VISITASFOREDRAG OPPEGÅRD 13.oktober 2013

Transkript

1 Biskop Atle Sommerfeldt: VISITASFOREDRAG OPPEGÅRD 13.oktober 2013 Fremtiden er nå De to siste ukene har de tre viktigste utfordringene som det globale samfunn, Norge og Oppegård står foran i dag og de neste tiårene, vært tydelige i mediebildet. FNs Klimapanel la 27. september fram første del av den femte klimarapporten. Den slår fast at tempoet i klimaendringene skjer 20 ganger raskere enn noen registrert naturlig klimaendring og at disse med 95 % sannsynlighet skjer på grunn av sterk, menneskelig påvirkning. Det vil bli mer ekstremt vær som vil ødelegge millioner av menneskers boområder. Mennesker som allerede lever i marginale områder, vil få det verre. Eystein Jansen, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning, og en av rapportens hovedforfattere, sier det slik: «Dette betyr at de veivalgene vi tar de neste par tiårene avgjør hvor stor risiko vi pålegger våre etterkommere og menneskeheten». Fremtiden er her, nå. Denne uken la Den internasjonale Røde Kors-føderasjonen frem en rapport som anslår at 43 millioner europeere ikke har mat nok hver dag, 120 millioner mennesker risikerer å falle under fattigdomsgrensen og allerede lever 9 % av europeere - med jobb - under fattigdomsgrensen. Det medfører en markant økning i psykiske lidelser og behov for psykososial støtte. I følge Røde Kors vil konsekvensene av denne fattigdomskrisen prege de europeiske landene i flere tiår fremover. Fremtiden er her, nå. Fredag tildelte Nobelkomiteen årets fredspris til FNs organisasjon for arbeidet mot kjemiske våpen. De siste månedene har vi igjen sett hvordan brutale regimer fører krig mot sin egen befolkning og til og med bruker kjemiske våpen mot dem. Krig og undertrykkelse fører millioner på flukt i vår globale verden. Bak tallene skjuler det seg personlige og familiære tragedier som merker mennesker for livet. De fleste flykter til roligere områder i eget land eller til naboland, men noen krysser flere grenser og en liten del kommer også til Norge og Oppegård. Vi må håpe at behovet for beskyttelse fra undertrykkelse og krig blir redusert de neste tiårene, men det motsatte er vel så sannsynlig. Fremtiden er her, nå. Oppegårds fremtid formes nå Lokalsamfunnet Oppegård har gjennomgått store forandringer siden kommunen ble opprettet i Da hadde den nye kommunen 1700 innbyggere. På hundre år vokste innbyggertallet 15 ganger, i Oslo mindre enn tre ganger. En moderat prognose sier at Oppegård i 2025 vil ha over innbyggere. I det neste tiåret vil den største økningen skje i aldersgruppen mellom 25 og 66 år, mens aldersgruppen over 66 vil utgjøre en betydelig større andel av befolkningen enn i dag. Det betyr flere yrkesaktive, og flere pensjonister. 1

2 Befolkningsøkningen vil i all hovedsak skje ved innflytting, først og fremst fra andre kommuner i Norge. Mange innflyttere vil bety behov for arenaer for utvikling av sosiale nettverk til erstatning for dem man flyttet fra. Når samfunnet endres raskt, vet vi at noen får økte vanskeligheter med å henge med. Psykiske plager, rusproblemer og slitenhet i møte med de mange forventinger og krav følger ofte med en slik samfunnsutvikling. Behovet for tjenesteyting fra fellesskapet i mange former vil bli større. Europas fattigdomskrise vil føre til at flere arbeidsinnvandrere fra EU vil søke arbeid i Norge og i Oppegård. I mine samtaler med ledelsen i kommunen ble det fremholdt at de enslige mennene i løpet av et tiår vil bli supplert med familier og gi lokalsamfunnets håndtering av innflyttere et nytt element. Noen av innflytterne, i underkant av 5 % i perioden , vil også være flyktninger som har anerkjent beskyttelsesbehov. Oppegård bosetter som en av de få kommunene i Borg bispedømme det antall en blir bedt om fra sentrale myndigheter omkring 35 personer hvert år. Det er veldig bra! Også disse vil være en del av Oppegårds forandring og gi nye muligheter for lokalsamfunnet. Kommunens politiske og administrative ledelse har løftet klimautfordringen høyt i sin fremtidsplanlegging og det preger planene om hvor folk skal bo, hvordan de skal bevege seg og tiltak for å redusere utslipp og energibruk. Slik anerkjenner Oppegård sitt ansvar for å bidra til å redusere klimakrisen. Den nordiske samfunnsmodellens suksess hviler på et godt samvirke mellom offentlig, kommersiell og frivillig sektor. I Oppegård er det 200 foreninger og 35 % av befolkningen er medlemmer i en forening. Oppegårds suksess som et sted å elske hviler ikke minst på disse foreningene og menneskene som driver dem. I disse utvikles sosiale nettverk innflytterne nyter godt av. Når befolkningen ligger på Norgestoppen i deltagelse ved politiske valg, vitner det om en demokratisk kultur som blir enda viktigere i årene fremover. Det er meget fremtidsrettet når kommunens ledelse nå inviterer frivillige organisasjoner til å delta i utformingen av en ny frivillighetspolitikk. Å møte store endringer i lokalsamfunnet med fordypet dialog og demokratisk deltagelse, er en bærekraftig strategi. Kirken i lokalsamfunnet Kirken er sendt til verden av den treenige Gud Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren. Lokalsamfunnet i Oppegård er det sted Gud har sendt kirken i Oppegård til å være Guds folk og Kristi kropp. Det er her Den norske kirkes visjon om å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke skal leves. Det er i dette lokalsamfunnet kirken skal «gi nærhet og være tilgjengelig for befolkningen» slik fellesrådets visjon uttrykker det. Det er i dette lokalsamfunnet Guds visjon for samfunnet som et helbredende og bærekraftig fellesskap skal virkeliggjøres og det er i dette lokalsamfunnet Guds kjærlighet og nåde som overvinner død, skyld og smerte, skal gi mennesker håp om en evig fremtid. 2

3 Befolkningen i Oppegård slutter opp om kirken og bekrefter ved sine handlinger at de ser kirkens tilstedeværelse som et viktig sted for å uttrykke tilhørighet og få livstolkning. Medlemstallet holder seg stabilt på omkring , men synker som andel av befolkningen. Også antall barn som bringes til dåp er ganske stabilt, 170 barn hvert år, i underkant av 70 % av alle fødte. Men vi ser at dåpsdeltakelsen er sårbar og at for mange av våre medlemmer ikke døper barna sine. Det er derfor bra at arbeidet med å stimulere folk til å døpe barna sine, løftes som en prioritert oppgave i visitasrapporten fra menigheten. For bispedømmet vil det være meget relevant dersom dere valgte å prioritere dette som et særlig prosjekt. Den omleggingen av konfirmasjonsopplegget som ble gjort for noen år siden, har gjort at den kirkelige konfirmasjonen er en anerkjent merkevare blant ungdom og foreldre her i Oppegård. Resultatet er at omkring 60 % av årskullet konfirmeres i kirken, og andelen er økende. Det viser seg at de som konfirmeres i kirken også kommer igjen og døper barna sine selv om de ikke har vært så mye å se i mellomtiden. Omtrent 90 % av alle begravelser foregår i kirkelig regi. Allehelgensdagen har utviklet seg til en viktig dag for folk som vil minnes sine døde på de vakre og velholdte kirkegårdene her. De hellige handlingene i folks livsløp som de velger å utøve innenfor rammen av Den norske kirke, er knyttet til kirkebyggene og gravkapellet som gjør disse til bygdas sentrale, hellige steder. I sin ulikhet gir kirkebyggene i Kolbotn, Sofiemyr, Greverud og Oppegård rom for et mangfold av uttrykksformer. Kirkene utfyller hverandre og fremstår samlet som fire meget velegnede og komplementære kirkerom. De gir rom til et stort mangfold av aktiviteter som gjør at det menneskelige mangfoldet kan utfolde seg og utvikle sin tilhørighet til rom der den treenige Gud kan fornemmes i symboler, handlinger og fellesskap. Slike rom finnes i hele Norge og i mange andre land. Når vi skaper tilhørighet til kirkerommet, bistår vi mennesker til å finne tilhørighet også når de beveger seg til andre land og kommuner. Fellesrådet har identifisert seks fokusområder for kirken i Oppegård frem mot år 2017: en gudstjenestefeirende kirke, en trosformidlende kirke, en diakonal kirke, en kulturformidlende kirke, en kirke som møter mennesker ved livets slutt og som har kompetente og engasjerte medarbeidere og frivillige. Dette gir en god ramme for utviklingen av kirken i Oppegård og bør også være grunnlaget for det strategiske planarbeidet i de tre menighetsrådene. Gudstjenesten er den kristne kirkes sentrale, hellige handling som har vært feiret hver eneste søndag i snart 2000 år og feires i dag hver søndag i alle land. Gudstjenestelivet her i Oppegård er rikt og mangfoldig. Det har i mange år vært et bevisst utviklingsarbeid som har ligget i forkant av det nasjonale utviklingsarbeidet med vekt på involvering og deltagelse av hele Guds folk i gudstjenesten. De kirkemusikalske tradisjonene er sterke og har et fint spenn mellom tradisjonelle og ulike samtidige uttrykksformer, under solid ledelse av svært kompetente kantorer og menighetsmusikere. Oppslutningen om gudstjenestene i Oppegård er økende med en gjennomsnittsdeltakelse på 147 mennesker per gudstjeneste på søn- og helligdager. I Oppegård sokn har samarbeidet med 3

4 Sanitetsforeningen om vårsang og høsttakkefesten gitt god oppslutning. I Greverud og Kolbotn sokn har det vært jobbet målbevisst med å utvikle ulike typer gudstjenester med et stort mangfold av kirkemusikalske uttrykk, og gudstjenestene er også preget av en høy grad av involvering av lekfolk, også barn og unge, med søndagsskolen som en viktig bidragsyter. Oppegård har hatt prosjektmidler innenfor trosopplæringsreformen siden Det er utviklet en rekke breddetiltak med god oppslutning i både Greverud og Kolbotn. Babysang har meget høy oppslutning, det samme har K-dag på skolens planleggingsdager, konfirmasjonen, Sloraleirene, lederkurs der omtrent 30 % av fjorårets konfirmanter deltar og mere. For meg virker det som en har funnet en god balanse mellom disse breddetiltakene og det kontinuerlige arbeidet for barn, ungdom og voksne. Jeg fikk være med både på mandag i Middag Sofie, på Superonsdagen i Greverud og opplevde barnekoret i Oppegård på konserten der. Dette er arenaer som gir velfortjent pusterom og gode muligheter for nettverksbygging for småbarnsfamilier, muliggjort ved besteforeldre som legger til rette som frivillige. Menighetene her har et imponerende og dynamisk barne- og ungdomsmiljø med stor deltagelse, ulike muligheter og samarbeid med ungdomsorganisasjoner som Acta, Søndagsskoleforbundet, KRIK, KFUK/M, Skolelaget og Changemaker. Ungdomsarbeidet er godt organisert under et felles ungdomsråd, der ungdommene får ansvar, tar ansvar og gir ansvaret videre. Nettopp dette er med å gjøre ungdomsarbeidet bærekraftig, Kirken her i Oppegård har gode tradisjoner med å rekruttere til kirkelig tjeneste. Samtalen med ungdomsledere i Café Ambassaden her i Sofiemyr viste at denne tradisjonen videreføres, og jeg ser fram til å se dem i kirkelige stillinger - både vigslede og andre. Det finnes ingen kristen kirke uten diakoni: Omsorg for mennesker og skaperverk slik at nestekjærligheten leves ut ved å utvikle inkluderende fellesskap, et rettferdig samfunn og vern om skaperverket. Kirkens diakoner og diakoniutvalg organiserer frivillige til diakonal innsats for barn, unge og eldre og har et nært og godt samarbeid med flere aktører i lokalsamfunnet. Kirkens Nødhjelps fasteaksjon gjennomføres også årlig som en del av konfirmantopplegget, og her i Oppegård har innsamlingen fått en svært viktig tilleggsdimensjon gjennom Internasjonal Dag i Sofiemyr kirke der flyktninger inkluderes, synliggjøres og blir løftet opp som en ressurs i lokalmiljøet. I forlengelsen av dette fremragende arbeidet, vil jeg utfordre dere til å aktivisere det store ungdomsmiljøet i kirkene i Oppegård inn mot de enslige, mindreårige flyktningene her i kommunen. I møte med kommuneledelsen og kvalifiseringssenteret ble disse fremhevet som en særlig sårbar gruppe, som blant annet sliter med å etablere sosiale nettverk med jevnaldrende. Her kan kirkens allerede eksisterende arenaer og ressurser, slik som for eksempel kafeen «Du & jeg», fungere som et inkluderende fellesskap som gjør Oppegård til et bedre sted å vokse opp og leve i for alle. Mange av flyktningene som får opphold i Norge er nå ortodokse kristne med store barnefamilier, og her kan babysang legges til rette som et inkluderende og nettverksbyggende tiltak. 4

5 Diakoniens organisering av sorggrupper, samlivskurs og involvering med kommunens ulike virksomheter, ikke minst ungdomssektoren, NAV, Kvalifiseringssenteret for flyktninger, Frivillighetssentralen og Røde Kors er også viktige tiltak. Jeg registrerer at ingen av menighetene her i Oppegård er «Grønn menighet». Her er kirken i utakt med lokalsamfunnets prioriteringer. Det bør være et realistisk mål at alle registrerer seg som grønne menigheter i løpet av det nærmeste året og at kirkekontorene miljøsertifiseres. Det vil også være naturlig at fellesrådet inngår en dialog med Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon og kommunen med sikte på å utrede muligheten for å redusere kirkebyggenes bruk av og avhengighet av fossil energi. Menighetsrådenes prosjekter i Etiopia, Nepal, Kina og Bangladesh i samarbeid med NMS, Normisjon og Himalpartner og Kirkens Nødhjelps ulike programmer i mange land vil i økende grad merke klimaendringene og deres effekter på menneskenes liv der. Da må vi ta vårt ansvar her for å redusere vårt bidrag til de globale klimaendringene Kirken i Oppegård er en betydelig kulturaktør med viktige kulturarenaer i lokalsamfunnet. Kirkekulturfestivalen er et flott fellesløft, korenes konserter er viktige begivenheter og kirkerommets bildende kunst skaper en helhetlig kommunikasjon med folk. En vesentlig kulturoppgave for kirken i formingen av det nye Oppegård er å være tilstede og synlig i det offentlige rom både med det en gjør og med verdier og visjoner for utviklingen av det gode samfunnet her. Samarbeidet med de to gratisavisene i kommunen virker som en god erstatning for de tradisjonelle menighetsbladene. Det når bredt ut til hele befolkningen både gjennom annonser og redaksjonelt stoff. En bevisst bruk av digitale informasjonskanaler er utviklet i kommunikasjon med ungdom, men i fremtiden vil dette i større grad også måtte utvides til eldre generasjoner som blir stadig mer aktive på Facebook. Kirkens samhandling med lokalsamfunnets ledelse Det er etablert en god relasjon mellom kirken og lokalsamfunnets ledelse i kommunens politiske og administrative organer. Den nylig undertegnede samarbeids- og tjenesteytingsavtalen, og en langt på vei tilfredsstillende finansiering, vitner om dette. Det årlige budsjettmøtet er bra, men det bør overveies om en bør legge til rette for en arena der representanter for kirken og den politisk og administrative ledelsen møtes for å drøfte sentrale satsinger i lokalsamfunnet der samhandlingseffekter kan oppnås. Tradisjonelt og aktuelt er samarbeidet mellom kirken og skolene en sentral samhandlingsarena. Samtalen med skoleledere og RLE-ledere bekreftet at det ligger til rette for videreutvikling av denne samhandlingen innenfor de rammer som skolens formål og kompetanseplaner legger. RLE-faget har blitt et fag som fungerer godt. Det formidler kjernekunnskap om religioner, etikk og livssyn og åpner et bredere rom for å diskutere og samtale om eksistensielle problemstillinger. Den timelange spørretimen jeg hadde med 5

6 7.klassen på Kolbotn skole bekreftet denne kvaliteten. Kirkens bidrag inn i RLE-faget er så langt knyttet til kirkebesøkene i 2., 4. og 6 trinn med gode pedagogiske opplegg tilpasset RLE-fagets kompetansemål. Det virket som skoleledelsen var meget åpne for nye tilbud til andre årstrinn. Det kan tenkes at en systematisk eksponering til gravlundene bør prioriteres som et nytt tilbud de aller fleste barna i grunnskolen vil oppleve at en nærstående dør. Under visitasen deltok vi på en presentasjon av kirkemusikkhistorie og gudstjenesteoppbygging som var svært god og vakte stor interesse blant alle skolelederne som deltok. Men samhandlingen med skolene i dannelsesarbeidet med barn og unge har flere arenaer enn RLE-faget. Det er gledelig at de fleste skolene og barnehagene markerer de kristne høytidene med gudstjenester. Den kulturelle skolesekken gir store muligheter som del av utviklingen av lokalsamfunnets kulturelle grunnmur der kirkens kultur og tradisjon, sammen med den globale kirkes tilstedeværelse her i Oppegård, er en viktig ressurs for tilhørighet, identitet og integrering. Sorgbearbeiding i tillegg til krisehåndtering er også et område der barna og unge både er på skolen og kirkens arena, og der kirken har stor kompetanse. Det er også etablert god samhandling mellom kirken og helse- og omsorgstjenesten i kommunen, der prester og diakoner har blitt en naturlig del av arbeidsfellesskapet ved institusjonene og i det oppsøkende arbeidet. Samhandlingsreformen i helsevesenet åpner nye behov i lokalsamfunnet for profesjonelle tjenester, men også for organisering av ledsagere, sosiale nettverk, omsorg og psykososial støtte. Kirken her i Oppegård har vært forutseende og utviklet et prosjekt for dette som det blir spennende å følge videre. Her er også bispedømmerådet en faglig ressurs siden dette er et område vi stimulerer over hele bispedømmet. Det kan også tenkes at Oppegård i likhet med sammenliknbare kommuner i Akershus bør styrke den kirkelige og religiøse betjening som kan støtte både brukere og ansatte etter modell av sykehusprester. Helsedirektoratet har i sine retningslinjer også presisert at alle mennesker har rett til å praktisere sin religion, ikke minst tjenestemottagere med kognitive begrensinger. Det er gledelig å merke at virksomhetslederne i helse- og omsorgstjenesten allerede har en høy bevissthet om dette. Derfor er det naturlig at helsetjenesten setter i gang arbeidet med å utarbeide gode rutiner når mennesker registreres som tjenestemottagere på sykehjem, hjemmetjenester og bofellesskap slik at deres tilhørighet til kirke- eller trossamfunn blir registrert og deres tros- og livssynsamfunn varsles. Dette aktualiseres også av samhandlingsreformen, som fører til at de som har krav på helsetjenester fra kommunen oftere er enten yngre eller sykere, eller begge deler. Siden de aller fleste tjenestemottakerne er medlemmer av Den norske kirke, som er bygdas sterkeste kompetansemiljø på religion, er det naturlig at kirken har en sentral rolle, på samme måte som i gravferdsforvaltningen, når kommunen skal legge til rette for religionsutøvelsen i tjenesteytingen. 6

7 Et av kjennetegnede på en levende kirke, er at den er kirke for alle, og defineres som et fellesskap av alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne og livssituasjon. Det hører med til kirkens grunnoppdrag å legge til rette for at fellesskapet i gudstjenesten, trosopplæring, ungdomsarbeidet og de mange småfellesskapene, virkelig blir et møtested der alle mennesker får delta i menighetens felleskap på en likeverdig måte. Dette gjelder ikke minst mennesker med utviklingshemming. En samhandling mellom kirke og kommune vil være en vinn-vinnsituasjon, der både kommune og kirke gjensidig støtter hverandre for å oppnå sine målsettinger. Råd, stab og frivillige Menighetsrådene og fellesrådet har høy og allsidig kompetanse her i Oppegård. Sammen med høy motivasjon virker de svært godt rustet til å utøve rollen som de strategiske lederorganene de er i vår kirke. Den påbegynte strategiprosessen i Kolbotn er stimulerende. Planen og prosessen vil sammen med fellesrådets plan danne et godt grunnlag for strategiske valg og økt samhandling mellom de mange ansatte og frivillige. Også i Greverud var det stimulerende å delta i en strategisk diskusjon som bør utvikles til arbeid med en kommunisert strategi forankret i fellesrådets fokusområder og medlemmer og deltakere i Greverud. Innenfor en kirkelig helhet kan mangfold og særpreg utvikles og ressurser fordeles. Prostens medlemskap i fellesrådet i tillegg til ledelse av prestetjenesten, relasjon til andre fellesråd i Nordre Follo og til biskopen, er en ressurs i et slikt arbeid. Den norske kirke vil måtte øke sin kapasitet og evne til å mobilisere både økonomiske og menneskelige ressurser. Menighetene her mobiliserer betydelige innsamlede midler til virksomheten, særlig til barne- og ungdomsarbeidet. Slik mobilisering inkluderer i dag givertjeneste, sponsorvirksomhet, stiftelser og kommunale budsjettlinjer. Dette er et meget godt utgangspunkt for videre utvikling mot en differensiert finansieringsbase. Det er svært mange frivillige som deltar på alle kirkens arenaer her i Oppegård. Det er mennesker med vilje til involvering som er bærebjelken i kirkens arbeid i lokalsamfunnet. Dere har fortalt at nøkkelen til at så mange deltar og involverer seg er at de frivilliges tjenester er utviklet i tråd med «den nye frivilligheten»: Tjenestene er tilpasset den enkeltes livssituasjon, behov, interesser, evner og er avgrenset. Sammen med god organisering og høy bevissthet om betydningen av oppfølging og fellesskapsbygging, er det mange som blir med over lang tid. Resultatet er at en større del av Guds folk får anledning til å forme kirkens uttrykk. Kirken her i Oppegård har mange dedikerte medarbeidere med høy og variert kompetanse som har vist stor kapasitet til utvikling og fleksibilitet. Et meget godt program er lagt til rette under visitasen og dere gir motivasjon til deltagelse, involvering og mangfold. Vi lever i en utfordrende tid for kirken vår der vi skal få nye organisasjonsstrukturer på plass de neste 5 årene. Den nye kirken må forankres i kirkens egenart og bli preget av mer samhandling, smartere måter å arbeide på og økt involvering av hele Guds folk og uttrykket det mangfoldet som er i dette folket. Den fremtiden skaper vi nå. Dere er godt rustet til å forme den. 7

8 Utblikk Da kirken her på Sofiemyr ble bygget, var det et poeng at den ble oppført i teglmurverk med steiner som ikke er polerte eller ser like ut, men som hadde ulike mønster, farger og sjatteringer og de aller fleste med spor og merker. Kirkebygget skulle fortelle befolkningen her i Oppegård at kirkebyggene er steder som gir rom for alle mennesker og alt livet har å by på, slik kirketanken formuleres i 1. Petersbrev 2: «Et hus av levende steiner». Derfor står kirkebyggene her i bygda som et vitnesbyrd om den treenige Gud og en invitasjon til tro og tilhørighet for alle. I årene som kommer skal kirkeklokkene fortsatt lyde og invitere mennesker i Oppegård inn til gudstjenester og andre samlinger. Der skapes det et fortettet møtested mellom himmel og jord, fortid og nåtid, og der innlemmes vi i Guds fremtidsvisjoner for mennesket. Her skal det fortsatt inviteres til dåp, slik at mennesker kan forenes med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Ved nattverdbordet finnes næring og styrke for det livet som leves her og nå, og vi blir stadfestet i håpet om det evige liv. I forkynnelsen mottar menneskene Guds nåde og får hjelp til å tolke og leve sine liv i tro, håp og kjærlighet. Gjennom kirkens diakonale virksomhet blir mennesker reist opp og får frigjort ressursene Gud utruster oss med. Må Gud fortsette å velsigne dere i det oppdraget! Fredrikstad 13.oktober 2013, Biskop Atle Sommerfeldt 8

9 Biskop Atle Sommerfeldt: HVA SKAL VI GJØRE MED RIKDOMMEN VÅR? Visitaspreken Oppegård 13.oktober Luk 12,13-21 Er vi så rike da? «Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden». Slik begynner Jesus liknelsen han fortalte og som er fortalt til oss i dag. En rik mann kan det omfatte noen av oss? Det er vel de færreste av oss som føler oss som rikfolk, de fleste av oss har det vi trenger for å kunne leve et godt liv i Norge og Oppegård. Men rike? Olaf Kristiansen, bygningsarbeider og kjent kulturpersonlighet i Follo, ble født i 1896 som den niende i en barneflokk på 10 på husmannsplassen Østli. Faren, Kristian Otto Andresen, vokste opp på Fløisbonn som var i forpaktning under Ljansgodset. Det eide 80 % av arealet i Oppegård kommune så sent som i 1930-årene, og var bygdas største arbeidsplass. Leilendinger og husmenn hadde arbeidsplikt på bruket til langt ut på 1900-tallet. Fløisbonn måtte derfor avse en tjenestegutt til bruket. Olaf forteller: «Far fortalte at da han var sju-åtte år gammel, var han på sagbruket en sommer med hest. Jobben var å ri ut i elva, der det sto en mann og hektet fast et par tømmerstokker til hesten. Så var det å trekke dette i land og bort til vannsaga, - om igjen og om igjen hele dagen. Arbeidet begynte seks om morgenen og varte til klokken åtte om kvelden. Far red fra Fløisbonn ved fem-tiden om morgenen, og var hjemme igjen senkvelds ved nitiden. Da han ble eldre, gikk han i vanlig gårdsarbeid ved siden av arbeid på saga og i skogen. Slik var fars første ungdomsår». Slik var livet for folk flest her i Oppegård på 1800 tallet fordi folk flest var husmenn, leilendinger og tjenestefolk. I dag er det annerledes i Oppegård og i Norge veldig annerledes. Men fortellingen om Kristian Otto Andresen kan gjenkjennes hos et stort antall mennesker også i vår tid. Å leve i hardt arbeid timer hver dag for å sikre 2 måltider mat, litt skolegang til barna og et tak over hodet, er hverdagen for nær halvparten av menneskeheten. Røde Kors-rapporten fra denne uken viste at slike levekår er sterkt økende også på vårt eget kontinent. Hos oss er det ikke slik. Vi lever i et samfunn der vi har tilgang til store naturressurser som vekslende regjeringer har investert i verdens mest omfattende og i hovedsak velfungerende velferdsordninger for hele befolkningen. Her i Oppegård er gjennomsnittsinntekten klart høyere enn landsgjennomsnittet i verdens rikeste land. Det betyr at vi både som enkelthusholdninger og som samfunn fremstår - for alle andre enn oss selv - som rike, svært rike. For dem er det liten tvil om at de nesten 5000 milliarder kroner vi har avsatt i Statens Pensjonsfond, minner mye om de låvene den rike bonden bygde og som Jesus forteller om i dag. Adam Smith, som levde på andre halvdel av 1700-tallet og regnes som grunnleggeren av moderne sosialøkonomi, hevdet at for hver rik mann, må det være minst 500 fattige, overfloden til de få forutsetter de manges fattigdom og armod. Når rikdom og velstand beskrives, hører det derfor alltid med å høre fortellingene fra dem som ikke lever i velstand. 9

10 For oss i Norge er det særlig viktig å se sammenhengen mellom vår rikdom og andres fattigdom fordi vår store inntekter som familier og folk hviler i stor utstrekning på inntekter fra salg av fossil energi. I følge FNs klimapanel vet vi med 95 % sikkerhet at utslipp fra forbruk av fossil energi påvirker den pågående klimakrisen sterkt. Klimakrisen er og vil bli en direkte årsak til fattigdom og nød for millioner av mennesker. Er vi så rike da, dere? Ja, vi er det. Fører vår rikdom til andres fattigdom? Ja, det gjør den. De velståendes utfordring Evangelisten Lukas skriver fortellingen om Jesus til grekere. Han var selv lege og en del av datidens store middelklasse av landeiere, handelsfolk og skatteinnkrevere. De menighetene Lukas skriver til besto for en stor del av velstående handelsfolk, som for eksempel Lydia (Apg 16,14) som handlet med purpurtøy. Men det var også mange fattige. De kristne menighetene viste seg raskt å bli et sted også for slavene og for de fattige. Derfor er det så viktig for Lukas og vi kan følge det i hele hans fortelling om Jesus - å veilede de velstående. Kjernen i budskapet til de velstående er den setningen som avslutter dagens fortelling: «Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud». Det er altså ikke slik som mange trodde den gangen, at rikdom er uttrykk for en særlig velsignelse fra Gud. Det ville betydd at en brå og voldsom død neppe ville råke de velstående. Slik er det ikke, sier Jesus. Tvert om, rikdom kan like gjerne være uttrykk for opprør mot Gud. Grunnen til at rikdommen kan være et slikt opprør, er at rikdommen oppstår fordi en ikke har delt med andre. Det betyr - at man har tatt penger urettmessig fra andre, slik Sakkeus gjorde. - at man ikke har sett de fattige utenfor sin egen dør, som i liknelsen om den rike mann og Lasarus. - og at man ikke har delt sin velstand med fattige, undertrykte og nødstedte som fortellingen om den barmhjertige samaritan viser oss er kjernen i budet om å elske sin neste. Derfor leder rikdom og velstand for det tredje ofte til at en blir innkrøkt i sin egen fortreffelighet og ser liten grunn til å forankre sitt liv noe annet sted enn i materiell velstand. Martin Luther hevder at det første bud, «Du skal ikke ha andre guder enn meg», handler om hva vi stoler på og hvor vi forankrer livet vårt. Rikdom er det nærmeste alternativet til å forankre livet i Gud. Derfor er avgudens sterkeste symbol i Det gamle testamentet gullkalven, som gjennom sin oppsamling av edelt metall i folkets øyne var mer å stole på enn Gud. Israelsfolkets erfaring - som samsvarer med det vi hørte fra Forkynneren og kunnskapene om folks psykososiale tilstand i vårt eget samfunn - er at materiell velstand ikke er en tilstrekkelig forankring for menneskelivet. Vi trenger et rimelig godt materielt fundament som gir trygghet 10

11 for en selv og barna og frihet til å virkeliggjøre ens potensiale som menneske. Men det viser seg at dersom dette gjøres til den eneste forankringen i livet, blir vi aldri tilfredse det vil alltid være mulig å samle litt mer i låven og om nødvendig bygge en ny låve. Det samme gjelder for velferdsgoder vi forventer det offentlige skal legge til rette for oss. Det finnes ingen grense fordi livets kvalitet forankres i velstand og levealder. Hva skal vi da gjøre? Lukas vil ikke skrive den velstående, greske middelklassen ut av kirken. Tvert om vil han beholde den i kirken. For at de fortsatt skal kunne delta i kirken, må de imidlertid se at deres rikdom og velstand medfører forpliktelser mer enn at de er uttrykk for Guds velsignelse. Lukas sin utfordring er også en utfordring til oss, rikfolk som vi er. Det handler først om å akseptere begrensinger på vår egen livsutfoldelse slik at alle kan leve et godt liv, her i Oppegård, i Norge, i Europa og i verden. Det betyr for det andre, å se at mennesker i fattigdom og nød er en del av våre liv og at vi er kalt til å dele vår rikdom med andre både gjennom pålegg og ved frie gaver. Det betyr for det tredje hele tiden i et demokrati å være aktive samfunnsborgere som både sørger for ansvarlige styresmakter som fordeler samfunnets rikdommer rettferdig, men også at vi tar del i fellesskapsbyggende arenaer der alle er inkludert. Og det handler for det fjerde om å være med å forme det nye Norge slik at våre grunnleggende humanistiske og kristne verdier, menneskeverd, nestekjærlighet og solidaritet, blir vårt samfunns etiske grunnmur også i fremtiden. Men først og sist handler det om at vi tør å bygge livene på Guds handling for oss i Jesus Kristus. I kirken er det ikke vår velstand, vellykkethet og prestasjoner som binder oss sammen og er grunnlaget for livene våre. I kirken er Guds nåde vårt livsfundament. I kirken er ikke våre handlinger, så hellig de enn måtte oppleves og oppfattes å være, vår forankring. I kirken er det Guds handling for oss i dåpen som er vår forankring. Da lot Gud oss dø og oppstå med Jesus slik at vi blir båret i livet og gjennom døden til evig samvær med Gud. I kirken er det ikke vi som skaper fellesskapet, men Kristus når han samler oss til det store gjestebudet der vi deler hans legeme og blod i et hverdagsmåltid og slik blir en del av Guds folk over hele jorden og til alle tider. I kirken har Gud gjort alt ferdig for oss, slik at vi kan tjene hverandre og dele med hele Guds skapelse og menneskehet. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen. 11

12 Rapport fra biskopens visitas i Kolbotn, Greverud og Oppegård sokn oktober Visitasen hadde følgende innhold: Mandag: Besøk på Middag Sofie, Lotus barnekor og Kirkekvarten i Sofiemyr kirke. Møte med Kolbotn menighetsråd. Tirsdag: Morgenmesse med nattverd i Greverud kirke. Felles møte med alle ansatte. Innledning på markering av Verdensdagen for psykisk helse. Forestilling av elever fra Flåtestad skole. Møte med skoleledelsen i Oppegård-skolene. Konsert i Oppegård kirke. Møte med Oppegård menighetsråd. Møte med Oppegård fellesråd. Onsdag: Klassebesøk ved Kolbotn skole. Arbeidslunsj med kommuneledelsen. Formiddagstreff for eldre på Tårnåsen. Superonsdag i Greverud kirke. Møte med Greverud menighetsråd. Torsdag: Besøk på gravlunden. Besøk på Greverud sykehjem og møte med lederne i helse- og omsorgssektoren. Møte med Kvalifiseringssenteret for flyktninger. Middag og samtale med ungdomsledere i Sofiemyr kirke. Åpent møte om frivillighet i Oppegård. Søndag: Visitasgudstjeneste i Sofiemyr kirke med påfølgende visitasforedrag og kirkekaffe. I løpet av visitasen hadde biskopen individuelle samtaler med kirkevergen og vigslede medarbeidere. 12