdom. Om helsevesenet evner etter hvert å møte de skambelagte, skyldtyngende, unevnelige, tabubelagte, rystende fortellingene på en faglig og menneskelig adekvat måte, så er det en vei ut i våren og sommeren, som for Birger. Til håp og livsglede for krenkede, til besparelser for helsevesenet og samfunnet. Men hva må til? I annen del av mitt feltarbeid hadde jeg samtaler med 13 av mine tidligere pasienter. Mitt forskningsspørsmål var ganske enkelt: Hva i møtet mellom pasient og lege er det vesentlige for at en konsultasjon skal bli helsefremmende? Og hva kan være destruktivt? Det var det hele. Jeg fikk mange svar på hva de syntes var vesentlig. Alle var innom betydningen av å få tid nok, - ikke et visst antall minutter, men et tidsrom - slik at de både kunne få legge alle kort på bordet og dessuten bli utfordret av legen på sin egen framstilling, få reflektere jevnbyrdig med doktoren. De måtte altså bli både sett som hele mennesker, bli lyttet til og bli tatt på alvor. Og det måtte ikke være noen begrensninger i temavalg. Også skambelagte emner måtte kunne få muligheter til å få ord kanskje for første gang om legen hadde et åpent sinn og ikke vek unna. De ønsket å møte et menneske, en person som var autentisk, som våget å vise hvem de selv var, men uten å bli privat. Menneske først, så lege. De måtte føle seg trygge på at legen ville dem vel, altså hadde et genuint engasjement i dette at det måtte gå bra med pasienten. To livsfortellinger møtes - i konsultasjonen. Vi bruker oss selv enten vi vil det eller ikke. Og det går an å bruke seg selv konstruktivt og deltakende. Vi er skolert inn i en tenkning som fortsatt tror på muligheten av en objektiv posisjon. Faget medisin tok ikke et oppgjør med positivismen på 1970-tallet, slik andre fagdisipliner i universitetene gjorde. Troen på at vitenskapen ville gi de sikre og sanne svarene står fortsatt ved lag. Reduksjonister er vi også. Jo dypere i materien, desto mer sjanse for å finne disse svarene. Men så mistet vi kanskje oversikten, helheten, livet vårt som en fortelling og med mening. I dag vet vi at kartleggingen av menneskets genom ikke ga oss alle svarene på hva sykdom kan være. Til det er vi blitt forstyrret av at genene faktisk kan endre sin ekspresjon, men også sin oppbygning under påvirkning av levd liv. Å ha en varselstrekant framme 24 timer i døgnet, - slik lille Silje erfarte gjennom oppveksten det gir faktisk muligheter for endringer i kromosomene, - mikroskopisk viser de et flosset utseende, en forstyrrelse i telomerene. Om stressnivået er høyt, blir telomerene kortere enn de ellers ville ha blitt ved hver celledeling. Altså at aldringstempoet øker og faren for kreft og andre sykdommer tiltar. (5;6) I tillegg er det jo også oppdaget flere hypermobile, instabile områder i genene, som også gir endringer. Vårt arvemateriale er kort og godt påvirkelig av hvordan livet forløper. Det er også kommet mye god forskning i det siste hvor man har studert sammenhenger mellom livserfaringen og den såkalte HPA-aksen, altså samspillet mellom hypothalamus sentralt i hjernen, hjernevedhenget og binyrene. Om det fyres i denne hovedveien hele døgnet, altså 41

42 dette med varseltrekanten som står der hele tiden, så ser det ut til at hele vårt forsvarsapparat utmattes. Døgnvariasjonene i stresshormoner uteblir. Og da er vi mindre i stand til å bevare helsa, rett og slett forsvare oss. Betennelser (inflammasjoner) kan bli følgen, noe som ser ut til å være sentralt i mange av de store folkesykdommene i vår tid. Dette må få store konsekvenser for medisinen som fag, oss leger som profesjonelle, og helsevesenets oppbygning. Da nytter det ikke lenger med ett system for såkalte kroppslige plager og ett for såkalt psykisk sykdom. Det er passé vi er én, ikke delt i to. Og vi bærer med oss erfaringene våre som kropper, noe filosofen Merleau- Ponty har beskrevet så flott (7). Og i konsultasjonen er det to livsfortellinger som støter på hverandre. Og da må vi vite hvem vi selv er, vi som er terapeuter. Om vi ikke er vår egen livsfortelling bevisst, kan vi komme til å hindre at det kommer fram som kunne ha brakt pasienten helheten tilbake. En skulderbevegelse, et blikk som viker, et tastatur å holde fast i det er mange signaler som kan si en pasient at gå ikke videre nå. Legen tåler ikke å høre mer. Stakittgjerdet Vårt private liv kan vi tenke oss innenfor et imaginært stakittgjerde. I dette er det en port som bare kan åpnes fra innsiden. Alle og enhver skal ikke innenfor dette gjerdet. Her er det viktig at vi selv inviterer dem vi ønsker innenfor. Ikke alle mennesker har fått anledning til å utvikle en slik liten privat hage med et gjerde omkring. Tvert om så har de erfart at menneskene enten har sprengt opp porten eller hoppet over gjerdet. Det er en krenkelse av en persons integritet. Det er ikke rart at jeg får trøbbel med pusten når alle menneskene ligger oppå brystkassen min, sa Eva i prosjektet mitt. Som terapeuter må vi ha en bevissthet om vår egen private sfære. Vi må gå utenfor denne, ut gjennom porten, og der ute møte pasienten i det jeg har kalt det skapende mellomrommet. Pasienten må også respekteres for deres stakittgjerde, altså at de selv må velge tematikk og framdrift i samtaler med hjelpeapparatet. Kanskje har ikke pasienten fått erfare respekt for egen hage altså at menneskene har gått helt inn uten å be om lov. Dette er det viktig at terapeuten søker klarhet i for ikke selv å komme til å krenke den andre i samtalen. Vi søker en personlig relasjon i møtet med pasienter, ikke en privat. Emmanuel Levinas Tidsrammen for foredraget mitt på kongressen Svart på hvitt ble noe amputert underveis. Derfor ble det ikke anledning til å omtale en vesentlig filosof i forbindelse med foredraget. Selvstudium anbefales! (9, 10, 11) Filosofien før Levinas kjente tre veier til den Annen: Analogien, sympatien og empatien. Men det var filosofens veier, den Annen var i hans forestillinger. Det som skjer med Levinas er at den Annen kommer til ham, han rammes av den Annen. Denne hendelsen er fundamentaletikkens grunn (Sitat Asbjørn Aarnes 2007). Det skjedde noe med Nilsen og det skjedde noe med meg som viste til et fellesskap eldre enn fjellene. «Vi må gå utenfor denne, ut gjennom porten, og der ute møte pasienten i det jeg har kalt det skapende mellomrommet.» 42

43 Referanseliste (1) Berg E. Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege. Oslo: Gyldendal Akademisk; (2) Løgstrup KE. Den etiske fordring. Oslo: J.W.Cappelens Forlag AS; (3) Felitti V. ACE-studien: Ref Type: Data File (4) Kirkengen AL. Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget; (5) Epel ES, Blackburn EH, Lin J, Dhabhar FS, Adler NE, Morrow JD, Cawthon RM. Accelerated telomere shortening in response to life stress. Proc Natl Acad Sci U S A 2004 Dec 7;101(49): (6) Epel ES, Lin J, Wilhelm FH, Wolkowitz OM, Cawthon R, Adler NE, et al. Cell aging in relation to stress arousal and cardiovascular disease risk factors. Psychoneuroendocrinology 2006 Apr;31(3): (7) Merleau-Ponty M. Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax Forlag AS; (9) Levinas E. Den Annens humanisme. Oslo: Aschehoug, Thorleif Dahls kulturbibliotek; (10) Levinas E. Etik og uendelighed. København: Hans Reitzels Forlag AS; (11) Levinas E. Fænomenologi og etik. København: Gyldendal; Red. anm: Du kan lese mer i boken Det skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege. I denne boken beskriver Eli Berg den spennende reisen hun har gjort fra frustrert allmennlege til engasjert forsker og foredragsholder. Da hun plasserte pasienten selv og livshistorien i sentrum, ble jobben som lege så mye lettere og så mye mer interessant. 43

44 44

45 En skigard! Vi trenger alle en skigard men hvor skal den stå? Et vern mot det onde, en frihet til det gode. Hvem kan du stole på? Hvem vil forstå deg? Spørsmål, spørsmål? Hvem kan gi svar? Din skigard har en grind. der ikke alle slipper inn. Respekt for andres grenser er det ikke alle som enser. Det kan gå dager og år, med smerte og sår. Smerten tapper din kropp, og du er nær ved å gi opp. Kanskje bærer du på sår, møtt noen som ikke forstår. Som ikke godtok et nei, men såret og krenket deg. Skigard og stengt grind. Slipper ingen andre inn. Ingen ser din smerte, og uroen i ditt hjerte. Du smelte grinden igjen, du slapp ingen inn. Bare kaos og forvirring I hele kroppen din. I et trygt landskap kan du åpne litt opp. Du hører ditt stopp, gir respekt for den du er. Skigard med grind på gløtt, en solstråle slipper inn. Nok til å varme ditt hjerte, så noen ser din smerte Anne Lise 26. juli 2006 Foto: Scanpix 45

46 Min dag på Kongressen Svart på hvitt om incest k Av Anne-Grethe Herland 46

47 Torsdag 16. oktober satte jeg meg på toget fra Darbu. Magen var ganske urolig. Dette var en viktig dag for meg. En dag jeg hadde sett frem til med både redsel og håp. I vår leste jeg i nyhetsbrevet fra støttesenteret, og der stod det at de søkte brukere som kunne stå frem med sin historie på kongressen. Skal skal ikke tenkte jeg en god stund før jeg bestemte meg, men fant etter hvert ut at dette ville jeg. Jeg vil formidle min historie slik jeg opplevde den. Jeg fikk kontakt med Amina, og hun både støttet og oppmuntret, men gav meg hele tiden følelsen av at jeg kunne trekke meg når som helst uten skam dersom det likevel skulle bli for tøft. To ganger var jeg på støttesenteret og hadde leseprøve med Amina og Hanne som tilhørere. Det trygget meg ytterligere. Likevel var jeg ganske nervøs når dagen plutselig var der. Jeg valgte å få med meg hele kongressen fra klokken ti. Det var godt å være tilhører også. Det er så bra og gjør meg glad at folk våger å se problematikken i øynene og reiser til en slik kongress for å lytte og lære. Jeg føler og tror at det ikke bare er viktig for fagpersoner, men også for de utsatte. Det viser at folk faktisk bryr seg. Noe de aller fleste utsatte har erfart det stikk motsatte av. De har følt at folk vender problemet ryggen. Ikke våger eller vil se det som faktisk skjer. Og de som gjør det aller mest er jo som oftest den nærmeste familie. Det verste er når mor ikke ser eller far dersom mor er overgriperen. Det sårer dypt og lager store sår i et barnesinn. Min historie er bare en av så alt for mange. Jeg kan ennå kjenne på ensomheten og følelsen av og være annerledes, men jeg vet nå at jeg har steder å gå og mennesker jeg kan snakke med om dette som for mange ennå er tabubelagt. Nå vet jeg at jeg ikke er den eneste, i motsetning til da jeg var barn og trodde at det bare var jeg som opplevde overgrep. Det var store nerver i sving rett før jeg skulle opp til talerstolen, men da jeg først hadde kommet frem til mikrofonen og begynt å snakke kjentes det bedre, selv om jeg syntes det ble litt vanskelig å se utover i salen på alle menneskene. Kongressen ble for meg en veldig sterk opplevelse. Etter å ha fremført min historie kom det folk bort og takket. Jeg ble veldig rørt, og en av kvinnene i salen, som jeg var så heldig å få sitte ved siden av, ga meg en liten lapp med noen veldig sterke ord. Den kommer jeg til å ta godt vare på. Støtten fra Amina og Hanne betydde også utrolig mye, og jeg var glad for anerkjennelsen de gav meg både før og etter et jeg hadde vært oppe ved talerstolen. Etter at kongressen var ferdig møtte jeg en kvinne på toalettet. Hun ga meg ros for at jeg våget å stå frem, og vi pratet litt sammen. Kvinnen fortalte at hun var mor til utsatte barn, og at hun skulle støtte dem i en rettssak. Vi gråt litt begge to. Jeg skjønner at det må være tøft å være mor og syntes det var så flott å høre at hun brydde seg og stod sterkt ved barnas side. At hun våget å stå i det vonde sammen med barna sine. Det er langt fra alle som klarer eller vil det. Etter kongressen kjente jeg meg ganske sårbar, og det var jeg i noen dager etterpå. Temmelig følsom rett og slett, men det må være lov, og det må være greit. Det er mye vi trenger å rense ut av systemet vi utsatte. Det er jo på den måten vi heles. 47

48 Bearbeiding k Begrepet bearbeiding på SMI Oslo er forbundet med den prosessen de utsatte er igjennom når de jobber med sin egen historie. I neste nummer av Ikke Stikka er tema Bearbeiding og jeg vil beskrive dette temaet mer inngående i dette nummeret. Der vil også tegningene som ble vist under foredraget bli publisert. I denne artikkelen vil begrepet ha en mer omfattende tolkning. Jeg vil sette søkelyset på hvilket stort samfunns- og individuelt problem incest er. Av Kine Pretorius, seniorkonsulent ved Støttesenter mot Incest Oslo, utdannet barnevernpedagog og sexologisk rådgiver. Foto: Scanpix, sxc.hu og hanne køllersen w MAske: Carina falch Det er mye som må bearbeides når det gjelder incest og seksuelle overgrep mot barn, og det er på mange nivåer. Politikere og de bevilgende myndigheter må bearbeides slik at de prioriterer dette samfunnsproblemet i en mye større grad enn de hittil har gjort. Allmennbefolkningen må bearbeides gjennom å spre kunnskap om hva incest er, spesielt for å forebygge mot incest i fremtiden. Alle som jobber med barn og unge må bearbeides slik at de får verktøy til å se, og trygghet til å ta ansvar. Hjelpere i det offentlige og private hjelpeapparat trenger å bearbeides, slik at de kan se at de ikke står alene om disse vanskelige problemstillingene. De trenger kunnskap, arenaer og tid for å samarbeide på tvers av faggrupper og ikke minst et konstruktivt samarbeide med incestutsatte. Rettsapparatet trenger å bearbeides for å øke barns rettsikkerhet her i landet. Sist men ikke minst må de incestutsatte selv få økonomisk trygghet og en terapeutisk mulighet til å bearbeide sin historie. Incest er fortsatt et stort tabu og det er fortsatt alvorlig underkommunisert. Fristelsen til å la incest ligge ubearbeidet, og forsøke å se fremover blir stor både for den utsatte og de rundt. Marianne Lind sa i sitt foredrag at når vi først aksepterer det som skjer, kan endring skje. Hun satte fokus på at incest har kunnet foregå under dekke av privatlivets fred. Og jeg stiller spørsmålet: Hvem sitt privatliv verner vi om, og hvordan er privatlivets fred for et barn som vokser opp med incestovergrep? Vi vet at det nytter om vi sammen bryr oss om hele den komplekse incestproblematikken fra individtil samfunnsnivå. Anna Luise Kirkengen gjorde det klart i sitt foredrag at forskning viser at krenkede barn blir syke voksne, med fare for uventet og tidlig død. Det å gå i alarmberedskap 24 timer i døgnet som mange incestutsatte gjør, og ikke vite når neste fare dukker opp, påvirker et menneske helt ned på cellenivå og kan resultere i mange forskjellige lidelser. Jeg hadde en venninne en gang som døde en alt for tidlig og uventet død 27 år gammel. Hun hadde vært utsatt for incest av sin far fra hun var liten, og levde fortsatt i overgrep da jeg møtte henne som 24 åring. Hun bodde fremdeles hjemme med far. Etter at jeg fikk innblikk i hennes hemmelighet ble jeg veldig opptatt av at hun skulle komme seg bort hjemmefra. Jeg ordnet det sånn at hun flyttet hjem til oss i en leilighet vi leide ut. Hun fortalte at hun hadde tatt flere aborter opp gjennom ungdomsårene. Hun elsket barn, men kunne ikke ta de imot fordi det var hennes egen far som hadde gjort henne gravid. Hun begynte det store arbeidet med å prøve å stable seg selv på plass igjen, hun slet og hadde noen opphold på en psykiatrisk avdeling. Hennes mor 48

49 49

50 «Det er mange forskjellige masker incestutsatte skjuler seg bak.» 50

51 ble plutselig syk og døde av kreft. Min venninne klarte ikke å se sin far stå alene i en slik situasjon, så hun dro hjem til han innimellom, og overgrepne fortsatte. En uke før jeg fant henne død for egen hånd, tok hun igjen abort etter en uønsket graviditet med sin far. Jeg visste om det som hadde skjedd, enda klarte jeg ikke å gjøre noe med det. Etter den verste sorgen, fortvilelsen og skyldfølelsen hadde gitt seg, fikk jeg enormt med styrke og pågangsmot til å jobbe med å motarbeide incest. Ingen barn, unge eller voksne burde oppleve noe sånt som min venninne gjorde. Det er meg det er noe galt med Det er kanskje ikke så vanskelig å tenke seg at incestutsatte kan bli lei seg, sinte og frustrerte over det som har hendt dem. Det er vanskelig å se et menneske gråte over tid uten å føle trang til å hjelpe. Dessverre er det få som vil være mottaker av sinnet som kommer i kjølvannet av overgrep. Derfor kan den utsatte la det gå utover seg selv i selvdestruktive handlinger. Dette kan lede til ulike psykiatriske diagnoser i stedet for å se på disse handlingene som naturlige menneskelige reaksjoner på en traumatisk opplevelse og uverdig behandling. Er man fryktelig lei seg over tid og ikke makter å se noe lys i tunnelen, kan diagnosen bli depressiv og eventuelt suicidal. Svinger man mellom å være trist og utagerende, som kanskje skyldes sorg, sinne og frustrasjon, kan diagnosen bipolar lidelse stemme. Det å være psykotisk kan være svært skremmende både for den det gjelder og de som er rundt. Min erfaring er at det i stor grad for den psykotiske dreier seg om frykt for invasjon, som også kan komme til utrykk i aggresjon og selvutsletting. Dette kan rime med de erfaringene incestutsatte har. Jeg har full forståelse for at mange incestutsatte passer inn i psykiatriske diagnoser gjennom sin adferd og tankemønstre. Det er ikke så rart etter det de har opplevd. Det jeg ikke liker er at gjennom å få alvorlige psykiatriske diagnoser kommer svært ofte de incestutsatte til den konklusjonen de allerede har levd med siden overgrepene startet: Det er meg det er noe galt med. Noen blir diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Denne henspeiler på at den utsatte er påført et tidligere traume som trenger å bearbeides. Denne diagnosen kan oppleves som mindre belastende for den utsatte. Gjennom bearbeiding kan mange incestutsatte få større innsikt i seg selv og sine reaksjonsmønstre. Ved å se hva som skjedde og hvordan de ble behandlet som barn både av overgriper og de som var rundt kan deres reaksjonsmønstre gi mening. For hjelpere tror jeg det er svært lærerikt å våge å lytte til de historiene incestutsatte forteller. Da blir det som oftest klarere for de fleste hvorfor akkurat de overlevelsesstrategiene har blitt brukt. De nyttige og viktige overlevelsesstrategiene incestutsatte bruker som barn kan utvikle seg til vanskelige og plagsomme senvirkninger som voksen, om ikke den utsatte forstår sammenhengen. Eli Berg ga oss en flott beskrivelse av hvor viktig og riktig hun synes det er å lytte til og se pasientene. Det å bruke noe ekstra tid innledningsvis viste seg for henne å gi positive tidsbesparende effekter etter hvert. Hva kan gjøres Jeg kan ikke forstå at ikke både hjelpere og andre bare løper etter dere og spør: Hva er det dere trenger? Når dere har blitt behandlet så dårlig av noen dere hadde tillit til som barn. (Trond Viggo Torgersen på en temakveld ved SMI Oslo) Mye av kjernen i det som kom frem på kongressen Svart på hvitt om Incest kan kanskje oppsummeres i noe så kort og enkelt som det Trond Viggo sier her. Hadde dette vært virkeligheten for alle som opplevde å bli alvorlig krenket, hadde nok mange hatt det annerledes. Han setter fokus på to særdeles viktige ting i sin korte refleksjon. Dialog med den utsatte, hvor den utsatte selv får definere behovene sine, og samfunnets ansvar for å bidra til å rette opp den urett som incestutsatte har lidd. Det er mange forskjellige masker incestutsatte skjuler seg bak. De kan for eksempel være tøffe, snille eller usynlige. Med mer kunnskap om disse forskjellige maskene og adferd barn kan vise som utsettes for overgrep, er det større sannsynlighet for at voksne kan oppfatte hva som skjer og våger å ta ansvar. Kunnskap gir trygghet. Om vi våger å gi barna et verktøy slik at det blir lettere å fortelle hva som skjer eller har skjedd med dem kan mange få hjelp tidligere. Stikkorende er: mer kunnskap, mer ansvar, mer samarbeid, mer tid. Til alle dere som bryr dere så mye at dere leser dette: Om du er incestutsatt, hjelper, pårørende, student, politiker, offentlig ansatt, eller bare en som bryr deg. Du kan bli en av de viktige personene for et eller mange incestutsatte barn, ungdom eller voksne. Det nytter å bry seg :-) 51

52 5 på kongressen Av M.K w Foto: M.K. Anvor Rossow, tannlege ved TAKO senteret. Anvor forteller at hun er på kongressen fordi hun jobber med opplysning ut mot tannhelsetjenesten. Hun ønsker å lære mer om gruppen incestutsatte fordi TAKO senteret jobber med barn som har vært utsatt. Som yrkesgruppe er det viktig å høre fra de utsatte selv for å forstå hva dette er og hva som skjer med den som blir utsatt. Rossow sier hun har lært mye og fått et godt faglig utbytte ved å delta på kongressen. Hun er imponert over innlederne på kongressen og deres høye faglige nivå. Hun har fått mye ny kunnskap som hun skal ta md tilbake til egen faggruppe. En annen verdi av kongressen er å knytte tverrfaglige bånd, møte andre som står midt oppe i en vanskelig prosess med å sende ut en bekymringsmelding for første gang. Det er skummelt den første gangen å sende ut en bekymring, det kan da være en stor hjelp å snakke med noen som har erfaring fra å gjøre det. Bente Arnesen, byråkrat fra Helse- og Velferdsetaten i Oslo kommune. Arnesen har fulgt SMI siden de startet opp sitt arbeid i Oslo og husker godt tilbake til det første 8. Mars toget. Arnesen jobber med tilskuddsordningene til SMM (støttesenteret for menn) og SMI i Oslo. En jobb hun har ved siden av det å være ansatt som rådgiver for rådet for funksjonshemmede i samme kommune. Hennes ansvar er å forvalte midlene som kommer fra Staten og kommunen. Hun er på kongressen i kraft av sin stilling, og hun er imponert over det høye faglige nivået på foredragsholdere og foredrag. Hun syntes hun har lært mye som hun kan bruke i jobben, men også personlig og i det private. Kristi Jøndahl, fra BRIS (Buskerud Regionens Incest Senter). Hun er utdannet samtaleterapeut og arbeider med incestutsatte. I dag er hun med på kongressen og representerer BRIS i Drammen. Hun er imponert over opplegget og de gode foredragsholderne. Spesielt vil hun trekke frem Anna Luise Kirkengen sitt innlegg og Marianne Lind som satte ord på brukernes tanker og følelser. Det unevnelige og ordløse, det kjennes godt at noen har funnet ord for det. Hun ble overrasket over å finne ut fra Thore Langfeldts innlegg at det finnes så mange kvinnelige overgripere og hvor vanskelig det er å avsløre dem. Kristi Jøndahl er veldig fornøyd med helheten i kongressen og tenker at det vil inspirere henne i det videre arbeidet med de som er blitt belastet med overgrep. 52

53 Maria Andersson, helsesøster ved Grønland Helsestasjon. Hun er her i kraft av sin stilling som helsesøster. Hun håper å få noe fra kongressen som kan gjøre det lettere for henne å ta opp temaet i jobben. Spesielt opplever hun at tema er tabu hos familier med andre kulturelle bakgrunner. Advokat Rikke Lassens innlegg om de juridiske sidene ved det å ikke melde ifra eller plikten som en har å melde ifra, virket styrkende. Det at en har en plikt til å anmelde, og at det er andres plikt å undersøke det faktiske forholdet, gjør det mulig for henne å si fra når hun får mistanke om at her er det noe som ikke er som det skal. Det er lenge siden jeg har deltatt på en kongress med så dyktige og faglig sterke innledere. Det har vært en opplevelse å delta, og begge dagene var like engasjerende. Oppmerksomheten min har ikke flyttet seg til å bli småkludring på arket slik det lett kan bli. Marit Robertsen, Fredrikstad krise- og incestsenter. Hun er her i kraft av sin stilling som miljøarbeider ved Fredrikstad krise- og incestsenter. Hun er glad for den nye inputen som kongressen gir faglig og sosialt. Det er godt å få snakke med andre som jobber med et så viktig tema. Det er også godt å se at så mange viser interesse og bryr seg om å delta. Hun har hørt de fleste foredragsholderne før, men ikke Thore Langfeldt, så hun er litt spent på hans innlegg. Kongressen er veldig engasjerende, og hun ønsker å ta med seg noe fra kongressen som hun kan bruke videre i sin jobb. Slik at hun der kan hjelpe kvinner som har vært utsatt for incest og er i krise, videre i livet. Robertsen vet hvor viktig det er å jobbe med seg selv for å kunne hjelpe andre. Selv har hun tatt et 4 årig deltidsstudie i psykoterapi i Danmark. Og i løpet av den tiden fikk hun jobbet mye med seg selv, noe som nå er til stor hjelp i arbeidet som miljøarbeider. 53

54 En kongress ser dagens lys Av konferansier Taina Berg Utheim w Foto: G.M.B. Da jeg kom tilbake etter permisjon høsten 2007 var planleggingen av kongressen Svart på hvitt om incest i full gang. Jeg må si jeg ble egentlig ganske betenkt da jeg skjønte at senteret med veldig mange nyansatte virkelig mente at det skulle holdes en kongress, og allerede våren Jeg hadde nemlig planleggingen og avviklingen av vår forrige kongress i 2003 klart i bakhodet. Jeg visste hva det krevdes av personalet som var med på å planlegge den kongressen. Et veldig morsomt arbeid, men veldig krevende. Heldigvis ble vi enige om å vente til oktober. Tilbake til høstens kongress. Dette prosjektet ble den nyetablerte informasjonsgruppas første prosjekt, det ble vår baby. Det ble et langt og spennende svangerskap. En tid med masse planlegging, idemyldringer og intense diskusjoner, både blant brukere og personalet, en del sparking kan vi kalle det. Siste skrik, vår inspirerende og dyktige samarbeidspartner, var med i begynnelsen av planleggingen som sparringspartner og inspirator. Det var spennende hvordan programmet til slutt tok form. Og det var så gøy å få positive tilbakemeldinger fra foredragsholdere vi spurte. Ja, dette vil vi være med på! De ville ta del i kongressens forestående fødsel. Onsdag 15. oktober. Plutselig var fødselen i gang! Litt fødselsnerver var det nok. Men sånn skal det jo også være. Selv om jeg skulle være konferansier dag to, på den hvite dagen, hadde jeg nok like mye nerver som Amina som var konferansier den første dagen. Vi skulle jo tross alt føde hele gjengen! Det var flott å se den ene dyktige foredragsholder komme opp på scenen etter den andre. Det var til tider vanskelig å kontrollere tiden, som det også er å kontrollere veene under en fødsel. Men årsaken var jo at alle hadde så mye å bidra med, så mye de ville dele med oss, og det var jo egentlig bare positivt. Som konferansier på den andre dagen fikk jeg en veldig inspirerende dag. Med så utrolig mye spennende fagstoff, og ikke minst erfaringer som jeg har dratt nytte av. Nå er fødselen over. Vi kan puste lettet ut og bare håpe at vi ikke går inn i en fødselsdepresjon. Takk til alle fødselshjelperne som bidro til at alt gikk så bra. Brukere som sto på både før og under kongressen, alle ansatte på SMI, foredragsholdere og andre aktører! Vi kunne ikke klart det uten dere. 54

55 Selvgjort er velgjort :-) Av konferansier Amina Benattou w Foto: Hanne Køllersen Vi i infogruppa brukte en del måneder på å organisere kongressen. Det var en langvarig prosess. Foredragsholdere skulle plukkes ut og arrangementet skulle kvalitetssikres og bindes sammen. Da vi var tilbake på jobb etter sommerferien startet innspurten. Endelig hadde vi alt på plass, men vi manglet fortsatt en konferansier. Først prøvde jeg å få tak i Eli Rygh som er både fagperson og forfatter og et ansikt mange kjenner til. Hun skulle gjerne stilt opp, men hadde andre planer den 15. og 16. oktober. Deretter prøvde jeg Christine Koht. Jeg tenkte med et så alvorlig tema som incest så var det kanskje greit med litt humor, men hun kunne heller ikke de dagene. Hun hadde Blåkors' tv aksjon å forbrede seg til. Etter flere runder for å finne den perfekte konferansier ble kollega Taina og jeg enige om å ta utfordringen selv. Konferansier på en stor kongress. Dette hadde jeg ingen tidligere erfaring med. Og selv om jeg var litt nervøs, er jeg glad for at jeg har fått gjort meg denne nyttige erfaringen. Dette kan jeg veldig gjerne gjøre en gang til. Det har vært innmari gøy og spennende å være med å planlegge et så bra og viktig arrangement. Det er jo alltid hyggelig å lede et arrangement med så viktige saker som det kongressen tok opp. Utsatte barn og unge trenger flere til å tale deres sak, og jeg er stolt av å få være med på det. 55

56 Filmsnuttene Av Hanne Køllersen w Foto: Marius Sørhus Kollegaer på støttesenteret ønsket seg en rød tråd gjennom kongressens to dager. Først ble det foreslått eventyr. Så underholdningsinnslag med dramatisering og dans før Marianne Lind kom med forslaget om å intervjue forskjellige mennesker om de temaene vi på støttesenteret syntes er viktige. Informasjonsgruppa tente veldig på denne ideen, men hvem skulle vi spørre? Det er så mange interessante mennesker der ute. Vil de ha lyst til å stille opp? Interessante mennesker er ofte travle mennesker. De kan neppe stille opp på samme dag og på samme sted. Logistikken ville uten tvil bli en utfordring. Og hvem skal filme? Heldigvis fikk vi tak i en kameramann med fleksibel timeplan, og jeg fikk, etter ikke så rent lite uthaling av tiden, endelig mannet meg opp til å ringe rundt og spørre om noen ville la seg intervjue. Gravid og litt mer emosjonell enn vanlig ble denne oppgaven mer utfordrende enn jeg hadde trodd da jeg først tok på meg oppdraget. Jeg syntes rett og slett det var kjempe skummelt. Plutselig var jeg såååå redd for avvisning. Ikke bare for at de skulle si nei til min forespørsel, men jeg er jo så engasjert i saken at jeg tenkte at jeg blir helt knust hvis ikke alle andre syntes det er like viktig som meg. Men det gikk overraskende bra. Disse travle menneskene var ikke så skumle som jeg trodde, og de hadde lyst til å stille opp. Jeg sendte rundt et formålsbrev etter anbefaling av kameramann Marius der vi gjorde rede for hva vi ønsket med filmsnuttene. Det er en ryddig og oversiktelig måte å tilnærme seg travle mennesker i motsetning til mine iherdige og litt utydelige presentasjoner over telefonen (Geir Borgen måtte på et tidspunkt presisere for meg hele tre ganger at klokken halv ett kommer etter klokken halv tolv da vi skulle gjøre avtale). Resultatet fikk deltagerne se mellom foredragene på kongressen. På grunn av et særdeles tettpakket program fikk vi bare vist en brøkdel av klippene vi hadde. Jeg tror og håper allikevel at de var med på å skape en liten rød tråd, som opprinnelige planlagt. 56

57 Barn fødes inn i relasjoner og sammenhenger på godt og på vondt Nasjonal konferanse Tid: 22. og 23. januar 2009 Sted: Akershus universitetssykehus I samarbeid med: 57

58 God jul fra alle oss ved Støttesenter mot incest Oslo 58

59 Neste nummer av Ikke Stikka': Tema Bearbeiding. Frist for innlevering av materiale: Mail til eller send til SMI Oslo, Pb: 8895 Youngstorget, 0028 Oslo, merk Ikke Stikka. 59