ikke Stikka Tema: SVART PÅ HVITT OM INCEST NR

Transkript

1 ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE NR UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST OSLO Tema: SVART PÅ HVITT OM INCEST 1

2 Innhold Noen ord til ettertanke Av daglig leder Kari Engen Sørensen Dikt: Venteværelse Hva som skjer i kroppen når man blir krenket Av Anna Luise Kirkengen Hva skjer i kroppen når man blir krenket? Av anonym Kvinnelige overgripere Thore Langfeldts foredrag gjengitt av Heidi Andersen Kvinnelige overgripere et tabu ogsås blant incest-utsatt Av Heidi Andersen Juridiske innfallsvinkler til incest Rikke Lassens foredrag gjengitt av Heidi Andersen Inntrykk fra kongressen En bildekavalkade Jeg orker ikke si så mye når mamma er der, jeg må passe på henne. Jeg bør tåle å høre hva min datter har opplevd, men det er så tøft og vanskelig Av Trude Barstad Forebygging av incest og seksuelle overgrep Av Marianne Lind Erfaringer fra et tverretatlig konsultasjonsteam Av Are Evang og Lene Sivertsen Ser du meg doktor? Hører du meg? Av Eli Berg Dikt: Skigard Min dag på kongressen Av Anne-Grethe Herland Bearbeiding Av Kine Pretorius 5 på kongressen Av M.K En kongress ser dagens lys Av Taina Berg Utheim Selvgjort er velgjort Av Amina Benattou Filmsnuttene Av Hanne Køllersen Neste nummer av Ikke Stikka' s. 4 s. 6 s. 8 s. 12 s. 16 s. 18 s. 20 s. 22 s. 24 s. 28 s. 32 s. 34 s. 44 s. 46 s. 48 s. 52 s. 54 s. 55 s. 56 s ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE Redaktør: Hanne Køllersen Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Besøksadresse: Youngstorget 5 (inng. Torggt.) Telefon: Telefaks: Opplag: 5000 Abonnement: Gratis Produksjon/trykk: Network Broking, RK Grafisk ISSN: Layout: Siste Skrik Kommunikasjon

3 Redaktør k Av Hanne Køllersen Kunnskap gir mot til å se og trygghet til å handle er tittelen på NKVTS rapport nr I denne rapporten stilles det spørsmål ved omfanget og kvaliteten på undervisningen ved norske høyskoler. Rapporten dokumenterer at lærere, førskolelærere og barnevernspedagoger ikke føler de har nok kompetanse på området vold og overgrep mot barn. En av hovedmålsetningene til Støttesenter mot Incest Oslo er å synliggjøre og motarbeide de forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder seksuelle overgrep mot barn. 15. og 16. oktober i år skapte vi oss en unik mulighet til å formidle viktig kunnskap til nesten 200 deltagere på kongressen Svart på hvitt om incest. To hele dager om tema incest og de konsekvensene det bærer med seg. Som en del av vår målsetning, jobber vi for at alle skoler og høyskoler i Norge med utdanning innen helse og sosialfag, universiteter med medisinske fag, jus og psykologi osv skal ha tema incest og seksuelle overgrep på studieplanen. Derfor var det svært gledelig at Barneog likestillingsminister Anniken Huitfeldt åpnet kongressen med å trekke frem viktigheten av å få undervisning om incest og seksuelle overgrep inn på skolene i Norge og at dette må settes i system så fort som mulig. Vi er glad for at hun vil være med oss å synliggjøre og motarbeide incest. Den svarte dagen Etter Anniken Huitfeldts offisielle åpning av kongressen tok støttesenterets initiativtager Marianne Lind deltagerne med på en historisk reise tilbake til støttesenterets spede begynnelse. Mye har skjedd siden 1986 da hun og Inger Gilje startet opp med to rom på Grønland. Første foredragsholder var Anna Luise Kirkengen. Hun snakket om hva som skjer i kroppen når man blir krenket. Vold og overgrep ødelegger helt ned på cellenivå og kan føre til somatisk sykdom flere år etter selve overgrepet. Flere studier dokumenterer dette. Den feministiske overgrepsdiskurs inkluderer ikke kvinner fortsatte Thore Langfeldt etter lunsj. I sitt foredrag om kvinnelige overgripere trakk han frem hvor stor forskjell det er i antall dømte kvinnelige overgripere i Norge kontra USA og Storbritannia. I disse landene begås det ikke flere overgrep av kvinner enn i Norge, men flere blir allikevel dømt. Rikke Lassen fremhevet hvor viktig det er at vi lærer ungdom hvor grensene går for seksuell trakassering. Det er tendens blant ungdom i dag med grenseoverskridende atferd som eksempel det å klype og klå. Det er ikke greit å klype en annen i rumpa med mindre de spesielt har gitt tillatelse til dette poengterte Lassen. Det er rett og slett straffbart. Trude Barstad ble dessverre avskåret med for liten tid da hun skulle fortelle om støttesenterets tilbud til barn, unge og pårørende, derfor er det flott at vi kan presentere hele hennes foredrag i dette nummeret. Den hvite dagen Marianne Lind åpnet den hvite dagen med tema forebygging. Hun la vekt på hvor viktig det er at vi forstår hva incest og seksuelle overgrep gjør med et menneske før vi kan tenke forebygging. Lene Sivertsen og Are Evang fulgte opp med en presentasjon av Tromsøteamet. Et tverrfaglig kosultasjonsteam som har fungert godt i vanskelige vold- og overgrepssaker i helseregion nord. Aldri har jeg gjort så mye nytte for meg som lege som etter at jeg begynte å holde munn. sa foredragsholder Eli Berg. Hun forteller at hun etter flere år med frustrasjon over at pasientene hennes ikke ble bedre, valgte å gi pasientene tid og rom for å kjenne ordentlig godt etter selv og fortelle fra sin historie. Støttesenterets Kine Pretorius avsluttet kongressen, dessverre med alt for liten tid, om tema bearbeiding. Lenger bak i bladet kan dere lese hennes foredrag. For de av dere som er opptatt av tema bearbeiding kan jeg røpe at Kine kommer med en lengre artikkel om dette tema i neste nummer. Til slutt Ikke Stikka' har blitt til i rekordfart denne høsten. Takket være ivrige skribenter og rause foredragsholdere klarer vi nå å gi ut bladet før jul. Vi vil så gjerne formidle innholdet på kongressen til flest mulige mottagere. Vi vet det er mange som gjerne skulle vært til stede, men som ikke fikk anledning. Derfor håper vi dette bladet kan være til glede for mange. GOD JUL OG GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN! 3

4 v Noen ord til ettertanke k Av Kari Engen Sørensen, daglig leder ved Støttesenter mot Incest Oslo. Jeg har på nært hold vært vitne til og selv engasjert i den mengden arbeid som er nedlagt for å få arrangert en to dagers kongress. Det er fem år siden forrige gang Støttesenter mot Incest Oslo arrangerte kongress og da var det kun en av dagens arrangører, Taina, som var med. Vi andre tre i informasjonsgruppa på støttesenteret, Hanne, Amina og undertegnede har ingen tidligere erfaring fra lignende arrangement. Vi var alle fire innstilt på å levere kvalitet. Jeg tror vi med sikkerhet kan si at vi oppnådde dette hvis vi legger evalueringene fra deltagere og kollegaer til grunn. Det er svært hyggelig å registrere alle gode tilbakemeldinger. Vi er i tillegg svært takknemlige for konstruktive tilbakemeldinger på forbedringspunkter. Programmet var litt for stramt. Noen av foredragene kunne vært lengre. Noen etterlyser mer konkrete råd. Vi håper dette nummeret av Ikke Stikka' kan fylle inn noen hull hos deltagerne og vi vil forsøke å gjengi foredragene så langt vi kan for de som ikke hadde anledning til å delta. Jeg har registrert at mange ansatte i skole, barnehage, helseinstitusjoner og barnevern har hatt problemer med å prioritere / få lov til å delta på kongressen. Denne problemstillingen kjenner jeg igjen etter 25 års erfaring som sykepleier i offentlige virksomheter. Mange har brukt sine fridager for å kunne delta. Samtidig ser vi at behovet for kunnskap er stort der ute. Noen trenger basiskunnskap, mens andre ønsker mere kunnskap rettet mot nyere forskning. På støttesenteret vil vi i fremtiden drøfte hvordan vi best kan tilrettelegge for kunnskapsformidling ut til skoler, større utdanningsinstitusjoner og behandlingsapparatet. Mye av basiskunnskapen kan sikkert formidles på fagdager i støttesenterets lokaler. Dette har vi veldig god erfaring med fra tidligere og vi tenker en fagdag kan være mer tilgjengelig for folk enn en to dagers kongress. Det er for tidlig å si noe om muligheten for fremtidige kongresser. Kanskje blir temaene mer rettet mot de som allerede kan en del om incest og seksuelle overgrep mot barn. Vi registrerer heldigvis at mange er opptatt av temaet og ønsker å lære mer. Kanskje kan en fremtidig kongress være et samarbeidsprosjekt mellom andre aktører og oss, eksempelvis utdanningsinstitusjoner eller andre organisasjoner som jobber med samme problematikken. Frivillig innsats /selvhjelp I forkant av kongressen gikk det ut en forespørsel til brukere av støttesenteret om noen kunne tenke seg å være frivillige medhjelpere før, under og etter kongressen. Responsen var overveldende. Ni brukere av støttesenteret meldte seg. Vi ble i fellesskap enige om hvilke oppgaver som skulle gjøres og fordelte de mellom oss etter lystprinsippet. Dagen før kongressen ble kongressmaterialet klargjort og pakket. Tidlig morgen den 15.oktober var alle kongressvertinnene klare. Første oppgave var å bære alt kongressmaterialet over til den andre siden av Youngstorget, til Folkets Hus. Godt at veien var kort, for det var mye å bære. Vi rigget opp informasjonsstanden 4

5 «Vi har fått mange gode tilbakemeldinger på at de frivillige klarte å skape en god og vennlig atmosfære gjennom de to dagene.» og våre nye bannere. Mottoet Incest skal tales hjel ikke ties i hjel skulle synes i hele Folkets Hus. Vår stand ble flittig besøkt. Kongressvertinnene svarte på spørsmål og tok opp bestillinger på diverse informasjonsmateriell. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger på at de frivillige klarte å skape en god og vennlig atmosfære gjennom de to dagene. I tillegg til stand hadde brukere fra støttesenteret en egen utstilling. Verkene som ble stilt ut var gripende og talende. De gav et sterkt inntrykk av vanskelige oppvekster og barndom. Jeg ønsker å rette en spesiell takk til dere alle som ville være synlige på denne måten. En stor takk til Else-Gro som hadde ansvaret for utstillingen. Hun er kunst- og uttrykksterapeut og bruker denne kompetansen daglig på senteret. Kreativitet er et godt hjelpemiddel til å klare å uttrykke vanskelige følelser og tanker. I tillegg til stand fra støttesenteret hadde Sarita Skagnes og Monica Bakke hver sin stand der de solgte sine bøker om tema vold og overgrep. To brukere hadde forberedt bidrag som ble fremført på scenen. Dette var sterkt og gripende. Det krever stort mot å stå frem på denne måten. Vårt viktige budskap er fortsatt i 2008 avhengig av at noen tør å etterleve mottoet Incest skal tales i hjel. Så jeg retter en stor og varm takk til dere begge. Kulturelle innslag Vi hadde en ide om at dagene måtte krydres med avkoblende innslag. Derfor var det viktig for oss å ha et variert kulturelt program. Kongressen ble åpnet med nydelig sang fra et barnekor fra Eikenga barneskole i Bærum. En meget fin start på de to dagene. Før og etter lunsj fikk vi høre egenprodusert musikk fra to medlemmer av The Lady Writers. Dette klang vakkert. Dag en ble avsluttet med et fantastisk danseshow av tre unge mannlige utøvere. Kongressens andre dag ble åpnet av en afrikansk trommegruppe. Godt å få litt rytme inn i kroppen før nok en dag i stillesittende tilstand. Dagen ble avsluttet med nydelig sang av Kari Gjærum. Jeg tror jeg snakker for de fleste når jeg sier at dette var kjærkommen avkobling. Til slutt Jeg vil rette en meget stor takk til alle som deltok med frivillig innsats. De ansatte hadde ikke hatt mulighet til å oppleve kongressen på første benk uten dere. Støttesenteret mot Incest Oslo er og forblir et selvhjelpsenter hvor vi hele tiden skal legge til rette for og motivere til egenutvikling. Det er helt naturlig for oss med aktiv deltakelse fra brukerne. Graden av deltakelse bestemmes av den enkelte. Alle var enige om at vi hadde nytt godt av fellesskapet og gleden ved å gjøre ting sammen. Jeg som daglig leder er blitt en flott erfaring rikere. Den tar jeg med meg til videre strategisk tenkning og planlegging. Støttesenter mot Incest Oslo har holdt sin andre store kongress med suksess. Ansatte og brukere bør være kjempe stolte. Skal vi tro Barne- og likestillingsministeren så skal vi i fremtiden ha et stort fokus på kunnskapsheving. Dette gleder vi oss til. Vi står rustet. Jeg vil til slutt rette en stor takk til Hanne, Taina og Amina for godt utført arbeid. Vi klarte det! 5

6 Venteværelse! k Av Anne Lise w FOTO: SCANPIX Venteværelse, Et vondt sted, stor sårbarhet. Hva venter bak en dør, har noen tid hva vil de si? De har stor makt, føler meg så liten. Venteværelse, et læringssted. en øvelse i å si til meg selv: De er her for meg, Jeg er viktig og har verdi uansett hva de vil si Venteværelse, kan det bli godt? Ikke åpne sår, men være med å lege. En drøm så stor å få kjenne en fred. Ingen vil ta meg, døren skjuler min advokat. Venteværelse, Forværelse til en hjelper. Ikke alltid følt det slik. Jeg er veldig sterk, men møtt mange svik. Unødige sår har krevd mer enn de jeg ba om time for. 6

7 7

8 Hva som skjer i kroppen når man blir krenket k Jeg har i snart 20 år arbeidet med å forstå sammenhengene mellom vonde og vanskelige erfaringer i barndommen og sykdom i voksenlivet. Arbeidet mitt springer ut av daglige møter med syke og lidende mennesker gjennom 30 år. Av Anna Luise Kirkengen, professor II i allmennmedisin og seniorforsker. Foto: Hanne køllersen I mine forsøk på å forstå deres ofte kompliserte sykdomstilstander og omfattende sykdomshistorier, oppdaget jeg de krenkede barna som disse voksne hadde vært. Når jeg sier oppdaget, er det faktisk sant. Min medisinutdanning forberedte meg ikke på at slike voksne fantes og at vonde og vanskelige barndomserfaringer kunne medføre sykdom årtier etter. Lektorene i psykiatri antydet noe slikt, men da mer som at visse typer hendelser kunne forsterke en medfødt sårbarhet hos enkelte barn. Ingen snakket om at vond og vanskelig erfaring kunne resultere i det som medisinen klassifiserer som somatisk sykdom, altså kroppslige lidelser til forskjell fra mentale. Egentlig var det underlig. Europa var på den tiden full av unge voksne som var skadede barn fordi de hadde opplevd en grusom krig, de hadde vært vitne til og hadde tatt skade av fryktelige hendelser. Kanskje måtte man kollektivt bare tro på at tiden leger alle sår, at barn glemmer og at alle måtte se fremover. Men det er også underlig av en annen grunn: medisinfaget var jo forlengst klar over at visse typer mangel- eller feilernæring fører til sykdom. Denne kunnskapen var selvsagt knyttet til mat, giftstoffer, boligforhold og liknende. Man så simpelthen ikke at det fantes en annen type langsomt virkende helsefare, nemlig for lite av det som nærer, slik som trygghet, omsorg, forutsigbarhet, tillit, anerkjennelse og respekt, og for mye av det som tærer, slik som misbruk, mishandling, vanskjøtsel, utrygghet, avvisning, redsel og smerte, med andre ord: helsefarene som følger med det jeg kaller barndomsforgiftning. Det jeg møtte hos mine voksne pasienter var bokstavelig følgene av barndomsforgiftning. Den kunne ha ulike, men svært spesifikke opphav og kontekster. Den første, og antakelig en av de heftigste kilder til barndomsforgiftning som jeg så meg konfrontert med hos mange av mine kvinnelige pasienter, var seksuell overgrepserfaring. Følgene av seksuelle overgrep i 8

9 «Min medisinutdanning forberedte meg ikke på at slike voksne fantes og at vonde og vanskelige barndomserfaringer kunne medføre sykdom årtier etter.» barndommen, særlig med henblikk på helse, ble mitt forskningstema i slutten av 1980årene. Analysen av slike følger ble til min avhandling i 1998 og til en bok med tittelen Inscribed Bodies (Innskrevne kropper). Med det ville jeg uttrykke to sentrale forhold som jeg til da hadde skjønt gjennom min forskning. For det første at seksuelle krenkelser skrives inn i den biografiske kroppen, det vil si i den enkelte misbruktes levde kropp. Og jeg kunne faktisk ha brukt et enda sterkere bilde: innskriftene formelig etses inn, så dypt og varig virker de. For det andre at krenkede kropper innskrives i samfunnshistorien om forhold knyttet til krig, hevn, makt, avmakt og hat. Og frem for alt: Skam. Siden da har jeg samlet en omfattende dokumentasjon for sammenhengene mellom overgrepserfaring generelt - på den ene siden - og ulike helseproblemer på den andre. Den best dokumenterte konsekvensen er selvforakt som kommer til uttrykk i et vidt spekter av selvdestruktivitet, altså ulike angrep på seg selv. Spekteret omfatter åpenbare former slik som selvskading inntil selvmord. Selvmord kan skje fort ved at man tar sitt eget liv på dramatiske og raskt virkende måter. Men selvmord kan også foregå langsomt gjennom langvarig inntak av toksiske stoffer i høye doser, slik som alkohol, nikotin, narkotika eller berusende og døyvende medikamenter. Selvdestruktivitet kan også skje i tildekkede former. Disse kan enten handle om at kroppen angriper sitt eget vev ved å danne antistoffer mot seg selv, for å si det slik, altså såkalt auto-immune sykdommer. Denne sykgjørende kraften bunner i inflammasjon, det vil si betennelse. Tildekket ødeleggelse av egen kropp kan også skje ved at kroppens medfødte og ervervede beskytterceller mot bakterier eller virus svekkes. Denne sykgjørende prosessen heter infeksjon. Dessuten blir ødeleggelse mulig ved at de av kroppens celler som skal uskadeliggjøre skadede celler, de såkalte naturlige drapscellene, svekkes. Denne sykgjørende veien fremmer invasjon, det betyr uhemmet vekst av avvikende celler, hvilket i sin verste form kan bety utvikling av kreft. I de siste ti år har stadig flere studier påvist sterke sammenhenger mellom, på den ene siden, ulike former for tidlig krenkelse, og på den andre siden, økt sannsynlighet for senere sykdom og for tidlig død. Disse studiene belegger at lidelsen som følger med kompleks traumatisering i aller høyeste grad involverer kroppen. Derfor representerer vond og vanskelig erfaring en sentral utfordring av medisinens teoretiske basis. Den overskrider nemlig medisinfagets to-delte grunnstruktur. Med andre ord: det handler om at erfaring berører substansen. Menneskelig erfaring preger og påvirker både sinnet og kroppen. Derved overskrider den ikke bare skillet mellom den psykiatriske og den somatiske medisinen. Den overskrider i tillegg skillelinjene mellom de medisinske spesialiteter. Lidelsen som resulterer av kompleks traumatisering speiler nemlig sin kilde: den er like kompleks. Det 9

10 betyr i den kliniske praksis at den frembringer så sammensatte bilder av smerte og feilfunksjon, at disse ikke lar seg gripe med medisinens tradisjonelle redskap, nemlig de store systemene for klassifikasjon av mentale sykdommer på den ene siden og kroppslige sykdommer på den andre." Red. anm.: Du kan lese mer om Anna Luises erfaringer som lege i boken Forstyrret barn forstyrret liv (utgitt i 2007 på Emilia forlag). Denne boken er så interessant og engasjerende at du ikke klarer å legge den fra deg, og den er skrevet i en form som gjør at du som leser kommer raskt inn i en god leserytme. Jeg bruker vanligvis lang tid jeg på å lese bøker, men denne gjorde jeg ferdig på èn ettermiddag og det sier mye. Ønsker du litt mer utfyllende lesning om emnet kan du lese Anna Luises bok Forstyrret barn forstyrret liv (utgitt i 2005 på universitetsforlaget). 10

11 Av CAMILLA CECILIE RØREN 11

12 Hva skjer i kroppen når man blir krenket? k Om dette tema kunne jeg skrive uten stopp. Og jo mer jeg hadde skrevet, jo friskere ville jeg blitt. Hvorfor? Av Anonym w Foto: Scanpix og Sxc.hu Fordi ordene vil ut til åpne ører. JEG VET NÅ at det finnes en verden der ute som spør etter vår spisskompetanse hva krenkelse angår. Vi rommer en sjel som gråter våre liv. Vi danser, ler, smiler og har godt humør. Vi greier brasene. Men understrømmene i vårt blod er grumset og hindres i omløpet grunnet forkalkning. Uten å ville det, forråtner vi oss selv. Fordi grumset ikke får utløp. Jeg var en redd liten jente allerede før overgrepet, og jeg skimter en bok full av noveller som omhandler begrepet krenkelse. Så lite vet jeg om meg selv og de krenkelser jeg har vært utsatt for at jeg ser en hengemyr innhyllet av tåke. Jeg våger bare gå ett skritt ad gangen. Og hvert skritt må føles frem, for ikke å forsvinne i kvelende mørke. En liten jente knuses og brytes ned til under overlevelsesoverflaten av en uhyrlig overmakt. Slik tordivler og kanskje andre levende vesener ruller seg over på rygg og spiller død, slik handlet hun instinktsmessig. Kanskje hadde hun allerede overgitt seg til døden. Og da var det jo best å fri seg fra tortur og maktesløshet fortest mulig. Der fantes ingen mamma, ingen mennesker som kom henne til unnsetning. Der fantes intet annet enn et forstenet barn. Når du er en dukke, med defekt kropp og sprekker i ansiktet, da forundres du over at øynene stirrer ut i intet, ikke sant? Dukken har ikke forstått noen ting. Blikket hennes er som før hun ble ødelagt. Du kan finne henne på en søppelhaug. En arm strekker 12

13 13

14 «Nå ser jeg for meg eventyret om prinsen, som vekket Tornerose opp fra hundre års søvn.» k seg ut av skrotet. Men blikket er inntakt. Hun ser uten å se. Hun fryser ikke, hun skades ikke mer. Mamma passet på at jeg ba aftenbønn. Det var hennes pliktarv. Jeg ble sendt til søndagsskolen. Der fikk jeg stjerne i frammøteboka. Jeg var veldig sjenert og det hele var en plage. Men jeg lærte noe veldig viktig: GUD HØRER ALLE BØNNER. Jeg stolte ikke særlig på voksne. Så redd som jeg var av vesen våget jeg ikke engang spørre om noe, og dermed kunne jeg heller ikke få eventuelle ønsker eller bønner oppfylt. Min redning skulle bli Gud. Jeg ba om å få dø. Om jeg kunne sovne for siste gang og aldri våkne mer. Kunne jeg bare få slippe å våkne til ny dag skulle alt bli bra. Men slik menneskene sviktet, slik sviktet selveste Gud. Men allerede som liten jente ga jeg ikke så fort opp. Mamma hadde fortalt meg at da hun var liten, hadde hun vært pappas jente og han var glad i hester. Det var tydelig at mamma hadde vært veldig glad i et lite føll som de hadde hatt på gården. Jeg ga Gud en ny sjanse. Kunne jeg i det minste få våkne som et føll? Gud hører alle bønner, og jeg gledet meg til å styrte vrinskende inn på gårdsplassen, vise meg for mamma så småstein føk til alle kanter rundt de små hovene mine. Men jeg våknet aldri som verken hest eller føll. Nå hadde jeg ingen å stole på, verken Gud eller mennesker. Våget jeg å puste under oppveksten? Jeg var en skygge av meg selv. Bøyde hodet og smilte DERSOM JEG MÅTTE stå i et møte med folk. Men som sagt, vil livet leve så finnes lagnad. Jeg hadde Pus. Pus var alltid på mitt parti, og Pus lærte meg om betingelsesløs hengivenhet uten at jeg skjønte meg på sånt noe. Når Pus rullet seg rundt på ryggen og ga meg fullstendig tillit til at jeg fikk kosestryke den på magen om att og om att uten en flik av frykt, da kjente jeg noe stort og viktig i meg. Pus hørte alle mine bønner og smøg seg kjælent rundt meg, sviktet aldri Jeg skjønte ikke at jeg var krenket da jeg vokste opp, og jeg var voksen i mange år før ting begynte å bevisstgjøres. Riktignok var jeg ofte forkjølet, så ofte at jeg ble vaksinert. Hvilket gjorde meg veldig syk. Jeg hadde også store verkesvulster rundt på kroppen. Hadde jeg verkebyll i benet, låret, hoften etc. kunne jeg ikke gå grunnet smerter. I tenårene fikk jeg kjøttkake utseende hud i ansiktet grunnet kviser. Jeg var ekstremt nærsynt. Alt dette har sin naturlige grunn, ser jeg nå. Men den gang var det bare sånn det var. Før jeg kom til bevissthet på tidlige krenkelser, hadde jeg mange tøffe fluktmekanismer. Jeg ble alltid jaget av noe. Dette noe så jeg på som handlekraft: Det som ikke går, det går. Dermed tok jeg den ene utenkelige utdannelsen etter den andre. Og jeg arbeidet kroppslig, hardere enn en godt rustet mann. Deretter foretok jeg reiser, så farlig som jeg kunne. Å være alene hvit kvinne blant bare svarte menn det var herlig spenningsfylt. Etter en del år uten å puste begynte den kroppslige helsen å gi signaler. Først fem år med infeksjonssykdommer. Så brakk ryggen, det vil si en skive sprakk. Dermed gikk jeg inn i et mønster av tidvis invaliditet, som aldri har blitt bedre. Muskel- og skjelettplager skapte søvnproblem. Reumatisme snek seg inn. Fibromyalgi. Og annet som jeg ikke nevner nå. Av en merkelig grunn trodde jeg på at jeg skulle få hjelp som hjalp av helsevesenet. Som om de trygdepenger jeg hadde innbetalt skulle gi en slags tilbakeytelse? Tvert imot. Jeg ble mer og mer deprimert etter hvert forsøk på å ivareta meg selv via helsevesenet. Jeg gikk konstant i dødsproblematikk. De mest vanvittige torturscener filmet seg inne i meg. I mange år. Jeg kan påstå at det som utspilte seg 14

15 aldri har vært i mine tanker eller fantasier. Fra hvor i all verden oppstår disse skrekkscenerier? Dette er hemmelige senvirkninger som har ligget skjult i den lille jenta. Skallet er etset vekk etter årevis av tvangsevakuering og torturens pinsler får fritt leide på den blodige slagmark. Jeg er voksen nå, og Pus kan ikke hjelpe. Mitt liv har vært svart/hvitt. Døden har vært min nærmeste pårørende, men jeg har greid å lure meg unna via utfordringer mer krevende enn hva jeg egentlig maktet. Det som ikke går, det går. Men i min iver etter å orke livets fortsettelse ved å søke forståelse i helsevesenet, da jeg fikk for mange plager, det førte meg bare nedover og nedover i depresjonen. Likevel: En ting har jeg likevel visst et sted i meg: Om jeg bare får oppleve ett eneste menneske (utenfor SMI Oslo) som utviser en ærlig og sannferdig forståelse av hva krenkelser tar av liv fra et livslangt liv, da vil jeg vinne tilbake den tillit Pus ga meg som barn. Og en dag står hun der, Anna Louise Kirkengen, som en medisin for meg. Inn gjennom lyttesansen og videre ned gjennom kroppens celler som en renselse. Thank heaven. Nå ser jeg for meg eventyret om prinsen, som vekket Tornerose opp fra hundre års søvn. 15

16 Kvinnelige overgripere v/thore Langfeldt k Thore Langfeldt er ansatt ved IKST (Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi). Dette er Nordens største sexologiske klinikk. Her tar man i mot både overgripere og utsatte. Langfeldt kan fortelle at både menn, kvinner og barn begår seksuelle overgrep. Men det finnes ingen empiriske data på antall kvinner. Man antar likevel at minst ¼ av overgrepene begås av kvinner. Av Heidi Andersen w FOTO: HANNE KØLLERSEN Kvinnelige overgripere er noe man gjerne ikke snakker om. Man snakker i utgangspunktet ikke om incest og seksuelle overgrep heller. Det er fortsatt et av vårt samfunns største tabu. Når det i tillegg er snakk om kvinnelige overgripere, blir det dobbelt tabu. Det er så flott at temaet endelig settes på agendaen. Hvorfor blir ikke kvinnelige overgripere synlige? Langfeldt kan fortelle at kvinner som begår overgrep, ikke oppsøker hjelpeapparatet. De får lite støtte fra feministene, og føler ofte ekstra skam. Noen vet kanskje ikke at det de gjør er overgrep. I tillegg gjemmer noen seg bak utsagnene; Menn er monstre, menn er ekle griser. Kvinnelige overgripere blir sjelden dømt. Norge er ekstreme i så henseende. I England og USA er det mer moralisme enn feminisme og i disse landene blir kvinner oftere dømt for overgrep. Dette preger også synet på kvinnelige overgripere. Den feministiske overgrepsdiskurs inkluderer ikke kvinner. (Tore Langfeldt) Det finnes dessverre også en oppfatning av at kvinner ikke begår overgrep. Ut fra psykologien fortalte Langfeldt at man kan forsvare kvinnene med at de ikke har noen egen seksualitet, men ledes av menn. Man opplever ofte at det er vanskelig å avsløre kvinnelige overgripere. Og som Langfeldt så frimodig selv sier: Kvinner som er seksuelt opphissede kan ikke avsløres. De har ikke ståpikk! Allikevel forteller flere av pasientene om overgrep utført av kvinner. En del av overgriperne som kommer til behandling på IKST er selv utsatt for seksuelle overgrep. Han anslår at ca. 50 % av menn som begår voldtekt, selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. De fleste av disse har vært utsatt for overgrep av mødre og kvinner. Direkte og indirekte overgrep Langfeldt skiller mellom direkte, indirekte og psykologisk overgrep. Direkte overgrep kan være at moren onanerer eller har samleie med barnet. Indirekte overgrep kan være at mor vasker piken i skjeden, eller at mor onanerer gutten når hun vasker han. En form for psykologisk overgrep kan være overdreven opptatthet av barnets seksualitet. Det hersker ingen tvil om at både direkte og indirekte overgrep er svært skadelig for barnet. Menn og kvinners seksualitet Ingen kvinner kommer med overgrepsproblematikk som primær problem i motsetning til menn. (Tore Langfeldt) Langfeldt sammenligner mannen og kvinnens seksualitet. Når mannen er kåt, er dette synlig og avsløres av andre. Når kvinnen er kåt, kan det ikke avsløres. Noen blir likevel avslørt på grunn av 16

17 «Den feministiske overgrepsdiskurs inkluderer ikke kvinner.» konkrete seksuelle handlinger. Han hevder videre at vi lever i et samfunn som er redd for ereksjon, og han er motstander av den strenge sensuren i Norge. Det er tydelig at denne mannen har tenkt å provosere salen. Inntrykket er da også at han klarer det. Han hevder også at vi må passe på at angst for mistanke om overgrep ikke fører til at kvinner blir redde for nærkontakt med barna, at kvinner blir redde for nakenhet sammen med egne barn. Nakenhet må ikke bli et tabu i samfunnet vårt. Det er også fare for at kvinnene blir redde for barnas naturlige seksuelle utspill og lek. Vi må altså søke å balansere dette. På barnas premisser Man må ha fokus på kvinnelige (og mannlige naturligvis!) overgripere. Men vi må ikke overfokusere på en sånn måte at det skaper hysteri. Det har jeg selv sett i etterkant av Bjugnsaken. Jeg har mannlige venner som jobber som førskolelærere. De er nå blitt redd for å ta barna på fanget, fordi det kan misoppfattes. Barn trenger nærhet og omsorg, men de trenger SUNN nærhet og omsorg, på barnas premisser. Omsorgen skal ikke være basert på den voksnes behov! Barn trenger både kvinnelige og mannlige forbilder. Vi må ikke bli så redde at vi tar fra barna muligheten til å ha nærkontakt med begge kjønn, men altså: Nærhet og omsorg på barnets premisser! Langfeldt klarer å skape et fascinerende foredrag, og kombinerer humor og alvor på en balansert måte. Han setter fokus på et tema som jeg håper vil bli tatt opp ved senere anledninger også. Både for utsatte og overgriperes skyld. Avslutningsvis tar jeg med et av hans eksempler, som var til stor underholdning for deltagerne i salen: Man kan enkelt avsløre at en mann er opphisset. Han har tenkt tanken om at man kunne sette røde lys på hodet på alle kvinner, som blinket rødt når de ble opphisset. Det kunne blitt et interessant syn ute på gata. 17

18 Kvinnelige overgripere et tabu også blant incestutsatte? k Mørketallene for kvinnelige overgripere er store. Andelen kvinner som søker hjelp for denne problematikken, er lav. Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at en kvinne kan være overgriper? Av Heidi Andersen w Foto: M.K. Kan mor, bestemor eller tante begå overgrep? Svaret er ja. Selvsagt kan de det! Hvorfor skulle kvinner være bedre enn menn på dette området? Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at en kvinne kan forgripe seg på egne eller andres barn? Kvinner har ofte mest kontakt med barna. Det er som regel kvinnene som tar seg av de daglige oppgavene med stell, skift osv. Kvinnene er tradisjonelt de som tar i mot barna når de kommer hjem fra skole, trening og fritidsaktiviteter. Kvinner kan da ikke gjøre noe så grusomt mot egne eller andres barn? Kan de ikke? Hvorfor kan de ikke det? Kvinner har samme behov for seksuell tilfredsstillelse som menn, men det foregår ofte i det skjulte. Deres behov er gjerne mer tildekket enn mannens. Tradisjonelt tenker vi da også på overgriper som en mann. Det er menn vi hører om i media. Det er menn vi omtaler som ekle griser, perverse svin osv. Hvilke ord har vi for kvinnen? Har vi noen? Kvinner skal ikke begå overgrep. Det skal heller ikke menn. Men mannlige overgripere omtales i media. Kvinnelige overgripere er farlige, enda farligere enn menn. Det skal stort mot til for å melde fra om mistanke om incest, selv om enhver har meldeplikt ut fra norsk lovgivning. Det skal enda større mot til å melde mistanke om incest, utført av en kvinne. Vi tror så godt om kvinnen. Vi tror for godt om kvinnen og unnskylder henne. Dermed kan hun fortsette sine overgrep i det skjulte, og får ofte holde på mye lenger enn mannlige overgripere. Ofre for kvinnelige overgripere dobbel skam? Man vet at mange incestutsatte sliter med både skyld- og skamfølelse. Det er naturlig å tenke seg at dette kan henge sammen med fortielse. Barnet søker å finne en forklaring: Det var min skyld. Jeg er jo så umulig. Jeg er jo så håpløs. Jeg gjør ikke nok hjemme. Jeg er ikke flink nok på skolen.. Hvis jeg bare.., så blir alt bra. Jeg er selv offer for en kvinnelig overgriper. Det er en ensom tilværelse. Hvorfor snakkes det ikke om kvinnelige overgripere? Hvorfor forskes det ikke mer på disse kvinnene? Hva kunne dybdeintervju og forskning fortalt oss om disse kvinnene? Er de alvorlig psykisk syke? Finnes det kvinnelige pedofile? Hvis ja, hvorfor er de usynlige? Hvorfor begår kvinner overgrep? Er det misforstått omsorg? Er det veloverveide, planlagte handlinger? Forstår kvinnene at de begår overgrep? Hvorfor snakker ikke incestutsatte om at de er utsatt for kvinnelig(e) overgriper(e)? Ligger det en dobbelt skam der? Fordi det ikke snakkes om? Fordi det er et dobbelt tabu? Hva kan incestutsatte selv gjøre for å få temaet på agendaen? Hvorfor tør vi ikke snakke om det? Se! Vi må åpne øynene! Vi må våge å se at noen kvinner faktisk begår alvorlige overgrep mot egne og andres barn! Vi må våge å melde fra! Vi må våge å snakke om det! Og de som er utsatt av kvinner, må våge å snakke. Det må skapes arenaer hvor man våger å sette ord på dette vanskelige, men viktige temaet. Ved å snakke om det, senker vi murene. Vi setter ord på det som er så vanskelig. Kanskje kan det også hjelpe kvinnelige 18

19 «Husk: Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel! Det er viktigere enn noensinne!» overgripere til å se at det de gjør er galt. Jeg tror ikke vi kan redde verden, men kanskje åpenhet kan redde noen barn. Og hvis ett barn reddes ut av overgrep, er det ikke verdt det da? Åpenhet bidrar også til å redusere den utsattes opplevelse av å være den eneste. Jeg følte i lang tid at jeg var den eneste incestutsatte som var utsatt av en kvinne. Det viser seg etter hvert at vi er flere, selv om det er vanskelig å finne hverandre. Nettopp fordi vi ikke snakker. Forsøk å sette ord på det! Snakk om det! Søk fellesskap der du kan møte andre! Og media må trekke opp nisselua og se realiteten i øynene: Overgripere er ikke ensbetydende med mann. Overgripere er ikke ensbetydende med gammel, ekkel gris. Overgripere kan være både menn og kvinner. Hvis noen, etter å ha lest dette, ønsker kontakt med meg, kan Ikke Stikka' formidle kontakt med meg. Ikke gå alene med skammen. Husk: Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel! Det er viktigere enn noensinne! 19

20 Juridiske innfallsvinkler til incest /v Rikke Lassen k Den svarte dagen følges opp med litt jus. Altfor ofte opplever man at man ikke helt vet hvilke rettigheter man har og hvilke plikter man har. Av Heidi Andersen w foto: Hanne køllersen Hva sier lovverket om seksuelle overgrep? Den juridiske definisjonen av et seksuelt overgrep finner vi i straffelovens kapittel 19 om seksualforbrytelser: Enhver seksuell omgang med, eller handling overfor, barn under 16 år er straffbar. Det er egne og skjerpende bestemmelser der overgriper er slektning eller en som har et omsorgsansvar, eller en den unge står i et avhengighetsforhold til. Det er også viktig å være klar over at etter fylte 16 år, rammes fortsatt seksualitet i relasjon mellom familiemedlemmer eller i andre typer avhengighetsforhold. Tydelige voksne overfor barn og ungdom Lassen påpeker at vi som voksne må tydeliggjøre hva som er en seksuelt krenkende handling helt ned i barne- og ungdomsmiljøer. Ungdom må gjøres oppmerksom på at seksualisert atferd mot den andres ønske, faktisk er straffbart. Mange ungdom blir overrasket når de blir konfrontert med dette. De tenker ikke over hva de gjør, og mange lærer dette via internett, multimedia, venner osv. Informasjonskanalene er mange. Dessverre gir mange av disse kanalene feil informasjon. Derfor er det så viktig at tydelige voksne forteller barn og ungdom hvor grensene går. Hvilket lovverk i Norge kan beskytte barn? Jeg har allerede vært innom straffeloven. I tillegg skal barn beskyttes av Straffeprosessloven, Lov om Barnevernstjenester og Lov om foreldre og barn. Lov om barnevernstjenester blir spesielt viktig i møte med incestproblematikk. Meldeplikt Lassen bruker, forståelig nok, mye tid på å omtale meldeplikten. det kreves ikke at den som skal gi opplysningene har sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men vedkommende må ha noe mer enn en vag mistanke. (Rikke Lassen) Meldeplikten skal bidra til at flere melder fra. Det viser seg likevel at mange ikke gjør det. Mange incestutsatte opplever at de kjemper en ensom kamp. Noen må ha visst det. Noen må ha sett. Var jeg så lite verdt at det ikke var noe poeng å gripe inn? Disse spørsmålene har mange incestutsatte stilt seg. Og spørsmålet blir hengende der. Hva er det som gjør at mennesker ikke griper inn når de har mistanke om incest/seksuelle overgrep? Alle er enige om at barn må beskyttes mot overgrep fra nærstående (og andre). Men det viser seg likevel at mange vegrer seg mot å gripe inn. Privatlivets fred står sterkt. Det er likevel viktig å være klar over at det er barneverntjenesten/ politiet som har ansvaret for å finne ut om noe har skjedd/ hva som har skjedd IKKE bekymringsmelder. 20