Et kompendium for Stormnatt.

Transkript

1 Et kompendium for Stormnatt.

2 OM SKUMRINGSALVER... 3 INTRODUKSJON: SKUMRINGSALVER FOR DUMMIES... 3 SKUMRINGSALVENE: ET SOSIALDEMIANTROPOLOGISK STUDIUM... 5 MONIA... 5 KLANENE... 5 Ledelse... 6 Stammene... 6 Familiegrupper... 6 Samlinger... 7 HOFFET... 8 Hoffets inngripen i indre anliggender... 8 Hoffets struktur... 8 Ledelse... 9 FAMILIELIV Vandrende alver Familiebånd Troskapseder LOJALITET OG KONFLIKT EDER Troskapseden Fiendskapseden Fiendskap mellom grupper ÆRESKODEKS OG SOSIALE RITUALER Æren Blikkontakt Å snike seg Respekt respekt respekt ÆRE, RESPEKT OG RANG Hva er ærefullt? Alderdom og hoffets rang Blodsarven Tvekamper Sjamanene Døden TVEKAMP, DUELLER OG STRID STRID DUELL Utfordringen Stefortredere Duellens form FIENDSKAPSEDER TVEKAMPER RELIGIONEN

3 Om Skumringsalver Introduksjon: Skumringsalver for dummies Skumringsalvene bor i Monia. Landet er styrt av Hoffet, under Fyrsten/ Fyrstinnen (alt ettersom), og de fem klanene Galluva, Alphalin, Morlinta, Anchost og Roherryn kontrollerer hver sin del av landet. Hver klan er delt opp i stammer, som igjen er oppdelt i familiegrupper. De fleste familiegruppene er ledet av en gruppehøvding, den gruppe-høvdingen med høyest rang er Eldste for stammen, og de Eldste danner Eldrerådet som leder klanen. Hver klan sender repre-sentanter til Hoffet, som er Monias ansikt utad. I tillegg har man sjamanene, som står utenfor den normale rangordningen, og generelt regnes som høyt oppe. Man adlyder som regel sjamanene. Monia er dekket av trær og kalles ofte Skogene. Skumringsalvenes forhold seg imellom er preget av eder og paranoia, og en altoppslukende selvforakt forårsaket av vissheten om at de ikke er nattalver. Den gjennomgående regelen er at ingen er til å stole på, med mindre man har sverget troskapsed. Hvis man ikke kan stole på dem regnes de som fiender, og det er viktig å være på vakt, samtidig som man behandler dem med respekt for å unngå en konfrontasjon. De fleste fornærmelser eller konflikter løses ved duell eller tvekamp, og det er også på denne måten man avgjør rang og ære. Rang og ære henger sammen, men er to forskjellige ting. Rangordningen avgjør hvem som bestemmer og kan kreve lydighet. Ære avgjør hvem 3

4 man respekterer. Rang får man ved å beseire dem over seg i tvekamp, mens ære får man ved å vise mot, ferdigheter og klokskap, men også ved å kunne ta imot juling. Feighet er den verst tenkelige vanære, mens edsbrudd kan gi ære og respekt fra dem som ikke ble sveket Vanligvis vil en med mye ære også oppnå høy rang. Selvforakt, paranoia, eder, svik, krigerære, rang, tvekamper, dead man s boots. Dette er kjernen i skumringsalvenes væren. Skoger har øyne - enger har ører. Høstnatt, eldste av Småbekker, Galluva 4

5 Skumringsalvene: Et sosialdemiantropologisk studium Monia Landet Monia har blitt til etterhvert som menneskenes stater har vokst frem rundt landområdene de fem skumringsalvklanene kontrollerer. Klanenes fryktløshet og krigslyst, og evne til å samle seg om en felles fiende når det virkelig trengs, har gjort at grensene naturlig har formet seg rundt Monia. Mangelen på kjente ressurser og jordbruksland gjør at ingen av nabolandene har nok interesse av landet til å våge en krig, for skumringsalvene er kjent som livsfarlige fiender. De fem klanene krangler ikke om landet, hver klan bebor det de regner som sitt gudegitte land selv om de nøyaktige grensene er omstridt, og skumringsalvenes lave befolkningsvekst gjør at de ikke har noen interesse av å trenge inn på menneskenes områder. Fiskevann og bærområder regnes ikke som ressurser av menneskene Klanene De fem klanene er Galluva, Alphalin, Morlinta, Anchost og Roherryn. (Oversatt blir det Grønne Bue, Liten Svane, Nattergal, Jernskog, og Skogshest.) De regner sine land som uavhengige, kun samlet under et øvre felles styringsorgan, det moniske Hoffet, som ikke blander seg i klanenes anliggender. Klanene er etterkommere av de første skumringsalvene som slo seg ned i Monia, fem slekter som hver fikk tegn fra gudene om hvor de skulle slå seg til, og etter noen korte grensetvister ble de nåværende landene etablert. Morlinta, Anchost og Roherryn lever i de dype skogene, Galluva i fjellene og ved sjøen. og Alphalin langs den store elven.. 5

6 Ledelse Klanene ledes av et Eldreråd, et råd av de Eldste og sjamanene fra de ulike stammene i klanen. De er ikke enhetlige samfunnsstrukturer. De føler et felles slektskap til landet, men deres forhold internt og seg imellom kan best beskrives som meg mot min bror, meg og min bror mot vår fetter, oss tre mot den fremmede. Skumringsalvene vil kjempe mot sine egne klansfeller så lenge det ikke er en trussel fra en annen klan, og mot de andre klanene så lenge det ikke er en trussel utenfra. Enhver våpenhvile er høyst midlertidig, og basert på trusselen fra felles fiender eller kompliserte sosiale ritualer. Stammene Skumringsalvene lever i stammer, vanligvis på rundt 60 alver, alle fra samme klan. Stammen er vanligvis ledet av en sjaman og den Eldste i fellesskap, disse to har nok respekt i stammen til at deres posisjon er relativt trygg. Den Eldste vinner sin posisjon gjennom en kombinasjon av alder og autoritet, og er den best ansette av gruppehøvdingene. Stammene kontrollerer en del av klanens land, og stammefeider over landområder er ikke uvanlig. Familiegrupper Videre er stammene delt i familiegrupper, vanligvis på under 10 voksne alver, som regel noenlunde jevngamle, der de eldste familie-gruppene vanligvis holder til i klanens kjerneområde, eller hovedsted. Familiegruppen er skumringsalvenes grunnleggende sosiale enhet, bærebjelken i samfunnet. Medlemmene i familiegruppen har sverget sterke eder om fred og vennskap, sterke nok til at de kan stole på hverandre og slippe de fleste sosiale kodene. Gruppen ledes vanligvis av den som klarer å ta og holde høvdingrollen gjennom tvekamp, men enkelte grupper har andre løsninger, eller til og med mangel på formelt hierarki. Gruppene, bundet sammen av sterke eder og ytre fiender (det vil si, alle andre...), skaper en trygg nok ramme til at alvene kan gjøre dagligdagse oppgaver, og få barn 6

7 Samlinger Klanens Eldreråd kan innkalle til klanmøter, og stammenes Eldste til stammemøte. Andre som har en sak de ønsker å ta opp kan be disse om å kalle inn til møte. Slike samlinger holdes når det er viktige saker som skal tas opp, når en feide har blitt så blodig at den må stoppes, når det er tomme plasser som må fylles ved Hoffet, eller når det er på tide med et marked der varer og informasjon kan utveksles og de unge kan treffes og danne nye familiegrupper. Innkalling skjer, som all annen informasjon, gjennom jungeltelegrafen, der ordet spres av omreisende skumringsalver, og selv om bare selve samlingen er fredlyst slik at ingen kamp skal foregå der, regnes det som lite ærefullt å angripe reisende til møtene. Ved første frost og første tøvær er det tid for råd. 7

8 Hoffet Familiegruppene ledes av en høvding, stammene av den Eldste, og klanene av Eldrerådet. Unntaket er Galluva, som ledes av Den Hjemvendte Kramedos, og har en av Kramedos Stemmer som leder for Eldrerådet. Monia og de fem klanene styres av Hoffet, som holder til i en enorm, labyrintaktig bygningsstruktur på det stedet de fem klanenes land møtes. Hoffet er skumringsalvenes ansikt og stemme utad, det er det eneste en utenforstående vil ha å forholde seg til hvis han eller hun vil oppsøke Monia i offisielt ærend, og det er Hoffet som gir Monia en viss enhet. Uten dette ville Monia vært, for alle utenforstående, et splittet barbarsamfunn i evig borgerkrig. Dette vet klanlederne, og dette har ført til en uformell forståelse mellom Hoffet og klanene: Klanene vil støtte opp om Hoffet i alle anliggender som gjelder omverdenen, så lenge Hoffet ikke legger seg opp i klanenes affærer. Denne forståelsen har vært rådende så lenge Monia har eksistert, om enn ikke helt uten unntak. Hoffets inngripen i indre anliggender Det har hendt at Hoffet har grepet inn når klankriger en sjelden gang har blitt så alvorlige at de truer Monias stabilitet, vanligvis når det ser ut til at en klan faktisk kan vinne over en annen. Den vanligste fremgangsmåten er da at Hoffet anmoder en annen klan om å invadere den overlegne klanen, for å jevne ting ut. Innblandingene har også gått den andre veien, det har hendt at klaner har sendt krigere til Hoffet for å anmode om bestemte utenrikspolitiske vedtak, eller for å fjerne hoffmedlemmer som anses som skadelige. Dette er likevel unntak, i de aller fleste tilfeller lar klanene og Hoffet hverandre i fred, selv om klanene bruker Hoffet som en ekstra arena å utkjempe feidene sine. Hoffets struktur Hoffet består av 50 representanter for hver av klanene, utsendt av Eldsterådene for å representere klanenes interesser. Da flesteparten av hoffmedlemmene er uten reell makt ligger det mye maktspill i hvem som sendes, enkelte vil være dyktige politikere, andre deres støttespillere, og enkelte sendes til Hoffet for at klanene skal bli kvitt dem. Innad i Hoffet hersker skumringsalvenes naturlige paranoia og alvicidale livssyn i en slik grad at Hoffet blir en karikatur av Monia i miniatyr. 8

9 Ledelse Hoffet ledes av en fyrste eller fyrstinne, som har kjempet seg til tittelen på tradisjonelt vis. Fyrsten adlydes pliktskyldigst av de andre hoffmedlemmene, som alle venter på en mulighet til å klatre på rangstigen. Under seg har fyrsten et råd på 5 alver, en representant for hver klan, hver med 4 klansfeller under seg. De resterende 224 fungerer som vakter, tjenerskap og fyller alle andre nødvendige roller ved Hoffet, regulert i et strengt hierarki. Klatring i hierarkiet, fra kjøkkentjenerne og oppover til fyrsten på topp, foregår på tradisjonelt skumringsalvvis, ved tvekamp. I et samfunn så lukket og, etter skumringsalvenes standard, overbefolket, med representanter for fiendtlige klaner tett på hverandre, er tvekamper og dueller dagligdagse, og dødsfall slett ikke uvanlig. Skumringsalvenes vanligste metode å unngå konflikt på, å unngå hverandre, er umulig, og resultatet blir deretter. Torden over Hoffets dal. Midt i skogene i Monia. 9

10 Familieliv Ekteskap og kjærlighet blant skumringsalvene er sjeldent, men innad i familiegruppen er de fleste elskere. Noen få finner seg en enkelt, men dette sees vanligvis på som en uting da det hindrer fellesskapet i gruppen og, ikke minst, betyr at eventuelle barn som blir født vil mangle den ekstra beskyttelsen det gir å ha mange fedre. Mens skumringsalvene ikke er fiendtlige mot barn, føler de sjelden noen særlig forpliktelse for barn som ikke er (eller kan være) deres egne. Barna oppdras av gruppen i fellesskap, til de regnes som voksne etter å ha fullført en passende bragd, vanligvis når de er rundt år. Vandrende alver De gjennomgår så et voksenrituale med en sjaman tilstede, og forlater vanligvis gruppen etter kort tid. Ved neste klan- eller stammemøte vil de unge voksne slå følge med andre familiegrupper eller danne nye seg imellom. Hvis de er rastløse, eller det er lenge mellom møtene, streifer de ofte rundt på egen hånd eller i grupper på to eller tre i noen år. Det er ofte disse streiferne som kommer til menneskenes land eller forviller seg inn på andre klaners land og forårsaker klanfeider. Familiebånd Tette bånd utenfor gruppen forekommer. Skumringsalvene vil regne sin nærmeste slekt som del av familiegruppen uavhengig av hvilken gruppe de faktisk tilhører, og dette er en av de viktigste grunnene til at klanene unngår for mye indre blodbad, og skaper også enkelte bånd mellom stammene. Troskapseder I tillegg kan alvene sverge troskapseder til de få de velger seg som kjærester, elskere eller venner utenfor gruppen, og disse vil også regnes som en del av familien. Dette betyr at ikke alle alvene i familiegruppen har samme familiebånd, og kan derfor skape lojalitetskonflikter, men det gir også stabilitet og fellesskap på tvers av familiegrupper, stammer og, til og med, klaner. Når to skumringsalvgrupper møtes vil de vanligvis utveksle navn og slekt for å finne ut hvilke slektskaps- og lojalitetsbånd de har til hverandre. Dette er det som oftest hindrer blodbad og feider i Monia. 10

11 Lojalitet og konflikt Skumringsalvene, naturlig paranoide, voldelige og fylt av selvforakt, unngår å utrydde seg selv ved å plassere alle samfunnets medlemmer i et strengt hierarki, styrt av en rekke innfløkte ritualer for å regulere og, om mulig, unngå konflikt. Enhver skumringsalv har en tydelig, ofte formell, lojalitetsrangering, som avgjør hvilken side alven vil ta hvis det blir konflikt. Først kommer de som alven har sverget troskapseder til: familiegruppen, slekten og eventuelt noen få utenforstående. Dernest kommer : stammen, klanen, Monia, skumringsalvene som rase. (dette gjelder også eventuelle utstøtte skumringsalver.) Alle andre står utenfor, og er fritt vilt. Dersom det kommer til konflikt mellom to parter som begge står en skumringsalv like nær, er det ikke uvanlig at ved-kommende rett og slett ikke tar parti, og forholder seg passiv. I så fall regnes det som ufint å holde dette mot ved-kommende i ettertid, selv om enkelte selvsagt vil bære nag. Eder inngås som regel i lysninger, ofte ved ritualplasser. Alterplasser er et yndet sted. 11

12 Eder Troskapseden Troskapseden som sverges mellom familiemedlemmer, venner og elskere er det nærmeste forholdet en skumringsalv kan ha til en annen, og den sterkeste eden som kan sverges. Troskapsed fritar alvene fra formell omgangstone og mange sosiale ritualer, og gjør dem til kampfeller som til enhver tid er forpliktet til å vokte hverandres rygg og, om nødvendig, hevne hverandre. Eden er personlig, og krever ingen vitner. Brudd på troskapseden er den verste forbrytelse en skumringsalv kan gjøre, så alvorlig at om en bryter eden vil alle de som er bundet til vedkommende fritas fra sine edsforpliktelser, og om edsbruddet resulterte i drap vil alle offerets edsfeller regnes som å ha sverget fiendskapsed med edsbryteren. Imidlertid betyr ikke en troskapsed at man også er bundet av troskaps- eller fiendskapsed til edsfellens andre edsfeller eller fiender, bare at man er forpliktet til å tre støttende til i vanskelige situasjoner. Likevel er det svært vanlig at edsfeller sverger fiendskapsed mot hverandres fiender, ofte etter at en av dem er drept og den andre vil hevne ugjerningen. Troskapseden kan frasverges. Dette må gjøres formelt, med begge tilstede, sammen med minst ett vitne, helst en sjaman. Når troskapseden er frasverget er alle forpliktelser opphevet, og om de to var i slekt regnes slektskapet nå som brutt. De kan ikke lenger være medlem av samme familiegruppe, men ellers er det ikke nødvendigvis fiendskap mellom dem, med mindre konflikten er så alvorlig at troskapseden erstattes av en fiendskapsed. Fiendskapseden Fiendskapseden må sverges formelt, med de to fiendene tilstede og minst ett vitne, som bør være en sjaman og som ikke kan være bundet av troskapsed til noen av de to fiendene. Fiendskapsed fritar skumringsalvene for alle regler og forpliktelser i kamp, alt er lov og snikmord er akseptabelt. De to er nå svorne fiender, og kan forsøke å drepe hverandre med alle skitne triks de måtte ønske, den eneste forpliktelsen som gjenstår er at drapet må utføres av den som har sverget fiendskapseden personlig, og med våpen i hånd. 12

13 Selv om snikmord er godkjent i jakten på en svoren fiende, er giftmord og lignende fortsatt tegn på feighet. Skumringsalver som kommer i en lojalitetskonflikt mellom to troskapsedsfeller som sverger fiendskapsed seg imellom er i en vanskelig situasjon, for en fiendskapsed er langt mer alvorlig enn en vanlig konflikt. Enkelte vil frasverge seg en av troskapsedene for å kunne ta parti, andre vil forholde seg passive, vanligvis ved å legge ut på en lengre reise for ikke å være i nærheten mens edsfellene dreper hverandre. Noen få som er bundet av troskapsed til begge parter, velger å ta livet av seg, oftest ved å oppsøke fare, for å unngå å måtte velge side. Fiendskap mellom grupper Grupper kan sverge fiendskapsed mot hverandre, dette gjøres isåfall mellom gruppelederne, og en sjaman må være tilstede som vitne. Dette krever imidlertid at alle medlemmene i hver gruppe har sverget troskapsed til hverandre, slik at lederen trygt kan sverge på vegne av hele gruppen, og dette er derfor vanligst mellom familiegrupper heller enn stammer eller klaner. Slike fiendskapseder mellom grupper er heldigvis sjeldne, men fører til grusomme blodbad og ofte store stamme- eller klanfeider når de forekommer. En sjelden gang vil elskere eller andre bundet av troskapsed befinne seg på hver sin side av en slik fiendskapsed mellom grupper. Av og til vil de velge å frasverge seg en av edene, ofte ta livet av seg. Skumringsalvene har ikke mange kjærlighetssanger, men de vakreste de har handler om elskere, som fanget i en uløselig lojalitetskonflikt, velger å ta livet av hverandre. A glooming peace this morning with it brings; The sun, for sorrow, will not show his head: Go hence, to have more talk of these sad things; Some shall be pardon'd, and some punished: For never was a story of more woe Than this of Juliet and her Romeo. Siste replikk i Romeo og Julie 13

14 Æreskodeks og sosiale ritualer Skumringsalvenes æreskodeks omfatter en rekke ritualer og handlingsmønstre som regulerer livet i skumringsalvgrupper der medlemmene ikke står hverandre nær nok til å kunne stole på hverandre. Av og til, hvis man møtes til store markeder eller råd, vil området erklæres fredet i varierende grad. De som ankommer vil isåfall sverge på å opprettholde freden, som forenkler ansamlingen av mange skumringsalver ved å erklære enkelte av ritualene unødvendige, som for eksempel de formelle hilsningene eller forbudet mot å snu ryggen til noen. Ingen markedsfred kan hindre svorne fiender i å gjøre opp, men mange vil velge å vente hvis de ikke vil fornærme den som har erklært freden. Mange av konfliktene mellom mennesker og skumringsalver, og ikke minst skumringsalvenes rykte som gale mordere i evig blodrus, kommer av mennesker som uforvarende tråkker på en skumringsalvs ære, og skumringsalver som ikke forstår at ikke alle tenker som dem. Æren Det bærende elementet i skumringsalvenes kodeks er ære, og spesielt respekten for krigeren. Alle skumringsalver er krigere, og vil respekteres deretter. Den formelle hilsenen mellom skumringsalver er derfor at begge, oppreist og med ansiktet mot hverandre, ser hverandre inn i øynene og legger hånden på våpenet. Dette vil vare et kort øyeblikk, mens begge ser om den andre angriper, deretter kan man slippe våpenet og utveksle navn, klan og ærend. Hvis en eller begge sidene er en gruppe, vil gruppelederen hilse på vegne av gruppen, før gruppemedlemmene eventuelt hilser seg imellom. Denne fremgangsmåten signaliserer at man anser den andre som en trussel, og derfor respekt for dennes krigerferdigheter. Å unngå å legge hånden på våpenet signaliserer derfor at man ikke anser den andre som en trussel, og er en provokasjon. Den fornærmede er da i sin fulle rett enten til å angripe eller utfordre til duell. Dersom utvekslingen av hilsener, navn, klan og ærend fører til konflikt, fordi ærendet enten ikke godtas eller man oppdager at man har en feide gående, vil begge trekke til våpen og, om ingen velger å gi seg, gå i kamp. 14

15 Blikkontakt På samme måte som man griper til våpen når man hilser, viser man respekt for andres krigerære ved å se dem inn i øynene når man passerer hverandre på nært hold, og ved å ikke snu ryggen til dem. Skumringsalvansamlinger i små rom, der det ikke er sverget fred, fører gjerne til at alle sitter eller står med ryggen mot veggen og en hånd på våpenet for å unngå å fornærme noen ubevisst. Det regnes også som god kotyme å bruke et par sekunder når man kommer inn i et rom på å vurdere situasjonen, mulige utganger, taktisk gode kampposisjoner og ikke minst se etter skjulte personer. Dette viser igjen respekt for de andre tilstedeværende som krigere og sørger for at man ikke fornærmer noen ved å overse dem. Det er også, selvsagt, taktisk lurt i et voldelig samfunn. Å ikke vise forsiktighet når man kommer inn i et nytt rom fører, i tillegg til risikoen for å fornærme noen, til at man oppfattes som arrogant. Dette kan føre til at de andre tilstedeværende blir redd for en, hvis de tror man har grunn til å være arrogant, men kan også føre til at noen bestemmer seg for å sette en på plass. Å snike seg Å snike seg innpå noen er ikke en fornærmelse, men en krigserklæring. Paranoide som de er, vil en skumringsalv som skvetter ofte slå først og spørre etterpå, og kanskje for sent oppdage at de har drept et familiemedlem. Det er derfor uklokt å skjule seg, hvis man ikke ønsker kamp. Hvis man ikke blir oppdaget av en annen skumringsalv er det derfor god skikk å diskret tiltrekke seg oppmerksomhet ved å kremte eller hoste, og passe på at det er tydelig at man ønsker å bli sett slik at det ikke oppstår noen misforståelser. Når begge så er oppmerksomme på den andre kan det utveksles hilsener. Om en skumringsalv velger å holde seg i skjul har vedkommende ikke grunnlag for å føle seg fornærmet hvis han eller hun blir oversett, og den som man eventuelt skjuler seg for har all rett til å bli fornærmet, sint, eller til og med føle seg truet, og derfor gripe til våpen. 15

16 Respekt respekt respekt Det er et utall andre ting som kan fornærme en skumringsalv, ofte uten at det var meningen. Det handler nesten alltid om respekt, respekt man føler man fortjener på grunnlag av sin krigerære eller rang. Rang er viktig, for det er et symbol på krigerære og krigerferdigheter, eller gudenes velvilje dersom man er sjaman. Jo høyere rang man har, og jo mer bevisst man er på sin krigerære, jo mer respekt vil man kreve. Respekt kan være så mye, fra at de under en i rang reiser seg når man kommer inn i rommet, til at de tiltaler en med Herre, til at de kneler når de snakker til en. Jo mer respekt man kan kreve, jo mer ære vil man også få, og jo høyere rang kan man oppnå. Dette er også risikabelt, for hvis andre skumringsalver mener at man oppfører seg for arrogant kan man risikere å bli utfordret for å jekkes ned noen hakk. 16

17 Ære, respekt og rang Skumringsalvene skiller mellom ære og rang, selv om de to konseptene er nært beslektet. Ære er noe man kan ha mye eller lite av, avhengig av hvor ærefult eller æreløst man handler, mens rang er den plasseringen man har i hierarkiet. Det er fullt mulig å være høyt i rang uten å ha mye ære, og omvendt: Ære er den respekten man fortjener, mens rang er den respekten man gjør krav på. En alv med lite ære og høy rang vil vanligvis ikke bli sittende lenge, for ingen vil ønske å være under en slik, mens en som har mye ære vanligvis vil klatre i hierarkiet på grunn av de ferdighetene som gir slik ære. Hva er ærefullt? Skumringsalvene regner seg som et krigerfolk, og deres viktigste verdier er krigerens verdier. Våpenferdighet, mot og alle slags fysiske ferdigheter gir respekt, mens svakhet og feighet gir vanære. Smidighet og lydløshet er viktig, for skumringsalvene er skogsalver og jegere. I tillegg kan visdom og alder gi ære, for det å bli gammel og erfaren uten å bli svak eller feig respekteres. Derfor har også eldre, mindre kampdyktige skumringsalver ære, og det er gjerne disse som leder stammene og klanene. Alderdom og hoffets rang Enkelte skumringsalver, vanligvis de blant klan- og stammelederne som har klart å bli svært gamle, regnes for å ha så mye ære og fortjene så mye respekt at det gir ære å være under dem, og de utfordres derfor sjelden. De viktigste medlemmene av Hoffet regnes også som så fulle av ære, at det regnes som arrogant å utfordre dem for alle utenfor Hoffet, for Hoffet er kjent som det blodigste, mest duellfylte stedet i hele Monia. Blodsarven Skumringsalver med svært mye nattalvblod i seg, står høyt, for alle skumringsalver drømmer om å bli som nattalvene. Nattalvene selv holdes høyere enn alle andre, så høyt at om en nattalv skulle utfordre selv en gud til duell ville en skumringsalv mene at det ville være æreløst for guden å velge en stedfortreder. Kun de aller mektigste eller ambisiøse skumringsalver vil tenke på å utfordre en nattalv. 17

18 Tvekamper Tvekamper og dueller om rang foregår på alle plan i en skumringsalvgruppe, for selv om det er lederposisjonen som er mest ettertraktet er det viktig å vite hvem som befinner seg hvor i hierarkiet for å unngå konflikt. Slike tvekamper kan ta ulike former. Dueller, som ved fornærmelser eller fiendskap, er vanlig, men utkjempes sjelden til døden. Andre vanlige varianter av en tvekamp kan være hurtighet eller lydløshet, tvekamper for viktigere posisjoner i samfunnet er ofte farlige oppdrag passende, og for posisjonen som Eldste holdes det gjerne visdomsdueller i form av gåter eller lignende. Sjamanene Sjamanene, som regnes som en egen gruppe som står gudene nær, passer egentlig ikke inn i skumringsalvenes rangsystem. De står alltid høyt, hvor høyt varierer med sjamanenes indre rangordning og personlige ære, og selv om en skumringsalv kan utfordre en sjaman vil seier kun gi ære og respekt, for det er umulig for en vanlig skumringsalv å overta en sjamans posisjon. Sjamanene utfordres derfor sjelden i dueller om rang, selv om de som alle andre må vokte seg for å fornærme noen. Derimot utkjemper de sine egne dueller, på sjamanenes vis, der det er andre ferdigheter som måles. Døden Ære påvirker også skumringsalvenes syn på døden. Den eneste ærefulle død er å bli drept med våpen, og det mest ærefulle er å dø kjempende. Å bli drept i duell, selv av en langt under en selv i rang, er derfor ærefult, mens å dø av sykdom, forgiftning eller tilfeldige ulykker er en grusom vanære. Mange skumringsalver, syke eller svært gamle, oppsøker farlige situasjoner der de kan dø i kamp. Samtidig er det æreløst å drepe på andre måter enn med våpen i hånd, og med mindre det er snakk om svorne fiender er det å drepe forsvarsløse fiender vanære. Feighet er den verste vanære av alle, mens å vise respekt og ære til den som fortjener det er ærefullt. Å ikke ta imot en utfordring til duell er derfor vanære, mens å ikke løfte våpen mot den andre duellanten kan være et tegn på respekt og derfor ærefullt eller en grusom fornærmelse. Balansegangen er ikke lett. 18

19 Tvekamp, dueller og strid Utfordringer, dueller og kamp er grunnlaget for skumringsalvenes sosiale kodeks, og for bevegelser i hierarkiet. Det finnes tre typer anerkjent strid blant skumringsalvene, og de holdes strengt adskilt selv om mange av reglene er de samme. Disse tre er strid, dueller og fiendskapseder. våpenferdighet. I tillegg kommer tvekampene som ikke bygger på Med unntak av kamp mellom svorne fiender, har all kamp mellom skumringsalver en del felles æreselementer: Det viktig å la fienden få en mulighet til å forsvare seg, det anses som litt vulgært å drepe, og det ligger mer ære i å kunne skade en fiende og la vær enn i å faktisk skade ham eller henne. Alt dette er tegn på kontroll, mot og selvsikkerhet, og derfor ærefullt. Samtidig regnes det som ærefullt å vite når man skal gi seg. Med mindre en kamp utkjempes til døden ligger det ære i å innse at man har møtt en som er dyktigere enn seg, og senke våpen heller enn å kjempe til siste blodsdråpe. Dette henger sammen med æren som ligger i å følge en leder med mye ære. Hvis en motstander oppgir kampen gir det vinneren svært stor ære, men også taperen vil ha gjort seg fortjent til respekt og kan slik unngå å tape for mye ære på en tapt kamp, så lenge det er snakk om å vise respekt for sin overmann heller enn feighet. Hvis dette skjer er det opptil vinneren å avgjøre hvordan kampen avsluttes, om han eller hun vil benytte sjansen til å hugge ned motstanderen, eller la vedkommende gå. Hva som velges avhenger av om overgivelsen regnes som feighet eller respekt, og om vinneren ønsker å tjene ære ved å vise selvsikkerhet og la taperen gå, eller å fjerne en rival mens sjansen er der. 19

20 Strid Strid benyttes som regel når man skal gjøre opp klan- og stammestrider, blodsfeider og fornærmelser. I strid er reglene få, men klare: Man står fritt til å oppsøke sin fiende på det sted og tidspunkt man ønsker, og selv om drap anses som litt vulgært er det akseptabelt. Å angripe en fiende som ikke kan forsvare seg, derimot, er et tegn på feighet. Man angriper derfor aldri en som sover, istedet regnes det som ærefullt å etterlate et tegn på at man har vært der og slik avsløre fiendens svakhet, en elegant og stilfull fornærmelse. I en kamp er det på samme måte regnet som svært ærefullt å berøre sin fiende, med våpen eller bare hender, uten å gjøre skade, for å demonstrere sin selvsikkerhet. En fiende som spiser, står med ryggen til eller på annen måte er hindret fra å forsvare seg skal man gi nok tid til å reise seg og gripe til våpen, men ikke nødvendigvis nok tid til å ta på seg rustning eller finne andre våpen enn beltekniven sin. Om denne fienden ikke vil kjempe i en slik ufordelaktig situasjon er det enten et tegn på arroganse eller feighet, og det er en vanskelig avgjørelse hva man isåfall gjør. Om det er feighet er dennes ære for alltid lagt i grus, og angriperen står fritt til å befri ham eller henne for vanære ved å drepe vedkommende, eller etterlate vedkommende til sin skam hvis man er mindre barmhjertig. Om det er arroganse må angriperen igjen gjøre et valg, om en slik arroganse fortjener respekt og derfor oppgi angrepet, eller om det er en fornærmelse og forsvareren må drepes. Dette er vanskelige valg, og vurderingen vil avhenge av rang, personlige ambisjoner, forholdet mellom de to, et anslag om hvem av de to som har mest ære, og en rekke andre faktorer. Slik strid er ofte resultatet av en fornærmelse, misforstått eller ei, hvis den fornærmede part er for utålmodig til å arrangere en duell. Uformell kamp kan også brukes til å klatre i hierarkiet, fordi vinneren vil ta taperens plass, men det regnes som langt mindre ærefullt enn en duell. Hvis en skumringsalv passer på å angripe en annen mens denne andre er svært underlegen vil vinneren fortsatt ta taperens plass, men vil kunne tape ære på dette. I tillegg vil andre skumringsalver mene at vinneren ikke har rett på 20

21 plassen, og at det burde være en enkel sak å ta den fra ham eller henne, og slike urettmessige vinnere sitter derfor ofte ikke lenge. Hvis en slik kamp foregår mellom svorne fiender, er alle regler opphevet. Det er ingen skam å drepe en svoren fiende bakfra, eller mens denne sover, så lenge det gjøres ærefullt, med våpen i hånd. Det regnes imidlertid som ærefullt å sørge for at fienden får se sin drapsmann før han eller hun dør, slik at sjelen kan vite at den ble drept på ærefullt vis, og ikke som et resultat av edsbrudd. Duell Dueller er langt mer rituelt innfløkte, men fritar skumringsalvene fra de vanskelige sosiale og moralske vurderingene som dukker opp i vanlig kamp. Duellen, som en rituell, stilisert kampform, er den mest ærefulle måten å kjempe på, og det er vanligvis duellen som brukes for å avgjøre posisjon i hierarkiet, (og av og til for å gjøre opp fornærmelser). Skumringsalvenes rangsystem er svært enkelt; den mektigste krigeren er på toppen av hierarkiet, og de andre følger etter hvor mektige de er. Man stiger i hierarkiet ved å utfordre en som er mektigere enn seg selv, og hvis man vinner vil man ta dennes plass, taperen vil rykke et hakk ned, og alle andre vil justere seg tilsvarende. Dette fører nødvendigvis til at i store grupper, der det er mange dueller, har de færreste helt oversikten over hierarkiet og trår derfor forsiktig for ikke å risikere noe. Utfordringen Man utfordrer til duell ved å fornærme den man ønsker å utfordre. Hvis dette er en meget grov fornærmelse kan det utvikle seg til kamp der og da, istedet for en duell, så den vanligste fremgangsmåten er en formell, tydelig fornærmelse der det er tydelig for begge parter at den som fornærmer ønsker å utfordre den som blir fornærmet. En vanlig metode er å demonstrativt ikke legge hånden på våpenet når man hilser. 21

22 Stefortredere Hvis den utfordrede er langt over utfordreren i rang kan denne velge en stedfortreder uten å tape ære, og utfordreren må kjempe mot denne istedet. Det er da stedfortrederens rang som teller, og utfordreren risikerer derfor å kjempe mot en med lavere rang enn seg selv og risikerer derfor å miste rang om han eller hun taper, og vil ikke kunne vinne rang ved å vinne. Hvor stor rangforskjellen må være for at det skal være ærefult å utnevne en stedfortreder finnes det ingen regler for, og hver enkelt skumringsalv kan derfor selv avgjøre om dette er ærefult eller ikke. De fleste velger derfor å kjempe sine dueller selv, for å unngå å bli sett som feig. Å velge stedfortredere er likevel et av de viktigste politiske grepene i skumringsalvenes samfunn. Duellen brukes også ofte til å avgjøre fornærmelser heller enn vanlig kamp, og for å avgjøre fiendskapseder med mer ære enn et vanlig drap. Duellens form Selve duellen kan ta et utall former, som enten avtales av de to duellantene eller overlates til dommeren. Den kan kreve bestemte våpen, eller la våpen være valgfritt. Knivkamper er vanlig. Den kan være til døden, til første blod eller til den ene parten gir seg. Oftest varer de til en av partene gir seg eller dør. En duell kan bestemmes som en jakt som begynner på et bestemt tidspunkt, for eksempel ved at dommeren ringer en bjelle, eller i en lukket arena. Av og til kan flere alver kjempe i samme duell, alle mot alle eller i lag. Det eneste som er bestemt er at en duell må ha en dommer, helst en sjaman, og helst bør holdes på et vis som gjør det mulig for publikum å følge underholdningen og avgjøre hvem som oppfører seg mest ærefullt. Klansmøter, skumringsalvhoffet og andre samlinger kan ha ekstra lover. Fiendskapseder Innimellom skjer det ting som faller mellom stoler. Man kan av ymse grunner ikke gjøre opp ved Strid eller Duell. Det kan være mange grunner, noen kan være at det ikke er mulig å utfordre hverandre, det kan være at man ser at det ikke vil være over med 22

23 en duell eller en kamp, uretten er for grov for de vanlige formene. Da kan man sverge en fiendskapsed. Dette er nøye beskrevet under eder. Tvekamper I tillegg til væpnet strid og duell med våpen i hånd kan skumringsalvene utkjempe tevlinger for å måle andre verdifulle ferdigheter. Dette brukes gjerne for å avgjøre rangordning, enten i mindre viktige tilfeller eller hvis det er andre ting enn våpenferdighet som er viktigst, for eksempel ved valg av Eldste. Slike tvekamper kan ta mange former, de kan måle fysiske ferdigheter som hurtighet, styrke eller lydløshet, det kan være en konkurranse av noe slag, for eksempel jakt eller et farlig oppdrag, eller en gåtetevling hvis det er visdom som skal måles. Innimellom kan slike tvekamper arrangeres som ren underholdning, i så fall er det gjerne ikke rang det handler om, men vinneren vil like fullt få ære. Religionen Skumringsalvene tror på de 8 guder. Adena, Kramedos og deres 6 barn. Isitare og Dagda, visdommens og magiens guder, Cerrunnos og Cerridwen, guder for liv, fødsel, dyr og grøde, og Braemar og Briega, krig, død, fred og helbredelse. De tror også at det fantes en 7. gud. En ond skapning som har blitt stedt til hvile av sine foreldre og søsken. Og hvis navn aldri mer må nevnes. Religionen formidles av sjamanene, og de er øverste autoritet når det kommer til religion. Så også når det gjelder magi. Magi er gitt i gave av gudene til sjamanene. Et unntak er klan Galluva som har den Hjemvendte Gud Kramedos blant seg. En sikker måte å fornærme ALLE skumringsalver er å påstå at Kramedos er navnet på den onde guden. Da kan man være rimelig sikker på å bli drept. Kjapt og nådeløst. 23

24 Derimot er det innad i klanene krangel om hvorvidt Galluva har tatt til seg den Hjemvendte Kramedos, eller om det er en juksemaker. Mer om religionen i eget kompendium. Laivstedet. 24