Nr. 3 - NOVEMBER 2014 Årgang 17 MEDLEMSBLAD FOR DEN NORSKE RHODODENDRONFORENING

Transkript

1 Nr. 3 - NOVEMBER 2014 Årgang 17 Lapprosen MEDLEMSBLAD FOR DEN NORSKE RHODODENDRONFORENING

2 L ederen har ordet Kjære hagevenner! Snart banker vinteren på døren, men om noen måneder er det atter klart for et nytt rhodoår. I mellomtiden kan vi planlegge nye beplantninger og gjøre klar plasser for nye planter. Eller er det muligens noe vi bør flytte på, eller må de få et bedre sted? I år har vi hatt den fineste sommeren i manns minne! Plantene har tydelig satt pris på varmen og belønnet oss med ekstra god vekst. Spesielt kan vi se det igjen på de varmekjære vekstene. Magnoliaplantene har for eksempel skutt godt i været. Rhodoene ser fine ut og med god knoppsetting for neste år. Selv har jeg nettopp vært på hagetur til Irland sammen med Jan Valle og Håkon Vangsnes. I ni dager reiste vi rundt og besøkte hager og arboreter på "Den grønne øya". Litt misunnelige ble vi på det milde klimaet og store plantemangfoldet. Vi så mange kjempestore Rh. sinogrande, en plante som viser seg svært vanskelig å få til i Norge. Jeg driver litt som anleggsgartner, og somrene blir derfor ganske hektiske. I vår ble jeg kontaktet av en som ville ha litt hagehjelp til sin gamle mor. Det viste seg at damen var 95 år! Hun ville ha hjelp til plenklipping og litt annet. Selv var hun svært aktiv i hagen og gikk i tillegg lange turer. Så det er ikke snakk om å bli for gammel som hageelsker. Ifølge sønnen så har hun nå fått en ny vår og går løs på det hverdagslige med ny giv. Vi må få takke Rhodo Sør for et godt gjennomført årsmøte i Arendal. I år fristet Gudrun, Audun og deres medhjelpere også med en båttur i skjærgården med reker og tilbehør. De som valgte å være med på årsmøtet, fikk en fin helg sammen mai neste år er det klart for medlemstur til Skottland. Mange spennende hager er valgt ut, i tillegg til "Skotsk aften" og et lite besøk på et whiskydestilleri. Det håper jeg mange av dere har lyst til å være med på. Til slutt vil jeg igjen etterlyse personer med interesse og lyst til å være med i redaksjonen. Fra 1.1 gir Ebba og Jens seg. Jan Rune har sagt seg villig til å være med ett år til. Fra nyttår vil også Tor Jan Ropeid gå inn som medarbeider i bladet. Kunne du tenke deg å være med? Ta kontakt! Ha en fortsatt fin høst! Styrets sammensetning Leder: Harald Kårtveit Vestsidevegen ÅGOTNES tlf / haraldkartveit@hotmail.com Nestleder: Mona Yvonne Lothe Stølshaugen 3 B 5414 STORD tlf mona.lothe@sklbb.no Sekretær: Lin Didriksen Slettebakksveien 44, 5093 BERGEN tlf ldidrik@gmail.com Kasserer: Terhi Pousi Mildevegen 116, 5259 HJELLESTAD tlf / terhi.pousi@um.uib.no Styremedlem: Ebba Holmboe Grusveien 20 B, 1430 ÅS tlf ebbaholmboe@online.no Varamedlemmer: Leder Rhodo Vest Tor Jan Ropeid Løtveitveien 2, 5151 STRAUMSGREND tlf tor-jan.ropeid@if.uib.no Leder Rhodo Sør-Vest: Reidar Vigrestad Rundvegen 17, 4362 VIGRESTAD tlf reidar.vigrestad@lyse.net Leder Rhodo Sør: Audun Arne Eikeveien 3, 4824 BJORBEKK tlf / auduarne@frisurf.no Leder Rhodo Øst: Haavard Østhagen Stordamveien 21 B, 0671 OSLO tlf haavard.godlia@gmail.com Medlemsregister: Ebba Holmboe Grusveien 20 B, 1430 ÅS tlf ebbaholmboe@online.no Frøforvalter: Jan Valle Krokjen SEIM tlf jankvalle@yahoo.no Internettredaktør: Vidar Winsnes viwins@online.no 2 - Lapprosen

3 INNHOLD Per M. Jørgensen: Norske rhododendronsorter Ole Jonny Larsen: Bent Ernebjerg en moderne plantejeger... 7 Bent Ernebjerg: På jakt etter rhododendron i Nordvest-Myanmar en av de hvite flekkene på rhododendronkartet Lin Didriksen: På siden Besøk i botaniske hager på Island Ole Jonny Larsen: Gunnar Hiorth en norsk plantepioner Jan Rune Hesjedal og Terhi Pousi: Arendal mai Årsmøte DnR Kristian Theqvist: Korsningar av härdiga rododendron Informasjon fra DnR Protokoll fra årsmøtet Nye medlemmer Skottlandstur Kontingent, medlemsregister og medlemskapstype...31 FORSIDEFOTO: BAKSIDEFOTO: Rh. degronianum ssp. yakushimanum x Rh. rex Foto: Ebba Holmboe Rh. Daviesii Foto: Ebba Holmboe Lapprosen utgis av Den norske Rhododendronforening Postboks 1325, 5811 BERGEN Bankkontonummer: IBAN: NO BIC/SWIFT: DNBANOKK Trykk: ERAtrykk as tlf Redaksjon Jan Rune Hesjedal tlf jan.rune.hesjedal@online.no Ebba og Jens Holmboe tlf / ebbaholmboe@online.no Fra 1. januar 2015: Jan Rune Hesjedal tlf jan.rune.hesjedal@online.no Tor Jan Ropeid tlf tor-jan.ropeid@if.uib.no Neste nummer av Lapprosen kommer i februar Stoff til bladet må være redaksjonen i hende innen 10. januar. Stoff og bilder i så høy oppløsning som mulig sendes til redaksjonen, se adressene til venstre. - Lapprosen

4 Norske rhododendronsorter Tekst: Per M. Jørgensen I motsetning til i flere andre land som klimatisk ligger i randsonen av dyrkingsområdet for rhododendron, virker det ikke som om noen her i landet har forsøkt å forbedre sortene slik at de skal kunne trives bedre under våre klimatiske forhold. Den første norske rhododendron som er registrert i det internasjonale registeret, er Madam Felle (fig.1) som Fig.2 Fritz Rieber Foto: Terhi Pousi Litt annerledes forholder det seg med de tre sortene som nylig ble registrert fra Kari Eskeland Grovs hage på Stord (fig.3), Blanzeflor, Kari s Surprise og Stordagull Fig.1 Madam Felle, den første registrerte norske rhododendronsort Foto: Terhi Pousi ble lansert av Det norske Arboret i Dette var en seleksjon av en humlehybrid av Rh. rubiginosum og Rh. concinnum. Den var kommet som frø samlet på en morplante med førstnevnte navn, men en humle hadde brakt pollen av den andre som således ble sortens far. Det samme skjedde med den sorten som ble registrert som Fritz Rieber (fig.2), og der var moren Rh. adenophorum og faren Rh. oreodoxa. Med andre ord var ingen av disse bevisst avlet for våre forhold, men viste seg velegnete og ble derfor registrert. Det samme gjelder de to sortene som kom til oss som planter med feil navn (som arter, henholdsvis Rh. orbiculare og Rh. myrtifolium) og viste seg som gode hageplanter, de som ble kalt Hilario Lund og Milderubin (Jørgensen 2011). Fig.3 Kari Eskeland Grov (i bakgrunnen) i sin hage, med den enestående doble Blanzeflor i forgrunnen. Foto: Gerd Jørgensen (Jørgensen 2012). De kom opp av frø fra planlagte krysninger, men ingen var laget her i landet (to i USA, den første i Sverige). Det samme gjelder for Sanderling som jeg registrerte etter at den hadde vist seg så velegnet i våre samlinger på Milde. Den er laget av Peter Cox i Skottland som bevisst krysset den hardføre, hvite Rh. dauricum Hokkaido med Rh. leucaspis (Jørgensen 2005). De to pionerene Skjervolds krysninger Den første som bevisst satte i gang foredlingsarbeid 4 - Lapprosen

5 planter med blomster fra lyserødt til mørkfiolett. Ingen ser imidlertid ut til å være bedre enn velkjente sorter vi tradisjonelt har brukt på Vestlandet, og hvor meget hardførere de er, vet vi ingenting om, fordi oss bekjent så rakk han ikke å teste disse utenfor sin hage på Ås. De er derfor bare sikkert velegnet for forhold som ligner dem man har der. Dessverre er det ingen som produserer disse, og det vil bli vanskelig, men ikke umulig, å få dem registrert siden opphavet er ukjent. Fig.4 Harald Skjervold i sin hage på Ås Foto: Sigbjørn Skjervold for å få frem hardførere sorter for østnorske forhold, var professor Harald Skjervold ( , fig.4). Han var professor i dyregenetikk på Ås og drev faglig med å forbedre våre husdyrraser. Men i ungdommen hadde han tenkt å slå inn på gartneri (Bruflot 2003). Da han etter et hjerteattakk fikk råd om å ta opp en hobby, begynte han å foredle rhododendron. Dette hadde også sin bakgrunn i at han straks før hadde beundret disse plantene i hagen hos en kollega i Irland og mente at man måtte kunne krysse frem sorter som var hardføre nok for det norske Østlandet. Dessverre ser krysningsprotokollene hans ut til å være forsvunnet, så vi vet ikke sikkert hva hans utgangspunkt har vært, men av sluttproduktene ser det ut til å ha vært de hardføreste sortene av Rh. ponticum-type. Heldigvis arvet Det norske Arboret på Milde en samling av de beste sortene (fig.5). Dette er riktblomstrende, trivelige Fig.5 Harald Skjervolds beste krysninger på Milde Foto: Terhi Pousi Fig.6 Arnulf Ringstad i sin hage på Gjøvik Foto: Ebba Holmboe Ringstad og hans Arnulf Også planteskoleeier Arnulf Ringstad ( , fig.6) i Gjøvik undret på om det ikke kunne gå å få til rhododendron i den regionen han bodde i. Han skrev til oss på 1980-tallet og ba om råd. Jeg er redd for at mitt svar ikke var særlig oppmuntrende, men jeg regnet opp de mest hardføre sorter som var kjent. Men dette avskrekket ham ikke. Han håndterte det største hinderet, den kalkrike berggrunnen, elegant ved å bygge opp torvbed, og så fant han til sin glede at antakelsen om at snøen beskyttet plantene, stort sett var korrekt. Han satset derfor stort sett på lave sorter som sjelden ble høyere enn snødekket, og han klarte å få til utrolig mange som ifølge ekspertene og lærebøkene ikke burde kunne klare seg på Østlandet! Dette skrev han heldigvis en bok om (Lønø & Ringstad 1994). Han nevnte aldri for meg muligheten for å krysse for å forbedre herdighet, så det kom som en stor overraskelse for meg da Ole Jonny (Larsen 2012) publiserte at han faktisk hadde krysset en, og i følge Remi A. Nielsen, hans eneste. Den var kommet i salg under navn av Arnulf (fig.7), et navn som nå i år er blitt registrert i det internasjonale registeret (Jørgensen 2014). Den har med hell vært dyrket på hele Østlandet og trives fortreffelig i den botaniske hagen i Tromsø, så det er åpenbart en sort å satse på her i landet. Her kommer en nærmere omtale av denne første norske rhododendronsorten som er laget for våre forhold: Arnulf er en krysning av den lave, gulblomstrende Rh. aureum som var en av Ringstads favoritter. Han prøvde flere kloner og fant at den sibirske formen til og med klarte seg uten snødekke. Det var denne han valgte til morplante. Pollenet kom fra den spesielle gulblomstrende Rh. caucasicum som klarte seg bra hos ham (avbildet på s.43 i hans bok). Hvorfor han gjorde dette, vet jeg ikke, men jeg antar at han ønsket å - Lapprosen

6 Fig.7 Arnulf i knopp Foto: Remi A. Nielsen få til en relativt rik- og storblomstret gul, hardfør sort som ikke blomstret for tidlig (blomstene til morplanten fryser ofte og ødelegges). Dette lyktes perfekt, og selv om blomstene er nokså bleikt gule (med grønlige ganeflekker, fig.8), så produseres de rikelig i begynnelsen av mai, og å kartlegge disse og sørge for at de beste blir behørig registrert og kommer i produksjon. Det er nemlig ingen rasjonell grunn til at vi ikke kan ha stedegne sorter her i landet! Disse vil også kunne bli aktuelle i utlandet, for eksempel våre naboland, der Arnulf allerede har vakt oppmerksomhet. Takksigelser Takk til de som har bidradd med bilder og til Beate Helle som klargjorde dem for artikkelen. En særlig takk til Remi A. Nielsen for opplysninger om Arnulf Ringstad og hans krysning. Fig.8 Riktblomstrende Arnulf på Kongsberg Foto: Remi A. Nielsen selve planten er trivelig og temmelig tett og lav (ikke mer enn 50 cm og blir bredere enn høy). Dertil kommer at den er lett å stikke, så det burde ikke være noe problem å få den i produksjon igjen. Sluttbetraktninger Naturligvis vet jeg at det finnes og er laget flere krysninger i Norge. Dette ses tydelig i den nye boken om norske rhododendronhager (Larsen 2014), men ingen av disse er offisielt registrert og er heller ikke nærmere utprøvd utenfor den regionen de er oppstått i. Det vil være en passende nyttig oppgave for Den norske Rhododendronforening Kilder Bruflot, R Harald Skjervold husdyrforskar som laga nye krysningar av Rhododendron. Årringen 2003: Jørgensen, P. M Sanderling, en ny hardfør, hvitblomstrende rhododendronsort Årringen 2005: Jørgensen, P. M Milderubin, nytt navn på gammel kjenning. Lapprosen 14 (3): 4. Jørgensen, P. M Meir frå Kari si rhodoskattkiste på Stord. Lapprosen 15 (2):4 6. Jørgensen, P. M Arnulf : a new Norwegian rhododendron cultivar for northern gardens, and its breeder. Rhododendrons, Camellias & Magnolias Yearbook 2014: Larsen, O. J Arnulf Ringstad til minne. Lapprosen 3: 16. Larsen, O. J. (red.) 2014 Min rhododendronhage. Licentia Forlag. Lønø, K. & Ringstad, A Rhododendron Dyrking av lave og hardføre sorter. Tun Forlag. 6 - Lapprosen

7 Bent Ernebjerg - en moderne plantejeger Tekst og foto: Ole Jonny Larsen Artikkelen om planteekspedisjoner til Myanmar (Burma) som står i dette nummeret av Lapprosen, er skrevet av dansken Bent Ernebjerg. Bent har over mange år deltatt på ekspedisjoner til områder i Kina og andre land i Himalaya-regionen for å studere rhododendron i naturen og samle inn frø. Han har selv planlagt og ledet flere av ekspedisjonene, mye ut fra det han har lest om de gamle klassiske plantejegernes innsamlinger i første halvdel av det forrige århundret. Han har en stor samling av bøkene de ga ut som han har studert grundig, og målet for mange av reisene har vært å besøke områder der de store plantejegerne ikke hadde vært, for på den måten å kunne oppdage nye ting. Dette gjelder særlig Burmaekspedisjonene. Her følger en oversikt over Bents planteekspedisjoner: 2005 Sikkim Autumn. Lachen, Zemu Valley, Green Lake, Thompyak Valley (5300 m) 2007 China Autumn Yunnan/Tibet. Chora, Kawa Karpo, Dokar la, Sho la (4800 m) 2008 China Spring Yunnan. Hpimaw/Pianma, Nanmowag, Heipopoluo La, Zhiben Shan (3600 m), Cangshan (4000m) 2009 Burma, West Burmese Himalaya, høst (3700 m) 2010 China Yunnan Biluoxuéshan & Beimashan, vår. Paidi, Balagong, Selalaka, Cika pass (4450 m) 2011 Burma, North Burmese Himalaya, vår 2012 Burma, North Burmese Himalaya, høst 2013 China Yunnan Beimashan & Biluoxueshan. Cika and Paidi pass, vår (4450 m) Frøene han har samlet inn, har han dels sådd selv for å skaffe nye planter til sin egen rikholdige samling, og dels har han donert mye til gode venner og ulike frølister, særlig da den listen som den danske Rhododendronforeningen presenterer hvert år. Etter siste Myanmar-tur la han også en stor mengde frø ut for salg til samlere over hele verden. Mange norske rhododendronentusiaster benyttet seg av dette tilbudet, og det er ennå mulig å få kjøpe frø fra denne ekspedisjonen. Bents tre ekspedisjoner til Myanmar, og særlig de to siste, står i en særstilling blant nyere skandinaviske innsamlinger og viser til fulle hans evne og sterke vilje til å gjennomføre det han har bestemt seg for. Myanmar har vært et lukket land i mange tiår, og plantejakt i fjellene i nord har vært helt uaktuelt siden starten på 1950-tallet. Bent har imidlertid knyttet kontakter med lokale guider og klart å komme seg inn i de aktuelle områdene. Som det fremgår av artikkelen hans, var dette svært krevende turer. Veier finnes knapt i området der han Bent Ernebjerg dro, og han måtte gå i dagevis i sterk varme i lavlandet for i det hele tatt å begynne å ta seg opp i fjellene der rhododendronplantene vokser. Han hadde tatt mål av seg til å nå fram til et område som mest sannsynlig ikke hadde vært besøkt av vestlige innsamlere tidligere, men den første ekspedisjonen mislyktes pga sykdom under vegs og ekstreme værforhold. De fleste ville nok latt det bli med det, men Bent prøvde på nytt året etter og nådde til slutt opp i de høytliggende områdene der han kunne regne med å finne arter som har interesse for hagene i Norden. At området ikke akkurat var gjestfritt, går tydelig frem av artikkelen. Hvor mange ville ha gjort enda et forsøk etter uker med slit og sykdom første gang? Jeg har vært så heldig å få være med på to av Bent Ernebjergs ekspedisjoner til Yunnan i Kina. Jeg ble invitert med på en tre ukers tur i 2010 og var igjen med i juni Dette har vært min veg inn i plantejakten, og jeg har allerede lagt nye planer for fremtiden. Uten Bents initiativ i starten er det ikke sikkert at jeg hadde kommet i gang i hele tatt. Bent fyller 70 år i år og sier at han nå har avsluttet plantejegerkarrieren, i alle fall som ekspedisjonsleder. Jeg har likevel et håp om at han lar seg lure med ved en senere anledning. Les artikkelen om Myanmarekspedisjonene og få et innblikk i hva en slik plantejakt innebærer. Vær imidlertid obs på at de turene Bent gjorde i Myanmar, ligger klart i overkant når det gjelder vanskelighetsgrad, slik at eventuelle kandidater ikke lar seg skremme. Alle med god helse og normal fysikk kan klare å delta på en vanlig plantejegerekspedisjon. Jeg har sådd mye frø fra Bents siste ekspedisjon til Myanmar. Disse plantene vil være tilgjengelig for interesserte fra Dette er første gang nyintroduserte rhododendron fra Myanmar er i salg på over 50 år. - Lapprosen

8 På jakt etter rhododendron i Nordvest-Myanmar en av de få hvite flekkene på rhododendronkartet Tekst og foto: Bent Ernebjerg Oversatt fra engelsk av Jens Holmboe En av de mer spektakulære broene Innledning Etter flere ekspedisjoner til Kina ønsket jeg å se andre rhododendronområder. Fra ulike kilder hadde jeg fått vite at det var mulig å vandre i Myanmar (Burma), og jeg ble spesielt interessert i landets nordlige områder, der elven Ayeyarwaddy (Irrawaddy) har sine to kilder høyt oppe i fjellene nær grensen mot både India (Arunachal Pradesh) og Kina. Den vestlige grenen av Ayeyarwaddy er elven Mali Kha, mens elven Nmai Kha er den østlige, og hele området vi vandret i, ligger i delstaten Kachin. Det var svært interessant, for det var ingen fra Vesten som hadde vært der på lang tid, og de tidligere plantejegerne hadde for det meste bare utforsket områder i Nordøst- Myanmar. Elven Nmai Khas kilder (Adung, Seingkhu, Dulong/Taron og andre elver) og Nmai Hka-dalen var blitt utforsket av Farrer, Kingdon-Ward og Forrest, men Mali Khas kilder i Nordvest-Myanmar var ikke blitt utforsket av plantejegere tidligere. Kingdon-Ward lette etter Mali Khas utspring i 1919, men måtte snu på grunn av feber, og så vidt jeg vet, vendte han aldri tilbake. Jeg fant et firma i Myanmar som arrangerer turer i den myanmarske delen av Himalaya og hadde flere fotturer i Nordvest-Myanmar på listen. I 2009 fikk jeg dem til 8 - Lapprosen

9 å arrangere en høsttur til Phungan Razi i 3600 meters høyde for meg og tre andre rhodoholikere, Jesper Holck Andersen, Oddbjørn Fosse og Torstein Borg. Phungan Razi ligger ved Myanmars vestgrense mot India (Arunachal Pradesh). Forholdene for utforsking i den myanmarske delen av Himalaya Alle fotturer i Nord-Myanmar både vestover og østover starter i Putao, tidligere Fort Hertz, som har den eneste flyplassen i Nord-Myanmar. Putao ligger på en stor slette som elven Mali Kha og dens sideelver renner over. Høyden er ikke mer enn 500 moh. Det går noen grusveier fra Putao til landsbyene i nærheten, men fra der veien slutter, må du gå hele veien til fjellene. Du begynner å gå på sletten og senere langs elvene, og det tar tre til fem dager før du kommer til der den egentlige oppstigningen begynner. Inn dit stiger ikke terrenget mer enn meter, og den lave høyden betyr at det er svært høy temperatur mens du går i tett, fuktig jungel. I disse omgivelsene finnes de fleste sykdommer og parasitter du kan tenke deg: malariamygg, sandfluer, flått, bier, dreperbier, igler og giftige slanger. Terrenget er til dels svært vanskelig når man etter to dager passerer den siste landsbyen og fortsetter på jaktstier med ingen eller dårlig vedlikeholdte broer. Vi opplevde hengebroer, stokkebroer og noen få taubroer, og mange ganger ble vi tvunget til rett og slett å vasse over elvene. Når du går langs en elv, betyr det at du må krysse alle sideelvene på din side av elven! Etter den siste landsbyen var det urskog og fjell uten fastboende mennesker, så bortsett fra vann måtte vi bære alt vi trengte. Vi hadde bærere til å frakte alle forsyningene våre, for å gå på en jaktsti betyr å gå på elvebredder med store kampesteiner, og å gå i en fjellbekk, som er korteste vei opp en fjellside, betyr å gå opp og ned svært bratte skråninger. Det er ingen redningsmuligheter hvis det skulle skje et alvorlig uhell, for det finnes ingen helikoptere her, og det er ikke mulig å transportere en syk eller skadet person på de bratte og gjørmete stiene, så det er viktig å unngå ulykker, og du må ikke bli syk! Det vil si at det er nøyaktig de samme forholdene som de gamle plantejegerne hadde for nesten hundre år siden, bortsett fra at vi naturligvis har bedre campingutstyr i dag. Oktober 2012, igjen til den laveste av de to toppene i MaDoi-fjellene, og denne gangen lyktes jeg. Det var en 19 dagers vandring i svært vanskelig terreng og med forferdelig vær. På de to MaDoi-ekspedisjonene reiste jeg alene med mitt myanmarske følge, for jeg torde ikke invitere andre til å være med til dette veldig vanskelige og farlige terrenget. Denne artikkelen er i hovedsak fokusert på den vellykte siste ekspedisjonen til MaDoi-fjellene. Begge ekspedisjonene jeg skriver om, var høstekspedisjoner, noe som betyr ingen eller veldig få blomster. Jeg er ikke ekspert på taksonomi (klassifisering), så mange av rhododendronene ble identifisert senere basert på fotografiene jeg tok. Rhodoeksperter har hjulpet med disse identifiseringene, ikke alltid med samme resultat, for det er noen ganger vanskelig å identifisere en rhodo primært fra bladene. I denne artikkelen benytter jeg identifiseringene til Steve Hootman fra Rhododendron Species Botanical Garden i Federal Way i delstaten Washington i USA. Oktober 2009-ekspedisjonen til Phungan Razi På denne ekspedisjonen var jeg sammen med tre andre rhodoholikere. Turen til Phungan Razi er den enkleste fotturen i Nordvest-Myanmar, men det er noen elver å vasse over og noen dårlig vedlikeholdte broer (se bilde på side 8). Etter to dagers vandring og over et 1400 meter høyt pass i et ubebodd område, og med privat overnatting i landsbyer, begynte vi å gå oppover en fjellrygg som vi fulgte til toppen på 3650 meter. Så gikk vi vestover til grensen mot India og slo leir for to netter ved en tørrlagt innsjø. Derfra gikk vi langs grensen oppover en fjellrygg til 3700 meter, der vi fikk flott utsikt inn i Arunachal Pradesh. Ekspedisjonene Jeg har foreløpig gjennomført tre ekspedisjoner i Nordvest-Myanmar: Oktober 2009 til fjellet Phungan Razi på Myanmars vestgrense nær Arunachal Pradesh. En 14-dagers ekspedisjon der jeg var sammen med tre andre rhodoholikere. Mai/juni 2011 til MaDoi-fjellene nord for Putao, nær nordgrensen mot Arunachal Pradesh. Her er det en topp på 4600 meter og en på 4400 meter. Jeg dro mot den laveste toppen, men på denne ekspedisjonen måtte jeg på grunn av sykdom og svært vanskelige forhold snu og dra tilbake en dagsmarsj før rhododedronområdet begynte. Det var en slik ekspedisjon der alt gikk galt. Et sjeldent syn en R. forrestii om høsten Rhododendroner vi fant på denne turen, var R. kasoense (selv om den er en høstblomstrende art, så vi bare én plante med nydelige, små, gule blomster), R. edgeworthii, R. tephropeplum, R. arizelum, R. pocophorum var. pocophorum, R. forrestii (en bærer fant en enkelt forrestiiblomst), R. sanguineum, R. charitopes, R. luteiflorum, R. mekongense, R. trichocladum og R. callimorphum var. myiagrum. - Lapprosen

10 Vi startet med det siste monsunregnet og hadde oppholdsvær minst tre firedeler av ekspedisjonen. I Phungan Razi-området er tregrensen på rundt 3600 meters høyde, og det er relativt tørt. Det var løvfellende trær på fjellryggen, som også var temmelig tørr, unntatt i de lavere områdene ekspedisjon til MaDoi-fjellene Reisen til Putao Jeg dro fra København 27. september og fløy til Yangon (tidligere Rangoon) via Singapore. Ved ankomst neste morgen ble internettvisumet mitt raskt endret til et stempel i passet, og drosjesjåføren min ventet på meg utenfor flyplassen, så jeg var på hotellet én og en halv time etter landing slett ikke dårlig! Neste morgen reiste jeg til Putao og møtte guiden min på flyplassen der. Guiden fortalte at på grunn av militære bestemmelser kunne jeg ikke bo på det hyggelige hotellet jeg hadde gjort før. Utlendinger i byen kunne da bare bo på militærhotellet, så i stedet bodde vi i en landsby utenfor byen. Etter en lunsj i Putao kjørte vi i en firehjulsdrevet bil til en annen landsby omtrent en times kjøretur nord for Putao. Der bodde vi i et lokalt hus sammen med kokken og noen av bærerne. Fotturen til fjellene Neste morgen kom det flere bærere, og vi kjørte nordover i en tuk-tuk (motorisert rickshaw) til det var umulig å kjøre lenger. Derfra startet vi vandringen på Putaosletten. Vi gikk til sent på ettermiddagen og overnattet hos lisu-sognepresten i en landsby. Innbyggerne i den myanmarske delen av Himalaya tilhører de to minoritetene lisu og rawang, som begge er kristne. Neste morgen fortsatte vi på sletten og gikk for det meste gjennom et veldig vått gressområde til den siste landsbyen før fjellene. Der spiste vi lunsj i et lokalt rawang-hus. Da vi fortsatte, hadde det begynt å regne, og vi gikk gjennom et jordbruksområde til en ganske stor elv vi måtte krysse. Regnet tiltok, og da vi kom frem til broen, var det styrtregn. Taubroen besto av en stålwire med rottingringer. Jeg satt under ponchoen min mens bærerne fikk et tau over elven så de kunne trekke meg og utstyret vårt over. På den andre siden fortsatte vi i øsregnet gjennom det våte gressområdet til en kvegstasjon som var det absolutt siste huset før jungelen og fjellene. Dette huset er vanligvis tomt, men kvegoppdretteren var tilfeldigvis der for å se til dyrene, så vi fikk mulighet til å bli varme og tørre rundt bålet hans. Det kraftige regnværet fortsatte hele natten og neste formiddag, så vi ventet der til regnet sluttet sent på ettermiddagen. Neste morgen gikk vi i lett regn langs vestsiden av elven Mali Kha. På grunn av regnet var vannstanden høy og strømmen sterk. To lisu-jegere vi møtte i skogen, fortalte at broen som folkene mine hadde bygd på forhånd over en sideelv nær ved, var blitt skylt vekk. Heldigvis hadde de felt et stort tre halvannen kilometer lenger oppover langs elven for å komme over selv, så de hadde løst problemet med å krysse elven for oss også. Sent på ettermiddagen begynte det igjen å regne kraftig, så vi slo leir i skogen. Neste morgen fortsatte vi nordover, og så fulgte vi elven MaDoi fra der den renner sammen med Elven for dyp til å vasse over? Hugg et stort tre med macheten elven Mali Kha. Igjen fikk vi kraftig regn, og etter mørkets frembrudd slo vi leir på bredden av MaDoi etter en lang og anstrengende dag. Oppover fjellryggen Neste dag fikk vi heldigvis pent vær og til og med litt sol. Vi krysset MaDoi på en ny taubro. Denne var laget av rottinglianer som var snodd sammen. På østsiden ventet tre nye bærere med rissekker som var blitt fraktet inn på forhånd, og endelig kunne vi begynne å komme oss oppover en fjellrygg. Vi skulle klatre 1000 meter, og vi begynte å gå i en stri bekk som fosset nedover fjellsiden. Den fulgte vi til den gradvis forsvant, og så fortsatte vi oppover på en bratt sti. Vi slo leir i skogen på 1800 meters høyde og opplevde vår første tørre dag Ekspedisjonsgruppen guiden mangler siden han tok bildet Vi fulgte åsryggen mellom elvene MaDoi og Pa nesten rett nordover. Åsryggen var dekket av løvtrær og bambus, men bare en art om gangen, og de vekslet med høyden. Det var faktisk mulig å bruke bambusartene som høydeindikator. Neste dag fortsatte vi i pent vær på åsryggen, først 200 meter ned og så opp igjen. Om ettermiddagen begynte regnet igjen, så vi slo leir på åsryggen i øsende regn i 2300 meters høyde. Det var fra denne leiren jeg hadde måttet gjøre vendereis i 2011, så det var fra neste dag opplevelsen med å utforske nye områder virkelig begynte Lapprosen

11 R. martinianum Rhododendronområdet Kort etter at vi forlot leiren, passerte vi et område med høstblomstrende orkideer, en pleione og fire andre orkidéarter. Jeg så også noen storbladede rhododendron nede i en bratt fjellside, men de var utenfor rekkevidde. Etter lunsj traff vi på den første rhododendronen langs stien, en nydelig R. edgeworthii som vokste i den tykke mosen på en trestamme. Litt høyere oppe, der ryggen ikke var mer enn én meter bred og helt åpen, vokste det R. martinianum, til og med noen med høstblomster. Vi slo leir i 2800 meters høyde omgitt av R. edgeworthii og R. maddenii ssp. crassum. Fra leirplassen var det vakker utsikt over MaDoi-dalen. våt, hengende mose, og i trærne vokste det en mengde orkideer og andre epifyttiske planter. MaDoi-fjellet er det våteste fjellet jeg noensinne har sett, og helt forskjellig fra Phungan Razi. Neste morgen fortsatte vi oppover fjellryggen med noen veldig bratte og glatte opp- og nedturer på veien. Etter én tørr dag fikk vi igjen kraftig regn, men snart så vi den første R. arizelum, og etter hvert som vi kom høyere, gikk vi i en arizelumskog med tykke stammer. Det var også Neriiflora-arter med nydelig indument: R. beanianum med sitt vakre, mørkebrune indument og hår, og sannsynligvis også R. piercei. Langs stien fant jeg også en plante av R. meddianum var. atrokermesinum. Litt senere på ettermiddagen var vi kommet til et flatere område der vi slo leir i en arizelumskog i 3400 meters høyde. Jeg var gjennomvåt fra ytterst til innerst, så jeg var glad jeg stadig hadde en liter Underberg (sterk tysk bitter) til å holde meg varm mens folkene mine satte opp leiren. Her oppe var det ikke noe vann, men med alt regnet var det enkelt å samle opp vann med plastdukene våre. Det kraftige regnværet fortsatte hele natten. Skogen på åsryggen var nå mørk og dyster. Trestammer, greiner, steiner og klipper var dekket med et tykt lag mørk, Brobygging over elven MaDoi Fjellrygg på MaDoi-fjellet Vi hadde på dette tidspunktet spist mye av risen vår, så neste morgen ble tre bærere sendt tilbake til elven MaDoi for å bygge en bro, fange noen fisker og tilberede dem til vi kom tilbake. I kraftig regn fortsatte resten av oss nordover i et mer åpent landskap og med en treløs fjellside øst for oss. Etter hvert som vi kom høyere, var åpne plasser dekket av en liten (30 cm) bambus. I et område med store, mosekledde kampesteiner vokste det en liten Cassiope-art (lyng). Det var mange områder med rhododendron, og jeg så R. citriniflorum, R. forrestii ssp. forrestii og også her R. beanianum. Det var også småbladede rhodoer: R. megeratum, R. trichocladum og R. saluenense ssp. saluenense. Det ville ha vært praktfull utsikt i klart vær, men regnværet gjorde det umulig å se mer enn rundt 100 meter. Vi nådde vår neste leir på 3500 meters høyde rundt klokken to om ettermiddagen og - Lapprosen

12 Rhodohabitat i 3500 meters høyde spiste lunsj. Senere gikk jeg på oppdagelsesferd rundt leiren og fant flere R. trichocladum og R. citriniflorum. Da vi gikk oppover, hadde jeg lagt merke til at det bare var noen få blomsterknopper på rhododendronene, og selv her oppe i de mer åpne områdene var det det samme, antakelig på grunn av for lite solskinn. Bærerne var redde for at det kraftige regnet kunne føre til at temperaturen sank så mye at nedbøren ville gå over til snø, men heldigvis gikk den ikke under ni grader. Guiden fortalte at stien til neste leir var ekstremt vanskelig, og at det ville bli en veldig lang dag for å nå frem til leiren med den farten jeg gikk i, så det ville ikke bli tid til å se etter rhodoer. Derfor bestemte jeg meg for å bli i den samme leiren neste dag og bare gå så langt jeg klarte, og så vende tilbake, også fordi tiden begynte å løpe fra meg så jeg var nødt til å begynne på tilbaketuren ned fra fjellet. Regnværet fortsatte like kraftig gjennom natten, og jeg kommer aldri til å glemme den intense lyden av voldsomt regn på en plastduk. Neste morgen fortsatte vi nordover på stien, og ikke langt fra leiren fant jeg R. campylocarpum ssp. caloxanthum, og senere fant jeg igjen R. megeratum, R. trichocladum og R. saluenense ssp. saluenense. Vi gikk for det meste blant lav bambus i en fjellside, men etter et par timer kom Guiden Mr. AhYin 12 - Lapprosen

13 om morgenen, nå var blitt til styrtregn. Vi fant litt ly under en klippe og spiste lunsj før vi gikk tilbake igjen, men nå hadde landskapet igjen endret seg. Det var vann overalt! Da vi kom tilbake til bambusområdet, var stien forvandlet til en bekk med ankeldypt vann, og fjellsiden hadde hvite striper av vann som styrtet nedover. Tilbake i leiren var jeg fullstendig gjennomvåt og temmelig utslitt. Guiden min fortalte at fra der vi hadde snudd, fortsatte det samme steinete landskapet opp til neste leir og videre til toppen av fjellet (4450 meter), så jeg hadde ingen grunn til å være lei meg for at jeg ikke hadde tid til å prøve å gå opp til toppen. Rhodohabitat på tregrensen i 3600 meters høyde vi til et steinete område. Dette var et landskap jeg aldri hadde sett maken til tidligere: store, nakne kampesteiner som lå som om de hadde falt ned fra himmelen, med skarpe kanter og fullstendig uten tegn på naturlig erosjon. Det var ekstremt vanskelig å bevege seg rundt i dette miljøet, og farlig også. Mellom steinene skjulte det seg små rhodoer, men vi fant dem bare når vi tilfeldigvis snublet over dem. En bærer som jeg hadde lært opp til å oppdage rhodoer, fant en liten R. anthopogon, og det var den eneste rhodoen vi fant etter å ha gått i rundt to timer i dette landskapet. På 3800 meters høyde bestemte vi oss for å snu, delvis også fordi det lette regnet vi hadde hatt Turen tilbake Neste morgen startet vi på tilbaketuren, igjen i det vanlige kraftige regnværet. Etter en stund tok vi en annen sti enn den vi brukte på veien opp, så jeg fant noen interessante nye rhodoer. Det beste funnet var en nydelig liten rhodo med rund (ikke øreformet) bladform og tykt, lysebrunt indument. Det kunne enten være en spesialform av R. coelicum med rund bladform, eller en ny art. Jeg så bare to små planter, den ene bare 10 cm høy. Jeg fant også R. stewartianum og R. catacosmum, som jeg ikke hadde sett på turen oppover. Vi passerte leirstedet vårt i arizelumskogen og begynte å gå nedover fjellryggen til 3100 meters høyde. På veien nedover fant jeg R. stewartianum, R. dichroanthum og R. campylocarpum ssp. caloxanthum. Like ovenfor leiren var det en svært spesiell rhododendron. Den vokste epifyttisk på en trestamme og hadde skinnende grønne blader og veldig Rhodohabitat i åpen skog i 3400 meters høyde - Lapprosen

14 pene, blålige knopper. Den kan ha vært en rhododendron i en av underseksjonene Glauca eller Boothia, eller kanskje til og med en ny art. Den kvelden var det en hyggelig overraskelse til kveldsmat ferskt kjøtt! Bærerne hadde satt opp fuglefeller da vi gikk oppover, og fangsten var en vaktel og en stor, fasanlignende fugl. Det var en svært velkommen avveksling fra den vanlige middagen med suppe og ris. Neste morgen var det oppholdsvær, og senere kom til og med solen frem. Vi fortsatte nedover, og i et åpent område var det både R. tephropeplum og R. martinianum, begge med litt høstblomstring. Det er en god idé å gå tilbake igjen på samme stien, for du vil se tingene på en annen måte enn på vei opp. Lavere nede så jeg igjen R. megeratum og R. maddenii ssp. crassum. Jeg fant også en annen Maddenia-art med omvendt eggformede og litt nyreformete blader med hår langs bladkanten. Bladene var 7 10 cm lange og 3 4 cm brede. Frøkapslene var relativt små, 4x6 mm. Både Kenneth Cox og Steve Hootman har kommet frem til at det er en ny art. Spennende! Det blir veldig spennende å se blomstene når de en gang kommer. Jeg fant også R. sidereum og en Irrorata, sannsynligvis R. tanastylum. Vi så også en kamelia med små, hvite blomster, sannsynligvis Camellia sinensis. Etter å ha sagt farvel til rhododendronene kom vi klokken fire om ettermiddagen til leiren der jeg måtte snu i Vi hadde gått langt i to dager i trekk, så neste dag trengte jeg en kortere tur. Derfor stoppet vi tidlig for å spise lunsj og hadde tid til å nyte solen og få tørket klærne. Litt senere på ettermiddagen kom to tibetanske jegere forbi leiren og stoppet for en prat, en kopp te og litt snacks. De hadde hjemmelagde geværer, for de militære tillater ikke at lokalbefolkningen har skytevåpen, så det var umulig for dem å kjøpe noen. De hadde startet samme morgen og hadde gått helt fra vår fjellrygg og skulle fortsette videre til elven MaDoi. Jeg skulle ønske jeg var like sterk! De ga oss litt vilt til middagsmat, en fasan og en stykke av en kinesisk korallgeit (Naemorhedus baileyi), så igjen fikk vi en deilig middag. Tilbake til sivilisasjonen Neste morgen skinte solen igjen, og vi gikk tilbake til elven MaDoi, denne gangen en lang tur nedover i fjellbekken. De tre bærerne ved elven hadde fersk fisk til oss til lunsj og en mengde røkt fisk vi kunne bære med oss. De hadde også bygd en bambusbro over elven, så vi sparte tid og krefter fordi vi slapp å bruke taubroen. Vi fortsatte langs elven og slo leir på elvebredden. Neste morgen fortsatte vi sørover langs MaDoi og senere langs elven Mali Kha, der vi slo leir etter en lang og varm dag mer fersk og røkt fisk til middag, noe som var aldeles deilig! Neste dag var siste dag i jungelen, og det var varmt og fuktig. Ved sideelven der vi hadde krysset på en Bærerne vasser over en elv 14 - Lapprosen

15 trestamme lenger oppe, reparerte folkene mine den ødelagte broen slik at vi sparte vel tre kilometer. Deretter krysset vi den siste store elven, jeg over en taubro mens bærerne vasset, og vi kom frem til den siste landsbyen etter mørkets frembrudd. Jeg hadde gnagsår fordi jeg hadde fått litt sand i sokkene da jeg kledde på meg på sandstranden ved elven. Det er noe du gjør bare én gang! Det var herlig å overnatte i et lokalt gårdshus, og vi fikk frisk, søt grapefrukt til dessert. Guiden min fortalte at grapefrukttreet hadde kommet til Kachin mange år tidligere med noen amerikanske misjonærer fra California. Neste morgen var det overskyet. Det var deilig siden vi skulle gå over åpne gressletter, og det kan være ekstremt varmt i solskinn. Området hadde tørket opp, så da vi etter et par timer kom til en større landsby, klarte jeg å leie en mann til å kjøre meg på en motorsykkel. Det var bra, for jeg hadde fått feber og var utslitt etter den lange vandringen. Dette gjorde at jeg kom tidlig til landsbyen Sandam, der jeg hvilte i landsbylederens hus til bærerne mine kom og kunne vise meg hvor vi skulle bo. Etter at vi hadde sittet på bakken og spist alle måltidene, var det deilig å sitte på en stol og spise ved et bord! Neste morgen tilbakela jeg også den siste strekningen av veien på motorsykkel. Vi bodde i det samme huset som vi startet fra for 19 dager siden. Guiden min dro til Putao for å kjøpe forsyninger til farvelfesten med bærerne, og vi fikk oss en fin fest med god mat og godt øl. Jeg var så absolutt klar for øl, og det smakte himmelsk selv om den ikke var kald. Tidlig neste morgen kjørte vi bil til Putao, der jeg fikk barbert meg og klippet håret før flyturen tilbake til Yangon. På flyplassen fikk guiden min vite at hele Putao-området nettopp var blitt stengt for alle utlendinger (jeg har akkurat hørt at det ble åpnet igjen i mars 2013), og at jeg kom til å være den eneste fra Vesten i den myanmarske delen av Himalaya denne høsten. Det var trist å se at mens situasjonen i Myanmar totalt sett var blitt bedre, hadde situasjonen i Putao blitt verre på grunn av kampene mellom Myanmars hær og kachin-folkets frigjøringshær som kjemper for selvstendighet rundt delstatshovedstaden Myitkyina i Kachin. og jeg er sikker på at det er mulig å finne flere nye arter der. MaDoi-fjellområdet har svært anstrengende klimatiske forhold. Det er vått og kaldt, så i 4000 meters høyde kan det snø selv midt på sommeren. Dette gir imidlertid svært spesielle naturmiljøer for rhododendron. Det er en opplevelse for livstid å vandre i fjellene sammen med de lokale rawangene. De kan lage nesten alt de trenger av det naturen har å by på: ly mot været, "senger", broer, tau, etc. De kan tenne bål i øsende regnvær, for det indre av død bambus er alltid tørr, og deres kunnskaper om å klare seg er forbløffende. Hvis du spør om en bestemt plante, vil de fortelle deg om den er giftig eller ikke, om den kan brukes som medisin, og i så fall hvordan, om deler av den er spiselig, og hva den ellers kan brukes til. Et eksempel: I områder som er plaget av igler, vokser det en begoniaart, og rawang-folket vet at saften fra bladene til denne arten dreper en igle på kroppen din i løpet av 30 sekunder! Etter hvert som den politiske situasjonen i Myanmar blir bedre, burde det bli enklere å reise til Nord-Myanmar i fremtiden, men det vil fremdeles være svært utfordrende å begi seg inn i fjellene. Bent Ernebjerg er medlem av både den danske og den norske rhododendronforeningen og en ivrig plantejeger. Ekspedisjonsfakta Adgangen til Nord-Myanmar blir kontrollert av de militære, og du må ha tillatelse og betale en avgift på 18 dollar per dag. For å dra inn i fjellene må du ha en egen vandretillatelse. På ekspedisjonen i 2012 besto min gruppe av en guide, en kokk/bærer og syv bærere. Det var blitt bygd en bro og laget bedre ringer for taubroene, og det var båret mat til fjellet før jeg ankom. Fotturen varte i 19 dager, og jeg var borte fra København fra 27. september til 23. oktober. Utgiftene til ekspedisjonen, inklusiv gebyrer, tips og flybillett fra Yangon, men eksklusiv flyreisen til Yangon og hotell, mat etc. i Yangon, var på 7000 US dollar. Konklusjon Nordvest-Myanmar har et stort antall rhododendronarter, Møtested for hagefolk Godt utvalg og god service for hageplanter. - Lapprosen

16 På siden Rhododendron for begynnere ved Lin Didriksen Besøk i botaniske hager på Island Det er høst. En tid der vemodet blander seg inn i hagegleden. Høstblomstringen står på sitt vakreste, men mange av de flotteste plantene tåler ikke frostbitt, så nå må de slaktes eller settes inn for vinteren. Island er kjent for sitt forblåste og kjølige klima. Kan det være noe som gror der oppe da? Slike tanker lå på lur da Roy og jeg vandret til en botanisk hage i byen Akureyri nord på Island. Akureyri ligger på 65 41' nord, og du befinner deg da på høyde med Snåsa i Nord-Trøndelag. Akureyri er den nest største byen på Island. Mest som et tettsted med sine innbyggere. Hovedgaten er unnagjort på noen minutter, men byen har mye sjarm. Der lokker de med sin helt ferske og lokale mat. La deg lokke! Vi spiste mye god og særdeles fersk mat overalt på Island, og mitt beste måltid var på restaurant Noa i Akureyri. Det mest inntrykkvekkende spisestedet var derimot et lokalt gatekjøkken i Höfn der man kunne nyte nylaget hummersuppe eller annen vidunderlig fersk mat som ikke var spesielt snarkokt, men desto mer vellaget. Forblåst er det generelt på øyen, og de få trærne som står igjen, ligner mest på vindskjeve busker. Slik er det ikke i Lystigarður Akureyrar ( is) den botaniske hagen i Akureyri. Dette er en del av et parkområde som ble åpnet i 1912 og senere er utvidet i flere omganger. Den botaniske delen ble åpnet i Her kan du vandre blant et vell av flotte modne og stolte trær, beundre de rundt 6600 plantearter fra hele verden og 430 arter samlet på Island. Mange av de lokale plantene som vi observerte i naturen, er vekster vi kjenner godt her i Norge, men planter som strandnellik fant vi ikke i fjæren, men langt oppe på høyfjellet. Et hovedmål for denne botaniske hagen er å avle vakre og hardføre trær, busker og stauder for Nord-Island. Den fungerer også som genbank for vinterherdige planter som tåler klimaet på Island, og vil være til hygge og glede for folket. Vi var heldige med været, ruslet rundt der en solrik Vakre Island 16 - Lapprosen

17 Roy liker orden, og om ikke presentasjonen er blant de vakreste jeg har opplevd, er den meget oversiktlig og vel oppbygget. Min kjære falt også for noen kjemper av Trollius ledebourii (med blomster på størrelse med min åpne hånd), som han siden har prøvd hardt uten å lykkes i å få tak i frø til for å så selv. Vi opplevde flotte botaniske hager på Island vel verdt å besøke! Lewisia trives i steinhaugen i Akureyris botaniske hage. ettermiddag i juli, og var langt fra alene. Området er i god bruk. Det var anlagt små kunstige vanndammer, vakkert malte og fliselagte. Der var flotte små vannskulpturer, som viste seg å være drikkefontener. Heldigvis (det var barna som viste vei) vrimlet det av barnefamilier som hygget seg i solskinnet og til fulle viste hvordan et slikt anlegg kan nytes. Blant plantesamlingene var det særlig to som gjorde inntrykk på meg. Det ene var en flott haug tettplantet med Lewisia, en vanskelig plante å få til å trives, synes jeg. Den andre var en imponerende samling med Delphinium (riddersporer) i fargesterke kulører. God trivsel og bruk av hagene I Reykjavik var det en ny botanisk hage å besøke: Grasagarður Reykjavíkur ( Den ligger pent plassert i utkanten av byen og er også knyttet til et større park- og rekreasjonsområde. Den ble stiftet i 1961 og innehar rundt 5000 arter fordelt i åtte plantesamlinger, et arboretum med dammer og et rikt fugleliv. Igjen var vi heldige med været, og det vrimler av barn og voksne som koste seg i området. Først måtte vi besøke stedets kafé. Vi var nå erfarne islandsfarere. De er flinke til å lage kaker på Island, kanskje er det de lange vintermånedene og sterke familiebåndene som gir rom og inspirerer til denne aktiviteten? Dette er et sterkt element, som er med og trekker folk til de populære botaniske hagene. Café Flora er berømt for sine herlige retter servert i vakre omgivelser og bruker ingredienser i sine retter som dyrkes i den botaniske hagen. De gode kafeene opplevde vi både i nord og i sør. Et himmelrike, særlig for kakemomser. ( Tenk alt vi kunne gjort ut av dette her hjemme. ) I hagen ruslet vi metodisk fra samlingen med islandske planter, via steinhagen, en liten rhododendronsamling (Lyngrósir), en svipp bortom arboretet, kikket på damanlegg og rosehagen for så å ende opp i staudesamlingen. Her falt min kjære helt i staver. Det er slik en plantesamling bør bygges opp og presenteres, kom det i et henrykt utbrudd. Her står plantene på snorrett geledd i hvert sitt lille steinomkransede felt. Alle er vel merket, og mange blomstrer nå på sitt vakreste. Det er ingen tvil om at - Lapprosen

18 Gunnar Hiorth en norsk plantepioner Tekst: Ole Jonny Larsen Gunnar Hiorths planteskole i Håskog ved Åna Sira fotografert før krigen. Legg merke til den store produksjonen på friland. Fjærland, juli 2011 Jeg hadde endelig bestemt meg for å besøke bokbyen Fjærland, dette merkelig fenomenet innerst i en fjordarm i Sogn. Bygda, som bare huser 300 innbyggere, har hver sommer åpne bokhandler, for det meste med salg av brukte bøker. Og nå sto jeg der med et eksemplar av Gunnar Hiorths bok All verdens trær i norsk jord i hendene. Boka kom ut i 1956 og er svært ettertrakta blant innvidde plantenerder. Den må ha kommet i et lite opplag, for den er så godt som umulig å oppdrive. Mye tyder på at han ga den ut selv, for den er ikke utgitt på noe vanlig forlag, men trykt hos et lokalt trykkeri i Flekkefjord. Jeg hadde hatt Hiorths bok på ønskelista i mange år, og nå endelig, mellom høye reoler fulle av gamle bøker i Fjærland, bladde jeg i den for første gang. Det var nesten høytidelig, og med litt hjertebank nærma jeg meg disken for å spørre om prisen. Jeg stålsatte meg, denne boka skulle jeg ha uansett pris! Ekspeditøren så opp fra dataskjermen, kasta et kort blikk på boka og ba om 60 kroner. Seksti!!!! Jeg hadde smilt om han hadde sagt 600 og godtatt enda mer. Jeg prøvde å holde pokerfjeset mens jeg betalte, men etterpå kunne jeg ikke dy meg og fortalte mannen at han nettopp hadde solgt en skikkelig godbit for en slikk og ingenting. Han var imidlertid ikke særlig imponert, mente at det var da kjekt for meg og at boka hadde stått der i flere år. Han var tydeligvis fornøyd med å bli kvitt den, og jeg var selvsagt kjempefornøyd med å endelig eie klenodiet. Gunnar Hiorths bok Hvem var han? Hvem var så Gunnar Hiorth ( ), og hvem var han ikke? Det siste skal jeg komme tilbake til i slutten av artikkelen. Hans fulle navn var Gunnar James Møhlen Hiorth, men selv brukte han bare Gunnar Hiorth. Han drev i flere tiår en planteskole ved Håskog nær Åna Sira, ca. 16 kilometer vest for Flekkefjord. Boka All verdens trær i norsk jord ga han ut i 1956 og hadde da drevet planteskolen siden Boka er en slags oppsummering av hans erfaringer med et stort utvalg busker og trær gjennom alle disse åra, og med særlig vekt på formering. Det er spennende å lese om tidligere tiders metoder for formering, mye av det gjort på friland, og hvordan de beskyttet plantene mot vinteren for å få gode produkt for salg. Alt virker i dag veldig arbeidskrevende der hver plantesort får behandling tilpassa sine behov. Det er åpenbart at arbeidskraft var langt billigere enn i vår tid og at de ansatte hadde store kunnskaper om de ulike plantenes vilkår og krav Lapprosen

19 Gunnar Hiort da han fylte 60 år og ble omtalt i lokalavisa. Gunnar Hiorth var først og fremst opptatt av skogbruk og ble utdannet fra Statens skogskole i Senere gikk han skogbrukslinjen ved Norges Landbrukshøyskole og begynte i 1921 som forstmester i Jøssingfjord. Her ledet han store skogplantingsarbeid, og han anla også en planteskole for å skaffe skogplanter til selskapet han arbeidet for, og andre som drev med det samme. Da selskapet ble oppløst 1927, kjøpte han hele plantebeholdningen og flytta til Håskog der han drev planteskole resten av livet i tett samarbeid med sønnen Gunnar Jr. Området var i utgangspunktet ikke egna for planteskoledrift, men ukuelig pågangsmot, kilometervis med grøfter og langvarig innsats ga resultat, og anlegget ble til slutt svært flott etter datidens standarder. I starten utgjorde skogplanter den største delen av produksjonen, men etter hvert gikk han gradvis over til prydplanter og frukttrær, og sjeldne planter og planter som var uvanlige i Norge, opptok mer og mer av interessen. Dette bekreftes av Per T. Ellingsen som var lærling der tidlig på 1950-tallet. Gunnar senior drev etter hvert mest med frøinnkjøp og utprøving mens junior sto for den daglige planteskoledrifta. Den første av fire sider av prislisten fra 1952 opp og prøvd. Det meste produserte han fra frø, men han hadde også et godt kontaktnett til planteskoler i Europa der han kjøpte inn morplanter for stikking og poding. Han behersket visstnok både tysk og engelsk. Et utrolig utvalg Gunnar Hiorth var dog først og fremst en praktiker, det presiserer han i boka, og han ber nærmest om unnskyldning for at han tør å gi seg i kast med å skrive ned sine erfaringer. Det trenger han slett ikke å gjøre! Selv med dagens øyne fremstår han som langt forut for sin tid når det gjelder hva han prøvde ut av planter. Før jeg ble rhodoman, samla jeg på alle slags sjeldne busker og trær og trodde ofte at jeg og mine likesinna var veldig tidlig ute med enkelte ting. Men nå er det nesten flaut å lese at Hiorth hadde prøvd det meste av dette og mer til et halvt århundre før. Han ramser for eksempel opp 53 arter av edelgran (Abies), 57 arter og sorter av sypresser (Chamaecyparis), 14 arter av lerk (Larix), 42 typer av gran (Picea), 58 typer av furu (Pinus) og 79 typer av einer (Juniperus). Alle har han prøvd å dyrke og formere i planteskolen på Sørvestlandet, og han skriver en vurdering av hver eneste en. Jeg tør se den konifersamler som er i nærheten av noe lignende i dag. Planteskoler vil jeg ikke nevne en gang, for norske produsenter av nåletrær er nærmest utrydda. I tillegg hadde planteskolen i følge Per T. Ellingsen ambisjon om å ha et mer og mindre fast utvalg på 200 roser! Og dette er bare noen få utvalgte slekter, boka er full av vanlige og ikke minst uvanlige planter som Gunnar Hiorth har sporet Gunnar Hiorth til venstre og sønnen Gunnar jr. til høyre fotografert på femtitallet. Hva med Rhododendron? Hiorth var opptatt av Rhododendron og irriterte seg over at andre norske planteskoleiere mente at det ikke ville lønne seg å formere disse i stor stil i vårt land, men at det burde overlates til hollenderne. Han hadde ikke suksess med frøformering, men satte stiklinger i mengder både av arter og hybrider, vintergrønne og løvfellende. Han ramser opp hele 133 ulike Rhododendronhybrider som han har prøvd og for en stor del også produsert for salg. Noen gamle travere kjenner vi igjen, men like mange er ukjente i dag med vår tids smale utvalg i hagesentrene. - Lapprosen

20 44 Rhododendronarter har også blitt prøvd ut hos Hiorth. Flere av artene har i dag et annet navn enn det han bruker, så det krever litt litteraturstudier å finne ut hvilke han egentlig hadde. Kjente arter som catawbiense, degronianum, campanulatum, williamsianum og ponticum er nevnt, samt litt sjeldnere ting som barbatum, makinoi og augustinii. Mest imponerende fra et samlersynspunkt er at han også hadde arter som R. camelliiflorum, R. lutescens, R. cinnabarinum og R. triflorum. Alle disse er sjeldne i hager også i dag, og særlig den førstnevnte. Hiorth beskriver den som middels vanskelig, og det er meget overraskende, for den er sannelig ikke lett å få til. Han hadde ellers prøvd ut og formert hele 34 Azaleasorter (inklusiv tre arter), men her klager han over dårlig interesse fra kundene. Jeg undres om noen seriøs planteskole i Norge noen gang i åra etter har vært i nærheten av å ha et lignende utvalg av egenproduserte Det var ellers få planteskoler i samme området på den tida, så de hadde et visst fast kundegrunnlag i omegnen, og de var berømt for kvaliteten på varene. Ellingsen bekrefter likevel at mye av det sjeldne ble stående igjen usolgt og til slutt måtte destrueres. Han nevner spesielt at Hiorth introduserte amerikanske blåbærbusker allerede på 1930-tallet, men det ble ingen suksess, og det meste måtte til slutt brennes. En alvorlig sammenblanding Hiorths familie har i flere år beklaget en sammenblanding mellom forstkandidat og planteskoleeier Gunnar Hiorth som er omtalt her, og genetikeren Gunnar E. Hiorth. Sistnevnte var NS-medlem og nazist og emigrerte etter krigen til Argentina der han fikk et professorat og ga ut ei berømt bok om genetikk. Forfatteren Kjartan Fløgstad ga i 1999 ut boka Eld og vatn som omhandler norsk emigrasjon til Sør-Amerika. Der blander han pga navnelikheten sammen de to personene og omtaler derfor feilaktig Gunnar Hiorth som nazist. Han nevner både at han var planteskolemann og tittelen på boka han ga ut. Jeg har kontaktet Kjartan Fløgstad om denne saken og fått følgende svar fra han: Gode Ole Jonny Larsen, Takk for brevet ditt, dagsett 21. oktober. Bygningene står ennå på stedet, men plantebedene er overgrodd. Rhododendron. Hvem var kundene? En kan virkelig undre seg over hvem som kjøpte alle plantene fra Gunnar Hiorths planteskole. Selv om utvalget for salg nok var mindre enn det han omtaler i boka, han hadde jo skilt ut alle som han etter egne forsøk fant uaktuelle, er det likevel lett å anta at det ikke var kundegrunnlag for et så stort utvalg av busker og trær på et relativt lite sted. Kunnskapsnivået om uvanlige planter var langt mindre før 1956 enn det er i dag, og de færreste hadde vel plantebøker hjemme (og om de hadde, så var bilda i svart-hvitt!). I følge Per T. Ellingsen og Gunnar Hiorths barnebarn, Aagot Hiorth, var det meste av salget engrossalg, og da særlig til skogplanteskoler. Mye ble også solgt til kunder som kom innom. Planteskolen lå tett inntil datidens sørlandske hovedvei, og særlig om våren da roser og annet sto i blomst, var det mange som stoppa for å handle. De blomstrende plantene som var synlig fra vegen, var tydeligvis reklame god nok. Når det gjeld Gunnar Hiorth i Eld og vatn, har du heilt rett i at eg har blanda saman to personar med same, og litt sjeldne namn. Det er fortensfullt at du har tatt bryet med å spørja, slik at du ikkje klebar den feilaktige etiketten NS-medlem på planteskuleeigar G. Hiorth. Eg har blitt gjort merksam på feilen tidlegare, og håpar framleis på ny utgåve av utvandrarboka, slik at eg kan få retta opp samanblandinga, i grunnteksten også. I mellomtida seier eg meg lei for det som står, takkar for du gir meg høve til denne korrigeringa, og sender dei beste helsingar, frå Kjartan Fløgstad For tidlig ute? Gunnar Hiorth døde i 1965, han var da 71 år gammel. Planteskolen ble drevet videre av sønnen i fire år, men ble så avvikla, og fra 2006 er eiendommen ikke lenger i familien Hiorths eie. Området er ikke blitt bygd ut, og bygningene sto for få år siden mer og mindre til nedfalls, men en del store eksemplar av uvanlige nåletrær vitner ennå om tidligere tider da planteskolen på Håskog var i første rekke i Norge for å prøve ut nettopp all verdens trær i norsk jord. Et og annet eksemplar av sjeldne trær kan en som sagt finne på området, men det meste har blitt stående for tett og er overvokst. En stor og flott skjermgran (Sciadopitys verticillata) får stå som representant for alle sjeldenhetene Gunnar Hiorth plantet i norsk jord lenge før alle andre Lapprosen