For en bærekraftig norsk romanipolitikk: Høring om romanifolket i Norge. Av Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær

Transkript

1 For en bærekraftig norsk romanipolitikk: Høring om romanifolket i Norge Av Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær (Oslo 2. oktober 2008) Den norske Helsingforskomité arrangerer 12.november 2008 en nasjonal høring om norsk romanipolitikk. Høringen vil ha fokus på menneskerettighetsovergrep begått mot romanifolket på 1900-tallet og frem til i dag, og har som målsetting å bidra til større nasjonal oppmerksomhet om overgrepene og bidra til en politikk som tilgodeser så vel integrasjon av romanifolket i det norske samfunnet og videreutvikling av folkets kulturelle særpreg. Selv om norske myndigheter har gjort en del for å reparere skadene etter tidligere tiders behandling av romanifolket, er det etter Helsingforskomiteens mening fortsatt behov for å arbeide for økt bevissthet i det norske samfunnet om overgrepene mot romanifolket ( de reisende, taterne ) og tankegangen bak. Den norske staten har blant annet bedt romanifolket om unnskyldning, etablert et kulturfond på 75 millioner kroner og gitt erstatning til personer som har vært utsatt for overgrep. På Glomdalsmuseet er det etablert en egen avdeling som viser romanifolkets kultur og historie. 1 Et viktig tiltak er å styrke kunnskap om romanifolkets kultur og levevis og den undertrykkelsen de ble møtt med fra det norske storsamfunnet, og gjøre dette til en akseptert del av norsk historie. Historie og samfunnsfag i ungdoms- og videregående skole må gi en innføring i denne delen av norsk historie og samfunn, gjerne med direkte deltakelse av personer fra romanifolket. Samtidig ønsker komiteen å utfordre norske myndigheter til å definere hva norsk romanipolitikk er i dag. Har Norge en politikk på området som ivaretar Norges internasjonale forpliktelser? Hvordan forener den integrering av romanifolket i det norske samfunnet med vedlikehold og utvikling av kulturelt særpreg? Hvordan ønsker myndighetene å sikre romanifolkets rettigheter til språk og kultur? Hvordan motvirker den diskriminering på ulike samfunnsområder? 1 For mer informasjon, se museets hjemmeside: 3

2 Høringen er del av et større prosjekt om norsk romanipolitikk, 2 som blant annet omfatter: - Et forberedende seminar om norsk romanipolitikk, som retter seg mot personer fra romanifolket i Norge (ble avholdt i Oslo rådhus, 6. mai 2008) - En nasjonal høring (12. november 2008) - Utgivelse av en egen publikasjon om norsk romanipolitikk (november 2008) (på norsk og engelsk) - Invitasjon til norske videregående skoler til å delta i prosjektarbeid om norsk romanipolitikk Undertrykkelsen Romanifolket var over en lang periode undertrykt av det norske storsamfunnet. Norske myndigheter ville sette en stopper for romanifolkets omreisende livsform og deres kultur. Den norske politikken var preget av den norske teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundts synspunkter om at hovedmålsettingen måtte være å få de reisende til å bosette seg og ta vanlig arbeid. 3 Det ble fra 1855 opprettet et eget fond for Forbedring av Taternes og andre daglige Omstreiferes Kaar. Midlene skulle brukes til å fremme bosetting og assimilering av romanifolket. Denne politikken mislyktes i stor grad og fra 1869 ble ansvaret for arbeidet med romanifolket overført til Kirkedepartementet. Fra 1897 ble arbeidet med omstreiferproblemet håndtert av den kristne Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet, i 1935 omdøpt til Norsk misjon blant hjemløse (Foreningen/Misjonen). Arbeidet ble finansiert av Stortinget som gav Misjonen vide fullmakter. Målet med politikken var fortsatt assimilering og å få gruppen til å oppgi sin tradisjonelle livsform. Særlig fokuserte en på barna, som ofte under tvang ble plassert på barne- eller fosterhjem. Fra 1914 hadde Vergeråd ansvaret for formelt å frakjenne foreldre omsorgsretten over barna. Foreningen/Misjonen hadde det praktiske ansvaret for å plassere dem på barnehjem eller hos 2 Prosjektet har mottatt økonomisk støtte fra stiftelsen Fritt Ord. 3 Eilert Lund Sundt ( ) var norsk teolog, samfunns- og kulturforsker. Han viet sitt liv til «folkelivets, navnlig studiet av det lavere folkelivs historie». Han regnes som grunnleggeren av faget sosiologi i Norge. 4

3 fosterforeldre. Misjonens virksomhet strakk seg fram til 1986, da ansvaret for barna ble overført til kommunene. Begrunnelsen var da at romanifolket skulle behandles likt med andre i Norge. I alt ble cirka 1500 barn fjernet fra foreldrene. Også i forhold til voksne ble det satt i verk inngripende tiltak, som anbringelse i arbeidskoloni, forbud mot å snakke romanispråket eller å snakke om lyse minner fra glade vandredager. Under en stor del av 1900-tallet ble sterilisering brukt til å begrense folkegruppens fruktbarhet og reproduksjon. Dette ble tilskyndet av overlege Johan Scharffenberg som så på romanifolket som en mindreverdig rase. 4 Personer fra gruppen var også utsatt for lobotomi. Tankegangen bak I forarbeidene til steriliseringsloven av 1934 står romanifolket omtalt på følgende måte: De hører til et undermåls folkeferd som stadig rekrutteres fra samfunnets bunnfall. Intellektuelt sett står de norske omstreifere i klasse med negre, indianere og meksikanere. Socialt og psykologisk er de å sette i klasse med vaneforbryterne. I tillegg til slike rasistiske motiver, var den norske politikken også motivert ut fra religiøse tankeganger. Målet var å kristne de fullstendig hedenske omstreiferne, og å lære dem opp til å bli moralske samfunnsindivider. I etterkrigstiden tok velferdstaten og dens verdier over i begrunnelsen av assimileringspolitikken. Å skaffe folk bolig og arbeid i det nye likhetssamfunnet ble nå en motivasjon for å løse de reisendes problem. I 1953 ble Vergerådsloven erstattet med Barnevernloven, og vekten lå nå på å trygge et naturlig familiemiljø for barnet. Men fortsatt var den vanlige løsningen plassering av barn på barne- og skolehjem. 4 Johan Scharffenberg ( ) var norsk psykiater, kriminolog, samfunnsforsker og forfatter. Han var medlem av Alkoholkommisjonen og aktiv i avholdsbevegelsen. I 1927 ble han som overlege medlem av en offentlig oppnevnt komité som skulle se nærmere på omstreiferspørsmålet. Han var opptatt av hvorvidt kriminalitet var arvelig, aktiv i samtidens debatt omkring såkalt slektshygiene og tilhenger av steriliseringslovgivning. 5

4 Grunnlaget for dagens politikk FN, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Europarådet og en del andre mellomstatlige organisasjoner har definert særlige rettigheter for minoriteter. På dette området er det nok riktig å si at det er i Europa man er kommet lengst. Det har ikke minst sammenheng med de enorme omkostninger Europa har hatt av konflikter som har hatt sin rot i nasjonale mindretallsspørsmål. Det har gradvis vokst frem en forståelse i europeiske hovedsteder om at minoritetskonflikter ikke lar seg løse med undertrykkelse. Tvert i mot må en støtte og tilskynde til at personer med minoritetstilknytning både blir behandlet som fullverdige medlem av samfunnet og får rettigheter og beskyttelse som et særegent nasjonalt, språkmessig og/eller kulturelt fellesskap. Myndighetene kan til og med forskjellsbehandle positivt for å støtte grupper som er marginalisert og diskriminert i forhold til utdanning, arbeidsmarked, osv. Det viktigste europeiske dokumentet er Den europeiske rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter av Hovedprinsippene her er de følgende: Minoritetsbeskyttelse er en del av internasjonal menneskerettighetsbeskyttelse (artikkel 1). Enhver person som tilhører en nasjonal minoritet skal ha rett til fritt å velge om han vil bli sett på som medlem av minoriteten. Det er snakk om valgfri tilhørighet bygd på objektive kriterier (artikkel 3) Myndighetene må garantere likhet for loven, lik beskyttelse av loven og forby diskriminering basert på tilhørighet til en nasjonal minoritet (artikkel 4(1)) Myndighetene må iverksette tiltak for å fremme full og effektiv likhet mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen ( positiv diskriminering, artikkel 4(2) De må gi støtte til minoritetskultur, -religion, -språk, -tradisjoner og -kulturarv og avstå fra assimilerende tiltak (artikkel 5) og fremme gjensidig forståelse mellom alle personer på territoriet i utdanning, kultur og mediene, og beskytte personer mot trusler og diskriminering fra tredjepart (artikkel 6) Personer som tilhører minoriteter skal ha alle de grunnleggende frihetene (ytrings-, forsamling, forenings-, religionsfrihet osv., artikkel 7) Rett til å bruke minoritetsspråk og til å etablere minoritetsmedia (artikkel 8) 6

5 Rett til å bruke minoritetsspråk i offisiell sammenheng i områder hvor minoriteten står sterkt (artikkel 10) Rett til å bruke minoritetsnavn (artikkel 11) Fremme kunnskap om minoriteten (artikkel 12) Rett til å etablere egne skoler (artikkel 13) Rett til å lære og å motta undervisning på eget språk (artikkel 14) Skape betingelser for god deltakelse i samfunnets kulturelle, sosiale og økonomiske liv (artikkel 15) Avstå fra tiltak som har som mål å endre befolkningssammensetningen i et område (artikkel 16) Tillate kontakt på tvers av landegrenser, særlig mellom personer som tilhører samme etniske, kulturelle, språklige eller religiøse gruppe (artikkel 17) Konvensjonen slår også fast at personer som tilhører minoriteter er forpliktet til å respektere nasjonal lovgivning og andres rettigheter (artikkel 20). Kort sagt definerer konvensjonen en balanse mellom tre prinsipper: (1) likhetsprinsippet, som sier at vi alle har krav på de samme menneskerettighetene (forbud mot diskriminering eller usaklig forskjellsbehandling); (2) beskyttelsesprinsippet, som sier at noen sårbare grupper har behov for ekstra beskyttelse fordi de av historiske, ideologiske og andre grunner kan befinne seg i en særlig vanskelig situasjon; og (3) forskjellighetsprinsippet, som tillater og til og med tilskynder til at befolkningen i en stat er kulturelt, språklig, religiøst osv. heterogen. Helsingforskomiteens engasjement Det er startet en sosial og kulturell gjenreisning i romanifolket, og norske myndigheter har også endret sin politikk og forsøkt å bøte på noen av skadene som over så lang tid er blitt påført denne gruppen. Men fortsatt gjenstår utfordringer for å sikre kulturell overlevelse og sikre folkets rettigheter. Helsingforskomiteen engasjerte seg i romanifolkets situasjon tidlig på 1990-tallet. Dette engasjementet var medvirkende til at det ble igangsatt forskning om romanifolkets historie og 7

6 situasjon i Norge. Det var derfor naturlig for komiteen å svare positivt på en henvendelse fra fotograf Bernt Eide om å arrangere et seminar i tilknytning til hans fotoutstilling mai 2008 i Oslo Rådhus som dokumenterer enkeltskjebner blant romanifolket/tatere. Seminaret er en del av et større prosjekt om norsk romanipolitikk, og var et viktig ledd i forberedelsene av den nasjonale høringen om norsk romanipolitikk som vil finne sted 12. november

7 Anbefalinger I arbeidet med å forberede høringen og andre deler av prosjektet vil Helsingforskomiteen også utvikle anbefalinger om hvordan en kan styrke romanifolkets/taternes rettigheter i Norge. Her vil blant annet de følgende punktene inngå: o det er behov for å gjøre opp status i forhold til romanifolkets situasjon i Norge både for å vurdere de tiltak som myndighetene har iverksatt og for å vurdere den nåværende romanipolitikken: er den tilstrekkelig for å sikre at romanifolket som et særegent kultur- og språkfellesskap overlever? Har vi Norge gode nok mekanismer for å sikre at personer fra romanifolket/taterne ikke blir offer for diskriminering på grunn av sin etnisitet? Er det tilstrekkelig støtte til språkundervisning og forskning? Er det rettferdige erstatningsordninger? Gjør myndighetene nok i forhold til å støtte organisering blant romanifolket/taterne, bekjempe fordommer og stereotype oppfatninger og fremme modeller som sikrer utdanning samtidig som en tilgodeser folkets egenart som reisende? o overgrepene mot romanifolket og den nåværende romanipolitikken bør vurderes i forhold til Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser Norge har vært en pådriver i FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner for å vedta sterke menneskerettighetsforpliktelser for statene. Samtidig var Norge lenge en sinke når det gjaldt å inkorporere (innlemme, gjennomføre) slike forpliktelser i nasjonal lovgivning. Det skjedde først 21. mai 1999 da Stortinget vedtok menneskerettsloven Så vidt komiteen vet har det ikke vært noen systematisk analyse av den romanipolitikken som er blitt ført i Norge i forhold til Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, og komiteens prosjekt vil derfor fokusere blant annet på dette. Innenfor rammene av Helsingforskomiteens prosjekt vil det ikke være ressurser til en systematisk gjennomgang av hele feltet av overgrep, og komiteen vil derfor oppfordre til at norske myndigheter støtter et mer omfattende prosjekt for å dokumentere brudd på Norges menneskerettslige forpliktelser i forhold til romanifolket/taterne 9

8 o kunnskapsnivået i det norske samfunnet om overgrepene mot romanifolket må økes. Norske myndigheter må sikre at ungdoms- og videregående skole underviser elever i denne delen av norsk historie og samfunn. Slik kunnskap er også viktig for å forhindre overgrep mot nye grupper i det norske samfunnet og styrke vernet om de med en forskjellig kultur fra storsamfunnet o kunnskapsnivået i det norske samfunnet om bidragene fra romanifolket til norsk kultur må økes. Det er for eksempel lite kunnskap om hvilken betydning romanifolkets musikktradisjoner har hatt for utviklingen av norsk musikk Kontaktpersoner i Helsingforskomiteen: Gunnar M. Ekeløve-Slydal, e-post: ekelove-slydal@nhc.no. Tlf: Anders Nielsen, epost: nielsen@nhc.no. Tlf: