av boksene så den skulle stå feil. Jeg åpner skapet og titter. Ingenting er feil på den første hylla, som jeg ser. Ikke på den andre heller.

Transkript

1 Kjærlighetsbegjær Johan er sur. Jeg ser det i blikket hans der han sitter ovenfor meg i sofaen. Han studerer meg, før han reiser seg, går til kjøkkenkroken og åpner det første skapet. Det med servisene i. Hodet hans beveger seg sakte oppover til venstre i skapet, går mot høyre og sakte nedover. Skapet der er strøkent. Jeg har ikke satt noe feil. Alt står rett og er sortert og stablet rett, tenker jeg febrilsk. Han ser i de tre neste skapene på samme måte. Finner ingen feil. I hvert fall er det ingen antydning til det på han. Jeg satte kjelene på sin rette plass, gjorde jeg ikke Merker at jeg får en klump i magen. Det kan ikke være noen feil i dag. I skapet med all hermetikken finner han det han ser etter. Kroppsholdningen hans endrer seg. I fra å være ganske avslappet blir den brått anspent. Det er som om hver muskel strammer seg og gjør han ti ganger høyere. Han fortsetter resten av runden før han kommer tilbake til sofaen. «Har du sett i hermetikkskapet, Lene?» Spør han strengt. «Jeg har satt alt riktig,» jeg ser ned på hendene jeg har foldet i fanget. «Se etter en gang til.» Jeg reiser meg sakte opp, går med tunge skritt til skapet. Det finnes ikke feil der. Alt er blitt gjort riktig. Han dikter det opp. Han snudde sikkert på en

2 av boksene så den skulle stå feil. Jeg åpner skapet og titter. Ingenting er feil på den første hylla, som jeg ser. Ikke på den andre heller. Det er den tredje og øverste hylla han har sett noe. Jeg har ikke snudd hermetikkboksene ordentlig. De står heller ikke på rekke, slik de skal gjøre. Klumpen i magen gikk fra å være liten stein til ett helt fjell på sekundet. «Nå!» Kommer det fra han. «Jeg satte det riktig. Jeg vet jeg satte det riktig.» «Det står ikke riktig,» han kommer klapper på sete i sofaen ved siden av han. Jeg går med hode bøyd og setter meg ned. Ikke før jeg har fått rumpa på ned på setet har jeg fått et rødt merke på kinnet. Han slo meg med flat hånd. Jeg tar min egen hånd og stryker over kinnet. «Flytt hånda!» Han slår igjen. Hardere. Det kommer tre harde slag. Blikket han ser på meg med, er hardt det også. Det tar bare noen sekunder så mykner det opp. Blir mildt og ser på meg med ømhet. «Jeg synes du har vært så flink i det siste.» Sier han. «Så jeg tok med en gave til deg.» Fra skjortelomma tar han frem en liten boks. Han løfter av lokket og tar ut et halsbånd. «Det er i sølv, slik at du kan gå rundt med det. Du skjønner, det må være rundt halsen din hele tiden. Det lille hjertet der er et symbol på vår kjærlighet.» Han setter det på rundt halsen min. Studerer halsbåndet han har skaffet meg og måler det med hvor godt det kler meg. «Du ser vakker ut, prinsessa mi.»

3 Middagen står i ovnen. Jeg har laget lasagne for å takke for det flotte smykket Johan ga meg. Det sitter rundt halsen min og jeg er ofte bortpå det med fingrene. Bare for å forsikre meg om at det er der. Han kommer snart hjem fra guttene. Det er første gang på lenge han er på pokerkveld med dem. I starten da vi møttes hadde han alltid pokerkvelder. Jeg sjekker lasagnen. Den har ikke mange minuttene igjen, så jeg dekker bordet med vinglass, tallerkener, kniver og gafler. Tenner to stearinlys og dimmer resten av lyset i rommet. Det tar ikke lange tiden før jeg hører bilen kommer opp innkjørselen. Tar ut lasagnen og setter den på bordet. Døren går opp og igjen. Skrittene hans er tunge. Ikke er han noe særlig blid heller. «Jeg har laget lasagne til oss vennen,» hilser jeg han blidt. «Det lukter godt. La oss spise,» han har ikke engang sett på bordet. Bare setter seg på plassen sin og forsyner seg og spiser. «Hvordan var pokeren?» «Joda. Den var bra som alltid.» Fremdeles er han fokusert på å spise maten. Vi har sittet slik å spist maten i ti minutter og han har enda ikke sett på meg. Kan det være at han er sur på meg fordi jeg gjorde den feilen med skapene i går? Nei, han er ikke langsint på meg. Han pleier ikke å være det. Johan reiser seg og tar med tallerkenen bort til vasken. Det stikker litt i meg da han bare går uten å si noe. Jeg

4 skjønner ingenting. Har jeg fornærmet han på noen måte? Jeg hører dusjen på badet. Like greit for da kan jeg rydde av bordet og vaske opp. Det er lettere å vaske opp riktig og sette tingene på plass når han ikke ser på meg. Jeg kjenner blodsmaken. Leppa har sprekt. Knyttneven hans nærmer seg ansiktet mitt igjen. Det er vanskelig ikke å kjenne hevelsene i ansiktet mitt. Slaget hans smeller. Det renner varmt fra nesa mi. Jeg vrir meg, prøver å unngå slagene hans. «Du vet du fortjener hvert slag. Ikke så mye som å sette hermetikkbokser rett klarer du. Også prøver du å gjøre opp for deg med å lage lasagne. Du klarer ikke det heller. I dag smakte den brent!» Johan river av meg trusa, bruker makt og trenger lemmet sitt inn i meg. Det gjør vondt. Hånda hans farer mot meg i det jeg ynker meg av smerte. Jeg lukker øynene, prøver å se for meg et lite tjern jeg er glad i. Yndlingsstedet mitt som jeg pleide å være på når jeg var yngre. Tankene mine vil ikke hjelpe meg. De jobber mot meg. Han peser, stønner høyt og jeg merker at lemmet hans forsvinner. Jeg vrir hodet mitt bort fra han. Hendene hans stryker meg på kinnet. «Du vet jeg elsker deg,» sier han og snur ansiktet mitt mot sitt. Jeg nikker og ser inn i de smaragdgrønne øynene hans. «Elsker deg også.» «Legg hodet ditt på armen min. Du sover alltid bedre når du ligger inntil meg.»

5 Jeg legger hodet mitt på armen hans. Han kysser meg på panna og sier god natt. Ansiktet mitt ser ikke ut. Det er hovent og blåmerkene er ikke mulig å sminke bort engang. «Jeg tror det er best du blir hjemme noen dager.» «Ja, det er nok best, men jeg kan ikke være borte fra jobb,» svarer jeg han. «Det ordner jeg. Kan stikke innom bokhandelen og fortelle at du tar deg noen fridager. De forstår det.» Johan forsvinner ut av huset og jeg hører bilen dra av sted. Seks timer alene. Uten å engste meg. Jeg går ut på badet. Kler av meg, skrur på vannet i dusjen og kjenner vannet renner nedover kroppen min. Jeg vasker håret og såper inn kroppen. Skyller av og tuller meg inn i håndkleet. Det store speilet avslører alle arrene mine. De på magen er ikke så ille, det er de på ryggen som er verst. Dype arr som ikke har blitt tatt hånd om av sakkyndige leger. Jeg tenker på den gangen jeg fikk de arrene. Johan hadde funnet frem et tau og bundet meg fast til sengen. Ryggen min hadde vært vendt opp og den hadde vært naken. Det var første gangen han hadde brukt kniven. Han hadde snittet meg dypt. Om slagene hans kunne svi, så kunne det ikke sammenlignes med det kniven hadde gjort. Senere hadde han startet å helle salt i sårene. Jeg begynner å fryse. Finner frem noen klær som jeg kan ha på meg. Får lyst til å gå ut av huset, ser på klokka, fire timer til han er ferdig på jobb. Skal jeg ta sjansen. Vet at jeg bruker tretti minutter til og fra

6 sentrum. Tre timer jeg kan komme meg ut av huset på et annet grunnlag enn å reise på jobb. For første gang går jeg ut av huset og reiser til sentrum. «Det blir 78kr,» smiler dama bak disken til meg. Riktig nok ser hun litt bekymret på ansiktet mitt, men hun spør ikke. Jeg betaler gladelig de 78kr, tar med meg kaffen, vaffelen og kaka. Finner meg et sted å sitte og tar frem boken jeg tok med. Det er umulig å ta øynene fra mannen som står ved disken. Han setter seg ved et bord ikke så langt fra meg. Jeg skjuler meg bak boka mens jeg ser på han. Det går opp for meg hvor barnslig jeg er som stirrer på en annen mann når jeg er i et forhold. Boka virker ikke spennende mer, men jeg tvinger meg til å lese noen sider. Kremtingen gjør så jeg skvetter. Når jeg ser opp er det han kjekke mannen som står foran meg. Jeg ser ned. «Er det ledig her?» Spør han. Jeg nikker. «Napoleonskake du spiser?» «Ja, den er god,» sier jeg og ser forsiktig opp. «Da tror jeg at jeg kjøper meg en. Skal jeg ta med kaffe til deg? Du er snart tom.» Jeg nikker. Hva er det jeg gjør? Snakker med en fremmed mann. Han kommer tilbake med napoleonskaken til seg selv og en ny kaffekopp til meg. «Jeg visste ikke om du skulle ha sukker og fløte, så jeg tok med i tilfelle. Markus forresten,» han holder frem hånden. «Lene,» sier jeg. «Jeg foretrekker kaffen helst svart.»

7 Markus studerer meg. Jeg orker ikke holde ansiktet mitt lavt. Så smiler han mot meg. «Gjør det vondt?» «Nei, det har vært verre.» «Har det pågått lenge?» Spør han. «Nei. Jeg har bare vært sammen med han et halvt år.» «Et halvt år for mye. Han var vel sjarmerende i starten tenker jeg. Tøft av deg å gå ut når du ser slik ut i dag,» han smiler varmt til meg. «Han slo ikke de to første månedene. Jeg orket bare ikke tanken på å sitte innesperret.» «Har du anmeldt han?» «Nei! Gjør jeg det vil han drepe meg.» Vi blir sittende å snakke om alt mulig. Fem kaffekopper blir det før jeg kommer på klokka. «Jeg må gå! Han er hjemme allerede.» «Nei! Bli. Det vil bli verre for deg om du drar hjem nå,» han ser intenst på meg. «Vær så snill Lene. Hør på meg. Jeg vet hvordan det er. Kommer du hjem nå vil han spørre hvor du har vært. Du svarer på kafé og han vil banke deg eller gjøre noe verre enn det verste han har gjort mot deg.» «Jeg kan ikke bare dra. Han vil finne meg,» jeg ser rådvill på Markus. «Bli med hjem til meg.» Hybelen til Markus er liten, men hjemmekoselig. En slitt eldre svart sofa danner det ene hjørnet av rommet. Tv-en tar det motsatte hjørnet og sengen resten av rommet. Den er svær. Det er ryddig her,

8 men det er ikke så rart. Jeg ser ikke mange ting egentlig. «Er du minimalist?» «Nei, jeg bare liker å ha det åpent rundt meg.» Smilet til Markus er vakkert. Han setter på ovnen i den lille kjøkkenkroken innenfor hovedrommet. «Jeg steker en pizza vi kan dele. Du trenger å få i deg noe mat.» «Du trenger ikke det. Jeg er ikke sulten.» «Hva gjorde han mot deg?» «Denne gangen bare slo han med knyttneven. Men han var ikke seg selv. Johan ville aldri slått meg. Det var jeg som fortjente det.»